Fylt med førstehånds vitnesbyrd, skildrer disse bøkene den lynraske fremgangen til François Hollandes tidligere rådgiver, som 14. mai 2017 ble Frankrikes yngste president noensinne.

I intervju med Vox Publica ser Nicolas Prissette tilbake på omstendighetene rundt Emmanuel Macrons valgseier og på endringene i Frankrikes politiske landskap.

Vox Publica: Da du begynte på den første boken, trodde du at Emmanuel Macron ville vinne presidentvalget?

Nicolas Prissette: Nei, det var helt umulig å forutse! Det var ingen, kanskje med unntak av ham selv, som trodde at han ville vinne. Da Macrons eventyr begynte i april 2016 med lanseringen av bevegelsen En Marche!, var det første spørsmålet man stilte seg om han hadde opprettet partiet for seg selv eller for François Hollande. For Hollande var i en svært vanskelig politisk situasjon (red.anm.: I april 2016 var det kun 13 prosent av det franske folk som mente Hollande gjorde en god jobb). Emmanuel Macrons initiativ (red.anm.: Macron var assisterende regjeringsråd i Elysée-palasset fra 2012 til 2014 og økonomiminister fra 2014 til 2016), kunne få en til å tro at han skulle sanke stemmer for François Hollande fra det politiske sentrum og høyre, som kjennetegner Macrons politiske ståsted. Det var ingen som i begynnelsen forstod at En Marche! ville bli et springbrett, et utgangspunkt for økonomiministerens politiske bevegelse og valgkamp. Dette ble gradvis tydeligere etter hvert som ukene gikk. Macrons plan om å stille som presidentkandidat ble stadig klarere, helt til han trakk seg fra regjeringen 30. august 2016.

VP: Men før hans avgang, var det ingenting som tilsa at Macron ville stille som presidentkandidat?

Prissette: Ikke egentlig. Det var dessuten nettopp dette som gjorde at jeg gav meg i kast med å skrive disse bøkene. Noen dager etter lanseringen av bevegelsen, snakket jeg med Emmanuel Macron. Jeg spurte ham om En Marche! ville støtte François Hollande eller ikke. Da svarte han at når han først hadde startet bevegelsen, var det for å fremme idéer og at spørsmål om aktuelle personer ville komme senere… Dermed sa han ikke helt formelt at han kom til å støtte Hollandes kandidatur. Og når han unnlot å si dette, når han ikke uttalte sin støtte til François Hollande, fortalte dette meg at han hadde noe annet i tankene og at han tenkte selv å ta del i kampen. Hvis dette stemte, ville det i mine øyne være et helt nytt kapittel i fransk politikk.

VP: Emmanuel Macrons valgseier var kanskje umulig å forutse, men det skjedde likevel… Hvordan forklarer du det?

Prissette: Jeg tror han vant først og fremst fordi han er en mye bedre analytiker og fordi han har politisk teft. For det første så han raskt, og ganske så presist, hvor utslitt partiene var. Men han la også merke til at mange franskmenn hadde sett seg lei på de politiske skiftene. Siden 1980-tallet har det ikke vært noe politisk skifte som har bidratt til å løse Frankrikes økonomiske og sosiale problemer. Han så også at det i meningsmålingene, særlig de fra Cevipof (red.anm.: senter for politisk forskning ved det franske instituttet for samfunnsvitenskap kalt Science-Po i Paris), ble ytret et ønske fra franskmenn om å få en slutt på de politiske uenighetene og komme til en slags konsensus, en nasjonal oppslutning, for å kunne løse landets problemer. Med dette som utgangspunkt, hadde han utvilsomt det mest dyptgripende tankegrunnlaget sammenlignet med sine motstandere. Det var teorien. I praksis, ettersom ingen andre partier klarte å få til dette, opprettet han sitt eget parti og lanserte sitt kandidatur. Og i tillegg var det selvsagt en del flaks…

VP: Det vil si? Det at François Hollande ikke stilte som presidentkandidat i desember 2016, valgkampens overraskelser i forbindelse med François Fillon-skandalen?

Prissette: Det var selvfølgelig Fillon-affæren, ja, men ikke bare den. Lenge før denne saken eksploderte i media, hadde Republikanernes kandidat, den selvsamme François Fillon, skrevet seg inn i en mer høyredreiet politisk retning, noe som ikke hadde en særlig samlende effekt. Og man kan si akkurat det samme om sosialistenes kandidat, Benoît Hamon. Dette har å gjøre med ordningen med primærvalgene. Den som går seirende ut av primærvalgene låser seg i en viss diskurs og ståsted for å overbevise sin politiske familie og for å vinne. Men fokuserer du kun på din egen politiske leir, vil du ikke sikre deg finaleplassen i presidentvalget mot Marine Le Pen fordi du ikke favner politisk bredt nok. Siden det var nesten helt sikkert at Marine Le Pen ville komme til andre valgrunde, betydde dette at den andre finaleplassen ville gå til den som klarte å samle flest stemmer utover sitt eget politiske ståsted. Noe som de andre kandidatene, med unntak av Emmanuel Macron, nok ikke klarte å analysere seg frem til. Eller så klarte de ikke å gjøre noe med det…

VP: Du snakket om “et helt nytt kapittel i fransk politikk”. På hvilken måte er Emmanuel Macrons vei til makten ny?

Nicolas Prissette — forfatter av to bøker om Macrons valgkamp. (foto: Eric Dessons)

Prissette: Det nye her, er at vi for første gang har en president som når landets øverste myndighet uten å ha vært folkevalgt tidligere. Emmanuel Macron har aldri ønsket å være et politisk aktivt medlem innad i et politisk parti (red.anm.: han var kun i en kort periode medlem i Sosialistpartiet, fra 2006 til 2009), og han har aldri ønsket å stille til valg. Man har omtalt ham som en mulig kandidat til parlamentsvalget, men han kvittet seg nokså raskt med den slags tanker, og valgte heller å prøve å nå Elysée-palasset uten annen politisk erfaring enn som økonomiminister og rådgiver til François Hollande.

I Frankrikes politiske liv er det en tilnærmet uunngåelig vei som man må gå. Man begynner som politisk aktiv og blir så medlem i et politisk parti. Deretter stiller man til valg, først i kommunevalg eller som vararepresentant til nasjonalforsamlingen. Alle tidligere franske presidenter har hatt erfaring som folkevalgt. Alle, unntatt general de Gaulle og, hvis vi går enda lenger tilbake i tid, Napoleon!

VP: Fortalte han deg hvorfor han ikke ville følge dette tilsynelatende uunngåelige politiske løpet?

Prissette: Det er flere grunner. Den første, og dette sier han selv, er at han anser løpet som folkevalgt som en “cursus honorum, en embetskarriere, fra en annen tid”. For ham hang det ikke sammen å være for politisk fornyelse og samtidig stille som kandidat, som alle andre, i lokalvalg. På den annen side er han en som ikke har særlig sans for politikerdebattene, partispillet og maktkampen som man må drive innad i partiet for å beholde sin posisjon eller for å ta plassen fra en annen. Han ønsker å befeste seg på egen hånd. Og så har han også et voldsomt ønske om å være uavhengig. Dette er en som hegner om sin tanke- og handlingsfrihet. Hadde han viet seg helt til et politisk parti, ville han ha blitt nødt til å følge partidisiplinen. Men hvilket parti skulle nå det ha vært? Ingen av de eksisterende partiene passet med hans egne tanker om reformer, metoder eller om Europa. Det politiske landskapet inkluderte ikke Macrons politiske idéer.

VP: Og hva går disse politiske idéene ut på helt konkret? Hvilken ideologisk retning heller Emmanuel Macron mot? En kritikk som ofte gikk igjen i løpet av valgkampen var jo at valgprogrammet ikke hang helt sammen…

Prissette: Når det gjelder Emmanuel Macron, kan man ikke resonnere ut ifra en høyre-venstreakse. Han forklarte helt fra starten av at han ønsker å se forbi de politiske forskjellene, at bevegelsen hans skal representere “hverken høyre- eller venstresiden”. Man kan likevel se dens intellektuelle opprinnelse i det man kaller politisk liberalisme, som ikke er det samme som økonomisk liberalisme slik det vanligvis forstås i Frankrike. I Frankrike peker “liberal” på deregulering, jungelens lov, færre sosiale rettigheter, usikkerhet og en allmektig finansverden. Det er selvfølgelig ikke denne definisjonen som ligger til grunn for Emmanuel Macrons liberalisme. Denne skriver seg inn i opplysningstidens tenkning om å forsvare tanke- og handlingsfriheten. Man kan også trekke linjer mot tankene til den katolske intellektuelle Emmanuel Mounier. Macron har faktisk fått publisert flere artikler i tidsskriftet Esprit som Mounier stiftet (red.anm.: I 1930-årene talte Emmanuel Mounier for personalismen, en mellomting mellom ren individualisme og marxisme).

Foto: French Embassy in the US cbn

Emmanuel Macron holder seierstale foran Louvre 7. mai 2017.

VP: Noe som ofte kommer igjen i Frankrike, er idéen om skjebnens mann, l’homme providentiel, som kommer for å få landet tilbake på rett spor. Skal man tro Emmanuel Macrons uttalelser i bøkene dine, avviser han at denne idéen har noen betydning. Men så, når han fremfører sin seierstale om kvelden etter andre valgrunde, skjer det i Louvre, palasset som har huset Frankrikes tidligere konger… Og noen mente dessuten å høre noen Kristus-lignende toner i talen, som når han sier “je vous servirai avec amour…” (jeg skal tjene dere i kjærlighet…). Så, er Emmanuel Macron en skjebnens mann?

Prissette: Man kan si at han er arketypen av en homme providentiel hvis denne defineres som en person som dukker opp blant politiske ruiner, i en tid med total krise og når ingen ser ut til å være i stand til å løse de aktuelle problemene. I den betydningen, ja, da kan man kalle ham en skjebnens mann. Men jeg synes at dette begrepet er litt utdatert. Skjebnens mann kommer når borgeren ikke lenger har noen særlige midler til å handle på egen hånd, noe som kunne være tilfelle for lenge siden, men ikke i så stor grad i dag. Derfor må man se ting i perspektiv. Og i tillegg må man ikke glemme at i andre valgrunde var det en stor andel velgere som stemte på ham i mangel av et bedre alternativ.

VP: Han har likevel flere ganger forsvart en vertikal maktfordeling, noe som passer godt med den femte republikken, og som er basert på tanken om at statsoverhodet har en viss overordnet rolle.

Prissette: Det er sant at han alltid har sagt at han vil gå tilbake til den femte republikks opprinnelige styreform. Derfor er det ikke så veldig overraskende å se bildene fra Louvre der han holdt sin første tale som Frankrikes president. Han ønsker å gjenopprette statsoverhodets funksjon, noe som er veldig viktig for ham. Et godt eksempel på dette er hans forhold til pressen. Han ønsker ikke å ha et personlig forhold til journalister. Mange andre politikere gjør det, men han foretrekker å markere en viss avstand til dem. Han ble veldig preget av måten François Hollande oppførte seg med journalister. Det har på en måte blitt hans antimodell… Han mente at å uttale seg såpass ofte og lettvint med pressen, var ikke passende for et statsoverhode.

VP: Med sine 39 år, er Emmanuel Macron den yngste presidenten i den franske republikk noensinne. Han har lovet en omfattende fornyelse av det franske politiske liv… Hva er de viktigste utfordringene han vil møte?

Prissette: Oj! Ok, jeg skal begrense meg til å nevne et par. Jeg vil si at det som gjelder akkurat nå, er å vise resultater. I løpet av valgkampen, snakket han mye om prinsipper, hensikter og visjoner. Nå vil han komme til saken. Han vil bli vurdert ut ifra resultatene og særlig på to hovedområder. Det første gjelder situasjonen i arbeidsmarkedet, særlig fordi han har satt dette som et av sine første punkter i sin agenda med presidentordre som snart må foretas for å reformere den franske arbeidsloven. Han vil altså bli vurdert ut ifra hvor mye arbeidsledigheten går ned, det er helt sikkert. Den andre store utfordringen er sikkerhet, som han også vil bli vurdert ut ifra.

“Jeg undervurderer ikke sjansene jeg tar”: Utdrag fra boken «Emmanuel Macron, den uventede presidenten»

Uttalelser fra Emmanuel Macron, hentet fra boken “Emmanuel Macron, le président inattendu” (utgitt på forlaget First, mai 2017).

Omslaget til boken om den uventede presidenten. (foto: editionsfirst.fr)

I juni 2016 spør journalister i Club Bourbon (en politisk klubb bestående av parlamentsmedlemmer og politiske journalister) om han stiller som kandidat for å sanke stemmer til François Hollande:

“Nei, da hadde jeg vært valgkampsjefen hans. De som følger meg kjenner seg ofte ikke lenger igjen i presidentens handlinger […]. Vi vil se om tre, fire måneder om mitt politiske budskap slår an og om det blir en mobilisering. Hvis det slår an og hvis det stemmer overens med det landet trenger, kan ting skje.”

7. juli 2016 i løpet av et møte med Nicolas Prissette om hva som fikk han til å stille som presidentkandidat:

“Det å stille til lokalvalg eller parlamentsvalg har slått meg. Jeg har tenkt på det. Men jeg bega meg ikke inn på den veien fordi jeg ville fortsette å jobbe i det intellektuelle liv og i det sivile samfunnet. Nå gjør jeg det fullt og helt fordi det er et historisk øyeblikk, fordi jeg tror på ansvarsfølelsen, i verdien av å forplikte seg, fordi jeg hadde hatt følelsen av å svikte hvis jeg ikke gjorde det. Jeg gjør det ikke som en del av en personlig ambisjon. Da hadde jeg i så fall startet mye før. Jeg undervurderer ikke sjansene jeg tar, jeg undervurderer heller ikke de voldsomme reaksjonene som jeg vekker fra det politiske systemet. Det hadde ikke skjedd hvis jeg fulgte reglene til det systemet som beskytter dem, som ikke tillater nye aktører, eller å erstatte noen.”

Sommeren 2016, til sine nærmeste, om den franske politiske klasse:

“Det er et gammelmannsvelde der man bare snakker om egne interesser. De har et eierskapsforhold med politikken der de gjeninnsetter seg selv hvert tiende år, og slik fortsetter systemet å fortære seg selv. Det er et system som kun tjener seg selv.”

“On peut sauter sur sa chaise comme un cabri en disant, ‘l’Europe !’, ‘l’Europe !’, ‘l’Europe !’, mais cela n’aboutit à rien et cela ne signifie rien.” («Man kan hoppe opp og ned, og rope Europa! Europa! Europa! så mye man vil, men det bidrar ikke til noe og har ingen betydning»).

Ordene kom fra Charles de Gaulle for 52 år siden, under et tv-intervju 14. desember 1965, men er ikke desto mindre skrikende aktuelle. For i tillegg til spørsmålene omkring sikkerhet og økonomi, utgjør Den europeiske unionens styringsform én av de store sakene i det franske presidentvalget.

Macrons Europa-løfter – mest klipp og lim?

Kvelden 23. april tok den unge lederen av den politiske bevegelsen En Marche!, Emmanuel Macron, ledelsen i presidentvalget med 24,01 prosent av stemmene i første valgomgang. Og helt siden starten av valgkampen, ser han ut til å være den av kandidatene som har tatt på seg rollen som det europeiske tempelets vokter. Enkelte av forslagene hans kan virke nyskapende, men de er bare en videreføring av den politikken som er blitt ført i løpet av både Nicolas Sarkozy og François Hollandes femårsperioder.

Foto: Mutualité Française/FNMF/N. MERGUI cbn

Emmanuel Macron: Den proeuropeiske sentrumskandidaten møter høyreradikale Marine Le Pen i andre valgomgang i det franske presidentvalget.

Den sosialistiske presidentens tidligere økonomiminister lover, blant annet, en utvidelse av det indre markedet innen energi og digitale tjenester. Han fremstiller seg selv som den fremste forkjemperen for ideen om en “Buy European Act” – et forslag til en ny handelslov som i sin tid fikk støtte av tidligere president Sarkozy, der offentlige kontrakter bare skal gå til selskaper med minst halvparten av sin virksomhet i Europa. Macron går også inn for et europeisk forsvarsfond som skal finansiere felles militært utstyr, en idé fremmet under krigen i Mali i 2012 da Frankrike ble klar over i hvilken grad de lå på etterskudd når det gjaldt droner. Emmanuel Macron stiller seg dessuten positiv til opprettelsen av et eget budsjett for eurosonen, vedtatt av et parlament og iverksatt av en egen finansminister for eurolandene.

Men for å gi en helt konkret ny giv til det europeiske prosjektet, støtter han seg til det han kaller demokratiske kongresser (conventions citoyennes) som skal lanseres innen utgangen av 2017.

Kort sagt, de ulike sparepolitikkene som har blitt ført i Europa siden finanskrisen i 2008, Den europeiske sentralbankens uavhengighet, budsjettreglene i de europeiske traktatene og spørsmålet om Frankrikes integrasjon i en stor overnasjonal sammenslutning, tas ikke opp. Dette er imidlertid temaer som gir næring til heftige debatter rundt om i landet. I en artikkel 10. mars kunne nettstedet Mediapart (som driver undersøkende journalistikk) vise til noe mer når det gjaldt Emmanuel Macrons “europeiske linje”. For ifølge nettavisen er presidentkandidatens forslag et tilfelle av “klipp og lim”, ord for ord, av “alle strukturreformer som Det europeiske råd i flere år har bedt Frankrike om å iverksette».

Fra Rothschild til Elysée-palasset

Foruten hans personlige engasjement, er kanskje én av forklaringene på Emmanuel Macrons forkjærlighet for Europa å finne i bakgrunnen hans. Han ble født i 1977 i byen Amiens, i Picardie, og ble uteksaminert i 2004 ved ENA (red.anm.: Ecole Nationale d’Administration, en skole grunnlagt i 1945 som utdanner en stor del av Frankrikes politiske elite og høyere embetsmenn) med tittelen finansinspektør, for så å bli ansatt av banken Rothschild i 2008.

Fra 2006 til 2009 er han medlem av det franske sosialistpartiet (PS — Parti socialiste). Han blir lagt merke til av Jacques Attali, tidligere rådgiver for den sosialistiske presidenten François Mitterrand, og blir i 2012 assisterende regjeringsråd under François Hollande, deretter økonomiminister i samme regjering i 2014. Emmanuel Macron har dermed blitt skolert i de økonomiske og politiske maktkorridorer, og kjenner den europeiske programvaren til punkt og prikke.

En Marche!-lederens europeiske ståsted, som på mange måter minner om det til François Hollande, dekker imidlertid ikke over det som er en særegen fransk realitet. For om Marine Le Pen og Nasjonal Front riktignok er fiendtlig innstilt til alt som handler om EU, så er de tradisjonelle partiene på sin side dypt splittet når det gjelder EUs styringsform og hva slags forhold Frankrike skal ha til unionen. Her er det bare å lese valgprogrammene til presidentkandidatene som har en eller annen form for tilknytning til de to partiene som har styrt landet siden innføringen av den Den femte republikk i 1958. Det vil si sosialistene, Parti socialiste, på venstresiden, og de konservative, Les Républicains, på høyresiden.

Mellom stram finanspolitikk og nasjonal selvråderett

Venstresiden kritiserer de europeiske traktatene for å gå for langt i å tekkes finanspolitikkens stramme regler og for blindt å akseptere den frie markedskonkurransen. Mens president Hollande gjorde overholdelse av unionens budsjettkrav til et mål (underskudd på statsbudsjettet under 3 prosent av BNP og statsgjeld under 60 prosent av BNP), foreslo sosialistpartiets offisielle presidentkandidat, Benoît Hamon, å trekke Frankrikes forsvarsutgifter ut av underskuddsberegningen, og gikk inn for å bekjempe sparepolitikkene ved hjelp av en demokratisk debatt i nytt parlament innen eurosonen (hvorpå han nærmer seg Emmanuel Macron, med mindre det er Macron som nærmer seg Hamon). I første valgomgang fikk Hamon kun 6,36 prosent av stemmene.

Jean-Luc Mélenchon, lederen av bevegelsen La France insoumise og alliert med kommunistene, var på sin side medlem av sosialistpartiet fra 1976 til 2008. I valgprogrammet gikk han inn for å frita Frankrike fra de europeiske budsjettkravene, stoppe privatiseringen av offentlige tjenester og å regulere bevegelsen av kapital. Det handlet særlig om én avtale: Traktaten om stabilitet, samordning og styring i Den økonomiske og monetære unionen (fiskalpakten) som ble undertegnet i 2012 av François Hollande og alle andre medlemsstater med unntak av Storbritannia og Tsjekkia.

Denne traktaten innbefatter kravene til medlemsstaters budsjettunderskudd og gjeld (de berømte 3 prosent og 60 prosent av BNP), men legger til en kontroll av overholdelsen av disse som EU-kommisjonen og EU-domstolen skal stå for. Jean-Luc Mélenchons uttalte mål var å endre de europeiske traktatene og økonomiske regler fra innsiden – regler ansett som å favorisere tyske interesser. Han utelukket imidlertid ikke en fransk utmelding av EU hvis dette skulle mislykkes, og derved unionens endelikt. I og med at Mélenchon fikk 19,58 prosent av stemmene, slår den slags uttalelser slår tydeligvis an i Frankrike. Og dette på tross av at landet er én av EUs grunnleggere… Et tydelig tegn på en dyp krise…

På høyresiden er det delte meninger når det gjelder økonomi og europeiske budsjettregler, men det mest sentrale dreier seg om noe annet, nemlig prinsippet om nasjonal selvråderett. Så selv om François Fillon – Les Républicains’ fanebærer og tidligere statsminister under Nicolas Sarkozy – gikk inn for å opprettholde eurosonens nåværende grenser, ønsket han samtidig å gi den en noe mer forbundsliknende karakter ved å utstyre den med et politisk råd bestående av regjeringsledere som møttes hver tredje måned.

Motstanden var mye tydeligere hos Nicolas Dupont-Aignan, presidentkandidaten for partiet Debout la France og tidligere medlem i partiene som Les Républicains springer ut fra (Union pour le Mouvement Populaire (UMP) og Rassemblement pour la République (RPR) før det) fra 1979 til 2007. Han ønsket helt enkelt å fjerne både euroen og unionen slik de fremstår i dag, og erstatte dem med et forbund av nasjonalstater.

Fillon gikk på et stort nederlag i første runde med 20,01 prosent stemmer. Nicolas Dupont-Aignan overbeviste på sin side kun 4,7 prosent av franskmennene. Marine Le Pen annonserte sist helg at Dupont-Aignan vil bli hennes statsminister hvis hun vinner valget 7. mai.

Innstrammingens vendepunkt i 1983

De «europeiske splittelsene» mellom de ulike kandidatene, også dem fra samme politiske familie, er kun en liten del av sprekkdannelsene som har dannet seg i de to store tradisjonelle partiene, Sosialistpartiet og Republikanerne.

Når det gjelder sosialistene, må man gå tilbake til 1960-tallet for å finne utgangspunktet for splittelsen. Som Georges Saunier, førsteamanuensis ved Universitetet i Cergy-Pontoise, skriver i en artikkel fra 2011 (“De la Communauté à l’Union européenne. L’action européenne de François Mitterrand (1981–1995)”) var det fra den tiden av slik at “det tidligere SFIO (Section française de l’Internationale ouvrière) faktisk inkluderte en nokså sterk proeuropeisk retning som følge av en mindre marxistisk samfunnsvisjon og en mer reformistisk tilnærming til maktapparatet. Denne tendensen vedvarte i partiet gjennom 1970-tallet. Men fra slutten av 1960-årene fikk en politisk mer radikal, og tredje verden-ideologisk retning, større plass. Dette politiske synet motsatte seg direkte en fellesskapsprosess som ble ansett som for liberal og for USA-vennlig.”

Men det var i 1983 at kløften innad i sosialistpartiet virkelig oppstod. Etter to år i presidentvervet, innser François Mitterrand snart at venstresidens politikk vanskelig lar seg gjennomføre i en stadig mer liberal verden.

“I 1983 blir denne sosialismen «à la française» konfrontert med og bryter sammen av de harde kravene om realisme når det gjaldt det å være en del av den europeiske økonomien,” forklarer Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og spesialisert innen europastudier. “Den indre splittelsen som da oppstår i PS, deler medlemmene inn i de som er for fokus på nasjonale anliggender for ikke å bryte med løftene fra 1981, med utmelding av det europeiske monetære samarbeidet som resultat, og de som mener at å forlate samarbeidet vil være galskap og det samme som å skrive under på en uopprettelig økonomisk nedgang for Frankrike.”

Mitterrand legger en stor del av sine sosiale valgløfter på hyllen (økonomisk vekst via økt forbruk, lønnsøkninger,…) og vier seg til bekjempelsen av inflasjon og til å fortsette det europeiske monetære samarbeidet. “I PS oppstår det et særdeles spent forhold mellom tilhengerne av drømmen og tilhengerne av realismen, vel vitende om at det ene nødvendigvis ekskluderer det andre. Tretti år senere står man på akkurat samme sted. Det er en sterk motsigelse mellom det å velge et liberalt Europa og det å gå for en velferdsstat i fransk drakt,” sier Orban.

Philippe Séguin og Maastricht

I 1992, mens sosialistene allerede er gjort sårbare, strides høyresiden (da kalt Rassemblement pour la France, RPR) om godkjenningen av Maastricht-traktaten. I 1986 hadde Enhetsakten blitt inngått med målet om å forberede overgangen til det europeiske indre markedet innen utgangen av 1993.

Maastricht-traktaten går imidlertid mye lenger. Mens hensikten var å skulle kunne håndtere den tyske gjenforeningen og å gi Europa større tyngde i møte med USA og Japan, blir nå Det europeiske fellesskapets kompetanser utvidet (til miljøspørsmål, energi og forskning), unionsborgerskapet innføres og Den økonomiske og monetære unionen planlegges. Fellesvalutaen, euro, ser dagens lys i 1999, fri bevegelse av kapital sikres, Den europeiske sentralbanken opprettes og garanteres uavhengighet (en konsesjon til Tyskland), og “konvergenskriteriene” mellom medlemsstatene innføres (de nevnte kravene til statsbudsjett og ‑gjeld).

Jacques Chirac, den fremtidige franske presidenten (fra 1995 til 2007), er på denne tiden partileder for RPR og gir sin støtte til traktaten. Men en stor del av aktivistene og nesten halvparten av de folkevalgte fra høyresiden er mot, med den karismatiske representanten fra Vosges, Philippe Séguin, i spissen. I omgangskretsen til Séguin finner man den unge parlamentarikeren François Fillon som tar avstand fra Frankrikes overføring av selvråderett til det som skal bli Den europeiske union. De gaullistiske idéene står ennå sterkt, og det er ikke snakk om å kompromisse med landets selvstendighet. For Frankrike er i ferd med å overføre en god del av sin økonomiske og monetære selvråderett til det som fremdeles er Det europeiske fellesskapet.

Den 5. mai 1992 holder Philippe Séguin en tale i nasjonalforsamlingen, “Discours pour la France” («Tale for Frankrike») som skal etterlate et varig inntrykk. I en artikkel fra 2014 («Le RPR face au traité de Maastricht : divisions, recompositions et réminiscences autour de la dialectique souverainiste»), byr historikeren Jérôme Pozzi på et utdrag som oppsummerer hovedtanken i deler av den franske høyresiden i 1992:

“Logikken om en økonomisk og politisk gjensidig avhengighet som ble utarbeidet i Maastricht, er en billigkjøpt logikk som er grunnleggende antidemokratisk, liberal kun i skinnet og fullstendig teknokratisk.”

I kampanjen før folkeavstemmingen om traktatens godkjenning, blir Philippe Séguin lederen for nei-siden og står dermed mot president François Mitterrand. Den 20. september 1992 seirer ja-siden, men kun med 51,04 prosent av stemmene.

Har høyresiden egentlig kommet seg helt etter dette dilemmaet mellom det å styrke nasjonal selvråderett og det å bidra til en videre europeisk utvikling? Nicolas Sarkozy foretrakk det sistnevnte mellom 2007 og 2012, mens François Fillon lot til å helle mot førstnevnte i valgkampen nå sist.

“Det vil være vanskelig for høyresiden å forsvare tilhørighet til Europa og samtidig en styrking av nasjonal selvstendighet,” mener Franck Orban. “Men jeg anser i bunn og grunn Fillons høyrestandpunkt som suverenistisk, med en mellomstatlig forbundsmodell av EU. Mens Nasjonal front ikke er suverenistisk, men nasjonalistisk og ønsker å trekke Frankrike ut av EU og eurosamarbeidet.”

2005 og den endelige splittelsen – og dommen i 2017

Den endelige splittelsen om Europa har de ennå i vente. Den kommer i 2005 og treffer sosialistene hardt.

Dette året ønsker daværende president Jacques Chirac å få godkjent traktaten om en europeisk grunnlov ved folkeavstemming. Grunnloven er ment å ivareta og dermed erstatte alle tidligere traktater, og støttes av deler av PS med partileder François Hollande i spissen, mens andre er imot fordi den oppfattes som for liberal. Jean-Luc Mélenchon, som på den tiden fremdeles er medlem av partiet, støtter nei-siden. Det er også den som går seirende ut av folkeavstemmingen 29. mai 2005 med 54,68 prosent av stemmene. Mye av innholdet i traktaten blir imidlertid likevel godkjent, via en liten omvei. For i 2007 godkjennes Lisboa-traktaten – en avtale som Nicolas Sarkozy gikk inn for og som innbefatter størsteparten av bestemmelsene fra grunnlovstrakaten fra 2005 – i en parlamentarisk beslutningsprosess.

Figur: Wikimedia Commonscba

Meningsmålinger før det franske presidentvalget, Macron mot Le Pen. Grafikken viser gjennomsnitt over en 14-dagersperiode.

23. april ga 24,01 prosent av velgerne sin støtte til Emmanuel Macron. De andre kandidatene med tilknytning til de to tradisjonelle partiene og som tapte i første valgrunde (Benoît Hamon og Jean-Luc Mélenchon knyttet til PS, François Fillon og Nicolas Dupont-Aignan knyttet til LR), fikk til sammen 50,65 prosent av stemmene. De har alle en oppgave foran seg: Å få slutt på 30 års vaghet rundt EU-spørsmål, klarlegge og oppdatere både unionens styringsstruktur og hvordan Frankrike skal forholde seg til denne i forhold til dagens behov.

Å hoppe opp og ned og rope “Europa!” har aldri ført til noe. Kanskje bortsett fra å bidra til Nasjonal Fronts ve og vel. Marine Le Pen fikk 21,3 prosent av stemmene 23. april. Hvor mange blir det i siste runde?

Klokken er litt over 21.30 på Zénith i La Villette, nordøst i Paris 17. april. Denne mandagskvelden det ingen rockekonsert her, men klokken 20.20 startet et heidundrende møte med Front nationals president. Salen er nesten fylt til randen. Nesten 6000 Marine Le Pen-sympatisører har kommet hit for å bejuble henne, politikeren som enkelte tilhengere betrakter som en «ny Jeanne d’Arc som ikke vet det selv».

«Nasjonalisme er ikke aggressiv, den vokser utover seg selv. Men man må ikke glemme at i 1939 var det Léon Blum som erklærte krig mot Tyskland», sier Charles Delaporto rolig, en 80-åring som har vært Front national-medlem siden 1988.

Ivrig flaggvifting på Front nationals valgkampmøte (foto: Simon Fontvieille).

På tribunene som er satt opp av røde plastikkstoler, er det ikke bare snakk om blinkende pins, bannere med «Marine som president» og franske flagg som svinges hver gang kandidaten setter inn et støt eller et ekstra engasjerende utrop. Folkemassen stamper, klapper, tramper i halvmørket. Mot en av veggene kaster en prosjektor de lysende bokstavene i Marine Le Pens kampanje-slagord: «I folkets navn». Det visuelle rommet er fylt av blått-hvitt-rødt.

Det må sies at det franske flaggets farger er vesentlige for Front nationals kandidat ved presidentvalget. For skal vi tro henne er det ved valget i 2017 intet mindre enn «sivilisasjonen som står på spill».

«Våre motstandere tror at Frankrikes tid er forbi, at vi må gå videre til andre ting, selge alt på billigsalg og velte oss i en gjørme av utemmet globalisering. Men så har du patriotene som vet, eller snarere føler, at Frankrikes tid ligger foran oss, at det er ved å være seg selv at Frankrike best kan beskytte sine barn…» roper Marine Le Pen.

Antonio Darrisseau (18), medlem av ungdomsorganisasjonen FNJ (Front National Jeunesse). (foto: Simon Fontvieille).

«Vi er hjemme hos oss selv! Vi er hjemme hos oss selv!» lyder tilhengernes taktfaste svar.

Hva som skal til for at Frankrike skal være «seg selv», vet Marine Le Pen svaret på: Sett opp grensene.

«Med meg ville det ikke ha vært noen Mohamed Merah!»

Nasjonal preferanse ved ansettelser, et fransk samfunn «plaget» av skikker innført av den utenlandske befolkningen og «bandelovene» i forstedene. For ikke å glemme de mange anklagene mot «systemet» bestående av elitene i politikk og medier. «Gi oss Frankrike tilbake, for pokker!», utbryter FN-lederen.

Alle Front nationals klassikere er med, men noen presiseringer må tilføyes. Marine Le Pen anser seg som den nasjonale uavhengighets eneste vokter, og hun erklærer at hun med det samme hun får makten vil «organisere et møte mellom statslederne (i EU-landene, red.anm), men uten de europeiske institusjonene.”

For å stoppe den «enorme innvandringen», «som er dramatisk for Frankrike», og som medfører, hvis man skal tro Marine Le Pen, en «tredje-verden-gjøring» av landet, forlanger den blå rosens kandidat «en øyeblikkelig utsettelse av den lovlige innvandringen, for å utrede situasjonen», og innføre en mer «drastisk» innvandringspolitikk.

Som et sikkerhetstiltak vil Marine Le Pen, foruten de 15 000 stillingene hun vil skape i ordensstyrkene og de 40 000 fengselsplassene, ta seg av de såkalte S‑merkede (personer som sikkerhetstjenesten gir den hemmelige betegnelsen ‘klasse S’ som «trussel mot landets sikkerhet”) på sin egen måte: «Hvis en S‑merket er utlending, blir vedkommende utvist til hjemlandet». Hvis han har dobbelt statsborgerskap blir han «utvist fra landet», og hvis han er fransk blir han «fratatt sine rettigheter».

Og man kan i det minste si at Marine Le Pen er overbevist om de gode følgene hennes tiltak vil få for Frankrike. Etter å ha hevdet at mediene og politikerne prøver å «få oss til å glemme navnene» på ofrene fra de siste terrorangrepene og «gå videre til andre saker», fortsetter hun uten blygsel: «Med meg ville det ikke vært noen Mohamed Merah (S‑merket fransk-algerier som sto bak angrepene i mars 2012. red.anm)». «Og drapsmennene på Bataclan som spredte blod over Paris i november 2015, hadde ikke engang kommet inn i landet vårt!»

Med mindre Frankrike omringes av en hermetisk mur, er et slikt utsagn i det minste dristig. Men det er ikke så viktig, for Front nationals medlemmer og tilhengere jubler. «Islam ut av Frankrike!» roper noen bakerst i salen. Marine Le Pen vet å spille på kollektive følelser og har tydeligvis bestemt seg for å gjøre talen sin enda litt mer radikal. Bare dager unna første runde ligger alle de fire tet-kandidatene på rundt 20 prosent oppslutning på meningsmålingene. Man må skille seg ut.

Tilhengernes sang, molotov-cocktail og Femen

Uansett, hvis det er én grense som er hermetisk, er det grensen mellom Front nationals medlemmer og dem som regner seg som anti-fascister. Allerede fra klokken 18.20 har rundt 60 av de sistnevnte flokket seg rundt metrostasjonen på Porte de Pantin. Politifolk og sikkerhetsstyrker med hjelmer og skjold sperrer veien for dem ved Zénith de la Villette. Åtte lastebiler står parkert langs veien som leder til Marine Le Pens møte. Ved siden av selve Zénith står det tretten til, sammen med en anti-opprørsbil.

Dagen før i Aubervillier, under en antifascistisk demonstrasjon mot FN-lederens ankomst, kastet et femtitalls personer prosjektiler mot politiet, som svarte med å skyte tåregass. «Hvis Marine Le Pen kommer forbi utløser hun en tredje verdenskrig!» sier Thiago Alves Da Silva, medlem av Anonymous’ parisiske fellesskap, og viser fram en Guy Fawkes-maske. Litt lenger unna stemmer en annen «antifa»-forkjemper, Kamel, i med le Chant de Partisans (Partisanersangen, den franske motstandsbevegelsens sang under andre verdenskrig, red. anm).

«Det er hyggelig, når man har med slike vichyister å gjøre (tilhengere av Vichy-regimet, red.anm)», sier den unge mannen i en fortrolig tone, han snakker om Front nationals medlemmer.

Parlamentsmedlemmet Gilbert Collard eskorteres av politiet til Front nationals valgmøte mens fornærmelsene hagler fra motdemonstranter. (foto: Simon Fontvieille).

I 19-tiden kommer Gilbert Collard, parlamentsmedlem for Gard og FN-tilknyttet, for å delta på møtet. En molotov-cocktail kommer susende og knuser i en gul flamme ikke langt fra parlamentsmedlemmet. Fornærmelsene hagler idet politiet går imellom: «Stikk! Pell deg vekk! Dust, fascist!»

«Pøh, det er de som er fascistene, dette er knebling av ytringsfriheten!» sier representanten til Vox Publica idet politiet og FNs ordensvakter eskorterer ham inn til møtet.

Hvis sammenstøtene mellom politiet og militante antifascister fortsetter frem til klokken 20.30, vil ingen klare å bryte barrieren som ordensstyrkene har satt opp. Bortsett fra tre medlemmer av den feministiske bevegelsen Femen, faste uroelementer på FNs samlinger, som klarer å komme seg helt fram til Zénith. Den første av dem fanges og bringes ut av vaktene klokken 19.15. Rundt 20.35, akkurat idet Marine Le Pen sier alt ondt hun kan komme på om muslimske slør, klarer en annen å komme seg opp på scenen i et brøkdelssekund, før hun slenges i bakken og føres ut av sikkerhetsvaktene. «Der ser man hvordan de forstyrrer møtet til den eneste kvinnen som forsvarer kvinner!» sier Front nationals president hånlig. En halvtime senere blir en tredje Femen-aktivist plukket opp i nærheten av flokken av TV-kameraer. «Hurpe! Forbannede hore!», roper en ung tilhenger med briller.

Klokken 22.30, etter en siste oppfordring til å «slåss for seier», begynner tilhengerskaren å forlate Zènith de la Villette. For Hervé, en 42 år gammel høyere funksjonær fra Paris og tjueårig medlem av FN, var møtet «prikkfritt, Marine var i kjempeslag.»

Avslutningen av Front nationals valgkamparrangement: Tilhengere flokker seg om Marine Le Pen (i rødt i midten). (foto: Simon Fontvieille).

Men ikke kom her og si at forslagene Front national fremmer tilhører det ekstreme høyre. «Jeg mener at det er det egentlige høyre», svarer Aude, en student på 22 år.

Utenfor selger noen ungdommer eksemplarer av l’Action francaise for 4,50 euro. TV-kanalen La Une har hengt seg opp i ordet «Frexit». På Porte de Pantin har et togsett på metroens linje fem sluppet ut en skokk med tilhengere på vei hjem fra møtet. En uteligger med flekkete bukser, ledsaget av en forkommen hund, tigger blant de reisende. Ett av FNs fremste argumenter for ikke å ta imot innvandrere er at man må prioritere å hjelpe Frankrikes egne hjemløse. Men i linje 5s togsett er det ingen som gir så mye som en mynt til den ulykkelige. Kanskje Marine Le Pens trofaste tilhengere har en grense rundt hjertet?

Det var opprinnelig snakk om en gradvis innføring av en månedlig og betingelsesløs ytelse på 750 euro til alle franskmenn. Ytelsen skulle finansieres av en skatt på roboter. Årlig ville tiltaket koste 400 milliarder euro. Hamon har siden endret på forslaget. Ytelsen, som ikke vil overskride 600 euro, vil være forbeholdt voksne fra 18 år til pensjonsalderen som tjener mindre enn minstelønnen ganget med 1,9 – det vil si under 2800 euro. Man kan da ikke lenger snakke om en universell ytelse, siden den ville berøre kun 19 millioner personer. Kostnaden ville også reduseres til 35 milliarder.

Foto: Mathieu Delmestre/Parti socialiste cbnd

Sosialistpartiets presidentkandidat Benoît Hamon under et valgkamparrangement om borgerlønn 3. april.

Men hvem vet? Det blir kanskje en universell ytelse allikevel. Hamon akter nemlig å avgjøre hvorvidt tiltaket vil kunne gjelde for alle, ved å innkalle involverte instanser til en stor felles forhandling. Uansett er det allerede flere land, hvorav Finland og India, hvor borgerlønn prøves ut. Derfor ønsket Vox Publica å snakke med Gaspard Koenig. Koenig er utdannet filosof ved École Normale Supérieure, han er forfatter og tidligere bankmann med erfaring fra Den europeiske bank for gjenoppbygning og utvikling. Han var også taleskriver for Christine Lagarde da hun var Nicolas Sarkozys finansminister.

Koenig grunnla den liberale tankesmia Génération Libre i 2013, og han er blant de mest fremtredende intellektuelle i Frankrike som aktivt engasjerer seg i spørsmålet om borgerlønn.

Vox Publica: I januar vant president Francois Hollandes tidligere utdanningsminister Benoît Hamon sosialistpartiets primærvalg, med et banebrytende forslag om en betingelsesløs borgerlønn. Denne nyskapende idéen blir nå en del av den offentlige debatt i Frankrike. Hva mener du om det?

Gaspard Koenig: Dette er selvsagt en veldig god nyhet. Det dreier seg om en ny og moderne tanke. Allikevel er borgerlønn på et vis gammelt nytt i Frankrike. Allerede i 1970-årene ble det nevnt i Stoffaës-rapporten. Rapportens inspirator var Lionel Stoleru, som hadde beskrevet borgerlønn i Hvordan få bukt med fattigdom i rike land, publisert i 1974. Stoleru var selv inspirert av Milton Friedman, amerikansk økonom som hadde argumentert for borgerlønn i USA i 1960. I 1979 ble også Stoffaës-rapporten gjenstand for analyse under Michel Foucaults forelesninger ved Collège de France. Politisk sett har forslaget vært en del av de grønnes program veldig lenge. For ca. ti år siden var også Christine Boutin, leder i Kristendemokratene, den første kvinnelige politikeren til å erkjenne nødvendigheten av et slikt tiltak … Til slutt var borgerlønn et av de ti punktene i Nathalie Kosciusko-Morizets program da hun stilte til valg i høyresidens primærvalg.

VP: Nathalie Kosciusko-Morizet, Benoît Hamon… Det ser ut som om borgerlønnen møter økt interesse blant politikerne…

Koenig: I tankesmia Génération libre har vi, sammen med l’Association pour l’instauration du revenu d’existence (Red.anm.: Forening for innføring av borgerlønn), som vi samarbeider med, bidratt til økt interesse for idéen i den offentlige debatten. Vi har lagt fram svært konkrete forslag med tall. Men for litt siden skjedde noe typisk fransk: borgerlønnen ble nevnt i en offentlig rapport bestilt av regjeringen. I januar 2016 skrev Det nasjonale senter for digital kommunikasjon to avsnitt om temaet i en rapport. Dette ble etterfulgt av en rapport fra Conseil économique, social et environnemental, (Red.anm.: Nasjonalt råd for økonomi, samfunn og miljø) og til slutt en rapport fra Senatet, som hadde rådført seg med meg om emnet, og var positivt innstilt. Borgerlønnen var plutselig blitt et helt berettiget spørsmål, det er ganske interessant.

En ide i medvind

VP: Hvordan kan man, utenom disse offisielle initiativene, forklare at borgerlønnen tas opp akkurat nå? Har det med globalisering å gjøre? Digitalisering av arbeid?

Koenig: Tanken er allerede svært populær i Silicon Valley, California. Elon Musk, grunnlegger og toppsjef i romfartsselskapet Space‑X, har sagt seg positiv til borgerlønn. Holdningen kan gjerne oppsummeres slik: «Robotene vil ta over jobbene våre – hva kommer vi da til å gjøre med dem som blir arbeidsløse?» OK, det er ikke helt slik vi ser på det, men det viser hvor aktuelt temaet er blitt internasjonalt. Vi må også innse at de sosiale ordningene skapt under den industrielle perioden er gått ut på dato og setter mannen i gata i umulige situasjoner. Ken Loachs film I, Daniel Blake, som vant gullpalmen i Cannes i fjor, gir et godt eksempel på helvetet i det sosiale byråkratiet.

Til slutt vil jeg legge til at vi i dag ser en tydelig utvikling i den liberale tankegangen, for eksempel hos de amerikanske libertarianerne. Dette kan forklare at ideen om borgerlønn er kommet på mote igjen. Det finnes «negative friheter», det vil si at man «skal ikke plage andre». I utviklingen vi er vitne til, fjerner man seg fra «negative friheter», (alt som ikke plager andre er tillatt), frihetene er mer reelle. I spissen for denne utviklingen finner vi filosofer som noen kaller «bleeding heart libertarians», det vil si «libertarianere med stort hjerte», som filosofen Johan Tomasi, professor ved Brown University og forfatter av Free Market Fairness, publisert i 2012. Hans kjepphest er at individer må gis mulighet til å bli selvstendige, gjennom opplæring og borgerlønn. Så tidlig som i 1990 forsvarte Philippe Van Parijs borgerlønnen i Real freedom for all. I dag omgås han disse «bleeding heart libertarians». Dermed kan vi si at vi er vitne til en vesentlig utvikling i den liberale filosofien.

VP: La oss komme tilbake til selve borgerlønnen. I februar publiserte du essayet Liber sammen med økonomen Marc de Basquiat. I essayet beskriver dere deres egen visjon om og modell av borgerlønn. Kan du beskrive den for oss?

Koenig: I prosjektet vårt får alle som oppholder seg lovlig i landet en betingelsesløs inntekt på 500 euro i måneden. Hvorfor innføre en universell og betingelsesløs lønn? I vårt samfunn øker antallet frilansarbeidere betydelig. Allikevel er systemet vårt bygget på at man skal tvinges tilbake til lønnet arbeid om man ved et uhell mister jobben. Disse ad hoc-ytelsene er ikke tilpasset et enkeltmannsforetak med inntekt som varierer kanskje fra 500 euro den ene måneden til 1000 den andre måneden. Det er nødvendig å finne et mer fleksibelt og systematisk sikkerhetsnett. Så til beløpet. Hvorfor 500 euro? Fordi hovedmålet vårt er å få bukt med stor fattigdom samtidig som vi tar hensyn til dagens virkelighet. Beløpet, som stort sett er godkjent av veldedige organisasjoner som Le Secours catholique (red.anm.: katolsk hjelpeorganisasjon, medlem i Caritas), skal dekke de grunnleggende behovene: mat, klær, kommunikasjon, energi og transport. Vi har funnet ut at borgerlønnen ikke vil omfatte boutgifter, da dette er altfor avhengig av den enkeltes situasjon.

VP: Man kommer jo ikke langt med 500 euro …

Koenig: Nei, og det er ikke snakk om å kunne gjøre alt man ønsker seg. Borgerlønnen skal bidra til at man spiser seg mett og slipper fattigdom. Dette er et utgangspunkt for å kunne ta frie valg, fordi pengeproblemene er ute av så vel individets liv som politiske taler og programmer. Se for eksempel på samfunnsspørsmål som prostitusjon eller surrogati. Ikke sjelden hører man at «folk gjør det eller det fordi de er fattige og ikke har noe valg, så blir det forbudt». Borgerlønnen blir da hjørnesteinen i systemet vårt, hvor folk dog lever av lite, men allikevel har et valg. Dette vil også gjelde for lavtlønnede stillinger. Med borgerlønnen vil ansatte som gjør rent i toalettene på en båt for 7 euro timen, kunne velge bort et slikt arbeid. De vil til og med kunne øke lønnen sin, siden de vil ha forhandlingsgrunnlag. Om arbeidsgiverne mener dette er viktige jobber, blir de nødt til å betale bedre for dem!

Sammenslåing av velferdsytelser

VP: Hvordan er disse 500 euro tenkt finansiert? Er det snakk om å slå sammen de ulike eksisterende ytelsene?

Koenig: Borgerlønnen ville være en sammenslåing av følgende ytelser: RSA (red.anm.: «revenu de solidarité active», en ytelse på ca. 400 euro i måneden for personer uten inntekt), «prime d’activité» (red.anm.: en tilleggsytelse på 100 euro per måned for personer med lav arbeidsinntekt) og barnetrygd. Hvert barn ville fra fødselen av få halvparten av borgerlønnen, og det ville da være foreldrenes ansvar å forvalte den. I praksis vil borgerlønnen bestå av en skattelette pålydende 500 euro, som vil finansieres via en skatt, betalt av alle, på 25 prosent av vedkommendes samlede inntekt. Alle betaler skatten sin, med et fradrag på 500 euro, som da utgjør borgerlønnen.

Gaspard Koenig: Forkjemper for borgerlønn i Frankrike. (foto: Bruno Klein)

La oss ta et eksempel. Du tjener 800 euro i måneden, du skylder 200 euro i skatt og staten skylder deg 500 euro. Da får du 300 euro. Har du ingen inntekt, får du 500 euro. Tjener du 2000 euro, betaler du ingenting, siden borgerlønnen dekker akkurat skatten din på 500 euro. Heter du Liliane Bettencourt (red.anm: arving av L’Oréal-gruppen som har Frankrikes største formue), betaler du en million euro i skatt minus 500 euro. Det dreier seg om et gradert system hvor det alltid lønner seg å jobbe, og som bidrar til at man går tilbake til arbeid. Det finnes andre fordeler, som en betydelig forenkling av skattesystemet, en automatisk justering av inntekten og større forutsigbarhet. Siden dette er noe alle vil ha krav på, vil ingen behøve å føle seg stigmatisert. Antallet personer som lar være å søke om RSA når de har krav på det, varierer mellom 30 og 60 prosent … det sier litt!

VP: En av de største innvendingene mot borgerlønnen er at den ikke er rettferdig, siden den rike får like mye som den fattige. Hva sier du til det?

Koenig: Dette kompenseres jo av skatten. Den rike betaler mer skatt enn den fattige, dette er veldig egalitært.

VP: Hvordan vil borgerlønnen kombineres med andre sosiale ytelser, arbeidsledighetstrygd for eksempel? Hvor blir det av den franske velferdsstaten?

Koenig: Grunnmuren i velferdsstaten er lønnsmottakerne, mens borgerlønnen tar utgangspunkt i at disse på sikt vil forsvinne. Man da kan man med god grunn lure på om man må revurdere hele systemet, noe jeg i utgangspunktet heller til. Men skulle man, parallelt med borgerlønnen, avskaffe minstelønnen og privatisere arbeidsledighetstrygden, blir vårt forslag umulig å gjennomføre. Når hovedmålet er at ekstrem fattigdom forsvinner, kan vi danne allianser på tvers av politisk tilhørighet. Derfor er ikke forslaget vårt ensbetydende med å endevende velferdsstaten. Modellen vår vil ikke føre til ekstrautgifter, og den lar seg forene med dagens ytelser: minstelønn, sosialboliger, bostøtte, arbeidsledighetstrygd, sykeforsikring …

Færre eller flere jobber med robotisering?

VP: Hva er forskjellene på ditt og Hamons syn på borgerlønnen?

Koenig: Hamon tenker i utgangspunktet riktig: han har forstått at systemet må reformeres og at individet trenger større autonomi. Han var jo opprinnelig en outsider i sosialistpartiets primærvalg, og hadde dermed ingenting å tape ved å drøfte en idé som allerede var en del av den offentlige debatten. Samtidig setter han dagsorden for debatten om morgendagens samfunn. Hans utgangspunkt er det samme som vårt: en månedlig basisinntekt til alle, som dekker grunnleggende behov og sikrer større individuell handlefrihet/autonomi. Et slikt system vil gjøre kontrollene fra myndighetene unødvendige. Ser vi bort fra beløpet (red.anm: På sikt foreslår Hamon en månedlig borgerlønn på 750 euro), er den første forskjellen at Hamons forslag ikke er særlig godt sydd sammen eller gjennomtenkt. Spør man hvordan det hele blir finansiert, er han vag, og forteller at de ulike sosiale partnere (fagorganisasjoner, arbeidsgiverne, men også representanter fra sivilsamfunnet) må snakke sammen; han nevner også en skatt på robotene. Dette utgjør den største forskjellen mellom hans forslag og vårt. Hamon mener nemlig at robotene bidrar til at det blir mindre menneskestyrt arbeid. Han tenker at «siden det blir færre jobber, må folk sikres en inntekt». Det er derfor han ønsker å finansiere borgerlønnen og sosiale ytelser med en skatt på robotene. Etter min mening er ikke hans borgerlønn et sikkerhetsnett som vil bidra til å skape en ny verden, men snarere et tiltak som vil gjøre at alt står stille i et samfunn hvor man frykter framtiden. Når Bill Gates foreslår en skatt på robotene, er det snarere for å slå alarm om iboende farer ved kunstig intelligens.

VP: Oppsummert, mener du at det er langt fra sikkert at Hamons spådom om færre jobber går i oppfyllelse?

Koenig: Det stemmer. Vi deler Joseph Schumpeters syn på «kreativ destruksjon». For hvert teknologisk gjennombrudd, forsvinner flere områder av vår økonomi, mens nye ser dagens lys. Helt siden Aristoteles har man fryktet at arbeid kommer til å ta slutt. Men man kan jo ikke forutse de nye jobbene. At arbeid kommer til å ta slutt, er det overhodet ingen enighet om, og vi er vitne til en levende debatt om økonomi. Når det gjelder denne skatten på robotene, mener jeg at det ikke henger på greip. I Frankrike er folk skeptiske til roboter. Jeg mener at bruk av roboter i fabrikkene våre vil bidra til økt produktivitet. I schumpetersk forstand er det nettopp dette gjennombruddet som vil skape nye jobber. I Frankrike betaler bedriftene mer skatt enn i andre europeiske land. Innfører man en borgerlønn finansiert gjennom en skatt på robotene, dreper man landet!

Liberal ide, redning for sosialistene?

VP: Det franske sosialistpartiet vant alle valgene i 2012, men er nå en tydelig outsider. Kan ikke borgerlønnen hjelpe det på rett spor igjen, i hvert fall blant intellektuelle?

Koenig: Idéen kommer jo så vidt jeg vet ikke fra sosialistene, kanskje mer fra de grønne. Økonomen Daniel Cohen og noen andre venstreorienterte, er villige til å diskutere tanken, og innser at den ikke er helt absurd. Men ingen venstreintellektuell har altså verken lagt det fram eller forsvart det …

VP: Flere ulike filosofiske bevegelser har forsvart borgerlønnen. Du definerer deg selv som liberal. Hvem inspirerer deg? Milton Friedman, som du nevnte tidligere?

Koenig: Ja, jeg kjenner meg noe igjen i Friedman. Men hos ham er borgerlønnen mer en nødløsning. Han tenker nok at «skal man hjelpe de fattige, er det best å gjøre det uten paternalisme». Borgerlønnen er ikke en del av grunnmuren i systemet hans. Den østeriske økonomen Friedrich von Hayek skrev jo om å skape et sikkerhetsnett, men uten at det var ordentlig gjennomtenkt. Ifølge de «bleeding heart libertarians» vi snakket om, må vi ut av en negativ frihet for å kunne bli selvstendige, og dette bidrar borgerlønnen til. Dette er virkelig det vi står for. Fellesskapet og staten har en rolle. Og meningen med denne, er nettopp at individet, uansett fremtidsplaner, skal kunne frigjøre seg fra staten. Der er vi virkelig uenige med en god del representanter fra venstresiden. De mener nemlig at takket være borgerlønnen, vil folk kunne bruke tid på fellesskapet eller foreninger … kun om de ønsker det! Om de ønsker å surfe på Malibu eller å leve langt fra alle som misantroper, må gruppen kunne tillate det!

VP: Finnes det ingen tenker som virkelig appellerer til deg? Hva med Thomas More, som skal ha oppfunnet borgerlønnen i Utopia?

Koenig: Thomas More? Du tuller vel? Det står jo to linjer om det i boka, så man vet egentlig ikke hva han snakker om. For meg er Mores Utopia ingenting ringere enn helvete på jord. Det er et selvforsynt kommunistisk samfunn som dreper friheten, 100 prosent styrt av staten. Etter min mening er den mest interessante tenkeren for meg Thomas Paine, en engelskmann som tok del i den franske revolusjon, og som hadde lest både John Locke og Jean-Jacques Rousseau. Ifølge sistnevnte eide alle alt i starten, så ble det slutt på det da noen få tok eierskap over jorden. Dette tok Paine til seg. Men han mener også at å bli rik gjennom arbeid og verdiskapning er legitimt, og denne tanken er mer beslektet med Locke. Hvordan finne tilbake til den tapte, opprinnelige likheten? Paine mener at borgerlønnen kan kompensere for tap av naturlig eiendom/eiendomsrett. «Det spiller ingen rolle at noen få blir veldig rike, så lenge ingen blir fattig som en konsekvens av det» – er ikke dette fantastisk? For meg er dette kjernen i denne filosofien, det vil si at dette er en filosofi som i sin kamp mot fattigdommen fordeler godene uten å bekjempe ulikhetene.

VP: 16. februar stemte Europaparlamentet mot borgerlønn. Er det realistisk å tenke på borgerlønn som et europeisk tiltak?

Koenig: Nei, det er ikke realistisk i det hele tatt. Jeg er helt imot å innføre borgerlønnen i hele EU, det finnes for mange forskjeller mellom landene. I Romania er gjennomsnittslønnen på 300 euro. Hva tror du borgerlønnen blir da?

Vox Publica har snakket med tegneseriens manusforfatter, François Durpaire, historiker og førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Cergy-Pontoise. Durpaire har kulturelt mangfold i Frankrike og i USA som spesiale, og skrev den første franskspråklige biografien om Barack Obama.

Vox Publica: Hvorfor tok dere for dere denne ukronien, i form av to album i serien La Présidente, og hypotesen om at Marine Le Pen vinner det franske presidentvalget i 2017?

Det andre albumet av tegneserien La Présidente. (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

Durpaire: Da vi bestemte oss for å lage denne tegneserien, var det fordi det i 2014 hadde vært to valg der Front National ledet etter første valgrunde: Kommunevalget, og valget til Europaparlamentet der de fikk mer enn 24 prosent av stemmene. Det samme skjedde ved regionalvalget i 2015. Det var kun på grunn av en overføring av stemmer (taktisk stemmegivning, red.anm), og en “alt unntatt Le Pen”-holdning, at de ikke gikk av med seieren i andre runde. Hadde vi hatt et amerikansk system med kun én valgrunde, ville Front National vært det klart største partiet i Frankrike.

Selv om vi ikke mener at en Le Pen-seier i valget i 2017 er uunngåelig, ser vi det som høyst mulig. Det som skjer i disse dager ser jo ut til å bekrefte dette.

VP: Hvorfor?

Durpaire: Vel, på grunn av to aktuelle nyhetssaker. For det første har vi, i internasjonal sammenheng, kombinasjonen av Brexit og Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget. Valget av milliardæren har overrumplet det internasjonale samfunnet og gir Marine Le Pen bekreftelse. Nå kan hun si: “Bare se der, amerikanerne gjorde det! Og i møte med Trump, trengs det en fransk Trump!”. Det andre er Fillon-faktoren. Hadde ikke høyresidens presidentkandidat, François Fillon, vært innblandet i saken om konen Penelopes fiktive stilling som parlamentarisk assistent, hadde han utvilsomt vært favoritt i presidentvalget. Men det er han ikke lenger, og siden naturen frykter vakuum, utnytter Marine Le Pen denne situasjonen.

Identitetsbasert nasjonalisme

VP: Hvordan forklarer du den økte oppslutningen som Marine Le Pen og Front National nå opplever?

Durpaire: Det er en slags internasjonal bølge av identitetsbasert nasjonalisme som Marine Le Pen surfer på. Bare se på det som skjedde 21. januar i Koblenz i Tyskland, der flere europeiske høyreekstreme partier frydet seg over Brexit og Donald Trumps valgseier. Når det gjelder Frankrike, kan Marine Le Pens suksess forklares med det sinnet som mange franskmenn kjenner på. Det er et ønske om å rokke ved hele systemet, å stikke hånden inn i vepsebolet, om det så er ved å gi en stemme til Marine Le Pen, eller ved å unnlate å stemme. I Frankrike er det et vedvarende sinne som på én side kan forklares av korrupsjonssakene og frykten for sosial degradering, men også av det gradvise sammenbruddet til de politiske ideologiene siden Berlinmurens fall. Denne kollapsen har ført med seg en mistro til politikken, og skapt avstand mellom folket og de folkevalgte.

Vi har kanskje også et problem i Frankrike med politisk dannelse. Vi klarer ikke helt å ta inn over oss at en politiker ikke klarer alt! Vi er i en dyp politisk krise, og der kommer Marine Le Pen og sier: “Er du sint, stem på meg!”, men det er jo kun for å lokke til seg flest mulig velgere. Ta for eksempel det økonomiske programmet til Front National som trekkes mellom Florian Philippots (red. anm.: Marine Le Pens hovedrådgiver) orientering mot statsstyre på den ene siden og ultraliberalismen til Marion Maréchal-Le Pen (red.anm.: niesen til Marine Le Pen) på den andre. Det er på en måte som Trump, som får stemmer fra Michigans arbeiderklasse samtidig som han lover lavere skatter til de aller rikeste. Uten sammenheng og amatørmessig. I tillegg hverken forbereder eller behersker Marine Le Pen alle sakene sine. Dette så vi nok en gang i det politiske tv-programmet på France 2 den 9. februar, da hun ble fullstendig satt ut av spill av utdanningsminister Najat Vallaud-Belkacems spørsmål om utdanning. Denne amatørmessigheten hindrer likevel ikke mange franskmenn fra å stemme på det ekstreme høyre.

Utsnitt fra tegneserien: en verden der nasjonalistene vinner valg. (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

Le Pen ved makten

VP: Hvis Marine Le Pen vinner presidentvalget 2017, hva mener dere hennes første tiltak vil være?

Durpaire: Dette beskriver vi i første utgave av La Présidente. Det første hun vil gjøre, er å prøve å skaffe seg flertall i parlamentet. Hun kommer derfor til å velge en statsminister fra det klassiske høyrepartiet Les Républicains. I tegneserien ser vi for oss at hun velger Gérard Longuet, som var forsvarsminister under Nicolas Sarkozy fra 2011 til 2012. Mange mente vi var “helt på viddene», og at “han er jo heller en sentrumsmann”. Men Gérard Longuet har en politisk bakgrunn med forgreininger til det ekstreme høyre, som han fortsatt har sterke bånd til. Han var ikke minst en av grunnleggerne av den høyreekstreme bevegelsen Occident i 1964, og ble i 1967 dømt for medvirkning til overlagt vold og væpnet overfall. Men det er jo også andre mulige kandidater. I partiet Les Républicains skorter det ikke på personer som er sterkt høyreorienterte, og med en seier vil Le Pen kunne sanke inn oppslutning.  Det andre hun vil gjøre, og da i løpet av sommerferien som kommer rett etter valget, er å iverksette en massiv uttransportering av papirløse utlendinger. Hvorfor? Fordi det ikke lenger vil være behov for tilleggslover og fordi det kommer til å gi sterke og umiddelbare signaler. Se på Trump. Det er akkurat det han gjør: Han sender sterke signaler når det gjelder innvandring.

François Durpaire, manusforfatter til tegneserien der Marine Le Pen er president. (foto: Bruno Fert)

VP: Men dere går lenger i tegneserien, i og med at dere ser for dere at Marine Le Pen innfører et totalitært regime i Frankrike, der franskmenn overvåkes på nett, politiske motstandere fengsles, og den muslimske befolkningen spores ved hjelp av mobiltelefoner, offisielt for å beskytte dem. Blir dette resultatet med Front National ved makten?

Durpaire: Selvfølgelig. Særlig fordi det i Frankrike nå er en helt spesiell situasjon: terrortrussel, spenninger i forstedene. Det er et ønske om å gjenopprette orden. Front National kan bare ta i bruk den nye teknologien og innføre en fascisme versjon 2.0 som er mye mer effektiv enn den gamle. For å kunne holde på makten og for å implementere sitt politiske program som har fokus på sikkerhet, ved å si at det er for å beskytte nasjonale interesser. Det er teknisk mulig for de politiske styresmaktene å overvåke alle innbyggerne via mobiltelefoner og Internett. Alt som trengs er at de store internettoperatørene og politikerne går sammen. Som Pasolini sa det: Vi kan ha et totaliserende, ikke totalitært, system. Det vil si et system der individet ikke lenger kan skjule hemmeligheter for staten, der hele livsførselen er kjent, og identiteten er forutbestemt utenfra. Da ville staten kunne ha en fullstendig innsikt i hver og ens liv, om det så gjaldt forbruk eller kjørevaner. Bare se på hvor mye informasjon vi gir fra oss til maskiner og til teknologien. Hvis vi på et eller annet tidspunkt går over grensen, hva skjer da? Selv de teknologiske mulighetene som George Orwell så for seg i 1984 er ikke i nærheten av mulighetene vi har i dag. Hans teleskjermer er dagens webkamera. Vi betrakter, vi kan bli betraktet, man kan ta over datamaskiner og betrakte andre. Det er allerede teknologisk mulig. Så må man spørre seg hvordan man unngår at dette skjer. Men, nå skjer jo dette allerede.

En visjon av Frankrike under Le Pen. (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

Bort fra Republikken

VP: På tross av Marine Le Pens store innsats med å avdemonisere Front National, for å gjøre partiet mer presentabelt, er det ikke snakk om et “republikansk” parti i ordets rette forstand?

Durpaire: Nei, Marine Le Pen pynter på fasaden og ordbruken (red.anm.: Marine Le Pen overtok som leder av Front National januar 2011 etter sin far Jean-Marie Le Pen som hadde ledet partiet siden 1973). Men det ideologiske fundamentet til Front National har ikke endret seg. Det høyreekstreme grunnlaget er fortsatt det samme. I tegneserien ser jeg tilbake på Front Nationals røtter. Partiet ble opprettet i 1972, ut ifra den nyfascistiske grupperingen Ordre Nouveau, for å samle de tidligere poujadistene (red.anm.: tilhengere av Pierre Poujade, antiparlamentarisk politisk figur på 1950-tallet), Petain-tilhengere og nynazister. Med trikoloren som logo kopierte Front National den italienske bevegelsen Movimento Sociale Italiano, MSI, opprettet av Mussolinis støttespillere i 1946.

Foruten selve opprettelsen av partiet er det mange andre eksempler som viser at Front National ikke hører hjemme i den franske republikken. Under valgkampen til regionalvalget i 2015 var Marine Le Pen kandidat for Nord-Pas-Calais, og var den eneste kandidaten som sa at hun ville kutte støtten til kultur. I tillegg, i løpet av det samme tv-programmet, sa hun at utlendinger med lovlig opphold burde betale for å gå på offentlig skole. Hun antydet dessuten at hun ikke ville ha ventet på en juridisk bestemmelse for å ta en administrativ avgjørelse. Hva mer trengs det for å se at man befinner seg utenfor de franske republikanske prinsippene? Front National forfekter dessuten et identitetsbegrep som er etnisk fundert, og som sier at for å være fransk, må man være hvit og kristen. Det som er sikkert, er at identitetsaspektet er helt sentralt for dem, mens det sosioøkonomiske er en justerbar variabel som kommer i andre rekke. Det siste eksempelet vi har sett, er Marine Le Pen som sier, i det samme tv-programmet, at en russer kan ha dobbelt statsborgerskap med Frankrike, men ikke en person fra Senegal. Men det er jo Senegal og Frankrike som har tette historiske bånd! Hvis ikke dette handler om rase, så vet ikke jeg. En slik etnisk forståelse er dessuten veldig ikke-fransk. Allerede på 1800-tallet skilte Ernest Renan mellom Frankrikes “ønske om å leve sammen” og Tysklands mer etniske visjon. På denne tiden gjaldt det selvfølgelig konflikten om Alsace-Lorraine, men det som Renan skriver er viktig: Innbyggerne i Alsace-Lorraine kunne komme fra en tysk kultur men ha et fransk kall, fordi de ville bli franske!

VP: Dere understreker likevel i tegneserien at diktaturet som Marine Le Pens Front National innfører, er mulig helt enkelt ved at de tar i bruk lovene som er vedtatt i løpet av de siste årene i kampen mot terror, og på grunn av forfatningen fra 1958. Legger de franske institusjonene til rette for et høyreekstremt diktatur?

Durpaire: For det første må det sies at hver gang et samfunn går over til å bli diktatorisk, skjer det ganske så umerkelig. På 1930-tallet sa man “ikke bekymre dere, Hitler er en tulling!”, slik som man sier i disse dager: “Trump er en tulling!”. Det er lærdommen fra Ionescos teaterstykke Neshornet: Vi legger ikke merke til endringene som er i ferd med å skje. Når det gjelder antiterrorlovene trekker vi særlig frem loven av 23. januar 2006 som sier at man kan holdes i varetekt uten advokat i 72 timer, loven om unntakstilstand av 3. april 1955 som tillater nattlige husransakelser, og dessuten etterretningsloven vedtatt i april 2015, i kjølvannet av Charlie Hebdo-attentatet, som tillater installering av “svarte bokser” hos internettleverandører og som gir sikkerhetstjenesten rett til å foreta telefonavlyttinger. Etter attentatene ville myndighetene beskytte det franske folk og vise folk at de gjorde det. Men jeg tror ikke vi har tatt debatten og sett godt nok på hva som har ført til dette og hvilke følger det kan få. Så spørsmålet vi stiller er: “Hva skjer hvis disse lovene ender i fanget til Marine Le Pen?”. Særlig fordi hun vil kunne si “jeg hadde ikke noe med det å gjøre, jeg tar bare i bruk det eksisterende lovverket!». Lovene som er ment til å ta terrorister, kan benyttes til å skape vanskeligheter for både journalister og innbyggere. Dette er noe som burde vekke bekymring.

Marine Le Pens seiersmarsj i tegneserien La Présidente (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

VP: Og når det gjelder forfatningen fra 1958?

Durpaire: I Frankrike inkluderte ikke den femte republikkens institusjoner et maktfordelingssystem slik man har i USA. Den franske presidenten har mange flere fullmakter og parlamentet fungerer nesten som et sandpåstrøingsorgan. Det er en stor forskjell fra det amerikanske systemet der presidenten befinner seg i en helt låst situasjon hvis han ikke har flertall i Kongressen, for ikke å glemme makten som domstolene og etterretningstjenesten besitter. I Frankrike ville det være mye enklere å få i stand et autoritært regime.

Hva med motstanden?

VP: Men i løpet av de fem årene et presidentmandat varer, ville det ikke dannes opprørsbevegelser, motstand, i befolkningen, i statsapparatet og i media?

Durpaire: Angående statsapparatet tilsier historien at man ikke kan ha full tillit til dets motstandsevne. Det vil være mange tilhengere og noen få motstandere. Dette kjenner vi godt fra Primo Levis bøker. Man må heller ikke tro at politiet ikke vil følge instrukser fra et Front National ved makten. Mange politifolk gjør en utrolig flott jobb, men blant dem finner man i dag medlemmer av Bloc Identitaire (red.anm.: en regional høyreekstrem bevegelse opprettet i 2003) og Front National, som går bevisst inn i polititjeneste i ondsinnet hensikt. Det er en rasistisk og fascistisk åre som er i ferd med å forplante seg i de statlige institusjonene. Noe som man er nødt til å ta på alvor og innse at er i ferd med å utfolde seg rett foran øynene på oss, før det er for sent. Med tanke på befolkningen, så er opprør og motstand to viktige franske tradisjoner. Det har vi sett ved flere anledninger. Men demonstrasjonene som vil komme like etter Marine Le Pens valgseier vil oppfattes som antidemokratiske. Og det å gå ut i gatene for å si sin mening vil bli stadig mer vanskelig med en regjering som styrer politi og militærstyrker. Den femte republikken har dessuten et styresett som gjør det mulig for den politiske styresmakten å holde seg ved makten, å motstå kriser. Det var også slik de Gaulle hadde tiltenkt den. Institusjonene han innførte var et resultat av de to store krisene som Den andre verdenskrig og Algerie-krigen utgjorde.

VP: Hvilken betydning vil Marine Le Pens presidentskap ha i internasjonal sammenheng?

Durpaire: Når det gjelder EU, vil unionen rakne hvis Marine Le Pen går inn for å trekke seg ut av eurosamarbeidet. Men ikke minst også fordi hennes seier i det franske presidentvalget vil ha en dominoeffekt der alle europeiske land vil vende blikket innover mot nasjonale anliggender og skaffe seg en mini-Trump ved makten. I resten av verden vil vi kunne oppleve det som Samuel Huntington beskriver i boken The Clash of Civilizations. Hver sivilisasjon vil bry seg om seg selv i stedet for å blande seg med andre. Jeg er likevel heller optimistisk med tanke på dette siste. Det er som om dette identitetsorienterte synet synger på siste verset, for de flerkulturelle samfunnene kommer til ikke å la seg stoppe så lett, om enn bare på grunn av de mange personlige båndene som er knyttet på kryss og tvers av kontinentene.

VP: Mye av det du har skrevet i denne tegneserien, som Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget, har blitt et faktum. Er det noe som gjenstår å gjøre for å unngå at Marine Le Pen blir Frankrikes president?

Durpaire: En rent politisk faktor som vil kunne være et mulig hinder for seier til Le Pen, er Emmanuel Macron (red.anm.: tidligere økonomiminister i Hollande-regjeringen og nå presidentkandidat fra sentrum-venstre). Macron kan få halvparten av stemmene fra høyresiden og fra venstresiden i første runde, og deretter sikre seg en stor nok overføring av stemmer fra høyre- og venstresiden i andre runde. Dette kan utgjøre det siste hinderet for Front National. Også har jeg i bunn og grunn stor tro på en humanistisk folkebevegelse som vil kunne overgå den nasjonale. For å komme dit, må vi skape en sivilisasjon som er tuftet på relasjoner mellom mennesker på tvers av kontinenter, og som helt konkret kan fungere som en demokratisk oppdragelse. Jeg er tilhenger av en sterk stat som satser tungt på utdanning på alle nivåer. Frankrike er en nasjon som i stor grad la det intellektuelle grunnlaget for humanismen og universalismen. Mens opplysningstidens humanisme var av den mer overbærende typen som ikke forhindret kolonitiden, kan Frankrike i dag støtte seg til forfattere som Edouard Glissant fra Martinique, en av de store tenkerne om mellomfolkelige relasjoner, som han kalte “mondialité”, og det franskspråklige fellesskapet, frankofonien. Frankrike har alt som trengs for å gjenskape en slik moderne og relasjonell humanisme.

Når han får fri fra dommerne og mediene, som lurer på om han har gitt kona Pénélope en fiktiv stilling som parlamentarisk assistent, snakker den 63 år gamle konservative politikeren om programmet sitt. Et økonomisk program som har fått kraftig motbør fra venstresiden: de mener nemlig det er neoliberalt.

Er François Fillon Frankrikes Margaret Thatcher? For å finne ut av det, har Vox Publica snakket med Jean-Louis Thiériot, som er historiker, advokat og ordfører i Beauvoir. Han sitter som fylkesrådgiver for Les Républicains i Seine et Marne (Paris region) og er vararepresentant til nasjonalforsamlingen.

Foto: Mutualité Française cbn

François Fillon, høyresidens presidentkandidat, går til valg på et Thatcher-inspirert økonomisk reformprogram.

Thiériots biografi om Thatcher, Margaret Thatcher, fra kolonialhandel til Overhuset, ble tildelt den store prisen for politisk biografi og Joseph du Teil-prisen fra det franske akademiet for samfunnsvitenskapene.

“Fellestrekk mellom dagens Frankrike og 70-tallets Storbritannia”

Vox Publica: François Fillon har ved flere anledninger sagt at han er direkte inspirert av Margaret Thatcher. Hun var statsminister i Storbritannia fra 1979 til 1990. Hvordan kan man forklare at hun fortsetter å inspirere politikere i dag?

Thiériot: Det er fordi hun overtok makten i et land som var Europas syke barn, og som reiste seg på spektakulært vis. I 1975 måtte Storbritannia be Det Internasjonale pengefondet om hjelp for å dekke sitt budsjettunderskudd. Se hvor landet står i dag. Ni av ti briter har nytt godt økonomisk av thatcherismen. For de 10 prosent fattigste, stemmer det imidlertid at det ble en katastrofe. Det er snakk om langtidsarbeidsledige, dårlig integrerte utlendinger.

Margaret Thatcher er en person som skaper splid. Den britiske opinionen ser i henne en av landets store statsministre, på lik linje med Winston Churchill. Allikevel er hun hatet i de tidligere gruveområdene. Der sang man «The witch is dead!» da hun døde 8. april 2013. En foreleser ved et fransk universitet sa til og med, da han hørte nyheten om Thatchers død: «Champagne! Hun er død!».

VP: Fillons økonomiske program er tydelig høyreorientert. Det ser vi i hans forslag om å kutte i statens utgifter med 110 milliarder euro, eller om å fjerne formuesskatten til fordel for de rike … Er det overdrevent å sammenligne François Fillon og Margaret Thatcher?

Thiériot: Det vi vet med sikkerhet, er at det finnes mange fellestrekk mellom dagens Frankrike og 70-årenes Storbritannia: et stort budsjettunderskudd, store offentlige utgifter og strukturelle hindre i arbeidsretten og på arbeidsmarkedet. Dette er jo hemskoer for den franske økonomien.

Sammenligner vi Frankrike med andre store land i EU, er situasjonen vår åpenbart mye alvorligere, og dette gjelder like mye sysselsetting og utenrikshandel som økonomisk vekst. Det finnes selvsagt forskjeller mellom Frankrike og Thatchers Storbritannia. Se på den pengepolitiske situasjonen: i 1979 opplevde Storbritannia en alvorlig inflasjon på 16–18 prosent. Med euroen slipper vi jo denne problemstillingen (Den europeiske sentralbankens oppdrag er å bekjempe inflasjon, red.anm).

For å komme tilbake til François Fillon, ser man hos ham en utpreget reformvilje. Slik sett kan hans prosjekt være beslektet med Thatchers. Det han foreslår er imidlertid langt fra like brutalt som det Thatcher gjennomførte. Fillons forslag om å fjerne 500 000 offentlige stillinger er blitt mye omtalt. Det dreier seg allikevel ikke om noe annet enn å komme tilbake til 2002-nivået.

Når det gjelder statens utgifter, planlegger ikke Fillon å gjøre noe med underskuddet i begynnelsen av sitt mandat. Slik vil han kunne gjennomføre sine strukturelle reformer, og begrense underskuddet til 3 prosent av bruttonasjonalproduktet i løpet av fem år, slik de europeiske traktatene anbefaler. Margaret Thatcher hadde jo gått inn for et kutt på nesten 15 prosent i statsutgiftene i løpet av sitt første halvår som statsminister. Derfor mener jeg at man ikke kan snakke om rendyrket thatcherisme når det gjelder François Fillon.

VP: Uten at dette skal være «rendyrket thatcherisme», ser man allikevel mange felles trekk mellom Fillons program og Thatchers politikk …

Thiériot: La oss si at Fillons program bygger tydelig på fri konkurranse. Å fjerne formuesskatten er for eksempel inspirert av skatt på kapitalinntekter innført av Thatcher, og dette ble senere innført i de aller fleste europeiske land. Man kan jo si at Thatcher var den første som innførte den typen reform i den europeiske økonomien, som hadde vært preget av den keynesianske modellen siden 1945. Fillons program er også tydelig inspirert av Agenda 2010, innført i 2003 av forbundskansler Gerhard Schröder (Schröder var forbundskansler i Tyskland fra 1998 til 2005. Han innførte en rekke liberale tiltak for å rette opp Tysklands økonomiske situasjon. Disse tiltakene utgjør «Agenda 2010». Red.anm.).

Vil franskmenn godta økt ulikhet?

VP:Thatchers økonomiske politikk er minst 30 år gammel, og var inspirert av Chicago-skolen og Milton Friedman. Er dette fortsatt aktuelt i 2017?

Thiériot: Det kommer an på hva men legger i begrepet «thatcherisme». Mener man med dette Chicago-skolens harde kjerne, er dette utdatert, fordi det dreide seg i hovedsak om å kontrollere pengemengden i en verden preget av sterk inflasjon. Med euroen har vi i dag en annerledes situasjon, der kontrollen over pengemengden er ganske streng.

Når dette først er sagt, kan man fortsatt velge mellom en tilbudsbasert økonomi og en økonomi basert på etterspørsel. Det første er ikke utdatert. Den virkelige forskjellen mellom i går og i dag, er at Margaret Thatcher var en frihandelsideolog. Hun var overbevist om at frihandel kunne føre til økonomisk vekst. Nå har vi 30 års erfaring bak oss, og jeg tror at selv de liberale i dag forsvarer en frihandel som er sine begrensninger bevisst. Frihandel kan nemlig føre til krig mellom statene som slåss om markedene. Ja til en fornuftig form for handel, godt støttet av geopolitiske strategier, regulert av statene eller statsforbund som EU.

VP: Denne økonomiske politikken ligner veldig, i sine store linjer, på den strenge politikken som føres i Europas sørligste land. Allikevel ser man i dag at denne politikken har skadelige effekter, for eksempel på økonomisk vekst. Befolkningen forkaster den. Har Fillon rett i at Frankrike trenger en slik streng økonomisk politikk?

Frankrike trenger Fillons reformer, mener hans partifelle og Thatcher-biograf Jean-Louis Thiériot.

Thiériot: Fillons forslag har overhodet ingenting felles med hestekuren Hellas ble tvunget til. Skattesystemet i Hellas er uoversiktlig. 25 prosent av landets økonomi står stille fordi noen få sitter på ekstremt store verdier. Det gjør for eksempel Den ortodokse kirken, som ikke skatter av verdiene sine …

Så rent konkret, hva betyr det at Fillons politikk er streng? Det betyr at vi går tilbake til antallet offentlig ansatte vi hadde i 2002. Frankrikes offentlige administrasjon var jo ikke underbemannet i 2002. Det betyr at folk blir bedt om å jobbe litt lenger så de får full pensjon. Det er ikke så mye å be om når den gjennomsnittlige levealderen øker.

Når det gjelder arbeidsledighetstrygd, foreslår Fillon at den begrenses til 75 prosent av inntekten, samt at ytelsene avtar fortere. Det siste førte til at arbeidsledige kom seg fortere i jobb i alle landene hvor det ble innført. Etter min mening er ikke Fillon ultraliberal, han er snarere en god forvalter.

VP: Han er kanskje det, men under Margaret Thatchers tid som statsminister økte ulikhetene betraktelig. Mener du at franskmenn, som er lidenskapelig opptatt av likhet, vil godta det?

Thiériot: Jeg velger å svare med en halvveis spøk. I Storbritannia og Tyskland finnes det ulikheter, men ingen arbeidsledighet. I Frankrike har vi arbeidsledighet i tillegg til fattigdom, og ulikheter som øker. Den største ulikheten er at ikke alle får de samme mulighetene på arbeidsmarkedet. Det store problemet i Frankrike, er skillet mellom de som er i arbeid, og de som står utenfor, altså forskjellen på dem man på økonomisk språk kaller for insiders og outsiders. Når du først har et ben innenfor systemet, preges det franske systemet av større likeverd. Problemet er at når du ikke er innenfor så kommer du ikke inn heller. Dette ser man tydelig i arbeidsledigheten blant ungdom. Den lå på 24 prosent i 2016, og er mye lavere i England. Slik sett kan åpning av arbeidsmarkedet fjerne en del hindre.

Jeg foretrekker flere ulikheter med flere folk i jobb, fremfor færre ulikheter med færre folk i jobb. Under sin siste tale i Underhuset sa Margaret Thatcher noe jeg liker veldig godt: «Jeg ønsker ikke å bli dømt på om de rike er blitt rikere, men om de fattige er blitt mindre fattige». I tillegg skal det mye til før Frankrike når ulikhetsnivåer som vi ser i Storbritannia eller Tyskland.

Må raskt i gang med reformer

VP: Så hva sier du, bør François Fillon gi Frankrike en kur à la Thatcher?

Thiériot: Ja, delvis, sett i sammenheng med det jeg har sagt. Så kommer spørsmålet: Vil Fillon makte å gjennomføre programmet sitt i Frankrike? Jeg mener nok at han vil få det til, men det forutsetter at han holder ut og gjør noe Thatcher hadde forstått, nemlig å vinne en symbolsk seier for å bevise at Frankrike er reformerbart. For Margaret Thatcher kom denne seieren med den 18 måneder lange gruvearbeiderstreiken i 1984–85.

Foto: Rob Bogaerts / Anefo — Nationaal Archiefcba

Marilyns munn og Caligulas blikk? Margaret Thatcher i 1983.

Fillons seier kunne være om arbeidsloven eller pensjonsreformen. Men da må han handle raskt, i det første halvåret etter valget mens han fortsatt nyter folkets gunst. Thatcher lanserte sine store reformer etter hvert valg. I sin første periode som statsminister iverksatte hun omfattende kutt i statsutgiftene. I sin andre periode tok hun tak i arbeidslovens reform. I den tredje perioden ventet hun i to år før hun igangsatte reformen om lokalskatten. Hun trodde jo at hun var uangripelig, og det var det som felte henne.

Så spørsmålet er: hva kommer Fillon til å gjøre? Franske politikere pleier å være ganske store i kjeften før et valg, for så å rygge når det røyner på. Man kan jo få panikk av mindre enn Pénélope-saken … (se tekstboks, red.anm.).

VP: Ser vi bort fra denne saken, vil han makte dette i et land som Frankrike som er kjent for sine omfattende streiker?

Thiériot: La oss ikke glemme at streik var også en del av britisk politisk kultur i 1970- og 80-årene. Husk «misnøyens vinter» i 1978–1979. Streikevaktene stilte seg foran kraftverkene, noe som førte til strømbrudd i London. Så alvorlig var det blitt! Fillon vil jo trenge like mye is i magen som Thatcher da hun, like før den mye omtalte gruvearbeiderstreiken, sa til regjeringen sin: «De kommer til å hate dere. Er dere ikke innstilt på at barna deres blir plaget på skolen, er det på tide å si opp …».

Tradisjon for sterk statlig styring

VP: Staten har vært tydelig styrende i fransk økonomi siden Ludvig XIV og hans finansminister Colbert. Staten griper inn, igangsetter og fordeler. I 1960-årene definerte president de Gaulle produksjonsmål i sin økonomiske plan (Planen). I dag er landbruksprodukter og fly det Frankrike eksporterer mest. Staten har en styrende rolle i de to sektorene. Er ikke thatcherisme milevis fra den franske colbertisme?

Thiériot: Vi er jo enige i at Frankrikes økonomi preges av tydelig colbertisme. Frankrike er så fjernt fra den britiske eller tyske gründerkulturen, at Fillons reformer oppfattes som ultraliberale. Dette har vært et kjennetegn i Frankrike siden 1945, da Det nasjonale motstandsråd grunnla det franske trygdesystemet og nasjonaliserte mange bedrifter, bankene for eksempel …

Det du sier her må nok nyanseres. Se på de Gaulles bestemmelser fra 1959. De favner veldig bredt, åpner for konkurranse og sikret dermed den franske økonomiens inntog i moderniteten. Frankrike skrev under på Roma-traktaten i 1957, allikevel hadde franske myndigheter tenkt å ta i bruk alle beskyttelsesklausulene så fransk økonomi slapp å konkurrere med resten av Europa. Under de Gaulle fantes jo Planen. Allikevel glemmer man for ofte at de Gaulle, da han kom til makten, mente at fransk økonomi måtte konkurrere med resten av Europa om den skulle moderniseres.

Her ligger etter min mening den virkelige forskjellen mellom britisk kapitalisme og de Gaulles visjon: økonomi og rikdom er ikke mål i seg selv, de skal tjene Frankrikes storhet og herredømme. Økonomien tjener politikken. Så nå spør jeg deg: hvor i Fillons program står det at staten skal styre økonomien i mindre grad enn før? Det finnes jo ingen privatisering i hans program. Staten styrer fortsatt veldig mye, og dette er også en forskjell mellom Fillon og Thatcher.

VP: Apropos, mener du at privatisering av offentlige institusjoner slik Thatcher gjorde, kan bidra til å blåse liv i fransk økonomi?

Thiériot: Nei. Å privatisere institusjoner hvor staten er aksjonær ville vært rent ideologisk, det ville ikke føre til noe. Men om staten får mulighet til betydelig merverdi som kan brukes i langsiktige investeringer, eller i en ny stor nasjonal eller internasjonal industrigruppe, hvorfor ikke? Det er jo opplest og vedtatt at staten ikke er en god aksjonær … Jeg vil til og med gå enda lenger, men her snakker vi ikke om Fillons program, det er Jean-Louis Thiériot som snakker. Hva med å starte et stort fransk investeringsfond? Staten kunne selge aksjene sine der den ikke eier mye, og finansiere fondet med salgsgevinsten. Hvorfor ikke? De nordiske landene har jo opprettet investeringsfond som skal brukes til det grønne skiftet.

“Ballene mine på et fat”

VP: Verken François Mitterrand (sosialistpresident fra 1981 til 1995) eller Jacques Chirac (høyrepresident fra 1995 til 2007) likte Margaret Thatcher noe særlig. Kan man si at Fillon svikter en viss fransk tradisjon ved å vise sympati for Thatcher?

Thiériot: Det stemmer nok når det gjelder Chirac, men mye mindre når det gjelder Mitterrand. Jacques Chirac var mer sentrumsorientert, og han hadde jo ikke tenkt å «rive ned hele huset», slik Fillon sier. Thatcher tvang Storbritannia gjennom brutale reformer, og dette ville Chirac helt opplagt aldri gjort. Alle husker Chiracs utbrudd om Thatcher i 1988 da han var statsminister. Det var i Brussel under et EU-toppmøte. Etter en heftig diskusjon mellom Chirac og Thatcher om Storbritannias bidrag til EU-budsjettet, slenger Chirac fra seg: «Hva mer vil denne merra meg? Ballene mine på et fat?». Han trodde at mikrofonen hans var slått av …

Når det gjelder Mitterrand og Thatcher, er det riktigere å snakke om et hat- og kjærlighetsforhold. Mitterrand pleide å si om Thatcher: «Hun har Marilyns munn og Caligulas blikk». Til å starte med mislikte de hverandre sterkt. Det ble betydelig bedre etter hvert. Den 20. november 1990 ble det holdt toppmøte om sikkerhet og europeisk samarbeid i Paris. Thatchers posisjon som leder av det konservative partiet var betydelig svekket. Hun deltok selvsagt, og på kvelden var statsoverhoder og regjeringssjefer invitert av Francois Mitterrand til operaen i Versailles. Mitterrand insisterte på å ankomme Opéra Royal sammen med Margaret Thatcher. En stor brite og en stor franskmann: Det var en slags gjensidig respekt mellom disse to politiske rovdyrene.