Det er nemlig ikke første gang Nate Silver eller prediksjonsmarkedene leverer meget treffsikre forutsigelser av hvordan valget skal ende. Det er nå snart et kvart århundre siden Iowa Electronic Markets lanserte det første prediksjonsmarkedet for amerikanske presidentvalg, og de har siden da gjennomgående truffet nærmere det faktiske resultatet enn det meningsmålinger har gjort. Nate Silver skapte seg et navn i noen mindre kretser ved forrige presidentvalg, og fulgte elegant opp denne gangen med full pott fra sine statistiske beregninger av meningsmålinger og historiske data.

Meningsmålinger dominerer fortsatt som velgeranalyse, og ingen enkelt valgkamp har sett et så massivt utvalg av regionale og nasjonale meningsmålinger som den vi nettopp var vitne til i USA. Samtidig erkjenner et stigende antall personer at i en tid der svarprosenten i meningsmålinger stadig synker, så åpner det seg andre alternative metoder å følge valgkamputviklingen på: Nate Silver blander meningsmålingsdata med annen kvantifiserbar informasjon. Når han tolker meningsmålingsdataene legger han også inn parametre om hvor treffsikre byråene har vært tidligere, hvor stort antall respondenter som har svart, med mer. I tillegg legger han vekt på andre målbare informasjonskilder, som blant annet statistiske mål på høyre/venstre-dreiningen i delstaten og hvor mye penger som er samlet inn for hvert parti. Derifra gjør han en samlet totalvurdering med tanke på kandidatenes vinnersjanser. Interesserte lesere kan her fordype seg i hans metodologi. Prediksjonsmarkedene lar personer satse penger på et valgutfall slik andre satser penger på oljeprisens utvikling, og så blir “prisen” på hver kandidat tolket som det utfallet markedet forventer. Disse er omtalt tidligere her på bloggen. Nyere — og foreløpig mindre meritterte framgangsmåter — består i å utnytte internettets produksjon av store mengder data: Noen italienere som kaller seg voices from the blogs brukte 40 millioner twittermeldinger til å predikere Obama som vinner med +3,5% av stemmene (det rette resultatet var +2,2%). De traff også med at Obama ville ta Ohio, Virginia og Florida. Utnyttelsen av big data har altså også kommet til politikken, og jeg tror vi bare ser begynnelsen på utnyttelsen av nettets potensiale som politisk barometer.

Post scriptum: Noen har spurt meg hva som er vitsen med å gå og stemme dersom valget er avgjort på forhånd. Til det er det to svar. Det ene er at det aldri har vært noen vits å gå å stemme, om man mener “vits” som i at ens egen stemme har noen innflytelse på valgutfallet. Sjansen for at én stemme skal avgjøre et nasjonalt valg er så mikroskopisk at den i praksis er null. Dette er i valgforskningen kjent som “hjemmesitterens paradoks”, der paradokset ligger i at ikke flere holder seg hjemme på valgdagen når de vet at en enkelt stemme ikke utgjør noen forskjell. I dette perspektivet spiller det ingen rolle om noen har predikert valgresultatet på forhånd eller ikke.

Det andre svaret er at en prediksjon ikke er en deterministisk profeti. Det er en kvalifisert gjetning som er gjort, gitt den informasjonen man sitter med på et bestemt tidspunkt. Om konteksten endrer seg, kan også prediksjonen endre seg. Og i motsetning til prediksjoner i naturvitenskapen, kan menneskene reagere på denne type prediksjoner, slik at prediksjonen i seg selv kan være med på å endre konteksten. Faktisk var det under valgkampen representanter for det republikanske partiet som mente at Nate Silver ødelagte mulighetene for Mitt Romney i oppløpet av valgkampen, fordi han proklamerte Obama som den mest sannsynlige vinneren. I søken etter noen å skylde på har de nok overvurdert Silvers påvirkning på velgernes avgjørelser, men det reiser naturlig nok interessante problemstillinger om skillet mellom observatør og aktør i politikken.

Med dette benytter jeg også anledningen til å takke for meg som bidragsyter på valgbloggen. Takk til alle som har funnet interesse i å lese innleggene.

Tonight, more than 200 years after a former colony won the right to determine its own destiny, the task of perfecting our union moves forward.

På den måten bygget han en bro mellom den legendariske 08-talen “A more perfect union” til denne valgkampens mer styringsfokuserte slagord “Forward.” Så strakk han ut hånden mot taperlaget, og mante til samhold. Mot slutten kom han til kjernen: Obama pekte mot publikum:

The role of citizen in our democracy does not end with your vote. America’s never been about what can be done for us. It’s about what can be done by us together through the hard and frustrating, but necessary work of self-government. That’s the principle we were founded on.

Så fortsatte han med klassisk retorikk. Tre ganger tese-antitese:

This country has more wealth than any nation, but that’s not what makes us rich. We have the most powerful military in history, but that’s not what makes us strong. Our university, our culture are all the envy of the world, but that’s not what keeps the world coming to our shores.

Før han slår fast:

What makes America exceptional are the bonds that hold together the most diverse nation on earth.

Det setter tonen for arven Obama nå begynner å bygge: Den overskridende politikeren, som reddet USA fra en depresjon og i retning av et mer rettferdig samfunn. The Obamas er tilbake i Washington, med et lite demokratisk flertall i senatet, og et større republikansk flertall i representantenes hus. Etter 2008 hadde Obama et historisk flertall i kongressen. Det tapte han i 2010. Og det er denne situasjonen som fortsetter. Fremdeles et delt land, røde stater mot blå. En amerikansk versjon av Stein Rokkans sentrum mot periferi.

I 08 opplevde strategene å komme til byer og delstater hvor folk sjøl satte opp kontor for Obama-kampanjen. Hjemmelagde skilt var overalt. Sulten på forandring var enorm. Det var lett å skape et narrativ om en folkelig bevegelse. Det stemte, selv om Obama mottok mest penger fra de store selskapene. Omtrent 900 mennesker har ifølge LA Times vært lønnet av kampanjen i år. Det høres mye ut. I forhold til norske forhold er det egentlig beskjedent, med tanke på den enorme operasjonen de har drevet. Det aller meste er folk som jobber gratis.

Selv har jeg vært på besøk i New York og Illinois. Herfra ble vi busset til vippestaten Wisconsin for å banke på dører. Man får utdelt er detaljert ark med navn, alder og adresse til potensielle velgere. Disse er segmentert som “light Democrats”. På valgdagen spurte vi: “Kan vi stole på stemmen din?” “Hvor planlegger du å stemme?” “Hvem skal du stemme sammen med?” Og folk svarer villig. “Joda, jeg har stemt i dag tidlig. Min kone kommer hjem fra jobb og skal stemme kl. 15 med datteren vår. Hun tar også med seg kjæresten,” fortalte en kar med spansk aksent, før han tok meg i hånden. Bakgrunnen for spørsmålene er forskning om at sannsynligheten for stemming øker når folk lager en plan for å gjøre det. Til og med på bussen hjem fra Milwaukee ble vi bedt om å bruke Obama-appen for å ringe tre siste telefoner. Premien for alt var en billett til valgvaken. Der kunne vi se, ikke bare Obamas tale, men Tammy Baldwin, den første åpne homofile senatoren, vinne for Demokratene fra Wisconsin. Dette er en mikroskopisk bit av operasjonen på bakkenivå. New York Times beskrev arbeidet til kampanjen slik:

In Chicago, the campaign recruited a team of behavioral scientists to build an extraordinarily sophisticated database packed with names of millions of undecided voters and potential supporters. The ever-expanding list let the campaign find and register new voters who fit the demographic pattern of Obama backers and methodically track their views through thousands of telephone calls every night. That allowed the Obama campaign not only to alter the very nature of the electorate, making it younger and less white, but also to create a portrait of shifting voter allegiances.

Den mest avanserte, og sannsynligvis best drevne, grasrotkampanjen i historien var altså avgjørende. I tillegg det noe kyniske, men strategisk kloke valget om å kjøre massive negative reklamer mot Mitt Romney gjennom sommeren. Den republikanske kandidaten var definert før han selv fikk sjansen til å definere seg selv. Det er også interessant at norskættede Karl Roves enorme pengesummer, organisasjonen hans brukte ca 350 millioner $, ikke førte til flere seire i valgkampen om senatet eller kongressen. Det Rove vil bli husket for i denne valgkampen er kanskje ført og fremst et av de pinligste øyeblikkene i FOX NEWS histore. Og det sier ikke lite.

Et tankekors dog, i det som var en seier for strategene, og statistikere som Nate Silver. Skjebnesvangre øyeblikk spiller fremdeles en stor rolle. Ingen kunne forutse Obamas elendige første debatt, som gav Mitt Romney en av de største seierne i TV-debattenes historie. Hva hvis Obama hadde gjort det like dårlig i de to siste? Heller ikke planlegge mot stormen Sandy, som traff overveiende demokratiske stater, men også førte til de ikoniske bildene av Helan og Halvan: Den republikanske guvernøren Chris Christie og president Obama side ved side i katastrofeområdene i New Jersey.

Til slutt: Selv om politikk alltid handler om fremtiden, ikke minst i USA, så husker mange de katastrofale årene under George W. Bush, republikanernes svar på Voldemort – han hvis navn ikke må nevnes. Selv om folk er misfornøyd med tempoet ut av arbeidsledighet og en treg økonomi, så vet de at det var mye sannhet i karikaturtegningen fra dagen etter valget i 2008: “Black Man Given Nation’s Worst Job.”

Helt til slutt, nå i dagene derpå er nok mange av oss temmelig lei denne valgkampen. Den negative reklamen. De uendelige nyhetssendingene om vippestaten Ohio og hvilke områder av suburbia i Florida som kan bli avgjørende. Men en siste liten tale kan vi unne oss, nemlig ordene den nyvalgte presidenten ga til kampanjemedarbeiderne på hovedkvarteret i Chicago. Ydmyk, lavmælt. Som en blanding av Mohammed Ali etter seieren over Joe Frazier og en Olof Palme som snakker om meningen med politikk. Enjoy, og takk for denne gang.

Ifølge dette perspektivet blir hendelser som TV-debatter, reklamekampanjer og småblemmer underveis i valgkampen bare krusninger på det store politiske havet, uten noen som helst varig effekt annet enn å ha holdt valgkampmedarbeidere og politiske snakkehoder beskjeftiget fram til neste lønningsslipp.

Om det finnes noen som har lest tidligere innlegg på denne bloggen, vil de ikke finne det oppsiktsvekkende når jeg bekjenner meg til dette perspektivet på valgkampens betydning. Bare timer før den første presidentkandidatdebatten foreslo jeg at valget etter alle solemerker var over. All oppsamlet kunnskap fra tidligere valg indikerer at Obama skal ta denne runden, av grunner som har vært blogget om tidligere. Men så dominerer Romney den første debatten, trykker inn turboknappen og kommer opp i ryggen på Obamamobilen ved siste rundepassering. Var det ikke over likevel? Som Trygve Svensson har skrevet om har Obama slått tilbake etter den første debatten, og både prediksjonsmarkeder og tallknusere som Nate Silvers fivethirtyeight står fast på at Obama er favoritten til å vinne. Jeg støtter meg fremdeles på disse barometrene, og mener fortsatt at valgkampens påvirkning på valgutfallet generelt er overvurdert. Likevel skjedde det bevegelser i denne valgkampen som viser at dersom ikke begge kandidatene leverer på det høye nivået som forventes av dem i ukene før valget, ja, så kan det definitivt være avgjørende for utfallet. Som en konsekvens har vi fått en spennende valgkamp til siste slutt.

When hit with a dangerous emotional punch in politics – particulary a low blow (…)– the only appropriate response is an equally powerful emotional counterpunch

-       Drew Western.

Sitatet ovenfor stammer fra boken ”The political brain” som psykologen og den politiske analytikeren Drew Western utga i 2007. Den var en av flere gode bøker som kom ut i  årene etter Demokratenes valgnederlag i 2004. Liberale amerikanere forstod at de hadde opplevd to kommunikasjonskatastrofer: Først Al Gores dårlige debatter mot George W. Bush. Så John Kerrys dårlige valgkamp i 2004. Republikanerne kombinerte i begge tilfeller å kommunisere ulne, men uhyre viktige ”familieverdier” i kombinasjon med rå angrep på motstanderens troverdighet. I tilfellet Kerry, hans bakgrunn som krigsveteran, hvor det mest kjente angrepet kom i kampanjen kalt ”Swift Boat Veterans for Truth”

Demokratene ble fullstendig fintet ut av Karl Roves rå taktikk. Men så lærte de av den. Drew Westerns bok handler om viktigheten av følelser i politisk kommunikasjon, og hvordan man aldri kan svare med tipunktslister og teknisk språk: hvis motparten angriper din karakter og dine viktigste dyder. En annen viktig premissleverandør er George Lakoff som siden 80-tallet har skrevet om betydningen av metaforer – bilder og verdier — når vi mennesker gjør valg.

Dette så vi tydelig når Demokratene etter 2010 skulle håndtere en kongress med mange nyvalgte såkalte ”tea-party”-republikanere. Da valgte de å ”frame” republikanernes manglende samarbeidsvilje som ”uamerikansk” – et ord med en helt spesiell historie i amerikansk politikk. Demokratene har altså lagt om: Og selv om Obama ble valgt inn på et budskap om forandring og håp i 2008 – kjører de nå etter samme spilleregler som republikanerne: Tøffe, verdiorienterte angrep med bruk av sterke bilder. Det var dette Obama gjorde i den andre presidentdebatten – og det var derfor han vant.

Men først: Mitt Romney er en dyktig debattant. Det har han vært lenge. Redaktøren for Vox Publica, Olav, gjorde meg oppmerksom på denne gode artikkelen om Romneys bakgrunn på debattscenen. Romney er kommet til presidentdebattene fra en tøff primærvalgkamp, der han har kjempet seg til kandidaturet i møte med ringrever som Newt Gingrich og svært religiøse kandidater som Rick Santorum. Obama derimot, kom til New York klar for sin andre debatt på fire år. Amerikanske presidenter, i motsetning til for eksempel norske statsministre, debatterer ikke. De holder taler og pressekonferanser, gjerne med nøye utvalgte journalister. Det er derfor ikke rart at Obama var noe ”rusten”. Når vi i tillegg vet at han ikke er spesielt glad i debattgenren, og at forventningene var høye, var det kanskje ikke rart at Mitt Romney gikk av med seieren i første runde.

Like viktig som å vinne debatten er, som Jens Kjeldsen har skrevet godt om, medias tolkning av hvem som gjør det best. Og det er ingenting politiske journalister er så glad i som et skikkelig comeback. Da blir jo kampanjen spennende å følge igjen! Flere amerikanske kommentatorer, som CNNs Ron Brownstein, mener at den første debatten mellom Obama og Romney allerede er historisk. I den forstand at den totalt forandret dynamikken i valgkampen. Flere sammenligner den med den første TV-sendte debatten overhodet –  mellom Kennedy og Nixon i 1960 — hvor Kennedy var den klare vinneren. I tiden etter den første debatten har vi altså opplevd et slags selvforsterkende narrativ, der Romneys opptreden blir stadig sterkere, helt til det blir fremstilt som om Obama omtrent ikke sa et fornuftig ord. Det var altså viktig for Obama å forandre taktikk. Men ikke på en måte som gjorde han utroverdig. (Det var tabben Al Gore gjorde i 2000, hvor han skiftet voldsomt fra en konfronterende stil i første debatt til en overdreven hyggelig stil i den andre).

Når et flertall er enig om at Obama vant den andre debatten handler det for det første om at forventningene var endret. Spørsmålet nå var om han ville klare å stoppe Romneys fremgang – ikke hvor klart han ville vinne. Men viktigere: Obama-kampanjen bygger slik jeg ser det på tre sterke ”historier”. Disse består av både argumentgrupper, levende bilder, tekst og eksempler. Obama klarte på en betraktelig mer konkret og tydelig måte å formidle disse historiene:

Historie nr 1: Demokratene er den amerikanske middelklassens sanne venn. Republikanernes politikk vil kun gagne de rikeste. Obama begynte:

 Gov. Romney says he’s got a five-point plan? Gov. Romney doesn’t have a five-point plan, he has a one-point plan. And that plan is to make sure that folks at the top play by a different set of rules.

Så forsatte han med denne kanonaden:

 That’s been his philosophy in the private sector, that’s been his philosophy as governor, that’s been his philosophy as a presidential candidate: You can make a lot of money and pay lower tax rates than somebody who makes a lot less; you can ship jobs overseas and get tax breaks for it; you can invest in a company, bankrupt it, lay off the workers, strip away their pensions, and you still make money. That’s exactly the philosophy that we’ve seen in place for the last decade. That’s what’s been squeezing middle class families.

Dette er et sterkt budskap. Og det er kjernen i angrepet Obama-kampanjen har rettet mot Mitt Romney siden starten. Det er også denne historien en av de såkalte Super-PAC gruppene (Priorities USA) fortalte da de i sommer sendte denne ekstremt sterke kampanjevideoen ut, hvor de nærmest skylder på Romney for at konen til en fabrikkarbeider dør av kreft. Det ble mye oppmerksomhet om saken. Bl.a. CNN gjorde en sak som tilbakeviste deler av reklamen. Men til tross for protester fra høyresiden, og at Obama-kampanjen tok avstand fra reklamen – var effekten den samme. Historien siver igjennom. Selv om folk kan ta avstand fra måten det fortelles, sitter de likevel igjen med en mistanke om at republikanernes politikk fører til et hjerteløst samfunn.

Historie nr 2: Det handler om Mitt Romneys troverdighet, det man i klassisk retorikk kaller ethos. Et viktig øyeblikk i debatten var da Susan Katz, en velger som ennå ikke hadde bestemt seg, stilte Romney spørsmålet:

 I do attribute much of America’s economic and international problems to the failings and missteps of the Bush administration. Since both you and President Bush are Republicans, I fear a return to the policies of those years should you win this election. What is the biggest difference between you and George W. Bush, and how do you differentiate yourself from George W. Bush?

Her nølte ikke Mitt Romney med å distansere seg fra George W. Bush. Først med en litt vag formulering: “President Bush and I are different people, and these are different times.” Så kom han med en liste over ting som var annerledes. Blant annet sa han at Bush ikke hadde vært sterk nok i møte med den kinesiske trusselen for amerikansk økonomi. Det ga en gylden anledning for Obama til å gjenta fremstillingen av Mitt Romney som upatriotisk, og en som bryr seg mer om profitt enn å skape jobber i USA:

 When Governor Romney talks about getting tough on China, keep in mind that Governor Romney invested in companies that were pioneers of outsourcing to China and is currently investing in…companies that are building surveillance equipment for China to spy on its own folks.

Så avsluttet Obama:

 Governor, you’re the last person who’s going to get tough on China.

Dette budskapet er også helt i tråd med TV-reklamer Obama-kampanjen kjører om nettopp dette temaet.

Historie nr. 3: Obama er den trygge og stødige kandidaten. Mannen som leverer det han lover. Obama listet i den andre debatten opp eksempler på ting han hadde sagt han ville gjennomføre – for så å bekrefte at det var gjort. Det handlet om å avslutte krigen i Irak, innføre en helsereform og redde de store bilselskapene. Drapet på Osama bin Laden ble av mange i Europa sett på som en usivilisert måte å håndtere terroristen – han burde fanges i live og stilles for retten. Men i USA er det en ikke-sak. Og Obama har, uvant for demokratene, svært høy standing når det gjelder sikkerhetspolitikken. 

Dette gjør også at Obama med troverdighet kan avfeie Romneys anklager, om at han ikke har gjort nok for å beskytte de som ble drept på det amerikanske konsulatet i Benghazi. På spørsmål om han forsøkte å skyve ansvaret for angrepet over på Hillary Clinton, gjorde han det eneste riktige for en president, og svarte:

Secretary Clinton has done an extraordinary job. But she works for me. I’m the president and I’m always responsible, and that’s why nobody’s more interested in finding out exactly what happened than I do. (…)

Så gikk han videre til å forsvare teamet sitt, og implisitt kritisere Romney:

 I was there greeting the caskets coming into Andrews Air Force Base and grieving with the families.

And the suggestion that anybody in my team, whether the Secretary of State, our U.N. Ambassador, anybody on my team would play politics or mislead when we’ve lost four of our own, governor, is offensive. That’s not what we do. That’s not what I do as president, that’s not what I do as Commander in Chief.

Hvis vi studerer de tre historiene Obama fortalte i den andre debatten vil vi se at han formidler tydelige verdier (sikkerhet, rettferdighet for middelklassen, patriotisme) og kombinerer det med harde angrep på motstanderen — alt sammen kledd i sterke bilder:

• Romney har ikke en fem-punkts plan – men en-punkts plan
• Romney er den siste i hele verden som vil være tøff mot Kina
• Jeg var det på flyplassen for å ta i mot kistene sammen med familiene til de falne.

Det er nok mye av forklaringen på at den andre debatten gikk bedre for Obama. Og at republikanerne nå er mindre opptatt av selve debatten, og mer opptatt av å fortelle at fremgangen til Romney uansett ikke går an å snu, slik nettopp Karl Rove gjør i Wall Street Journal i dag.

Hvis man tror at kritikerne av den første debatten er de samme som kritiserte den andre, så tar man feil. Eller omvendt: Republikanerne mente at Jim Lehrer var god til å la debattantene tale for seg selv, mens Demokratene sa det samme om Martha Raddatz. Hvem tror du gjorde det best i den første debatten? Og hvem gjorde det best i den andre? Det er som regel dem som mener at deres kandidater ikke nådde fullt opp som klager over ordstyreren.

Biden mot Ryan

Selv om opinionsundersøkelsene peker i litt forskjellig retninger, er det generelle bildet at flertallet mener at Joe Biden kom best ut av oppgjøret mellom de potensielle visepresidentkandidater. Retorisk sett er det mye som peker på at han gjorde det best, selv om hans offensive angrepsretorikk bærer meget høy risiko.

De færreste liker at andre oppfører seg uhøflig og respektløst overfor andre. I valgkamp frastøter det vanligvis dem som ikke har bestemt seg, ettersom de er like positive (eller negative) til begge kandidater. Disse ennå ubestemte velgere er særlig viktige å vinne ettersom de teller to. Den du vinner (det gir 1) taper den andre (det gir også 1) = 2. Hvis de ubestemte ble frastøtt blir det dyrt for Biden og Obama. Men antagelig var det prisen verdt, for det Biden lykkes med under debatten var å tvinge Paul Ryan i forsvar gjennom argumenter, avbrytelser, avvisninger og – ikke minst – gjennom avferdigende, til tider overbærende, kroppsspråk, mimikk og stemmebruk. Ryan kom aldri riktig i gang, og han må ha vært temmelig tørr i halsen, for ingen annen kandidat i presidentdebatthistorien har drukket så mye vann.

http://www.youtube.com/watch?v=3m2tmYA51tc

Kroppsspråk har utvilsomt betydning for velgernes vurdering av kandidatene, men betydningen er ofte overdrevet eller misforstått. Det vil jeg si mer om i et senere innlegg, nå må vi vende oss mot den kommende presidentdebatten.

Obama mot Romney

Det viktigste Biden oppnådde var å stoppe Demokratenes tilbaketog etter president Obamas sørgelig tafatte opptreden i den første debatten. Obama var ikke offensiv nok, han angrep for lite. Mange venter nå at han skal slå til i tirsdagens debatt i helt ny offensiv stil.

Men det bør han være forsiktig med. Denne debatten er nemlig en såkalt “Town hall”-debatt, hvor vanlige velgere stiller spørsmålene og kandidatene svarer velgerne, ikke ordstyreren eller motkandidaten. Offensive angrep gjør seg ganske enkelt dårligere i en slik situasjon. Dertil kommer at det virker utroverdig hvis man endrer karakter fra en debatt til en annen.

Hvis du skal være troverdig og vinne tillit i politisk retorikk og i valgkampdebatter, må du framstå konsekvent både i situasjonen der og da og over tid. Det betyr at du alltid må være den samme. Du må ha konsekvens i din ethos, dine argumenter og i din fremførelse. Det gjelder både i hver enkelt tale, og fra den ene tale til den andre.

Bush mot Gore

Det maktet presidentkandidaten George W. Bush i debattene med Al Gore i 2001. Bush framsto kanskje ikke som den flinkeste og klokeste av de to, men han var alltid den samme. Han var alltid seg selv. «Mr. Consistency» ble han kalt. Det gjorde ikke Al Gore. I den første av tre debatter var Gore pågående og angrep Bush både med harde argumenter og avvisende hoderisting. Da det ikke ga den ventede uttellingen, skiftet han taktikk og var imøtekommende og unnskyldende i den andre debatten. Da heller ikke det syntes å virke, gikk han tilbake til den pågående og aggressive holdningen fra første debatt. Derved ga Gore inntrykk av at han enten ikke selv visste hvem han var, eller at hans væren og framtreden var en uekte og falsk maske skapt av spin-doktorer. Dem som ikke selv bemerket dette skiftet fra debatt til debatt, ble gjort tydelig oppmerksom på det i medienes analyser.

Skal Obama lykkes i den andre debatten må han for det første klare å være offensiv uten å være uhøflig og for det andre må han unngå å være altfor forskjellig fra slik vi kjenner ham fra tidligere.

Uansett hvordan det går i selve debatten vil velgernes vurdering i høy grad avhenge av omtalen den får i mediene. Det er nemlig mediene som setter rammene for hvordan vi skal forstå hva som er skjedd. Hvis mediene er enige om at Joe Biden var dyktig, morsom og offensiv vil det bli fortolkningen som vinner frem, hvis mediene er enige om at han var uhøflig, usivilisert og “un-presidential”, ja så blir det den dominerende fortolkning.

Carter mot Ford

Et tydelig eksempel på medienes makt gir presidentdebatten i 1976 mellom Demokratenes Jimmy Carter og Republikanernes Gerald Ford.

To timer etter debatten viste en undersøkelse at 44% mente at Ford hadde vundet debatten og 35 prosent mente at Carter hadde vundet debatten. Men neste dags aften mente 61 prosent at Carter hadde vundet og 19 prosent anså Ford som vinneren (jf. fx Michael Schudsons bok The Power of News). Hva hadde skjedd i mellomtiden? Hva fikk vurderingen av Ford til å falle 25 prosent, og vurderingen av Carter til å stige 26 prosent?

Jo, under debatten stilte journalisten Max Frankel (New York Times) følgende spørsmål til Ford:

Hr. President, jeg kunne tenke meg å utforske litt dypere vårt forhold til russerne […]. Våre allierte i Frankrike og Italia, flørter nå med kommunisme. Vi har anerkjent et permanent kommunistisk regime i Øst-Tyskland. Vi har i realiteten i Helsinki undertegnet en avtale om at russerne har dominans i Øst-Europa

“Jeg er glad for at du spurte om dette”, svarte Ford, og slår mot slutten av sitt svar fast at:

Der er ingen sovjetisk dominans i Øst-Europa. Og det vil det aldri bli under en Ford-administrasjon

Ordstyreren vil gi ordet videre til Carter, men Frankel er tydelig overrasket over svaret, og lurer åpenbart på om han kan ha hørt rett. Selv om det ikke er vanlig, ber han om ordet igjen:

Øhh, ahh, øhh… unnskyld, kan jeg få lov til å følge opp? Forstod jeg Dem korrekt, når jeg hørte Dem si at Sovjetunionen ikke benytter Øst-Europa som sitt spyd av innflytelse, og har besatt de fleste områder der, og sikrer med deres tropper at det er en kommunistisk sone […]

Ford utdyper svaret sitt:

Jeg tror ikke på, Hr. Frankel, at jugoslavene betrakter seg selv som dominert av Sovjetunionen. Jeg tror ikke på at rumenerne betrakter seg selv som dominert av Sovjetunionen. Jeg tror ikke at polakkene betrakter seg som dominert av Sovjetunionen. Hvert enkelt av disse land er uavhengig, autonomt, det har sitt eget territoriale integritet og USA forestiller seg ikke at disse land er under sovjetisk dominans.

Det var uheldige kommentarer i betraktning av at Sovjetunionen hadde betydelig politisk og militær makt og innflytelse i Øst-Europa. Som Carter sa i sitt innlegg etterpå:

Jeg kunne godt tenke meg å se Hr. Ford overbevise polsk-amerikanerne og tsjekkisk-amerikanerne og ungarsk-amerikanerne i dette landet om at disse land ikke lever under sovjetisk dominans og overvåkning

Men samme aften som debatten var det likevel ingen blant de deltakerne i spørreundersøkelsen som nevnte bemerkningen som et viktig element i debatten.

Dette var helt annerledes dagen etter. Etter at avisene hadde skrevet side opp og side ned om Fords Øst-Europa-bommert, nevnte nå plutselig 20 prosent av de spurte Øst-Europa-bommerten.

Nå anså de den ikke bare som en viktig hendelse, men som det aller viktigste i vurderingen av debattens vinder og taber. Nå blir det spennende å se hvordan Romney og Obama klarer seg i det som kan bli den mest avgjørende valgkampdebatten i USAs historie. Og minst like interessant – og avgjørende – blir det å se hvordan mediene vurderer debatten.

Men alle med øyne til å se, og ører til å høre, var klar over at Obama ble verbalt overkjørt i debatten. Han var, med Jan Eggums ord, “nesten ikkje tilstede”. Humorprogrammet “Saturday Night Live” (SNL), fremstilte ham som en drømmer, som stod i sin egen verden, mens Romney snakket løs. Da den halvsovende moderator (i SNL) sa til den fraværende Obama at Romney hevdet at det var han som drepte Osama bin Laden og spurte om presidenten hadde noen kommentarer, svarte presidenten: “Nei, nei, bare fortsett dere”, og drømte videre om hva han skulle kjøpe til Michelle i bryllupsgave. Det fanget ganske godt den opplevelsen de fleste i USA hadde av den første debatten. Alle de svarene og angrepene som Demokratene nå gir til Romneys angivelig usanne eller tomme utsagn i debatten er dem Obama burde ha gitt under selve utvekslingen. Som debattdeltaker er det hans moralske og retoriske plikt å imøtegå motstanderens argumentasjon så overbevisende som mulig. Det gjorde han ikke.

Er det nå slutt for Obama, mistet han det hele på gulvet? Noe kan tyde på det. Før var han flere prosent foran, nå leder Romney på meningsmålingene. Jo, det ser dårlig ut for demokratene i øyeblikket, men vanligvis betyr debattene ikke så mye for tilslutningen som mediedekningen antar. De fleste debattene flytter ikke mange stemmer. Og ikke sjeldent har den som vant debattene, tapt valget. En dårlig start betyr heller ikke at løpet er kjørt for den som kom dårlig ut fra start. I 1984 gjorde Ronald Reagan en katastrofal dårlig innsats i den første debatten mot Demokratenes Walter Mondale, men han vant de neste debattene og fikk til sist en av tidenes mest overbevisende seier i valget.

Fire år tidligere hadde sittende president Jimmy Carter forsøkt å overbevise amerikanerne om at guvernør Reagan ikke var kunnskapsrik nok til å bli president og at Reagan ville fjerne eller undergrave den amerikanske sykeforsikringen (Medicare). I debatten (det var bare én president-debatt i denne valgkampen) forsøkte han å overøse Reagan med detaljert informasjon og tekniske detaljer, slik at seerne ville oppdage at skuespilleren Reagan ikke maktet å svare – at han ganske enkelt ikke var flink nok til å være president.

Mens Carter redegjør og redegjør, antyder et svakt smil hos Reagan at han meget vel vet at slik utgreiinger av detaljert politikk og tekniske detaljer om “Social security” ikke gjør seg bra på TV. Etter Carters advarsel om at hans motstander vil sette sykesikringen i fare, vender kameraet seg endelig seg mot Reagan.

Han smiler overbærende, rister svakt på hodet og sier de nå berømte ordene: “There you go again”, hvoretter han slår fast at han naturligvis ikke er “imot å sørge for omsorg” for borgerne, han avviste bare ett forslag til fordel for et annet og bedre.

Det var ikke bare det Reagan sa, men også måten han sa det på, som påvirket oppfatningen av kandidatene og kanskje utfallet av valgkampen. Den lett overbærende og oppgitte, men fremdeles smilende og sjarmerende, holdningen hos Reagan, feide alle Carters tekniske argumenter av banen. Reagans karakter, hans ethos og “likability” og troverdighet var enklere å forholde seg til og lettere å holde ut, enn til Carters evinnelige utgreiinger og kritikk av Reagan.

Men Reagans kommentar blev vendt mot ham selv, da han som sittende president i 1984 møtte utfordreren Mondale i deres først debatt. Mens Reagan, som Obama i år, ikke hadde hatt noen særlig debatterfaring siden han fire år tidligere debatterte mot Carter, kom Mondale rett fra harde økter i primærvalgene mot Gary Hart. Likevel forventet Reagan åpenbart ikke mye motstand fra utfordreren, så da Mondale påstår at Reagan vil komme til å heve skattene, er Reagan igjen sjarmerende og ovenpå, og slår freidig tilbake med humoristisk gjenbruk av den tidligere så effektive kommentaren:

Reagan:

Vet du, jeg hadde bestemt jeg overhodet ikke skulle si dette, men jeg kan ikke la være: ”There you go, again”.

Alle ler, selv Mondale, og Reagan fortsetter:

Reagan:

Jeg har ikke planer om å skatte, eller å heve skatter. Men jeg kan forstå at du har det, hr. Mondale, for som senator stemte du 16 ganger for å heve skattene

Reagan fortsetter et lengere resonnement etter dette. Men da det endelig er Mondales tur, blir det åpenbart for alle at han er i god debattform og kan sin debatt-historie:

Mondale:

Hr. President. Du sa “There you go, again”. Ikke sant?

Reagan:

Ja

Mondale:

Kan du huske siste gang du gjorde det?

Reagan:

Mm-hmm

Mondale:

Du sa det, da president Carter sa at du ville kutte i Medicare. Og så sa du. “Å nei da. There you go, again, hr. president”. Og hva gjorde du så rett etter valget? Du gikk rett ut og skar 20 millioner dollars ut av Medicare. Så når du sier “There you go, again”, så husker folk det [latter og applaus]. Og folk husker at du underskrev den største skatteøkning i Californias historie og den største skatteøkning i USAs historie; så hva har du tenkt deg å gjøre? Du har et underskudd på 260 milliarder. Du kan ikke drømme det vekk, og du vil ikke minske forsvarsutgiftene. Det nekter du.

Reagan hadde ikke noe bra svar på dette, og han kom ikke alene dårlig fra denne utvekslingen, men meget dårlig fra hele den første debatten – som Obama i år. Det var bred enighet om at Mondale gjorde det best. I meningsmålingene gikk han frem, og sponsorer strømmet til med penger til kampanjen – som Romney i år. Dagen etter sa Reagan til nyhetsbyrået Reuters: “Jeg tror at en sittende president … automatisk vil bli stemplet som en som ikke har gjort det bra, fordi han ikke tilintetgjorde noen”. Som Obama erfarte, må presidenten være ovenpå og offensiv, hvis han skal bli vurdert som vinner. Det var presis det Obama ikke var.

Etter debatten i 1984 begynte folk å fundere over om Reagan ikke lengre maktet de kvikke replikkskiftene i en presidentdebatt og om han var blitt for gammel til å være president. Reagan, som nå var 73, svarte friskt at han når som helst kunne møte Mondale til å bryte håndbak.

Men Reagans rådgivere var med god grunn urolige for at Reagans høye alder ville blive et problematisk emne å forsvare i den neste debatten.

Kort før debatten tok medierådgiveren Roger Ailes problemet opp med presidenten. Reagan nevnte en kort replikk som han tidligere hadde brukt med hell. Ailes instruerte presidenten om at hvis spørsmålet om alder ble brakt på banen skulle han si sin replikk og ikke et ord mer om saken.

Som de fleste av presidentdebattene gjennom tidene var det ikke snakk om debatt slik vi kjenner det her hjemme. Det er meget begrenset interaksjon mellom kandidatene. I stedet stiller noen få utvalgte journalister spørsmål til en kandidat som får cirka et par minutter til å svare, hvoretter motstanderen (noen ganger) får omtrent et minutt til å respondere.

De intense verbale utvekslinger direkte mellom politikerne som vi har i Norge, er helt fraværende i amerikanske presidentdebatter. Som ventet kom en av journalistene med spørsmålet om presidenten ikke var for gammel til 4 nye år i Det hvite hus. Reagan smilte og gav sin forberedte humoristiske replikk:

Jeg må si til dere, at jeg ikke vil gjøre alder til et emne i denne kampanje. Jeg har ingen intensjoner om å skåre politiske poeng ved å utnytte min motstanders ungdommelighet og mangel på erfaring.

Reagan smilte, journalisten som spurte lo, og Walter Mondale lo. Etter dette ble det ikke sakt et ord om Reagans alder. Ifølge Roger Ailes vant Reagan president-valget med denne replikken.

Anekdoten støtter forestillingen om at politikk er ikke lengre politikk, men er blitt til underholdning – showbizz. Valgkonventene er forestillinger, valgdebattene er som quizshows, valgkampene er iscenesatte dramaer. Vinneren er den som best mestrer den velformulerte, humoristiske bemerkningen. Men er det virkelig slik at en morsom bemerkning i en fjernsynsdebatt er nok til at avgjøre valgkampanjer? Kunne Gro Harlem Brundtland eller Thorbjørn Jagland ha fått nordmenn til å stemme ja til EU med et par morsomme bemerkninger?

Jeg tror det ikke. Jeg tror at mediestrategen Roger Ailes overvurderte sin egen betydning i presidentvalget. Det er så mange forskjellig faktorer og hendelser som påvirker en valgkamp, at slike enkelthendelser neppe får så avgjørende betydning. Men det er naturligvis en bedre historie at en humoristisk bemerkning avgjorde et valg. Og det er derfor den blir fortalt.

I mediene iscenesettes valg og valgkamp som et drama – i behandlingen av valgkamp skaper mediene fortellinger med skurker, ofre og helte. Det er ingen tvil om at mediene og deres fortolkninger av enhver hendelse har en kolossal innflytelse på utfallet av en valgkamp – hva enten den er amerikansk eller norsk. I neste blogginnlegg skal jeg gi et eksempel på dette – og så får vi se hvordan det går med visepresidentkandidatene Joseph Biden (D) og Paul Ryan ®, når de møtes til debatt.

Og mens motstanderen tegnes som en gudbenådet debattant, beklager begge nå sin egen uformåenhet og mangel på erfaring. “Romney, har virkelig fått praktisert og forbedret sine debatt-evner i primærvalget, men jeg har dessverre vært så travelt opptatt med å styre landet at jeg slett ikke har hatt tid til å øve”, sier Obama. “Presidenten, har jo deltatt i disse mann-til-mann presidentdebatter tidligere og vet hva det handler om, mens jeg stakkars aldri har vært i en slik situasjon før”, sier Romney. Begge høres ut som en student som forsøker å foregripe og forsvare et dårlig resultat på en test ved å si at han “ikke har lest noe særlig”. Målet er naturligvis å gjøre seg selv til vinner ved å nedtone forventninger og deretter overraske positivt. Det var en del av forklaringen på at George Bush ikke tapte debattene mot Al Gore i 2000, selv de fleste hadde ventet at Al Gore med sitt intellekt, kunnskap og debatterfaring skulle gruse Bush. Slik gikk det som kjent ikke.

Opp til debattene har aviser, fjernsyn og nettsider i deres “pre-debate” dekning publisert lister med “memorable moments” fra tidligere debatter. Disse minneverdige øyeblikk handler alltid om én av to ting. For det første handler de om “debate gaffes”, altså tabber som ikke alene fikk kandidater til å se dumme ut, men også – hevdes det ofte – førte til at de tapte debatten, og i siste ende kanskje til og med valget: Nixon som så syk og svett ut i 1960, Gerald Ford som i 1976 hevdet at det ikke var sovjetisk dominans i Polen, eller John McCain som i 2008 kalte Obama for “that one”. For det annet handler de om korte, ofte humoristiske, bemerkninger som setter motkandidaten til veggs: Reagan som i 1984 avvæpnet angrepet mot sin alder med en morsomhet, eller Joseph Biden som i 2008 avviste republikaneren Rudy Giuliani, tidligere ordfører for New York, som egnet presidentkandidat med ordene: “Han sier bare tre ting i hver setning: et navnord, et verb og 9/11”.

Ofte handler omtalene av debatten om at det kandidatene sier egentlig slett ikke betyr noe. Det avgjørende er i stedet, hevdes det, hvordan de sier det, hvordan de ser ut og hvordan de beveger seg. Men slik er det ikke. Det er en grunn til at kandidatene sier ord, og ikke bare danser eller mimer sin politikk foran tilhørerne. Slike påstander om det visuelles kraft er populære myter basert på anekdotisk bevis. Det er naturligvis ikke slik at kandidatens utseende, måte å tale på og fysiske fremtreden er helt uten betydning, men det omvendte er heller ikke tilfellet. Likevel faller synsere i mediene konstant for fristelsen til å trekke den enkle forklaringen opp av hatten, så alle måper i vantro overraskelse når de slår fast at kropp er alt og ord er ingenting.

Som eksempel på det visuelles betydning nevnes ofte den første av de fire fjernsynssendte debattene mellom USAs presidentkandidater i 1960: Richard M. Nixon og John F. Kennedy.

Fortellingen sier vanligvis at Nixon var i dårlig form, og hadde mistet fem kilo etter sykdom. Skjorten så for stor ut, og i fjernsynets spotlight framsto hans i forveien bleke ansikt nærmest gjennomsiktig. På skjermen kunne man se skyggene under øynene og skimte skjeggstubbene. Han stod urolig på grunn av smerten i benet, og svettet så mye i studio-varmen at han med tungen måtte slikke svetten fra overleppen. Overfor Nixon stod en rolig, ung, velopplagt og solbrun John F. Kennedy med et fast og bestemt blikk på Nixon. Mens Nixon fremstod usikker, er påstanden, fremstod Kennedy sikker. Denne første presidentdebatten ble sendt både på radio og fjernsyn. Tre uavhengige studier undersøkte hvem som ble oppfattet som vinner av debattene. Blant fjernsynsseerne mente flest at Kennedy vant. Radiolytterne, mente at Nixon vant. Se her, og vurder hva du selv synes:

Undersøkelsenes resultater fortolkes vanligvis på to måter. For et første er fortolkningen at fjernsynet primært er et visuelt medium. Det avgjørende er derfor ikke hva man sier, men hvordan man ser ut. Fremføring (actio) er viktigere enn substans (inventio). Fjernsynet formidler uttrykk fremfor innhold. For det andre tolkes (det angivelige) resultatet som bevis for at radioen, som avisen, er et verbalt medium som formidler innhold fremfor uttrykk. Som lyttere er vi derfor oppmerksomme og hører etter hva taleren sier, fremfor å avledes av måten han sier det på. Mens fjernsynet formidler utvendig form, gir radioen oss rent innhold. Fordi fjernsynet er bilder, fortsetter anklagen, forflater, forenkler og forvrenger dette medium den politiske debatten. På grunn av billedets makt er det ingen som hører hva debattantene sier, og de gode rasjonelle argumenter forsvinner i den visuelle voldtekt.

Men ved nærmere ettersyn viser det seg Kennedy-Nixon-studiene er både problematiske og tvetydige. For det første ble det ikke undersøkt hvem som faktisk vant debatten og dermed overbeviste flest. Deltakerne i studiene ble spurt hvem de mente hadde vunnet. De svarer altså ikke på om de selv ble overbevist (og selv det hadde vært problematisk), men om de tror at andre ble overbevist. Denne måten å spørre på gir ofte det man i forskning om spørreundersøkelser kaller “tredje-persons-effekt”. Det er effekten som oppstår når den utspurte antar at selv om han ikke selv ble overbevist av kandidaten som var så veltalende og karismatisk og flott å se på, så ble alle de andre dumme seere sikkert overbevist av slik overfladisk påvirkning: “for de kan ikke gjennomskue propagandaen sådan som jeg kan”. For det annet har flere forskere påpekt at studiene av debatten i 1960 ikke benyttet objektive, vitenskapelige metoder og at det var alvorlige feil i størrelsen og sammensetningen i gruppene man spurte ut.

Skulle vi nå likevel velge å stole på disse undersøkelser og anekdoter, kan vi likevel ikke uten videre stole på at billedet vant over ordene, innpakningen over innholdet og utseendet over politikken. Det ville være mere korrekt å si at Kennedy klarte seg best i den fjernsynssendte kombinasjon av bilde, lyd og ord, mens Nixon klarte seg best i radioens kombinasjon av ord og lyd. Fjernsyn versus radio er ikke det samme som bilder versus ord, eller uttrykk versus innhold. Det er snarere bilder med ord og stemme versus ord med stemmer.

Derutover impliserer antagelsen om at Kennedy vant på sitt utseende ikke alene at fjernsynet forvrenger og forstyrrer innholdet, men også at radioen ikke gjør det. Men radioen er ikke et transparent medium fritt for forvrengning. Man kunne derfor like gjerne hevde at Kennedy tapte på radioen fordi lytterne ikke likte hans overklasse Boston-aksent eller at Nixon vant på radioen fordi han hadde en mere sympatisk, medrivende eller innbydende stemme.

Vel, nå er det bare en time til det begynner, jeg må stoppe her, så jeg kan nå å se debatten…. øhhh, jeg mener selvfølgelig høre debatten.

Presidentkandidatenes vinnersjanser i USA-valget 2012

Et prediksjonsmarked er en “børs” som er opprettet for å la deltakerne spekulere i utfall av framtidige hendelser som blant annet politiske valg. På bakgrunn av deltakernes kjøp og salg av “aksjer” får man en indikasjon på hva deltakerne samlet sett mener er det mest sannsynlige utfallet av valget. (Mer om prediksjonsmarkeder kan du lese i tidligere innlegg).

Vinnersjansene til Obama vurderes i skrivende stund til knapt 80 prosent, og samtidig tror markedet at han vil kapre nesten 54 prosent av topartistemmene (topartistemmer betyr at alle andre enn den republikanske og den demokratiske kandidaten er utelatt fra beregningen). Dette nivået har Obama ligget noenlunde stabilt på i flere måneder allerede.

Presidentkandidatenes forventede andel av velgernes stemmer, USA 2012

Den oppmerksomme leser har kanskje lagt merke til at vinnersjansene til Obama har økt samtidig som andel stemmer han forventes å få har ligget stabilt. Hvordan henger dette sammen? Den korte forklaringen er at så lenge den forventede andelen stemmer forblir uforandret på omkring 54 prosent, øker vinnersjansene for Obama for hver dag vi nærmer oss valgdagen. Det blir stadig mindre rom for Romney å kontre overtaket til Obama. Dessuten svinner sjansene for at noe uventet skal oppstå som kan endre valgkampens dagsorden — som for eksempel et økonomisk jordskjelv á la Lehman Brothers-kollapsen i 2008.

http://www.youtube.com/watch?v=8ARfHd-bcnY

Det demokratiske konvent var fylt med videoer og taler av slike karaktervitner, som opptrer som seg selv, mer enn som advokater for Obamas sak. Det beste eksemplet var kanskje Bill Butcher som startet sitt eget bryggeri, Port City Brewing. En video forteller historien om hvordan Bill lykkes som “small business owner” fordi han hadde en god ide, jobbet hardt og – som andre eiere av små bedrifter – kunne dra fordel av “Small business act”, som Obama-administrasjonen har gjennomført. Videoen gav en god, levende historie om hvordan små bedrifter lykkes under Obama, men den retoriske kraften i Bills historie kommer enda tydeligere frem i de første ordene i hans korte tale på konventet:

Vet du, jeg har ikke tid til å følge så mye med på politikk, for jeg er alt for opptatt med å drive mitt foretak. Jeg tror at mange små bedriftseiere har det på samme måten. Vi bryr oss ikke om valgkampens daglige frem og tilbake. Vi vil bare ha ledere i Washington som tror på oss og gjør det litt enklere for oss å lykkes. Vår president er en slik leder

Ikke alene er Bill ikke en parti-insider, han er kanskje ikke engang Demokrat og tilsynelatende så uinteressert i politikk at han er helt apolitisk. Og hvem kan være mer overbevisende i en tid hvor politiker er et skjellsord og alle er lei politiske uenigheter som aldri blir løst – enn en person som er apolitisk? Det sterkeste sannhetsvitne for en politiker, er altså en vanlig person som ikke er interessert i politikk.

Cindy Hewitt og Bill Butcher er, som eksemplene jeg gav i mitt forrige bloginnlegg, nåtidens parallell til de antikke oratorers fremstilling av vitner foran juryen. På Demokratenes konvent fungerte disse vanlige folk som konkrete eksempler på generelle politiske forhold: Cindy skal illustrere følgene av Romneys rovdyrkapitalisme, Bill Butcher skal illustrere følgene av Obamas aktive politikk for småbedrifter.

Fremfor folk som holder lange, ordrike taler, er det slike levende fortellinger som passer godt til fjernsynet. For selv om en tale kan være gripende på fjernsyn, er den nå engang aller best når du faktisk er fysisk tilstede i samme rom som taleren: Når du kan føle talerens energi og merke bevegelsen i tilhørerne, når alle reagerer som en enhet og du er synkron med mennesket rett ved siden av deg. Med de korte visuelle fortellingene fra hverdagens Amerika er det omvendt. De siger best inn under huden når man sitter uforstyrret hjemme i sofaen foran lyset fra fjernsynet. Men selv om disse korte visuelle fortellingene er særdeles fjernsynsegnete, er sannsynligheten for at noen av dem som har stilt inn på FOX, CNN, CBS eller MSNBC faktisk vil se videoene forsvinnende liten.

For det første har fjernsynsstasjonene en naturlig motstand mot ferdigproduserte segmenter fra kilder og interesseorganisasjoner – med god grunn. Slike videosnipper vil fremstå som uimotsagt propaganda fra partiene. Og som regel er de altfor lange for nyhetsstasjonene. Filmen med Butcher er 1 minutt og 50 sekunder, og filmen med Ryan Case (se tidligere bloginnlegg) varte hele 2 minutter og 40 sekunder – en maraton i denne sammenhengen.

For det andre er nyhetsstasjonenes tv-produksjoner av konventene stort sett lagt opp som veksling mellom intervju, kommentarer og (strategi)analyser – og så litt taler innimellom. Det vi ser og hører mest under konventene er ikke politikere, men journalister, synsere og eksperter. Det er ikke bare partivideoene som må vike for dette oppsettet, også talerne kommer – bokstavelig – i bakgrunnen.

Ta for eksempel Jennifer Granholms tale, som jeg beskrev i et tidligere blogginnlegg. Granholm gav en flammende tale som fikk stor omtale i mediene etterpå. Men de fleste har antagelig ikke sett talen som direktesending på fjernsynet, men enten som korte utklipp i nyhetsoppdateringer eller på internett lang tid etter Granholm hadde forlatt scenen. På CNN var det for eksempel ikke lagt opp til at denne tale skulle sendes. I stedet for å vise Granholm brakte nyhetskanalen et intervju med Obamas halvsøster Maya Soetero-Ng, som diskuterer med journalist Piers Morgan hvordan brorens tale kanskje vil bli. I bakgrunnen  kan vi svakt høre Granholm rope ut mot tilhørerne som svarer med applaus. Mellom Piers og Soetero-Ng kan vi skimte talerstolen og Granholm bak den. Til venstre bak Soetoro-Ng kan vi så vidt se Granholms blå jakke projisert opp på storskjermen slik at alle i salen kan se henne. Her, som i det meste av fjensynsdekningen av konventene, kommer talere og taler i bakgrunnen og journalisters samtaler i forgrunnen.

Mens talerne taler ser vi ekspertene, noen ganger ser vi publikum som applauderer talerne, men fremdeles hører vi ikke talerne, lyden er fortsatt fra intervju, kommentarer og analyser i studio. Det vi ser oftest under talene (og demokratenes videoer) er bilder som dette:

og bilder som dette:

og dette:

Det er mye mer å si om det visuelle i konventene: om oppbygningen av scenen, om talernes kroppsspråk og gestikulasjon, om bildene pressen valgte å trykke fra konventene og om Demokraten Tammy Dockworth, som mistet benene sine i Irak og gikk på scenen i Charlotte med det ene av sine kunstige ben malt som det amerikanske flagget:

Men alt det må bli en annen gang, for i neste blogginnlegg vender vi oppmerksomheten mot den siste store hendelse som kan endre dynamikken i valgkampen: Debattene. De fleste her i USA er enige om at dette er Romneys største sjanse for å komme foran Obama, men også Obamas største sjanse for å rykke avgjørende fra Romney.

Det visuelle er ikke noe nytt. Konventene har alltid budt på gode bilder som presenterer kandidaten på overbevisende måter. Mest ser vi lederen tale selvsikkert til sine mange tilhørere som alle virker så overbevist, at man nesten selv blir overbevist; helt uavhengig av hva taleren sier. For hvis noen virkelig tror så sterkt på en mann som de ser ut til, så må han jo være troverdig.

Slike bilder blir ofte brukt i politiske fjernsynsreklamer når valgkampen senere går inn i den avsluttende fasen, hvor kandidaten skal vise sin visjonære side. Se for eksempel nedenstående reklame for George H. W. Bush (altså Bush den eldre) som gir velvalgte klipp fra hans nominasjonstale på konventet i 1988. Her får vi virkelig en forståelse for hvor store disse arrangementer er.

Legg merke til hvordan kameraet først panorerer langsomt gjennom den enorme salen og viser hvor kolossalt mange mennesker som er til stede. Gjennom en overtoning til et halvnært bilde av Bush på talerstolen, smeltes de mange mennesker sammen med taleren, så kandidaten og tilhørerne visuelt blir uadskillelige. Så ser vi tilhørerne over nakken av Bush, slik som han må se dem fra sin posisjon. Så tilbake til Bush, før det klippes til et nærbilde av en jublende kvinnelig tilhører. Og videre til andre jublende mennesker.

Massen dokumenterer mengden som står sammen med Bush. De skaper det man på engelsk kaller for bandwagon-effekt. I USA er en “bandwagon” vognen i en parade som kjører orkesteret (the band) og alle følger gladelig etter denne vognen. Bandwagon-effekt er altså den effekt som oppstår når folk uten videre – og uten å tenke noe særlig på argumenter – følger etter flertallet. Som når vi ser på reklamen at mange hyller Bush og han ser ut som en vinner, og derfor får lyst til å være på hans team.

Det er en sterk menneskelig trang å gjøre som andre og alle har et ønske om å være en del av det vinnende laget. Dette inviterer bildene i reklamen til. Samtidig gjør nærbilder av enkeltpersoner det tydelig at massen, de mange menneskene, også er individer som du og jeg. De viser at dette kunne ha vært deg, og de fremviser emosjoner til etterfølgelse: glede og hyllest til lederen. Se selv her, hvor glade de er:

Denne 30-sekunders video fra 1988 er en fortettet og omhyggelig klippet utgave, som formidler gjennom bilder og får oss til å glemme hvor mye ordene egentlig dominerer de amerikanske partikonventene. Denne verbale dominansen prøvde Demokratene tilsynelatende å gjøre noe med i år. De hadde produsert en lang rekke korte videoer som ble vist for tilhørerne i konventsalen. For eksempel henvendte tidligere president Carter seg til delegatene gjennom en slik video. Selv om også han i denne videoen talte, var hans henvendelse mer lik det vi vanligvis opplever på fjernsyn: en person som vises i halvnær (dvs. fra litt under skuldrene og opp), som sitter ned, og som snakker til oss, fremfor å holde talen til oss – eller kanskje rettere roper ut i salen.

En annen video var en hyllest til Senator Edward Kennedy som døde i 2009. Filmen viser bilder fra Kennedys lange politiske liv, deriblant hvordan han beseiret Mitt Romney i senatorvalget for Massachusetts i 1994. Vi ser Kennedy i en tv-debatt slå fast at mens hans posisjon i abortspørsmålet alltid har vært for fri abort, altså “pro-choice”, så har Romney konstant vaklet. Hans posisjon har vært “multiple choice”. Videoen beretter om Kennedys bedrifter og politiske seirer og vever hans karrierer og visjoner sammen med Obamas plan for USA. Obama som hyller Kennedy, og Kennedy som hyller Obama: “This is the cause of my life: new hope”. Da filmen toner ut viser det siste stillbilde ryggen av Obama og Kennedy som sammen slentrer side om side ned av en parkvei.

Både Carter og Kennedy er politiske insidere, de er en del av Washington. Det samme er mange av de andre som det ble vist korte filmer om: visepresident Joe Biden, førstedame Michelle Obama og selvfølgelig president Barack Obama. Men det som adskilte demokratenes konvent fra republikanerne var de mange videoer som viste helt vanlige amerikanere, og fortalte deres historier om hvordan Demokratenes og Obamas politikk har forbedret deres liv. Vi ser mennesker som du og jeg, folk som er blitt syke, har mistet jobben sin eller har hatt problemer med skolen. Men med Obamas politikk – er argumentet – er alle disse vanlige folkene kommet videre og har fått det bedre. Mens Republikanerne på talerstolen lot partisoldater, guvernører og senatorer fortelle tilhørerne at de egentlig er vanlige folk som har kjempet seg opp fra vanskelige økonomiske kår, så viste demokratene vanlige folk i videoer og på talerstolen.

Ta for eksempel Ryan Case. Han talte på konventet. Men før han entret salen fikk vi hans historie i en film. Den velproduserte filmen begynner med ettertenksom musikk, som ingen bemerker, men som setter oss i den rette emosjonelle stemningen, på samme måte som vi kjenner det fra film. Vi ser en solnedgang bak et skogterreng, det klippes til nærbilder av planter, mens vi høre den unge mannen si: “Det er vanskelig å fortelle min historie. Men jeg innser at det også kan tjene som eksempel på presist hva som er på spill i denne valgkampen”. Vi ser ryggen av den unge mannen, skifter til hans blikk ut over amerikanske fjell; før alt toner ut i svart og det klippes til ham sittende utenfor med blikket ned. En tekst forteller at dette er Ryan Case, og vi venter i spenning, for vi vet at vi nå får hans historie: “Da jeg var sytten, ble min far syk. Han fikk influensa. Det er ikke noe særlig å få influensa, …. men det gikk ikke vekk”. Historien følges av falmete foto av en lykkelig familie, nænsomt blandet med klipp fra Ryans ensomme vandring i naturen, mens vi forstår at mangelen på sykeforsikring gjorde at det gikk fryktelig galt – og ikke bare med faren:

Etter å ha gi oss forståelse for de forferdelige konsekvensene av manglende sykeforsikring viser videoen oss veien videre: Obamas plan vil løse problemene. Barack møter Ryan, deres historier flettes sammen, og Ryan står på talerstolen for Obama-kampanjen. Videofortellingen legger opp til at vi forstår Ryans politiske engasjement som et resultat av hans historie, fremfor at hans historie blir fortalt på grunn av hans partipolitiske engasjement. Når han endelig går inn på den enorme scenen i Charlotte kjenner vi ham allerede. Vi føler med ham og vi ønsker å støtte ham. For vi har jo hørt – og sett – hans historie. Alt hva han sier er gjennomsyret av de følelser videoen vekket. Det gir en helt annen respons til talen enn hvis ordene alene skulle ha fremkalt disse emosjoner. Til sammenlikning måtte de mange politikere – som i slike sammenhenger per definisjon ikke er folk flest – på Republikanernes konvent hele tiden bruke den første del av sine taler på å fortelle sin (vanskelige) historie. Etter igjen og igjen å ha hørt taleren fortelle om sin harde oppvekst, begynner disse fortellinger ikke alene å bli klisjeer, men risikerer å fremstå som kynisk spin, fremfor autentisk engasjement. Men hvis vi får slike fortellinger berettet, eller snarere fremvist, gjennom fjernsynsretorikk, virker de mindre postulerende og mer ekte, sanne og overbevisende.

Mens de fleste talere hos Republikanerne var guvernører og senatorer og deres first ladies, brukte Demokratene en mye høyere andel av “vanlige folk”, og forberedte hver gang deres ankomst på scenen med en film. Vi så Maria Ciano som var en “stay at home mom” og tidligere Republikaner, vi møtte Nathan Davis, en ung krigsveteran fra Irak, vi så en film om USAs bilindustri og lyttet til “assembly worker” Karen Eusanio fortelle at Obamas redningspakke reddet fabrikken og hennes arbeidsplass; og vi hørte Stacy Lihn, en vanlig mor, fortelle i en film om dem hun er aller mest glad i: sin familie, og sin lille datter, Zoe, som er født med en potensielt dødelig hjertedefekt. Etter den bevegende filmen om familien og datterens liv som ble reddet av Obamas “Affordable Care Act” (Obamacare), kommer hele familien inn på scenen. Mens faren holder Zoe i armen og har hennes storesøster ved siden, oppfordrer Stacy til ikke å stemme på Romney som vil legge ned Obamacare. For hvis det skjer, sier hun med skjelvende stemme, er Zoes dager talte: “There is no way we can afford for all the care she needs to survive”.

http://www.youtube.com/watch?v=Uny3ur5l4_I

Filmene av de vanlige amerikanere, men også av de reelle demokratiske representanter, og av Barack og Michelle gir både variasjon og sterke, levende visuelle appeller som påvirker følelsene, og de gir talerne og tilhørerne et felles utgangspunkt for forståelse og identifikasjon før taleren har sagt et eneste ord. Men, som jeg skal beskrive i neste bloginnlegg, er det slett ikke sikkert at disse visuelle emosjonelle appeller som vises i konventsalen – og som er så velegnet for fjernsyn – overhodet når frem til fjernsynsseerne.