– Driver du gjøn med islam?

– Jeg føler ikke at jeg driver gjøn med islam. Men islam er jo den store elefanten i rommet, ikke sant? Veldig mange er sånn: «Kan man tulle med det her?», «kan det få konsekvenser?». Jeg tuller mye med islam, men jeg tuller ikke like mye med de andre fem store.

Han lener seg frem og trommer med fingrene på bordet. Terje og regissør Per-Olav Sørensen diskuterte lenge om de også skulle ta alle de «smale». – Men det blir så far out. Scientologi, for eksempel. Krigsguden Xenu som plantet et menneske i vulkanen for millioner av år siden, det er så absurd at det er vanskelig å lage vitser på det.

– Grunnleggeren L. Ron Hubbard var jo Sci-Fi-forfatter. Jeg ser for meg at det var litt sånn: «Hvis jeg kommer på en syk idé, kan jeg få folk til å tro på det?», og plutselig står Tom Cruise der og bare «ah, this – this is for me!», sier Terje og ler.

Han mener det er viktig å tulle med islam. Hvorfor? Folk er bekymret fordi få vet noe om religionen, og nordmenn klarer ikke å skille mellom en moderat muslim og en salafist, eller en radikal konservativ. – Før Oslo-premieren inviterte vi teologisk fakultet til førpremiere. Enstemmig blant de muslimske var responsen at endelig – noen som tuller med det – men med respekt.

Terje Sporsem mener det er viktig å tulle med islam. Foto: Thea Kristin H. Johannessen

– Om vi gjør det nok, vil folk etter hvert bli vant til det. I stedet for å si «nå tar vi rennafart og sparker opp den døra knallhardt, klart vi skal tulle med Mohammed på våre vestlige premisser», så prøver jeg heller å dytte opp døra litt og litt.

Terje knipser karakteristisk med fingrene mens han forklarer.

– La dem se at, vet du hva, det er ikke så farlig. Jeg tuller med Mohammed, men også Dalai Lama, Buddha, Jesus og Moses. De er jo profeter hele gjengen!

Musikk, suggererende lyder og tungetale

– Hva tror du får folk til å tro?

– Jeg tror… Jeg skjønner godt hvorfor det ble til. Folk levde i gjørme uten medisiner, og dødeligheten var enorm for tusen år siden. Tanken på at én dag, når jeg drar herfra, kommer jeg til en bedre plass – det hjelper.

Terje slår ut med armene. Religion er også til for å ha regler å leve etter. – Man får en slags kontroll, sant. Folk sier jo «uten tro vil du miste det moralske kompasset».

De mange norske som har konvertert og dratt ned til IS, har gjort det av en grunn, tror Terje. En manglende farsfigur, problemer med narkotika, problemer generelt i livet. Så har de blitt tilbudt en løsning. – Det burde være en ordentlig wake-up call for det norske samfunnet. Vi har ikke apparatet til å plukke opp utskuddene. De som blir fanget opp av disse profetens Ummah-folka sier at du føler deg som en bror, de tar vare på deg, gir deg det du trenger, og så videre.

– Jeg har vært på møte i pinsemenigheten. Det er musikk, suggererende lyder, tungetale… Du blir dratt med, og tenker at det fellesskapet de har vil man gjerne bli en del av om man føler seg utenfor.

«Dette (religion, red.anm.) er en tematikk som er veldig viktig. Jeg har levd og åndet for religion i to år nå, og kona begynner å bli litt lei», sa Terje til Vesterålen Online i fjor.

– Jeg ser alt av foredrag og filmer, og hun er sånn «kan vi ikke bare se noe Adam Sandler-drit i stedet?». Det er klart at å ligge på senga og lese Bibelen ikke er den største turn on’en når hun kommer inn og er helt «heeeya, Terje», og jeg sier «åh, vent litt, skal bare bli ferdig med Salmenes bok!», sant…

Terje hadde en drøm om å bli troende. Besteforeldrene var indremisjonskristne – skikkelig kristne. Hos dem ble han holdt bønn for og lest for fra Bibelen blant bilder av Jesus og engler.

– Jeg husker jeg prøvde veldig å bli en del av det de hadde for å glede dem. Jeg oppsøkte barnekor, speider og alt som har et religiøst bakteppe, men jeg fikk aldri den åpenbaringen i det hele tatt. Jeg begynte stort sett bare å le. Jeg har aldri hatt et tomrom som må fylles av en gud.

Ingen kompromisser med ytringsfriheten

– Hvor går grensa mellom ytringsfrihet, humor og religiøs sensibilitet?

Terje lener seg fremover og folder hendene i en knyttneve foran seg. Når man snakker om humor og religion, skal man liksom alltid «sprenge ei grense», sier han. Denne problemstillingen har de diskutert mye.

– Men etter jeg ble drapstruet selv, har ytringsfriheten vært ekstremt viktig for meg. Det var ikke bare radikale islamister, det var kristne nordmenn som sendte meldinger og liksom «hold kjeft, blir det et nytt terrorangrep nå, så er det du som har skylda».

Etter drapstruslene har ytringsfrihet blitt et viktig tema for Sporsem. Foto: Thea Kristin H. Johannessen

– Gode nordmenn mener vi bare skal bøye hodet vårt for totalitære ideologier som sier «gjør som vi sier, eller så dreper vi dere».

Han lener seg tilbake og tar en liten pause.

– Vi må huske at det er tusenvis av nordmenn som har gitt livet for at vi skal kunne gjøre akkurat dette. Tulle med politikk, ledere og religion, ha ytringsfriheten vi har. Det å gå på kompromiss med det, det gjør jeg ikke. Det mener jeg er å spytte på grava til de som har gitt livet for vår ytringsfrihet.

Som humorist må man takle mange forskjellige meninger. Spesielt dersom man beveger seg inn på et ømt tema som religion, og portretterer og spiller Mohammed på scenen.

I hvert fall om man lager en musikkvideo om skjulte homofile følelser for lederen av IS.

Som teaser til Religion publiserte Terje «My Bagdaddy» på YouTube, hvor IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi fremstilles som skaphomofil mann. De to går blant annet på romantisk pikniktur i parken, mater hverandre med sushi, slikker hverandres fingre og flørter. Videoen tok av i utlandet.

Drapstrusler og PST

– Jeg våknet til så mange notifikasjoner, meldinger og ubesvarte anrop. The Independent hadde skrevet sak. Det kom inn meldinger som: «Lions of the Kalifat, let’s go to Norway and find this fool», sant. Jeg hadde aldri blitt drapstrua før, det var veldig bisart.

Hvilke tanker gjør man seg da rundt egen sikkerhet? Terje rister svakt på hodet.

– Jeg er ganske lugn på det, altså. Jeg tar jo radikale islamister ordentlig, henger dem ut som ganske tilbakestående… De kan sikkert bli sure, men…

Han smiler lurt og smeller til med kebabnorsk aksent.

– Jeg tenker du skal ha rimelig lite på agendaen om du tenker «je ska ta han der je, skalla komikern, han Terje Sporsem!»

– Jeg bare satser på at de har gjort såpass lite research at de tar feil og går etter han Dagfinn Lyngbø i stedet…

Terje tok steget og ringte til Politiets sikkerhetstjeneste. I andre enden var det som om noen hadde hatt et veddemål.

– Jeg sa: ja hei du, det er Terje Sporsem, og de bare «ja, DER ringer du, ja». Vi snakket om alt fra hjemmesikkerhet til aldri å åpne døren uten at du vet hvem det er. Det er en absurd følelse å være komiker i 2017 og å måtte forholde seg til sånt.

Burde man da være modig for å drive med sånn humor i dag? Nei, synes Terje – humor er subjektivt. Det noen synes er supermorsomt, kan andre synes er altfor drøyt. Dette er balansegangen han jobber med hver gang.

– «Nå tuller du med Moses, at han stod og prata med en brennende busk. For meg er det viktig, for jeg har en gang snakket med.. En bjørk, i Fyllingsdalen», ikke sant. Folk har også egne opplevelser.

– Jeg har avfunnet meg med at jeg ikke kan tilfredsstille alle. Men de største kritikerne er de som aldri har sett showet. Etter at jeg gjestet Lindmo og pratet om hvor mange Gud dreper i Bibelen, da bare… Det RANT inn med meldinger. Det var så mye hatmail fra Sørlandet!, sier Terje. Han vrir seg i sofaen og gliser stort.

Foto: Thea Kristin H. Johannessen

– Tror du IS har humor?

Humor handler jo om referanser, forklarer han. Dette ler vi av i Norge, eller i Bergen, eller i Oslo. Noe ler man vel også av i Raqqa? Han tar en slurk av kaffen og nikker.

– Jeg er overbevist om at de har masse humor. Sikkert humor som er siiiinnsyykt drøy. Terje drar på ordet.

– Jeg tror at når… Når IS-folk møtes: «Åh, så du al-Baghdadi i dag, eller? Hæ? SÅ du at den kjortelen bare hadde hengt seg opp i trusa, eller?». De må jo ha sånn hverdagshumor. Også noe sånt som «jeg sku halshugge en i dag vettu, også fikk jeg ikke til på første forsøk! Haha!».

Et selvpålagt tabu

– Det er vel viktig med humor, uansett hvor eller hvem man er?

– Altså, hva hadde vi vært uten humor? Vi har evnen til å le av situasjoner som er så jævla mørke. Det elsker jeg ved mennesket, vi evner å vri kjipe situasjoner til noe som kan bli gøy for oss i ettertid. Det er jo sånn at tragedie + tid = humor, sant.

Terje har en hel bolk i showet med Mohammed. Han åpner med «Mohammed er profeten over alle profeter i islam».

– Det blir så stille i salen. Det er så deilig å kjenne på den halvkleine stemningen. Da er det morsomt å snakke om det på en måte som gjør at folk blir sånn «åh, jammen, ja, dette er jo kjempegøy».

– Ja, for det er litt tabu det, å tulle med sånt?

Terje nikker ivrig. Han flytter seg energisk rundt i sofaen. For mange er det tabu å tulle med religion. Særlig islam, noe han mener er litt selvpålagt.

– I vår uvitenhet er vi redd at ingen muslimer eier humor. Mange har en sterkere tro enn den vanlige nordmann, men veldig mange er ganske avslappa. Vi skal tørre å tulle med det så lenge vi ikke spotter noen – det er de ikke så begeistret for.

Han synes også det egentlig er ganske inkluderende. 

– Det hadde nå vært kjempeekskluderende å ikke tulle med islam! Jeg tar alle de seks store av en grunn. Kan ikke vi bare være en gjeng, også tuller og ler vi med hverandre. Da blir vi alle «one big happy family».

Selv om det teknisk sett dreide seg om et forbud mot strandantrekk som er ute av takt med allmenn moral og sekularitet (laïcité), eller til hinder for sikkerhet og hygiene, har det i praksis kun blitt håndhevet mot kvinner i såkalt islamsk klesdrakt, som for eksempel hijab, og har dermed gitt ny giv til debatten om muslimers stilling i det franske samfunnet.

Foto: Francois Schwarz cbn

Den berømte strandpromenaden i Nice: I år åsted for både dødelig terrorangrep og burkinidebatt.

Burkiniforbudet inngår imidlertid i en lengre strid, eller forhandling, om hvordan islam skal praktiseres i Frankrike, og om muligheten for å forene ulike identiteter, som muslim og borger av den franske republikken. Samtidig sier den oss noe om den politiske og intellektuelle situasjonen i landet. For det første kan debatten sies å gjenspeile en splittelse mellom liberale, kosmopolitiske intellektuelle i Paris på den ene siden, og konservative krefter i sør og nord på den andre; den viser også hvordan idéer som tidligere var forbeholdt den ytre høyresiden i økende grad sirkulerer i den offentlige debatten.

I denne teksten skal jeg derfor ta for meg den konkrete bakgrunnen for forbudet, og se på hvordan det forholder seg til presidentvalget i 2017 og debattklimaet i Frankrike.

Laïcité og feminisme

Argumentasjonen som lå til grunn for forbudet var todelt. For det første var den basert på den franske sekularismen, laïcite, dvs. de sekulære prinsippene som har ligget til grunn for den franske republikken siden 1905, med et strengt skille mellom religion og offentlige institusjoner. Det har vært argumentert for at det å bære religiøse symboler i det offentlige rom er en markering som på sikt vil kunne true Frankrikes sekularitet. Imidlertid omfatter laïcité primært staten og dens representanter, mens det selvsagt er full religionsfrihet, og enhver borger er fri til å gi uttrykk for sin religion i det offentlige rom, så lenge det ikke truer allmenn orden. Bruken av religiøse symboler er likevel til en viss grad regulert, selv om det i hovedsak er islamske symboler og bekledning som har vært gjenstand for forbud.

I 2004 ble det innført et forbud mot bruk av tydelig religiøse symboler som hijab, kipa, og store kors i den offentlige skolen, med begrunnelse i at det dreier seg om mindreårige, og i prinsippet om at skolen er et sekulært rom. Heldekkende slør (burka/nikab) ble i 2010 forbudt å bære i det offentlige rom i Frankrike, for eksempel på gaten eller kollektivtransport, og knyttes til et generelt forbud mot maskering i det offentlige rom.

Bilde fra reportasje i France24 om burkinidebatten. (skjermbilde: france24.com)

Lovene ble innført på bakgrunn av en mangeårig debatt om tildekking, men debatten er langt fra avsluttet. Statsminister Manuel Valls (Parti socialiste) er blant dem som ønsker et forbud mot hijab også på universitetsnivå. Denne tolkningen av laïcité kritiseres imidlertid av andre på venstresiden. Edwy Plenel, tidligere sjefredaktør i Le Monde og grunnlegger av det venstreorienterte nyhetsnettstedet Mediapart, påpeker for eksempel hvordan burkiniforbudet inngår i en tradisjon av retthaversk og overdreven sekularisme, og økende muslimhets.

For det andre ansees burkini av mange som et kvinneundertrykkende klesplagg, og som spydspiss for en reaksjonær og farlig versjon av islam. Denne argumentasjonen er utbredt blant mange feminister, uten at de nødvendigvis ønsker noe lovforbud. Denne debatten gjenspeiler også en dyp og økende splittelse i den franske kvinnebevegelsen, mellom på den ene siden en klassisk fransk feminisme, som er opptatt av sekulære verdier, og sterkt kritisk til blant annet hijab og andre former for tildekking; og på den andre siden en nyere, feministisk bevegelse, som er inspirert av post-kolonial teori. Denne siste gruppen påpeker at muslimske kvinner ofte opplever en to- og tredobbel undertrykkelse; i kraft av sitt kjønn, men også knyttet til religiøs/etnisk tilhørighet og sosioøkonomisk status. I den første leiren finner vi blant annet journalisten og forfatteren Caroline Fourest, som er kjent, og til dels omstridt, på grunn av sine bøker om religiøs fundamentalisme, enten det gjelder katolikker eller muslimer. De siste årene har hun imidlertid fokusert spesielt på islam. Selv om hun er mot et forbud, mener hun det er viktig å ta tydelig avstand:

Enhver som er en smule feministisk, eller bare bekymret over radikaliseringen, vil føle ubehag ved å bade ved siden av kvinner i burkini. Å gå med den fundamentalistiske badedrakten på stranden er det samme som å si til andre at de er uanstendige, eller at du er besatt av deres halvnakenhet. Slitsomt. Når man går på stranden er det for å slappe av, ikke for å få andres psykologiske problemer eller ideologiske overbevisning rett i fleisen. Hvis noen er så lite komfortabel med egen kropp, og vil være anstendig, kan man bare la være å bade offentlig, og heller finne et mer anstendig sted… som et privat basseng, eller sitt eget badekar (Fourest, 2016).

Erfaringene til dem det faktisk gjelder, nemlig de tildekkede kvinnene, har dessverre i liten grad kommet frem i offentligheten, men blant dem som generelt er skeptiske til tildekkingsforbud finner vi for eksempel aktivisten Zhor Firar, fra nettstedet Contre-attaque(s). Hun påpeker at kampen om tildekking har en lang historie i fransk offentlighet, ikke bare til debattene om hijab og nikab på 2000-tallet, men helt tilbake til kolonitiden. Da inngikk kampen om slør og tildekking av kvinnekroppen i en ideologisk kamp mellom kolonimakten og de koloniserte, noe som blant annet ga seg uttrykk i postkort med erotiske fremstillinger av algeriske kvinner på begynnelsen av 1900-tallet, og offentlige seremonier på slutten av kolonistyret hvor algeriske kvinner kastet sløret, ledsaget av franske militære og andre dignitærer.

Propagandaplakat mot tildekking av kvinner brukt av den franske hæren i Algerie på slutten av 1950-tallet. Tekst på plakaten: “Er De ikke vakker? Kast sløret!” (kilde: Slate.fr).

Terrorfrykt og høyredreining på Rivieraen

Forbudet må selvsagt også sees i lys av den spente stemningen på Côte d’Azur etter attentatet i Nice 14. juli, og den politiske konteksten lokalt og nasjonalt. I motsetning til det mer kosmopolitiske og liberale Paris, er den franske Rivieraen et konservativt område, hvor høyresiden står sterkt. Sør-Frankrike, og spesielt regionen Provence-Alpes-Côte d’Azur (PACA) er et område hvor Front National (FN) historisk har gjort det bra, helt siden 80-tallet. Ved regionalvalget i fjor var Marion Maréchal Le Pen, Jean-Marie Le Pens barnebarn, FNs førstekandidat, og selv om hun ikke vant, er det likevel en viktig og sterk region for FN.

Også høyresiden i partiet Les Républicains (LR, tidligere UMP) gjør det godt i dette området, og når det nå nærmer seg primærvalg i høyrepartiet, og presidentvalg i 2017, kan det være et gunstig tidspunkt å profilere seg på islamkritikk. Således legger også tidligere president Nicolas Sarkozy seg på en hard linje, etter nylig å ha lansert sitt kandidatur til LRs primærvalg. Han tar til orde for et utvidet forbud mot synlige religiøse symboler, om nødvendig gjennom grunnlovsendring eller folkeavstemming. Høyresiden i Les Républicains legger seg dermed på en retorikk og politisk tematikk som tradisjonelt var forbeholdt Front National, og det kan dermed være grunn til å bekymre seg for at fremmedfiendtlige ytringer vil kunne få mer rom i fransk offentlighet.

Selv om venstresiden i hovedsak er kritisk til burkiniforbudet, har spesielt statsminister Valls lagt seg på en offensiv linje, hvor han støtter de lokale myndighetene, men tar avstand fra nasjonal lovgivning på feltet. Han er også generelt for en mer restriktiv linje overfor tildekking. Det finnes imidlertid en splittelse i regjeringen på dette saksområdet, da utdanningsministeren Najat Vallaud-Belkacem (Parti socialiste) har vært tydelig på at myndige personer selv må kunne bestemme påkledning innenfor lovens grenser, og i tillegg har påpekt at burkinidebatten står i fare for å alminneliggjøre rasistiske ytringer.

Debatten som aldri vil dø

Noe av det mest slående med burkinidebatten, både i Frankrike og i Norge, er i hvilken grad tilsynelatende marginale fenomener som burkinien kan komme til å påvirke den offentlige debatten fremover. Omfanget av burkinibrukere er antakelig helt marginalt, men griper inn i en større debatt om hvordan vi skal leve sammen. I en situasjon med unntakstilstand i Frankrike, og et stadig mer polarisert debattklima etter attentatene, er det imidlertid bekymringsfullt om partiene legger seg på en enda mer innvandringskritisk retorikk, og dersom forestillingen om at muslimsk og fransk identiteter ikke er forenlige, får fotfeste.

Referanser

Firar, Zhor (16.03.2016). “Le «dévoilement» des femmes, une longue histoire française”. Contre-attaque(s). Pour en finir avec l’islamophobie.

Fourest, Caroline (16.08.2016). À propos du burkini et du grotesque. Huffington Post France.

Gombin, Joël (2012). Le Front national en Provence-Alpes-Côte d’Azur. In. Delwit, Pascal (red.). Le Front national. Mutations de l’extrême droite française. Brüssel: Editions de l’Université de Bruxelles, pp.191- 209.

Plenel, Edwy (14.08.2016). «Un vêtement comme les autres»…

Nancy Herz (20) ble katapultert inn i den store norske offentligheten i april i år etter en kronikk i Aftenposten: «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå», skrev hun. Etter kronikken har hun vært masse i avisene og på radio og TV.

Herz har hatt forbilder. Men hva er det som gjør at hun selv har tatt til orde? Og hvordan opplever hun, som ung kvinne med innvandrerbakgrunn, ytringsfriheten i Norge? Heies hun fram? Hvor mye plages hun av hatefulle ytringer, rasisme og sexistisk hets?

Betydningen av Amnesty

Engasjementet til Herz begynte for fem år siden i Amnesty i Haugesund, hvor hun vokste opp etter at foreldrene hennes flyttet fra Libanon til Norge da hun var seks måneder gammel. Hun ble raskt gruppeleder i Amnesty lokalt, begynte å skrive i Haugesunds Avis og ble fast spaltist der i 2014.

Kronikken om skam var første gang Herz skrev noe som virkelig ble lagt merke til nasjonalt. Forrige måned møtte hun Hadia Tajik, og dagen etter at dette intervjuet fant sted, skulle hun møte Audun Lysbakken på Stortinget sammen med Sofia Srour og Amina Bile.

Srour fulgte opp kronikken til Herz med et innlegg, og Bile skrev følgende i Aftenposten etter innleggene til Herz og Srour: «Det er en viss risiko i å skrive om dette, men det er en risiko jeg er villig til å ta. For om Sofia og Nancy kan, hvorfor kan ikke jeg?»

For Herz var engasjementet i Amnesty viktig. Det viste henne at det nyttet, at hun kunne gjøre en forskjell.

– Før Amnesty visste jeg ikke at man kunne engasjere seg på denne måten, at man kunne gjøre en konstruktiv forskjell og se resultater. Og før jeg skrev mitt første leserinnlegg i Haugesunds Avis, som handlet om Vest-Sahara, visste jeg ikke at man kunne være med på å påvirke samfunnsdebatten.

Plagsom og frekk i kjeften

– I kronikken skriver du om at jentene «står opp og trosser våre ‘egne’». Hvem er «våre egne»?

– «Våre egne» er foreldregenerasjonen vår og andre i miljøet. Folk som ser ut som oss, men som ikke har de samme verdiene som oss, og som prøver å holde oss nede.

Herz understreker at hun selv har vært privilegert. Foreldrene hennes har blitt presset av øvrig familie og venner og kjente. De andre kan for eksempel si at de ikke lar døtrene sine reise alene, og at foreldrene hennes heller ikke bør tillate det. Andre har kritisert hvordan Herz går kledd. Men så har hun også hatt lærere og foreldre av venner som har sagt til foreldrene at det ikke er farlig å være en del av det norske samfunnet. Det er noe mange foreldre trenger å høre, mener hun, for det å være norsk betyr ikke at man mister sin egen kultur.

– For meg handler ikke ytringsfrihet om å være frekk eller å motarbeide familien min, men om å øke takhøyden i mitt eget liv, sier Herz.

Hun er imidlertid sikker på at hvis hun hadde vokst opp i Oslo, om det var i et irakisk, pakistansk eller libanesisk miljø, så ville mange flere ha ment at de skulle ha noe å si i livet hennes.

– Jeg kjenner mange arabiske jenter som er redde for hva andre arabiske jenter vil si. Det er en skummel tendens. Vi er redde for hverandre, når vi alle bare vil leve i fred, forteller hun.

– I Aftenposten-kronikken skriver du at det finnes en idé om en «perfekt, arabisk jente». Hvordan er den perfekte arabiske jenta?

– Hun er religiøs, dydig, og hun blir sett, men ikke hørt. Og hun gjør det som foreldrene synes er riktig. Når jeg møter folk i Libanon, hender det at de spør meg: «Hvorfor må du diskutere alt?» De synes jeg er plagsom og frekk i kjeften.

– Bor flere i familien din i Norge?

– Nei, kun mor, far og søsken. Takk og pris for det, legger hun spøkefullt til.

Gud er en «douchebag»

– Har foreldrene dine forsøkt å presse deg til å være en perfekt arabisk jente?

– Nei og ja. Den første gangen jeg skrev om at jeg har sluttet å tro på islam og meldt meg inn i Human-Etisk Forbund, spurte pappa meg om jeg egentlig trengte å fortelle det til alle. Han syntes ikke det var noe problem at jeg var blitt ateist, men at jeg sa det helt åpent, og han ville gjerne at jeg ikke skulle si det til familien min i Libanon, særlig ikke til besteforeldrene mine.

Ut i offentligheten: Nancy Herz og Sofia Nesrine Srour i intervju på TV 2. (skjermbilde fra tv2.no).

– Srour sa, i en samtale med deg på TV 2, at mange mener hun er for vestlig når hun har på seg hijaben på feil måte eller ytrer feil ting. Har du opplevd at noen sier at du er «for vestlig»?

– Ja. Jeg har hørt at jeg er PR-kåt fordi jeg vil ha en klapp på skulderen fra hvite folk og kjendiser, og jeg har blitt anklaget for å synes synd på meg selv fordi jeg er en ateist.

– Hvorfor brøt du med islam?

– Da jeg var yngre, var jeg veldig religiøs. Jeg husker en sommer i Libanon da jeg ville gå med hijab, men ikke fikk lov av foreldrene mine. Da sommeren var over, var jeg ferdig med hijaben. Etter hvert syntes jeg ikke at troen var logisk, og jeg syntes ikke at gud var en grei fyr. Jeg hadde ikke lyst til å tro på en gud som dømmer homofile og hater kvinner. Hvis noen kunne vist meg gud, slik gud er beskrevet i de religiøse skriftene, ville jeg tatt en alvorsprat med ham. Han er en «douchebag». Han må ta seg sammen. Tro fungerer uansett ikke for meg. Jeg hater moralske regler, og jeg vil helst ikke å bli fortalt hva jeg kan gjøre eller ikke gjøre. Man trenger ikke religion for å være et godt menneske.

– Hvilke reaksjoner har du fått på at du har sluttet å tro?

– Foreldrene og søsknene mine tar det fint, men de er bekymret for at jeg skal bli truet eller hatet fordi jeg sier det offentlig, og de vil gjerne at jeg ikke skal si det til folk i Libanon. Jeg deler likevel ting jeg skriver på Facebook. En libanesisk fyr jeg kjenner, skrev faktisk til meg at han var stolt av meg. Da ble jeg overrasket. Jeg trodde han ville si at jeg kom til å havne i helvete. Ellers har jeg fått kommentarer fra folk som tror at jeg er imot religion. Men folk må få ha troen sin i fred. Jeg synes bare at gud er en drittsekk, men ikke at religiøse er drittsekker.

Tåler ikke dritt fra noen

– Etter Aftenposten-artikkelen skrev en til deg på Facebook at du er en «hore», at artikkelen din var «kvalmende» og at du «lar menn sikle» etter deg. Hvordan er det å få slike tilbakemeldinger?

– Jeg får også høre at jeg er Satan, og jeg har vurdert å ta Satan til mellomnavn, ler Herz.

– Blir du berørt?

– Jeg synes den seksualiserte tilbakemeldingen er verst, og den som angriper familien min for ikke å ha oppdratt meg skikkelig. Når dritten bare går ut over meg, er det lettere, den tar jeg ikke på alvor. Men uansett hva folk skriver, så legger jeg meg ikke ned og gråter.

– Du blir ikke deprimert?

– Når jeg har en dårlig dag, leser jeg ikke kommentarfeltene. Da går det inn på meg.

– Når man først begyn­ner å begrense ytrings­fri­he­ten, blir mange av vur­de­rin­gene vans­ke­lige og skjønns­mes­sige, sier Nancy Herz. (Foto: Vincent Hansen)

– Har du opplevd trusler?

– Heldigvis ikke. Men jeg orker ikke å høre på hat. Når det er et fremmed nummer som ringer, tar jeg ikke telefonen. I stedet sender jeg en SMS og spør hva det gjelder. En periode opplevde jeg dessuten ukentlige anonyme oppringninger klokken to om natten hver natt til mandag. Så når jeg legger meg, skrur jeg av lyden på telefonen.

– Du er veldig aktiv på sosiale medier, både Twitter og Facebook. Hvordan opplever du det?

– Det er slitsomt noen ganger. Når jeg må skrive på «to-do-listen» min at jeg skal svare på kommentarer på Twitter og Facebook, så er det ikke noe sunnhetstegn. Men sosiale medier er ikke bare en boble. Fordelen med å skrive der, er at man blir hørt av flere, og at ting jeg skriver gjerne blir plukket opp av andre og større medier. Man får større påvirkningskraft ved å bruke sosiale medier fornuftig.

– Kan du ikke bare ignorere folk som skriver negative kommentarer?

– Hvis de bare skriver dritt, så ignorerer jeg dem. Det var en religiøst konservativ jente som skrev til meg at ateister egentlig ikke finnes og at jeg bare var PR-kåt. Da svarte jeg ikke. Men en annen jente lurte på hvorfor jeg trodde jeg kunne skrive på vegne av alle jenter. Selv gikk hun med hijab og var stolt av det. Da fortalte jeg at jeg er tilhenger av friheten til å bruke hijab, og at jeg skrev i kronikken at vi er skamløse jenter «enten vi går i miniskjørt, hijab, bukse, skjørt, burka eller nakne.»

– Er det i sum mest positivt eller negativt å ytre seg på sosiale medier?

– Det er mest positivt. Det er en grunn til at jeg blir beskyldt for å være avhengig av Facebook.

– Alle disse forsøkene på å kontrollere deg: Kuer de deg, eller gjør de deg mer ivrig?

– Nei, jeg blir ikke kuet. Jeg blir forbannet, smeller hånden i bordet og snakker enda høyere. Jeg tåler ikke dritt fra noen lenger.

Større manko på gutter

– Hvordan opplever du å bli tatt imot av den bredere offentligheten i Norge, altså redaktører, journalister, politikere og andre debattanter?

– Jeg har blitt overraskende godt tatt imot. Jeg blir hørt, og folk bryr seg om det jeg snakker om. «Skamløshetens tid» fungerer også veldig bra som begrep. Folk kjenner seg igjen i det.

– Er det vanskelig å komme på trykk eller til orde i mediene?

– Nei. Jeg har skrevet ganske mye, er fast spaltist i Haugesunds Avis og når jeg har sendt ting til Aftenpostens Si;D‑spalte, har det kommet på trykk. Da jeg skrev om skamløshetens tid, måtte jeg vente en uke før det kom i avisen. Det syntes jeg var litt lenge, ler Herz.

– Er det en fordel eller ulempe å være en ung kvinne med libanesisk bakgrunn?

– Fordelen er at man blir hørt, og det er mange jenter som deltar i debatten i dag, selv om jeg håper at jeg blir hørt fordi jeg kommer med et budskap, ikke fordi jeg har mørkt hår og kan arabisk. Ulempen er at det er mange unge jenter med innvandrerbakgrunn som ikke tør å ytre seg. Likevel er det andre grupper man også må tenke på: I dag er det heller manko på gutter. Og en av de konservative religiøse jentene som skrev til meg på Facebook, opplevde at hun selv aldri kom på trykk. Idealet i skamløshetens tid kan ikke være at alle skal bli enige, men at de skal bli hørt.

Venstresiden har dullet

– Hva betyr det for deg når stemmer som Shazia Sarwar skryter av deg på Twitter, eller når vanlige arabiske jenter forteller deg på Facebook at det du skriver er «helt rått»?

– Sistnevnte betyr mest av alt. Svar fra vanlige arabiske jenter som har opplevd de tingene jeg skriver om, viser at dette ikke bare er min kamp. Det er vår felles kamp både som individer og som samfunn.

Igjen understreker Herz hvor heldig hun selv er.

– Halvparten av det problemet jeg selv kunne ha hatt, ligger igjen i Libanon fordi slekten min er der, og jeg vokste opp i Haugesund, hvor det ikke er noen innvandrerklikk slik som i Oslo. Det er mange jenter i Norge som opplever problemene med sosial kontroll mye mer alvorlig enn meg.

– Hva med at folk som Sarwar skryter?

– Det er veldig viktig å få støtte fra majoriteten, enten det er Sarwar, Tajik, Khan, Namra Saleem eller den «hvite» majoriteten, som Sigrid Bonde Tusvik, som også delte kronikken min. Det gir moralsk støtte og sprer budskapet til en stor målgruppe. Men den aller beste tilbakemeldingen jeg kan få, er at noen tør å heve stemmen fordi jeg gjør det, slik som Amina Bile skrev om.

– Politikere som Hadia Tajik og Audun Lysbakken inviterer deg og de andre skamløse jentene til møter. Hva betyr det?

– Møter med politikere er en mulighet til å sørge for at engasjementet blir til konkret politikk. Jeg vet at også Abid Raja fra Venstre og Oslo Høyres Kvinneforum har engasjert seg.

– Du opplever altså at politikerne er oppmerksomme på problematikken?

– Absolutt. Men venstresiden har i en periode dullet litt for mye med folks følelser og vært redde for ikke å krenke folk. Selvfølgelig skal vi ikke krenke for å krenke, men når noe er galt i en kultur, så må vi si fra. Ellers blir vi selv en del av problemet og en del av den tause majoriteten.

– Har venstresiden i større grad enn høyresiden vært en del av den tause majoriteten?

– Nei. De som står langt ute på høyresiden og bedriver rasisme, er like ille som de som står langt ute på venstresiden og ikke tør å si noe. Nå er det enkeltpersoner i ulike partier, som Audun Lysbakken, Hadia Tajik og Abid Raja, som tar tak i temaet. Det er bra, for vi trenger en felles kamp.

Vi må støtte hverandre offentlig

– Får du i sum flest positive eller negative tilbakemeldinger?

– Jeg får flest positive tilbakemeldinger. Men jeg pleier å spøke med at de tilbakemeldingene som veier tyngst, ikke er dritten, men konstruktiv kritikk. Da må jeg jo gå i meg selv og tenke.

– Er det en fare for at du blir så lei av negative tilbakemeldinger at du slutter å engasjere deg?

– Nei. Når jeg har hatt en dårlig dag, tenker jeg at jeg ikke gidder mer. Men det kommer aldri til å skje. Jeg gir meg ikke.

– Du sa på TV 2 at negative tilbakemeldinger «gjør at mange ikke tør å ta del i samfunnsdebatten». Hva vil du si til dem som ikke tør?

– At det ikke er så farlig. De negative tilbakemeldingene viser at du gjør noe riktig. Hvis de konservative blir sure fordi du skriver om frihet, så gjør du noe bra. Men det viktigste er ikke å si noe til de som ikke tør, men til samfunnet: Det nytter ikke å være tause og bare tenke på at dere støtter de som våger seg utpå. Dere må si det offentlig. Vi må støtte hverandre som samfunn, og folk må støtte hverandre privat. Av og til blir jeg lei meg, da er det viktig å ha noen å ringe til.

– Får du mest dritt fra «dine egne» eller fra for eksempel høyreekstreme?

– Det er en fin balanse, men kanskje litt mer fra konservative muslimer. En gang jeg kritiserte en konservativ kristen jente som var imot homofilt ekteskap, fikk jeg faktisk mest hat fra konservative kristne som mente at jeg var intolerant og krenket jentas ytringsfrihet.

Grense ved trusler eller oppfordring til vold

– Regjeringen har lansert en erklæring mot hatefulle ytringer. Har du selv opplevd hatefulle ytringer?

– Nei, det har jeg ikke. Da jeg var liten, kalte medelever meg på skolen utlending og «brunt blod». Da kjente jeg meg som en ekskludert utlending. Men som eldre har jeg ikke opplevd hatefulle ytringer.

– Hvordan bør samfunnet håndtere hatefulle ytringer?

– Hvis ytringene er trusler eller oppfordrer til vold, er jeg tilhenger av lovregulering. Men jeg mener at man ikke skal bruke lover til å dømme hatefulle ytringer. Det betyr ikke at man aksepterer ytringene. Det bør være lov til å si at man hater utlendinger, men det er selvfølgelig ikke greit. Det viktigste vi kan gjøre er å drive på med holdningsarbeid.

– I mai ble en mann dømt for å kalle Haddy N’jie for en «halvape» og «jævla nigger». Er det bra?

– Jeg kjenner ikke detaljene i saken, men selv om ytringen er rasistisk, er jeg veldig usikker på om jeg synes han burde bli straffet for den. Uansett må han konfronteres, og han bør få beskjed om hvorfor det ikke er innenfor å skrive slikt. Rommet for ytringsfrihet må være stort, det har jeg vært opptatt av lenge. Når man først begynner å begrense ytringsfriheten, blir mange av vurderingene vanskelige og skjønnsmessige, og da er det vanskelig å vite hvor man til slutt setter grensene for hva som er lov. Selv mener jeg at ytringsfriheten må strekke seg til det punktet hvor man truer med eller oppfordrer til vold.

– Er alt snakket om hatefulle ytringer overdrevet?

– Nei, det er veldig mange som blir utsatt for hatkriminalitet og truet og banket opp, og det er bra at regjeringen arbeider mot hatefulle ytringer. Men det må være lov til å si forkastelige ting. Det er forskjell på å si at «jeg hater alle ateister» og at «fordi du er ateist, skal jeg drepe deg», og det er viktigere med holdningsarbeid enn straffereaksjoner.

Samtidig reiste rapporten og debatten i etterkant også mange nye spørsmål: Avhenger for eksempel takhøyden for kritikk av religion av hvilken form den har og hvilken religion kritikken rettes mot? Og er det forskjell på kritikk av religion og kritikk av konkrete grupper av troende, som muslimer eller kristne?

Dette er noen av spørsmålene vi stilte da vi høsten 2015 gjennomførte en ny befolkningsundersøkelse om hvor grensene går for hva som kan ytres og ikke ytres i norsk offentlighet.

Aksept for krenkelser

I debatter om ytringsfrihet fremheves det frie ord som avgjørende for å kunne rette kritikk mot statsmakt og religiøse autoriteter, mens bildet gjerne blir mer komplisert når det er snakk om kritikk eller krenkelse av enkeltindivider og grupper.

Vår undersøkelse viser at dette gjenspeiles i befolkningens holdninger. Mens 46 prosent svarer at de aksepterer ytringer som kritiserer etniske minoriteter i offentligheten, svarer 70 prosent at de aksepterer kritikk av religion.

Spørsmålsformulering: «Nedenfor følger noen påstander om ytringsfriheten. For hver påstand ber vi deg markere hvor enig eller uenig du er». a) Utval­get ble delt til­fel­dig i to, respon­den­tene tok bare stil­ling til én av påstan­dene. OBS: Se note om metode nederst i artikkelen.

Figur 1 viser også at befolkningen gjør forskjellige vurderinger når ytringsfriheten settes opp mot beskyttelse av henholdsvis religiøse minoriteters sikkerhet, og religiøse menneskers følelser. I sistnevnte tilfelle veier ytringsfriheten tyngst hos et klart flertall. Vi merker oss også den tydelige forskjellen i aksept for ytringer som håner og som kritiserer religion.

Selv om rommet for kritikk av systemer og institusjoner er større enn for tilsvarende kritikk av personer og grupper, er det likevel ikke slik at negative ytringer om religiøse grupper og minoriteter gjennomgående oppfattes som uakseptable. Men vi finner at det er av stor betydning om slike ytringer kan virke «krenkende» eller «nedsettende». Figur 2 viser aksepten for henholdsvis krenkende og nedsettende ytringer på ulike arenaer på tvers av hvilke grupper det spørres om. Vi ser at det er betydelig større aksept for krenkende enn for nedsettende ytringer uansett arena, og at når det gjelder krenkende ytringer ligger aksepten på over 60 prosent på tvers av grupper.

Når det gjelder krenkende ytringer er aksepten høyere når ytringer fremsettes i nyhetsmediene enn i sosiale medier og i kommentarfelt. For øvrig er et interessant funn at det ikke er veldig store forskjeller i aksept for krenkende ytringer om ulike grupper. For eksempel aksepterer et flertall av befolkningen at ytringer som kan oppleves krenkende på muslimer (54 prosent), innvandrere (60 prosent) eller kristne (60 prosent) fremsettes i nyhetsmediene (ikke vist i figuren).

Utvalget ble delt tilfeldig i to, respondentene tok bare stilling til enten krenkende eller nedsettende ytringer. Spørsmålsformulering: «Her er en liste over ulike typer nedsettende ytringer. På hvilke arenaer mener du slike nedsettende ytringer bør aksepteres?» / «På hvilke arenaer mener du følgende typer ytringer bør aksepteres, selv om noen opplever dem som krenkende?». OBS: Se note om metode nederst i artikkelen.

Funnene er interessante i lys av det siste årets debatt om «krenkelsestyranniet», der det å fremstå som krenket har blitt omtalt som en måte å begrense andres ytringer på. Mange ser ut til å mene at krenkelser er noe ulike grupper må tåle. Over 70 prosent mener enten at krenkende ytringer er akseptable eller de svarer på oppfølgingsspørsmål at det å ytre dem ikke bør få noen konsekvenser. Blant de som svarer at det bør få konsekvenser, er sosiale reaksjoner det mest fremtredende, men et mindretall ønsker også mer formelle reaksjoner, som fellelse i Pressens Faglige Utvalg for redigerte medier, samt utestengelse fra sosiale medier hvis ytringen er fremsatt der. Støtten til å gi bøter eller fengselsstraff er marginal.

Betinget aksept for krenkende karikaturer

Et metodisk problem i studier av holdninger til ytringsfrihet er at spørsmålsstillingene gjerne forblir på et abstrakt nivå, noe som øker faren for målefeil. I studien stilte vi derfor også konkrete spørsmål om hvorvidt media bør publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende på henholdsvis jøder, kristne og muslimer. Tabell 1 viser fordelingen når det gjelder karikaturer som kan virke krenkende på jøder, kristne og muslimer hver for seg.

[table id=3 /]

Vi ser av figuren at om lag 15 prosent mener at media overhodet ikke bør publisere karikaturtegninger som kan oppleves som krenkende av noen av gruppene. Dette betyr imidlertid ikke at befolkningen gir en uforbeholden aksept til publisering, og graden av aksept varierer etter hvem karikaturen kan tenkes å krenke. Karikaturer som kan virke krenkende på kristne skilte seg ut som den typen karikaturtegninger det var mest aksept for å publisere uforbeholdent. 48 prosent valgte dette alternativet. Når det gjelder muslimer og jøder var befolkningen noe mer varsomme: 39 prosent mente at karikaturer som kan oppleves krenkende av muslimer bør publiseres uforbeholdent, mens 43 prosent sa det samme om karikaturer som kan virke krenkende på jøder.

At det generelt er en større aksept for krenkelse av kristne enn av muslimer og jøder, henger antakelig sammen med at kristne i hovedsak er del av majoritetsbefolkningen og har en tilknytning til det som inntil nylig var statsreligionen i Norge. Muslimer og jøder utgjør religiøse minoritetsgrupper i Norge og at folk utviser større varsomhet overfor krenkelse av disse gruppene, er kanskje ikke så overraskende. At mange uttrykker en viss varsomhet, synes i hvert fall klart.

Hvorfor varsomhet?

Det kan være mange grunner til at folk uttrykker en varsomhet i spørsmålet om publisering av potensielt krenkende karikaturtegninger. I undersøkelsen stilte vi derfor et åpent spørsmål om begrunnelsen for at mediene burde publisere krenkende karikaturer eller være restriktive. Resultatene fremgår av figur 3.

Spørsmålsformulering: «Du svarte at pressen ikke bør publisere eller at de bør være varsom med å publisere. Hva mener du er den viktigste grunnen til at pressen ikke bør publisere slike karikaturtegninger?». OBS: Se note om metode nederst i artikkelen.

Blant de som svarer at mediene bør være restriktive med å publisere, eller at de ikke bør publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende overhodet, er de viktigste grunnene at noen kan føle seg krenket, såret, fornærmet eller lignende (42 prosent), og at publiseringen kan føre til vold og represalier (27 prosent). Både hensynet til religiøse minoritetsgruppers følelser og en frykt for konsekvensene av publisering, er med andre ord til stede i mange folks vurdering av om krenkende karikaturtegninger bør trykkes.

Spørsmålet ble også stilt til et utvalg journalister. Her mente nesten ingen at mediene ikke burde publisere karikaturtegninger i det hele tatt. Blant de av journalistene som mente man måtte være restriktive, ser vi at “mening og nyhetsverdi” er den klart viktigste grunnen og at begrunnelsene “unngå å støte” og “fare for vold og represalier” tillegges mindre vekt. Dette skiller seg klart fra synspunktene til befolkningen i dette spørsmålet, og skyldes antakelig at journalister og redaktører er tettere på denne problemstillingen i sitt daglige virke.

Studiens bidrag

Hvordan man vil oppfatte disse funnene vil avhenge av normativt ståsted i ytringsfrihetsdebatten. Noen vil hevde at enhver (selv)begrensning er et sykdomstegn for ytringsfriheten, mens andre vil hevde at de grensedragningene vi finner snarere handler om en nødvendig vekting av prinsipper og verdier. Dette underbygges av at de vurderingene befolkningen gjør i stor grad henger sammen med politisk ståsted, innvandringssyn og grad av religiøsitet. Religiøse personer og personer med positivt innvandringssyn uttrykker for eksempel en mer utstrakt varsomhet enn det andre gjør, mens personer som er kritiske til innvandrere og innvandring oftere enn andre uttrykker større aksept for hånende og nedsettende ytringer om minoritetsgrupper.

Foto: Adolfo Lujan cbnd

Støttemarkering for Charlie Hebdo i Madrid 7. januar 2015, dagen da redaksjonen i bladet ble angrepet av islamistiske terrorister. 12 mennesker ble drept og 11 skadet.

Styrken ved en undersøkelse av den typen vi har gjennomført her, er at vi får innsikt i hvor den norske befolkningen oppfatter at grensene bør gå for utvalgte ytringer. Dette kan gi viktige innspill i debatter som for øvrig domineres av personer i eliteposisjoner. Gjentatt over tid gir slike studier et bilde på hvorvidt folks holdninger til ytringsfriheten endres i takt med en tiltagende polarisering av ytringsfrihetsdebatten, eller om vi snarere vil se et voksende skille mellom folk og elite i synet på hva som kan og bør ytres i norsk offentlighet.

Mer informasjon om metodebruk i undersøkelsen

Figur 1: Alle forskjeller er statistisk signifikante p≤0,01 (kjikvadrat). Spørsmålsformulering: «Nedenfor følger noen påstander om ytringsfriheten. For hver påstand ber vi deg markere hvor enig eller uenig du er». a) Utval­get ble delt til­fel­dig i to, respon­den­tene tok bare stil­ling til én av påstan­dene. Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning (oppgitt n er uvektet).

Figur 2: Alle forskjeller mellom krenkende og nedsettende ytringer er statistisk signifikante, p≤0,01 (t‑tester). Utvalget ble delt tilfeldig i to, respondentene tok bare stilling til enten krenkende eller nedsettende ytringer. Spørsmålsformulering: «Her er en liste over ulike typer nedsettende ytringer. På hvilke arenaer mener du slike nedsettende ytringer bør aksepteres?» / «På hvilke arenaer mener du følgende typer ytringer bør aksepteres, selv om noen opplever dem som krenkende?». Respondentene ble bedt om å vurdere ytringer rettet mot henholdsvis religioner, innvandrere, kristne som gruppe/muslimer som gruppe (split sample), lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) og politikere. Figuren viser gjennomsnitt for disse gruppene. Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning. Uvektet antall (n) er ca 1000 per for hver type ytring.

Tabell 1: Respondentene ble tilfeldig delt inn i seks grupper, som fikk spørsmål om aksept for karikaturtegninger som kan virke krenkende (generelt), krenkende på kristne, krenkende på muslimer, krenkende på jøder, krenkende på kristne, muslimer og jøder, i tillegg til en kontrollgruppe som kun ble bedt om å ta stilling til svaralternativene. Forskjellen i uforbeholden og betinget aksept for publisering mellom de som fikk spørsmål om kristne og de som fikk spørsmål om muslimer er statistisk signifikant, p≤0,05 (t‑tester). Spørsmålsformulering: «De siste årene har det vært mye diskusjon om publisering av karikaturtegninger i pressen. Gitt at en karikatur kan virke krenkende på (…), hvilken av påstandene under er mest i tråd med din mening?». Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning. Uvektet antall (n) er ca 330 per gruppe.

Figur 3: Respondentene ble bedt om å begrunne åpent hvorfor de svarte at mediene bør være restriktive med å publisere- / ikke publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende. De åpne svarene har blitt kodet i samlekategorier. Spørsmålsformulering: «Du svarte at pressen ikke bør publisere eller at de bør være varsom med å publisere. Hva mener du er den viktigste grunnen til at pressen ikke bør publisere slike karikaturtegninger?». Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning. Uvektet antall (n) er 770 (befolkning) og 387 (journalister).

– Demokrati og respekt for grunnleggende menneskerettigheter kan aldri bli en realitet uten kvinners deltakelse. For hvordan kan et land kalle seg demokratisk når halvparten av befolkningen er glemt?

På forsommeren var Ebadi i Bergen i forbindelse med en paneldebatt i regi av Raftostiftelsens kvinnenettverk, der Ebadi er en av bidragsyterne. Temaet for debatten var nettopp hvorfor kvinner i muslimske land er så sterkt underrepresentert i samfunnslivet. Vox Publica møtte Ebadi til intervju i etterkant av arrangementet.

– Misbruker islam

Shirin Ebadi har kjempet for kvinners rettigheter i hjemlandet i flere tiår. Selv bor hun i eksil i USA, og peker på den mest åpenbare forskjellen mellom den vestlige verden og muslimske land som Iran:

– Den viktigste forskjellen er at man i Iran har mange, mange lover som diskriminerer kvinner. La meg gi deg noen eksempler: En mann kan gifte seg med fire kvinner på samme tid, og uten noen grunn skille seg fra dem igjen. For kvinner er det så å si umulig å skille seg. Når en kvinne gifter seg med en mann, må hun ha hans tillatelse for å kunne reise noe sted. Hvis jeg og min bror hadde blitt angrepet på gaten, og begge hadde brukket beina, ville erstatningen broren min fikk vært dobbel så stor – og dette er bare noen få eksempler.

Shirin Ebadi: Kvin­ner skal få ta sine egne beslut­nin­ger. (foto: Lene Risholt Thorbjørnsen)

Hun forteller at alle lovene ble innført etter revolusjonen i 1979 da ayatollah Ruhollah Khomeini returnerte til Iran etter flere år i eksil for å rydde vekk all opposisjon, og gjennomføre den islamske revolusjonen.

Og hun vet hva hun snakker om. Hun hadde vært president for Teherans byrett i fire år da revolusjonen kom, og hun og alle andre kvinnelige dommere enten fikk sparken eller ble tvunget til å gå av.

– Dessverre har de misbrukt islam i religionens navn for å undertrykke kvinner. Vi kan ikke en gang nyte de minste rettigheter, sånn som hvordan vi vil kle oss. Kvinner i Iran er fratatt rettigheten til å gjøre sine egne klesvalg, alle må gå med sjal – selv om de ikke er muslimer.

Friheten til å velge selv

Ebadi vant Raftoprisen i 2001, og for 12 år siden ble hun tildelt fredsprisen som første muslimske kvinne. Siden den gang har hun engasjert seg i en rekke viktige spørsmål, og blant annet har hun med klar tale vært imot et forbud mot hijab.

– Jeg har alltid trodd på frihet, og jeg tror på at kvinner skal få ta sine egne beslutninger. Ingen, familie eller myndigheter, har rett til å tvinge en kvinne til å dekke til håret sitt — eller tvinge henne til å la være .

Ebadi synes det er viktig å fremheve at niqab, som dekker alt utenom øynene, etter hennes vurdering er forbudt innen islam. Hun forteller at niqab er en tradisjon fra Afrika og andre områder med ekstrem hete, men sakte men sikkert er det blitt et instrument for å undertrykke kvinner.

– I islam, når en kvinne drar til Mekka, har hun ingen rett til å dekke til fjeset sitt. Mitt spørsmål er hvorfor hun da skal være nødt til å gjøre det i en annen by, når det er ulovlig for henne å gjøre det i den helligste byen? Når du ber, har du heller ikke lov til å dekke til ansiktet ditt. Hvorfor kan da en mann si til sin kone at hun må dekke til ansiktet sitt når de skal ut å spise? Dette er imot den islamske tro.

Fundamentalisme en reaksjon på ydmykelse

– Dette er din tolkning av den islamske tro. I Norge pågår det stadig en debatt, særlig blant unge muslimer, om islam kan tolkes på ulike måter. Flere unge ser ut til å helle mot det konservative. Hva tenker du om dette?

– Islam, som en hvilken som helst annen religion, har mange ulike tolkninger. Én kristen kirke aksepterer abort, en annen gjør ikke – men de følger begge samme religion. Jeg beklager, men sånn er det også med muslimer.

Hun viser til at i et muslimsk land som Saudi-Arabia får ikke kvinner lov til å kjøre bil, mens i muslimske land som Indonesia og Bangladesh kan kvinner nå så langt som til å bli statsminister.

Selv tror hun på at for at man skal forhindre misbruk av religion i politikk, må man skille de to. Hun kaller seg sekulær i politisk forstand.

Shirin Ebadi er fortsatt sterkt imot Muhammed-tegningene. (foto: Lene Risholt Thorbjørnsen)

– Hvis unge muslimer i Norge tenderer mot å bli fundamentalister, er det en reaksjon på noe. Det er en reaksjon på den ydmykelsen som de har følt på, sier Ebadi.

For henne er det åpenbart at den første generasjonen med innvandrere som kom til Europa er veldig takknemlige for de mulighetene samfunnet har gitt dem. Hun mener de er glade for å gjøre hvilke som helst slags jobber, men at barna deres – født i Europa, som har gått på europeiske skoler, som ser på seg selv som meg og deg,som europeiske – de tillater ikke diskriminering. Ikke diskriminering på grunnlag av hudfarge, foreldrenes aksent, eller hvor mye penger de har.

– Denne ydmykelsen fører dem mot fundamentalismen. På samme måte som man ser at denne ydmykelsen har ført til at unge afroamerikanere i USA trekker mot gjengmiljøer. Dette er realiteten. Hvis vi vil hindre at dette fortsetter å skje, må vi respektere hverandre mer. Vi må respektere mangfoldet, og aldri dømme noen på grunnlag av deres eiendom eller rikdom.

– Ingen har rett til å skape fiendskap

Ebadi vet akkurat hva hun skal si og når hun skal si det. Det er ikke vanskelig å skimte dommeren i henne, og hun nøler aldri når hun svarer. Dette er vel kanskje også noe av grunnen til at denne kvinnen er både elsket og hatet – over hele verden.

Det vakte stor oppmerksomhet da Ebadi i 2010 uteble fra seremonien til en tysk mediepris i protest. Prisen hadde blitt tildelt karikaturtegner Kurt Westergaard. Westergaard tegnet den mest kontroversielle av Muhammed-karikaturene som ble publisert i Jyllands-Posten 30. september 2005.

– Hvorfor valgte du å utebli i protest?

– Fordi jeg er sterkt imot det Westergaard gjorde. Men jeg vil gjerne forklare hvorfor.

Hun bruker lang tid på dette temaet, nok fordi hun er redd for å kunne misforstås. For Ebadi er det viktig å understreke at ytringsfrihet har sine begrensninger. Begrensninger som ikke er bestemt av lokale lover, men etter en internasjonal menneskerettighetsstandard. (red.anm: Se merknad nederst i artikkelen).

– Menneskerettighetskonvensjonen sier at ytringsfriheten er for alle, men ingen har rett til å utbre tanker om krig, eller skape fiendskap på grunnlag av religion eller nasjonalitet. Det er forbudt.

I henhold til disse internasjonale standardene, mener Ebadi, vil det ikke være noe problem å publisere en karikatur av profeten Muhammed i et land der majoriteten er muslimer.

– Fordi det ikke legger opp til fiendskap, eller skader minoriteten i befolkningen.

Men hvis det i samme land blir tegnet en karikatur av Jesus Kristus, vil det ifølge Ebadi være en gal ting å gjøre, siden det vil skape fiendskap overfor minoriteten av befolkningen som er kristne.

– Det var dette som skjedde i Danmark. Majoriteten er kristne, minoriteten er muslimer, og derfor skapte det fiendtlige holdninger overfor minoriteten. Dette er grunnen til at jeg er motstander av det Westergaard gjorde.

Hun blir stille noen få sekunder.

– Men når det er sagt, så har ingen rett til å utøve vold. Skulle det blitt gjort riktig, måtte noen ha gått til retten i Danmark og vist til fiendskapet disse tegningene skapte. Så er det opp til domstolen å bestemme om det stemmer eller ikke.

Tror på forandring

Ebadi har tro på at kvinners situasjon i Iran og andre muslimske land kan endres. Ved å protestere, gjøre motstand og være bestemte tror hun at man steg for steg kan tvinge myndighetene til positive endringer.

Hun viser til at etter revolusjonen i Iran har allerede noen forandringer skjedd i kvinners favør, men at det selvsagt fortsatt er en lang vei å gå før menn og kvinner kan bli sett på som likeverdige. Hennes håp er at nettverk som kvinnenettverket til Raftostiftelsen kan bidra til at endringene kommer fortere, slik at man ikke er nødt til å vente i mange, mange år.

– Hva betyr dette kvinnenettverket for deg?

– Jeg har alltid trodd at med den rette tolkningen av islam kan vi respektere kvinners rettigheter. De muslimske mennene som undertrykker kvinner i islamsk navn må stanses. Dette er et nettverk som ønsker å utrette nettopp dette. Derfor betyr dette forandring.

***

Merknad fra redaksjonen

Redaksjonen har i etterkant av intervjuet forsøkt å ta kontakt med Ebadi for å få henne til å presisere hvilke internasjonale menneskerettighetsavtaler hun sikter til i uttalelsene om Muhammed-tegningene. Det har dessverre ikke lyktes oss å få svar på dette.

Funnene er slående. Det er stor oppslutning omkring de demokratiske rettighetene til politiske partier og religiøse minoriteter. Imidlertid ønsker et klart flertall å begrense de demokratiske rettighetene til mer ytterliggående grupper. Norske medborgere er like positive til muslimer som til kristne, mens de er langt mer avvisende til romfolk.

Resultatene fra alle tre eksperimentene peker i samme retning. For det første at den norske befolkningen stiller seg klart mer negative til ytterliggående grupper. Profetens Ummah og Hells Angels oppfattes som mindre legitime. I de to eksperimentene hvor dette er undersøkt kommer det fram at Profetens Ummah er den gruppen respondentene er mest negativ til. Den anti-islamske gruppen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) ligger mer i en gråsone, selv om anti-islamske grupper generelt vurderes like negativt som høyre-ekstreme.

For det andre ser vi at Fremskrittspartiet anses som fullstendig legitime både på det kollektive plan når det kommer til ytrings- og forsamlingsfrihet og som enkeltpersoner når det gjelder diskriminering på leiemarkedet. Dette kommer fram i alle de tre eksperimentene. I sistnevnte tilfelle er det ingen forskjell mellom å være fremskrittspartipolitiker og sykepleierstudent, begge møter full aksept. I den offentlige sfære stiller Fremskrittspartiet likt med det politiske partiet Venstre.

For det tredje ser vi at deltakerne gjør et tydelig skille mellom vanlige muslimer og ytterliggående muslimer, her eksemplifisert gjennom Profetens Ummah. Samtidig ser vi at muslimske og frikirkelige menigheter vurderes likt. Dette speiler tilsvarende funn i et tidligere studie fra Danmark.

Til sist ser vi at romfolk nok en gang skiller seg ut som den mest utsatte minoriteten. På spørsmål om utleie av leilighet vurderer respondentene romfolk på linje med Hells Angels. Gapet mellom hvordan man ser på den muslimske minoriteten kontra romfolk er altså stort.

Studien ble gjennomført som tre survey-eksperimenter i internett-panelet Norsk medborgerpanel ved Universitetet i Bergen i mars og april 2015. Respondentene ble tilfeldig delt inn i ulike grupper og ble bedt om å ta stilling til kun en av aktørene. Vi vet derfor med stor grad av sikkerhet at forskjellene i oppslutning rundt ytringsfriheten skyldes variasjonen i oppfatningen av aktørene det ble spurt om og ingen andre forhold. Ordlyden og hovedresultatene fra de tre eksperimentene i studien gjengis nedenfor. Mer informasjon om Medborgerpanelet finnes her: www.medborger.uib.no.

Eksperiment 1: Ytringsfrihet

I ytringsfrihetseksperimentet ser vi på hvorvidt folk synes at politiske aktører bør få lov til å ytre seg på et lokalt kjøpesenter. Disse er henholdsvis partiene Venstre og Fremskrittspartiet, samt en anti-islamsk gruppe og en høyre-ekstrem gruppe.

Ordlyd: Se for deg at [en anti-islamsk gruppe/en høyre-ekstrem gruppe/ Fremskrittspartiet/det politiske partiet Venstre] har bedt om lov til å ha en stand for å spre budskapet sitt på ditt lokale kjøpesenter. Hvor enig eller uenig er du i at [den anti-islamske gruppen/den høyre-ekstreme gruppen/Fremskrittspartiet/det politiske partiet Venstre] skal få lov til det?

Det substansielle hovedfunnet kommer klart fram i dette eksperimentet. Folk gjør et veldig tydelig skille mellom ytringsfriheten til de politiske partiene Venstre og Fremskrittspartiet sammenliknet med både anti-islamske og høyre-ekstreme grupper. I kontrast til høyreradikale partier i andre land, befinner ikke Fremskrittspartiet seg i en gråsone når det gjelder legitimitet i dette ytringsfrihetsspørsmålet. Det er like stor oppslutning til ytringsfriheten rundt FrP som det er rundt ytringsfriheten til det politiske partiet Venstre. Det er stor oppslutning rundt ytringsfriheten til disse partiene, mens et flertall ønsker å begrense ytringsfriheten til høyre-ekstreme og anti-islamske grupper.

Eksperiment 2: Forsamlingsrett

I det andre eksperimentet ser vi på hvorvidt folk synes at politiske aktører skal få leie et forsamlingshus. Der vi spurte om generelle grupper i det første eksperimentet, konkretiserte vi dette til den anti-islamske gruppen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) og den muslimske fundamentalistgruppen Profetens Ummah. Foruten de politiske partiene Venstre og FrP tok vi også med to bredere religiøse grupper som egner seg for direkte sammenlikning; muslimske menigheter og frikirkelige menigheter.

Ordlyd: Tenk deg at [den muslimske fundamentalist-gruppen Profetens Ummah/den anti-islamske gruppen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN)/Fremskrittspartiet/en muslimsk menighet/en frikirkelig menighet/det politiske partiet Venstre] har bedt om å få leie et lokalt forsamlingshus til å holde et møte for sine medlemmer og sympatisører. Hvor enig eller uenig er du i at [profetens Ummah/SIAN/Fremskrittspartiet/den muslimske menigheten/den frikirkelige menigheten/det politiske partiet Venstre] skal få leie lokalet til dette formålet.

Eksperimentet viser igjen det samme gjennomgående skillet som i det første eksperimentet. Deltakerne er langt mer negativ til ytterliggående grupper enn politiske partier på spørsmål om lov til å leie forsamlingshus. SIAN ser imidlertid ut til å befinne seg i en gråsone hva gjelder legitimitet, mens Profetens Ummah er den gruppen norske medborgere i størst grad ønsker å begrense forsamlingsretten til av de gruppene vi har studert.

Et annet slående funn er at det ikke gjøres et skille mellom muslimske menigheter og frikirkelige menigheter. Det er altså like stor oppslutning rundt muslimske menigheters rett til å møtes i et lokalt forsamlingshus som til frikirkelige menigheter. Muslimske og frikirkelige menigheter blir med andre ord vurdert som jevnbyrdige. Dette er et spennende funn som bidrar til å nyansere konklusjonene fra tidligere holdningsundersøkelser hvor man har spurt om nordmenns syn på islam og muslimer. Dette er den første studien i Norge som gjør en direkte sammenlikning mellom en religiøs gruppe fra majoritetsbefolkningen og en minoritet. Det samme funnet ble gjort i et eldre studie fra Danmark.

Eksperiment 3: Diskriminering

Det tredje eksperimentet skiller seg litt fra de to foregående. Her ønsket vi å studere diskriminering fremfor retten til å ytre eller samle seg. Noen av gruppene går igjen fra tidligere, men nå favner vi enda bredere. Vi ba respondentene se for seg at de skulle leie ut en leilighet og ta stilling til hvorvidt de ville invitert et ungt medlem av en gitt gruppe til visning.

Ordlyd: Se for deg at du eier en leilighet og skal leie den ut. [En ung Muslim/et ungt medlem av romfolket/en ung fremskrittspartpolitiker/et ungt medlem av Hells Angels/et ungt medlem av den muslimske fundamentalist-gruppen Profetens Ummah/ en ung sykepleierstudent] ringer deg for å uttrykke interesse. Hvor sannsynlig er det at du inviterer vedkommende til visning?

Også her finner vi et markant skille mellom personer tilknyttet ytterliggående grupper som Hells Angels og Profetens Ummah sammenliknet med for eksempel en fremskrittspartipolitiker.

Nesten ingen er åpen for å invitere et medlem av Profetens Ummah til visning og tilnærmet like få ønsker å invitere Hells Angels. Igjen ser vi at deltakerne gjør et klart skille mellom muslimer og medlemmer av ytterliggående grupper som Profetens Ummah. Rom-minoriteten vurderes langt mer negativt enn den muslimske minoriteten. Dette funnet speiler senere forskning og litteraturen på diskriminering generelt, som viser at denne gruppen mennesker er den mest utsatte. Vårt eksperiment viser at romfolk blir vurdert på linje med den kontroversielle motorsykkelklubben Hells Angels.

Mer informasjon om eksperimentene

For mer detaljert informasjon samt tilgang til spørsmålsformuleringer og svaralternativer for disse eksperimentene og andre survey-spørsmål kan man gå til: www.medborger.uib.no

Egyptiske Kareem Amer, den internasjonalt kjente bloggeren som har vært fribyforfatter i Bergen siden slutten av 2012, har lite håp om en demokratisk utvikling i hjemlandet. Han satt fire år i fengsel i Egypt for det myndighetene karakteriserte som fornærmende, anti-religiøse tekster.

I helgen besøkte Amer den egyptiske ambassaden i Oslo for å stemme nei til forslaget om ny grunnlov. I dette intervjuet med Vox Publica utdyper han sitt standpunkt og forklarer hva han mener står i veien for at en demokratisk kultur skal kunne vokse fram i Egypt.

Kareem Amer i Bergen (foto: Elise Kruse).

Vox Publica: Hva tenker du om folkeavstemningen og forslaget til en ny grunnlov for Egypt?
Kareem Amer: “Personlig kommer jeg til å stemme NEI. Utenfra er det mange som ser denne folkeavstemningen som første steg mot en demokratisk kultur i Egypt. Det tror ikke jeg. Den nye grunnloven vil ikke forandre på de grunnleggende problemene Egypt sliter med. Viktigst for meg er det faktum at den nye grunnloven ikke forandrer på de bestemmelsene som sier at islam er statsreligionen i Egypt, og at sharia-loven er viktigste kilde til landets lovgivning. Det er to bestemmelser jeg er helt uenig i, og så lenge det finnes noe som jeg er så uenig i vil det ikke være rett for meg å stemme for. Jeg tror nok majoriteten av den egyptiske befolkningen kommer til å stemme JA. Det er nok fordi mange tenker at selv om de ikke er enig i alt, så kan de stemme JA og heller forhandle i ettertid om det de er uenig i. Dessverre er ikke det realistisk. Den nye grunnloven vil opprettholde forskjellene i Egypt, og fortsette å dra landet i feil retning.”

Hvordan ser du på situasjonen i Egypt i dag?
“Jeg er ikke optimistisk. Det finnes ikke mange muligheter for Egypt. Det er islamistene og militæret. Ingen av dem er gode alternativer for å kunne utvikle en demokratisk kultur. Vi har også en såkalt opposisjon, men den er for svak til å kunne vinne et valg eller forandre virkeligheten. Det jeg ser som det største problemet i Egypt i dag, er den konservative kulturen. Ikke det politiske miljøet, men kulturen som fostrer det.”

Hva tenker du om tiden da Det muslimske brorskapet styrte?
“Personlig kjempet jeg imot dem da de kom til makten. Jeg så det at de kom til makten som slutten for Egypt. Islamister kan ikke lede Egypt framover, bare bakover. De ser ikke på Egypt som landet Egypt, men som en islamsk nasjon. Likevel var det dette det egyptiske folket ville ha. Egypterne er svært konservative, og når det kommer til religion veldig sensitive. Det muslimske brorskapet kom ikke til makten slik man gjør i andre land, gjennom løfter om økonomiske forbedringer og sterkere helsesystem. De snakket om religion, om islam, og det fikk folk til å glemme alt annet. Skremselspropaganda ble mye brukt, de snakket om farene andre religioner representerer og overbeviste egypterne om å stemme på dem.”

Hvordan kom hæren til makten?
“Det begynte å spre seg rykter om Det muslimske brorskapet. Blant annet på sosiale medier. Noen av dem var sanne, veldig mange var usanne. I Egypt er om lag 40 prosent av befolkningen analfabeter. Det gjør det lett å få folk til å tro på ting. De hører noe og har ikke mulighet til å dobbeltsjekke opplysningene. Folk begynte å tro på ryktene de hørte og ble opprørte og sinte. Ikke bare på grunn av usanne rykter, men også ting som faktisk stemte. President Mohamed Morsi prøvde å holde makten for seg selv, utviklingen i landet gikk dårlig. Folk dro ut i gatene og demonstrerte. Mange ble torturert og drept av brorskapets tilhengere. Det ble begynnelsen på slutten for Det muslimske brorskapet og Morsi. Min første reaksjon var glede og lettelse, men jeg forstår nå at ting egentlig ikke har forandret seg nå som militæret sitter med makten. De er også konservative. Selv om de kanskje ønsker det, tør de ikke være mer liberale i frykt for å gjøre folk sinte. Frihet finnes ikke lenger i Egypt.”

Foto: Giulio M cbna

Demonstrant feirer avsettelsen av president Mohamed Morsi 5. juli 2013.

Er det mulig for en demokratisk kultur å vokse fram i dagens Egypt?
“Jeg er realist, og realiteten er at Egypt har mange store problemer og kriser som vanskelig kan løses. Det største problemet er ikke folk klar over selv en gang, og det er den egyptiske kulturen. Kulturen er kilden til alle problemene vi står overfor i dag. Den største innflytelseskilden til kulturen er religionen, islam. I tillegg har vi konservative tradisjoner som går langt tilbake i tid. Det påvirker måten vi lever og tenker på. En demokratisk kultur vil ikke bare si å holde frie, demokratiske valg. Det handler ikke bare om å kunne stemme på hvem du vil. Det handler om å akseptere minoritetene, akseptere forskjellene. Mentaliteten til mange egyptere sier dem at demokrati er når majoriteten får bestemme. Vi trenger å finne en måte å leve sammen på hvor alle kan ha sine rettigheter.”

Hva tenker du om religionens plass i Egypt?
“Hvis vi vil ha et fungerende demokrati i Egypt, må vi forandre kulturen. Jeg er ikke religiøs, men jeg er heller ikke imot religion. Et samfunn fri for religion er urealistisk, men jeg vil at religion skal være noe personlig og privat. Det skal ikke ha noe med politikken og resten av samfunnet å gjøre. Religion skal finne sted i moskeene og kirkene. Jeg er totalt imot lover som er basert på religiøsitet. Vi har ikke direkte sharia-lover i Egypt, men det er sharia som er hovedkilden til den egyptiske grunnloven. Skal en demokratisk kultur vokse fram, må religionen ta mindre plass, og folk må få muligheten til å tenke fritt, særlig barna. Barna er fremtiden for landet, og når de blir undertrykket allerede i så tidlig alder som de gjør i dag, er det garantert at fremtiden ikke vil bli bra. Jeg er redd barna vil føre videre kulturen for undertrykkelse til senere generasjoner, og vi går inn i en ond sirkel som ikke tar slutt.”

Hvordan er situasjonen for de kristne i Egypt i dag?
“De kristne lider. Hver gang det skjer noe politisk i Egypt, er de de første som blir angrepet. Når Det muslimske brorskapet var på vei til makten, angrep militæret og politiet kirkene, brente dem ned og drepte de kristne. Det var som en eneste stor massakre. Men det er ikke bare de kristne som lider i Egypt. Det samme gjelder for alle de religiøse minoritetene. Sjiamuslimene er et annet eksempel. I sommer ble en gruppe sjiamuslimer med en velkjent åndelig leder, Hassan Shehata, angrepet av ekstremister og drept på kaldblodig vis. Alle minoriteter lider i Egypt. Akkurat nå skremmer det meg mest at all undertrykkingen av de kristne og de andre minoritetene fører til at disse menneskene flykter fra landet. Det lover ikke godt for fremtiden til Egypt hvis det ikke lenger er andre enn muslimer igjen fordi andre religioner og livssyn ikke er velkomne.”

Egypt er det verste landet i den arabiske verden når det kommer til kvinners rettigheter, ifølge en undersøkelse. Hvorfor er det slik, tror du?
“Igjen tror jeg det handler om kultur. Det finnes ingen respekt for kvinner i Egypt. Vi ser eksempler hver dag på at de blir arrestert i gatene, trakassert og voldtatt. Jeg tror mye også handler om kvinnenes måte å se seg selv på. De er redde for å si ifra om diskrimineringen og overgrepene, først og fremst fordi de er redd for skammen som følger med. Kvinnene ser på det som en skam for seg og ikke for dem som har gjort overgrepene. Det er et stort problem.”

Foto: Ahmed Abd El-Fatah cbna

19. mars 2011, kort etter at omveltningene startet, gikk egypterne til urnene i folkeavstemning om grunnloven. Nå holdes ny folkeavstemning.

Hva har sosiale medier hatt å si for utviklingen i Egypt de siste årene?
“I starten var sosiale medier en veldig god ting. Man stolte ikke lenger blindt på myndighetsstyrte medier, men fikk andre impulser i tillegg. Sosiale medier skapte en revolusjon i Egypt, og det ble et sjokk for myndighetene da de forstod at de ikke lenger kunne gjøre noe for å stoppe det. Folk kunne publisere det de ville uten at det måtte gå gjennom myndighetene. Du trengte ikke være på gaten for å forstå hva som foregikk i Egypt, du kunne se det på Twitter, Facebook og YouTube. Man kunne dekke alle menneskerettighetsbruddene som foregikk, all torturen og alle overgrepene. Det ble en stor ressurs for opposisjonen. Men etter hvert ble det ikke lenger bare et verktøy for opposisjonen, men også for myndighetene. De omgjorde de sosiale mediene til et nettverk til fordel for dem selv. Dette nettverket jobber hardt mot alt som kan skape framgang for Egypt. Rykter og usann informasjon blir spredd, uten at folk har mulighet til å dobbeltsjekke det. Dette er sideeffekten av sosiale medier, og det er viktig å være klar over den siden av det også.”

Hva har vært det mest positive og negative som har skjedd i Egypt siden 2011?
“Jeg kan ikke si det har skjedd mye positivt. Jeg var veldig bekymret for Mubarak-regimet og var en av de største kritikerne av det. Men da det falt og islamistene begynte å spre seg i gatene og prøvde å komme til makten, skjønte jeg at vi hadde gjort noe dumt. Vi hadde bare tenkt på å kvitte oss med Mubarak, og ikke tenkt over hva alternativene til hans regime var. Mubarak var ille, men dessverre må jeg si at hans regime var et av de bedre vi har hatt de siste årene. Jeg var helt imot hans måte å styre på før, men nå skjønner jeg at han ikke var det verste alternativet. Det verste alternativet er islamistene, de som har makten i gatene. Det er definitivt det mest negative som har skjedd siden 2011. Islamistene har fått komme til makten, og taket for det konservative har blitt hevet. Nå blir det vanskelig å skulle senke det igjen.”

Er det noe resten av verden kan gjøre for å bidra til å skape en demokratisk kultur i Egypt?
“Jeg tror Egypt først og fremst må gjøre dette selv. Resten av verden kan hjelpe, men realiteten kan ikke forandres hvis det ikke gjøres fra innsiden. Egypterne vil tenke at dette er noe som kommer utenfra, og det vil ikke kunne forandre den grunnleggende kulturen. Egypterne tror ikke resten av verden vil det beste for dem, de føler det som at resten av verden er imot dem. Hjelp fra utsiden vil nok skape mer motstand i folket. Forandringen må skje fra innsiden.”

Samlet ga dette utvilsomt tyrkere grunn til å frykte et tilbakeslag mot fagorganisering, kvinners rettigheter og ytringsfrihet. I dette korte essayet vil jeg fokusere mest på én del av dette, endringene i kvinners stilling i Tyrkia.

(You can also download an English version of this article).

Politikk i Tyrkia: Islam og demokrati

“Kvinnens kropp: Hennes beslutning, ikke bry deg” — fra nettkampanje mot abortforbud i Tyrkia (foto: benimkararim.org)

En analyse av de aktuelle politiske debattene i Tyrkia må begynne med en kikk på partiet som har styrt landet siden 2003, Rettferdighets- og utviklingspartiet (forkortet AKP på tyrkisk). Partiet beskrives som regel som “pragmatisk konservativt og islam-sensitivt” (Cizre 2008). Siden det kom til makten har det inntatt en posisjon midt mellom sine østlige og vestlige naboer. Diplomatisk sett har Erdogans parti posisjonert seg på aksen Tyrkia-Iran-USA, som journalisten Stephen Kinzer i en bok har kalt “det 21. århundrets pirrende makt-trekant”. Tyrkia prøver å holde seg inne med begge parter i det sterkt polariserte forholdet mellom øst og vest.

AKP har også foreslått reformer knyttet til Tyrkias søknad om medlemskap i EU. Partiet har videre startet en debatt om islam og demokrati, og har tatt følsomme spørsmål opp til debatt, som bruk av slør av kvinner ansatt i offentlig sektor. Slik har partiet utfordret den moderne tyrkiske republikkens sterke sekulære fundament som ble lagt av grunnleggeren Mustafa Kemal Atatürk.

AKP har forsøkt å fjerne forbudet mot slør (hijab) i offentlig sektor. Hvert forslag om dette har møtt massiv motstand i parlamentet. Regjeringspartiet har ikke lyktes med å få vekk forbudet, men har likevel uformelt tillatt bruk av slør ved enkelte mottakelser i parlamentet.

Ny grunnlov: Demokratiserende eller anti-sekulær?

En sentral del av AKPs politiske dagsorden er å utforme Tyrkias første fullstendig sivile grunnlov. Etter at partiet vant en folkeavstemning om konstitusjonelle endringer i fjor, arbeider nå en komite i parlamentet med et utkast til grunnlov som ventes å være ferdig før årsskiftet. Mange er spent på om Tyrkia gjennomgår en demokratiseringsprosess eller om landet er på vei mot et mer polarisert samfunn. Enkelte aktører, inkludert EU, applauderer forberedelsen av den nye grunnloven. Disse legger vekt på at landet nå får en stor mulighet til å sikre minoriteters rettigheter.

Men det finnes også andre, mer mistenksomme stemmer som hevder at AKP vil bruke sitt flertall i parlamentet til å godkjenne en ny grunnlov som svekker de sekulære bestemmelsene i den gamle grunnloven. Særlig det Republikanske folkepartiet, som ble etablert av Atatürk, har stått hardt på kravet om å beholde de første paragrafene i den nåværende grunnloven, som definerer Tyrkia som en sekulær republikk.

Tilbakeslag for kvinners rettigheter?

I dag brukes ofte betegnelsen “tilbakeslag” om situasjonen for kvinners rettigheter i Tyrkia. Det er antakelig fordi landet har sterke tradisjoner — kvinner ble gitt fulle borgerrettigheter tidligere enn i mange europeiske land. Det sveitsiske privatrettslige system ble basis for tyrkisk lovgivning in 1926. Dette garanterte likhet for loven for alle borgere i Tyrkia, uansett språk, religion, etnisk bakgrunn og kjønn. Menn og kvinner har vært likestilt i spørsmål om skilsmissse, giftermål, arv og vitneførsel i rettssaker.

Den sveitsiske lovkodeksen garanterte også at borgerlig vigsel (i statlig regi) er den eneste offisielle inngåelse av ekteskap. Stemmerett for kvinner ble innført i 1934. De fleste tyrkiske kjønnsforskere mener likevel at ingen av disse reformene førte til at tradisjonelle normer og verdier om kjønn og seksualitet ble utfordret.

Provoserende om abort

I en tale til AKPs kvinnegruppe 26. mai sammenlignet statsminister Erdogan abort med Uludere-hendelsen, et angrep fra det tyrkiske luftvåpenet 28. desember 2011 som resulterte i at 34 sivile ble drept. Erdogans absurde sammenligning mellom abort og et militært angrep som drepte sivile sjokkerte mange. Statsministeren fortsatte talen med å signalisere at partiet hans arbeider på et utkast til en lov som vil begrense retten til abort.

“Ikke rør kroppen min” — fra nettkampanje mot abortforbud i Tyrkia (foto: benimkararim.org)

Statistikk fra 2008 viser at 10 prosent av alle svangerskap i Tyrkia avbrytes ved abort, en lavere rate enn i de fleste europeiske land hvor abortandelen er rundt 30 prosent.

Erdogans forslag om å stramme inn på retten til abort i Tyrkia er enormt populært blant hans partimedlemmer. Borgermesteren i Ankara støttet statsministeren og sa at en kvinne som vurderer abort burde “ta livet av seg selv istedenfor og ikke la barnet ta støyten for sine feilgrep.” Lederen for direktoratet for religiøse spørsmål har også tatt ordet i abortdebatten: “En mor har ikke eiendomsrett til barnet, hun kan ikke forlate eller drepe barnet av vilkårlige grunner”, sa han.

Protestaksjoner er blitt organisert over hele landet, særlig i storbyene Istanbul, Ankara og Izmir. Forskere, intellektuelle, studenter og leger har framhevet to poenger i debatten. For det første pekes det på økonomisk sårbare grupper som ikke ville ha råd til å reise utenlands for å ta abort og derfor ville være henvist til å avbryte svangerskapet på ulovlig og helsefarlig vis. For det andre vises det til de ideologiske sidene ved regjeringens syn på kvinners rettigheter. Her er kritikerne opptatt av å forsvare kvinners råderett over egen kropp.

Den 3. juni tok tusener til gatene i Istanbul i protest mot regjeringens abortplan. Blant slagordene: “Bare kom igjen. Kom med staten, far, politiet, politikølla. Vi gjør opprør, vi gjør opprør for vår frigjøring”.

En nettkampanje med slagordet “Benim Kararim” (“min beslutning) er også lansert (bildene i artikkelen er hentet fra dette nettstedet). Dette er en blogg hvor folk legger ut bilder hvor de har malt eller tegnet på seg selv, med tekst som “min kropp, min beslutning” eller “min venninnes, min søsters kropp, hennes beslutning, ikke din sak”.

Ifølge en meningsmåling publisert 11. juni er 55,5 prosent av tyrkere mot å forby abort, mens 44,5 prosent støtter et forbud.

Kjernen: Sekularisme mot religion

Den tyrkiske forståelsen av sekularisme og religion som gjensidig utelukkende begreper (dikotomi) er en av hovedårsakene til spenningene som utgjør kjernen av landets sosiokulturelle og politiske endringer. Uten tvil har kvinner en sentral og sensitiv posisjon i de aktuelle debattene. En analyse av kvinners endrede stilling i Tyrkia burde overskride denne dikotomien mellom sekularisme og religion, men også ta landets reguleringsmekanismer i betraktning (se Parla 2001). “Reguleringsmekanismer” viser til den objektiverende, individualiserte formen for makt som brukes til å overvåke innbyggerne. Gjennom lovgivning reguleres kroppen slik at den passer i et mønster og tjener et bestemt politisk formål.

“Min kjærestes kropp, hennes beslutning” — fra nettkampanje mot abortforbud i Tyrkia (foto: benimkararim.org)

Reguleringen av kvinnekroppen er altså hva det egentlig dreier seg om her. Når vi klarer å fri oss fra motsetningen sekularisme/religion, ser vi at kvinnekroppen er instrumentet som både de liberale og de konservative bruker til å forme sin dagsorden med. Fløyen som har presset fram forbud mot slør på universitetene bruker like mye tvang som den som vil begrense retten til abort. Den ene ser trolig på kvinnekroppen som selve representasjonen av modernisering, mens den andre ser kvinnekroppen som en maskin som produserer ressursene en voksende økonomi med en ung befolkning trenger: framtidige arbeidere og soldater.

En sann kvinnefrigjøring må søkes bortenfor alle betydningene som tilskrives den kvinnelige kroppen, og burde oppmuntres av deltakelse fra en samlet, men likevel mangfoldig kvinnebevegelse. En slik forståelse ville frigjøre kvinner som autonome individer fra alle de religiøse, nasjonalistiske og sekularistiske mønstrene. Dette er imidlertid ingen enkel sak i en tid hvor kvinnebevegelsen i Tyrkia allerede er fragmentert. Framtidige reguleringer som et forbud mot abort vil skape mer distanse mellom forskjellige grupper av kvinner og gjøre solidaritet mellom alle kvinner enda vanskeligere.

Litteratur:

Cizre, U. (2008). Secular and Islamic Politics in Turkey: The making of the Justice and Development Party: Routledge.

Göle, N. (1997). Secularism and Islamism in Turkey: The Making of Elites and Counter-Elites. Middle East Journal 51(1), 46–58

Parla, A. (2001). The ‘Honor’ of the State: Virginity Examinations in Turkey. Feminist Studies 27(1), 65–89.

Saktanber, A. (2002). Living Islam: Women, Religion and the Politicization of Culture in Turkey. London: I.B.Tauris.

Da jeg kom til Norge som flyktning fra Kosovo i begynnelsen av 1990-tallet, handlet mye av integreringsdebatten om norskopplæring og sysselsetting, kriminalitet og diskriminering. Debattens motpoler var også den gang på den ene siden Fremskrittspartiet, som fokuserte på kriminalitet og arbeidsledighet blant innvandrere, og på den andre siden innvandrertalsmenn som klaget på mangelen på gode opplæringstilbud i norsk samt diskriminering. I dag handler debatten mye om muslimer og islams plass i et sekulært samfunn. Frp advarer mot “snikislamisering” og en demografisk utvikling som går i etniske nordmenns disfavør, mens gruppen av innvandrertalsmenn, der muslimske tradisjonalister fortsatt er i flertall, stadig krever større anerkjennelse for islamske verdier og tradisjoner, og særordninger for å kunne utfolde og uttrykke disse på offentlige arenaer.

Krisemaksimering om integrering og diskriminering må møtes med fakta, skriver Sylo Taraku (foto: Noas).

Felles for de to gruppene er generaliseringer og konfliktorientert retorikk. I det siste har Frp beskyldt radikale muslimer for konspirasjoner mot det norske demokratiet, mens talspersonene for innvandrere har sammenlignet Frp med nazistene i mellomkrigstiden. Frp legger skylden for problemene med integrering på innvandrerne selv eller på venstresidens naivisme, mens talspersonene fokuserer på storsamfunnets rasisme og diskriminering av minoriteter. Begge parter framstiller i stor grad norske muslimer som en ensartet gruppe, og henholdsvis som en trussel eller som ofre. Om det nå er tilsiktet eller ikke, vil begge disse gruppene kunne tjene på en slik polarisering: Økt islamofobi vil gi Frp flere stemmer og større politisk makt, mens en status som offer kan styrke de radikales posisjon som “forsvarere av muslimer og islam”.

Flertallet vil ha bedre integrering

Det er en universell utfordring for moderate personer å motvirke tendensen til at ens egen “klan” forvalter sin identitet ved å fremme mistillit og hat mot andre grupper. Det er de moderate og liberalt innstilte som må ta jobben med å være motvekt når ytterliggående på begge sider søker å fastslå situasjonen og sette premissene for den offentlige samtalen. I integreringsdebatten dreier det seg blant annet om å utvide rommet mellom naivisme og islamofobi, og mellom “fundamentalister” og “kokosnøtter” – en etter hvert vanlig betegnelse på innvandrere som “svikter sine egne”; mørk utenpå, men hvit inni. (Skribent Iffit Qureshi brukte denne betegnelsen i en kronikk i Aftenposten i 2006 for å karakterisere Shakil Rehman og andre moderate innvandrere som misbruker “sin kulturelle bakgrunn og storsamfunnets fordommer for å fremme sin egen posisjon blant majoriteten”. Ifølge henne manglet Rehman “innsikt i minoritetenes hverdag, som er preget av rasisme og diskriminering”).

De som krisemaksimerer problemer knyttet til integrering og diskriminering, bør konfronteres med fakta. Undersøkelser om rasisme i staten og om nordmenns holdninger til innvandrere slår hull på myten om en utbredt norsk rasisme. Innvandrere er ikke så misfornøyde som enkelte talspersoner liker å gi inntrykk av. International Comparative Study of Ethnocultural Youth viste at ungdom i Norge med innvandrerbakgrunn føler de har det minst like bra og har like godt selvbilde som de med norske foreldre. Norsk innvandrerungdom kom best ut i samtlige vesteuropeiske land i undersøkelsen. De fleste innvandrere med muslimsk bakgrunn er positivt innstilt til integrering og liberale verdier. De er ikke så religiøse, setter pris på det norske demokratiet og synes slett ikke at Norge er “umoralsk”. Talspersoner som har en tendens til å legge skylden på storsamfunnet for alt som er galt med integreringen, bør merke seg at 94 prosent av norske muslimer mener at innvandrere bør gjøre mer for å bedre forholdet mellom seg selv og etniske nordmenn. Alt dette bekreftes av en undersøkelse foretatt av TNS Gallup på oppdrag fra Liberalt Laboratorium i 2007 (se hele undersøkelsen i pdf-format). Konklusjonen er at den norske befolkningen tar dramatisk feil i sine oppfatninger av norske muslimers holdninger i ulike spørsmål.

Men er det så rart at muslimene blir oppfattet som noe helt annet enn det de er? Et eksempel på innvandrertalsmenns vridning av debatten i retning av gruppekonsolidering og steile fronter fikk vi nylig fra Fakhra Salimi, leder for “Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner” (Mira-senteret), som i avisen Utrop 4/2009 hevder at norske feminister og storsamfunnet utsetter etniske minoritetskvinner for “rasistisk kjønnsdiskriminering”. Mira-senteret forsvarer for øvrig skoleelevers bruk av niqab, et slør som dekker hele kroppen bortsett fra øynene, og tar til orde for å motarbeide all likestilling “på vestlige premisser”.

Et av de mer ekstreme uttrykkene for blind tradisjonalisme har vi fått fra Asghar Ali i Islamsk Råd og Basim Ghozlan i Det Islamske Forbundet, som ikke vil ta avstad fra drap på homofile så lenge det skjer i et land der muslimer er i flertall. Islamsk Råd har ennå ikke inntatt et offisielt standpunkt i forhold til dette spørsmålet, i påvente av en vurdering fra Det europeiske fatwarådet. Et råd som ledes av ekstremisten Yusuf al-Qaradawi, som nylig har applaudert folkemordet på jøder.

Snever elite definerer identitet

I en kronikk i Aftenposten oppfordret sosialantropolog Anne Ellingsen “den tause majoritet blant våre muslimer til å gå sammen med andre nordmenn til forsvar for felles menneskelige verdier. Slik vil vi forhåpentlig også i fremtiden kunne leve side om side i et fritt land.” Dette er et budskap jeg vil slutte meg til. En grunn til at liberale muslimer har vært ganske fraværende i debatten, kan være at de er en uensartet gruppe uten særinteresser som forener dem, i motsetning til de religiøse muslimene.

Det er en tendens til at en minoritets “identitet” og “interesser” vis-à-vis storsamfunnet blir definert og båret frem av en snever elite innad i gruppen. En så uensartet gruppe som innvandrerbefolkningen trenger å få sine forskjellige perspektiver uttrykt av en mer variert og vidsynt forsamling enn gjengen med profilerte forkjempere for særinteresser som dominerer offentligheten i dag.

Det hviler her også et ansvar på mediene, når det gjelder å besinne seg på den tabloide trangen til å framheve konflikter, som blant annet viser seg ved promoteringen av debattdeltakere med ekstreme synspunkter. Men vi har alle en jobb å gjøre når det gjelder å la de mer moderate og liberale holdningene som finnes blant store grupper av innvandrere få komme sterkere til uttrykk. Diskusjonen om integrering og delaktighet er for viktig til å overlates til aktører som driver med skyttergravsdebatt og stadig understreker skillene mellom “oss” og “dem”.

Skap spillerom for individet

Tradisjonalister ønsker å dyrke det etablerte, opprettholde gruppeidentitet og holde fast på sosiale grenser. Mot dette trekker den liberale bevegelse i retning av å nedbetone det kollektive og skape spillerom for individuell utfoldelse og grenseoverskridelser. I en liberal tankegang bejaes et samfunn som kan fungere som en åpen møteplass, der individer med forskjellig bakgrunn kommer hverandre i møte og får hverandre i tale.

Mot dette kan tradisjonalisters krav om grupperettigheter på kunstig vis opprettholde kulturelle blokker og sementere skiller. Den liberale utfordring blir å la sammensattheten innad i minoritetsmiljøer anerkjennes, og gi innvandrere muligheten til å framstå som individuelle borgere i det norske samfunnet. Retten til å bli betraktet som individ er grunnleggende.

De fleste av oss går inn for et samfunn der det legges til rette for inkludering og deltakelse. Samtidig må det være legitimt å forvente en vilje til en viss kulturell og verdimessig tilpasning av innvandrere som kommer fra samfunn sterkere preget av tradisjoner og konservatisme. Enkelte gruppedifferensierte rettigheter og tiltak kan for all del være legitime og hensiktsmessige, men generelt bør enhver liberal og moderat sinnet person, innvandrer eller “norsking”, holde øynene åpne og være forberedt på kamp hvis det tas til orde for prosjekter som går på bekostning av retten til individuell frihet og utfoldelse.

Han står langt fra alene med sin skepsis mot lovendringsforslaget som regjeringen presenterte like før jul. Sentralt plasserte representanter for både pressen og Den norske kirke som Vox Publica har intervjuet, er enige om at en utvidelse av rasismeparagrafen vil innskrenke muligheten til å utøve religionskritikk, og som konsekvens svekke ytringsfriheten. En annen gjennomgående respons er at det synes uklart hva regjeringen egentlig ønsker å oppnå med lovendringsforslaget.

Regjeringens forslag går ut på å “utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn”. Dette begrunnes blant annet med at “et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet.”

Francis Sejersted er lite imponert over regjeringen i denne saken. — Jeg tror ikke de skjønner problematikken. På den ene siden gir de uttrykk for at de skjønner behovet for ytringsfrihet, som de holder frem som en viktig verdi, men de er samtidig ivrige med å streke opp rammer som begrenser den samme ytringsfriheten. De viser her mangel på prinsipiell forståelse, sier han.

– Regjeringen slår seg selv på munnen når de i stedet for skape en arena for argumentasjon innfører forbud mot visse typer ytringer. Vektleggingen av forbud i stedet for motargumenter er en av de tingene som skiller totalitære samfunn fra liberale samfunn, sier Sejersted.

Nettopprop vinner oppslutning

Justisdepartementet på sin side fastholder at intensjonen bak endringsforslagene er å styrke ytringsfriheten. I et intervju med Fritanke.no argumenterer statssekretær i Justisdepartementet Astri Aas-Hansen (Ap) for at den gamle blasfemiparagrafen åpner for langt større grad av sensur enn den foreslått utvidede rasismeparagrafen vil gjøre. Videre argumenterer Aas-Hansen for at det er nødvendig å ”beholde en rest” av blasfemiparagrafen for å dempe konfliktnivået i samfunnet, og sikre et sunt debattklima.

Foto:Andreas Solberg cbna

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Inte­riør fra Peters­kir­ken i Roma.

Utenom regjeringen selv er det imidlertid vanskelig å finne tilhengere av forslaget. Et eksempel på motstanden mot endringsforslaget er nettoppropet “Nei til straff for religionskritikk”. Oppropet teller underskrifter fra en rekke kjente navn i norsk kultur- og samfunnsliv, som Ingvar Ambjørnsen, Bernt Hagtvet, Gunnar Skirbekk og Francis Sejersted. Initiativet til oppropet ble tatt av Nina Hjerpset-Østlie og Lars Gule.

Heller ikke Den norske kirke sparer på kritikken av lovendringsforslaget. I en e‑post til Vox Publica skriver Nils-Tore Andersen, leder i Kirkerådet: “Den norske kirke ser med bekymring på utvidelsen av rasismeparagrafen slik den har vært drøftet. Internasjonalt vil det kunne bety innføring av lover som vil gjøre religionskritikk straffbart. Det er viktig at Norge ikke åpner for en slik utvikling.” Videre skriver Andersen: “For Den norske kirke er det viktige å fremheve at det er mennesker og ikke ideer som skal verges ved lov.”

Vox Publica har også forsøkt å få en kommentar til lovforslaget fra Islamsk Råd.

“Revitalisering av blasfemiparagrafen”

Francis Sejersted fremholder at religionskritikken historisk sett har vært sentral i utviklingen av et liberalt samfunn. Blasfemiparagrafen var og er i prinsippet en autoritetsvernparagraf. Opprinnelig var det bare statens offisielle religion som var vernet.

– Utviklingen av ytringsfriheten i Norge medførte nedkjempingen av autoritetsvernet, blant annet presteskapets makt til å definere hva som var blasfemi. Utvidelse av rasismeparagrafen til å gjelde “kvalifiserte angrep på religion eller livssyn” er et skritt tilbake ettersom paragrafutvidelsen må tolkes som en revitalisering av blasfemiparagrafen, sier han. — Det er vanskelig å se det på annen måte enn at presteskapet skal gjenvinne sin definisjonsmakt.

Straff for Muhammed-karikaturer?

Samtlige av dem Vox Publica har vært i kontakt med støtter regjeringens forslag om å oppheve blasfemiparagrafen, men er skeptiske eller imot utvidelsen av rasismeparagrafen.

Sejersted har problemer med å se for seg hvem som egentlig støtter en utvidelse av rasismeparagrafen. — Presset kommer kanskje fra det kristne eller muslimske presteskapet, som ønsker å forsvare sin rett til å definere hva som er hellig.

Foto:Tim O’Brien cbna

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Sul­tan Ahmed-moskeen i Istan­bul.

Sejersted spør seg også hva regjeringen tenker seg mer konkret. — Vil man ha et lovverk hvor man for eksempel kan straffe publisering av Muhammed-karikaturene, spør Sejersted. Han legger til at i debatten som fulgte striden om Muhammed-karikaturene var det ingen som krevde straff for publisering av karikaturtegningene, selv om det var en diskusjon om det var hensiktsmessig å publisere dem.

En undersøkelse Vox Publica fikk utført i høst viste at et stort flertall av norske redaktører mener det er blitt vanskeligere å ytre seg kritisk mot religion etter striden om Muhammed-karikaturene.

Også Arne Jensen, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, stiller seg kritisk til utvidelsen av rasismeparagrafen. Samtidig mener han at regjerningen sender ut farlige signaler.

– Hva som er regjeringens motiv for endringsforslagene er vanskelig å si noe om, utover hva de skriver i pressemeldingen sin. Men en ting de legger vekt på er at rasismeparagrafen bør utvides for å unngå fremtidige konflikter. Dette mener jeg er en farlig vei for lovgiver å gå. Konflikter oppstår fordi ulike grupper ikke aksepterer ytringsfrihet. Det kan se ut som det legges til rette for at bare en gruppe lager nok bråk så vil den blitt tatt hensyn til i rettssystemet. Dette gir et kjempeskummelt signal, sier Jensen.

Kosmetiske forandringer

Jensen stiller seg spørrende til hvilke konkrete konsekvenser en eventuell lovendring vil få.

– Jeg må si at jeg er usikker. Det er for eksempel vanskelig å se hva slags type krenkelser som vil bli rammet av den nye rasismeparagrafen. Hva slags type karikaturer kan man for eksempel trykke? Så langt er presisjonsnivået i paragrafteksten lav.

I likhet med Francis Sejersted ser han på en utvidelse av rasismeparagrafen som en videreføring av blasfemiparagrafen. — Til en viss grad ser endringsforslagene mest ut til å innebære kosmetiske forandringer. Likheten i ordlyden til blasfemiparagrafen og den utvidede rasismeparagrafen er stor. Også straffeutmålingen som foreslås er lik. Jeg ser slik sett ingen dramatiske forandringer, sier Jensen.

Sven Egil Omdal, multimedie- og kulturredaktør i Stavanger Aftenblad, ser på sin side endringsforslaget som en politisk markering. — Jeg synes det er dumt av regjering og Storting å bruke lovverket som en arena for politisk markering. Forslaget om en utvidet rasismeparagraf bør skytes ned. Men politisk korrekte forslag har alltid en fare for å bli vedtatt, til tross for de prinsipielle konsekvensene, sier Omdal.

“Gud trenger ikke juridisk beskyttelse”

Omdal er for opphevelse av blasfemiparagrafen. Han karakteriserer en utvidelse av rasismeparagrafen til også å omfatte religion som “lite gjennomtenkt”. — Gud trenger ikke juridisk beskyttelse. Politikk og religion er noe individet kan velge, og dette valget må kunne kritiseres, også med harde ord. Rase og seksuell legning kan derimot ikke velges, og det kan derfor være sterkere argumenter for å lovbeskytte mennesker mot hets på et slikt grunnlag, sier han.

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Inte­riør fra syna­go­gen i Oslo (foto: Olav A. Øvrebø).

Også Per Edgar Kokkvold er skeptisk til regjeringens endringsforslag. Generalsekretæren i Norsk Presseforbund mener i likhet med Omdal at utvidelsen av rasismeparagrafen vil innebære en innskrenkning av muligheten til å utøve religionskritikk. — Hvis dette er Justisdepartementets intensjon, så er det alvorlig. Menneskeverdet er ukrenkelig, men ideologier og religion må kunne krenkes, sier Kokkvold.

Skillet mellom person og religion er viktig også for Arne Jensen. — Jeg mener generelt at man burde understreke at det er lov å krenke religion. Det bør være et prinsipielt skille mellom personer og religiøse symboler. Personer trenger vern, det gjør ikke symbolene.

Lovforslaget får også kritikk fra ulike hold i VG og Dag og Tid.

Lovtekster

Regjeringen foreslår å fjerne blasfemiparagrafen og utvide rasismeparagrafen. Her er de gjeldende lovtekstene:

• Blasfemiparagrafen (§142 i straffeloven)
• Rasismeparagrafen (§135a i straffeloven)