Artikkelen er basert på forfatterens doktoravhandling: Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook discussion (2020). Avhandlingen er en del av forskningsprosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet er ledet fra Universitet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.

Aggressive debattkulturer

Kommentarfeltene beskrives ofte som særlig aggressive debattkulturer, hvor personangrep, hets og hat florerer. Av den grunn opplever mange en uvilje mot, og et ubehag ved, å delta i offentlig debatt online.

Særlig er innvandring et betent tema som mange vegrer seg for å diskutere offentlig. Innvandringskritikere vegrer seg for å uttrykke sin mening offentlig i frykt for å bli stigmatisert og ekskludert (se f.eks. Thorbjørnsrud, 2017). Minoriteter vegrer seg for å delta i debatten i frykt for å bli utsatt for trakassering og hatefulle ytringer (se f.eks. Fladmoe & Nadim, 2017).

Kommentarfeltsdebattene om den syriske flyktningkrisen inneholder en rekke fiendtlige innlegg: Personangrepene og fornærmelsene florerer. Slike aggressive og fiendtlige former for retorikk er et problem for demokratiet og menneskers mulighet til å ytre seg fritt. Et ugjestmildt debattklima kan bidra til at mange avstår fra å ta del i ordskiftet. Dermed kan viktige stemmer og perspektiver utebli. Fordi ytringer ikke bare er ord, men handlinger med konsekvenser i verden, kan hatefulle ytringer også ha fatale konsekvenser: De kan fungere som oppfordring til, og legitimering av, fysisk vold.

I min studie av slike kommentarer, ikke blott som isolerte ytringer, men som retoriske trekk i debatten, blir det imidlertid tydelig at majoriteten av disse fiendtlige innleggene må forstås nettopp som «bare ord», uten reelle konsekvenser utenfor kommentarfeltene. For å forstå dette vil jeg begynne med å forklare hva jeg mener med begrepet «uttrykksprinsippet», for deretter å forklare hvordan en stor del av de fiendtlige innleggene i debatten kan sees som strategier i en «uttrykkskonkurranse».

Uttrykksprinsippet

Uttrykksprinsippet er det motsatte av deliberasjonsprinsippet: Deliberasjonsprinsippet innebærer at man tilnærmer seg hverandre gjennom argumentasjon; uttrykksprinsippet innebærer at argumentasjon er illegitimt.

Som et kommunikasjonsideal må uttrykksprinsippet forstås på følgende måte: Ytringen min er et uttrykk for hvem jeg er. Du kan være ulik meg, men du kan ikke kritisere meg, fordi enhver er berettiget til å ha og uttrykke sine personlige meninger og sannheter. Det jeg virkelig tror på, føler og mener, er uttrykk for mitt autentiske selv, derfor behøver jeg ikke argumentere for påstandene mine eller kunne forsvare dem mot kritikk og motargumenter. Hvis du kritiserer ytringen min, hindrer du meg i å være og uttrykke meg autentisk – du angriper meg som person.

Som et kommunikasjonsideal innebærer et uttrykksprinsipp slik at enhver er berettiget til å uttrykke sine ektefølte meninger, og at argumentasjon og kritikk er illegitimt fordi dette er å hindre andre i å uttrykke seg autentisk.

I debattene jeg har studert manifesterer dette kommunikasjonsidealet seg i en rekke kommentarer som ikke kan regnes som reelle innlegg i en debatt, hvor motstridende synspunkter brynes mot hverandre. Snarere må en overveiende andel av ytringene i debattene sees på som uttrykk for deltakernes egne følelser og engasjementet, subjektive evalueringer og høyst personlige sannheter. Få av innleggene inviterer til debatt, faktisk avskjærer mange potensielle motargumenter gjennom å understreke at det som ytres er «bare min mening».

Særlig tydelig er denne uttrykkslogikken når slike uttrykk besvares med kritikk og motargumentasjon. Da oppstår situasjoner hvor deltakerne eksplisitt frasier seg forpliktelser til argumentasjon og fraber seg andres synspunkter. To kommentarer, begge skrevet som svar på motargumentasjon og kritikk, kan tjene som eksempler:

I følge en uttrykkslogikk er altså argumentasjon ikke bare unødvendig, det er også illegitimt fordi det hindrer individet å uttrykke sitt «sanne» jeg. I debattene jeg har undersøkt, gir dette seg utslag i en rekke sanksjoner av det som i følge et deliberasjonsprinsipp måtte anses for å være legitim kritikk og motargumentasjon for å være personangrep. Et eksempel er den følgende utvekslingen:

I denne utvekslingen blir den ene deltakeren møtt med kritikk og motargumentasjon. Denne er fremført på saklig vis: Kritikken retter seg mot påstandene fremført av motparten, ikke hans eller hennes person. Deltakeren som utsettes for kritikk opplever og sanksjonerer imidlertid dette som et personangrep. Han eller hun formulerer også det som er det sentrale prinsippet i en uttrykkslogikk, nemlig at alle har “sin egen” mening, og følgelig bør ingen kritisere det andre sier.

Debatten forstås dermed som det motsatte av det vi vanligvis forstår som debatt, nemlig at motstridende synspunkter brynes mot hverandre gjennom argumentasjon og motargumentasjon. I en slik logikk får også ytringsfrihet en annen betydning enn retten til å ytre seg: Ytringsfrihet blir forstått som retten til å ytre seg uten å bli motsagt. Kritikk og motargumentasjon oppfattes dermed både som en krenkelse av individets rett til å uttrykke sitt autentiske selv og som en krenkelse av ytringsfriheten.

På bakgrunn av dette vil jeg hevde at, til tross for at mange oppgir at de opplever sosiale medier som spesielt ugjestmilde debattarenaer og unngår politisk debatt i disse mediene fordi de frykter hat, hets og trakassering (se f.eks. Moe et al., 2019), er det ikke nødvendigvis slik at debatten i sosiale medier er spesielt ille. Snarere enn å være en debatt som karakteriseres av fiendtlighet, kan det være at den oppleves slik, fordi debattsjangeren bryter med forventninger til å kunne uttrykke seg uten å bli motsagt.

Tomme angrep og uttrykkskonkurranser

Det ville imidlertid være uriktig å hevde at disse kommentarfeltene er uten fiendtlighet og aggressivitet. Tvert imot er dette et karakteriserende trekk ved debattene. Aggressiviteten gjør seg særlig gjeldende i det jeg i avhandlingen har kalt «uttrykkskonkurranser», hvor målet er å få det siste ordet¹.

Uttrykkene i denne konkurransen kan beskrives som «tomme» angrep på motparten. At angrepene er «tomme» skal her forstås som at de ikke retter seg mot noe spesifikt – verken ved den som angripes som person eller ved innholdet i hans eller hennes ytring. Snarere er disse angrepene generiske uttrykk for negativitet myntet på å få motparten til å tie. Dette inkluderer utskjellende ord som «idiot» og «fjols», samt fornærmelser som tilsynelatende kunne vært brukt til å forulempe enhver.

I kommentarfeltene bidrar slike tomme angrep enten til å kortslutte interaksjonen eller til å akselerere fiendtligheten. Det siste av de to utfallene skaper «uttrykkskonkurranser», der intensiteten i uttrykket øker på begge sider, samtidig som angrepene får stadig mindre innhold.

Vanligvis utvikler disse uttrykkskonkurransene seg over lange interaksjoner med flere ti-talls kommentarer, og ofte svært harde angrep, noen ganger også trusler. Av plasshensyn inkluderer jeg her et kortere eksempel, der angrepene er relativt milde, men som likevel kan illustrere mekanismene i spill i denne interaksjonsformen:

Som eksempelet over illustrerer, øker angrepet i intensitet: Det går fra «ingen bryr seg om hva du mener» til «ingen bryr seg om deg». Til tross for at de to deltakerne i interaksjonen begge signaliserer at de ikke er interessert i å lytte til og interagere med motparten, er det nettopp det de gjør. Det gjør de ved eksplisitt å uttrykke sin ignoranse overfor den andre. Når ingen av partene bryr seg om hva den andre har å si er det imidlertid ingen grunn til å bli ved å interagere, og som en konsekvens opphører interaksjonen raskt.

I andre, og lengre, debattsekvenser i kommentarfeltene fortsetter interaksjonen lenge etter begge parter har gjort det klart at de ikke er interessert å høre hva den andre har å si. Med formuleringer som «jeg gidder ikke bry meg med deg lengre, farvel!», signaliserer deltakerne i debatten at diskusjonen er over. Likevel fortsetter de å fremføre angrep på motparten, påstå at den andre har gitt opp og benekte at en selv har gitt opp. Jo lenger interaksjonen pågår, jo mer blottet blir den for innhold.

Personfeidene som utspiller seg i form av uttrykkskonkurranser karakteriseres av at det er uklart hva stridens kjerne er – hvis det eksisterer en uenighet i det hele tatt. Striden handler ikke om hvem som har rett eller feil, eller hvem som er «god» eller «ond». I stedet konkurrerer deltakerne om hvem som er i stand til å fremføre det mest sviende angrep, bringe den andre til taushet, og slik sikre seg det siste ordet.

Dette, mener jeg, må sees i sammenheng med en uttrykkslogikk, hvor målet er å uttrykke sitt autentiske selv. Dersom det å bli motsagt hindrer en i å uttrykke seg autentisk, og dersom det eksisterer et sterk ønske om å gjøre dette, så vil en måte å verne om sitt eget uttrykk være å sikre det siste ordet for seg selv. Dette innebærer at angrepene ikke kan forstås som handlingsorienterte – som angrep med faktiske konsekvenser i verden. Snarere fungerer uttrykkene som en strategi for å sikre seg det siste ordet og derigjennom verne sitt uttrykk mot andres innblanding.

Dette betyr imidlertid ikke at jeg vil bagatellisere hatefulle ytringer og trusler. Ved kun å studere ytringene, kan jeg ikke si noe sikkert om hvordan disse oppleves av den som utsettes for disse angrepene, hva intensjonen til avsender er, eller om andre som leser kommentaren kan tolke den som en oppfordring til å handle.

Responsene slike fiendtlige innlegg får i kommentarfeltene vitner imidlertid om at dette ikke oppleves som reelle trusler og hatytringer fra den som utsettes for det. Angrepenes innhold fremstår også svært tilfeldig – de retter seg ikke mot noe bestemt ved personen som angripes, ei heller ved det han eller hun sier.

Jeg vil derfor argumentere for at kampen i disse interaksjonene ikke står om hvem som har «rett» og «galt» eller hvem som er «god» og «ond», men er en strategi for å verne om sitt uttrykk. Fordi motstanderen ikke står i veien for det samfunnet man ønsker seg, men i veien for ens mulighet til å ytre seg uimotsagt, behøver denne heller ikke utslettes i det virkelige liv. Det rekker å nedkjempe motparten innenfor kommentarfeltdebattene.

Debatten på sosiale medier – er den så ille?

Jeg startet artikkelen med å stille spørsmålet: Hvor ille er egentlig innvandringsdebatten i sosiale medier? Vel, det kommer an på øyet som ser. Det mest interessante ved disse debattene er imidlertid ikke hvor «ille» de er, men at en overveiende del av ytringene og interaksjonene karakteriseres av uttrykk, snarere enn argumentasjon.

Debattene er riktignok ikke fri for argumentasjon eller forventninger til sjangeren som en politisk debatt. Men debattene karakteriseres i svært liten grad av argumentasjon orientert mot fremtidig politisk handling og forsøk på å tilnærme seg hverandre gjennom argumentasjon. Snarere bærer de retoriske praksisene i debattene vitne om en aversjon for å lytte til og besvare andres argumenter, samt et ubehag ved å bli motsagt.

Gitt at politisk debatt vanligvis forstås som argumentasjon om fremtidig handling, og at deltakelse i en debatt innebærer at man begrunner sine påstander, lytter til og besvarer andres argumenter, har dette konsekvenser for hvordan og hvorvidt vi kan forstå kommentarfeltsdebattene som politiske debatter: En debatt der enhver insisterer på sin rett til å ha og uttrykke sin subjektive mening, uten å måtte forholde seg til andres synspunkter og argumenter, kan knapt kalles en debatt.

Selv om mange opplever sosiale medier som særlig fiendtlige debattkulturer, er det ikke nødvendigvis sant at de er det. Snarere kan det ha seg slik at det som oppleves som angrep på ens person, er legitim kritikk og motargumentasjon. Det kan likevel oppleves som angrep fordi debattsjangeren bryter med forventninger om å kunne uttrykke seg uten å bli motsagt.

Heller enn å se med bekymring på aggressiviteten som karakteriserer mange av debattene i sosiale medier – kanskje særlig debattene om innvandring – mener jeg at det er grunn til å uroe seg for uttrykksprinsippets gjennomslagskraft. Uten å ha studert dette utenfor de nyhets-genererte sosiale medier-debattene om flyktningkrisen, mener jeg å kunne se tilløp til at denne uttrykkslogikken brer om seg også andre steder i offentligheten.

Det er ikke uvanlig at kritikk besvares med beskyldninger om “krenkelse” og påkallelser av ytringsfriheten. Dette tyder på at ytringsfrihet, for mange, innebærer en rett til å ytre seg uten å bli motsagt. Det er slik ikke utenkelig at dette i økende grad kan komme til å prege den offentlige debatten fremover, med den konsekvens at vi får mindre reell debatt og flere ubegrunnede påstander som «bare er min mening», og som dermed verken kan motsies eller diskuteres.

Les også:
Den demokratiske hijaben?
Vår vesle store minoritet
Flyktningstraum og godheitstyranni
Et spørsmål om verdier

Litteratur:

Brox, O. (1991). “Jeg er ikke rasist, men …” Hvordan får vi våre meninger om innvandrere og innvandring? Oslo: Gyldendal.

Fladmoe, A., & Nadim, M. (2017). Silenced by hate? Hate speech as a social boundary to free speech. In A. H. Midtbøen, K. Steen-Johnsen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Boundary Struggles: Contestations of Free Spech in the Norwegian Public Sphere (pp. 45–75): Cappelen Damm Akademisk.

Moe, H., Hovden, J. F., Ytre-Arne, B., Figenschou, T., Nærland, T. U., Sakariassen, H., & Thorbjørnsrud, K. (2019). Sosiale medier. In H. Moe, J. F. Hovden, B. Ytre-Arne, T. Figenschou, T. U. Nærland, H. Sakariassen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Informerte borgere? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati (pp. 72–91). Oslo: Universitetsforlaget.

Thorbjørnsrud, K. (2017). Immigration critique. Moral boundaries, silence and polarization In A. H. Midtbøen, K. Steen-Johnsen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Boundary Struggles : Contestations of Free Speech in the Norwegian Public Sphere (pp. 257–290): Cappelen Damm  Akademisk.

² Jeg bruker begrepet «uttrykkskonkurranse» noe ulikt Ottar Brox’ opprinnelige begrep, først beskrevet i «Jeg er ikke rasist, men…» (1991). For en diskusjon av begrepet, se kapittel 7 og 8 i doktoravhandlingen min «Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook-discussion» (2020).

Bergen internasjonale litteraturfestival, 7. februar 2020

Hvorfor var det så vanskelig å komme til orde? Den rådende modellen for politisk kommunikasjon la til rette for rådslaging med sikte på enighet om det felles beste. Den som skulle bidra til slikt, måtte være i stand til å gjøre seg opp en egen mening, fritt og selvstendig. Betingelsen var at han praktisk og materielt sett sto på egne bein. De som var avhengige av sine foresatte – og det var de fleste – hadde ikke noe de skulle sagt. Av hensyn til fornuften ble offentlige samtalen reservert for noen ganske få. Men den ikke spesielt fornuftig av den grunn.

I våre dager, fra demokratisk synspunkt, er det nokså opplagt at flest mulig må få komme til orde. I dette er det en menneskelig anerkjennelse som alle fortjener. Mest nytte er det jo også i offentlig ordskifte dersom motstridende interesser blir fremmet, og dersom mange forskjellige erfaringer kan deles og mange meninger brytes. Ytringsfrihet er en betingelse for at dette skal skje, men det er ikke nok. At alle etter loven kan si hva de mener, betyr ikke uten videre at de er i stand til å gjøre det – og slett ikke at de blir hørt, om de skulle prøve seg, eller at de blir akseptert og tatt på alvor. Erobringen av politiske rettigheter – ytringsfrihet, stemmerett – er lite verdt om den ikke blir fulgt opp med utvikling av slikt «retorisk medborgerskap» som viser seg i evne til å gjøre seg gjeldende som myndig samtalepartner og med egen stemme.

Det er dette jeg har satt meg fore å undersøke i denne boka: Politisk kultur sett som fordeling av retorisk makt og avmakt. Hvem har ført ordet, hvem er blitt holdt utenfor? Hvordan har noen kunnet få et slikt kulturelt overtak at andre er blitt spake og tause? Hva ville det si, med tanke på selvfølelse og selvrespekt, å ikke kunne ha en stemme? Framfor alt dreier det seg her om hvordan beboerne av «de stummes leir», for å si det med Camilla Collett, – hvordan de, den ene flokken etter den andre – bøndene, husmennene, arbeiderne, kvinnene – hvordan de har rettet seg opp og krevd å få komme til orde. Hvor høy var terskelen for dem som følte seg ubetydelige og små? Hva skulle til for å sette seg i respekt? Hvordan få selvtillit og mot på å stå fram?

Embetseliten, som først kom til orde, dominerte det politiske livet nokså suverent, og den gjorde det med en retorisk overlegenhet som fikk andre til å føle seg små. De dannedes arroganse virket lenge, i kombinasjon med mindreverdighetsfølelsen hos allmuen, til at det frie ordet i praksis var et privilegium for de få. Slik måtte det være, het det den gang, om friheten skulle åpne for sannhet og rett. Avgjørende var ikke hva de fleste mente, men hva de beste mente, dvs. de mest solide og selvstendige, i praksis de mest velstående og best utdannede. Om allmuen forholdt seg passiv og taus, var det til egen fordel, for den kunne ikke vite sitt eget beste. Lenge lot den seg også innbille dette. Den stolte på sine foresatte og tvilte på seg selv – som mindreårige overfor sine foreldre – og turte sjelden eller aldri heve stemmen for å si noe på egne vegne.

Forsøk på å rokke ved dette dominansforholdet er en hovedlinje i historien som blir fortalt i denne boken. Å mobilisere til en selvstendig bondepolitikk var å gjøre et første framstøt. Men dette var ikke mulig uten tilsvarende framstøt på andre hold. Haugianernes vekkelse hevdet vanlige menneskers rett til å forkynne Guds ord, på linje med prestene, ja i opposisjon til dem. Ærefrykten for autoritetene ble svekket på denne måten, troen på egne evner ble styrket. Kampen for landsmålet skulle sette småfolket i stand til å uttrykke seg med et språk det behersket, uten å skamme seg. I slike og andre former kom det på plass noen førpolitiske forutsetninger for seinere folkelig opposisjonspolitikk. I alle tilfeller dreide det seg om å overbevise vanlige mennesker om at de hadde noe de skulle sagt, de også.

Historien som framstilles i denne boken begynner i 1814. Da fikk selveiende bønder stemmerett – men ikke dermed kapasitet til å gjøre seg gjeldende i det politiske ordskiftet. I fortsettelsen dreier det seg, fra denne siden sett, om opparbeiding av retorisk handlekraft. I dag heter det «empowerment», altså egenkraftmobilisering. Denne historien kulminerte i 1884, da embetsregimet endelig ble nedkjempet. I samme historiske stund kom nye politiske konfliktlinjer til syne. Norsk Kvindesagsforening ble stiftet nå (1884), og deretter Kvindestemmeretsforeningen (1885). Slutten på historien som fortelles her, er slik sett opptakten til nye historier.

Kvinner, som til nå ideelt sett hadde hørt privatlivet til, begynte mot slutten av det 19. århundret å reise krav om deltakelse i politikk og annen offentlig virksomhet. Selv om de dermed satte sin kvinnelighet på spill, var det enkelte som begynte å ta seg til rette med egne, bestemte meninger og med selvstendige opptredener både i skrift og tale. Historien om denne striden har jeg her bare fulgt et lite stykke på vei, fram til erobringen av likestilling i politiske rettigheter. Med Stortingets vedtak i 1913, om allmenn stemmerett for kvinner, ble demokratiet endelig innført i Norge, nokså nøyaktig hundre år etter opptakten i 1814. For så vidt blir én historie her fortalt fra begynnelse til slutt. Men denne slutten er også en ny begynnelse. At kvinner fikk stemmerett, betyr jo ikke at de dermed fikk kapasitet til å gjøre seg politisk gjeldende med egen stemme. Faktisk skulle det drøye til nærmere neste hundreårsskifte – langt utenfor rammene for denne boken – før kvinnebevegelsen skulle makte å utfylle den statsborgerlige rettighet – stemmeretten – med virksomt retorisk medborgerskap.

For hver periode i denne historien gjaldt egne standarder for veltalenhet. Det som én gang hadde gjort susen, falt seinere håpløst igjennom. Derfor er det en hel del spørsmål som stadig må stilles på ny: Hvilke honnørord gjaldt det å bruke? Hva var det som virket bevegende, begeistrende? Hva kunne gå for å være sant og naturlig, hva var det som ga moralsk troverdighet? Kort sagt: Hva var det som skulle til for å gjøre inntrykk?

Å spørre på denne måten, er å gi seg til å rekonstruere en hel retorisk kultur. Å merke seg hvordan noe ble uttrykt (ordvalget, faktene, følelsestrykket) er uten videre å spørre seg hvordan det kunne være mulig å uttrykke seg slik (og bli tatt på alvor). Hva var det som ble underforstått her, hva var det som ble forutsatt? Hvilke verdier var det man påkalte når man sa det på denne måten, hva slags formfølelse var det, hva slags politisk moral? Hvordan (i all verden) kan noen ha trodd på dette? I det hele tatt: Hva slags verden var det som ble tatt for gitt – hvordan var forholdet mellom språk og virkelighet, fornuft og følelse, person og rolle – hvordan var denne verden, der talerens ord kunne bli virksomme, egentlig skrudd sammen?

I denne boka er det altså to hovedspor, eller det er to gjennomgående historier som fortelles.

I det ene sporet dreier det seg om oppbruddet fra de stummes leir. Når jeg forteller om bondeopposisjonen og haugianervekkelsen, og deretter om målrørsla og folkehøyskolen, og de første tilløpene til en arbeiderbevegelse og en kvinnebevegelse, er det som etapper i denne historien om hvordan folkeflertallet litt etter hvert har kvittet seg med sin forknytthet og sin mindreverdsfølelse, og krevd å få komme til orde.

 Det andre sporet, som stadig krysser dette første, er historien om skiftningene i den politiske elitens retoriske kultur. Jeg prøver å få tak på noen særdrag ved kommunikasjonsformene i «patriotenes tid», fra slutten av eneveldet og fram til om lag 1840 – deretter i hva man kunne kalle «professorpolitikernes tid», gjennom embetsmannsstatens glansperiode rundt midten av århundret – og så endelig i «folketalernes tid», eller i «de store følelsers tid», under mobiliseringen fram mot det store oppgjøret med byråkrati og kongemakt i 1880-årene.

 Å kjennetegne disse «tidene» er som å tegne portretter av tre generasjoner, hver med sin særegne stilfølelse og livsholdning. Først «slekten fra 1814», med dens sans for høyspent heroisme etter klassiske forbilder. Deretter «de unge fra 1830», styringseliten fra rundt 1840 og frametter, med dens aversjon mot det gamle stortaleriet, dens vilje til å sette noe annet i stedet: romantisk inderlighet på den ene siden, byråkratisk-akademisk saklighet på den andre. Slutten av boka blir så et slags portrett av hva man litt løselig kunne kalle «48’erne», siden så mange av dem i unge år var blitt merket av frihetsideene fra februarrevolusjonen i 1848. Dette var «høvdingene» i venstreoppmarsjen fra rundt 1870, væpnet med hva de forsto som «det levende ordet»: De gjenreiste begeistringsretorikken fra begynnelsen av århundret, men i et enklere og mer personlig språk, og med en mer hardtslående folkelig appell.          

Det er altså to hovedspor i denne boken, de krysser hverandre og fletter seg sammen: På den ene siden oppbruddet fra de stummes leir, kampen for å komme til orde, på den andre siden generasjonsvekslingen, skiftningene og brytningene i den dominerende politisk-retoriske kulturen. Når disse sporene fletter seg sammen her, er det blant annet på den måten at kampen for å komme til orde blir ført på skiftende betingelser ut gjennom århundret, etter hvert som den retoriske elitekulturen forandrer seg, og byr på nye muligheter og nye forhindringer.

Hvorfor var det så vanskelig å komme til orde? Det er sånn det gjelder å spørre, hvis man er ute etter å rekonstruere en retorisk kultur som er gått tapt. En viktig grunn til at det var så vanskelig er idealet om saklighet og fornuft som rådde grunnen gjennom det meste av århundret, og selve modellen for politisk dialog som var innrettet for å ivareta dette idealet.

Hvis landet skulle styres med tanke på det felles beste, gjaldt det å finne fram til «de beste menn», som det het, og så overlate til dem å diskutere seg fram til de mest fornuftige løsningene. Hva representantene måtte mene om det ene eller andre, angikk ikke velgerne. Det eneste som betydde noe, var at de hadde personlige egenskaper som satte dem i stand til å delta i saklig meningsutveksling på konstruktivt vis. Den ideelle politiker var en som satte seg grundig inn sakene og deretter gjorde seg opp en egen mening, og tok sin beslutning uten å skjele til noen kant, og så sto fast på dette selv om det stormet rundt ham. Han var åpen, fordomsfri, udogmatisk, men også uredd og ubestikkelig. Han var mottakelig for gode motargumenter, men lot seg ikke presse. Framfor alt var han myndig, dvs. karakterfast og uavhengig.

Dette idealet tilhørte en politisk kultur som satte sin lit til fornuften. Det var for at den politiske prosessen skulle føre til mest mulig fornuftige beslutninger, at deltakerne måtte være i stand til å fristille seg fra alt som kunne gå på bekostning av kvaliteten i argumentasjonen – fordommer og bindinger og avhengigheter av alle slag. Hvis alle var innstilt på å lytte til hverandre, gikk man ut fra – hvis ingen låste seg i utgangspunktet, men sto fritt til å bedømme argumentene på selvstendig og rent fornuftig grunnlag – og hvis ingen var ute etter å mele sin egen kake, men bare etter å finne den løsning som var til beste for alle – ja, da ville man til sist komme til enighet ved at de beste argumentene seiret. Man rådslo, veide for og mot – og lot den mest forstandige få rett.

Så lenge dette idealet var levende og forpliktende, var det klart at den politiske prosessen bare kunne engasjere noen få. Borgerne var ikke uten videre kvalifisert til å delta. Adgang til offentlig ordskifte var i praksis reservert for embetseliten og en del velstående eiendomsmenn. Materielt sett var det bare disse som sto så trygt på egne bein at de kunne tillate seg å tenke selv og tale fritt. Andre var avhengige av sine foresatte – arbeideren var avhengig av bruksherren, husmannen av bonden, tjeneren av herskapet, kona var avhengig av sin ektemann – slik at de ikke kunne forventes å gjøre seg opp en egen mening. De kunne tvinges, trues, kjøpes. I alle fall kunne man ikke regne med at de skulle risikere mye ved å si imot og stå på sitt. De manglet slik selvstendighet som beror på eierskap til gård og grunn og kontroll over egen arbeidssituasjon. Derfor kunne man ikke ta dem alvorlig når de sa noe. Derfor kunne de ikke regnes som politisk myndige.

Slik sto det for Riksforsamlingen i 1814. Allmenn stemmerett kom ikke på tale.

Stemmeretten ble reservert for embetsmenn, selveiende bønder, handels- og håndverksborgere, samt eiere av bygårder over en viss verdi – mens husmenn, forpaktere, lønnsarbeidere, sjømenn, skolelærere, funksjonærer, tjenestefolk og andre som økonomisk sett ikke var sine egne herrer, ble holdt utenfor.

Det var solid realisme i dette standpunktet: Økonomisk uavhengighet gjorde det praktisk mulig å tale fritt og gå sine egne veier. Men saken kan også ses fra en annen side. I stedet for å utelukke det avhengige flertallet, kan man satse på å kvalifisere til politisk deltakelse ved å kompensere for eller motvirke de økonomiske avhengighetsforholdene. Når det 20. århundres sosialdemokrati tok sikte på å bygge opp vanlige arbeidsfolk til myndige politiske aktører, var det jo ikke minst på denne måten – ved å sikre trygge levekår og vern mot vilkårlig behandling fra eiere og overordnede. Hva eiendomsretten var for borgerskapet, kom etter hvert organisasjons- og forhandlingsretten, oppsigelsesvernet, ledighetstrygden m. v. til å bli for arbeiderklassen. Det var organisasjonenes styrke som garanterte at ingen skulle bli nødt til å «stå med lua i handa», som det het. Men dette – den personlige og politiske friheten som kollektivt prosjekt – var utenkelig innenfor en politisk kultur som var gjennomgående individualistisk orientert. Slagordet av typen «samhold gjør sterk» kunne ikke gi mye mening for den som ennå trodde at enhver er «sin egen lykkes smed».

Hvis arbeidsfolk i vår egen tid kan sies å ha fått andel i den politiske friheten – ikke bare formelt, men også reelt – på den måten at de ikke trenger vært redd for å mene noe annet enn sjefen – da er det fordi de vet at de ifølge avtaleverket ikke kan bli oppsagt uten videre, og fordi de vet at de har statlige trygde- og pensjonsrettigheter å falle tilbake på. Kampen mot deregulering av arbeidslivet – for fast ansettelse og ordnede arbeidsforhold, for fagorganisering og kollektive avtaler, mot utleiebyråer og individuell lønnsfastsettelse – er i dag også en kamp for myndige menneskers kår og en kamp for politisk frihet.

Men slikt var ikke begripelig den gang. I liberalismens glansperiode i det 19. århundret lå det langt utenfor rekkevidde for den politiske fantasien i stort sett alle leire. Thranittene kunne begripe det, men de ble da også sett som farlige ekstremister og bragt til taushet med vold og makt. Sosiologisk realisme i oppfatningen av det frie ords betingelser kunne den gangen nesten bare tenkes å peke mot en eller annen autoritær begrensning: Det store flertallet (av eiendomsløse, avhengige, umyndige) måtte (av hensyn til den universelle fornuft og det felles beste) nødvendigvis holdes utenfor.

Da den første arbeiderbevegelsen ble dratt i gang i årene rundt 1850, med Thrane-ria, ble dette gjort klart for enhver. Vanlige arbeidsfolk var ikke legitime deltakere i det offentlige ordskiftet. Ikke bare var deres krav om stemmerett helt uberettiget, de var heller ikke egentlig meningsberettiget. Husmenn og lønnsarbeidere ble regnet som del av det private husholdet til gård- eller brukseieren, og hadde fremdeles i realiteten ingen større rett til å legge seg opp i offentlig ordskifte enn eierens kone og mindreårige barn. Når de prøvde å komme til orde, var det derfor nødvendig å slå til med hard hånd. Hele ledersjiktet ble pågrepet og dømt til lange fengselsstraffer. Retten kunne ikke anklage dem for å ha foretatt seg noe bestemt ulovlig, den klarte ikke å finne fram til noen paragraf som de skulle ha forbrutt seg mot. Ifølge rettsprotokollene ble de dømt for det hele «Forhold», som det het, eller for sin «Virksomhed i det Hele».¹

De første arbeiderforeningene var et forsøk på å få den beskjedne allmuen opp å stå som politisk subjekt. Mer enn noe annet dreide det seg om å lære seg til å handle med ord. Det ble utgitt avis; det ble arrangert diskusjonsmøter og underskriftskampanjer, det ble holdt kurs i skrive- og taleteknikk, det ble stiftet sangkor og teatergrupper. Det var dette man ikke kunne ha noe av. Skolerte og taleføre arbeidere var en politisk trussel mot selve den bestående orden.

Kravet om eiendom ble ikke praktisert konsekvent, riktig nok. Etter slike mål burde mange kvinner hatt stemmerett, og ingen embetsmenn. Men forestillingen om den myndige borger var like mye legitimasjon av de rådende maktforhold som det var ideal for fristilling av fornuften. Virkelig prinsipiell ble tenkningen om disse forhold egentlig først når det var opportunt. Embetsmenn var statens tjenere, og burde derfor vært nektet stemmerett. Noen kvinner, for eksempel enker, var innehavere av jordeiendom eller borgerbrev, og burde derfor vært tilkjent stemmerett. Men det var ikke mange som så grunn til å trekke disse konsekvensene. At embetsmenn skulle ha stemmerett – og kvinner ikke – var så selvfølgelig at det ikke trengtes nærmere begrunnelse. Uavhengighetskravet var riktig nok begrunnet i noen universelle begreper om frihet og fornuft – men det ble brukt når det passet.

Meningsmonopolet til de velstående grunnet seg på en politisk moral som framfor alt bekymret seg om individets integritet. Til Stortinget sendte man ikke representanter for programmer eller ideologier, men aktverdige og forstandige enkeltpersoner. For at de skulle kunne gå inn i debatten med åpent sinn, var det en avgjørende betingelse at de ikke hadde konkludert på forhånd gjennom avtaler med partifeller og løfter til velgerfolket. En virkelig myndig mann kunne umulig finne seg i å stille med bundet mandat. For å kunne bidra til meningsbrytning med sikte på enighet, måtte han være fri til å endre oppfatning. Skulle det være håp om gjennomslag for de bedre argumenter, måtte han være parat til å bøye seg for sin motstander og gi ham rett.

Dette idealet gjorde det lenge nærmest umulig å organisere en politisk opposisjon. Den som tilhører et parti, er jo ikke fri til å fatte selvstendige beslutninger. Partiorganisering var aldeles uhørt i denne politiske kulturen, selve ideen var skandaløs. Hver gang noe slikt kom på tale, ble det spetakkel; initiativtakerne trakk seg forskremt tilbake. Morgenbladet slo fast at «det ikke sømmede sig for Landets kaarne Mænd, at lade sig drive som en Saueflok frem i Thingsalen». Å bøye seg for partiets flertall, og se seg nødt til å stemme mot sin egen overbevisning, var en skam, selvfølgelig. Men hovedproblemet var at man dermed kom i Stortinget «med færdig opgjorte Meninger». De som lar seg binde til «et forud opstillet Program», skrev Morgenbladet, har jo i realiteten gått sammen om «at komme Storthinget i Forkjøbet». Et slikt program «gaar nødvendigen ud paa at afslutte og tillukke, hvad der endnu bør holdes aabent, altsaa paa at gjøre Drøftelsen umulig eller afmægtig».

Kan man si at det politiske livet i Norge noen gang levde opp til dette idealet om rådslagning blant landets beste menn? Tja – fram til partidannelsene i 1880-årene: et stykke på vei, i det minste. Francis Sejersted har vist til en «relativt åpen meningsdannelse» som bidro til å «reduserte politikkens preg av maktkamp» – selv om dette aspektet jo også hele tiden var til stede. «Det var diskusjon mellom enkeltpersoner mer enn tautrekking mellom interessegrupper», hevdet Sejersted. Denne diskusjonen utmerket seg ofte ved sitt «åpne og fritt resonnerende preg»

Hvis debatten kunne være preget av dialog mer enn kamp, var det ikke minst fordi det politiske miljøet var så lite og så enhetlig. Deltakerne kom fra mer eller mindre samme klasse og sjikt, det ikke var noen grunnleggende interessemotsetning mellom dem. Derfor kunne debatten faktisk arte seg som rådslagning mange ganger. Talene i Stortinget kunne bety noe der og da. De kunne overbevise motstandere, de kunne flytte stemmer – helt forskjellig fra dagens stortingsdebatter, som aldri får noen til å skifte mening. Slik kunne det være så lenge forsamlingen bare representerte noen få – og så lenge disse få bare representerte seg selv, ikke partier.

Men dette betyr ikke at debattene bestandig var så fornuftige at det gjorde noe. Tilliten til «de beste menn» hadde noen konsekvenser som måtte virke til dels direkte mot sin hensikt. Jo mer hver enkelt aktør kunne sies å være selvstendig og fri, desto mer måtte jo politikken synes å dreie seg om ham personlig. Så lenge han verken var representant for et parti eller forpliktet til noe program, var han fri til å bruke sitt eget hode og følge sin egen samvittighet; nå var det hans egen intelligens og moral det kom an på. Var han så rakrygget som man kunne forvente, så ubestikkelig, så samvittighetsfull, så ansvarlig? Når den fremste politiske ressursen var slike personlige egenskaper, måtte politisk kritikk nødvendigvis bli til personkritikk i stort omfang. Kravet om personlig myndighet (som skulle være en betingelse for fornuft) kom til å fungere som opphav til massiv usaklighet (altså ufornuft). Debattklimaet ble forgiftet av personlige beskyldninger og bakvaskelser i en slik grad at det stiller kommentarfeltene i dagens nettaviser fullstendig i skyggen. For eksempel var det ikke til å unngå at en taler med bred, folkelig appell ville bli beskyldt for å være en samvittighetsløs «demagog» som rett og slett benyttet seg av «massens» uvitenhet bare for å kare til seg makt og penger. Til det fast innarbeidede fiendebilde hørte det en demonisering av den folkelige politiker som nettopp grunnleggende uhederlig – korrupt, maktsyk, tyrannisk osv.

Bedre ble det ikke av at mange deltakere i debatten valgte å holde sin identitet skjult. Dermed var det i grunnen fritt fram for en hvilken som helst sjofelhet. Retten til anonymitet ble regnet som en viktig demokratisk rettighet. Visstnok var den beskyttet av Grunnloven. Riktig nok står det ingen der om akkurat dette, men de lovkyndige fant at bestemmelsene om trykkefrihet ikke kunne tolkes på noen annen måte. For at borgerne skulle våge å stå fram med kritikk, måtte de kjenne seg trygge for at de ikke risikerte å bli utsatt for straff og andre ubehageligheter. Tryggest var det å ikke gi seg til kjenne. På denne måten ville også innleggene bli vurdert etter styrken i argumentasjonen, uten hensyn til hvem som hadde ført dem i pennen. Dette var den andre del av begrunnelsen for retten til anonymitet. En strengt fornuftig samtale forutsetter at deltakerne opptrer på like fot, som meningsberettigede borgere og ingen ting annet, det vil si som prinsipielt fremmede for hverandre. I praksis kunne dette være vanskelig å få til om de opptrådte under eget navn.

I 1800-tallets politiske kultur var det et element av uansvarlighet som effektivt bidro til å undergrave sentrale offisielle verdier av typen saklighet, sannhet, fornuft. Anonymitetsretten virket direkte mot sin hensikt. Som middel til saklighet kom den til å åpne for personangrep av verste sort. Som middel til myndiggjøring ble den en unnskyldning for ikke å ta ansvar for sine egne ytringer.

Idealet om dialog mellom «landets beste menn» var lenge en avgjørende hindring for at folkeflertallet skulle få komme til orde. På den måten gjorde det nytten. Men påskuddet om at det dermed var så mye å vinne i form av sannhet og fornuft, kan vi i dag, i tilbakeblikk, ta med en stor klype salt.

I løpet av det 19. århundre ble én modell for politisk kommunikasjon skiftet ut med en annen.

Rådslagning mellom pragmatiske enkeltpersoner ble erstattet med konfrontasjon mellom partier med prinsipielt forskjellige programmer. Med folkemøtene, og med avisen som massemedium, åpnet det seg nå en ny arena der det politiske livet kom til syne for andre enn den lille eksklusive krets. Mens det før var et ideal at debatten mellom folkets representanter fant sted med hver av deltakerne som upartisk dommer, var tanken nå at debatten mellom partiske representanter fikk utspille seg overfor sivilsamfunnet, i full åpenhet, og med velgerfolket som dommer.

Skiftet av modell for politisk kommunikasjon var en treg, konfliktfylt prosess, den dro ut i mer enn tretti år. I disse årene sto det strid om nær sagt hvert eneste element i modellen: Ikke bare om taleren (og hans uavhengighet) og om partigruppen (med dens ferdiglagde meninger), men også om henvendelsens form (som enten konfronterende eller konsensusorientert), og om appellen (til enten lidenskapene eller fornuften), samt debattstillingen (overfor hverandre eller overfor et publikum), og endelig sto det også strid om mottakerne (som uavhengige likemenn eller som uansvarlig «mengde» eller «masse»).

Disse stridighetene toppet seg med den store forfatningskampen tidlig på 1880-tallet, da venstrebevegelsen tok et avgjørende oppgjør med kongemakt og byråkratisk formynderi.

I dette oppgjøret, som ikke minst utspilte seg på stormende folkemøter, kan vi legge merke til at det ikke var dialogen som overvant splittelsen, men agitasjonen. Den var ikke innrettet på konsensus, tvert om – men i det lange løp var det likevel en slags grunnleggende konsensus den munnet ut i. Forutsetningen om at noen få, spesielt kvalifiserte burde få styre på vegne av alle andre, hadde tidligere skapt noen farlige avstander mellom døve og stumme. Egentlig samfunnsoppløsende var dette formynderiet til eliten mye mer enn «demagogenes» fryktede «oppvigling av massen». Men opposisjonen visste å sette følelser i kok ved hjelp av en skarpere og mer konfronterende tale, for å vinne styrke i form av det større antallets og ikke bare de bedre argumentenes tyngde – og slå seg inn. Det gjaldt ikke lenger å resonnere med en motpart som man kunne komme til enighet med, men å vinne tilslutning i forsamlingen for å smadre motstanderen. Man måtte kunne rive med seg store folkemengder – det krevde et nytt og mer hardtslående språk: enkelt, emosjonelt, med korte, muntlige setninger, gjerne konsentrert om et slående bilde, med gjentakelser av noen få, minneverdige formuleringer. Åpen retorisk aggresjon var ikke en fare for samfunnets fred, viste det seg nå, men eneste rimelig fredelige middel til anerkjennelse og inklusjon.

²Mona Ringvej: Marcus Thrane. Forbrytelse og straff. Oslo 2014, s. 256.

Vox Publica har intervjuet prosjektleder Jens E. Kjeldsen og prosjektkoordinator Marit Kristine Bjøntegård.

Gratulerer med vel overstått finale! Hvordan gikk utvidelsen fra Bergen til Vestlandet?

Bjøntegård: – Da alt skjedde i Bergen var jo alt veldig greit og oversiktlig, men da vi skulle utvide til fire fylker var vi usikre på hvordan vi skulle gjennomføre det. Vi valgte å ha en lærerworkshop i hvert fylke, slik at det skulle være lav terskel for lærere å melde seg på for å få med flest mulig. Deretter arrangerte vi semifinaler i Bergen og Ålesund der vi fra retorikkgruppa dro og møtte elevene, før finalistene hadde kurs hos SpeakLab her i Bergen og til slutt deltok i finalen. Det var en logistisk utfordring å sørge for at alle elevene kunne reise hit og dit, Norge og Vestlandet spesielt er jo ganske kronglete, men fordelen var at vi hadde en vellykket finale fra i fjor å vise til, og mange, både elever og lærere, hadde fått med seg talen til fjorårets vinner, Cecilie Martinessen.

Arne Møller fra SpeakLab instruerer finalist Kristin Romfo. Foto: Tove Breistein

Kjeldsen, hvordan fikk du ideen til Ta Ordet!-konkurransen?

Kjeldsen: – Når jeg foreleser i Danmark, så strekker studentene hånden i været og sier «er du nå sikker på det, Jens? Kan det ikke være sånn eller slik i stedet»? I Norge er situasjonen helt annerledes. Det er mye mindre respons, færre kommentarer, færre ytringer – en våger sjeldnere å ta ordet. Så jeg hadde egentlig gått og tenkt på dette lenge: Jeg vil at ungdommene i Norge skal være mer som sine danske jevnaldrende. For litt over to år siden havnet jeg i en heldig situasjon, som veileder til tre flinke stipendiater som var interesserte i å bidra i et slikt prosjekt. Da tenkte jeg «nå gjør vi det». For å oppsummere: jeg mente det var noe ungdommer hadde bruk for, og jeg hadde ressursene til det.

Formatet på dette er en konkurranse, og det er ganske få som får taleopplæring her på universitetet. Som du selv sa bruker du av din egen tid til dette, og flere stipendiater og en vitenskapelig assistent er involvert – en del ressurser, altså. Hva med bredden? Er en konkurranse med seks finalister en god måte å drive faglig formidling på?

Kjeldsen: – Jeg mener dette formatet gjør det mulig å utnytte de faglige ressursene våre maksimalt, fordi vi overlater mye til lærerne. Vi rekrutterer og holder et kurs for interesserte lærere, som gjennomfører opplegg i skolene. Der er de frie til å gjøre hva de vil: Noen har kun klasseromsundervisning og velger ut en deltaker fra sin skole selv, andre arrangerer store skolekonkurranser med jury og publikum. Så du kan si at vi vil hjelpe lærere og ungdom til å hjelpe seg selv, og dersom du begynner å telle hvor mange elever som har vært involvert på de 26 skolene, så er det mange. Dessuten må det sies at jeg ikke nødvendigvis vil ha en konkurranse. Konkurranseformatet ble valgt fordi det er lett å organisere, samtidig som finalen blir til en stor hendelse der vi tar i bruk det flotteste rommet på universitetet og viser ungdommene at vi setter pris på dem.

Finalist Amalea Salvail taler til forsamlingen i Universitetsaulaen. Foto: Tove Breistein

Hvorfor er det viktig å kunne holde tale i et moderne mediesamfunn og et moderne demokrati?

Kjeldsen: – Det er fordi at dersom du ikke vet hvordan du skal si noe, har du heller ingen ting å si. Da har man ingen stemme, og demokratiet avhenger av at alle har en stemme. Dessuten er det å tale også å tenke: når du sitter ned og skriver et manuskript, blir du tvunget til å tenke gjennom saken, se den fra flere sider, se hvor dine svake argumenter ligger. Det er også viktig å få med seg at dette er en måte å trekke retorikkundervisningen ut av skolen og inn i verden på. Vi understreker at deltakerne skal holde en tale om et tema de virkelig er engasjert i, at de skal forsøke å oppnå noe med talen, og til slutt blir den fremført i offentligheten. Det gjør en enorm forskjell fra en tale som bare holdes i klasserommet, og samtidig blir finalen en mulighet til å lytte til ungdommene.

Ta ordet!-vinner Aleksandra Olsen og Jens Kjeldsen. Foto: Tove Breistein

Hvor går veien videre nå?

Kjeldsen: – Vi har vært heldige og fått stor støtte fra universitetets ledelse og fra Sparebanken Vest, så vi har finansene til å fortsette, men vi trenger også å ta vare på de som utfører arbeidet – stipendiater og vitenskapelige assistenter blir jo ferdige med engasjementet etter hvert. Sikkert er det i alle fall at vi fortsetter, og neste år fortsetter vi på Vestlandet og håper å utvide gradvis, for eksempel med Trondheim.

Bjøntegård: – Jeg må også si at jeg var skeptisk når jeg begynte i prosjektet, først og fremst med tanke på om elevene ville engasjere seg. Synes de det er kult med talekonkurranse, liksom? Men det synes de faktisk, og vi ser at både de og lærerene får mye ut av dette. Det dekker et hull i læreplanen og er en ny og annerledes måte å lære retorikk på.

Denne utfordringen overvant Støre i landsmøtetalen. Han unnlot ikke å kritisere regjeringen og han pekte på alvorlige problemer som hele verden står overfor. Likevel bar talen frem en positiv og oppløftende tone – særlig for Arbeiderpartiets medlemmer, som var ute av seg selv i begeistring. Hva var det Støre gjorde?

For det første presenterte han seg selv som en leder – en statsminister – med overblikk, visjoner og selvtillit, en mann som så ut til å ha løsningene og var klar til å gå i gang. Dette personlige overskuddet var tydelig i bruken av humor. En opposisjonsleder med moderate tall på meningsmålingene, er under press. I en slik posisjon blir humoren ofte sur, sint eller bitende. Slik var Støres bruk av humor ikke, den var heller avslappet og ertende, slik vi ser det hos personer som føler seg sikre og ovenpå. Vi må følge Barack Obamas råd, sa han: «Don’t do stupid shit. Om dere lurer på hva det betyr, så spør Thorbjørn Berntsen om en passende oversettelse.» I spørsmålet om privatisering sa han at «Høyre er så ivrige på å selge unna verdier at det er dager jeg er redd for at de vil selge Kåre Willoch!», og så tilføyde han utenfor manus: «Men da får vi legge inn bud, tror jeg». Ja, selv harseleringen med regjeringens bruk av ordet «robustiserende» fremstod mer lattermild enn forarget.

Foto: Sandra Skillingsås, Arbeiderpartiet cbd

Partileder Jonas Gahr Støre (Ap) holder landsmøtetalen i Folkets hus i Oslo 20. april 2017.

For det andre presenterte han seg selv og Arbeiderpartiet som en sikker hånd på rattet i en usikker tid. De gir svar på de store spørsmål, fremfor å henge seg opp i de små detaljene. Som han sa tidlig i talen: «Mønsteret de siste årene har vært: Først sjokkene, vantroen. Så etterpå analysene, etterpåklokskapen: Hva gikk galt?». I motsetning til regjeringen, forstår tilhørerne, har Støre og Arbeiderpartiet ikke en slik ad hoc tilgang til politikk: «Det betyr slutt på å late som segway og vannskutere og lakrispiper er like viktig – nei, viktigere – enn å fullføre pensjonsreformen!» Hvor Høyre underforståes som tekniske byråkrater som er opptatt av detaljer, fremstilles Arbeiderpartiet som en bevegelse med politikk og retorikk som har større utsyn og potensial enn Høyres liberaliseringspolitikk. Samfunnsproblemer må håndteres av aktive politikere som griper inn, er argumentet. De må politiseres, sa Støre, og fortsatte med et smil: «Ellers blir vi mindre robustifiserte!»

En siste grunn til suksessen i Folkets hus er måten Støre tegner et positivt bilde av det norske samfunn og fletter seg selv og partiet inn i en lang politisk tradisjon for å skape og ta ansvar for dette samfunnet. Han innleder med stor energi og erklærer: «Jeg har aldri vært klarere, aldri kjent på en slik drivkraft.» Vi er klare, sier han, «til å lede landet i en urolig tid!» Ja, han snakket som om han allerede var den som ledet landet: «Vi er i gang, selv i opposisjon.»

Gjennom hele talen følger beskrivelser av Norges kvaliteter og muligheter: Vi skal ikke frykte den foruroligende utvikling i verden for «vi har et sterkt immunforsvar mot splid og urettferdighet.» Vi kan løse de store oppgaver hvis vi «tar vare på det sterke samholdet og de små forskjellene.» Klarer vi det kan vi «i Norge sammen møte fremtiden – ikke med frykt, men med håp!» Norge kan gjøre en stor forskjell i verden, forteller Støre, «vi har vist det før. Tenk på vaksiner til alle verdens barn. Eller vern av regnskog.» Og nå skal vi «lede an i et internasjonalt krafttak for å redde havets helse!»

Støre ga mye av oppskriften på en retorisk og politisk suksess: En tillitverdig leder, en sikker politisk hånd på rattet, og etableringen av et fellesskap vi kan være stolte over. Delegatene var begeistret, men Støres politiske motstandere deler neppe denne begeistringen, så det blir spennende å se hvordan de møter hans statsminister-retorikk.

Inntredelsestalen blir en tale hvor den kjente, frie og friske formen vil vike for opplesningen av et omhyggelig gjennomarbeidet manuskript skrevet av taleskrivere. Det blir ingen enkel oppgave for taleskriverne å finne Trumps tone og stemme som president. De flotte og velformulerte setningene som taleskriverne vanligvis skaper til slike situasjoner, høres ganske enkelt ikke ut som den Trump vi har lært å kjenne.

Den retoriske bevegelsen fra en ukontrollert presidentkandidat mot en mer kontrollert president begynte allerede med Donald Trumps seierstale på valgnatten. Denne talen hadde de retoriske kvalitetene han har vist gjennom hele valgkampen, men gav oss også en forsmak på hva vi kan vente oss. Vi fikk både den nye presidentaktige tonen og den kjente pratsomme stilen med politiske innspill ut fra hva Trump tilfeldigvis kom i tanke om.

Til majestetisk musikk hentet fra klimaks-scenene i en Hollywood-film spaserte Trump mot talerstolen, fulgt av sin yngste sønn, konen Melania Trump, samt sine andre døtre og sønner og mer familie.

ABC Breaking News | Latest News Videos

Stemmen var rolig og behersket, nærmest mild, da han innledet med å takke tilhørerne «Takk, takk, takk alle sammen». Han slo armene ut. Smilte og sa «Beklager at dere måtte vente –  kompliserte saker, kompliserte saker». De første ordene fra den nyvalgte presidenten var lik den retorikken han har brukt i sine enorme valgmøter over hele USA. Enkle setninger med få ord som ofte har bare en eller to stavelser – og gjerne med visse ord utelatt. Grammatisk hadde hans første ord verken verb eller objekt. Hva var det som var komplisert? Politikk? Overdragelse av makt? Ville den fullstendige setningen ha vært «politikk er kompliserte saker»? De tomme rommene må tilhørerne selv fylle.

Den imøtekommende og vennlige stilen fortsatte med storsinn da han anerkjente Hillary Clinton for å ha gjennomført en meget, meget hard valgkamp, og sa at «vi skylder henne stor takknemlighet for hennes tjeneste for landet». Så slo han fast at det var tid for Amerika å hele adskillelsens sår og forenes som et samlet folk.

Noen ble kanskje overrasket over denne vennligheten, storsinnet og ønsket om enhet fra en mann som er blitt kjent som klodens største mobber. Men egentlig er det ikke så overraskende. For det første krever genren en slik holdning. Det er dette alle nyvalgte presidenter har sagt før Trump. For det andre har Trump tidligere vist at han kan være både storsinnet og imøtekommende – så lenge det går bra for ham. Hvis andre roser ham og taler positivt om ham, gjengjelder han vanligvis denne holdningen. Det er når han møter motstand, når han blir kritisert eller angrepet, at han svarer med uforbeholden aggresjon og fornærmelser.

Mens de første ordene var utenfor manuskript, begynte Donald Trump nå å følge teksten på teleprompteren som hans taleskrivere hadde skrevet. Her hører vi den nye og mer tradisjonelt velformulerte presidentaktige tonen. Den har et skriftlig ordvalg og stil, som skiller seg fra måten Trump har snakket på til sine valgmøter: «I pledge to every citizen of our land», «I am reaching out to you for your guidance and your help», «Vårt lands glemte menn og kvinner, vil ikke lengre være glemte», «Vi må gjenvinne vårt lands skjebne og drømme stort, djervt og dristig». Ikke akkurat uttrykk og talemåter vi tidligere har hørt fra Trump. Men det gir en fornemmelse av hvordan hans taleskriver kommer til å få ham til å høres ut.

Da Trump kom til takksigelsene sine, endret stilen seg tilbake til uttrykksmåten fra valgkamptalene – ikke med fornærmelsene og uthengingen, men med den hverdagslige, tilstedeværende og spontane retorikken. Nå kom de plutselige innskytelser, som å invitere den intetanende republikanske formann, Reince Priebus, på scenen: «Get over here, Reince. Boy, oh, boy, oh boy. It’s about time you did this right. My god. Nah, come here. Say something”. I motsetning til den evig over-forberedte Clinton eller den alltid veltalende Obama, snakker og opererer Trump etter innfallsmetoden. Fri fra manuskript og normer sier han det som faller ham inn i øyeblikket, og gjør det med vanlige ord, formulert i korte setninger og få stavelser: «I will not let you down. We will do a great job. We will do a great job”.

Det er denne uttrykksformen som gjennom hele valgkampen har gitt ham autentisitet og personlig troverdighet. Han fremstår vanlig og ekte. I motsetning til den korrekte Clinton som leser opp fra et manus, er han tilsynelatende bare seg selv. For mange ligger appellen i at han ikke snakker som en profesjonell politiker, men derimot som folk flest. Derfor opplever mange at de kan identifisere seg med Trump: Han snakker som meg, så derfor må han jo være som meg, og derfor forstår han meg. Vi stoler på dem som er som oss selv.

Selv om Trump kanskje ikke er som folk flest, selv om han er en milliardær, så er det enda viktigere at han verken snakker som en politiker eller oppfører seg som en politiker. Det retoriske spørsmål er hva det gjør med hans troverdighet når han i sin nye rolle som president både politisk og retorisk kommer til å handle som en politiker. Rollen krever politiske handlinger, genrene han kommer til å tale, skrive og kommunisere innenfor krever tradisjonell politisk retorikk. Vil han miste sin retoriske troverdighet som en anti-politiker, eller vil han klare å redefinere rollen som president?

En annen utgave av denne teksten har tidligere vært trykt i Bergens Tidende.

Jo mer vi tenker over alle disse utsagnene om hvem som vant, desto tydeligere blir det at vi lærer lite av dem. Det er sjeldent klart presis hva som menes med å vinne. Begrunnelsene virker ofte generelle og temmelig spekulative, og det er ikke noen måte å sjekke om kommentatorer og eksperter har rett når de avgir dommene sine. I motsetning til sport har politisk debatt nemlig ikke utvetydige regler for tap og seier.

Foto: Bill B cb

Fra den andre debatten mellom Trump og Clinton 9. oktober 2016 (skjermbilde).

Et bedre spørsmål enn «hvem vant» er «hva gjorde debattantene retorisk og hvilke betydning kan vi anta at det får». Vi kan for eksempel se på hvordan debattanter snakker og formulerer seg. Hvilke argumenter de velger. Hvilke ord og uttrykk de benytter. Hvordan de henvender seg til hverandre og til befolkningen. I valgkampen har vi har blant annet sett Donald Trump fornærme motstandere, kaste om seg med nedsettende uttalelser om kvinner og minoritetsgrupper, og bruke en narsissistisk selvforherligende retorikk den vestlige verden ikke har sett siden Benito Mussolini: «I am amazing», «I will be so presidential». Hvilken overbevisningskraft kan en slik språkbruk ha?

Stemmesamlende retorikk

Det mest åpenbare man oppnår ved å snakke på denne måten, er tilsynelatende det motsatte av det som var målet: man skubber folk vekk. Ikke bare Demokrater, men også mange Republikanere er nå blitt skubbet så langt fra at de offentlig sier at de vil stemme på Clinton. Men samtidig er denne språkbruken et effektivt middel til å vinne dem som allerede synes det samme som deg og styrke tilslutningen hos dem du har vunnet. I retorikken kaller man denne debatt-strategien for stemmesamlende, og det er presis denne type retorikken som Trump benytter.

Stemmesamlerens retorikk kjennetegnes ved å ha ideologisk og overordnet argumentasjon, den er ofte karismatisk og bruker fortellende, billedlige trekk samt korte, markante formuleringer. Man snakker stort sett til de frelste og knytter dem som tror enda tettere til seg. Slik snakker Trump. Hans første ord i den første debatten var: «Våre jobber flykter ut av landet. De går til Mexico. De går til mange andre land». Ford flykter, sa han. «Tusener av jobber flykter fra Michigan, flykter fra Ohio. De flykter alle sammen».

Trumps svar er å «redusere skattene kolossalt, fra 35 til 15 prosent for virksomheter, store og små bedrifter. Dette blir en jobbskaper vi ikke har sett siden Ronald Reagan. Det blir vakkert å se». For oss i Norge kan slik utilslørt skryt og amerikansk storhetsvanvidd virke temmelig fremmed, men prøv å legg merke til formuleringene. De er vanlige og enkle, korte og poengterte. De er stort sett som vanlige folk snakker, bare mer fyndig og med understrekende gjentakelser. Hør bare beskrivelsen av USA med Trump i Det hvite hus: «Selskaper vil komme. De vil bygge. De vil utvide. Nye selskaper vil starte opp». På skrift ser det nesten ut som en lese-lett-bok for småbarn, men slik tale er til å forstå og god til å skape identifikasjon mellom Trump og velgerne. Han snakker som oss, og derfor må han jo være som oss. Han må være en person som forstår oss og våre problemer.

Dette er klassisk utfordrer- og opposisjons-retorikk: Beskriv elendigheten, si hvordan du vil løse problemet og beskriv så hvor vidunderlig alt blir.

Stemmeflyttende retorikk

Sammenlign dette med Hillary Clintons svar på samme utfordring: «handel er et viktig tema. Vi er fem prosent av verdens befolkning, vi må handle med de andre 95 prosent». Fremfor å si at «America is great», innleder hun med å minne om at USA er avhengig av resten av verden. Så fortsetter hun med løsningen sin, men forklarer den langt mer abstrakt og teknokratisk: «Vi har bruk for å få et skattesystem som belønner arbeid og ikke bare finansielle transaksjoner. Og den type plan som Donald har lagt frem ville være trickle-down økonomi enda engang».

Slik snakker vanlige folk ikke. Dette er system-analyse, en analyse som uten tvil er korrekt, men den inviterer ikke til identifikasjon. Her er det ikke mye velgeren kan gjenkjenne fra sitt eget liv. Generelt er Clintons retorikk det man i forskningen kaller for stemmeflyttende. I motsetning til den stemmesamlende er denne retorikken karakterisert ved konkret, informativ argumentasjon, stor informasjonsmengde, fokusering på få sentrale hovedargument med presiserende og forklarende påstander. Ordbruken er rolig og høflig, og presentasjon og kroppsspråk er moderat.

Den stemmeflyttende retorikk er bedre egnet til å vinne tvilere og bevegelige motstandere. Hvilket nettopp er det som er skjedd: Trump har skubbet moderate republikanere bort, og mange av dem har Clinton vunnet over. Hvis du som velger allerede har bestemt deg reagerer du ikke uten videre positivt på motargumenter og ny informasjon, tvert imot kan de skubbe deg enda lengre vekk. Men hvis du er åpen og i tvil er du mottakelig for sivilisert, nyansert og grundig argumentasjon.

Så hvem vant? Hvilken retorikk vinner du med: Stemmeflyttende eller stemmesamlende? Svaret er todelt: Med sine angrep, avbrytelser og sterke utsagn har Trump antagelig festet grepet om sine egne, men uten å vinne nye velgere. Med sin mer resonnerende, nyanserte og moderate retorikk – og personangrep fremført nøkternt som sitater fra Trump selv – har Clinton antagelig vunnet flest tvilere. Hun har antagelig også hentet velgere som hadde tenkt på å stemme Trump. Det er ikke mange slike man vinner, men de er ekstra verdifulle, fordi de teller dobbelt: Motstanderen taper en, du vinner en.

Det er naturligvis nyanser i dette bildet. For eksempel har Clintons retorikk også stemmesamlende trekk. Men å kjenne til den stemmesamlende og stemmeflyttende retorikken gjør det både enklere og mer interessant å forstå debattens retorikk. Så prøv å se etter disse neste gangen du ser en debatt.

Men budskapet blir også kalt for “Kongens første nei”. Det kom nemlig et annet og minst like viktig nei: En tale som Kongen holdt 8. juli, 1940. Dette er antagelig Kong Haakons viktigste tale. Så la oss gå tilbake til dagene før denne talen og se hvordan den ble til:

Mismotet brer seg i Norge. Det er gått nesten to måneder siden tyskerne overfalt landet. 9. april flyktet regjeringen og kongen til Hamar, siden videre til Tromsø og endelig den 7. juni til England. Blant nordmenn flest er eksilregjeringen ikke særlig populær. Den fremstår tvilrådig, handlingslammet og uheroisk; tyskerne propaganderer for å undergrave dens posisjon ytterligere. Både blant vanlige borgere og ledende personligheter er det en utbredt oppfatning at krigen er tapt.

I Oslo fører norske politikere forhandlinger med den tyske okkupasjonsmakt. Reichskommissar Terboven vil avsette regjeringen og få kongen til å abdisere. I stedet skal det opprettes et norsk riksråd: en representasjon innsatt av Stortinget og organisert som et samarbeidsorgan for okkupasjonsmakten. Med håp om likevel å bevare et visst selvstyre går de tilstedeværende medlemmer av Stortingets presidentskap med på Terbovens ønske, og den 27. juni sender presidentskapet et brev til kongen. Her heter det at regjeringen Nygaardsvold ikke lengre har fullmakt; Kong Haakon blir bedt om å abdisere “av hensyn til folkets velferd og landets framtid”.

Utenriksminister Halvdan Koht går umiddelbart i gang med et utkast til svar. Flere av argumentene og formuleringene har han allerede klar fra en regjeringserklæring han har skrevet og lest opp i BBC-studio den 24. juni. Da meldte eksil-myndighetene at de anså forhandlingene i Oslo som grunnlovstridige. I det nye svaret gir Koht nå en mer utførlig konstitusjonell argumentasjon. Hans utkast drøftes inngående på flere regjeringskonferanser og vedtas i statsråd den 3. juli. Svaret sendes som brev til Norge slik at det når fram til Kongens opplesning i radio den 8. juli.

Foto: Oslo Museum (ukjent fotograf)cba

Oslo, 7. juni 1945: Kong Haakon vender hjem fra eksilet i Storbritannia.

Første del av talen bygger opp Kongens karakter og troverdighet som en legemliggjøring av valgspråket “Alt for Norge”. Her viser han seg som en monark hvis høyeste mål er å tjene sitt folk – uansett hvilke ofre det måtte innebære. Deretter undergraver han Presidentskapets troverdighet ved å fremstille det som offer for militær tvangsmakt. Så følger en logisk klar og formell, konstitusjonell argumentasjon, som slår fast at den foreslåtte ordning er forfatningsstridig. Kongen og regjeringen kan stadig legitimt utøve sine verv. Samtidig imøtegås den kritiske stemningen i Norge ved å forklare at Konge og regjering kun oppholder seg i utlandet fordi okkupasjonen og presidentskapets avtale med den tyske krigsmakt tvinger dem til det.

Talens avslutning bringer den konstitusjonelle argumentasjonen tilbake til kongens person og troverdighet. Kontrasten mellom presidentskapet og eksilmyndigheten er nå tydelig. Presidentskapet representerer ufrihet, svakhet og vakling; eksilmyndighetene representerer frihet, styrke og fasthet. Selv om Konge og regjering har forlatt landet, er det de som kjemper for nasjonen.

Talens rolige og avbalanserte, men likevel alvorlige tone, styrker Kongens og regjeringens troverdighet. Fremføringen bidrar til dette. Kongen taler langsomt og tydelig artikulert. Han gjør hyppige pauser, ofte mellom bare to eller tre ord. Den avslepne og litt stive danske uttale synes å passe til situasjonens alvor, og blir av radiolytterne “tatt imot som manende”.

Presidentskapets brev av 27. juni vakte forbitrelse og fortvilelse i Norge. Kongens tale renser luften og gir det svar som “folk halvt ubevisst hadde ventet på”. Av de syv radiotalene som eksilmyndighetene holder fra midten av juni til slutten av juli, er det fremfor alt denne som sørger for at de klargjør sin stilling og vinner slaget om opinionen.

“Kongens andre nei” er antakelig den mest betydningsfulle av alle Haakon VIIs taler. Ingen annen tale bidro som denne til å gjøre ham til et symbol på Norges sak. I løpet av juli ble han ikke bare nasjonens mest respekterte og populære person; han oppnådde en nærmest sagaaktig posisjon, het det i en rapport fra BBC Intelligence Department: Lojalitet til landet var nå stort sett ensbetydende med lojalitet til Haakon VII som person.

Terror ved Vestens dører

Massakren der 49 mennesker ble drept på nattklubben Pulse i Orlando, Florida 12. juni, var en ny påminnelse om at IS-terroren har flyttet seg til vestlige dører. Til tross for spekulasjoner om gjerningsmannens motiver, ble angrepet likevel utført med en lojalitetserklæring til IS i forkant. Angrepet i Orlando har likheter med flere angrep som har rammet Europa de siste to årene.

I sitt propagandamagasin Dabiq inspirerer IS leserne til blind vold mot vestlige borgere, og ærer muslimer som dreper selv én «vantro» fiende for dem utenfor “kalifatets” grenser. Denne type angrep fremstilles i  magasinet som en alternativ form for jihad, hvor en istedenfor å krige i fellesskap med IS, tar opp kampen på egen hånd i terrorgruppens navn. I forsøket på å forstå hva som kan motivere individer i Vesten til å handle etter IS sine ønsker, gir en retorisk analyse av magasinets innhold et potensielt svar på dette.

Dødelige oppfordringer

Med sitt engelskspråklige format og profesjonelle utforming er Dabiq tydelig rettet mot et vestlig publikum. Til tross for overfladiske likheter med magasiner som Time eller Newsweek, er IS-bladets retorikk full av alt fra dyptgående religiøse diskusjoner til direkte oppfordringer til handling, ofte av voldelig sort. På et grunnleggende nivå er dets innhold ment å rekruttere, og ikke minst ment å appellere til sine muslimske lesere.

Tre klare temaer bidrar til dette: polarisering, glorifisering av vold, og løftet om paradis. Sammen skaper de en farlig kombinasjon av fiendehat og fryktløshet, som ikke bare gir leserne mulighet å reise til Syria og Irak for å få utløp for aggresjon, men også til å krige i landene de befinner seg i. Med økningen i angrep fra slike IS-hjemmekrigere, er spørsmålet: Hva får de i bytte for å svare på terrorgruppens oppfordringer?

Berømmelse og status

Man Haron Monis, mannen bak terrorangrepet på kafeen i Sydney i 2014, Syed Rizwan Farook og Tashfeen Malik, ekteparet skyldig for San Bernardino-angrepet i USA året etter, og Elton Simpson og Nadir Soofi, de unge mennene som startet et angrep på et museum som utstilte karikaturer av profeten Muhammed i Texas, er bare noen av individene som har fått spalteplass i Dabiq. Som mønstereksempler på terror i Vesten, er heders-retorikken som omkranser dem sentral for den grunnleggende appellen bak det som gjør ensom-jihad attraktivt.

Magasinets 14 utgaver er fulle av hyllester både til muslimer som har utført angrep i Vesten, og til IS-medlemmer som æres etter sin død på slagmarken i Irak og Syria. Et eksempel i tiende utgave knyttes til førstnevnte. I en velredigert bildesamling vises 13 av IS sine hjemmekrigere (se bilde).

Bilde hentet fra Dabiq #10, side 5.

Omringet av vakre gule nyanser og stillbilder fra åsted i bakgrunnen, er dette en klar takk for deres innsats. Teksten «Join the caravan of the Islamic State knights in the lands of the crusaders» gjør likevel et slikt bilde til mer enn bare en hyllest. Det er også en direkte oppfordring til handling her: angrip de kristne land som ridderne av Den islamske stat har gjort før deg. Denne retorikken fungerer inspirerende og oppmuntrende for sympatiserende lesere. I tillegg viser en slik form for anerkjennelse innad i det ekstremistiske IS-miljøet, at søken etter berømmelse og status kan være viktige motivasjonsfaktorer for de som tiltrekkes av de voldelige oppfordringene magasinet publiserer.

Fra et utvendig perspektiv, speiler retorikken i magasinet på flere måter et virkelighetsbilde av livet som muslim i Vesten. Med flyktningkrisen som traff Europa høsten 2015, har både frykt for muslimer, men også fiendtlighet overfor denne gruppen, vært med på å skape polarisering i samfunnet.

I Dabiq er fremmedgjøring, undertrykkelse og diskriminering sterke temaer som på eget vis forsterker tanken om at en motarbeides av «vantro» krefter i verden. Slik blir hevn også en klar appell, da muligheten til å skade de som undertrykker og truer det muslimske folk, kan motivere en del av magasinets lesere. Et tydelig eksempel på en slik appell, fremtrer i artikkelen som omtaler dansk-palestineren Abu Ramadan Al-Muhajir. Den unge mannen tok livet av to mennesker i angrepene i København i fjor. I forordet til åttende utgave av Dabiq æres han for “(…) retaliating for his brethren in the Khilafah [kalifatet]”.

Et utvalg forsider av IS-magasinet Dabiq.

Når det kommer til det praktiske, er det likevel mer enn bare jakten på status og hevn som spiller inn. For både det å koordinere angrep, eller fysisk utføre dem, krever sterk motivasjon. Selv om Dabiq gir enkle steg for hvordan en best mulig gjennomfører angrep (ikke involvere mange personer, unngå kompliserte drapsmetoder), er det stor risiko knyttet til prosessen. Denne risikofaktoren er likevel også en appell. For gjennom faren for å avsløres, økes spenningen.

En IS-tilhenger fortalte i et intervju til Dabiq om gleden ved å slippe unna belgiske myndigheter, som var på jakt etter ham etter planleggingen av et bombeangrep i landet. Noen måneder etter artikkelen er publisert, er den samme mannen verdenskjent som Abu Umar Al-Baljiki, en av hovedmennene bak Paris-angrepene i november 2015. I dag er han død som konsekvens av sine handlinger, i likhet med de fleste andre som har fulgt IS sine voldelige oppfordringer, inkludert de som er nevnt i artikkelen her. Med en nærmest sikker død i vente, er det viktig å forstå at potensielle krigere trolig ikke frykter den, heller.

Frykter ikke døden

IS-forsker og journalist Patrick Cockburn skrev i en av de mer omfattende artiklene om IS, at denne terrorgruppen har en martyrideologi. Plasserer vi magasinets retorikk og ikke minst appeller i en slik kontekst, vil martyrkulturen Dabiq fremmer ved å ære de døde som i eksemplene over, få døden til å fremstå som mindre skremmende – og appellerende i seg selv.

Dabiqs tolvte utgave feiret de dødelige terrorangrepene i Paris i november 2015.

Radikaliseringsforsker Shiraz Maher forklarer at enkelte IS-tilhengere utvilsomt er såkalte martyrsøkere, som ser det å ofre seg selv som et eget mål for å bevise sin lojalitet til Allah og få skrevet navnet sitt inn i jihadist-annalene. Å potensielt dø er dermed ikke bare risikosport, snarere et eget steg for å bli kjent innenfor terrormiljøet, og ikke minst en sikker inngang til paradis med martyrstatusen som følger med. Dermed er det ikke unaturlig at IS-sympatisører som utsettes for slik propaganda, deler lignende tanker før de kaster seg ut i angrep mot Vesten.

Strategisk skifte?

Økningen i denne ensomme formen for jihad har i den siste tiden blitt omtalt som et skifte i IS sin strategi. Ifølge Franck Orban er angrepene en konsekvens av at terrorgruppen presses stadig tettere opp i et hjørne av de allierte styrkene på bakken i Irak og Syria.

Men selv om slagmarken for terror er utvidet, så bør en likevel kaste lys på skillet mellom IS som en organisert gruppe, og individer som er sympatisører og handler på vegne av IS. Førstnevnte er fortsatt den største trusselen av de to, og opprettholdelsen av kalifatet vil trolig alltid være viktigere enn angrep på den fjerne fienden for Den islamske stat. Denne prioriteringen er nettopp en del av terrorgruppens suksess. For med en utopisk fremstilling av kalifatet, kombinert med både actionfylt vold og fokuset på brorskap i retorikken, er IS-merkevaren sikret. Når terrorgruppen møter motgang med færre landområder, en nedgang i antall rekrutter, økonomiske tap, samt problemer med desertører, er de likevel langt i fra knust. For om det i dag er mer problematisk å fysisk dra til Syria og Irak for å bli en del av Den islamske stat, er det samtidig ikke mindre attraktivt for de radikaliserte ekstremistene å knyttes til terrorgruppen av den grunn.

I skrivende stund er angrepet på Istanbuls flyplass — som mange mener ble utført av IS-tilhengere – det fremste beviset på dette.

Når statsministeren gjør noe, er sannsynligheten stor for at mediene skriver om det. Når statsministeren filmer finansministeren i utradisjonell bekledning, øker sannsynligheten ytterligere. Siv Jensen i ishockeyutstyr? Ja, nå begynner det nesten å bli dumt å ikke dekke saken.

Sosiale medier kan, hvis de brukes på riktig måte, være en veldig effektiv måte å få en sak på, og et budskap ut i redaksjonelle medier:

«Regjeringen har nå budsjettkonferanse, og som dere ser har jeg nå ikledd meg litt verneutstyr. Det handler om at kampen nå er i gang om hva vi skal satse på i budsjettet for 2017. Da kommer alle til å ha mange sterke synspunkter. Da er det viktig for finansministeren å beskytte seg»

Slik kan en ultrakort videosnutt raskt nå frem til partiets støttespillere, som kanskje bekymrer seg litt for at Jensens tidligere sterke stemme forsvinner litt i mylderet av ansvar, Finansdepartement og forhandlinger.

Partiet hennes er i mindretallsregjering og er omkranset av støttepartier som står i kø for å avlyse politikken deres. Både nyhetssaken og ishockeykostymet som rekvisitt kommuniserer en enkel og grei beskjed: Siv Jensen er tøff, kampklar, og kjemper for sitt.

På underlig vis har en tom stol etterhånden utviklet seg til et fast retorisk grep i mange taler. Clint Eastwoods bisarre og usammenhengende samtale med en tom stol under republikanernes konvent i 2012 er uforglemmelig. Stolen representerte president Obama, og Eastwood insinuerte blant annet at presidenten hadde uttrykt seg obskønt overfor andre.

Retorisk blir tomme stoler brukt til å fremstille fravær, mangel på tilstedeværelse – og ingen publikumsinteresse. Derfor er det ikke rart at Donald Trump under den pågående primærvalgkamp i september angrep en fotograf som hadde tatt bilder av mange tomme stoler i salen under en Trump-tale. «I look like a schmuck», klaget Trump, og hevdet at stolene bare var tomme fordi folk i lykkerus løp mot talerstolen for å være tett på ham. Vel, vel.

Retorisk bruk av tomme stoler er altså utbredt. Men stol-grepet i årets tale er bare et av flere grep Obama-administrasjonen har gjort for å videreutvikle State of the Union til virkelig å bli en tale til nasjonen og gjøre den interessant, relevant og forståelig for hele befolkningen – ikke bare for pressen og tilhørerne i kongressen. I en kort video-melding på hjemmesidene til Det hvite hus, forteller president Obama at talen er til folket og at staben nettopp nå jobber for å utvikle nye måter borgene kan se og involvere seg i talen: «While I am writing my team is cooking up new ways you can watch and engage with the speech, and I hope you will all tune in next Tuesday night ‘cause this address will be for you».

Delt skjerm: Nettversjonen av Obamas State of the Union-tale i 2015.

Obama-administrasjonens endringer av hvordan talen formidles – ja, endringer av hva talen egentlig er – er mer omfattende enn de fleste av endringene talen tidligere har gjennomgått, siden den første gang ble holdt av George Washington i 1790. Selv om talen gjennom mer enn 200 år ikke grunnleggende har endret sin karakter og appell, har det likevel vært viktige forandringer. For eksempel har State of the Union ikke alltid vært gitt som tale. Noen presidenter valgte å orientere kongressen skriftlig. Det gjorde for eksempel Thomas Jefferson (1743–1826), som ikke var noen stor taler. Den siste som gav orienteringen skriftlig var demokraten Jimmy Carter i 1981.

De første par hundre år måtte befolkningen lese om talen i avisene. Men i 1923 ble talen første gang sendt på radio, og amerikanerne kunne høre president Calvin Coolidge (1872–1933) orientere nasjonen. I 1947 kunne de som fjernsynsseere for første gang se sin president, Harry S. Truman (1884–1972), holde tale, og i 1997 ble Bill Clinton den første presidenten som formidlet nasjonens tilstand direkte på internett.

Disse endringene illustrerer at talen til nasjonen har beveget seg fra hovedsakelig å henvende seg til kongressen til hovedsakelig å henvende seg til borgerne. Opprinnelig var talen nemlig direkte henvendt til kongressens medlemmer, men i våre dager retter den seg først og fremst mot det amerikanske folket. Dette var særlig tydelig ved Obamas taler fra 2011 og frem til 2015, fordi man her endret formidlingen av talen. Som presidenter før ham brukte Obama ingen former for lysbilder eller presentasjonsteknologi da han holdt talen. Her var det verken PowerPoint eller Keynote. Da talen ble sendt på hjemmesiden til Det hvite hus, derimot, var det annerledes. Her brukte man et oppdelt bilde, et «split screen», så seerne både kunne høre Obama holde talen og samtidig se lysbildene som støttet hans budskap. Lysbildene viste grafer og figurer og bilder av presidenten i samtale med vanlige folk. Denne utvidete online-versjonen ga tilhørerne mulighet for å følge talemanuskriptet under transmisjonen, «se grafer og informasjons-diagrammer over nøkkelområder, twitre sine favorittreplikker og kommentere.»

Før var det vanlig at Det hvite hus før talen bare sendte manuskriptet til pressen. Pressen kunne se talen og følge ordene mens presidenten talte, men kunne ikke rapportere fra den før et bestemt tidspunkt. Offentligheten, derimot, fikk ikke noe eksemplar av talen før etter talen var holdt. I 2011 endret dette seg for første gang: Det hvite hus gjorde en online versjon av talen offentlig tilgjengelig på sin hjemmeside før talen ble holdt. Denne versjonen hadde også utvalgte lysbilder som offentligheten kunne studere.

Siste års State of the Union er et godt eksempel på hvordan Det hvite hus forsøker å nå et bredere publikum og å gi folk flere forskjellige muligheter for å oppleve – og involvere seg i – en tale. Det viser hvordan vår tids taler fungerer på nye og annerledes måter enn tradisjonell talekunst. Selv om talen ble holdt på tradisjonelt vis, uten bruk av digitale presentasjonsteknologier som PowerPoint, hadde publikum over hele USA altså likevel tilgang til den utvidete versjonen og manuskriptet med de utvalgte lysbildene. Det gjorde det mulig for et online publikum både å se presidenten tale og samtidig følge manuskriptet og se lysbildene. Det skal bli spennende å se om Obamas stab virkelig har funnet flere nye måter å holde og formidle den tradisjonelle talen til nasjonen.

Utover endringer i formidlingen får vi kanskje også endringer i selve talens karakter. President Obama ønsker å gjøre sin siste tale utradisjonell. Et av de mest tradisjonelle trekkene ved en presidents siste State of the Union er å se tilbake og fremheve egne resultater og fortreffeligheter. Men Obama har bedt taleskriverne om «ikke å ta foten av gasspedalen». Talen skal ikke være en handleliste med politiske forslag eller en oppramsende avkryssing av hva presidenten og hans administrasjon har oppnådd.

En presidents åttende State of the Union er en vanskelig tale å holde. Talen må se tilbake på det som er oppnådd, men også se fremover på det som bør komme. Talen bør slå tonen an for presidentvalgkampen som er på vei, men også vise statsmannsegenskaper og nasjonalt fellesskap. Taleren må anerkjenne at makten som president vil falle, men likevel vise en styrke og energi som sikrer at hans arbeid blir gjort ferdig. Om Obama og taleskriverne virkelig lykkes med alt dette, om de klarer å skrive en utradisjonell State of the Union, vet vi onsdag morgen. Men det krever mer enn en tom stol og lysbilder.