Selv om det teknisk sett dreide seg om et forbud mot strandantrekk som er ute av takt med allmenn moral og sekularitet (laïcité), eller til hinder for sikkerhet og hygiene, har det i praksis kun blitt håndhevet mot kvinner i såkalt islamsk klesdrakt, som for eksempel hijab, og har dermed gitt ny giv til debatten om muslimers stilling i det franske samfunnet.

Foto: Francois Schwarz cbn

Den berømte strandpromenaden i Nice: I år åsted for både dødelig terrorangrep og burkinidebatt.

Burkiniforbudet inngår imidlertid i en lengre strid, eller forhandling, om hvordan islam skal praktiseres i Frankrike, og om muligheten for å forene ulike identiteter, som muslim og borger av den franske republikken. Samtidig sier den oss noe om den politiske og intellektuelle situasjonen i landet. For det første kan debatten sies å gjenspeile en splittelse mellom liberale, kosmopolitiske intellektuelle i Paris på den ene siden, og konservative krefter i sør og nord på den andre; den viser også hvordan idéer som tidligere var forbeholdt den ytre høyresiden i økende grad sirkulerer i den offentlige debatten.

I denne teksten skal jeg derfor ta for meg den konkrete bakgrunnen for forbudet, og se på hvordan det forholder seg til presidentvalget i 2017 og debattklimaet i Frankrike.

Laïcité og feminisme

Argumentasjonen som lå til grunn for forbudet var todelt. For det første var den basert på den franske sekularismen, laïcite, dvs. de sekulære prinsippene som har ligget til grunn for den franske republikken siden 1905, med et strengt skille mellom religion og offentlige institusjoner. Det har vært argumentert for at det å bære religiøse symboler i det offentlige rom er en markering som på sikt vil kunne true Frankrikes sekularitet. Imidlertid omfatter laïcité primært staten og dens representanter, mens det selvsagt er full religionsfrihet, og enhver borger er fri til å gi uttrykk for sin religion i det offentlige rom, så lenge det ikke truer allmenn orden. Bruken av religiøse symboler er likevel til en viss grad regulert, selv om det i hovedsak er islamske symboler og bekledning som har vært gjenstand for forbud.

I 2004 ble det innført et forbud mot bruk av tydelig religiøse symboler som hijab, kipa, og store kors i den offentlige skolen, med begrunnelse i at det dreier seg om mindreårige, og i prinsippet om at skolen er et sekulært rom. Heldekkende slør (burka/nikab) ble i 2010 forbudt å bære i det offentlige rom i Frankrike, for eksempel på gaten eller kollektivtransport, og knyttes til et generelt forbud mot maskering i det offentlige rom.

Bilde fra reportasje i France24 om burkinidebatten. (skjermbilde: france24.com)

Lovene ble innført på bakgrunn av en mangeårig debatt om tildekking, men debatten er langt fra avsluttet. Statsminister Manuel Valls (Parti socialiste) er blant dem som ønsker et forbud mot hijab også på universitetsnivå. Denne tolkningen av laïcité kritiseres imidlertid av andre på venstresiden. Edwy Plenel, tidligere sjefredaktør i Le Monde og grunnlegger av det venstreorienterte nyhetsnettstedet Mediapart, påpeker for eksempel hvordan burkiniforbudet inngår i en tradisjon av retthaversk og overdreven sekularisme, og økende muslimhets.

For det andre ansees burkini av mange som et kvinneundertrykkende klesplagg, og som spydspiss for en reaksjonær og farlig versjon av islam. Denne argumentasjonen er utbredt blant mange feminister, uten at de nødvendigvis ønsker noe lovforbud. Denne debatten gjenspeiler også en dyp og økende splittelse i den franske kvinnebevegelsen, mellom på den ene siden en klassisk fransk feminisme, som er opptatt av sekulære verdier, og sterkt kritisk til blant annet hijab og andre former for tildekking; og på den andre siden en nyere, feministisk bevegelse, som er inspirert av post-kolonial teori. Denne siste gruppen påpeker at muslimske kvinner ofte opplever en to- og tredobbel undertrykkelse; i kraft av sitt kjønn, men også knyttet til religiøs/etnisk tilhørighet og sosioøkonomisk status. I den første leiren finner vi blant annet journalisten og forfatteren Caroline Fourest, som er kjent, og til dels omstridt, på grunn av sine bøker om religiøs fundamentalisme, enten det gjelder katolikker eller muslimer. De siste årene har hun imidlertid fokusert spesielt på islam. Selv om hun er mot et forbud, mener hun det er viktig å ta tydelig avstand:

Enhver som er en smule feministisk, eller bare bekymret over radikaliseringen, vil føle ubehag ved å bade ved siden av kvinner i burkini. Å gå med den fundamentalistiske badedrakten på stranden er det samme som å si til andre at de er uanstendige, eller at du er besatt av deres halvnakenhet. Slitsomt. Når man går på stranden er det for å slappe av, ikke for å få andres psykologiske problemer eller ideologiske overbevisning rett i fleisen. Hvis noen er så lite komfortabel med egen kropp, og vil være anstendig, kan man bare la være å bade offentlig, og heller finne et mer anstendig sted… som et privat basseng, eller sitt eget badekar (Fourest, 2016).

Erfaringene til dem det faktisk gjelder, nemlig de tildekkede kvinnene, har dessverre i liten grad kommet frem i offentligheten, men blant dem som generelt er skeptiske til tildekkingsforbud finner vi for eksempel aktivisten Zhor Firar, fra nettstedet Contre-attaque(s). Hun påpeker at kampen om tildekking har en lang historie i fransk offentlighet, ikke bare til debattene om hijab og nikab på 2000-tallet, men helt tilbake til kolonitiden. Da inngikk kampen om slør og tildekking av kvinnekroppen i en ideologisk kamp mellom kolonimakten og de koloniserte, noe som blant annet ga seg uttrykk i postkort med erotiske fremstillinger av algeriske kvinner på begynnelsen av 1900-tallet, og offentlige seremonier på slutten av kolonistyret hvor algeriske kvinner kastet sløret, ledsaget av franske militære og andre dignitærer.

Propagandaplakat mot tildekking av kvinner brukt av den franske hæren i Algerie på slutten av 1950-tallet. Tekst på plakaten: “Er De ikke vakker? Kast sløret!” (kilde: Slate.fr).

Terrorfrykt og høyredreining på Rivieraen

Forbudet må selvsagt også sees i lys av den spente stemningen på Côte d’Azur etter attentatet i Nice 14. juli, og den politiske konteksten lokalt og nasjonalt. I motsetning til det mer kosmopolitiske og liberale Paris, er den franske Rivieraen et konservativt område, hvor høyresiden står sterkt. Sør-Frankrike, og spesielt regionen Provence-Alpes-Côte d’Azur (PACA) er et område hvor Front National (FN) historisk har gjort det bra, helt siden 80-tallet. Ved regionalvalget i fjor var Marion Maréchal Le Pen, Jean-Marie Le Pens barnebarn, FNs førstekandidat, og selv om hun ikke vant, er det likevel en viktig og sterk region for FN.

Også høyresiden i partiet Les Républicains (LR, tidligere UMP) gjør det godt i dette området, og når det nå nærmer seg primærvalg i høyrepartiet, og presidentvalg i 2017, kan det være et gunstig tidspunkt å profilere seg på islamkritikk. Således legger også tidligere president Nicolas Sarkozy seg på en hard linje, etter nylig å ha lansert sitt kandidatur til LRs primærvalg. Han tar til orde for et utvidet forbud mot synlige religiøse symboler, om nødvendig gjennom grunnlovsendring eller folkeavstemming. Høyresiden i Les Républicains legger seg dermed på en retorikk og politisk tematikk som tradisjonelt var forbeholdt Front National, og det kan dermed være grunn til å bekymre seg for at fremmedfiendtlige ytringer vil kunne få mer rom i fransk offentlighet.

Selv om venstresiden i hovedsak er kritisk til burkiniforbudet, har spesielt statsminister Valls lagt seg på en offensiv linje, hvor han støtter de lokale myndighetene, men tar avstand fra nasjonal lovgivning på feltet. Han er også generelt for en mer restriktiv linje overfor tildekking. Det finnes imidlertid en splittelse i regjeringen på dette saksområdet, da utdanningsministeren Najat Vallaud-Belkacem (Parti socialiste) har vært tydelig på at myndige personer selv må kunne bestemme påkledning innenfor lovens grenser, og i tillegg har påpekt at burkinidebatten står i fare for å alminneliggjøre rasistiske ytringer.

Debatten som aldri vil dø

Noe av det mest slående med burkinidebatten, både i Frankrike og i Norge, er i hvilken grad tilsynelatende marginale fenomener som burkinien kan komme til å påvirke den offentlige debatten fremover. Omfanget av burkinibrukere er antakelig helt marginalt, men griper inn i en større debatt om hvordan vi skal leve sammen. I en situasjon med unntakstilstand i Frankrike, og et stadig mer polarisert debattklima etter attentatene, er det imidlertid bekymringsfullt om partiene legger seg på en enda mer innvandringskritisk retorikk, og dersom forestillingen om at muslimsk og fransk identiteter ikke er forenlige, får fotfeste.

Referanser

Firar, Zhor (16.03.2016). “Le «dévoilement» des femmes, une longue histoire française”. Contre-attaque(s). Pour en finir avec l’islamophobie.

Fourest, Caroline (16.08.2016). À propos du burkini et du grotesque. Huffington Post France.

Gombin, Joël (2012). Le Front national en Provence-Alpes-Côte d’Azur. In. Delwit, Pascal (red.). Le Front national. Mutations de l’extrême droite française. Brüssel: Editions de l’Université de Bruxelles, pp.191- 209.

Plenel, Edwy (14.08.2016). «Un vêtement comme les autres»…

Lytt til hele foredraget (varighet 41 min):
[audio:https://voxpublica.no/audio/koen-wellens_religionsfrihet-og-minoritetsrettigheter-i-kina.mp3]

Last ned lydopptak (mp3, 38 MB) | Last ned lysbilder (pdf, 2 MB)

Tibet-trusselen
“Har vi en total mangel på religionsfrihet i Kina? Saken er selvfølgelig ikke helt så enkel,” sa Wellens. Den kinesiske partistatens holdning til religion er tvetydig. Religionsfriheten er skrevet inn i grunnloven, Kina er det landet der det trykkes flest bibler, og ifølge en undersøkelse utført i 2007 er 300 millioner mennesker troende. Ifølge statlige myndigheter er det 85.000 godkjente religiøse steder og 300.000 godkjente geistlige. Hvert år drar 10.000 muslimer på pilegrimsreise til Mekka. Og lederen for den statlige administrasjonen for religion, en overbevist kommunist, uttalte i 2006 at Kina ønsker å være et sterkt buddhistland.

Wellens tegnet likevel et ganske mørkt bilde. I loven heter det også at staten “beskytter normal religiøs aktivitet”. Fem religioner er tillatt — buddhisme, islam, taoisme, katolisisme, protestantisme. De har hver sin organisasjon som er underlagt det statlige kontoret for religionsspørsmål. Begrensningene på religionsutøvelse er mange: ingen kan bruke religion til å forstyrre den offentlige orden, og uavhengig religionsundervisning er forbudt. De religiøse organisasjonene skal være fri for utenlandsk dominans.

Koen Wellens under seminaret i Oslo (foto: Christian Boe Astrup).

Kombinasjonen av etnisk nasjonalisme og buddhisme i Tibet er myndighetene særlig redd for. Dalai Lama aksepteres ikke som religiøs lederskikkelse. Det drives kampanjer i klostre i Tibet der munker skal ta avstand fra Dalai Lama som religiøs figur. “Patriotisk utdanning” skal sikre tibetanernes lydighet. Etter opptøyene nylig har myndighetene varslet ytterligere innstramming. Med en hardliner som partileder i Tibet er det grunn til å frykte det verste, mener Wellens.

Åndelige bevegelser eller religioner utenom de fem anerkjente, som Falun Gong, undertrykkes nådeløst. Her er det ingen tegn på oppmykning, snarere tvert imot, framholdt Wellens.

Bryter konvensjoner
Statens kontroll med religionssamfunnene går svært langt. Religiøse steder og aktiviteter og utnevnelser av geistlige skal godkjennes. Undervisning kan bare skje i religiøse institusjoner, med kommunistisk indoktrinering som del av pensum.

Religion kan ikke praktiseres fritt — i tråd med menneskerettighetene — når staten blander seg inn på disse måtene, konkluderte Wellens. Med sin praksis bryter Kina flere internasjonale konvensjoner.

Hjemmelaget kolonialisme
Offisielt er det 56 anerkjente etniske grupper i Kina — 55 minoriteter ved siden av de dominerende han-kineserne. I 2005 utgjorde minoritetene i underkant av 10 prosent av befolkningen eller 110 millioner mennesker. Av disse er 5,4 millioner tibetanere og 8,4 millioner uigurer.

Kina er under særlig hardt vær nå på grunn av situasjonen i Tibet. Kommunistpartiet framhever gjerne at Kina historisk sett har vært offer for kolonialisme, men man kan si at Kinas minoritetspolitikk også er et uttrykk for kolonialisme, sa Wellens. Folkegrupper integreres med militærmakt, og utnyttelsen av naturressurser i minoritetsområder foregår uten at lokalbefolkningen får ta del i gevinstene. Han-kinesere flyttes for å konsolidere minoritetsområder, noe som ble godt eksponert under Tibet-opptøyene nylig. De sosiale og økonomiske forskjellene mellom minoritetene og han-kineserne er økende.

På spørsmål om hvordan utenverdenen kan handle i forhold til overgrep mot minoriteter, framholdt Wellens rollefordelingen mellom aktivister og forskere. “Vi har forskjellige måter å jobbe på. Selvfølgelig er det noen som uavlatelig må presse Kina på menneskerettighetsbrudd. Som forsker kan man for eksempel beskjeftige seg med å prøve å finne ut hva som foregår og gi en fremstilling som andre kan bruke og jobbe videre med,” sa Wellens.

(Artikkelen er noe utvidet 9. april. Red.anm.)