Fire journaliststudenter ved Universitetet i Bergen har nå tatt Isungset og presseforskerne på ordet og formulert en Vær Dristig-plakat. Men hva vil det si for en journalist å være dristig?

– Det handler om å gå mot strømmen, og ikke bare godta alt som er opplest og vedtatt, sier Paul André Sommerfeldt.

– Man blir lett sittende fast i rutinene. Man må tørre å komme litt ut av sin egen komfortsone, sier Katrine Nordanger Mjelde.

Vær Varsom-plakaten fokuserer mest på overtramp, og ikke på unnlatelser. Dermed ivaretar den bare en del av etikken. Ingen felles for å ikke oppfylle samfunnsoppdraget. I boken «Etikk for journalister» skriver Svein Brurås at unnlatelsessynden trolig er pressens største synd. For eksempel uttalte Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle i fjor at den «største unnlatelsessynden for norsk presse er at vi på 80- og 90-tallet var så redd for rasisme at vi unnlot å ta opp det problematiske.»

– Vi mener ikke å være dristig for å bryte Vær Varsom-plakaten. De to plakatene skal eksistere sammen, sier Johanna Magdalena Husebye.

– Dristig er ikke det samme som å være hensynsløs og uredelig, legger Robert Nedrejord til.

De fire journaliststudentene har alle noen få års erfaring fra sommerjobber, vikariater og deltidsjobber i ulike medieredaksjoner.

– Vi kjenner oss litt igjen i beskrivelsene av det som vi selv kritiserer. Vi blir gjerne kastet inn i rutinene når vi er ferske, og tør ikke å utfordre. Så vi tenkte det som en utfordring til oss selv. Vi ønsker å være så gode journalister som mulig, sier Johanna Husebye.

De har formulert journalistikkens Vær Dristig-plakat. Fra venstre: Johanna Magdalena Husebye, Paul André Sommerfeldt, Robert Nedrejord, Katrine Nordanger Mjelde. Foto: Julie Helene Günther

Til kilden

Mer konkret knyttes dristighet til arbeid med kilder og opp mot egen redaksjon. For eksempel handler det om å variere kildebruken.

– Vi blir ofte henvist videre til den som pleier å uttale seg. Men vi vil heller snakke med de som sitter nærmest saken, selv om de ikke er like medievante. Det er jo en svakhet om man slutter å søke etter kilder, sier Johanna Husebye.

– Vi tenker også på å få med grupper som vi ser lite av, for eksempel flyktninger og innvandrergrupper, sier Paul André Sommerfeldt.

Kildene styrer

En beslektet utfordring er å være kritisk til informasjon som kommer fra de medieerfarne kildene. Om kildene forsøker å manipulere saken, så kan det tas med i dekningen.

– Vi må ikke godta svar som ikke handler om saken. Om de roter seg bort i grøten, så kan vi sitere dem korrekt på det. Da er vi åpne med publikum om at det er sånn det fungerer, sier Katrine Mjelde.

Noen kilder kommer også med en fiks ferdig vinkling som de ønsker at journalisten skal fokusere på.

– Men du skal skrive om det som er mest interessant for samfunnet. Kulturministerens folk vil gjerne at du skal skrive om at kulturministeren besøker TV 2, men for samfunnet så er TV 2s rolle som allmennkringkaster mer interessant, sier Robert Nedrejord.

Kildenes mellomledd og sosiale medier

Mange av de etablerte kildene ønsker kun å gi svar via en informasjonsrådgiver eller lignende mellomledd. Hva gjør man da?

– Bruker andre kilder. Jeg sier ikke at det er enkelt, men vi har blitt litt vant til at det er sånn det gjøres. Vi kan utfordre oss litt på å ikke godta at det er sånn det fungerer, sier Johanna Husebye.

En annen utfordring er at flere foretrekker å bruke sosiale medier, fremfor å gå via en nyhetsredaksjon. Trond Giske, Kristian Tonning Riise og Ulf Leirstein brukte Facebook for å annonsere at de trakk seg fra sine verv. Sylvi Listhaug bruker sosiale medier aktivt, og en får iblant inntrykk av at det står mer i avisene om hva Donald Trump skriver på Twitter enn hva han gjør politisk.

– Man må prøve å unngå SoMe-støyen. Selv om det står mye om hva Trump skriver på Twitter, så er det også mange amerikanske journalister som skriver gode saker om amerikansk politikk, sier Robert Nedrejord.

Sosiale medier kan også være en kilde til gode saker.

– Da gjelder det å basere seg på flere kilder. Om politikere eller andre skriver noe på sosiale medier, så kan vi utfordre dem på det, og bruke det i det journalistiske arbeidet, sier Johanna Husebye.

– Det de skriver på sosiale medier er jo filtrert og er polert akkurat slik de vil det skal komme ut, så vi kan ta det derifra, legger Paul André Sommerfeldt til.

Gå mot strømmen

I fellessaker som får stor oppmerksomhet i mange mediekanaler samtidig, påpeker de at en må være ekstra kritisk til informasjon fra andre redaksjoner eller nyhetsbyråer du ikke selv har gjennomgått.

– En byråsak som mange aviser har plukket opp, kan ha feil og mangler som bare blir brakt videre. Men noen aviser er flinke til å stoppe opp litt og tenke over om det er noe de har gått glipp av, og sjekke opplysningene. Det er også et varsomhetsmoment; man skal ikke ukritisk viderebringe saker fra andre mediekanaler, sier Robert Nedrejord.

Å gå mot strømmen innebærer også å ikke unnlate å skrive om det vonde. For eksempel slik at selvmord ikke blir underkommunisert som den vanligste dødsårsaken blant unge voksne.

– Det er også en del av virkeligheten. Ved ikke å omtale det, bidrar vi til å dekke over en del av virkeligheten, sier Johanna Husebye.

Midlertidig dristighet

I en nyhetsredaksjon preget av tidspress, konstant deadline og presset økonomi går de inn for at journalistene skal legge bort saker som ikke har nyhetsverdi, be om mer tid til research på viktige saker, og si ifra internt og offentlig om feil og mangler. Hvordan kan en vikar eller en frilanser stille slike krav til redaktøren sin?

– Vil de ikke ha god journalistikk, da? Det er så klart ikke lett å stille sånne krav når man er deltidsansatt, men noen må jo si det. Vi skal jo si ja til redaktøren, men vi kan også si «ja, men skal vi ikke bruke litt mer tid på saken, vinkle det på en annen måte», sier Johanna Husebye.

– Det lett å tenke at man bare er vikar, så da er det bare å skrive kjappe ting og få det ut. Men vi må ha noen idealer som ligger der, selv om vi ikke klarer å følge dem bestandig, sier Paul André Sommerfeldt.

***

Utfordring til norsk presse

1.1 Dristig journalistikk

Gjennom Vær Varsom-plakaten har pressen etablert veiledende prinsipper og føringer for sitt etiske virke. Å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet, bidra til økt ytringsfrihet og informasjon er i kjernen av vårt samfunnsoppdrag. Denne plakaten vil utfordre til en mer dristig journalistikk i norsk presse. Å være dristig innebærer å løfte journalistikken ved å være utfordrende, utradisjonell og modig i metodebruk, innhold, kildevalg, og presentasjon.

1.2 Hvorfor nå?

Pressen har flere utfordringer, men tidspress og økonomi er blant dem som setter størst demper på journalisters dristighet. Vær Dristig-plakaten skal fremme journalisters kreativitet og ønske om å utfordre og teste grensene til tross for dette. I gode og dårlige tider er dristighet en del av pressens samfunnsrolle.

1.3 Nye briller

Vær Dristig-plakaten er utformet av unge journalister som har har tro på at våre meninger er verdifulle. Til tross for få år i bransjen er vi styrket av vår evne til å se og påvirke journalistikken på en nyskapende måte.

Kildenettverk

2.1 Stift usannsynlige bekjentskap

Kildenettverket er et sterkt våpen i ditt journalistiske arsenal. Unngå å bruke de samme kildene gang på gang; ofte kan den siste du ønsker å snakke med være den beste til å skaffe deg nye perspektiver, informasjon og innsikt om samfunnet. Vær spesielt bevisst på å slippe til kilder som ikke er medievante fra før.

2.2 Ikke la blålyset blende

Våg å stille kritiske spørsmål til nødetater som politi og brannvesen. Vær på vakt for informasjon som kommer unaturlig sent i forbindelse med ulykker, branner, voldsepisoder og andre dramatiske hendelser.

2.3 Stå opp mot staten

Ikke gi deg om du får avslag på innsyn, ta kampen! Press forvaltningen i spørsmål som omhandler hva du som journalist og borger har rett på å vite og publisere. Det handler ikke bare om den enkelte saken, men også å få definert hva andre kan få vite etter deg.

2.4 Ikke la deg styre

Vær mer kritisk til informasjon som kommer fra medievante kilder. Vær bevisst på manipulasjonsteknikker, gi mindre rom for generelle svar, eller andre forsøk på å styre det journalistiske meningsinnholdet.

2.5 Mellomledd er noe herk

Krev svar direkte fra personen som sitter på kunnskapen du trenger. Om informasjonen passerer gjennom flere ledd, fremhev dette i journalistikken din.

I redaksjonen

3.1 Se deg selv i speilet

Sett et kritisk søkelys både på deg selv og egen bransje, tør å si ifra om feil og mangler internt og i offentligheten. Vær med på å skape en ærlig kultur om pressens eksistensgrunnlag, hvordan vi fungerer og hvorfor vi gjør det vi gjør.

3.2 Krev tid – og gi tid

Mange saker publiseres uten å ha blitt ferdig bearbeidet og uten å oppfylle alle pressens kriterier for kvalitet. Motarbeid det konstante tidspresset ved å kreve mer tid fra ledelsen på saker der du kjenner at det er behov. Som redaktør, tør å satse på store prosjekter, selv om resultatet ikke er gitt.

3.3 Gjør det du ikke kan – bli ekspert

Våg å jobbe med felt du ikke kan noe om fra før. Alle journalister møter på saker og temaer de har liten kunnskap om. Vær ærlig om eget utgangspunkt gjennom hele arbeidsprosessen. Tør å stille «dumme» spørsmål, om du ikke gjør det blir du i alle fall ikke særlig smartere.

3.4 Gå mot strømmen

Hold hodet kaldt. Ikke ta den etablerte sannheten for gitt. Vær ekstra kritisk til informasjon fra andre redaksjoner eller nyhetsbyråer som du selv ikke har gjennomgått, også når dette kan gjøre deg upopulær i eller utenfor redaksjonen.

3.5 Oppsøk fare

Våg å sette deg selv i ukomfortable, ubehagelige og farlige situasjoner. Det er pressens ansvar å oppsøke og omtale samfunnsområder hvor vi ikke er ønsket og motarbeides, selv om disse utgjør en fare for liv og helse.

3.6 Bryt tabuene

Omtale av selvmord har gjennomgått en drastisk oppmykning de siste årene, men det finnes ennå mange tabubelagte tema som journalister vegrer seg for å skrive om. Våg å ta tak i det som er vondt, det som er skjult og det flertallet ikke vil snakke om.

3.7 Ikke lag søppeljournalistikk

Den enkelte medarbeider bør ha frihet og mot til å legge bort saker som har mistet sin nyhetsverdi, og kun har som funksjon å fylle avisen eller sendingen. Si ifra for å heve den journalistiske kvaliteten.

Dristighet er en dyd – Ikke vær feig og forsiktig

Vær Dristig-plakaten

De gjennomførte dybdeintervjuer med ledere, idrettsutøvere, politikere, TV-programledere og mediekommentatorer som hadde vært gjenstand for sterkt negativ medieomtale over lengre tid. De fleste informantene hadde selvstendige stillinger, var velutdannede og hadde noe tidligere medieerfaring. Likevel var de fleste uforberedte på intensiteten og omfanget og opplevde medieoppslagene som en sterk belastning. Informantene hadde vært involvert i ulike saker, som maktkamper eller påstander om upassende adferd, og for mange var det alvorlige anklager som lå til grunn for medieomtalen.

Kim Karlsen og Fanny Duckert ga nylig ut boken I medienes søkelys, som tar for seg hvordan medieeksponering påvirker helsen.

Går ut over helsen

Informantene som opplevde de sterkeste belastningene fortalte om helseplager som søvnvansker, selvmordstanker, angstsymptomer, psykosomatiske plager og utmattelse. Flere ble sykmeldte. Dette var særlig personer som opplevde mediedekningen som ensidig, og at den angrep dem som personer. Det ble meldt om færre helseplager hos de informantene som opplevde at kritikken gikk på deres yrke eller virke, og ikke på dem som privatpersoner.

Et annet fellestrekk blant dem som opplevde sterkere belastning var at de falt ut av jobben og mistet støtteapparatet knyttet til denne.

– Hvis de ikke hadde ressurser fra jobben eller adekvat støtteapparat, så gikk det dårligere med dem, sier Fanny Duckert. – Dette en viktig melding til arbeidsgivere.

Er omfanget en del av presseetikken?

De fleste informantene sa at de ble overveldet av selve omfanget av mediedekningen, og mente at Pressens faglige utvalg (PFU) bedriver ansvarsfraskriving når det ikke tar hensyn til dette i de presseetiske vurderingene. Samtidig så er det ikke slik at avisene skal la være å skrive om en en sak fordi andre skriver om den. – Men redaksjonene kan se at nå er det stort medietrykk mot akkurat denne personen, og ta dette inn i sine redaksjonelle vurderinger, sier Kim Karlsen.

Kim Karlsen og Fanny Duckert har gjennomført dybdeintervjuer med medieprofiler om helsemessige konsekvenser av negativ medieomtale.  Foto: Aurora Nordnes. Opphavsrett: Psykologisk.no

Det er også ulikt hvor mye folk tåler, men de fleste tåler mer når kritikken ikke går direkte på dem som privatpersoner.

– De som lever i symbiose med media, som idrettsutøvere, kan venne seg til å leve med stort mediepress så lenge det handler som deres virke, sier Kim Karlsen.

– Men når det går over til å handle om andre ting, som personlige skandaler, og de mister kontrollen, så blir det fort noe annet.

Tap av kontroll

Informantene opplevde tap av kontroll som særlig vanskelig. De visste ikke hvordan neste medieoppslag ville se ut, hvordan utsagnene deres ville bli brukt, hvordan saken ville bli vinklet og hvilke andre kilder som kom til å bli brukt. Ventetiden var som regel preget av dårlig søvn og konsentrasjonsvansker. På den annen side så kan ikke intervjuobjektene kreve å kontrollere pressen heller.

– Helt klart, det er jo litt av poenget med en fri presse, sier Kim Karlsen.

– Men hvis det går an å gi intervjuobjektene litt informasjon om hvem andre som skal uttale seg, om hvordan saken blir vinklet, og når den skal publiseres, så kan det hjelpe. Tydelige rammer rundt intervjusituasjonen skaper tillit, og vil også føre til at journalisten får bedre svar.

Samtidig imøtegåelse og tilsvar

Mange av informantene fortalte at de ikke kunne stole på journalistene, og satt ofte igjen med en opplevelse av at journalistene aktivt ønsket å ødelegge for dem. Nesten ingen av informantene opplevde at de hadde mulighet til samtidig imøtegåelse. Dessuten var det nesten ingen som benyttet seg av tilsvarsretten.

– Noen forklarte dette med taushetsplikt, mens andre ikke ville gi tilsvar fordi de var redd det bare ville gi media mer ved til bålet. Andre igjen var så utmattet at de ikke orket å svare, sier Duckert.

Et underliggende problem var at mange av informantene ikke helt skjønte hva samtidig imøtegåelse og tilsvarsrett egentlig innebar.

– Journalistene må sikre seg at folk har en reell mulighet til imøtegåelse, og at de skjønner hva imøtegåelse og tilsvarsrett er. Det var det ikke alle informantene som visste, de skjønte ikke helt hva det innebar, sier Duckert. – Det vil hjelpe hvis de ikke må svare med en gang, men for eksempel får en halvtime til å tenke seg om, sier Duckert.

Mange av de informantene som hadde sagt «ingen kommentar» eller ikke brukt muligheten til å uttale seg, angret på dette i etterkant. Å fortelle sin historie på sine egne premisser har vært til hjelp for mange

– Flere hadde gitt ut bok i etterkant og var veldig glade for at de hadde gjort det, sier Duckert.

Noen hadde også brukt sosiale medier til å fortelle sin historie. Andre valgte å skjerme seg helt for sosiale medier, fordi det ble så intenst.

Stigmatiserende faktabokser

Ikke overraskende opplevde informantene forsider, overskrifter, bilder og ingresser som særlig belastende.

– De sa for eksempel at media valgte bilder der de så veldig skurkete ut, sier Kim Karlsen. – Og at bildene ble koblet med negative ord, som løgner eller skandale.

Mer overraskende er det at mange opplevde de gjentagende faktaboksene som særlig stigmatiserende. Faktaboksene innebar en varig stempling og at de stadig ble forbundet med en sak de helst ville legge bak seg. Anonym kritikk, som for eksempel ledere i avisene, eller anonyme kommentatorer, var også vanskelig å forholde seg til.

Barn og foreldre

Flere av informantene rapporterte om klare overtramp fra journalister, og at journalister og fotografer beleiret hjemmet deres.

– Noen opplevde at journalistene ringte til barna deres. Mobiltelefonen står jo gjerne i foreldrenes navn, så numrene kommer opp når de søker på dem. Men noen fortsatte å ringe, selv etter at de hadde fått vite at telefonen tilhørte et barn. Det er hensynsløst, sier Duckert.

Vi har hørt mye om hvordan kritisk mediedekning kan gå ut over barna, men Fanny Duckert forteller at det også ofte var en utfordring for dem som hadde foreldre i live.

– Foreldrene deres fulgte med på sakene, var engstelige og ringte hver gang det var et oppslag. Så måtte informantene ta seg av dem også, i tillegg til alt annet.

Gjemmer seg

Mange av informantene opplevde det som om absolutt alle leste sakene om dem, og at alle stirret på dem. Flere begynte med unngåelsesadferd, som å gjemme seg unna, og ikke å møte blikkene til folk. De prøvde ofte å endre på utseendet sitt med briller, hår og klær.

– Ingen rapporterte imidlertid at de hadde blitt hetset på gata. Når noen tok kontakt med dem på gata, så var det nesten utelukkende for å gi støtte, sier Kim Karlsen.

Fem år etterpå

De intervjuet en del av informantene på nytt etter fem år.

– Etter fem år gikk det bra med de fleste. De var i jobb og de fungerte. Men flere begynte å skjelve eller fikk tårer i øynene når vi begynte å snakke om hendelsene. Det var som å ha et sår med skorpe over; det var ikke helet, sier Duckert.

Flere beskrev fortsatt helseplager og varig svekket livskvalitet, som at de ikke kunne stole på folk, eller hadde vansker med å glede seg over ting uten forbehold. Flere hadde flyttet til leiligheter uten innsyn, og byttet jobb til en med mindre medieansvar. De som fortsatt hadde jobber med medieansvar passet på å være så kjedelige som mulig, så media ikke skulle bry seg.

– De fleste intervjuobjektene sitter igjen med saken lenge etter at den er ferdig, sier Karlsen.

– De må jobbe med å justere dimensjonene og få satt saken inn i et større perspektiv. Ofte har de hatt overdrevne forestillinger om at alle har lest saken, og at alle husker den, sier Duckert.

For noen av informantene har mediestormen vært en ressurs, trass i drapstrusler og hets.

– Fot eksempel redaktør Vebjørn Selbekk i den kristne avisen Dagen, som hadde opplevd en voldsom mediestorm etter å ha publisert Muhammed-karikaturer, sa at han ikke angrer et sekund. Han opplevde at han gjennom denne saken har fått anerkjennelse og blitt en som blir tatt seriøst av presse-Norge og av andre debattanter, sier Duckert.

Pressens søkelys

Boken I medienes søkelys har blitt møtt med stor interesse fra pressen.

– Stort sett har denne vært positiv, selv om enkelte journalister har gått litt i forsvar og spurt om det er meningen at de ikke skal dekke kritikkverdige forhold, men det er ikke det vi sier. Det er heller et spørsmål om hvordan man skal dekke disse sakene, sier Duckert.

Jeg vil understreke at jeg ikke primært er ute etter å kritisere verken NRK eller andre. Det jeg håper på, er en smule diskusjon og tankevirksomhet på et område som er komplisert og fullt av dilemmaer.

Spørsmålet om medienes virkninger i allmennhet

Spørsmålet om medienes påvirkningskraft er på sett og vis det grunnleggende i det som regnes som moderne medieforskning. Men selve idéen om at en påvirkes av det en leser eller ser og hører er jo eldgammel og en forutsetning for tenkning om svært mange ting.

• Estetikk: Aristoteles’ teori om katharsis – renselsen en gjennomgår ved å se en tragedie framført. Og: “Du blir hva du leser”, dvs ser, hører etc
• Religion: Lesning av Bibelen, Koranen og andre hellige bøker antas å gjøre noe med oss
• Pedagogikk: Skolebøker og andre læremidler, fra flanellografen til powerpoint, har alltid vært ment å “påvirke”.

Men det har vært mange overdrevne forestillinger om direkte, nærmest mekanisk påvirkning.

Jeg forsket i sin tid på film og TVs forhold til publikum i Norge fra 1896 og framover, og fant bl.a. at lærerne i Stavanger i 1912 gjorde en spørreundersøkelse blant elevene i folkeskolen om deres kinovaner. De mente undersøkelsen klart viste at elevene ble dårligere på skolen og mer disponert for opphold på forbedringsanstalt. Sosiale forhold som forklarte disse sammenhengene så de helt bort fra.

Den allmenne forståelsen av litteraturens mulige skadevirkninger er godt summert i denne passasjen fra et hefte utgitt av en norskdomsmann på 1920-tallet med råd til ungdom som vil skaffe seg en boksamling verdt å ha:

Eg hugsar ein av skyldfolki mine som reint øydelagde nervorne sine med aa lesa røvarromanar. Han sat alle kveldar og laag fram etter alle næter og las. Men daa var han tilslutt so nerveveik at han hoppa høgt i stolen berre ei dør vart slegi att, og han tolde snaudt høyra stoveklokka tikka. Sidan kom han til sjøs og friskna til att; men eg veit ikkje om han vart heilt sterk. No er han sinnsjuk. Um romanlesnaden hadde noko skuld i det, er vel ikkje så godt aa segja noko visst um; Emen at slik unaturleg nervespaning kann gjera skade paa ein ungdom er visst nok.
(Anton Aure: Ungdom og bøker. Ei liti rettleiing for norsklynt ungdom som vil faa seg eigi boksamling. (2. Opplag, Bjørgvin 1924, s.4. Sitert fra Gripsrud 1990:170)

På bakgrunn av diverse mediepanikker og dårlig funderte advarsler som disse, har det vært en del medievitere som har redusert mediepåvirkningen til noe nær null. Men dét er, for å rime litt, bare tull. Spørsmålet om mediers virkninger er svært komplisert å svare på, men det er ingen grunn til å tvile på at det fins slike virkninger. Det blir ikke minst tydelig når det er snakk om virkninger av hvordan terrorhandlinger dekkes i mediene.

Terror og massemedier

Moderne terrorvirksomhet er utviklet i nær sammenheng med utviklingen av massemedier og demokrati. Aviser for et bredt publikum vokste fram for alvor i andre halvdel av 1800-tallet og det samme gjorde de liberale demokratienes statsform. De to henger allment sammen på flere vis. Noen har ment at det blant annet er fordi det primært er mer eller mindre demokratiske regjeringer som bryr seg om det som kalles “den offentlige mening” og i det hele tatt stemningen i folket. Viktigere er det nok at massemediene ut fra sine nyhetskriterier gir et kolossalt potensial for massespredning av et politisk budskap, uansett system.

Det som ble kalt gjerningens propaganda, “propaganda of the deed”, var fra midt på 1800-tallet knyttet til anarkister. De ville gjerne gjøre budskapet sitt kjent, og det gjennom voldelige handlinger som uttrykte dette budskapet, som når de tok livet av ledende figurer i datidens politiske regimer eller sprengte visse bygninger eller lignende. (Bakunin var for, Kropotkin var mot.) De visste avisene ville kaste seg over de voldsnyhetene de skapte. Anarkistene forlot etter hvert denne tradisjonen og konsentrerte seg mer om fagforeningsarbeid og andre relativt fredelige sysler.

Foto: Ninian Reid cb

Terror på tv: Dekning av angrepet i Nice 14. juli 2016 på Sky News.

Det kom et nytt internasjonalt oppsving i terrorisme da fjernsynsmediet begynte å bli vanlig i de fleste vestlige land. De puertoricanske nasjonalistene som i 1954 befant seg på galleriet i Representantenes Hus i Washington DC var for eksempel sannsynligvis oppmerksom på dette mediet da de foldet ut et stort puertoricansk flagg og begynte å skyte på representantene nedenunder. I Algerie var en del av kampen for løsrivelse fra Frankrike av terroristisk slag, og ledere der mente det var bedre å ta livet av én fiende i hovedstaden Alger enn ti fiender på en avsides plass der ingen fikk høre om det. Men her var det kanskje fremst pressen en satset på.

Utviklingen av fjernsynsteknologien i løpet av 60-tallet, særlig satellittkommunikasjon, gjorde formidlingen av tv-bilder over svære avstander veldig mye lettere. En rekke terrorangrep, fra flykapringer til angrepet på israelerne under München-OL, kan ses i sammenheng med dette. Det samme gjelder ETA, IRA, Baader-Meinhof-banden, Italias Røde Brigader med flere, bare for å nevne noen europeiske eksempler.

Selve idéen her, at voldshandlinger med mer eller mindre symbolsk karakter vil vekke stor oppsikt og bred dekning i massemedier som når store deler av eller hele befolkningen i ett eller flere land, med utbredt frykt som resultat, har holdt seg til i dag. Det mest spektakulære eksemplet er stadig angrepene med passasjerfly på Pentagon og særlig World Trade Center den 11. september 2001. Målene var ikke tilfeldig valgt. Hensikten var – og er – å vise til et politisk budskap og å spre frykt i befolkningen. Angrepet ga dessuten i flere år Al Qaida-lederen Osama bin Laden noe i retning av fripass til vestlige tv-nyheter: Hver gang han slapp en ny video på det internettet som nå var blitt en viktig kommunikasjonskanal for terroristene, ble den vist og kommentert i det uendelige.

Angrepene i Paris og Nice er blant mange eksempler på at terroristene stadig har medieoppmerksomhet som et hovedmål.

Mediedekningens virkninger

Omfattende mediedekning av terror og terrortrusler får frykten for terror til å stige og bre seg i befolkningen. Det er vist mange ganger.

Historikeren Harari, som jeg nevnte innledningsvis, mener – og det fins mye forskning som støtter hans oppfatning – at den voldsomme medieoppmerksomheten terrorhandlinger får, enten de er svære og spektakulære eller relativt små om enn stadig grusomme – tjener terroristenes interesser.

Terrordekningen skaper overdrevet, irrasjonell frykt, mener Harari og flere andre. Han viser til at antallet drepte i terrorhandlinger er kolossalt mye lavere enn tapstallene ved diverse slag i konvensjonelle kriger. Ja, i 2002, et år med spesielt mange palestinske terrorangrep inne i Israel – en buss eller en restaurant ble angrepet hver andre og tredje dag – døde til sammen 451 under disse angrepene, mens 542 døde i bilulykker.

Forskeren Michael Jetter, en økonom, har påpekt at “42 mennesker dør hver dag av terrorangrep, sammenlignet med 7 123 barn som dør av sult-relaterte grunner” på kloden (sitert etter The Guardian, 1. august 2015). Tenker en altså på antallet døde av sult eller antallet mulige ofre i en framtidig klimakatastrofe, er det klart det er andre ting enn terror vi burde være mer redde for.

En grundig analyse foretatt av amerikanske statsvitere (Nacos et al. 2011) viser hvordan George W. Bush og hans administrasjons bruk av terrorfrykt styrket presidentens stilling i opinionen. Hver gang Bush snakket til folket om terror ble dette ble grundig dekket og kommentert en masse i mediene. Påfølgende meningsmålinger registrerte at frykten for terror steg voldsomt i befolkningen — og samtidig steg presidentens popularitet markant. Selv om forskerne ikke kan dokumentere at terrorfrykten ble brukt bevisst for dette formålet, er det klart at sammenhengen må ha vært kjent for administrasjonen – og tanken om bevisst bruk er snublende nær. Slik arbeidet Bush-administrasjonen på lag med terroristene, sammen med mediene – med helt ulik motivasjon.

Terrordekning og dekning av selvmord

Men det er også en annen side ved overdrevet terrordekning som er svært viktig. Den dreier seg om mediedekningens virkninger på en svært liten men viktig del av publikum: Potensielle terrorister.

Det er et kjent faktum at bred og detaljert dekning av selvmord kan føre til sterk økning i antallet selvmord. Goethes roman Den unge Werthers lidelser er ofte regnet som et første eksempel på hvordan en beretning om selvmord kan resultere i et stort antall kopier. Derfor snakkes det også gjerne om “Werther-effekten” i forhold til moderne mediers omtaler av selvmord. Det kanskje mest kjente eksempelet fra nyere tid, er at det etter Marilyn Monroes selvmord i begynnelsen av august 1962 ble begått cirka 200 flere selvmord enn normalt i USA den følgende måneden.

Mange terrorhandlinger er nettopp en spektakulær form for selvmord. Det kan også gjelde såkalte skyteepisoder i USA uten religiøse eller politiske begrunnelser: De som utfører dem vet de mest sannsynlig vil bli skutt eller eventuelt dømt til døden. En gruppe ledet av Sherry Towers ved Arizona State University undersøkte i 2015 smitteeffekten av massedrap. I en periode på 13 dager etter høyprofilerte massedrap fant de at sjansen for nye massedrap økte med opptil 30 prosent.

Det er også ganske nylig publisert en undersøkelse som viser en lignende smitteeffekt av terrorhandlinger. Økonomen Michael Jetter (2015), som jeg viste til ovenfor, undersøkte sammen med medhjelpere mer enn 60 000 terrorhandlinger mellom 1970 og 2012 i 189 land ut fra rapporteringen i New York Times. De fant at én ekstra artikkel om en terrorhandling i NYT økte sjansene for påfølgende terrorhandlinger i samme land med mellom 11 og 15 prosent. I gjennomsnitt, kalkulerte forskerne, dør det mellom ett og to mennesker ekstra i den påfølgende uka dersom det har kommet én ekstra NYT-artikkel. Forskerne fant også at selvmordsangrep fikk atskillig flere oppslag enn andre typer angrep, og de mener dette kan være noe av grunnen til økende bruk av denne typen angrep.

Psykologen Anders Gravir Imenes pekte i en artikkel i VG i sommer på tre funksjoner som gjør at mediedekning av terror kan utløse flere terrorhandlinger:

• Informasjon: For de fleste av oss som leser om massedrap i media, vekker dette en følelsesmessig reaksjon av vemmelse og avsky. For noen individer, åpner det et mulighetsrom. Det gir dem en idé.
• Inspirasjon: Massedrapsmenn har tidligere massedrapsmenn som forbilder. Men hvordan slike mennesker, som har handlet så til de grader på kant med samfunnets forventninger, kan bli et forbilde, vet vi ikke sikkert. Outsider-rollen blir imidlertid ofte trukket frem når gjerningsmennene forteller hvordan denne personen kunne bli et forbilde.
• Tilhørighet: Det er ofte mistilpassede individer som gjennomfører massedrap, og gjennom massedrapet føler de tilknytning til andre som har begått lignende handlinger. Igjen er dette basert på gjerningsmennenes egne utsagn, og det er derfor ikke mulig å vite hva som kommer først; tilknytningen til de andre eller idéen/ønsket om å begå massedrap.

Den norske Vær Varsom-plakaten har en streng formulering av et presseetisk prinsipp med stor internasjonal utbredelse:

4.9. Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.

Dette er i tråd med for eksempel WHOs retningslinjer for selvmordsdekning fra 2002, som de oppsummerer slik:

WHAT TO DO
Work closely with health authorities in presenting the facts.
Refer to suicide as a completed suicide, not a successful one.
Present only relevant data, on the inside pages.
Highlight alternatives to suicide.
Provide information on helplines and community resources.
Publicize risk indicators and warning signs.

WHAT NOT TO DO
Don’t publish photographs or suicide notes.
Don’t report specific details of the method used.
Don’t give simplistic reasons.
Don’t glorify or sensationalize suicide.
Don’t use religious or cultural stereotypes.
Don’t apportion blame.

Jeg refererer dette, ikke fordi det er direkte overførbart til dekning av terror, men fordi det kanskje kan brukes i en diskusjon om prinsipper for terrordekning, gitt parallellene mellom de to temaene.

Massemediedekning og den digitale virkeligheten

Jeg snakket innledningsvis om forholdet mellom terror, demokrati og massemedienes utvikling. Men i dag kan en ikke snakke bare om tradisjonelle massemedier – verdensveven og smarttelefoner har forandret vilkårene for global kommunikasjon ganske radikalt.

Digitaliseringen av terroristenes kommunikasjon begynte med lette, små kameraer og redigeringsprogrammer som satte dem i stand til lettvint å produsere videoer med propagandabudskap av ulike slag. Men en trenger som kjent ikke lenger sende videokassetter til distributører og tv-redaksjoner. Med verdensveven og smarttelefonen er verden åpnet for kommunikasjon med spesielle publikumsgrupper hvor som helst og når som helst.

Dette er imidlertid et dårlig argument for at de tradisjonelle mediene skal fortsette å dekke hvert større terrorangrep vegg-til-vegg, detaljert, som sensasjoner. De spektakulære angrepene fortsetter jo trass i de nye, digitale kommunikasjonskanalene – terroristene er stadig interessert i mange og store oppslag.

Spørsmålet er om mediene fortsatt skal gjøre dette, eller om de skal endre sin praksis på en eller flere måter. Terror må selvfølgelig rapporteres, informasjonsbehov må tilfredsstilles. Det saken gjelder, er hvordan.

Bibliografi

Michael Jetter (2015) : “Blowing Things Up: The Effect of Media Attention on Terrorism”, Economics Discussion/Working Papers, Economics Department, University of Western Australia

Nacos, Brigitte L.; Bloch-Elkon, Yaeli; Shapiro, Robert Y. (2011): Selling Fear: Counterterrorism, the Media, and Public Opinion; Chicago: University of Chicago Press

Towers S, Gomez-Lievano A, Khan M, Mubayi A, Castillo-Chavez C (2015): Contagion in Mass Killings and School Shootings. PLoS ONE 10(7): e0117259. doi:10.1371/journal.pone.0117259

Hør opptak av kvelden på Litteraturhuset under:

I panelet:

• Øyulf Hjertenes, sjefsredaktør i Bergens Tidende.
• Kristian Bjørkelo, stipendiat i medievitenskap ved UiB
• Line Noer Borrevik, journalist, tidligere nestleder i PFU, og skriver masteravhandling om presseetikkens legitimitet
• Victoria Ibabao Edwards, blogger (Mamsi)

Debatten ble ledet av Ida Andersen, stipendiat i medievitenskap ved UiB.

NB: Tine Monsen, første blogger til å forplikte seg til Vær Varsom-plakaten, måtte melde avbud til debattarrangementet.

Lang vei gjennom rettsapparatet

Det er få injuriesaker for norske domstoler. I avveiningen mellom hensynet til personvernet og ytringsfriheten, viser rettspraksis at ytringsfriheten står stadig sterkere. I denne utviklingen har avgjørelser i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) vært retningsgivende. Det er svært vanskelig å få medier dømt for ærekrenkelser. EMD har utviklet en rettspraksis som gir solid slingringsrom for feil og overdrivelser i nyhetsjournalistikk. Selv usanne og svært krenkende faktapåstander vernes av ytringsfriheten, dersom mediet kan påberope seg å ha vært i god tro. Altså at de, ved publisering, trodde opplysningene var sanne. Såkalte verdiytringer, eller kommentarer, har et enda sterkere vern enn det som utgir seg for å være faktajournalistikk.

Ved å følge Schjenken-saken gjennom de tre rettsinstansene, er det lett å forstå at få tar sjansen på å trekke medier for retten. Dommeres skjønn er sprikende og det kan fremstå som ganske uforutsigbart hva de havner ned på. Også i denne saken, der alle instanser dømmer Dagbladet, er det store forskjeller i premissene. Dessuten er veien gjennom rettsapparatet lang og kostbar. Taper du, risikerer du å måtte betale en regning vanlige folk ikke har råd til.

Prøvde andre veier

Schjenken kviet seg også for å gå til retten. Først forsøkte han å få en unnskyldning fra Dagbladet. Det fikk han ikke. Dernest klaget han pressedekningen inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU), men klagen ble avvist fordi den omfattet for mange medier.

Til slutt så den tidligere ambulansesjåføren ingen annen utvei enn å prøve domstolene for å få den oppreisningen han mente han fortjente. Og den fikk han. Seks og et halvt år etter at norsk presse hadde hengt ham ut som rasist. Men avgjørelsen i Høyesterett var ikke enstemmig, og gjennom behandlingen i de tre rettsinstansene er det gradvis blitt lagt større vekt på ytringsfriheten. Stadig mer av Dagbladets dekning er blitt «frikjent».

Faktum i saken

Det eneste de tre rettsinstansene er helt enige om, er faktum i saken. Den 6. august 2007 ble somalieren Ali Farah slått ned under en krangel i Sofienbergparken. En ambulanse fra Ullevål sykehus rykket ut med sjåfør Erik Albin Schjenken og makkeren Espen Sevlie Smith. Da de kom til parken, lå Farah på ryggen. Han var ved bevissthet, men ble holdt nede av venner. Ambulansepersonellet reiste ham opp, foretok en rask undersøkelse og besluttet å kjøre Farah til legevakten. De fant ingen hevelse i bakhodet på dette tidspunkt og så ikke tegn til alvorlig hodeskade. Smith støttet pasienten i retning ambulansen. Døren til pasientkupeen var åpnet. Det var altså ingen tvil om at ambulansefolkene hadde til hensikt å ta Farah med i bilen sin. Så drar Farah ned buksene og urinerer mot Smith og på ambulansen. Schjenken og kollega oppfatter feilaktig urineringen som viljestyrt, og vil nå ikke ta Farah inn i ambulansen. De overlater transporten til politiet, men gir, ifølge politiet, ikke klar beskjed om dette.

Polititransport blir bestilt, men venner skaffer Farah drosje til legevakten. Ambulansen kjører fra stedet og foto viser at Farah står idet ambulansen kjører. Logg fra legevakten viser også at Farah er oppegående da han når frem dit, og vakten har samme vurdering av hans tilstand ved ankomst som ambulansepersonellet hadde i parken. Noe senere på kvelden forverrer tilstanden seg dramatisk. Farah blir kjørt til Ullevål sykehus og operert for hjerneblødning.

Ambulansemannskapet er blitt sterkt kritisert fra faglig hold fordi de kjørte fra en pasient, men helsemyndighetene har ikke funnet tegn til rasisme i den kritikkverdige pasientbehandlingen. Det har heller ikke noen av dommerne.

Medieeksplosjon

Det som fulgte i dagene etterpå, har tidligere generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Nils Øy, som vitnet i saken, kalt «en medieeksplosjon». Alle rettsinstanser har slått fast at fremstillingen Dagbladet og en rekke andre medier ga, var uriktig. Dekningen ga inntrykk av at Farah ikke ble undersøkt, at han hadde tisset seg ut (noe som ville vært et klart tegn på hodeskade) og at helsepersonellet forlot ham liggende blødende og bevisstløs på bakken. Domstolene er også enige om at denne misvisende faktafremstillingen var sterkt belastende for de to i ambulansen. I tillegg kom uttalelser fra en rekke øyenvitner som stemplet deres opptreden som rasistisk.

Faksimile fra Dagbladet 11. august 2007 (ill: Dagbladet/NRK)

Sentrale politikere, blant annet flere statsråder, fulgte opp med unison fordømmelse, og avisene publiserte kommentarer der episoden fra Sofienbergparken ble brukt som bevis for rasisme i offentlige institusjoner. Omfanget av den offentlige kritikken var voldsomt og gikk over lang tid. Schjenken ble suspendert fra stillingen og har ikke senere kjørt ambulanse. Han ble psykisk syk og var i perioder suicidal. Han er nå student.

Domstol-behandling

Tingretten er mest kritisk til Dagbladets dekning. Den tar stilling til fem injurierende påstander fremmet av Schjenken i søksmålet mot avisen. De dreier seg både om den feilaktige faktafremstillingen og rasismepåstandene. Retten mener alle er rettsstridige og ikke beskyttet av ytringsfriheten. Dagbladet dømmes til å betale Schjenken en million kroner i oppreisning.

Da saken kommer til Borgarting lagmannsrett, blir drøftingen av den mer inngående og henvisningene til EMD og praksis i Høyesterett sentrale. Retten legger vekt på at EMD har gitt pressen spillerom for feil og overdrivelser i faktajournalistikken så lenge redaksjonene har opptrådt aktsomt i innhenting av informasjon og hatt grunn til å tro at egen fremstilling var riktig. Både lagmannsretten og Høyesterett kommer til at Dagbladets (og andre mediers) feilaktige faktafremstilling de første dagene etter 6. august 2007 dekkes av ytringsfriheten fordi pressen har kilder for sin versjon av virkeligheten. Dommene har i liten grad problematisert det faktum at kilder som kunne gitt et mer nyansert og korrekt bilde av det som skjedde, ble oversett.

Dagbladet, og andre medier, valgte den versjonen som stilte Schjenken og kollega i dårligst mulig lys. Både lagmannsrett og Høyesterett mener likevel avisen kunne ha grunn til å tro at de publiserte en sann versjon og at journalistikken derfor beskyttes av ytringsfriheten.

«Sårende og krenkende»

16. august 2007 tar imidlertid dekningen en vending som gjør at vurderingene til lagmannsrett og Høyesterett skiller lag. Etter ti dagers ensidig stormløp fra pressen mot de to i ambulansen, får Dagbladet nå tilgang på ambulansemennenes fremstilling. Den presenteres på en måte som lagmannsretten finner unødig sårende for de to.

Førstesiden domineres av et bilde av en blodig Farah liggende på bakken og tittelen: «Angrer ikke», med henvisning til Schjenkens skriftlige rapport. I en omfattende drøfting av oppslaget denne dagen konkluderer lagmannsretten med at avisen snur Schjenkens egen redegjørelse mot ham og «bidrar til å forsterke inntrykket av udugelighet og underliggende motiver hos ambulansepersonellet, uten at lagmannsretten kan se at det er grunnlag for det».

Avisen vinkler på at Schjenken står fast på sin beslutning om ikke å ta Farah med i ambulansen. Avsnitt som det følgende fra Schjenkens rapport, kunne gitt et mer nyansert bilde av mannen:

Nå som vi vet at mannen hadde blødning i hodet, har jeg tenkt mye på om vi burde ha oppdaget dette på noe tidspunkt. Jeg føler at vi gjorde en god vurdering av pasienten og at ingenting tilsa at mannen burde bli innlagt direkte på Ullevål med mistanke om hjerneblødning. Jeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke oppdaget at mannen hadde en blødning i hodet. Det er likevel ingenting i ettertid jeg kan sette fingeren på som hadde fått meg til å tenke annerledes.

Dette sitatet nådde ikke frem til forsiden i avisen.

Lagmannsretten mener Dagbladet med sin vinkling og redigering av Schjenkens fremstilling i praksis krenket tilsvarsretten hans. Retten mener at Dagbladet nå måtte være klar over at dekningen de så langt hadde stått for, var uriktig, og at avisen da hadde en forpliktelse til å korrigere tidligere feil. Det skjedde ikke, og lagmannsretten konkluderer med at «Dagbladet synes i denne situasjonen ikke å være mottakelig for informasjon som kunne tilsi at det var en annen og mer nyansert side av saken.»

Foto:IJ cba

Erik Schjenken foreleser på et kurs ved Institutt for Journalistikk i 2010.

Etter oppslaget i Dagbladet 16. august, følte Schjenken det samme dag nødvendig å sende ut en pressemelding med en offentlig beklagelse. Den ble umiddelbart publisert i både Aftenposten og VG, men lagmannsretten finner det påfallende at Dagbladet ikke hadde plass til den før 25. august.

Dagbladet, på sin side, mener ytringsfriheten dekker pressens vinklinger og oppslag på samme måte som innholdet i ytringen, og at dette også gjelder for en aggressiv og polemisk tone i ytringen. Lagmannsretten konkluderer imidlertid med at Dagbladet her har gått for ekstremt til verks og sier at «det er grenser for unødig sårende og krenkende form» og at avisen i dette tilfellet har krysset den grensen.

«Lojal og etterrettelig»

Denne vurderingen får ikke støtte i Høyesterett. Flertallet mener at så lenge sitatene fra ambulansemennenes rapport er korrekte, tillegges vinkling, billedbruk og redigering mindre vekt enn i lagmannsrettens dom. «Jeg heller i retning av at Dagbladets dekning 16. august ikke er rettsstridig», skriver førstevoterende. Mindretallet i Høyesterett er enda mer aksepterende og uttaler at «sitatene er korrekte, og etter mitt skjønn refereres alle hovedsynspunktene fra rapportene på en lojal og etterrettelig måte».

Høyesterett bekrefter dermed at loven setter mye videre rammer for hva som er akseptabel journalistikk enn presseetikken gjør. Rent presseetisk er det utvilsomt kritikkverdig at de to i ambulansen får sine rapporter redigert av Dagbladet på en måte som stiller dem i et dårlig lys. Etter å ha vært forhindret fra å ta til motmæle mot den massive kritikken i ti dager, har pressen, etter mitt syn, en soleklar plikt til å la de to komme til orde på egne premisser. Å vinkle den angrepne parts fremstilling slik at den passer med avisens misvisende virkelighetsbeskrivelse, må være et soleklart brudd på Vær Varsom-plakatens påbud om å vise omtanke i presentasjonen av saker og respektere tilsvarsretten til personer som er blitt utsatt for kritikk. Men loven gir rom for journalistikk som er presseetisk forkastelig.

I pressekretser heter det seg at «Fakta er hellig. Kommentaren er fri»… Dette er selvsagt en sannhet med modifikasjoner, noe også Schjenken-saken viser. Rettens grundige gjennomgang dokumenterer at fakta i dette tilfellet avgjort ikke har vært hellig for pressen og dommen slår fast at kommentaren ikke er fri, for den som måtte ha trodd det.

Avviser anken

Når Høyesteretts flertall avviser anken fra Dagbladet, er det fordi den deler lagmannsrettens konklusjon om at noen av avisens kommentarer ikke beskyttes av ytringsfriheten. Dette til tross for at meningsjournalistikken (verdivurderinger) har et sterkere rettslig vern enn faktajournalistikk.

Retten forholder seg i hovedsak til Den europeiske menneskerettskonvensjons (EMK) artikkel 10 og EMDs praksis når grensene for ytringsfriheten drøftes:

Ordlyden i artikkel 10:

(1) Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.
(2) Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.

Artikkelens punkt 2 ramser altså opp en rekke forhold som kan gi saklig grunn for å innskrenke ytringsfriheten. Vern av andres omdømme er et av disse forholdene.

Høyesterett slår fast at EMDs praksis viser at såkalte verdiutsagn ikke ubetinget vernes av ytringsfriheten. Kommentaren er altså ikke «fri». Retten uttaler:

Beskyldninger om rasistisk motivasjon er, etter mitt syn, i det vesentlige verdivurderinger, men de inneholder likevel elementer av mer faktisk karakter»… «Jo mer konkrete og presise beskyldningene er, desto mer må det kreves av objektivt faktisk belegg. I dette tilfellet gikk Dagbladets beskyldning ut på at ambulansepersonellets behandling var rasistisk motivert. Dette er en konkret beskyldning med et temmelig presist innhold.

Retten anerkjenner Dagbladets rett til å gjengi andres subjektive reaksjoner fra parken, men slår ned på avisens egne kommentarer. Den viser til politisk redaktør Marie Simonsen som skrev om “rasismens stygge og ubarmhjertige konsekvens». Resultatet «av et menneskesyn hvor noen er mindre verd enn andre.» Den viser videre til en leder der Dagbladet mener episoden i parken kan sammenliknes med den forbrytelse det ville være om brannmenn nektet å redde mennesker ut av et brennende hus fordi de var uønsket.

Flertallet i Høyesterett slår fast at det ikke er kommet frem noe objektivt faktum som kan bekrefte påstandene om at handlingene i Sofienbergparken var rasistisk motivert, og konkluderer:

Selv om denne saken åpnet for en offentlig debatt om et viktig samfunnsspørsmål, er jeg etter en samlet vurdering kommet til at fremsettelsen av rasismepåstander i avisens kommentarer og lederen 14. august er så alvorlige at de ikke er beskyttet etter EMK artikkel 10. Beskyldningene som ble fremsatt flere ganger, sto ikke i forhold til de feilene som ble begått …og avisen handlet ikke i aktsom god tro når den i sine kommentarer og leder ikke tok noen form for forbehold om riktigheten av de anklagene som ble fremsatt.

Støttet Dagbladet

Dersom Dagbladet velger å fremme saken for EMD i Strasbourg, kan avisen støtte seg på mindretallet (en av fem) i Høyesterett. Her fikk avisen medhold i sin anke. I sin uttalelse legger mindretallet avgjørende vekt på institusjonell rasisme som et stort samfunnsproblem. Dommeren mener Dagbladet har oppfylt pressens samfunnsrolle i sin dekning av saken og sier at ambulansepersonellets kritikkverdige opptreden er hovedårsaken for det omfang saken fikk.

Heller ikke mindretallet finner noe objektivt belegg for påstandene om rasisme, men savner en troverdig forklaring fra Schjenken på hvorfor Farah ikke fikk være med i ambulansen. Uansett mener mindretallet at påstandene om rasisme er verdiytringer som er vernet av ytringsfriheten og at Dagbladets dekning har hatt mer preg av systemkritikk enn personkritikk.

Reaksjoner på høyesterettsdommen

Dagbladet har tatt dommen til etterretning, naturlig nok, men er selvsagt uenig i den og mener den svekker medienes mulighet for å gi kommentarer til løpende nyhetssaker. De fremstiller dette som noe nytt og truende for ytringsfriheten.

Avisen får støtte fra Aftenposten-kommentator Torstein Hvattum, som blant annet skriver: «Det mest betenkelige er at dommen legger store begrensninger på den frie, subjektive journalistikkens tolkning av virkeligheten.» (Aftenposten.no 06.03.14).

Sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land forstår dommen og skriver; «Selv en fri presse har ikke rett til å opptre på en måte som urettmessig legger folks liv i grus. Vi tror ikke at dommen i Høyesterett vil føre til en strøm av rettssaker mot mediene». (VL 05.03.14)

Eirin Eikefjord, kommentator i Bergens Tidende, peker på at dommen bare krever at pressen har et solid faktisk grunnlag for belastende påstander. Hun oppfatter ikke kravet som kontroversielt og tror heller ikke at dommen svekker ytringsfriheten.

Førsteamanuensis Bjørnar Borvik ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, uttaler til journalisten.no at dommen kan skjerpe kravene til journalister og redaktører om etterrettelighet og dermed bidra til bedre kvalitet på det offentlige ordskiftet.

Svekker tilliten til mediene

Schjenken-saken har engasjert mange. Etter hvert som faktum er blitt kjent, har mannen vunnet mye sympati.

Fra tid til annen skaper kontroversielle saker debatt om rammene for pressens virksomhet. Undersøkelser viser at folks generelle tillit til pressen er lav. Eksempelvis har publikum langt mer tiltro til yrkesgrupper som leger, dommere og advokater enn til journalister, ifølge Nordiske Mediedagers undersøkelse om medievaner og holdninger (pdf).

Mange etterlyser strammere reaksjoner når medier går over streken. Særlig når de, som i denne saken, går til samlet og brutalt angrep på enkeltpersoner. PFU er bransjens eget organ for å ivareta presseetikken, og i den offentlige diskusjonen om pressens selvdømmeordning er nettopp bransjetilhørigheten noe kritikere ofte trekker fram. Pressen har en mye sterkere stilling i den norske selvdømmeordningen enn den har i tilsvarende organer i Sverige og Danmark.

Det medfører heller ingen straff å bli felt i PFU. Mediet som har forbrutt seg, forplikter seg bare til å publisere PFUs avgjørelse.

Fritt Ords ytringsfrihetsbarometer (pdf) fra 2013 viser klart at folk mener også pressen må tåle straff. Ifølge barometeret er 76 prosent av de spurte helt eller delvis enig i at uriktige påstander om enkeltpersoner eller grupper bør kunne straffes. 81 prosent er helt eller delvis enig i at utlevering av personers privatliv bør kunne straffes og 85 prosent sier at medier som videreformidler uriktige påstander bør kunne straffes. På denne bakgrunn er det rimelig å anta at dommen i Schjenken-saken er i samsvar med folks alminnelige rettsoppfatning. En dom som hadde gitt Dagbladet medhold, ville neppe blitt forstått av opinionen. Den kunne lett blitt oppfattet som en bekreftelse på at pressen «kan skrive hva den vil» og er hevet over loven.

For å kunne utføre sitt oppdrag, er pressen avhengig av tillit hos publikum. Saker som Schjenken-saken svekker den tilliten. Det er kanskje ikke så ille for pressen at Høyesterett dømte som den gjorde.

Ingen unnskyldning

Dersom Dagbladet velger å fremme saken for EMD i Strasbourg, er ikke Schjenken, men den norske stat avisens motpart. For Schjenken er den rettslige siden av saken avsluttet.

Schjenken har bedt om en unnskyldning fra Dagbladet. Den har han ikke fått og den kommer han heller ikke til å få. Dagbladets avvisende holdning på dette punkt må forstås som at de mener å ha dekning for journalistikken sin og at det som skjedde i Sofienbergparken var rasistisk motivert. Den oppfatningen må avisen gjerne ha i sitt lønnkammer, men Høyesterett har slått fast at pressen må ha et faktisk grunnlag før de publiserer så alvorlige beskyldninger mot noen. Som tidligere påvist har rettens syn, heldigvis, støtte langt inn i pressens egne kretser. Dagbladet burde, bedre enn de fleste, være klar over hvilke konsekvenser det kan ha for enkeltmennesker å bli utsatt for fordømmende kritikk over lang tid.

Vær Varsom-plakaten advarer pressen med ordene: “Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke.” Ja, ord og bilder er våpen, og våpen skal en ha respekt for. Et samfunn som verdsetter ytringsfriheten, gir samtidig medier stor makt og stort ansvar. Ytringsfriheten vil stå sterkt blant folk flest så lenge mediene forvalter den med forstand. Derfor er det å håpe at de delene av pressen som rettet sine våpen mot to ambulansesjåfører, tar dommen inn over seg.

Eg har berre arbeidt i mindre aviser og såleis hatt lite med informasjonsbransjen å gjera, men éi soge har eg òg. Våren 2007 gjorde regjeringa framlegg om at Noreg skulle hastekjøpa nye Hercules-fly – C‑130J som dei vart kalla – frå Lockheed Martin; vi trong betre og sikrare fly i Afghanistan, og kostnaden var sett til tre milliardar. Airbus hadde òg vore med i bodrunden, men kunne ikkje levera nye fly i tide, sa Forsvarsdepartementet. Den 23. april stod fylgjande overskrift i VG: «Norges nye transportfly kan være farlig». Same dagen fekk eg eit notat opp i redaksjonen; eg veit ikkje kven det var som sende det. Notatet var ei oppramsing av alt som var gale med C‑130J, og dessutan, vart det hevda, var det ikkje naudsynt med nye fly før om nokre år, og i 2010 ville nett Airbus ha klart eit mykje betre fly, A400M.

Sylvi Listhaug må offentleggjere kundelistene sine, krev VG. Men kva med VG og informasjonsbyråa? (foto: Frp. CC:by-nd)

Notatet hadde korkje avsendar eller open forfattar, men det synte seg raskt at forsvarskomiteen og ei rekkje andre på Stortinget satt på notatet, og at det var informasjonsbyrået Gambit som stod attom. Vi på vår side sende skrivet vidare til kontreadmiral Jørgen Berggrav i Forsvarsdepartementet, som sjølvsagt slakta det – byråkratane i Forsvarsdepartementet veit at prisen for å vera alliert med USA, er å kjøpa amerikansk forsvarsmateriell. Når det er sagt: Berggrav påviste òg at notatet hadde ei mengd faktafeil.

Etter dette ringde eg VGs nyhenderedaktør Helje Solberg og viseadministrerande direktør i Airbus, Richard Thompson. Eg spurde Thompson kvifor dei planta historier i norsk presse i staden for å deltaka i eit ope ordskifte; han svara at departementet nekta å lytta til vit og at dei difor måtte nytta seg av informasjonsbransjen og dei kontaktane Gambit hadde. Solberg vedgjekk at VG hadde fått saka frå Gambit og at dei godt kunne ha oppgjeve at dei hadde fått saka frå byrået. At VG hadde late seg utnytta i ein lobbykamp, var ho sjølvsagt ikkje samd i.

Eg har lese VG i åra etter og har enno ikkje sett at VG har fortalt lesarane at dei har fått noko som helst frå eit informasjonsbyrå. Seinare fekk eg vita at ein av personane bak notatet var tidlegare Sp-rådgjevar på Stortinget, Ole Morten Geving. Kort tid etter slutta han i Gambit for å verta statssekretær i Finansdepartementet. VG kravde ikkje at han skulle offentleggjera kundelista.

Etter dette har eg vore særleg fascinert av norsk presses dekning av militære innkjøp, og eg vil påstå: Eg har vorte såpass kunnig at eg veit på førehand kva fleire av journalistane og kommentatorane kjem til å meina. Det er nokså tydeleg at dei held seg med kvar sine informasjonsbyrå, eller helst: At informasjonsbyrå held seg med dei. Sjølv om Solberg sa at dei «godt kunne ha opplyst» at dei hadde fått saka frå Gambit og dimed Airbus, kvifor skreiv ikkje VG det, og kvifor fortel dei ikkje lesarane sine at dei får svært mykje stoff frå informasjonsbransjen? Svaret er nokså innlysande: Av di dei er redde det kan øydeleggja VGs truverd. «Vi har fått denne saken frå Gambit og deres informasjonsmedarbeider Ole Morten Geving, som har hatt verv i Senterpartiet og derfor er en verdifull lobbykontakt for Lockheed Martins konkurrent Airbus, som betaler Gambit store penger…» Nei, det hadde ikkje sett bra ut. Omtrent like dumt som det hadde sett ut for Listhaug.

Min påstand er likevel at norske journalistar gjennom Ver varsam-plakaten bør verta pålagde å gje opp informasjonsbransjen som kjelde. Ja, vi bør sjekka så godt råd er om det dei fortel oss, er sant og truverdig, men sanninga er òg at vi altfor ofte ikkje har kapasitet til å gjera det. Om lesaren eller sjåaran heilt til slutt i ein artikkel eller reportasje får vita at eit eller anna informasjonsbyrå eller ein eller annan informasjonsarbeidar har kome med informasjon eller tips i saka, så kjem dei til å få eit meir realistisk tilhøve til det dei har vorte fortalde.

Informasjonsarbeidarar får godt betalt for evna si til å få tak i skattepengar eller syta for at meir eller mindre kompetente politikarar vert attvalde. Informasjonsbransjen er ikkje ei svak gruppe som treng kjeldevern. Som det står i Ver varsam-plakaten: «Den enkelte redaksjon og den enkelte medarbeider må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig i forhold til personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold.» Dagslys plar vera den beste metoden for å få til slikt. Det lønte seg ikkje for Airbus å kjøpa Sp-kontakten. I Stortinget vinn USA kvar gong. Notatet frå Gambit sa òg at A400M skulle verta klårt i 2010. Sist eg sjekka, skulle Airbus kanskje byrja produksjonen i 2012. Det gjorde dei ikkje, og Helje Solberg har enno ikkje innført praksisen VG vil skal gjelda for politikarar.

Pressens institusjonaliserte etikk finner vi i Vær Varsom-plakaten, først vedtatt i 1936 og siden revidert en rekke ganger. Diskusjoner om presseetikk dreier seg som regel om hva pressen ikke bør gjøre, om den har gått over streken, og så videre. Langt mer sjelden blir det drøftet hva pressen plikter å gjøre, hvilke unnlatelsessynder den har begått og hva den har fortiet som burde ha blitt publisert.

Temaet for denne artikkelen er noen av valgene pressen og Pressens faglige utvalg (PFU) gjorde i sin søken etter å finne balansepunktet mellom sannferdig rapportering og hensynsfull journalistikk. Dette skjønnet må mediene utøve hver eneste dag, men terrorens dramatikk og forferdelige konsekvenser gjorde valgene vanskeligere og mer omdiskuterte enn de vanligvis er.

Vær Varsom-plakatens første kapittel definerer pressens rolle slik pressen selv oppfatter den. I fem punkter understrekes blant annet verdien av ytringsfrihet, fri informasjonsformidling, fri adgang til kildene, retten til å informere om alt som skjer i samfunnet og å avdekke kritikkverdige forhold. Det er bred enighet om pressens rolle og privilegier i Norge, og den har dermed de beste forutsetninger for å klare sin viktigste oppgave; å rapportere sannferdig. Blant alle dem som sviktet før 22. juli i fjor må vi derfor også regne pressen. På tross av alle sine rettigheter og muligheter for kritisk journalistikk mot makthavere, klarte den ikke å avsløre de mange svakhetene i landets terrorberedskap.

Regjeringskvartalet

Terroren begynte med den voldsomme eksplosjonen i regjeringskvartalet denne stille ettermiddagen. Vi husker alle de ufattelige bildene fra Oslo sentrum. Høyblokken var blitt gjennomsiktig. Inngangspartiet var borte. Vinduer langt oppover i etasjene var blåst ut. Gatene var fulle av løsmateriale revet ut av bygningene som huset landets sentrale maktapparat. Støvet drev mellom de skadde husrekkene. Strøket så ut som en krigssone. Urolige bilder fra et håndholdt kamera fortalte mer enn ord om eksplosjonens ødeleggelser. Og vi så mennesker – en kvinne med blod over hele ansiktet, en annen med en lang trepinne gjennom hodet, også blodig, desorientert, men ufattelig nok ved bevissthet. Vi så mennesker som hjalp hverandre, redningsmannskaper og noen som tilsynelatende bare vandret forvirret rundt i en by de ikke kjente igjen. Noen gråt. Disse bildene umiddelbart etter eksplosjonen ble etter hvert supplert med filmer fra overvåkningskameraer som viste eksplosjonens voldsomme virkninger langt fra åstedet.

Bildene fra Oslo sentrum denne ettermiddagen og kvelden utgjorde en sterk og sannferdig dokumentasjon av hva som hadde skjedd. De har etterlatt seg varige spor i nasjonens bevissthet. De er viktige deler av vår historie.

Utøya

I tilfellet Utøya ble situasjonen en annen. På formiddagen fredag 22. juli var Gro Harlem Brundtland gjest blant AUF-erne, og i følget hennes var flere TV-team. Da terroristen ankom sent på ettermiddagen var både Brundtland og TV-teamene reist. Det er selvsagt umulig å vite hva som ville skjedd om Behring Breivik hadde kommet noen timer tidligere, slik planen var, men både forløpet og mediedekningen av dramaet på Utøya ville utvilsomt blitt svært forskjellig fra det vi har sett.

Da terroristen gikk i land fra fergen MS «Thorbjørn», var ingen pressefotografer til stede, men NRK hadde et helikopter over Oslo sentrum for å fotografere ødeleggelsene i regjeringskvartalet. Da meldinger kom til redaksjonen om skyting på Utøya, ble helikopteret omdirigert og kom frem til åstedet under et minutt før beredskapstroppen gikk i land, ifølge Gjørv-rapporten. NRK-ledelsen har sagt at helikopteret aldri fløy lavere enn 200 meter over øya. NRK har fått mye kritikk av pårørende for at de sendte et helikopter til Utøya, fordi det er blitt hevdet at ungdommer forlot gjemmestedene sine og utsatte seg for fare for å påkalle helikopterets oppmerksomhet. NRK har på sin side beklaget at de omdirigerte helikopteret og ville unnlatt å gjøre det dersom de hadde visst mer om situasjonen på bakken.

Pressens kanskje viktigste rolle er å dokumentere virkeligheten, og å fortelle seere, lesere og lyttere hva som skjer. Med de meldingene NRK fikk fra Utøya, var det en soleklar plikt for mediehuset å sende helikopteret avgårde for, om mulig, å kartlegge hva som foregikk. Å kritisere NRK for den beslutningen er å røpe manglende forståelse for hva som er pressens funksjon. Pressefolk oppsøker farlige, kaotiske og uforutsigbare situasjoner overalt på kloden for å dokumentere terror, kriger, naturkatastrofer og lignende fordi det er jobben deres, og de gjør det på vegne av oss alle.

Resultatet av helikopterturen ble bilder av terroristen midt blant sine ofre. Bildene var tatt på lang avstand. Hva de faktisk viste, ble gradvis avdekket. Da NRK ble klar over hva de hadde fått med seg fra Utøya, ble bildene umiddelbart videresendt til TV 2 og etter hvert til internasjonale medier. Statskanalen besluttet at de ikke kunne beholde bildene eksklusivt til eget bruk fordi: «De var så spesielle og situasjonen var så spesiell», skriver nyhetsredaktør Stein Bjøntegård i en e‑post til meg. Han opplyser også at NRK heller ikke tok seg betalt for bildene. Beslutningene forteller mye om hvor stor allmenn interesse NRK mente disse bildene hadde, og de har siden gått verden rundt. De gir oss i alle fall en idé om hvordan terrorhandlingen ble gjennomført.

For å være absolutt sikre på at ingen ofre skulle kunne gjenkjennes, fjernet NRK all farge fra bildene de første ukene. Etter at identifiseringen av ofre var gjennomført og pårørende hadde fått melding om hvor deres barn var blitt drept, tok NRK i bruk de originale bildene.

Ingen norske pressefolk var, så vidt jeg vet, i nærheten av og tok bilder av Utøya i tiden umiddelbart etter terroraksjonen. Den svenske fotografen Niclas Hammarström var imidlertid i båt ved øya og har tatt en rekke sterke bilder. De viser blant annet døde ungdommer ved pumpehuset der mange ble skutt. Hammarströms billedserie ble premiert i den internasjonale World Press Photo-konkurransen som samler deltakere fra hele verden. Hammarström jobber for den svenske avisen Aftonbladet, som har publisert de fleste av bildene hans. Det eneste av bildene som jeg kjenner fra norske medier ble trykket i Aftenposten og viser Marius Hoft som klamrer seg fast i en fjellskråning. Han overlevde massakren. Bjøntegård gir meg følgende vurdering av Hammarströms bilder:

De fleste av dem var helt uaktuelle fordi de var for nærgående, for sterke og unødig avslørende. De går helt på tvers av våre etiske prinsipper. Men noen av dem har vært diskutert, for eksempel Marius Hoft som klamrer seg til berghyllen. Jeg tror ikke de er blitt brukt av oss, men jeg vet de har vært diskutert og med en riktig journalistisk begrunnelse vil vi kunne bruke et slikt bilde. Men da selvsagt i samforstand med den som er avbildet. Bilder av de døde er uaktuelle.

Debatten om bildene har vært heftig, ikke bare i Norge. Den danske avisen Information er blant dem som har problematisert norsk presses beslutning om ikke å vise denne billedserien.

Tidligere fotosjef i den danske avisen Politiken uttaler 28. februar følgende til Information om Hammarströms bilder: «Dette er noen vanvittig viktige bilder. Man er nødt til å tenke på at bildene er unike. Alt som finnes av bilder fra Utøya, er tatt etter tragedien, fra folkemøter og begravelser», sier Per Folkver. Han kaller det utidig at mediene blandet sammen følelser og ytringsfrihet. «Det er noe dypt paradoksalt i at de som gir seg ut for å ivareta ytringsfriheten er svært selektive i hva de ønsker at befolkningen skal se. Man kan ikke gjemme bildene vekk i et forsøk på å beskytte seg selv, for det vil ikke utslette historien om Utøya», sier Folkver. (Oversatt fra dansk av artikkelforfatteren).

Bilder av døde mennesker

Det eksisterer intet forbud i Vær Varsom-plakaten mot å publisere bilder av døde mennesker. Det er heller ingen bestemmelser i plakaten om at de døde har krav på noe spesielt vern. Vi ser også stadig dramatiske foto publisert fra alle verdens kanter av døde mennesker som er blitt ofre for ulike typer vold og naturkatastrofer. Slike bilder blir ofte premiert fordi de blir betraktet som viktig dokumentasjon av virkeligheten. Det var også begrunnelsen for premieringen av Hammarström.

Pressens faglige utvalg (PFU) har i skrivende stund fått inn 60 klager på presseetiske overtramp i forbindelse med dekningen av terrorsaken. De fleste er behandlet, og seks ganger har PFU konkludert med brudd på god presseskikk. I to av tilfellene gjaldt saken nettopp publisering av foto med et offer for terroren. Stavanger Aftenblad og Dagsavisen valgte å trykke et bilde av den bombeskadde høyblokken der det i forgrunnen lå en død kvinne. De to avisene mente situasjonen var så ekstraordinær at den rettferdiggjorde en publisering avisene ikke ville gjort under mer normale omstendigheter. «Vårt valg, ut fra et omfattende bildemateriale fra Oslo sentrum, var å bruke et bilde som viste noe av ødeleggelsene og smerten etter bombeeksplosjonen», skriver Aftenbladet i sin begrunnelse til PFU. Det var kvinnens enkemann som klaget sakene inn for utvalget. Selv om konens ansikt var sladdet, reagerte han sterkt på bildene. Han fikk utvetydig støtte i utvalget, og i konklusjonen skriver utvalget blant annet:

Pressens Faglige Utvalg ønsker å være helt klar på at det er pressens oppgave å fortelle om virkeligheten også gjennom å bruke bilder som kan oppleves som belastende. Samtidig er det en etablert praksis i norsk presse å vise tilbakeholdenhet når det gjelder publisering av bilder av døde personer i en situasjon der de nærmeste pårørende kan bli konfrontert med dem. Det må derfor være en forskjell på å vise bilder fra krigs- og katastrofesituasjoner i andre land, og lokale bilder.

Utvalget er enig i at det påklagede bildet på Stavanger Aftenblads forside rent illustrativt har betydelig styrke og historisk verdi. Men utvalget er helt uenig med avisen når den argumenterer med at den ekstraordinære situasjonen gjorde bildebruken presseetisk akseptabel. Utvalget mener tvert imot at det forelå en presseetisk plikt til ikke å trykke bildet, på et tidspunkt da de nærmeste kanskje ikke engang hadde mottatt et endelig dødsbudskap. Og det er nettopp de nærmeste pårørende Vær Varsom-plakatens punkt 4.6 handler om. Der heter det: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

Utvalget mener altså at bildet har historisk verdi som illustrasjon av en nasjonal katastrofe, men det skulle ikke vært publisert der og da av hensyn til de pårørende. Utvalget nevner ikke hensynet til den dødes integritet og verdighet som noe argument i denne sammenheng. Derfor blir det heller ikke problematisert å vise bilder av døde mennesker fra fjernere himmelstrøk. Når det eventuelt ville vært forsvarlig å publisere bilder som disse fra terroren på norsk jord, sier utvalget intet om.

Ut fra behandlingen av denne saken i PFU kan en uten videre slutte at alle medier som hadde brukt de sterkeste bildene fra Hammarströms prisbelønte serie, ville blitt dømt for brudd på god presseskikk av utvalget. Slik debatten har gått om mediedekningen, kan vi med sikkerhet si at disse mediene også ville blitt fordømt av opinionen. Hensynet til pårørende og berørte i tilfellet Utøya må telle særlig sterkt ettersom ofrene og de hardest rammede er svært unge. Nettopp dette faktum har gitt de pårørende stor tyngde i den offentlige debatten om pressedekningen. Dette ble særlig tydelig da magasinet Paris Match publiserte Hammarströms bilder i et nummer. Dette anerkjente magasinet er også til salgs i Norge og pårørende reagerte umiddelbart på denne utgaven. Narvesen ble kritisert for å selge magasinet og besluttet å trekke det tilbake. Leder for støttegruppen etter 22. juli, Trond Henry Blattmann, kritiserte Paris Match for uetisk journalistikk, men redaksjonen hadde vel strengt tatt ikke gjort annet enn å trykke bilder som dokumenterte en terrorhandling i et fremmed land.

I dekningen av norske forhold viser våre medier sjelden bilder av døde mennesker som ikke er tildekket, men det finnes unntak, hvorav ett i sin tid ble behandlet av PFU. Aftenposten hadde 11. september 1995 et oppslag mange reagerte på. Et stort bilde viste to menn liggende på gulvet i Oslo Tinghus. Den ene lå skutt og drept i en blodpøl, mens drapsmannen lå ved siden av og var, da bildet ble tatt, pågrepet av politiet. Den døde var tiltalt for seksuelt misbruk av stedatteren som var gift med drapsmannen. Begge menn var av utenlandsk opprinnelse. Det var stedatteren som klaget saken inn for PFU, ikke fordi avisen viste bilde av den døde stefaren, men fordi hun mente avisen på en kritikkverdig og unødvendig måte identifiserte ektemannen i en drapssak som var under etterforskning.

I sin begrunnelse for bildet skriver Aftenposten blant annet: «Det er viktig å ha de unike omstendighetene i bakhodet ved vurderingen av om bildeoppslaget er i strid med pressens etiske normer eller ikke». Avisen betoner behovet for å dokumentere «den tragiske hendelsen» for ettertiden. I sin konklusjon sier PFU:

Etter utvalgets mening er hendelsen i Tinghuset så oppsiktsvekkende at det er naturlig for en avis å dokumentere den i form av bilder som fanger dramaet. Den avbildede mannen er helt ubestridelig den som avfyrte de drepende skuddene. Selv om han kan være gjenkjennelig innenfor sin egen krets, dreier det seg etter utvalgets mening ikke om en identifikasjon i strid med de presseetiske normer.

Utvalget tar bare stilling til identifiseringen av drapsmannen ettersom klagen gjaldt dette forholdet. At bildet også viser et identifisert lik, blir ikke problematisert. Når utvalget tier om dette, må det bety at PFU mener at hele billedmotivet ligger innenfor de presseetiske rammene. Utvalgets beslutning begrunnes med behovet for å fange et ekstraordinært drama. En begrunnelse som ble avvist av utvalget i 2011 selv om dramaet da var sørgelig mye større.

Med tanke på at 77 mennesker faktisk døde den 22. juli, er det et tankekors at dekningen i norske medier nesten ikke dokumenterer dette sentrale faktum. Politiet skal ha nektet fotografer å ta bilder av døde i regjeringskvartalet, og jeg har heller ikke sett bilder av såkalte bodybags fra 22. juli. Nyhetsredaktør Stein Bjøntegård bekrefter overfor meg at NRK besluttet å ikke vise bilder av likposer. I andre og langt mindre saker, har slike bilder vært vist i mange medier. Nylig så vi denne etablerte praksis da Sigrid Giskegjerde Schjetnes tildekkete lik ble båret ut av skogholtet der hun ble funnet. I de første dagene etter 22. juli var internasjonale reportere, med solid erfaring fra ulike terroraksjoner i Norge. Mange av dem var forundret over at norske medier ikke viste terrorens brutalitet tydeligere.

Rekonstruksjonen

Bruken av bilder fra dramaet på Utøya den 22. juli og i dagene umiddelbart etter var altså meget begrenset og forsiktig. Den 13. august, tre uker etter terrorangrepet, foretok politiet en rekonstruksjon av forbrytelsene på øya. Som eneste nyhetsorgan kjente Verdens Gang (VG) til dette og dekket hendelsen i papiravisen med bilder på førstesiden og over ti sider inne i avisen den 14. august. Saken utløste en storm av protester. Mange mente at rekonstruksjonen ikke burde vært omtalt og enda flere kritiserte avisen for å vise bilder der terroristen tok ladegrep. VG ble klaget inn for PFU, blant annet av Magnus Håkonsen (18), en overlevende fra Utøya. I klagen er han sitert på følgende måte:

Det å våkne til bilder av gjerningsmannen som er tilbake på Utøya, er så forferdelig provoserende, at det knapt kan beskrives. Det og i tillegg våkne til bilder og video av vedkommende som tar ladegrep, er som en mental voldtekt. Uttrykket har blitt brukt før, men det skal godt gjøres å finne et bedre eksempel på dets betydning enn dette. Etter det helvete vi har vært igjennom, fortjener ingen av oss å våkne til slik bildebruk. Det finnes etiske regler for pressen, vi foreslår at de håndheves. Dette vil kunne hemme salgstallene noe, men journalistene vil kunne leve med seg selv etterpå. Det at VGs redaktør faktisk mener at dette kan forsvares, er et tegn på lite innsikt, og ikke minst utsikt. Det finnes ingen måte slik bildebruk kan forsvares på, med unntak av salgstall.

VG har et omfattende forsvar for billedbruken, og viser til at det ikke er enestående at rekonstruksjoner av forbrytelser dekkes av pressen. Avisen peker på at informasjonsbehovet i saken er enormt og at det journalistiske grunnoppdraget – å dokumentere og rapportere det som faktisk har skjedd – knapt noen gang har vært sterkere. VG slår også fast at det er lang og bred tradisjon for å publisere bilder som kan representere en betydelig belastning for berørte.

PFU mente at VGs dekning av rekonstruksjonen var i samsvar med god presseskikk og uttalte blant annet:

Utvalget mener at det påklagede ladegrep-bildet må være akseptabelt ut fra et berettiget informasjonsbehov. Slik utvalget ser det, har bildet en betydelig informasjonsverdi. Pressens bilder har en annen funksjon enn politiets, både for debatten her og nå – og for ettertiden som historisk dokumentasjon. Når det gjelder alvorlighetsgrad, overgår bombeeksplosjonen i Oslo og massedrapene på Utøya alle nasjonale saker som tidligere har vært omtalt i norske medier i fredstid. Derfor finner utvalget at bildet er en viktig del av den offentlige samtalen i forkant av rettssaken, og at dette hensynet må veie tyngst. Utvalget legger også vekt på at bildet var plassert inne i avisen.

I dette tilfellet får altså argumentet om bildets informasjonsverdi gjennomslag, mens argumentet ble avvist i tilfellet Stavanger Aftenblad og Dagsavisen. Det er neppe tvilsomt at behovet for informasjon og dokumentasjon var langt større 23. juli enn 14. august.

Når denne artikkelen skrives, er august nesten blitt september, over ett år etter 22. juli. Ennå har det ikke blitt vist bilder som dokumenterer terroren på Utøya bedre. Helge Øgrim, som er redaktør for fagbladet Journalisten skrev i mars i år følgende om angrepene på Hammarströms Utøya-bilder og behovet for dokumentasjon av terroren:

Hammarströms serie gir ny kunnskap om Behring Breiviks fanatisme og ofrenes lidelser. Særlig et bilde fra pumpehuset, tilsynelatende tatt da politiet først når fram til åstedet, gjør voldsomt sterkt inntrykk.
Det er skrevet mye viktig tekst om hva AUF-erne opplevde på øya. Flere av disse skildringene har etterlatt oss med bilder. Men noen ganger har fotografiet en spesiell evne til å fryse skjellsettende begivenheter i bevisstheten, slik et knippe bilder fra konsentrasjonsleirene, den spanske borgerkrigen og Vietnam gjorde. Da er bildet et vern mot glemsel og kynisme.
I norske redaksjoner fins det flere slike bilder fra 22. juli. Noen av dem hører hjemme i offentligheten.

Hvor mange detaljer?

Den presseetiske balansegangen mellom sannhetskravet og hensynet til de pårørende i dekningen av 22. juli har ved ett tilfelle vært så krevende at den også har splittet PFU. Det skjedde under behandlingen av en klage mot ABC Nyheter. Nettstedet publiserte 21. november, fire måneder etter terrorangrepet, en nyhetsartikkel som omhandlet hva Anders Behring Breivik hadde fortalt politiet i avhør om henrettelsene på Utøya. Artikkelen ble klaget inn av Johannes Dalen Giske, overlevende fra Utøya og matros på MS «Thorbjørn». Han reagerte på alle detaljene i saken:

Artikkelen fremstår som en kavalkade av de aller verste detaljene fra Anders Behring Breiviks rekonstruksjon på Utøya. Her siteres avdøde menneskers siste ord gjennom gjerningsmannen, det er bilder av steder der foreldre har mistet barna sine og flere overlevende nevnes. Om enn ikke ved navn, så detaljert nok til at man selv og i noen tilfeller omverdenen kan forstå hvem det er snakk om.

Jeg er en av dem. I artikkelen sier ABB at han vurderte å drepe mannskapet ombord på MS «Thorbjørn», men ikke gjorde det fordi han trodde vi kanskje kunne være sivile. Senere i artikkelen omtaler han dette som en «militær strategisk feil». Frem til i går, søndag 21.11, var jeg av den oppfatning at han aldri var obs på min eksistens, og det er ganske traumatiserende å få det motbevist på en helt vanlig mandagskveld, uten noen som helst form for forvarsel. I tillegg er det sånn at steder der folk har blitt drept og omstendighetene rundt blir detaljert utbrodert i artikkelen. For mange av oss er det sånn at vi vet hvor folk døde men ikke særlig mye mer. Å få servert drapsmannens versjon blir da enda mer graverende.

Jeg, og mange andre overlevende, etterlatte og pårørende synes det er vondt at mediene benytter seg av det lekkede materiale. Politiet og systemet forsøker å gjøre dette så grundig som mulig for at vi som er i sorg skal få et så helhetlig og riktig nyansert bilde som mulig når vi lurer på hva som skjedde med våre venner og barn. Når da tabloidavisene og sjokk-pressen får tilgang på – og ikke minst benytter seg av – den informasjonen og velger ut det de mener vil selge aviser, gir det oss både dårligere informasjon, økt ubehag, flere spørsmål og flere traumer.

I sitt forsvar påpeker ABC Nyheter at det er fire måneder siden 22. juli, at alle ofre er identifisert med navn og bilde, at overlevende og pårørende har vært tilbake på Utøya og at mange ofre har stått frem i mediene og fortalt i detalj om sine opplevelser. ABC Nyheter skriver:

Vi vil framholde at i realiteten er ikke ABC Nyheters reportasje annet enn hva alle overlevende selv har forklart offentlig, bare at det denne gang er gjennom Breiviks egne ord og med tillegg av hans refleksjoner.

ABC Nyheter opplyser også at de informerte lederen for pårørendeorganisasjonen før publisering.
I dette tilfellet, og i etterkant av rettssaken, har en del av pressedebatten dreid seg om publisering av vitneavhør og annet materiale fra politiets etterforskning. ABC Nyheter sier i sin redegjørelse følgende om dette:

Ifølge medieadvokat Jon Wessel-Aas er ikke innholdet i avhørsdokumentene taushetsbelagte slik mange synes å tro – Det du forklarer politiet må du også være forberedt på å fortelle retten. Hensynet bak at det ikke er offentlig innsynsrett er først og fremst til etterforskningen, og ikke til de som har forklart seg, sier Wessel-Aas til journalisten.no 10/1–2012. Han poengterer at med unntak av politiet er det ikke ulovlig for partene å gi informasjon fra avhørene til pressen. Han mener at kritikken mot mediene eventuelt må handle om hva de har publisert, og ikke hvem som er kilden til informasjonen. Wessel-Aas minner om at når politiet uttaler seg om etterforskningen via media, gir de nettopp informasjon fra avhør.

Dette synet bekreftes av PFU. Det er ikke ulovlig for pressen å publisere materiale fra politiets etterforskning, men den må nøye vurdere konsekvensene av slik publisering både for etterforskningen og for enkeltpersoner som kan rammes av offentliggjøringen.

PFU legger stor vekt på å komme frem til enstemmige beslutninger, fordi dets posisjon ville svekkes dersom utvalget ofte hadde kommet med delte konklusjoner. I denne saken lyktes det imidlertid ikke å bli enige. Flertallet konkluderte slik:

Slik utvalget ser det, ville det vært fullt mulig å omtale hva siktede har sagt i avhør i mer generelle ordelag, det vil si uten å bringe så mange detaljerte opplysninger fra konkrete hendelser under drapsperioden. Utvalget viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»

Utvalget legger stor vekt på at omtalen av massedrapene på Utøya berører svært mange unge ofre – noe som er spesielt i denne saken – og som må medføre økt varsomhet og større omtanke når det gjelder gjengivelsen av hva som skjedde den dagen. Etter utvalgets mening fremstår artikkelen unødig belastende for pårørende og ofre som var uforberedt på at disse opplysningene ville bli publisert.
Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, hvor det blant annet heter: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende.»
På dette punkt mener utvalgets flertall at ABC Nyheter har brutt god presseskikk.

Mindretallet, som bestod at John Olav Egeland, kommentator i Dagbladet, og Georg Apenes, jurist, tidligere direktør i Datatilsynet og representant for allmennheten i PFU, uttalte derimot:

Utvalgets mindretall har kommet til en annen konklusjon. I tida etter 22. juli 2011 har mediene hatt som oppgave å belyse, kommentere og bringe fram ny kunnskap om terrorhandlingene. Saken har et usedvanlig alvor, omfang og betydning. Den berører svært mange.

Dette forplikter mediene til en balanse som både ivaretar hensynet til de etterlatte og pårørende, og offentlighetens behov for informasjon. Den aktuelle reportasjen gjengir gjerningsmannens politiforklaringer i betydelig detalj, men gir samtidig relevant informasjon om hans tenkesett, motiver og strategi i møtet med politiet. Fremstillingen gir samlet et sterkt inntrykk, men er ikke unødig utpenslet.

Utvalgets mindretall mener ABC Nyheter ikke har brutt god presseskikk.

Konklusjon

De ekstreme terrorhandlingene 22. juli setter sentrale spørsmål om pressens oppgave på spissen. Hvilke grenser bør pressen sette for sin beskrivelse av virkeligheten når denne er skremmende og belastende for mange? Hvor mye kan pressen fortie før dekningen blir falsk og løgnaktig og pressen dermed svikter sin forpliktelse til å bedrive sannferdig formidling? Når presseetikk blir diskutert, synes de fleste ensidig å være opptatt av publiseringsreglene i Vær Varsom-plakatens kapittel 4 og glemmer de forpliktelser enhver journalist har til å søke sannheten – også når den er grusom, støtende og krenkende for mange.

Den presseetiske debatten etter 22. juli er dominert av pårørende og etterlatte og deres advokater. De som har vært mest aktive, har også vært de mest restriktive i sitt syn på hva og hvordan mediene burde publisere. Noen tar til orde for at terroristen bør forties og glemmes, men det vil ikke skje og bør ikke skje.

De restriktive stemmene i debatten om pressedekningen har hatt stort gjennomslag. AUF-leder Eskil Pedersen har i debatter gitt mediene ros for publiseringsvalg som har tatt hensyn til pårørende og etterlatte. Debatten om pressens rolle og dekning blir krevende fordi det er vanskelig å bestride synspunktene til mennesker som har lidd store personlige tap. Det er imidlertid viktig å holde fast ved, ikke minst når det er omstridt, at pressen har også andre hensyn å ta enn hensynet til berørte og etterlatte.

Under rettssaken der tiltalte satt pent oppdresset og alt gikk dannet for seg, gav enkelte uttrykk for at terroristens grusomme handlinger kom i skyggen av debatten om hans tilregnelighet. Den danske avisen Information har vært opptatt av dette poenget, at ugjerningen må dokumenteres, fordi pressen har en forpliktelse til å fortelle sannheten også når den knapt er til å bære. Avisen har derfor kombinert noen av Hammarströms bilder fra Utøya med rettsmedisinske beskrivelser av hvilke skader drapsmannen påførte ofrene. Det er sterkt å lese og se, men det gir et sannferdig bilde av terroren. Det har norsk allmennhet ennå ikke fått. TV 2 vedgår i sin oppsummering av egen terrordekning at journalistiske valg ble påvirket av at journalister var personlig berørt av det som skjedde. Fordi angrepet var så hensynsløst og omfattende, ble dekningen mer hensynsfull enn den ofte er i mindre drapssaker der informasjonsbehovet er mikroskopisk i forhold til situasjonen kvelden 22. juli. Kanskje spilte det også en rolle at mange reportere på vakt om ettermiddagen fredag 22. juli 2011 var unge, uerfarne sommervikarer.

Norske redaksjoner sitter på mye materiale fra denne fredagen som ikke er publisert. Etter min mening har de en forpliktelse, formulert i Vær Varsom-plakatens første kapittel, til å lage dokumentarer og reportasjer i fremtiden som er mer dekkende for 22. juli-massakren enn det vi hittil har sett. Og de vil komme. NRKs Stein Bjøntegård skriver om kanalens upubliserte materiale: «Vi har mye materiale som ikke ble vist, både av etiske og andre grunner. Vi har tatt vare på det, fordi det av en eller annen grunn kan bli aktuelt å bruke det.»

Vil dette være hjerteløst i forhold til pårørende og etterlatte? Ja, på en måte vil det være det. De vil igjen og igjen bli minnet om en dag som ødela så mye for dem. Men å fortie forbrytelsen, å sminke den, vil bare tjene forbryteren. Også for dem som døde den 22. juli, som ikke har noen vei å gå videre, som ikke har noe å legge bak seg, må det være viktig at deres historie i all sin gru blir kjent, og blir en del av nasjonens felleseie og dermed holdt levende for all fremtid.

I denne artikkelen vil jeg presentere og utdype disse hovedpunktene fra de fire studentbidragene:

• Av tv-kanalene var TV 2 først ute med viktig informasjon, men NRK brukte langt flere kilder i sin dekning av terroraksjonen det første kaotiske døgnet.
• I det øyeblikk gjerningsmannens identitet ble kjent, oppstod det en bemerkelsesverdig endring i språkbruken i nyhetene.
• Aktive Twitter-brukere opplevde dette mediet som en rask og pålitelig nyhetskilde denne dagen — forutsatt at “du følger de rette personene”.
• Skadde personer som ble eksponert på bilder i nyhetsmediene, har ingen innvendinger til at det i denne situasjonen ble publisert slike bilder av dem uten samtykke.

Dette er fire separate og selvstendige studier, med ulik metodebruk og uten annen sammenheng enn at de handler om representasjonen av 22. juli i mediene det aller første kaotiske døgnet.

Terrordøgnet på tv

Fjernsynet var den viktigste kilden for informasjon de første timene etter terrorangrepet 22. juli (se f.eks. Kristian Tolonens presentasjon om mediebruken 22. juli (pdf), lagt fram på medlemsmøte i Kommunikasjonsforeningen 06.10.2011). Men hva gjorde egentlig våre to landsdekkende TV-kanaler da bomben ved regjeringskvartalet gikk av? Hva sendte de på lufta? Var det noen forskjeller mellom dem?

Journaliststudentene Siri Eggen, Natalie Remøe Hansen og Hanna Haug Røset har gjennomført en kvantitativ og komparativ innholdsanalyse av NRKs og TV 2s sendinger de første 24 timene etter at terrorangrepet startet. Begge kanalene hadde kontinuerlig nyhetssending i denne perioden. Undersøkelsen avdekker noen markante forskjeller mellom de to kanalene.

Tidslinjen
Ved hjelp av en tidslinje viser artikkelforfatterne tidspunkt for publisering av sentrale opplysninger. Her er noen eksempler:

Bomben ved regjeringskvartalet gikk av klokka 15.25. TV 2 var på lufta av med ekstra nyhetssending fra klokka 15.48. Kanalen hadde levende bilder fra regjeringskvartalet fra ca. 15.50, og en standup-reporter på lufta omtrent samtidig. NRK startet sin sending klokka 16, og viste sine første bilder fra regjeringskvartalet tre minutter senere, samtidig som de hadde telefonintervju med en reporter på Ullevål.

NRK intervjuet den første eksperten – Atle Mesøy, introdusert som «ekspert på islamisme og terror» — klokka 16.13. TV 2 hadde sin første terrorekspert i studio klokka 16.35.

Skytingen på Utøya startet klokka 17.21 og Nordre Buskerud politidistrikt mottok den første meldingen klokka 17.24. På TV 2 nevnes Utøya først av statsminister Jens Stoltenberg klokka 18.00, og på NRK nevnes Utøya i et spørsmål til politiet klokka 18.03 — et spørsmål som ikke blir besvart. TV 2 har en egen melding om Utøya klokka 18.17, NRK kl 18.22, altså nøyaktig en time etter at skytingen startet. Begge redaksjonene var godt kjent med aktiviteten på Twitter der den første meldingen om skyting ble sendt klokka 17.36, men man ventet altså med å nevne dette.

Klokka 18.17 opplyser TV 2 at en mann utkledd som politi skyter på Utøya. Klokka 18.24 melder NRK det samme. En time senere melder begge kanalene omtrent samtidig at mannen er pågrepet. Opplysningene om at mannen er etnisk norsk, kommer i begge kanalene klokka 23.21, da politiet holder pressekonferanse. TV 2 forteller klokka 01.44 at den pågrepne heter Anders Behring Breivik, NRK forteller det samme klokka 02.53.

TV 2 var også litt tidligere ute enn NRK med standup fra Sollihøgda, altså om Utøya. TV 2 sender det første intervjuet med en overlevende fra Utøya klokka 23.45. NRK har et lignende intervju klokka 00.58.

Tidslinjen viser at TV 2 i mange tilfeller er ute noen minutter før NRK med sentrale opplysninger. I andre tilfeller kommer informasjonen samtidig på de to kanalene.

Sjanger
Det første døgnet er det overføring av pressekonferanser som er den dominerende sjangeren i begge kanaler. I løpet av de første 24 timer bruker NRK over 6 timer på å vise pressekonferanser, mens TV 2 bruker 4,5 timer (tallene inkluderer en rekke repriser).

Når det gjelder bruk av reportasjer og standup, er det store forskjeller mellom de to kanalene (med reportasjer menes her sammensatte og redigerte videoer som er laget ferdig før de sendes. Med standup menes direkteinnslag med reporter som rapporterer fra felten). NRK har til sammen nesten fire timer med reportasjer, mens TV 2 har litt over to timer. Til gjengjeld bruker TV 2 dobbelt så mye standup som NRK — henholdsvis fire mot to timer. Vi ser altså at TV 2 i så måte produserer nyheter på en raskere og enklere måte enn NRK. Mens TV 2 kommer seg til stedet med en reporter og et kamera og går direkte på lufta, legger NRK større vekt på å gjøre opptak som klippes og redigeres til en ferdig reportasje før den sendes.

I løpet av det første døgnet laget NRK 23 reportasjer, som de sendte til sammen 97 ganger. TV 2 laget bare ti reportasjer, som de sendte til sammen 68 ganger. Men her er det også en annen forskjell: TV 2 endrer gjerne sine reportasjer litt fra gang til gang, de klippes, forkortes eller omredigeres på andre måter, mens NRK sender reportasjene i reprise uten å røre dem. En av NRKs reportasjer ble sendt 13 ganger, uten at det ble gjort noe med den.

En annen iøynefallende forskjell mellom de to kanalene ligger i nyhetsankerets rolle og funksjon. Mens ankerets rolle i NRK stort sett er begrenset til å inn- og utannonsere innslag, i tillegg til å lese korte meldinger, har ankeret i TV 2 en annen og mer omfattende funksjon. På TV 2 kommenterer ankeret i større grad bilder som vises, til tider tydelig improvisert. Nyhetsankerne (de er ofte to) oppsummerer også situasjonen med egne ord, de refererer fra Twitter og fra nettaviser, kommenterer og samtaler seg imellom, og har en friere rolle. I løpet av de første 24 timer snakket ankerne på NRK i 1 time og 48 minutter. På TV 2 snakket ankerne i 4 timer og 39 minutter, altså nesten tre ganger så mye.

Kilder
NRK har flere unike kilder enn TV 2. Innholdsanalysen av det som ble publisert viser at NRK i løpet av det første døgnet har 94 kilder, mens TV 2 har 58.

Blant kildene er det gruppen “politikerne” som får mest tid. Mye av dette er hentet fra pressekonferanser, og de samme innslagene blir sendt mange ganger. Statsminister Jens Stoltenberg er den som dukker hyppigst opp, han er faktisk nøyaktig like mange ganger på skjermen i begge kanalene, 28 ganger i løpet av det første døgnet.

Andre viktige kildegrupper er “støtteapparat” og “ofre”. Representanter for de overlevende fikk langt mer tid på TV 2 enn på NRK. Denne kategorien inneholder imidlertid ganske få kilder som fikk snakke lenge.

De to kanalene gir omtrent like mye plass til eksterne eksperter, mens NRK bruker kommentatorer fra egen redaksjon i langt større grad enn TV 2.

«Sterke bilder»
Hva er sterke bilder? Her har våre student-forskere gjort en vurdering basert på eget skjønn. Det handler for eksempel om bilder av skadde mennesker, blodige og med synlige skader. Det omfatter også bilder av halvnakne og gråtende ungdommer ved vannet, og av personer som blir båret bort. Det blir publisert bilder av døde mennesker på Utøya, og av likposer.

Begge kanalene viser omtrent like mye av dette, om lag 40 minutter på begge kanaler. De samme bilder vises flere ganger på begge kanaler. Men det er en betydelig forskjell: TV 2 går nærmere enn NRK. TV 2s bilder er tatt på kortere avstand.

Men TV2s anker advarer stort sett alltid mot sterke bilder. Det gjør ikke NRK.

Et siste poeng når det gjelder bilder: NRK hadde et helikopter over Utøya, og tok bilder herfra mens terroraksjonen pågikk. Uten at NRK på dette tidspunkt var klar over hva som foregikk der nede, ble det tatt bilder av gjerningsmannen i aksjon, av døde mennesker og av ungdommer i vannet som svømte vekk fra Utøya. NRK har fått mye kritikk for disse bildene i ettertid. Av denne undersøkelsen går det fram at NRK viste disse bildene i til sammen 30 minutter. Men TV 2 viste de samme bildene – som de kjøpte fra NRK – i 52 minutter, altså nesten dobbelt så lenge.

“Framing”, ordbruk og tolkning

Nyhetsmediene brukte fra første stund en “terrorramme” for å fortolke det som skjedde 22. juli. Men på et bestemt tidspunkt i løpet av det første døgnet, forsvinner terror-ordbruken i den løpende nyhetsdekningen. Dette skjer rundt klokka 22.45, da gjerningsmannens identitet blir kjent. Senere dukker terrorrammen opp igjen. Men hvordan skal vi forstå det som skjer med språkbruk og tolkning på akkurat dette tidspunktet?
Kristin Grydeland har ved hjelp av såkalt framing-teori undersøkt språkbruken i to nyhetsmedier (Dagsrevyen og Dagsavisen) i to ulike tidsrom. Det første tidsrommet omfatter de 7–8 timene fra terroraksjonen startet fram til gjerningsmannens identitet ble kjent. Den andre perioden består av det påfølgende og like lange tidsrommet etter at denne opplysningen ble kjent.

I det første tidsrommet bruker Dagsrevyen begrepet “Terroranslag/angrep” 35 ganger. I det andre tidsrommet — som altså varer like lenge – brukes begrepet kun to ganger. I stedet blir andre begreper tatt i bruk. Ord som “tragedie”, “katastrofe” og “massakre” brukes hyppigere etter at gjerningsmannens identitet ble kjent..

Det oppstår altså en bemerkelsesverdig forandring i språkbruken da det blir kjent hvem terroristen er. Vi er her vitne til at en tolkningsramme går i oppløsning, og erstattes av en annen. Fra først av var det en “terror-framing” som ble aktivert. For journalistene framstod det som naturlig og selvsagt å knytte anslaget til begreper som “islamister” og “anti-vestlig”. Når det viser seg dette er feil, oppstår det en forvirring. Journalistenes forståelse av terror stemmer ikke med virkeligheten, og slutningen blir da enkel: dette er ikke terrorisme, fordi det ikke oppfyller “terrorismekravene”. I stedet blir en annen fortolkningsramme aktivert. Hendelsen omtales fortsatt som grusom, gjerningsmannen karakteriseres som drapsmann og morder – men altså ikke som terrorist, slik man gjorde tidligere på dagen. Betegnelsen “drapsmann” er selvfølgelig svært negativt ladet, men det er mer knyttet til “alminnelig” kriminalitet enn terror. Det kan med andre ord virke som om mediene går fra å tolke hendelsene inn i en terrorramme til å tolke dem inn i en kriminalitetsramme.

Vi ser også at handlingene i denne perioden karakteriseres som “avskyelige”, “umenneskelige” og “vanvittige”, eller rett og slett som “galskap” – men kun etter at gjerningsmannens nasjonalitet ble offentliggjort. Spesielt bruken av ordene “vanvittige handlinger” og “galskap” er talende. De antyder at den som har gjort dette ikke egentlig er tilregnelig. Dette ble ikke antydet før mediene fikk vite at det var en nordmann som hadde stått bak angrepene.

Mediene er altså mer tilbøyelige til å karakterisere terrorangrepene som “tragedier” etter at de fant ut at en hvit nordmann sto bak. Dette er talende, fordi begreper som “katastrofer”, “tragedier” og “mareritt” gir bestemte konnotasjoner. De er betegnelser på hendelser som er forferdelige, men de antyder samtidig at det ikke står noen skyldige aktører bak. Ingen kan jo holdes ansvarlig for en naturkatastrofe. Ved å bruke disse betegnelsene toner man altså ned at dette er handlinger utført av en bevisst aktør.

Dette gjelder altså for nyhetsdekningen det aller første kaotiske døgnet. Senere er jo terror-språkbruken kommet tilbake for fullt.

Twitter som nyhetskilde

De første skuddene på Utøya falt kl 17.21. Ifølge 22. juli-kommisjonen ble den første Twitter-meldingen om skyting på Utøya registrert 17.41. Dette er trolig ikke helt korrekt. Det ble sendt minst én tweet enda tidligere, klokka 17.36, fra en pårørende som hadde fått en sms (jfr NRKs oversikt over twitter-strømmen 22. juli og rettelsen nederst i artikkelen). Til sammenligning publiserte nrk.no sin første melding om skyting på Utøya klokka 17.56, og NRK tv klokka 18.22.

Hvordan opplevde brukere av Twitter dette mediet som nyhetsformidler den 22. juli? Kunne de stole på informasjonen de fikk via Twitter? Elisabeth Gjestland har spurt et utvalg informanter om dette. Gruppen av informanter er hentet fra forfatterens egen omgangskrets på sosiale medier. Utvalgets karakteristika er derfor noe usikkert, noe som er en metodisk begrensning i dette prosjektet. Av de 100 personene som svarte på spørreskjemaet, var det 65 som hadde brukt Twitter aktivt i timene etter at bomben gikk av.

• 85 prosent av respondentene fikk sentral informasjon om terroraksjonen først på Twitter…
• …men de fleste sjekket på nettaviser og på TV om informasjonen stemte.
• Mange fikk for eksempel vite gjerningsmannens navn på Twitter lenge før navnet ble publisert i de redigerte mediene.
• Opplever informantene at Twitter er pålitelig som nyhetskilde? Et typisk svar er «Ja, hvis man følger de rette personene».

Til det siste punktet: Twitter-brukerne vet selvsagt at det formidles både rykter, sladder og korrekt informasjon på Twitter, men de driver altså selv kildekritikk og vurderer kildens troverdighet. Blant twitterbrukerne skjer det også fortløpende en «pushing» av tweets som vurderes som troverdige, slik at nettopp disse får oppmerksomhet og blir spredt.

Bilder av skadde personer

22. juli og de påfølgende dager publiserte nyhetsmediene bilder av skadde personer som var rammet av terroren. I flere tilfeller ble det publisert bilder av en karakter som norsk presse ellers unngår å vise.

Hva tenker de som ble avbildet om disse bildene? Hvordan opplevde de å bli fotografert i denne situasjonen? Kjersti Fossåskaret Eltoft har gjennomført halvstrukturerte kvalitative intervjuer med fire personer som ble avbildet enten i skadet tilstand utenfor regjeringskvartalet eller i relativt forkommen tilstand etter å ha blitt reddet fra Utøya.

• Ingen av informantene synes at fotografene opptrådte pågående eller provoserende.
• Ingen av informantene ble spurt om samtykke før de ble tatt bilde av. De ble heller ikke spurt om samtykke i etterkant. Samtlige synes at dette i denne situasjonen var helt greit.
• Informantene uttrykker stor forståelse for at nyhetsmediene “gjorde jobben sin” ved å dokumentere situasjonen gjennom bilder, og at de selv ble fotografert som et ledd i dette.
• Det kommer frem i intervjuene at informantene aksepterer pressefotografenes arbeid, men misliker at privatpersoner filmet og tok nærgående bilder av dem i en sårbar situasjon.

Selv om nyhetsmediene i dette tilfellet gikk lenger i å publisere bilder av skadde personer enn det som er vanlig i norsk presse, blir det altså akseptert av dem som ble eksponert. Dette viser at presseetiske regler og etablert praksis ikke nødvendigvis gir det hele og beste svaret i en ekstrem situasjon. Her er det en situasjonsbestemt dømmekraft som gjelder. Informantene i denne undersøkelsen synes å ha tillit til at de profesjonelle fotografene fra de redigerte mediene besitter dette. Samtidig skal vi huske på at det er et lite antall informanter i denne undersøkelsen. Følsomheten for publisering av “eget bilde” varierer som kjent sterkt, og andre informanter vil kunne gi andre svar.

Boka er ikke en systematisk gjennomgang av hvordan meningsmålinger og andre intervjuundersøkelser presenteres i norske medier. Den er en eksempelsamling jeg har brukt i metodeundervisningen, for å stimulere interessen for dette faget ved å vise studentene hvor galt det kan gå når kunnskapene svikter. Det er ikke bare journalister som begår feil. Noen ganger ligger ansvaret hos forskerne, som kan trekke konklusjoner som i ettertid viser seg å være for bastante eller direkte gale.

Avkristning var metodeeffekt

Et eksempel på det siste er når Aftenposten skrev om den U‑formede kurven for sammenhengen mellom alder og lykke. Lykkefølelsen skulle falle fram mot midten av førtiårene, og så stige igjen med økende alder. Den internasjonalt kjente forskeren bak undersøkelsen sa at han, som var midt i femtiårene, gledet seg til at lykkefølelsen hans nå skulle stige. Der er det imidlertid fare for at han blir skuffet. Som jeg har vist i boka Jakten på den norske lykken (Universitetsforlaget 2008), fortsetter nemlig lykkenivået å falle videre fra førtiårene og livet ut. U‑kurven framkommer når det i den statistiske analysen tas hensyn til at eldre rammes av dårlig helse, tap av partner og dårligere økonomi, som alt virker negativt inn på lykkefølelsen. Slik motgang er eldre flinkere til å takle enn yngre. Derfor blir den kontrollerte sammenhengen U‑formet. Men kurven for den ”rå” eller ukorrigerte sammenhengen mellom alder og lykke, som forteller hva som skjer med lykkefølelsene ettersom vi blir eldre, viser nedgang.

Et annet eksempel har jeg selv stått for. Etter at en ny undersøkelse fant en langt lavere andel som trodde på Gud enn tidligere undersøkelser, snakket jeg i Dagsrevyen om en dramatisk avkristning i Norge. Dette viste seg imidlertid å være en metodeeffekt og ingen reell nedgang. Jeg hadde oversett at intervjumetoden var endret fra personlig intervju til selvutfylling. Noen av dem som svarer ”ja” når en intervjuer spør om de tror på Gud, velger ”usikker” når de selv krysser av svarene i spørreskjemaet.

Eksemplene viser at formidling av forskningsresultater ikke er noen lett oppgave, selv erfarne forskere kan gjøre feil. For journalister som er uten relevant utdanning og erfaring og arbeider under tidspress, er det ikke overraskende at det noen ganger går helt galt når resultater tolkes.

Tilfeldigheter og feiltolking

Et vanlig og trivielt eksempel på dette er når det gjøres et nummer av en forskjell som er så liten at den godt kan skyldes tilfeldigheter, den ligger innenfor den mye omtalte feilmarginen. Det som kan være en større utfordring, er å vurdere hva formuleringen av spørsmål og svaralternativer betyr for resultatene. ”Ja-siing” når de intervjuede skal si seg enig eller uenig i påstander, er alt nevnt. Et annet eksempel er når VG skriver at ”TV 2 sliter med troverdigheten”, i en måling som sies å gjelde hvilke medier vi stoler på, og der 57 prosent nevner NRK og bare 9 prosent TV 2. Av artikkelen framgår det imidlertid at spørsmålet ikke gjaldt en vurdering av hvor troverdig TV 2 er, men en rangering av hvilket medium en stolte mest på. Da er det fullt mulig at mange kan sette NRK først, men likevel ha stor tiltro til TV 2.

Dramatisk VG-oppslag på sviktende grunnlag.

Prioriter kompetanseheving

Faglig kompetanse i form av relevant utdanning og mulighet for å høste erfaringer gjennom å spesialisere seg på denne typen stoff, vil kunne forhindre at journalister begår slike ”tabber” som Mål og mening gir mange eksempler på. Men dette er også et spørsmål om yrkesetikk. Boka gir eksempler på bevisst misvisende formidling, der ønsket om et sensasjonspreget oppslag ser ut til å ha tatt overhånd. Som når Aftenposten på førstesiden, med fortsettelse over to sportssider, erklærte at ”Hver fjerde på toppidrettsgymnas har symptomer på spiseforstyrrelser”. Her forelå det et godkjent intervju med forskerne, der det framgikk at det samme gjaldt annenhver elev i videregående skoler ellers. Toppidrett så dermed ut til å beskytte mot snarere enn å øke faren for spiseforstyrrelser, men denne vitale opplysningen var utelatt i det intervjuet som kom på trykk (Aftenposten gikk senere ut med rettelse og beklagelse. Red.anm).

Mye forskningsformidling er utvilsomt førsteklasses. Men som eksemplene viser, er det et betydelig forbedringspotensiale. Svarene til avisredaktørene tyder på at de er vel kjent med problemet. Den stadig mer sentrale plassen som meningsmålinger og andre forskningsresultater har fått i mediene, og de store uutnyttede mulighetene for å lage reportasjer på basis av foreliggende data, gir god grunn for å prioritere utviklingen av kompetanse på dette feltet.