«Frihet tar med dette nummer en 3 – tre – ukers ferie for å gi redaksjonen, ekspedisjonen og trykkeripersonale anledning til å samle krefter til høstens og vinterens arbeid. Det neste nummer, nr. 44, blir altså datert den 12. august 1942. Vi håper at leserne unner oss denne ferien. Vi vil imidlertid understreke vår gamle appell til leserne om å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det kan bli mer nødvendig enn noen gang i tiden som kommer. La ikke midlertidig motgang og forbigående skuffelser sløve motstandsviljen og evnen til å møte livet som det er med et smil om munnen og et oppreist hode. Husk alltid Vi skal vinne denne krigen!»

Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940 ble det allerede samme ettermiddag innført pressesensur. Oslo-pressen ble innkalt til en pressekonferanse hvor det ble gitt klare direktiver for hvordan avisene skulle operere under det nye regimet. Fra nå av skulle det kun publiseres stoff som var fordelaktig for den tyske okkupasjonsmakten eller Nasjonal Samling. Noe annet ville føre til «de skarpeste motforholdsregler». Videre skulle pressen ifølge direktivene «skape opinion og lede befolkningen». I dette lå det ifølge historiker Hans Luihn at pressen hadde som oppdrag å nazifisere det norske folk for å skape et Norge som sto på okkupasjonsmaktens side.

Den frie offentligheten ble med andre ord strupet av tyskerne, og dette førte til at mange aviser la ned for å unngå nazifiseringen, men mange fikk også forbud mot å fortsette. Dette skapte behov for en ny type aviser: De illegale avisene som ble produsert og distribuert utenfor okkupasjonsmaktens kontroll.

Pakking av illegale aviser i en kjellerleilighet i Oslo. (foto: Norges Hjemmefrontmuseum)

I den første tiden av okkupasjonen var informasjonsbehovet blant den norske befolkningen stort, og dette ble hovedsakelig dekket gjennom de norske radiosendingene fra BBC i London. Dette var imidlertid ikke nok, og de første illegale avisene så dagens lys høsten 1940. De dekket altså et avisbehov, men det handlet vel så mye om å sette seg til motverge, å gjøre noe.

Allerede i løpet av våren og sommeren 1940 så man det som kan sies å være forløperen til de illegale avisene: illegal spredning av informasjon og skrifter så som «Kongens nei», direktivene okkupasjonsmakten påla pressen, diverse dokumenter fra tysk side som ikke var beregnet på offentliggjørelse og patriotiske dikt. Videre ble det avskrevet og sirkulert skildringer av tyskerne og NS’ overgrep, lister over NS-medlemmer og jenter som hadde omgang med tyske soldater.

Det var først høsten 1941 – da okkupasjonsmakten beslagla radioapparatene – at antallet illegale aviser virkelig blomstret opp. Noen av de som ble de store, sentrale illegale aviser, som London-Nytt, London-radio og Radio-nytt, ble startet i denne perioden. Disse avisene var stenografiske avskrifter av BBCs norske radiosendinger. Dette var mulig da mange nordmenn unnlot å levere inn radioapparatene sine.

Tortur og henrettelser

Omfanget av illegal avisvirksomhet er ukjent, men ifølge Statsarkivet i Bergen ble det utgitt mer enn 400 illegale aviser i Norge under krigen. Da det var svært farlig å involvere seg i arbeidet med illegale aviser, ble de fleste utgitt for kortere perioder. I 1940–41 risikerte man fem års fengsel, men i 1942 satte en forordning fra Reichskommissar Terboven dødsstraff som strafferamme for delaktighet i illegal avisvirksomhet. Totalt ble rundt 4000 personer arrestert for befatning med slik virksomhet. I underkant av 100 mennesker ble henrettet.

Ifølge Luihn ble et betydelig antall av de arresterte sendt til tyske fengsler og konsentrasjonsleirer. Det finnes ikke tall på hvor mange av disse som mistet livet i fangenskap, men vi vet at mange døde i etterkant av krigen på grunn av mange år med brutal og umenneskelig behandling i de tyske fangeleirene. Også i det okkuperte Norge ble tortur benyttet systematisk for å rulle opp den illegale pressen. Tyskernes torturmetoder var både psykiske og fysiske, og hadde til hensikt å utmatte offeret på en rekke forskjellige brutale måter.

De som var involvert i denne form for motstandsarbeid på ulikt nivå tok altså store sjanser. Derfor var det også slik at avisene ofte endret navn for å hindre Gestapo i arbeidet med å rulle opp de som var involvert i produksjon og distribusjon. Av samme årsak vandret avisene fra leser til leser under mottoet «send den videre».

Opplag og lesere

Det har aldri blitt forsøkt beregnet hvor mange lesere de illegale avisene nådde, men ifølge Ottosen vet vi at de nådde langt ut over de menneskene som tilhørte motstandsbevegelsen. Opplagene kunne være fra noen få hundre til flere tusen. For eksempel hadde den største og mest betydningsfulle illegale avisen, London-Nytt, et totalopplag på nesten 1,5 millioner. Dette var fordelt på 540 utgivelser, noe som tilsier et snittopplag på 3000.

De fleste illegale avisene formidlet nyheter som var fanget opp av andre nyhetskilder og kan ifølge Ottosen ikke forstås hovedsakelig som selvstendige journalistiske produkter. Like fullt var de av stor betydning for den norske motstandskampen og spilte en viktig rolle som informasjonskanal i den norske offentligheten under okkupasjonen.

I julenummeret til den Porsgrunns-baserte illegale avisen “Alt for Norge” i desember 1942 takkes Toralv Øksnevad, også kjent som “Stemmen fra London”. Under krigen var Øksnevad ankermann i BBCs norske radiosendinger fra London, og kom til å bli en kjent og kjær stemme som bidro til å styrke den norske motstandsviljen. Bildet illustrerer også hvordan mange av de illegale avisene som er bevart bærer preg av å ha blitt sendt gjennom mange hender. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene).

Den svenske TT-korrespondenten i Oslo, Benkt Jerneck, mente at den illegale pressen – tross sine begrensninger – var den eneste akseptable pressen for nordmenn fordi den var fri og stimulerende, samtidig som den etterstrebet saklighet og pålitelighet. Ifølge Jerneck fylte den illegale pressen samlet sett den funksjonen en ikke-sensurert presse ville fylt som informasjonskanal.

Produksjon og distribusjon

Rent teknisk var de illegale avisene primitive i utførelse. De var hovedsakelig stensilerte, maskinskrevne med gjennomslag, håndskrevne og noen få var trykte. Det var i denne perioden moderne duplikatorer på markedet, men da disse var sjelden vare ble de illegale avisene stort sett produsert ved bruk av gamle trykkerimaskiner. I okkupasjonstiden var en god duplikator gull verdt for motstandsarbeidet og det var ikke uvanlig at disse ble stjålet. For eksempel stjal utgiverne av den illegale avisen Norge – som begynte å utkomme i februar 1941 — en duplikator på Ullern skole i Oslo. Papir, sverte og stensiler ble derimot «lånt» av Aker kommune, mens stensileringen foregikk på en hytte i Vestmarka i Bærum.

Norge fikk imidlertid – som mange andre illegale aviser i landet – en kort historie. Statspolitiet klarte å rulle opp avisen i oktober 1941, og 40 personer som var involvert i virksomheten ble arrestert. Det var med andre ord svært farlig å huse duplikatorer og trykkeriutstyr. Trykkeriene måtte derfor ofte flytte fra sted til sted. De illegale avisene som er bevart er derfor preget av trykkmessig dårlig kvalitet og at de ble produsert og utgitt under vanskelige forhold. Videre har det faktum at de har gått igjennom mange hender og ofte ble gjemt i for eksempel syltetøyglass og veggpaneler, satt sitt preg på de avisene som er bevart. På grunn av den store faren forbundet med å lese og distribuere avisene, er dessverre mye av materialet gått tapt.

På side tre i første nummer av “Folkeviljen” i 1941 ser man et eksempel på en parole som oppfordrer leserne til forsiktighet ved spredning av avisen. Parolen inneholder også demonisering av Nasjonal Samling og kollaboratører, hvilket var et typisk element i de illegale avisene. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene). Klikk for større versjon.

De fleste av de stensilerte avisene ble utgitt med navn og dato. Men det var ikke uvanlig at utgiverne av forsiktighetsgrunner endret navn på avisene. I noen tilfeller ble hvert nummer utgitt under ulike navn, mens i andre tilfeller ble aviser i enkelte perioder utgitt uten navn. Den illegale avisen Frihet endret ifølge Luihn av forsiktighetsgrunner navn til Folkeviljen i 1941 etter å ha fornærmet tyskerne på det groveste: Under en tegning av den tyske propagandaministeren, Joseph Goebbels, bemerket avisen likheten mellom ham og den norske propagandasjefen, Gulbrand Lunde. De hevdet at den eneste forskjellen var at Lunde manglet klumpfot, — «Men det kan vi jo skaff’n» — lar avisen en «publikummer» i tegningen uttale. Dette førte til at tyskerne la mye ressurser i å forsøke å oppspore avisen.

To tredeler av de illegale avisene utkom i Oslo. Også de største avisene utkom i hovedstaden. Det var kun få aviser i landet for øvrig som når opp mot Oslo-avisene med hensyn til omfang og opplag. Dette skyldes bosettingsstruktur og at de mindre bygdesamfunnene var mer gjennomsiktige. Det var like fullt en betydelig nyhetsspredning i de fleste bygdene, men dette foregikk som hovedregel muntlig. De illegale avisene fra byene ble også i stor grad spredt utover landet. Særlig mens man fortsatt kunne sende avisene noenlunde trygt i posten var en del bygdesamfunn godt forsynt. Flere illegale aviser hadde også distributører på landsbygden. Men det var likevel få bygdesamfunn som både regelmessig og over lengre tid hadde en organisert distribusjon av trykte eller stensilerte illegale aviser. Da postsensuren ble skjerpet i 1942 måtte imidlertid mange aviser stoppe distribusjonen til landsbygden.

Stofftilfang

Det var ikke vanskelig å finne stoff i det okkuperte Norge. Hendelser som arrestasjoner, terror, henrettelser, varemangel, mørklegging og psykisk press etter tyske militære seire gjorde at de illegale avisene hadde rikelig med stoff å meddele. Men også vår nasjonale fortid, samt politiske og kulturelle begivenheter som var av betydning for den norske nasjonalfølelse, ble også brukt som kilder for å styrke den nasjonale selvbevissthet og moral. Avisene brakte med andre ord hovedsakelig innenriksstoff. Dette skyldtes delvis at store deler av det norske folket hørte på de norske nyhetene fra London, og delvis at krigsnyhetene i starten av krigen var så deprimerende at det ikke var noen grunn til å slå dem stort opp. Men det fantes også illegale aviser som trykket krigsnyheter i form av oversiktsartikler og kronikker. Luihn hevder at det var ofte disse avisene som lignet mest på tradisjonelle aviser.

I full sving med produksjon av illegale aviser. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

Svenske aviser var også en viktig kilde til stoff i de illegale avisredaksjonene. Pressekontoret i den norske legasjonen i Stockholm sendte jevnlig pakker — via kurerer – med utklipp fra svenske aviser. I disse avispakkene fikk de illegale avisene stoff og nyheter fra blant annet Göteborgs handels- och sjöfartstidning, Eskilstuna-kuriren, Vestmanaläns tidning og Trots alt.

Videre var kunngjøring av paroler en sentral del av den illegale avisvirksomhet. Disse var ofte impulsive og absolutte. I okkupasjonens første tid ble parolene hovedsakelig skapt av den illegale pressen. Men etter hvert som den organiserte hjemmefrontsledelsen fikk pressekontakter, ble de illegale avisene formidlere av holdningsparoler. Parolene hadde en viktig funksjon i form av å gi leserne noen direktiver og veiledninger, da de utsatte seg for stor fare ved å lese dem. Ottosen beskriver parolene som av ofte generell art – om at man skulle stå sammen, ikke sladre om ting man hørte, vise fasthet og kun gi avisen videre til pålitelige personer.

Humor ble i stor grad brukt som våpen mot okkupasjonsmakten av den illegale pressen. Avisene publiserte både tekster, karikaturer og tegneserier som latterliggjorde og demoniserte tyskerne, NS-medlemmer og kollaboratører. For eksempel skriver Hvepsen nr. 3, 1942: “Vet de at når en NS mann taler i radio putter herr Mæhle inn en applausplate på passende steder: sannsynligvis er dette den eneste applaus taleren får”. Vil vil vinne skriver 09.01.1941: “Det fortelles at konst. Hagelin skal være anmeldt av herr Otte i Reichkommisariatet for underslag. Det er visst med margarin herr Hagelin har smurt for fett på”. På denne måten latterliggjorde den illegale pressen tyskerne og NS for å styrke den norske moral og motstandsvilje.

Fremad marsj! Rex Rotary — avisens navn — var fabrikknavnet på duplikatoren som avisen ble trykket på. Rex Rotary ble utgitt av London-Nytt. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene/Hans Luihn 1995) Klikk for større versjon.

Ifølge Ottosen var de første illegale avisene rene opinionsorganer. Disse opererte uten nærhet til tradisjonelle avisers kvalitetskrav med hensyn til kilder eller normer for god skikk. Videre publiserte de rene rykter, som for eksempel hvem som sto i NS. Analysene kunne være preget av ren ønsketenkning, men mange var også ansvarlige organer. Luihn hevder at dersom man ser bort ifra den illegale pressens spesielle innhold knyttet til motstandskampen, som paroler og lister over NS-medlemmer, så vil innhold og journalistisk kvalitet være svært lik den tidligere legale presse. Bakgrunnen for hans påstand er at det først og fremst var folk som var gode til å skrive som involverte seg i illegal pressevirksomhet. Videre var det mange yrkesjournalister som deltok i de illegale avisers redaksjoner.

Tyske reaksjoner mot den illegale pressen

Tyskerne rullet opp illegale aviser med jevne mellomrom gjennom hele okkupasjonstiden. Denne virksomheten var særlig omfattende høsten 1941, sommeren og høsten 1942, høsten 1943 og i februar 1944. Ifølge Luihn oppnådde tyskerne betydelige resultater i sin kamp mot den illegale fri pressen. Det var mange arrestasjoner, ødeleggelser av avisorganisasjoner, deportasjoner og henrettelser. Men okkupasjonsmakten fikk likevel ikke noen fullstendig seier over den illegale pressen. Dette fordi den norske hjemmefronten besto av mange små og ulike enheter, samt at den ikke lot seg rulle opp i større avsnitt samtidig. Den illegale avisvirksomheten står dermed igjen som et sentralt kapittel i den norske idelogiske motstandskampen under okkupasjonstiden.

Det ble aldri noe nr. 44 av den illegale Stavangeravisen Frihet. Hele gruppen ble rullet opp av tyskerne i 1942 og opp mot 50 personer ble arrestert. Gestapo og norsk statspoliti møtte opp både i hjem og på arbeidsplasser for å arrestere motstandsfolkene bak avisen. De fleste ble sittende fengslet til krigens slutt, noen ble sendt til Tyskland og enkelte av dem kom aldri hjem igjen til Stavanger.

Kilder:

Frihet (1942): Nr. 43. Illegal avis.

Hvepsen (1943): Nr. 3. Illegal avis. UB Bergen – spesialsamlingene.

Jerneck, Benkt (1943): Folket utan fruktan. Norge 1942–43. P.A. Norstedt & Söners forlag, Stockholm.

Luihn, Hans (1999): Den frie hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen 1940–45: en fortellende bibliografi. Nasjonalbiblioteket, Oslo.

Luihn, Hans (red.) (1995): «Illegale aviser 1940–1945», i Norge i krig 1940–1945. Al Biblioteksentralen.

Luihn, Hans (1960): De illegale avisene: den frie, hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen. Universitetsforlaget, Oslo.

Luihn, Hans (1981): Det fjerde våpen. Den hemmelige presse i Norge 1940–1945. Universitetsforlaget, Drammen.

Ottosen, Rune (red.) (2010): «Parti, presse og publikum 1880–1945», i Hans Fredrik Dahl (red.): Norsk presses historie. Bind 2. Universitetsforlaget, Oslo.

Statsarkivet i Bergen (2016): Humor og propaganda.

Vi vil vinne (1941): 09/01. Illegal avis. UB Bergen – spesialsamlingene.

Du kan høre hele fortellingen i episoden under, som også inneholder en liten bonus i form av en kort diktopplesning.

Mediesamfunn er en podkastserie om medievitenskap og retorikk.

Arbeidsdagen i Aftenposten var over. Da hadde Sundar svingt taktstokken over borgerlig politikk siden midten av 1960-årene.

En selvstendig borgerlig aksjonisme

Grünerløkkagutten Egil Nilsen var pressemann med genuine politiske ambisjoner på egne og avisens vegne, men særlig for sitt parti, Høyre. Han var på ingen måte partilojal, men kjørte Aftenpostens og sin aksjons løp i det politisk-publisistiske landskapet. Som mangeårig leder for Aftenpostens politiske avdeling og siden sjefredaktør bedrev han en selvstendig form for borgerlig aksjonisme. Inntil han måtte forlate sin post, levde Aftenpostens og Høyres ledelse med denne skikkelsen som overskred skillet mellom redaksjon og partilokale på sin egenartede måte. At han fikk holde på, skyldtes at han lenge lyktes.

Egil Sundar i Akersgata i januar 1988 (foto: Jon Hauge, Aftenposten/NTB Scanpix)

Egil Sundar kom til Aftenposten i 1958, og var sjef for Aftenpostens politiske avdeling i 20 år og ble så sjefredaktør fra 1984 til han ble avsatt i 1989. Han spilte, som han sier i sine memoarer, både observatørens og aktørens rolle. Fra 1973 ble han en utrettelig pådriver for borgerlig regjeringssamarbeid. Sundar mente at partiene selv ikke maktet å finne sammen – de måtte ha hjelp. Sundar selv og de aksjoner han sto bak var fasilitatoren som søkte – og klarte – å få partiene til å samarbeide, trass i de problemene Kristelig Folkeparti og Senterpartiet på hver sine måter representerte. Med dårlig skjult stolthet forteller Sundar i sin bok om hvordan den ene etter den andre fra Høyres ledelse kom til ham for å «søke råd», det vil si sikre seg Aftenpostens støtte.

I mars 1971 tilkalte stortingspresident Bernt Ingvaldsen Sundar til Stortinget for å diskutere situasjonen etter Borten-regjeringens fall. Han vil ha Aftenpostens fortsatte støtte for en fortsatt borgerlig regjering, og derfor er det nødvendig å skrive pent om Senterpartiet. Ingvaldsen får ikke den støtten han ber om. Rollene var for anledningen byttet om – den samlingsivrige Sundar ville ikke skrive forsonende om Senterpartiet og Borten som hadde rent det borgerlige samarbeidet i senk. Sundar skriver: «Presidenten må nok gå videre uten min medvirkning; dette både av hensyn til min egen integritet og den presseetikk jeg bekjenner meg til». Men også politisk mener han det er en dårlig ide. I Aftenpostens spalter har han skrevet at Regjeringen er grepet av «en vanmakts ånd». Stikkordene «tillitskrise» og ønsket om «fornyelse av samarbeidet» var dårlig skjulte kodeord for at regjeringen måtte ha en ny sjef. Ingvaldsen, som vanligvis var tilhenger av en ren og klar Høyre-profil, ville derimot forhindre at Bratteli tok over. Dette til tross for at bare Bratteli, slik Sundar så det, kunne lose Norge inn i EEC.

Egil Sundars beskrivelse av Bernt Ingvaldsen passer påfallende godt på Sundar selv: «Han var en markant skikkelse”, skriver Sundar, «steil og sterk i sine standpunkter, bastant i sin form, selvbevisst og besluttsom. Aldri skulle noen betvile hans holdninger og politiske kurs, aller minst i hans eget parti Høyre, hvor han likefrem så det som sin plikt å øve et vedvarende kritisk korrektiv».

EF-nederlaget i 1972

Resultatet av folkeavstemningen om EF i 1972 var tung å svelge for redaksjonssekretær Egil Sundar. At han var en dårlig taper, er et understatement. I sin oppsummerende artikkel 29. desember 1972 skrev han følgende under tittelen «Da politikerne vaklet og folket sa nei»:

«Et spørsmål som naturlig melder seg, er hvordan det kunne gå til at folkeflertallet valgte å si nei til Europa og faktisk aksepterte det skremmebilde som var manet frem gjennom Folkebevegelsens propaganda. Samarbeide i forpliktende former har vært en klar linje i norsk utenrikspolitikk helt siden den annen verdenskrig, og norsk deltagelse i et utvidet samarbeide i Vest-Europa ville være en logisk videreføring av denne politikk. Ikke desto mindre sa folket nei til medlemskap i EF, den viktigste av alle samarbeidsorganisasjoner i vår verdensdel.»

Hvorfor, spurte Sundar seg, og ga selv svaret:

«I all sin enkelhet er det historien om hva som kan skje når politikerne vakler, når de mer eller mindre suspenderer seg selv fra det politiske lederskap og overlater en nasjonal hovedsak til utenomparlamentariske organisasjoner som ikke kan trekkes til politisk ansvar […] Skremslene, produsert av den organiserte motstandsbevegelse og spredd i millioner av brosjyrer og trykksaker over hele landet, viste seg å ha en usannsynlig gjennomslagskraft i store deler av folket».

Det mest uhyggelige, mente han, var hvordan den organiserte motstandsbevegelse, inspirert av en liten hjernetrust omkring høyesterettsadvokat Arne Haugestad, spilte på en irrasjonell frykt for det nye og ukjente:

Løgnhistoriene slo godt an, og det gjør naturligvis ikke saken bedre at de som spredte løgnen, visste meget godt at de løy.

Nei-siden var vant til litt av hvert fra Sundars hånd. Men siste setning var den juridiske dråpen som rant over. Haugestad gikk til sak mot Egil Sundar, sjefredaktør i Aftenposten Hans Vatne, og mot Høyres Erling Norvik som under EF-kampen hadde påstått det samme i foredrag som var gjengitt i pressen. Saken i Oslo byrett fikk mye oppmerksomhet fordi den angitt kjente skikkelser fra EF-striden og ble ført av kjente advokater som Alf Nordhus, Tor Erling Staff og Annæus Schjødt. Dermed ble rettsaken en EF-debatt i seg selv, men med resultatet av folkeavstemningen som bakgrunn. Den rekapitulerte noen av de mest tilspissede og kontroversielle påstandene som hadde dukket opp i debatten i pressen og i informasjonsmateriellet som hadde blitt spredt i store opplag. Mot Aftenposten krevde Haugestad mortifikasjon av påstanden i siste setning i artikkelen. Retten ble satt 1. oktober 1973, etter 16 dager ble det inngått forlik. Aftenposten trakk påstanden tilbake.

«Aksjonen for borgerlig samhold»

Egil Sundar og folk på nei-siden kan nok enes om ett forhold; at EF-saken endret politikkens form. Saken sprengte seg ut av Storting og partikontorer og ble i stor grad drevet frem av bevegelser og aksjoner. Politikerne mistet momentum, samtidig som Ja-bevegelsen ikke evnet (eller begynte for sent) å bygge seg opp. Sammen med den polariseringen som skjedde gjennom 1972, der mellomstandpunktet (assosiasjonsavtale med EF) forsvant, førte inn en ny distinksjon på tvers av høyre/venstre, og posisjon/opposisjon-distinksjonene, som ofte er delvis overlappende (Korvald-regjeringen var det første solide unntaket). Det politiske system mistet kontrollen til fordel for en politisk offentlighet som ikke respekterte de etablerte distinksjonene. En nødvendig betingelse for dette var at Stortinget enstemmig gikk inn for folkeavstemning. Men det var ingen tilstrekkelig betingelse. Kraften i engasjementet på begge sider ses med rette i sammenheng med at EF-saken berørte andre dyptloddende sentrum-periferi-distinksjoner som respekten for primærnæringene, bosetting, lokaldemokrati, sosial likhet, språk, kristen tro, folkekultur, nasjonalfølelse, med mer.

Fra katastrofen for Arbeiderpartiet i valget i 1973 ble Sundar for alvor en drivkraft for en borgerlig samlingsregjering. I 1974 tok han initiativet til «Aksjonen for borgerlig samhold», den såkalte «Sundar-aksjonen». Målet var borgerlig valgseier i 1977 og en borgerlig regjering. Aftenposten ble med den største selvfølgelighet et talerør for aksjonen og dens mål: «Som følge av Arbeiderpartiets smått radikaliserte kurs tok avisen på et tidlig tidspunkt til orde for å gjenreise et alternativ med appell til ikke-sosialistisk innstilte mennesker, skriver Sundar. «Nå og i mange år fremover – ja, helt til stortingsvalget 1989 – ble Aftenposten den viktigste premissleverandør til debatten om alternative utviklingslinjer i norsk politikk».

Også den unge Kjell Magne Bondevik møtte på noen av møtene til Sundar, men likte seg dårlig: «Folk var hyggelige nok, men grunnen til at jeg ikke fant meg helt til rette, var følelsen av at de forsøkte å etablere et maktsentrum utenom partienes valgte ledelse».

Ikke uten stolthet påpeker Sundar at «Det lar seg vel knapt skjule at jeg selv ble den fremste eksponent for denne samarbeidsstrategi, først som leder av den politiske avdeling, og senere som avisens sjefredaktør». For Sundar var det tydelig at partiene trengte et press og en massiv forventning utenfra – fra offentligheten. Uten et slikt trykk ville den øvrige pressen får rett i at de borgerlige partiene aldri mer klarer å finne sammen: «Gjennom en årrekke har Dagbladet, VG og hele Arbeiderpartiets presse gjort borgerlig splittelse til en merkesak. Frem til stortingsvalget 1989 var dette en dårlig sak – dømt til nederlag. Feilen som ble gjort, var at man kom til å overse den pådrivende politiske faktor utenfor partiene. Det var nemlig den som ble avgjørende for utviklingen av borgerlige regjeringsalternativer både i 70- og 80-årene». Ganske riktig observerte Sundar at partiene måtte skue mer enn før til den offentlige mening. Sundar hadde egenhendig inntatt en lederrolle der – en rolle han håndterte på usedvanlig vis.

En mislykket allianse

Etter det dårlige valget for Høyre i 1983 registrerte ikke formann Jo Benkow misnøyen i partiet, og det var ingen tegn til andre kandidater til vervet. Benkow ville rette opp det dårlige valget, og den ivrige redaktøren i Aftenposten støttet ham: «Sjefredaktør Egil Sundar i Aftenposten var blant dem som sterkest tilskyndet en klar og entydig beskjed om at jeg ønsket å fortsette. Hans oppfordring og støtte hadde først og fremst sammenheng med vårt nære og langvarige samarbeide om sosialpolitiske spørsmål». Mange av de viktige sosialpolitiske initiativ som Jo Benkow tok som Høyre-formann, stammer i virkeligheten fra Egil Sundar, ifølge tidligere Aftenposten-journalist Lars Hellberg.

Benkow fulgte Sundars råd, som ikke var det beste han kunne fått. Uten Benkows vitende mobiliserte andre for Erling Norvik. I midten av februar 1984 meldte Aftenposten at Finnmark Høyre ville gå inn for Norvik som partiformann, og Norvik og Benkow snakket sammen. Benkow trakk sitt kandidatur på en pressekonferanse, få dager etter at han fikk vite om sin konkurrent. Erling Norvik kunne tilby et annet Høyre, et folkelig og direktetalende Høyre. Følgelig noe ganske annet enn Frogner-stilen til Willoch og Syse. Benkow var ingen organisasjonsmann. Norvik håndterte motsetningen mellom folkelighet og Høyre-politikk. Han var akkurat hva Høyre trengte; en åpen og utålmodig organisator, en mann som kunne kommunisere og fange opp politiske signaler. Han utfylte Willochs kjølige og analytiske hode. Høyre fikk en bredere profil der kysten og landsbygda ble gradert opp.

Nært samarbeid med Willoch

På samme tid var Sundar også involvert i å få utvidet Høyre-regjeringen til en bredere trepartiregjering. Statsminister Kåre Willoch drøftet saken med Sundar: «Han og jeg hadde fra tid til annen meget nyttige fortrolige samtaler om vanskelige politiske spørsmål». Willoch og Sundar ble enige om at Sundar skulle skrive en leder fra Senterpartiets landsmøte der ønsket om flertallsregjering markeres, og der forklare at toparti-regjering ikke er en farbar vei. Lederen sto i Aftenposten 3. mars 1983. Den 20. mai gikk Senterpartiet gikk inn for en trepartiregjering. Dette var nye toner.

Ved siden av Lyng er Willoch Egil Sundars forbilde, og om Willoch skriver han at «vi utviklet et samarbeid som i mange saker, og i skiftende situasjoner, skulle vise seg å bli av uvurderlig politisk betydning». For kollegaen Per Egil Hegge minner denne formen for kontakt mest av alt «om forholdene i britisk presse i 1920- og 1930-årene – med et samrøre mellom politiske redaktører og politikere som virker svært underlig på dagens journalistgenerasjon. Jeg tilhører dem som forstår undringen».

Per Egil Hegge skriver om Sundar at politikken var hans liv ved siden av avisen og det er vanskelig å forklare hvordan han som en ren selvfølge oppfattet de to tingene som deler av et hele. «For ham var det aldri et integritets-problem på den måte man vil oppfatte det i dag. Å vurdere hans utrettelige arbeid for borgerlig samhold og borgerlig samarbeid fra han engasjerte seg for alvor i 1974, forutsetter derfor i noen grad en evne til å gå tilbake til en annen tid. Men det han selv ikke innså, etter min mening, det var at en annen tid allerede var inntrådt med folkeavstemningsresultatet i 1972. Det ble det avgjørende signalet til å få løsnet båndene mellom avisene og de politiske partier. Slik er det blitt sett i ettertid, men jeg mener at det var mulig å se det også den gangen. Egil Sundar så det ikke, og jeg tror det var fordi han ikke ville se det».

Hegge skriver videre: «Sundars utrettelige innsats for borgerlig samhold ga som resultat, selv om andre kanskje bidro mer enn han selv, at Jan P. Syse kunne danne en borgerlig regjering i midten av oktober 1989. Bare noen dager senere ble Sundar fratatt de fleste av sine beføyelser som sjefredaktør, og Andreas Norland begynte et ryddearbeid som var ganske omfattende, og kraftkrevende».

Politiker eller politisk redaktør?

Om Schibsted skriver veteranen fra VG og Dagbladet, Arne Skouen: «I min tid har konsernet bommet en eneste gang, da de slapp til Egil Sundar. Han misforsto situasjonen, og ut bar det». Han klarte egentlig aldri å bestemme seg om han ville være politiker eller politisk redaktør, skriver Per Egil Hegge: «Smitt Ingebretsens tid, da det gikk an å si som Ole Brumm, var forbi, men Egil Sundar hadde ikke helt maktet å frigjøre seg fra den». NRK-mannen Herbjørn Sørebø skriver at «Det står likevel ikkje til å nekta at Egil Sundar gjennom åra utvikla seg til å bli en maktfullkommen sjefredaktør, og i Høgre arbeidde han for å fremje ideane sine på en slik måte at eg tykte det var i strid med grunnleggjande journalistiske prinsipp.”

Sundar må i sin bok konstatere at redaktørrollen ikke er som den var. Før holdt man Aftenposten fordi avisen viste vei i samfunnsdebatten. Den ville noe! Så har ubestemmeligheten og de usikre verdier ført til nivåsenkning. Det står ille til med norsk presse, skriver Sundar. Det viktige behandles useriøst og det trivielle blåses opp. Lite tyder på at pressen er seg sitt ansvar bevisst. «Vi ville verne om verdier og vår kultur som hele vår samfunnsform bygger på. Intet er viktigere enn dette i en tid da utglidning og normoppløsning viser en tiltagende tendens».

Hentet til NRK

Så gikk Sundar til NRK – ikke blant kringkastingssjef Einar Førdes mest vellykkede beslutninger. «Korleis ville han nå skikke seg i NRK?», spør Herbjørn Sørebø. Det gikk ikke så bra. Ja, Sørebø var nær ved å si opp. Sundar klarte heller ikke å sitte stille når det stormet rundt statsminister Syse høsten 1990. Da skrev «frokostklubben» til Sundar (pensjonerte politikere og redaktører), brev til partilederne i regjeringskoalisjonen med appell om at de måtte støtte opp om sin statsminister. I gråsonen, sa kringkastingssjef Førde.

Nissen var knyttet til den kulturelle offentligheten på flere måter, til kvinnebevegelsen og til arbeiderbevegelsen – og hun ble populær: Ved kommunevalget i Kristiania i 1916 ble hun innvalgt i bystyret med flest stemmer av samtlige representanter.

Hun vokste opp i et ekstremt ressurssterkt hjem i Kragerø, som datter av verftseier, skipsreder, engelsk konsul, ordfører og stortingsrepresentant Thomas Thomesen og hans kulturinteresserte hustru Bertha Marthine Olea Debes. Faren abonnerte på flere utenlandske aviser og var som stortingsrepresentant i 1863 med på å gi ugifte kvinner økonomisk myndighet. Fernanda hadde guvernante før hun gikk over til byens pikeskole og fortsatte utdannelsen i Kristiania som tenåring, først på Frøken Falsens pikeskole og deretter på Hartvig Nissens såkalte “guvernanteskole”. Men hun ble aldri lærer. I stedet søkte hun tidlig mot det aktive offentlige livet i hovedstaden, på kaféene, i Arbeidersamfundet og etter hvert i pressen og politikken. Hun var først gift med Lars Holst, radikal redaktør i Bergens Tidende og deretter i Dagbladet, der hun mest bidro med å oversette utenlandske artikler. Siden ble hun journalist, litteratur- og teaterkritiker i Social-Demokraten (Arbeiderbladet, nå Dagsavisen).

Foto: Ukjentcb

Fotograf ukjent, eies av Nasjonalbiblioteket

Hun kom tidlig med i kvinnebevegelsen som vokste fram på 1880-tallet, først i diskusjonsklubben Skuld og deretter i Norsk Kvinnesaksforening fra 1884. Men gjennombruddet for henne som offentlig person kom med fyrstikkarbeiderstreiken der hun kom med i streikekomiteen. Engasjementet i den saken fikk henne til å melde seg inn i det ferske Arbeiderpartiet. Etter en opprivende og skandaløs skilsmisse flyttet hun etter hvert sammen med gynekologen Oscar Egede Nissen, som hun så giftet seg med. Nissen redigerte det meste av 1890-tallet Social-Demokraten og Fernanda ble fast tilknyttet avisen.

Fernanda Nissen hadde nær kontakt med en rekke av tidens store bildekunstnere og forfattere, som Garborg og Bjørnson. Men et hovedprosjekt for henne ble å utbre kjennskapet til og kjærligheten til teatret i arbeiderklassen. Teateranmeldelsene hennes ble satt stor pris på av mange lesere, og etter opprettelsen av Nationaltheatret i 1899 arbeidet hun fram en ordning med arbeiderforestillinger i samarbeid med teateret og De samvirkende fagforeninger i Kristiania. Dette initiativet ble senere utgangspunkt for Folketeaterselskapet og Folketeaterforeningen, som fortsatte teaterformidlingen og arbeidet for et eget Folketeater ved siden av Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Nissen var også tidlig interessert i film, og ble etter kinoloven av 1913 en av de to første filmsensorene, trass i at hun hadde vært motstander av forhåndssensur.

Som kommunalpolitiker i Kristiania var hun ikke minst, som leder av parkutvalget, en drivkraft bak utbyggingen av flere offentlige parker – Vigelandsparken så vel som to parker på østkanten, Sofienbergparken og Torshovparken – og skrev en rekke artikler om parkenes funksjoner som åpne fellesrom i bysamfunnet.  Hun engasjerte seg ellers for biblioteksutbygging, ikke minst på østkanten, og initierte opprettelsen av fødehjem, jordmorskoler og husmorskoler.

Fernanda Nissen døde av lungebetennelse under en reise i Tyskland, der hun skaffet seg kunnskap om teater og den dramatiske politiske situasjonen sammen med Hulda Garborg. Det norske arbeiderparti arrangerte et stort minnemøte da urnen var brakt til Kristiania, hvor en rekke veteraner i bevegelsen hyllet henne. I 1931 ble det reist et minnesmerke over henne i Torshovparken.

Kilder:

Irene Iversen: “Fernanda Nissen. Journalist, kritiker og politiker”, artikkel i Norsk biografisk leksikon, nettutgave, https://nbl.snl.no/Fernanda_Nissen besøkt februar 2015

Mari Jonassen (2013): Fernanda Nissen – Kjærlighet og arbeid Oslo: Aschehoug

Jostein Gripsrud (1981): La denne vår scene bli flammen… Perspektiver og praksis i og omkring sosialdemokratiets teatervirksomhet ca 1890–1940. Oslo-Bergen-Tromsø: Universitetsforlaget

Rett nok blei det gjort eit mislukka forsøk på å stifte avis i Bergen i 1722, men det var først i 1763 at Noreg fekk si første ordinære og regelmessig utgitte avis med Norske Intelligenz-Seddeler i Christiania. I løpet av dei neste sju åra blei såkalla adresseaviser etablert i ytterlegare fire norske byar (Bergen i 1765, Trondheim i 1767, Arendal i 1769 og Stavanger i 1770). Namnet adresseavis speler på koplinga til adressekontora, dei offentlege opplysningsbyråa som på 1700-talet hadde kongeleg privilegium til å formidle kunngjeringar i europeiske byar.

Om dei tidlegaste adresseavisene kan kallast for aviser ut i frå dagens definisjonar, er kanskje tvilsamt, men ambisjonane om å utføre eit samfunnsoppdrag var til stades frå første prent.

Norske Intelligenz-Seddeler: Nyheitsavis eller annonseorgan?

Førsteutgåva av Norske Intelligenz-Seddeler (25. mai, 1763)

Mange har lenge «forlanget og ønsket og se nyttige efterretninger Norge betreffende», observerer utgjevar og boktrykkar Samuel Conrad Schwach i første utgåve av Norske Intelligenz-Seddeler 25. mai 1763, og lover så å utgje sitt blad kvar veke. Deretter følger eit viktig atterhald, då «denne heele nyttigge Indretning» var avhengig av alle «Patrioters Godhed og Villighed, i at indsende til Bogtryggeriet alt hvad dertil eragtes tienligt». Schwach oppgav ingen sjanger- eller temamessige restriksjonar. Var det nyttig, var det velkoment!

Den unge boktrykkaren var optimistisk på vegne av den nye avisas framtid. I avisas opningsdikt blir spørsmålet «Men skrivter! Hvor er de?» med eitt besvart: «Jo mænd De findes!». Endeleg kunne publikum lese ei norsk avis som «fører Norsk Beretning»! Sågar skulle avisa «Fyldestgiøre dig i allerstørste Grad», og slik vise at Noreg «ejer og Forstand».

Av førsteutgåva å dømme er det liten tvil om at Intelligenssedlane var meint som eit ledd på vegen mot ein styrka norsk identitet og sjølvkjensle. Både avisas tittel, programerklæring og opningsvers er prega av referansar til det norske og det patriotiske. Som det i ei seinare utgåve vart påpeikt: Bladet skulle vere til ære og nytte for fedrelandet.

Kva er det som gjer at ettertida omtaler nettopp Intelligenssedlane som Noregs første avis? Med tanke på den rike tidsskriftfloraen som veks fram i Noreg på 1700-talet, er dette eit rimeleg spørsmål. Intelligenssedlane hadde visse likskapstrekk med tidsskrifta, både med omsyn til utgivingsfrekvens, typografi og sjangerbruk. Men der tidsskriftlitteraturen fokuserte på bortimot tidlause spørsmål rundt vitskap, religion, filosofi og moral, introduserte den nye avisa ein heilt ny grad av aktualitet i sitt kunngjeringsstoff. Med dei meir eller mindre faste vignettane som tjenestesøkende, bekjentgjørelser, til kjøps, tapte saker, auksjoner, fødte og døde samt inkomne skip, opna Intelligenssedlane opp for ei byrjande institusjonalisering av offentleg informasjonsspreiing. Kunngjeringar som tidlegare var delt gjennom jungeltelegrafen – eventuelt i form av flygeblad eller bodstikker – fekk ved hjelp av avisene ein effektiv veg inn i den enkelte privatsfære og vidare inn i det felles offentlege rom. Slik bidrog avertissementsstoffet til å desentralisere og tilgjengeleggjere den såkalla norske beretning. Samstundes bør spreiingseffekten ikkje overdrivast: Sjølv om avisene blei delt av mange lesarar i meir eller mindre organiserte lesesirklar, utgjorde avisas opplag (om lag to hundre) i underkant av tre prosent av byens innbyggjartal mot slutten i 1765.

Tre veker før avisa såg dagens lys, publiserte Schwach eit notat der han greia ut om den planlagde hovuddisposisjonen for dei komande numra. Her kjem det klart fram at annonseformidling skulle vere avisas hovudverksemd. Det rom som eventuelt blei ledig, skulle fyllast med små forteljingar i prosa eller på vers. Allereie etter dei første numra kan ein merke at avertissementsstoffet ikkje på langt nær blei så omfattande som forventa, og ymse overskotsstoff (sannynlegvis henta frå andre skrifter) blei raskt inkludert. Særleg kjem dette til syne under den breie spalta Oeconomiske og andre Efterretninger. Paradoksalt nok for ei byavis, som neppe hadde ein stor lesarskare utanfor Christianias grenser, fekk publikum her servert tips om korleis ein skal førebygge sjukdomar hos sau, korleis ein skal dyrke åker og korleis ein lagrar sitronar gjennom vinterhalvåret. At det sistnemnde stykket blei trykka midt på sommaren, tyder også på at stofftilfanget neppe var formidabelt.

Etter kvart som annonseandelen stabiliserer seg på eit nivå tilsvarande under halvparten av avisas spalteplass, aukar innslaget av tekstar i essay‑, dikt, brev- og fabelform. Stykka fyller som regel både førte- og andresida og er gjerne spreidd ut over fleire utgåver, noko som gjer dei til utgåvenes mest omfangsrike enkelttekstar. Desse tek ofte opp moralske, filosofiske og smaksrelaterte tema frå ein ofte kritisk synsvinkel. Særleg får stykket «Om Smagen i at skrive» ein viktig plass i avisas spede start som debattorgan. Essayet kritiserer dei moderniserte og «fordærvede» skrivereglane, og blir gjenstand for ei rekkje applauderande og kritiske tilsvar. Denne er utgangspunktet for eit svært kritisk brev frå ein anonym innsendar:

Critiquer, som gjerne agtes onde, for den vidende og gjennemtrængende Kraft der følger med dem, og som de oftest fører med sig, er dog u‑skateerlige og gode, naar de bruges ret, og holdes inden sine Grændser, naar al Ondskab, naar al Hevngjerrighed, og naar al skarnagtig Skumlen er deruden fore, thi da seer man ikke sjelden: at de lære og forbedre.

Kritikken og meiningsinnhaldet fekk altså spalteplass i Intelligenssedlane, i kontrast til oppfatningar om at adresseaviser berre dreiv kunngjeringsarbeid. Det betyr likevel ikkje at Intelligenssedlane var eit opposisjonelt organ i ein politisk og samfunnsdebatterande kontekst. Sjølv om Schwach unngjekk å søke om kongeleg privilegium for si adresseverksemd, og såleis utnytta eit hål i privilegiumsordninga, valde styresmaktane i København å akseptere avisas eksistens – i følgje Svennik Høyer på grunn av dens politiske tannlausheit. Schwach var sannsynlegvis høgst medviten om at kongens godvilje var lett å omvende, og la sjølv fleire restrikive avgrensingar på avisas mandat: Ein skulle berre trykke stoff som «betreffer alleene Kongeriget Norge», og all rapportering frå det politiske sentrum i Danmark vart dermed utelukka.

Avismotstand i Trondheim

Førsteutgåva av Adresseavisen (3. juli, 1767). Legg merke til det kongelege vapenskjoldet, som framleis pryder avisas emblem.

Adresseavisen i Trondheim vart skipa i 1767, og er med det Noregs desidert eldste avis som framleis kjem ut. Heller ikkje i Trondheim blei nyvinninga presentert i blyge ordelag. I følgje utgjevar Martinius Nissen ville bladet (med det fulle namnet Kongelig allene priviligerede Trondheims Adresse-Contoirs Efterretninger) møte både mishag, latter og skuldingar om kjetteri:

Hvo opfandt noget Nyt, som en af mange lastes?

Og som et Kiætterie af Daaren tidt forkastes,

Fordi han Følgerne og Nytten ei kan see,

Og troer han haver Ret til alle Ting at lee?

Hvad saa uskyldigt kan man sig vel foretage?

Som ey den Vanhæld har at lastes og mishage?

[…] Jeg som Adres-Contoir i Tronhiem vil oprette,

Jeg maae med Villighed jo ogsaa vente dette,

At det, som i vor Bye saa usædvanligt er,

Ey Bifald finde vil saa snart hos en og hver.

Sjølv om Adresseavisen hadde fått monopolrett av kongen, som avisas fulle namn indikerer, blei det fleire gonger gjort forsøk på å stoppe utgivinga. Trondheims myndigheiter meinte nemleg at borgaranes informasjonsbehov ikkje var stort nok til å rettferdiggjere ei avis, og at byens einaste boktrykkar hadde krav på konkurransevern. Det var nettopp avslaget på eit slikt privilegium som i 1721 grusla det stutte bergenske avisforsøket Den Ridende Mercurius.

Ei skisse av ein borgarleg offentlegheit

Martinius Nissens visjonar om å tilby byen ein ny offentlegheitsarena kjem tydeleg fram i form av eit skjønnlitterært stykke allereie i første utgåve. Teksten, med tittelen «Avis-Discours», skildrar eit selskap som kvar postdag samlar seg på det lokale vertshuset og debatterer stoffet i ei ikkje-namngitt avis. Dialogen mellom desse borgarane blir samanlikna med ordskiftet i ei lovgivande forsamling:

Der sættes Konger og Fyrster baade ind og af, uden at betænke, hvor liden eller slet ingen Myndighed de dertil har. Der stiller de Armeer i Marken, som ingen Penge koster at underholde. Der jager de et fientligt Partie efter det andet paa Flugten, og ere dog saa langt fra dem, at de ikke kan see, mindre ramme dem. Der eqviperer de en Flode til Landgang, som ved Modvind og god Vind seyler lige langt. Der leverer de store Feltslage og udgyder dog ikke en Draabe Blod.

Men det er vel ikkje forsvarleg for den gemene hop å «røre ved kronede Hoveder» på denne måten, skyt forteljingas observerande hovudperson inn. Skal vanlege menn «indtrænge sig i de Forretninger, hvortil man ikke er kaldet»? Jo, svarer vertshus-eigaren. Den som viser seg fram på verdas skodeplass, skal vente at «enhver, som er Tilskuer, raisonnerer over ham, hvorledes han spiller sin Person». Slik skal avisa hjelpe borgarane til å øve sin forstand, hevdar han. Men viss dei «kronede Hoveder» blir møtt med vanære og fornærmingar og viss folkets deliberasjon fører til fraksjonsdanning og samanrotting, kan slike øvingar ikkje lenger tolererast. Skildringane er langt på veg i tråd med Trygve Riiser Gundersens omtale av 1700-talets offentlegheitsforståing i Danmark-Noreg:

Det potensielt farlige er […] muligheten for forening – den monumentale fortettingen som kan oppstå i de sjeldne tilfellene hvor myriadene av meninger i bakgater, bondestuer og borgerhjem krystalliseres til én.

Ei foreining av menneskjer og meiningar blir i dag sett på som eit openbart aspekt ved eit demokrati, og som ein fundamental føresetnad for ytringsfridom. Men samstundes er ikkje denne retten identisk med fridomen til å ytre seg. Statens frykt for offentleg fraksjonsdanning var også reell i Noreg lenge etter innføringa av grunnlovens paragraf 100. Til dømes blei militærmakt, med heimel i den såkalla opprørslova, fleire gonger nytta for å bryte opp fredelege men opposisjonelle folkesamlingar på 1800-talet (blant anna under bondetoga i 1818 og under torgslaget 17. mai 1829). Mistenkeleggjeringa av organisering og fraksjonsdanning gjaldt også den etablerte politikken: Alle former for valkampverksemd og stemmepåverknad blei betrakta som eit brot på vallova til langt ut på 1800-talet.

Bodskapen i Adresseavisens forteljing kan også sjåast i lys av Jürgen Habermas sine normative skildringar av den borgarlege offentlegheitas vekst og fall. Habermas si offentlegheitsforteljing tek utgangspunkt i korleis det veksande handelsborgarskapet i vestlege bysamfunn på 1700-talet gav opphavet til ein ny arena som var skilt ut frå det private, der kaffihusa og offentlege allmenningar danna arenaar for eit rasjonelt ordskifte mellom uavhengige borgarar. Gjennom drøftingar om moralske og politiske spørsmål i det opne rom blei ideen om ein felles offentleg diskurs skapt, hevdar Habermas, som ikkje var til stades i tidlegare samfunn. I kraft av avisenes og tidsskriftas framkomst blei «folkets røst» ytterlegare eksponert og ekspandert, og i takt med aukande kommersialiserings- og profesjonaliseringstendensar har samfunnet inntatt (re)føydale trekk: Dei reelle samfunnspåverkande debattane har blitt overført til maktas skjulte korridorar, medan den mediedekte offentlege samtale i realiteten er ein evigvarande boksekamp mellom etablerte og institusjonaliserte fraksjonar.

I Adresseavisa åtvara forfattaren om at dei politiske debattane kan skape uheldige fraksjonar. Denne åtvaringa blir delt av Habermas. Deltakaranes fridom i høve til einannan er ein fundamental føresetnad for å skape ein fornuftig og rasjonell offentlegheit, hevdar han: Først når deltakarane ser bort i frå alle statussymbol, og ikkje representerer andre enn seg sjølv, kan argumentets autoritet vinne over det sosiale hierarkiets autoritet.

Dersom Adresseavisens offentlegheitsskildringar seier noko om kva slags ordskifte avisene ville legge til rette for, er den neppe foreineleg med den moderne forståing av offentlegheita som ein debattarena med tydelege forgreiningar til konkret lovgjevande verksemd. I dette fallet framstår den som ein lukka offentlegheit, kor borgarane søker å imitere dei reelle avgjerdsprosessane, framfor å ha reelle maktpåverkande ambisjonar. Vanskeleg er det då å sjå på adresseavisene som ein sjølvstendig institusjonell forlenging av den kaffihus-offentlegheita som Habermas snakkar om. Som Riiser Gundersen også er inne på, bør ikkje syttenhundretalets offentlegheitsideal tolkast som eit frislepp av den offentlege røysta, men heller som eit slags konserverande nasjonalt danningsprosjekt:

I stedet bør vi snarere forstå de nye patriotiske offentlige institusjonene som et forsøk på å intervenere overfor den uformidlede offentlige meningen. Opinionen skal tuktes og dannes, inngis med den rette borgerånd og statsfølelse.

Adresseavisens første handpresse, rekonstruert i tre fjerdeles storleik. Pressa, som kunne trykke 200 aviser per time, vart presentert i samband med avisas 200-årsjubileum i 1967 (skjermdump frå NRK).

Schizofrene aviser?

Innhaldet i Trondheims første avis syner både likskapstrekk og ulikheiter med Intelligenssedlane i Christiania. Trass i det vidløftige introduksjonsstykket, er det samfunnsdebatterande og politiske meiningsinnhaldet omtrent fråverande, medan innslaget av lokalt og nasjonalt nyheitsstoff er noko meir frekvent enn i Intelligenssedlane sitt fødselsår. Vignetten Adskillige Nyt har ofte ein form som me i dag gjerne vil karakterisere som tabloidstoff. Her får lesarane både servert blodig kriminalstoff om mord og offentlege avrettingar, samt meir lettbeinte forteljingar om blant anna ei sak om ei vanskapt ku, ein «mållaus mann» som plutseleg fekk attende sitt mæle samt om ein Orkdal-familie «som bleve angrebne af en stærk Opkastelse» etter å ha drukke kaffi med rottegift.

Martinius Nissen publiserte ei rekkje naturvitskapelege og historiske stykke med eit klart allmennopplysande mandat, og Trondheims adresseavis var slik også eit produkt av opplysingstidas idear.  Blant anna hadde Christian Fester, mathematicus ved De Angelske Stiftelser, ein meir eller mindre fast spalte med utgreiingar om matematikkens historie og om ulike matematiske problem. Ved fleire høve finn ein også heilsider som blir vigd til astronomiske storhender i Finnmark, og i eit nummer blir historia om «glassets opprinnelse» fortald over fleire sider.

I dag omtalar me gjerne våre riksdekkande laussalsaviser som «schizofrene», på grunn av sin måte å kombinere seriøst og meir tabloid nyheitsstoff. Med sin salige blanding av undervising og underhalding, er kanskje dette også ei passande skildring av våre første adresseaviser?

Sensurens tidsalder

Då Adresseavisens utgjevar åtvara mot fraksjonsdanningar og opposisjonelle utsegn, skjedde det i ei tid prega av streng statleg sensur. I Noreg måtte ein sende alle trykte publikasjonar til førehandskontroll hos biskopen, medan professorane hadde tilsvarande oppgåve i Danmark. Med tanke på dei avgrensa vilkåra offentlegheita levde under på 1700-talet, vil Habermas sine idear om den framveksande borgarlege offentlegheita gjerne framstå som overdrevent idealiserande. I alle fall gir Habermas si framstilling eit utilstrekkeleg bilete for å forstå premissane som låg til grunn for den offentlege meiningskulturen i Danmark-Noreg i denne perioden.

Det var først Napoleonskrigane som tvang fram ei reell nyheitspresse i Noreg, hjulpe fram av aukande etterspurnad etter nyheiter samt handelsblokaden som i 1807 hindra importen av danske aviser. Men når ein snakkar om norsk aviser som uavhengige og kritiske arenaar, fri frå statleg kontroll og sensur, var det innføringa av grunnloven i 1814 og dens trykkfridomsparagaf som for alvor bana veg for ei presse med politisk gjennomslagskraft.

Dei norske adresseavisene på 1760-talet var ikkje masse-medium, og kan nok heller ikkje betraktast som deliberative meiningsarenaar. Men vår tidlegaste avispresse har likevel ein sentral plass i norsk offentlegheitshistorie, særleg i kraft av sitt teknisk-institusjonelle bidrag: Dei bidrog til å skape nye band mellom menneskjer og geografiske område, og endra sjølve tidsforløpet og dekningsgraden i skapinga av publikums felleserfaringar. Alt dette er utvilsamt grunnleggjande føresetnadar for framveksten av ein brei og deltakande offentlegheit.

Kjelder:

Eide, Martin (red) (2010): Norsk Presses Historie: En samfunnsmakt blir til 1660–1880. Oslo: Universitetsforlaget.

Habermas, Jürgen (1991): Borgerlig offentlighet. Oslo: Gyldendal .

Høyer, Svennik (1995): Pressen mellom teknologi og samfunn: norske og internasjonale perspektiver på pressehistorien fra Gutenberg til vår tid. Oslo: Universitetsforlaget.

Kongelig alleneprivilegerede Tronhiem Adresse-Contoirs Efterretninger, årgang 1767–1769

Støren, Wilhelm K. (1966): Adresseavisen to hundre år. Trondheim: A/S Adresseavisen.

Norske Intelligenz-Seddeler, årgang 1763–1765.

Nøding, Aina (2007): Vittige kameleoner. Litterære tekster i norske adresseaviser, 1763–1769. Oslo: Universitetet i Oslo.

Sprauten, Knut (1992): Oslo bys historie: Byen ved festningen. Oslo: Cappelen.

Statistisk sentralbyrå (1980): Norges første folketelling 1769. Oslo.

Viken, Øystein Idsø (2009): «”Et Blad som fører Norsk Beretning” – Ein intensjonal påstand mot strukturelle tesar gjeldande nyhendekonjunkturane i Norske Intelligenz-Seddeler 1763–74». Fortid 6, nr. 1.