Dette kommer til uttrykk i store, overordnede og verdensomspennende saker som klimakrisen, samfunnssikkerhet, flyktningkrisen, helseutfordringer og fattigdom, men også i mindre og nære saker, som lokaliseringsspørsmål, valg av veitraséer og bruk av bompenger. System som ikke makter å levere og velgere som ikke føler seg inkludert og forstått, bidrar til svekket legitimitet for systemene, og også til lavere oppslutning om valg.

Demokrati skaper legitimitet

Det er i myndighetenes egeninteresse å opprettholde gode relasjoner til innbyggerne og maksimere støtten blant dem. Myndigheter med høy legitimitet vil ha lettere for å få gjennomført vedtatt politikk.

Det er enklere å iverksette vedtak dersom de som påvirkes av det godtar det og føyer seg etter det. Det å få noen til frivillig å føye seg etter en beslutning er selve kjernen i legger i begrepet “legitimitet”.

En stor styrke ved demokratiet — i sammenlikning med andre former for styresett — er at det produserer mer legitime beslutninger enn i systmer der beslutninger tas av én eller et fåtall personer. Når innbyggerne har mulighet til selv å påvirke utfallet, enten direkte eller gjennom sine valgte representanter, oppfattes myndighetene og deres beslutninger som mer akseptable fordi de representerer folkemeningen.

Dette er en grunnleggende bestanddel i forståelsen av demokrati.

Aksept fra taperne

De fleste politiske beslutninger skaper ikke bare vinnere men også tapere. Vinnerne har fått det som de vil, og vil i de fleste tilfeller ikke ha problemer med å godta utfallet. Det er derfor først og fremst taperne som vil kunne stille spørsmål ved prosessen bak beslutningen, og rette oppmerksomheten mot om alt har gått etter boken. Innbyggerne må ha tiltro til at beslutningstakerne er upartiske, at de ikke har personlige eller andre motiver for beslutningene de tar. De som berøres av en avgjørelse, må være enig i at måten beslutningen fattes på er rettferdig. Hva som oppleves som rettferdig er imidlertid også påvirket av om de opplever seg som vinnere eller tapere av beslutningsprosessen.

Et tydelig eksempel på dette er sitatet over, som stammer fra Donald Trump under den amerikanske presidentvalgkampen. Presidentkandidaten var villig til å godta valgprosessen – hvis han vant.

Hendelser som Brexit og framgangen til populistiske partier og politikere som er mindre entusiastiske til demokratiske prosesser enn vi har vært vant med, bidrar til opplevelsen av at demokratiene trues innenfra; fra våre egne innbyggere. Mange opplever at det i dag er større uro og misnøye i Vesten med demokratiet enn det har vært på lang tid. Trenger demokratiet fornying? Hvordan kan vi innrette demokratiske beslutninger slik at flest mulig opplever det som legitimt?

Dette er på agendaen til demokratiforskere verden over, og gjelder på alle politiske nivåer; fra overnasjonale institusjoner som EU til kommuner i Norge.

Input-legitimitet

Høy såkalt input-legitimitet avhenger av at de som påvirkes av politiske beslutninger opplever at de får anledning til å uttrykke sine preferanser og påvirke politikken i en eller annen form før avgjørelsen tas. I hvilken grad innbyggerne opplever at dette er tilfelle måles ved blant annet å spørre innbyggerne selv; feks om de føler at de har mulighet til å påvirke lokalpolitikken, om de synes at deres lokalpolitikere er lydhøre, og om de selv har engasjert seg politisk enten ved å stemme i valg eller ved å kontakte politikerne.

En undersøkelse fra noen år tilbake viser at mens innbyggerne i Norge er godt fornøyd med kommunene når det gjelder de folkevalgtes evne til å levere tjenester i samsvar med innbyggernes behov, er de mindre fornøyd med det som i undersøkelsen kalles borgernært styre, og som innebærer at innbyggerne – borgerne — dras med i kommunale beslutningsprosesser.

Representativt demokrati

Det klassiske representative demokratiet baserer seg på at befolkningen med jevne mellomrom velger politikere som skal ivaretar deres politiske interesser for en bestemt periode.

I en ren elitedemokratisk tradisjon – som det representative demokratiet bygger på – vil folkelig deltakelse være begrenset til deltakelse ved valg. Befolkningen deltar ikke direkte i politiske prosesser, men velger representanter til å treffe beslutninger på sine vegne. I valg gjelder prinsippet om én person, én stemme, forstått som at alle skal ha like stor innvirkning på politikken. Ved neste korsvei kan velgerne straffe dem som ikke har handlet slik de har ønsket, eller eventuelt belønne dem med gjenvalg. Det representative demokratiet er en populær styreform som sørger for en effektiv arbeidsdeling mellom de som velger og de som velges.

Utfordringer ved representativt demokrati

Et spørsmål som gjør seg gjeldende i representative demokratier er likevel om de valgte politiske representantene faktisk representerer innbyggerne de tar beslutninger på vegne av. Er valgprosessene og institusjonene innrettet slik at det er folkets vilje som kommer til uttrykk i politiske avgjørelser? Reflekterer de politiske representantene faktisk folket? Deltar tilstrekkelig mange av innbyggerne i valg til at vi kan anta at representantene gjenspeiler hele befolkningen?

Dette er betimelige spørsmål som ofte kommer opp når det representative demokratiet debatteres.

Fimreite-rapporten: Lokaldemokrati i Bergen

Høsten 2016 oppnenvte byrådet i Bergen et utvalg (det såkalte Fimreite-utvalget) som skulle se nærmere på lokaldemokratiet i byen. I rapporten fra dette utvalget analyseres et datamateriale fra Folkeregisteret som viser oversikt over alle stemmeberettigede i Bergen kommune. Rapporten stiller spørsmålet om politikernes sosiale bakgrunn er veldig annerledes fra gjennomsnittet blant velgerne, og finner at det er rimelig bra samsvar mellom velgerne og de valgte når det gjelder faktorer som kjønn, alder og utdanning. Likevel er det færre kvinner og flere med høyere utdanning blant representantene enn jevnt over i befolkningen.

Rapporten undersøker videre forholdet mellom sosial bakgrunn og valgdeltakelse; og stiller spørsmål om hvordan valgdeltakelse henger sammen med utdanning, alder, kjønn og hvor man bor i kommunen.

Grafen viser faktisk valgdeltakelse i kommunevalget 2015 blant de drøyt 200 000 stemmeberettigede innbyggerne i Bergen kommune. X‑aksen indikerer innbyggernes alder, og går fra 18 til 106. Y‑aksen viser hvor stor andel av velgerne som benyttet seg av stemmeretten sin i kommunevalget 2015. Den varierer mellom 0 prosent og 100 prosent. Den stiplede linjen er de som ikke har høyere utdanning, og den heltrukne linjen er de som har høyere utdanning.

Som vi ser her er det blant de godt voksne flest stemmer. Toppen nås rundt 70 år. Det gjelder både for dem med høye og lave utdanning. Jevnt over ser vi likevel at de med høyere utdanning er flinkere til å bruke stemmeretten sin. Spesielt stor er forskjellen her blant de unge. Blant 30-åringene var det nesten dobbelt så mange av dem med høyere utdanning som med lavere utdanning som deltok i dette kommunevalget. Om vi legger til kjønn som variabel, så er forskjellen enda større dersom 30-åringen med lavere utdanning var mann og 30-åringen med høyere utdanning var kvinne. Mønstrene vi ser her er sannsynligvis ikke særtrekk ved Bergen, men antakelig representativt for de fleste andre kommunene i Norge.

Kartet over viser at valgdeltakelsen også varierer etter hvor i kommunen man bor. Høyest deltakelse finner vi i bydelene Fana og Ytrebygda, mens Laksevåg har lavest deltakelse. Om vi bryter ned deltakelsen på de 47 valgkretsene i kommunen, ser vi enda større forskjeller i valgdeltakelsen, med Bønes på 71 prosent og Vadmyra på 51 prosent. De som kjenner kommunen vet at denne viste politiske ulikheten i stor grad sammenfaller med andre sosioøkonomiske ulikheter, innen inntekt, helse og utdanning.

Ulik deltakelse = ulik representasjon

Når grupper i samfunnet ikke deltar i valg, kan det føre til at deres holdninger og interesser blir underrepresentert i det politiske systemet. For eksempel har de uten høyere utdanning generelt færre politiske representanter enn deres andel av befolkningen skulle tilsi.

Ulikhet i representasjon kan bety ulikhet i politisk påvirkningskraft. Grupper som føler de ikke kan påvirke politikken, distanserer seg gjerne fra den, og lar andre ta bestemmelser på deres vegne. De risikerer at deres preferanser ikke blir hørt og tilstrekkelig ivaretatt av de som styrer. Over tid er det da en reell fare for at de mister tiltroen til systemet som sådan, og til demokratiet som styresett. Noens problem med underrepresentasjon kan derfor bli vårt felles problem. Kanskje er det dette vi ser tendensene til med dagens økende mistro til politiske eliter og oppslutning om populistiske partier.

Deltakelsesdemokratiet

Et aspekt ved god representasjon er at de folkevalgte tar hensyn til innbyggernes synspunkter når beslutninger fattes. For å kunne representere innbyggerne på en god måte gjennom hele valgperioden vil de folkevalgte derfor ofte ha behov for mer informasjon om velgernes preferanser og synspunkter enn de får gjennom valg. Dette fordrer at de folkevalgte tar rede på hva folk mener og at dette inngår i de deres beslutningsgrunnlag. Hvor mye innbyggerdialog som ansees som ønskelig vil imidlertid avhenge av hvilket demokratisyn som legges til grunn.

Noen vil mene at politikerne i størst mulig grad skal følge partiprogrammet de er valgt inn på. Andre vil mene at demokrati må ha en forankring i omfattende folkelig deltakelse — også utenom valg. De klareste talspersoner for en slik tilnærming finner vi i den såkalte deltakerdemokratiske tradisjonen. Ifølge dette perspektivet er det viktig at folk deltar aktivt i politiske beslutningsprosesser, fordi folkelig deltakelse vil gi bedre beslutninger, men også fordi deltakelse er en siviliseringsprosess som utvider folks perspektiver og utvikler deres evne til politisk tenkning og prioritering.

Det representative demokratiet vs. deltakelsesdemokratiet

Spørsmålet om deltakende og representativt demokrati lar seg kombinere er gjenstand for debatt. Formene kan sees på som motsetninger, hvor det deltakende demokrati kan forstyrre beslutningsprosessen slik den idealtypisk er ment å fungere gjennom de representative ordningene. Men denne idealtypen finnes ikke i den virkelige verden. Politiske beslutningsprosesser blir påvirket av både lobbygrupper, media og byråkrati.

De fleste etablerte, moderne demokratier har i dag innslag av både deltakende og representativt demokrati. Like fullt er det den representative prosessen som dominerer de fleste politiske beslutningene — også i Norge. Det representative demokratiet er den demokratiske grunnformen i alle landets kommuner og fylkeskommuner, og folks politiske preferanser ivaretas først og fremst ved at de hvert fjerde år velger representanter som skal styre på vegne av dem. Mulighetene for folkelig deltakelse kan være bedre i kommuner enn på nasjonalt nivå, men selv om verdien av direkte deltakelse gjerne fremheves som et viktig element i det lokale selvstyret, er kommunene og fylkeskommunene representative systemer.

Det er mange kanaler for påvirkning av politikken, men det er sjelden åpninger for direkte deltakelsesbaserte beslutninger. For eksempel er folkeavstemninger i vårt system alltid rådgivende, innbyggerinitiativer kan avvises og det er få tilfeller av deltakende budsjettering. I dagens demokratiske system er det ikke snakk om å erstatte det representative demokratiet, men snarere å supplere det med elementer av folkelig medvirkning. Og det er det mange kommuner som gjør. For å øke samsvaret mellom innbyggernes ønskede politikk og den politikken som faktisk blir utført, har en rekke lokale myndigheter eksperimentert med nye, komplementære tiltak til den representative modellen.

Men også slike politiske medvirkningsinitiativer mellom valg lider av skjevfordeling når det gjelder hvem som engasjerer seg. Som i valg er det ofte de ressurssterke som deltar, mens de mindre ressurssterke lar være. De engasjerte engasjeres, og dette bare forsterker den skjevheten i politisk innflytelse som allerede eksisterer gjennom ulikhet i valgdeltakelse. Skillet mellom de som har ressurser i form av motivasjon, evner og nettverk og de som ikke har like mye av dette, er gjennomgående påvist i forskning på engasjement og deltakelse i politikken og sivilsamfunnet for øvrig. Sett utfra et slikt perspektiv kan tilrettelegging for medvirkning mellom valg framstå som kontraproduktivt for rettferdig representasjon.

Hvordan nå “mannen i gaten”?

Løsningen på ulikhetene i deltakelse kan vel ikke være at de som engasjerer seg skal engasjere seg mindre? Når man åpner for innbyggermedvirkning i politiske beslutninger er det heller behov for at noen av disse tiltakene rettes direkte mot grupper som i utgangspunktet ikke er politiske aktive, slik at man også fanger opp disse innbyggernes ønsker. Kommunen skal legge til rette for at de som allerede er motivert for å bidra positivt til samfunnet får anledning til det, og samtidig rette spesiell oppmerksomhet mot de som ikke deltar på eget initiativ. Det sier seg selv at det er mer utfordrende å få i tale innbyggere som ikke i utgangspunktet er engasjert.

Denne typen politisk medvirkning krever derfor mer enn bare tilrettelegging. Den krever at kommunen aktivt går ut til innbyggere fra alle samfunnslag og grupper, og sørger for 1) at alle har like muligheter til å uttrykke seg, og 2) at så mange som mulig benytter seg av denne muligheten. Medvirkningstiltak som favner alle samfunnslag er mer kostbare å gjennomføre for kommunen, men vi vil hevde at legitimiteten til slike tiltak har potensial for å bli tilsvarende høyere. I en tid der det snakkes mye om politiske eliter som distanserer seg fra folket, er det ekstra viktig å få så mange som mulig med på politiske beslutningsprosesser – og kanskje gjennom det vekkes deres politiske engasjement på mer permanent basis.

Loddtrekning

Når vi her sier alle, mener vi ikke nødvendigvis alle og enhver av kommunens innbyggere. Det vi mener er at alle har lik sannsynlighet for å bli spurt og å delta i politiske beslutninger. Et eksempel på medvirkningstiltak som fokuserer på å få med alle lag av folket, er såkalt deliberativ meningsmåling (deliberative poling). Deliberativ meningsmåling kan best forklares som en utvidet meningsmåling. Metoden er utviklet av professor James Fishkin ved Stanford-universitetet i USA. Den går ut på å gi folk anledning til å snakke sammen og tenke over spørsmålene før de utrykker sin mening i målingen. Et sentralt prinsipp som ligger bak er tilfeldig utvalg, altså loddtrekning av hvem som skal få være med. Man kan med andre ord ikke selv melde seg på, men må bli invitert inn. Samtidig har alle like stor sjanse for å bli invitert. Man er ikke avhengig av et stort nettverk, eller andre former for ressurser. Bare for å minne om det; loddtrekning er sannsynligvis det eldste demokratisk prinsipp, velbrukt av de gamle grekerne, flere tusen år før almene valg ble normen.

Demokratisk innovasjon: Byborgerpanelet

Å motvirke fremmedgjøring fra det politiske systemet var en hovedmotivasjon for å prøve ut Byborgerpanelet i Bergen. Byborgerpanelet ble gjennomført som et prøveprosjekt der Bergen kommune, UiB og Norce var medarrangører. Våren 2018 ble et utvalg bergensere inviterte til å diskutere og uttrykke sin mening om hvordan kommunen skulle organiseres i framtiden, mer spesifik fikk de si sin mening om en eventuell framtidig bydelsordning. Utvalget var bestemt etter tilfeldig loddtrekning fra Folkeregisteret. 80 personer deltok, og alle fikk honorar som tilsvarte honorar for annet politisk utvalgsarbeid. Opplegget for panelet tok utgangspunkt i det erfaringene fra andre panel tilsier; informasjon om saken, muligheter for diskusjon av den og anbefalinger for fremtidige beslutninger. Konkret ble panelet utformet som en kombinasjon av undersøkelser som skulle besvares ved bruk av datamaskin og gruppediskusjoner paneldeltakerne i mellom.

Temaet var altså bydeler i Bergen, og spørsmålet om hvordan de eventuelt skulle se ut om kommunen velger å gjeninnføre disse. Etter en innledende informasjonsrunde om temaet, var det satt av ca 20 minutter for deltakerne til å svare på første del av undersøkelsen. Her ble de bedt om å veie fire hensyn opp mot hverandre: 1) Hvor mange bydeler skal vi ha? 2) Hvilke oppgaver (hva) bør bydelene ha ansvar for? 3) I hvor stor grad bør bydelene selv få bestemme hvordan de skal bruke pengene sine? 4) Hvordan bør bydelsstyrene rekrutteres?

Etter at første delen av undersøkelsen var ferdig, ble deltakerne (helt tilfeldig) delt inn i mindre grupper for å diskutere de fire dimensjonene. Etter diskusjonen ble samme undersøkelse som før gruppediskusjonen gjennomført en gang til. I tråd med grunnideen i deliberativ meningsmåling, var spørsmålet vårt; ville diskusjon og samtale påvirke deltakernes svar?

Kort oppsummert kan vi konkludere med at dersom det skulle komme til at Bergen på ny fikk et politisk bydelsnivå, ville deltakerne i byborgerpanelet foretrekke en organisering med få og store bydeler som tar seg av lokale oppgaver knyttet til bydelen. De ønsker ikke at representantene skal gjenspeile byens partifordeling, men heller velges direkte eller gjenspeile oppslutningen om partiene slik den fortoner seg i bydelen. Figuren viser svarene til deltakerne når vi spurte dem om hvilken type bydel de foretrakk. Funnene er rapportert før og etter gruppediskusjonen (benevnt deliberasjon i figuren). Svarene ble formidlet i et notat til byråden.

En fordel med ordninger som Byborgerpanelet er at politikerne selv kan velge ut saker de ønsker at innbyggerne skal si sin mening om. Deltakerne bruker tid på spørsmålet, slik at kommunen får veloverveide svar i retur. En annen positiv effekt av tiltaket tror vi vil være at politisk medvirkning i denne formen kan øke hele befolkningens oppmerksomhet om lokalpolitikk. Dersom man vet at det er en mulighet for å bli trukket ut til et betydningsfullt høringsorgan, vil man kanskje følge mer med, være i «politisk beredskap» så og si i tilfelle man skulle bli en av de utvalgte.

Om tiltaket har en slik effekten er et empirisk spørsmål som må undersøkes. Det avhenger også av hvor mye innflytelse en sordning faktisk har på beslutninger som fattes. Vi samarbeider nå blant annet med Fishkin og Stanford-universitetet om å utvide forskningsmiljøet i Norge som vil studere denne typen demokratisk innovasjon og dens effekt på demokratisk legitimitet i norske kommuner. Byborgerpanelet er et eksempel på et samarbeid mellom akademia og kommunene, hvor teorier om hvordan demokrati best fungerer kan settes ut i praksis. Norge har også noen klare fordeler i forhold til andre land når det gjelder å studere tematikken. Vi har et sentralt folkeregister som gjør det mulig at alle innbyggerne i feks en kommune har akkurat lik mulighet for å bli trukket ut. Folkeregisteret gir også muligheter for å studere hvilken sosial bakgrunn de har som deltar i denne typen tiltak. Dermed kan vi også studere om dette er nok et tiltak som forsterker de som alt er representert – eller om det tiltrekker seg andre grupper og gjør dem mer politiske bevisst og aktive.

Oppsummering

En sentral utfordring for den demokratiske styreformen – nasjonalt og lokalt – er å opprettholde legitimiteten til de som styrer. Internasjonal forskning peker på en gryende legitimitetskrise i vestlige demokratier, hvor innbyggerne i stadig større grad blir kritiske til hvordan demokratiske system fungerer.

Britenes “Brexit” og amerikanernes valg av Donald Trump som president blir av mange tolket med utgangspunkt i at frustrerte velgere som føler avmakt brukte stemmeretten til å protestere mot den etablerte elitens verdensforståelse. Også i Norge ser vi tendenser til at enkelte samfunnsgrupper faller utenfor dagens politiske systemet.

Forholdet mellom politikere og innbyggere må pleies jevnlig for å bevare og styrke legitimiteten, tilliten til, og oppslutning om valgte ledere. Om legitimiteten forvitrer og det utvikles mistro til myndighetene vil det være vanskelig å samle støtte for politiske tiltak. Selv om mye er bra i måten vårt samfunn og vårt politiske system fungerer på, er det viktig å hele tiden forsøke å forbedre demokratiske beslutningsprosesser for å holde avstanden kort mellom de som styrer og de som blir styrt på alle nivå – også i lokaldemokratiet. Demokratiet vårt er et levende fenomen som alltid er i forandring og som kontinuerlig må utfordres og utvikles.

Videre lesning

Anne Lise Fimreite m. fl (2017): Byen og nærdemokratiet. Rapport fra lokaldemokratiutvalget, levert byrådsleder 7.04.2017. Gratis tilgjengelig via Bergen kommunes nettsider.

Sveinung Arnesen og Yvette Peters (2018): “The Legitimacy of Representation: How Descriptive, Formal, and Responsiveness Representation Affect the Acceptability of Political Decisions”, Comparative Political Studies. Gratis tilgjengelig via https://doi.org/10.1177/0010414017720702

Sveinung Arnesen (2017): “Legitimacy from Decision-Making Influence and Outcome Favourability: Results from General Population Survey Experiments”, Political Studies. Gratis tilgjengelig via https://doi.org/10.1177/0032321716667956

De to filosofiprofessorene har fått mye og i all hovedsak fortjent pepper for kronikken sin. Men samtidig er pepperbøssa blitt brukt ureflektert. For de to professorene peker på noe som faktisk er en utfordring – en utfordring som er tett knyttet til bibliotekenes rolle som en arena for offentlighet. Bibliotekenes rolle som arenaer for offentlig samtale bygger på et deliberativt syn på demokratiet i motsetning til et syn på demokratiet der valg uttrykker aggregerte individuelle preferanser. Det forutsetter i sin tur aktive borgere som engasjerer seg, enten som debattanter eller som aktive tilhørere og lesere.

Bibliotek og offentlighet: Hva er utfordringene?

Hva sier forskning om bibliotekenes rolle i så måte? De siste månedene har jeg og andre i teamet i forskningsprosjektet Almpub brukt mye av tida på å gå igjennom internasjonal forskning om bibliotek som institusjoner for offentlighet. Hva er utfordringene forskere mener bibliotekene bør gripe tak i? Bidrar de faktisk til demokratiet og en vital og bærekraftig offentlighet?

Foto: Bergen Offentlige Bibliotek cb

Bergen Offentlige Bibliotek. Hvilken rolle skal biblioteket ha i offentligheten?

Feltet er ikke blant de største områdene innen bibliotek- og informasjonsfaget. Michael Widdersheim som er blant dem som nå skriver mest om emnet, går i en artikkel fra 2016 gjennom artikler som drøfter forholdet mellom folkebibliotek og offentlighet. Basert på et litteratursøk i relevante baser der han brukte søketermene «folkebibliotek» og «offentlig sfære» analyserer han 65 artikler – av dem er 16 nordiske. Det er nok ingen andre felt av bibliotek- og informasjonsvitenskapen, som jo er sterkt anglo-amerikansk dominert, at man vil finne et så sterkt nordisk innslag. Det reflekterer nok det faktum at Jürgen Habermas’ epokegjørende arbeid fra 1963 om den borgerlige offentlighetens framvekst først ble oversatt til engelsk i 1989 – 17 år etter den første norske oversettelsen.

Ytringsfrihet og sensur

I litteratursøket vi har gjennomført i Almpub-prosjektet denne våren, hadde vi med flere termer, for eksempel demokrati, sosial inkludering, demokratisk deltakelse mv. Det ga en god del flere treff.

Ett dominerende tema i litteraturen er knyttet til ytringsfrihet og sensur. Det ser ut til å være et særlig viktig tema i de amerikanske bidragene og kan tilbakeføres dels til den sentrale plassen ytringsfrihetsspørsmål har hatt i den amerikanske bibliotekartradisjonen helt siden den amerikanske bibliotekforeningen (ALA) i 1939 vedtok den første versjonen av Library Bill of Rights, dels lovgivning i USA der bibliotekene for å beskytte barn mot visse typer innhold, må filtrere Internettet om de skal motta visse former for offentlig støtte, og Patriot Act som ble vedtatt etter terrorangrepene 11. september 2001.

Integrering og inkludering

Et annet sentralt tema fokuserer på bibliotekene som arenaer for integrering og inkludering. I den amerikanske litteraturen dominerer her bibliotekene som noder i et system der e‑forvaltning blir stadig viktigere. Hvordan kan bibliotekene gi tilgang, motvirke digitale skiller og fremme borgerdeltakelse på digitale politiske arenaer?

Et helt sentralt navn her er Paul T. Jaeger, professor ved Florida State University, og hans samarbeidspartnere. Jaeger argumenterer ellers for at folkebibliotekfeltet må ta inn over seg at det har en grunnleggende politisk rolle knyttet til myndiggjøring og frigjøring og at insisteringen på dels å være en del av den offentlige sfære, dels å være nøytral og hevet over politikken, er problematisk. Derfor etterlyser han forskning som studerer relasjonen mellom bibliotekene og politikken.

Det er nok riktig å si at den europeiske forskningen om bibliotek og sosial inkludering er mer fokusert på inkludering av grupper som trues med marginalisering, for eksempel innvandrere. Oppmerksomheten kan da i større grad være rettet mot språk og språkopplæring, økonomisk og sosial integrasjon mv. sammenlignet med tilgang til IKT. Noe av grunnen kan være at en langt høyere andel i Norden og Europa har internettilgang hjemme sammenlignet med USA.

Demokratiutvikling og deltakelse

Biblioteket som et sted som kan bidra til demokratiutvikling og deltakelse, er et tema som ser ut til å være på vei oppover.

Flere bidragsytere er opptatt av at i den kommersielt styrte byutviklingen som nå dominerer, okkuperes tidligere offentlige rom av private interesser. «Corporate plazas and shopping malls are ostensibly public spaces, yet they belong to the private realm», skriver de kanadiske forskerne Colleen Alstad og Ann Curry. Vi får byrom som skaper en illusjon av offentlighet, men der forstyrrende elementer er redigert bort. Bortfallet av offentlige rom der mennesker med ulike bakgrunner kan møtes som samfunnsmedlemmer, ikke konsumenter, er ødeleggende for demokratiet, argumenterer de.

Foto: Wojtek Gurak cbn

Tjuvholmen — eksempel på kommersielt styrt byutvikling?

Det er en tendens til at den kommersielt styrte byplanleggingen utvikler endimensjonale byrom der forstyrrende elementer redigeres bort og der det legges opp til enhetlighet og harmoni ved at virksomheter og dermed også mennesker som ligner hverandre dominerer. I Oslo er Tjuvholmen et eksempel, kanskje også Bjørvika, med operaen, Munchmuseet, Deichmanske bibliotek som signalinstitusjoner omringet av de store konsulentfirmaene innen organisasjon, ledelse og IT. Dersom vi i tråd med Alstad og Curry mener at bibliotekene skal motvirke en slik utvikling og bidra til åpne offentlige rom, hva da med å planlegge bibliotek i byrom som skaper en illusjon av offentlighet? Er det problematisk? Bidrar da også bibliotekene til illusjonsmakeriet og til nedbygging av offentlige rom med et demokratisk potensial? Eller kan bibliotek i slike byrom bidra til å åpne opp og bygge lommer av offentlighet? Det håper vi at vi kan finne noen svar på i Almpub-prosjektet.

Biblioteket i lokalsamfunnet

Våre svenske kolleger Jonas Söderholm og Jan Nolin fra Högskolan i Borås er også opptatt av biblioteket som sted i lokalsamfunnet, men fra et litt annet perspektiv. I en artikkel publisert i Library Quarterly i 2015 argumenterer de for at vi nå er inne i en tredje fase med hensyn til vekt på bibliotek og lokalsamfunnsinvolvering. I den første fasen tidlig i det 20. århundre lå vekten på opplysningsfunksjonen. Den andre fasen fra slutten av 1960-tallet og utover på 1970-tallet fokuserte på grasrotaktivitet og kulturelt demokrati påvirket av den tidas venstrebevegelse.

Den tredje fasen startet tidlig på 2000-tallet, og vi står fremdeles midt oppe i den. Der ligger fokuset på biblioteket som et åpent sosialt rom, på mangfold og på biblioteket som et sted – et nav – i lokalsamfunnet som kan fremme bærekraft og sammenhengskraft. Vekten på det lokale og biblioteket som en lokalt forankret institusjon styrkes. Fra å se på biblioteket som en tjeneste blant andre i et nasjonalt og internasjonalt biblioteksystem, blir biblioteket en tjeneste og en virksomhet blant andre i et system av lokalsamfunnstjenester. Det lokalsamfunnet har behov for, blir i dette perspektivet styrende også for samlingsutviklingen og kan – men behøver ikke – lede til samlinger som avviker fra den kultursfære-orienterte tradisjonelle samlingsmodellen. Söderholm og Nolin bruker verktøysamlinger som eksempel.

I teoretisk baklekse?

Noen bidragsytere er opptatt av teoretisk begrepsavklaring. John Buschman som er blant dem som har skrevet mest om bibliotek, offentlighet og demokrati, kritiserer bibliotekfaget for ikke å ha fulgt med på utviklingen innen demokratiteori. Bibliotekfeltet er ikke kommet mye lenger enn til Thomas Jefferson og den amerikanske konstitusjonens fedre, sier Buschman, og mener det er behov for en teoretisk oppdatering om man skal utvikle denne delen av folkebibliotekenes rolle og samfunnsoppdrag. I en artikkel i Library Quarterly fra 2016 som han har skrevet sammen med Dorothy Warner, “On Community, Justice and Libraries”, hevder de at bibliotekfaget ikke har reflektert tilstrekkelig over disse grunnbegrepene og hva det å legge dem til grunn som sentrale verdier for bibliotekene, betyr i nyliberalismens tidsalder.

Foto: Bergen Offentlige Bibliotek cb

Mange biblioteker er aktive med arrangementer og debatter. Her fra Barnas bokpris ved Bergen Offentlige Bibliotek.

Den som de siste par årene har skrevet mest og mest dyptgående om folkebibliotekene og offentlighet, er Michael Widdersheim. Sammen med den japanske forskeren Masanori Koizumi har han utviklet en modell for folkebibliotek som offentlighetsinstitusjoner. I et ferskt arbeid fra 2016 kritiserer Widdersheim mange av dem som skriver om bibliotek som offentlighetsinstitusjoner for å være slumsete i sin omgang med offentlighetsteori. De moderne folkebibliotekene vokste fram mot slutten av det 19. århundre og i de første ti-årene av det 20. århundre. Men da var den liberale offentlighetsmodellen som Habermas beskriver framveksten av, i ferd med å bli okkupert av markedsorienterte medier, en kommersiell underholdningsindustri mv. Hvordan kan framveksten av den liberale offentligheten forklare bibliotekenes framvekst når denne offentligheten var i ferd med å fragmenteres da bibliotekene vokste fram, spør Widdersheim.

Og samtidig: Den offentlige sfære knyttes vanligvis til sivilsamfunnet. Men bibliotekene er jo knyttet til offentlig forvaltning – til stat og kommune. Her har man også et forklaringsproblem, mener Widdersheim.

Ulike modeller for offentlighet

Hans forslag til løsning er todelt: Innen offentlighetsteori har vi flere paradigmer. Det finnes ikke, slik mange bidragsytere på feltet synes å gi inntrykk av, én habermasiansk modell. Substansielle modeller, som for eksempel den liberale offentlige sfære, er historisk begrenset. Men det finnes andre offentlighetsparadigmer, for eksempel deliberativt demokrati og teorien om kommunikativ handling. De har ikke den begrensningen i tid og rom som den liberale offentlighetsmodellen har. Det kan gi retninger for videre forskning.

Det andre forslaget hans er knyttet til revidering av den substansielle modellen. Representerer folkebibliotekene en videreføring av den liberale offentlighetsmodellen i nye klær? Lever modellen videre i folkebibliotekene, men forflyttet fra sivilsamfunnet til myndighetsnivået? Widdersheim viser her til nordiske forskere som Leif Emerek, Anders Ørom og Geir Vestheim som han mener argumenterer langs slike linjer. I så fall representerer bibliotekene noe Habermas overså.

I Almpub-prosjektet skal vi nå begynne å analysere data som kan si noe om hvordan ulike aktører faktisk definerer bibliotekene som offentlighetsinstitusjoner.

Tradisjonelt har nyhetsmediene vært en kilde til relevant informasjon på disse feltene. Følgelig er disse noe man burde følge med på for å oppnå status som informert borger. Forskning har historisk sett gitt god grunn til å verdsette det normative idealet om den informerte borgeren.

Man finner stadig en sammenheng mellom lavt konsum og interesse for nyheter og lavere samfunnsengasjement, enn hos de som følger nyhetsbildet i større grad (e.g. Wollebæk & Selle 2003 for norske forhold), og historisk har flere forsøkt å forklare lavt nyhetskonsum med manglende motivasjon til å forstå storsamfunnets problemer (Lippmann 1922; Prior 2005).

Norge har, lik de fleste andre land, i den seneste tiden sett en nedgang i bruken av tradisjonelle nyhetsmedier. For eksempel har den totale andelen av befolkningen som leser aviser, uavhengig av plattform, sunket fra 80 prosent i 2010 til 72 prosent i 2015 (medienorge/SSB 2015), og en rapport fra 2016 konkluderte med at 10 prosent av nordmenn er nyhetsunnvikere (Moe og Kleiven).

Betyr dette at nyhetsunnvikere, som de ofte kalles, er et demokratisk problem? Ved flere anledninger har forskning svart ja på dette spørsmålet, noe rapporten over er et nylig eksempel på. Men i denne artikkelen skal vi se eksempler på forskning som ikke innbyr til en like bombastisk konklusjon, og som kan nyansere synet på de som har et lavt forbruk av nyheter som et demokratisk problem.

Sjeldenkonsumenter

Forskningen jeg tar utgangspunkt i indikerer at begrepet nyhetsunnviker er problematisk i omtale av den aktuelle gruppen. Snarere kan de betegnes som sjeldenkonsumenter av nyheter. Dette begrepet ble introdusert av den svenske medieforskeren Ingela Wadbring i 2016, med begrunnelsen at det faktisk ikke handler om mennesker som aldri tar del i nyheter, heller om mennesker som gjør det mer sjelden enn andre. Relatert til det svenske samfunnet i disse dager, mener hun det virker umulig å unngå nyheter fullstendig, og det samme kan man påstå om norske forhold. I tillegg mener hun begrepet nyhetsunnviker innebærer en stigmatisering som i seg selv kan hindre debatten, og man risikerer å stå fast i begrepet. Andre har kommet med lignende kritikk, for eksempel av at forskere overser forskning som viser at også sjeldenkonsumenter er politisk engasjert (Woodstock 2014).

Wadbring påpeker også at det ikke er enighet om hva som definerer en nyhetsunnviker, altså hvor lite man må følge med for å kunne kategoriseres innenfor gruppen. Slutningen til Moe og Kleiven om at 10 prosent av nordmenn er nyhetsunnvikere illustrerer dette godt, og de vedgår selv at «begrepet «unnviker» er muligens noe upresist» (Moe & Kleiven 2016, s. 67). Anslaget er gjort basert på bruk av nyhetsmedier, blant annet i sammenheng med interesse for harde nyhetstyper og poengsum på en quiz med spørsmål om nyhetssaker.

Men en studie fra 2010 der man målte antall frakoblede borgere, som de ble kalt, fant at bare 1 prosent av nordmenn tilhørte en slik gruppe. Tallet var basert på antallet som verken fulgte nyheter via TV, radio eller aviser (Blekesaune, Elvestad & Aalberg 2010). I Moe og Kleivens rapport følger 50 prosent av respondentene nyheter både via en lokal og en nasjonal avis ukentlig, uavhengig av plattform, mens 30 prosent av disse ikke følger noen aviser ukentlig eller oftere. Mens rapporten fremhever at avislesingen blant denne gruppen er lavere enn hos de fleste andre nordmenn, mener jeg det er behov for et mer deskriptivt og kontekstløst begrep som muliggjør en fornuftig sammenligning innad i og mellom land.

I tillegg til at det er problematisk å definere en sjeldenkonsument, både med tanke på innhold og alderssegment, behøver også selve nyhetsbegrepet en modernisering, slik Slettemeås og Kjørstad (2016) påpeker. De viser blant annet til at nye medieprodusenter produserer nyheter med teknikker lik dem som brukes i underholdning. Dette er noe som kan bidra til å treffe særlig yngre mennesker uten at dette plukkes opp i målinger av nyhetsbruk, for eksempel gjennom sosiale medier, som Facebook og SnapChat Stories. En amerikansk studie finner at sjeldenkonsumenter kan bli informert ved tilfeldig eksponering gjennom Facebook (Lee & Kim 2017), og rapporten til Moe og Kleiven fant at nettopp sosiale medier var den mediekilden med klart høyeste dekning blant nyhetsunnvikere.

Uavhengig av hvordan man måler sjeldenkonsum av nyheter, er det trygt å si at jo yngre man er, jo mindre nyheter konsumerer man. Først i andre halvdel av 20-årene ser man at nyhetskonsumet nærmer seg en topp, gjerne knyttet til en økt tilknytning til storsamfunnet gjennom jobb og familie (Bergh 2013). Det er ikke dermed sagt at de som i denne alderen forblir sjeldenkonsumenter fullstendig mangler slike tilknytninger, men flere studier ser en sammenheng mellom lavere sosial kapital og sjeldenkonsum av nyheter (e.g. Blekesaune, Elvestad & Aalberg 2010). Som nevnt tidligere har politisk kapital også ofte blitt brukt som forklaringsvariabel på lavt nyhetskonsum, men forskning har sett tendenser til at samfunnstilknytning og demokratisk deltakelse hos unge også forekommer uten at nyheter oppleves som relevante (Costera Meijer 2007; Schrøder & Blach-Ørsten 2016). En svensk undersøkelse finner også at en del sjeldenkonsumenter beskriver seg selv som politisk interesserte (Shehata, Wadbring & Hopmann 2015).

Hva er så årsakene til at noen ikke tar del i nyhetsverdenen?

Tre typer sjeldenkonsument

Jeg intervjuet ti nordmenn mellom 25 og 30 år for å forsøke å finne et svar på dette, og fant i hovedsak tre ulike forklaringer på lavt nyhetskonsum (Helgerud 2017). Disse forklaringene er ikke gjensidig utelukkende; informantene gir som regel flere forklaringer på sitt sjeldenkonsum, men ofte med vektfordeling der en forklaring fremstår som viktigere enn andre.

1. De medlidende: Den første forklaringstypen er knyttet til overveldende følelser av medlidenhet, der informantene ble så sterkt påvirket av å se menneskelig lidelse i nyhetsbildet at det preget deres egen psykiske tilstand. De sterke følelsene ses enten i sammenheng med ekstrem empati eller hudløshet som et generelt karaktertrekk, eller hos andre i perioder med depresjon eller manglende stabilitet i livet deres. Flere av disse beskrev seg selv også som problemløsere, men størrelsen og mengden på problemene i nyhetsbildet ble oppfattet som uhåndterlige. Dette fører til at informantene aktivt unngår nyheter, blant annet ved å gjemme innhold fra nyhetskilder eller venner som deler nyhetssaker på Facebook.

2. De karriereprioriterende: Den andre forklaringen knyttet lavt nyhetskonsum til behovet for prioritering av tid særlig relatert til karriereutvikling. Informasjonen i nyhetsmedier ble ansett som for generell, og andre spissede medier fremsto som mer relevante for deres karriereplaner. Flere hadde til tider brukt nyhetsmedier på å oppdatere seg på situasjoner, men kun i sammenheng med konkrete debatter eller tema som hadde direkte nytteverdi i forbindelse med studie eller jobbsituasjonen deres.

3. De frakoblede: Den tredje forklaringen knyttet lavt nyhetskonsum til et større fokus på nære relasjoner og lav interesse for nyhetsmediers form og innhold. Følgelig hadde de også lav politisk kapital, de følte det var vanskelig å forstå og engasjere seg i politiske debatter. Disse var mer opptatt av venner og arbeidsplassen, altså sitt fysiske miljø, og så i liten grad nyheter som relevante i disse sfærene. Mens de medlidende følte en ekstrem nærhet til grufulle skjebner i nyhetsmediene, følte de frakoblede heller en manglende nærhet til bilder fra for eksempel kriger.

Lignende kategorier ble også funnet av en studie som så på sjeldenkonsum i USA, Storbritannia, Spania og Danmark (Schrøder & Blach Ørsten 2016). En nøkkel til å forstå forskjellen mellom disse forklaringene er i hvilken grad de antyder et aktivt eller passivt sjeldenkonsum. Med dette forstår man i hvilken grad et lavt nyhetskonsum er en konsekvens av et bevisst valg, eller om det skjer via for eksempel lav interesse i samfunnsstoff generelt. Blant mine informanter var det mulig å knytte særlig de medlidende og de karriereprioriterende til et aktivt sjeldenkonsum, og de frakoblede til et passivt sjeldenkonsum.

“News resisters”

Det er særlig de som aktivt velger vekk nyhetsmedier som gir motstand til ideen om sjeldenkonsumenter som demokratisk unyttige. Louise Woodstock (2014) intervjuet amerikanere som bevisst hadde begrenset sitt nyhetsinntak til et minimumsnivå – men likevel et nivå der de følte seg oppdatert. Følgelig kalte Woodstock disse for «news resisters». Hun fant at gruppen snakket lidenskapelig om tema de brydde seg om og deltok i medborgerlige aktiviteter som å stemme ved valg, donere penger og delta i demonstrasjoner. Informantene mente at nyheter virket negativt på deres vilje til å engasjere seg, heller enn motsatt, blant annet med bakgrunn i en følelse av maktesløshet, lik den de medlidende fortalte om.

I min egen studie var det også de som aktivt valgte vekk nyheter som utviste et tydelig samfunnsengasjement. Heller enn å være engasjert i den generelle politiske situasjonen, utøvde de sitt medborgerskap gjennom engasjement i saker som var relevante for deres livssituasjon eller interesseområder, som miljøsaken, utdanningspolitikk og barn med utviklingshemninger. Engasjementet fikk utløp i handlinger som involverte deltakelse i debatter og organisasjonsvirksomhet. I stedet for å oppsøke nyheter, så informantene det som mer relevant å oppsøke spissede kilder på feltet. Slik blant annet Lippmann (1922) og Prior (2005) foreslår, kan man si at disse mangler motivasjon til å håndtere storsamfunnets problemer, men altså kun på et generelt nivå.

Som vi har sett gir nyere forskning grunnlag for en fornuftig motstand til tesen om at de som sjelden konsumerer nyheter representerer et demokratisk problem. Særlig ser vi at antakelsen er problematisk i møte med de som aktivt velger vekk nyheter, altså de som med rette kan kalles nyhetsunnvikere – ironisk nok. Imidlertid er dette ennå et felt som er lite utviklet. Det er behov for mer forskning på feltet, blant annet forskning som kan fortelle noe om forholdet mellom aktive og passive sjeldenkonsumenter og deres politiske engasjement, hvilke demografiske forskjeller det er mellom disse og om samfunnsdebatten går glipp av stemmer fra ulike sosiale lag med bakgrunn i dette.

Inntil videre bør man avstå fra å svare utelukkende ja på spørsmålet om sjeldenkonsumenter av nyheter er et demokratisk problem.

Litteratur:

Bergh, J. (2013) Valgdeltakelse i ulike aldersgrupper: Historisk utvikling og oppdaterte tall fra stortingsvalget 2013. Oslo, Institutt for samfunnsforskning.

Blekesaune, A., Elvestad, E. & Aalberg, T. (2010) Tuning out the World of News and Current Affairs—An Empirical Study of Europe’s Disconnected Citizens. European Sociological Review, 28 (1), s. 110–126.

Costera Meijer, I. (2007) The paradox of popularity: How young people experience the news. Journalism studies, 8 (1), s. 96–116.

Helgerud, A. (2017) Sjeldenkonsumenter av nyheter: Holdning til nyhetsmedier, medborgerskap og forklaringer på sjeldenkonsum blant unge voksne. Norsk medietidsskrift, 24 (02).

Lee, J. K. & Kim, E. (2017) Incidental exposure to news: Predictors in the social media setting and effects on information gain online. Computers in Human Behavior.

Lippmann, W. (1922) Public Opinion. New York, Harcourt, Brace & Company.

medienorge. (2016) Lesing av papiravis og nettavis en gjennomsnittsdag [Internett], Bergen, medienorge. Tilgjengelig fra: http://www.medienorge.uib.no/statistikk/medium/avis/360 [Lest 22. desember 2016].

Moe, A. & Kleiven, H.H (2016). Bruksmangfold. En analyse av nordmenns nyhetskonsum. TFoU-rapport 2016:7. Steinkjer: Trøndelag Forskning og Utvikling.

Prior, M. (2005) News vs. Entertainment: How Increasing Media Choice Widens Gaps in Political Knowledge and Turnout. American Journal of Political Science, 49 (3), s. 577–592.

Schrøder, K. C. & Blach-Ørsten, M. (2016) The Nature of News Avoidance in a Digital World. I Newman, N., Fletcher, R., Levy, D. A. L. & Nielsen, R. K. (red.) Digital News Report 2016. University of Oxford, Reuters Institute for the Study of Journalism.

Shehata, A., Wadbring, I. & Hopmann, D. N. (2015) A Longitudinal Analysis of News-Avoidance Over Three Decades: From Public Service Monopoly to Smartphones. The 65th Annual Conference of the International Communication Association (ICA). San Juan, Puerto Rico, Department of Journalism, Media and Communication (JMG).

Slettemeås, D. & Kjørstad, I. (2016) Nyheter i en digitalisert hverdag. En landsdekkende undersøkelse av ungom og unge voksnes medierelaterte praksiser og nyhetskonsum via smarttelefon, sosiale medier og nyhetsaggregatorer. SIFO oppdragsrapport., (10–2016).

Wadbring, I. (2016) Om dem som tar del av nyheter i lägre utsträckning än andra, Människorna, medierna & marknaden. Medieutredningens forskningsantologi om en demokrati i förändring SOU 2016:30. Stockholm, Kulturdepartementet.

Wollebæk, D. & Selle, P. (2003) Participation and Social Capital Formation: Norway in a Comparative Perspective. Scandinavian Political Studies, 26 (1), s. 67–91.

Woodstock, L. (2014) The news-democracy narrative and the unexpected benefits of limited news consumption: The case of news resisters. Journalism, 15 (7), s. 834–849.

Det har imidlertid vært økende bekymring knyttet til lav og synkende oppslutning om disse valgene som finner sted hvert femte år. I en briefing fra Europaparlamentet blir det klart at selv om det er store variasjoner fra land til land, er det en generell trend at unges valgdeltagelse er særlig lav og synkende (pdf). I 2009 avsto 71 prosent av stemmeberettigede i aldersgruppen 18–24 år fra å stemme.

Alle virkemidler for å øke unges valgdeltagelse

Dette har danske politikere forsøkt å gjøre noe med. Folketingets EU-oplysning lanserte en video på YouTube og Facebook «som optakt til afstemningerne den 25. maj 2014».

Filmen omhandler «Voteman», en animert slåsskjempe/selvutnevnt superhelt som ikke stemte ved europaparlamentsvalget da han var ung — og angrer på dette. For å gjøre bot drar han ut i verden og sørger for at alle bruker stemmeretten sin. Han tyr gjerne til vold for dette edle formålet. Dette, i tillegg til sexscener og nakne damer, skapte naturlig nok voldsomme reaksjoner og filmen ble møtt med massiv kritikk fra flere hold via sosiale medier. Utallige tvitringer, nasjonale og internasjonale nyhetssaker og 200.000 kroner senere ble den allerede dagen etter lansering trukket tilbake.

Folketingets formann Mogens Lykketoft forklarte at meningen var å skape oppmerksomhet om valget til Europaparlamentet, og da særlig med tanke på de yngste velgerne.

«Det er de helt unge, vi prøver at inspirere til at gå hen og stemme. Det er jo vigtigt, at vi får en højere valgdeltagelse — især blandt de unge. Man må tage alle mulige virkemidler i brug,” sier Lykketoft.

«Det er klart at hvis det skal være morsomt og interessant må du spille på disse virkemidlene», uttaler koordinator for Folketingets EU-opplysning videre. «Først og fremst er dette for å skape oppmerksomhet rundt valget og valgdatoen.” Lykketoft forklarte: «Men jeg erkender, at Folketinget som institution i fremtiden skal udvise større varsomhed med, hvad vi lægger navn til».

Politikere i villrede

Et overskudd på informasjon og et underskudd på oppmerksomhet stiller krav til alle som ønsker å nå ut til et publikum. Dermed har begrepet «infotainment» vokst frem som en betegnelse på den grunnleggende medielogikken — miksen av underholdning og informasjon. Dette fører også til et økt fokus på grep som kan gjøre politikken mer underholdende. Jeg vil ikke her gå inn i debatten om hvilke virkemidler en bør eller ikke bør bruke for å få ut sitt budskap, men derimot stoppe opp ved Lykketofts erkjennelse. Folketinget trekker tilbake filmen etter at den ble møtt med stor motstand.

Lanseringen av filmen viser først og fremst at når det kommer til politisk mobilisering av unge, er det stor usikkerhet. Politikerne er i villrede og får laget en kostbar film uten et gjennomtenkt perspektiv på hva, hvorfor og hvordan. Derfor blir den også trukket tilbake etter kritikk.

En grunngivning av hvordan filmen var tenkt å mobilisere unge ville kanskje ført til et annet sluttprodukt enn «Voteman», men enda viktigere, det ville tvunget frem en bevissthet om og refleksjon rundt tiltak spesielt rettet mot de yngste velgerne i stedet for å bevilge penger til noe de vanskelig kan stå inne for når kritikken kommer. Først uttalte Folketinget at filmen ble lansert for å øke valgdeltagelsen spesielt blant unge, skape oppmerksomhet rundt valget og valgdatoen, men ved å trekke den tilbake etter kritikk blir det åpenbart at det er ingen som står for valget av virkemidler for å få oppmerksomhet om denne informasjonen.

Kanelboller på spill

Ja, politikk kan bli redusert til bare underholdning, og å presentere politikk gjennom underholdning kan virke «fordummende» ved at det er formen som blir viktig og ikke innholdet. I Vox Publica-artikkelen «Flere unge skrur på valgkanalen» skriver jeg at det vik­tigste for å få både første­gangs­vel­gere og res­ten av elek­to­ra­tet til valg­ur­nene er å tørre å stille spørs­må­let: Hvor­for skal vi egent­lig ta oss bryet med å delta i valg? Så hvordan tilnærmer “Voteman” seg dette?

«Voteman» angrer på at han ikke stemte ved EP-valget fordi da mistet han muligheten til å påvirke miljø- og landbrukspolitikk, men viktigst av alt: hvor mye kanel han kunne få på kanelbollen sin. Enkeltsaker kan engasjere, men kaneleksemplet har et tydelig ironisk preg og bidrar dermed til å undergrave viktigheten av å delta i valget, og ikke minst Europaparlamentet som institusjon i seg selv. En velger må tro på at en ved å delta i valget, faktisk er med på å bestemme utfallet og sakene må oppleves relevant.

«Voteman» angrer så mye på at han ikke stemte ved EP-valget at han tyr til alle midler for å få borgere til å delta i valget. Han gjorde en feil, og det er viktig at andre ikke gjør den samme feilen. «Voteman» er et skrekkeksempel på hva som skjer når man ikke deltar i valg. Ikke bli som ham. Han stemte ikke når han var ung. Å velge å delta kan være et uttrykk for identitet, og deltagelsen blir således motivert av et ønske om å markere hvem en er. I dette tilfellet kan en eventuell deltagelse kanskje motiveres av hvem en ikke ønsker å være. Likevel drukner nok dette poenget i filmens fokus på mer show enn informasjon, mer form enn innhold, mer sex og vold enn politiske identiteter.

PR-stunt

Den 25. mai avholdes EP-valget i Danmark, og da får vi se hva all medieoppmerksomheten har ført til. Å vinne frem med informasjon om valget i mylderet av avisoverskrifter og bilder, er ikke en enkel oppgave, og PR-rådgiverne kan således smile fornøyd etter at filmen tross alt har fått mer medieoppmerksomhet ved først å bli lansert og deretter trukket tilbake, enn om den hadde blitt liggende urørt på Folketingets sosiale medier.

Jeg vil tro at filmen har gode forutsetninger for å lykkes med å spre informasjon om valget og valgdatoen, men ikke så mye mer. Det viktigste spørsmålet: hvorfor delta i valg, står ubesvart.

«Det var helt klart viktig for meg å vite at det var få stemmer som skilte de to kandidatene, da følte jeg at min stemme virkelig telte». Han tar en stor slurk av kaffen, og fortsetter: «Jeg gidder å stemme fordi jeg synes det er viktig at de jeg tror på får sjansen til å styre. Jeg har mine meninger, og det er min måte å få frem hva jeg mener på».

Ved høstens stortingsvalg stemte 66,5 prosent av førstegangsvelgerne. Dette er en sterk økning i valgdeltagelsen blant de yngste velgerne. Selv om unge velgere også ved dette valget deltok i mindre grad enn eldre, har avstanden mellom generasjonene blitt mindre. Hva kan forklare den økte valgdeltagelsen?

Brudd med langsiktig trend

De siste tiårene har valgdeltagelsen vært lav og synkende blant unge i de fleste vestlige demokratier. I Norge har deltagelsesnivået blant førstegangsvelgere, altså de fra 18–21 år, vært stabilt lavt på rundt 55 prosent siden slutten av 1990-tallet. Dette er ca. 20 prosentpoeng mindre enn resten av befolkningen generelt.

Figurene under (klikk på/berør søylene for å se tallene) viser at unge jevnt over i mindre grad enn eldre bruker stemmeretten, både ved lokalvalg og ved stortingsvalg. Blant førstegangsvelgere var det en nedgang i prosentandelen som stemte ved stortingsvalg fra 72 prosent i 1981 til 57 prosent i 2009.

Ved valget i 2013 endte den generelle deltagelsen på 78 prosent, og i et notat presenterer Johannes Bergh tall som viser at valgdeltagelsen økte først og fremst blant yngre velgere (pdf). Fra 2009 til 2013 økte valgdeltagelsen med 1,9 prosentpoeng blant velgerne samlet (elektoratet), men blant førstegangsvelgere var det en markant økning på 10 prosentpoeng. Økningen var også stor, 7,7 prosentpoeng, blant andregangsvelgerne. Dette er aldersgruppen 22–25, som har hatt mulighet til å stemme ved et tidligere stortingsvalg.

Valgdeltagelsen er lavere for lokalvalg i hele befolkningen, og bare kun 33 prosent av førstegangs stemmeberettigede stemte i 1999 og 2007. Lokalvalget 2011 skilte seg derimot også ut ved at 46 prosent av 18–21 åringene puttet en stemmeseddel i valgurnen.

Med 58 prosent var deltagelsen høy også blant 16- og 17-åringene som var med på forsøksprosjektet med stemmerett i 2011 — høyere enn i samtlige aldersgrupper opp til 30 år. Guro Ødegård og Johannes Bergh skriver i en kronikk i Aftenposten 18. desember 2013 at det er de som var førstegangsvelgere, og de som var 16 og 17 år i 2011, som løftet statistikken ved valget i fjor.

Økt bevissthet om valgkanalen som uttrykksform

Forskning har pekt på at selv om unge de siste tiårene har brukt valgkanalen i mindre grad enn før, betyr ikke dette nødvendigvis at de ikke bryr seg om politikk. Unge finner andre måter å påvirke på, for eksempel demonstrasjoner, aksjoner og andre uttrykksformer.

Det har likevel vært en økt bekymring knyttet til tilbaketrekningen fra formell politikk, de konvensjonelle deltagelsesarenaene valg og partimedlemskap. I det representative demokrati er valg det grunnleggende, og den demokratiske deltagelsen i valg viktig for å legitimere systemet. En høy valgdeltagelse er ofte betegnet som et av kjennetegnene ved et robust demokrati.

Ødegård og Bergh argumenterer: «Ikke siden 1989 har så mange førstegangsvelgere oppsøkt valgurnene som ved årets stortingsvalg. Om oppturen varer, kan frykten for et fremtidig demokratiunderskudd avblåses». Videre skriver de at:

Den demokratiske læringskurven har trolig aldri vært brattere for noen ungdomsgenerasjoner etter krigen. I likhet med amerikanske og spanske unge etter henholdsvis terroren 9/11 (2001) og togbomben i Madrid (2004), er det hos unge vi ser en politisk mobilisering i lys av slike samfunnsgjennomgripende hendelser.

Rapporten «Ett år etter 22.juli» kon­klu­de­rte med at i den grad det finnes en Gene­ra­sjon Utøya, har den gitt utslag i en økt bevisst­gjø­ring om ver­dien av å delta i poli­tiske par­tier og ved valg. I artikkelen «Generasjon Utøya» diskuterer jeg dette nærmere, og argumenterer blant annet for at politikken på flere måter ble mer relevant for de unge ved at flere ungdomspolitikere ble profilert i media og at politikerne i større grad snakket med, ikke bare til de unge. Selv om de unge selv ikke kobler politikk sammen med terrorangrepene, ble politikken og andre ungdommers forhold til politikk mer tydelig.

Medienes rolle under valgkampen 2013

Mye oppmerksomhet har vært knyttet til den felles kampanjen de største mediene i Norge samlet seg om før valget 2013:

MIN STEMME 2013 er en kampanje fra de fleste av de store avisene i Norge. Vi skal stå sammen i forsøket på å lage en kampanje som styrker demokratiet gjennom å skape nye debatter, nye stemmer og nytt klima i dekningen av valget 2013. Vårt mål er å inspirere flere til å bruke stemmeretten.

Til stede på Instagram, Faceboook og med egen nettside hadde kampanjen som mål å få opp deltagelsen blant de unge. Arrangørene kunne feire suksessen når det viste seg at det faktisk hadde vært en formidabel økning i valgdeltagelsen blant de unge.

Ødegård og Bergh konkluderer på sin side at:

Vi kan ikke si hvor stor betydning mediekampanjene hadde, men det er liten tvil om at et samlet mediekorps har stor innflytelse på hva vi skal mene noe om. Da hjelper det også at budskapet treffer en allerede mobilisert målgruppe, mer mottagelig for politikk og demokrati enn tidligere unge velgere.

Det at kampanjen bevisst forsøkte å ta opp ungdomsaktuelle saker og «skrive om politikk på en annen måte – slik at de unge ble interessert», er viktig. Forskning har blant annet pekt på at nettopp å fokusere på aktuelle saker, kanskje spesielt lokale saker, kan hjelpe å gjøre politikk mer relevant for unge (Niemi og Junn 1998).

Delta i valg — men hvorfor?

Hovedutfordringen er å begrunne politisk deltagelse for ungdom på en slik måte at de ser det som meningsfullt, skriver Kjetil Børhaug i boken “Skolen i demokratiet — demokratiet i skolen” (Solhaug og Børhaug 2012). Dette er spørsmålet som må stilles: Hvorfor skal man egentlig ta seg bryet med å delta i valg?

Det er flere måter å grunngi valgdeltagelse som en aktivitet verdt å bruke tid på. I mange land har skolen fått i oppgave å utdanne demokratiske borgere. Men to viktige spørsmål, både hvorfor og hvordan dette skal skje, er i liten grad eksemplifisert i læreplanen. I min forskning på hva elever lærer om å stemme gjennom skolevalget, finner jeg at nettopp denne utfordringen, om hvorfor delta i valg, er vanskelig å svare på.

Funn fra feltarbeidet mitt ved skoler i 2011 og 2013 indikerer at skolevalget, blant annet representert gjennom ungdomspolitikerne i skoledebatten, fokuserer sterkt på det instrumentelle perspektivet. Til det er det knyttet en kostnads-nytte-tenkning. En stemmer for å fremme egne preferanser, og å påvirke resultatet er dermed en viktig motivasjonsfaktor for deltagelsen. Skolen kan slik tilby det Theo Koritzinsky (2006) kaller «demokratiske sandkasser”, der elevene kan lære demokratiske ferdigheter.

Foto:Kommunaldep. cbn

Valgurne brukt ved lokalvalget 2011.

På et overordnet nivå vil begrunnelsen for å stemme være å skape oppslutning om demokratiet, og skolevalget blir en sandkasse der elevene kan prøve ut det å stemme. En av farene med sandkassen er imidlertid at det kan føre til avmakt blant elevene dersom de gis inntrykk av å ha reell beslutningsmyndighet, uten at dette er realiteten. For skolevalget teller jo faktisk ikke.

I tillegg er det verdt å diskutere hvorvidt en stemme egentlig kan påvirke utfallet. Aftenposten skriver 17. desember at «mange følte at deres stemme virkelig kom til å telle». Dette gjenspeiles også i mitt intervju med førstegangsvelgeren over. Det var viktig å vite (eventuelt tro på) at stemmen faktisk kunne påvirke utfallet. Dette omtales som «external political efficacy» på fagspråket, og måles ofte i analyser som «Ved å stemme ved valg kan du virkelig være med å påvirke resultatet».

Skolevalget må derfor enten integreres tett i resten av undervisningen slik at elevene skjønner at stemmene ikke teller, men at de kun skal øve seg på å stemme, å lære i praksis hvordan det gjøres. Eller man må øke fokuset på resultatet av disse valgene i undervisningen. I dag er det lite oppmerksomhet om hva resultatet faktisk blir.

Noen valgforskere, for eksempel Mark N. Franklin (2004), argumenterer for at deltagelse ved et valg øker sannsynligheten for videre deltagelse, og at jo tidligere du deltar, jo mer sannsynlig er det at du vil delta senere. I så tilfelle kan jo dette tyde på at valg vil fortsette å være en relevant deltagelseskanal for dagens generasjon av norske ungdommer fremover. Jeg tror imidlertid at det viktigste for å få både førstegangsvelgere og resten av elektoratet til valgurnen er å tørre å stille spørsmålet: Hvorfor skal vi egentlig ta oss bryet med å delta i valg?

Litteratur

Bergh, Johannes (2013): Valgdeltakelse i ulike aldersgrupper. Historisk utvikling og oppdaterte tall fra stortingsvalget 2013. Notat, Institutt for samfunnsforskning.

Franklin, Mark N. (2004): Voter Turnout and the Dynamics of Electoral Competition in Established Democracies Since 1945. Cambridge: Cambridge University Press.

Koritzinsky, Theo (2006): Samfunnskunnskap- fagdidaktisk innføring, Universitetsforlaget.

Niemi, Richard G., and Jane Junn (1998): Civic Education. What Makes Students Learn. New Haven and London: Yale University Press.

Solhaug, Trond og Børhaug, Kjetil (2012): Skolen i demokratiet — demokratiet i skolen. Universitetsforlaget.

For 16 måneder siden klistret jeg det runde merket på telefonen. Jeg var akkurat blitt pirat — og glad for at jeg takket være merket ikke risikerte å forlate huset med min samboers mobiltelefon igjen. I mitt nabolag i Berlin-Friedrichshain hadde et halvt år tidligere 26 prosent av velgerne stemt på det unge partiet i lokalvalget. Piratene ble regnet som skrullete, men innovative nettavantgardister.

Sågar New York Times sendte korrespondenten sin til en hjørnekneipe i Friedrichshain, et av piratenes stamsteder, for å lete etter hemmeligheten bak dette nye partiets suksess.

I dag, etter måneder med maktkamp i partiledelsen, et ukjent antall bisarre overskrifter og beskjedne 2,2 prosent av stemmene ved forbundsdagsvalget, svermer i det minste min fem år gamle sønn fortsatt for “piratene”. De fleste andre finner partiet pinlig, eller rett og slett overflødig.

Her begynte det: Grunnleggelsen av det tyske Piratpartiet 10. september 2006 i Berlin (foto: Erik Möller, CC:by)

Egentlig forunderlig: Da jeg trådte inn i partiet våren 2012, var ikke piratene mindre dyktige eller mer oppfinnsomme, mer løgnaktige eller mindre elskelige enn i dag.

De hadde gjort meg nysgjerrig med sin kritikk av manglende åpenhet og stivnede strukturer i den etablerte politikken — og med sitt forlokkende løfte om endelig å lede demokratiet over i internettets tidsalder. Selv syntes jeg det var på høy tid at politikere endelig innrømmet at de ikke hadde peiling. Det forekom meg å være i takt med tiden at partiet opptrådte så postideologisk.

Enkelte kommentatorer bebreidet partiet for at alt det gikk inn for kunne bli forkastet igjen umiddelbart av de allmektige partimedlemmene, så å si med et museklikk. Vidunderlig! Jeg forsto det som oppfordring til å delta, som et spennende politisk eksperiment.

Dette nye, virtuelle hjemmekontordemokratiet til piratene så ut til å være perfekt for meg som mor til to små barn med lite fritid. I hvilket annet parti kunne jeg bli med i partiarbeidet fra kjøkkenbordet der hjemme, via internett? Jeg kunne knapt vente på å ta i bruk demokratiprogramvaren Liquid Feeback, som jeg hadde lest så mye imponerende om: Den var “Piratutopiens hjerte” (Zeit-Magazin), en slags “pacemaker” (Spiegel) for partiet, ja, dets “kjerne” (Frankfurter Allgemeine).

Dagen etter at jeg offisielt var registrert som medlem nr. 39120 i Piratpartiet mottok jeg en e‑post med tilgangsnøkkelen. Min inntreden i “Liquid Democracy”, det flytende demokratiet. Jeg lot alt annet ligge og satte meg ved datamaskinen, leste kjapt gjennom bruksanvisningen “Liquid Feedback på tre minutter”, som jeg hadde fått sammen med passordet — så var jeg i gang!

Full av forventning kikket jeg meg rundt. På temafeltet innenriks- og justispolitikk støtte jeg først på initiativet “Grovkalibrede halvautomatiske og automatiske våpen er ikke sportsutstyr”. Jeg behøvde ikke engang å lese begrunnelsen. Klikk, der hadde allerede initiativet min støtte. Disse støttestemmene, det visste jeg fra bruksanvisningen, var ytterst viktige: Bare initiativer som tiltrekker seg et minimum av sympatisører passerer det første hinderet i Liquid Feedback. Så følger fasen hvor innholdet diskuteres og brukerne bearbeider forslaget i fellesskap — og etter en tid kommer det til slutt også til avstemning.

Jeg surfet videre — og begynte å undre meg. Anti-grovkaliber-initiativet så i sin enkle skjønnhet ut til å være unntaket. Foran meg på skjermen tårnet det seg opp forslag der jeg helst ville ha bestilt en rapport fra Forbundsdagens vitenskapelige utredningskontor før jeg tok stilling.

Skulle jeg støtte “uinnskrenket inntektsskatteplikt også for tyskere som bor i utlandet”? Må straffeloven bli utvidet med en paragraf 339a? Mitt svar på begge: har ikke anelse.

Dette “politikkens dataspill”, som Spiegel så begeistret skrev, hadde jeg forestilt meg morsommere. Formodentlig hadde mange av partiets over 9000 Liquid-Feedback-deltakere det på samme måten. Men hva betydde egentlig det: De som avla stemme her, var det først og fremst de som ikke var klar over sin egen inkompetanse? En skummel tanke.

Riktignok kan alle i Liquid Feedback delegere sin stemmerett til andre i en konkret sak, istedenfor å avstå eller stemme i vei uten å ha greie på saken. Slik delegering skulle gjøre demokratiet virkelig flytende. Den du overlater din stemme til, kan selv delegere den videre, så selv endeløse kjeder av stemmedelegering er tillatt.

Som fersk pirat spurte jeg meg selv: Hvem tenkte som jeg og ville ta beslutninger i min ånd? Jeg visste lite om partifellenes synspunkter. Selv hvis jeg hadde kjent noen pirater virkelig godt: Kunne de da virkelig bedømme om det var på sin plass med en ny paragraf 339a i straffeloven?

Jeg liker ikke å innrømme det, men slik er det: Ingenting hadde jeg gledet meg mer til, og ingenting skuffet meg mer enn dette angivelig så fenomenale Liquid Democracy. Jeg deltok knapt i noen Liquid-Feedback-avstemninger, fremmet ingen endringsforslag. Som tusener andre pirater boikottet jeg den så høyt beundrede teknikken. Det ble bare sånn. Hvis Liquid Democracy må greie seg med borgere som meg, kan man vel glemme det.

Særlig fordi Liquid Feedback ennå ikke brukes til å ta beslutninger i Piratpartiet. Ved landsmøtet i mai 2013 stemte et knapt flertall av delegatene mot bindende nettbaserte avstemninger. Alle avstemninger på Liquid Feedback må fortsatt gjentas på partimøter.

Marina Weisband, en av Piratpartiets stjerner (foto: Bastian Haas, CC:by-sa)

Piratene hadde lokket meg med store løfter. Om man var partileder eller fersk pirat som meg — alle medlemmer kunne fra første dag delta i partiarbeidet. Eller, som partiikonet Marina Weisband i sin tid som generalsekretær formulerte det: Hos piratene skaffer man seg innflytelse på motsatt vis av hos de andre: “I dette partiet ligger man seg nedover.” Virkelig?

I sommerferien tok jeg henne på ordet. Når alle pirater faktisk kan delta på like fot, hvorfor skulle ikke jeg som fersking kunne bidra med mine ideer til piratenes program ved forbundsdagsvalget? Etter flere måneder med mammaperm hadde jeg merket meg hvor få fedre jeg møtte i barselgruppen eller på lekeplassen. Min ide: En reform av foreldrepermisjonen for å motivere flere menn til å ta en jobbpause for familien.

I hagen hos mine foreldre satte jeg meg ved datamaskinen. Det trådløse nettet fungerte overraskende bra på terrassen. Barna frydet seg i plaskebassenget. Ved siden av meg sprudlet et glass kaldt mineralvann. En sitronsommerfugl flagret gjennom juliheten. Jeg hadde ingen anelse om hvordan et slikt programforslag skulle se ut, men min samboer sa: “Skriv bare av fra de andre. Kopiering er jo en dyd hos dere!”

Og så tastet jeg, fritt etter en partifelle: “Det foreslås å ta inn i valgprogrammet til forbundsdagsvalget 2013 på egnet sted følgende til temafeltet kjønns- og familiepolitikk:…” Setningen klang etter min smak en smule stormannsgal der den sto alene på den ellers hvite skjermen. Men det måtte jeg vel holde ut. Ganske enkelt å skrive et par avsnitt til valgprogrammet på en onsdags ettermiddag ved hagebordet — for en sprø følelse.

Drøyt to timer senere mailet jeg, uten å gruble lenge over det, mitt programforslag “Ekte valgfrihet for familier” til kontakter og ba andre pirater om tilbakemelding.

Det fikk jeg. Med en gang kom det svar fra en som kalte seg Incredibul: Mitt forslag så “supert” ut, og han trodde det ville være “samtykkedyktig”. Imidlertid burde jeg helst ikke skrive “mor” og “far” — heller omformulere forslaget slik at det “også passet for skeive”. Deretter en lenke.

Forbløffende! Den ukjente hadde omstrukturert forslaget mitt og kopiert det over i en “Piratenpad” — det kaller partiet virtuelle notatblokker der mange brukere på samme tid kan redigere et dokument på nettet. Jeg kjente ikke denne Incredibul, likevel hadde han uten videre hjulpet meg med sine ideer. Så imøtekommende! Fantes den altså, denne “svermintelligensen” som partiet angivelig profiterte så mye på?

De nye grasrotdemokratene (foto: Ben de Biel. CC:by-nc-sa)

Et par dager senere så jeg at også andre pirater hadde bearbeidet forslaget mitt. Men de nye delene var enda mer uferdige enn det jeg hadde skriblet sammen på et par timer. Ja, programforslaget eksisterte egentlig ikke lenger i det hele tatt. Mine partifeller hadde etterlatt det i en sørgelig tilstand på denne “piratpadden”.

Via “Kegelklub”, det kjønnspolitiske nettverket i partiet, støtte jeg på Lena Rohrbach, 27, og Andreas Pittrich, 33 år. Filosofistudenten og matematikeren tilbød seg å bearbeide programforslaget sammen med meg. Vi avtalte å møtes neste søndag. Lena og Andreas brøt med de fleste klisjeer om piratene. Ingen nerder uten manerer, derimot velpolerte unge mennesker i jeans og turnsko, som i hvert fall utseendemessig ikke ville stukket seg ut i De Grønnes ungdomsparti.

Tilfeldigvis var jeg støtt på to av partiets kapasiteter. Lena og Andreas hadde vært medforfattere til kapitlet om kjønns- og familiepolitikk i prinsipprogrammet. Denne høsten skulle de til og med stå på liste for Piratpartiet i Berlin til forbundsdagsvalget.

Lena og Andreas ville ikke bare gi meg teknisk hjelp til forslagsskrivingen. Begge tok for seg forslagsteksten. Av mødre og fedre ble partnere eller støtteberettigede personer. Det tok ikke lang tid før introduksjonen til forslaget mitt hadde fordampet. Jeg kjempet ikke imot. Det var jo bare introduksjonen. Ikke lenge etter spurte Lena og Andreas: Hvorfor kan egentlig bare to personer få foreldrepenger? Og det stemte faktisk: Mitt forslag ville passe dårlig for mange stefamilier.

Mens jeg ennå forsøkte å tenke ut en alternativ modell for foreldrepenger, regnet Andreas som matematiker kjapt gjennom hva det ville bety økonomisk hvis en million mennesker delte på foreldrepengene for ett barn. En slik en-million-og-en-hodet familie ville sikkert være en innovativ variant. Det var bare det at jeg ikke kunne komme på et eksempel med mer enn tre mottakere av foreldrepenger.

Barnets far, sa Lena, kunne jo også ha et forhold til en annen mann og likeså kunne moren ha flere kvinnelige partnere. Andreas regnet i mellomtiden allerede på neste modell for foreldrepenger. Et par minutter senere sto det i “piratpadden”. Hans forslag virket smart. Mitt opprinnelige mål om å motivere flere fedre til å ta permisjon var beholdt. På den andre siden ga det muligheter for familien til å leve annerledes enn i den tradisjonelle mamma-pappa-barn-versjonen.

Vi nærmet oss midnatt. Tanker svirret gjennom hodet mitt: Hadde jeg latt meg overrumple av Lena og Andreas? Uansett var dette den mest produktive kvelden siden jeg gikk inn i partiet. Med dette forslaget kunne vi også vinne avstemningen i Liquid Feedback. Det var jeg sikker på. Da ville vi nesten være inne på dagsordenen til landsmøtet.

Slik ble det ikke. I begynnelsen av oktober tapte vår modell for foreldrepenger knapt en kampvotering i Liquid Feedback. Motforslaget var imidlertid en skikkelig bombe. Det denne piraten ville ha, var dårligere enn kristeligdemokratenes familiepolitikk fra 2007. Jeg hadde lovet meg selv på forhånd: Skulle piratene foretrekke dette forslaget framfor vårt, da ville vi ha et problem! Hva nå?

Aldri før hadde jeg investert så mye tid i et politisk prosjekt. Minst to ganger i uken var jeg med på partiarrangementer. Jeg kunne knapt vegre meg mot en strøm av tilbud om mer deltakelse.

Av og til hjalp jeg sågar til i det trange lokalet på gatenivå i Berlin-Mitte som Piratpartiet brukte som partikontor. Ikke en gang en oppvaskmaskin var anskaffet, først måtte det en eller annen gang avholdes en grasrotdemokratisk avstemning. De frivillige medarbeiderne kranglet i steden om tårn av skitne kaffekopper i gangen som var bygd ut til kjøkken, akkurat som i mitt siste studentkollektiv.

Jeg fikk ikke bare lov til å fylle kjøleskapet med Club-Mate, sende partiballonger til Filippinene og motta telefoner, men ble også vennlig oppfordret om å skrubbe dassen hvis noen hadde etterlatt seg en katastrofe der. Vaskehjelpen kom nemlig bare en gang i uken, forklarte en pirat meg — mer hadde vi ikke råd til. Kunne det stemme, i et parti som hadde nådd 33000 medlemmer? Hvordan ville dette politikk-kollektivet konkurrere med De Grønne eller Venstrepartiet i valgkampen?

Jeg hadde meldt meg inn i et parti som brystet seg med at det visste bedre enn de “etablerte” å begeistre folk for politikk. Som betegnet seg selv som frigjører for en generasjon, som ville oppdatere systemet. Virkeligheten så annerledes ut.

Åpenbart kunne ikke piratene engang motivere sine egne medlemmer til å bidra. Det som i fjernsynets talkshow passerte som grasrotdemokratisk innovasjon, viste seg i partihverdagen å være tidkrevende og utmattende. På veien til online-demokratiet strides riktignok piratene permanent, men alle viktige beslutninger tas fortsatt offline — på langdryge partimøter, med stemmekort eller håndsopprekning. Liquid Feedback, partiets angivelige “pacemaker”, er for piratene ikke noe mer enn et politikkspill uten strukturell betydning.

Med god grunn, oppdaget jeg kort etter. Ved et kuriøst sammentreff hadde jeg klart å skaffe meg en stemme nummer to til demokratiprogramvaren — selv om jeg ikke er noen hacker og ikke har den fjerneste anelse om hvordan IT-sikkerhetssystemer virker.

Jeg hadde håpet å finne mer oppfinnsomhet i Piratpartiet enn i SPD og CDU til sammen. Jeg hadde faktisk tiltrodd piratene å gjøre demokratiet vårt kompatibelt med internett, å hale partiarbeidet ut av kneipene, sportshallene og kongressentrene og inn på nettet, og befri det fra sin stivnede tidsrytme.

Det jeg opplevde, var et overveldet, usikkert og blokkert parti. Selvfølgelig er det en kløft mellom ambisjon og virkelighet hos alle partier. Men skulle ikke Piratpartiet klare seg uten konkurrentenes pyntede løgnaktighet?

I midten av januar forlot jeg partiet. Det falt meg tyngre enn antatt. Jeg bar brevet med meg et par dager før jeg sendte det. Det hadde jo også vært underholdende. Sjelden har jeg på så kort tid møtt så mange kloke og egenrådige mennesker. Å utvikle et programforslag sammen med tilfeldige bekjentskaper fra nettet, var en spennende greie. Takket være piratene har jeg i dag en ide om hvordan demokratiet kan fungere på nettet — eller ikke.

Partiet ga meg i hvert fall mye tid til å ta farvel. I Liquid Feedback fikk jeg selv etter min uttreden delta i voteringer i flere uker til — som eks-pirat uten stemmerett.

Oversatt fra tysk av Olav Anders Øvrebø.

Ved å analysere politisk interesse, medlemskap i politiske organisasjoner, viljen til å stemme ved valg og selve valgdeltagelsen etter 22. juli, konkluderer de med at i den grad det er en Generasjon Utøya, har dette gitt utslag i en økt bevisstgjøring knyttet til verdien av å delta i politiske partier og ved valg. I særlig grad gjelder dette unge mellom 16 og 18 år.

Forskerne argumenterer for at ettersom terroren var spesielt rettet mot ungdom i sine politiske formative år, ville det gi økt politisk mobilisering i denne aldersgruppen. Flere funn har pekt på økt politisk interesse blant hele befolkningen etter terrorangrep. Det er imidlertid blant de unge at den økte politiske mobiliseringen ser ut til å vedvare. For eksempel viser den amerikanske statsviteren Robert Putnam at de amerikanerne som var unge 11. september 2001, viste en høy politisk interesse og høy valgdeltagelse ikke bare rett etter terroren, men også i årene etter. Fire år etter 9/11 skrev han i artikkelen “Still bowling alone? The post‑9/11 split”: (pdf)

It’s easy to see that we needed effective governmental action: to coordinate volunteers, police national borders, design emergency response preparedness, engage in diplomacy, and train police and firefighters. Government and politics mattered. If young people used to wonder why they should bother to vote, Sept. 11 gave them an answer.

Putnam argumenterte videre for at denne politiske mobiliseringen av de unge også kan ha bidratt til Obamas seier i 2008. Demokratene appellerte til en aldersgruppe som ikke ellers ville deltatt i valget og gjennom å ta i bruk nye sosiale medier i valgkampen.

Politisk mobilisering blant unge gjennom valg og partimedlemskap

En økende bekymring knyttet til synkende valgdeltagelse og lavere politisk aktivitet i de fleste vestlige demokratier, har ført til mer oppmerksomhet om unge menneskers involvering i demokratiske prosesser og deltagelse i demokratiet. Valgdeltagelsen blant førstegangsvelgere i Norge har vært lav og synkende de siste årene, og ved lokalvalget i 2007 stemte kun 35 prosent av aldersgruppen 18–21 år (lokaldemokratiundersøkelsen gjengitt i rapporten «Ett år etter 22. juli»).

Terrorangrepene førte til mer debatt om demokrati, åpenhet og inkludering, mange mobiliserte for å beskytte de liberal-demokratiske verdiene, og høyere deltagelse ved lokalvalget 2011 ble forventet.

Minnekonsert på Rådhusplassen i Oslo 22. juli 2012 (foto: aktivioslo, CC: by-nc-nd)

I stemmerettsforsøket 2011 framviste også forsøksvelgerne på 16 og 17 år en høyere deltagelse enn samtlige aldersgrupper opp til 30 år med en deltagelsesprosent på 58 prosent. Det er imidlertid store variasjoner fra kommune til kommune. Under 50 prosent brukte stemmeretten sin i Ålesund, Hammerfest og Re, mens 82 prosent deltok i Luster kommune.

I artikkelen «After Utøya: how a high trust society reacts to terror- Trust and civic engagement in the Aftermath of July 22» rapporteres det om 6200 nye medlemmer i forskjellige partier, men at det kun utgjør rundt 0,15 prosent av befolkningen og at det dermed ikke slår ut i undersøkelsen. Rapporten «Ett år etter 22.juli» konkluderer likevel:

Om vi ser de tre undersøkelsene etter terroren under ett og i sammenheng med medlemsøkningen de politiske ungdomspartiene selv oppgir, er det grunn til å anta at 22. juli kan ha bidratt til en viss medlemsmobilisering av unge mennesker til politiske partier, og at denne mobiliseringen har holdt seg.

Politikken ble mer relevant

Analyser av data jeg samlet inn i september og oktober 2011 omfatter blant annet ungdommers egen forståelse og oppfatning av politisk deltagelse etter 22. juli. Gjennom dybdeintervju med elever i videregående skole kommer det frem at de unge ikke snakker så mye om Utøya, verken med venner eller i klassen. I den grad de gjør det handler det om å ta vare på hverandre og samhold, ikke knyttet til politikk eller egen politisk deltagelse.

Av de elevene som forteller at de selv har meldt seg inn i politiske partier etter 22. juli, sier de at dette ikke har sammenheng med det som hendte på Utøya, men at de synes det ville være interessant og kjekt å melde seg inn, at de ville utrette noe. Når de snakker om venner som blitt medlemmer av politiske partier, forklarer de dette med at de ville meldt seg inn uansett ettersom de var engasjerte fra før.

Samtidig nevner de at de har fått øynene opp for poltikken i større grad. En av elevene jeg intervjuet uttalte «politikken har lyst litt meir mot dei unge, for å sei det sånn».

Dette tyder på at det kanskje kan være mer som spiller inn enn en Utøya-effekt. I artikkelen «Valgforberedelser og demokratisk oppdragelse etter 22. juli» diskuterer jeg hvordan den tradisjonelle skoledebatten ble erstattet med valgtorg høsten 2011, og erfaringene med dette. Ungdommene rapporterte om at politikerne snakket om ting som var viktige for de unge, og de likte at de kunne stille ungdomspolitikerne spørsmål og at det var lav terskel for å komme i kontakt.

Et annet element er hvordan stemmerettsforsøket for 16-åringer kan ha bidratt til å gjøre politikk mer relevant for de unge gjennom en rekke aktiviteter og informasjonstiltak spesielt rettet mot denne aldersgruppen.

I rapporten «Ett år etter 22. juli» vektlegges også hvordan ungdom har blitt mer synlig i det representative demokratiet og at et høyt antall unge ble valgt inn i kommunestyrene i 2011. I tillegg har det har vært flere ungdomspolitikere i media.

Ødegård finner i avhandlingen Motløs ungdom?: nytt engasjement i et gammelt demokrati at frykten for en politisk passiv ungdomsgenerasjon er overdrevet, da de unge tar i bruk andre deltagelsesformer som ligger utenfor tradisjonelle partipolitiske rammer. Andre studier har også vist at det ikke er like stor grunn til bekymring for en politisk apatisk ungdomsgenerasjon, dersom aksjonskanalen inkluderes.

Selv om det kan se ut til at de unges tilbaketrekning fra politikken ikke er like stor som fryktet, er det flere studier som retter blikket mot de unges tilbaketrekning fra formell politikk. Andre former for deltagelse tas i bruk, men det er flere som argumenterer for at det er viktig å arbeide for at de formelle kanalene, slik som valg, heller ikke skal svekkes.

Valgforskning viser at jo tidligere man deltar i valg, og desto flere ganger en gjør det, jo mer øker sannsynligheten for valgdeltagelse senere. Det gjenstår å se om den økte valgdeltagelsen etter 22. juli opprettholdes, men de kortsiktige effektene tyder på en generasjon som i større grad ser verdien av å delta i det representative demokratiet, gjennom valg og politiske partier.

Putnam skrev om unges politiske mobilisering etter 11. september:

As young Americans are more open to political participation than they have been in many years, educational and political leaders should seize this moment to encourage youth‘s engagement in political and social movements. The time is right to introduce a new, more activist civics education in our schools as well.

Et sted å begynne er å tilrettelegge for en demokratiopplæring som de unge selv mener bidrar til å gjøre politikken mer relevant, og at politikere snakker med og ikke bare til de unge.

Camilla Collett malt av Johan Gørbitz i 1839. (ill. Oslo Museum/Digitalt Museum. CC:by-sa)

I sin 17. mai-tale fra 1877, «Hvad rager det os?», taler Camilla Collett ironiserende og humoristisk rundt spørsmålet om det er “upassende for et Fruentimmer at blande sig i og have nogen Mening om Politik og slige Sager”:

Hvis man nu endelig vilde, kunde man her, hvor jeg har forsøgt i de væsentligste Hovedtræk at fastholde vor Stilling til det offentlige Liv, let falde ind med en Modsigelse. Man kunde indvende, at vi norske Damer dog ogsaa har været med, naar det gjaldt større offentlige Øiemed. Vi har broderet Faner, organiseret Basarer, hvor det uimodsigelig gjaldt et saadant. Men jeg kan, særlig hvad Fanedeltagelsen anbelanger, paa mine Landsmandinders Vegne forsikre om vor fuldkomne Uskyldighed; forsikre, at der aldrig forudsættes nogen Mening dermed, uden at de skal syes.

Virksomme ord, som talen er hentet fra, er en database som dokumenterer den politiske talens historie i Norge siden 1814. Til nå er 418 talere representert i basen, som oppdateres fortløpende både med nye og historiske taler. Databasen inneholder fortrinnsvis talene i manuskriptform, men det arbeides med å skaffe flere taler som både lyd- og videofiler.

Gruppen har vært ledet av Trond-Viggo Torgersen og har blant annet bestått av ungdom fra 16 år og oppover, med bakgrunn både fra frivillige organisasjoner og mer uorganiserte fritidsaktiviteter.

Trond-Viggo Torgersen ved presentasjonen av utredningen 13. desember 2011 (foto: BLD)

Utredningen fokuserer på makt i to betydninger; innflytelse og medvirkning i politikk og samfunnsliv, men også makt over eget liv. I det første tilfellet dreier det seg om mulighet til å delta i politiske prosesser og at denne deltagelsen, for eksempel i elevråd eller ungdomsråd, skal kunne ha en betydning.

Makt over eget liv handler om hvordan nye medier utfordrer unges personvern og situasjonen til unge som av ulike grunner er under offentlig omsorg.

Skolens demokratiske samfunnsmandat

Noe av det som vektlegges i utredningen er at selv om elever i norsk skole kan mye om demokrati, er det utfordringer knyttet til i hvilken grad skolen oppfyller sitt samfunnsmandat om å bidra til å bygge opp demokratisk medborgerskap. Medborgerskapsbegrepet har både en deltagelsesdimensjon og en politisk dimensjon.

Utvalget understreker også at ungdom ikke bare bør lære om sin framtidige rolle som samfunnsborgere, men også betraktes som demokratiske aktører i sin ungdomstid, altså at de er viktige medborgere her og nå (s. 38).

Utvalget foreslår tiltak som skal gi alle like muligheter til å delta og til å bli hørt. Retten til å velge ikke å delta understrekes også. At ungdom skal bli hørt er noe også barneminister Audun Lysbakken er opptatt av:

– Ungdom skal ha makt til å påvirke samfunnet. Jeg vil at ungdom sikres innflytelse i saker som påvirker deres liv, sier SV-statsråden i en kommentar om utredningen til Bergens Tidende.

Til tross for at den norske skolen har fått et demokratisk samfunnsmandat gjennom opplæringsloven, mangler læreplanen klare retningslinjer eller fagplaner for hvordan dette mandatet skal kunne realiseres.

I utredningen vises det til et notat skrevet av Janicke Heldal Stray på forespørsel fra utvalget. I notatet understrekes det at demokratiundervisning må omfatte læring om, for og gjennom demokrati:

Opplæring om demokrati er det de fleste forbinder med demokratiundervisning, dvs. undervisning om demokratiets historie, om valg og andre institusjonelle ordninger og om hvordan politiske prosesser foregår. Opplæring for demokrati handler blant annet om å stimulere elevene til kritisk tenkning, å lære dem å undersøke problemstillinger fra flere sider samt å kunne skille mellom fakta og vurderinger. Opplæring gjennom demokratisk praksis handler om den forståelsen elever får av demokrati gjennom å være deltakende selv. Det er noe annet å oppleve å tilhøre et flertall enn å lære om flertallsavgjørelser som demokratisk prinsipp. Det er også noe annet å velge noen til å representere en, eller å selv bli valgt som klassens representant, enn å lære om det representative demokratiets grunnlogikk. Det praksiselementet det snakkes om i denne sammenhengen representerer altså noe mer enn individuell medvirkning. (s. 28)

Utvalget foreslår flere tiltak for å styrke demokratiopplæringen i skolen på to ulike områder; demokrati som kunnskapsområde i skolen, dvs. elevenes kunnskaps- og ferdighetsnivå, og demokratisk deltagelse i skolen med muligheter til medvirkning og betydningen av elevdemokratiet. Utvalget finner at det har vært lite oppmerksomhet om læring for demokratisk deltagelse og læring gjennom å praktisere demokratisk deltagelse. Opplæring om demokrati i skolen dreier seg oftest om å få kunnskap om hvordan politiske prosesser fungerer.

Nytt demokratifag i grunnskolen — hva skal det inneholde?

Utvalget foreslår blant annet å introdusere et nytt demokratifag i skolen. Det støtter Kunnskapsdepartementets forslag om å fjerne faget elevrådsarbeid grunnet fagets uklare status. I utredningen legges det samtidig til grunn at å fjerne dette faget kun er et skritt i riktig retning dersom det samtidig innføres et nytt, bredt demokratifag for grunnskolen.

Hva skal så dette nye faget inneholde? Utvalget henviser til faget «citizenship» som ble implementert i England i 2002, der læring gjennom praktisk erfaring står sentralt. Faget har noen eksplisitte mål. Først og fremst skal elevene lære hvordan de helt konkret kan handle og påvirke beslutningsprosesser. For å få dette til understreker utvalget at det er viktig at skolen trekker inn organisasjoner, folkevalgte og andre aktører i demokratiundervisningen. Mer kjennskap til lokalpolitikere kan mobilisere ungdom til deltagelse i sine lokalsamfunn.

Det nye demokratifaget må i tillegg inkludere de unges arena i undervisningen og lære om bruk av sosiale medier som deltagelses- og påvirkningskanal.

For å få til et slikt nytt demokratifag, er det viktig å tilrettelegge for at lærerne får den kompetansen de trenger slik at de føler seg trygge på tiltakene og aktivitetene de er med å gjennomføre. Behovet for mer forskning om demokratiundervisning i norsk skole understrekes, og innføringen av et nytt demokratifag må følges nøye over tid.

Obligatoriske skolevalg i videregående skole

En unik mulighet til å studere demokrati i praksis på norske skoler er skolevalgene. Skolevalg kan betraktes som et stort undervisningsopplegg som legger til rette for at elevene skal kunne tilegne seg politiske kunnskaper og ferdigheter. Skolevalgene arrangeres hvert valgår på de fleste videregående skoler i landet og administreres av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.

Fra skolenes side blir det lagt mye tid ned i forberedelsen av valget, og undervisningen preges av dette.

Utvalget går inn for obligatoriske skolevalg i videregående skole og at det bør tilrettelegges for frivillig skolevalg i ungdomsskolen. Dette for å sikre at alle førstegangsvelgere får mulighet til å stemme ved skolevalg minst én gang før de kan stemme ved ordinære valg. Videre understrekes at forskning er nødvendig for å finne ut mer om hvordan skolene arbeider med arrangementet, hva som motiverer elevene for deltagelse og hva de opplever at de får ut av det.

Tidligere Vox Publica-artikler om demokratiopplæring har tatt for seg skolevalgene med utgangspunkt i forberedelsene skolen gjør i forkant av dem. Min egen foreløpige observasjon er at det varierer mye fra skole til skole hvordan valgene arrangeres og hvor mye tid som brukes i undervisningen til å forberede elevene. Disse forberedelsene er viktige for hvordan elevene opplever skolevalget (resultater fra dybdeintervju med elever i første klasse på videregående).

Dersom skolevalg skal gjøres obligatorisk for alle videregående skoler og anbefales tilrettelagt i ungdomsskolen, er undervisningen i forkant for å forberede elevene vesentlig. Blant skolens forberedelser er blant annet valgtorg/skoledebatt og klasseromsundervisning.

Valgtorg/skoledebatt

Etter at de planlagte skoledebattene ble avlyst og valgtorg gjennomført som alternativ forberedelse til skolevalget argumenterer jeg i artikkelen Valgforberedelser og demokratisk oppdragelse etter 22. juli for at valgtorg istedenfor skoledebatt kan senke terskelen for unge til å ta kontakt med politikere og gjøre politikk mer relevant. Elever opplever det som positivt å kunne stille spørsmål til politikerne og slik snakke om tema de er opptatt av og interesserer seg for. Ungdom er ikke en homogen gruppe, men har som andre aldersgrupper et vidt interessefelt, og dette hensynet ivaretas gjerne i større grad under valgtorgene.

En av de store utfordringene med skoledebattene er saklighetsnivået, og det har vært argumentert for både fra politikere og elever at man på sikt burde vurdere om skoledebattene er den rette måten å motivere ungdommer til å stemme på, ettersom debatten ofte kan bli useriøs og oppleves lite relevant.

Sondre Båtstrand skriver i Vox Publica at det ikke er til å legge skjul på at skoledebattene har et frynsete rykte og viser til at «hersketeknikker, latterliggjøring og andre skitne knep er kjente ingredienser i skoledebatter». Noen skoler har tidligere hatt gode erfaringer med en kombinasjon av skoledebatt og valgtorg. Årets valgtorg kan bidra til dette ved å gi varige endringer i skolens valgforberedelser gjennom å legge større vekt på at skolevalgdebatten skal være ryddig og saklig.

Utvalget går inn for at ordningen med valgtorg videreføres, og gjerne i kombinasjon med debatt.

Klasseromsundervisning

Det er store variasjoner i hva slags undervisning elevene har i klassen i forbindelse med skolevalget. For eksempel oppgir elever på studiespesialiserende oftere å ha gått gjennom hva de ulike partiene står for og hvordan systemet fungerer, enn elever på yrkesfaglige utdanningsprogram og andre program som musikk, dans og drama. Dette har sammenheng med at samfunnsfag ikke blir undervist før i VG2 på disse utdanningsprogrammene. Noen av elevene forteller i stedet om diskusjoner i klassen der de har argumentert for og mot innenfor et bestemt tema. Det har vært fokusert på å stå for det en selv mener og at valget handler om hva en selv står for og ikke andre. Det er også elever som forteller at de ikke har hatt noen forberedelser til skolevalget — verken i klassen eller valgtorg.

Det ser ut til at forberedelsene elevene er med på i forkant av skolevalget har noe å si for hvordan elevene opplever skolevalget. Dette er blant annet knyttet til rapportert utbytte for eksempel i form av den praktiske undervisning om hvordan det er å gå og stemme.

Om skolevalget gis økt ansvar for demokratiopplæringen i skolen, er elevenes opplevelse av skolevalget kjernepunkter å vektlegge i videre forskning. Et nytt demokratifag på grunnskolen kan legge fundamentet for en tyngre satsing på skolens demokratiske samfunnsmandat. Diskusjonen om fagets innhold må imidlertid ta utgangspunkt i balansen mellom demokrati som kunnskapsområde i skolen og demokratisk deltagelse i skolen.

Hva er egentlig politisk oppdragelse, og hvilken funksjon stadfester læreplanene at den norske skolen skal ha?

Utdanning til demokratisk medborgerskap vs. politisk oppdragelse

Det finnes en omfangsrik litteratur om utdanning, medborgerskap og demokrati, og hva utdanning og medborgerskap i vid eller snever betydning burde omfatte. Medborgerskap er et begrep som i utgangspunktet har samme betydning som “citizenship”. Arthur, Davies og Hahn beskriver i boken “Education for citizenship and democracy” fra 2008 hvordan begrepet kan brukes for å forklare juridisk og rettslig status, nærmere bestemt det som på norsk defineres som statsborgerskap.

Den andre betydningen av medborgerskap vektlegger identitet, både individ- og gruppeidentitet. Den kjente britiske sosiologen T.H. Marshall peker på medborgerskap både som et ideal og som en teori om sosial utvikling. Marshall skiller mellom tre elementer, sivilt, politisk og sosialt, og argumenterer for at begrepet stadig blir utvidet. De sivile rettighetene sto i sentrum på 1700-tallet, de politiske på 1800-tallet og de sosiale på 1900-tallet. I senere tid har begrepet forbrukerdemokrati gjort entré, noe som kan sees i sammenheng med at borgerne inntar roller som kunder eller konsumenter i demokratiet, altså et slags økonomisk medborgerskap.

Studier knyttet til “citizenship education” eller utdanning til medborgerskap ser på faktorer som bidrar til at barn og unge blir aktive, engasjerte medborgere og medmennesker. Arthur, Davies og Hahn beskriver “citizenship education” slik:

… instil in young people the knowledge, skills and attitudes that will enable them to participate in the communities of which they are a part, locally, nationally and globally….

Opplæringen er fokusert på hvordan mennesker lever sammen i et samfunn og forholdet mellom den enkelte og det store fellesskapet. Dette assosieres gjerne med det tyske “Bildung” eller dannelse, som omfatter en prosess der både personlighetsutvikling og tilegnelse av kunnskap står sentralt.

Utdanningsfilosofen John Dewey, en pioner innen demokratisk undervisning og oppdragelse, vektla blant annet at kunnskapen måtte knyttes til hverdagslivet, det å være medborger og menneske, og ikke bare være en reproduksjon av fakta.

Ettersom utdanning til demokratisk medborgerskap er et omfattende begrep som dekker forholdet mellom individet og samfunnet, kan det være nyttig å avgrense den delen som kun tar for seg relasjonen mellom individet og selve styringssystemet. Dette kan kalles politisk oppdragelse eller politisk utdanning.

I en artikkel på nettstedet Youth4Media beskriver Michal Wojcik utfordringen med å bruke ordet “politikk” i forbindelse med utviklingen av et nytt polsk program for politisk oppdragelse blant unge. Ettersom ordet “politikk” eller “politisk” kunne føre med seg ulike assosiasjoner på tvers av ulike politiske kulturer, var det viktig å presisere at det ikke handlet om ren støtte til et politisk parti eller støtte til en politisk gruppe slik tidligere kommunistland hadde hatt erfaringer med. Det ble derfor vurdert å bruke “civil” i stedet, men ettersom begrepet omfatter samfunnsengasjement i sin helhet, var det ikke presist nok. Følgende definisjon på “political education” ble vedtatt:

Political education is an activity, the main goal of which is to achieve the largest numbers of citizens who understand political processes, independently and critically shape their own opinions, and who are prepared for public activity.

Skolen som agent for politisk oppdragelse

Retten til politisk skolering er veletablert i Norge gjennom samfunnsfaget som fagområde både i grunnskolen og i videregående skole. Helt siden Normalplanen for folkeskolen ble ferdig i 1939 finnes det beskrivelser i læreplanene for skolens rolle i den politiske oppdragelsen. I fagplanen for samfunnsfag fra Kunnskapsløftet i 2006 står det innledningsvis:

Føremålet med samfunnsfaget er å medverke til forståing og oppslutning om grunnleggende menneskerettar, demokratiske verdier og likestilling og til aktivt medborgerskap og demokratisk deltaking

Rolf og Marianne Tønnesen velger i sin bok “Demokratisk dannelse” å bruke begrepet med bakgrunn i det de betrakter som samfunnskunnskapens hovedmål; å gi elevene mulighet til å utvikle seg som politisk myndige borgere i de demokratiske sammenhengene utviklet i Norge. De gjør en grundig drøfting av hva politisk dannelse i skolen burde inneholde, og skriver: “Hovedoppgaven til faget samfunnskunnskap har lenge vært å gi fremtidige borgere opplysning om samfunn og politikk, slik at de kunne bli seg bevisst hvilke retter og plikter de har i et demokrati.” Forfatterne understreker videre behovet for å utvikle borgere som både vet når de skal gripe inn i det politiske liv, og hvordan dette skal gjøres mest effektivt og ansvarlig.

Den lange tradisjonen for politisk oppdragelse i norsk skole understrekes av læreplanene. Elevene skal være kjent med et bredt spekter av deltagelsesformer, ha god kjennskap til det demokratiske idégrunnlaget, en kritisk tilnærming til politikken og forståelse for det politiske systemet. Etter Vg1/Vg2 i videregående opplæring er målet fra læreplan i SAF1Z04 — Samfunnsfag i videregående opplæring — at eleven skal kunne:

• gjere greie for korleis ein sjølv kan vere med i og påverke det politiske systemet og diskutere kva som kan truge demokratiet
• diskutere samanhengar mellom styreform, rettsstat og menneskerettar
• gjere greie for styreforma og dei viktigaste politiske styringsorgana i Noreg og drøfte fleirtalsdemokratiet i forhold til urfolk og minoritetar
• identifisere grunnleggjande skilnader mellom dei politiske partia i Noreg, og argumentere frå ulike politiske ståstader
• gjere greie for sentrale kjenneteikn ved norsk økonomisk politikk
• forklare kva som ligg til grunn for velferdsstaten og vurdere utfordringar som velferdsstaten står overfor

Hvordan løser skolen oppgaven?

Ettersom læreplanen stadfester at skolen skal være aktiv i den politiske oppdragelsen av elever, er det viktig å se nærmere på hva som faktisk finner sted i undervisningen. Fagdidaktikere har vært opptatt av å si noe om hvordan undervisningen bør være, men hva som blir gjort i praksis er mindre studert. En av dem som har forsket på politisk oppdragelse i skolen er Kjetil Børhaug. I avhandlingen “Oppseding til demokrati” fra 2007 finner han blant annet at relasjonen mellom elevråd og skoleledelse er regulert av fire prosedyrer, der ingen av dem er i samsvar med krav til demokratisk deltakelse. Han konkluderer: “Det er vanskelig å hevde at elevrådet er et dekkende eksempel på demokratisk deltagelse selv om læreplanen krever at de skal være det.”

En unik mulighet til å studere den politiske oppdragelsen er skolevalgene. Skolevalgene arrangeres hvert valgår på de fleste videregående skoler i landet og administreres av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. I tilknytning til valgdagen er det ofte politikerbesøk på skolen, enten i form av valgtorg eller debatt.

Min egen foreløpige observasjon er at det varierer mye fra skole til skole hvordan valgene arrangeres og hvor mye tid som brukes i undervisningen til å forberede elevene. Mange elever gir uttrykk for at de gjerne vil har mer politikkundervisning i forkant slik at de bedre vet hva de kan velge mellom. Samtidig er det flere som betrakter skolevalgene som en fin mulighet til å sette seg inn i hva partiene står for, og de understreker at de blir mer motivert til å forsøke å orientere seg i den politiske verden etter at selve valget er gjennomført.

Det er viktig å studere hva som finner sted i skolen for å kunne si noe om hva som fungerer og eventuelt ikke fungerer like bra med tanke på målene for politisk oppdragelse, og det er nødvendig å inkludere både elever og læreres tanker og erfaringer i dette arbeidet. Det er imidlertid en lang vei å gå i arbeidet med å kartlegge om skolen utfyller den rollen som læreplanen stadfester at den skal ha.

Aristoteles’ begrep om “det politiske dyr” i antikkens bystat gikk ut på at det som skilte menneskene fra dyrene var at menneskene drev politikk, vi var “zoon politicon”. Ideen om demokratiet baserer seg både før og nå på at alle skal kunne ha muligheten til å utvikle politisk dømmekraft, og den politiske oppdragelsen er en viktig del av dette.