Det får ikkje Jonas Gahr Støre til å gå i seg sjølv. Tvert om analyserer han saka som at proteststemmer har kome til Noreg, ei analyse han kroner ved å seie: “Dette er situasjonen fem dager før valget, men jeg tror mange på vei inn i valglokalet tenker litt mer på helheten”.

Me treng hjelp av tekst og kontekst for å tolke bilete. Her kjenner vi umiddelbart igjen dei tre toppkandidatane (i alle fall Moxnes), og raudfargen har sin klare og kjente symbolikk. Samstundes er det noko forstyrrande i måten denne gjengen blir avbilda på, i kontrast til måten dei blir omtalt i artikkelen. Her handlar det mest om kor dårleg det ser ut for Arbeiderpartiet — og Gahr Støre gjev desse partia skulda. Dei er ein raud fare. Men dei tre topp-kandidatane ser ikkje akkurat ut som rovdyr. Dei smiler, til trass for regnet, og verker som om dei er venner og vel forlikte, klare for både ein øl og for konstruktivt samarbeid etter valet. Slik me vil at ein politiker skal vere.

Om me les bildeteksten, finn me dessutan ut dei blei fotografert på eit fagforenings-arrangement. Arbeiderpartiets heimearena. Val av foto for denne saka fortel ei anna historie enn det AP prøver å gjere i sitt tilsvar, nemleg at desse småpartia ikkje er proteststemmer, men den nye venstresida. Og å gje tilsvar til eit fotografi er mykje vanskelegare.

Ikke alle så bildet slik. Hans Rustad fra document.no, for eksempel, ble opprørt over bildet. Han mener at VG med bildet latterliggjør og mobber statsministeren:
«Ha! Ha!» kunne vært teksten. – Se hvordan hun ser ut! VG har tatt et bilde i dress for besøk på oljeplattform. VG vet selvsagt at Erna har et omfangsrikt korpus, hun har selv spøkt med det i Stortinget.»

VG tråkker på Erna Solbergs følelse av å være kvinne, hevder Rustad. Men hva er det Rustad ser i bildet? Ikke det samme som de som ser en stabil kaptein. Rustad ser en måte en kvinne ikke bør fremstilles. Men hvordan bør en kvinne fremstilles? Det vet vi alle, for det ser vi hver dag. Reklamen, sportsidene, bildene på sosiale medier, fjernsynets programmer og programledere lærer oss uten stopp hvordan kvinner bør se ut: De må være slanke, veltrente og sensuelle; de må ha høye kinnben, små neser og fyldige lepper.

Vi kan ikke av-se alle de slanke, veltrente kvinner vi allerede har sett. Vi kan ikke fjerne dem for vårt indre blikk, og vi kan ikke unngå å se gjennom dem. Når Rustad, og vi andre, ser Erna Solberg i VG, så kan vi ikke unngå å se henne gjennom alle de kvinnebilder vi tidligere har sett. Selv om vi vil ønske vi kunne.

Men Erna Solberg er ikke kroppsangst. Hun skjuler seg ikke — hun er ikke flau. Det er forbilledlig. Kanskje flere bilder av statsministeren vår kan hjelpe oss med å få nye kvinnebilder å se med.

Bildet er tatt 25. juni, som del av et pressestunt under Ekstremsportveko på Voss, men brukes først to måneder senere.

Metaforen er påfallende. Arbeiderpartiet, og Støre, er i fritt fall på meningsmålingene. I bildeteksten forklares nedturen med at partilederen har for stor avstand til folket. Mangler han bakkekontakt?

Meningen med stuntet var nok å fremstå som sporty og handlekraftig. Men når avisen bruker bildet på denne måten, gir det en annen effekt. Støre blir som en tegneseriefigur.

Dette forsterkes av ingressen: «Jonas Gahr Støre må nedkjempe mange fiender på vei til regjeringsmakt. Den største er ham selv».

Reportasjen følger en klassisk oppbygging. Den åpner med fremgang for den usannsynlige helten, som med sin overklassebakgrunn skal bli arbeiderbevegelsens redning.

Statsministertittelen er så godt som hans, men så blir det turbulent. Arbeiderpartiet daler på meningsmålingene.

Bildet fanger noe av spenningen og nervøsiteten som nok finnes både hos partiapparat og leder før valget.

Nå er Støre avhengig av oppdrift for å lande seieren.

Med den potente steinformasjonen som bakgrunnsmotiv, kom Tajik med sin egen definisjon av norske verdier, i form av en liste over tradisjonelle sosialdemokratiske verdier. Hun benyttet også muligheten til å komme med vittige stikk mot «størrelsen» på Helleland og Moes advarsler, kritisere regjeringens valgkamp for å «mangle sprut» og til å minne om hvor viktig det var å «stå oppreist» for de norske verdiene.

VG-desken frydet seg nok over både foto og ordspill. Bildebruken tjente også andre funksjoner. Til tross for at Tajik ikke går med på at debatten om norske verdier skal handle om vafler og brunost — trolig heller ikke om fjell — tyr også hun til «typisk norske» symboler for å fremme budskapet. Dette kan tolkes som en latterliggjøring av andre politikeres uoriginale bruk av slike symboler. Satt opp mot Helleland og Moes bruk av tradisjonell norsk kaffemat som rekvisitter, fremstår Tajik med sitt valg av bakgrunnsmotiv og underbuksehumor som frisinnet og moderne.

Kledd i turtøy og omgitt av norsk natur signaliserer hun samtidig at også hun setter pris på — og vil verne om — tradisjoner mange regner som norske.

Mens mange av bildene fra flyktningkrisen har vist oss menneskelig lidelse uten omsvøp, virker Amundsens bilde mer indirekte. Når vi først forstår situasjonen, blir Abdullas blikk megetsigende. Vi møter et menneske direkte og får et innblikk i hans liv og hans desperate situasjon.

Nærmest som feriegjester står to båtflyktninger kledd i gullfargede varmefolier med ryggen vendt mot kamera. De stirrer mot havet, hvor en gummibåt full av flyktninger kommer seilende. Havets og himmelens blåfarge gir bildet ro og fremhever de gullfargede menneskene på stranden. Harmonien forsterkes av bildets balanserte komposisjon, hvor de to menneskene på stranden rammer inn gummibåten i det fjerne.

Som mange prisvinnende bilder rommer bildet kontraster. Den stillferdige, balanserte estetikken står i sterk kontrast til de dramatiske hendelsene som ligger bak. De gyldne varmefoliene gir inntrykk av en rikdom og velstand, som vi vet ikke omfatter de to som er kledd i det gyldne. Den sublime estetikken gjør distansen mellom det som vises og hendelsene som beskrives stor. I motsetning til bilder som eksplisitt viser lidelse og tap vekker det ikke umiddelbart vårt engasjement. I stedet får motivet en verdi i seg selv som estetisk objekt. Fordi vi allerede har sett utallige bilder og videoer av den dramatiske flukten til Europa, klarer vi likevel ikke å distansere oss helt fra hendelsene som beskrives. Alle disse bildene er med oss når det fredelige bildet fra Lesbos tilsynelatende forteller en annen historie. Bildet gir oss ro til å løfte blikket. Middelhavet er ikke lenger som da vi badet der på ferietur.