Men hvor begynner vi? Hva gjør de som satser på dette?

“Computational journalism” og “data journalism”

Jonathan Stray (Interactive Technology Editor hos Associated Press) — en særs teknologisk kompetent mann i nyhetsbransjen, publiserte nylig en leseliste med tittelen a computational journalism reading list. Listen består av en bredt sammensatt samling lenker til tekster om datajournalistikk, visualisering, informasjonsgjenfinning, kryptologi, datastøttet lingvistikk osv. De fleste tekstene er lettere lesestykker som bloggposter, wikipediatekster og tutorialer, men enkelte er hele bøker og vitenskapelige artikler.

I denne leselisten grupperer Stray tekster under overskriften “data journalism”, som en underkategori av computational journalism. Dette er problematisk på norsk. Datastøttet journalistikk brukes ofte for “computational journalism”, og det er fristende å kalle “data journalism” for datajournalistikk, men det er svært lite som skiller disse på norsk. Begrepene er uklare, og også praksisen som skiller de to er en glidende overgang:

Data journalism is obtaining, reporting on, curating and publishing data in the public interest. The practice is often more about spreadsheets than algorithms, so I’ll suggest that not all data journalism is “computational,” in the same way that a novel written on a word processor isn’t “computational.”

Altså; datajournalistikk handler mer om regneark enn algoritmer, mens “computational journalism” rommer alle mulige programvareorienterte tiltak i redaksjonen.

På norsk hadde muligens “algoritmisk journalistikk” eller “programmeringsjournalistikk” dekket bedre for “computational journalism” enn datastøttet, særlig i kontrast til datajournalistikk.

Jeg er usikker på om dette er en fruktbar måte å bruke begrepene på, veldig mange programvareorienterte tiltak for å samle inn data, strukturere og analysere, havner i formater som kan bearbeides i regneark uansett. I praksis kan det dog hende at dette er en fruktbar distinksjon, for det skiller mellom de som kan programmere og de som ikke kan det. Journalister flest programmerer ikke.

Alle som ikke kan programmere kan likevel bedrive datajournalistikk med denne distinksjonen — og hvis vi hopper tilbake til redaktørundersøkelsen: her ligger landet i stor grad upløyd i Norge.

Det som hadde vært nyttig for å komme i gang er innsyn i hvordan andre redaksjoner løser oppgavene.

To caser — en med og en uten programmering

Case 1: data til folket

The Guardians Datablog har en datatung stil. De publiserer ofte, bredt og på en måte som ikke krever programmering. I en nylig bloggpost visualiserer de arbeidsflyten for sin datajournalistikk.

Under slagordet “facts are sacred” deler redaksjonen data i større grad som de formidler kommentarer. Denne strategien er ikke unik for the Guardian. Å publisere data, ofte i form av en tabell, har vært en god strategi også for f.eks. Texas Tribune. Dette er en enkel publiseringsform, og krever intet mer enn interesse og dedikasjon.

Eksempel på verktøy som benyttes er Google fusion tables, Google docs og refine. Hvis målet kun er å publisere data på nett, er det slett ikke mye som skal til. Enkle visualiseringsverktøy for å formidle tallene på en enklere måte finnes også i stadig økende mengder.

Selvsagt publiserer både The Guardian og Texas Tribune mer enn kun data i tabeller i bloggformat. Dataene er første skritt, så kommer visualiseringer, grafer, kart, applikasjoner og artikler på nett og papir. Ved å bruke publikum aktivt henter også The Guardian inn publikums tolkninger, kommentarer og visualiseringer basert på dataene som deles. Det finnes som kjent alltid noen der ute som vet bedre enn journalisten.

Case 2: programmering som metode

The Guardians Prezi-presentasjon gir et innsyn i hvordan data flyter gjennom systemet der. Et liknende innblikk i Chicago Tribunes “news apps team” får vi i videoen Best Practices for Impossible Deadlines fra PyCon 2011. Christopher Groskopf representerer en mer teknologisk front, og programmering brukes gjennom hele den journalistiske arbeidsprosessen, fra innsamling av data til presentasjon. Det spennende med Groskopfs video er de noe utradisjonelle verktøyene og teknikkene som gjengen i Chicago bruker for å lande sakene på deadline. F.eks. at teamet streber mot å servere “applikasjonene” sine som flate filer med så lite som mulig av interaktive features er interessant. Hvordan de takler trafikk på er også spennende. For deg som er en selv, eller forstår en programvareutviklers språk, så anbefales denne videoen på det varmeste:

Gjengen hos Chicago Tribune deler imponerende mye kunnskap og kode i bloggen sin, på blog.apps.chicagotribune.com og Github. Åpenhet og delingskultur står tydelig sterkt i denne subkulturen av programvareutvikling, Groskopfs presentasjon viser også hvordan dette er nyttig for alle.

Med utgangspunktet at vi har data (no.ckan.net, data.norge.no, offentlighetsloven, …) er det veldig mange retninger å gå. Listen over nyhetsapplikasjoner inneholder mange gode eksempler.

Selv er jeg svak for kartløsninger, og synes Patrick Cains arbeid hos Toronto Star, særlig “map of the week”, er forbilledlig. Dette krever forresten heller ikke programmering i utgangspunktet, men kan selvsagt utvides og kombineres i mer avanserte applikasjoner.

Hva som er begrensningene med programmering som metode, er et spørsmål helt avhengig av kontekst. Det som er sikkert er at dette er en mangelvare, og kompetansen kan brukes i ulike områder i en nyhetsredaksjon. Fra research, til analyse, presentasjon og automatisering — mulighetene er mange.

Vi har et lite, eksklusivt knippe programmerende journalister i Norge, og mengden er også begrenset i utlandet. Potensialet er langt større enn innsatsen som settes inn. Carpe diem.

Redaktørene nøler imidlertid med å satse (se egen artikkel). De jeg har bedt kommentere undersøkelsen, peker på at datajournalistikk er ressurskrevende og at andre satsinger prioriteres nå. Men et annet hinder står også i veien: Datajournalistikk er et nytt felt, og få redaksjoner har kompetansen som trengs. Den er sammensatt — den klassiske journalistiske tilnærmingen må fusjoneres med programmering, presentasjon og visualisering og forståelse for statistikk og metode.

Uten kunnskap om statistikk vil det fort gå galt når data skal presenteres. Her gir undersøkelsen grunn til ettertanke og selvransaking, for på dette punktet er journalister flest temmelig blanke, mener redaktørene. 53 prosent er helt enig i en påstand om at journalister er for dårlig skolert i statistikk og metode til å få mening ut av og formidle komplekse data. 35 prosent sa seg litt enig i påstanden.

De jeg intervjuet om undersøkelsen, som redaktør for VG Nett Espen Egil Hansen, har gjort seg tilsvarende erfaringer.

— Men vi redaktører må ta på oss et visst ansvar her. Det handler om hvem vi henter inn og hva vi vektlegger. Men at det blir stadig større behov for denne typen kompetanse, er riktig. Det gjelder ikke bare den nye datajournalistikken, men hele journalistikken, sier Hansen.

Han trekker fram økonomisk journalistikk som eksempel: Feltet begynner å bli svært komplisert, og uten dypere kunnskap er det vanskelig for journalister å gjøre en god jobb.

Pål Nedregotten, leder for produktutvikling i A‑pressen Digitale Medier, tror også at statistikk- og metodekompetanse er mangelvare blant journalister flest.

— Det er ikke mattehodene som tiltrekkes av journalistikken, sier han.

Fire fasetter av datajournalistikk

Evne til analyse av data er sentralt, men altså ikke den eneste typen kompetanse datajournalistikken trenger.

— Det krever å sette sammen mange forskjellige typer kompetanse. På design, statistikk, programmering og journalistikk, fire områder som går inn i det å utvikle gode løsninger. Jeg tror nok at det finnes anslag til kompetanse rundt om, men jeg tror ikke det er så veldig utbredt. Hvis det hadde vært det, så hadde vi hatt flere gode eksempler, sier Jostein Ryssevik, daglig leder for analyseselskapet ideas2evidence.

Ryssevik har selv samarbeidet med medier og undervist journalister i statistikk og datavisualisering. Han mener redaksjoner som mangler kunnskap om statistikk og metode går glipp av noe viktig.

— Det er muligheten til å utnytte hva som kan ligge av interessante observasjoner i statistiske data. Jeg tror avisene overser mulighetene av mer grunnleggende artikler og featurestoff som kan bygge på statistisk materiale. Stort sett er min erfaring med aviser og det å formidle denne stofftypen at hvis det ikke har en nyhetsverdi på sekundet, så gjør de ingenting ut av det. Det handler litt om hvilken kunnskap de har om kvantitativ informasjon, sier han.

Datajournalister under utklekking

Både Hansen og Nedregotten konstaterer at det er et fåtall hoder i journalist-Norge som i dag kan skilte med den sammensatte kompetansen på datajournalistikk.

— Det er ikke mange som jobber med denne typen journalistikk. Selv om det er lett for redaktører å se potensialet, er det ikke så lett å se arbeidsmengden som skal til. Vedkommende vet kanskje ikke hvor han skal lete etter folk som kan gjøre jobben, sier Nedregotten.

Redaktørene må se etter folk som beveger seg i grenselandet mellom teknikk og journalistikk, mener Hansen i VG Nett. I hans egen redaksjon har de nå en nyhetsdesigner som jobber i team med en programmerer. Sammen kombinerer de graving i datamateriale med presentasjon.

— Det begynner å komme programmerere og nyhetsdesignere med genuin interesse for journalistikk, folk som kommer fra den tekniske siden. Men jeg tror ikke det finnes mange der ute ennå. Det er ingen skole i dag som utdanner slike, sier Hansen.

Vil helst gjøre det selv

Hvordan har så redaktørene tenkt å bygge opp kompetansen som trengs for å kunne produsere mer god datajournalistikk, prosjekter som kan havne på listen over nyhetsapplikasjoner? Av undersøkelsen går det fram at de fleste ønsker å ha denne kompetansen i eget hus, eller i det minste i samarbeid med andre redaksjoner.

Samtidig synes det å åpne seg et visst marked for eksterne leverandører. Noen selskaper som spesialiserer seg på dataanalyse og ‑journalistikk finnes allerede. En av ti redaktører vil basere seg kun på eksterne, mens 27 prosent vil kjøpe inn eksterne tjenester i tillegg til egen kunnskapsoppbygging.

Uansett virker det som en rimelig tolkning at redaksjoner vil måtte benytte seg av både kurstilbud, rekruttering og eksterne leverandører for å bygge datajournalistisk kompetanse.

Datamateriale

• Se alle data fra undersøkelsen og last ned i ulike formater (csv, xls).
• Datakilder.no: Materialet er også registrert på datakildeportalen datakilder.no. Alle kan registrere datasett på dette nettstedet.

Datajournalistikk dekker ulike typer prosjekter. I undersøkelsen har vi presisert dette som “interaktive tjenester/presentasjoner på nett og sammenstillinger av data”.

Redaktørene mangler ikke tro på potensialet i datajournalistikk, viser svarene. 83 prosent sier seg helt eller litt enig i en påstand om at denne formen for journalistikk har et stort publikumspotensial. Enda flere er enig i denne påstanden: “Datajournalistikk kan få fram innsikter om samfunnet som tradisjonell journalistikk ikke klarer”. Her sier ni av ti redaktører seg helt eller litt enig.


— Potensialet ligger i at vi på digitale plattformer kan presentere og gjøre utdrag av data på måter som ikke er mulig på papir. På nett kan vi i større grad rette oss inn mot enkeltbrukere, mens på papir må en skrive på en slik måte at det når ut bredt, sier Espen Egil Hansen, redaktør for Norges største nyhetsnettsted VG Nett.

Pål Nedregotten er leder for produktutvikling i A‑pressen Digitale Medier. Han mener vinklingen av databaserte prosjekter avgjør om de når et publikum eller feiler.

— Generelt er det de prosjektene som forteller oss noe om samfunnet vi lever i, enten på mikro- eller makronivå, som er interessante. Det kan være alt fra værvarslene, som Yr har demonstrert med all mulig tydelighet at det er stor publikumsinteresse for, til det vi nå ser med open source-prosjektet Fiks gata mi, som nettopp er blitt lansert i Norge. Veldig mange slike ting har en åpenbar publikumsinteresse — gjort riktig, sier Nedregotten.

Han tror redaksjoner vil erfare at de må lære av slike eksempler for å nå et publikum med datastøttede prosjekter. Det innebærer å tenke journalistisk også om data.

— Jeg tror at veldig mange databaserte tjenester kommer til å feile. En av de viktigste erkjennelsene for åpne data og datastøttet journalistikk er at dette dreier seg like mye om journalistisk vinkling som det gjør i enhver redaksjonell sak.

Det ligger et stort publikumspotensial i det at folk elsker å sammenligne seg med andre, mener Jostein Ryssevik, daglig leder i ideas2evidence, et selskap innen dataanalyse og rådgivning.

— Enten det er å sammenligne hva ting koster i sin egen kommune med en annen kommune, eller noe annet — hele tankegangen rundt å sammenligne seg selv med andre er det god dekning for å si at er stoff som interesserer folk. Der åpner jo kvantitativ informasjon og statistikk uante muligheter. Hvis man også kan begynne å tilby mer interaktivitet så leseren selv kan få grave litt, så er det noe som kan stimulere til mer bruk av den formen for journalistikk, sier Ryssevik.

Bare et mindretall vil satse. Hvorfor?

Et overveldende flertall av redaktørene mener altså at datajournalistikk gjort på riktig måte både kan bidra til å løse medienes samfunnsoppdrag bedre og trekke publikum. Dermed kan det virke noe paradoksalt at et mindretall i undersøkelsen vil satse på denne typen journalistikk det neste året. Bare en av ti sier de vil prioritere å satse på datajournalistikk, mens 31 prosent vil strekke seg til begrensede forsøk.

Hva skyldes denne vegringen? Både ressurser og kompetanse trekkes fram som hindringer av de jeg har bedt om å kommentere undersøkelsen.

— Dette dreier seg om noe så enkelt som kostnader versus inntekter. Dette er ikke direkte inntektsdrivende og det går direkte på utgiftsbudsjettet. Vi har gjort en del slike prosjekter, og nå er vi heldigvis godt stilt med egne ressurser, men de er ikke gratis. Det går fort ukevis på å bygge en god tjeneste. Markedet er slik nå at hvis man ikke har en klar inntektsmodell som gjør at du får tilbake de pengene du har investert i det, så taper datastøttet journalistikk i favør av andre ting som har en klar inntektsmodell, sier Nedregotten.

Espen Egil Hansen peker på ett område hvor kostnadene har falt kraftig: Verktøy for dataanalyse og ‑presentasjon som man for få år siden måtte betale dyrt for, er nå tilgjengelig gratis på nett. Det koster imidlertid fortsatt tid å utvikle datajournalistiske prosjekter.

I VG Nett begynner datajournalistikk å bli ganske viktig, ifølge Hansen. Et eksempel er politiundersøkelsen avisen gjorde i høst.

— I saker som politiundersøkelsen får vi tilgang til et stort datamateriale. Så jobber vi for å få til interessante utdrag fra det. På felt etter felt er det nå slik at vi jobber med store datamengder, sier Hansen.

Han mener at NRK er en annen redaksjon som satser på omtrent samme nivå som VG, men ellers er ikke datajournalistikk en integrert del av norske redaksjoners arbeid, vurderer han.

— Jeg tror fortsatt det er relativt lite kompetanse i redaksjonene på å nyttiggjøre seg datamengder. Alle skjønner at her burde vi gjøre noe, men i hverdagen ansetter vi heller en til på sporten.

Ryssevik peker på at mediene på utviklingsfronten nå er veldig opptatt av å produsere utgaver tilpasset det voksende lesebrettmarkedet. Dette skaper muligheter i neste omgang selv om de ikke prioriterer datajournalistikk nå.

— Datastøttet journalistikk og muligheten for å skape interaktivitet åpner seg enormt når de først er kommet over på lesebrett. Det må være den slags ting som rettferdiggjør et nytt medium — som kan få brettutgaven til å skille seg fra papirutgaven og kanskje også nettutgaven. Med brettene og den nye teknologien bør man få en helt ny giv for alt rundt datastøttet journalistikk, og særlig visualisering og interaktivitet siden mediet innbyr så til de grader til det, sier Ryssevik.

Må fortsatt kjempe for tilgang til data

For å kunne lage datajournalistikk må man ha tilgang til data, og særlig offentlig sektors data er interessante som råstoff. Mer oppmerksomhet om offentlige datas verdi har ikke løst alle tilgangsproblemer. For eksempel sier 42 prosent av redaktørene at “forretningsmessige hensyn” oppgis av offentlige virksomheter som årsak til å avslå innsyn i data. Personvernhensyn er den avslagsårsaken redaksjonene møter oftest.

I undersøkelsen sier også 73 prosent av redaktørene seg enig i en påstand om at offentlige virksomheter ikke vil gi fra seg data som vil sette dem i et dårlig lys.

Espen Egil Hansen ønsker seg en tydeligere åpenhetsholdning hos offentlige myndigheter.

— Meteorologiske data og kartdata er områder hvor offentlig informasjon burde komme befolkningen til gode — og ikke minst norsk næringsliv. Jeg etterlyser en meroffentlighetsholdning fra myndighetene også på dette feltet. Det bør være slik at data i utgangspunktet bør kunne brukes videre. Det må være helt spesifikke hensyn som taler for at data holdes tilbake — som personvern, sier Hansen.

Også Pål Nedregotten trekker fram at manglende tilgang til data hindrer utviklingen av datajournalistikken, men han er ikke sikker på at mediene ville utnyttet dataene hvis de fikk tilgang.

— Noen av oss har lenge argumentert for tilgang til offentlige data. Nå som tilgangen begynner å komme, er min grunnleggende frykt at vi ikke vil være i stand til å utnytte dataene fordi vi ikke har ressursene, sier han.

Dermed kan en komme i den situasjon at det er andre aktører enn mediene som går foran i å utvikle tjenester basert på offentlige data. Til en viss grad skjer det allerede.

— Datajournalistikk er ikke en del av det journalistiske prosjektet anno 2011. Det finnes noen gode norske eksempler, men de står ikke i kø. Det blir opplevd som en risikosport å gå i gang med et stort prosjekt som går ut på å hente ut data og knytte det til et journalistisk prosjekt. Det er slående at Fiks gata mi er open source og helt på siden av medie-Norge, selv om det tjenesten tar opp er noe som påvirker hver og en der de bor, sier Nedregotten.

Et annet eksempel er Skoleporten, en visualisering av data fra de nasjonale prøvene i grunnskolen som er utviklet av Even Westvang. Dette prosjektet er gjort på fritiden.

— I disse prosjektene er det enkeltpersoners entusiasme fordi det er noe de bryr seg om som er utløseren. De har ikke noe økonomisk insentiv, så det er mye entusiasme som er årsaken til at vi får prosjekter vi kan snakke om.

Datamateriale

• Se alle data fra undersøkelsen og last ned i ulike formater (csv, xls).
• Datakilder.no: Materialet er også registrert på datakildeportalen datakilder.no. Alle kan registrere datasett på dette nettstedet.