Det kunngjorde lederen i Raftostiftelsens priskomité Lise Rakner på Raftohuset i Bergen torsdag.

– Prisen er et viktig signal til polske myndigheter, og samtidig en viktig anerkjennelse av arbeidet Adam Bodnar har lagt ned som Ombudsmann, sier Rakner.

I begrunnelsen for tildelingen skriver Raftostiftelsen:

“Ombudsmannen for Menneskerettigheter skal sikre at myndighetene respekterer menneskerettighetene og alle polske borgere. Som jurist og Ombudsmann har Adam Bodnar (41) løftet fram den avgjørende rollen den uavhengige Ombudsmanns-institusjonen har i å ivareta menneskerettighetene i Polen, og andre land, hvor slike institusjoner og aktører presses og angripes av landets myndigheter. For å sikre grunnleggende menneskerettigheter for alle er det nødvendig å opprettholde domstolens uavhengighet, en fri presse og et aktivt sivilsamfunn.”

Tildelingen må sees som en kritikk av polske myndigheter, men gir også et spark til land og overnasjonale institusjoner som har forpliktet seg til menneskerettighetene:

– Det internasjonale samfunn, EU, Norge og andre europeiske land, bør markere et tydelig standpunkt mot rettighetsbrudd og angrep mot rettssikkerhet og minoriteters rettigheter som pågår i vår egen region, sier Rakner.

Urovekkende utvikling i Polen

– Prisen er ikke bare en anerkjennelse av mitt og instiusjonens arbeid, men mest av alt en støtteerklæring til det polske sivilsamfunnet, akademia, dommere og advokater som kjemper for loven, juridisk uavhengighet, mangfold og vern av minoriteter i Polen, sier Adam Bodnar.

Raftostiftelsen deler Bodnars uro over at viktige demokratiske institusjoner har blitt satt under betydelig press de siste årene:

– Demokrati er skjørt når det blir redusert til flertallets vilje, og når menneskerettigheter, minoritetsrettigheter og rettsstatsprinsipper blir undergravd. Siden Lov og Rettferdighetspartiet, Prawo i Sprawiedliwosc (PiS), vant det polske valget i oktober 2015, har partiet brukt sitt flertall i parlamentet til å vedta lover som svekker domstolenes uavhengighet, samt sentraliserer stadig mer makt til staten.

Like etter at PiS overtok makten høsten 2015, tok de kontroll over de statlige mediene. Lover som innskrenker Høyesteretts og andre domstolenes uavhengighet, har ført til internasjonal kritikk og protester. Videre er det vedtatt flere lover som innskrenker sivilsamfunnets muligheter for innsyn og påvirkning, og det finnes stadig flere eksempler på at minoriteters rettigheter settes til side.

EU har lenge vært kritisk til denne utviklingen, og har flere ganger truet Polen med sanksjoner. I desember 2017 bestemte EU seg så for å utløse artikkel 7‑prosedyren. Dette er en straffeprosess som settes i gang når EU mener at et land er i ferd med å bryte med EUs kjerneverdier. Denne uken gikk EU-kommisjonen til sak mot Polen ved EU-domstolen for å ha krenket prinsippet om domstolenes uavhengighet.

Får prisen for sitt forsvar av rettsstaten og minoriteter

– Han får prisen som leder av den eneste institusjonen i Polen som står opp for menneskerettighetene i en situasjon hvor den polske rettsstaten er under angrep, sier Lise Rakner.

Bodnar ble innsatt som Polens syvende Ombudsmann i september 2015. Fra første dag har han jobbet for at uavhengige institusjoner som verner om borgernes rettigheter skal beholde sin plass i det polske samfunnet. Han mener disse institusjonene er truet.

Videre hevder Bodnar at regjeringens politikk bidrar til økt fremmedfrykt og legitimerer hat mot utsatte grupper. Som et motsvar til denne utviklingen jobber han for at det skal undervises om menneskerettigheter og toleranse i den polske skolen.

Raftostiftelsen ønsker med denne tildelingen å rette søkelyset mot den krevende situasjonen institusjoner som Ombudsmannen for menneskerettigheter står i.  

– Utviklingen i Polen de siste årene går mot en innføring av et flertallsdemokrati med en sterk politisk kontroll av domstolene og sivilsamfunnet. Maktfordelingsprinsippet og rettsvesenets uavhengighet tilsidesettes. Ombudsmann Bodnar gjør en svært viktig og vanskelig jobb, sier Lise Rakner.

I sin begrunnelse for tildelingen framhever komitéen også Bodnars innsats for minoriteters rettigheter. Bodnar kjemper mot den økende volden og hatet som rettes mot LHBTQ-befolkningen, etniske minoriteter, kvinner og funksjonshemmede i Polen.   

Prestisjetung pris

Raftoprisen tildeles årlig personer eller organisasjoner som forsvarer menneskerettigheter og demokrati. Prisen er blitt delt ut siden 1987 og har etter hvert blitt en prestisjetung pris som har oppnådd stor internasjonal anerkjennelse. Fire av mottakerne har senere blitt tildelt Nobels fredspris: Aung San Suu Kyi, José Ramos-Horta, Shirin Ebadi og Kim Dae-Jung.

Tross prisens økende anerkjennelse og popularitet finnes det kritiske røster. Blant annet høster stiftelsen kritikk for ikke å ha tatt sterkere avstand fra prisvinneren i 1990,  Aung San Suu Kyi.

Du finner en oversikt over tidligere prismottakere på Raftostiftelsens nettside.

Raftoprisen 2018 deles ut på Den Nationale Scene i Bergen 4. november kl. 18:00.

Hvordan reagere stilt overfor styrken i slike angrep? Og særlig, hvordan straffe de personene som er ansvarlige for å ha brakt vold og død til hjertet av fedrelandet sitt, hvordan straffe franskmenn som dreper andre franske borgere? I talen han holdt for parlamentsmedlemmer samlet i Versailles 16. november ga president Francois Hollande sitt svar: Muligheten til å frata binasjonale (personer med to statsborgerskap) som blir kjent skyldige i terrorisme deres franske nasjonalitet (statsborgerskap). Og det selv om de er født franske.

Den franske nasjonalforsamlingen — Assemblée Nationale — lyst opp i trikolorens farger. (Foto: assemblee-nationale.fr)

10. februar 2016, etter noen modifikasjoner av presidentens tekst, vedtok nasjonalforsamlingen muligheten til å ta statsborgerskapet fra personer som blir kjent skyldige i “forbrytelse eller forseelse som representerer et alvorlig angrep på nasjonens liv”. Referansen til de binasjonale var fjernet for å ikke provosere venstresiden mens “forseelse”, svakere enn “forbrytelse”, var lagt til for å overbevise høyresiden. Men før den kan skrives inn i grunnloven, må denne formuleringen bli vedtatt igjen av Senatet og bekreftes ved en folkeavstemning eller av et tre femtedels flertall av nasjonalforsamlingsmedlemmer og senatorer samlet i en kongress – en prosedyre som minst vil ta noen måneder.

Den lange historien om inndragning av statsborgerskap

Selv om det nå gjorde en dramatisk entré i fransk politisk debatt, har spørsmålet om inndragning av statsborgerskap en lang historie. Den første franske konstitusjonen, den fra 1791, forutså faktisk muligheten for at borgerne kunne miste “la qualité de Francais”, sin franskhet. I 1804 ble det i Napoleon Bonapartes sivilrettslige lovverk, Code Civil, nevnt tilfeller der en fransk person kunne miste sin nasjonalitet: “naturalisering foretatt i et fremmed land”, “bosetting foretatt i et fremmed land uten tanke på retur”, eller militærtjeneste utført i en fremmed hær “uten autorisasjon fra regjeringen”.

Mer enn førti år seinere la erklæringen om opphevelse av slaveriet 27. april 1848 til en moralsk dimensjon ved tapet av statsborgerskap ved å presisere at det er forbudt for alle franske å delta i slavehandel. Brudd på dette forbudet, medførte som konsekvens “tapet av status som fransk borger”.

Med den første verdenskrigen kom det en mistenksomhet overfor franske binasjonale som hadde beholdt sitt statsborgerskap i et fiendtlig land, i første rekke Tyskland. To midlertidige lover, en i 1915 og en i 1917, sa at i tilfelle krig mellom Frankrike og “en makt en naturalisert utlending kommer fra, så kan denne utlendingen fratas sin franske naturalisering hvis han har bevart statsborgerskap i sitt opprinnelsesland eller landet der han tidligere var naturalisert”. Målet var å forhindre alle typer forræderi. Denne dimensjonen ble presisert og gjort permanent i nasjonalitetsloven av 1927, som sa at en utlending som var naturalisert fransk, kunne få sitt statsborgerskap inndratt i en periode på ti år etter sin naturalisering, hvis vedkommende hadde “utført handlinger i strid med den indre og ytre sikkerheten” til republikken. Men denne regelen var først og fremst avskrekkende, bare 16 tilfeller av inndragning av statsborgerskap ble foretatt mellom 1927 og 1940.

Med inngangen i krigen mot Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia, ble statsborgerskapsregimet hardere: Et dekret av 9. september 1939 ble i praksis utvidet til å gjelde alle franske som oppførte seg som om de kom fra en fremmed makt. Men denne bestemmelsen hindret ikke sammenbruddet i 1940 og etableringen av Vichy-regimet under ledelse av marskalk Pétain. Antisemitt og pro-tysk som han var, gjennomgikk han alle naturaliseringer som var innvilget siden 1927 og erklærte inndragning av 15000 statsborgerskap mellom 1940 og 1944, derav statsborgerskapet til 7000 jøder med utenlandsk opprinnelse. For første gang ble altså inndragning av statsborgerskap massivt brukt for å tjene logikken i en rasistisk politikk.

Mellom unyttighet og symboltiltak

I dag er inndragning av statsborgerskap hjemlet i artiklene 23–7, 23–8 og 25 i den franske Code Civil. Det kan anvendes på naturaliserte franske borgere som har utført “en forbrytelse eller en forseelse som utgjør et angrep på nasjonens fundamentale interesser”, deriblant forbrytelser eller forseelser knyttet til terrorisme, og binasjonale franske som “i praksis” oppfører seg som borgere av et annet land, samt alle franske borgere som “arbeider i en fremmed hær eller offentlig tjeneste” trass i regjeringens forbud.

I et intervju i avisen Le Figaro, mente Charles Prats, dommer og medlem av Det øverste rådet for utdanning og forskning, at fransk rett allerede tillater “tilbaketrekning av fransk statsborgerskap for alle individer som på den ene eller den andre måten yter støtte til Daesh (arabisk akronym for IS), enten de er binasjonale eller bare franske”. Skal en tro arbeidene til forsker på offentlig rett ved Universitetet i Lille, Jules Lepoutre, ble det foretatt 523 tilbaketrekninger av statsborgerskap mellom 1949 og 1969, og blant disse var “mange franske ved fødsel”, bekreftet han på nettstedet Slate. Siden 1970-årene er et tjuetalls statsborgerskap inndratt, i all hovedsak på grunn av terrorisme.

Representantene samlet til møte i den franske nasjonalforsamlingen — Assemblée Nationale (foto: assemblee-nationale.fr).

Hvorfor så innskrive tilbaketrekning av statsborgerskap i grunnloven i navnet til kampen mot terrorisme? “Det er et symbolsk tiltak”, bekrefter statsminister Manuel Valls. Men dette symbolet knuste i småbiter “den hellige alliansen” som var etablert i etterkant av angrepene i november. Alle politiske partier er delt i dette spørsmålet. På høyresiden støtter den tidligere presidenten Nicolas Sarkozy denne reformen ettersom han ser innskrivningen som en ideologisk seier for partiet hans, samtidig som hans gamle statsminister Francois Fillon mener at en slik endring av grunnloven verken er nødvendig eller hensiktsmessig.

Venstresiden, sett for seg, er ikke mer samlet: Christiane Taubira, Hollandes justisminister siden 2012, gikk ut av regjeringen 27. januar 2016 for å protestere mot inndragningen av statsborgerskap. I et essay publisert etter avgangen, “Hvisking til ungdommen”, nøler ikke den tidligere “Vokteren av Seglene” med å hevde at “et land bør være i stand til å ordne opp med sine borgere”.

En fare for demokratiet og republikkens enhet?

Konflikten har flyttet seg fra det politiske til det intellektuelle feltet. Inndragningen av statsborgerskap for franske borgere som ikke har bare én nasjonalitet, kan gjerne framstå som i motstrid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs konvensjon om statsløshet fra 1961. Regjeringen har følgelig hevdet at konstitusjonaliseringen av stasborgerskapsinndragning ikke kan skape statsløse. Men i så fall er det bare franske borgere med dobbelt statsborgerskap som blir berørt av reformens virkninger.

I et kommuniké av 23. desember 2015, hevdet menneskerettsforkjemperen Jacques Toubon at denne forskjellen i behandling, ved at den skaper “en fundamental deling av franske borgere i to kategorier”, vil være i strid med republikkens enhet. I en felles artikkel publisert i avisen Le Monde, hevdet for sin del Pierre Rosanvallon, professor i statsvitenskap ved Collège de France, Pierre Mazeaud, tidligere president i Konstitusjonsrådet og Jacques Attali, i sin tid rådgiver for den sosialistiske presidenten Francois Mitterrand, at å trekke tilbake statsborgerskap for forseelser innebar å “åpne døren for at en fransk borger en dag kan bli fratatt sitt statsborgerskap på grunn av offentlige ytringer, fagforeningsaktivitet eller uenighet om politiske ideer med en autoritær makt”.

De aller fleste vestlige demokratier har, i ulik grad, en proseydre for å inndra statsborgerskap. To unntak må likevel understrekes. I første rekke gjelder dette USA, der det ifølge en dom i Høyesterett i 1967 er umulig for statsmakten å frata noen amerikansk statsborgerskap uten å krenke borgerens suverenitet. Dernest Sverige, der Riksdagen 10. februar forkastet en endring tilsvarende den det samme dag ble votert over i Frankrike – men der, i det skandinaviske kongedømmet, foreslått av representanter for ytre høyre.

Guantanamo, determinisme og krigen mot terrorisme

I bunn og grunn, uansett spørsmålet om tilbaketrekning av statsborgerskap, kan det fundamentale spørsmålet sammenfattes slik: Hvor langt kan demokratiene gå i navnet av kampen mot terrorismen? Sikkerheten, opphøyet til den fremste av rettigheter, bør den gå foran borgernes frihet og rettigheter, med risiko for å ende i et autoritært samfunn?

Siden angrepene 11. september 2001 har USA og de europeiske landene hengitt seg til en krigs- og sikkerhetsmessig overaktivitet. I kjølvannet til “krigen mot terrorisme” som den amerikanske presidenten George W. Bush erklærte, har “preventive” og “straffende” invasjoner blitt gjennomført i Afghanistan og Irak. Et nettverk av hemmelige fengsler, som Guantanamo er inkarnasjonen av, er blitt opprettet av CIA under medvirkning av allierte land – i første rekke europeiske stater – for å innesperre og torturere personer “mistenkt” for terrorisme.

På et dypere plan er våre straffesystemer blitt endret på omfattende vis. Mens de tidligere handlet om å straffe et begått lovbrudd, med støtte i opplysningsfilosofenes ide om at ethvert menneske er fritt til å begå eller ikke begå et lovbrudd, forsøker de i dag å forhindre forbrytelser. De mange sikkerhetslovene som er vedtatt i Europa har lagt vekt på etterretning, profilering av “terroristtyper”, eksponensiell økning av databaser av alle slag om borgere og overvåkning av “risikobefolkninger” for å kunne forutse lovbrudd de mistenkes for å begå. Determinismen har vunnet over friheten. “Garantien i uskyldspresumpsjonen [at enhver er uskyldig til det motsatte er bevist] er svekket og erstattet av tiltak med sikkerhet som mål”, beklager John Vervaele, professor i europeisk strafferett ved det juridiske fakultetet ved Universitetet i Utrecht, i den generelle rapporten fra Den internasjonale organisasjonen for strafferett i 2009. Vi beseirer kanskje terrorismen, men vi risikerer å tape vår sjel.

Fra ville drømmer til opplysning

Krigen mot terrorismen er en krig uten ende, en evig krig. Dette kommer av selve naturen til terrorist-“fienden”. Vedkommende er over alt, ugripbar, usynlig og kan slå til hvert øyeblikk. Våre moderne samfunn synes på sin side å ha som utopi en verden uten usikkerhet, uten forbrytelser og uten døde. I denne optikken er den eneste måten å beskytte seg på det å etablere så effektive overvåkingsmetoder som mulig, om aldri så inngripende.

Det ser følgelig ut til at våre demokratier bare har én måte å bekjempe den terroristiske voldens eksistens på når en erkjenner dens vesen: Gjøre slutt på de ville drømmene om et samfunn uten vold, forbli trofaste mot prinsippet om individets frihet, som er en arv fra det 18. århundre, og betydelig øke statens ressurser for å bedrive en kvalitativt god justis på området og et effektivt system for å tilbakeføre forbrytere.

Å inndra statsborgerskapet for personer som dømmes som ansvarlige for terrorhandlinger vil ikke bringe de parisiske ofrene den 13. november tilbake til livet. Heller ikke ofrene for andre angrep, andre steder.

***

Oppdatering: Grunnlovsendringer trukket tilbake

(Artikkelen ble oppdatert 19. april 2016 på grunn av avgjørende ny utvikling i saken. Red.anm.).

Frankrikes president François Hollande vil likevel ikke gjøre grunnlovsendringer om unntakstilstand og tap av statsborgerskap.

Den 30. mars 2016 ga Hollande opp forsøkene på å endre den franske grunnloven. Etter terrorangrepene i november planla han å innføre unntakstilstandens rettsordning i grunnloven og gjøre det mulig å frata borgere med dobbelt statsborgerskap det franske statsborgerskapet dersom de dømmes for terrorhandlinger. En rekke representanter fra venstresiden motsatte seg forslaget fordi de mente det ville gi grunnlag for brudd på likhetsprinsippet mellom franske borgere. Den 10. februar 2016 sluttet nasjonalforsamlingen (underhuset i parlamentet) seg til en modifisert versjon av presidentens tekst der referansen til dobbelt statsborgerskap var fjernet. Senatet (overhuset i parlamentet), som er dominert av høyresiden, endret 22. mars likevel forslaget på nytt slik at muligheten for å bli fratatt statsborgerskapet kun skulle gjelde for personer med dobbelt statsborgerskap.

Enighet mellom de to forsamlingene er et absolutt kriterium for å kunne endre grunnloven, og da enighet ikke var mulig, ga François Hollande opp hele revisjonsprosjektet, og kom samtidig med påstander om «partisanlignende fronter».

Etter nesten fire måneders flammende politikk debatt i Frankrike, blir verken unntakstilstanden eller tap av statsborgerskap skrevet inn i den franske grunnloven fra 1958.

Så kva har Hagen og Høgsterett med vår økonomiske framtid å gjere?

Historia er denne: Då Hagen avslutta si lange karriere som stortingsrepresentant i 2009, fekk han innvilga pensjon etter Stortingets pensjonsordning. Året etter endra Stortinget lova om stortingspensjon i samband med ei brei omlegging av pensjonssystemet etter pensjonsforliket i 2005. For Hagen vart det nye pensjonsgrunnlaget dårlegare enn det han fyrst vart innvilga.

Foto: Studentersamfunnet Bergen cbd

Carl I. Hagen under eit debattmøte i Bergen i 2012.

Hagen gikk difor til sak med påstand om at den etterfølgjande lovendringa var grunnlovsstridig.

Spørsmålet er klassisk: Er Grunnlovas forbod mot tilbakeverkande lover til hinder for at Stortinget endrar ein lovbestemt økonomisk rett til skade for innehavarane av retten?

Dommen fall 19. februar, og Hagen tapte så det suste. Resultatet var ikkje overraskande for dei som kjenner jussen på dette feltet. Dommen er likevel viktig ut over Hagens sak.

Få reglar i norsk rett har vore så politisk og juridisk omstridde som Grunnlova paragraf 97 og dei enkle orda: «Inga lov må gjevast tilbakeverkande kraft.» Berre dei siste åra har Høgsterett avsagt fleire plenumsdommar på dette området, alle under skarp dissens.

På pensjonsområdet har det derimot vore tilsynelatande fred og harmoni, sidan Høgsterett i to dommar i 1996 godtok at Stortinget reduserte ektefelletillegg for alderspensjon og tilleggspensjon til uførepensjonistar med verknad for løpande pensjonar.

Samstundes har det heile tida vore litt usikkert kva 1996-dommane ville bety for framtidige og breiare endringar i pensjons- og trygdesystemet. Med Hagens pensjonsdom er denne tvilen vesentleg mindre og til Stortingets fordel.

For det fyrste kan dommen lesast som ei viss svekking av den tradisjonelle særstillinga statspensjonane har hatt i pensjonssystemet. Pensjonsordningane til offentleg tilsette er rekna for særrettar knytt til arbeidsavtalen, og har større vern mot etterfølgjande lovregulering. Høgsterett er likevel klår på at også statspensjonar kan måtte tole justering, ikkje minst lovbestemte statlege pensjonsrettar, slik som Hagens stortingspensjon.

For det andre legg Høgsterett stor vekt på at Stortingets justeringar i pensjons- og trygdesystemet er nødvendige for at velferdsordningane våre skal kunne finansierast også i framtida. Høgsterett peikar pila rett framover mot framtidas økonomiske utfordringar: «Sentrale stikkord er et bærekraftig pensjonssystem, likebehandling og en rettferdig fordeling mellom generasjonene.»

Adressa for denne meldinga er ikkje saksøkar Hagen, men dei 169 tillitsvalde på Løvebakken.

Høgsteretts forhold til Stortinget har hamna i medias søkelys den siste tida i samband med utnemninga av ny høgsterettsjustitiarius. Media har boltra seg i karikerte omtaler av søkarane langs ein akse mellom domstolsaktivisme og stortingslojalitet. Midt i alt ståket avseier altså Høgsterett ein dom, som direkte trekk opp ei viktig grense mellom domstolsmakt og lovgivarmakt.

Pensjons- og trygderettar utgjer ein vesentleg del av statsbudsjettet. Stortingets handlingsrom overfor desse rettane er difor viktig for statsøkonomien. Det er dette Hagens pensjonsdom handlar om. Dommen styrkar Stortinget.

Pensjonistar og trygdemottakarar er på ingen måte rettslause på den vegen Høgsterett har staka ut. Grunnlova vernar framleis mot klårt urimelege eller urettferdige inngrep i pensjonane våre. Dette kan vere der ei lovendring slår svært dårleg ut for ei mindre eller spesielt sårbar gruppe pensjonistar. Ut over dette set Høgsterett samfunnet føre individet.

Retten og domstolane er oljen i statsmaskineriet vi ikkje ser og fyrst merkar om dei blir borte. Hagens pensjonsdom får ikkje verknad for andre enn Hagen med det fyrste. Om fem, ti eller tjue år derimot, når mishøvet mellom pensjonistar og skattebetalarar blir slik at pensjonssystemet må justerast for å vere berekraftig, vil Hagens pensjonsdom på nytt vakne til liv, og gi vide rammer for Stortingets reguleringsmakt.

Det ligg ein deilig ironi i tanken om at den kontroversielle Frp-kjempens standhaftige kamp mot systemet har styrka Stortingets makt til å regulere pensjonane våre.

Men appellen om dristighet ble ropt ut av Georges Danton 2. september 1792, midt i den franske revolusjonen. De europeiske monarkenes arméer truet med å invadere Frankrike mens folkelige opprør satte landet i brann. For å beskytte republikken, grep man til eksepsjonelle tiltak: folk ble massemobilisert, den monarkistiske Vendée-revolten ble blodig knust og personer mistenkt for sympati med kongeligheten ble dømt på summarisk vis til den eneste mulige straffen – døden. Denne episoden i fransk historie, kjent under navnet Terroren, har forbindelse med den aktuelle situasjonen siden den viser at unntakstilstand har vært i bruk i landet siden slutten av det 18. århundre.

Natten mellom 14. og 15. november 2015, etter at terroristangrepene hadde endt med 130 døde og 350 sårede i den franske hovedstaden, erklærte president Francois Hollande unntakstilstand i hele landet i 12 dager med tanke på risikoen for flere angrep. Den 20. november vedtok nasjonalforsamlingen nesten enstemmig å forlenge dette unntaksregimet i tre måneder, det vil si til utløpet av februar 2016.

Unntakstilstanden gir meget utvidede fullmakter til administrasjonen og politiet, som kan handle uten å behøve en dommers autorisasjon. De har altså tillatelse til å ilegge personer mistenkt for å utgjøre en trussel begrenset bevegelsesfrihet eller husarrest, sette i verk husransakelse dag eller natt (unntatt er bare lokaler der parlamentarikere, dommere, advokater og journalister utøver sitt yrke), blokkere nettsteder og konti i sosiale medier som forsvarer terrorisme, og å oppløse organisasjoner eller grupperinger “som deltar, fasiliterer eller oppfordrer til utførelsen av handlinger som representerer et alvorlig anslag mot den offentlige orden”.

Foto: Quentin Chevrier cbna

Utenfor konsertlokalet Bataclan i Paris 15. november 2015. 13. november drepte terrorister 89 mennesker i Bataclan.

Mellom den 14. november og 11. desember ble det ifølge den franske regjeringens tall utført mer enn 2500 husransakelser, det ble åpnet for å sette 273 personer i varetekt, 354 personer ble idømt husarrest, og en beslagla 403 våpen og 202 rusmidler. Når det gjelder rettsvesenet, ble det satt i gang 453 rettssaker.

Unntakstilstandens algeriske røtter

For å forstå dette unntaksregimet, som handler om å suspendere en del av de borgerlige rettighetene for å kunne beskytte dem bedre, er det nødvendig å gå tilbake til krigen i Algerie. Særlig i året 1955. For å kunne bekjempe nasjonalistene som hadde samlet seg i Front de Libération National (FLN) mer effektivt, ønsket myndighetene å innføre en unntakstilstand. Problemet var at på det tidspunktet fantes det bare én legal grunn til dette: beleiringstilstand. Den var definert i loven av 9 august 1849, som ble til i kampen mot de ekstreme venstrebevegelsene som ville ta kontrollen over den 2. republikken, og ble siden tatt i bruk under de to verdenskrigene. Den har som konsekvens en overføring av en stor del av makten fra sivile til militære myndigheter. Men de venstreorienterte regjeringene til Pierre Mendès France og Edgar Faure ville beholde den sivile makten. Særlig ettersom det å erklære en beleiringstilstand ville være å akseptere at Frankrike var i krig og dermed gi militær status til FLN – som ellers ble betraktet som kriminelle – og risikere at FN ville blande seg inn i konflikten.

For å unngå disse konsekvensene, ble unntakstilstandsregimet skapt ved en lov vedtatt 3. april 1955. Den tillot sivile myndigheter (innenriksministeren, prefektene, politiet) å foreta husransakelser, ilegge husarrester, beslaglegge aviser og stenge teatre uten å gå veien om rettsvesenet (de to sistnevnte tiltakene ble utelatt i loven av 20. november 2015). Unntakstilstanden kunne erklæres i en hvilken som helst del av landet “enten i tilfelle av umiddelbar fare for alvorlige anslag mot den offentlige orden eller i tilfelle av begivenheter som ved sin natur og sin alvorlighet har karakter av offentlig katastrofe [calamité publique]”, ved å vedta en lov i parlamentet.

Definisjonen er bred og gjelder ikke direkte Algerie, så følgelig har regjeringen frie hender til å handle. Unntakstilstanden ble først erklært i visse algeriske områder, siden utvidet til hele Algerie mellom 28. august og 30. november 1955, trass i protester fra sosialistiske og kommunistiske parlamentsmedlemmer.

Et våpen mot forsøk på statskupp

Loven ble igjen anvendt i mai 1958, med en varighet på to uker. Men denne gangen var det selve Frankrike det gjaldt. I Alger hadde en gruppe opprørske militære og fransk-algeriske partisaner tatt makten fra koloniens regjering. Man fryktet et militærkupp i Paris, men da general de Gaulle kom til makten gikk krisen i oppløsning.

En må til 22. april 1961 før unntakstilstand igjen ble proklamert i hele Frankrike. Igjen handlet det om en risiko for et kupp. Om morgenen den 22. april tok en gruppe offiserer som var fiendtlige til de Gaulles selvbestemmelsespolitikk for Algerie makten i Alger, og det var for å unngå at det samme skjedde i Paris at unntakstilstanden ble proklamert. “Unntakstilstanden tilsvarte altså en situasjon der hæren var omringet, altså en eksepsjonell situasjon der det var mulig å forholde seg til en fare uten å støtte seg til de militære, som hadde tapt de politiske myndighetenes tillit”, forklarer Sylvie Thénault, en historiker ved Universitetet i Paris I, spesialist på krigen i Algerie, i artikkelen “L’état d’urgence. De l’Algérie coloniale à la France contemporaine : destin d’une loi”, som hun publiserte i 2007.

Foto: Guido Todarello cbna

Eiffeltårnet i det franske flaggets farger etter terrorangrepet 13. november 2015.

Modifisert av en forordning i 1960, kunne unntakstilstand etter dette bli erklært direkte av regjeringen i 12 dager. Den ble forlenget av de Gaulle helt fram til 31. mai 1963, selv om Algerie-krigen tok slutt med Evian-avtalene den 18. mars 1962.

Etter Algerie-krigen tok det over 20 år før unntakstilstanden igjen dukket opp i fransk offentlig liv. Første gang var i 1985, da den ble brukt noen måneder i Ny-Caledonia før en fikk stoppet voldelig strid mellom uavhengighetsforkjempere og tilhengere av tilslutning til Frankrike.

En andre gang skjedde det i 2005, i forbindelse med opptøyene i de franske forstedene – unntakstilstand ble da erklært i 25 fylker. Selv om et slikt tiltak på det aktuelle tidspunktet nok hadde støtte fra et flertall i befolkningen, framstår det, i ettertid, som overdrevet. Republikkens institusjoner var ikke truet av verken statskupp eller væpnet opprør. “Unntakstilstanden framsto fra nå av som en alminnelig lov til bruk når en skal ordne opp i harde sosiale konflikter”, advarte Dominique Rousseau, professor i offentlig rett, i en artikkel i 2006, “L’état d’urgence, un état vide de droit(s)”.

Kampen mot terrorisme versus borgerlige rettigheter

Var erklæringen av unntakstilstand i hele Frankrike i november 2015 berettiget? Politisk og psykologisk var den unektelig det. Attentatene i Paris var de mest morderiske siden den 2. verdenskrig, myndighetene måtte reagere meget sterkt. Ikke minst fordi de ansvarlige stadig var på frifot og en ventet delegasjoner fra alle verdens land i forbindelse med klimatoppmøtet COP 21, kunne ikke Frankrike risikere noe.

Men med hensyn til terrorismebekjempelse, er det ikke sikkert unntakstilstand er det beste. I perioden 1892–94 nølte ikke anarkister med å kaste bomber i parlamentet, sprenge dommeres hus med dynamitt og myrde en president, Sadi Carnot. I 1970-årene var det den væpnede delen av “det proletariske venstre” som spredte terror i Frankrike. Unntakstilstanden – eller for den saks skyld erklæringer av beleiringstilstand når det gjelder anslagene i det 19. århundre – ble aldri brukt for å beseire disse bevegelsene. Dessuten er 20 lover mot terrorisme trådt i kraft i Frankrike etter 1986. Gjennom en rekke tiltak, fra etableringen av egne terrorismelover til spesielle brudd med normaliteten som utnevnelse av spesielle dommere og anklagere for terrorismesaker og utvidelse av retten til varetekt fra de normale to til seks døgn, er det etablert ordninger som har utvidet betraktelig politiets og rettsvesenets muligheter til å bekjempe terrorisme. Den nyeste etterretningsloven, som trådte i kraft 15. juli 2015, gir i seg selv rett til å overvåke og fange opp ulike typer kommunikasjon på en mer presis måte.

Foto: Quentin Chevrier cbna

15. november 2015: Folk samles på Place de la République i Paris for å minnes ofrene i terrorangrepet to dager tidligere.

Men bortsett fra spørsmålet om legitimiteten av anvendelsen av unntakstilstanden, er hovedproblemet ved den spørsmålet om kontrollen av den. Eller snarere fraværet av kontroll. Ettersom rettsvesenet blir omgått, kan ikke dette foreta seg noe før husransakelser og arrestasjoner er gjennomført. Altså er dette intet mindre enn brudd på borgerlige rettigheter. For øvrig er flere overgrep allerede rapportert i pressen: politifolk utnytter unntakstilstanden til å beslaglegge våpen og narkotika i saker som ikke har noe med bekjempelsen av terrorisme å gjøre, aksjoner der det utøves grunnløs brutalitet, arrestasjoner av økologiske aktivister som ikke har noe som helst å gjøre med den jihadistiske trusselen…

Avisen Le Monde og rettighetsorganisasjonen La Quadrature du Net har hver for seg opprettet egne nettsider for å samle informasjon om unntakstilstanden, inkludert historier om politiovergrep eller annen misbruk av unntaksbestemmelsene.

På sin side har lovkommisjonen i nasjonalforsamlingen etablert sin egen “parlamentariske vakt” for å granske sikkerhetstjenestenes handlinger og varslet at de vil avholde en høring med innenriksministeren, Bernard Cazeneuve, i januar 2016. Ved utgangen av perioden med unntakstilstand vil en rapport bli framlagt for parlamentet og det vil bli gitt anbefalinger til regjeringen på grunnlag av den. Dette er en samling av tiltak som blir sett positivt på av statsviteren Pierre Rosanvallon, professor ved Collège de France: “Unntakstilstanden er den sterkeste versjonen av regjeringsmakt, og overfor den er det også nødvendig med de sterkeste former for kontroll.”

Leve frie eller dø

Det gjenstår et siste spørsmål som skaper debatt – det å innskrive unntakstilstanden i grunnloven for å kunne tilpasse de franske institusjonene til “krigsterrorismen”. Dette ble foreslått i 2007 av en komité oppnevnt for å reflektere over modernisering av institusjonene, ledet av den forhenværende statsministeren Edouard Balladur, og støttet av president Francois Hollande. En slik grunnlovsendring vil muliggjøre en samordning av unntakstilstanden med andre eksepsjonelle ordninger: “beleiringstilstanden” er forutsatt i konstitusjonens artikkel 36 og presidentens spesielle maktmuligheter i artikkel 16.

En første versjon av lovteksten ble presentert for regjeringen den 23. desember 2015 og sendt til en første behandling i nasjonalforsamlingen. Den gjentar det essensielle i unntakstilstandsregimet som det nå er, men tillater dessuten forlengelse av unntakstiltakene i inntil seks måneder etter avslutningen av unntakstilstanden. Tilhengerne av endringen i konstitusjonen framhever særlig den sterkere kontrollen som skal utøves over unntakstilstanden. Motstanderne peker på motsetningen mellom det klimaet som hersker i Frankrike og ambisjonen om å endre republikkens grunnleggende lov: “Jeg kjenner ikke noe demokrati som aksepterer å endre sin konstitusjon under tidspress [dans l’urgence]”, sier den folkevalgte sosialisten Pouria Amirshahi, som stemte mot forlengelsen av unntakstilstanden 20. november i fjor, til nettstedet Slate.

Fra Danton via Pierre Mendès-France og Charles de Gaulle til Francois Hollande har beskyttelsen av republikken vært en ariadnetråd i fransk offentlig liv. Men om unntakstilstanden kan vise seg å være nødvendig for å redde de republikanske institusjonene fra umiddelbar fare, kan den også komme til å bli ødeleggende om den opprettholdes uten grenser. Under revolusjonen sa sans-culottene stolt “leve frie eller dø”. La oss prøve å ikke glemme det.

***

Oppdatering: Grunnlovsendringer trukket tilbake

(Artikkelen ble oppdatert 19. april 2016 på grunn av avgjørende ny utvikling i saken. Red.anm.).

Frankrikes president François Hollande vil likevel ikke gjøre grunnlovsendringer om unntakstilstand og tap av statsborgerskap.

Den 30. mars 2016 ga Hollande opp forsøkene på å endre den franske grunnloven. Etter terrorangrepene i november planla han å innføre unntakstilstandens rettsordning i grunnloven og gjøre det mulig å frata borgere med dobbelt statsborgerskap det franske statsborgerskapet dersom de dømmes for terrorhandlinger. En rekke representanter fra venstresiden motsatte seg forslaget fordi de mente det ville gi grunnlag for brudd på likhetsprinsippet mellom franske borgere. Den 10. februar 2016 sluttet nasjonalforsamlingen (underhuset i parlamentet) seg til en modifisert versjon av presidentens tekst der referansen til dobbelt statsborgerskap var fjernet. Senatet (overhuset i parlamentet), som er dominert av høyresiden, endret 22. mars likevel forslaget på nytt slik at muligheten for å bli fratatt statsborgerskapet kun skulle gjelde for personer med dobbelt statsborgerskap.

Enighet mellom de to forsamlingene er et absolutt kriterium for å kunne endre grunnloven, og da enighet ikke var mulig, ga François Hollande opp hele revisjonsprosjektet, og kom samtidig med påstander om «partisanlignende fronter».

Etter nesten fire måneders flammende politikk debatt i Frankrike, blir verken unntakstilstanden eller tap av statsborgerskap skrevet inn i den franske grunnloven fra 1958.

Ytringsfriheten kan grovt sett deles inn i fem elementer. Den består av retten til å søke, motta, lagre, bearbeide og publisere informasjon. Hva kan regjeringen gjøre for å bedre ytringsfriheten på de ulike punktene?

1. Retten til å søke informasjon

Sørg for at alle offentlige organer publiserer offentlig postjournal på nett (ikke bare statlige). Offentlig elektronisk postjournal (OEP) har vært en stor suksess – følg dette eksemplet.

Fjern adgangen til ikke å journalføre organinterne dokumenter. Muligheten for å unnlate å journalføre slike dokumenter gjør det svært vanskelig, for ikke å si umulig, å følge mange saker i forvaltningen. Det som må endres, er arkivforskriftens paragraf 2–6.

Stans Kulturdepartementets eget forslag om at SMS-meldinger ikke lenger skal regnes som journalføringspliktige dokumenter.

Sett en stopper for praksisen med å forhåndsklassifisere dokumenter ved journalføring. Det gir flere og ofte feilaktige og unødvendige unntak.

Få fortgang i arbeidet med fulltekstpublisering av dokumenter som uansett ikke skal unntas fra offentlighet. Det vil spare både publikum og forvaltningen for mye unødig arbeid.

Sørg for at alle offentlige data som ikke er sikkerhetsgradert, taushetsbelagt eller unntatt offentlighet av andre grunner, blir gjort tilgjengelige i den form publikum ønsker. Rådata skal normalt utleveres, til priser som speiler det offentliges kostnader knyttet til tilgjengeliggjøringen.

Gjennomgå reglene for offentlighet i rettspleien, med sikte på å innføre et system hvor bevismateriale som skal presenteres i rettssalen, er offentlig fra det øyeblikk tiltale er tatt ut (i straffesaker), eller et visst tidsrom før rettssaken starter, f.eks. berammingstidspunktet i sivile saker.

Endre reglene om adgang til dokumentasjon fra norske straffesaker slik at alt i utgangspunktet kan dokumenteres – også ved foto, billedopptak eller lydopptak. Regelendringen bør også føre til at det kan gjøres unntak, for eksempel for tiltaltes, fornærmedes og enkelte vitners forklaringer.

2. Retten til å motta informasjon

Styrk kildevernet gjennom å innføre et reelt kildevern, hvor journalister og redaktører nektes å vitne om kilder de har lovet anonymitet. Vernet bør endres fra å være en rettighet for redaktører og journalister til å bli en rettighet for kilden.

Parallelt med dette:

Innfør etterforskningsforbud av medienes kilder.

Styrk medienes kildevern gjennom begrensninger i politiets metodebruk.

Styrk varslervernet ved å endre arbeidsmiljølovens varslerparagraf (§2–4). En samlet arbeids- og sosialkomité sier i en innstilling til Stortinget (Innst. 71 S 2010–2011) om varslerparagrafen og virkningen av den at “det må gjennomføres en evaluering av reglene i løpet av denne stortingsperioden”.

3. Retten til å lagre informasjon

Sørg for at det i det kommende EU-direktivet om personvern tas inn en regel som tilsvarer den norske personopplysningslovens bestemmelse om at personvernloven ikke begrenser retten til innsyn etter offentlighetsloven.

I tilknytning til det samme direktivet, sørg for å få presisert at “retten til å bli glemt” ikke kan gjelde synspunkter og betraktninger man har gitt til kjenne i kommentarfelter, på blogger osv. i voksen alder. En ubetinget eller omfattende rett til sletting av denne typen opplysninger vil kunne medføre at viktige deler av den historiske dokumentasjonen av for eksempel offentlige ordskifter går tapt.

4. Retten til å bearbeide informasjon

Sørg for at offentlige dokumenter og data gis ut i de formater som den som ber om innsyn ønsker, så sant de foreligger i dette formatet.

5. Retten til å publisere informasjon

Sørg for å innføre en samlet medieansvarslov som tydeliggjør ansvarssubjekter og ansvarsforhold i redigerte medier.

Styrk det strafferettslige redaktøransvaret, ikke opphev det, slik flertallet i det såkalte medieansvarsutvalget foreslo.

Innfør eneansvar for ansvarlig redaktør – etter den svenske modellen.

Krever mye

Vi har lett for å tro at ytringsfrihet og informasjonsfrihet er enkelt. Det er det ikke – det er svært krevende demokratiske størrelser. De krever mye av dem som skal utøve rettighetene, mye av dem som kan oppleve ubehag på grunn av dem og mye av dem som skal utforme reglene og prinsippene. Det siste lar seg imidlertid gjøre som en fruktbar, politisk øvelse, med demokratiets beste kjennetegn som rettesnor. Det er å håpe at den nye regjeringen griper sjansen.

For oss som ikke har fulgt forhandlingene for Høyesterett synes det å være svært store likhetstrekk mellom de tre sakene. Både jurister og ikke-jurister har derfor stilt spørsmålet om hvordan Høyesterett kan komme til diametralt ulike resultater i så like saker innenfor en så kort tidsperiode.

Substansiell kritikk

I et innlegg med overskriften “Høyesterett forvirrer og tilslører” nærmer John F. Knutsen seg dette spørsmålet. Han kritiserer Høyesterett for å tilsløre rettstilstanden, og går så langt som å hevde at de tre dommene gir «en klar indikasjon på at Høyesterett selv har sviktet der det gjelder, nemlig i forhold til hovedoppgavene rettsenhet og rettsavklaring.» Kritikken er ikke uten substans. Særlig forholdet mellom dommen i Lognvik-saken og dommen i Røeggen-saken fremstår som problematisk.

Den kanskje mest iøynefallende ulikheten mellom Høyesteretts tilnærming i Lognvik-saken og i Røeggen-saken gjelder oppfatningen av hvor kompliserte de aktuelle produktene var. Flertallet i Lognvik-saken fremhever med bred penn at det arrangementet far og sønn Lognvik bega seg inn på fremsto som “oversiktlig i den forstand at tapspotensialet nokså enkelt lot seg kvantifisere.” (Rt. 2012 s. 355, avsnitt 61). I den enstemmige dommen i Røeggen-saken var derimot holdningen en annen. Her ble tilsvarende produkter, lånefinansierte aksjeindeksobligasjoner, beskrevet som “en risikofylt investering” og som “komplekse produkter som det var krevende å overskue konsekvensene av for ikke-profesjonelle investorer.” (Rt. 2013 s. 388, avsnitt 100). Sett fra utsiden er det vanskelig å forklare hvordan det er mulig å oppfatte produktene i de to sakene så ulikt som det Høyesterett gjør.

Heller ikke når det gjelder formuleringen av rettsregelen synes Høyesterett å være enig med seg selv. I Lognvik-saken inntar flertallet det utgangspunktet at bankkunden selv må bære risikoen for konsekvensene av den avtalen han inngikk, så lenge det ikke forelå “kvalifiserte mangler” ved den informasjonen han mottok fra banken. (Rt. 2012 s. 355, avsnitt 68). Så lenge informasjonen i det store og hele var korrekt, måtte altså kunden selv bære risikoen for eventuelle misforståelser. I Røeggen-saken er tonen en annen. Her formulerer en enstemmig Høyesterett langt strengere krav til bankens opptreden:

[V]ed salg av risikopregede og komplekse produkter til ikke-profesjonelle investorer, må banken forsikre seg om at kunden forstår innholdet i den handelen han begir seg inn på, og ikke gi misvisende eller feilaktige opplysninger om viktige forhold av betydning for investeringsbeslutningen” (Rt. 2013 s. 388 avsnitt 125).

Høyesterett har med dette endret oppfatning fra kun å ville gripe inn mot “kvalifiserte mangler” i Lognvik-saken, til å pålegge bankene et ansvar for å forsikre seg om kunden forstår hva han begir seg inn på i Røeggen-saken.

Uvilje mot å innrømme feil?

Noen god forklaring på de påviste ulikhetene er vanskelig å gi uten å ha vært tilstede ved domskonferansene i Høyesterett. En viss veiledning kan man likevel finne i beslutningen om å overføre Røeggen-saken fra vanlig behandling i Høyesterett til behandling i storkammer. I beslutningen vises det til domstolloven § 5, fjerde ledd. Etter denne bestemmelsen skal det blant annet legges vekt på “om det oppstår spørsmål om å sette til side en rettsoppfatning Høyesterett har lagt til grunn i en annen sak”. Når resultatet i Røeggen-saken blir diametralt forskjellig fra resultatet i Lognvik-saken, er det derfor nærliggende å anta at de dommerne som deltok i Høyesteretts behandling av Røeggen-saken mente at den rettsoppfatningen Høyesterett ga uttrykk for i Lognvik-saken ikke var korrekt. Hvorfor dette eventuelt ikke ble uttrykt tydeligere i dommen vet bare de dommerne som deltok i behandlingen.

Men kanskje er det slik at høyesterettsdommere, i likhet med de fleste av oss, gjerne viker tilbake fra å innrømme feil?

Røeggen-saken angir gjeldende rett

Selv om jeg kan slutte meg til Knutsens kritikk av at Høyesterett uttrykkelig burde berørt forholdet mellom Lognvik-saken og Røeggen-saken, slutter jeg meg ikke til hans oppfatning av at avgjørelsene ikke har bidratt til å styrke forutberegneligheten på dette området. Allerede før dommen i Røeggen-saken ble avsagt hadde dommen i Lognvik-saken blitt utsatt for til dels kraftig kritikk i juridisk teori. Dommen i Lognvik-saken var også en dissensdom (4–1), mens dommen i Røeggen-saken ble avsagt enstemmig i storkammer. At den rettsoppfatningen Høyesterett gir uttrykk for i Røeggen-saken er gjeldende rett synes dermed ikke særlig tvilsomt. I stor grad synes argumentasjonen i dommen også å ha blitt akseptert som gjeldende rett av de større aktørene i bankmarkedet.

Knutsen har nok likevel rett i at flere lignende saker vil havne i rettsapparatet i årene fremover. Gjennom vedtakelsen av avtaleloven § 36 har Stortinget slått fast at det kun er avtaler som virker “urimelig” som kan kjennes ugyldig. Kriteriet forutsetter en skjønnsmessig og individuell vurdering av den enkelte avtale. Høyesteretts bidrag til rettsavklaringen vil derfor nødvendigvis måtte begrense seg til en angivelse av vurderingstema og en avveining av enkelte generelle argumenter. Innenfor disse rammene oppfatter jeg at dommen i Røeggen-saken gir god veiledning. Jeg er derfor usikker på om den absolutte forutberegneligheten som Knutsen synes å ønske er mulig å oppnå. Det ville i så fall gå på bekostning av den vurderingen av konkret rimelighet som står helt sentralt i ugyldighetsvurderingen etter avtaleloven § 36.

Spørsmålet er imidlertid, er det nå, etter disse avgjørelser, klart for borgerne hvilke regler som gjelder?

Bakgrunnen for spørsmålet er at Høyesterett selv har definert sine hovedoppgaver til å være rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling. Ifølge Høyesteretts webside ønsker Høyesterett også «en åpen domstol med innsyn for allmenheten i alle sider av virksomheten».

Høyesteretts bygning i Oslo (foto: Wikimedia Commons. CC: by-sa)

Etter en rask gjennomlesing av disse tre sprikende dommene er det ikke lett å forstå på hvilke punkter Høyesterett har bidratt til rettsenhet og rettsavklaring. De umiddelbare og til dels sprikende kommentarer også fra andre tyder på at jeg ikke er alene om å være i alle fall en smule forvirret.

Selv om det etter hvert skulle fremkomme en litt klarere konsensus rundt dommenes betydning vil dette være en avklaring basert på subtile nyanser, akademisk diskusjon og uten vesentlige bidrag fra Høyesterett selv.

Et forhold som gjør vurderingene og avklaringene enda mer kompliserte er at det i forbindelse med de to foregående dommene har fremkommet kritikk av Høyesteretts manglende drøfting av og åpenhet rundt vesentlige anførsler, og at det derfor også kan stilles spørsmål ved Høyesteretts oppfyllelse av målsettingen knyttet til «en åpen domstol med innsyn for allmenheten i alle sider av virksomheten».

Dersom det krever langvarige diskusjoner i juridiske tidsskrift, vanskelig tilgjengelig innsyn i prosesskrift og saksdokumenter og innsyn i hva som faktisk er sagt i Høyesterett (vanskelig for alle ettersom det ikke finnes tilgjengelige opptak) for å komme til en avklaring av betydningen av Høyesteretts dom, er dette en klar indikasjon på at Høyesterett selv har sviktet der det gjelder, nemlig i forhold til hovedoppgavene rettsenhet og rettsavklaring.

Dette kunne Høyesterett gjort mye bedre, og det kunne vært gjort mye bedre på en enkel måte.

I partenes anførsler i forhold til Røeggen-dommen ligger det som må oppfattes som en oppfordring til Høyesterett dersom konklusjonen ble annerledes, å forklare hvorfor og hvordan Røeggen-saken avvek fra Lognvik-saken og Fokus bank-saken. En slik konkret drøfting er det ikke spor av i Høyesteretts dom. Dersom forholdene i realiteten ikke var vesentlig forskjellige, men skyldes at flertallet av Høyesteretts dommere hadde endret oppfatning, burde også dette fremkommet.

Hele hensikten med offentlige dommer er at de skal klargjøre, ikke tilsløre.

Både for partene i Lognvik-saken og for partene i Fokus bank-saken må det være tungt at man står igjen uten gode svar på disse spørsmålene.

Like ille er det at graden av forutberegnelighet ikke synes å ha økt i nevneverdig grad. Knappe 2000 saker står angivelig til behandling i Finansklagenemnda, og det er vel fortsatt muligheter for at det fremkommer ytterligere saker.

På grunn av Høyesteretts svikt når det gjelder rettsavklaring er det ikke usannsynlig at en stor del av disse sakene etter hvert vil ende i rettsvesenet, med millionbeløp i saksomkostninger til følge. På grunn av uklarheter vil man sannsynligvis også oppleve sprikende dommer og sprikende praksis for så vidt gjelder svært like forhold, mellom de forskjellige tingretter og lagmannsretter. Dette er forhold som lett kan komme til å fortrenge andre saker og binde opp ressurser ved domstolene i årevis.

Høyesteretts raison d’être er knyttet til rettsavklaring og rettsenhet. (Jeg forutsetter at rettsutviklingen i hovedsak er Stortingets oppgave qua lovgiver.) Kanskje burde det gjennomføres systematiske evalueringer av hver enkelt høyesterettsavgjørelse blant brukerne av Høyesteretts avgjørelser for å finne ut av i hvor stor grad vår øverste domstol lykkes med sine forsetter knyttet til rettsavklaring, rettsenhet og åpenhet.

Men her finner man også forsvarstaler fra helt annet hold. Fra rettssaker mot arbeiderbevegelsens folk kan man lese ordene til Marcus Thranes forsvarer Bernhard Dunker (1855), og fra politiske aktivister som Ellisif Wessel (1914) og Arvid Hansen (1928). Fra rettsaker på slutten av 1800-tallet, rettet mot kulturradikalerne og kunstnerbohemen, kan man lese forsvarstalene til Hans Jæger (1886), og Christian Krogh (1887).

Ved innføring av parlamentarismen fra 1884 ble prinsippet om åpenhet utvidet til også å gjelde den offentlige forvaltningen; både den statlige og den kommunale, samt en mengde mer eller mindre frittstående offentlige etater. I prinsippet har vi alle innsyn i kommunale sakspapirer og gjennom den statlige elektroniske postjournal kan vi søke på all inngående og utgående korrespondanse i departementer og statlige etater. Offentlighetslovens offentlighetskrav gjør at vi alle og hver enkelt av oss, kan etterprøve de offentlige organers avgjørelser og grunnlaget for avgjørelsene. Tilgangen til sakspapirene er gratis og åpen for enhver.

22. juli-saken og Høyesteretts stadfesting av tingrettens innskrenkninger i kringkastingsadgangen og derved allmennhetens mulighet for å etterprøve domstolenes avgjørelser (f.eks. knyttet til tilregnelighet) gir grunn til å spørre om det ikke er på tide nå, på terskelen til Grunnlovens 200 års jubileum, at Grunnlovens prinsipper om allmennhetens etterprøving og innsyn får konsekvenser også for den 3. statsmakt.

Domstolene har også engasjert seg på en måte som legger en demper på allmenhetens innsyn i bevismateriale både nå (hvilket kan være legitimt nok inntil materialet er fremlagt i retten) og i fremtiden.

Video av alle rettssaker på nettet

I et åpent demokratisk samfunn bør det være like enkelt og selvfølgelig å bestille innsyn i domstolenes saksdokumenter (via elektronisk postjournal) som i andre offentlige organers dokumenter.

Mulighetene for dokumentinnsyn ved domstolene bør således styres av de samme prinsipper og sannsynligvis av den samme lov (offentlighetsloven) som for andre offentlige organ. Også offentlighetsloven gir mulighet for å nekte innsyn p.g.a. personvern og mulighet for utsatt innsyn (jfr. bevisføring i retten).

Offentlighetsloven gir derimot ikke grunnlag for å nekte innsyn på et rent skjønnsmessig grunnlag slik Høyesterett synes å legge til grunn i forbindelse med prosesslovgivningen. Hovedprinsippet i offentlighetsloven er nettopp innsynsrett.

Tilsvarende bør det være like enkelt å følge og etterprøve domstolsforhandlinger som forhandlinger og debatter i Stortinget. Det bør være en selvfølge at videoopptak fra hver enkelt rettssak legges ut på nett slik at hver enkelt borger har mulighet for å følge hver enkelt rettssak og selv gjøre seg opp en mening om riktigheten av domstolens avgjørelse.

Nå når webkameraene florerer både i busser, drosjer, butikker og på offentlige steder er omkostningene uansett bagatellmessige i forhold til hva det koster å holde rettsapparatet «kjørende» med dommere, advokater og administrasjon. Skal vi tippe installasjonskostnader tilsvarende 2–3 advokattimer per rettssal?

Styrker rettssikkerheten

De rettssikkerhetsmessige aspekter understrekes blant annet av Liland-saken der «ulovlige» opptak nettopp var en vesentlig årsak til gjenopptakelse og frifinnelse.

I mange andre «justismordsaker» (og mange tilfeller der justismord er blitt påstått) har diskusjonen nettopp vært knyttet til hva som ble sagt eller ikke sagt i retten. I de fleste av de land norske myndigheter liker å sammenligne seg med benytter man derfor stenografisk referat fra rettssalene. Opptak er sånn sett ikke noe annet enn dagens (billigere) løsning på problemet knyttet til dokumentasjon av hva som har foregått i rettssalen.

Til sist: spørsmålet om innsyn har relevans også i forhold til sivile saker.

For det store antall klagere som har fått sin sak satt på vent i Finansklagenemnda vil det åpenbart kunne være av interesse å kunne følge rettsforhandlinger og få innsyn i saksdokumenter knyttet til domstolenes behandling i Røeggen-saken eller tilsvarende saker. I de senere år har det også vært ført en rekke pensjonssaker som har hatt stor betydning for tusenvis, titusenvis eller hundretusenvis pensjonsmottakere. Ekspropriasjonssaker og erstatningssaker (tenk forsikringsoppgjør) er likeledes saker som berører et stort antall mennesker.

I et land med store avstander og der en av politikkmålsettingene er å ta hele landet i bruk, bør det også, i alle saker, store som små, være like enkelt for en advokat eller enkeltperson i Kirkenes å følge forhandlinger i Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett eller Høyesterett som en advokat, journalist eller enkeltperson bosatt i Oslo.

Det er ikke til å komme forbi at disse fysisk sett sentralt plasserte domstolene også har flest saker. Det bør da legges til rette for at advokater, journalister og enkeltpersoner i andre landsdeler, ved hjelp av dokumentinnsyn og videoopptak på internett har like god mulighet for innsyn som de advokater, journalister og enkeltpersoner som fysisk befinner seg i Oslo.

Bakgrunnen er at Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening på vegne av alle norske medier søkte om tillatelse til opptak og fotografering under hovedforhandlingene som starter 16. april. Videre søkte Domstolsadministrasjonen om tillatelse til at disse opptakene skulle bevares for ettertid i en passende arkivinstitusjon. Oslo tingrett bestemte 9. mars at enkelte deler av forhandlingene kunne kringkastes og Domstolsadministrasjonen ble gitt tillatelse til arkivering av alle opptak i Riksarkivet.

Det er vanligvis ikke tillatt å kringkaste fra norske rettssaker. Oslo tingretts kjennelse kan leses som en konsesjon til medienes argumenter om at sakens historiske og alvorlige karakter tilsier at opptakene delvis kan gjøres tilgjengelig for allmennheten i samtid, og sikres i sin helhet som dokumentasjon for ettertiden. Her er det naturlig å vise til Treholt-saken der retten selv bestemte at det skulle gjøres lydopptak for å sikre den historiske dokumentasjonen for ettertiden. Det er tankevekkende at det fortsatt pågår en rettstvist om medienes tilgang til disse lydbåndopptakene. En samlet norsk presse ønsker innsyn for å gjøre en selvstendig vurdering av avslaget i Gjenopptakelseskommisjonen. Saken har vært gjennom tre instanser. Høyesteretts ankeutvalg opphevet lagmannsrettens avgjørelse om å nekte innsyn. Fortsatt er det endelige utfallet av saken uviss, men hadde det ikke eksistert opptak hadde det ikke vært en sak.

I sin vurdering av muligheten for bevaring av video- og lydopptak fra rettssaken mot Behring Breivik viser nå lagmannsretten til Orderud-saken der en søknad om å radiokringkaste rettssaken ble avvist. Avslaget den gang gjaldt ønske om direkte overføring i radio og har etter mitt syn ikke tilsvarende betydning som Treholt-saken når det gjelder viktigheten av å bevare dokumentasjon av saken for ettertidens forskning.

Den rettslige bakgrunnen for lagmannsrettens avslag er at to av vitnene har anket Oslo tingretts beslutning om å overføre opptak til Riksarkivet. I anken har de to vitnene lagt vekt på at tingretten ikke har vurdert om lyd- og billedopptak skal betraktes som en del av straffesakens dokumenter og dermed være tilgjengelig for innsyn etter straffeprosesslovens § 28. De to vitnene mener at dette åpner for at mediene på kort sikt kan påberope seg innsyn og publisere deler av vitneavhør som de mener beskyttes av Den europeiske menneskerettskonvensjonens bestemmelse om personvern, rett til privatliv og familieliv.

Det er all grunn til å ta på alvor vitner som sier de er redd for at de ikke kan uttale seg fritt i retten av frykt for medienes gjengivelse av deres vitnemål. Men i denne saken vil det være et voldsomt medieoppbud fra hele verden. Alle vitner må forvente at de blir sitert i rettsreferater. Dette kan de uansett ikke kontrollere. Alle risikerer å bli utsatt for feilsitering eller spekulativ gjengivelse fra en reporter som ikke har samme etiske nivå vi forventer av norske journalister. Da burde det også for vitnene være betryggende å vite at seriøse forskere i ettertid kan plassere deres vitnemål i en faglig betryggende kontekst.

Skal hensynet til enkeltvitners ønsker veie tyngre enn betydningen av å ha en komplett dokumentasjon som kan vurderes med ettertidens kritiske forskerblikk? Som pressehistoriker er jeg ikke i tvil. Det vil skje opptak i lyd og bilder av rettsprosessen av hensyn til alle tilhørere og medierepresentanter som ikke får plass i rettssalen. Disse opptakene må bevares for ettertiden.

Det finnes metoder for å regulere innsyn i dette materiale. Her kan hensynet til personvern også gjøres gjeldende. I lagmannsrettens kjennelse heter det at det “er utilfredsstillende at tingretten kun har gitt en anmodning om klausulering, og uansett er det usikkert om klausulering vil innebære et totalforbud for enhver til å hente frem filmopptaket før det har gått 25 år”. Jeg velger å lese dette som at det siste ord ikke er sagt. Spørsmålet om klausulering og om hvor materialet skal oppbevares kan diskuteres. Riksarkivet er etter min oppfatning best egnet til å håndtere dette på en forsvarlig måte. Men destruksjon av historisk materiale i det som blir omtalt som en av etterkrigstidens viktigste rettssaker synes korttenkt og historieløst.

• Last ned kjennelsen fra Borgarting lagmannsrett avsagt 30. mars 2012. (pdf).

Red.anm: Videre utvikling av saken

Oppdatering 25. juni: Saken har utviklet seg videre etter at denne artikkelen ble skrevet. Etter å ha vurdert saken på nytt opprettholdt Oslo tingrett 13. april sin beslutning om å overføre opptakene av rettssaken til Riksarkivet. Vitnene anket også denne kjennelsen. Lagmannsretten avviste anken i slutten av mai. “Vi er ikke kjent med at saken er anket til Høyesterett, og ankefristen er gått ut”, opplyser avdelingsdirektør Erling Moe ved Domstolsadministrasjonen til Vox Publica. Dermed ligger det altså an til at opptakene av 22. juli-rettssaken blir arkivert hos Riksarkivet.