Det kunngjorde lederen i Raftostiftelsens priskomité Lise Rakner på Raftohuset i Bergen torsdag.

– Prisen er et viktig signal til polske myndigheter, og samtidig en viktig anerkjennelse av arbeidet Adam Bodnar har lagt ned som Ombudsmann, sier Rakner.

I begrunnelsen for tildelingen skriver Raftostiftelsen:

“Ombudsmannen for Menneskerettigheter skal sikre at myndighetene respekterer menneskerettighetene og alle polske borgere. Som jurist og Ombudsmann har Adam Bodnar (41) løftet fram den avgjørende rollen den uavhengige Ombudsmanns-institusjonen har i å ivareta menneskerettighetene i Polen, og andre land, hvor slike institusjoner og aktører presses og angripes av landets myndigheter. For å sikre grunnleggende menneskerettigheter for alle er det nødvendig å opprettholde domstolens uavhengighet, en fri presse og et aktivt sivilsamfunn.”

Tildelingen må sees som en kritikk av polske myndigheter, men gir også et spark til land og overnasjonale institusjoner som har forpliktet seg til menneskerettighetene:

– Det internasjonale samfunn, EU, Norge og andre europeiske land, bør markere et tydelig standpunkt mot rettighetsbrudd og angrep mot rettssikkerhet og minoriteters rettigheter som pågår i vår egen region, sier Rakner.

Urovekkende utvikling i Polen

– Prisen er ikke bare en anerkjennelse av mitt og instiusjonens arbeid, men mest av alt en støtteerklæring til det polske sivilsamfunnet, akademia, dommere og advokater som kjemper for loven, juridisk uavhengighet, mangfold og vern av minoriteter i Polen, sier Adam Bodnar.

Raftostiftelsen deler Bodnars uro over at viktige demokratiske institusjoner har blitt satt under betydelig press de siste årene:

– Demokrati er skjørt når det blir redusert til flertallets vilje, og når menneskerettigheter, minoritetsrettigheter og rettsstatsprinsipper blir undergravd. Siden Lov og Rettferdighetspartiet, Prawo i Sprawiedliwosc (PiS), vant det polske valget i oktober 2015, har partiet brukt sitt flertall i parlamentet til å vedta lover som svekker domstolenes uavhengighet, samt sentraliserer stadig mer makt til staten.

Like etter at PiS overtok makten høsten 2015, tok de kontroll over de statlige mediene. Lover som innskrenker Høyesteretts og andre domstolenes uavhengighet, har ført til internasjonal kritikk og protester. Videre er det vedtatt flere lover som innskrenker sivilsamfunnets muligheter for innsyn og påvirkning, og det finnes stadig flere eksempler på at minoriteters rettigheter settes til side.

EU har lenge vært kritisk til denne utviklingen, og har flere ganger truet Polen med sanksjoner. I desember 2017 bestemte EU seg så for å utløse artikkel 7‑prosedyren. Dette er en straffeprosess som settes i gang når EU mener at et land er i ferd med å bryte med EUs kjerneverdier. Denne uken gikk EU-kommisjonen til sak mot Polen ved EU-domstolen for å ha krenket prinsippet om domstolenes uavhengighet.

Får prisen for sitt forsvar av rettsstaten og minoriteter

– Han får prisen som leder av den eneste institusjonen i Polen som står opp for menneskerettighetene i en situasjon hvor den polske rettsstaten er under angrep, sier Lise Rakner.

Bodnar ble innsatt som Polens syvende Ombudsmann i september 2015. Fra første dag har han jobbet for at uavhengige institusjoner som verner om borgernes rettigheter skal beholde sin plass i det polske samfunnet. Han mener disse institusjonene er truet.

Videre hevder Bodnar at regjeringens politikk bidrar til økt fremmedfrykt og legitimerer hat mot utsatte grupper. Som et motsvar til denne utviklingen jobber han for at det skal undervises om menneskerettigheter og toleranse i den polske skolen.

Raftostiftelsen ønsker med denne tildelingen å rette søkelyset mot den krevende situasjonen institusjoner som Ombudsmannen for menneskerettigheter står i.  

– Utviklingen i Polen de siste årene går mot en innføring av et flertallsdemokrati med en sterk politisk kontroll av domstolene og sivilsamfunnet. Maktfordelingsprinsippet og rettsvesenets uavhengighet tilsidesettes. Ombudsmann Bodnar gjør en svært viktig og vanskelig jobb, sier Lise Rakner.

I sin begrunnelse for tildelingen framhever komitéen også Bodnars innsats for minoriteters rettigheter. Bodnar kjemper mot den økende volden og hatet som rettes mot LHBTQ-befolkningen, etniske minoriteter, kvinner og funksjonshemmede i Polen.   

Prestisjetung pris

Raftoprisen tildeles årlig personer eller organisasjoner som forsvarer menneskerettigheter og demokrati. Prisen er blitt delt ut siden 1987 og har etter hvert blitt en prestisjetung pris som har oppnådd stor internasjonal anerkjennelse. Fire av mottakerne har senere blitt tildelt Nobels fredspris: Aung San Suu Kyi, José Ramos-Horta, Shirin Ebadi og Kim Dae-Jung.

Tross prisens økende anerkjennelse og popularitet finnes det kritiske røster. Blant annet høster stiftelsen kritikk for ikke å ha tatt sterkere avstand fra prisvinneren i 1990,  Aung San Suu Kyi.

Du finner en oversikt over tidligere prismottakere på Raftostiftelsens nettside.

Raftoprisen 2018 deles ut på Den Nationale Scene i Bergen 4. november kl. 18:00.

Bergens Tidende påpeker på lederplass 11.09 at verdenssamfunnet må stoppe folkemordet.

I mai skrev Raftostiftelsen brev til Aung San Suu Kyi, som mottok Raftoprisen i 1990, der vi uttrykte vår bekymring for situasjonen i Rakhine. Vi ber henne gjøre alt i sin makt for å stanse overgrepene.

Raftostiftelsen er svært skuffet over at hun ikke fordømmer volden mot sivile.

Når hun kommenterer situasjonen for rohingyaene er det svært urovekkende at hun søker å diskreditere menneskerettsorganisasjonene som påpeker overgrepene.

Foto: Kjell Jøran Hansen cbna

Aung San Suu Kyi taler under sitt besøk i Bergen i 2012.

Suu Kyi har ofte beskrevet Raftoprisen som den første internasjonale anerkjennelsen hun og demokratibevegelsen fikk, i det som den gang het Burma. Hun satt mange år i husarrest, og Raftostiftelsen har hele tiden arbeidet for å støtte Suu Kyi og demokratibevegelsen i Burma, mot et av vår tids mest brutale militærregimer. Da hun for første gang, i 2012, fikk lov å dra utenlands, besøkte hun Bergen for å takke 20.000 mennesker på Torgallmenningen.

Suu Kyis parti National League for Democracy (NLD) vant valget i 2015 med et overbevisende flertall. Grunnloven ble derimot forhandlet frem mens militæret fortsatt satt med makten, og den begrenser Suu Kyis makt på avgjørende områder. Den hindrer henne fra å være statsoverhode og gir militæret rett på faste plasser i parlamentet. Grunnloven fratar også den sivile regjeringen makt over militæret. Selv om Suu Kyi beskrives som landets faktiske leder, har hun ingen formell makt til å stanse overgrepene, som militæret i dag begår overfor rohingyaene.

Før valget i 2015 advarte Suu Kyi verdenssamfunnet mot det hun beskrev som en naiv tro på at de gamle generalene hadde omfavnet demokratiet. Mange land var interessert i en normalisering av forholdet til Myanmar, ikke minst på grunn av de store mulighetene for næringslivet i det ressursrike landet.

Det pågår i dag et politisk spill i Myanmar som få har oversikten over. Det buddhistiske flertallet i Myanmar har lite til overs for den muslimske minoriteten rohingya. Suu Kyi risikerer å tape oppslutning fra folket om hun viser sympati for rohingyane. Enten mister hun folkelig støtte, eller så kan hun miste internasjonal støtte. Uansett vinner militæret. På sikt kan den sivile regjeringen endre lovene som regulerer statusen til de ulike folkegruppene og dermed styrke rettighetene til rohingyane, men dette stanser ikke overgrepene som skjer nå.

Til tross for dette har Suu Kyi et ansvar. Selv om hun har liten formell makt over militæret, er det på høy tid at hun utvetydig fordømmer overgrepene på sivile. Hun kan ikke fornekte at hun er den mest innflytelsesrike politiske lederen i dagens Myanmar. Hennes manglende fordømmelse av overgrepene gjør også henne ansvarlig. At hun har valgt å hindre FN tilgang til Rakhine for å dokumentere situasjonen, er helt uakseptabelt. At hun overser de internasjonale menneskerettsorganisasjonene som påpeker overgrepene, er dypt urovekkende. Dette er de samme organisasjonene som kjempet for henne da hun satt i husarrest.

I 30 år har Raftostiftelsen delt ut Raftoprisen til menneskerettsforkjempere som trenger verdens oppmerksomhet. De fleste har som Suu Kyi vært ukjente for verden da de ble tildelt prisen. Vi gir ikke bare en pris, vi forplikter oss til å følge opp prismottakere så lenge det trengs.

Det betyr ikke at vi freder våre prismottakere. Vår lojalitet vil alltid ligge hos dem som er ofre for menneskerettighetsbrudd. Raftoprisen til Aung San Suu Kyi i 1990 var ikke bare en pris til henne, men til demokratibevegelsen i Burma. Raftostiftelsen vil fortsette å følge med på situasjonen i Myanmar og holde de ansvarlige for menneskerettighetsbrudd ansvarlige, inkludert Aung San Suu Kyi.

Den russiske menneskerettsorganisasjonen Agora, bestående av 35 jurister, lar seg ikke stoppe tross vanskelige kår, og har derfor blitt tildelt årets Raftopris. “Tildelingen er en anerkjennelse av deres utrettelige og profesjonelle arbeid for å forsvare rettssikkerhet og andre menneskerettigheter i dagens Russland,” skriver Raftostiftelsen i sin begrunnelse (pdf). Raftoprisen tildeles freds- og menneskerettighetsforkjempere, og priskomiteen ønsker å sette søkelys på glemte konflikter som trenger verdens oppmerksomhet.

– Organisasjoner som jobber med menneskerettigheter i Russland har aldri vært så viktige som nå. Til tross for at Russland har skrevet under på Den europeiske menneskerettskonvensjonen fra 1950, bryter de menneskerettighetene gang på gang, sier Brynjulf Risnes, advokat og ekspert på Russlands rettssystem.

Angrep på opposisjonelle

Putins fødselsdag 7. oktober ble markert av Amnesty International med en verdensomspennende protestaksjon mot begrensninger på ytringsfriheten i Russland. Også Amnesty Vest var med på dette, og holdt en demonstrasjon på Torgallmenningen i Bergen.

– Det ville ikke ha vært mulig i dagens Russland. I dag er det beintøft å drive aktivisme i landet, og mobiliseringen av sivilsamfunnet er kraftig svekket etter at det ble ulovlig å demonstrere uten godkjennelse fra staten. Uten denne godkjennelsen er det kun lov å demonstrere alene, sier Tanja Clifford, leder i Amnesty Vest.

Den siste tiden har presset mot sivilsamfunnets organisasjoner blitt demonstrert på nytt ved to anledninger: Det russiske justisdepartementet ønsker å oppløse den kjente menneskerettsorganisajonen Memorial, og har brakt en sak om dette inn for høyesterett. Og avisen Novaja Gazeta har mottatt en advarsel om at den kan bli ansett som “ekstrem”. Det kan føre til at avisens nettsted blir stengt.

Mangetydige lover

Særlig fire lover som er innført de siste årene skaper vanskeligheter for opposisjonen.

Loven om høyforræderi gjør det straffbart å informere om sensitive forhold i Russland til internasjonale organisasjoner dersom disse oppfattes å representere en fare for landet. Til Ny Tid uttalte lederen for Agora Pavel Tsjikov i 2013 at termen er svært omtrentlig, og derfor kan en overføring av data i forbindelse med en klage på valgfusk til FN tolkes som forræderi av Russlands sikkerhetspoliti FSB.

En annen lov har fått navnet Dima Yakovlev-loven, og er rettet mot USA spesielt. Loven forbyr politiske ikke-kommersielle organisasjoner i Russland å ta imot penger fra amerikanske statsborgere eller organisasjoner.

I tillegg har en forsamlingslov trådt i kraft som gjør det vanskeligere å få godkjenning til å gjennomføre demonstrasjoner.

Også loven om utenlandske agenter, som trådte i kraft i november 2012, har økt presset på menneskerettighetsorganisasjoner. Loven innebærer i korte trekk at organisasjoner som engasjerer seg i politisk virksomhet og får økonomisk støtte fra en aktør i et vestlig land, må rapportere dette nøye til staten, og opplyse til enhver tid om at de er “utenlandske agenter”. Ved mangel på rapportering risikerer de å bli tvangsoppløst eller å måtte betale en bot på 300.000 rubler (ca 50.000 norske kroner). Den vage betegnelsen “politisk virksomhet” kan bety så mangt, og legger tydelige begrensninger på organisasjonsarbeid.

– De mangetydige lovene anser jeg som en taktikk fra myndighetenes side, slik at organisasjoner holder seg på god avstand fra den imaginære grensen. Dette gjør at sivilsamfunnet opererer mye mer forsiktig enn de ville ha gjort hvis formuleringen hadde vært mer eksplisitt, sier Martin Paulsen, leder i Raftopris-komiteen.

Med loven i hånd

De siste to årene har konsekvensene av de nye lovene blitt synlige. Nesten tusen organisasjoner har blitt gjenstand for inspeksjoner som skulle avdekke “ekstremisme” eller om de burde ha vært registrert som “utenlandske agenter”, og flere titalls organisasjoner har fått opprettet saker mot seg i forvaltnings- og rettssystemet, skriver Raftostiftelsen.

Agoras leder Pavel Tsjikov (foto: Den norske Helsingforskomite)

Agora har siden 2005 jobbet for å sikre retten til rettferdig rettergang for borgerne, noe de har krav på i henhold til Den europeiske menneskerettskonvensjon. Organisasjonen har blant annet hjulpet Pussy Riot-medlem Jekaterina Samutsevitsj til å få omgjort sin toårige fengselsstraff til betinget dom. Flere triumfer kan skrives på listen, og Agora tilbyr gratis rettshjelp til alle som utsettes for maktovergrep fra myndighetenes side. Juristene får betalt i form av donasjoner, men etter endret regelverk må de si nei til utenlandsk økonomisk støtte.

– I 2014 fikk Agora merkelappen “utenlandsk agent”, og i frykt for ytterligere stigmatisering ser de seg nødt til å avstå fra å ta imot prisbeløpet som følger med Raftoprisen, sier Paulsen.

– Stemplet er uheldig og vekker negative konnotasjoner. For mange russere er en utenlandsk agent det samme som en spion eller forræder som ønsker å fremme vestlige interesser på bekostning av russiske. Det har altså blitt satt et likhetstegn mellom menneskerettighetsorganisasjoner med internasjonal støtte og det å fremme vestlige interesser, legger han til.

Et graffitistunt som ble gjort på bygningen som huser tre prominente frivillige organisasjoner i Moskva noen få dager før loven trådte i kraft, illustrerer dette: Veggen ble tagget med utsagnet “Foreign agent!  USA”.

– Menneskerettighetsarbeid har ikke vært spesielt populært i Russland, verken blant folk flest eller myndighetene. Mange ser på menneskerettigheter som et fremmedelement, og myndighetene spiller i stor grad på denne skepsisen, sier Risnes.

Kan det tenkes at tildelingen av Raftoprisen til Agora kan føre til en bekreftelse på stemplet “utenlandsk agent”?

– Absolutt, men samtidig blir Agora mer kjent, noe som er en fordel. Det har vist seg at det er vanskelig å ramme de kjente, i og med at man da får verdenssamfunnets øyne rettet mot seg. Man setter ikke Pussy Riot i fengsel en gang til, for å si det slik. Dersom Agora får en styrket posisjon, kan det gi dem en viss beskyttelse, sier Risnes.

Raftoprisen deles ut til Agora ved Pavel Tsjikov ved en seremoni i Den Nationale Scene i Bergen 2. november.

Anklager om “ekstremisme”

Frem til 2012 fungerte internettet i Russland blant annet som plattform for kritiske tanker, mobilisering av grasroten og et sted der ytringsfriheten kunne bli praktisert, men også her strammes det inn.

– I Russland er det en bekymringsverdig utvikling når det gjelder ytringsfrihet på nettet. Nettsider blir stengt strategisk på viktige tidspunkt. Et eksempel er at den mest opposisjonelle avisen ble stengt ved valget på grunn av frykt for demonstrasjoner. I tillegg blir regimekritiske bloggere trakassert og hengt ut i offentligheten, slik at mange ser seg nødt til å forlate landet, sier Paulsen.

Regjeringen har også innført et strengere lovverk når det gjelder internettfrihet, og slår hardt ned på såkalte ekstreme ytringer.

– Hva som oppfattes som ekstremt, er noe regjeringen selv definerer, sier Paulsen.

Sensur av nettet har også konsekvenser for Agora, som rapporterer om menneskerettighetsbrudd rundt omkring i landet.

– De er i konstant fare for å bli rammet av det nye regelverket. Regimekritisk informasjon kan betegnes som injurier eller ekstremt, og risikoen for at nettsiden blir stengt er enorm. Dette gjør arbeidet veldig mye vanskeligere. Lovene er tydelig et forsøk fra myndighetenes side på å strupe deres aktivitet, sier Risnes.

Rettsstaten og Russland

– Det er ikke slik at Agora setter seg totalt imot myndighetene, men forsøker å påvirke der det er mulig for å skape en rettferdig rettergang, sier Paulsen.

Risnes skriver i en artikkel kalt “Russisk rulett”, publisert i Samtiden nr. 2, 2013, at rettsstatsideen ble ansett som borgerlig og dermed en motsetning til klassekonseptet i Sovjetunionen. Frem til Gorbatsjovs reformer på 1980-tallet var den dominerende innstillingen at retten skulle tjene statens – og “fellesskapets” – interesser. Etter Putins gjeninnsettelse er denne forestillingen igjen fremherskende.

– Russland er et gjennomkorrupt land, hvor domstolen er uavhengig så lenge det ikke er viktig for myndighetene hva utfallet av saken blir. Det er helt utenkelig at domstolen går imot myndighetene, sier Risnes.

(Red.anm.: Artikkelen er oppdatert 17. oktober med en rettelse: Agora fikk stemplet “utenlandsk agent” i 2014, ikke 2012 som vi først skrev.)

Det sier fungerende leder for menneskerettighetsorganisasjonen Bahrain Center for Human Rights (BCHR) om den arabiske våren. Maryam al-Khawaja er 26 år gammel og bor for tiden i eksil i København. Hun har ledet organisasjonen siden faren hennes, menneskerettighetsforkjemperen Abdulhadi al-Khawaja, ble fengslet og stemplet som terrorist i 2012.

Maryam al-Khawaja i sin leilighet i København, mars 2013 (foto: Jonatan Jacobson).

— Vi jobber for å beskytte de universelle menneskerettighetene. Vårt mål er at opprørerne møter rettferdighet. Ikke bare opprørerne i dag, men også opprørerne og ofrene fra de tidligere revolusjonene. Vi ønsker et regime som respekterer innbyggerne sine, sier Maryam al-Khawaja til Vox Publica.

En pris av stor betydning

BCHR ble grunnlagt i 2002 og er en ideell, frivillig organisasjon som arbeider for å fremme menneskerettigheter i Bahrain. Den siste tiden har BCHR fått økt internasjonal anerkjennelse, og til helgen blir organisasjonen tildelt Raftoprisen 2013.

— Å få Rafto-prisen utgjør en stor forskjell for oss. Det er med på å sende en beskjed til myndighetene om at uansett hvor mye de prøver å kneble oss, blir vi fortsatt anerkjent internasjonalt, sier prisvinneren.

Leder for priskomiteen i Raftostiftelsen, Martin Paulsen, kan fortelle at komiteen særlig har lagt vekt på tre ting i valget av BCHR.

— For det første har de en grunnleggende menneskerettighetsagenda som ikke bare gjelder for Bahrains statsborgere, men også for arbeidsmigrantene i landet. For det andre har de utmerket seg ved å argumentere for ikke-vold i en situasjon med et tilspissende politisk opprør og vist hvordan man kan kjempe for demokrati og menneskerettigheter uten å bruke vold. Det tredje som utmerket seg var bruken av sosiale medier for å målbære sine budskap. Måten de fortsetter kampen gjennom Twitter er veldig spennende, sier Paulsen.

Paulsen forklarer at priskomiteen i Raftostiftelsen lenge har lett etter organisasjoner som jobber for universelle menneskerettigheter i Gulf-statene.

— Her i Norge er dette land vi vet mindre om. Landene er strategisk viktige for USA, og som følge av det har ikke vestlige land hatt samme interesse av å snakke om regimene, og heller lukket øynene for det som skjer. For oss i Rafto har dette vært ekstra viktig å trekke fram, sier Paulsen.

Kampen mot et voldelig regime

Å være menneskerettighetsforkjemper i Bahrain er ingen lett oppgave. Maryam al-Khawajas far er bare en av 13 opposisjonsaktivister som sitter fengslet for å ha oppfordret på fredelig vis til politiske reformer.

Hvordan klarer dere å jobbe når dere møter så sterk motstand fra regimet?

— Det er veldig vanskelig. Myndighetene gjør alt de kan for å stoppe oss. Men det som er viktigst for oss i BCHR er å stå fast ved de universelle menneskerettighetene. Vi kommer aldri til å svare myndighetene på samme måte som de behandler oss. Det er forskjellen på oss og dem. Vi bruker alltid et profesjonelt menneskerettighetsspråk og forholder oss til internasjonale konvensjoner. Jeg tror det er det som gjør at vi har suksess, sier al-Khawaja.

Opprøret i Bahrain var lenge fredelig, men siden januar 2012 har revolusjonen tatt en mer voldelig retning. Al-Khawaja legger stor vekt på at BCHR er en ikke-voldelig organisasjon som ikke støtter voldsbruken som har eskalert den siste tiden, særlig blant de yngste opprørerne. Men hun kan forstå frustrasjonen.

— Disse ungdommene så at det ikke var noe internasjonal støtte å få, selv om de demonstrerte på en fredelig måte. Samtidig så de at Libya fikk bred militær støtte fra resten av verden. Det sendte en farlig beskjed til de unge opprørerne i Bahrain: «Hvis dere bruker våpen, kommer vi til å støtte dere». Men i Bahrain har ikke folk tilgang til våpen, så disse unge menneskene tok i bruk det de kunne finne for å beskytte seg selv – steiner, sier al-Khawaja.

— Vi tror ikke på vold under noen omstendigheter. Men du skal ikke skylde på offeret. Det er en vesentlig forskjell på politi- og militærstyrker som bærer våpen og skuddsikre vester, og unge gutter som kaster stein, sier hun.

Twitter som verktøy

BCHRs viktigste oppgave er å dokumentere alle menneskrettighetsbruddene som foregår i Bahrain på daglig basis. Organisasjonen har medarbeidere til stede i Bahrain som jobber med å dokumentere forholdene. Al-Khawaja og de andre medlemmene som er basert i utlandet mottar dokumentasjonen og har som oppgave å videreformidle den til resten av verdenssamfunnet. Et viktig virkemiddel har blitt sosiale medier, og særlig Twitter.

Reports tht Mahmood AlSameea was kidnapped yesterday by security forces #bahrain ????? ?? ?????? ????? ????? ?????? ?? ??? ????? ????? ?????

— Maryam Alkhawaja (@MARYAMALKHAWAJA) November 1, 2013

— Sosiale medier har blitt et avgjørende verktøy for oss. De i BCHR som er i Bahrain kan av sikkerhetsgrunner ikke bruke sosiale medier like mye, men for oss utenlands er det en måte å fortelle verden om hva som skjer i Bahrain.

I Bahrain er en høy prosentandel av befolkningen på internett, så Twitter og Facebook har også blitt en mobiliseringsplattform for opprørerne og et sted å snakke om det som foregår, forteller al-Khawaja.

— Bahrainske myndigheter så tabben Mubarak gjorde i Egypt da han stengte internettet, så det har de ikke turt å gjøre. Men de tar i bruk andre måter som å gjøre internettforbindelsen dårligere, og for noen, for eksempel politiske aktivister, går de så langt som å skru av hele nettet, sier al-Khawaja.

Ønsker internasjonal oppmerksomhet

Martin Paulsen forteller at priskomiteen i Rafto ønsker at BCHR skal kunne vise hvordan menneskerettighetsarbeid kan og bør gjøres. Ikke minst for å sette situasjonen i Bahrain og de andre landene i Persiabukta (Gulfen) høyere på agendaen i Norge og resten av verden.

Martin Paulsen leder komiteen som deler ut Raftoprisen. (foto: Joar E.M. Klette/Frø film & media)

— Det viktigste vi kan oppnå er å gi BCHR større innflytelse i Bahrain. De kan fungere som et forbilde for andre menneskerettighetsorganisasjoner verden over. Vi vil gi dem et enda større internasjonalt kontaktnett slik at de kan fortsette det arbeidet de gjør, sier Paulsen.

En av al-Khawajas fanesaker er å skape større internasjonal oppmerksomhet om det som foregår i Bahrain. Hun mener verdenssamfunnet ikke gjør det det kan for å støtte opp om menneskerettighetene i Bahrain, heller tvert imot.

— Faktum er at myndighetene i Bahrain ikke hadde overlevd uten støtten de i dag får fra Vesten. Det finnes to typer menneskerettighetsbrudd: de menneskene som faktisk bryter menneskerettighetene, og de menneskene som gjør det mulig at bruddene kan skje. Regimet i Bahrain er de som bryter, men vestlige land er med på å gjøre det mulig, sier hun.

— Regimet får hjelp fra Vesten

Al-Khawaja trekker fram et eksempel som omhandler en økonomisk avtale mellom Sør-Korea og Bahrain. Avtalen innebærer at Sør-Korea selger mer enn en million tåregassgranater til Bahrain som aktivt tas i bruk av regimet for å stoppe opprørerne.

— Det er ikke bare aktivistene som rammes av tåregassangrep. Alle i Bahrain er like utsatt. Regimet lekker gassen inn i vanlige folks hjem, i noen tilfeller har det ført til forgiftning og død, forteller hun.

Al-Khawaja synes det er skandaløst at vestlige land kan fortsette å gjøre avtaler med undertrykkende regimer som det bahrainske, uten å kreve demokrati og rettigheter for innbyggerne.

— Det vitner om en sterk dobbeltmoral. Og når det kommer til menneskerettigheter, bør det ikke finnes dobbeltmoral.

«Storebror» Saudi-Arabia

Det er ikke bare Vesten som setter en stopper for et mer demokratisk og rettferdig regime i Bahrain. Al-Khawaja mener mye av problemet ligger i nabolandet Saudi-Arabia.

Maryam al-Khawaja i København, mars 2013 (foto: Jonatan Jacobson)

— Saudi-Arabia er makten som leder kontrarevolusjonen i Midtøsten generelt. Enten de gjør det gjennom militærmakt i Bahrain eller ved å støtte ekstreme militære grupper i Syria. De har alltid en rolle i spillet, og det er alltid en negativ rolle. Saudiske myndigheter er redde for at deres egne innbyggere vil kreve det samme som menneskene i Bahrain – frihet, menneskerettigheter, verdighet og rettferdighet, sier al-Khawaja.

Per dags dato ser situasjonen i Bahrain ut til å forverre seg. Men al-Khawaja er ikke så sikker på om det nødvendigvis er et dårlig tegn.

— Så galt som det høres ut, så kan det være et positivt tegn. Når regimet blir så voldelig og bruker så mye makt og tvang, betyr det at det folk gjør er rett. Myndighetene er skremt. Hvis de ikke trodde at det som skjer på gatene faktisk har en effekt, hadde de ikke hatt behov for å svare på den måten, sier al-Khawaja.

— Hvilken rett har jeg til å gi opp?

Hva inspirerer deg til å fortsette når situasjonen ser så håpløs ut?

— Jeg tenker på menneskene som konfronteres med våpen hver eneste dag, folk som hver dag drar tilbake på gaten selv om de vet at dette kan bli deres siste dag på denne jorda. Hvis de er modige nok til å gjøre dette, til å stå opp mot undertrykkelsen hver dag – hvilken rett har jeg da til å gi opp? Det er mitt ansvar å gjøre det jeg kan for å hjelpe dem, svarer 26-åringen.

Martin Paulsen håper Raftoprisen 2013 kan være med på å skape et større internasjonalt trykk og at Norge kan bli mye tydeligere når det kommer til situasjonen i Bahrain og de andre landene i Persiabukta.

— Når det blir spørsmål om prioriteringer, svikter norske myndigheter av og til. Da klarer de ikke å holde menneskerettighetsfanen fullt så høyt. Det er det på tide at de gjør, mener han.

Al-Khawaja er helt enig med komitelederen. Hun ser to mulige utveier for situasjonen i Bahrain i dag.

— Hvis det kommer en internasjonal reaksjon som holder regimet i Bahrain ansvarlig for det det gjør, så ser jeg en positiv framtid for landet mitt. Hvis det i stedet fortsetter slik det er i dag, hvor det er ingen internasjonal respons, regimet får gjøre det det vil og kommer unna med det, hvor resten av verden fortsetter å gjøre «business» som vanlig med Bahrain som om ingenting skjer – da ser jeg ingen lys fremtid.

— Bahrains største handikap er den strategisk geografiske plasseringen. Som en øy midt mellom Iran og Saudi-Arabia, hvor USA også har militærbaser, blir Bahrain en viktig brikke i maktbalansen mellom stormaktene. Derfor blir det ekstra vanskelig å kjempe for demokrati der, sier seniorforsker ved CMI i Bergen, Kjetil Selvik.

Familiedynasti styrer

Bahrain er et kongedømme styrt av familiedynastiet Al-Khalifa. De politiske posisjonene blir fordelt innad i familien, og den reelle makten i Bahrain ligger dermed hos kongen og kongefamilien. Undertrykkelse og brudd på menneskerettigheter har foregått i landet i mange år, og særlig har det gått utover sjiamuslimer, kvinner og arbeidsmigranter som utgjør 55 prosent av befolkningen.

The Pearl, et sentrum for protestene i Bahrain (foto: Bahrain in Pictures. CC: by-sa)

Konge og statsoverhode i Bahrain i dag er Hamad ibn Isa Al-Khalifa, mens hans onkel Khalifa ibn Sulman Al-Khalifa er statsminister. Nasjonalforsamlingen består av 40 folkevalgte medlemmer i representanthuset. Et annet konsultativt råd, også bestående av 40 medlemmer, er utpekt av kongen selv. Det bahrainske samfunnet regnes som mer moderne og liberalt enn andre gulfstater, og har lenge hatt en tradisjon for politisk opposisjon.

— Det spesielle ved Bahrain er at flertallet av innbyggerne er sjiamuslimer, mens regimet er sunnimuslimer. Sjiamuslimene har et eget parti som har blitt holdt utenfor reell makt, og Bahrain generelt bærer preg av undertrykkelse av sjiamuslimene. De kan blant annet ikke ta del i viktige posisjoner som politiet og militæret, sier professor i historie ved Universitetet i Bergen, Knut S. Vikør.

I februar 2011 har Bahrains innbyggere fått nok av undertrykkingen og mangelen på demokrati, og de første store opptøyene starter.

— Opprøret startet fredelig fra folket sin side med gatedemonstrasjoner med krav om et mer demokratisk regime. Regimet svarte med maktmidler som tåregass, gummikuler, vannkanoner, arrestasjoner og tortur, sier Tora Systad Tyssen, som har skrevet sin masteroppgave om politiske endringer i Bahrain.

— Blir fengslet som terrorister

Skillet mellom sjia- og sunnimuslimene har blitt sterkt utnyttet av regimet, og at dette har ført til at ekstreme grupper har vokst fram, ifølge Tyssen.

— Opprørerne blir fengslet som terrorister. Skillet mellom muslimene bekymrer mange og har ført til at blant annet Saudi-Arabia har gått inn med militære styrker for å slå ned opprøret. Så langt regner man med at over 80 mennesker har blitt drept, noe som er svært mange i forhold til innbyggertallet på om lag én million, sier hun.

Kart over Bahrain (ill: Wikimedia Commons, PD)

Bahrain er et rikt land med stor økonomisk frihet, noe som har gitt regimet mulighet til å kjøpe velvilje hos folket. Mange lever svært godt i Bahrain, og blant annet foregår det en stor import av arbeidskraft. En av BCHRs fanesaker har vært kårene for arbeidsmigrantene i Bahrain, som i dag lever under forhold som mest minner om slaveri. Det er særlig arbeidsmigranter fra fattige land i Asia, som Bangladesh og India, som kommer til Bahrain for å jobbe som hushjelper eller sjåfører. Realiteten er at de er sterkt underbetalt, blir mishandlet og har så godt som ingen rettigheter.

— Sjia og sunni: Ingen store forskjeller

Mens revolusjonene i land som Egypt og Syria har preget det norske nyhetsbildet over lang tid, har undertrykkelsene og menneskerettighetsbruddene som foregår i Gulf-landene gått de fleste hus forbi. Sist gang norske myndigheter uttalte seg offisielt om Bahrain var i 2011, like etter at opprøret startet.

— Alliansen mellom Saudi-Arabia og USA gjør det vanskelig for USA og resten av Vesten å ta klart parti for folkelig protest i Bahrain. Myndighetene i Saudi-Arabia ser opprøret i Bahrain og resten av Midtøsten som en trussel fordi de frykter at opprøret vil spre seg til sitt eget land. Det gjør at land som USA som har sterke økonomiske og strategiske interesser i Saudi-Arabia holder en lav profil i forhold til det som foregår i Bahrain. Det får også konsekvenser for resten av Vesten, sier Kjetil Selvik.

Først og fremst er Saudi-Arabia redd for at økt innflytelse for sjia-muslimene også skal styrke erkefienden Irans posisjon, framholder Knut S. Vikør.

I Saudi-Arabia er det kun en liten sjia-befolkning. Små opprørstendenser blant sjiaene har tidligere blitt slått hardt ned på, ifølge Vikør. Sunni-regimet i Saudi-Arabia frykter derfor økt sjia-innflytelse i Bahrain som kan spre seg til et internt opprør også i Saudi-Arabia.

— Man får kanskje inntrykk av at det er store forskjeller mellom sjia- og sunnimuslimene, men det er det strengt tatt ikke. Det finnes ingen dramatiske forskjeller mellom de to retningene, men det har oppstått ulike identiteter i forhold til dem. Siden revolusjonen i Iran i 1979 har forholdet vært preget av voldelige konflikter som har ført til en polarisering mellom sunni-dominerte land som Saudi-Arabia og sjia-dominerte land som Iran, sier historikeren.

Manipulerende regime

Bahrain Center for Human Rights har vært veldig opptatt av å presisere at opprøret i Bahrain ikke er et sjia-opprør, men et opprør på vegne av alle Bahrains innbyggere. Skillet mellom sunni- og sjiamuslimene blir derimot brukt av regimet for å slå ned på opprøret, noe som forsterker skillet mellom de to retningene. Det kan Kjetil Selvik bekrefte.

Fra protestene i Bahrain (foto: Bahrain in Pictures. CC: by-sa)

— I Bahrain har regimet med hjelp fra Saudi-Arabia utviklet en strategi om at minoritetene (sunnimuslimene) må beskyttes mot den «skremmende majoriteten» (sjiamuslimene). I starten var opprøret like mye drevet av sunni- som sjiamuslimer, men da svarte regimet med å beskylde sjiamuslimene for å prøve å ta makten fra sunnimuslimene på oppdrag fra Iran. Ved å fokusere på at dette var et sjia-opprør og ikke et demokratisk opprør, fikk regimet mange sunnimuslimer til å støtte opp om seg, på tross av at de også i utgangspunktet kjempet for demokrati. Slik utnyttes situasjonen, sier Selvik.

Kritisk til norsk taushet

Menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International har lenge jobbet for å sette Bahrain på dagsordenen. I Norge holder Amnesty for øyeblikket på med en underskriftskampanje som har som mål å overtale bahrainske myndigheter til å slippe BCHRs leder Nabeel Rajab ut av fengsel. Rajab er dømt til tre års fengsel for å ha forstyrret offentlig orden og for å ha oppfordret til «ulovlige forsamlinger». Han ble overfalt 6. februar 2012 da han demonstrerte for løslatelse av politiske fanger i Bahrain. Under protesten ble han angrepet av opprørspoliti som slo ham i ansiktet, hodet og ryggen med køller.

— Vi er bekymret over en svært vanskelig menneskerettighetssituasjon i Bahrain, sier Ina Tin, seniorrådgiver i Amnesty International Norge og leder for Amnestys kampanje for ytringsfrihet i Midtøsten og Nord-Afrika.

Hun forteller at Amnesty er svært kritiske til den norske tausheten rundt den uakseptable kneblingen som foregår i Bahrain.

— Motsetningene i Bahrain øker i takt med frustrasjonen, og situasjonen er svært alvorlig. Jeg er skuffet over den lave profilen på kritikken av situasjonen i internasjonal sammenheng. Gulfen er et område Norge kan bli mye mer tydelige på, mener hun.

Tin peker også på hvordan opprørene i Bahrain og Gulf-områdene er ubeleilige for USA og Vesten, og mener det er på tide at norske myndigheter blir mer prinsipielle i saker som dette.

— I et land som Norge hvor man offisielt mener at menneskerettigheter er så viktig, må man tørre å ta opp ubehagelige saker også.

I flere tiår har Bassey engasjert seg for lokalbefolkningens rettigheter i det sterkt forurensede området rundt Nigerdeltaet. Miljøproblemene er forårsaket av en massiv oljeindustri. Oljeinntekter er svært viktig for Nigerias økonomi og står for nesten halvparten av landets bruttnasjonalprodukt. For flertallet av landets befolkning har det svarte gullet derimot blitt en forbannelse – både miljømessig og politisk.

Raftoprisvinner Nnimmo Bassey har tøffe arbeidsforhold i Nigeria (foto: Foto: Siziwe Khanyile)

Kamp om ressursene

I politiske termer har dominansen av olje og gass i nigeriansk økonomi ledet til en snever inntektsbase hvor staten og eliten tar pengene selv. Forsker på demokrati og utvikling ved Universitetet i Bergen Ragnhild Louise Muriaas mener utviklingen er problematisk.

— Regjeringen lever godt på oljen. Selskaper får etablere seg og betaler skatt til regjeringen, men de pålegges ikke strenge nok krav om opprensning innad i området. Det er alvorlig at store internasjonale selskaper samt myndighetene ikke gjør mye mer for å stoppe forurensningen, sier Muriaas.

Den økonomiske veksten som følge av oljeinntektene har i liten grad kommet folk flest til gode. Kampen om ressurser fører i tillegg til intense konflikter i et allerede ustabilt politisk landskap.

Vakler langs en avgrunn

Nigeria er et lappeteppe preget av store politiske spenninger: mellom nord og sør, kristne og muslimer og ulike etniske grupper.

— People’s Democratic Party (PDP), som har styrt siden 1990-tallet, er et politisk kompromiss mellom eliten i nord og sør. Partiet binder landet sammen på tvers av geografiske, religiøse, sosiale og etniske skillelinjer. I dag er det store spenninger i partiet og hvis dette eskalerer kan det fragmentere, for eksempel i en nordlig og sørlig del. Dette er svært skremmende, sier Morten Bøås, seniorforsker ved forskningsstiftelsen Fafo.

Bøås mener Nigeria er en stormakt som står og vakler på leirføtter. Han sammenligner landet med en full mann som går langs en avgrunn.

— I det øyeblikket man tror han skal falle utenfor kanten av fjellet, så finner han balansen igjen og vakler ustødig videre.

Nigerias historie er preget av kupp og militære regimer, før man i 1999 innførte sivilt styre. Siden dette har landet vist en viss demokratisk utvikling. Bøås kaller Nigeria for et semi-demokrati: På den ene siden har landet blitt åpnere for demokratiske verdier, på den andre siden er det fremdeles sterkt preget av korrupsjon og valgfusk.

— Landet har sett en viss positiv demokratiutvikling i den forstand at det holdes regelmessige valg og ikke jukses altfor mye med resultatene. Men valgene er langt fra perfekte grunnet blant annet politisk motivert vold, sier Bøås.

Lederen for en gruppe valgobservatører fra EU beskrev presidentvalget i 2007 som et av de verste de hadde sett, med stemmejuks, vold og tyveri av stemmesedler.

Ytringsfrihet finnes — men kan være farlig å bruke

Ytringsfriheten står relativt sterkt i Nigeria og utviklingen har vært positiv de siste årene, ifølge forskerne.

— Landet har forsåvidt nesten alltid hatt sterke, frie medier, og det har vært mulig for journalister å publisere kritikk mot regjeringen, sier Muriaas.

— Vi har også sett en forbedring rent juridisk med endring av lover. Offentlig informasjon er ikke lengre hemmelighetsstemplet. Nå er det en ny lov som åpner for deling av offentlig informasjon, sier Muriaas.

Selv om mye går i riktig retning, er det langt fra ufarlig å drive kritisk journalistikk i Nigeria.

— I det siste ser man en tendens til at informasjon som ikke er fordelaktig for regjeringsrepresentanter kan føre til straff for den som ytrer det. Politiske grupper som holder til i Nigeria har forårsaket mange voldshandlinger mot journalister, sier Muriaas.

Avgjørende for hele kontinentet

Det er altså i dette komplekse politiske landskapet at Nnimmo Bassey og andre politiske aktivister jobber for å bedre lokalbefolkningens situasjon. Dette er ingen lett oppgave, mener Bøås.

— Både med tanke på at politisk vold er et faktum i Nigeria, men også fordi Bassey jobber innenfor et samfunn der nesten alt er korrupt. Det er omtrent umulig å ikke måtte forholde seg til korrupte institusjoner, sier han.

Nigeria er Afrikas mest folkerike land og en stormakt både militært, økonomisk og kulturelt.

— Det som skjer i Nigeria, hvilken vei og på hvilken måte landet klarer å løse de problemstillingene de står ovenfor politisk og økonomisk, vil være avgjørende for resten av kontinentet. Klarer man å rydde opp i oljeøkonomien slik at den kommer hele befolkningen til gode, og få demokratiet til å fungere skikkelig, kan dette få positive ringvirkninger i resten av Afrika, sier Bøås.

Raftoprisen et viktig signal

Raftoprisen kan være et viktig signal om at omverdenen følger med, mener Bøås.

— Raftoprisen er en streit internasjonal prisutdeling som faktisk kan bety noe. Den går til folk som jobber aktivt på bakken, med reelle mennesker og problemstillinger, sier han.

— Bassey har et godt rykte, han er en kraft for Nigeria. Det er viktig at sånne som ham får oppmerksomhet utenfra. Prisen kan hjelpe personer som Bassey til å få et større selvstendig handlingsrom.

Fakta om demokrati og menneskerettigheter i Nigeria

• Nigeria rangeres som “delvis fritt” i Freedom House sin årsrapport fra 2011. På organisasjonens frihetsindeks scorer landet 4,0 (1 er best, 7 er dårligst).
• Nigeria er kjent for høy korrupsjon. På Transparency International sin korrupsjonsindeks (CPI) scorer landet 2,4, noe som er svært lavt (betyr høy korrupsjon). En rapport fra Global Financial Integrity anslår at landet mistet mer enn 89,5 milliarder dollar i 1970–2008 gjennom ulovlig utførsel av penger, mer enn noe annet land i samme periode.
• Uavhengige aviser kritiserer statens politikk oftere enn før, men det er begrensninger friheten for statlige medier og en tendens til selvsensur i ikke-statlige medier.
• Journalister utsettes for vold og trusler.
• I april i år døde syv journalister som følge av bombeangrep mot flere aviskontorer.

Kilder:

Inge Amundsen: Good Governance in Nigeria – A Study in Political Economy and Donor Support, Norad Report 17/2010.
Freedom House: Freedom in the World, Nigeria, 2011.
Transparency International: Corruption Perceptions Index 2011
Global Financial Integrity: Illicit Financial Flows from Africa: Hidden Resource for Development.

Artikkelen ble først publisert i nettmagasinet Vinkel.

Nnimmo Bassey får Raftoprisen for sin «mangeårige kamp for menneskers rett til liv, helse, mat og vann i en verden preget av komplekse og truende klimaendringer og store miljøødeleggelser», heter det i begrunnelsen (pdf).

Martin Paulsen, leder for Raftostiftelsens priskomité, mener Bassey har en unik måte å vise at klimaendringene også har en menneskerettighetsside.

— Klimaet vårt endres og dette vil få dramatiske konsekvenser for kloden vår. Han viser til at klimaendringene er verst for de med minst ressurser her på jorden. Det er også fint at Bassey peker på de som har ansvar for klimaendringene, som vi i Norge, sier Paulsen.

— Bassey viser hvordan menneskerettighetene gir viktig beskyttelse mot konsekvensene av klimaendringene. Han knytter menneskerettigheter til klima ved å påpeke at klimaendringene rammer verst jordens mest sårbare mennesker, som i tillegg er de som har bidratt minst til problemet.

Nnimmo Bassey i Abuja, Nigeria, august 2012 (foto: Wale Obayanju/ERA)

Bassey er utdannet arkitekt og ble på 80-tallet styremedlem i Nigerias Civil Liberties Organization. I Nigeria har Bassey selv vært vitne til massive ødeleggelser etter oljeutslipp og gassavbrenning i Nigerdeltaet, og har kjempet i årevis for lokalbefolkningens rettigheter.

I 1990 ble han vitne til at nigerianske militære styrker angrep landsbybefolkningen i Umuechem etter et fredelig opprop mot oljeindustriens ødeleggelser.

— Kampen førte til flere titalls drepte og en nedbrent landsby. Dette ble et vendepunkt for Bassey, sier Paulsen.

Ifølge Raftostiftelsen utmerker Bassey seg på tre områder:

• Lokalt i Nigeria var Bassey grunnleggeren av ERA, som han i dag leder. Her har han gjennom en årrekke kjempet for lokalbefolkningens rettigheter i Nigerdeltaet, der olje- og gassinstallasjoner med påfølgende store utslipp ødelegger jordbruksområder, fordriver lokalbefolkning og forurenser luft og grunnvann. Bassey har vært sentral i flere rettssaker, blant annet i en større sak rettet mot skadene av gassbrenning som ble vunnet i Nigeria i 2005.
• Regionalt i Afrika har han siden 1996 ledet Oilwatch Africa, som hjelper lokalsamfunn i Nigeria, Tsjad, Kamerun, Kongo, Ghana og Uganda i kampen mot ødeleggende olje- og gassvirksomhet. Bassey peker på den uretten Afrika har måttet tåle gjennom måten den rike verden har utnyttet kontinentets fossile ressurser på. «Africa needs soil, not oil», sier han.
• På globalt nivå har han siden 2008 ledet den verdensomfattende organisasjonen Friends of the Earth International med datterorganisasjoner over hele verden. Klimarettferdighet er en av organisasjonens viktigste kampsaker.

Klimaforsker Tore Furevik ved Bjerknessenteret for klimaforskning ser klare sammenhenger mellom miljø– og klimautfordringene og menneskerettighetene.

— Klimaendringene truer menneskers rett til blant annet mat og rent vann, sier Furevik.

Ifølge Furevik lever omlag en milliard mennesker allerede i dag på et eksistensminimum når det gjelder mattilgang. Ekstrem tørke er et problem i noen områder, men Furevik peker også på konsekvenser som flom og ras samt malariaspredning i de områdene som blir våtere.

— Dette gjelder spesielt i tropene og subtropene, der størstedelen av verdens befolkning, og størstedelen av verdens fattige, bor. Det er de fattige landene som i dårligst grad vil klare å forebygge og tilpasse seg endringer, spesielt ved ekstremvær som vi så i Haiti, sier han.

Paradokset er velkjent: Mens det er de rike landene som har forårsaket problemene, er det de fattige som blir hardest rammet og som i liten grad kan håndtere dem. Furevik peker på mindre oppmerksomthet rundt klimaspørmålene etter skuffelsen under klimatoppmøtet i København i 2009, og mener politikerne trenger en oppvåkning.

— Vi trenger fokus på miljøarbeid og press på politikerne for å få nødvendige avtaler på plass. I lys av dette er en sånn pris viktig.

Prisutdelingen foregår søndag 4. november.

Artikkelen ble først publisert i nettmagasinet Vinkel.

— Vi har for fyrste gong delt ut prisen til ein person i Sør-Amerika, seier styreleiar i Raftostiftelsen Anne Kloster Holst.

Raftoprisen er sidan 1987 blitt delt ut til personar som kjempar for menneskerettar og rettferd, på ein ikkje-valdeleg måte. Sjølve premien er 10.000 dollar og ei utmerking for innsatsen. Siri Gloppen, leiar for priskomiteen i Raftostiftelsen, håpar at prisen gjev biskopen styrke til å fortsetje vidare med arbeidet sitt.

— Det handlar ikkje om pengepremien, men om det å setje søkelys på den alvorlege situasjonen i heimlandet til Raúl Vera, seier Gloppen.

— Sett vekk i frå dei siste vekene, har det våre lite fokus på dei underliggjande problema i Mexico, fortel ho.

José Raúl Vera López (foto: rafto.no)

Biskopen kjempar for rettvise blant svake folkegrupper i heimlandet. Store delar av folkesetnaden i Mexico lever i ein desperat situasjon i kjølvatnet av omfattande narkotikatrafikk og brutale maktkampar mellom narkobaronar. Prisvinnaren snakkar med uredd røyst mot korrupte personar, som ofte finnast i militæret, politikken og rettsapparatet. Han arbeider for å betre vilkåra til dei utsette og undertrykte. Særleg kvinner og migrantar står sentralt.

Etter mange månaders arbeid er det duka for prisutdeling ved Den Nationale Scene 7. november. Siri Høibo, som er leiaren for studentgruppa i stiftinga, fortel at styret byrja å sjå på dei nominerte allereie i januar.

— Vi brukte seks månadar på å kome fram til vinnaren. Det var mange kandidatar, så vi måtte bakgrunnssjekke dei, forsikre oss om at dei hadde det rette fokuset og finne ut kvar ein pris best kunne hjelpe, seier Høibo.

Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.

“Nasibova får prisen for sin modige og urokkelege innsats for ei fri og uavhengig presse,” lyder pressemeldinga (pdf) frå Raftostiftinga torsdag 24. september.

Til trass for vanskelege arbeidstilhøve og fare for eiga sikkerheit har Nasibova rapportert om korrupsjon og brot på menneskerettigheiter i republikken Nakhitsjevan. Som ein del av Aserbajdsjan er Nakhitsjevan ein isolert og autonom republikk. Ifølgje Raftostiftinga har journalisten Nasibova sjølv opplevd maktmisbruk, korrupsjon og vald på eigen kropp. I si grunngjeving vektla Raftostiftinga sin priskomité viktigheita av Nasibova si kritiske røyst mot myndigheitene i ei årrekkje.

Malahat Nasibova (foto: rafto.no)

“Nasibova har vore ei kritisk røyst mot myndigheitene i 10 år, og ho nektar å gi opp kampen for ytringsfridom,” lyder pressemeldinga frå Raftostiftinga. Vidare legg grunngjevinga vekt på Nasibova si viktige rolle som talerøyr for ei undertrykt lokalbefolkning som lever i frykt: “Nasibova rapporterar om overgrep frå politiet mot vanlege borgarar, kidnappingar av opposisjonelle og angrep på journalistar.”

Korrupsjon og vald

Prisvinnaren har fleire gonger blitt utsatt for vald, og tidlegare i år for drapstruslar. Det var med stor glede Nasibova mottok nyhenda per telefon måndag. Det var Martin Paulsen som overrakte beskjeden på vegner av priskomiteen i Raftostiftinga.

— Det var utan tvil stor glede i heimen då eg ringde, fortel Paulsen og held fram: — Nasibova hadde høyrt om Raftoprisen på førehand då ho kjente til tidlegare prisvinnar Shirin Ebadi frå Iran. Ebadi fekk prisen i 2001 og Nasibova håpar prisen vil ha positive ringverknader.

— Ho håpar at prisen vil fungere som vern mot overgrep frå lokale myndigheiter, seier Paulsen. Vidare tykkjer Nasibova at det er fint å kunne syne hennar tre born at arbeidet ho gjer er verdt internasjonal anerkjenning. Fram til no har borna vore vitne til vald og trakassering.

Journalisten Malahat Nasibova er også menneskerettigheitsaktivist og er leiar for menneskerettigheitsorganisasjonen Democracy and NGO´s (Non Governmental Organisation) Development Resource Center i Nakhitsjevan. Vidare er Nasibova korrespondent for Radio Free Europe/Radio Liberty (RFE/RL) og det uavhengige informasjonsbyrået Turan. Nasibova bur saman med ektefelle og journalistkollega Ilgar Nasibov og deira tre born i Nakhitsjevan.

— Fortjent pris

Informasjonsleiar i Helsingforskomiteen Berit Lindeman har sjølv møtt Nasibova i Nakhitsjevan og var rørt til tårer under pressekonferansen.

— Styresettet i Aserbajdsjan er prega av eit familiedynasti og det ein kan kalle for ei familiebedrift, seier Lindeman.

Den autonome republikken Nakhitsjevan blir styrt med jernhand av Vasif Talibov, og Talibov har nære familierelasjonar til presidenten Ilham Alijev i Aserbajdsjan. Her blir all opposisjon undertrykt og all kritikk av myndigheitene møtt med vald og arrestasjonar. Store delar av folket lever i fattigdom til trass for ressursar innanfor gass og olje. I denne samband kjem Lindeman med ei oppmoding om internasjonalt press mot store selskap som opererar i landet. Vidare understrekar Lindeman at prisen kan fungere som vern mot Nasibova sjølv, men også andre journalistar og kritiske røyster i området.

— Prisen er så fortjent, seier Lindeman.

Sjølve utdelinga av professor Thorolf Rafto sin minnepris vil finne stad på Den Nasjonale Scene i Bergen sundag 1. november klokka 18.00–19.30.

Om artikkelen
Denne artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein (red.anm).

Produksjonen er laget av studentene Daniel Strietzel, Erlend Bjelland og Joar E.M. Klette som ledd i kurset “Manuskripter og medier” ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen.