Dårligere vilkår for pressefrihet

Reportere uten grenser melder at antall land hvor journalister kan jobbe trygt, minker. Organisasjonen har gjennomført sin årlige vurdering av pressefrihet verden rundt, og under en fjerdedel av de 180 landene som er vurdert, kan kalles trygge. I rangeringen av land etter pressefrihet, kommer Norge ut på topp, mens USA havner på 48. plass. Trump får mye av skylden for at USA har falt nedover på listen. Tyrkia er rangert som en versting på grunn av fengslingen av journalister. Reportere uten grenser er bekymret over at stadig flere land får autoritære ledere, med liten velvilje overfor fri presse.

LES MER HOS JOURNALISTEN (24/04/2019)

Medieforskere tvilende til Dagbladets søknad om pressestøtte

Medieforskerne Jens Barland og Helge Østbye mener begge Dagbladets søknad om pressestøtte til Dagbladet Pluss reiser prinsipielle spørsmål. Dagbladet har skilt ut sin pluss-løsning på nett i et eget selskap, og forholdet mellom Dagbladet Pluss og resten av avisen kan bli et viktig spørsmål i behandlingen av søknaden. Dagbladet Pluss gikk med stort underskudd i fjor, og blant utgiftene er kjøp av tjenester fra andre deler av Aller-konsernet.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (24/04/2019)

Google har fjernet annonsene på Resett

Nettavisen Resett er blokkert fra Googles annonseverktøy Adsense på grunn av brudd på regelverket. Redaktør Helge Lurås oppfordret sine lesere til å klikke på annonsene og handle hos annonsørene i etterkant av en Twitter-kampanje som oppfordret annonsører om å trekke annonsene sine fra Resett. Ifølge Google er det ikke lov å oppfordre lesere til å klikke på annonser. Nettavisen er nå fri for reklame, og leserne bes om å tegne medlemsskap eller gi donasjoner.

LES MER HOS KAMPANJE (24/04/2019)

Schibsted støtter Apple-kritikk

Også Schibsted går nå ut og støtter Spotifys klage på Apple til EUs konkurransemyndighet. Apple blir anklaget for å utnytte sin dominerende posisjon i app-markedet til å stille urimelige betingelser. De som utvikler apper for å tilby innhold på Apples iphone og ipad, må godkjennes av Apple og akseptere Apples krav. Apple beholder 15–30 prosent av inntektene, deler ikke brukerdata med med andre og kan plutselig trekke tilbake godkjenning av apper, uten grunngivelse, klager Schibsted. Bransjeorganisasjonen the European Publishers Council, med medlemmer som Axel Springer, Bonnier, News UK og Thomson Reuters, har allerede meldt sin støtte til Spotify.

LES MER HOS DIGIDAY (16/04/2019)

Postlov rammer hardt i nord og nordvest

Forslaget til endring av postloven vil få store konsekvenser for enkelte aviser, særlig nord og nordvest i landet. Halvparten av abonnentene til avisa Helgelendingen i Mosjøen får avisen levert med posten, og står nå i fare for å miste den deler av uka. Det er særlig litt større dagsaviser som får svi når avisa bare skal leveres tre dager i uka. Ifølge Stig Finslo i Amedia har regjeringen valgt en modell som rammer 75 000 abonnenter, mens Mediebedriftenes Landsforening i november i fjor lanserte et kompromissforslag som i stedet kuttet distribusjonen til de 15 prosent dyreste abonnentene. Forslaget ville spesielt rammet de aller mest grisgrendte strøkene. 

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (16/04/2019)

Polaris Media kjøper aviskonsernet Stampen

Polaris Media har sammen med to partnere kjøpt 51 prosent av det svenske aviskonsernet Stampen. Stampen består av seks avishus, med Göteborgs-Posten som det største. Polaris har sammen med de to andre kjøperne – NWT Gruppen og VK Media – etablert et felles investeringsselskap hvor Polaris skal eie 70 prosent. NWT er et svensk selskap som også er inne på eiersiden i Polaris, sammen med Schibsted. Det har lenge gått rykter om at Schibsted ville å kjøpe Stampen.

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS MEDIER24 (12/04/2019)

30 kulturtidsskrifter forsvinner fra Narvesen

Selskapet som distribuerer blader til Narvesen, svenske Tidsam, stanser nå distribusjonen av rundt 30 norske kulturtidsskrifter. Begrunnelsen er for dårlig omsetning. Dette har store konsekvenser for tidsskriftene det gjelder. Samtidig er Kulturrådets innkjøpsordning for tidsskrifter fjernet fra 2019. Det betyr at utvalgte tidsskrifter ikke lenger blir kjøpt inn til bibliotekene. Dermed blir mange utgivelser svært lite tilgjengelige.

LES MER HOS DAGSAVISEN
LES ENDA MER HOS DAGSAVISEN (12/04/2019)

Strømmekrigen tilspisser seg

NRKbeta har publisert en omfattende artikkel som tar for seg strømmelandskapet per i dag, med fokus på de mange aktørene både nasjonal og internasjonalt. En fersk undersøkelse viser at strømmelederen Netflix sto for 52 prosent av omsetningen for abonnementsbaserte strømmetjenester i 18 europeiske land i 2018. Nå øker også Apple satsingen, og presenterte nylig en rekke nye abonnementstjenester innen TV, nyheter og spill. Også kabelselskapene jobber hardt for å få sikret seg verdifullt innhold til sine tjenester og dermed beholde – og tiltrekke seg flere – kunder.

LES MER HOS NRKBETA (12/04/2019)

Mener arrestasjonen av Assange truer ytringsfriheten

Norske PEN mener arrestasjonen av WikiLeaks leder, Julian Assange, kan føre til færre lekkasjer og varslere. Konsekvensen kan bli at kritikkverdige forhold ikke blir avdekket. WikiLeaks bidro blant annet til avsløringer om krigføringen i Irak – inkludert drap på journalister. I USA mener flere at siktelsen som der er reist mot Assange inneholder anklagepunkter som handler om vanlig journalistikk. Med arrestasjonen risikerer Assange å bli utlevert fra Storbritannia til USA, som så kan reise nye, mer alvorlige siktelser mot ham etter utlevering.

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS GUARDIAN (12/04/2019)

Felles toppliste for podkast lanseres til høsten

En felles måling for podkastlytting i Norge har vært planlagt blant de største podkastaktørene i flere år. Nå er det klart at topplisten blir lansert til høsten. Målingen vil basere seg på nedlasting og strømming, og er et spleiselag mellom NRK, Bauer, P4-gruppen, VG, Adlink, Rubicon, Moderne Media og Både Og.

LES MER HOS JOURNALISTEN (12/04/2019)

Telenor kjøper finsk telegigant

Telenor kjøper 54 prosent av aksjene i den finske mobiloperatøren DNA. Selskapet er Finlands tredje største mobiloperatør med 2,9 millioner kunder og en markedsandel på 28 prosent. DNA er også Finlands største tilbyder av kabel-TV og nest største tilbyder av fastnett bredbånd. Kjøpet må godkjennes av konkurransemyndighetene.

LES MER HOS AFTENPOSTEN (11/04/2019)

Synspunkter på mediemeldingen

Mange var invitert til debatt om mediemeldingen på et frokostmøte torsdag 11. april, i regi av Mediebedriftene i Oslo og Akershus og Oslo redaktørforening. Der kom det fram ulike synspunkter rundt fordeling av pressestøtte, det nye medierådet og finansieringen av NRK. Blant annet ble situasjonen for de riksdekkende, meningsbærende avisene tatt opp. Disse er blant dem som vil miste deler av pressestøtten når lokalavisene blir prioritert, slik mediemeldingen legger opp til.

LES MER HOS MEDIER24 (11/04/2019)

Emmy til NRKs temadager om overgrep

NRK og filmselskapet Bivrost er tildelt Emmy-pris for temadagene NRK Super hadde om overgrep mot barn. Serien «Kroppen min eier jeg» er laget av Bivrost Film, og var en viktig del av opplegget rundt dagene. Formålet med temadagene var å formidle kunnskap om kropp, grenser og seksuelle overgrep til barn.

LES MER HOS MEDIER24 (11/04/2019)

NRK mister store deler av vintersporten til Nent

TV3-eier Nordic Entertainment Group (Nent) har kjøpt de nordiske medierettighetene til en rekke av de mest populære vinteridrettene fra 2021. Rettighetene inkluderer verdenscup i alpint, langrenn, hopp mm., i tillegg til VM i ski i 2023 og 2025. NRKs bud nådde ikke opp, og skuffelsen i mediehuset er stor. Pakken som nå er solgt til Nent har stått for rundt 40 prosent av NRKs totale vintertilbud i løpet av en sesong.

LES MER HOS KAMPANJE (11/04/2019)

Seks journalister i fengsel på livstid

Til tross for økende kritikk for brudd på ytringsfriheten og arrestasjoner av tyrkiske journalister, har en ankedomstol i Istanbul opprettholdt en dom på livstid for seks journalister. Journalistene er dømt for å ha stått i ledetog med president Erdogans erkefiende, Fetullah Gülen. De er blant annet anklaget for å ha sendt ut signaler til underbevisstheten om at Erdogan måtte styrtes, fordi de diskuterte et mulig kupp på tyrkisk TV. Dommen beskrives av Reportere uten grenser som juridisk lynsjing. Alle seks journalister har jobbet i medier som støtter opposisjonen i Tyrkia.

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES TIDLIGERE OMTALE HOS AFTENPOSTEN (03/10/2018)

EU åpner for lavmoms på elektroniske publikasjoner

EU har bestemt at enkeltland kan ta i bruk lavere momssatser på elektroniske publikasjoner som har lav eller null moms i fysisk utgave. Vedtaket er bare midlertidig, i påvente av en grundigere gjennomgang av momsreglene i forhold til digital utvikling. Men i vedtaket står det lite som definerer hva som skal regnes som elektroniske publikasjoner. I Norge har Finansdepartementet holdt fast på at et momsfritak for elektroniske utgaver av fagblader bare skal gjelde PDF-utgaver av de fysiske bladene, og ikke nettutgaven.

LES MER HOS EU
LES MER HOS MBL (03/10/2018)

Strømmesuksessen uteblir for Skavlan på TV 2

Som del av TV 2s digitale satsing legges både episoder og eksklusive nettklipp av Skavlan ut på TV 2 Sumo. Strømmetallene er derimot ikke høye: Første episode av Skavlan er strømmet 15 000 ganger, og de andre videoene har alle lavere strømmetall. Til sammenligning er første episode av Lindmo strømmet 49 000 ganger hos NRK. Glenn Engebretsen i Group M tviler på at Skavlan blir en strømmevinner. Han peker på at snittseeren er 50 år og følgelig har andre seervaner enn den yngre delen av befolkningen.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (03/10/2018)

NTB får støtte av Amazon til bildegjenkjenning

Det norske nyhetsbyrået NTB har mottatt i overkant av 200 000 norske kroner fra Amazon Web Services (AWS) til et prosjekt om automatisk bildegjenkjenning. Det innebærer blant annet at bildedatabasen på 25 millioner bilder flyttes opp i nettskyen. I forbindelse med prosjektet skal NTB samarbeide med det norske maskinlæringsmiljøet Inmeta/Crayon.

LES MER HOS KAMPANJE (03/10/2018)

Nye retningslinjer mot kroppspress i sosiale medier

Medietilsynet og Forbrukertilsynet har utarbeidet en skisse til etiske retningslinjer mot uheldig kroppspress i sosiale medier. Det foreslås blant annet at nettprofilene ikke markedsfører eller promoterer kosmetiske inngrep eller injeksjoner, og at alle bilder hvor kroppsfasongen er redigert skal merkes. Retningslinjene skal nå diskuteres med «influencere» og deres nettverk, samt annonsører. 

LES MER HOS MEDIETILSYNET (03/10/2018)

Emmy-pris til norsk regissør – igjen

Deeyah Khan har vunnet Emmy-pris for dokumentaren der hun møter amerikanske høyreekstreme ansikt til ansikt. Hun vant prisen i kategorien nyheter og aktualiteter. Filmen vises blant annet på Netflix i USA og Storbritannia. Dette er andre gang Khan vinner en Emmy. Hun fikk også pris for sin aller første dokumentar, som handlet om æresdrap.

LES MER HOS DAGSAVISEN
SE FILMEN HER (02/10/2018)

Lørdagsavisen står i fare

Dersom Postens ønske om å halvere antall omdelingsdager fra 2020 blir gjeldende i postloven, kan også lørdagsavisen stå i fare. Samferdselsdepartementet mener at ordningen med lørdagslevering – som i 2016 ble overtatt av distribusjonsselskapet Kvikkas – må vurderes på nytt. I et høringsnotat skriver departementet at det er vanskelig å forsvare bruken av rundt 100 millioner kroner årlig på levering av lørsdagsaviser til en begrenset del av befolkningen.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (01/10/2018)

Regjeringen med forslag til nye kildevernregler

Justisdepartementet har presentert sine forslag til endringer i kildevernreglene i straffeprosessloven og tvisteloven. Ifølge justisminister Tor Mikkel Wara skal forslaget bidra til å styrke kildevernets plass i loven. Blant annet skal det i lovverket gjøres tydeligere at et sterkt kildevern er av viktig samfunnsmessig verdi, og det skal presiseres at kildevernet omfatter alle opplysninger som potensielt kan avsløre kilder.

LES MER HOS MEDIER24
SE FORSLAGENE HER (01/10/2018)

50 millioner Facebook-brukere rammet av sikkerhetssvikt

Facebook oppdaget nylig en sikkerhetsbrist som har rammet rundt 50 millioner brukere. Angripere har klart å stjele en såkalt tilgangsnøkkel via Facebooks “view as”-funksjon, og har dermed hatt muligheten til å overta folks brukerkontoer. Facebook har i tillegg logget ut ytterligere 40 millioner brukere for sikkerhets skyld i forbindelse med tettingen av sikkerhetshullet, som oppsto i forbindelse med en oppdatering i juli i fjor. Facebook-aksjen falt raskt da bristen ble kjent.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (01/10/2018)

Get-avtale finansierer ny, norsk film

Get har inngått avtale med produksjonsselskapet Motion Blur om sponsing av deres neste film, mot at Gets kunder får se filmen før andre – etter kinovisningen. Filmen skal handle om polarhelten Roald Amundsen. Ingen av partene vil ut med hvor mye Get har bidratt med i kroner og øre, men det skal være et beløp som er avgjørende for filmplanene. Get sier selskapet ønsker å styrke norsk innhold i konkurransen mot internasjonale aktører som Netflix og HBO. Get ble tidligere i sommer kjøpt opp av det svenske teleselskapet Telia.

LES MER HOS KAMPANJE (28/09/2018)

Egmont øker satsningen på appen Min

Ukebladkonsernet Egmonts app Min ble lansert i fjor. Appen oppdateres daglig med artikler og reportasjer fra Egmonts magasiner, og retter seg mot kvinner mellom 25 og 45 år. Ideen er å henvende seg til dem som ikke bruker tid på papirmagasiner men som likevel kan være interessert i Egmonts innhold digitalt. Egmont har brukt den siste tiden på å utvikle appen og satser nå fullt på brukerbetaling.

LES MER HOS JOURNALISTEN (28/09/2018)

Fagpressens momsfritak i fare

I likhet med avisene har fagpressen i mange år prøvd å få en likebehandling av moms på papir og nett, siden innholdet er av samme type. Selv om fagblader på papir har momsfritak, har nettutgaven av fagbladene måttet legge moms på brukerbetaling. Avisene fikk sitt momsfritak på nett i 2016, og da Trine Skei Grande tok over som kulturminister, kom løfter om at fagpressen skulle få det samme. Men Finansdepartementet mener nå at det bare er PDF-utgaven av papirbladet som skal ha fritak — og ikke abonnement på dynamiske nettutgaver, slik avisene har fått.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (28/09/2018)

Fortnite-turnering kritiseres for kobling av barn og pengespill

Norges første turnering i dataspillet Fortnite arrangeres til helgen. Både Medietilsynet og Barnevakten kritiserer turneringen for pengepremien på 80 000 kroner, og mener det er en uheldig kobling mellom barn og pengespill. Medietilsynets leder Mari Velsand synes det er problematisk at turneringen ikke følger samme aldersgrense på 12 år som selve spillet. Inngangsbilletten koster over 1200 kroner.

LES MER HOS NRK (28/09/2018)

Mange har vært raskt ute med å legge skylden på statsminister Shinzo Abes regjering og det liberaldemokratiske partiets (LDP) anstrengte forhold til mediene.

Situasjonen er imidlertid langt fra så enkel. I tillegg til dagens politiske strømninger er også det japanske mediesystemet, bedriftskulturen og lovgivningen en del av puslespillet. Mange av disse aspektene, som det ofte kritiserte presseklubb-systemet og de korporative strukturene med mediekonglomerater, har røtter tilbake til førkrigs-Japan.

Det som hindrer pressefriheten i Japan er ikke så mye direkte fengsling eller trakassering av journalister eller at publikasjoner stenges ned, slik det er i en del andre land der situasjonen for journalister og uavhengige medier er alvorlig. I stedet handler det ofte om å skape en kultur der mediene tilpasser seg det de oppfatter som den offentlige mening og effektivt sensurerer seg selv.

Presseklubber – det handler om tilgang

Et av de kanskje mest kjente – og mest kritiserte – fenomenene i det japanske mediesystemet er presseklubbene, eller kisha kurabu.

Presseklubbene er informasjonssamlende foreninger for reportere som hovedsakelig kommer fra nyhetsorganisasjoner som tilhører Japan Newspaper Publishers og Editors Association (Nihon Shinbun Kyoukai, NSK).

Foto: Eugene Kaspersky cbna

For lite uavhengige? Japanske journalister på jobb.

Presseklubbenes rapportering samles i et presserom i en organisasjon som de dekker, som for eksempel departementer, lokale myndigheter, politi og noen større bedrifter. Gjennom presseklubbene har reporterne tilgang til briefinger, forelesninger, intervjuer og mer uformelle samlinger arrangert av organisasjonen de dekker – inkludert mat og drikke.

Tilgang til presseklubbene var tidligere knyttet til medieorganisasjonenes medlemskap i NSK. Fra 2009 har systemet åpnet for at frilansere, tidsskriftjournalister og utenlandske journalister kan delta i visse av klubbenes arrangementer. Klubbene har imidlertid ofte skrevne og uskrevne regler om hva som kan rapporteres, hvordan det kan rapporteres og om sensitive saker, noe som gir god grobunn for selvsensur. En reporter som bryter reglene, og publikasjonen han eller hun representerer, kan i verste fall bannlyses fra klubben.

Det sies også at klubbsystemet oppmuntrer journalister til å konspirere med offisielle kilder og dermed hindrer kritisk og uavhengig dekning. Japanske embedsmenn gir dessuten sjelden intervjuer til medier som ikke er medlem i deres organisasjons presseklubb.

Politisk press

Det har blitt antydet at japanske journalister ofte er mer lojale mot bedriften sin enn mot profesjonen generelt. Medieinstitusjonenes korporative struktur, og det faktum at de fleste japanske journalister blir værende i samme bedrift i hele sin karriere, kan ses som en bekreftelse av denne typen holdninger. Det har blitt hevdet at dette gjør det mindre sannsynlig at de stiller spørsmål ved for eksempel presseklubbenes regler og reguleringer, fordi de ikke vil sette sin egen bedrifts rykte og tilgang til viktige kilder i fare.

Sterk konkurranse mellom mediebedriftene antas også ytterligere å undergrave solidariteten journalister imellom.

Japan har en offentlig kringkaster, Nippon Hoso Kyoukai (NHK), og flere kommersielle fjernsyns- og radiostasjoner samt en rekke aviser fra nasjonalt til lokalt nivå. Medieeierskap i Japan er imidlertid kraftig konsentrert rundt om lag fem hovedaktører: De store nasjonale avisene Yomiuri, Asahi, Mainichi, Nikkei og Sankei. Alle de fem avisene har regionale og lokale utgaver, i tillegg til andre publikasjoner som tidsskrifter og tilknyttede nasjonale og regionale fjernsynskringkastere.

Videre er mediebedriftene, i likhet med andre store japanske selskaper, tilknyttet partipolitikken gjennom ulike formelle og uformelle innflytelsesnettverk. Denne typen forbindelser sørger for at informasjon går fra regjeringen til mediene, men åpner også opp for at regjeringen kan legge press på medier som ikke følger den offisielle linjen.

Et overraskende offentlig eksempel på dette skjedde i februar i fjor da innenriksminister Sanae Takaichi uttalte at kringkastingsselskaper kunne miste lisensen dersom de unnlot å være «rettferdige» i den politiske dekningen. Etter den japanske kringkastingsloven har innenriksministeren makt til å gjøre dette.

Takaichis kommentar kom kun en uke etter at tre erfarne journalister kjent for sine kritiske standpunkter, ble oppsagt fra stillingene sine ved NHK, TV Asahi og Tokyo Broadcasting System (TBS). Alle tre hadde hisset opp sentrale aktører i statsminister Abes LDP-regjering med sin nyhetsdekning.

Vidtgående lov om statshemmeligheter

RSFs rangering av Japan peker på den såkalte statshemmelighetsloven, som ble vedtatt i 2013 til tross for sterk kritikk, som den viktigste årsaken til landets fall på rangeringen.

Loven gjør det mulig å fengsle varslere i inntil ti år for å lekke vagt definerte «statshemmeligheter». Journalister som offentligjør slik informasjon kan få inntil fem år i fengsel. I tillegg gir loven statsråder rett til å definere informasjon som statshemmeligheter i 60 år. På toppen av dette kan varslere fengsles for å ha lekket statshemmeligheter selv om de ikke visste at informasjonen var definert som det.

Foto: Metropolico.org cba

Strammer til: Japans statsminister Shinzo Abe — her på en luftballong under et G7-møte i 2015 — beskyldes for å stramme inn på pressefriheten i Japan.

Statshemmelighetsloven er imidlertid ikke det eneste lovmessige hinderet for japanske journalister. Ærekrenkelser kan forfølges både sivilrettslig og som straffesak. I sivilrettslige saker må journalisten bevise at historien er korrekt – ulikt de fleste andre land der dekningen må være beviselig falsk. Erstatningskravene mot journalistene kan være opptil flere titalls millioner yen, og hvis ærekrenkelsen forfølges som en straffesak risikerer den tiltalte å dømmes til inntil tre års fengsel. Dessuten kan det også få rettslige følger for publikasjonen journalisten jobber for dersom retten mener at det å publisere saken vil få alvorlige følger for saksøkerens rykte.

Konformitetens milde makt

Japans fall på RSFs liste skapte ikke store nyhetsoverskrifter i Japan. Etter at landets rangering begynte å dale i 2012 endret den offentlige debatten seg fra å reflektere over medienes tilstand til å kritisere selve rangeringen. Mange mener at Japans plassering er urimelig lav sammenliknet med nabolandet Sør-Korea (70. plass), Hong Kong (69. plass) og Kina (176. plass), der journalister faktisk blir fengslet og trakassert for å gjøre jobben sin. I Kina er det i tillegg eksempler på at journalister er blitt drept.

Japanske journalister blir imidlertid presset på mer subtile måter. Et illustrerende eksempel dreier seg om den offentlige kringkasteren NHK. I april 2016, etter at et jordskjelv la den sørlige byen Kumamoto i ruiner, ble et referat fra et internt møte i NHK lekket til avisen Asahi. På møtet ba NHKs leder Katsuto Momii sine ansatte om å følge regjeringens linje i rapporteringen og frarådet dem å formidle meninger om katastrofen fra andre enn eksperter.

Undersøkelser av rapporteringen etter den store jordskjelv- og tsunamikatastrofen i Fukushima i mars 2011 tyder på at det ikke var første gang NHK holdt tilbake eller ble bedt om å holde tilbake informasjon for publikum i en krisesituasjon.

Flere skyer i horisonten

Selv om japanske journalister sjelden dømmes til fengsel eller utsettes for direkte vold på grunn av sitt yrke, blir ytringsfriheten deres utfordret hver eneste dag gjennom politisk og sosialt press om å tilpasse seg status quo. Dette kommer trolig ikke til å bli bedre i fremtiden, da LDP er i ferd med å stramme grepet om makten i Japans parlament.

En annen bekymringsfull utvikling, som dessverre ikke er enestående, er LDPs åpenlyse flørt med Japans høyreekstreme bevegelser, både på og utenfor internett. Dette har allerede ført til flere tilbakeslag mot de liberale medienes dekning av omstridte tema, som Japans handlinger under andre verdenskrig. Tiden vil vise om Japan vil følge Tyrkia og Ungarns stygge eksempel som demokratier på vei mot en mer autoritær styreform.

Informasjonsfrihet — mottakelsesfrihet

Finnes det informasjonsfrihet i Tsjetsjenia og er denne informasjonen autentisk? Har sivilbefolkningen og journalistene tilgang på den informasjonen de ønsker? Står de fritt til både å passivt motta informasjon, samtidig som de aktivt har muligheten til å søke, oppbevare og bearbeide informasjon? Er det offentlige rom utbygd med kanaler og institusjoner som fremmer en åpen og opplyst samtale?

Anna Poltikovskaja intervjuet en rekke mennesker. Under er et utdrag fra ”En reise i Helvete”. Jenta i dette utdraget flyktet fra Groznyj under en bombing av byen. Hun satte kursen mot byen Znamenskoje, da hun hadde hørt at man ble tatt vare på der.

- Jeg heter Dina Salikhova. Jeg er 18 år gammel. (…) Den unge piken lider av en form for sløvhet og ligner en stenblokk, selv når hun svarer på spørsmålene mine. (…) Ansiktet hennes er like blekt som den gipsen man lager byster av. Øynene stirrer stivt på gjerdet, blikket er tomt og fraværende.
— Jeg kom fra Groznyj til fots, gjennom kløften. Vi gikk på lykke og fromme. Vi trodde aldri vi skulle komme frem noe sted. I Groznyj skyter de uten stans… Hvis folk ikke klarer å komme seg unna bombene, blir de drept. (…) Familien vår bestemte seg for å dra.
(…) Hva tilbyr den lille byen Znamenskoje i dag til disse skitne, utsultede menneskene som
har lidd så mye? (…)
Svaret er enkelt: Znamenskoje tilbyr ingenting.
Hvor er legen som står klar til å ta seg av Dina Salikhova?
Det er ingen lege.
Hvor er sengen som kunne motta Dina Salikhova?
Det er ingen seng.
Hvor er tallerkenen med varm suppe som Dina Salikhova skulle få fra Den russiske
føderasjonen?
Ingen suppe heller.

Mange tsjetsjenere får ikke tilgang til den informasjonen de trenger for å overleve. Dina, som trodde hun rømte til et sted hvor hun ville bli tatt vare på, var feilaktig informert. Nettopp dette opplever mange tsjetsjenere. De opplever at den informasjonen de får, ikke er autentisk.

Et av hovedproblemene er at staten tar kontroll over den frie pressen, i form av oppkjøp av aviser og TV-stasjoner. I 2009 reiste Reporters Without Borders til Tsjetsjenia, der de blant annet møtte president Ramzan Kadyrovs pressekontor. De forteller at Tsjetsjenia har fem aviser, fire magasiner og fem distriktsaviser. I tillegg har de to lokale TV-stasjoner som dekker hele det tsjetsjenske området. Videre skal også hvert distrikt ha sin egen TV- og radiostasjon. Pressekontoret forteller at også russisk media distribueres i Tsjetsjenia. De største nasjonale TV-kanalene kan ses i Tsjetsjenia (riktignok med spesiell tilgang til satellitt) og disse skal være tilgjengelige uten restriksjoner. Pressekontorets talsmann legger til at ”Så lenge det er forespørsel, vil avisene være der.” Reporters Without Borders forteller at de fant noen av disse avisene på flyplassen, men de klarte ikke å bekrefte om de var i salg i andre deler av landet.

Pressekontoret forklarte at det er stor tilgang på informasjon, i form av både aviser og TV. Etter intervjuet med pressekontoret møtte Reporters Without Borders en mann ved navn Khozhbaudi Borkhazhyev. Han var redaktør for avisen ”Gums” og president i ”Unionen for tsjetsjenske journalister”. Borkhazhyev fortalte at nesten all pressen er finansiert av staten, ettersom krigen og dårlig økonomi tok knekken på de uavhengige avisene. Det er altså stor tilgang på aviser og TV, men svært få av disse er uavhengige. Derfor sporer Reporters Without Borders opp en mann ved navn Lyoma Turpalov. Han er redaktør for den uavhengige avisen ”GroznenskiyRabochiy” og forteller gladelig;

Som i ethvert politisk system, må du la være å formidle heftig kritikk for å unngå å bli straffet (…) Før var det to uavhengige aviser i tillegg til denne, men de har ikke vært publisert på over ett år.

Vi kan altså konkludere med at det finnes svært få uavhengige medier i Tsjetsjenia. Dermed er det enkelt for staten å kontrollere informasjonen som formidles. Når uavhengige aviser, som russiske ”Novaja Gazeta”, trykker kritiske artikler og rapporterer fra konflikten i Tsjetsjenia, vekker dette oppsikt. Igjen er det tydelig at ytringsfriheten er preget av sensur og kontroll.

Som vi ser, er ikke forklaringene til de to mennene og det tsjetsjenske pressekontoret sammenfallende. Pressekontoret sier at det er god tilgang på informasjon, mens Turpalov mener at det er vanskelig å få tilgang på informasjon. Anna Politkovskaja reiste rundt og samlet informasjon. Hun skrev om det hun så og hørte, om det folket fortalte henne. Allikevel forteller hun og mange andre journalister at det ikke er lett å hente denne informasjonen.

Naturlig er det også at når det er vanskelig å få tilgang på den autentiske informasjonen, er det også vanskelig å få innsyn i informasjon man søker. Som en følge av dårlig infrastruktur samt sensur og kontroll av media, blir det vanskelig for den gjennomsnittlige tsjetsjener å få tilgang til den informasjonen han måtte ønske.

Det har også vist seg å være vanskelig for internasjonale organisasjoner å få tilgang til de dokumentene de måtte ønske. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som en rekke tsjetsjenske og russiske enkeltpersoner har oppsøkt for å prøve sine saker, har til tider opplevd det som svært vanskelig å hente ut informasjon. I 83 forskjellige saker har Den europeiske menneskerettighetsomstolen holdt Russland ansvarlig for brudd på menneskerettighetene i Tsjetsjenia. Problemet er at i mange av disse sakene har ikke Russland gitt tilgang til nødvendig informasjon. De russiske myndighetene sier selv at de i mange tilfeller gir tilgang til informasjonen som retten spør etter. Allikevel påpeker de at det i mange saker ikke er mulig å gjøre dette og henviser til Artikkel 161 i ”The Russian Code of Criminal Procedure”. Denne artikkelen gjør det legalt å holde tilbake informasjon for å beskytte de forskjellige partene i saken. Hva forteller dette oss? Jo, disse eksemplene viser at Russland setter nasjonale lover over internasjonal lov når det passer dem. I realiteten holder de tilbake den informasjonen de ønsker, selv overfor en så mektig organisasjon som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Under ytringsfriheten ligger det også et krav om infrastruktur. Myndighetene skal gjøre det mulig å samle inn den informasjonen man måtte ønske, både for journalister og sivilbefolkningen. Dermed er det viktig at det er tilgang til områdene hvor informasjonen befinner seg. I en rapport fra 200426 skriver den internasjonale Helsingforskomiteen for menneskerettigheter at det er vanskelig for journalister utenfra å komme inn i landet. Dette kan Human Rights Watch bekrefte, da de i 2003 ble nektet offentlig tilgang til Tsjetsjenia for tiende gang. De få journalistene som reiser til Tsjetsjenia, drar sammen med det russiske militæret og får ikke lov til å oppsøke de kildene de måtte ønske.

Demonstrasjonen som er rettet spesielt mot ni land — Burma, Kina, Nord-Korea, Cuba, Egypt, Eritrea, Tunisia, Turkmenistan og Vietnam er plukket ut — starter kl. 11 vår tid onsdag 12. mars og pågår i et døgn fram til klokken 11 dagen etter. I denne perioden kan nettbrukere velge seg et protestbudskap og delta i en av de virtuelle demonstrasjonene mot de ni landene.

UNESCO trakk seg
FNs organisasjon for utdanning, forskning, kultur og kommunikasjon UNESCO var på forhånd annonsert som kampanjens beskytter. Men kvelden før aksjonen begynte trakk UNESCO tilbake sin støtte. Beslutningen ble tatt etter press fra regjeringer i 15 land Reportere uten grenser har utpekt som nettets fiender, hevder RSF selv. Blant de 15 er også Hviterussland, Etiopia, Iran, Saudi-Arabia, Syria, Usbekistan og Zimbabwe. Nye på listen i forhold til i fjor er Zimbabwe og Etiopia.

Reportere uten grenser legger samtidig fram en ny versjon av sin håndbok for bloggere og nettdissidenter. Her får man blant annet tips om hvordan å utmanøvrere nettsensorene.

Nettsensur tema i Vox Publica
Nettet har lagt til rette for en global offentlighet. Det passer dårlig for regimer som ikke vil slippe løs fri nyhetsformidling og debatt. Vox Publica forsøker å følge og analysere både de positive og negative sidene ved den internasjonale nett-utviklingen. Dette har vi gjort i blant annet disse sammenhengene:

• Raftobloggen skrevet av medarbeidere på Raftohuset i Bergen tar opp spørsmål om nettsensur med jevne mellomrom. Særlig følges situasjonen i Kina og Burma tett på Raftobloggen.
• Artikkelen Ytring.cn tar for seg det kinesiske apparatet for nettsensur og ‑kontroll.
• Den egyptiske bloggeren Abdul Kareem Suleiman Amer er en av nettdissidentene som må sone for å ha brukt ytringsfriheten.
• Svensk-eritreiske Dawit Isaak sitter fortsatt fengslet i Eritrea, et av landene kampanjen retter seg mot.
• Det fremvoksende fellesskapet av bloggere i Latin-Amerika ble viet en egen artikkel.
• Potensialet for en felleseuropeisk offentlighet ble analysert i saken Let’s Talk European.
• Ikke minst følger vi med på det som skrives om nettsensur i medier og blogger gjennom tjenesten Aktuelle lenker. Se blant annet emneordene sensur, Kina og internett.

Denne posisjonen har altså det søramerikanske u‑landet trass i at det med sine nærare 200 statskuppforsøk toppar kuppstatistikken på verdsbasis. Likevel har dei siste 25 åra vore prega av ein demokratiseringsprosess i Bolivia, og med det følgjer pressefridom. Det kan sjå slik ut, i alle fall.

Pressefridomsindeksen plass 1–53 (illustrert gjengiving)

Motstridande rapportar
Reportere Uten Grenser sin årlege indeks blir laga ved at eit spørjeskjema med 50 spørsmål om pressefridom blir sendt rundt til 130 korrespondentar som representerer 14 ulike partnarorganisasjonar til Reportere Uten Grenser. Skjemaet blir også sendt til journalistar, advokatar, forskarar og menneskerettigheitsaktivistar, og spørsmåla går i hovudsak på kor mange journalistar som er blitt drepne, truga, fengsla og liknande i dei ulike landa. Gjennom analysering av svara får landa eit tal som indikerer større pressefridom di lågare talet er (sjå tabell). Svara er basert på tilhøva frå 1. september eitt år til 1. september neste år.

— I Bolivia var det nesten ingen aggresjon overfor pressa i denne perioden det siste året, seier Benoit Hervieu, ansvarleg for den amerikanske desken i Reportere Uten Grenser.

Men samtidig som det i denne indeksen ser lyst ut for pressefridommen i Bolivia, teiknar fleire andre pressefridom-organisasjonar eit anna bilete. Mange av desse meiner Evo Morales, forkjemparen for urfolket i landet som vann presidentvalet i februar i år, har ført ein politikk som trugar meir enn fremjar den bolivianske pressefridommen.

Bolivias president Evo Morales under et besøk i Frankrike i mai 2006 (foto: Alain Bachellier. Bildet er publisert med en Creative Commons-lisens.)

Florida-baserte Inter American Press Association er i ein rapport frå 2006 om utviklinga for den bolivianske pressefridommen klare i sitt syn på Morales, som med planar om å nasjonalisera Bolivias olje- og gassførekomstar tok presidentposten til stor fortviling for mellom andre USA: “Stillinga teken av hans administrasjon overfor den bolivianske pressa har ført til eit klima med ope fiendskap og aukande spenning.”

Rådgjevar ved den bolivianske ambassaden i Storbritannia, Pablo Ossio, meiner rapporten teiknar eit skeivt bilete.

— Om lag 80 prosent av pressa i Bolivia er privateigd, og sidan eigarane stort sett er velståande, er dei negative til Morales. Dei ser etter alle teikn på at han avgrensar pressefridommen, så då trur dei han gjer det. Dessutan er mange av desse media medlemmar av Inter American Press Association (IAPA).

I alt tolv bolivianske medie er medlemmar av IAPA, viser tal frå organisasjonen sjølv. Ossio grunngjev sitt synspunkt om ei fri boliviansk presse med dei skrivne lovene. — Den bolivianske konstitusjonen garanterer for stor pressefridom i landet, seier han.

Ossio viser til at artikkel 7 i konstitusjonen har gjeve journalistar ytringfridom sidan 1967, og at det også har kome ordningar dei seinare åra som er fremjande for pressefridommen. I 2004 kom det til dømes ein forordning som opna for utviding av lokalradionettverket, noko som er svært viktig i eit land der nesten ein femdel av folket er analfabetar. Og i 2005 kom informasjonslova, som slår fast at offentlege tenestemenn er pålagde å svara på henvendingar frå pressa innan 15 dagar. Dessutan stoppa Morales eit framlegg frå sitt eige parti, “Movimiento al Socialismo” (“Rørsla for sosialisme”) om ei lov som skulle kontrollera journalistar, og som ville vera meir restriktiv overfor pressefridommen, påpeiker Hervieu i Reportere Utan Grenser:

— Evo Morales ville ikkje ei gong debattera denne lova, seier han

Ossio meiner dette er eit uttrykk for den posisjonen pressa har i Bolivia.

— Framlegget gjekk ikkje gjennom for pressa har for stor makt.

Fridomsavgrensande lover og sjølvsensur
På den andre sida er det også ein del lover mange vil oppfatta som avgrensande for pressefridommen. Journalistisk verksemd kan berre utførast av personar med universitetsgrad i journalistikk, og straffelova har ein paragraf om at ærekrenkingar av offentlege tenestemenn frå journalistisk hald kan føra til inntil to års fengsel, eller tre år om det er tale om presidenten. Brot på konstitusjonen eller borgarane sine rettigheiter blir ført for ein pressedomstol med 40 personar.

Likevel er ingen nokon gong dømte av denne domstolen, og berre to saker har vore oppe for den. Hernan Alberro, utdanna journalist med master i politikk og programdirektør i Argentina-baserte Center for the Opening and Development of Latin America, skriv årlege forskingsrapportar om samanhengen mellom økonomisk fridom og pressefridom i Latin-Amerika. Han meiner det at få saker er oppe for domstolen ikkje kan takast som eit eintydig teikn på høg grad av pressefridom, noko han trur kan vera ein av grunnane til den høge plasseringa til Bolivia på Reportere Uten Grenser sin indeks.

— Reportere Uten Grenser kan seia at når få blir prøvde for retten, gjer det ikkje noko, men at lover som avgrensar pressefridommen er der, kan jo verka inn i høve til sjølvsensuren, seier Alberro.

Ein annan som finn den høge plasseringa til Bolivia overraskande, er Carlos Da Silva. Han har vore journalist rundt om i Sør-Amerika, og har jobba mykje på grensa mellom Brasil, som han kjem frå, og Bolivia. I tillegg har han vore korrespondant i Noreg under Utenriksdepartementet sitt internasjonale pressesenter, og også hatt ulike samfunnsvitskapelege forskningsprosjekt i Sør-Amerika.

— Eg trur ikkje på slike utrekningar, eg trur meir på kunnskapen ein får “på bakken” ved å snakka med kollegaer, venner og liknande, seier Da Silva, og underbyggjer:

— Du er fri til å kritisera, men det er farleg, så eg veit ikkje kor fritt det då eigentleg er. Dei demokratiske strukturane tilseier fridom, men gjer dei moralske og etiske strukturane det? Eg er naturlegvis svært glad for den høge plasseringa Bolivia har fått, men forheld meg skeptisk.

Alberro meiner Reportere Uten Grenser sin måte å måla på med spørsmål om ulike former for aggresjon overfor journalistar, ikkje fangar så godt opp lite synlege tilhøve i mindre land. Han samanliknar USA, som er på 53. plass i årets indeks, med Bolivias plassering.

— I USA har det vore ein del journalistar i fengsel, og det er lett å sjå, medan skjulte angrep og trugslar, som det er meir av i Bolivia, ikkje blir fanga opp.

- Anerkjend indeks
Kajsa Törnroth, leiar for avdelinga for pressefridom i World Association of Newspapers, er klar på at Reportere Uten Grenser sin indeks er til å stola på, men at det at den er laga av ein europabasert organisasjon kan verka inn på resultata.

— Den er svært påliteleg og godt anerkjent. Men det er klart at slikt som føregår “bak scena” i land langt unna Paris, vil nok kunne verta fanga opp betre med annleis målingar av institusjonar som ligg nærare.

Det faktum at dette er ei måling teke føre seg av ein europeisk organisasjon, er noko Alberro også trur kan vera med på å forklara den høge plasseringa til Bolivia. Målingane blir gjort med “europeiske auge”, meiner han.

— Hjå dei blir det i mange samanhengar sett på som velkommen at styresmaktene har eit aktivt forhold til pressa eller også tek over medieverksemder, fordi det som oftast fører til noko bra for europeiske media, og dei statlege media der fungerer godt. Men slik er det ikkje her ettersom pressa historisk har blitt brukt til politiske mål. Reportere Uten Grenser prøver ikkje å sjå kva politikken i landet vil gjera med pressefridommen i det lange løp.

Da Silva trur dessutan den bolivianske pressa er lett å bruka politisk:

— Eg er 46 år gammal, og har reist rundt og sett mykje i dei søramerikanske landa. Eg har til dømes vore ein del på grensa mellom Bolivia og Brasil, og avisene der har ofte overskrifter som openbart ikkje er sanne. Bolivianarane er temmeleg ukritiske og det er høg grad av analfebetisme, så dei kjøper historier lett.

- Demokrati nydeleg på papir
Alberro påpeiker at Bolivia har vore kjend for å ha ei temmeleg fri presse i høve til andre søramerikanske statar, og med tanke på at det er eit fattig land, i fjor fattigast i Sør-Amerika med bruttonasjonalprodukt på under 3000 dollar per innbygger (sjå fakta om Bolivia på globalis.no. Alternativt Verdsbanken).

Men den økonomiske fridommen i Bolivia er synkande, og på Heritage Foundation sin indeks over økonomisk fridom som kom i januar i fjor var Bolivia det landet i verda med fjerde størst tilbakegang. Dermed er pressefridommen også på veg i feil retning, meiner Alberro, som forskar på denne samanhengen.

— I ei verd der pressa er avhengige av marknaden vil det med meir avgrensa økonomisk fridom også bli avgrensa pressefridom. Det faktum at den økonomiske fridommen går nedover må då den bolivianske pressa “kompensera” for ved å gje frå seg noko av pressefridommen så dei får meir økonomisk stønad frå styresmaktene ved til dømes å ”reklamera” for dei.

Dette går altså stikk i strid med Reportere Uten Grenser sin indeks. Grunnen er at dette ikkje er å finna i verken tal eller ord, understrekar Alberro.

— Eg vil seia det er ein overgangssituation i desse dagar. Endringane er ikkje i form av lovgjeving, men journalistane står overfor press dei ikkje har gjort før. Dette er ofte økonomisk press der pressa blir belønna eller straffa alt ettersom omtala av styresmaktene er fordelaktig eller ikkje.

Inter American Press Association uttrykkjer det slik i framhaldet av sin rapport: “Viss ein ting har karakterisert Bolivia i deira 24 år med demorati, har det vore respekt for presse- og ytringsfridom hjå administrasjonane. I alle fall desse konstitusjonelle rettigheitane har ikkje vore offer for store angrep eller restriksjonar”. Vidare ramsar rapporten opp fleire anledningar der Evo Morales og andre frå styresmaktene har utvist stor misnøye med at dei er omtala negativt i boliviansk presse, samt andre tilhøve som organisasjonen meiner er uttrykk for at det går feil veg med pressefridommen.

Hervieu frå Reportere Uten Grenser påpeiker at indeksen deira er laga utifrå svara ulike menneske med kompetanse på feltet gjev på eit spørjeskjema, og er med det audmjuk i høve til at den nok ikkje fangar opp til dømes sjølvsensur og korrupsjon i særleg grad.

— Bolivia si plassering var ei overrasking, og ein må vera forsiktig med indeksen. At eit land kjem høgt kan også vera eit uttrykk for at pressa ikkje tør å behandla “farlege” område som korrupsjon, trafficking, brot på menneskerettigheitar også vidare, og dermed heller ikkje blir utsette for åtak og liknande. Slik er det i Bolivia fordi det er stor ustabilitet i politikken, og det er mykje korrupsjon av journalistar frå til dømes lokale politikarar.

Da Silva utdjuper poenget ved å visa til samanhengen mellom lov og rettar på den eine sida, og praksis på den andre.

— Kva er definisjonen på demokrati? Demokrati er nydeleg på papir. Den bolivianske konstitusjonen er dette papiret. Men korleis kan ein samanlikna svært ulike land med kvarandre i høve til dette, og korleis det blir praktisert? Å rangera kven som er nummer ein og kven som er nummer to her, er ikkje lett.

Framtidige utsikter
Alberro fryktar at avgrensingar i pressefridommen også vil visa seg gjennom lovreguleringar i framtida. President Morales har uttalt politisk stønad frå Venezuelas president, Hugo Chávez, og blei i 2005 også skulda for å ha motteke økonomisk stønad frå den venezuelanske leiaren. Chávez kom til makta ved demokratisk val i Venezuela i 1999, sju år etter at han hadde vore med å leia eit kuppforsøk, og har sett mange kontroversielle reformer ut i livet. Venezuela har falle på Reportere Uten Grenser sin indeks frå 77. plass til 115. plass dei åra indeksen har eksistert, frå 2002 til 2006.

Alberro er redd Morales vil følgja fotefara til Chávez når han no skal forma ein ny boliviansk konstitusjon. Den skal vera klar i august i år.

— Foreløpig er dette fyrst og fremst frykt, men det kan fort bli realitet. Frykta er at med all den institusjonelle omrokeringa når dei formar den nye konstitusjonen, vil det fort kunne slå ut i mindre pressefridom. Dette er ein tendens me har sett svært klart i Venezuela lenge, og som me fryktar i Bolivia. Frykta blir enno større med tanke på at Bolivia er meir ustabilt enn Venezuela, og at det dermed er enno vanskelegare å forma konstitusjonen.

Artikkelforfattaren studerer journalistikk ved Universitetet i Bergen.

- Sjokkerende
— Forholdene når det gjelder ytringsfrihet i Kina er sjokkerende, posisjonen landet har internasjonalt tatt i betraktning, sier Øystein Alme. Han er daglig leder av radiokanalen Voice of Tibet, og har selv ti års erfaring med å omgå støysendinger på Kinas kortbølgenett. Å sende radio via internett er umulig. Alme utgav tidligere i år boka “Silenced – China’s Great Wall of Censorship” om sitt engasjement i den kinesiske provinsen Tibet. At verden stilltiende godtar det som skjer, skyldes utelukkende økonomiske hensyn, mener han.

— Kina har vært veldig aggressive og tydelige på at kritikk får konsekvenser. Det har de også vist i praksis. Både stater og selskaper med økonomiske interesser i landet tenker derfor at konsekvensene av å kritisere blir at de mister markedsandeler og noen andre får en større del av kaka, sier han.

Filtre i søkemotorene
Folkerepublikken Kina er en av verdens raskest voksende økonomier, og med 1,3 milliarder innbyggere er landet et stadig mer fristende marked. Kinas bruttonasjonalprodukt har de siste årene økt med over 10 prosent årlig.

Skyline i Shanghai, fotografert 24. september 2006. (foto: nigejones. Bildet er publisert med en Creative Commons-lisens).

I takt med den økte levestandarden, har tilgangen til internett blitt stadig bedre. Rundt hver tiende kineser bruker internett jevnlig. Men parallelt med at nettbruken øker, setter myndighetene inn stadig større ressurser på å filtrere informasjon og på den måten hindre fri informasjonsflyt. Blogger stenges, nettsider fjernes og ord som “menneskerettigheter”, “Dalai Lama”, “Falun Gong”, og “Den himmelske freds plass” gir ingen treff i kinesiske søkemotorer, eller søkeresultatene filtreres. Tilgangen på utenlandske nyheter er begrenset, og stoff fra utenlandske medier som omhandler Kina, sensureres systematisk.

Effektivt system
— Landet har verdens mest avanserte teknologi for internettsensur. I tillegg jobber flere titalls tusen embetsmenn med kontinuerlig overvåkning av nettaktiviteten i landet, sier Gerald Folkvord, fagkonsulent i Amnesty International Norge. Folkvord anser det som sikkert at Kina også eksporterer teknologi til andre land, som Nepal og Burma.

I september 2005 vedtok kinesiske myndigheter “the Rules on the Administration of Internet News Information Services”, som pålegger alle individer og organisasjoner som vil publisere nyheter på nettet at de må godkjennes av det offentlige. Begrunnelsen for vedtaket var blant annet at det skulle “ledsage folket til korrekte oppfatninger”. Det gjennomgripende filtreringssystemet er effektivt først og fremst fordi prosessen ikke gjøres kjent for brukerne.

Systemets slagkraft ligger også i at overtramp ikke går upåaktet hen. Journalisten Shi Tao videresendte en e‑post han hadde mottatt fra kinesiske myndigheter til redaktøren av en nettside i New York. E‑posten inneholdt instrukser om å tone ned mediedekningen av 15-årsmarkeringen for opprøret på Den himmelske freds plass i 1989. For det fikk Shi Tao ti år i fengsel.

— Så lenge de klarer å kontrollere og straffe alle som ikke går i takt, skremmer det andre til å holde seg unna, sier Øystein Alme. Han er av dem som ikke har latt seg skremme, men som i dag ikke får visum til landet.

Alme beskriver det som skjer i Kina som den perfekte propagandaoppskrift: — Du må selv stå for en kontinuerlig strøm av informasjon til folket. Samtidig må du hindre andre i å slippe til. Elementene for å skape din virkelighet er da på plass. Det er akkurat det kinesiske myndigheter lykkes med, sier han. Han mener myndighetenes frykt for at befolkningen skal få tilgang til usensurert informasjon, kan tilskrives bevisstheten om mangel på egen troverdighet og legitimitet.

— Hvis folk ved hjelp av ny teknologi blir eksponert for informasjon som ikke stemmer med den myndighetene gir, blir kommunistpartiet svært sårbart.

Yahoo! – angiveri
Det er sju år siden Yahoo! som et av de første store utenlandske nettselskapene etablerte seg på det kinesiske markedet. ”Som en ledende leverandør av internettbaserte tjenester, er Yahoo! forpliktet til å gjøre informasjon og kommunikasjonsmuligheter tilgjengelig på global basis”, skriver selskapet på sine nettsider. “Økt tilgang til kommunikasjon og uavhengige informasjonskilder er til gagn for mennesker over hele kloden.”

I 2002 signerte Yahoo! allikevel frivillig “the Public Pledge on Self-discipline for the Chinese Internet Industry” som forplikter selskapet til å avstå fra å “produsere, slå opp eller spre farlig informasjon som kan sette statens sikkerhet på spill, oppheve den sosiale orden, bryte lover og reguleringer eller spre overtro og obskønitet”. Yahoo! forsvarte undertegningen med at avtalen ikke pålegger selskapet større forpliktelser enn det som allerede eksisterer gjennom lokal lovgivning. Amnesty International mener imidlertid at lokal lov ikke er et holdbart argument når denne ikke er forenlig med grunnleggende menneskerettigheter.

— Det er bred internasjonal enighet om at bedrifter som engasjerer seg i land med menneskerettsproblemer, har ansvar for i det minste ikke å bidra til at brudd blir begått, sier Folkvord. Han mener selskapene har konkrete muligheter til å motvirke sensur, men ser per dags dato liten vilje til positive bidrag.

Yahoo! har også proklamert at de respekterer sine kunders rett til privatliv og at data selskapet kommer i besittelse av, skal hemmeligholdes. Dette til tross, Yahoo! har flere ganger blitt beskyldt for å bistå kinesiske myndigheter i jakten på dissidenter. I minst to tilfeller har selskapet avslørt sine kunders identitet. Den ene av dem var Shi Tao. Han sendte e‑posten han ble fengslet for fra sin Yahoo!-e-postkonto. Selskapet har i ettertid innrømmet at Shi Tao-saken “reiser dype og vanskelige spørsmål om grunnleggende menneskerettigheter”, men de har distansert seg fra ansvar i saken.

— Shi Tao er åpenbart en samvittighetsfange, sier Gerald Folkvord i Amnesty.

Microsoft – skreddersøm
I dag er også nettgigantene Microsoft og Google tungt inne på det kinesiske markedet. På linje med Yahoo!, har Microsoft blitt beskyldt for å skreddersy sine produkter etter det offisielle Kinas ønsker.

“Microsoft arbeider for å hjelpe land rund omkring i verden med å gjøre programvare, informasjons- og kommunikasjonsteknologi tilgjengelig til bruk på en måte som bedrer den sosiale og økonomiske velferd for den lokale befolkningen”, skriver selskapet i en rapport fra 2004 (pdf-dokument). Men i land som Kina hvor sensur er et høyst tilstedeværende fenomen, havner visjonene i annen rekke. Selskapet har blant annet godtatt myndighetenes krav om restriksjoner på tillatte ord og termer i titler og navn for MSN-brukere. Forsøk på bruk av et ord som “demokrati” gir brukeren beskjed om “vennligst å benytte en annen tittel”. Øvrig blogginnhold filtreres ifølge selskapet ikke. I desember i fjor fikk allikevel journalist og blogger Zhao Jing bloggen sin stengt av Microsoft for å ha tatt til motmæle mot kinesisk sensurpolitikk. Det skjedde etter anmodning fra myndighetene.

Microsoft opplyser at selskapet i etterkant av hendelsen etablerte nye retningslinjer for behandling av slike saker.

— Microsoft vil bare fjerne tilgang til blogginnhold når selskapet mottar et rettslig bindende dokument som viser at det aktuelle innholdet krenker lokal lovgivning, eller når innholdet er i strid med MSNs brukerbetingelser, sier Eirik Lae Solberg, kommunikasjonsdirektør i Microsoft Norge. Ifølge Solberg vil det nye systemet også sikre global tilgang: — Vi vil bare fjerne tilgangen for brukere i det landet som utsteder pålegget. Hvis blogginnhold blir blokkert i ett land på grunn av nasjonal lovgivning, vil resten av verden fortsatt ha tilgang til innholdet.

- Hva om lokal lovgivning strider mot grunnleggende menneskerettigheter?

— Vi har valgt å være til stede i flere land der ytringsfriheten har dårligere kår enn vi liker. Der må vi forholde oss til lokal lov, uansett hva man måtte mene om den, sier Solberg. Han mener nettgigantene gjennom sin tilstedeværelse i Kina tross alt bidrar til å styrke internettbrukeres muligheter til å ytre seg og motta informasjon.

— Microsoft legger ikke til rette for sensur, sier han.

I rapporten Undermining Freedom of Expression in China (pdf-dokument) hevder Amnesty International at Microsoft skiller mellom begrepene “blokkering” og “filtrering”, og at de med det forsøker å vri seg unna det faktum at Microsofts kinabaserte søkemotor, MSN China, sensurerer søk på politisk sensitive emner. Ifølge undersøkelser Amnesty gjorde i juni i år, blir et stort antall potensielle treff filtrert bort av søkemotoren. I søkeresultatet vises derfor med stor overvekt offisielle sider og andre sider myndighetene har godkjent. Solberg forsvarer også dette med hensynet til lokal lov og sier: — I tilfeller der vi fjerner webadresser fra resultatsiden etter pålegg, legger vi ut en lenke som varsler brukerne om det. Vi blokkerer ikke hele søk.

Amnestys Folkvord står fast ved sitt: — Filtrering er også sensur.

Google – en mørk dag
Googles administrerende direktør Eric Schmidt skrev i en kommentar i Financial Times i mai 2006 at myndigheter verden over, istedenfor å fokusere på hvordan nettet kan kontrolleres, burde konsentrere seg om hvordan man kan gi internettilgang til enda flere. “Gevinsten er en verden hvor ethvert menneske fødes til den samme tilgangen til informasjon, de samme mulighetene til å lære og den samme evne til å kommunisere. Det mener jeg det er verdt å kjempe for.”

Da Google fire måneder tidligere lanserte den kinesiske versjonen av sin søkemotor, Google.cn, omtalte Reportere Uten Grenser det imidlertid som “en mørk dag for ytringsfriheten i Kina”. Søkemotoren er selvsensurerende på linje med Yahoo!s og Microsofts. Google.cn ble lansert som et alternativ til den ikke-sensurerende Google.com som fremdeles er tilgjengelig for kinesiske brukere. Søk i denne må imidlertid passere gjennom myndighetenes “wall of censorship” som både forsinker prosessen og filtrerer resultatene.

Google mente derfor at den nye versjonen ville være et bedre tilbud. “Det å filtrere våre søkeresultater går klart på akkord med hva vi står for (…) Dette var ikke noe enkelt valg, men på sikt tror vi den retningen vi har valgt vil vise seg å være den rette”, skrev Google-rådgiver Andrew McLaughlin på Googles egen blogg i forbindelse med lanseringen. Øystein Alme mener imidlertid at alle de tre selskapene har vist sitt sanne ansikt:

— Jeg har til gode å se at selskapene utøver noen form for idealistisk tenkning. Det er ikke i nærheten av troverdig når de sier at de er bekymret for situasjonen, men at deres tilstedeværelse allikevel er til det beste, sier han.

I motsetning til Yahoo!, som konsekvent følger Kinas lovgivning om sensur, informerer Google sine brukere hvis et søk er blitt sensurert. Google har inntil videre også valgt å ikke lansere Gmail og andre personlige tjenester i Kina. Grunnen er at de ikke føler seg sikre på at selskapet vil kunne gi kinesiske brukere den beskyttelse de har rett på mot innblanding i private anliggender.

— Det er et viktig skritt i riktig retning, sier Gerald Folkvord. Men Amnesty etterlyser enda større åpenhet, som for eksempel en offentliggjøring av en liste over alle søkeord og termer søkemotoren ikke godtar.

Google har ikke villet kommentere sitt engasjement i Kina i denne artikkelen. — Vi kan ikke komme med noen uttalelse i denne forbindelse, da vi dessverre ikke har de ressurser som trengs for å gi slike forespørsler den oppmerksomhet de fortjener, skrev selskapet i en e‑post. Folkvord er ikke overrasket over svaret:
— Saken er ekstremt betent. Selskapene har veldig gode penger å tjene i Kina, men når kundene i Vesten stiller kritiske spørsmål, står inntektsgrunnlaget deres her på spill. De hevder at de ikke gjør noe galt, men har aldri våget å diskutere saken.

Amnesty har gjennom kampanjen “Irrepressible” nylig samlet inn nærmere 60.000 underskrifter mot internettsensur.

Wikipedia – gir ikke etter
I november 2006 ble det mulig for kinesere å søke i Wikipedia på sitt eget morsmål. Den kinesiske versjonen av det populære nettleksikonet ble blokkert av kinesiske myndigheter for et år siden da Wikipedia nektet å føye seg etter myndighetenes sensurkrav.

Andrew Lih, mangeårig forsker i nye medier og journalistikk ved Columbia-universitetet i New York og universitetet i Hong Kong, skrev på sin blogg at myndighetene har innsett at Wikipedia har en grunnleggende nøytral holdning – også til spørsmål kinesiske myndigheter betrakter som sensitive. “Jeg tror konsensus blant kinesiske myndigheter nå er at fordelene ved Wikipedia langt overgår ulempene, og at dette signaliserer deres gryende forståelse av den framvoksende les/skriv-weben som noe gagnlig”, skrev Lih.

Ting tydet altså på at det sorte hullet kanskje ikke er helt uutgrunnelig. Noen uker senere ble imidlertid den kinesiske utgaven av nettleksikonet igjen blokkert.

— Vi har ikke fått noen konkret begrunnelse, sier Chris Nyborg, norsk pressekontakt i Wikipedia. Han tror tilgangen til en rekke artikler om Kina, og ikke minst det korrektivet til den kinesiske omtalen av omverdenen Wikipedia representerer, ble for mye for kinesiske myndigheter.

En sensurert utgave av Wikipedia på kinesisk er imidlertid fremdeles uaktuelt.

— Det er helt klart at det ikke er aktuelt med noen Wikimedia-støttet sensurert utgave av Wikipedia; ei heller utleveres informasjon om brukerne til kinesiske myndigheter, opplyser Nyborg. Wikimedia er stiftelsen som eier Wikipedia.

I lys av historien
Det foregår et kontinuerlig teknologikappløp i Kina. De som vil uttrykke seg fritt, finner smutthull. Når hullene oppdages, tettes de og dissidentene må finne nye veier. Forfatter og tidligere utenriksmedarbeider i NTB og NRK Torbjørn Færøvik, har vært i Kina over 50 ganger og kjenner både det kinesiske folk og det politiske systemet godt. Han sammenlikner internettsensorenes oppgave med å drepe mygg på Finnmarksvidda.

— Myggen kommer hele tida tilbake, og det vil den alltid gjøre. På sikt vil ikke den strenge sensuren være praktisk gjennomførbar, sier han. Det ser han på som svært positivt. Færøvik understreker imidlertid at det er viktig å huske at Kina har tre til fire tusen år med demokratiløs historie bak seg.

— Kinesere flest måler situasjonen sin i forhold til det de har opplevd tidligere. Under Mao måtte folket forholde seg positive og aktive til regimet. I dag kan du gjerne være slapp og likegyldig, men når du formidler din misnøye via internett, oppfattes det som knyttede never og det aksepteres ikke. Men generelt sett kan kinesere ytre seg mer fritt, og de fleste har det materielt sett bedre enn noen gang, sier han.

Velstandsøkningen har medført en voldsom vekst i biltrafikken, her fra Beijing 11. november 2006. (foto: Dan Sloane. Bildet er publisert med en Creative Commons-lisens).

Færøvik legger også vekt på at kinesiske ledere går i et spor ingen andre har gått før dem.

— Med sine 1,3 milliarder innbyggere har de ingen andre å skjele til. De må tråkke sin egen løype. Hvis ting skjærer seg i Kina, får det store følger for hele menneskeheten. Det er derfor i alles interesse at Kina lykkes med det de gjør. Kinas problemer må løses i Kina, ikke andre steder, sier Kina-kjenneren.

— Det er også viktig å ha i bakhodet at ikke all form for sensur nødvendigvis er av det onde. Kinesiske myndigheter bekjemper også kriminalitet og pornografi gjennom sitt sensurregime, informasjon mange også i den vestlige verden anser det som legitimt å sensurere.

Han støtter nettgigantene i at sensurert informasjon på internett er bedre enn at kineserne ikke får tilgang på informasjon i det hele tatt.

— Det er ingen tvil om at selskapene drives av utsikten til kjempefortjeneste, og når det gjelder Kina, har det sin pris. Det er høyst betenkelig at selskapene inngår slike kompromisser. Men kineserne har vært stengt helt inne, derfor er det fantastisk at de får adgang til informasjon av enhver art. Det er i ferd med å åpne seg en ny verden for dem. Det de får i dag, kan være en spore til å gå videre og komme lengre i morgen, sier Færøvik.

Ifølge Reportere uten grenser sitter nå 66 mennesker arrestert verden over fordi de har ytret seg kritisk om sitt regime på nettet.