Nancy Herz (20) ble katapultert inn i den store norske offentligheten i april i år etter en kronikk i Aftenposten: «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå», skrev hun. Etter kronikken har hun vært masse i avisene og på radio og TV.

Herz har hatt forbilder. Men hva er det som gjør at hun selv har tatt til orde? Og hvordan opplever hun, som ung kvinne med innvandrerbakgrunn, ytringsfriheten i Norge? Heies hun fram? Hvor mye plages hun av hatefulle ytringer, rasisme og sexistisk hets?

Betydningen av Amnesty

Engasjementet til Herz begynte for fem år siden i Amnesty i Haugesund, hvor hun vokste opp etter at foreldrene hennes flyttet fra Libanon til Norge da hun var seks måneder gammel. Hun ble raskt gruppeleder i Amnesty lokalt, begynte å skrive i Haugesunds Avis og ble fast spaltist der i 2014.

Kronikken om skam var første gang Herz skrev noe som virkelig ble lagt merke til nasjonalt. Forrige måned møtte hun Hadia Tajik, og dagen etter at dette intervjuet fant sted, skulle hun møte Audun Lysbakken på Stortinget sammen med Sofia Srour og Amina Bile.

Srour fulgte opp kronikken til Herz med et innlegg, og Bile skrev følgende i Aftenposten etter innleggene til Herz og Srour: «Det er en viss risiko i å skrive om dette, men det er en risiko jeg er villig til å ta. For om Sofia og Nancy kan, hvorfor kan ikke jeg?»

For Herz var engasjementet i Amnesty viktig. Det viste henne at det nyttet, at hun kunne gjøre en forskjell.

– Før Amnesty visste jeg ikke at man kunne engasjere seg på denne måten, at man kunne gjøre en konstruktiv forskjell og se resultater. Og før jeg skrev mitt første leserinnlegg i Haugesunds Avis, som handlet om Vest-Sahara, visste jeg ikke at man kunne være med på å påvirke samfunnsdebatten.

Plagsom og frekk i kjeften

– I kronikken skriver du om at jentene «står opp og trosser våre ‘egne’». Hvem er «våre egne»?

– «Våre egne» er foreldregenerasjonen vår og andre i miljøet. Folk som ser ut som oss, men som ikke har de samme verdiene som oss, og som prøver å holde oss nede.

Herz understreker at hun selv har vært privilegert. Foreldrene hennes har blitt presset av øvrig familie og venner og kjente. De andre kan for eksempel si at de ikke lar døtrene sine reise alene, og at foreldrene hennes heller ikke bør tillate det. Andre har kritisert hvordan Herz går kledd. Men så har hun også hatt lærere og foreldre av venner som har sagt til foreldrene at det ikke er farlig å være en del av det norske samfunnet. Det er noe mange foreldre trenger å høre, mener hun, for det å være norsk betyr ikke at man mister sin egen kultur.

– For meg handler ikke ytringsfrihet om å være frekk eller å motarbeide familien min, men om å øke takhøyden i mitt eget liv, sier Herz.

Hun er imidlertid sikker på at hvis hun hadde vokst opp i Oslo, om det var i et irakisk, pakistansk eller libanesisk miljø, så ville mange flere ha ment at de skulle ha noe å si i livet hennes.

– Jeg kjenner mange arabiske jenter som er redde for hva andre arabiske jenter vil si. Det er en skummel tendens. Vi er redde for hverandre, når vi alle bare vil leve i fred, forteller hun.

– I Aftenposten-kronikken skriver du at det finnes en idé om en «perfekt, arabisk jente». Hvordan er den perfekte arabiske jenta?

– Hun er religiøs, dydig, og hun blir sett, men ikke hørt. Og hun gjør det som foreldrene synes er riktig. Når jeg møter folk i Libanon, hender det at de spør meg: «Hvorfor må du diskutere alt?» De synes jeg er plagsom og frekk i kjeften.

– Bor flere i familien din i Norge?

– Nei, kun mor, far og søsken. Takk og pris for det, legger hun spøkefullt til.

Gud er en «douchebag»

– Har foreldrene dine forsøkt å presse deg til å være en perfekt arabisk jente?

– Nei og ja. Den første gangen jeg skrev om at jeg har sluttet å tro på islam og meldt meg inn i Human-Etisk Forbund, spurte pappa meg om jeg egentlig trengte å fortelle det til alle. Han syntes ikke det var noe problem at jeg var blitt ateist, men at jeg sa det helt åpent, og han ville gjerne at jeg ikke skulle si det til familien min i Libanon, særlig ikke til besteforeldrene mine.

Ut i offentligheten: Nancy Herz og Sofia Nesrine Srour i intervju på TV 2. (skjermbilde fra tv2.no).

– Srour sa, i en samtale med deg på TV 2, at mange mener hun er for vestlig når hun har på seg hijaben på feil måte eller ytrer feil ting. Har du opplevd at noen sier at du er «for vestlig»?

– Ja. Jeg har hørt at jeg er PR-kåt fordi jeg vil ha en klapp på skulderen fra hvite folk og kjendiser, og jeg har blitt anklaget for å synes synd på meg selv fordi jeg er en ateist.

– Hvorfor brøt du med islam?

– Da jeg var yngre, var jeg veldig religiøs. Jeg husker en sommer i Libanon da jeg ville gå med hijab, men ikke fikk lov av foreldrene mine. Da sommeren var over, var jeg ferdig med hijaben. Etter hvert syntes jeg ikke at troen var logisk, og jeg syntes ikke at gud var en grei fyr. Jeg hadde ikke lyst til å tro på en gud som dømmer homofile og hater kvinner. Hvis noen kunne vist meg gud, slik gud er beskrevet i de religiøse skriftene, ville jeg tatt en alvorsprat med ham. Han er en «douchebag». Han må ta seg sammen. Tro fungerer uansett ikke for meg. Jeg hater moralske regler, og jeg vil helst ikke å bli fortalt hva jeg kan gjøre eller ikke gjøre. Man trenger ikke religion for å være et godt menneske.

– Hvilke reaksjoner har du fått på at du har sluttet å tro?

– Foreldrene og søsknene mine tar det fint, men de er bekymret for at jeg skal bli truet eller hatet fordi jeg sier det offentlig, og de vil gjerne at jeg ikke skal si det til folk i Libanon. Jeg deler likevel ting jeg skriver på Facebook. En libanesisk fyr jeg kjenner, skrev faktisk til meg at han var stolt av meg. Da ble jeg overrasket. Jeg trodde han ville si at jeg kom til å havne i helvete. Ellers har jeg fått kommentarer fra folk som tror at jeg er imot religion. Men folk må få ha troen sin i fred. Jeg synes bare at gud er en drittsekk, men ikke at religiøse er drittsekker.

Tåler ikke dritt fra noen

– Etter Aftenposten-artikkelen skrev en til deg på Facebook at du er en «hore», at artikkelen din var «kvalmende» og at du «lar menn sikle» etter deg. Hvordan er det å få slike tilbakemeldinger?

– Jeg får også høre at jeg er Satan, og jeg har vurdert å ta Satan til mellomnavn, ler Herz.

– Blir du berørt?

– Jeg synes den seksualiserte tilbakemeldingen er verst, og den som angriper familien min for ikke å ha oppdratt meg skikkelig. Når dritten bare går ut over meg, er det lettere, den tar jeg ikke på alvor. Men uansett hva folk skriver, så legger jeg meg ikke ned og gråter.

– Du blir ikke deprimert?

– Når jeg har en dårlig dag, leser jeg ikke kommentarfeltene. Da går det inn på meg.

– Når man først begyn­ner å begrense ytrings­fri­he­ten, blir mange av vur­de­rin­gene vans­ke­lige og skjønns­mes­sige, sier Nancy Herz. (Foto: Vincent Hansen)

– Har du opplevd trusler?

– Heldigvis ikke. Men jeg orker ikke å høre på hat. Når det er et fremmed nummer som ringer, tar jeg ikke telefonen. I stedet sender jeg en SMS og spør hva det gjelder. En periode opplevde jeg dessuten ukentlige anonyme oppringninger klokken to om natten hver natt til mandag. Så når jeg legger meg, skrur jeg av lyden på telefonen.

– Du er veldig aktiv på sosiale medier, både Twitter og Facebook. Hvordan opplever du det?

– Det er slitsomt noen ganger. Når jeg må skrive på «to-do-listen» min at jeg skal svare på kommentarer på Twitter og Facebook, så er det ikke noe sunnhetstegn. Men sosiale medier er ikke bare en boble. Fordelen med å skrive der, er at man blir hørt av flere, og at ting jeg skriver gjerne blir plukket opp av andre og større medier. Man får større påvirkningskraft ved å bruke sosiale medier fornuftig.

– Kan du ikke bare ignorere folk som skriver negative kommentarer?

– Hvis de bare skriver dritt, så ignorerer jeg dem. Det var en religiøst konservativ jente som skrev til meg at ateister egentlig ikke finnes og at jeg bare var PR-kåt. Da svarte jeg ikke. Men en annen jente lurte på hvorfor jeg trodde jeg kunne skrive på vegne av alle jenter. Selv gikk hun med hijab og var stolt av det. Da fortalte jeg at jeg er tilhenger av friheten til å bruke hijab, og at jeg skrev i kronikken at vi er skamløse jenter «enten vi går i miniskjørt, hijab, bukse, skjørt, burka eller nakne.»

– Er det i sum mest positivt eller negativt å ytre seg på sosiale medier?

– Det er mest positivt. Det er en grunn til at jeg blir beskyldt for å være avhengig av Facebook.

– Alle disse forsøkene på å kontrollere deg: Kuer de deg, eller gjør de deg mer ivrig?

– Nei, jeg blir ikke kuet. Jeg blir forbannet, smeller hånden i bordet og snakker enda høyere. Jeg tåler ikke dritt fra noen lenger.

Større manko på gutter

– Hvordan opplever du å bli tatt imot av den bredere offentligheten i Norge, altså redaktører, journalister, politikere og andre debattanter?

– Jeg har blitt overraskende godt tatt imot. Jeg blir hørt, og folk bryr seg om det jeg snakker om. «Skamløshetens tid» fungerer også veldig bra som begrep. Folk kjenner seg igjen i det.

– Er det vanskelig å komme på trykk eller til orde i mediene?

– Nei. Jeg har skrevet ganske mye, er fast spaltist i Haugesunds Avis og når jeg har sendt ting til Aftenpostens Si;D‑spalte, har det kommet på trykk. Da jeg skrev om skamløshetens tid, måtte jeg vente en uke før det kom i avisen. Det syntes jeg var litt lenge, ler Herz.

– Er det en fordel eller ulempe å være en ung kvinne med libanesisk bakgrunn?

– Fordelen er at man blir hørt, og det er mange jenter som deltar i debatten i dag, selv om jeg håper at jeg blir hørt fordi jeg kommer med et budskap, ikke fordi jeg har mørkt hår og kan arabisk. Ulempen er at det er mange unge jenter med innvandrerbakgrunn som ikke tør å ytre seg. Likevel er det andre grupper man også må tenke på: I dag er det heller manko på gutter. Og en av de konservative religiøse jentene som skrev til meg på Facebook, opplevde at hun selv aldri kom på trykk. Idealet i skamløshetens tid kan ikke være at alle skal bli enige, men at de skal bli hørt.

Venstresiden har dullet

– Hva betyr det for deg når stemmer som Shazia Sarwar skryter av deg på Twitter, eller når vanlige arabiske jenter forteller deg på Facebook at det du skriver er «helt rått»?

– Sistnevnte betyr mest av alt. Svar fra vanlige arabiske jenter som har opplevd de tingene jeg skriver om, viser at dette ikke bare er min kamp. Det er vår felles kamp både som individer og som samfunn.

Igjen understreker Herz hvor heldig hun selv er.

– Halvparten av det problemet jeg selv kunne ha hatt, ligger igjen i Libanon fordi slekten min er der, og jeg vokste opp i Haugesund, hvor det ikke er noen innvandrerklikk slik som i Oslo. Det er mange jenter i Norge som opplever problemene med sosial kontroll mye mer alvorlig enn meg.

– Hva med at folk som Sarwar skryter?

– Det er veldig viktig å få støtte fra majoriteten, enten det er Sarwar, Tajik, Khan, Namra Saleem eller den «hvite» majoriteten, som Sigrid Bonde Tusvik, som også delte kronikken min. Det gir moralsk støtte og sprer budskapet til en stor målgruppe. Men den aller beste tilbakemeldingen jeg kan få, er at noen tør å heve stemmen fordi jeg gjør det, slik som Amina Bile skrev om.

– Politikere som Hadia Tajik og Audun Lysbakken inviterer deg og de andre skamløse jentene til møter. Hva betyr det?

– Møter med politikere er en mulighet til å sørge for at engasjementet blir til konkret politikk. Jeg vet at også Abid Raja fra Venstre og Oslo Høyres Kvinneforum har engasjert seg.

– Du opplever altså at politikerne er oppmerksomme på problematikken?

– Absolutt. Men venstresiden har i en periode dullet litt for mye med folks følelser og vært redde for ikke å krenke folk. Selvfølgelig skal vi ikke krenke for å krenke, men når noe er galt i en kultur, så må vi si fra. Ellers blir vi selv en del av problemet og en del av den tause majoriteten.

– Har venstresiden i større grad enn høyresiden vært en del av den tause majoriteten?

– Nei. De som står langt ute på høyresiden og bedriver rasisme, er like ille som de som står langt ute på venstresiden og ikke tør å si noe. Nå er det enkeltpersoner i ulike partier, som Audun Lysbakken, Hadia Tajik og Abid Raja, som tar tak i temaet. Det er bra, for vi trenger en felles kamp.

Vi må støtte hverandre offentlig

– Får du i sum flest positive eller negative tilbakemeldinger?

– Jeg får flest positive tilbakemeldinger. Men jeg pleier å spøke med at de tilbakemeldingene som veier tyngst, ikke er dritten, men konstruktiv kritikk. Da må jeg jo gå i meg selv og tenke.

– Er det en fare for at du blir så lei av negative tilbakemeldinger at du slutter å engasjere deg?

– Nei. Når jeg har hatt en dårlig dag, tenker jeg at jeg ikke gidder mer. Men det kommer aldri til å skje. Jeg gir meg ikke.

– Du sa på TV 2 at negative tilbakemeldinger «gjør at mange ikke tør å ta del i samfunnsdebatten». Hva vil du si til dem som ikke tør?

– At det ikke er så farlig. De negative tilbakemeldingene viser at du gjør noe riktig. Hvis de konservative blir sure fordi du skriver om frihet, så gjør du noe bra. Men det viktigste er ikke å si noe til de som ikke tør, men til samfunnet: Det nytter ikke å være tause og bare tenke på at dere støtter de som våger seg utpå. Dere må si det offentlig. Vi må støtte hverandre som samfunn, og folk må støtte hverandre privat. Av og til blir jeg lei meg, da er det viktig å ha noen å ringe til.

– Får du mest dritt fra «dine egne» eller fra for eksempel høyreekstreme?

– Det er en fin balanse, men kanskje litt mer fra konservative muslimer. En gang jeg kritiserte en konservativ kristen jente som var imot homofilt ekteskap, fikk jeg faktisk mest hat fra konservative kristne som mente at jeg var intolerant og krenket jentas ytringsfrihet.

Grense ved trusler eller oppfordring til vold

– Regjeringen har lansert en erklæring mot hatefulle ytringer. Har du selv opplevd hatefulle ytringer?

– Nei, det har jeg ikke. Da jeg var liten, kalte medelever meg på skolen utlending og «brunt blod». Da kjente jeg meg som en ekskludert utlending. Men som eldre har jeg ikke opplevd hatefulle ytringer.

– Hvordan bør samfunnet håndtere hatefulle ytringer?

– Hvis ytringene er trusler eller oppfordrer til vold, er jeg tilhenger av lovregulering. Men jeg mener at man ikke skal bruke lover til å dømme hatefulle ytringer. Det betyr ikke at man aksepterer ytringene. Det bør være lov til å si at man hater utlendinger, men det er selvfølgelig ikke greit. Det viktigste vi kan gjøre er å drive på med holdningsarbeid.

– I mai ble en mann dømt for å kalle Haddy N’jie for en «halvape» og «jævla nigger». Er det bra?

– Jeg kjenner ikke detaljene i saken, men selv om ytringen er rasistisk, er jeg veldig usikker på om jeg synes han burde bli straffet for den. Uansett må han konfronteres, og han bør få beskjed om hvorfor det ikke er innenfor å skrive slikt. Rommet for ytringsfrihet må være stort, det har jeg vært opptatt av lenge. Når man først begynner å begrense ytringsfriheten, blir mange av vurderingene vanskelige og skjønnsmessige, og da er det vanskelig å vite hvor man til slutt setter grensene for hva som er lov. Selv mener jeg at ytringsfriheten må strekke seg til det punktet hvor man truer med eller oppfordrer til vold.

– Er alt snakket om hatefulle ytringer overdrevet?

– Nei, det er veldig mange som blir utsatt for hatkriminalitet og truet og banket opp, og det er bra at regjeringen arbeider mot hatefulle ytringer. Men det må være lov til å si forkastelige ting. Det er forskjell på å si at «jeg hater alle ateister» og at «fordi du er ateist, skal jeg drepe deg», og det er viktigere med holdningsarbeid enn straffereaksjoner.

Samtidig reiste rapporten og debatten i etterkant også mange nye spørsmål: Avhenger for eksempel takhøyden for kritikk av religion av hvilken form den har og hvilken religion kritikken rettes mot? Og er det forskjell på kritikk av religion og kritikk av konkrete grupper av troende, som muslimer eller kristne?

Dette er noen av spørsmålene vi stilte da vi høsten 2015 gjennomførte en ny befolkningsundersøkelse om hvor grensene går for hva som kan ytres og ikke ytres i norsk offentlighet.

Aksept for krenkelser

I debatter om ytringsfrihet fremheves det frie ord som avgjørende for å kunne rette kritikk mot statsmakt og religiøse autoriteter, mens bildet gjerne blir mer komplisert når det er snakk om kritikk eller krenkelse av enkeltindivider og grupper.

Vår undersøkelse viser at dette gjenspeiles i befolkningens holdninger. Mens 46 prosent svarer at de aksepterer ytringer som kritiserer etniske minoriteter i offentligheten, svarer 70 prosent at de aksepterer kritikk av religion.

Spørsmålsformulering: «Nedenfor følger noen påstander om ytringsfriheten. For hver påstand ber vi deg markere hvor enig eller uenig du er». a) Utval­get ble delt til­fel­dig i to, respon­den­tene tok bare stil­ling til én av påstan­dene. OBS: Se note om metode nederst i artikkelen.

Figur 1 viser også at befolkningen gjør forskjellige vurderinger når ytringsfriheten settes opp mot beskyttelse av henholdsvis religiøse minoriteters sikkerhet, og religiøse menneskers følelser. I sistnevnte tilfelle veier ytringsfriheten tyngst hos et klart flertall. Vi merker oss også den tydelige forskjellen i aksept for ytringer som håner og som kritiserer religion.

Selv om rommet for kritikk av systemer og institusjoner er større enn for tilsvarende kritikk av personer og grupper, er det likevel ikke slik at negative ytringer om religiøse grupper og minoriteter gjennomgående oppfattes som uakseptable. Men vi finner at det er av stor betydning om slike ytringer kan virke «krenkende» eller «nedsettende». Figur 2 viser aksepten for henholdsvis krenkende og nedsettende ytringer på ulike arenaer på tvers av hvilke grupper det spørres om. Vi ser at det er betydelig større aksept for krenkende enn for nedsettende ytringer uansett arena, og at når det gjelder krenkende ytringer ligger aksepten på over 60 prosent på tvers av grupper.

Når det gjelder krenkende ytringer er aksepten høyere når ytringer fremsettes i nyhetsmediene enn i sosiale medier og i kommentarfelt. For øvrig er et interessant funn at det ikke er veldig store forskjeller i aksept for krenkende ytringer om ulike grupper. For eksempel aksepterer et flertall av befolkningen at ytringer som kan oppleves krenkende på muslimer (54 prosent), innvandrere (60 prosent) eller kristne (60 prosent) fremsettes i nyhetsmediene (ikke vist i figuren).

Utvalget ble delt tilfeldig i to, respondentene tok bare stilling til enten krenkende eller nedsettende ytringer. Spørsmålsformulering: «Her er en liste over ulike typer nedsettende ytringer. På hvilke arenaer mener du slike nedsettende ytringer bør aksepteres?» / «På hvilke arenaer mener du følgende typer ytringer bør aksepteres, selv om noen opplever dem som krenkende?». OBS: Se note om metode nederst i artikkelen.

Funnene er interessante i lys av det siste årets debatt om «krenkelsestyranniet», der det å fremstå som krenket har blitt omtalt som en måte å begrense andres ytringer på. Mange ser ut til å mene at krenkelser er noe ulike grupper må tåle. Over 70 prosent mener enten at krenkende ytringer er akseptable eller de svarer på oppfølgingsspørsmål at det å ytre dem ikke bør få noen konsekvenser. Blant de som svarer at det bør få konsekvenser, er sosiale reaksjoner det mest fremtredende, men et mindretall ønsker også mer formelle reaksjoner, som fellelse i Pressens Faglige Utvalg for redigerte medier, samt utestengelse fra sosiale medier hvis ytringen er fremsatt der. Støtten til å gi bøter eller fengselsstraff er marginal.

Betinget aksept for krenkende karikaturer

Et metodisk problem i studier av holdninger til ytringsfrihet er at spørsmålsstillingene gjerne forblir på et abstrakt nivå, noe som øker faren for målefeil. I studien stilte vi derfor også konkrete spørsmål om hvorvidt media bør publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende på henholdsvis jøder, kristne og muslimer. Tabell 1 viser fordelingen når det gjelder karikaturer som kan virke krenkende på jøder, kristne og muslimer hver for seg.

[table id=3 /]

Vi ser av figuren at om lag 15 prosent mener at media overhodet ikke bør publisere karikaturtegninger som kan oppleves som krenkende av noen av gruppene. Dette betyr imidlertid ikke at befolkningen gir en uforbeholden aksept til publisering, og graden av aksept varierer etter hvem karikaturen kan tenkes å krenke. Karikaturer som kan virke krenkende på kristne skilte seg ut som den typen karikaturtegninger det var mest aksept for å publisere uforbeholdent. 48 prosent valgte dette alternativet. Når det gjelder muslimer og jøder var befolkningen noe mer varsomme: 39 prosent mente at karikaturer som kan oppleves krenkende av muslimer bør publiseres uforbeholdent, mens 43 prosent sa det samme om karikaturer som kan virke krenkende på jøder.

At det generelt er en større aksept for krenkelse av kristne enn av muslimer og jøder, henger antakelig sammen med at kristne i hovedsak er del av majoritetsbefolkningen og har en tilknytning til det som inntil nylig var statsreligionen i Norge. Muslimer og jøder utgjør religiøse minoritetsgrupper i Norge og at folk utviser større varsomhet overfor krenkelse av disse gruppene, er kanskje ikke så overraskende. At mange uttrykker en viss varsomhet, synes i hvert fall klart.

Hvorfor varsomhet?

Det kan være mange grunner til at folk uttrykker en varsomhet i spørsmålet om publisering av potensielt krenkende karikaturtegninger. I undersøkelsen stilte vi derfor et åpent spørsmål om begrunnelsen for at mediene burde publisere krenkende karikaturer eller være restriktive. Resultatene fremgår av figur 3.

Spørsmålsformulering: «Du svarte at pressen ikke bør publisere eller at de bør være varsom med å publisere. Hva mener du er den viktigste grunnen til at pressen ikke bør publisere slike karikaturtegninger?». OBS: Se note om metode nederst i artikkelen.

Blant de som svarer at mediene bør være restriktive med å publisere, eller at de ikke bør publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende overhodet, er de viktigste grunnene at noen kan føle seg krenket, såret, fornærmet eller lignende (42 prosent), og at publiseringen kan føre til vold og represalier (27 prosent). Både hensynet til religiøse minoritetsgruppers følelser og en frykt for konsekvensene av publisering, er med andre ord til stede i mange folks vurdering av om krenkende karikaturtegninger bør trykkes.

Spørsmålet ble også stilt til et utvalg journalister. Her mente nesten ingen at mediene ikke burde publisere karikaturtegninger i det hele tatt. Blant de av journalistene som mente man måtte være restriktive, ser vi at “mening og nyhetsverdi” er den klart viktigste grunnen og at begrunnelsene “unngå å støte” og “fare for vold og represalier” tillegges mindre vekt. Dette skiller seg klart fra synspunktene til befolkningen i dette spørsmålet, og skyldes antakelig at journalister og redaktører er tettere på denne problemstillingen i sitt daglige virke.

Studiens bidrag

Hvordan man vil oppfatte disse funnene vil avhenge av normativt ståsted i ytringsfrihetsdebatten. Noen vil hevde at enhver (selv)begrensning er et sykdomstegn for ytringsfriheten, mens andre vil hevde at de grensedragningene vi finner snarere handler om en nødvendig vekting av prinsipper og verdier. Dette underbygges av at de vurderingene befolkningen gjør i stor grad henger sammen med politisk ståsted, innvandringssyn og grad av religiøsitet. Religiøse personer og personer med positivt innvandringssyn uttrykker for eksempel en mer utstrakt varsomhet enn det andre gjør, mens personer som er kritiske til innvandrere og innvandring oftere enn andre uttrykker større aksept for hånende og nedsettende ytringer om minoritetsgrupper.

Foto: Adolfo Lujan cbnd

Støttemarkering for Charlie Hebdo i Madrid 7. januar 2015, dagen da redaksjonen i bladet ble angrepet av islamistiske terrorister. 12 mennesker ble drept og 11 skadet.

Styrken ved en undersøkelse av den typen vi har gjennomført her, er at vi får innsikt i hvor den norske befolkningen oppfatter at grensene bør gå for utvalgte ytringer. Dette kan gi viktige innspill i debatter som for øvrig domineres av personer i eliteposisjoner. Gjentatt over tid gir slike studier et bilde på hvorvidt folks holdninger til ytringsfriheten endres i takt med en tiltagende polarisering av ytringsfrihetsdebatten, eller om vi snarere vil se et voksende skille mellom folk og elite i synet på hva som kan og bør ytres i norsk offentlighet.

Mer informasjon om metodebruk i undersøkelsen

Figur 1: Alle forskjeller er statistisk signifikante p≤0,01 (kjikvadrat). Spørsmålsformulering: «Nedenfor følger noen påstander om ytringsfriheten. For hver påstand ber vi deg markere hvor enig eller uenig du er». a) Utval­get ble delt til­fel­dig i to, respon­den­tene tok bare stil­ling til én av påstan­dene. Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning (oppgitt n er uvektet).

Figur 2: Alle forskjeller mellom krenkende og nedsettende ytringer er statistisk signifikante, p≤0,01 (t‑tester). Utvalget ble delt tilfeldig i to, respondentene tok bare stilling til enten krenkende eller nedsettende ytringer. Spørsmålsformulering: «Her er en liste over ulike typer nedsettende ytringer. På hvilke arenaer mener du slike nedsettende ytringer bør aksepteres?» / «På hvilke arenaer mener du følgende typer ytringer bør aksepteres, selv om noen opplever dem som krenkende?». Respondentene ble bedt om å vurdere ytringer rettet mot henholdsvis religioner, innvandrere, kristne som gruppe/muslimer som gruppe (split sample), lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) og politikere. Figuren viser gjennomsnitt for disse gruppene. Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning. Uvektet antall (n) er ca 1000 per for hver type ytring.

Tabell 1: Respondentene ble tilfeldig delt inn i seks grupper, som fikk spørsmål om aksept for karikaturtegninger som kan virke krenkende (generelt), krenkende på kristne, krenkende på muslimer, krenkende på jøder, krenkende på kristne, muslimer og jøder, i tillegg til en kontrollgruppe som kun ble bedt om å ta stilling til svaralternativene. Forskjellen i uforbeholden og betinget aksept for publisering mellom de som fikk spørsmål om kristne og de som fikk spørsmål om muslimer er statistisk signifikant, p≤0,05 (t‑tester). Spørsmålsformulering: «De siste årene har det vært mye diskusjon om publisering av karikaturtegninger i pressen. Gitt at en karikatur kan virke krenkende på (…), hvilken av påstandene under er mest i tråd med din mening?». Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning. Uvektet antall (n) er ca 330 per gruppe.

Figur 3: Respondentene ble bedt om å begrunne åpent hvorfor de svarte at mediene bør være restriktive med å publisere- / ikke publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende. De åpne svarene har blitt kodet i samlekategorier. Spørsmålsformulering: «Du svarte at pressen ikke bør publisere eller at de bør være varsom med å publisere. Hva mener du er den viktigste grunnen til at pressen ikke bør publisere slike karikaturtegninger?». Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning. Uvektet antall (n) er 770 (befolkning) og 387 (journalister).

Menneskerettighetsforkjemper, advokat og Nobelprisvinner Shirin Ebadi sier i intervju med Vox Publica at det var feil å trykke karikaturtegningene den gangen. Hun mener ytringsfriheten har sine begrensninger. At den er for alle, men at ingen har rett til å utbre tanker om krig, eller skape fiendskap på grunnlag av religion og nasjonalitet. Det mener hun er forbudt.

Skuffet over Ebadi

Uttalelsene skaper reaksjoner. Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk trykket Muhammed-karikaturene i 2006 da han var sjefredaktør for Magazinet. I den forbindelse mottok han blant annet en rekke drapstrusler og måtte gå i dekning.

Foto: Persiandutchnetworkcba

Vebjørn Selbekk intervjues om angrepet på Charlie Hebdo i januar 2015.

Sist uke ble Selbekk og Flemming Rose tildelt Fritt Ords Honnør for sitt “prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid”. Rose tok som kulturredaktør i Jyllands-Posten initiativet til å trykke tegningene.

Selbekk har møtt Shirin Ebadi én gang, og beskriver henne som en kvinne han har stor respekt for. Men da han så Ebadis uttalelser til Vox Publica, ble han bekymret.

– Muligheten til å drive religionskritikk og religionssatire er også en del av ytringsfriheten, og av veldig viktige menneskerettighetsstandarder. Ikke minst i det landet hun er fra. Alle mennesker er sammensatt, men på dette området synes jeg hun ligner mer på en iraner enn på en menneskerettighetsforkjemper.

– Hva mener du med det?

– Islamske stater har flere ganger prøvd å få FNs menneskerettighetsråd med på å kriminalisere angrep på religion, men det er blitt avvist hver gang. Særlig etter karikaturene. Ifølge internasjonale standarder er det lov å angripe religiøse dogmer. Det er en menneskerett, og viktig for å få samfunnet til å gå fremover.

Hva er en hatefull ytring?

Anine Kierulf er jurist og forsker ved Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. Hun kan ikke ta stilling til hvilke internasjonale standarder Ebadi viser til, men understreker at det finnes unntak fra ytringsfriheten, som for eksempel for å ta hensyn til andre menneskers rettigheter.

– Spørsmålet er hva den rettigheten går ut på, og det er et vanskelig felt. Konvensjonen som viser til dette med rasediskriminering, er CERD (Convention on the Elimination of All Forms of Racial Discrimination). Den pålegger statene å beskytte mot diskriminering, og gjelder internasjonalt for alle som har ratifisert den. Men det er klart den tolkes ulikt.

Hun viser til at land som for eksempel USA har reservert seg mot konvensjonen. At den tolkes ulikt, mener Kierulf er med på å skape uklare grenser mot ytringsfriheten.

– Når Ebadi viser til at det er forbudt å spre hatefulle ytringer, stemmer det for eksempel overens med norsk lov og mange andre lover. Men problemstillingen er hva som skal til for at noe er en hatefull ytring. Man mener ytringer fremsatt for å skape hat, men det er ikke alltid så godt å avgjøre det. Kanskje mente man ikke å skape hat, men forsvarer seg med at man bare driver samfunnskritikk. Det kan være en vanskelig linje å trekke.

– Vi trenger å utfordre

Selbekk viser blant annet til Norge der han mener vi har utfordret den kristne tro i lang tid, noe som ifølge ham har vært helt nødvendig, og gjort Norge til et bedre samfunn. Han mener religiøs makt må utfordres på samme måte som økonomisk og politisk makt. Det har vært viktig i den vestlige verden, men for Selbekk er det åpenbart at dette også trengs i resten av verden.

– Særlig for Ebadi som kjemper for kvinners rettigheter, er dette viktig. En stor del av den kvinneundertrykkelsen vi ser i Iran har sitt opphav i religion. Nettopp da trengs disse religiøse læresetningene å utfordres, sier redaktøren.

For ti år siden hadde Selbekk aldri sett for seg at en så stor diskusjon rundt ytringsfriheten ville oppstå.

– Det er veldig rart å tenke på. Den internasjonale debatten har rullet siden 2005, og har synliggjort disse utfordringene vi står ovenfor. Vi har sett at det er miljøer som er villig til å gå veldig langt for å utfordre holdninger som de ikke vil skal finnes.

Selbekk refererer til angrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i januar i år.

– Det er et mareritt at tolv mennesker dør i en avisredaksjon i hjertet av Europa. Det viser hvilke utfordringer vi står overfor. For meg var det sterkt å se reaksjonene, også her i Norge. Det bare understreket hvor viktige disse frihetene er.

Ikke forbudt

Noe av det Anine Kierulf ser at Ebadi er inne på, å utbre tanker om krig, kan hun klart understreke at generelt ikke er forbudt.

– Forherligelse av straffbare handlinger er ikke forbudt. Sier jeg at det som skjedde på Utøya var fabelaktig, er det skrekkelig – men lov. Det er forskjell på en meningsytring om noe som allerede har inntruffet, og en ytring som foranlediger at en ny handling inntreffer, som en oppfordring til ulovligheter.

– Hva tror du Ebadis nasjonalitet har å si for hennes vurderinger?

– Det vil jeg ikke spekulere i. Men jurister vurderer ting forskjellig innen et system, og selvsagt også mellom ulike systemer. Det hun sier om karikaturtegningene, blir likevel for generelt. Det er viktig å skille mellom minoriteter og majoriteter, og det er selvsagt oftest minoriteter som beskyttes av regelverket. Men å si at tegningene var forbudt på grunn av at de skapte eller kunne skape fiendtlige holdninger, er feil.

Ville vært annerledes i dag

Dagen-redaktør Selbekk tror samfunnet har kommet langt siden 2005, og at den politiske diskusjonen ville vært annerledes om det samme hadde skjedd i dag. Han viser blant annet til at Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre selv har sagt at han ville reagert annerledes i dag enn han gjorde i 2006. Selbekk og Magazinet ble anklaget for å skape konflikt ved å trykke tegningene.

– Politisk og norsk presse ville også behandlet en slik situasjon annerledes i dag. Men trusselen mot ytringsfriheten har ikke blitt mindre. Det har vært et tiår med radikalisering. For ti år siden fantes ikke ordet fremmedkriger, men det har vi lært oss. Det som skjedde i Paris kunne like gjerne skjedd her i Norge, og det er en alvorlig situasjon, sier Selbekk.

Fra en jurists synsvinkel ser Anine Kierulf at selv fæle foranledninger, som angrepet på Charlie Hebdo, bidrar til at flere er opptatt av og reflekterer rundt ytringsfrihet. Hun tror at i Norge, hvor vi gjerne tar ytringsfriheten for gitt, har vi blitt tvunget til å tenke gjennom hvorfor vi beskytter denne friheten, og hvorfor meninger som vi misliker skal bli beskyttet.

– Jeg tror det er ganske sunt. Det får frem hvorfor vi beskytter ytringsfriheten, men også hva som kan begrunne inngrep i den. Det finnes jo mange rettslige grenser som alle er enige om, slik som trusler på livet. Da må man plutselig tenke at hvis det er greit å begrense sånn, hvorfor er det ikke da greit slik?

Samfunnskritikk veier tyngst

Hun viser til at Jyllands-Postens publisering av Muhammed-tegningene ble prøvd rettslig i Danmark, og at de syv muslimske foreningene som saksøkte avisen, tapte rettssaken.

– Det vil være et ganske stort frirom for ytringer som har en samfunnskritisk og offentlig interessant side, selv om mange vil finne dem usmakelige. Det er ganske klart at tegninger av den type ikke er ulovlig etter nasjonale eller internasjonale standarder.

Grunnen til dette er ifølge Kierulf at karikaturene er en type samfunnskritikk. Hun påpeker at det blir vanskelig å ha funksjonelle regler for ytringsfrihet om en skal legge til grunn hele vurderingen hos den som føler seg krenket, men også om man legger til grunn hele vurderingen hos avsenderen og hva som mentes med budskapet.

– Man prøver å forholde seg til en slags mellomting mellom avsenderens mening og mottakerens reaksjon, og slik finne ut folk flest sin tolkning, og folk flest oppfatter karikaturer særdeles forskjellig.

– Hvordan har det juridiske aspektet ved tolkningen av ytringsfrihetens grenser utviklet seg i de siste ti årene som er gått siden Jyllands-Posten publiserte?

– Reglene som sådan er ikke mye endret på grunn av dette, fra lovgiversiden mangler man historisk prinsipielle vurderinger, alt er lagt til domstolenes vurdering i den generelle sak. Generelt kan jeg si at det skal en god del til for å bli dømt for denne type ytringer hvis de har et samfunnskritisk element i seg.

– Konteksten er viktig

Selbekk er tydelig er skuffet over Shirin Ebadis syn på ytringsfriheten.

– Hva ville du sagt til Shirin Ebadi hvis du møtte henne nå?

– Jeg ville ha prøvd å minne henne på at ytringsfriheten er en menneskerettighet. At den er grunnlaget for mange andre rettigheter også. Uten ytringsfrihet har vi ingen religionsfrihet, pressefrihet, trykkefrihet, egentlig ikke noe politisk frihet eller demokrati i det hele tatt.

Likevel påpeker Selbekk at det er viktig å minne seg selv på hva slags kontekst Ebadi befinner seg i som en muslimsk, opposisjonell kvinne og fredsprisvinner. Det mener han skal være med i beregningen når man hører uttalelsene hennes.

– For all del, dette skygger ikke over alt det andre positive hun gjør.

– Demokrati og respekt for grunnleggende menneskerettigheter kan aldri bli en realitet uten kvinners deltakelse. For hvordan kan et land kalle seg demokratisk når halvparten av befolkningen er glemt?

På forsommeren var Ebadi i Bergen i forbindelse med en paneldebatt i regi av Raftostiftelsens kvinnenettverk, der Ebadi er en av bidragsyterne. Temaet for debatten var nettopp hvorfor kvinner i muslimske land er så sterkt underrepresentert i samfunnslivet. Vox Publica møtte Ebadi til intervju i etterkant av arrangementet.

– Misbruker islam

Shirin Ebadi har kjempet for kvinners rettigheter i hjemlandet i flere tiår. Selv bor hun i eksil i USA, og peker på den mest åpenbare forskjellen mellom den vestlige verden og muslimske land som Iran:

– Den viktigste forskjellen er at man i Iran har mange, mange lover som diskriminerer kvinner. La meg gi deg noen eksempler: En mann kan gifte seg med fire kvinner på samme tid, og uten noen grunn skille seg fra dem igjen. For kvinner er det så å si umulig å skille seg. Når en kvinne gifter seg med en mann, må hun ha hans tillatelse for å kunne reise noe sted. Hvis jeg og min bror hadde blitt angrepet på gaten, og begge hadde brukket beina, ville erstatningen broren min fikk vært dobbel så stor – og dette er bare noen få eksempler.

Shirin Ebadi: Kvin­ner skal få ta sine egne beslut­nin­ger. (foto: Lene Risholt Thorbjørnsen)

Hun forteller at alle lovene ble innført etter revolusjonen i 1979 da ayatollah Ruhollah Khomeini returnerte til Iran etter flere år i eksil for å rydde vekk all opposisjon, og gjennomføre den islamske revolusjonen.

Og hun vet hva hun snakker om. Hun hadde vært president for Teherans byrett i fire år da revolusjonen kom, og hun og alle andre kvinnelige dommere enten fikk sparken eller ble tvunget til å gå av.

– Dessverre har de misbrukt islam i religionens navn for å undertrykke kvinner. Vi kan ikke en gang nyte de minste rettigheter, sånn som hvordan vi vil kle oss. Kvinner i Iran er fratatt rettigheten til å gjøre sine egne klesvalg, alle må gå med sjal – selv om de ikke er muslimer.

Friheten til å velge selv

Ebadi vant Raftoprisen i 2001, og for 12 år siden ble hun tildelt fredsprisen som første muslimske kvinne. Siden den gang har hun engasjert seg i en rekke viktige spørsmål, og blant annet har hun med klar tale vært imot et forbud mot hijab.

– Jeg har alltid trodd på frihet, og jeg tror på at kvinner skal få ta sine egne beslutninger. Ingen, familie eller myndigheter, har rett til å tvinge en kvinne til å dekke til håret sitt — eller tvinge henne til å la være .

Ebadi synes det er viktig å fremheve at niqab, som dekker alt utenom øynene, etter hennes vurdering er forbudt innen islam. Hun forteller at niqab er en tradisjon fra Afrika og andre områder med ekstrem hete, men sakte men sikkert er det blitt et instrument for å undertrykke kvinner.

– I islam, når en kvinne drar til Mekka, har hun ingen rett til å dekke til fjeset sitt. Mitt spørsmål er hvorfor hun da skal være nødt til å gjøre det i en annen by, når det er ulovlig for henne å gjøre det i den helligste byen? Når du ber, har du heller ikke lov til å dekke til ansiktet ditt. Hvorfor kan da en mann si til sin kone at hun må dekke til ansiktet sitt når de skal ut å spise? Dette er imot den islamske tro.

Fundamentalisme en reaksjon på ydmykelse

– Dette er din tolkning av den islamske tro. I Norge pågår det stadig en debatt, særlig blant unge muslimer, om islam kan tolkes på ulike måter. Flere unge ser ut til å helle mot det konservative. Hva tenker du om dette?

– Islam, som en hvilken som helst annen religion, har mange ulike tolkninger. Én kristen kirke aksepterer abort, en annen gjør ikke – men de følger begge samme religion. Jeg beklager, men sånn er det også med muslimer.

Hun viser til at i et muslimsk land som Saudi-Arabia får ikke kvinner lov til å kjøre bil, mens i muslimske land som Indonesia og Bangladesh kan kvinner nå så langt som til å bli statsminister.

Selv tror hun på at for at man skal forhindre misbruk av religion i politikk, må man skille de to. Hun kaller seg sekulær i politisk forstand.

Shirin Ebadi er fortsatt sterkt imot Muhammed-tegningene. (foto: Lene Risholt Thorbjørnsen)

– Hvis unge muslimer i Norge tenderer mot å bli fundamentalister, er det en reaksjon på noe. Det er en reaksjon på den ydmykelsen som de har følt på, sier Ebadi.

For henne er det åpenbart at den første generasjonen med innvandrere som kom til Europa er veldig takknemlige for de mulighetene samfunnet har gitt dem. Hun mener de er glade for å gjøre hvilke som helst slags jobber, men at barna deres – født i Europa, som har gått på europeiske skoler, som ser på seg selv som meg og deg,som europeiske – de tillater ikke diskriminering. Ikke diskriminering på grunnlag av hudfarge, foreldrenes aksent, eller hvor mye penger de har.

– Denne ydmykelsen fører dem mot fundamentalismen. På samme måte som man ser at denne ydmykelsen har ført til at unge afroamerikanere i USA trekker mot gjengmiljøer. Dette er realiteten. Hvis vi vil hindre at dette fortsetter å skje, må vi respektere hverandre mer. Vi må respektere mangfoldet, og aldri dømme noen på grunnlag av deres eiendom eller rikdom.

– Ingen har rett til å skape fiendskap

Ebadi vet akkurat hva hun skal si og når hun skal si det. Det er ikke vanskelig å skimte dommeren i henne, og hun nøler aldri når hun svarer. Dette er vel kanskje også noe av grunnen til at denne kvinnen er både elsket og hatet – over hele verden.

Det vakte stor oppmerksomhet da Ebadi i 2010 uteble fra seremonien til en tysk mediepris i protest. Prisen hadde blitt tildelt karikaturtegner Kurt Westergaard. Westergaard tegnet den mest kontroversielle av Muhammed-karikaturene som ble publisert i Jyllands-Posten 30. september 2005.

– Hvorfor valgte du å utebli i protest?

– Fordi jeg er sterkt imot det Westergaard gjorde. Men jeg vil gjerne forklare hvorfor.

Hun bruker lang tid på dette temaet, nok fordi hun er redd for å kunne misforstås. For Ebadi er det viktig å understreke at ytringsfrihet har sine begrensninger. Begrensninger som ikke er bestemt av lokale lover, men etter en internasjonal menneskerettighetsstandard. (red.anm: Se merknad nederst i artikkelen).

– Menneskerettighetskonvensjonen sier at ytringsfriheten er for alle, men ingen har rett til å utbre tanker om krig, eller skape fiendskap på grunnlag av religion eller nasjonalitet. Det er forbudt.

I henhold til disse internasjonale standardene, mener Ebadi, vil det ikke være noe problem å publisere en karikatur av profeten Muhammed i et land der majoriteten er muslimer.

– Fordi det ikke legger opp til fiendskap, eller skader minoriteten i befolkningen.

Men hvis det i samme land blir tegnet en karikatur av Jesus Kristus, vil det ifølge Ebadi være en gal ting å gjøre, siden det vil skape fiendskap overfor minoriteten av befolkningen som er kristne.

– Det var dette som skjedde i Danmark. Majoriteten er kristne, minoriteten er muslimer, og derfor skapte det fiendtlige holdninger overfor minoriteten. Dette er grunnen til at jeg er motstander av det Westergaard gjorde.

Hun blir stille noen få sekunder.

– Men når det er sagt, så har ingen rett til å utøve vold. Skulle det blitt gjort riktig, måtte noen ha gått til retten i Danmark og vist til fiendskapet disse tegningene skapte. Så er det opp til domstolen å bestemme om det stemmer eller ikke.

Tror på forandring

Ebadi har tro på at kvinners situasjon i Iran og andre muslimske land kan endres. Ved å protestere, gjøre motstand og være bestemte tror hun at man steg for steg kan tvinge myndighetene til positive endringer.

Hun viser til at etter revolusjonen i Iran har allerede noen forandringer skjedd i kvinners favør, men at det selvsagt fortsatt er en lang vei å gå før menn og kvinner kan bli sett på som likeverdige. Hennes håp er at nettverk som kvinnenettverket til Raftostiftelsen kan bidra til at endringene kommer fortere, slik at man ikke er nødt til å vente i mange, mange år.

– Hva betyr dette kvinnenettverket for deg?

– Jeg har alltid trodd at med den rette tolkningen av islam kan vi respektere kvinners rettigheter. De muslimske mennene som undertrykker kvinner i islamsk navn må stanses. Dette er et nettverk som ønsker å utrette nettopp dette. Derfor betyr dette forandring.

***

Merknad fra redaksjonen

Redaksjonen har i etterkant av intervjuet forsøkt å ta kontakt med Ebadi for å få henne til å presisere hvilke internasjonale menneskerettighetsavtaler hun sikter til i uttalelsene om Muhammed-tegningene. Det har dessverre ikke lyktes oss å få svar på dette.

Egyptiske Kareem Amer, den internasjonalt kjente bloggeren som har vært fribyforfatter i Bergen siden slutten av 2012, har lite håp om en demokratisk utvikling i hjemlandet. Han satt fire år i fengsel i Egypt for det myndighetene karakteriserte som fornærmende, anti-religiøse tekster.

I helgen besøkte Amer den egyptiske ambassaden i Oslo for å stemme nei til forslaget om ny grunnlov. I dette intervjuet med Vox Publica utdyper han sitt standpunkt og forklarer hva han mener står i veien for at en demokratisk kultur skal kunne vokse fram i Egypt.

Kareem Amer i Bergen (foto: Elise Kruse).

Vox Publica: Hva tenker du om folkeavstemningen og forslaget til en ny grunnlov for Egypt?
Kareem Amer: “Personlig kommer jeg til å stemme NEI. Utenfra er det mange som ser denne folkeavstemningen som første steg mot en demokratisk kultur i Egypt. Det tror ikke jeg. Den nye grunnloven vil ikke forandre på de grunnleggende problemene Egypt sliter med. Viktigst for meg er det faktum at den nye grunnloven ikke forandrer på de bestemmelsene som sier at islam er statsreligionen i Egypt, og at sharia-loven er viktigste kilde til landets lovgivning. Det er to bestemmelser jeg er helt uenig i, og så lenge det finnes noe som jeg er så uenig i vil det ikke være rett for meg å stemme for. Jeg tror nok majoriteten av den egyptiske befolkningen kommer til å stemme JA. Det er nok fordi mange tenker at selv om de ikke er enig i alt, så kan de stemme JA og heller forhandle i ettertid om det de er uenig i. Dessverre er ikke det realistisk. Den nye grunnloven vil opprettholde forskjellene i Egypt, og fortsette å dra landet i feil retning.”

Hvordan ser du på situasjonen i Egypt i dag?
“Jeg er ikke optimistisk. Det finnes ikke mange muligheter for Egypt. Det er islamistene og militæret. Ingen av dem er gode alternativer for å kunne utvikle en demokratisk kultur. Vi har også en såkalt opposisjon, men den er for svak til å kunne vinne et valg eller forandre virkeligheten. Det jeg ser som det største problemet i Egypt i dag, er den konservative kulturen. Ikke det politiske miljøet, men kulturen som fostrer det.”

Hva tenker du om tiden da Det muslimske brorskapet styrte?
“Personlig kjempet jeg imot dem da de kom til makten. Jeg så det at de kom til makten som slutten for Egypt. Islamister kan ikke lede Egypt framover, bare bakover. De ser ikke på Egypt som landet Egypt, men som en islamsk nasjon. Likevel var det dette det egyptiske folket ville ha. Egypterne er svært konservative, og når det kommer til religion veldig sensitive. Det muslimske brorskapet kom ikke til makten slik man gjør i andre land, gjennom løfter om økonomiske forbedringer og sterkere helsesystem. De snakket om religion, om islam, og det fikk folk til å glemme alt annet. Skremselspropaganda ble mye brukt, de snakket om farene andre religioner representerer og overbeviste egypterne om å stemme på dem.”

Hvordan kom hæren til makten?
“Det begynte å spre seg rykter om Det muslimske brorskapet. Blant annet på sosiale medier. Noen av dem var sanne, veldig mange var usanne. I Egypt er om lag 40 prosent av befolkningen analfabeter. Det gjør det lett å få folk til å tro på ting. De hører noe og har ikke mulighet til å dobbeltsjekke opplysningene. Folk begynte å tro på ryktene de hørte og ble opprørte og sinte. Ikke bare på grunn av usanne rykter, men også ting som faktisk stemte. President Mohamed Morsi prøvde å holde makten for seg selv, utviklingen i landet gikk dårlig. Folk dro ut i gatene og demonstrerte. Mange ble torturert og drept av brorskapets tilhengere. Det ble begynnelsen på slutten for Det muslimske brorskapet og Morsi. Min første reaksjon var glede og lettelse, men jeg forstår nå at ting egentlig ikke har forandret seg nå som militæret sitter med makten. De er også konservative. Selv om de kanskje ønsker det, tør de ikke være mer liberale i frykt for å gjøre folk sinte. Frihet finnes ikke lenger i Egypt.”

Foto: Giulio M cbna

Demonstrant feirer avsettelsen av president Mohamed Morsi 5. juli 2013.

Er det mulig for en demokratisk kultur å vokse fram i dagens Egypt?
“Jeg er realist, og realiteten er at Egypt har mange store problemer og kriser som vanskelig kan løses. Det største problemet er ikke folk klar over selv en gang, og det er den egyptiske kulturen. Kulturen er kilden til alle problemene vi står overfor i dag. Den største innflytelseskilden til kulturen er religionen, islam. I tillegg har vi konservative tradisjoner som går langt tilbake i tid. Det påvirker måten vi lever og tenker på. En demokratisk kultur vil ikke bare si å holde frie, demokratiske valg. Det handler ikke bare om å kunne stemme på hvem du vil. Det handler om å akseptere minoritetene, akseptere forskjellene. Mentaliteten til mange egyptere sier dem at demokrati er når majoriteten får bestemme. Vi trenger å finne en måte å leve sammen på hvor alle kan ha sine rettigheter.”

Hva tenker du om religionens plass i Egypt?
“Hvis vi vil ha et fungerende demokrati i Egypt, må vi forandre kulturen. Jeg er ikke religiøs, men jeg er heller ikke imot religion. Et samfunn fri for religion er urealistisk, men jeg vil at religion skal være noe personlig og privat. Det skal ikke ha noe med politikken og resten av samfunnet å gjøre. Religion skal finne sted i moskeene og kirkene. Jeg er totalt imot lover som er basert på religiøsitet. Vi har ikke direkte sharia-lover i Egypt, men det er sharia som er hovedkilden til den egyptiske grunnloven. Skal en demokratisk kultur vokse fram, må religionen ta mindre plass, og folk må få muligheten til å tenke fritt, særlig barna. Barna er fremtiden for landet, og når de blir undertrykket allerede i så tidlig alder som de gjør i dag, er det garantert at fremtiden ikke vil bli bra. Jeg er redd barna vil føre videre kulturen for undertrykkelse til senere generasjoner, og vi går inn i en ond sirkel som ikke tar slutt.”

Hvordan er situasjonen for de kristne i Egypt i dag?
“De kristne lider. Hver gang det skjer noe politisk i Egypt, er de de første som blir angrepet. Når Det muslimske brorskapet var på vei til makten, angrep militæret og politiet kirkene, brente dem ned og drepte de kristne. Det var som en eneste stor massakre. Men det er ikke bare de kristne som lider i Egypt. Det samme gjelder for alle de religiøse minoritetene. Sjiamuslimene er et annet eksempel. I sommer ble en gruppe sjiamuslimer med en velkjent åndelig leder, Hassan Shehata, angrepet av ekstremister og drept på kaldblodig vis. Alle minoriteter lider i Egypt. Akkurat nå skremmer det meg mest at all undertrykkingen av de kristne og de andre minoritetene fører til at disse menneskene flykter fra landet. Det lover ikke godt for fremtiden til Egypt hvis det ikke lenger er andre enn muslimer igjen fordi andre religioner og livssyn ikke er velkomne.”

Egypt er det verste landet i den arabiske verden når det kommer til kvinners rettigheter, ifølge en undersøkelse. Hvorfor er det slik, tror du?
“Igjen tror jeg det handler om kultur. Det finnes ingen respekt for kvinner i Egypt. Vi ser eksempler hver dag på at de blir arrestert i gatene, trakassert og voldtatt. Jeg tror mye også handler om kvinnenes måte å se seg selv på. De er redde for å si ifra om diskrimineringen og overgrepene, først og fremst fordi de er redd for skammen som følger med. Kvinnene ser på det som en skam for seg og ikke for dem som har gjort overgrepene. Det er et stort problem.”

Foto: Ahmed Abd El-Fatah cbna

19. mars 2011, kort etter at omveltningene startet, gikk egypterne til urnene i folkeavstemning om grunnloven. Nå holdes ny folkeavstemning.

Hva har sosiale medier hatt å si for utviklingen i Egypt de siste årene?
“I starten var sosiale medier en veldig god ting. Man stolte ikke lenger blindt på myndighetsstyrte medier, men fikk andre impulser i tillegg. Sosiale medier skapte en revolusjon i Egypt, og det ble et sjokk for myndighetene da de forstod at de ikke lenger kunne gjøre noe for å stoppe det. Folk kunne publisere det de ville uten at det måtte gå gjennom myndighetene. Du trengte ikke være på gaten for å forstå hva som foregikk i Egypt, du kunne se det på Twitter, Facebook og YouTube. Man kunne dekke alle menneskerettighetsbruddene som foregikk, all torturen og alle overgrepene. Det ble en stor ressurs for opposisjonen. Men etter hvert ble det ikke lenger bare et verktøy for opposisjonen, men også for myndighetene. De omgjorde de sosiale mediene til et nettverk til fordel for dem selv. Dette nettverket jobber hardt mot alt som kan skape framgang for Egypt. Rykter og usann informasjon blir spredd, uten at folk har mulighet til å dobbeltsjekke det. Dette er sideeffekten av sosiale medier, og det er viktig å være klar over den siden av det også.”

Hva har vært det mest positive og negative som har skjedd i Egypt siden 2011?
“Jeg kan ikke si det har skjedd mye positivt. Jeg var veldig bekymret for Mubarak-regimet og var en av de største kritikerne av det. Men da det falt og islamistene begynte å spre seg i gatene og prøvde å komme til makten, skjønte jeg at vi hadde gjort noe dumt. Vi hadde bare tenkt på å kvitte oss med Mubarak, og ikke tenkt over hva alternativene til hans regime var. Mubarak var ille, men dessverre må jeg si at hans regime var et av de bedre vi har hatt de siste årene. Jeg var helt imot hans måte å styre på før, men nå skjønner jeg at han ikke var det verste alternativet. Det verste alternativet er islamistene, de som har makten i gatene. Det er definitivt det mest negative som har skjedd siden 2011. Islamistene har fått komme til makten, og taket for det konservative har blitt hevet. Nå blir det vanskelig å skulle senke det igjen.”

Er det noe resten av verden kan gjøre for å bidra til å skape en demokratisk kultur i Egypt?
“Jeg tror Egypt først og fremst må gjøre dette selv. Resten av verden kan hjelpe, men realiteten kan ikke forandres hvis det ikke gjøres fra innsiden. Egypterne vil tenke at dette er noe som kommer utenfra, og det vil ikke kunne forandre den grunnleggende kulturen. Egypterne tror ikke resten av verden vil det beste for dem, de føler det som at resten av verden er imot dem. Hjelp fra utsiden vil nok skape mer motstand i folket. Forandringen må skje fra innsiden.”

Al-Kubaisi mener debattene om og dekningen av islam og muslimer i den norske offentligheten er dominert av representanter for organiserte islamister og religiøse. Siden sekulære og “opplyste” muslimer ikke er organiserte, er de i langt mindre grad representert i offentligheten, lyder resonnementet. OpplysteMuslimer.no skal være en motvekt og vise at “muslimer ikke er én pakke”, som al-Kubaisi formulerer det. Al-Kubaisi, som i høst skapte debatt med en tv-dokumentar om de egyptiske Muslimbrødrene, lover at OpplysteMuslimer.no skal være et forum der en kan snakke åpent om tabubelagte emner. Nettstedet var et av prosjektene som ble tildelt støtte under Fritt Ords blogg-utlysning i fjor.

Vox Publica har intervjuet al-Kubaisi via e‑post om hans nye prosjekt.

Vox Publica: Hvorfor har du tatt initiativ til denne bloggen?
Al-Kubaisi: “Bloggen er et ståsted for muslimer som skiller seg fra dem som er representert offentlig. Her kan vi diskutere emner som betraktes som tabu i offentlig media. Media er stappfull med tabuemner. De vil skape et bilde av oss som religiøse vesener som ikke kan frigjøre oss fra tradisjonelle doktriner. Det vil si at vi er religiøse vesener som ikke kan sammenliknes med nordmenn. Vi søker trygghet i fellesskapet. Nordmenn finner trygghet i individuell identitet.

Dette er en holdning som skaper mental segregering.  I det muslimske miljøet fins utrolig mange stemmer som setter pris på livet i Norge og deler med nordmenn den demokratiske tilbudspakke, jeg mener verdipakken: demokratiet, religionsfrihet, ytringsfriheten og menneskerettigheter. Disse har ikke samlingssted for sine tanker og meninger. Bloggen opplystemuslimer.no er samlingssted for disse tanker og meninger.”

Hvem står bak?
“Bloggen er et prosjekt som jeg lenge har tenkt på. Jeg søkte støtte fra Fritt Ord, og samlet skribenter og andre engasjerte personer. Det er mange som støtter meg og som er begeistret for bloggen, både av nordmenn og innvandrere. Jeg er redaktør, og min jobb er å sortere, publisere, legge innleggene på nettet og invitere folk til å skrive.”

Hva må en gjøre for å kunne skrive for Opplyste Muslimer?
“Å skrive for oss, er veldig lett. Innlegget kan sendes med foto. Om emnet er interessant og relevant, publiseres det. Nordmenn kan engasjere seg med emner som hijab, islam, rasisme og integrering. Vi har også sans for refuserte artikler som bryter med tabuer. Dette er en blogg både for nordmenn og innvandrere. Alle kan kommentere. Alle kan skrive innlegg.”

På bloggen er det publisert et manifest for organisasjonen Muslimer mot islamisme. Kan du si litt om hvem som er med her?
“Det begynte for noen år siden; Islamistene og religiøse folk er organisert. Sekulære og opplyste muslimer er ikke organisert, rett og slett fordi de ikke har noe behov for å organisere seg for å kjempe for religiøse interesser. De er medlemmer av norske organisasjoner og identifiserer seg ikke religiøst, men som individer.

Jeg og mange andre har tenkt på denne situasjonen, og bestemte oss for å skape en politisk ramme i form av et manifest som maner til organisering av muslimene som er imot islamistene. Vi jobber med saken og vil i løpet av kort tid erklære organisasjonen offentlig.”

Hvorfor er en blogg som Opplyste Muslimer nødvendig?
“Det er viktig å skape skille mellom en muslim og en islamist. Dette gjelder mennesker som er muslimer ut av geografisk tilhørighet eller kulturell identitet, så vel som muslimfødte ateister eller opplyste muslimer som mener at islam i den muslimske verden ikke kan overføres automatisk.

De religiøse stemmer er i Norge blitt representanter for hele det muslimske miljøet. Abid Raja snakker om religion. Usman Rana har en klar fanatisk stemme basert på islamistisk diskurs som fører til selvvalgt segregering. Staten, som trenger å fylle innvandrernes ståsted, fant en religiøs organisert representasjon. Det er en stor del av innvandrermiljø som er opplyste og sekulære, og som ikke ønsker å bli betraktet som en del av den religiøse gruppen. Derfor tenkte vi å skape en ramme hvor de kan ha sin egen individuelle identitet og samtidig samarbeide med andre for å bekjempe denne situasjonen. Dette er altså en blogg som presenterer andre stemmer for offentligheten. Bloggen ble fra de første artikler møtt av nordmenn som et kjærkomment bidrag. Dette er en blogg som bekjemper fordommer ved å vise at muslimer ikke er én pakke, ikke alle er fanatikere, og i likhet med nordmenn har de et avslappet forhold til religion, tror på integrering og er åpne for de gode verdier samfunnet serverer dem.”

Hva slags type innhold vil man finne på bloggen?
“Det som er aktuelt og relevant av kultur, religion, islam, integrering. Vi kan ta opp samme emner som i offentlige media, men synet og innholdet er friere enn det som fremmes mellom tabugrenser. Vi sprenger grenser for ytringsfrihet, unntatt de etiske regler som kolliderer med norsk lov.”

Hvorfor tror du blogg er et medium som kan bære budskapet til Opplyste Muslimer?
“Det er en blogg uten abonnement som er tilgjengelig for alle, og i tillegg kan man kommentere og svare og delta i dialogen.”

For to år siden fikk vi i Vox Publica utført en undersøkelse blant norske redaktører om bl.a. ytringsfrihet. Der sa 77 prosent av redaktørene at det var blitt vanskeligere å ytre seg kritisk om religion etter Muhammed-karikaturene. Er det etter din mening blitt vanskeligere eller lettere å nå fram med religionskritikk i mediene i de siste par årene?
“Religionskritikk reddet Europa fra middelalderens religionsmakt og er en europeisk tradisjon som har vært med på å redde mennesket fra fortiden. Dette er knyttet til ytringsfrihet. Etter karikaturtegningene har norske redaktører blitt skremt. Man kan snakke om ubegrunnet frykt noen ganger, eller frykt basert på fordommer. Denne overdrevne skremsel har skadet utviklingen av den muslimske minoritet og integreringen.

Reaksjonene på karikaturtegningene var en politisk handling, ikke religiøs reaksjon. Men dessverre har vi opplevd en begrenset ytringsfrihet. Dette er et uttrykk for offentlige fordommer mot oss muslimer. En feig reaksjon. Jeg er klar over situasjonen. Det ble også kjørt kampanjer mot religionskritikk som sammenliknet det med islamfobi, religiøst hat eller rasisme, og krenkelse av religiøse følelser. Kampanjen er blitt kjørt internasjonalt. FNs menneskerettighetsråd har med sitt vedtak 21. mars satt en endelig stopper for de langvarige forsøkene på å få rådet til å hindre religionskritiske ytringer.  Men hvorvidt påvirker dette norske redaktører, når de ser islamismen på fremmarsj i Europa, i Nord-Afrika og i Midtøsten? Nordmenn er sin egen rase. Jeg vil tro at det er svært vanskelig å endre holdninger hos nordmenn på kort sikt.

Men vår blogg opplystemuslimer.no er ikke påvirket av offentlighet. Vi kjører en målrettet kamp mot alle hindringer av ytringsfrihet og religionskritikk som religionsfrihet og menneskerettigheter.”

Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund, en sentral aktør under striden om Muhammed-karikaturene vinteren 2006, kommenterer undersøkelsen slik:

– Det er ingen tvil om at rommet for religionskritikk har blitt innskrenket etter karikaturstriden, sier Kokkvold.

Heller ikke Vebjørn Selbekk, en annen av karikaturstridens mest sentrale figurer, er i tvil om at norske redaktører har blitt langt mer forsiktige når det gjelder kritikk av islam i tiden etter karikaturstriden.

– Dette er åpenbart knyttet til voldstruslene i etterkant av karikaturstriden. Jeg tror at man tenker seg om en gang ekstra før man kritiserer islam, sier Selbekk. Han var i 2006 sjefredaktør i den kristne avisen Magazinet og er i dag samfunnsredaktør i DagenMagazinet, resultatet av en sammenslåing med avisen Dagen.

Sven Egil Omdal, multimedie- og kulturredaktør i Stavanger Aftenblad og en kjent mediekommentator, mener derimot at frykten blant redaktørene er basert på fiksjon snarere enn fakta. Rommet for religionskritikk har utvidet seg de siste ti årene — spesielt gjennom utviklingen av debattkulturen på nett. — Her registrerer vi mye islamkritikk, sier Omdal.

I undersøkelsen, som ble utført i september i fjor, sier 77 prosent av redaktørene seg helt eller delvis enig i en påstand om at striden om Muhammed-karikaturene viste at det er blitt vanskeligere å ytre seg kritisk mot religion i Norge (se figur):

Figur 1. Ytringsfrihet og religion.

Kneblet islamkritikk?

Vebjørn Selbekk mener at trusselbildet er knyttet til visse sider ved muslimsk kultur og samfunn, og at dette videre fører til en berøringsangst som stenger for legitim kritikk av islam.

– Jeg tror trusselbildet er spesielt knyttet til bestemte sider ved muslimsk kultur og samfunn, som for eksempel Profeten og Koranen. Det muslimske kvinnebildet er et annet eksempel. At Muhammed for eksempel giftet seg med Aisha som da var seks år gammel er det ingen som tør å gå inn på — selv om dette er belyser sider ved synet på kvinner og ekteskap innenfor islam. Tiden etter karikaturstriden har vært preget av berøringsangst i forhold til slike tema. Et annet slikt tema er terrorisme. Kan man se for seg en debatt hvor man omtaler Muhammeds egen krigføring? Dette er dagsaktuelt og belysende, men vi skygger unna, sier Selbekk.

Sven Egil Omdal er av en annen oppfatning.

– Jeg tror ikke at rommet for religionskritikk er blitt strammet inn. Vi har ført en løpende kritikk av religionsrelaterte forhold de siste årene, og vi er i god dialog både med kristne og islamske miljø. Frykten som kommer til uttrykk i redaktørundersøkelsen, tror jeg i stor grad er basert på fiksjon. Restriksjonene blant redaktørene er selvpålagte og er en følge av debatten rundt Muhammed-karikaturene snarere enn et faktisk trusselbilde, sier Omdal.

Foto: moaksey cb

Supermarked i Doha, Qatar fjernet norske og danske produkter i februar 2006.

Videre argumenterer Omdal for at rommet for religionskritikk tvert imot har utvidet seg de siste ti årene.

– Jeg mener at rommet for religionskritikk har utvidet seg de siste ti årene, blant annet gjennom fremveksten av nettdebatter. Her registrerer vi mye islamkritikk. Jeg tror ikke at den utvidede muligheten til å utøve islamkritikk er en konsekvens av striden rundt Muhammed-karikaturene — utviklingen har skjedd parallelt.

Merker mer selvsensur

I redaktørundersøkelsen kommer det også frem at 46 prosent av redaktørene er helt eller delvis enige i at norske redaktører og journalister utøver mer selvsensur i dag enn for ti år siden. 41 prosent sier seg helt eller delvis uenig i denne påstanden. Per Edgar Kokkvold er ikke i tvil om at det har blitt mer selvsensur.

– Norske journalister så hvordan det gikk med Vebjørn Selbekk, og det har nok skapt en viss frykt.

Selbekk ble drapstruet og måtte ha politibeskyttelse etter at Magazinet publiserte de danske tegningene. Han har skrevet om denne tiden i boken “Truet av islamister”. Selbekk mener at det i etterkant av karikaturstriden utøves betydelig selvsensur i norske redaksjoner.

– Mange sider ved islam er relevant for samfunnsdebatten, men likevel forbudt område. Islamkritikk kan gå ut over en hel avis, hvor man må ta hensyn til de ansattes sikkerhet. Bombetruslene mot hele Jyllands-Postens redaksjon er jo et eksempel på dette.

Foto: Michell Zappa cba

Protest av den fredelige typen mot Muhammed-karikaturene i Amsterdam februar 2006.

Selbekk poengterer videre at norske myndigheters håndtering av karikaturstriden har virket forsterkende på tendensen til selvsensur.

– Ikke bare synes jeg at den norske regjeringen var ettergivende — de var livredde. Regjeringens håndtering av karikaturstriden var farget av oljeinteresser og av interessen om å opprettholde Norges status som fredsnasjon i Midtøsten. Med tanke på selvsensur og redsel for islamkritikk er dette et tydelig eksempel på at storpolitikk virker inn på det journalistiske klimaet i Norge, sier Selbekk.

Også Kokkvold mener at den norske håndteringen av karikaturstriden var til dels uheldig, og viser til land som Tyskland og Frankrike hvor karikaturene også ble trykket, men hvor truslene fra ytterliggående muslimsk hold aldri nådde samme nivå som i Norge.

– Ekstremistene kjenner stanken av vår frykt. I Tyskland og Frankrike derimot fikk publiseringen av karikaturene langt sterkere og bredere støtte — ikke bare fra pressehold, men også fra politisk og kulturelt hold.

Omdal på sin side argumenterer for at selvsensuren som utøves i norske redaksjoner i stor grad er selvpålagt, og at muligheten for islamkritikk tvert imot har blitt større.

– Selvsensuren som eventuelt utøves, tror jeg også er basert på fiksjon snarere enn faktisk trusselbilde. Forut for striden om Muhammed-karikaturene tror jeg at man i mange redaksjoner vegret seg for komme med islamkritiske ytringer fordi at islamkritikk til en viss grad forbindes med det politiske ytre høyre. Det var ikke politisk korrekt å ytre seg islamkritisk. Islamkritiske meninger som før ble forfektet fra ytre høyre, blir i dag også forfektet fra etablert hold.

Trusler om vold

Selbekks bekymring for trusler om vold i forbindelse med religionskritikk ser ut til å deles av mange av hans kollegaer. I redaktørundersøkelsen sier hele 91 prosent av redaktørene seg helt eller delvis enig i en påstand om at vi i de neste årene vil oppleve nye saker der ytringer møtes med vold eller trusler om vold fra religiøse grupper.

Sven Egil Omdal er ikke like bekymret.

– Om vi vil oppleve saker der ytringer møtes med slike trusler er umulig å svare på, men hvis det skulle skje tror jeg like gjerne det kommer fra ekstreme kristne som ekstreme muslimske grupper. I den grad vi i Stavanger Aftenblad registrerer sjikane, kommer det like ofte fra ytterliggående kristent hold som muslimsk hold. Både de muslimske og kristne gruppene vi er i kontakt med, tåler en debatt. Generelt er jeg ikke bekymret for denne typen trusler.

Kokkvold på sin side deler frykten for fremtidige trusler om vold som følge av religionskritikk, men påpeker at trusselnivået går i bølger.

– Oppslutningen rundt fundamentalister går opp og ned, men det som skjer i Gaza nå er bekymringsverdig, sier Kokkvold.

”En halv ytringsfrihet”

Kokkvold mener at ytringsfriheten generelt sett har blitt styrket i Norge etter karikaturstriden.

– Karikaturstriden satt fokus på ytringsfriheten og understreket dens viktighet som grunnleggende verdi, påpeker han.

Dette synet reflekteres av at nær åtte av ti redaktører i undersøkelsen mener at ytringsfriheten i Norge er blitt styrket eller har holdt seg uendret de siste ti årene (se figur):

Figur 2. Er ytringsfriheten styrket?

Kokkvold er like fullt betenkt over det han ser som en innskrenkning av muligheten for islamkritikk.

– Vi risikerer å få ”en halv ytringsfrihet” hvor man gjerne kritiserer kristendommen og jødedommen, men ikke islam.

Om redaktørundersøkelsen

Undersøkelsen ble utført i første halvdel av september. Spørreskjemaet ble sendt samtlige 805 medlemmer av Norsk Redaktørforening, og 264 svarte. Blant disse er 59 prosent underordnet redaktør, 24 prosent ansvarlig redaktør og 17 prosent enleder (både ansvarlig redaktør og administrerende direktør). Andelen toppledere blant dem som har svart er noe høyere enn i medlemsmassen. Kjønns- og aldersfordelingen er omtrent som i medlemsmassen. Det er også fordelingen mellom medietyper, bortsett fra at ukepressen er noe underrepresentert. Resultater fra undersøkelsen er tidligere presentert i Mandag Morgen og på Redaktørforeningens høstmøte i Oslo.

Se også artikkel om kommersialisering, nedgangstider og pressefrihet.

Redaktørundersøkelsen 2008: Last ned alle tallene fra undersøkelsen (pdf, 1,26 MB).

Den som i Norge i ord eller handling “offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt” for en religion og dens “troslærdommer eller gudsdyrkelse”, kan fortsatt straffes — i teorien. Paragrafen har ikke vært i bruk siden forfatteren Arnulf Øverland ble tiltalt i 1933 etter at han holdt foredraget Kristendommen — den tiende landeplage (han ble frifunnet i lagretten). Den har derfor vært ansett som sovende, men i sin innstilling advarte Ytringsfrihetskommisjon om at paragrafen kunne komme til å få fornyet aktualitet i et mer flerkulturelt samfunn, særlig med henblikk på den voksende muslimske minoriteten. “Fra et fundamentalistisk ståsted vil nesten enhver kritikk kunne ses på som blasfemisk,” påpekte kommisjonen.

Francis Sejersted under åpningen av utstilling i Nobels Fredssenter 25. september (foto: Terje Bendiksby/Nobels Fredssenter)

En autoritetsvern-paragraf
Sejersted gjentok advarselen da han sist uke innledet ved åpningen av “Hvor går grensen?”, Nobels Fredssenters utstilling om ytringsfrihet. Sejersted er styreformann i Fritt Ord, som har finansiert utstillingen.

– Blasfemiparagrafen er en typisk autoritetsvern-paragraf, som overlater til autoritetene å bestemme hvor grensen går og hva man kan straffes for, sa Sejersted.

I denne sammenheng er autoritetene presteskapet, utdyper han i intervju med Vox Publica. — De som kan definere blasfemi er presteskapet. Skal presteskapet sitte der, enten de kristne eller de islamske eller hvem det måtte være, og definere hva som er straffbart ifølge norsk lov?

Sejersted ser paralleller mellom konflikter som har utspilt seg tidligere rundt provoserende ytringer rettet mot kristendommen, og dagens konfrontasjoner mellom islam og liberale verdier.

– De voldsomme reaksjonene på Muhammed-tegningene er tankevekkende. Kanskje hadde man ikke tatt høyde for hvor krenkende de virket. Det kan jo ikke være noe mål i seg selv å krenke. På den annen side kan det i visse situasjoner være nødvendig også å krenke for å skape et åpnere samfunn. Det er helt parallelt med kristendommen. Opprinnelig har religionskritikken møtt veldig motstand, sier han.

I dag har vi lært at det må utvises stor toleranse i et åpent samfunn, framhever Sejersted. Man kan mislike blasfemiske ytringer uten å kreve straff for dem som kommer med dem.

Provokasjonenes verdi
Sejersted lar det skinne igjennom at han personlig ikke har særlig sans for den svenske kunstneren Lars Vilks’ “rondellhund”, selv om han mener provokasjoner kan ha en verdi på lang sikt.

Blasfemisk? Scene fra Monty Pythons Life of Brian. Filmen ble forbudt av den statlige filmsensuren i Norge i 1979, men tillatt vist fra 1981.

– Det er en slags dialektikk. Man kan utmerket godt se konflikter som heldig på lang sikt, sier han. Sterke konflikter baner ofte vei for større åpenhet senere.

– Det er interessant at reaksjonene på Vilks’ tegning som vel bare var ment å være provoserende, er svakere enn på Jyllands-Postens tegninger. Kanskje vi er kommet et stykke videre mot større toleranse, spør Sejersted.

Kommisjonsmedlemmer for sletting
Blasfemiparagrafen kan komme på den politiske dagsordenen allerede i høst, i forbindelse med en revisjon av straffeloven. Regjeringen vil sende endringsforslag til Stortinget i to omganger, en i høst og en til neste år. Blasfemiparagrafen kan være med i den første proposisjonen, opplyser Justisdepartementet. Regjeringen har ikke gått ut med hva den vil foreslå, men det er nå flertall på Stortinget for å stryke paragrafen.

En undersøkelse blant medlemmene i Ytringsfrihetskommisjonen som Vox Publica har gjort i samarbeid med Nobels Fredssenter og Ukebrevet Mandag Morgen, tyder på at det fortsatt er sterk støtte for en fjerning av paragrafen blant medlemmene. Av de 11 som har svart sier ni at det vil være positivt om blasfemiparagrafen slettes. En mener det vil være negativt, mens en svarer at det ikke vil ha noen betydning.

Offentlighet vern mot diskriminering
Et gjennomgangstema i Ytringsfrihetskommisjonens rapport var at det offentlige rom er det beste stedet for “renselse og utluftning”. Også såkalte “uønskede ytringer” har sin funksjon. Ekstreme synspunkter bør frem i lyset og bekjempes med argumenter og kunnskap, ikke med lovforbud og straff, slo kommisjonen fast. Dette er noe Sejersted gjerne gjentar i dagens kontekst.

Ayaan Hirsi Ali og Theo van Gogh. Fra utstillingen om ytringsfrihet på Nobels Fredssenter. (foto: Olav A. Øvrebø)

– Man må kunne diskutere religion, politikk — hva det måtte være, og tolerere upopulære eller ekstreme standpunkter i den sammenheng, uten å ha trusselen om straff hengende over hodet, sier han. — Prinsippet er at trollet sprekker når det kommer ut i solen.

Provokasjoner rettet mot religiøse autoriteter er én ting, rasistiske ytringer en ganske annen. Men også her kan åpenhet være det beste for samfunnet, mener Francis Sejersted, og bruker den såkalte Sjølie-saken som eksempel. Nynazisten Terje Sjølie holdt en tale med grove utfall mot jøder og innvandrere i Askim i 2000.

– Saken foranlediget en stor antirasistisk demonstrasjon i Oslo. Det viser hvordan offentlighet kan fungere positivt. Konfrontasjonen omkring dette genererte antirasistiske stemninger og bevisstgjorde folk på hva dette var, sier Sejersted. I 2002 ble Sjølie frifunnet av Høyesterett for brudd på rasismeparagrafen.

– Debatt omkring hvor grensene går er svært viktig for å bevisstgjøre folk på verdien av ytringsfrihet. Hvis offentligheten fungerer som den burde, ideelt sett, er det også det beste vern mot diskriminering, for eksempel, sier Sejersted.

Fra Struensee til blogging
Det er ikke bare religionskritikk som tester grensene for ytringsfriheten i våre dager. Internett har senket terskelen for ytringer, og i debattforaer, blogger og nettaviser går det til tider hardt og hensynsløst for seg. Sejersted ser de nye arenaene som en stort sett positiv utvikling. Historikeren sammenligner dagens situasjon med den brå liberaliseringen statsmannen Johann Friedrich Struensee sørget for i Danmark-Norge i 1770-årene. Forhåndssensuren av trykte skrifter ble opphevet.

– Plutselig kom en strøm av anonyme pamfletter som slo ellevilt i alle retninger. Nå er det fritt frem på blogger og stort virvar som i 1770-årene, sier Sejersted.

Den ofte konfronterende stilen på nettet har såvel gode som dårlige sider, slik han ser det. — Men vi må tro at etter hvert vil også ytringskulturen på nettet komme inn i mer ordnede former.

Ansatte og varslere presses
Ved siden av blasfemispørsmålet, hvilke aktuelle utfordringer eller trusler mot ytringsfriheten mener så Sejersted peker seg ut i dag? Ansattes ytringsfrihet er i ferd med å bli mer begrenset, advarer han.

– Ansatte vil ofte ha en kunnskap som er nødvendig for den åpne opplyste samtale. En debatt om Forsvaret ville for eksempel være helt avhengig av at offiserenes forskjellige synspunkter kommer frem. Her må man varsomt avveie hensynet til offentlighetens krav på opplysning med hensynet til lojalitet mot egen arbeidsplass, sier Sejersted.

Et annet problem er varslerne. Her er Sejersted på linje med flere andre som peker på at det er blitt vanskeligere å si fra om kritikkverdige forhold på egen arbeidsplass de siste årene, både i offentlige og private virksomheter.

Forbud mot kritikk er totalitarisme
Disse sakene er viktige nok, men blir små i forhold til de virkelig store utfordringene for ytringsfriheten utenfor Norges grenser, mener Sejersted.

Fra utstillingen om ytringsfrihet på Nobels Fredssenter (foto: Olav A. Øvrebø)

– Det store problemet internasjonalt sett er autoritetsvernet, kneblingen av den politiske opposisjon eller tendensen til å forby kritikk av dem med makt. Vi ser en utvikling i Russland, for eksempel, helt klart mot en innskrenkning av ytringsfriheten. Vi vet ikke hva som kommer til å skje i Kina, men der jo fremdeles ytringsfriheten undertrykket. I store deler av verden er det fremdeles forbudt og forbundet med represalier å komme med politisk kritikk. Det er det store problem, og det er en trussel ikke bare mot den enkeltes integritet, det er også en trussel mot verdensfreden. Å utelukke kritikk og argumentasjon er i seg selv en form for totalitarisme. Og totalitarismen er i sin natur aggressiv, sier Sejersted.