Men dette er han vant til. Hver gang han kommer ut med ny bok («Fractures françaises» i 2013, «La France périphérique» i 2014, «Le crépuscule de la France d’en haut» i 2016), fortsetter Guilluy som han stevner og tiltrekker seg like mange tilhengere som motstandere.

Protestaksjonene mot Macron-regjeringens politikk organisert av bevegelsen “De gule vestene” aktualiserer Guilluys budskap ytterligere. Boken hans ble publisert og intervjuet gjort kort før de første aksjonene.

Vox Publica: Du sier i boken at de vestlige landene er delt i to. Ifølge deg bor på den ene siden klassene med makten i de store byene, og på den annen side arbeiderklassen og lavere sosiale lag tilsidesatt på landsbygda og i de små og mellomstore byene.

Christophe Guilluy: – Det har vært en lang prosess som begynte med finansialisering av økonomien i USA under Bill Clinton eller i løpet av Thatcher-årene i Storbritannia. Ulike sektorer ble sakte, men sikkert rammet av krisen, industriområder, små byer, enkelte rurale områder. Arbeiderne og bøndene ble først berørt, men når du setter alt sammen, utgjør de klassene som er berørt av disse endringene et potensielt flertall. De dannet det som ble kalt grunnlaget for den store vestlige middelklassen.

Og hvem utgjør denne klassen?

– Middelklassen forente nesten alle, fra arbeideren til lederen. Det var selvfølgelig ulikheter, men det fantes en sosial mobilitet, og alle følte seg som en del av en økonomisk modell, noe som medførte politisk og kulturell integrasjon. I årene etter 2. verdenskrig var Vest-Europa og USA det eneste geografiske området i verden hvor man hadde dette.

Hvorfor forsvant den?

– De vestlige økonomiene tilpasset seg til globalisering, det vil først og fremst si den internasjonale arbeidsdelingen. Normene er imidlertid ikke de samme i alle land. Hvis vi tar Kina som eksempel, vil det være gunstig å få de ansatte til å arbeide, siden hverken sosiale regler eller miljøregler blir respektert. Når det gjelder de franske eller amerikanske ansatte, blir lønningene for høye, de er for beskyttet. Den økonomiske logikken er uunngåelig, og det er dette som fører til den aktuelle kollapsen til velferdsstaten, noe som slår ut de fattigste. Det andre aspektet er at i denne modellen er rikdom hovedsakelig skapt i de store byene. Det er fortsatt fattige soner i disse byene, men dette er en global dynamikk som observeres overalt. Men med boligprisøkningen har det blitt svært vanskelig for folk fra lavere sosiale lag å bo der. Det er en slags tvungen bofasthet på landsbygda og i små og mellomstore byer: For første gang i historien lever ikke lenger arbeiderklassen der rikdom skapes. De er derfor mer berørt av arbeidsledighet, levestandarden deres stagnerer, minker.

Multikulturalisme og behovet for å begrense innvandringen er noe du stadig vender tilbake til. Synes du virkelig at det er et så viktig tema?

– Dette er et nødvendig tema. Først tok jeg ikke opp disse emnene i det hele tatt, men når man jobber med lavere sosiale lag, i mer rurale områder eller bydeler, er det et tema som stadig kommer opp. Jeg jobber mye i forstedene, i Seine-Saint-Denis, der det hovedsakelig bor folk med innvandrerbakgrunn. Og de krever også at innvandringsstrømmen i disse bydelene bremses, fordi de vet godt at bosettingen av folk i prekære situasjoner vil skape ustabilitet. Man må selvfølgelig arbeide med integrering, men før det må man regulere. Men det må gjøres forsiktig, for eksempel via teknokratiske tiltak.

I boken din knytter du dette med middelklassens nedgang til den populistiske bølgen i Vesten. Er sammenhengen så åpenbar som dette?

– Politisk sett er det det vi kan observere. De populistiske bevegelsene støtter seg på de underprivilegerte gruppene, og hver gang oppstår den populistiske bølgen svært langt fra de store byene, som i Rust Belt i USA. Da jeg begynte å jobbe med dette var det i en typisk fransk setting, men deretter ble jeg mye sitert i USA og Storbritannia (“Le crépuscule de la France d’en-haut” som kom ut i 2016, skal publiseres i januar 2019 hos Yale University, red.anm.). Jeg skjønte da at det jeg sa om Frankrike også gjaldt andre steder. Jeg var for eksempel i Sverige under valget denne sommeren. Når man studerer kartet kan man se at de områdene hvor folk stemte populistisk finnes mer eller mindre i utkant-Sverige, langt fra Stockholm.

På politisk nivå beskriver du igjen to svært forskjellige grupper, ledende klasser som forsvarer et nyliberalt frihandels- og flerkulturelt system, og arbeiderklasser knyttet til velferdsstaten, innvandringsregulering og proteksjonisme. Du sier at populisme er en form for uttrykk for arbeiderklassens soft power.

– Når jeg snakker om “No society” er det fordi de på toppen ikke lenger snakker til de på bunnen og omvendt. Det er helt nytt, og det er ikke sunt for demokratiet. Mistillitsnivået hos befolkningen overfor det politiske systemet eller mediene har aldri vært så høyt. Og for dem i de ledende klassene er det en slags citadell-effekt. Siden de er konsentrert i de store byene, møter de bare mennesker som ligner dem selv og lukker seg mot de andre. Men hva ber arbeiderklassen om? De ber om arbeid, sosial beskyttelse og vern av kulturen. Venstresiden kollapset fordi den ikke forstod at vi ikke kunne utvikle en sterk sosial politikk og en nyliberal modell på en og samme tid. En del av de ledende klassene er redd folket, noe som baner vei for populistene som styrker seg på sin tilpasningsevne.

Hva mener du med «tilpasningsevne»?

– Ta Matteo Salvini som eksempel (italiensk innenriksminister og leder for det høyreekstreme partiet Lega Nord, red.anm.). Han kommer fra det kommunistiske partiet, var nyliberal på 80-tallet og var så tilhenger av løsrivelse av Nord-Italia og rasistisk mot sør-italienerne. Nå står han som velferdsstatens forsvarer. Det er som Donald Trump som er selve symbolet på den amerikanske eliten i all sin prakt, men som snakker som om han var “white trash”. Det er denne tilpasningsevnen som er nøkkelen til deres suksess, men det er absolutt ikke en ekte tilslutning til deres prosjekt eller person.

Hvis det er på denne måten, hvordan kommer man seg da ut av deres grep?

– Jeg tror den eneste løsningen er å imøtekomme arbeiderklassens og de lavere sosiale lags sosiale og kulturelle krav, fordi de utgjør majoriteten. Man må ikke gå ut av den økonomiske modellen strukturert rundt store byer, men finne noe komplementært. Det er der man vil finne demokratiets mening. Vi lever i en spesiell tid, med fremvekst av høyreorienterte populister, men jeg tror at demokratiet seirer til slutt. Det kommer ikke til å skje over natten, men jeg tror på en myk landing fordi de ledende klassene begynner å bli gjennomsyret av arbeiderklassens soft power. Mange unge med høy utdanning er i veldig prekære situasjoner. Når Bernie Sanders krever regulering av migrasjonsstrømmen og bekreftelse av velferdsstaten og nasjonalstaten, tar han hensyn til den amerikanske arbeiderklassens ønsker.

Mens vi snakker om Donald Trumps USA, støtter du det at hans og Emmanuel Macrons valgseirer kan likne hverandre?

– Ja! Jeg møtte Macron før han ble valgt og snakket med ham om dette. Jeg ble meget overrasket over at han fortalte at han var helt enig i diagnosen angående utkant-Frankrike. Det som er slående med Trump og Macron er at begge har forstått at vi har skiftet modell og at det er slutt for den vestlige middelklassen. Men Trump støtter seg på utkant-Amerika for å bli valgt, mens Macron velger storby-Frankrike. De har hatt motsatte valgkampstrategier, men begge har forstått helt det som skjer.

De tidligere presidentene Nicolas Sarkozy og François Hollande tok imot deg i Elysée-palasset for at du skulle presentere teoriene dine for dem, og flere politiske organisasjoner som Nasjonal samling (RN, det nye navnet på Nasjonal front som er det høyreekstreme partiet ledet av Marine Le Pen, red.anm.) bruker ideene dine. Hva tenker du om det?

– François Hollande ba meg komme for å snakke om dette. Jeg er ikke en aktivist, men hvis en president ber deg komme for å snakke om boken din, da drar du. Jobben min er jo å fortelle om hva jeg observerer. Nicolas Sarkozy ba meg også komme da han var president, men det var mer for valgkampanjens del. Når det gjelder hvordan ulike partier bruker teoriene mine, er jeg ikke godtroende, analysene mine blir amputert. «La France péripherique» blir brukt av Laurent Wauquiez (leder av høyre-partiet Les Républicains, red.anm.), men han snakker ikke om det sosiale aspektet, mens folk på venstresiden ikke snakker om det kulturelle aspektet. Når det gjelder Nasjonal samling er deres bruk ganske logisk – jeg interesserer meg jo for arbeiderklassen, grunnfjellet i deres velgermasse. Så det er klart at dette plager meg, jeg blir jo stadig beskyldt for å være fascist.

Du er kritisk til mediene og den akademiske verden, men noen sier at boken din er for radikal. Anaïs Collet, sosiolog og medlem av tidsskriftet Métropolitiques, sier for eksempel at basert på økonomiske kriterier representerer middelklassen fortsatt minst en fjerdedel av befolkningen i Frankrike.

– Men middelklassen jeg snakker om er idéen om en middelklasse som utgjør et flertall, det som interesserer meg er det som gjør at alle har inntrykk av å være integrert. Det er det som er mitt tema. Når man snakker om 25 prosent, snakker man om typiske middelklassejobber, man snakker om yrker, noe som blir noe helt annet. Det er en uoverensstemmelse, men jeg tror det er gjort bevisst. Når du vil felle noen, får du ham til å si det han ikke sier. Jeg har alltid blitt fremstilt som en som er imot store byer, men det er ikke tilfelle, de produserer to tredeler av bruttonasjonalproduktet i Frankrike. Jeg viser bare de urettferdige konsekvensene, det er noe annet. Jeg bringer en visjon av de destruktive sidene av den nyliberalistiske modell, og det er der det skurrer, folk er lojale mot klassen de tilhører. Denne diagnosen vil ikke den ledende klassen ha noe av. Og jeg inkluderer akademikere som holder fast på sin modell og som ikke klarer å ha to tanker i hodet samtidig.

«It’s complicated»

Facebooks kjente status for et komplisert forhold er dekkende for Donald Trump og media. De er både positive og negative for hverandre. For enhver presidentspire er det å ha et kjent navn – et image i velgernes øyne – alfa og omega. Gjennom nesten 40 år i New Yorks tabloidpresse og som reality-stjerne jobbet Trump seg inn i den amerikanske folkepsyken som en gatesmart og suksessrik sjef som vet å levere varene. Som Trump sa i et intervju med Playboy i 1990: «Showet er Trump, og det er utsolgt over alt» (CNN 2018).

Da han 25 år senere stilte som presidentkandidat, ble media nyttig på enda en måte: som politisk fiende.

Media i det populistiske fiendebildet

Trump er populist. Cas Mudde (2007) definerer populisme som en ideologi der samfunnet deles inn i to grupper: det rene folket og den korrupte eliten, som media er en del av. Folk flest er i henhold til dette perspektivet hardtarbeidende og skikkelige, men de ignoreres og utnyttes av selvopptatte og moralsk forfalne eliter.

Trumps utfall mot media er altså i god populistisk ånd, og en garantert publikumshit. Han hektet seg på en lang tradisjon for populisme i amerikansk politisk kultur, som går via blant andre Sarah Palin, Huey Long, William Jennings Bryan helt tilbake til president Andrew Jackson (som for øvrig er Trumps forbilde – et bilde av ham henger nå på Det ovale kontor). Han utnyttet en allerede veldig lav tillit til media. En Gallup-måling i 2016 viste at folks tillit til media i USA var på sitt laveste på flere tiår, spesielt blant republikanere (Gallup 2016). En må tilbake til Walter Cronkite-æraen i amerikansk nyhetsdekning for å finne høy tillit til det media rapporterer. Trump-velgerne så dermed media som en del av det etablissementet de gjorde opprør mot i 2016.

Foto: Gage Skidmore cba

Forholdet mellom Trump og nyhetsmedia er sammensatt – de er både naturlige motstandere og veldig verdifulle for hverandre, mener artikkelforfatter.

Media i veien for Trump

Samtidig frustrerer media Trump og alle amerikanske presidenter, som vil ha sitt verdensbilde og sin versjon av det som skjer servert til velgerne. Kennedy, Nixon, Reagan, Clinton, Bush Jr. og Obama klaget også over negativ mediedekning.

Den stadige kjeklingen mellom president Trump og Jim Acosta er som et ekko fra konfrontasjonene mellom ABC News-journalist Sam Donaldson og president Reagan. Etter ett år mente Bill Clinton at ingen president hadde fått så mye kritisk dekning som ham, og sa i 1996 at han hadde lyst til å slå til The New York Times-kommentator William Safire (Rolling Stone 1993; The New York Times 1996). Obama hevdet Fox News hadde dedikert seg til å angripe hans administrasjon (The Washington Post 2009).

Forskning viser imidlertid at medias dekning av alle presidenter, og trolig Trump spesielt, er overveiende negativ i tonen (Patterson 2017; CNBC 2017). Media skal holde toppolitikerne ansvarlig, og rammer inn nyhetene med egne temaer og vinklinger (se f.eks. Chong og Druckman 2007). Negative saker har større nyhetsverdi enn gladsaker, dels fordi leserne foretrekker dem (Trussler og Soroka 2014). Dragning mot konflikt, ønsket om å holde publikum interessert og vridning i hva som rapporteres som følge av journalistiske prioriteringer og menneskelige feil (Entmann 2007), skaper en naturlig spenning mellom media og enhver president.

Trumps mange og veldokumenterte usannheter/løgner/villedende uttalelser er en rød klut for media hvis ideal er å rapportere fakta. Mange presidenter har løyet for folket og media (Pfiffner 1999), men Trumps kombinerte usannheter/løgner/villedende uttalelser er trolig historisk i antallet. Han slåss også med media og andre motstandere mer direkte og aggressivt i det offentlige, mens tidligere presidenter gjerne har gjort det mer i det stille, som Nixon, og subtilt. For eksempel prøvde Reagan og Bush Jr. å nå direkte ut til folket via presumptivt mer vennlig innstilt lokalmedia heller enn mer kritiske nasjonale medier (Patterson 2017).

Kort sagt bryter Trump både i innhold og stil medias normer. Derfor har ikke forholdet mellom media og en president vært så anspent siden Richard Nixons tid – Nixon kalte også pressen for folkets fiende.

«Kanskje ikke bra for Amerika, men pokker så bra for CBS»

Slik oppsummerte sjefen for den riksdekkende amerikanske TV-kanalen CBS, Les Moonves, Trumps presidentkandidatur i februar 2016 (Politico 2016). For nyhetsprodusenter som er like besatt av seertall og klikk som Trump selv, har Trump vært en gullgruve. Leser-/seertallene til The New York Times, Washington Post, CNN, Fox News, MSNBC og Politico har alle gått opp under Trump (CNBC 2018).

Årsaken er enkel: populisme har høy nyhetsverdi (Esser m.fl. 2017). Karismatiske Trump tok opp tema som engasjerer, først og fremst innvandring, med oppildnende retorikk. Han snakker i twitter-meldinger, personliggjør alle konflikter, fokuserer på det negative, dramatiserer og forenkler. Trump er gladkontroversiell – han er helt komfortabel med å være kontroversiell og polariserende. Trump passer kort sagt perfekt inn i trenden mot et svakere skille mellom nyheter og underholdning (Zelizer 2018). Med sin kjendisstatus og høye underholdningsverdi trakk han media til seg som en magnet.

Disse kvalitetene kombinerer han nå med å være verdens mektigste person og, som enhver president, den viktigste enkeltaktøren i amerikansk politikk.

For mye av det gode

Selv om Trump matcher medias produksjonslogikk, blir det samtidig for mye av det gode, også for media. Når Trump kaller media «folkets fiende», truer med å frata NBC kringkastingsrettigheter, videretvitrer en manipulert video av seg selv som slår en mann med CNN-logo som hode og journalister føler seg utrygge på folkemøtene hans, er det noe annet enn presidentenes sedvanlige kritikk av media. Trump-kritiske medier ser alt dette som angrep på pressefriheten, kjent fra autoritære regimer, ikke USA. Sist uke brukte over 350 amerikanske aviser lederartikkelen til å forsvare en fri presse og protestere mot Trumps stempling av media som fiende av folket (CJR 2018).

Amerikansk media har vel å merke sterk lovbeskyttelse gjennom første grunnlovstillegg og en stor plattform (seg selv) å forsvare seg fra. Å true og skremme med rettslige grep og søksmål er også typisk for Trump – en måte han alltid har reagert mot motstandere og fiender på (USA Today rapporterte i 2016 at Trump har vært involvert i minst 3500 søksmål de siste 30 årene). Likevel kan Trumps angrep undergrave medias legitimitet og føre til ytterligere mistillit til media.

Trumps forhold til media vil forbli en såpeopera. Mediedekningen av Trump er negativ, men ikke nødvendigvis skadelig for ham. Og kanskje ler Les Moonves hele veien til banken – men det er trist om han må se seg over skulderen på veien.

Litteratur

Business Insider (2018). ‘‘Traitor!’: CNN reporter Jim Acosta heckled by ‘CNN sucks!’ chants at Trump rally’.

Chong, D., og Druckman, J. N. (2007). ‘Framing Theory’. Annual Review of Political Science, 10: 103–126.

CJR (2018): A united front in defense of the press.

CNBC (2017). ‘Trump press coverage ‘sets new standard’ for negativity: Study’.

CNBC (2018). ‘Trump’s ‘fake news’ fight has helped media ratings and readership’.

CNN (2018). ‘This 1990 Donald Trump quote in Playboy magazine explains today perfectly’.

Entmann, R. M. (2007). ‘Framing Bias: Media in the Distribution of Power’. Journal of Communication, 57: 163–173.

Esser, F., Stepinska, A., og Hopmann, D. N. (2017). ‘Populism and the Media. Cross-National Findings and Perspectives. Populist Political Communication in Europe’, i Populism and the Media. Cross-National Findings and Perspectives. Populist Political Communication in Europe, red. T. Aalberg, F. Esser, C. Reinemann, J. Stömback og C. De Vreese. London, Routledge: 365–381.

Gallup (2016). ‘Americans’ Trust in Mass Media Sinks to New Low’.

Mudde, C. (2007). Populist Radical Right Parties in Europe. Cambridge: Cambridge University Press.

Patterson, T. (2017). ‘News Coverage of Donald Trump’s First 100 Days’.

Politico (2016). ‘Les Moonves: Trump’s run is ‘damn good for CBS’’.

Pfiffner (1999). ‘Presidential Lies’. Presidential Studies Quarterly, 29 (4): 903–917.

Rolling Stone (1993). ‘Bill Clinton: The Rolling Stone Interview’.

The New York Times (1996). ‘White House Says President Would Like to Punch Safire’.

The Washington Post (2009). ‘Obama’s Latest Miniseries’.

Trussler, M., og Soroka. S. (2014) ‘Consumer Demand for Cynical and Negative News Frames’. The International Journal of Press/Politics, 19 (3): 360–379.

USA Today (2017). ‘Exclusive: Trump’s 3,500 lawsuits unprecedented for a presidential nominee’. 

Zelizer, B. (2018). Why Journalism in the Age of Trump Shouldn’t Surprise Us’, i Trump and the Media, red. P. J. Boczkowski og Z. Papacharissi. Massachusetts: MIT Press: 9–16.

Solhjell har vært statsråd i to perioder, satt på Stortinget fra 2009 til i år og var mangeårig nestleder i SV. Nylig var han på reise i USA, og i etterkant har han fortalt om opplevelsen av økt polarisering.

«Det skumlaste eg tek med meg etter ei veke i USA», er at: «Landet er blitt så polarisert at dei politiske fløyane knapt snakkar saman. Dei har ulike verdiar, ser på ulike TV-kanalar, har vanskeleg for å bli samd i Kongressen og går altså på ulike konferansar», skriver han i én Facebook-post.

«Ei veke i USA gjorde dette innlegget av Alex Iversen ekstra relevant», skriver han i en annen post, der han lenker til Iversens oppgjør med identitetspolitikken i en kronikk i VG.

– Du skriver at «dei kloke og liberale – som eg ser opp til og er inspirert av – knapt syns det er verdt å snakke med republikanere og andre dei mislikar»?

– Polarisering er en toveis prosess. Vi har sett hvordan kristne evangelister, Tea Party og Trump polariserer USA, men nå polariserer også venstresiden.

Foto: Morten Brakestad/Stortinget cbd

I ytterste konsekvens blir identitetspolitikken slik at hver gruppe mener at akkurat det de står for, ideologisk og verdimessig, må gjelde for resten av samfunnet. Det er farlig, sier Bård Vegar Solhjell.

Solhjell var på en konferanse i regi av New York Review of Books, hvor nobelprisvinnerne Paul Krugman og Angus Deaton, navn som Frances Fitzgerald, Ian Buruma, Bill Bradley og Richard Sennett, og blant andre Grete Brochmann og Hadia Tajik, deltok.

Konferansen bekreftet inntrykket av polarisering:

– Alle hadde kloke bidrag, men også en enorm avstand til det republikanske og høyreorienterte USA. De opplever det ikke som meningsfullt å diskutere med eller lage kompromisser og felles løsninger med motparten. I stedet snakker man som om man ikke er i samme båt eller bor i samme verden.

Polariseringen preger hele USA, mener Solhjell. Han nevner både hvor vanskelig det har blitt å finne politiske løsninger i Kongressen, og statistikk som viser at det er ytterfløyene som skriver mest om politikk på Twitter, noe som bidrar til å polarisere debatten.

Utviklingen kan være farlig, advarer Solhjell.

– USA har sterke gruppeidentiteter og lite fellesskap: Landet er preget av enorme geografiske avstander, store klasseforskjeller, og veldig ulike kulturelle og religiøse identiteter. Likevel har demokratiet fungert godt, og man har bygget en nasjonal identitet over gruppene. Men hvis den felles identiteten slutter å fungere, er det veldig dramatisk for nasjonen.

Et liberalt univers

Alex Iversen beskriver fenomenet slik i VG-kronikken:

«I identitetspolitikkens verden, som tidsånden nå løfter fram med full tyngde, avgjøres din verdi ikke lenger av hvordan du er som menneske, men etter hvor du plasser deg i et til enhver tid gjeldende offerhierarki, forankret i biologiske, og derfor uforanderlige, kriterier: kjønn, hudfarge, legning, alder.»

– Iversen gir en treffende beskrivelse av det jeg opplevde i USA. Vi er veldig langt unna det i Norge, men det er vanlig at det som skjer i USA og i andre land, kommer til Norge. På konferansen til New York Review of Books var det et liberalt univers, et sterkt fellesskap som opplevde seg enormt langt unna det som skjer på «den andre siden» i USA.

Det var «eit relativt homogent publikum, politisk og kulturelt» der, de fleste «delte nok mitt politiske utsyn», og Solhjell fikk inntrykk av at «kulturell identitet ikkje berre er religion for kvite evangelister, men også liberale universitetsstudenter»», skrev han på Facebook.

– At venstresiden dyrker gruppeidentiteter, det er fremmed for meg, sier han.

Utviklingen i retning av sterkere gruppeidentiteter, som henger sammen med det man kaller identitetspolitikk, bryter klart med ideologien Solhjell står for.

– Venstresidens politiske prosjekt er at alle skal ha lik verdi og like rettigheter og muligheter på tvers av klasser og bakgrunn. Nå har jeg inntrykk av at betydningen av gruppeidentitet vokser på bekostning av felles identitet, både i USA og i mange land i Europa. Mitt politiske mål er å styrke fellesskapet på bekostning av gruppeidentiteter.

Demokrati av gruppeidentiteter

Den uheldige utviklingen har to hovedforklaringer, mener Solhjell.

– Det første er at den er en reaksjon mot en markant høyredreining på høyresiden i USA, og det kan jeg til en viss grad forstå: Hvis høyresiden i Norge var som den amerikanske, tror jeg mange ville opplevd det som vanskelig å ha et fellesskap og meningsfulle debatter med dem.

– For det andre: Selv om USA har politiske mekanismer som skal sikre at mindretallene har innflytelse, og et partisystem som i statsvitenskapelig teori skal trekke mot midten, så er det noe med måten man finansierer partier og kandidater på, som bidrar til polarisering. Det har, sammen med økende forskjeller blant folk, dratt de politiske fløyene fra hverandre.

Iversen skriver i kronikken at den norske offentligheten «inntas nå av det samme identitetspolitiske prosjektet som har skapt så mye konflikt og polarisering i USA».

Norge er et helt annet sted enn USA, mener Solhjell.

– Men hvis vi ser til Nederland, kan vi se noe lignende. Man har partier for dyrerettigheter og miljø, og flere partier som representerer ulike gruppers interesser. Samtidig er mye i samfunnet, som skoler og kirkesamfunn, bygget over ulike religioner. Da får man et demokrati som består av mange partier og polariserte gruppeidentiteter.

Når gruppeidentiteten dominerer politikken, får man identitetspolitikk, slik Solhjell forstår begrepet.

– Identitetspolitikk betyr at man vektlegger sin kulturelle identitet og gruppetilhørighet i politikken. Konsekvensen er at det blitt vanskeligere å forstå andre, og at man dyrker forskjellene når man utformer politikk, i stedet for å vektlegge rettigheter og utfordringer man har felles.

Å ta avstand fra identitetspolitikken betyr ikke at man slutter å være opptatt av rettigheter.

– Man kan stadig være like opptatt av kvinners og homofiles rettigheter, og av at kristne og kirken skal ha en plass i samfunnet. Men man trenger ikke å dyrke gruppenes indre fellesskap og autonomi. I ytterste konsekvens blir identitetspolitikken slik at hver gruppe mener at akkurat det de står for, ideologisk og verdimessig, må gjelde for resten av samfunnet. Det er farlig.

Land som Nederland og Storbritannia har det til felles med USA, forklarer Solhjell, at de har færre felles institusjoner enn vi har i Norge.

– De har ganske ulike skoler, ulike universiteter, man bor i ulike bydeler, og det varierer fra gruppe til gruppe hvilke idretter og aktiviteter man driver med. Slike samfunnstrekk er skadelige: Det er ekstremt viktig med sterke felles institusjoner der man møter folk som er annerledes.

Samme på høyresiden

Iversen nevner flere eksempler i sin kronikk, blant annet debatten i etterkant av Siv Jensens indianerkostyme. Solhjell er enig i at kritikken mot Jensen var overdrevet.

– Jeg har ikke fulgt den debatten så nøye, men har selv vanskelig for å bli provosert av Jensens indianerkostyme. Jeg skjønner at Iversen bruker det som eksempel, sier Solhjell.

Det Solhjell mener er spesielt interessant i Iversens kronikk, er at Iversen påpeker hvilken temperatur slike identitetsdebatter får.

– Det synes som om temperaturen i debatter som har med identitet og tilhørighet, og med måten vi omtaler grupper på å gjøre, kan bli veldig sterk. De som tilhører en gruppe, oppfatter noen ganger symbolene rundt seg som hellige. Det minner meg om måten troende kan snakke på.

Temperaturen gjelder imidlertid ikke bare venstresiden.

– Når det kommer til debatten om muslimske religiøse symboler, ser vi hard språkbruk og et intenst og hatefullt engasjement. Det var det samme engasjementet debatten om Jensens kostyme skapte.

– Er de ulike debattene utslag av den samme gruppetenkningen?

– Ja, når det kommer til tradisjoner, identitet og kultur, som har med forskjeller mellom grupper å gjøre, blir debatten veldig intens, i stedet for at man roer ned og vektlegger det som binder oss sammen på tvers av identiteter.

Dynamikken strider mot det moderne norske prosjektet, mener Solhjell.

– Det norske målet er å bygge ned sånne forskjeller, å la likhetene mellom mennesker tre fram, og la folk leve ved siden av hverandre i avslappede fellesskap.

En kamp for større likhet

Samtidig som vi i Norge har sterke tradisjoner for fellesskap, har vi også hatt betydelige strømninger som vektlegger ulikheter: Det kan være motkulturer som avholdskulturen eller kristenkulturen, eller det kan være arbeiderbevegelsen.

Det medgir også Solhjell.

– Ja, vi må ikke gi inntrykk av at vi har en slags «naturlig likhet» i Norge. Alle framskrittene, som arbeidernes rettigheter, likestilling og funksjonshemmedes og homofiles rettigheter, har kommet gjennom kamp, og i kampen oppstår det en del gruppeidentiteter.

– Hvordan skiller det seg fra det som skjer nå?

– Min opplevelse er at for eksempel arbeiderbevegelsens mål har vært å skape like rettigheter og like muligheter innenfor en felles ramme i Norge. Bevegelsene har lagt sterk vekt på å skape felles institusjoner, lovverk og regelverk.

– Arbeiderbevegelsen laget et parti, egne idrettsorganisasjoner, fagorganisasjoner med mer?

– Det er riktig, men etter hvert som de sosiale og økonomiske forskjellene ble mindre, ble de institusjonene bygget ned. Tendensen til at man ville ha egen avis og egne idrettslag, ble gradvis endret til at man søkte en felles identitet i Norge.

Solhjell advarer igjen mot utviklingen.

– Hvis vi nå erstatter søkenen etter en felles identitet med veldig sterke kulturelle identiteter, så tror jeg ikke det er noe framskritt, akkurat.

En skummel tendens

Iversen skriver at «en bevegelse av illiberale konformister» er så forvirret at de «klamrer de seg til klisjeer» som «giftig maskulinitet», «internalisert homofobi» og «hvite privilegier».

– Finnes det virkelig ikke «hvite privilegier» eller noen «giftig maskulinitet»?

– Jeg bruker ikke slike begreper selv, men det gjør det sikkert, svarer Solhjell.

Han understreker at det finnes kamper det er viktig å ta mot forskjeller og diskriminering.

– Jeg observerer bare en tendens i andre land til at de gruppene man tilhører, tar større plass, og at gruppeidentiteten og ‑symbolene inntar en hellig karakter. Det er en skummel tendens.

They’re casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It’s our duty to look after ourselves and then, also to look after our neighbour.

Margaret Thatchers tale til landsmøtet i det britiske konservative partiet i oktober 1987 er mye sitert, men Anders Lange foregrep Thatcher med 14 år med sitt foredrag “Samfunnet er en stor frase” i Saga kino i 1973:

For hvis dere mener at vi er født for samfunnets skyld… det vil si det er ikke noe som heter samfunnet. Det er staten som i lovs forstand er samfunnet. Der er lover som staten gir, men samfunnet er en stor frase. For de som mener at de er født for statens skyld, de må ikke klage, og de har sine sikre partier å gå til, og må endelig ikke svikte dem.[1]

I salen satt en ung Carl I. Hagen og kunne observere en symbolpolitiker med knekt nese, sløyfe, sverd og eggelikør. Selv var Hagen velsignet fri for eksentrisme. Svært folkelig var han ikke. Han var norsk (øvre) middelklasse. Like fullt var han engasjert, ærgjerrig og usedvanlig dyktig som organisasjonsbygger, debattant og parlamentariker. Hagen var en viktig samlende figur, men også en konfrontasjonens frontmann når det var påkrevet.

Særlig hadde Hagen nese for TV-mediets gryende betydning i den politiske debatten, og hvordan dette skapte en ny dynamikk i forholdet mellom folket og politikerne, som politikere på tvers av det partipolitiske landskapet misunte og beundret. Hagen var en TV-skapt politiker med karismatiske trekk som skaffet sitt parti oppgang ved å sette ord på alminnelige folks bekymringer og irritasjoner, ikke minst over andre politikeres udugelighet. Han er slik et foregangseksempel på hva som utgjør en moderne populistisk politiker i en TV-styrt politisk offentlighet.

Opptatt av politikk og Eli

Hvordan skal vi forstå suksessen Hagen hadde, og hvordan han klarte å gjøre Fremskrittspartiet til et av landets viktigste opposisjonsparti? Går vi til hans egne, og andres beskrivelser, finner vi tegnet et bilde av en mann som la hele sitt liv i politikken, samtidig som han tenkte politikk på en ny måte og i et nytt landskap. Den tidligere arbeiderpartipolitikeren, Karita Bekkemellem, skriver i sin selvbiografi, at alle i Arbeiderpartiet kunne se at Hagen var dyktig, selv om man ikke sa det høyt:

Han briljerte i TV-ruta og på talerstolen, og han hadde aldri manus. Han kunne Stortingets forretningsorden ut og inn. Han var aldri uforberedt, og han kunne alltid mer enn det saksdokumentene fortalte. Den suverene oversikten og de enorme kunnskapene gjorde ham til en ener.[2]

Tidligere leder i SV, Erik Solheim, beskriver Hagen som kanskje landets eneste fullblodspolitiker:

Det er umulig ikke å beundre en mann som våget å satse alt – og lyktes. Carl ofret bilen, huset, kona og direktørtittelen for å vie seg til et parti som ingen den gang tok seriøst. Han er politiker med hver fiber i kroppen. Du kan ikke snakke med ham om noe emne som vi vanlige dødelige er interessert i – sport, kultur, reiser, damer eller fremmede land. Carl har i virkeligheten bare to interesser: Norsk innenrikspolitikk og Eli.[3]

Oppslag på oppslag

Hagen ble valgt til formann i Fremskrittspartiet i 1978, og fra 1979 var han også redaktør for medlemsavisen Fremskritt med kona Eli som sekretær på partikontoret. Fra da av var livet stort sett politikk, og han og Fremskrittspartiet var stort sett det samme. Ingen partileder hadde heller tidligere vært så overbevist om hva journalistikk, og særlig direkte TV betyr i politikken. Ingen politiker skriver mer, forarget men også anerkjennende, om journalister og medier i sine memoarer.

Ingen politiker skriver mer, forarget men også anerkjennende, om journalister og medier i sine memoarer som Carl I. Hagen. “Ærlig talt” ble gitt ut i 2007.

At Hagen har respekt for TV-mediet reflekteres også i at han prøvde seg som programleder i debattprogrammet Antenne 10 i 1991. Han forsøkte også å få jobb i TVNorge og på radio. Hagen tenkte mer journalistisk enn andre politikere; utspill, gode overskrifter og spennende oppslag er en del av politikken. Slik ble jobben lettere for journalistene som etter Hagens mening var notorisk late og fattige på kunnskap. Men han samarbeidet utmerket med dem også, som foran lokalvalget i 1983. I sine memoarer beskriver han hvordan NRK TV var på plass med reporter Erling Borgen som maste om manuskript:

Det hadde jeg selvsagt ikke, men vi avtalte at jeg skulle gi ham et tegn når jeg kom til et tema med litt «smell» i. Da skulle kameraet settes i gang. At et slikt arrangement passet meg glimrende er ikke til å legge skjul på.

Ingen var mindre redd for å kritisere journalistene for å være politiske, og ingen var flinkere til å få oppslag på oppslag. Hagen tok journalister mer alvorlig enn andre politikere: Om en pressekonferanse i 1982 noterte han at:

For første gang var Aftenpostens mektige redaksjonssekretær (sjef for politisk avdeling) Egil Sundar tilstede. Det tolket jeg som et klart tegn på at man i politiske kretser nu virkelig begynte å ta oss alvorlig, og jeg la vekt på å svare så klart og seriøst som mulig, selv om Arne O. Holm fra Dagbladet gjorde sitt beste for å ødelegge med kverulantiske og dumme spørsmål som grenset til debatt istedenfor spørsmål.

Opposisjon som kunst

Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet fant ’koden’. FrPs populisme koblet elementer av økonomisk liberalisme med elementer av kulturkonservatisme. Blandingsforholdet varierte, slik en diffus folkestemning også skifter. Det er en tid for alt: maning til ro og moderasjon, mobilisering av misnøye eller mot indre eller ytre fiende, osv. I alle avskygninger er en populistisk innrettet politikk avhengig av symbolpolitikk, helst knyttet til partilederen. Populisme uten en sterk lederskikkelse er som katolisisme uten pave.

Hagen var en karismatisk skikkelse av en ny, TV-skapt type. (skjermbilde fra NRK-programmet 60 minutter, 1986).

For en som har opplevd C. J. Hambro, Einar Gerhardsen eller Anders Lange kan det være vanskelig å godta beskrivelsen ’karismatisk’ på Carl I. Hagen. Til det opptrer han for forurettet mot både politiske motstandere og medier. Selv sa Anders Lange at Norge har hatt tre demagoger: Martin Tranmæl, Haakon Lie og ham selv.[4] Årsaken til at man tier når Hagen taler er ikke så mye personlig utstråling som hans allsidighet som organisator, markedsfører, politisk mediestrateg, taler og TV-debattant. Han har mye rett i sin selvbeskrivelse: I forhold til andre politikere er hans “stil” å gå rett på sak.

Hagen gjorde opposisjon til en kunst. Dette var ingen gudegave, men noe han utviklet. Han var ingen klassisk karismatisk skikkelse som i kraft av kun seg selv trollbinder en forsamling – Hagen gjorde det i kraft av forarbeidet og hans enestående maktstilling i et etter hvert stort parti. Han feilet underveis. Ingen tar så mye selvkritikk på egne beslutninger som Hagen. At partiet ble bygd opp rundt Hagen skyldtes denne allsidigheten, kombinert med at han var et politisk menneske i alle døgnets våkne timer. Han var villig til å ta konflikter og vonde oppgjør når det ikke var annen utvei.

Skjerm-karismatikeren

Hagen var en politisk skikkelse av en ny, TV-skapt type. Han skaffet sitt parti oppgang ved hjelp av negativ oppmerksomhet i pressen, og positiv oppmerksomhet på TV, der han gang etter gang visste å knytte an til alminnelige folks bekymringer og irritasjoner, og representere folkevettet ved å enkelt fortelle om de andre partienes udugelighet, og hva som må gjøres.

TV er et medium for demokrati og populisme, og Hagen gjorde bruk av begge deler. Mens andre politikerne overlater den populistiske stilen til reporterne (“Kan du garantere at…”), grep Hagen også denne dimensjonen av folkemeningen. Overraskelsesmomenter har heller ikke manglet. Han var lenge en anti-politisk politiker, en politiker som hadde den paradoksale freidighet å si at politikere ikke er ærlige. Hagens hensikt var ikke å prøve å overbevise de andre i studio, men å henvende seg til seerne:

Derfor så jeg rett i kameraet med rødt lys som viste at det var dét som ble brukt og henvendte meg direkte til velgerne. TV-produsenten byttet stadig kamera, men jeg flyttet hele tiden blikket til det kamera som til enhver tid lyste, stikk i strid med instruksene som gikk ut på at vi skulle «glemme» kameraene. Sånt sludder, det er jo seerne som teller![5]

Noen stor innovasjon var ikke dette: Sveriges statsminister Tage Erlander vendte seg like mye til publikum der ute som til intervjueren, da han ble intervjuet av på TV så tidlig som 1961. Men da var det landsfaderen som talte, ikke den ambisiøse nykommeren.

Mediene var dommere på vegne av folket:

En meningsmåling i VG etterpå viste at jeg ble ansett for å være den som kom best ifra partilederdebatten og nest best i TV-utspørringen. Fremskrittspartiet ble bedømt som det parti som hadde gjennomført den beste valgkampen, og da var det jo ingen grunn til at vi ikke skulle være fornøyd.[6]

Hagen hadde forstått at et TV-intervju er en konstruksjon eller iscenesettelse foran publikum som TV ikke skulle ha all kontroll over.

Rebellen til høyre

Hagen var det venstresiden aldri fikk tilbake etter Finn Gustavsen; en parlamentarisk rebell med format. Han var også en moderne medievennlig leder som personifiserte populismen og liberalismen. I første rekke sto populistiske trekk, forstått som en konstant personlig overvåkning av det som rørte seg i folkedypet ledsaget av strategier for hvordan partiet kan dra nytte av dem. Innvandringstemaet var en ressurs han kunne trekke på etter behag i valgkampene, gjerne koblet til sosialpolitikken.

NRK og TV 2 var det man kan kalle Hagens pseudo-motstandere. Nettopp fordi kanalene var så viktige for partiet var deres behandling et konstant sårt punkt. For Hagen ble ikke NRK bedre etter at høyremannen John G. Bernander overtok som kringkastingssjef: ”De sosialistiske programskaperne kunne ufortrødent fortsette som politiske propagandavirksomhet.”

Ifølge Hagen benyttet NRK-folkene systematisk biter av lengre intervjuer med ham der han etter mange spørsmål svarer kortere og enklere på mindre viktige ting, slik at han fremsto i ufordelaktig lys. Det samme gjelder klipp fra innleggene hans i Stortinget. De svakeste argumentene i en sak trekkes frem. Hagen skriver at det er hensikten, og også at taktikken er den motsatte når det gjelder folk fra Arbeiderpartiet og SV:

Da plukker de ut de beste svarene og argumentene, og nyhetsreporter eller nyhetsoppleser i studio legger på positive karakteristikker og innledninger. Når en statsråd i en sosialistisk regjering varsler et eller annet initiativ, sier nyhetsoppleseren ofte at “statsråden vil allerede”, “statsråden griper tak i saken, og varsler tiltak” og “statsråden reagerer øyeblikkelig og tar en rask avgjørelse”. Når det er snakk om en borgerlig regjering, brukes følgende formuleringer om identiske saker: “statsråden vil ikke før tidligst”, “statsråden er tvunget til å vurdere ulike tiltak”, og: “statsråden er presset og avviser ikke muligheten for utredning av mulige tiltak.

På den måten er NRKs presentasjon ifølge Hagen med på å styre hvilken oppfatning folk får av en sak og av politikerne i de ulike partiene. Det virker som om det ikke finnes en eneste journalist til høyre for Ap, og i alle fall ingen med sympati for FrP. “Det er min ærbødige påstand at hadde norske journalister vært nøytrale eller hadde hatt samme syn på oss som de har på SV, ville ikke FrP vært unna langt rent flertall på Stortinget.”[7] Hagen tillegger altså journalistikken ikke liten politisk innflytelse på velgerne. TV 2 er ikke så mye bedre enn NRK, etter Hagens mening, med den forskjell at kanalen er en Høyre-kanal, med programleder Oddvar Stenstrøm som “Høyre-yppersteprest.”

Dels er han arg på de sosialistiske journalistene i NRK og Høyre-folkene i TV 2, men samtidig mener han at Fremskrittspartiet har tjent på den dårlige behandlingen. For det andre er det de menneskelige og personlige sidene som i siste instans teller mest, ikke politiske preferanser. Høyremannen i TV2 Oddvar Stenstrøm er uvitende og partisk, mens sosialisten Ingolf Håkon Teigene var innsiktsfull og redelig og la sine personlige politiske sympatier til side.

Fra memoarene til Hagen går det tydelig frem at Hagen mener at journalistikken svært ofte styres etter personlige preferanser. Når Hagen møter motbør på TV er det ikke fordi programlederne prøver å lage (det de mener er) godt TV, men fordi de personlig vil straffe FrP. I sine memoarer avslutter Hagen sin hudfletting av fjernsynets reportere og debattsendinger på praktfullt og paradoksalt vis: ”Paranoid fra tid til annen? Ja selvsagt. Hvordan skulle jeg ellers ha overlevd blant annet NRKs vedvarende nedrakking og forfølgelse i debattprogrammer gjennom noen årtier?”[8]

Et eksempel på en populistisk krusning var debatten rundt begrepet ’snillismen’ i 1991. Anders Lange brakte ordet inn i norsk politisk ordforråd, og det ble så benyttet av Carl I. Hagen. Det ble allment kjent gjennom Rune Gerhardsens bruk av det i ’snillismedebatten’ i 1991, før det døde ut. ’Snillisme’ viste til en misforstått velferdsstats-tenkning; overdreven bruk av trygdeordninger som medførte lediggang, latskap og trygdemisbruk. Hagen var ikke glad for at Gerhardsen i Oslo Arbeiderparti erobret begrepet og debatten, og opplagt tjente på det.

Populisme

Hos Anders Lange ses en viss forbindelse til EU-kampen og det som kalles populisme hos Ottar Brox: en motstand nedenfra og fra utkantene mot sentralisme og byråkrati. Men det er nokså misvisende å kalle FrP ene og alene et populistisk parti fordi det underkjenner at FrP hadde og har noen konsekvente ideologiske perspektiver. Populisme er snarere en (anti-) politisk og ikke-ideologisk idé partiet trekker mer eller mindre på. Det faste populistiske trekket er understrekningen av folkeavstemning for å avgjøre viktige spørsmål. Man skal heller ikke glemme at Hagen var mer opptatt av det konstitusjonelt korrekte enn mange rundt ham. Han var en førsterangs parlamentariker, og vant respekt for det langt utenfor eget parti.

Francis Fukuyama skriver at populisme i dag er en merkelapp som det politiske sentrum setter på nye folkelige bølger på venstre og høyre side som de ikke liker.[9] Slik har det vært lenge. Populisme er kjennetegnet ved at den mangler et dypere ideologisk grunnlag, men fester seg desto mer på umiddelbare irritasjoner og bekymringer, kanskje fordommer. Den går mot status quo uten alltid å si hva den vil sette isteden. Derfor anklages den for utilbørlig forenkling av samfunnets utfordringer. Populismen kan betraktes som substitutt for ideologi, det ideologiske erstattes med at man erklærer seg lyttende til stemninger i folket, som kanskje er både inkonsekvente og kortsiktige. Hva mange kritikere ikke får med seg er at populismen også er en klassebasert form for protest.

Fremskrittspartiet lyttet mer til stemninger i folkedypet enn andre partier, men tilløp kan man også lett se hos andre ledere som Lars Sponheim, Anne Enger Lahnstein og Erik Solheim. Fordi den er sterkt knyttet til den politiske lederens fremtreden i den offentlige mening, kan populismen fremmes fra alle politiske posisjoner, selv om noen er mer og mindre (Ap, Høyre) egnet enn andre. Det politiske er ikke så sentralt som distinksjonen – motsetningen — som legges an for å tolke en politisk situasjon. Populisme innebærer at man markerer en forskjell mellom politikk og folk og at man tar folkets side. Det er en spesiell vinkling på demokratiet, der det riktige er å lytte direkte til folkets røst. Nettopp basert på avstanden mellom den offentlige mening og befolkningen kan denne distinksjonen trekkes frem, og man kan ta den paradoksale posisjonen det er å ta parti for befolkningen i den offentlige mening. Folket eller velgerne som begreper eller ideer oppvurderes som den part man må lytte til, på bekostning av en politikk uten kontakt med grasrota. Som Anne Enger Lahnstein sa i et ordskifte om EØS-avtalen i 1992:

Jeg vil gjerne bidra med folkeopplysning. Det forekommer meg fra tid til annen meget enklere utenfor denne sal, hvor det er mye sunt vett, enn inne i denne sal, hvor det store flertall er fiksert på EF-tenkning, på EFs indre marked og de fire friheter.[10]

Det anti-parlamentariske elementet er i første rekke en retorisk vending benyttet på begge sider av det politiske spektret som skal redusere avstanden til ’folket’. I et moderne demokrati kan dette kortet alltid benyttes for så vidt som det alltid vil være avstand mellom politisk elite og befolkning. Populisme er et demokratikort og som sådan uangripelig. Med det statsbærende og administrative Ap, lå veien åpen for appeller om, og til folket fra venstre, høyre og fra sentrum. Med jevnlige oppslag om politiske privilegier og skandaler som understreker politikkens avstand fra folket, byr anledningen seg til å tale for og på vegne av folkevettet, av den sunne fornuft, forstått som noe fraværende i politikken. Mer strukturelle årsaker meldte seg på bakgrunn av globaliseringens effekter på nærmiljøet, som folkets politiker – antipolitikeren – kan berøre som selve virkeligheten, folkets virkelighet. Den fremstiller seg som antielitistisk, til dels anti-politisk, og den gjør det i den offentlige mening, foran publikum. Når aktører følger opp med krav om folkeavstemninger kan man si at populismen omsettes til politisk strategi.

Populisme (som ikke er noen ‑isme) er intet nytt under solen, men fikk en oppsving da TV ble den opplagte kanalen mellom politiker og folk. Fjernsynet lå til grunn for Anders Langes kjente positur og det gode valget i 1973. Carl I. Hagen benyttet TV-mediet systematisk og gjennomtenkt gjennom hele sin lange karriere. Men også Dagbladet og VG representerte en form for popularisering av politikken som kunne sammenfalle med Hagens populistisk innpakkede budskap. Hagens kraftige kritikk av journalister i TV og pressen gjenspeiler nettopp hans sterke interesse for, og fokus på mediene, og hans nesten analytiske syn på hvordan de fungerer i ulike situasjoner. Han så og utnyttet harmonien mellom eget budskap og medienes logikk.

Det vanlige motargumentet forfektes slik av Kjell Magne Bondevik:

Carl I. Hagen har en velutviklet nese for hva som rører seg ute blant folk, har avisene ofte skrevet. […] Men skal det være målet med politikken? For meg dreier politikk seg først og fremst om å ha ideer og visjoner for samfunnsutviklingen og søke oppslutning om dem.[11]

Også det hadde Hagen, men plantet i økonomisk liberalisme og en viss konservatisme, og stadig mer pragmatisme.

Hagen kunne også benytte andres offentlige utsagn på innovative måter: Som et motangrep i de mange anklagene om rasisme og fremmedfiendtlighet i valgkampen 1997 kom Hagen med uttalelser som vakte bestyrtelse: “Bare et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni.” Og: “rasismen vokser med kvadratet av minoritetene.”[12] Mediene og politikere gikk berserk, skriver Hagen, men han mente at han hadde lurt dem alle. For utsagnene var plukket fra Jo Benkows bok “Det ellevte bud” fra 1994. Benkow ble ikke glad og i mediene ble Hagen beskyldt for å misbruke Benkows bok.

Flørtingen med fremmedskeptisismen ved valgene gjentok seg fordi det virket. Samtidig demmet det trolig opp for mer brunsjatterte politiske strømninger. Nyfascismen og hardline høyrepopulisme a la Sverigedemokraterna feier over Europa, men har ikke funnet feste i Norge. Takket være Carl I. Hagen?

Referanser

[1] Anders Lange, Saga Kino, 8. april 1973:

[2] Bekkemellem, Karita “Mitt røde hjerte” 2009, 114.

[3] Solheim, Erik “Nærmere”, 1999, 111.

[4]Bjørklund Tor, “Norsk populisme fra Ottar Brox til Carl I. Hagen”. Nytt Norsk Tidsskrift/3 2004.

[5]Hagen Carl I. “Ærlighet varer lengst” 1984, 309.

[6]Hagen, Carl I.” Ærlighet varer lengst” 1984, 310.

[7]Hagen, Carl I.” Ærlig talt” 2007, 269.

[8]Hagen, Carl I. “Ærlig talt” 2007, 273.

[9] Fukuyama, Francis: American Political Decay or Renewal?, Foreign Affairs July/August 2016.

[10]Her fra Madsen Ole Motstraums 2001, 239.

[11]Bondevik, Kjell Magne “Et liv i spenning” 2006, 518.

[12]Hagen, Carl I.” Ærlig talt” 2007, 303.