Google og Facebooks markedsmakt etterforskes i Storbritannia

Det britiske konkurransetilsynet skal granske annonsemarkedet på nett, med fokus på Google og Facebook. Det er spesielt disse to selskapenes bruk av folks persondata til å skaffe seg dominerende posisjoner i annonsemarkedet som vil stå i fokus. Granskingen skal både se på om selskapene har misbrukt posisjonene sine i forhold til brukerne og overfor konkurrentene. Prognoser spår at Google og Facebook vil kontrollere mer enn 70 prosent av det digitale annonsemarkedet i Storbritannia i 2020, noe som gjør det svært vanskelig for andre aktører å ta opp konkurransen.

LES MER HOS GUARDIAN (04/07/2019)

Falske tekster via kunstig intelligens når nytt nivå

Menneskespredte falske nyheter har vært i søkelyset i lang tid. Nå øker bekymringen over at roboter og ulike tekstgeneratorer kommer til å bli brukt til å spre falsk informasjon. Den siste tiden har det vært en enorm utvikling innen roboter og andre AI-verktøys språklæring. GPT‑2, en maskinlært språkgenerator skapt i en av verdens ledende AI-laber, kan skrive hele avsnitt basert på kun én setning. Det finnes allerede flere eksempler på at falske “robot”-tekster er publisert i ulike nettforum.

LES MER HOS THE GUARDIAN (04/07/2019)

Momsfritak for fagpressen ikke innfridd

Etter at kulturministeren i fjor lovet fagpressen momsfritak på digitale plattformer, har bekymringen vokst rundt hva fritaket egentlig ville innebære. Finansdepartementets forslag har dreid seg om momsfritak på digitale versjoner av trykte fagblader, med krav om nummererte utgaver som ikke blir oppdatert. Nå er ny forskrift klar, og fagbladene er svært skuffet. Momsfritaket vil ikke omfatte det samme som for avisene, nemlig løpende oppdaterte nyheter på nett, men i stedet gjelde en form for statisk, nummerert digital utgave.

LES MER HOS MEDIER24
LES MER HOS JOURNALISTEN
SE NYE REGLER HER (04/07/2019)

NRK og TV 2s markedsandeler øker

Ifølge Kantar TNS sin nye TV-måling TVOV, så nordmenn litt over to timer direktesendt TV daglig i første halvår 2019. Dette er tilsynelatende en nedgang sammenlignet med 2018, men siden TVOV omfatter hele befolkningen 10–79 år, og ikke bare de med TV-apparat som er 12 år og eldre, kan ikke seertallene sammenlignes direkte med 2018-målingen. I aldergruppen 20–49 år går TV-seingen enda mere ned, men dette er aldergruppen hvor færrest har TV, og sammenligningsgrunnlaget med 2018 er tilsvarende dårlig her. Samtidig øker NRK og TV 2s markedsandeler, mens Discovery går tilbake – sannsynligvis på grunn høye OL-tall i fjor. 

LES MER HOS KAMPANJE
LES MER OM TVOV HER (02/07/2019)

Datatilsynet konkluderer med lovbrudd for Høyre

Datatilsynet har i over et år gransket Høyres såkalte «100-timers»-kampanje som partiet hadde på Facebook dagene før stortingsvalget i 2013. Medlemmer i Høyre ble oppfordret til å bruke en app som rangerte og kartla deres Facebook-venner etter hvor sannsynlig det var at de ville stemme Høyre. Partiet har selv lagt seg flat. Datatilsynet har nå konstatert lovbrudd. Høyre blir derimot ikke bøtelagt, ettersom saken er foreldet.

LES MER HOS NRK (02/07/2019)

Russlands blokkering av The Barents Observer til retten

Avisen The Barents Observer, som har hovedkontor i Kirkenes, har siden februar vært blokkert i Russland etter at avisen nektet å slette et intervju med en homofil samisk mann. Medietilsynet i Russland mener saken bryter med russisk lov ved å omtale selvmord og selvmordsmetoder. Nå skal saken tas opp i det russiske rettssystemet, med pengestøtte fra menneskerettighetsorganisasjonen ADC Memorial.

LES MER HOS JOURNALISTEN (01/07/2019)

Netflix frir til allmennkringkasterne

Netflix-sjef Reed Hastings var invitert til årsmøtet i Den europeiske kringkastingsunionen (EBU) i Oslo torsdag. Der lanserte han Netflix som samarbeidspartner for de europeiske allmennkringkasterne. Men rettigheter er et vanskelig spørsmål i et slikt samarbeid, siden Netflix også vil ha de nasjonale visningsrettighetene til dramaproduksjoner etter en viss tid. Dette er betingelser blant annet NRK ikke kan gå med på.

LES MER HOS KAMPANJE (28/06/2019)

Aftenposten ansetter ny kulturredaktør

Da Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim sluttet i avisen i vår, gikk spekulasjonene høyt om at Aftenposten ville legge ned kulturredaktørstillingen. Bakgrunnen var nedprioriteringen av kulturstoff i en rekke aviser de siste årene. Men nå er Cecilie Asker, med lang fartstid fra kulturfeltet, ansatt i jobben. I tillegg er Frank Rossavik ansatt som kulturkommentator.

LES MER HOS JOURNALISTEN (28/06/2019)

Strømmelandskapet i ferd med å splittes

Når både Disney, Apple og andre rettighetshavere lanserer sine egne strømmetjenester, vil en rekke serier og filmer forsvinne fra markedslederen Netflix. Det vil føre til at ivrige seere må tegne stadig flere abonnement for å sikre seg tilgang til sitt foretrukne innhold. Derfor kan TV-strømming bli dyrere for hver enkelt konsument. Enkelte går så langt som å si at strømme-TVs gylne dager er over.

LES MER HOS THE GUARDIAN (28/06/2019)

NHST kjøper hele Fiskeribladet

NHST Global Publications har kjøpt alle aksjene til avisen Fiskeribladet. Fra før av eide NHST 66,6 prosent, mens de resterende aksjene var eid av Norges Råfisklag. Fiskeribladet har 28 ansatte, og har hovedkontor i Bergen. NHST er eier av Dagens Næringsliv og Morgenbladet.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (28/06/2019)

Eksterne utredninger for å vurdere Dagbladets pressestøtte

Medietilsynet skulle behandle Dagbladets søknad om pressestøtte før sommerferien, men behandlingen er nå utsatt til høsten. Medietilsynet har nå bestilt to eksterne utredninger fra rådgivningsselskapet BDO og Høgskulen i Volda for å vurdere hvorvidt avisen kvalifiserer seg til pressestøtte. Basert på Dagbladets brutto kostnader som er oppgitt i søknaden, kan avisen få 25 millioner kroner i støtte. 

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (28/06/2019)

På vegne av redaktørene i avisen Pskovskaja Gubernija og med velvillig tillatelse fra våre kolleger vil jeg takke Fritt Ord og Zeit-Stiftung for æren vi er vist gjennom tildelingen av Fri Presse-prisen.

Deres anerkjennelse av arbeidet som utføres av russiske journalister, er viktig både for oss og våre lesere – flere millioner russere for hvem frihet er det mest verdifulle her i livet.

Så sent som ved slutten av det 20. århundret ventet vi ikke at frihetens mulighet eller umulighet skulle bli det viktigste diskusjonstemaet i Russland i begynnelsen av det 21. århundret. Vi følte vi hadde overvunnet truslene mot friheten. De politiske og økonomiske krisene så ut til å være en del av den politiske og økonomiske kampen. Alle deltagerne i denne striden kunne benytte seg av friheten, fremfor alt ytringsfriheten. Det lot til at ytringsfriheten var en nødvendighet for alle, og at ingen ville gå inn for å utrydde den.

Likevel er det i dag, i år 15 i det nye århundret, mindre ytringsfrihet og frihet som sådan i Russland enn i de siste 25 årene.

De første skrittene på veien mot frihet i et ufritt land ble tatt for 30 år siden, i særdeleshet ved hjelp av ytringsfriheten.

I begynnelsen var ordet, ytringen.

Og det kunne ikke være noen annen begynnelse.

Ytringsfriheten er den første og viktigste betingelsen for frihet.

Det er umulig å utslette friheten uten å utslette ytringsfriheten.

Oppgaven til frie massemedier overalt og til alle tider er å la ytringsfriheten komme hele samfunnet til gode.

Russlands politiske system i det 21. århundret beveger seg fra frihet til ufrihet.

Ytringsfriheten er blitt det første offeret på denne veien.

Redaksjonsmøte i ukeavisen Pskovskaja Gubernija (foto: Fritt Ord)

Det er ingen frie, riksdekkende medier av politisk betydning i vårt land i dag. Dette er forutsetningen for avviklingen av hele nasjonens frihet, en forutsetning for å etablere en tilstand av ufrihet.

Landet har beveget seg dit på bare litt over ti år, og denne utviklingen er høyst beklagelig ennå ikke stanset.

Frihetens verdier, inkludert ytringsfriheten, kan ikke innføres utenfra, de må være hardt tilkjempet, forstått og akseptert av både den enkelte og kollektivet.

Tid er ikke den eneste forutsetningen for at så skal skje. Politisk vilje er også nødvendig. Folkets frihet må fostres, og det trengs tålmodighet når folket skal utdannes.

Reformene i Sovjetunionen på 1980-tallet og de påfølgende reformene i 1990-tallets Russland ga ikke landet frihet. De lyktes ikke fordi makthaverne ofret menneskets frihet og ikke betraktet den som det aller mest verdifulle, hver gang de tok viktige beslutninger. De aksepterte ikke folkemeningen som et uttrykk for frihet. Hverken et land eller en stat kan bygges uten at dette er forstått.

Frihetens verdier ble ikke en nødvendighet for flertallet av befolkningen. I den kollektive bevisstheten ble de ingen forutsetning for å oppnå personlige mål og fremgang for landet. De tilførte ikke samfunnet en forståelse av det faktum at frihet, inkludert ytringsfrihet, er som luften mennesket puster i.

Behovet for frihet, og for ytringsfrihet og sannhet, er blant menneskets opprinnelige, naturlige behov.

Men disse behovene kommer særlig til uttrykk i frihetens betingelser.

I en tilstand av ufrihet blir disse behovene undertrykt og til og med fordreid.

Autoritære, totalitære og diktatoriske systemer tar frihetens plass. Ytringsfrihet og sannhet fortrenges av løgn.

Alle ufrie politiske regimer bygger på løgn og vold. Løgn og vold er uløselig forbundet med hverandre, de er hverandres forutsetning.

Ytringsfrihet utgjør hovedtrusselen mot et politisk regime som er basert på løgn og vold.

Et slikt regime er blitt realiteten i Russland i dag.

Vladimir Putin innledet sitt virke som Russlands president med en konsekvent kamp mot ytringsfriheten, mot alle den politiske frihetenes institutter.

Han oppnådde mye på denne veien og forvandlet Russland til et ufritt land.

Men han greide ikke å nøytralisere den delen av befolkningen for hvem frihet, inkludert ytringsfrihet, er en naturlig livsbetingelse.

Denne delen av dagens russiske samfunn fortsetter å lete etter, snakke om og bekjentgjøre sannheten.

Denne delen av dagens russiske samfunn er representert ved noen få massemedieinstitusjoner, de som forstår, husker og ivaretar sitt oppdrag, å fremme ytringsfriheten.

Frihet er den viktigste verdien i livet for dem som arbeider i disse medieinstitusjonene. De har et publikum i Russland også, de som har behov for den frie tale, for sannheten.

Frihetsverdiene forener millioner av mennesker i Russland og flere titalls uavhengige medier som har tatt vare på ytringsfrihetens idealer og prinsipper og deres ukrenkelighet og integritet.

Gjeninnføringen av frihet for millioner av mennesker avhenger av om journalistene i de frie mediene i Russland vil makte å stå imot og være tro mot oppdraget sitt.

For noen tusen som for noen titalls år siden: I begynnelsen var ordet, og vil fortsatt være det.

Ytringsfriheten kan gi samfunnet den tapte friheten tilbake, for før eller senere vil borgerne få høre det frie ord og forstå og erkjenne dets betydning.

Basert på dagens situasjon har ytringsfriheten en lang vei å gå i Russland. I det minste er våre 40 år ennå ikke forbi.

På denne veien må de russerne som sverger til ytringsfriheten, bevare roen og være tillitsfulle og tålmodige.

Ytringsfriheten er og blir frihetens første og viktigste forutsetning.

Takk til alle som snakker om, streber etter og støtter den frie tale.

Den russiske føderasjon er på ingen måte ny i dette gamet, og nasjonens historiske arv har sett sterke røter som strekk seg langt inn i dagens moderne russiske samfunn. Landet er kjend for si historiske tradisjon med både streng sensur og kontroll over alle instansar i samfunnet, også opinionen. Her har landets massemedium spela ei sentral og avgjerande rolle for å halde massane passive og oppdaterte på styresmaktenes linjer. Berre unntaksvis har media ført ei alternativ linje til den regjerande eliten.

Sjølv den dag i dag gjer stadig meir komplekse og skjulte formar for kontroll og sensur av informasjonsstraumen seg gjeldande. Trass eit relativt liberalt medielovverk som skal sikre ytrings- og mediefridomen i landet, ytterlegare forsterka ved eit nedfelt forbod mot sensur, er det lite som tilseier at ytringsfridomen i Russland får like stort spelerom i kvardagen som det lovverket tilseier.

Mot ei ytterlegare innskrenking av ytringsfridomen?

President Vladimir Putin la lite skjul på sitt endelege mål om å opparbeide seg ei god kontroll over opinionen ved å leggje landets største TV-kanalar under statleg kontroll, då han inntok presidentembetet for fyrste gong ved tusenårsskiftet. I tida etter dette har stadig større delar av det russiske medielandskapet også vorte del av gruppa med statlege styrte massemedia. Dette anten gjennom direkte statleg eigarskap, eller indirekte via statleg eigde medieselskap eller mektige eigarar lojale til styresmaktene.

Styresmaktenes og maktelitens syn på medias rolle og funksjon i det russiske samfunn bærer i stor grad preg av grunnleggjande haldningar som har sett djupe røter i samfunnet frå dei fyrste avisene vart introduserte i landet i det 18. århundre. Tradisjonen tru har media i stor grad vorte nytta som munnstykke for den regjerande eliten sidan dette.

Ei slik organisering av media byr på store konsekvensar for det generelle medieinnhaldet. Førekomsten av såkalla “gule nyhende” som i stor grad dreiar seg kring enkel underhaldning, skandalejournalistikk og eit einsidig og standardisert nyhendebilete, dominerer i det russiske medielandskapet. Den kritiske vinklinga og jakta på sanninga tru mot meir vestlege ideal for journalistikk og medieverksemd er ei klår mangelvare. Likevel verkar den generelle russiske samfunnsborgaren nøgd. Ein teori er at på mottakarsida har denne standardiseringa og fordumminga av medieinnhaldet ført til eit meir passivt mediepublikum som ikkje ser nokon grunn til å protestere når dei kan velje og vrake i underhaldning og skandalenyhende.

Represalier og sjølvsensur

Også frykta for represalier står svært sentralt i utforminga av det russiske mediebiletet. Dette fenomenet er såpass avgjerande og har så stor makt over den enkelte journalist og redaktør at dei vel å sensurere seg sjølve i frykt for å få trakke mektige aktørar eller myndigheitene unødig på tærne. I dei fleste tilfella vel den gjennomsnittlege journalist å unngå dei meir kontroversielle sakene. I eit intervju med meg formulerer den uavhengige journalisten Mia seg slik:

Du som journalist veit kva område som vert rekna som forbode. Du veit kva eigarar og styresmakter forventar av deg, utan at dei nødvendigvis dikterer deg direkte i kvardagen.

Presset om å følgje meir eller mindre uoffisielle retningslinjer for russisk journalistikk fører til ei sensurering av innhald for å unngå risikoen for mellom anna nedrykk i stilling eller lønn, å miste jobben eller akkrediteringa si, å oppleve trugslar eller vald, eller som i dei meir ekstreme tilfella, verta sende i eksil eller drepne grunna deira arbeid. Anna Politkovskaja er det mest kjende ekstreme døme. Her utelukkar ein på ingen måte at også journalistar med ei sterk lojalitet til styresmaktene vel å sensurere seg også utan å verta direkte motiverte av frykt.

Vage lover

Dei siste åra har det også vorte introdusert ulike lover som er med på å opne opp for at styresmaktene kan stramme til jerngrepet om landets media og om ytringsfridomen. Ved hjelp av ei svært vag formulering av sentrale omgrep og faktorar resulterer desse lovene i ei ytterlegare innskrenking av ytringsfridomen i landet. Medieinnhald, på TV så vel som på papir og radio, samt enkeltpersonars ytringar på nett i form av bloggar eller brukarkontoar på sosiale medium, har enda opp som målskive.

22. juli 2014 signerte president Putin ei ny lov som krev at informasjon kring ytringar og brukarinformasjon på sosiale nettverk skal lagrast på serverar lokalt i Russland. På denne måten vil Kreml kunne vere i stand til å stengje ute heile sosiale medium som spreier informasjon i det russiske samfunn som strir med styresmaktenes linjer. Dette vil kunne vere ein realitet i landet fyrst i 2016.

Tidlegare introduserte Putin ei anti-terrorlov og lov om ekstremisme kor kontrollorganet Roskomnadzor overvaker både russiske medium på nett og papir så vel som den generelle internettbruken i landet. Kontrollorganet har mellom anna makta til å stengje nettstader som spreier innhald vurdert som ekstremistisk eller skadeleg, utan at lova utdjupar sjølve definisjonen av kva dei vurderer som ekstremistiske ytringar eller skadeleg innhald.

Roskomnadzor er også ansvarleg for å fjerne brukarkontoar på sosiale nettverk som spreier skadeleg innhald. Her er det allereie gjort fleire forsøk på å setje i stand avtalar med mellom anna Facebook og Twitter om å gje russiske styresmakter full kontroll over russiske brukarkontoar. Foreløpig er det heller liten velvilje å sjå frå både Facebook og Twitter. Slike introduksjonar og handteringar av lovverk, samt ei ignorering og utnytting av andre lover, er ikkje direkte nytt verken i Russland eller for russiske styresmakter. Likevel vert det ei stor utfordring for dei få kritiske instansane i samfunnet å arbeide rundt og unngå desse lovene for å kunne formidle alternative perspektiv til samfunnet.

Ei kritisk røyst i uavhengige medium

Det er lett å forstå korleis både Freedom House og Reporters Without Borders vurderer tilstanden til russiske medium som svært alvorleg og meir eller mindre ufrie. Likevel er det sentralt å påpeike at ein også finn kritikk av regimet, også blant media lojale til styresmaktene.

Den største instansen som tilbyr alternative og svært kritiske vurderingar av sentrale prosessar og fenomen i det russiske samfunn, er den uavhengige mediesektoren. I denne sentrale, men svært avgrensa gruppa finn ein media som er fri frå politisk og økonomisk påverknad frå både styresmakter og eigarar. Vestlege journalistiske ideal står svært sterkt i den gjennomsnittlege uavhengige journalists daglege verksemd, og desse massemedia og deira tilhøyrande journalistar er nokre av svært få instansar i landet som kan tilby eit mangfaldig og kritisk medieinnhald til samfunnet.

Eg ser i dag ein ny generasjon av journalistar som brenn for dei ideal og verdiar som er del av deira profesjonelle liv i russiske media. Dei søkjer sanninga og slike journalistar spelar ei nøkkelrolle for å fremje ønske om endring i samfunnet. (Nadezhda Azhgikhina i den Russiske Journalistunion).

Trass i ei relativt liten rekkevidde samanlikna med meir populære nasjonale massemedia, har den uavhengige mediesektoren vorte lagt merke til både i sitt heimland og på internasjonalt plan. Høgt prisa for sine kritiske og analytiske saker og vinklingar kring tema rekna som tabu i det russiske samfunn, er slike medium og journalistar eit klårt lyspunkt i ei elles så undertrykt og einsformig medierøynd. Utfordringane står dagleg på dørstokken med søksmål, trugslar, overfall og kva verre er for desse journalistane. Likevel overdøyver samfunnsansvaret frykta for represalier og motiverer dei til å halde fram med si verksemd.

Den generelle journalistikken i Russland er i dag heller basert på PR og profitt enn å bekymre seg med å fylle journalistiske ideal. Difor er vår jobb vorten enno viktigare for å kunne tilby samfunnet alternative vinklingar og kritiske saker sjølv om det kan innebære ein viss risiko. (Yuri, uavhengig journalist).

Også den spente situasjonen i Ukraina har ført med seg eit større press på russiske massemedium til å følgje styresmaktenes linjer når det kjem til deira dekking av urolegheitane i nabolandet. Dette er styresmaktenes forsøk på å innhente ein viss kontroll over kva bilete av Ukraina og den pågåande krisa som vert presentert for det russiske folket.

Om krisa i Ukraina og den tilsynelatande veksande kløfta mellom Russland og Vesten held fram med å eskalera, samstundes som styresmaktene står fritt til å halde fram slik dei gjer i dag, lover det ikkje godt for ytringsfridomens allereie så desperate posisjon i landet.
Den generelle journalistikken i Russland er i dag heller basert på PR og profitt enn å bekymre seg med å fylle journalistiske ideal. Difor er vår jobb vorten enno viktigare for å kunne tilby samfunnet alternative vinklingar og kritiske saker sjølv om det kan innebære ein viss risiko. (Yuri, uavhengig journalist).

Informasjonsfrihet — mottakelsesfrihet

Finnes det informasjonsfrihet i Tsjetsjenia og er denne informasjonen autentisk? Har sivilbefolkningen og journalistene tilgang på den informasjonen de ønsker? Står de fritt til både å passivt motta informasjon, samtidig som de aktivt har muligheten til å søke, oppbevare og bearbeide informasjon? Er det offentlige rom utbygd med kanaler og institusjoner som fremmer en åpen og opplyst samtale?

Anna Poltikovskaja intervjuet en rekke mennesker. Under er et utdrag fra ”En reise i Helvete”. Jenta i dette utdraget flyktet fra Groznyj under en bombing av byen. Hun satte kursen mot byen Znamenskoje, da hun hadde hørt at man ble tatt vare på der.

- Jeg heter Dina Salikhova. Jeg er 18 år gammel. (…) Den unge piken lider av en form for sløvhet og ligner en stenblokk, selv når hun svarer på spørsmålene mine. (…) Ansiktet hennes er like blekt som den gipsen man lager byster av. Øynene stirrer stivt på gjerdet, blikket er tomt og fraværende.
— Jeg kom fra Groznyj til fots, gjennom kløften. Vi gikk på lykke og fromme. Vi trodde aldri vi skulle komme frem noe sted. I Groznyj skyter de uten stans… Hvis folk ikke klarer å komme seg unna bombene, blir de drept. (…) Familien vår bestemte seg for å dra.
(…) Hva tilbyr den lille byen Znamenskoje i dag til disse skitne, utsultede menneskene som
har lidd så mye? (…)
Svaret er enkelt: Znamenskoje tilbyr ingenting.
Hvor er legen som står klar til å ta seg av Dina Salikhova?
Det er ingen lege.
Hvor er sengen som kunne motta Dina Salikhova?
Det er ingen seng.
Hvor er tallerkenen med varm suppe som Dina Salikhova skulle få fra Den russiske
føderasjonen?
Ingen suppe heller.

Mange tsjetsjenere får ikke tilgang til den informasjonen de trenger for å overleve. Dina, som trodde hun rømte til et sted hvor hun ville bli tatt vare på, var feilaktig informert. Nettopp dette opplever mange tsjetsjenere. De opplever at den informasjonen de får, ikke er autentisk.

Et av hovedproblemene er at staten tar kontroll over den frie pressen, i form av oppkjøp av aviser og TV-stasjoner. I 2009 reiste Reporters Without Borders til Tsjetsjenia, der de blant annet møtte president Ramzan Kadyrovs pressekontor. De forteller at Tsjetsjenia har fem aviser, fire magasiner og fem distriktsaviser. I tillegg har de to lokale TV-stasjoner som dekker hele det tsjetsjenske området. Videre skal også hvert distrikt ha sin egen TV- og radiostasjon. Pressekontoret forteller at også russisk media distribueres i Tsjetsjenia. De største nasjonale TV-kanalene kan ses i Tsjetsjenia (riktignok med spesiell tilgang til satellitt) og disse skal være tilgjengelige uten restriksjoner. Pressekontorets talsmann legger til at ”Så lenge det er forespørsel, vil avisene være der.” Reporters Without Borders forteller at de fant noen av disse avisene på flyplassen, men de klarte ikke å bekrefte om de var i salg i andre deler av landet.

Pressekontoret forklarte at det er stor tilgang på informasjon, i form av både aviser og TV. Etter intervjuet med pressekontoret møtte Reporters Without Borders en mann ved navn Khozhbaudi Borkhazhyev. Han var redaktør for avisen ”Gums” og president i ”Unionen for tsjetsjenske journalister”. Borkhazhyev fortalte at nesten all pressen er finansiert av staten, ettersom krigen og dårlig økonomi tok knekken på de uavhengige avisene. Det er altså stor tilgang på aviser og TV, men svært få av disse er uavhengige. Derfor sporer Reporters Without Borders opp en mann ved navn Lyoma Turpalov. Han er redaktør for den uavhengige avisen ”GroznenskiyRabochiy” og forteller gladelig;

Som i ethvert politisk system, må du la være å formidle heftig kritikk for å unngå å bli straffet (…) Før var det to uavhengige aviser i tillegg til denne, men de har ikke vært publisert på over ett år.

Vi kan altså konkludere med at det finnes svært få uavhengige medier i Tsjetsjenia. Dermed er det enkelt for staten å kontrollere informasjonen som formidles. Når uavhengige aviser, som russiske ”Novaja Gazeta”, trykker kritiske artikler og rapporterer fra konflikten i Tsjetsjenia, vekker dette oppsikt. Igjen er det tydelig at ytringsfriheten er preget av sensur og kontroll.

Som vi ser, er ikke forklaringene til de to mennene og det tsjetsjenske pressekontoret sammenfallende. Pressekontoret sier at det er god tilgang på informasjon, mens Turpalov mener at det er vanskelig å få tilgang på informasjon. Anna Politkovskaja reiste rundt og samlet informasjon. Hun skrev om det hun så og hørte, om det folket fortalte henne. Allikevel forteller hun og mange andre journalister at det ikke er lett å hente denne informasjonen.

Naturlig er det også at når det er vanskelig å få tilgang på den autentiske informasjonen, er det også vanskelig å få innsyn i informasjon man søker. Som en følge av dårlig infrastruktur samt sensur og kontroll av media, blir det vanskelig for den gjennomsnittlige tsjetsjener å få tilgang til den informasjonen han måtte ønske.

Det har også vist seg å være vanskelig for internasjonale organisasjoner å få tilgang til de dokumentene de måtte ønske. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som en rekke tsjetsjenske og russiske enkeltpersoner har oppsøkt for å prøve sine saker, har til tider opplevd det som svært vanskelig å hente ut informasjon. I 83 forskjellige saker har Den europeiske menneskerettighetsomstolen holdt Russland ansvarlig for brudd på menneskerettighetene i Tsjetsjenia. Problemet er at i mange av disse sakene har ikke Russland gitt tilgang til nødvendig informasjon. De russiske myndighetene sier selv at de i mange tilfeller gir tilgang til informasjonen som retten spør etter. Allikevel påpeker de at det i mange saker ikke er mulig å gjøre dette og henviser til Artikkel 161 i ”The Russian Code of Criminal Procedure”. Denne artikkelen gjør det legalt å holde tilbake informasjon for å beskytte de forskjellige partene i saken. Hva forteller dette oss? Jo, disse eksemplene viser at Russland setter nasjonale lover over internasjonal lov når det passer dem. I realiteten holder de tilbake den informasjonen de ønsker, selv overfor en så mektig organisasjon som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Under ytringsfriheten ligger det også et krav om infrastruktur. Myndighetene skal gjøre det mulig å samle inn den informasjonen man måtte ønske, både for journalister og sivilbefolkningen. Dermed er det viktig at det er tilgang til områdene hvor informasjonen befinner seg. I en rapport fra 200426 skriver den internasjonale Helsingforskomiteen for menneskerettigheter at det er vanskelig for journalister utenfra å komme inn i landet. Dette kan Human Rights Watch bekrefte, da de i 2003 ble nektet offentlig tilgang til Tsjetsjenia for tiende gang. De få journalistene som reiser til Tsjetsjenia, drar sammen med det russiske militæret og får ikke lov til å oppsøke de kildene de måtte ønske.

Oppgaven er en undersøkelse av hvordan de to konservative britiske avisene The Daily Mail og The Daily Telegraph behandler spørsmålet om menneskeskapte klimaendringer. Avisene er tydelig skeptiske til oppfatningen om at klimaendringer kan være forårsaket av mennesker. Fordi avisene tar stilling til dette spørsmålet ut fra hvordan de mener at leserkretsen vurderer saken, blir dette en oppgave om hvordan selvsensur kan innsnevre meningsdannelsen i pressen i kontroversielle spørsmål – fordi avisene ikke tar sjansen på å komme på kant med sine lesere. Det gjør oppgaven interessant i et ytringsfrihetsperspektiv.

Andrepremien gikk til Ida Bang Strand fra Ringerike videregående skole med arbeidet “Dekningen av de fordømtes krig — en analyse av russiske journalisters ytringsfrihet i Tsjetsjenia.” Om dette uttaler juryen:

Kandidaten har studert russiske journalisters ytringsfrihet i Tsjetsjenia. Oppgaven bygger på et bredt innsamlet materiale fra en rekke kilder, som menneskerettighetsorganisasjoner, rapporter, bøkene til Anna Politkovskaja og så videre. Det er blitt en grundig oppgave som går rett inn i et klassisk ytringsfrihetstema: pressefrihetens vilkår i krig. Journalistene risikerer sine egne liv under utøvelsen av sitt yrke under slike forhold. Oppgaven viser tydelig at ytringsfrihetsspørsmål i sin ytterste konsekvens kan dreie seg om liv eller død for de impliserte.

Prisutdeler Liv Bliksrud sammen med vinnerne (fra venstre): Kjersti S. Herberg, Ida Bang Strand og Ulla Svalheim (foto: Andreas B. Johansen)

Tredjepremien ble tildelt Ulla Svalheim fra Tvedestrand videregående skole for arbeidet “Samfunnet gjenspeila i barne-TV?” Juryens uttalelse:

Kandidaten har her valgt et høyst originalt tema: julekalendrene som sendes i barne-TV i løpet av adventstiden – belyst gjennom spørsmål om selvsensur og ytringsfrihet. Oppgaven foretar en inngående analyse av ”Jul i svingen” og ”Jul i Blåfjell”. Svalheim har en god observasjonsevne og gjør skarpe og modige analyser av fjernsynets julekalendre. Hun finner at julekalendrene blir politisk korrekte i den forstand at de nedtoner at den norske julefeiringen bygger på en kristen tradisjon – slik at de blir utydelige og uklare i sin formidling av adventstid og julefeiring — ikke minst i sitt møte med våre nye landsmenn med bakgrunn fra andre kulturer.

Førsteprisen er på 10.000 kroner, 2. prisen 7.000 kroner, mens 3. prisvinneren får 5.000 kroner. I tillegg blir alle tre vinnere invitert på reise til Strasbourg med besøk i Europaparlamentet og Menneskerettighetsdomstolen.

I juryen satt forsker Eldrid Mageli, Historisk institutt, Universitetet i Oslo, cand. philol. Ingrid Haug, Institutt for britiske og amerikanske studier, Universitetet i Oslo, førstelektor Ellen K. Henriksen, Fysisk institutt, Univ. i Oslo, forsker og doktor i medievitenskap Henrik Bastiansen, Høgskolen i Volda, og professor Trond Schumacher (leder), Biologisk institutt, Universitetet i Oslo. Juryen har også pekt ut prisvinnerne i de øvrige konkurransene for unge forskere.

I nesten to år blogget Baburova om hvordan hun elsket rulleskøyter, hatet penger, var frustrert over Windows Vista, og om økende desillusjonerthet med den nasjonalistiske politikken i Putins Russland. Her er noen utdrag fra bloggen hennes.

14.06.2007

Jeg gikk på rulleskøyter. Første gang. Fra 12 til 2 (etter midnatt selvfølgelig).

Jeg falt

Overrasket over antallet idioter der ute

Hadde ikke knebeskyttere på og vil fortsette med det. Har ikke engang hjelm =)

Burde ha keeperhansker i stedet for hender.

Brukte halve tiden med størrelse 39 skøyter (3 størrelser for store) før jeg husket at man kan stille dem =))

Vil ha CD-spiller neste gang, ganske kjedelig uten. Eller kjøpe en palm pilot, gå på ICQ og gå med rollerblades.

20.06.2007

Jeg prøvde å se meg selv om en 10 års tid

Fikk det ikke til =)

Vet noen hva/hvem de vil bli? =)

24.07.2007

Den 32. mai

Et vanlig år har 365 dager og seks timer

Man plusser sammen disse 6 timene og får en dag til

Så hvert fjerde år er skuddår

Men har hvert år nøyaktig 365 dager og 6 timer? Det viser seg at det har det ikke….

Et vanlig år har 365 dager, 6 timer og i tilegg 3 sekunder! Tre!

Tre sekunder av ikke registrert tid!

Over år blir disse sekundene til minutter

Over tiår blir det timer

I tiden byen har eksistert får vi en ekstra dag – den 32. mai

Jeg håper at alle vet hvor dette stammer fra?

11.08.2007

Jeg våknet i dag morges

Jeg hadde lyst på vodka

Med en skive sitron

Krystallklar

Og isende kald

Jeg ønsker faktisk å være glad =)

15.08.2007

Jeg ser at jeg har fått et livejournal-virus fra cat_named_cat.
Lag en liste over dine 7 mest verdifulle ting, dine skatter, ting du elsker og aldri ville gi bort. Send listen til 7 andre mennesker, ting….

Lenochka. Jeg kan ikke lage en liste med syv verdifulle ting. ”Ting er bare viktige for mennesker som ikke kan miste dem” ©. Jeg ser meg rundt… der er datamaskinen — jeg kunne trenge en IBM minibærbar. Et godt våpen, redskap — ja, men å stjele er enten kostbart eller galt.

En diktafon, et kamera? En mekanisk diktafon og et kamera med en halvdød matrise?=)

Campingutstyr, et anstendig staffeli og ikke bare deler fra andre gamle ting?…
Ja også tid da, TID til å gjøre alt dette.

Med andre ord, jeg har ikke en eneste funksjonell ting jeg er fornøyd med og som ikke trenger en oppgradering. Kanskje badedrakten =)

Generelt er jeg en universalist. Jeg foretrekker å ikke bli vant til ting, men være kapabel til å jobbe med alle ting. Dette er en del av hva frihet betyr for meg.
Jeg er redd for at alt det materielle for meg kun betyr muligheten til å leve på denne planeten. Helst hadde jeg mat og varmt vann i tillegg. Dette har muligens med penger å gjøre… men penger er ikke viktig i seg selv, det viktige er muligheten til å tjene penger.

Men jeg kan ikke liste opp 7 ikke-materielle ting heller.

Jeg vil bare navngi en og det er forståelse.

Jeg snakker i kraft av å være en person som har hatt feber i to dager… grunnet mine spøkelser +) på et hvilket som helst nivå — bevisst, ubevisst, med ord, uten, til og med gjennom egregore, gjennom chakru bai-huei, gjennom dine fingertupper — men slik at mennesker forstår hverandre.

Sorry, jeg kommer ikke til å sende dette videre. Da vil disse syv komme i sammen og rundjule meg i en eller annen mørk bakgate.

OPPDATERING (helt på siden, men en OPPDATERING). Temperaturmåler!!! Det er det jeg trenger nå, jeg har det ikke og jeg har ikke råd til å kjøpe det. Kanskje noen kan låne meg en?=))))

DOBBELOPPDATERING, om det er ting vi snakker om.

Kjære venner/inner. Er det noen som har lyst på en sølvring og et halskjede? Jeg kan maile bilder) og … har noen barn eller bare er glad i grevlinger =) Jeg har to myke leker jeg kan gi dere. En av dem kan til og med synge en filosofisk sang.

03.10.2007

Det er topp å vandre rundt, om natten

I går glemte jeg at trikken slutter å gå rett etter 1 på natten, og jeg måtte dra til en annen metrostasjon, derfra er det mye kjappere å gå …

Ingen hadde lyst til å gi meg skyss, og jeg hadde ikke lyst til å betale, endelig stoppet en buss for å ta meg med for første gang i mitt liv, den var på vei til garasjen, etter det brukte jeg en og en halv time på å finne veien, på måfå, men jeg fant frem til slutt!

Mørket og den sovende byen var vidunderlig…

Verden er mye bedre om natten enn om dagen.

08.10.2007

Hva kan ha skjedd rundt oss og i den menneskelige bevissthet gjennom de siste (n?) årene, hvis en 60 år gammel fyllik som prøver å bryte seg inn i en kvinnes leilighet midt på natten, ikke bruker den klassiske ”jeg bryter opp døra, pip, pip, pip”, men sier ”jeg sprenger døra og jeg vil sprenge huset, jeg er en terrorist” — uten et eneste banneord?

19.11.2007

Det er vanskelig å se inn i øynene til en student fra Korea som akkurat har blitt slått i hodet av to unge idioter som hopper av trikken i fart, gir en Sieg Heil-hilsen og løper sin vei.

De kopierer tydeligvis teknikken til lommetyvene.

01.02.1008

Et hjerteskjærende hyl

Windows Vista sucks! SUCKSS!!!! Fucking crap!

08.03.2008 Kvinnedagen

Gratulerer med dagen, gutter og jenter.

Jeg vet ikke helt hva vi feirer denne gangen, årsdagen for en streik blant vevere i New York, eller en ny erkjennelse av den hedenske feiringen for de første fuglene eller de første blomstene, men… spiller det noen rolle?

Jeg vil gjerne ønske alle sammen to ting: 1) ikke å skade hverandre; 2) og ikke å lyve, hvor vanskelig dette enn måtte være.

Selv om begge disse tingene er viktige.

Ja, det å ikke lyve er viktigst.

Ha en god vår.

18.04.2008

Moskva, Tverskaya, Ta byen tilbake

Det var morsomt =)
Der var omtrent 200 mennesker, fra kanonen ved Kreml til Belorusskaya metrostasjon. Ute på veiene.

Det var en ikke-lovlig marsj mot maktmisbruken hos politi og påtalemyndighet. Hendelsene fra 4. og 14. april — rundjulingen av unge mennesker på politistasjonen i Sokolniki og oppløsningen av en fredelig piknik på Slavanskaya-plassen kan sies å være foranledningen til marsjen, faktum er at alle forstår at politivold skjer hele tiden.

Der var et sort flagg med ”Nei til misbruk” skrevet med hvite bokstaver. Fyrverkeri, flygeblader, hodetørklær, hanekammer og hippier i fargerike klær. Det var til og med en jente med en liten baby. Helt ulike mennesker, men alle sang de det samme:

”Nei til en politistat”, ”Sammen er vi uovervinnelige”, ”Det er en skam å være politimann”, ”Vårt moderland er vår menneskelighet” (min favoritt :), ”Dette er vår by!”

Noen få flygeblader ble gitt til politimenn =)

Forbipasserende og sjåførene likte også hva de så.

Kanskje fordi slagordene vi ropte fra midten av Tverskaya-gaten hadde samme innhold som samtalene mellom vanlige folk langt borte fra politikkens verden – med andre ord, mange mennesker er drittleie av politiet og mange mennesker er drittleie av tomme offisielle nyhetsmeldinger… og hvor mange år har dette pågått?

”La oss gå sammen med dem”, sa en jente til en venn da de passerte oss.

Fredag kveld. Vår. Gøy.

Våren tok til gatene og lot alle føle dens nærvær.

Og denne marsjen — denne ulovlige marsjen ned en av Moskvas hovedgater ble ikke stoppet. Ingen forsøkte engang å stoppe oss.

Hva betydde det?

Uansett, jeg tror en presedens har blitt etablert. Det er mennesker i Moskva som er forberedt på å ta til gatene og at det er mer enn bare 10 eller 20 av dem. Og dette er ikke noen betalt ”dissidentmarsj” :)

Våren vil vise oss hva som nå vil skje.

04.05.2008

Se en film = begå organisert kriminalitet

I dag rundt 6 på morgenen, på Jerry Rubin-klubben som mange av dere kjenner, anholdt politioffiserer 25 mennesker. Blant de anholdte fantes ”vanlige” politimenn og offiserer fra departementet mot organisert kriminalitet.

På dette tidspunktet ble det vist en film på klubben.

”Vi har signaler om at dere ser på en ulovlig film og planlegger massedistribusjon”, var grunnen som ble gitt for anholdelsene. Det er uttømmende juridiske argumenter, ikke sant?

Når du skrur på TV-apparatet neste gang, lukk døren godt. Hvem vet hvilke ”signaler” politiet vil motta denne gang.

Alle de 25 tilskuerne ble fratatt sine dokumenter og ført til Gagainskoe-kontoret i innenriksdepartementet. Der ble fingeravtrykkene deres tatt, noe som er strikk i strid med paragraf ZH i artikkel 9 i loven ”Om fingeravtrykkregistrering”.

Ifølge dette dokumentet er det å ta fingeravtrykk bare lovlig når det ikke er annen måte å bevise en persons virkelige identitet.

07.06.2008

Biler påtent i Moskva

Synes ikke du også at det å sette fyr på biler er en stor provokasjon? Eller det bereder grunnen for fremtidige provokasjoner?

fordi nå er dette noe man kan beskylde hvilken som helst opposisjon og anti-autoritær gruppe som av og til utover grensene til lenestolspolitikken for å gjøre.

Nå har den mystiske ”mentalt forstyrrede brannstifteren” tilhengere i Perm-regionen og i selve Moskva, ifølge politidepartementets pressesenter, det er kanskje mer enn en brannstifter.

nå kan alle bli beskyldt for ønske om å utnytte situasjonen, når det var så lett og logisk å legge skylden for brannene på en galning.

Samtidig er det også en ny grunn til et tøffere politi og annen strengere kontroll.

07.06.2008

Jeg hater penger. I prinsippet. Som fenomen. Jeg hater penger.

24.06.2008

Beboere i Khimki og de “Grønne” beskytter skogen

I Khimki i nærheten av Moskva har folk etablert en campingplass for å beskytte skogen mot ulovlig felling av trær.

Selskapet «Kapital Stroi Konstruktsiya», eid av «Yuniks» har allerede ødelagt over 10 hektar skog i nærheten av landsbyen Vashutino. De skal bruke området til et handels- og lagerkompleks. Nye områder av skogen står på fellingslisten. Aktivistene som nå bor i telt i skogen vil fortsette sin motstand til det kommer en offisiell uttalelse om at fellingen av trær vil stoppe, sier Vladimir, en aktivist fra De Grønne i Russland. Protesten støttes aktivt av de lokale beboerne, regionadministrasjonen og politiet, da fellingen ble utført på tross av naturvernsloven. Campingplassen har allerede blitt en suksess — dagene og nettene aktivistene har bodd der ute i teltene sine, har en ikke sett mer felling av trær.

«Disse pøblene må stoppe fellingen av trær og slutte å bryte loven», sa Vladimir. Han sa at fellingen ble utført på en barbarisk måte — med gravemaskiner som forstyrrer faunaen og ødelegger dyr og fugler. Innbyggerne i Vashutino vil ikke at barna deres skal oppleve noe slikt.

Campingaksjonen i Khimki er den andre protesten av dette slaget gjennomført av De Grønne. Den første ble holdt i Nakhabinskys skoger og ble organisert som daglige våkenetter.

Nylig ble Khimki-skogen også truet av prosjektet Moskva-Petersburg, byggingen av en kommersiell motorvei.

02.07.2008

I Ryazan Oblast nær byen Sasovo vil en tilsvarende campingplass bli etablert den 5. juli, representanter fra bevegelsen «Regnbuens voktere», og komiteen for den folkelige bevegelsen «Forsvar den økologiske tryggheten til Sasovo-regionen», vil delta.

10 km fra Sasovo blir en fabrikk for produksjon av fenylformaldehyd-harpiks utbygd ved en eksisterende kjemikaliefabrikk. Innbyggerne i regionen er kategorisk imot denne utbyggingen da den vil forurense luft og vann med kjemikalier. Ødeleggelsen av naturen betyr at mennesker oftere vil utvikle kreft, astma og ben- og muskellidelser. Lovligheten av å produsere fenylformaldehyd-harpiks ved fabrikken har blitt debattert i ulike rettsinstanser og bygningen har blitt forseglet. En regional folkeavstemning viste at 92,5% av innbyggerne er motstandere av en fenylformaldehyd-fabrikk rett ved hjemmene sine. Til tross for dette er det informasjon som tyder på at fabrikkeierne vil starte produksjonen i juli.

Campingaksjonens mål er å rette oppmerksomhet mot lokalbefolkningen, som blir fullstendig ignorert, og mot ideer som økologisk trygghet. Aktive jordbruksområder finnes i hele Sasovo-regionen.

13.08.2008

VIKTIG! Aktivister i Sasovo angrepet..

Idag rundt 10 på morgenen ble aktivistene nær landsbyen Nizhnee Maltsevo angrepet. De ble angrepet av sikkerhetsvakter fra fabrikken de protesterer imot. Det hele startet da to haikere fra Ulyanovsk dukket opp og sa de tilfeldigvis hadde funnet ut hvor campingplassen lå. Vi ga dem te, viste dem elven… og så dro de videre…

Flere timer senere brøt det ut en slåsskamp mellom fabrikkens sikkerhetsvakter (det var slik de introduserte seg. En person var i uniform og filmet alt — han ønsket tydeligvis å dokumentere overfor arbeidsgiver at oppdraget var fullført). Blant angriperne var også de to «haikerne» fra tidligere på dagen. De forklarte aktivistene at de befant seg på fabrikkens område osv. To aktivister ble rundjult. En av sikkerhetsvaktene sprayet en aktivist med bilmaling (han unngikk skader takket være brillene sine), og siktet også på en annen persons øyne. Denne personen klarte heldigvis å snu seg så malingen kun traff kameraet. Deretter startet sikkerhetsvaktene å skyte (muligens gasspistoler, men dette var uklart) og kaste rundt seg med murstein. De dro en av aktivistene inn i en varebilene de hadde ankommet i og holdt ham ulovlig der inne ganske lenge, for så å la ham gå. De kjørte så inn på fabrikkområdet og forsvant.

I dag klokken 2 på ettermiddagen vil det finne sted et aksjonsmøte mot oppstarten av fenylformaldehyd-harpiks-fabrikken.

13.08.2008

Så vind, høst virvelvind

Det kom et kjapt svar på angrepene i Sasovo: rundt 700 demonstranter, svært sinte over oppstarten av en ny og farlig del av kjemikaliefabrikken og over behandlingen av andre aktivister, brøt seg inn på fabrikkområdet, hengte opp bannere og festet sitt ultimatum på fabrikkdirektørens vindu.

Alle som ikke er uinteressert i oblastets skjebne er invitert til å delta i aksjonen.

08.08.2008

Saakasjvili er en drittsekk.

Å lure sitt eget folk på den måten, at det går an.

UPD. Dette er IKKE et forsvar for imperial politikk, og jeg forstår ikke at noen kan tro det.

De russiske myndighetene trengte krigen i Sør-Ossetia mye mer enn de trengte freden. Vi forstår dette. Og karakteristisk, lederne i Georgia forstod det også.

Han skjønte det — han skapte situasjonen, tok et skritt som fører til at Russland ikke kunne unngå militær konflikt. Garantert. Dere angriper, vi får internasjonal støtte for menneskerettighetene, vi er den svakere part.

Alle får et lite stykke PR. Og ikke la noen få såret sine følelser — særlig.

Men hva med menneskene, den levende pris for denne PR — de kan gå og henge seg.

..forresten, den russiske børsen fortsette å falle…

Nei, det er helt tydelig, hvorfor skulle myndighetene bry seg om befolkningen når de kan devaluere rubelen med 56 kopek mot dollaren på en dag — men alt har sin grense, ikke sant?

La døren stå på gløtt, slik at man i etterkant kan rope at man har blitt robbet! Det er en konspirasjon, for svarte. Et nytt svik.

08.09.2008

Jeg fikk ikke sove; jeg forlot huset kl 7 om morgenen, og så en myrdet person på bakken.

De holdt på å feie, og området — kun 30 minutter fra Den røde plass, hvis du er heldig med en samletaxi — hadde ikke våknet enda.

Følelsen av at hele verden går til helvete øker hele tiden.

Og jeg må være i rettssalen om en time.

14.09.2008

Jeg vet ikke hvordan jeg skal tilgi.

Eller bli sinna heller. Jeg vil bare forsvinne.

04.11.2008

I etterkant av 4. november

Det knuste speils dag — man kan ikke kalle denne dagen noe annet.

Proklamering om «enighet og forsoning» ender opp som meningsløst misnøye i gatene i det virkelige liv. Det har gått tre år siden nasjonalistene prøvde å kapre den historiske feiringen, husket ved navn som Minin og Pozharsky og frigjøringen av Moskva. Nasjonalistene ønsker å bytte kjærlighet til fedrelandet og dets beskyttelse mot hatet til fremmede og så mot alle «ikke-russere». De glemmer at nasjonalisme aldri leder til frihet, kun til undertrykkelse, og at ingen frigjøring noen gang har blitt gjennomført under nasjonalismens banner.

19.11.2008

Anti-fascisme er ingen forbrytelse

I går, 18. november og ikke langt fra utgangen til metrostasjonen Novokuznetskaya var det en demonstrasjon mot forfølgelsen av anti-fascister i Russland. Antallet deltakere var nøyaktig likt antallet gitt i opplysningsbrevet. Men journalister og andre mennesker interessert i problemstillingen kom også for å se på.

En anti-fascist fra Moskva Alexei «Shkobar» Olesinov ble arrestert den 6. november. Han ble siktet for kriminell voldsbruk etter at han kom i slåsskamp med en vakt på en klubb, selv om han allerede er bøtelagt for dette forholdet.

I tillegg satt Alexei inne i over en uke uten at advokat og slektninger fikk besøke ham.

Og det viktigste, slik mange kilder bekrefter, siktelsen mot ham og graden av tilbakeholdenhet i behandlingen er bevis for at hovedanklagen mot ham er deltakelse i en anti-fascistisk bevegelse.

30.11.2008

25

Jaha, jeg har rundet 25.

Ønsk meg lykke til…

Om artikkelen og Open Democracy

Denne artikkelen ble først publisert på nettstedet Open Democracy. Den gjengis her under Creative Commons-lisens Attribution-Non-Commercial-No Derivative Works 2.0 UK: England & Wales. Oversatt fra engelsk av Olav Anders Øvrebø.

Samtidig dro han til de lokale menneskerettighetsadvokatene, som jeg besøkte, fordi han ikke klarte å være taus. “Jeg har ett eneste ønske,” sa han.“Å få rettferdighet på lovlig måte. Får jeg ikke det, må jeg finne andre måter.”

Tryllet vekk krigen
Høsten 1999 sendte Vladimir Putin, som da var statsminister, tropper inn i den russiske delrepublikken Tsjetsjenia. Åtte år senere pågår konflikten fremdeles, men Putin seiret tidlig på den viktigste fronten i moderne konflikter, mediefronten. Ved å undertrykke russiske medier og sperre konfliktsonen for utenlandske vitner, klarte russiske myndigheter å trylle vekk en hel krig. Russiske medier gjenga Kremls versjon om “anti-terror-operasjonen”, vestlige medier skrev lite. Med få unntak har medienes nederlag i Tsjetsjenia vært totalt.

Khamzats vansker startet i 2001. Sønnen hans, “Adnan”, kjempet i den tsjetsjenske geriljaen. Myndighetene ble interessert i familien, og Khamzat flyktet til byen Rostov ved Don. Men Russland er stengt for tsjetsjenske internflyktninger. De lokale myndighetene ville ikke registrere familien, Khamzat fikk ikke jobb, politiet plaget dem. I 2003 måtte familien reise tilbake. I mellomtiden var Adnan fanget av tsjetsjenske sikkerhetsstyrker under ledelse av Ramzan Kadyrov.

“Tsjetsjenisering” av konflikten
I løpet av årene 2003 og 2004 ble ansvaret for anti-terror-operasjonen i Tsjetsjenia overlatt til pro-føderale tsjetsjenske styrker. Russland ønsket å “tsjetsjenisere” konflikten og bygget opp en lojal administrasjon i Groznyj basert på familien Kadyrov. Etter tsjetsjeniseringen har konflikten minnet om en tsjetsjensk borgerkrig, der forskjellige politiske grupperinger, krigsherrer og teip-er (klaner) står mot hverandre. Dette er nyttig for Putin: De lokale myndighetene er ansvarlige for brorparten av overgrepene og tar støyten i kampen mot opprørerne.

BILDET: Omslaget til artikkelforfatterens nye bok.

Våren 2003 tilbrakte Adnan tre måneder i Ramzan Kadyrovs hemmelige fengsler. Han ble torturert, og var vitne til at cellekameratene ble drept. Det var ikke bare Kadyrovs menn som banket ham opp. Kadyrov torturerte ham flere ganger personlig, blant annet med elektriske sjokk. Adnan ble hentet til treningsstudioet der torturen foregikk.

Der ventet Kadyrov med en maskin med et håndtak på. “Den er helt ny og nå skal jeg prøve den på deg,” forklarte han. Mennene dyttet Adnan ned på en pressbenk, og festet tråder til øret og lillefingeren hans. Kadyrov sveivet håndtaket og sendte elektriske sjokk gjennom Adnan.

Faren arrestert og torturert
Adnan regnet med å bli drept, men ble i stedet vervet inn i Kadyrovs sikkerhetsstyrker, som for en stor del består av tidligere geriljasoldater. Å tjenestegjøre under Kadyrov innebærer amnesti for å ha kjempet mot russiske styrker, men Adnan var ikke helt knekket av fengselsoppholdet og høsten 2004 benyttet han sjansen til å flykte fra Russland.

Resultatet var at Kadyrovs menn arresterte Khamzat, faren, som gjennomgikk det samme helvetet som sønnen. Mens Khamzat var Kadyrovs gissel, ble han banket opp, torturert med elektrosjokk og holdt incommunicado under elendige forhold. Han bevitnet hvordan Kadyrov torturerte en av medfangene med elektrosjokk. “Han likte det apparatet,” mente Khamzat.

Khamzat slapp ut et snaut år senere, i oktober 2005, men ulikt mange torturofre i konfliktsonen, har han stått frem med sin historie. Han og familien befinner seg nå i et vestlig land, forhåpentlig utenfor Kadyrovs rekkevidde. Khamzats og Adnans påstander er til behandling i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Slike anklager kan i dag ikke prøves i noen russisk rett eller fortelles i russiske medier. Den ene journalisten som gjenga slike påstander, het Anna Politkovskaja. Hun ble skutt og drept i heisen utenfor leiligheten sin i Moskva 7. oktober i fjor.

Noen uker senere ble en av Kadyrovs tsjetsjenske rivaler skutt på åpen gate i Moskva. Alt lå dermed til rette da Putin utnevnte Kadyrov til president i Tsjetsjenia i mars i år.

Byttet tortur med slips
Ramzan Kadyrov har byttet ut torturinstrumentene med slips, og forsøker å begynne en ny karrière som “vanlig” politisk leder. Men Tsjetsjenia er et forgiftet samfunn, og Kadyrov er ikke kuren, men årsaken. Denne sommeren har kampene i Tsjetsjenia vært hardere enn på mange år, og det har blusset opp i naborepublikkene.

Det som i 1999 var en separatistisk konflikt i en enkelt republikk, har utviklet seg til en regional konflikt med karakter av både mafiakrig og religiøst opprør. Volden vokser ut av den institusjonaliserte straffefriheten i konfliktsonen, og fortrengningen av Russlands og Sovjetunionens historiske rolle som erobrer, okkupant og overgriper.

Som den britiske historikeren John Baddeley skrev i 1908: “Gazavat (hellig krig) ville aldri blitt preket i Kaukasus om russerne hadde vært fredelige og vennligsinnede naboer.”

Putins vertikal
Tsjetsjenia er også historien om hvordan det russiske imperiet samler seg i Putins “vertikal”. Forandringer i sentrum synes best i periferien. For å ta kontroll over regionene har Putin avskaffet demokratiske valg, og utnevnt lokale bøller til lensherrer. Russland har vært gjennom et politisk eksperiment: Etableringen av Putinistan, et mektig demokratur, et autoritært regime pyntet med demokratisk garnityr.

Tsjetsjenia var springbrettet for Putins karrière, og selve grunnsteinen i det nye Russland som har reist seg fra 90-tallets kaos. Antiterror-operasjonen i Kaukasus har legitimert den uformelle unntakstilstanden som Putin har benyttet seg av for å ta kontrollen tilbake til Kreml.

I 2008 skal en ny president velges i Russland, men Putins autoritær-kapitalistiske hybridstat vil overleve sin skaper og prege internasjonale forhold de neste årene.

Politiet er myndighetene
Forfatteren Vladimir Nabokov skrev at Russlands historie kan betraktes som “politiets evolusjon”. Gjennom omveltningene har politiet bestått (uansett om det heter NKVD eller FSB) og gått som en ubrutt ryggrad fra Ivan den Grusommes tid til Putin.

I Putinistan har “evolusjonen” kommet til et stadium der politiet er myndighetene. I oktober er det ett år siden Anna Politkovskaja ble drept — som en makaber bekreftelse på alle hennes dystre spådommer om det nye Russland. Utenfor Russlands grenser fungerte drapet som en vekker.

De som ønsker å hedre hennes minne — og hjelpe Tsjetsjenias mange, usynlige ofre — bør støtte de russiske menneskerettighetsadvokatenes kamp for å belyse den usynlige krigen i Tsjetsjenia.

Artikkelforfatteren er rådgiver i Den norske Helsingforskomite og forfatter. Han har skrevet flere bøker om Russland og Øst-Europa. Borchgrevinks nyeste bok Den usynlige krigen kommer ut i disse dager og er basert på forfatterens reiser i Kaukasus. (Artikkelen har tidligere vært publisert som kronikk i Aftenposten).

Anna Politkovskaja ble først etter sin død en viktig historie for mainstream-mediene. Siden 1989 har situasjonen for menneskerettsaktivister og regimekritikere forverret seg. Der de i den kalde krigen kunne regne med støtte fra storpolitikken og innflytelsesrike journalister, er de nå henvist til frivillige organisasjoner og nisjepublikasjoner. Massepublikumet legger ikke merke til dem. Dermed er ikke DDR-kritikeren Wolf Biermanns bemerkning så treffende lenger: “Den som ikke begir seg inn i fare, går til grunne av det”.

Biermanns formulering er bare tilsynelatende et paradoks. Menn som Andrej Sakharov, Vaclav Havel, Robert Havemann oppnådde med sin offentlige kritikk internasjonal oppmerksomhet. Den satte dem ikke bare i fare, den beskyttet dem også. For konkurransen mellom systemene som endte med “den reelt eksisterende sosialismens” sammenbrudd i det Sovjet-dominerte Øst-Europa, dreide seg ikke bare om makt og hegemoni, men også om å appellere til følelser og fornuft hos menneskene på den andre siden.

Konflikten som ble ført med politiske argumenter var av den grunn ingen kald krig. Noen av de mest velplasserte slagene mot sovjetkommunismen kom ikke fra regjeringene i Washington, London, Paris og Bonn, men fra kritikere i egne rekker. De som våget å rive maskene av ansiktene til sovjetkommunismens ledere, var for det meste selv profilerte og overbeviste kommunister.

DDRs mest populære borgerrettsforkjemper Robert Havemann poengterte for eksempel at det sosialistiske samfunnet bare fortjente å bli kalt “fremskrittsvennlig” hvis det ikke undertrykket ytringsfriheten. Dermed satte han ledelsen i “den første arbeider- og bondestaten på tysk jord” i et uløselig dilemma: Lot de ham få sin vilje, ville det underminere maktgrunnlaget deres, som blant annet berodde på en påstand det ikke var lov å diskutere: at regimet var legitimert av 99,9 prosent oppslutning i folket. Kneblet de ham, ville det bare bekrefte Havemanns tese.

Robert Havemann på omslaget til boken “Fragen Antworten Fragen”, gitt ut av R. Piper & Co Verlag, München 1970.

Øststatregimene ville ikke ta sjansen på en diskusjon med kritikerne. Men de vek samtidig tilbake for å bringe dem til taushet med tvang. Dette bidro til kommunismens undergang, for kritikerne konfronterte sine topp-politikere og deres suksesspropaganda skånselløst med beretninger fra den politiske og samfunnsmessige virkelighetens innside.

Alene hadde nok ikke regimekritikerne vært i stand til å bryte gjennom de murene av taushet som makten reiste rundt dem. Medier og forlag i Vesten skaffet Havemann og andre dissidenter nødvendig publisitet og anerkjennelse. At en filosof fra marxismen-leninismens vanskelig tilgjengelige verden som DDR-systemkritikeren Rudolf Bahro i slutten av 1970-årene kunne nyte bestselger-suksess med boken “Alternativet: til kritikken av den faktisk eksisterende sosialismen”, kunne han ikke bare takke seg selv for. Boken forutsatte dyp systemkunnskap og filosofisk utdanning hos leseren. Vestlige medier visste å skape sympati for folk som Bahro. Publikum kvitterte med å belønne deres mot og oppmuntre til videre innsats.

For mediene var det på så mange slags vis en glimrende forretning. Heltehistorier slår an. Da Havemann som gammel, syk mann i husarrest, bevoktet av hundrevis av politifolk og agenter og tilsynelatende isolert fra sine venner og støttespillere, klarte å smugle ut manuskripter og gi intervjuer, var det ikke bare en stor politisk sensasjon. Det var også en perfekt, nærmest arketypisk fortelling om den menneskelige frihetstrangs utholdenhet, og den hadde en voldsom effekt. Slike historier ga Havemann og andre dissidenter en popularitet som regimene i Øst-Europa forsøkte å motvirke med isolasjon, kriminalisering og bannlysing. Men ikke engang med propagandaen med det største potensialet, den småborgerlige anklagen om personlig forfengelighet, klarte de å utrette noe.

Siden folk i øststatene kastet seg over og diskuterte ethvert fritt ord som ble ytret hos dem, infiltrerte mediedekningen fra Vesten også de kommunistiske samfunnene. Historiene og kritikken ble spredd som smuglervarer, ofte kopiert for hånd, et rørende møysommelig arbeid forbundet med betydelig fare. De hjalp mange mennesker til å ta mot til seg og ta seg friheter, og ikke minst gjøre dette i offentligheten. Freds- og borgerrettsbevegelsene på 1980-tallet vant raskt større tilslutning og gikk uredde og med stadig voksende selvsikkerhet ut i det offentlige rom. Reaksjonene viste hvor hjelpeløse myndighetene sto overfor denne utviklingen.

Det moralske trykket heltehistoriene skapte, påvirket også politikken i Vesten. Dissidentene nådde sin aller største popularitet i et virkelig historisk øyeblikk. Mange vestlige politikere var beredt til å inngå diplomatiske kompromisser med kommunismen, mot lettelser i reise- og handelsrestriksjoner og politiske reserveløsninger som den felles menneskerettighetserklæringen i KSSE-sluttakten fra 1975. Borgerrettsbevegelser som “Charta 77” og tallrike opposisjonelle skildringer av den virkelige situasjonen avslørte ikke bare ledelsen i kommunistlandene som hyklere som kun var ute etter å beholde makten. Dissidentene satte også press på de vestlige politikerne som bare var så altfor innstilt på å komme til enighet med sine motparter i øst.

Dissidentene forstyrret den tvangspålagte indre freden i de kommunistiske samfunnene og undergravde samtidig den diplomatiske harmoniseringens små fremskritt, som den politiske mainstream i Vesten truet med å si seg fornøyd med. Med hjelp fra vestlige medier bidro dissidentene til at den stivnakkede antikommunismen fra de tidlige etterkrigsårene ikke ble avløst av en like ideologisk overdreven og for kompromissvillig statsinstitusjonalisert avspenningspolitikk.

Med sitt arbeid sørget Anna Politkovskaja på lignende vis for dissonans mellom Vladimir Putin og hans nye venner i Vesten. Hennes bakgrunn var dessuten fra de partistyrte mediene fra før kommunismens sammenbrudd, og hun tilhørte dermed entydig den gamle politiske og intellektuelle eliten, den samme som Putin stammer fra. Også Politkovskaja kan dermed korrekt beskrives som en dissident, selv om dissidenter er blitt uvanlige i en mer kompleks verdensorden.

Kommunismen har veket plassen som dominerende doktrine til fordel for en form for nasjonalisme som ikke er basert på noen konsistent filosofi. Ytringsfriheten går i dag relativt langt. Likevel regnes kritikk av samfunnsforhold som å skite i eget reir og som bakvaskelse. Kritikk av de mektige kan forfølges juridisk, slik man i gamle dager gjorde med majestetsfornærmelser. Blant de rettslige våpnene mot dissidens hører fortsatt politisk påvirkede rettssaker og annen pervertering av lov og rett. I dag kommer økonomisk press i tillegg — en medievirksomhet som ikke holder seg til den godkjente linjen, kan raskt bli slukt av et konsern som står staten nær. Og ved siden av regimets lakeier finnes lyssky bander av høyreekstreme som helt i tråd med toppenes ønsker skremmer eller myrder de som våger å bryte tabuer. Faren er altså mye større enn før, for den gang var frontene mer oversiktlige.

En slik tilstand hersker ikke bare i Russland. I mangfoldige regionale og nasjonale varianter — helt til de ekstreme motsetningene som preger den røde turbokapitalismen i Kina — finnes det strukturelle likheter i alle land på terskelen mellom diktatur og demokrati. Russland og Kina er de mektigste av dem. Geografisk og politisk er det Tyrkia og statene i Nord-Afrika som står særlig nær Europa. Den aktuelle striden om den bulgarske statens viktigste nasjonsbyggende fortelling — historikeren Martina Baleva har gått i eksil i Tyskland og blir utsatt for nasjonalistiske drapstrusler — viser at ikke engang EU-land er vaksinert mot den slags.

Anna Politkovskaja ble først i døden en viktig historie for mainstream-mediene. Likeså Hrant Dink, den tyrkiske journalistikkens store armenske dissident. Men de ble i hvert fall store historier. De fleste dissidenter blir ryddet av veien i all stillhet — drept, fengslet. I beste fall når de et større publikums oppmerksomhet som numre i statistikkene til Reportere uten grenser og andre frivillige organisasjoner.

Anna Politkovskaja (1958–2006). Utsnitt av omslaget til boken “Mitt russiske testament” (foto: Cappelen)

Det kinesiske eksemplet viser at dissidenter er særlig utsatt når de søker offentlighet via internett. Nettet tilbyr utvilsomt mer rom og mulighet for ytringsfrihet enn noe medium har gjort før. Men det er et rom hvor den fullstendige kontrollen over informasjonsflyten og dens opphavspersoner og ordstyrere ikke bare er mulig, men for lengst etablert praksis. Selv om fellesskap av brukere — communities — oppstår hurtig og kan bli store, har de bare tilsynelatende tyngde. De er maktesløse fordi de sjelden har kontakter til mainstream-mediene, og aldri til politikken. Heltehistorier om frihetsaktivister drukner i nettets øredøvende brus. Det finnes ingen mulighet til å mobilisere et demokratisk innstilt publikum til å vise sympati på samme måte som under den kalde krigen.

Den kalde krigen var preget av en patos som rettferdiggjorde dramatiske gester i medier og politikk — klokken sto alltid på fem minutter før verdens undergang. Andre temaer har trengt seg inn i bevisstheten, den internasjonale terrorismen, globaliseringsspørsmål. Begge berører nettopp i terskelsamfunn, men ikke bare der, menneske- og borgerrettigheter. Men heller ikke av denne erkjennelsen følger en publisistisk linje.

Målskivene for kritikk er heller ikke lenger like hjelpeløse som kommunistene. De har færre skrupler og er glattere. Dertil kommer at kvasidemokratienes makthavere iscenesetter sine egne symbolmettede historier, der de legger til rette for en ufarlig form for kritikk. En Gaddafi viser seg utkledd i folkedrakt, en Putin avslører sin muskuløse overkropp for kameraet og stirrer barskt framfor seg. Vesten morer seg med å fordele ironiske ordenskarakterer.

En tysk avis brakte Putin-bildene med ommøblering av regjeringen i Moskva som foranledning. “Den som viser seg fram, har ingenting å skjule,” het det i en helsides artikkel som bare var basert på fortolkning av disse bildene. Der hvor det er så mye overflate å forholde seg til, trengs ikke den kalde krigens analytiske Kreml-astrologi, og heller ikke ubekveme, urostiftende russiske Putin-kritikere. Og er han ikke vår allierte i kampen mot internasjonal terrorisme og forretningspartner i energispørsmål, liksom?

Anna Politkovskaja satte seg selv i fare ved å kaste skygge over bildet av den “gullende rene” demokraten Putin. Nå og da vant hun gehør for sin versjon av historien om Putin i større sirkler enn dem hun ellers nådde gjennom sin lille avis. Vi forsømte å fortelle historien om Politkovskaja tydelig og klart og å bringe den inn i den globale offentlighetens bevissthet. Til slutt var hun alene.

Joachim Widmann er sjefredaktør for det tyske nyhetsbyrået Deutscher Depeschendienst (ddp). Han publiserte i 1997 en bok om den tyske statssikkerhetstjenestens (Stasi) arbeid og ofre med tittelen “Dich kriegen wir weich”. Widmann har også sammen med Katja Havemann skrevet boken “Robert Havemann oder wie die DDR sich erledigte” (utgitt 2003), om DDRs mest populære borgerrettsforkjemper og kretsen rundt ham.

Artikkelen er oversatt fra tysk av Olav Anders Øvrebø. Den er også publisert i originalspråket på Zeit Online.

Ettårsdagen for Politkovskajas død ble markert i en rekke byer søndag, i Norge med arrangementer både i Oslo og Bergen. Det er verdt å bruke anledningen til å reflektere over hva vi kunne ha gjort for å beskytte Politkovskaja bedre. Men enda viktigere er det å tenke over hvordan vi skal forholde oss til de gjenlevende dissidentene og uavhengige journalistene både i Russland og andre land der presse- og ytringsfriheten undertrykkes på ulike måter.

Raftohuset og Vox Publica ønsker å rette søkelyset på disse utfordringene i en serie artikler her i nettmagasinet. Skribenter både i inn- og utland har vist stor interesse og velvilje, og stiller opp med interessante analyser og rapporter. TV 2 yter et generøst bidrag ved å la oss vise Øystein Bogens nye dokumentar “Makten og frykten”, som omhandler nettopp pressefrihet og mekanismene som hindrer den i dagens Russland.

Ettårsmarkeringen av drapet på den russiske journalisten, Anna Politkovskaja, ble markert ved Raftohuset i Bergen. Foto: Daniel Strietzel

Anna Politkovskaja var kjent i Vesten, særlig i journalistkretser og blant menneskerettsaktivister, og hadde mottatt mange priser for sine uredde reportasjer og analyser fra Russlands virkelighet. En av disse er gjengitt her, hentet fra hennes nylig utgitte bok “Mitt russiske testament”. Beretningen om Jevgenij Fomovskijs møte med det russiske militæret er en tekst typisk for Politkovskajas metode og stil.

Prisene hun fikk reddet ikke livet hennes. Slik Joachim Widmann viser i sin artikkel: Til tross for at det trolig er farligere å være dissident i mange land i dag enn under den kalde krigen, maktet ikke offentligheten i vestlige land å gi henne noe i nærheten av den støtten en Andrej Sakharov eller Vaclav Havel kunne regne med. Politkovskaja hadde mange støttespillere blant vestlige journalister, men nyhetsmagasinet Ny Tid var alene om å engasjere henne som fast spaltist i Norge. Ingen av våre største aviser ga henne en rolle som fast skribent.

Debatten framover bør dreie seg om hvordan redaksjoner, organisasjoner og andre aktører kan bidra til å løfte fram og støtte dissidenter i dag. Men debatten må holde høy kvalitet, og ikke forfalle til rituell repetisjon av meninger alle er enige om, men som de færreste føler seg konkret forpliktet av. Her er noen utfordringer som kan rettes mot Politkovskajas kolleger i Norge. Det er imidlertid utfordringer som i like stor grad kan rettes til andre yrkesgrupper:

Med den norske offentlighetens bifall, har organisasjoner som Fritt Ord og Raftostiftelsen rettet oppmerksomheten mot journalister og andre som fortsatt går i Anna Politkovskajas fotspor. Ett eksempel er Natalia Novozhilova, som fikk Fritt Ords og Zeit-Stiftungs pressepris for 2007. I samarbeid med Ny Tid, der hun er fast spaltist, bringer vi her to ferske artikler av Novozhilova. Russlands zombie-søvn er en historie om virkelighetsflukt i dagens Russland. I De ennå levende tar Novozhilova på spørsmål fra oss for seg det hun ser som de fire viktigste hindringene for pressefrihet i Russland.

Et annet eksempel er Lidija Jusupova (Raftoprisen i 2005). Hvilket ansvar har vi for å gi disse modige menneskene hjelp og beskyttelse? Hva kan og bør vi konkret gjøre for dem?

Den norske offentligheten er skjønt enig om pressens avgjørende rolle i et velfungerende demokrati. Hvordan kan vi bidra til at pressen får bedre mulighet til å fylle denne rollen i fremtidens Russland? For å gi gode svar på dette spørsmålet, må vi bli bedre kjent med russisk samfunnsliv, kultur og psykologi. Hvordan kan vi bidra til å utvikle og spre slik kunnskap?

Nyhetsmediene må tørre å bruke ressurser på utenriksdekning generelt og Russland spesielt for å innfri disse fordringene. De må slippe nye røster til, trenge dypere inn russiske forhold, og bli flinkere til å holde andre institusjoner i norsk samfunnsliv ansvarlige — fra Utenriksdepartementet til skolen, universitetene, organisasjons- og næringslivet. Dessuten må man avklare journalistikkens rolle. Journalister må passe seg for politisk engasjement som kompromitterer pressens rolle i demokratiet. Men på den annen side er journalister også borgere. Som andre borgere må journalister ta ansvar for samfunnets fundamentale utfordringer, og ikke nøye seg med å innfri de sosiale og økonomiske betingelsene som styrer deres egen arbeidsplass fra dag til dag.

Dypere kunnskap om Russland og debatt om pressens situasjon der vil samtidig bevisstgjøre oss på verdien av ytrings- og pressefriheten i vårt eget land, og høyne beredskapen når disse grunnleggende rettighetene trues også her. Vi håper denne temadekningen kan være en god begynnelse, og at den inspirerer leserne til å komme med egne innspill og kommentarer. Bruk enten kommentarfeltet til artiklene eller send oss egne artikler (ta i så fall kontakt med redaksjonen).

Dokumentaren om pressefrihet i Russland er laget av og vises med tillatelse fra TV 2 Nyhetskanalen (© 2007). Manus og regi: Øystein Bogen. I denne artikkelen forteller TV 2‑reporter Bogen om sine inntrykk fra arbeidet med filmen. Filmen er produsert med støtte fra Norsk Journalistlag.

– Det var en påminnelse til oss alle hva som skjer med dem som ikke ville arbeide slik Kreml dikterer. Vi skjønte at hvis de kunne ta henne, en journalist av internasjonal klasse, kunne de ta oss alle, forteller Annas tidligere kollega Ilja Barabanov.

Ilja er én av stadig færre russiske journalister som driver med kritisk og uavhengig journalistikk. Det siste året er enda flere blitt skremt til taushet. Kanskje ikke så rart.

Siden 1992 er 47 russiske journalister blitt drept på grunn av jobben sin, ifølge tall fra the Committee to Protect Journalists. Det gjør Russland til det tredje farligste landet i verden for journalister — bare forbigått av Algerie og Irak.

Og dette er trolig bare toppen av et isfjell. Mange journalistdrap kamufleres trolig som selvmord. Ilja Barabanov, som i dag jobber for det uavhengige nyhetsmagasinet New Times forteller om et trusselbrev han fikk nylig, der det skrives konkret at han vil bli drept eller “ledet til selvmord” om han ikke ligger unna en bestemt sak.

Men for de aller fleste russiske journalister er det langt i fra så drastiske trusler som får dem til å jobbe med den største forsiktighet. Bortsett fra et knippe uavhengige medier, driver størstedelen av russiske redaksjoner i dag selvsensur for å unngå mulig trøbbel for publikasjonen og dens ansatte. Det betyr at forsøk på å lage kontroversielle, farlige saker stanses lenge før de settes ned på papiret.

Nylig gjennomførte jeg en studie av tre ulike tv-redaksjoner i Moskva for å forsøke å finne hvilke mekanismer som brukes for å kontrollere journalister og redaktører. Basert på mine observasjoner og dybdeintervjuer med rundt 30 journalister og redaktører mener jeg at det i svært få tilfeller utøves noen direkte myndighetskontroll med innholdet i russiske medier.

Men i den atmosfære av autoritær makt som er blitt skapt i landet under Putin, og etter den halvhjertede etterforskningen av Politkovskajas død, har journalistene skjønt at det lureste og sunneste er å holde seg på den sikre siden.

Skjermbilde fra TV2-dokumentaren Makten og frykten (foto: TV2).

Ulike interessegrupper, firmaer og organisasjoner som misliker at journalister snoker i deres virksomhet, har tilsvarende skjønt at journalister er fritt vilt, og at de kan treffe ymse tiltak mot snushanene — og slippe unna med det.

Den viktigste kontrollmekanismen over russiske medier i dag er med andre ord frykten. Frykt for at en mektig og farlig etat skal bli fornærmet; frykt for å miste jobbene sine; frykt for å miste viktige adgangskort og akkrediteringer; frykt for at Ligningsvesenet eller en annen statlig etat plutselig skal komme på besøk og endevende livene deres etter en eller annen kritisk artikkel.

En annen, og like viktig mekanisme som truer den russiske ytringsfrihet er mangel på profesjonsstandarder og integritet i redaksjonene selv.

I Russland styrer eierne rutinemessig den redaksjonelle kurs og i enkelte tilfeller det konkrete innhold i aviser, radio og tv. Selv i den uavhengige tv-stasjonen REN-TV som ofte smykker seg med betegnelser som “fri, kritisk og uavhengig”, er man lojal til denne praksisen. Den russiske storbanken som eier stasjonen har ikke gitt noen retningslinjer, fordi alle vet hva spillereglene er forteller redaksjonssjef Maksim Trojepolskij.

– Vi kommer aldri til å omtale vår hovedaksjonær på noen negativ måte, eller latterliggjøre det eierne står for. Vi kan ikke bite den hånden som gir oss mat, sier Trojepolskij.

Når hovedaksjonæren er staten eller statlige firmaer, blir situasjonen mer kompleks. Den tidligere uavhengige tv-kanalen NTV eies for eksempel i dag av den statlige energigiganten Gazprom.

– Vi kan ikke sende noe som skader interessene til eierne, innrømmer nyhetsredaktør Tatjana Mitkova.

Ifølge Mitkova finnes heller ikke i NTV nedtegnede retningslinjer for uønsket redaksjonelt innhold, men generelt må de være varsomme med alle nyheter som har potensial til å oppildne befolkningen til å gå ut i gatene og demonstrere. Dette gjenspeiler Kremls inngrodde frykt for at man også i Russland skal oppleve en oransjerevolusjon, som i Ukraina og Georgia.

Det som i Norge og svært mange andre vestlige land beskytter mot tilsvarende inngripen er Redaktørplakaten. Her står:

… En redaktør forutsettes å dele sitt mediums grunnsyn og formålsbestemmelser. Men innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å forme mediets meninger, selv om de i enkelte spørsmål ikke deles av utgiveren eller styret. Kommer redaktøren i uløselig konflikt med mediets grunnsyn, plikter han/hun å trekke seg tilbake fra sin stilling. Redaktøren må aldri la seg påvirke til å hevde meninger om ikke er i samsvar med egen overbevisning.

Denne etiske “grunnloven” for redaktørenes arbeid og integritet er underskrevet både av medieeiernes og pressens organisasjoner og fastsetter det enormt viktige prinsipp at aksjonærer ikke skal ha mulighet til å styre innholdet i mediene.

Anna Politkovskaja (1958–2006). Skjermbilde fra TV2-dokumentaren Makten og frykten (foto: TV2).

Hvis forholdene i mediene i Russland skal endres, er det naturlige første steg at russiske redaktører får en tilsvarende overenskomst, og gjennom det større profesjonell stolthet, høyere aktelse i samfunnet, og mere mot — til å risikere å tråkke Makten på tærne.