«Det var helt klart viktig for meg å vite at det var få stemmer som skilte de to kandidatene, da følte jeg at min stemme virkelig telte». Han tar en stor slurk av kaffen, og fortsetter: «Jeg gidder å stemme fordi jeg synes det er viktig at de jeg tror på får sjansen til å styre. Jeg har mine meninger, og det er min måte å få frem hva jeg mener på».

Ved høstens stortingsvalg stemte 66,5 prosent av førstegangsvelgerne. Dette er en sterk økning i valgdeltagelsen blant de yngste velgerne. Selv om unge velgere også ved dette valget deltok i mindre grad enn eldre, har avstanden mellom generasjonene blitt mindre. Hva kan forklare den økte valgdeltagelsen?

Brudd med langsiktig trend

De siste tiårene har valgdeltagelsen vært lav og synkende blant unge i de fleste vestlige demokratier. I Norge har deltagelsesnivået blant førstegangsvelgere, altså de fra 18–21 år, vært stabilt lavt på rundt 55 prosent siden slutten av 1990-tallet. Dette er ca. 20 prosentpoeng mindre enn resten av befolkningen generelt.

Figurene under (klikk på/berør søylene for å se tallene) viser at unge jevnt over i mindre grad enn eldre bruker stemmeretten, både ved lokalvalg og ved stortingsvalg. Blant førstegangsvelgere var det en nedgang i prosentandelen som stemte ved stortingsvalg fra 72 prosent i 1981 til 57 prosent i 2009.

Ved valget i 2013 endte den generelle deltagelsen på 78 prosent, og i et notat presenterer Johannes Bergh tall som viser at valgdeltagelsen økte først og fremst blant yngre velgere (pdf). Fra 2009 til 2013 økte valgdeltagelsen med 1,9 prosentpoeng blant velgerne samlet (elektoratet), men blant førstegangsvelgere var det en markant økning på 10 prosentpoeng. Økningen var også stor, 7,7 prosentpoeng, blant andregangsvelgerne. Dette er aldersgruppen 22–25, som har hatt mulighet til å stemme ved et tidligere stortingsvalg.

Valgdeltagelsen er lavere for lokalvalg i hele befolkningen, og bare kun 33 prosent av førstegangs stemmeberettigede stemte i 1999 og 2007. Lokalvalget 2011 skilte seg derimot også ut ved at 46 prosent av 18–21 åringene puttet en stemmeseddel i valgurnen.

Med 58 prosent var deltagelsen høy også blant 16- og 17-åringene som var med på forsøksprosjektet med stemmerett i 2011 — høyere enn i samtlige aldersgrupper opp til 30 år. Guro Ødegård og Johannes Bergh skriver i en kronikk i Aftenposten 18. desember 2013 at det er de som var førstegangsvelgere, og de som var 16 og 17 år i 2011, som løftet statistikken ved valget i fjor.

Økt bevissthet om valgkanalen som uttrykksform

Forskning har pekt på at selv om unge de siste tiårene har brukt valgkanalen i mindre grad enn før, betyr ikke dette nødvendigvis at de ikke bryr seg om politikk. Unge finner andre måter å påvirke på, for eksempel demonstrasjoner, aksjoner og andre uttrykksformer.

Det har likevel vært en økt bekymring knyttet til tilbaketrekningen fra formell politikk, de konvensjonelle deltagelsesarenaene valg og partimedlemskap. I det representative demokrati er valg det grunnleggende, og den demokratiske deltagelsen i valg viktig for å legitimere systemet. En høy valgdeltagelse er ofte betegnet som et av kjennetegnene ved et robust demokrati.

Ødegård og Bergh argumenterer: «Ikke siden 1989 har så mange førstegangsvelgere oppsøkt valgurnene som ved årets stortingsvalg. Om oppturen varer, kan frykten for et fremtidig demokratiunderskudd avblåses». Videre skriver de at:

Den demokratiske læringskurven har trolig aldri vært brattere for noen ungdomsgenerasjoner etter krigen. I likhet med amerikanske og spanske unge etter henholdsvis terroren 9/11 (2001) og togbomben i Madrid (2004), er det hos unge vi ser en politisk mobilisering i lys av slike samfunnsgjennomgripende hendelser.

Rapporten «Ett år etter 22.juli» kon­klu­de­rte med at i den grad det finnes en Gene­ra­sjon Utøya, har den gitt utslag i en økt bevisst­gjø­ring om ver­dien av å delta i poli­tiske par­tier og ved valg. I artikkelen «Generasjon Utøya» diskuterer jeg dette nærmere, og argumenterer blant annet for at politikken på flere måter ble mer relevant for de unge ved at flere ungdomspolitikere ble profilert i media og at politikerne i større grad snakket med, ikke bare til de unge. Selv om de unge selv ikke kobler politikk sammen med terrorangrepene, ble politikken og andre ungdommers forhold til politikk mer tydelig.

Medienes rolle under valgkampen 2013

Mye oppmerksomhet har vært knyttet til den felles kampanjen de største mediene i Norge samlet seg om før valget 2013:

MIN STEMME 2013 er en kampanje fra de fleste av de store avisene i Norge. Vi skal stå sammen i forsøket på å lage en kampanje som styrker demokratiet gjennom å skape nye debatter, nye stemmer og nytt klima i dekningen av valget 2013. Vårt mål er å inspirere flere til å bruke stemmeretten.

Til stede på Instagram, Faceboook og med egen nettside hadde kampanjen som mål å få opp deltagelsen blant de unge. Arrangørene kunne feire suksessen når det viste seg at det faktisk hadde vært en formidabel økning i valgdeltagelsen blant de unge.

Ødegård og Bergh konkluderer på sin side at:

Vi kan ikke si hvor stor betydning mediekampanjene hadde, men det er liten tvil om at et samlet mediekorps har stor innflytelse på hva vi skal mene noe om. Da hjelper det også at budskapet treffer en allerede mobilisert målgruppe, mer mottagelig for politikk og demokrati enn tidligere unge velgere.

Det at kampanjen bevisst forsøkte å ta opp ungdomsaktuelle saker og «skrive om politikk på en annen måte – slik at de unge ble interessert», er viktig. Forskning har blant annet pekt på at nettopp å fokusere på aktuelle saker, kanskje spesielt lokale saker, kan hjelpe å gjøre politikk mer relevant for unge (Niemi og Junn 1998).

Delta i valg — men hvorfor?

Hovedutfordringen er å begrunne politisk deltagelse for ungdom på en slik måte at de ser det som meningsfullt, skriver Kjetil Børhaug i boken “Skolen i demokratiet — demokratiet i skolen” (Solhaug og Børhaug 2012). Dette er spørsmålet som må stilles: Hvorfor skal man egentlig ta seg bryet med å delta i valg?

Det er flere måter å grunngi valgdeltagelse som en aktivitet verdt å bruke tid på. I mange land har skolen fått i oppgave å utdanne demokratiske borgere. Men to viktige spørsmål, både hvorfor og hvordan dette skal skje, er i liten grad eksemplifisert i læreplanen. I min forskning på hva elever lærer om å stemme gjennom skolevalget, finner jeg at nettopp denne utfordringen, om hvorfor delta i valg, er vanskelig å svare på.

Funn fra feltarbeidet mitt ved skoler i 2011 og 2013 indikerer at skolevalget, blant annet representert gjennom ungdomspolitikerne i skoledebatten, fokuserer sterkt på det instrumentelle perspektivet. Til det er det knyttet en kostnads-nytte-tenkning. En stemmer for å fremme egne preferanser, og å påvirke resultatet er dermed en viktig motivasjonsfaktor for deltagelsen. Skolen kan slik tilby det Theo Koritzinsky (2006) kaller «demokratiske sandkasser”, der elevene kan lære demokratiske ferdigheter.

Foto:Kommunaldep. cbn

Valgurne brukt ved lokalvalget 2011.

På et overordnet nivå vil begrunnelsen for å stemme være å skape oppslutning om demokratiet, og skolevalget blir en sandkasse der elevene kan prøve ut det å stemme. En av farene med sandkassen er imidlertid at det kan føre til avmakt blant elevene dersom de gis inntrykk av å ha reell beslutningsmyndighet, uten at dette er realiteten. For skolevalget teller jo faktisk ikke.

I tillegg er det verdt å diskutere hvorvidt en stemme egentlig kan påvirke utfallet. Aftenposten skriver 17. desember at «mange følte at deres stemme virkelig kom til å telle». Dette gjenspeiles også i mitt intervju med førstegangsvelgeren over. Det var viktig å vite (eventuelt tro på) at stemmen faktisk kunne påvirke utfallet. Dette omtales som «external political efficacy» på fagspråket, og måles ofte i analyser som «Ved å stemme ved valg kan du virkelig være med å påvirke resultatet».

Skolevalget må derfor enten integreres tett i resten av undervisningen slik at elevene skjønner at stemmene ikke teller, men at de kun skal øve seg på å stemme, å lære i praksis hvordan det gjøres. Eller man må øke fokuset på resultatet av disse valgene i undervisningen. I dag er det lite oppmerksomhet om hva resultatet faktisk blir.

Noen valgforskere, for eksempel Mark N. Franklin (2004), argumenterer for at deltagelse ved et valg øker sannsynligheten for videre deltagelse, og at jo tidligere du deltar, jo mer sannsynlig er det at du vil delta senere. I så tilfelle kan jo dette tyde på at valg vil fortsette å være en relevant deltagelseskanal for dagens generasjon av norske ungdommer fremover. Jeg tror imidlertid at det viktigste for å få både førstegangsvelgere og resten av elektoratet til valgurnen er å tørre å stille spørsmålet: Hvorfor skal vi egentlig ta oss bryet med å delta i valg?

Litteratur

Bergh, Johannes (2013): Valgdeltakelse i ulike aldersgrupper. Historisk utvikling og oppdaterte tall fra stortingsvalget 2013. Notat, Institutt for samfunnsforskning.

Franklin, Mark N. (2004): Voter Turnout and the Dynamics of Electoral Competition in Established Democracies Since 1945. Cambridge: Cambridge University Press.

Koritzinsky, Theo (2006): Samfunnskunnskap- fagdidaktisk innføring, Universitetsforlaget.

Niemi, Richard G., and Jane Junn (1998): Civic Education. What Makes Students Learn. New Haven and London: Yale University Press.

Solhaug, Trond og Børhaug, Kjetil (2012): Skolen i demokratiet — demokratiet i skolen. Universitetsforlaget.

Gruppen har vært ledet av Trond-Viggo Torgersen og har blant annet bestått av ungdom fra 16 år og oppover, med bakgrunn både fra frivillige organisasjoner og mer uorganiserte fritidsaktiviteter.

Trond-Viggo Torgersen ved presentasjonen av utredningen 13. desember 2011 (foto: BLD)

Utredningen fokuserer på makt i to betydninger; innflytelse og medvirkning i politikk og samfunnsliv, men også makt over eget liv. I det første tilfellet dreier det seg om mulighet til å delta i politiske prosesser og at denne deltagelsen, for eksempel i elevråd eller ungdomsråd, skal kunne ha en betydning.

Makt over eget liv handler om hvordan nye medier utfordrer unges personvern og situasjonen til unge som av ulike grunner er under offentlig omsorg.

Skolens demokratiske samfunnsmandat

Noe av det som vektlegges i utredningen er at selv om elever i norsk skole kan mye om demokrati, er det utfordringer knyttet til i hvilken grad skolen oppfyller sitt samfunnsmandat om å bidra til å bygge opp demokratisk medborgerskap. Medborgerskapsbegrepet har både en deltagelsesdimensjon og en politisk dimensjon.

Utvalget understreker også at ungdom ikke bare bør lære om sin framtidige rolle som samfunnsborgere, men også betraktes som demokratiske aktører i sin ungdomstid, altså at de er viktige medborgere her og nå (s. 38).

Utvalget foreslår tiltak som skal gi alle like muligheter til å delta og til å bli hørt. Retten til å velge ikke å delta understrekes også. At ungdom skal bli hørt er noe også barneminister Audun Lysbakken er opptatt av:

– Ungdom skal ha makt til å påvirke samfunnet. Jeg vil at ungdom sikres innflytelse i saker som påvirker deres liv, sier SV-statsråden i en kommentar om utredningen til Bergens Tidende.

Til tross for at den norske skolen har fått et demokratisk samfunnsmandat gjennom opplæringsloven, mangler læreplanen klare retningslinjer eller fagplaner for hvordan dette mandatet skal kunne realiseres.

I utredningen vises det til et notat skrevet av Janicke Heldal Stray på forespørsel fra utvalget. I notatet understrekes det at demokratiundervisning må omfatte læring om, for og gjennom demokrati:

Opplæring om demokrati er det de fleste forbinder med demokratiundervisning, dvs. undervisning om demokratiets historie, om valg og andre institusjonelle ordninger og om hvordan politiske prosesser foregår. Opplæring for demokrati handler blant annet om å stimulere elevene til kritisk tenkning, å lære dem å undersøke problemstillinger fra flere sider samt å kunne skille mellom fakta og vurderinger. Opplæring gjennom demokratisk praksis handler om den forståelsen elever får av demokrati gjennom å være deltakende selv. Det er noe annet å oppleve å tilhøre et flertall enn å lære om flertallsavgjørelser som demokratisk prinsipp. Det er også noe annet å velge noen til å representere en, eller å selv bli valgt som klassens representant, enn å lære om det representative demokratiets grunnlogikk. Det praksiselementet det snakkes om i denne sammenhengen representerer altså noe mer enn individuell medvirkning. (s. 28)

Utvalget foreslår flere tiltak for å styrke demokratiopplæringen i skolen på to ulike områder; demokrati som kunnskapsområde i skolen, dvs. elevenes kunnskaps- og ferdighetsnivå, og demokratisk deltagelse i skolen med muligheter til medvirkning og betydningen av elevdemokratiet. Utvalget finner at det har vært lite oppmerksomhet om læring for demokratisk deltagelse og læring gjennom å praktisere demokratisk deltagelse. Opplæring om demokrati i skolen dreier seg oftest om å få kunnskap om hvordan politiske prosesser fungerer.

Nytt demokratifag i grunnskolen — hva skal det inneholde?

Utvalget foreslår blant annet å introdusere et nytt demokratifag i skolen. Det støtter Kunnskapsdepartementets forslag om å fjerne faget elevrådsarbeid grunnet fagets uklare status. I utredningen legges det samtidig til grunn at å fjerne dette faget kun er et skritt i riktig retning dersom det samtidig innføres et nytt, bredt demokratifag for grunnskolen.

Hva skal så dette nye faget inneholde? Utvalget henviser til faget «citizenship» som ble implementert i England i 2002, der læring gjennom praktisk erfaring står sentralt. Faget har noen eksplisitte mål. Først og fremst skal elevene lære hvordan de helt konkret kan handle og påvirke beslutningsprosesser. For å få dette til understreker utvalget at det er viktig at skolen trekker inn organisasjoner, folkevalgte og andre aktører i demokratiundervisningen. Mer kjennskap til lokalpolitikere kan mobilisere ungdom til deltagelse i sine lokalsamfunn.

Det nye demokratifaget må i tillegg inkludere de unges arena i undervisningen og lære om bruk av sosiale medier som deltagelses- og påvirkningskanal.

For å få til et slikt nytt demokratifag, er det viktig å tilrettelegge for at lærerne får den kompetansen de trenger slik at de føler seg trygge på tiltakene og aktivitetene de er med å gjennomføre. Behovet for mer forskning om demokratiundervisning i norsk skole understrekes, og innføringen av et nytt demokratifag må følges nøye over tid.

Obligatoriske skolevalg i videregående skole

En unik mulighet til å studere demokrati i praksis på norske skoler er skolevalgene. Skolevalg kan betraktes som et stort undervisningsopplegg som legger til rette for at elevene skal kunne tilegne seg politiske kunnskaper og ferdigheter. Skolevalgene arrangeres hvert valgår på de fleste videregående skoler i landet og administreres av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.

Fra skolenes side blir det lagt mye tid ned i forberedelsen av valget, og undervisningen preges av dette.

Utvalget går inn for obligatoriske skolevalg i videregående skole og at det bør tilrettelegges for frivillig skolevalg i ungdomsskolen. Dette for å sikre at alle førstegangsvelgere får mulighet til å stemme ved skolevalg minst én gang før de kan stemme ved ordinære valg. Videre understrekes at forskning er nødvendig for å finne ut mer om hvordan skolene arbeider med arrangementet, hva som motiverer elevene for deltagelse og hva de opplever at de får ut av det.

Tidligere Vox Publica-artikler om demokratiopplæring har tatt for seg skolevalgene med utgangspunkt i forberedelsene skolen gjør i forkant av dem. Min egen foreløpige observasjon er at det varierer mye fra skole til skole hvordan valgene arrangeres og hvor mye tid som brukes i undervisningen til å forberede elevene. Disse forberedelsene er viktige for hvordan elevene opplever skolevalget (resultater fra dybdeintervju med elever i første klasse på videregående).

Dersom skolevalg skal gjøres obligatorisk for alle videregående skoler og anbefales tilrettelagt i ungdomsskolen, er undervisningen i forkant for å forberede elevene vesentlig. Blant skolens forberedelser er blant annet valgtorg/skoledebatt og klasseromsundervisning.

Valgtorg/skoledebatt

Etter at de planlagte skoledebattene ble avlyst og valgtorg gjennomført som alternativ forberedelse til skolevalget argumenterer jeg i artikkelen Valgforberedelser og demokratisk oppdragelse etter 22. juli for at valgtorg istedenfor skoledebatt kan senke terskelen for unge til å ta kontakt med politikere og gjøre politikk mer relevant. Elever opplever det som positivt å kunne stille spørsmål til politikerne og slik snakke om tema de er opptatt av og interesserer seg for. Ungdom er ikke en homogen gruppe, men har som andre aldersgrupper et vidt interessefelt, og dette hensynet ivaretas gjerne i større grad under valgtorgene.

En av de store utfordringene med skoledebattene er saklighetsnivået, og det har vært argumentert for både fra politikere og elever at man på sikt burde vurdere om skoledebattene er den rette måten å motivere ungdommer til å stemme på, ettersom debatten ofte kan bli useriøs og oppleves lite relevant.

Sondre Båtstrand skriver i Vox Publica at det ikke er til å legge skjul på at skoledebattene har et frynsete rykte og viser til at «hersketeknikker, latterliggjøring og andre skitne knep er kjente ingredienser i skoledebatter». Noen skoler har tidligere hatt gode erfaringer med en kombinasjon av skoledebatt og valgtorg. Årets valgtorg kan bidra til dette ved å gi varige endringer i skolens valgforberedelser gjennom å legge større vekt på at skolevalgdebatten skal være ryddig og saklig.

Utvalget går inn for at ordningen med valgtorg videreføres, og gjerne i kombinasjon med debatt.

Klasseromsundervisning

Det er store variasjoner i hva slags undervisning elevene har i klassen i forbindelse med skolevalget. For eksempel oppgir elever på studiespesialiserende oftere å ha gått gjennom hva de ulike partiene står for og hvordan systemet fungerer, enn elever på yrkesfaglige utdanningsprogram og andre program som musikk, dans og drama. Dette har sammenheng med at samfunnsfag ikke blir undervist før i VG2 på disse utdanningsprogrammene. Noen av elevene forteller i stedet om diskusjoner i klassen der de har argumentert for og mot innenfor et bestemt tema. Det har vært fokusert på å stå for det en selv mener og at valget handler om hva en selv står for og ikke andre. Det er også elever som forteller at de ikke har hatt noen forberedelser til skolevalget — verken i klassen eller valgtorg.

Det ser ut til at forberedelsene elevene er med på i forkant av skolevalget har noe å si for hvordan elevene opplever skolevalget. Dette er blant annet knyttet til rapportert utbytte for eksempel i form av den praktiske undervisning om hvordan det er å gå og stemme.

Om skolevalget gis økt ansvar for demokratiopplæringen i skolen, er elevenes opplevelse av skolevalget kjernepunkter å vektlegge i videre forskning. Et nytt demokratifag på grunnskolen kan legge fundamentet for en tyngre satsing på skolens demokratiske samfunnsmandat. Diskusjonen om fagets innhold må imidlertid ta utgangspunkt i balansen mellom demokrati som kunnskapsområde i skolen og demokratisk deltagelse i skolen.

I forkant av valg er det tradisjon for at de politiske partiene sender representanter til valgdebatter på videregående skoler. Selve debatten går for seg i en gymsal, kantine eller aula, ledes enten av lærere eller elever, og varer i mellom halvannen time og to timer. I etterkant arrangerer skolen et prøvevalg med resultater som blir publisert og gitt en del oppmerksomhet i mediene. I 2011 ble ordningen med debatter satt på vent til fordel for valgtorg med stands på skolene, som et forsøk på å skape en roligere valgkamp etter grusomhetene 22. juli. Julie Ane Ødegaard skrev i Vox Publica at ”Valgtorg istedenfor skoledebatt kan senke terskelen for unge til å ta kontakt med politikere og gjøre politikk mer relevant”. Det er ikke til å legge skjul på at skoledebattene har et frynsete rykte.

Hersketeknikker, latterliggjøring og andre skitne knep er kjente ingredienser i skoledebatter, og mange politikere har uttrykt skepsis mot ordningen:

• Kjell Ingolf Ropstad, som i 2007 var leder for Kristelig Folkepartis Ungdom, uttalte følgende: — Skoledebatten handler stort sett om skittkasting, buing, løgner, og alt med et mål om å latterliggjøre motstanderne. Det er på tide å avvikle dagens skoledebatt.
• Anette Trettebergstuen, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, var fornøyd med at skoledebatter ble erstattet av valgtorg i 2011: — Jeg begynte på skoledebattkjøret i 2003, og det er, for å si det med rene ord, et rent helvete, med klovnerier, mobbing og show, sa hun.
• AUF-leder Eskil Pedersen har sagt at debattene kanskje gjør politikken lite tilgjengelig for noen, de blir ofte veldig tabloide og preget av personangrep.

Det er trist at debattene har blitt oppfattet slik når skolevalgene for mange ungdommer er det første skikkelige møtet med politikere. Da er det forvirrende når partienes representanter bruker vel så mye tid på å forvrenge andre partiers budskap enn å legge frem egen politikk. Jeg mener også at det er respektløst overfor ungdommene som overværer debattene. Slik deler jeg innvendingene Ropstad, Trettebergstuen og Pedersen har mot debattenes form, men det gjør meg ikke til en motstander av debattene som sådan.

Da jeg i 2001 deltok på min første skoledebatt, ble jeg sjokkert. Det virket som at seriøse argumenter ble ofret til fordel for elleville påstander og vitser, og jeg gikk opp i fistel da jeg skulle holde avslutningsappellen min. Der og da hadde jeg neppe sett for meg fire nye runder med skoledebatter, men det har det blitt. Av og til har jeg likevel latt meg sjokkere igjen, som året da Fremskrittspartiet hadde lært opp alle sine debattanter til å holde et åpningsinnlegg som handlet om å skrike i mikrofonen og skjelle ut sosialister. Strategien passer med Ødegaards beskrivelse av at ”det partiet som klarer å fenge salens oppmerksomhet har ofte kunnet smile fornøyd etter å ha mottatt mange ungdomsstemmer ved skolevalget”.

Skoledebattene gir likevel rom for å legge frem resonnementer og argumenter, så vel som å presentere egen politikk. Det er klart at formen blir tilpasset publikum, men det betyr ikke at vi skal undervurdere ungdommene i salen. Selv har jeg forsøkt å unngå drittslengingen og bevisst fokusert mest på politikken til det partiet jeg har representert. Med første øyekast kan det kanskje virke som en strategi for å bli usynliggjort og glemt mellom alt bråket andre debattanter har bidratt med, men min erfaring er at ungdommer har kommet bort til meg og takket for at jeg ikke bedrev drittslenging. Når alle skriker i munnen på hverandre, kan den stillferdige plutselig bli fremtredende.

Etter å ha deltatt på valgtorg i 2011, uttalte Arbeiderpartiets ungdomskandidat til Hedmark fylkesting at han ”syns vi får mer ut av dette enn å sitte i skoledebatter og prøve å score billige poenger”.

Jeg mener flere politikere må spørre seg hvorfor skoledebattene har blitt en arena for å score billige poenger, og hva det i så fall sier om politikernes syn på ungdommer. For min del tror jeg mange politikere har forsøplet debattene fordi de er av den oppfatning at det er det ungdommen vil ha, men det finnes alternativer. Ett alternativ er å ta ungdom på alvor, og å bruke skoledebatter som en fantastisk mulighet til å lære ungdom om politikk, og da fortrinnsvis egen politikk. Valgtorg er heller ingen garanti for større seriøsitet, og FpU-leder Ove Vanebo ga uttrykk for frustrasjon over ikke å kunne ta til motmæle: — Vi har opplevd at andre partier har påstått at Frp vil tvinge alle elever for å betale for skoleplass, og uten debatter kan vi ikke motsi påstandene, sa han.

Jeg tror mange ungdommer vil sette pris på at politikere betrakter dem som oppegående mennesker, og jeg er overbevist om at en mer seriøs skoledebattkultur vil føre til at flere engasjerer seg i politikken. Da stiller jeg gjerne i skoledebatter igjen i 2013.

Hva er egentlig politisk oppdragelse, og hvilken funksjon stadfester læreplanene at den norske skolen skal ha?

Utdanning til demokratisk medborgerskap vs. politisk oppdragelse

Det finnes en omfangsrik litteratur om utdanning, medborgerskap og demokrati, og hva utdanning og medborgerskap i vid eller snever betydning burde omfatte. Medborgerskap er et begrep som i utgangspunktet har samme betydning som “citizenship”. Arthur, Davies og Hahn beskriver i boken “Education for citizenship and democracy” fra 2008 hvordan begrepet kan brukes for å forklare juridisk og rettslig status, nærmere bestemt det som på norsk defineres som statsborgerskap.

Den andre betydningen av medborgerskap vektlegger identitet, både individ- og gruppeidentitet. Den kjente britiske sosiologen T.H. Marshall peker på medborgerskap både som et ideal og som en teori om sosial utvikling. Marshall skiller mellom tre elementer, sivilt, politisk og sosialt, og argumenterer for at begrepet stadig blir utvidet. De sivile rettighetene sto i sentrum på 1700-tallet, de politiske på 1800-tallet og de sosiale på 1900-tallet. I senere tid har begrepet forbrukerdemokrati gjort entré, noe som kan sees i sammenheng med at borgerne inntar roller som kunder eller konsumenter i demokratiet, altså et slags økonomisk medborgerskap.

Studier knyttet til “citizenship education” eller utdanning til medborgerskap ser på faktorer som bidrar til at barn og unge blir aktive, engasjerte medborgere og medmennesker. Arthur, Davies og Hahn beskriver “citizenship education” slik:

… instil in young people the knowledge, skills and attitudes that will enable them to participate in the communities of which they are a part, locally, nationally and globally….

Opplæringen er fokusert på hvordan mennesker lever sammen i et samfunn og forholdet mellom den enkelte og det store fellesskapet. Dette assosieres gjerne med det tyske “Bildung” eller dannelse, som omfatter en prosess der både personlighetsutvikling og tilegnelse av kunnskap står sentralt.

Utdanningsfilosofen John Dewey, en pioner innen demokratisk undervisning og oppdragelse, vektla blant annet at kunnskapen måtte knyttes til hverdagslivet, det å være medborger og menneske, og ikke bare være en reproduksjon av fakta.

Ettersom utdanning til demokratisk medborgerskap er et omfattende begrep som dekker forholdet mellom individet og samfunnet, kan det være nyttig å avgrense den delen som kun tar for seg relasjonen mellom individet og selve styringssystemet. Dette kan kalles politisk oppdragelse eller politisk utdanning.

I en artikkel på nettstedet Youth4Media beskriver Michal Wojcik utfordringen med å bruke ordet “politikk” i forbindelse med utviklingen av et nytt polsk program for politisk oppdragelse blant unge. Ettersom ordet “politikk” eller “politisk” kunne føre med seg ulike assosiasjoner på tvers av ulike politiske kulturer, var det viktig å presisere at det ikke handlet om ren støtte til et politisk parti eller støtte til en politisk gruppe slik tidligere kommunistland hadde hatt erfaringer med. Det ble derfor vurdert å bruke “civil” i stedet, men ettersom begrepet omfatter samfunnsengasjement i sin helhet, var det ikke presist nok. Følgende definisjon på “political education” ble vedtatt:

Political education is an activity, the main goal of which is to achieve the largest numbers of citizens who understand political processes, independently and critically shape their own opinions, and who are prepared for public activity.

Skolen som agent for politisk oppdragelse

Retten til politisk skolering er veletablert i Norge gjennom samfunnsfaget som fagområde både i grunnskolen og i videregående skole. Helt siden Normalplanen for folkeskolen ble ferdig i 1939 finnes det beskrivelser i læreplanene for skolens rolle i den politiske oppdragelsen. I fagplanen for samfunnsfag fra Kunnskapsløftet i 2006 står det innledningsvis:

Føremålet med samfunnsfaget er å medverke til forståing og oppslutning om grunnleggende menneskerettar, demokratiske verdier og likestilling og til aktivt medborgerskap og demokratisk deltaking

Rolf og Marianne Tønnesen velger i sin bok “Demokratisk dannelse” å bruke begrepet med bakgrunn i det de betrakter som samfunnskunnskapens hovedmål; å gi elevene mulighet til å utvikle seg som politisk myndige borgere i de demokratiske sammenhengene utviklet i Norge. De gjør en grundig drøfting av hva politisk dannelse i skolen burde inneholde, og skriver: “Hovedoppgaven til faget samfunnskunnskap har lenge vært å gi fremtidige borgere opplysning om samfunn og politikk, slik at de kunne bli seg bevisst hvilke retter og plikter de har i et demokrati.” Forfatterne understreker videre behovet for å utvikle borgere som både vet når de skal gripe inn i det politiske liv, og hvordan dette skal gjøres mest effektivt og ansvarlig.

Den lange tradisjonen for politisk oppdragelse i norsk skole understrekes av læreplanene. Elevene skal være kjent med et bredt spekter av deltagelsesformer, ha god kjennskap til det demokratiske idégrunnlaget, en kritisk tilnærming til politikken og forståelse for det politiske systemet. Etter Vg1/Vg2 i videregående opplæring er målet fra læreplan i SAF1Z04 — Samfunnsfag i videregående opplæring — at eleven skal kunne:

• gjere greie for korleis ein sjølv kan vere med i og påverke det politiske systemet og diskutere kva som kan truge demokratiet
• diskutere samanhengar mellom styreform, rettsstat og menneskerettar
• gjere greie for styreforma og dei viktigaste politiske styringsorgana i Noreg og drøfte fleirtalsdemokratiet i forhold til urfolk og minoritetar
• identifisere grunnleggjande skilnader mellom dei politiske partia i Noreg, og argumentere frå ulike politiske ståstader
• gjere greie for sentrale kjenneteikn ved norsk økonomisk politikk
• forklare kva som ligg til grunn for velferdsstaten og vurdere utfordringar som velferdsstaten står overfor

Hvordan løser skolen oppgaven?

Ettersom læreplanen stadfester at skolen skal være aktiv i den politiske oppdragelsen av elever, er det viktig å se nærmere på hva som faktisk finner sted i undervisningen. Fagdidaktikere har vært opptatt av å si noe om hvordan undervisningen bør være, men hva som blir gjort i praksis er mindre studert. En av dem som har forsket på politisk oppdragelse i skolen er Kjetil Børhaug. I avhandlingen “Oppseding til demokrati” fra 2007 finner han blant annet at relasjonen mellom elevråd og skoleledelse er regulert av fire prosedyrer, der ingen av dem er i samsvar med krav til demokratisk deltakelse. Han konkluderer: “Det er vanskelig å hevde at elevrådet er et dekkende eksempel på demokratisk deltagelse selv om læreplanen krever at de skal være det.”

En unik mulighet til å studere den politiske oppdragelsen er skolevalgene. Skolevalgene arrangeres hvert valgår på de fleste videregående skoler i landet og administreres av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. I tilknytning til valgdagen er det ofte politikerbesøk på skolen, enten i form av valgtorg eller debatt.

Min egen foreløpige observasjon er at det varierer mye fra skole til skole hvordan valgene arrangeres og hvor mye tid som brukes i undervisningen til å forberede elevene. Mange elever gir uttrykk for at de gjerne vil har mer politikkundervisning i forkant slik at de bedre vet hva de kan velge mellom. Samtidig er det flere som betrakter skolevalgene som en fin mulighet til å sette seg inn i hva partiene står for, og de understreker at de blir mer motivert til å forsøke å orientere seg i den politiske verden etter at selve valget er gjennomført.

Det er viktig å studere hva som finner sted i skolen for å kunne si noe om hva som fungerer og eventuelt ikke fungerer like bra med tanke på målene for politisk oppdragelse, og det er nødvendig å inkludere både elever og læreres tanker og erfaringer i dette arbeidet. Det er imidlertid en lang vei å gå i arbeidet med å kartlegge om skolen utfyller den rollen som læreplanen stadfester at den skal ha.

Aristoteles’ begrep om “det politiske dyr” i antikkens bystat gikk ut på at det som skilte menneskene fra dyrene var at menneskene drev politikk, vi var “zoon politicon”. Ideen om demokratiet baserer seg både før og nå på at alle skal kunne ha muligheten til å utvikle politisk dømmekraft, og den politiske oppdragelsen er en viktig del av dette.