We are the best in the world. Don‘t forget about that.

- Clint Eastwood.

President Obama promised to begin to slow the rise of the oceans and heal the planet. MY promise…is to help you and your family.

- Mitt Romney

Jeg dristet meg til å komme med noen spådommer i forkant av Romneys tale, og var spent på hvorvidt de ville slå til i natt. Men for å være ærlig var det ikke ekte spådomskunst. Det ville vært skandale om ikke Romney snakket om a) At USA må komme sammen b) Familieverdier og c) Amerikansk eksepsjonalisme. Han leverte spesielt på det siste: Ved å finne omtrent 60 ulike måter å hylle det spesifikt amerikanske. Men kanskje det mest vellykkede var referansen til nylig avdøde Neil Armstrong:

The soles of Neil Armstrong’s boots on the moon made permanent impressions on OUR souls and in our national psyche. Ann and I watched those steps together on her parents’ sofa. Like all Americans we went to bed that night knowing we lived in the greatest country in the history of the world.

God bless Neil Armstrong.

På den måten fikk han snakket om fordums storhet ved hjelp av en sterk metafor, nemlig fotavtrykket til Armstrong. Han fikk også koblet dette til bildet av at han allerede da satt i sofaen med sin kone. Jammen kom ikke Gud inn i denne vitenskapens triumf også. Det er sterkt skrevet.

Men hvorfor er det slik at amerikanske presidentkandiater må innom disse temaene? Det er et stort spørsmål, og kan besvares fra en myriade av faglige vinkler. Jeg var også med å diskutere på Dagsnytt 18 fredag ettermiddag. En kortversjon kan være:

a) Det å snakke om et samlet USA er viktig i et land med så mye splittelse i sin historie. Den amerikanske borgerkrigen er til dags dato den krig hvor flest amerikanere ble drept. Slaveriet skapte et kulturelt sår som til enhver tid er til stede. Bare se på anklager fra både demokrater og republikanere om at den andre siden spiller “rasekortet” til tross for at USA har en svart president. På den annen side: selvfølgelig snakkes det om å hele konflikt. For ingen er heller flinkere enn amerikanerne å overkomme disse splittelsene. Det var nøkkelen i Obamas forrige kampanje, hvor for eksempel ga den historiske talen “A more perfect union” om nettopp dette spørsmålet.

b) Familieverdier er ikke uvesentlig. De aller fleste av oss lever i en familie, det er den mest grunnleggende organisasjonsmodellen i verden. Det ville vært rart om vi ikke overførte verdier og tanker om familien til politikken. Republikanerne fra Reagan, har vært mestre i å koble konservative verdier når det gjelder hus og hjem, til hvordan man skal holde styr på den store familien USA også kan fremstilles som. Den kognitive lingvisten George Lakoff har vist hvordan verdier ligger i kjernen av våre politiske valg, og hvorfor det derfor er viktig å kommunisere hvilke verdier man baserer politikken på. (I motsetning til et entydig fokus på egeninteresse, ti-punkts lister, eller klassebevissthet). Dette er det blitt høy bevissthet om både på liberal og konservativ side de siste årene.

c) Amerikansk eksepsjonalisme var det MYE av, noe de fleste kommentatorene har påpekt. Faktisk ble selve begrepet brukt to ganger tidligere i landsmøtet — av både keynote speaker Chris Christie og den cubansk-amerikanske senatoren fra Florida Marco Rubio. Dette har vært en del av amerikansk dypkultur siden puritaneren John Winthrops visjon om at den lille kolonien i New England skulle være “A city upon a hill” — et sitat fra Jesus vakre bergpreken.

Det var denne delen av Romneys budskap som virkelig kan gi ham fart inn i den siste fasen av valgkampen. Glem ikke at det var akkurat den samme amerikanske eksepsjonalismen som gjorde det mulig for Barack Obama å bli valgt. Obama koblet seg og sin families historie intimt med den amerikanske ved å si ting som:

I am the son of a black man from Kenya and a white woman from Kansas. I was raised with the help of a white grandfather who survived a Depression to serve in Patton’s Army during World War II and a white grandmother who worked on a bomber assembly line at Fort Leavenworth while he was overseas. I’ve gone to some of the best schools in America and lived in one of the world’s poorest nations. I am married to a black American who carries within her the blood of slaves and slaveowners — an inheritance we pass on to our two precious daughters. I have brothers, sisters, nieces, nephews, uncles and cousins of every race and every hue, scattered across three continents, and for as long as I live, I will never forget that in no other country on Earth is my story even possible.

Dette er fra nevnte “A more perfect union”. Og det Romney gjorde i går var å anerkjenne kraften i Obamas budskap for fire år siden. Han forstod godt at folk ville ha “hope” og “change”. Og så tar han altså utgangspunkt i dette sterkeste ved Obamas budskap, og snur det til sin fordel ved å spørre:

Hope and Change had a powerful appeal. But tonight I’d ask a simple question: If you felt that excitement when you voted for Barack Obama, shouldn’t you feel that way now that he’s President Obama? You know there’s something wrong with the kind of job he’s done as president when the best feeling you had was the day you voted for him.

Og dette tok han videre, ved å sette det inn i historisk kontekst og gjøre det til et ekko av Ronald Reagans tale på RNC i 1980, ved å stille det enkle spørsmålet: Har du det bedre i dag enn for fire år siden?

That is why every president since the Great Depression who came before the American people asking for a second term could look back at the last four years and say with satisfaction: “you are better off today than you were four years ago.”

Except Jimmy Carter. And except this president.

Reagan er for republikanerne det JFK er for demokratene. Alle vil skrive seg inn i hans tradisjon. Og selv om Obama-leiren sikkert kan påstå at amerikanere flest IKKE hadde det bedre etter åtte katastrofale år med George W. Bush bak rattet vil spørsmålet likevel treffe hardt. Dette er også en del av ideen om Amerika — at livet skal bli stadig bedre, stadig rikere. På det punktet må man formidle at man leverer, slik Reagan f.eks gjorde i sin legendariske “Morning again in America”-reklame. Obama-leiren vil hevde at Romney og Ryan står for nettopp den type økonomiske politikk som har ført landet ut i uføre, sendt jobber til lavkostland og belønnet grådighet. Men som Romney sa i går: “We Americans have always felt a special kinship with the future.” Politikk handler om øyeblikket og morgendagen. En hovedoppgave for Obama blir altså naturlig nok å skape optimisme, også for de neste fire årene.

Romney vil kjøre på de samme temaene fremover. Denne velproduserte kampanjefilmen oppsummerer det godt: Familie, karakter, gud, USA, og først og fremst bakgrunnen som forretningsmann, fordi: It’s still the economy stupid.

Det var flere andre interessante ting som skjedde på landsmøtet. Men hvis jeg skal oppsummere synes jeg hovedtalerne var dårlig kooridinert og at det var foretatt en del rare strategiske valg. Forklaring:

Den beste, etter Romney, var kona hans Ann. Hun gjorde det smarte grepet å si at hun ikke skulle snakke om politikk men om kjærlighet — og så leverte hun en lang tale om hvor tøft det var å være kvinne i en amerikansk økomomi som ikke blir bedre. Poenget med talen var å myke opp mannens image. Men det talen først og fremst gjorde var å rekke ut en hånd til de kvinnelige velgerne ved å tale deres sak — eller i alle fall deres språk. Hun begynte slik:

I want to talk to you tonight not about politics and not about party.

And while there are many important issues we’ll hear discussed in this convention and throughout this campaign, tonight I want to talk to you from my heart about our hearts.(…)

Tonight I want to talk to you about love.

Så snakket hun om alle de små og store tingene som var blitt vanskeligere for en amerikansk familie. Regningene, skolepengene, prisen på bensin: alle disse konkrete tingene som folk kan kjenne seg igjen i. Og så opphevet hun kvinnens rolle spesielt i dette:

Sometimes I think that late at night, if we were all silent for just a few moments and listened carefully, we could hear a great collective sigh from the moms and dads across America who made it through another day, and know that they’ll make it through another one tomorrow. But in that end of the day moment, they just aren’t sure how.

And if you listen carefully, you’ll hear the women sighing a little bit more than the men. It’s how it is, isn’t it?

It’s the moms who always have to work a little harder, to make everything right.

It’s the moms of this nation — single, married, widowed — who really hold this country together. We’re the mothers, we’re the wives, we’re the grandmothers, we’re the big sisters, we’re the little sisters, we’re the daughters.

You know it’s true, don’t you?

You’re the ones who always have to do a little more.

Det var en god tale — og fremføringen var også naturlig. Hun ropte og smilte. Det er spesielt å se en kvinne på 63, som kan bli førstedame, som har levd seg igjennom brystkreft og lever med MS — har fem barn og en haug med barnebarn — komme inn på scenen og begynne med å neie. Men det gjorde hun altså. Og det er heller ikke tilfeldig. Det handler om hvordan hun vil fremstå som mannens støttespiller, og er en helt annen tilnærming enn for eksempel Michele Obama har.

Det som forundret, og som flere kommentatorer i USA har påpekt, er hvordan kveldens neste taler fulgte opp. Guvernøren i New Jersey Chris Christie holdt “The Keynote Speech” — som navnet sier skal sette en slags tone for møtet. Det er en stor sjanse for en enkeltpolitiker å skinne. Det var ved å holde denne talen Obama ble kjent i 2004.

Det var store forventninger til Christie, som reklamerer med den kjente retoriske teknikker å være anti-retoriker. Det vil si en type som liker å “si det som det er”. Taktikken minner litt om navnet på bussen og flyet John McCain brukte i henholdsvis primærvalget 2000 og presidentvalget 2008: “The Straight Talk Express.” Det samme trikset blir brukt hver gang noen sier: “Det der er bare retorikk.” Men som vi vet. man kan ikke melde seg ut av retorikken og inn i sannheten. Man bruker retorikk for å formidle sin side av saken. Og retoriske knep for å få de andre til å fremstå som de snakker tull. (Uten sammenligning forøvrig ble anti-retorikk som teknikk brukt par excellence av Platon når han skrev dialogen Gorgias med Sokrates i hovedrollen.)

Men la oss se på den mest interessante delen av talen. Det kom i begynnelsen, der han koblet den sterke historien om sin italienske mor, til hans egen instilling for lederskap: Å søke respekt ved å si sannheten.

The greatest lesson Mom ever taught me, though, was this one: she told me there would be times in your life when you have to choose between being loved and being respected.

She said to always pick being respected, that love without respect was always fleeting — but that respect could grow into real, lasting love.

Now, of course, she was talking about women.

But I have learned over time that it applies just as much to leadership.   In fact, I think that advice applies to America today more than ever.

I believe we have become paralyzed by our desire to be loved. (…) Tonight, we choose respect over love.

Dette er bra. Men det er litt rart å si det når Ann Romney nettopp har holdt en hel tale som kretser rundt begrepet kjærlighet. Da tar du liksom ikke scenen med å hevde:  “Vel, kjærlighet er fint, men i kveld velger vi respekt.” Når det i tillegg er en storvokst kar med italienske aner og brutal stil, som kommer fra den samme staten som Tony Soprano, blir det lett å lage vitser. (Han har forøvrig blitt sammenlignet med Soprano tidligere)

Så selv om måten Christie koblet barnelærdom til politisk filosofi var elegant, og talen som helhet hadde mange gode grep og formuleringer, var den ikke vellykket. Problemet oppstår med talens funskjon — eller “purpose” for å si det med den store amerikansk retorikeren Kenneth Burke. Hva ville han oppnå?

Det virket som Christie tenkte mer på å skinne selv enn på å styrke Romney, og derfor endre han opp med å holde en tale få vil huske som noe annet enn et forsøk på å styrke Christies egne sjanser i 2016. Han brukte over 16 minutter før han i det hele tatt nevnte Mitt Romney — og når han kom til Romney nevnte han kun navnet hans syv ganger — i en tale som varte i 25 minutter.

Når det i tillegg er så dårlig koordinert med Ann Romneys tale rett før vitner det om dårlig samarbeid — noe som er pussig med tanke på at disse landsmøtene er stramt regisserte. De er langt unna slik vi kjenner landsmøter i norske partier der folk kommer fra alle fylker og slåss om å få sine saker på agandaen. Det handler om å fremstille kandidaten best mulig — og det gjorde ikke Chris Christie. Prøv bare å sammenligne den med talen Rudi Giuliani holdt for John McCain for fire år siden, så ser man forskjellen. Sannsynligvis svekket Christie både sine egne og Romneys sjanser.

Talen til VP-kandidat Paul Ryan hadde sterke øyeblikk. Men det er rart at en mann som skal holde sin viktigste tale — for første gang til hele nasjonen — ikke unngår pinelige faktafeil som blir skutt ned i løpet av samme kveld. Han anklaget for eksempel Obama for nedleggelsen av en fabrikk som var blitt stengt mens Bush ennå var president. Clint Eastwoods opptreden var selsom, og det er blitt behørig kommentert. Budskapet hans var på en annen planet enn republikanerne forøvrig. Men, Clint har Heartland-kredibilitet. Det trekker nok mer i positiv enn negativ retning.

Ellers viser denne tøffe ordskyen at temaene de  fleste er opptatt av på møtet er jobber, økonomien og Obama.  Og landsmøtet har vært vellykket i den forstand at journalister og kommentatorer har tatt Mitt Romneys spørsmål videre inn i helgen: “Har du det bedre enn for fire år siden?” Dette fikk både David Axelrod og David Plouffe (sentrale Obama-rådgivere) problemer med å svare på.

Så det er spenning knyttet til hvordan Demokratene skal løse dette når de starter sitt landsmøte på tirsdag. Romney tar stadig innpå Obama på meningsmålingen. Dette blir en nervepirrende høst.

Mitt Romney mottar altså nominasjonen slik de fleste presidentkandidater siden Franklin D. Roosevelt har mottatt dem: Ved å holde en lang og vel forberedt tale. (Fra Lincoln til Hoover skrev man i stedet et brev, telegram, eller holdt talen et annet sted. Siden Thomas E. Dewey i 1944 har også republikanernes presidentkandidat mottatt nominasjonen med en tale til partiet, og først og fremst nasjonen.) Roosevelt etablerte altså tradisjonen med “acceptence speech” i 1932, da han fløy til Chicago, etter at demokratene hadde opplevd seks dagers nervepirrende kamp om vervet – og han begynte med ordene:

The appearance before a National Convention of its nominee for President, to be formally notified of his selection, is unprecedented and unusual, but these are unprecedented and unusual times.

FDR kan ha hatt mange årsaker dette. En av de viktigste var sannsynligvis å samle partiet, slik alle politiske taler til meningsfeller er. Men det var et såpass kontroversielt valg at han som dyktig politiker måtte snu det til både selvskryt og et angrep på motstanderne:

Let it also be symbolic that in so doing I broke traditions. Let it be from now on the task of our Party to break foolish traditions. We will break foolish traditions and leave it to the Republican leadership, far more skilled in that art, to break promises.

Det talen utvilsomt er mest kjent for er imidlertid ikke at den ble holdt på selve konvensjonen, men at det var her Roosevelt lanserte sin “New Deal”-politikk, som kom til å prege amerikansk politikk i flere tiår, og befeste det demokratiske partiets posisjon helt frem til slutten av 60-tallet. Konvensjonstaler er viktige hendelser i verdens mektigste demokrati!

Men hva er Mitt Romneys oppgave den 30. august? Vi kan dele den i to: For det første inngår talen i en lang tradisjon. Han møter krav knyttet til talen på samme måte som presidentkandidater før ham. Partiet har, som opposisjonsparti, vært igjennom en nominasjonskamp. Den er skitten, og som vanlig hevdes det at den har vært skitnere enn noen gang. Det samme gjelder presidentvalget. (Det er vanskelig å vite hvilket valg som har vært det “skitneste”, men det vi vet sikkert er at alle valgkamper siden 1988 er blitt kalt den skitneste) Mitt Romney må, slik mange før ham, samle partiet bak seg, og forsøke å inspirere flest mulig til å jobbe hardt. Ikke bare må han samle partiet, han må også fremstå som en som kan samle nasjonen. Dette er regelen, ikke unntaket. Som Ronald Reagan i 1980:

More than — More than anything else, I want my candidacy to unify our country, to renew the American spirit and sense of purpose. I want to carry our message to every American, regardless of party affiliation, who is a member of this community of shared values.

Eller som Bill Clintons bevingede ord etter at han overraskende vant nominasjonen i 1992:

Tonight every one of you knows deep in your heart that we are too divided. It is time to heal America.

And so we must say to every American: Look beyond the stereotypes that blind us. We need each other — all of us — we need each other. We don’t have a person to waste, and yet for too long politicians have told the most of us that are doing all right that what’s really wrong with America is the rest of us- them.

Them, the minorities. Them, the liberals. Them, the poor. Them, the homeless. Them, the people with disabilities. Them, the gays.

We’ve gotten to where we’ve nearly them’ed ourselves to death. Them, and them, and them.

But this is America. There is no them. There is only us.

Det var også denne tematikken som ga Barack Obama en politisk rakettfart i 2004 – da ikke som kandidat – men taleren bak “the keynote address.” Talen som, slik navnet tilsier, skal etablere en tone – eller et underliggende tema for møtet:

Now even as we speak, there are those who are preparing to divide us — the spin masters, the negative ad peddlers who embrace the politics of “anything goes.” Well, I say to them tonight, there is not a liberal America and a conservative America — there is the United States of America. There is not a Black America and a White America and Latino America and Asian America — there’s the United States of America.

Det vil også være selvsagt at Romney sier noe om familien sin og om familieverdier – og gjerne at han knytter sin egen historie til det at han er en god presidentkandidat. Slik Barack Obama gjorde med sin mangefasetterte bakgrunn som et symbol på det mangfoldige USA, og slik Bill Clinton gjorde med enkle ord i 92:

You want to know where I get my fighting spirit? It all started with my mother. Thank you, Mother. I love you.

Eller som George W. Bush i 2000:

No matter what else I do in life, asking Laura to marry me was the best decision I ever made.

To our daughters, Barbara and Jenna, we love you, we’re proud of you, and as you head off to college this fall … … Don’t stay out too late, and e‑mail your old dad once in a while, will you?

I tillegg kommer han GARANTERT til å si noe slikt som at USA er et stort og fantastisk land med en gudbenådet befolkning – men vi er dessverre på vei i feil retning. Dette inngår i den viktige tradisjonen kalt amerikansk eksepsjonalisme som ble etablert av den puritanske kolonisten John Wintrop I 1630: “wee shall be as a Citty upon a Hill”. Det dreier seg om troen på USA som et sted spesielt utpekt av Gud som frihetens forpost og et forbilde for andre nasjoner. I denne delen av talen må han kombinere hemningsløst skryt av landet med like sterk kritikk av retningen landet er på vei. Det er også viktig å få frem at det er et viktig øyeblikk i historien. Slik for eksempel Obama gjorde for fire år siden:

We meet at one of those defining moments — a moment when our nation is at war, our economy is in turmoil, and the American promise has been threatened (…)

America, we are better than these last eight years. We are a better country than this.

Eller som George W. Bushs gjennomgangstema i talen i 2000, når han snakket til et USA med solid budsjettoverskudd, lav ledighet og stor fremtidstro, og hvor han avfeide åtte år med Clinton/Gore slik:

This administration had its moment.

They had their chance. They have not led. We will.

Og videre:

The rising generations of this country have our own appointment with greatness.

It does not rise or fall with the stock market. It cannot be bought with our wealth.

Greatness is found when American character and American courage overcome American challenges.

De sikre temaene er altså 1) å samle USA, 2) familien, og 3) amerikansk eksepsjonalisme. Men politiske taler er alltid unike, i den forstand at de må forholde seg til situasjonen her og nå: Det gjelder stort og smått, megatrender og mikrohendelser. Her er listen lengre og mer uforutsigbar – og det er her gjetningen kanskje blir ekstra morsom. Romney entrer scenen som utfordrer, og han ligger bak Obama på meningsmålingene. Dette må han snu til en styrke, slik Bush Sr. (med rette) gjorde det i 1988:

There are a lot of great stories in politics about the underdog winning — and this is going to be one of them.

Religion er et fast tema, men dette er den første valgkampen hvor et av partiene stiller uten en protestant som president eller VP-kandidat, Romney er som kjent mormoner, og Paul Ryan er katolikk. Religiøse eksperter tror Romney kommer til å snakke om “troen sin”, men unngå spesifikke referanser til at han er mormon. Og husk: John F. Kennedy er fremdeles den eneste ikke-protestantiske presidenten USA har hatt i moderne tid.

I disse dager sitter nok også strategene i Romney-kampanjen og diskuterer hvordan de skal forholde seg til den ekstremt negative saken for republikanerne med den ultrakonservative senatskandidaten Todd Akin fra Missouri som uttalte at de finnes ulike typer voldtekt – og at det ved en “ekte voldtekt” ikke er mulig for kvinnen å bli gravid. Ekstremt som dette høres ut er det et gjengs syn i deler av “pro-life”-bevegelsen i USA, noe for eksempel Rachel Maddow viste tydelig. Saken blir ekstra utfordrende siden Paul Ryan faktisk har samarbeidet med Akin om å introdusere nybegrepet forcible rape i lovverket – med den hensikt å kutte bruk av offentlige midler til abort for voldtekstofte. Disse fremstøtene er vel omtrent på samme vitenskapelige og politiske nivå som middelalderens vannprøve av hekser og fungerer bra i et politisk miljø som bekjenner seg til “Intelligent design” fremfor evolusjonsteorien – men det fungerer dårlig i mainstream-USA. Romney har allerede tatt sterk avstand fra Akin, men fremfor å referere direkte til en sak som trekker kampanjen hans ned i sølen vil han kanskje heller snakke om strengere straff for voldtekt, et sterkere politi, trygghet for familier. Han har som kjent mindre støtte hos kvinner enn menn.

Men det antatt sterkeste kortet til Romney er økonomien. USA har fremdeles har en arbeidsledighet på over 8 prosent, selv om ledigheten er på vei ned. Han kommer til å snakke om en helt annen økonomisk politikk – det som blir spennende er hvor radikale og tydelige løsninger han presenterer.

USA er fremdeles på vei ut av to kriger. Romney kan også komme til å ta opp situasjonen i Syria, og nevne både Israel og Iran – men utenrikspolitikk er ikke avgjørende, og kommer ikke til å være hovedtema. Det blir også interessant å se hvilke ord han bruker om sin motstander. For to uker siden slo han her over i et hardere taktskift ved å be Mr. President, take your campaign of division and anger and hate back to Chicago.

Oppsummert:

En god tale til RNC kan skaffe Romney en form for “politisk kapital” som kan brukes hvis han blir president. En politiker som er ærlig og konkret med sine hensikter – for eksempel når det gjelder økonomisk reform — har lettere for å gjennomføre dem senere. Men jeg mistenker at Romney kommer til å kjøre en litt for trygg strategi, i forsøk på å gjøre alle tilfreds, til at det kan bli en spennende tale. Som Peggy Noonan, den legendariske taleskriveren til Reagan skriver i Washington Post, så er dette Romneys store sjanse til å virke “president-aktig” for det amerikanske folket. Så kan man heller innvende at det burde han allerede ha greid. Mer interessant er det at hun bestiller humor fra Romney - både fordi det vil løse opp et allerede stivt image, og fordi det er en angrepsform hun mener Obama takler dårlig.

Sannsynligvis kan overraskelsene komme fra annet hold – og kanskje fra noen som posisjonerer seg foran valget om fire år. Det er allerede knyttet store forventninger til talen til guvernør Chris Christie. Og det er alt i alt ikke så sannsynlig at Rommney blir USAs president nr. 45, noe også Sveinung Arnesen har skrevet bra om her på Vox Publica.

Generelt har denne valgkampen vært mer preget av “issues” enn en politisk bevegelse – slik vi var vitne til da Barack Obama forandret amerikansk politikk for fire år siden. Begge parter driver en mer segmentert kampanje der de fokuserer på interessegrupper og vippestater fremfor Obamas mer overordnede 50-stater strategi fra 2008. Men ingenting er sikkert når det gjelder politikk og pølser. Det kan være Romney holder en genial tale, og presenterer en visjon som bærer ham frem til valgdagen – og som vi da må analysere i ettertid. Og hvis ingen av forutanelsene slår til vil jeg si som Winston Churchill:

Political skill is the ability to foretell what is going to happen tomorrow, next week, next month and next year. And to have the ability afterwards to explain why it didn’t happen