Polariseringsdebatten i USA

USA er et delt og politisk polarisert land, sies det. Forskere strides riktignok om hvorvidt amerikanske velgere er mer delt i deres politiske meninger nå enn før, men de enes om at såkalt affektiv polarisering øker: Flere og flere amerikanere misliker velgere som stemmer på det andre partiet.

Politisk polarisering er ikke et entydig begrep i forskningslitteraturen. Det kan blant annet bety avstand mellom folks standpunkter, at man avskriver hverandres synspunkter uten å ta den andre sidens argumenter på alvor eller at folk gir negative karakteriseringer av, og misliker, velgere som mener noe annet enn dem selv. Det er særlig den siste forståelsen av begrepet man enes om i USA.

Amerikanske studier har blant annet vist at fiendtlige innstillinger mellom velgere fører til at amerikanere diskriminerer mer på bakgrunn av parti enn rase og religion. De stoler mindre på politiske meningsmotstandere og forskjellsbehandler den andre siden i ikke-politiske beslutninger.

Inngrupper og utgrupper

Et klassisk mål på utviklingen av affektiv polarisering over tid er avstanden mellom såkalte inngrupper og utgrupper. Mennesker føler ofte tilhørighet til ulike grupper som for eksempel en religion eller som tilhengere av en sportsklubb, og deler gjerne verden i “oss” og “dem”. Vi er som regel selv medlem av inngruppen, og føler ofte forakt for, eller konkurrerer med, utgruppen. Ifølge dette perspektivet anser man velgere som stemmer på samme parti som en inngruppe, og velgere man er politisk uenig med som utgrupper.

Et mye brukt eksempel på slik sosial avstand mellom velgere viser at stadig flere amerikanere blir misfornøyd dersom barnet deres gifter seg med en person som stemmer noe annet enn dem selv. Folks partipreferanse knyttes med andre ord til deres identitet og blir viktig for beslutninger som i liten grad har med politikk å gjøre.

Målinger av affektiv polarisering utenfor USA

I amerikanske studier undersøker man den affektive polariseringen mellom de som stemmer på det Republikanske partiet og det Demokratiske partiet. Forskere har også gjort undersøkelser av affektiv polarisering i andre land, og resultatene tyder på at dette er mest utbredt i USA.

Studier av affektiv polarisering i flerpartisystemer som tar hensyn til at slike systemer har flere enn to partier, glimrer imidlertid med sitt fravær.

Den største utfordringen med å gjennomføre slike studier i land som Norge, sammenlignet USA, er nemlig at USA er et topartisystem og Norge er et flerpartisystem. Det betyr at man må måle folks affektive polarisering til ni, fremfor to, partier.

Jeg gjennomførte nylig en studie av affektiv polarisering som tok for seg alle de ni partiene på Stortinget. Jeg utviklet et design hvor man, gjennom et spørreundersøkelseseksperiment, kan undersøke effekten av å like/mislike et norsk politisk stortingsparti.

Er situasjonen egentlig så annerledes i Norge?

Norge er et konsensuspreget land med liten grad av polarisering, sies det. Riktignok spekulerer flere i at debattklimaet er blitt mer tilspisset og polarisert, men velgere og politiske partier er ikke nødvendigvis mer delt og fastlåst i sine meninger nå enn før.

I motsetning til USA som har et topartisystem som forsterker polarisering blant politikere, har Norge et flerpartisystem med tradisjoner for parlamentarisk samarbeid og brede politiske forlik.

Gjelder det samme for affektiv polarisering? Vel, tall fra Norsk medborgerpanel har vist at norske velgere både liker og misliker andre norske partier. I vinter svarte for eksempel rundt 75 prosent av Fremskrittspartiets velgere at de misliker Arbeiderpartiet, og nesten 90 prosent av Arbeiderpartiets velgere misliker Fremskrittspartiet (du kan selv utforske hva ulike velgere syns om de ni stortingspartiene).

Mye tyder altså på at norske velgere er i stand til å mislike andre partier og sortere dem etter inn- og utgrupper. Det betyr imidlertid ikke det samme som at folk misliker velgerne til de ulike partiene.

Affektiv polarisering i Norge

Får folks holdninger til partiene betydning for ikke-politiske beslutninger? Hvor fornøyd ville for eksempel du som leser dette vært dersom du hadde en datter eller sønn som giftet seg med en som stemmer et parti du misliker sterkt?

Jeg gjennomførte nylig en studie i Norsk medborgerpanel som tyder på at også vi nordmenn diskriminerer på grunn av partipreferanser. Nordmenn er i gjennomsnitt mer misfornøyd dersom de misliker svigerbarnets partipreferanse, og vice versa dersom de liker partiet.

Denne affektive polariseringen gjelder både velgere på venstre- og høyresiden og blant de som er interessert og uinteressert i politikk. Det spiller liten rolle om svigerbarnet snakker mye eller lite politikk. Altså er det trolig ikke politisk uenighet rundt middagsbordet man er bekymret for. Vi ønsker rett og slett ikke et svigerbarn som støtter et parti vi misliker. Vi er affektivt polarisert i Norge også.

Figuren viser effekter av å mislike/like partiet som nevnes i spørsmålsformuleringen, og viser at jo mer man liker partiet, desto mer tilbøyelig er man til å være fornøyd med svigerbarnet. Dersom for eksempel partiet som vises er Arbeiderpartiet, og respondenten liker Arbeiderpartiet svært mye, øker sjansen for at personen er fornøyd med svigerbarnet. Den svarte linjen viser marginale effekter og det grå feltet rundt indikerer 95 % konfidensintervall.

Den affektive polariseringens konsekvenser

Situasjonen i Norge er trolig altså ikke så ulik den amerikanske. Resultatene fra studien tyder på at Norge er, affektivt sett, et delt og politisk polarisert land. Et økende antall studier på dette området tyder på at negative holdninger til «den andre siden» byr på store utfordringer for demokratiet. Affektiv polarisering kan bære bud om manglende saklighet i debatter og negative karakteristikker av hverandre. Dette åpner ikke for økt forståelse og mindre konflikt. Tvert imot.

Politisk uenighet er ofte sunt for et demokrati. Fiendtlige innstillinger til hverandre er som regel usunt. I Norge lever vi side om side med folk fra hele det politiske spekteret. Hvis vi skal kunne fortsette med det, bør vi være tolerante mot de vi er politisk uenig med. Jo mer vi forskjellsbehandler folk basert på partipolitisk enighet og uenighet, desto mindre vil vi trolig være villig til å forstå den andre sidens argumenter, ei heller ta dem seriøst.

Funnet om affektiv polarisering i Norge legger imidlertid først og fremst til rette for en ny forskningsagenda: Nå vet vi at affektiv polarisering forekommer i Norge. Nå gjenstår det å finne ut hvorfor det forekommer, samt studere utviklingen over tid for å si noe om dette er en utvikling som er økende, står stille, eller er på vei ned.

I den nye boken vår, Institutionalisation (and De-Institutionalisation) of Right-Wing Protest Parties – The Progress Parties in Denmark and Norway, tar Robert Harmel (Texas A&M University), Lars Svåsand (UiB) og jeg for oss to slike partier som trosset spådommene og ble institusjonaliserte: de to fremskrittspartiene i Danmark og Norge. De brøt umiddelbart gjennom tidlig på 1970-tallet som protestpartier på høyresiden, grunnlagt av hver sin politiske entreprenør: Mogens Glistrup og Anders Lange. Det var særlig skatter og avgifter de var imot.

Men midt på 1990-tallet tok de to partiene ulike veier. Mens Fremskrittspartiet i Norge vokste og opererte stadig mer som et «normalt» parti, imploderte det danske og forsvant ved årtusenskiftet. Begge disse utviklingsprosessene – institusjonalisering (begge) og de-institusjonalisering (Fremskridtspartiet) –  forklarer vi.

Den vanskelige partiinstitusjonaliseringen

Først av alt – hva mener vi med institusjonalisering? I vår bruk dreier det seg om tre prosesser et parti må gjennom for å bli levedyktig som en organisasjon. For det første må det utvikle faste rutiner som det opererer etter, og medlemmenes lojalitet må være til partiet i seg selv heller enn dets grunnlegger(e) (intern institusjonalisering). For det andre må de andre partiene i politikken ta partiet på alvor som en aktør å regne med fremover, og som de må forholde seg til (ekstern institusjonalisering). For det tredje må partiet vise det vi på god norsk-engelsk kaller «stayer-evne» – at det faktisk holder seg gående med en viss velgerstøtte over flere valg, og tåler en trøkk på veien.

Og dette er altså bøyger som både politiske kommentatorer og akademikere har ment at er ekstra vanskelig å runde for partier som de norske og danske fremskrittspartiene. Hvorfor? Jo, det oppstår typisk opprivende konflikter mellom de partimedlemmene som vil at partiet skal være mer som en (protest)bevegelse og de som ønsker å drive det som et vanlig parti. Dessuten er det klart hva protestpartier er imot, men ofte uklart hva de er for – om i det hele tatt noe! Med andre ord mangler de typisk en helhetlig politisk pakke å tilby velgerne. Og, til slutt, slike partier blir dominert av entreprenørene som grunnla dem, og disse lederne er ikke nødvendigvis i stand til å håndtere alle de forskjellige lederskapsutfordringene de møter.

Partiene trenger ledere som mestrer spesifikke roller til ulike tider: 1) partiskaper og evangelist ved oppstarten; 2) deretter partibygger/organisator; 3) og fra der av en stabilisator.

To unntak: de norske og danske fremskrittspartiene

Til tross for disse (antatte) hindrene, var det på begynnelsen av 1990-tallet klart at både Fremskridtspartiet og Fremskrittspartiet var blitt institusjonaliserte partier. Begge hadde klart seg gjennom flere valg med tidvis høy velgeroppslutning, samt flere små og store kriser og utfordringer: navneskifte (fra Anders Langes Parti til Frp); offentlig splittelse og utbrytere (begge); ledere som ble borte (Glistrup satt i fengsel fra 1983–1985 for skatteunndragelse; Lange døde i 1974); fremstøt mot deres velgere fra andre partier (begge); og dramatiske valgnederlag (Fremskridtspartiet 1984; Fremskrittspartiet 1977). Begge opererte etter ordinære organisatoriske prosedyrer.

I det danske partiet ble den ukonvensjonelle Glistrup i 1991 nektet gjenvalg og formelt ekskludert fra partiet han startet. I tillegg ble 1976-vedtaket som gjorde ham til sentralstyremedlem på livstid annullert under den nye lederen, Pia Kjærsgaard. I Norge startet Carl I. Hagen målrettet organisasjonsbygging da han overtok partiledelsen i 1978. Og på 1980-tallet inngikk begge partiene i seriøse politiske forhandlinger med andre partier i henholdsvis Folketinget og Stortinget.

Det avgjørende partilederskapet

Spørsmålet som melder seg er naturligvis hvordan de to partiene klarte å gjøre spådommer til skamme og bli permanente tilskudd til sine lands partifauna. Vår klare konklusjon er: godt lederskap!

Lederskap er avgjørende for at et parti skal mestre alle de nevnte utfordringene partier som de to fremskrittspartiene stod overfor. Og som nevnt ovenfor tar dette lederskap ulik form til ulike tider. Anders Lange var partiskaperen og evangelisten som begeistret tilhørerne på oppstartsmøtet på Saga kino i Oslo i 1973 og deretter velgerne i den grad at partiet samme år fikk 5 prosent av stemmene og fire representanter på Stortinget. De andre to oppgavene var han mindre egnet for – han var prinsipielt imot partiorganisasjon!

Men Lange døde som kjent i 1974, og Carl I. Hagen, derimot, viste seg å mestre alle tre. Karismatiske Hagen hadde lag med velgerne, evnet å bygge ut og standardisere partiorganisasjonen (inkludert å utvikle partiprogrammet), og ble gradvis tatt på alvor av de andre partiene. Men han hadde en stri tørn internt til tider. Et av de mer lystige eksemplene på dette finner vi i et innlegg han skrev om god organisasjonskultur for partiavisen Fremskritt i 1991. Her forklarer Hagen partimedlemmene at når man er uenig med en partifelle, så kaller man ikke vedkommende en idiot; man skal i stedet si at man ser annerledes på saken.

Foto: FrpMedia/Wikimedia Commonscb

Carl I. Hagen mestret alle de tre hovedoppgavene for en partileder – evangelist, organisator og stabilisator, skriver artikkelforfatteren.

Glistrup var også riktig mann for sitt parti i oppstarten. Hans budskap traff en nerve i folket, og partiet fikk sensasjonelle 15,9 prosent og 28 folketingsmandater i sitt første valg i 1973. Men også han var imot partiorganisasjon – fordi han ikke orket å styre med det. Under hans famøse fengselsopphold på 1980-tallet steg imidlertid Helge Dohrmann (som døde i 1989) og Pia Kjærsgaard frem som dyktigere erstattere. Fremskridtspartiet begynte gradvis å fungere som en noenlunde vanlig partiorganisasjon og utviklet samarbeidsrelasjoner til andre partier i Folketinget.

I begge partiene ser vi altså at partiinstitusjonaliseringen kunne skje fordi riktige ledere (Hagen, Kjærsgaard) tok styringen etter at grunnleggerne forsvant ut – men i Glistrups tilfelle kun midlertidig. Og det skulle bli partiets bane.

Fremskridtspartiet: fra institusjonalisering til de-institusjonalisering

Med de-institusjonalisering mener vi en delvis eller full reversering på indikatorene for institusjonalisering. Det kan dreie seg om at partiet slutter å følge formaliserte organisatoriske rutiner eller opptrer på en slik måte at andre politiske aktører begynner å tvile på partiets evne til å overleve eller innfri løfter. Det kan inntreffe både under institusjonaliseringen og etter at den er fullført. Dyktige ledere kan imidlertid få skuten på rett kjøl igjen. Det har som kjent gått hardt for seg i det norske Fremskrittspartiet til tider. Men Hagen fikk partiet gjennom begge de to interne storkonfliktene i 1994 og 2000. I 2006 tok Siv Jensen over et parti som året før gjorde sitt beste valgresultat med 22,1 prosent og 38 seter på ‘Tinget og nå er i regjering.

Hvis tegn til de-institusjonalisering derimot ikke håndteres, kan de utløse en full og fatal de-institusjonalisering. Og det var dette som skjedde i Danmark! Glistrup var ute – men ikke borte. Han hadde flere støttespillere i partiet i sentrale posisjoner. Interne stridigheter om strategi og organisasjon vedvarte og tilspisset seg etter det skuffende 1994-valget. På «Landsmøtet fra Helvete» i 1995 mobiliserte både «pianistene» og Glistrup-sympatisørene. Det endte med at Kjærsgaard og tre folketingsmedlemmer brøt ut av partiet og startet Dansk Folkeparti samme år.

Konflikten utløste en full de-institusjonaliseringsprosess. I 1998-valget fikk Dansk Folkeparti 7,4 prosent av stemmene, Fremskridtspartiet 2,4 prosent (ned fra 6,4 prosent). Da Mogens Glistrup i 1999 passende nok ble invitert inn igjen i Fremskridtspartiet, brøt de gjenværende folketingsrepresentantene ut. I 2001 var partiet ute av dansk politikk.

Å være mottakelig for lederskap

Vi konkluderer dermed i boken vår med at godt lederskap er avgjørende viktig for institusjonaliseringen av protestpartier på høyresiden startet av entreprenører. Men det er selvsagt ikke det eneste som betyr noe – blant annet forutsettes det at en stor nok gruppe velgere er åpen for budskapet disse partiene byr på. «Flaks» i form av at de to entreprenørene forsvant ut spilte også en rolle!

En viktig forskjell på det to casene er at det spake norske partiet i 1978 var langt mer mottakelig for Hagens lederskap enn det danske var for Kjærsgaards. Hennes beslutning om å forlate partiet ser vi ikke som en svakhet, men som en rasjonell beslutning av en leder som innså at partiet lot seg ikke fullt ut lede så lenge Glistrup figurerte i kulissene. Lignende partier lever farlig om de ikke tar til seg disse lærdommene.

Lære!

At designet i år er meir tidsriktig og tilpassa mobiltelefon enn desktop, er avgjerande for å nå ut. Men ei grunnleggande endring er det ikkje, det er berre ein konsekvens av den tekniske utviklinga. Det som derimot var eit meir grunnleggande val, handla om konsekvensen av å legge meir vekt på læring.

Vi spurte oss sjølve: Skal ein valgomat vere eit orakel som spyr ut eit partisvar til slutt etter at du har fylt ut ei sjølvmelding med standpunkt? Eller skal du kunne forstå litt om norsk politikk undervegs?

Rett på sak i NRKs valgomat: Holdning til skatter og avgifter skiller mellom partiene.

Det er argument for begge delar. Ein kan tenke slik vi har gjort før; at det er ein verdi i at du ikkje skal vere påverka av at du ser din politiske skår og profil når du svarar. Då vil kanskje skåren din vere eit “ekte” resultat som følgjer av dine ubesudla standpunkt. Det andre alternativet var at du ser korleis partia ligg an i kampen om din stemme i eit slags hesteveddeløp undervegs. Eg var sjølv skeptisk, men snudde og vart sikrare jo meir vi jobba med dette. For no har vi laga eit produkt der brukarane får veldig godt innblikk i kva partia meiner undervegs. Partigrafane sprett opp og ned alt etter kva du svarar. Vi ser på brukardata at folk prøvar seg med ulike svar-profilar, går fram og tilbake i spørsmåla, vel litt ulike haldningar til dei politiske påstandane. Og kvifor ikkje eigentleg? Viss ein gjer det på den måten, så brukar ein jo valgomaten til å orientere seg om partia sine politiske standpunkt. Altså gir det potensielt sett meir læring.

Når vi ser at politisk engasjerte deler NRKs valgomat i Facebook med teksten “Jeg ble 100% …”, så mistenker vi nok at dei har prøvd nokre gongar. Og det er berre fint. Då har dei sikkert lært sitt eige partiprogram betre ved hjelp av oss.

Kva måler eigentleg valgomaten?

NRKs valgomat måler eigentleg politisk avstand mellom deg og dei politiske partia. Du markerer dine synspunkt på ei rekke påstandar.

I vår modell gjer vi om dette til tal. Er du “heilt einig” i ein påstand er talverdien din på dette spørsmålet +2. Dersom til dømes SV er “heilt ueinig” i påstanden har dei verdien ‑2 og avstanden mellom deg og SV er 4 poeng på dette spørsmålet. Dersom Høgre var markert med same ståstad som deg, så er avstanden mellom deg og Høgre 0 på det spørsmålet. Når du har svart på alle påstandar summerer vi avstanden din til alle parti. Så gjer vi om avstandsmålet til ein einigheitsprosent. Går du gjennom heile valgomaten med ein avstand til eit parti på 0 (som nokon altså har bevist i sosiale media at dei har klart), vil du vere 100 prosent einig med dette partiet. Å bli 0 prosent einig med eit parti er derimot umogleg.

Korleis har vi valgt ut påstandar?

Vi la ulike kriterium til grunn for utvalet av påstandar.

Det skal vere aktuelle politiske spørsmål som er oppe i debatten i 2017, og som vi hadde grunn til å tru kunne prege valkampen. Vi såg helst at det var politiske tema som var behandla på partia sine landsmøte, slik at partia sine standpunkt er å finne i partiprogramma for 2017–2021. Med andre ord: Valgomaten burde ta for seg politiske spørsmål der partia faktisk går til valg på eit dokumenterbart standpunkt. I dei tilfella der det ikkje var programfesta standpunkt å finne, gjekk vi til andre kjelder, det kunne vere prinsipprogram, stemmegjeving i Stortinget, forslag frå regjeringa, kronikkar, synspunkt som var fremja i samfunnsdebatten eller liknande.

Så må det jo helst vere vesentleg det vi spør om. Men kva som er eit vesentleg politisk spørsmål kan det vere mange svar på. Vi har nok i stor grad tenkt etter det journalistiske vesentleg-kriteriet: Noko som er viktig for mange.

Tematisk variasjon er eit openbert krav til ein valgomat som skal treffe breitt. Ein valgomat må ha noko om skule, noko om helse, noko om samferdsle, miljø og så vidare.

Vi var også opptekne av at valgomaten skal spegle landet.

Dei norske konfliktaksane

Men aller viktigast for utvalet av spørsmål, er kriteriet om at spørsmåla skal vise fram politiske skiljeliner. Eit politisk spørsmål kan vere så aktuelt, vesentleg og variert det berre vil. Dersom ikkje partia har ulike standpunkt til det politiske spørsmålet blir det meiningslaust å ta det med.

Då går vi til statsvitskapen. Dei veletablerte teoriane om skiljelinene i norsk politikk, som stammar frå Stein Rokkan, er med inn i NRKs valgomat. Den økonomiske høgre-venstre-aksen er den skiljelina som dominerer valgomaten. Vi ser på dette valet som eit styringsval. Det er to framtredande statsministerkandidatar, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Og sjølv om vi kan diskutere samarbeidskonstellasjonar i timesvis, så er kampa om regjeringsmakta grunnleggande sett ein kamp mellom to blokker. Difor er det riktig å spørre veljaren spørsmål langs den økonomiske aksen – der partia mellom anna skil seg i synet på bruken av offentlege og private løysingar. På desse spørsmåla – til dømes skattespørsmåla – grupperer partia i den borgarlege blokka seg stort sett på den eine sida av 0 og dei andre på den andre sida.

Sentrum-periferi-aksen har alltid vore sentral i norsk politikk. Då vi laga valgomaten i vår kjendest den meir relevant enn nokon gong. Senterpartiet var i meiningsmålings-rus, og det var teikn til distriktsopprør mange stader. Difor måtte mange spørsmål ta opp i seg denne aksen. Spørsmål om ulv, politireform og landbruk illustrerer dette. Her grupperer partia seg annleis enn på dei økonomiske spørsmåla.

Miljø – eller det som har blitt kalla vekst-vern-aksen – har nok styrka seg som ein politisk akse, og må med. Spør du MdG, er jo ikkje skiljet lengre mellom raudt og blått, men mellom grønt og grått. Om ein ikkje kjøper heile den analysen, så er det uansett riktig å spegle aksen med fleire spørsmål, og her grupperer partia seg annleis enn dei gjer på økonomi-spørsmåla og distriktsaksen.

Skilja langs den religiøs-sekulære dimensjonen er også sentral i analysen av det politiske Norge. Den lever i beste velgåande, og er med i valgomaten. Ikkje med mange spørsmål riktignok, men den er med. Den hjelper først og fremst til å skilje ut KrF som har sitt eksistensgrunnlag på grunn av denne politiske konfliktlinja, men den skil også andre parti frå kvarandre. Spørsmål om KRLE er det “reinaste” spørsmålet langs denne aksen, men skiljelina kjem også indirekte til uttrykk i spørsmål om kontantstøtte og surrogati til dømes.

Synet på innvandring blir analysert som ein eigen politisk konfliktakse. Vi har dette med i to spørsmål i valgomaten. Spørsmåla sorterer grovt sagt dei innvandringsliberale partia frå dei restriktive, mens FrP skiljer seg tydelegast ut i sum.

Ein global-nasjonal akse er også ein del av norsk politisk debatt. Den kan kome til uttrykk i synet på EU til dømes. Når vi spør om haldning til EØS og til dels når vi spør om Natos toprosentmål, så speglar vi dette.

I sum vil partia gruppere og plassere seg ulikt når vi spør spørsmål som speglar ulike aksar. At dei ulike konfliktaksane er representerte i valgomaten er dermed langt viktigare for fordelinga av parti enn at ulike politiske tema er dekt.

Gir valgomaten eit riktig råd?

Det er ei rekke dilemma med ein valgomat.

Ei avgrensing er sjølvsagt det valgomaten IKKJE måler. Val av politisk parti handlar om langt meir enn partipolitiske saks-standpunkt. Det dreier seg om tillit og identitet. Valgomaten kan ikkje måle kva for ein politikar du har tiltru til, kven du trur vil prioritere dei rette sakene i forhandlingar, kven du trur er flinkast til å styre. Den vil heller ikkje i særleg stor grad fange opp det som har å gjere med identitet. Kva du stemmer handlar jo også om kven du vil vere, korleis du ser på deg sjølv, og det kan henge saman med din familiebakgrunn eller kulturelle miljø.

Har vi spurt deg om det du er oppteken av? Nei, det er jo slett ikkje sikkert. Dersom di altoverskuggande kampsak er ei lokaliseringssak eller eit kulturpolitisk spørsmål vi ikkje har noko om, så gir jo ikkje valgomaten mykje meining. Men vi går ut frå at dei fleste gjer eit partival basert på forskjellige saker. For å gje brukaren litt meir av makta, har vi valt at du kan markere kva for nokre spørsmål som er viktigast for deg. Desse spørsmåla blir så tillagt meir vekt i utrekninga av resultatet.

Sidan valgomaten eigentleg summerer avstand, vil parti med mange ekstreme standpunkt (heilt einig eller ueinig) sannsynligvis vere dei som i snitt får størst avstand til gjennomsnittsbrukaren. Det vil gjere at til dømes SV, R og FrP får stor avstand til enkelte brukarar. Men det viser seg å ikkje vere noko stort problem, det kan nemlig vere heilt riktig at fløypartia har stor avstand til ein gjennomsnittsveljar. Avstands-summeringa gir også ein annan effekt. Ein del sentrumsparti vil – fordi dei har moderate standpunkt i mange saker, til dømes på venstre/høgre-aksen – i sum ikkje ha så stor avstand til gjennomsnittsbrukaren. Det gjer at ein typisk brukar som ikkje svarar veldig ekstremt, kan få høgare skår på nokre av sentrumspartia enn vedkomande hadde sett for seg.

Men på den andre sida: Akkurat det seier jo også noko riktig om norsk politikk. Og det ser også ut til at dei som høyrer heime hos dei store partia eller i sentrum i mindre grad markerer for dei ekstreme standpunkta. Når partia let sine eigne folk prøve ut valgomaten før lansering, traff dei sitt eige parti med overtydande stor presisjon.

Våren 2017 ble tilgangen til Wikipedia stengt i Tyrkia. Det er den fremdeles. Wikimedia Sverige ble i juli 2017 idømt en høy bot fordi de hadde lastet opp bilder av offentlig kunst til nettsiden offentligkonst.se. Vi opplever også at det er en kamp om fakta i samfunnet.

Dette viser at presset mot Wikipedia og de andre wiki-prosjektene øker. Opphavsretten i Norge er ikke blant de strengeste, men er heller ikke like fri som f.eks. Storbritannia, Tyskland, Canada og Australia, se denne artikkelen om panoramafrihet. Det er derfor interessant hva norske politikere tenker rundt kunnskapsformidling og ‑deling på Wikipedia og bruken av åpne lisenser.

Stortingsvalget nærmer seg, og vi har derfor stilt de norske politiske partiene tre spørsmål:

1. Hvor fornøyd er dere med artiklene om deres parti og politikere på norsk Wikipedia?
2. Hvor viktig eller uviktig mener deres parti det er at kunnskap er tilgjengelig på de norske språk?
3. Er partiet enig eller uenig i at alle statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser skal legges ut under fri lisens dersom det er mulig?

Vi sendte spørsmålene til  Arbeiderpartiet (A), Fremskrittspartiet (Frp), Høyre (H), Kristelig Folkeparti (KrF), Miljøpartiet De Grønne (MDG), Rødt ®, Senterpartiet (Sp), Sosialistisk Venstreparti (SV), Venstre (V).

Alle partiene som ble spurt har sendt inn svar og under kan du lese hva de svarte.

Hvor fornøyd er partiene med artiklene om deres parti og politikere på norsk Wikipedia?

Ett av partiene, SV, er veldig fornøyd, seks av partiene er ganske fornøyd, mens Senterpartiet og FrP er lite fornøyde med artiklene om eget parti og egne politikere. Ingen av partiene skriver at de ikke er fornøyde.

FrP skriver at «Wikipedia lar udokumenterte påstander fra politiske motstandere ligge i artikkelen om FrP, samt stort fokus på negative episoder som er av mindre i den store sammenheng». MDG mener at «Partisiden bærer nok litt preg av å være skrevet av sympatisører, og har litt lite ny informasjon. Nyere politikere er generelt dårligere dekket». Rødt skriver at «Vi opplever at det tidvis er litt strenge kriterier for politikerbiografier, og at terskelen for å slette er litt vel lav». KrF skriver at «Sidene til partiet KrF og til de mest sentrale politikerne våre er ganske OK. Samtidig er det mange av KrFs øvrige politikere og listetopper som burde hatt sider eller mer utfyllende informasjon. Så med andre ord, de som har egne sider har stort sett relativt greie sider, men det er fortsatt for få av politikerne våre som har egne Wikipedia-sider».

Har dere selv bidratt med egne bilder eller tekst på artiklene om deres parti og politikere på norsk Wikipedia?

Seks av partiene har bidratt på egne sider, enten med tekst eller bilder. Fem partier har bidratt med egne bilder, mens to er usikre. Fem av partiene har bidratt med tekst, mens Arbeiderpartiet oppgir at «Direkte faktafeil av typen fødselsår, har vært rettet».

N = Nei,
V = Vet ikke.
(1) «Men bare i begrenset grad. Vi har en del bilder tilgjengelig under en kompatibel Creative Commons-lisens på Flickr som det bare er å forsyne seg av»
(2) Bare faktafeil rettet

Venstre skriver at «Wikipedia er en viktig kilde til informasjon, og et sted hvor mange velgere søker for å lære om partiene. Det er derfor viktig at man finner oppdatert informasjon der, samt en hel del om partiets politikk og historie».

MDG skriver at «Vi er varsomme med å aktivt redigere artikler om oss selv, men partisiden vår har flere bidragsytere som er partimedlemmer og har vært en del av ledelsen i partiet».

Senterpartiet skriver at «Vi ønsker å ta tak i vår egen Wikipedia-side og vil fortløpende vurdere hvordan vi best gjør det i løpet av sommeren».

KrF skriver at «KrF har i de siste årene bidratt litt med å oppdatere sidene om våre politikere og finne referanser for informasjonen der, men dette er noe vi kunne jobbe enda mer med i årene fremover».

Hvor viktig eller uviktig mener deres parti det er at kunnskap er tilgjengelig på de norske språk?

I Norge er Wikipedia det desidert mest leste leksikonet, men engelsk Wikipedia er like mye lest som Wikipedia på norske språk, i motsetning til i land som Sverige og Tyskland, hvor den nasjonale Wikipedia er mest populær. Partiene ble spurt om språkene og målformene bokmål, nynorsk og nordsamisk, som samsvarer med Wikipedia-variantene Wikimedia Norge arbeider for å støtte opp i sin strategi.

3 = Veldig viktig
2 = Ganske viktig
1 = Litt Viktig
0 = ikke viktig

Venstre skriver at «De to språkene og to målformene er en viktig del av norsk kultur. Nordsamisk er det mest brukte samiske språket, og som ett av Norges to offisielle språk må det en forsterket innsats til for å ivareta og styrke samisk språk og kultur. Wikipedia er et viktig oppslagsverk for kunnskap og historie, og må derfor være tilgjengelig på begge språk og målformer».

Senterpartiet skriver at de «… mener at alle skal ha informasjon tilgjengelig på sin målform, og at vi i Norge spesielt må være flinkere til å ivareta nynorsk».

SV siterer fra sitt arbeidsprogram at SV vil «Sikre de offisielle minoritetsspråkene samisk, kvensk og tegnspråk. Støtten til produksjon og oversettelse av litteratur på samiske språk og kvensk skal økes».

Rødt skriver at «En av Wikipedias store styrker er at prosjektet er tilrettelagt for at alle kan få tilgang på informasjon på sitt eget språk. Dette er et viktig demokratisk prinsipp vi støtter fullt ut».

Foto: Stortinget cbnd

Hva mener de politiske partiene om åpne lisenser for statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser? Her fra spørretime i Stortinget 31. mai 2017.

Høyre skriver at «Vi er nå i ferd med å oppdatere informasjonen vår på nynorsk. Høyres sametingsprogram blir oversatt til nordsamisk».

Arbeiderpartiet skriver at de vil «føre en aktiv språkpolitikk som gjør at norsk eller samisk forblir det foretrukne språket i alle deler av norsk samfunnsliv. Nynorsken skal sikres gode utviklingsmuligheter».

MDG skriver at «Det språklige mangfoldet i Norge er en viktig kulturell verdi og ressurs som må ivaretas og dyrkes. De Grønne vil la språkmangfoldet synes og høres i hverdagen og utnytte mulighetene det gir, det betyr også at vi må sørge for at kunnskap er tilgjengelig på de språkene vi har».

KrF skriver at «Det er naturligvis viktig at kunnskap og informasjon er tilgjengelige på de norske språkene. Det er viktig både i forbindelse med opplæring, undervisning, den generelle allmenndannelsen og for den offentlige debatten. Så er det samtidig naturlig at land med til dels betraktelig flere innbyggere enn Norge har flere artikler på sitt eget språk enn det som finnes på norsk. Det er også nyttig å kunne ta til seg informasjon som finnes i engelskspråklige artikler, og derfor er god engelskundervisning i skolen viktig. Men at så mye informasjon som mulig også er tilgjengelig på norsk er naturligvis et gode.»

FrP skriver at «Samer forstår norsk og kan tilegne seg kunnskap på norsk, men med informasjon på samisk så vil det bli lettere for samene å ivareta sitt samiske språk».

Skal statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser legges ut under fri lisens?

Er partiet enig eller uenig i at alle statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser skal legges ut under fri lisens dersom det er mulig? Seks av partiene er helt enig i utsagnet mens FrP er ganske enige. Senterpartiet og KrF har ingen politikk på dette området.

3 = Helt enig
2 = Ganske enig
1 = Litt enig
0 = Ikke enig
? = Partiet har ingen politikk om dette

Venstre skriver at «Digitaliseringen gir nye muligheter for strukturering og deling av omfattende mengder informasjon. Venstre mener at det offentlige har et særlig ansvar for å legge til rette for både tilrettelegging og deling av denne informasjonen. Kunnskap er makt, og digitaliseringen gjør at mer kunnskap kan spres til fler. All offentlig informasjon og egnede data som er produsert av offentlige institusjoner bør derfor gjøres tilgjengelige under fribrukslisens. Det samme gjelder f.eks. forskningsresultater som er finansiert med offentlige midler.»

MDG skriver at «Kunnskap og kultur finansiert av skattebetalerne bør som utgangspunkt også være tilgjengelige for skattebetalerne til fri bruk. Fri tilgang på kunnskap og data kan bidra til å holde politikere ansvarlige og gir grobunn for å utvikle nye tjenester og ny kunnskap raskere. Det kan bidra til å skape nye arbeidsplasser og viktig kunnskap for å skape et bedre samfunn. Arbeiderpartiet skriver det slik: «Kunnskap finansiert av fellesskapet bør være tilgjengelig til bruk for fellesskapet».

Høyre skriver at «Vi er enige, men Høyre mener også at folk skal kunne leve av det de skaper og at det derfor er viktig å ivareta opphavsrett- og eiendomsretten til digitalt skapt kunst og kultur».

FrP skriver at «Vårt utgangspunkt er at åndsverk finansiert av det offentlige, bør være underlagt fri lisens. Dette er likevel noe vi mener best løses gjennom avtale mellom partene, snarere enn gjennom preseptorisk lovgivning.»

KrF skriver at «Dette har vi ikke diskutert grundig nok i partiet til å svare på per nå. Men det er en interessant debatt, og vi vil gjerne lytte til gode argumenter fra relevante aktører i dette».

Hvilke områder mener deres parti er egnet for å dele informasjon og arkivmateriale under en fri lisens?

Arbeiderpartiet: «Allmennyttig materiale som bidrar til økt kunnskap og innsikt i samfunnsutvikling, forskning og politiske beslutninger.»

Høyre: «Vi anbefaler åpne standardlisenser for så mange bruksområder som mulig.»

Fremskrittspartiet: «Arkivene til NRK.»

Venstre: «Forskningsdata og forskningsresultater er blant de tydeligste kandidatene, og slik informasjon bør gjøres fritt tilgjengelig umiddelbart etter publisering. Arbeidet med å digitalisere materiale i offentlige og private arkiver må også intensiveres. Øvrige data fra både statlige og kommunale offentlige myndigheter vil også kunne danne grunnlag for nye tjenester, og hvilke data som er mest egnet vil gjerne vise seg etter at de er frigitt.»

Sosialistisk Venstreparti: «Bilder og fotografi, musikk og annet som frivillig deles under frie lisenser av opphavsmann, Nasjonalbiblioteket og andre bibliotektjenester, offentlige dokumenter, statistikk og forskning.»

Miljøpartiet De Grønne: «Vi vil dele all offentlig informasjon så fritt som mulig. Det finnes stadig flere områder hvor frie lisenser er en god løsning for informasjonsdeling, men i programmet har vi spesielt lagt vekt på programvare, digitale museumssamlinger, forskning og skolebøker. Vi har programfestet at vi vil få utviklet et system for årlig registrering og publisering av verk som faller i det fri når vernetiden går ut, og at NRKs arkiv skal være tilgjengelig for alle. Vi vil også redusere lengden på vernetiden.»

Rødt: «Rødt er tilhengere av at mest mulig informasjon og arkivmateriale er offentlig tilgjengelig. Vi mener for eksempel at offentlig finansiert forskning bør være tilgjengelig for alle, og ikke være avhengig abonnementer på tidsskrifter eller kjøp av artikler. Også offentlig finansiert kultur bør mangfoldiggjøres på en måte som ivaretar opphavspersonenes rettigheter. Vi mener videre at historiske arkiver i størst mulig grad blir tilgjengelig for allmennheten, også utenfor akademia.»

Senterpartiet og Kristelig Folkeparti oppgir at de ikke har vedtatt noen politikk på området.

Konklusjon

De fleste partiene er fornøyd med artiklene om eget parti og politikere i Wikipedia. Flere angir at de mener artiklene er viktige og at de ønsker at artiklene skal få bedre kvalitet og at flere politikere bør få egne artikler. De fleste partiene har angitt at de selv har bidratt på egne artikler, men samtidig angir flere at de er varsomme med å aktivt redigere egne artikler, eller at de kun retter opp faktafeil.  Flere partier utgir egne bilder f.eks. på Flickr med frie lisenser og oppfordrer Wikipedia til å benytte disse. Rødt klager over at deres politikere blir slettet fra Wikipedia, mens FrP klager over at artikkelen om dem har stort fokus på mindre viktige negative hendelser.

Alle partiene mener at det er viktig å tilby kunnskap på begge norske målfører. De fleste er også enige i at nordsamisk er viktig. Venstre skriver at Wikipedia er et viktig oppslagsverk som må være tilgjengelig på alle språk og målformer.

Seks av partiene er helt enige i at statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser skal legges ut under en fri lisens der det er mulig. Arbeiderpartiet skriver at kunnskap finansiert av fellesskapet bør være tilgjengelig for fellesskapet. Samtidig bemerker flere parti at opphavsrett- og eiendomsrett til digital skapt kunst og kultur, må ivaretas.

Flere partier nevner at data og resultat fra offentlig finansiert forskning bør legges under en fri lisens og at NRKs arkiv skal frigis.

Miljøpartiet De Grønne ønsker å redusere lengen på vernetid. Opphavsretten i dag varer i opphavsmannens levetid og 70 år etter utløpet av vedkommendes dødsår.

Taushetsbelagt informasjon, personsensitive saker og områder som berører rikets sikkerhet er de fleste partiene enige om at ikke er egnet for å deles. Ellers nevnes selvfinansierende og opphavsrettslig materiale som problematiske.

Wikimedia Norge er svært fornøyd med at alle partiene svarte på våre spørsmål. Vi registrerer også at flere partier mener at Wikipedia er et viktig oppslagsverk for kunnskap og historie og at en av Wikipedias store styrker er at alle kan få tilgang til kunnskap på sitt eget språk. Wikimedia Norge er også svært fornøyd med at flere parti ønsker å frigi offentlig finansierte arkiv og kunnskapsdatabaser. Vi ønsker også å framheve de parti som ønsker å gjøre noen lettelser i opphavsretten, f.eks. å redusere vernetiden. Likevel viser undersøkelsen at det er behov for å informere politikerne om behovet for fri kunnskap, hvilke fordeler fri kunnskap har, og hvordan lovgivningen kan tilpasses fri kunnskap.

Denne utfordringen overvant Støre i landsmøtetalen. Han unnlot ikke å kritisere regjeringen og han pekte på alvorlige problemer som hele verden står overfor. Likevel bar talen frem en positiv og oppløftende tone – særlig for Arbeiderpartiets medlemmer, som var ute av seg selv i begeistring. Hva var det Støre gjorde?

For det første presenterte han seg selv som en leder – en statsminister – med overblikk, visjoner og selvtillit, en mann som så ut til å ha løsningene og var klar til å gå i gang. Dette personlige overskuddet var tydelig i bruken av humor. En opposisjonsleder med moderate tall på meningsmålingene, er under press. I en slik posisjon blir humoren ofte sur, sint eller bitende. Slik var Støres bruk av humor ikke, den var heller avslappet og ertende, slik vi ser det hos personer som føler seg sikre og ovenpå. Vi må følge Barack Obamas råd, sa han: «Don’t do stupid shit. Om dere lurer på hva det betyr, så spør Thorbjørn Berntsen om en passende oversettelse.» I spørsmålet om privatisering sa han at «Høyre er så ivrige på å selge unna verdier at det er dager jeg er redd for at de vil selge Kåre Willoch!», og så tilføyde han utenfor manus: «Men da får vi legge inn bud, tror jeg». Ja, selv harseleringen med regjeringens bruk av ordet «robustiserende» fremstod mer lattermild enn forarget.

Foto: Sandra Skillingsås, Arbeiderpartiet cbd

Partileder Jonas Gahr Støre (Ap) holder landsmøtetalen i Folkets hus i Oslo 20. april 2017.

For det andre presenterte han seg selv og Arbeiderpartiet som en sikker hånd på rattet i en usikker tid. De gir svar på de store spørsmål, fremfor å henge seg opp i de små detaljene. Som han sa tidlig i talen: «Mønsteret de siste årene har vært: Først sjokkene, vantroen. Så etterpå analysene, etterpåklokskapen: Hva gikk galt?». I motsetning til regjeringen, forstår tilhørerne, har Støre og Arbeiderpartiet ikke en slik ad hoc tilgang til politikk: «Det betyr slutt på å late som segway og vannskutere og lakrispiper er like viktig – nei, viktigere – enn å fullføre pensjonsreformen!» Hvor Høyre underforståes som tekniske byråkrater som er opptatt av detaljer, fremstilles Arbeiderpartiet som en bevegelse med politikk og retorikk som har større utsyn og potensial enn Høyres liberaliseringspolitikk. Samfunnsproblemer må håndteres av aktive politikere som griper inn, er argumentet. De må politiseres, sa Støre, og fortsatte med et smil: «Ellers blir vi mindre robustifiserte!»

En siste grunn til suksessen i Folkets hus er måten Støre tegner et positivt bilde av det norske samfunn og fletter seg selv og partiet inn i en lang politisk tradisjon for å skape og ta ansvar for dette samfunnet. Han innleder med stor energi og erklærer: «Jeg har aldri vært klarere, aldri kjent på en slik drivkraft.» Vi er klare, sier han, «til å lede landet i en urolig tid!» Ja, han snakket som om han allerede var den som ledet landet: «Vi er i gang, selv i opposisjon.»

Gjennom hele talen følger beskrivelser av Norges kvaliteter og muligheter: Vi skal ikke frykte den foruroligende utvikling i verden for «vi har et sterkt immunforsvar mot splid og urettferdighet.» Vi kan løse de store oppgaver hvis vi «tar vare på det sterke samholdet og de små forskjellene.» Klarer vi det kan vi «i Norge sammen møte fremtiden – ikke med frykt, men med håp!» Norge kan gjøre en stor forskjell i verden, forteller Støre, «vi har vist det før. Tenk på vaksiner til alle verdens barn. Eller vern av regnskog.» Og nå skal vi «lede an i et internasjonalt krafttak for å redde havets helse!»

Støre ga mye av oppskriften på en retorisk og politisk suksess: En tillitverdig leder, en sikker politisk hånd på rattet, og etableringen av et fellesskap vi kan være stolte over. Delegatene var begeistret, men Støres politiske motstandere deler neppe denne begeistringen, så det blir spennende å se hvordan de møter hans statsminister-retorikk.

They’re casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It’s our duty to look after ourselves and then, also to look after our neighbour.

Margaret Thatchers tale til landsmøtet i det britiske konservative partiet i oktober 1987 er mye sitert, men Anders Lange foregrep Thatcher med 14 år med sitt foredrag “Samfunnet er en stor frase” i Saga kino i 1973:

For hvis dere mener at vi er født for samfunnets skyld… det vil si det er ikke noe som heter samfunnet. Det er staten som i lovs forstand er samfunnet. Der er lover som staten gir, men samfunnet er en stor frase. For de som mener at de er født for statens skyld, de må ikke klage, og de har sine sikre partier å gå til, og må endelig ikke svikte dem.[1]

I salen satt en ung Carl I. Hagen og kunne observere en symbolpolitiker med knekt nese, sløyfe, sverd og eggelikør. Selv var Hagen velsignet fri for eksentrisme. Svært folkelig var han ikke. Han var norsk (øvre) middelklasse. Like fullt var han engasjert, ærgjerrig og usedvanlig dyktig som organisasjonsbygger, debattant og parlamentariker. Hagen var en viktig samlende figur, men også en konfrontasjonens frontmann når det var påkrevet.

Særlig hadde Hagen nese for TV-mediets gryende betydning i den politiske debatten, og hvordan dette skapte en ny dynamikk i forholdet mellom folket og politikerne, som politikere på tvers av det partipolitiske landskapet misunte og beundret. Hagen var en TV-skapt politiker med karismatiske trekk som skaffet sitt parti oppgang ved å sette ord på alminnelige folks bekymringer og irritasjoner, ikke minst over andre politikeres udugelighet. Han er slik et foregangseksempel på hva som utgjør en moderne populistisk politiker i en TV-styrt politisk offentlighet.

Opptatt av politikk og Eli

Hvordan skal vi forstå suksessen Hagen hadde, og hvordan han klarte å gjøre Fremskrittspartiet til et av landets viktigste opposisjonsparti? Går vi til hans egne, og andres beskrivelser, finner vi tegnet et bilde av en mann som la hele sitt liv i politikken, samtidig som han tenkte politikk på en ny måte og i et nytt landskap. Den tidligere arbeiderpartipolitikeren, Karita Bekkemellem, skriver i sin selvbiografi, at alle i Arbeiderpartiet kunne se at Hagen var dyktig, selv om man ikke sa det høyt:

Han briljerte i TV-ruta og på talerstolen, og han hadde aldri manus. Han kunne Stortingets forretningsorden ut og inn. Han var aldri uforberedt, og han kunne alltid mer enn det saksdokumentene fortalte. Den suverene oversikten og de enorme kunnskapene gjorde ham til en ener.[2]

Tidligere leder i SV, Erik Solheim, beskriver Hagen som kanskje landets eneste fullblodspolitiker:

Det er umulig ikke å beundre en mann som våget å satse alt – og lyktes. Carl ofret bilen, huset, kona og direktørtittelen for å vie seg til et parti som ingen den gang tok seriøst. Han er politiker med hver fiber i kroppen. Du kan ikke snakke med ham om noe emne som vi vanlige dødelige er interessert i – sport, kultur, reiser, damer eller fremmede land. Carl har i virkeligheten bare to interesser: Norsk innenrikspolitikk og Eli.[3]

Oppslag på oppslag

Hagen ble valgt til formann i Fremskrittspartiet i 1978, og fra 1979 var han også redaktør for medlemsavisen Fremskritt med kona Eli som sekretær på partikontoret. Fra da av var livet stort sett politikk, og han og Fremskrittspartiet var stort sett det samme. Ingen partileder hadde heller tidligere vært så overbevist om hva journalistikk, og særlig direkte TV betyr i politikken. Ingen politiker skriver mer, forarget men også anerkjennende, om journalister og medier i sine memoarer.

Ingen politiker skriver mer, forarget men også anerkjennende, om journalister og medier i sine memoarer som Carl I. Hagen. “Ærlig talt” ble gitt ut i 2007.

At Hagen har respekt for TV-mediet reflekteres også i at han prøvde seg som programleder i debattprogrammet Antenne 10 i 1991. Han forsøkte også å få jobb i TVNorge og på radio. Hagen tenkte mer journalistisk enn andre politikere; utspill, gode overskrifter og spennende oppslag er en del av politikken. Slik ble jobben lettere for journalistene som etter Hagens mening var notorisk late og fattige på kunnskap. Men han samarbeidet utmerket med dem også, som foran lokalvalget i 1983. I sine memoarer beskriver han hvordan NRK TV var på plass med reporter Erling Borgen som maste om manuskript:

Det hadde jeg selvsagt ikke, men vi avtalte at jeg skulle gi ham et tegn når jeg kom til et tema med litt «smell» i. Da skulle kameraet settes i gang. At et slikt arrangement passet meg glimrende er ikke til å legge skjul på.

Ingen var mindre redd for å kritisere journalistene for å være politiske, og ingen var flinkere til å få oppslag på oppslag. Hagen tok journalister mer alvorlig enn andre politikere: Om en pressekonferanse i 1982 noterte han at:

For første gang var Aftenpostens mektige redaksjonssekretær (sjef for politisk avdeling) Egil Sundar tilstede. Det tolket jeg som et klart tegn på at man i politiske kretser nu virkelig begynte å ta oss alvorlig, og jeg la vekt på å svare så klart og seriøst som mulig, selv om Arne O. Holm fra Dagbladet gjorde sitt beste for å ødelegge med kverulantiske og dumme spørsmål som grenset til debatt istedenfor spørsmål.

Opposisjon som kunst

Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet fant ’koden’. FrPs populisme koblet elementer av økonomisk liberalisme med elementer av kulturkonservatisme. Blandingsforholdet varierte, slik en diffus folkestemning også skifter. Det er en tid for alt: maning til ro og moderasjon, mobilisering av misnøye eller mot indre eller ytre fiende, osv. I alle avskygninger er en populistisk innrettet politikk avhengig av symbolpolitikk, helst knyttet til partilederen. Populisme uten en sterk lederskikkelse er som katolisisme uten pave.

Hagen var en karismatisk skikkelse av en ny, TV-skapt type. (skjermbilde fra NRK-programmet 60 minutter, 1986).

For en som har opplevd C. J. Hambro, Einar Gerhardsen eller Anders Lange kan det være vanskelig å godta beskrivelsen ’karismatisk’ på Carl I. Hagen. Til det opptrer han for forurettet mot både politiske motstandere og medier. Selv sa Anders Lange at Norge har hatt tre demagoger: Martin Tranmæl, Haakon Lie og ham selv.[4] Årsaken til at man tier når Hagen taler er ikke så mye personlig utstråling som hans allsidighet som organisator, markedsfører, politisk mediestrateg, taler og TV-debattant. Han har mye rett i sin selvbeskrivelse: I forhold til andre politikere er hans “stil” å gå rett på sak.

Hagen gjorde opposisjon til en kunst. Dette var ingen gudegave, men noe han utviklet. Han var ingen klassisk karismatisk skikkelse som i kraft av kun seg selv trollbinder en forsamling – Hagen gjorde det i kraft av forarbeidet og hans enestående maktstilling i et etter hvert stort parti. Han feilet underveis. Ingen tar så mye selvkritikk på egne beslutninger som Hagen. At partiet ble bygd opp rundt Hagen skyldtes denne allsidigheten, kombinert med at han var et politisk menneske i alle døgnets våkne timer. Han var villig til å ta konflikter og vonde oppgjør når det ikke var annen utvei.

Skjerm-karismatikeren

Hagen var en politisk skikkelse av en ny, TV-skapt type. Han skaffet sitt parti oppgang ved hjelp av negativ oppmerksomhet i pressen, og positiv oppmerksomhet på TV, der han gang etter gang visste å knytte an til alminnelige folks bekymringer og irritasjoner, og representere folkevettet ved å enkelt fortelle om de andre partienes udugelighet, og hva som må gjøres.

TV er et medium for demokrati og populisme, og Hagen gjorde bruk av begge deler. Mens andre politikerne overlater den populistiske stilen til reporterne (“Kan du garantere at…”), grep Hagen også denne dimensjonen av folkemeningen. Overraskelsesmomenter har heller ikke manglet. Han var lenge en anti-politisk politiker, en politiker som hadde den paradoksale freidighet å si at politikere ikke er ærlige. Hagens hensikt var ikke å prøve å overbevise de andre i studio, men å henvende seg til seerne:

Derfor så jeg rett i kameraet med rødt lys som viste at det var dét som ble brukt og henvendte meg direkte til velgerne. TV-produsenten byttet stadig kamera, men jeg flyttet hele tiden blikket til det kamera som til enhver tid lyste, stikk i strid med instruksene som gikk ut på at vi skulle «glemme» kameraene. Sånt sludder, det er jo seerne som teller![5]

Noen stor innovasjon var ikke dette: Sveriges statsminister Tage Erlander vendte seg like mye til publikum der ute som til intervjueren, da han ble intervjuet av på TV så tidlig som 1961. Men da var det landsfaderen som talte, ikke den ambisiøse nykommeren.

Mediene var dommere på vegne av folket:

En meningsmåling i VG etterpå viste at jeg ble ansett for å være den som kom best ifra partilederdebatten og nest best i TV-utspørringen. Fremskrittspartiet ble bedømt som det parti som hadde gjennomført den beste valgkampen, og da var det jo ingen grunn til at vi ikke skulle være fornøyd.[6]

Hagen hadde forstått at et TV-intervju er en konstruksjon eller iscenesettelse foran publikum som TV ikke skulle ha all kontroll over.

Rebellen til høyre

Hagen var det venstresiden aldri fikk tilbake etter Finn Gustavsen; en parlamentarisk rebell med format. Han var også en moderne medievennlig leder som personifiserte populismen og liberalismen. I første rekke sto populistiske trekk, forstått som en konstant personlig overvåkning av det som rørte seg i folkedypet ledsaget av strategier for hvordan partiet kan dra nytte av dem. Innvandringstemaet var en ressurs han kunne trekke på etter behag i valgkampene, gjerne koblet til sosialpolitikken.

NRK og TV 2 var det man kan kalle Hagens pseudo-motstandere. Nettopp fordi kanalene var så viktige for partiet var deres behandling et konstant sårt punkt. For Hagen ble ikke NRK bedre etter at høyremannen John G. Bernander overtok som kringkastingssjef: ”De sosialistiske programskaperne kunne ufortrødent fortsette som politiske propagandavirksomhet.”

Ifølge Hagen benyttet NRK-folkene systematisk biter av lengre intervjuer med ham der han etter mange spørsmål svarer kortere og enklere på mindre viktige ting, slik at han fremsto i ufordelaktig lys. Det samme gjelder klipp fra innleggene hans i Stortinget. De svakeste argumentene i en sak trekkes frem. Hagen skriver at det er hensikten, og også at taktikken er den motsatte når det gjelder folk fra Arbeiderpartiet og SV:

Da plukker de ut de beste svarene og argumentene, og nyhetsreporter eller nyhetsoppleser i studio legger på positive karakteristikker og innledninger. Når en statsråd i en sosialistisk regjering varsler et eller annet initiativ, sier nyhetsoppleseren ofte at “statsråden vil allerede”, “statsråden griper tak i saken, og varsler tiltak” og “statsråden reagerer øyeblikkelig og tar en rask avgjørelse”. Når det er snakk om en borgerlig regjering, brukes følgende formuleringer om identiske saker: “statsråden vil ikke før tidligst”, “statsråden er tvunget til å vurdere ulike tiltak”, og: “statsråden er presset og avviser ikke muligheten for utredning av mulige tiltak.

På den måten er NRKs presentasjon ifølge Hagen med på å styre hvilken oppfatning folk får av en sak og av politikerne i de ulike partiene. Det virker som om det ikke finnes en eneste journalist til høyre for Ap, og i alle fall ingen med sympati for FrP. “Det er min ærbødige påstand at hadde norske journalister vært nøytrale eller hadde hatt samme syn på oss som de har på SV, ville ikke FrP vært unna langt rent flertall på Stortinget.”[7] Hagen tillegger altså journalistikken ikke liten politisk innflytelse på velgerne. TV 2 er ikke så mye bedre enn NRK, etter Hagens mening, med den forskjell at kanalen er en Høyre-kanal, med programleder Oddvar Stenstrøm som “Høyre-yppersteprest.”

Dels er han arg på de sosialistiske journalistene i NRK og Høyre-folkene i TV 2, men samtidig mener han at Fremskrittspartiet har tjent på den dårlige behandlingen. For det andre er det de menneskelige og personlige sidene som i siste instans teller mest, ikke politiske preferanser. Høyremannen i TV2 Oddvar Stenstrøm er uvitende og partisk, mens sosialisten Ingolf Håkon Teigene var innsiktsfull og redelig og la sine personlige politiske sympatier til side.

Fra memoarene til Hagen går det tydelig frem at Hagen mener at journalistikken svært ofte styres etter personlige preferanser. Når Hagen møter motbør på TV er det ikke fordi programlederne prøver å lage (det de mener er) godt TV, men fordi de personlig vil straffe FrP. I sine memoarer avslutter Hagen sin hudfletting av fjernsynets reportere og debattsendinger på praktfullt og paradoksalt vis: ”Paranoid fra tid til annen? Ja selvsagt. Hvordan skulle jeg ellers ha overlevd blant annet NRKs vedvarende nedrakking og forfølgelse i debattprogrammer gjennom noen årtier?”[8]

Et eksempel på en populistisk krusning var debatten rundt begrepet ’snillismen’ i 1991. Anders Lange brakte ordet inn i norsk politisk ordforråd, og det ble så benyttet av Carl I. Hagen. Det ble allment kjent gjennom Rune Gerhardsens bruk av det i ’snillismedebatten’ i 1991, før det døde ut. ’Snillisme’ viste til en misforstått velferdsstats-tenkning; overdreven bruk av trygdeordninger som medførte lediggang, latskap og trygdemisbruk. Hagen var ikke glad for at Gerhardsen i Oslo Arbeiderparti erobret begrepet og debatten, og opplagt tjente på det.

Populisme

Hos Anders Lange ses en viss forbindelse til EU-kampen og det som kalles populisme hos Ottar Brox: en motstand nedenfra og fra utkantene mot sentralisme og byråkrati. Men det er nokså misvisende å kalle FrP ene og alene et populistisk parti fordi det underkjenner at FrP hadde og har noen konsekvente ideologiske perspektiver. Populisme er snarere en (anti-) politisk og ikke-ideologisk idé partiet trekker mer eller mindre på. Det faste populistiske trekket er understrekningen av folkeavstemning for å avgjøre viktige spørsmål. Man skal heller ikke glemme at Hagen var mer opptatt av det konstitusjonelt korrekte enn mange rundt ham. Han var en førsterangs parlamentariker, og vant respekt for det langt utenfor eget parti.

Francis Fukuyama skriver at populisme i dag er en merkelapp som det politiske sentrum setter på nye folkelige bølger på venstre og høyre side som de ikke liker.[9] Slik har det vært lenge. Populisme er kjennetegnet ved at den mangler et dypere ideologisk grunnlag, men fester seg desto mer på umiddelbare irritasjoner og bekymringer, kanskje fordommer. Den går mot status quo uten alltid å si hva den vil sette isteden. Derfor anklages den for utilbørlig forenkling av samfunnets utfordringer. Populismen kan betraktes som substitutt for ideologi, det ideologiske erstattes med at man erklærer seg lyttende til stemninger i folket, som kanskje er både inkonsekvente og kortsiktige. Hva mange kritikere ikke får med seg er at populismen også er en klassebasert form for protest.

Fremskrittspartiet lyttet mer til stemninger i folkedypet enn andre partier, men tilløp kan man også lett se hos andre ledere som Lars Sponheim, Anne Enger Lahnstein og Erik Solheim. Fordi den er sterkt knyttet til den politiske lederens fremtreden i den offentlige mening, kan populismen fremmes fra alle politiske posisjoner, selv om noen er mer og mindre (Ap, Høyre) egnet enn andre. Det politiske er ikke så sentralt som distinksjonen – motsetningen — som legges an for å tolke en politisk situasjon. Populisme innebærer at man markerer en forskjell mellom politikk og folk og at man tar folkets side. Det er en spesiell vinkling på demokratiet, der det riktige er å lytte direkte til folkets røst. Nettopp basert på avstanden mellom den offentlige mening og befolkningen kan denne distinksjonen trekkes frem, og man kan ta den paradoksale posisjonen det er å ta parti for befolkningen i den offentlige mening. Folket eller velgerne som begreper eller ideer oppvurderes som den part man må lytte til, på bekostning av en politikk uten kontakt med grasrota. Som Anne Enger Lahnstein sa i et ordskifte om EØS-avtalen i 1992:

Jeg vil gjerne bidra med folkeopplysning. Det forekommer meg fra tid til annen meget enklere utenfor denne sal, hvor det er mye sunt vett, enn inne i denne sal, hvor det store flertall er fiksert på EF-tenkning, på EFs indre marked og de fire friheter.[10]

Det anti-parlamentariske elementet er i første rekke en retorisk vending benyttet på begge sider av det politiske spektret som skal redusere avstanden til ’folket’. I et moderne demokrati kan dette kortet alltid benyttes for så vidt som det alltid vil være avstand mellom politisk elite og befolkning. Populisme er et demokratikort og som sådan uangripelig. Med det statsbærende og administrative Ap, lå veien åpen for appeller om, og til folket fra venstre, høyre og fra sentrum. Med jevnlige oppslag om politiske privilegier og skandaler som understreker politikkens avstand fra folket, byr anledningen seg til å tale for og på vegne av folkevettet, av den sunne fornuft, forstått som noe fraværende i politikken. Mer strukturelle årsaker meldte seg på bakgrunn av globaliseringens effekter på nærmiljøet, som folkets politiker – antipolitikeren – kan berøre som selve virkeligheten, folkets virkelighet. Den fremstiller seg som antielitistisk, til dels anti-politisk, og den gjør det i den offentlige mening, foran publikum. Når aktører følger opp med krav om folkeavstemninger kan man si at populismen omsettes til politisk strategi.

Populisme (som ikke er noen ‑isme) er intet nytt under solen, men fikk en oppsving da TV ble den opplagte kanalen mellom politiker og folk. Fjernsynet lå til grunn for Anders Langes kjente positur og det gode valget i 1973. Carl I. Hagen benyttet TV-mediet systematisk og gjennomtenkt gjennom hele sin lange karriere. Men også Dagbladet og VG representerte en form for popularisering av politikken som kunne sammenfalle med Hagens populistisk innpakkede budskap. Hagens kraftige kritikk av journalister i TV og pressen gjenspeiler nettopp hans sterke interesse for, og fokus på mediene, og hans nesten analytiske syn på hvordan de fungerer i ulike situasjoner. Han så og utnyttet harmonien mellom eget budskap og medienes logikk.

Det vanlige motargumentet forfektes slik av Kjell Magne Bondevik:

Carl I. Hagen har en velutviklet nese for hva som rører seg ute blant folk, har avisene ofte skrevet. […] Men skal det være målet med politikken? For meg dreier politikk seg først og fremst om å ha ideer og visjoner for samfunnsutviklingen og søke oppslutning om dem.[11]

Også det hadde Hagen, men plantet i økonomisk liberalisme og en viss konservatisme, og stadig mer pragmatisme.

Hagen kunne også benytte andres offentlige utsagn på innovative måter: Som et motangrep i de mange anklagene om rasisme og fremmedfiendtlighet i valgkampen 1997 kom Hagen med uttalelser som vakte bestyrtelse: “Bare et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni.” Og: “rasismen vokser med kvadratet av minoritetene.”[12] Mediene og politikere gikk berserk, skriver Hagen, men han mente at han hadde lurt dem alle. For utsagnene var plukket fra Jo Benkows bok “Det ellevte bud” fra 1994. Benkow ble ikke glad og i mediene ble Hagen beskyldt for å misbruke Benkows bok.

Flørtingen med fremmedskeptisismen ved valgene gjentok seg fordi det virket. Samtidig demmet det trolig opp for mer brunsjatterte politiske strømninger. Nyfascismen og hardline høyrepopulisme a la Sverigedemokraterna feier over Europa, men har ikke funnet feste i Norge. Takket være Carl I. Hagen?

Referanser

[1] Anders Lange, Saga Kino, 8. april 1973:

[2] Bekkemellem, Karita “Mitt røde hjerte” 2009, 114.

[3] Solheim, Erik “Nærmere”, 1999, 111.

[4]Bjørklund Tor, “Norsk populisme fra Ottar Brox til Carl I. Hagen”. Nytt Norsk Tidsskrift/3 2004.

[5]Hagen Carl I. “Ærlighet varer lengst” 1984, 309.

[6]Hagen, Carl I.” Ærlighet varer lengst” 1984, 310.

[7]Hagen, Carl I.” Ærlig talt” 2007, 269.

[8]Hagen, Carl I. “Ærlig talt” 2007, 273.

[9] Fukuyama, Francis: American Political Decay or Renewal?, Foreign Affairs July/August 2016.

[10]Her fra Madsen Ole Motstraums 2001, 239.

[11]Bondevik, Kjell Magne “Et liv i spenning” 2006, 518.

[12]Hagen, Carl I.” Ærlig talt” 2007, 303.

Når statsministeren gjør noe, er sannsynligheten stor for at mediene skriver om det. Når statsministeren filmer finansministeren i utradisjonell bekledning, øker sannsynligheten ytterligere. Siv Jensen i ishockeyutstyr? Ja, nå begynner det nesten å bli dumt å ikke dekke saken.

Sosiale medier kan, hvis de brukes på riktig måte, være en veldig effektiv måte å få en sak på, og et budskap ut i redaksjonelle medier:

«Regjeringen har nå budsjettkonferanse, og som dere ser har jeg nå ikledd meg litt verneutstyr. Det handler om at kampen nå er i gang om hva vi skal satse på i budsjettet for 2017. Da kommer alle til å ha mange sterke synspunkter. Da er det viktig for finansministeren å beskytte seg»

Slik kan en ultrakort videosnutt raskt nå frem til partiets støttespillere, som kanskje bekymrer seg litt for at Jensens tidligere sterke stemme forsvinner litt i mylderet av ansvar, Finansdepartement og forhandlinger.

Partiet hennes er i mindretallsregjering og er omkranset av støttepartier som står i kø for å avlyse politikken deres. Både nyhetssaken og ishockeykostymet som rekvisitt kommuniserer en enkel og grei beskjed: Siv Jensen er tøff, kampklar, og kjemper for sitt.

Likevel, noe av partiets tankegods kan gjerne oppfattes som til venstre for sentrum. For eksempel har de en flatere partistruktur enn det som er vanlig, og de benytter seg av aktiv kjønnskvotering. Under valgkampen 2013 blei det spekulert i om oppslutningen til partiet delvis hadde sin årsak i at de var attraktive for velgere som tidligere hadde stemt rødgrønt, men som var lei av den sittende regjeringen.

Så, hvor plasserer nordmenn Miljøpartiet De Grønne på høyre/venstreskalaen? Data fra Norsk medborgerpanel viser at de fleste plasserer dem til venstre for sentrum. Spennvidden er større enn på de andre partiene, noe som kan gjenspeile at de fremdeles er et noe ukjent parti for mange innbyggere med tanke på hvor de står i politiske saker, eller det kan reflektere et større mangfold i partiet når det gjelder hvor deres medlemmer plasseres seg på den klassiske høyre-/venstreskalaen.

Grafen under viser hvordan respondentene i Medborgerpanelet har plassert MDG. Du kan selv utforske hvor andre partier blir plassert (og andre forhold) ved å besøke siden med den interaktive grafen.

Biletet sin særeigne styrke

Eg meiner at visuelle argument har visse høve til å vere overtydande som skil seg frå høva verbale argument har. Slike moglegheitar blir kalla affordances av kommunikasjonsforskarar, eit ord som kanskje kan bli omsett til rådigheiter eller rådvelde. Tanken er at ulike medium råder over ulike høve og føremon: Om eg skal leggje fram eit abstrakt resonnement, er det meir nøyaktig og etterretteleg dersom eg brukar språket, og kanskje til og med skrift; dersom eg skal formidle korleis mamma ser ut, er det både meir effektivt og meir nøyaktig å syne fram eit fotografi.

Jens Kjeldsen har skrive om bilete sine fire retoriske kvalitetar, noko eg les som ei utforsking av bilete sine rådvelde frå eit retorisk perspektiv. Korleis kan bilete sine kvalitetar bli nytta for å overtyde? I masteroppgåva mi forska eg på korleis dei fire retoriske kvalitetane kan bli utnytta til å formidle overtydande visuell argumentasjon i politiske reklamefilmar, meir spesifikt i tilfelle der det blei brukt ein visuell metafor.

Foto: plasticenglish.wordpress.com/cb

Ein visuell metafor er ein metafor der metaforens to element, måldomenet og kjeldedomenet, blir kommunisert ved hjelp av bilete – heilt eller delvis, som her: måldomenet “jordkloten” blir forstått gjennom kjeldedomenet “iskrem”, meir spesifikt blir jorda sin sårbarheit for global oppvarming forstått gjennom noko meir konkret og velkjend: iskremen sin sårbarheit for å smelte.

Visuelle metaforar – Høgres helsekø

Ein metafor er å forstå noko, eit måldomene, gjennom noko anna, eit kjeldedomene, og ein visuell metafor blir kommunisert ved hjelp av bilete. Dei fire kvalitetane Kjeldsen skil mellom er nærvær, realisme, umiddelbarheit og semantisk fortetting. Eg fann samspelet mellom nærvær og realisme særskilt interessant.

La oss se på Høgre sin reklamefilm om helsekøar frå 2009. Filmen visualiserar den velbrukte metaforen helsekø – ein metafor som blir brukt av både polikarar og media, gjev over 55 000 treff i søkemotorar og til og med har gjeve namn til ei kampanjenettside. Å vente på helsetenester blir her forstått som å stå i kø, og i videoen ser me pasientar ståande i ein fysisk kø. Vidare fortel ein voiceover oss at helsekøane blei kraftig redusert under den borgarlege regjeringa som styrte frå 2001–2005, sidan ho opna opp for at staten kunne kjøpe plassar på private klinikkar – for å vokse att når den raudgrøne regjeringa fjerna denne praksisen i 2005. Korleis køane veks og krympar ved dei ulike regjeringsskifta blir tydeleg visualisert.

Kvaliteten nærvær blir godt brukt i filmen. Nærvær, ifylgje Kjeldsen, dreier seg om å skape ei oppleving hjå tilskodaren som om dei opplevde den avbilda situasjonen sjølv. Det er ikkje slik at alle bilete har nærvær, tvert om må det ei rekkje kunstgrep til.

Foto: Sander van der Welcb

Eit bilete med lite nærvær: Fotografiet er tatt i fugleperspektiv, noko som hever oss litt opp frå folkemengda og distanserer oss frå den. Dessutan er biletet kaotisk, slik at me ikkje får eit klart punkt å fokusere på, og personane på biletet er ikkje særskilt i kontakt med korkje kvarandre eller oss som tilskodarar.

Foto: Julius Schrankcb

Eit bilete med høgt nærvær: Me ser scenen forfra, som om dei står på ei scene for oss, og komposisjonen i biletet er slik at personane framstend som dynamiske, dei syng og forheld seg til kvarandre – eit konkret, levande augeblikk er fanga. Dessutan er det som om ein av mennene midt i biletet lener seg mot oss tilskodarar og syng for oss.

Å skape kontakt, involvere tilskodaren i biletet, er eitt av dei. Fleire stadar i videoen er synsvinkelen slik at det verkar som om me sjølv står i køen og ser korleis den strekk seg ut bakover. Dessutan kikkar aktørane oss ofte rett i augene medan dei snakkar, som om dei vender seg til oss personleg. Me opplev køen sjølv, den vedkjem oss.

Nærvær, realisme og kjensler

Eit anna grep er at filmen er konkret. Me ser verkelege menneske i alle aldrar og former. Det konkrete skapar ikkje berre nærvær, det skapar også kvaliteten realisme. Eit realistisk bilete er eit truverdig bilete, og det truverdige her ligg i nettopp variasjonen av menneske. Her ser me ein liten gut som er tydeleg lei, ei kvinne med eit spedbarn, ein middelaldrande mann som ser ut som om han har store smerter, og til og med ei eldre dame som ikkje står i kø, men har måtta setje seg ned. Me får presentert all den lidinga helsekøane skapar på eit realistisk, truverdig vis. Dessutan får me demonstrert korleis køane blir kortare når dei borgarlege inntek regjeringskontora, som ei fylgje av at det er fleire dører å stille seg i kø for – og vidare korleis dei raudgrøne sperrer desse dørene slik at køane veks att. Ei slik visualisering kallar Kjeldsen for visuell kronologi, ei visuell framstilling som ikkje er eit fotografi, men eit slags diagram som syner ei utvikling ved hjelp av illustrasjonar og slik fungerar som eit slags prov.

Så, desse bileta vekkjer kanskje nokre kjensler hjå tilskodaren, og dei illustrerar ei utvikling på ein effektiv og forståeleg måte. Vel og bra, men korleis medverkar dette eigentleg til effektiv argumentasjon?

Aggressiv argumentasjon?

For det fyrste er det ganske openbart ein god del – ganske aggressiv – verbal argumentasjon i denne videoen. Det blir gjort klart at helsekøane blei redusert under den borgarlege regjeringa for så å vokse att under den raudgrøne, me blir tilbode ei forklaring på kvifor det er slik, og dei raudgrøne sin helsepolitikk blir kalla unødvendig, urettferdig, og usosial. Reklamen er altså eit tydeleg åtak på venstresida, kanskje særskilt Arbeidarpartiet, men det som gjev filmen styrke er at det verbale åtaket blir støtta av eit smart bruk av den utslitne metaforen «helsekø», og at denne smarte bruken avheng av bileta sine retoriske kvalitetar.

Metaforar kan nemleg bli nytta argumentativt. Ein metafor vil alltid innebere eit visst perspektiv på det metaforiserte som kan bli utnytta, og den særskilte fordelen med metaforar er at dei, rett nok dersom dei er gode, kan skape veldig rike perspektiv: Ei rekkje konnotasjonar i form av t.d. verdiar, kjensler og årsak verknad-samanhengar kan bli overført frå metaforens kjeldedomene til metaforens måldomene. Eit artig døme er frå britisk EU-debatt på 90-talet, der EU og Maastricht-traktata ofte blei omtala som eit tog som Storbritannia stod i fare for å miste. Denne metaforen overfører både årsaks-verknadssamanhengar, til dømes at dersom ein rekk toget (signerar Maastricht-traktata og slik meldar seg inn i EU) kjem ein fram dit toget går (Europa si framtid), verdiar (vanlegvis er me interesserte i å rekke toget), og scenario som kan skape kjensler – toget går sjølv om ein passasjer ikkje blir med, altså kunne Storbritannia bli ståande åleine att på plattformen medan Europa køyrde inn i framtida. Thatcher klarte å vri denne metaforen til sin eigen fordel, ved å seie at “det er liten vits i å gå på toget dersom det køyrer i feil retning”…

Å vente på helsetenester = å stå i kø

Når «å vente på helsetenester» blir forstått som «å stå i kø», er den mest openberre eigenskapen om blir overført ubehaget ved å stå i ein kø. Sidan «helsekø» er ein slitt metafor er det truleg at denne konnotasjonen ikkje dukker så lett opp hjå publikum når ein les eller høyrer ordet, men ved å framstille køen på film klarer Høgre å gjere ubehaget realistisk og nærværande for oss att. Dette ubehaget blir nytta som ein grunn, eller eit argument, til å bytte regjering: Arbeidarpartiet skapar lange helsekøer, og å stå i helsekø får folk til å lide – difor bør du stemme på Høgre, som vil gjere noko med problemet og har synt før at dei får det til.

Slik dette argumentet blir framstilt visuelt i videoen, med nærvær og realisme, får det meir tyngde enn det «tilsvarande» verbale argumentet ovanfor. Jens Kjeldsen hevdar at dette er ein av styrkane til visuell argumentasjon: Det er alltid mange gode grunnar både for og mot dei fleste politiske sakar, og me er nøydd til å ta eit val om kva grunn som bør vere den viktigaste, kva som er det tyngste argumentet. Å skape nærvær er det viktigaste middelet ein retor kan nytte for å framheve sitt argument som viktigare enn andre argument. Ved å understreke den menneskelege lidinga visuelt, formidlar videoen eit meir tungtvegande argument for at det er naudsynt å bytte regjering.

Bilete og film kan altså vekkje til live ein død metafor på eit slikt vis at den kan vere med på å formidle tungtvegande argumentasjon. Eg meiner at det visuelle også kan ha ei annan interessant rolle: Måten nærvær og realisme let oss oppleve metaforen på, nærast på eit direkte vis, kan føre til at me aksepterar delar av perspektivet metaforen skapar som me ikkje ville akseptert dersom metaforen hadde blitt verbalt framstild.

Moralsk forarging

I Høgre sin video blir helsekø-metaforen naturalisert ved at me ser pasientar stå i ein fysisk kø. Me får difor erfare at ein del ting som typisk kan skje når me ventar i kø, også skjer med pasientane som ventar på helsehjelp, mellom anna at køen blir merkbart kortare når det blir fleire stadar å stå i kø, og at vissse menneske snik i køen. Ifylgje retorikarane Perelman og Olbrechts-Tyteca har døde metaforar som “helsekø” eit viktig retorisk føremon: Dei er ein del av våre vanlege referansar, så perspektivet dei innfører vil i ein høg grad allereie vere akseptert. Dersom dette er rett, tyder det at folk flest vil gå med på at det å vente på helsetenester er å stå i ein kø. Likevel trur eg at folk flest ikkje så lett går med på heile pakka. Det er nemleg ein rekkje sider ved det å stå i kø som ikkje alle vil vere samde i kan bli overført til det å vente på helsetenester. I denne samanhengjen er særskilt køsniking viktig. Kan ein eigentleg snike i helsekøen? Det blir framstilt slik i filmen: Me ser ein mann som har råd til å betale for å sleppe å vente, og me ser – i sakte film – korleis han gjeng forbi den lange lina med ventande pasientar, som ser på han med dels lengtande, dels sinte blikk. Samstundes snakkar voiceoveren om korleis Arbeiderpartiet sin politikk skapar eit klasseskilje mellom dei som kan betale seg ut av helsekøen, og dei som ikkje kan. Eg meiner det er ganske klart at både voiceover og bilete formidlar ei moralsk forarging over både dei som snik i helsekøen, og ikkje minst dei som har lagt til rette for det – den raudgrøne regjeringa. Denne moralske forarginga kjem til dels frå metaforen – det er barnelærdom at me ikkje skal snike i køen.

Tilsløring?

Men det går an å utfordre dette perspektivet, fyrst og fremst ved å peike på ein viktig skilnad: Ventetida for dei som ikkje kan betale seg ut av helsekøen blir ikkje lengre fordi ein riking kjøper privat behandling – kanskje den faktisk blir kortare sidan han ikkje tek opp plass i det offentlege helsevesenet. Dette blir tilslørt av å presentere ein helsekø som ein fysisk kø, og eg vil hevde at denne tilsløringa blir vanskelegare å leggje merke til når metaforen er visuell: Nærvær og realisme let oss erfare metaforen som reell, den blir eit liksom-prov, slik at me også lettare aksepterar nye metaforiske koplingar som me kanskje hadde vore skeptiske til dersom me hadde fått dei presenterte i eit verbalt resonnement.

Visuell argumentasjon har meir enn berre ei teoretisk interesse: Partia brukar stadig meir ressursar på politisk reklame, og filmane blir meir profesjonelle og smarte. Å forstå korleis lyd, bilete og språk verkar saman, og kva deira særskilte kvalitetar er, blir viktigare og viktigare for å forstå korleis ein stor del av politisk kommunikasjon verkar retorisk, både så me kan bli meir kompetente kritikarar av det me ser, og så me kan utnytte visuelle medium for det dei er verdt for å skape ein betre offentleg samtale der me tek meir enn berre det skrevne og talte ordet på alvor som viktig, rasjonelt og nyttig.

De største er best

Hovedinntrykket fra Sveriges produksjon er først og fremst at partiene synes det er viktig å ha en film. Produksjonen er stor, og de fleste gjør så godt de kan med begrensede økonomiske ressurser – noen lykkes bedre enn andre. Men først og fremst er det svært tydelig at de største partiene lykkes mest.

To filmer skiller seg ut: «För Gustaf» fra Socialdemokraterna, og «Alla behövs» fra Moderaterna. Førstnevnte er en narrativ og emosjonell berg- og dalbane, og sistnevnte er en elegant sammenkobling av historiefortelling, politikk og positive følelser og verdier. Det de har til felles er at grunnkjernen i reklamebudskapet er bygget på personlige historier om hverdagsmennesker ekte skjebner i det svenske samfunnet. Den ene historien er dypt tragisk og skremmende. Den andre handler om å få noe stort ut av noe lite og det å lykkes, fellesskapet og positive verdier. Det er her snakk om frykt og vonde følelser på den ene siden, og entusiasme og gode følelser på den andre siden. Disse utgangsposisjonene er ganske typiske for de rollene de to partiene har i svensk politikk for øyeblikket.

En kjent tendens fra forskning på politisk reklame er at de med makt ofte spiller på entusiasme. Enkelt sagt ønsker de ofte å kommunisere at alt står bra til, og at velgerne derfor bør la landet fortsette i samme spor — ingen grunn til å bytte regjering. Opposisjonen derimot, ønsker ofte å spille på frykt, engstelse eller urettferdighet. De ønsker å få sagt at det slett ikke står så bra til i landet, og at det er på høy tid med forandring.

Socialdemokraterna

Socialdemokraterna er Arbeiderpartiets søsterparti i Sverige. De er for tiden i opposisjon, og opplever en sterk medvind, noe resultatet fra Europaparlamentet også viser. För Gustaf forteller historien om den 22-år gamle Gustaf Seppelin Solli, som i 2011 ble alvorlig brannskadd i en arbeidsulykke i tungindustrien. I filmen veksler fortellerstemmen mellom Gustaf selv, og hans far. Vi får vite at uhellet skjedde under manglende oppsyn, og at arbeiderne ikke hadde fått opplæring. Slik skal det ikke være i Sverige, eller i EU, forteller reklamefilmen, før den oppfordrer oss til å stå opp for en trygg arbeidshverdag for alle.

Rettigheter i arbeidslivet er også temaet i Rättvisa villkor. En lastebilsjåfør og familiemann holder på å sovne bak rattet. En renholdsmedarbeider kjemper seg opp lange trapper. I bakgrunnen hører man  et utdrag fra en tale av Olof Palme: Menneskeverd er retten til helse, arbeid, utdanning og sosial trygghet — menneskeverd er retten og den praktiske muligheten til å forme fremtiden sammen med andre:

Rösta för att våra barn inte ska få i sig ftalater, bisfenoler och flamskydsmedel presenterer en fars bekymringer for sin sønn: Jeg er er ikke kjemiker, jeg kjenner ikke en gang en kjemiker, men det er akkurat det: jeg synes ikke man skal måtte være kjemiker for å sørge for at ens eget barn ikke får i seg gifter.

Nya Moderaterna

Høyres søsterparti i Sverige har i sin valgfilm en annen vinkling på frykten for miljøgifter og kjemikalier den unge faren i filmen ovenfor hadde. Her løftes positive sider ved EU-medlemskap frem parallelt med en tryggere hverdag for svensker flest: Det synes ikke alltid, men det merkes i detaljene. I pølsens innholdsfortegnelse, i ketchupen med mindre sukker og servietten uten farlige kjemikalier… og fortsetter med å ramse opp en rekke andre fordeler, i et slags svar på spørsmålet “Hva har EU noensinne gjort for oss?”.

Alla behövs er ikke direkte knyttet til Europaparlamentsvalget. Den tar opp et mer generelt tema, og det ville kanskje ikke vært overraskende om den blir brukt inn mot selve Riksdagsvalget i september. Den handler om viktigheten av små bedrifter og gründere for samfunnet som helhet, og er samtidig en hyllest til de som tør å skape noe av ingenting.  I filmen møter vi en liten familie, som gjennom hardt arbeid med en liten restaurant har skapt arbeidsplasser, skattekroner og mange bidrag til det gode svenske fellesskap. De har laget “en meny med femtifem nye retter – og hundretusentalls nye skattekroner. Det er her velferd skapes…” For hver nudel og hver sursøt saus som plasseres i en takeaway-pose tikker det inn ressurser til alt det som er vårt, forteller filmen: til nattbusser, til skolen og til sykehusene.

Centerpartiet: Teite byråkrater og skjulte avtaler

Centerpartiet har både en mer liberal og grønn profil enn det norske Senterpartiet. I Sverige sitter de også for tiden i regjering med den borgerlige blokken. Det er kanskje ikke like utpreget “bøndenes parti” som i Norge, heller da et parti for distriktene. Dette gjenspeiler seg også i reklamefilmene de har laget, som spiller på spenningen mellom sentrum og distrikt — i dette tilfellet distriktet i Sverige, og sentralmakten EU i Brussel. I denne valgfilmen får vi se EU-byråkrater rote rundt i den svenske skogen for å måle og registrere trær. EU detaljregulerer alt for mye, Centerpartiet vil heller bruke tid og krefter på å løse de store miljøspørsmålene.

Kritikken fortsetter i “stoppa flyttcirkusen!”. Her er det papirmølla EU som får gjennomgå. At EU-parlamentet pendler mellom Brussel og Strasbourg er dyrt og unødvendig, forteller en stemme. Samtidig får vi se byråkrater rote rundt, og velte seg i papir der de snubler i hverandre. En eldrende mann ser trist på en ødelagt dommerklubbe — skrivebordet hans er overlesset med papir — overalt er det flytteesker. Dette bruker altså EU penger på, men hva med de store miljø- og klimaspørsmålene, spør filmen.

Det finnes dem som vil at Sverige skal ha euro istedenfor den svenske kronen, får vi høre i “Nej til euron!”. Men de snakker ikke så høyt om det — ikke nå. Isteden insinuerer filmen visuelt at eurotilhengerne heller gjør skjulte avtaler i lukkede klubber og foreninger.

Sverigedemokraterna: Beverdrap og rasering av nasjonalskatter

I Sverigedemokraternas filmunivers er ikke byråkratene dumme og ineffektive, som hos Centerpartiet. Her presenteres EU-toppene heller som onde skurker med uheldige planer for Sverige. På et filmatisk sett får vi se hvordan de ønsker å la det stå til, før filmen blir satt på pause, og partileder Jimmie Åkesson kommer slentrende frem fra bak fjernsynsapparatet: Fullt så skremmende som dette er det naturligvis ikke, men det er skremmende at halvparten av Sveriges lovgivning styres av EU, forteller han. I en serie på tre filmer får vi se EU-skurkenes planer for den svenske beveren:

Sveriges største innsjø, Vänern:

Og Globen, en kjent nasjonalarena:

Sverigedemokraterna får i år, som i 2010, mye oppmerksomhet for sine valgfilmer. Det er kanskje ikke så rart, når de går langt i å fremstille EU-byråkrater som onde skurker omgitt av en nazi-inspirert estetikk. Men det finnes også andre måter å få oppmerksomhet på: Nakenhet!

Fra denne filmen kan en altså lære at det slett ikke hjelper med et flott utseende dersom man er EU-tilhenger. Filmen er forøvrig en regelrett kopi fra et sveitsisk politisk parti, noe SD later til å ta med knusende ro.

Danmark har også hatt valg til Europaparlamentet, og produsert politiske reklamer. De blir tema for neste bloggpost.