«It’s complicated»

Facebooks kjente status for et komplisert forhold er dekkende for Donald Trump og media. De er både positive og negative for hverandre. For enhver presidentspire er det å ha et kjent navn – et image i velgernes øyne – alfa og omega. Gjennom nesten 40 år i New Yorks tabloidpresse og som reality-stjerne jobbet Trump seg inn i den amerikanske folkepsyken som en gatesmart og suksessrik sjef som vet å levere varene. Som Trump sa i et intervju med Playboy i 1990: «Showet er Trump, og det er utsolgt over alt» (CNN 2018).

Da han 25 år senere stilte som presidentkandidat, ble media nyttig på enda en måte: som politisk fiende.

Media i det populistiske fiendebildet

Trump er populist. Cas Mudde (2007) definerer populisme som en ideologi der samfunnet deles inn i to grupper: det rene folket og den korrupte eliten, som media er en del av. Folk flest er i henhold til dette perspektivet hardtarbeidende og skikkelige, men de ignoreres og utnyttes av selvopptatte og moralsk forfalne eliter.

Trumps utfall mot media er altså i god populistisk ånd, og en garantert publikumshit. Han hektet seg på en lang tradisjon for populisme i amerikansk politisk kultur, som går via blant andre Sarah Palin, Huey Long, William Jennings Bryan helt tilbake til president Andrew Jackson (som for øvrig er Trumps forbilde – et bilde av ham henger nå på Det ovale kontor). Han utnyttet en allerede veldig lav tillit til media. En Gallup-måling i 2016 viste at folks tillit til media i USA var på sitt laveste på flere tiår, spesielt blant republikanere (Gallup 2016). En må tilbake til Walter Cronkite-æraen i amerikansk nyhetsdekning for å finne høy tillit til det media rapporterer. Trump-velgerne så dermed media som en del av det etablissementet de gjorde opprør mot i 2016.

Foto: Gage Skidmore cba

Forholdet mellom Trump og nyhetsmedia er sammensatt – de er både naturlige motstandere og veldig verdifulle for hverandre, mener artikkelforfatter.

Media i veien for Trump

Samtidig frustrerer media Trump og alle amerikanske presidenter, som vil ha sitt verdensbilde og sin versjon av det som skjer servert til velgerne. Kennedy, Nixon, Reagan, Clinton, Bush Jr. og Obama klaget også over negativ mediedekning.

Den stadige kjeklingen mellom president Trump og Jim Acosta er som et ekko fra konfrontasjonene mellom ABC News-journalist Sam Donaldson og president Reagan. Etter ett år mente Bill Clinton at ingen president hadde fått så mye kritisk dekning som ham, og sa i 1996 at han hadde lyst til å slå til The New York Times-kommentator William Safire (Rolling Stone 1993; The New York Times 1996). Obama hevdet Fox News hadde dedikert seg til å angripe hans administrasjon (The Washington Post 2009).

Forskning viser imidlertid at medias dekning av alle presidenter, og trolig Trump spesielt, er overveiende negativ i tonen (Patterson 2017; CNBC 2017). Media skal holde toppolitikerne ansvarlig, og rammer inn nyhetene med egne temaer og vinklinger (se f.eks. Chong og Druckman 2007). Negative saker har større nyhetsverdi enn gladsaker, dels fordi leserne foretrekker dem (Trussler og Soroka 2014). Dragning mot konflikt, ønsket om å holde publikum interessert og vridning i hva som rapporteres som følge av journalistiske prioriteringer og menneskelige feil (Entmann 2007), skaper en naturlig spenning mellom media og enhver president.

Trumps mange og veldokumenterte usannheter/løgner/villedende uttalelser er en rød klut for media hvis ideal er å rapportere fakta. Mange presidenter har løyet for folket og media (Pfiffner 1999), men Trumps kombinerte usannheter/løgner/villedende uttalelser er trolig historisk i antallet. Han slåss også med media og andre motstandere mer direkte og aggressivt i det offentlige, mens tidligere presidenter gjerne har gjort det mer i det stille, som Nixon, og subtilt. For eksempel prøvde Reagan og Bush Jr. å nå direkte ut til folket via presumptivt mer vennlig innstilt lokalmedia heller enn mer kritiske nasjonale medier (Patterson 2017).

Kort sagt bryter Trump både i innhold og stil medias normer. Derfor har ikke forholdet mellom media og en president vært så anspent siden Richard Nixons tid – Nixon kalte også pressen for folkets fiende.

«Kanskje ikke bra for Amerika, men pokker så bra for CBS»

Slik oppsummerte sjefen for den riksdekkende amerikanske TV-kanalen CBS, Les Moonves, Trumps presidentkandidatur i februar 2016 (Politico 2016). For nyhetsprodusenter som er like besatt av seertall og klikk som Trump selv, har Trump vært en gullgruve. Leser-/seertallene til The New York Times, Washington Post, CNN, Fox News, MSNBC og Politico har alle gått opp under Trump (CNBC 2018).

Årsaken er enkel: populisme har høy nyhetsverdi (Esser m.fl. 2017). Karismatiske Trump tok opp tema som engasjerer, først og fremst innvandring, med oppildnende retorikk. Han snakker i twitter-meldinger, personliggjør alle konflikter, fokuserer på det negative, dramatiserer og forenkler. Trump er gladkontroversiell – han er helt komfortabel med å være kontroversiell og polariserende. Trump passer kort sagt perfekt inn i trenden mot et svakere skille mellom nyheter og underholdning (Zelizer 2018). Med sin kjendisstatus og høye underholdningsverdi trakk han media til seg som en magnet.

Disse kvalitetene kombinerer han nå med å være verdens mektigste person og, som enhver president, den viktigste enkeltaktøren i amerikansk politikk.

For mye av det gode

Selv om Trump matcher medias produksjonslogikk, blir det samtidig for mye av det gode, også for media. Når Trump kaller media «folkets fiende», truer med å frata NBC kringkastingsrettigheter, videretvitrer en manipulert video av seg selv som slår en mann med CNN-logo som hode og journalister føler seg utrygge på folkemøtene hans, er det noe annet enn presidentenes sedvanlige kritikk av media. Trump-kritiske medier ser alt dette som angrep på pressefriheten, kjent fra autoritære regimer, ikke USA. Sist uke brukte over 350 amerikanske aviser lederartikkelen til å forsvare en fri presse og protestere mot Trumps stempling av media som fiende av folket (CJR 2018).

Amerikansk media har vel å merke sterk lovbeskyttelse gjennom første grunnlovstillegg og en stor plattform (seg selv) å forsvare seg fra. Å true og skremme med rettslige grep og søksmål er også typisk for Trump – en måte han alltid har reagert mot motstandere og fiender på (USA Today rapporterte i 2016 at Trump har vært involvert i minst 3500 søksmål de siste 30 årene). Likevel kan Trumps angrep undergrave medias legitimitet og føre til ytterligere mistillit til media.

Trumps forhold til media vil forbli en såpeopera. Mediedekningen av Trump er negativ, men ikke nødvendigvis skadelig for ham. Og kanskje ler Les Moonves hele veien til banken – men det er trist om han må se seg over skulderen på veien.

Litteratur

Business Insider (2018). ‘‘Traitor!’: CNN reporter Jim Acosta heckled by ‘CNN sucks!’ chants at Trump rally’.

Chong, D., og Druckman, J. N. (2007). ‘Framing Theory’. Annual Review of Political Science, 10: 103–126.

CJR (2018): A united front in defense of the press.

CNBC (2017). ‘Trump press coverage ‘sets new standard’ for negativity: Study’.

CNBC (2018). ‘Trump’s ‘fake news’ fight has helped media ratings and readership’.

CNN (2018). ‘This 1990 Donald Trump quote in Playboy magazine explains today perfectly’.

Entmann, R. M. (2007). ‘Framing Bias: Media in the Distribution of Power’. Journal of Communication, 57: 163–173.

Esser, F., Stepinska, A., og Hopmann, D. N. (2017). ‘Populism and the Media. Cross-National Findings and Perspectives. Populist Political Communication in Europe’, i Populism and the Media. Cross-National Findings and Perspectives. Populist Political Communication in Europe, red. T. Aalberg, F. Esser, C. Reinemann, J. Stömback og C. De Vreese. London, Routledge: 365–381.

Gallup (2016). ‘Americans’ Trust in Mass Media Sinks to New Low’.

Mudde, C. (2007). Populist Radical Right Parties in Europe. Cambridge: Cambridge University Press.

Patterson, T. (2017). ‘News Coverage of Donald Trump’s First 100 Days’.

Politico (2016). ‘Les Moonves: Trump’s run is ‘damn good for CBS’’.

Pfiffner (1999). ‘Presidential Lies’. Presidential Studies Quarterly, 29 (4): 903–917.

Rolling Stone (1993). ‘Bill Clinton: The Rolling Stone Interview’.

The New York Times (1996). ‘White House Says President Would Like to Punch Safire’.

The Washington Post (2009). ‘Obama’s Latest Miniseries’.

Trussler, M., og Soroka. S. (2014) ‘Consumer Demand for Cynical and Negative News Frames’. The International Journal of Press/Politics, 19 (3): 360–379.

USA Today (2017). ‘Exclusive: Trump’s 3,500 lawsuits unprecedented for a presidential nominee’. 

Zelizer, B. (2018). Why Journalism in the Age of Trump Shouldn’t Surprise Us’, i Trump and the Media, red. P. J. Boczkowski og Z. Papacharissi. Massachusetts: MIT Press: 9–16.

Men alle med øyne til å se, og ører til å høre, var klar over at Obama ble verbalt overkjørt i debatten. Han var, med Jan Eggums ord, “nesten ikkje tilstede”. Humorprogrammet “Saturday Night Live” (SNL), fremstilte ham som en drømmer, som stod i sin egen verden, mens Romney snakket løs. Da den halvsovende moderator (i SNL) sa til den fraværende Obama at Romney hevdet at det var han som drepte Osama bin Laden og spurte om presidenten hadde noen kommentarer, svarte presidenten: “Nei, nei, bare fortsett dere”, og drømte videre om hva han skulle kjøpe til Michelle i bryllupsgave. Det fanget ganske godt den opplevelsen de fleste i USA hadde av den første debatten. Alle de svarene og angrepene som Demokratene nå gir til Romneys angivelig usanne eller tomme utsagn i debatten er dem Obama burde ha gitt under selve utvekslingen. Som debattdeltaker er det hans moralske og retoriske plikt å imøtegå motstanderens argumentasjon så overbevisende som mulig. Det gjorde han ikke.

Er det nå slutt for Obama, mistet han det hele på gulvet? Noe kan tyde på det. Før var han flere prosent foran, nå leder Romney på meningsmålingene. Jo, det ser dårlig ut for demokratene i øyeblikket, men vanligvis betyr debattene ikke så mye for tilslutningen som mediedekningen antar. De fleste debattene flytter ikke mange stemmer. Og ikke sjeldent har den som vant debattene, tapt valget. En dårlig start betyr heller ikke at løpet er kjørt for den som kom dårlig ut fra start. I 1984 gjorde Ronald Reagan en katastrofal dårlig innsats i den første debatten mot Demokratenes Walter Mondale, men han vant de neste debattene og fikk til sist en av tidenes mest overbevisende seier i valget.

Fire år tidligere hadde sittende president Jimmy Carter forsøkt å overbevise amerikanerne om at guvernør Reagan ikke var kunnskapsrik nok til å bli president og at Reagan ville fjerne eller undergrave den amerikanske sykeforsikringen (Medicare). I debatten (det var bare én president-debatt i denne valgkampen) forsøkte han å overøse Reagan med detaljert informasjon og tekniske detaljer, slik at seerne ville oppdage at skuespilleren Reagan ikke maktet å svare – at han ganske enkelt ikke var flink nok til å være president.

Mens Carter redegjør og redegjør, antyder et svakt smil hos Reagan at han meget vel vet at slik utgreiinger av detaljert politikk og tekniske detaljer om “Social security” ikke gjør seg bra på TV. Etter Carters advarsel om at hans motstander vil sette sykesikringen i fare, vender kameraet seg endelig seg mot Reagan.

Han smiler overbærende, rister svakt på hodet og sier de nå berømte ordene: “There you go again”, hvoretter han slår fast at han naturligvis ikke er “imot å sørge for omsorg” for borgerne, han avviste bare ett forslag til fordel for et annet og bedre.

Det var ikke bare det Reagan sa, men også måten han sa det på, som påvirket oppfatningen av kandidatene og kanskje utfallet av valgkampen. Den lett overbærende og oppgitte, men fremdeles smilende og sjarmerende, holdningen hos Reagan, feide alle Carters tekniske argumenter av banen. Reagans karakter, hans ethos og “likability” og troverdighet var enklere å forholde seg til og lettere å holde ut, enn til Carters evinnelige utgreiinger og kritikk av Reagan.

Men Reagans kommentar blev vendt mot ham selv, da han som sittende president i 1984 møtte utfordreren Mondale i deres først debatt. Mens Reagan, som Obama i år, ikke hadde hatt noen særlig debatterfaring siden han fire år tidligere debatterte mot Carter, kom Mondale rett fra harde økter i primærvalgene mot Gary Hart. Likevel forventet Reagan åpenbart ikke mye motstand fra utfordreren, så da Mondale påstår at Reagan vil komme til å heve skattene, er Reagan igjen sjarmerende og ovenpå, og slår freidig tilbake med humoristisk gjenbruk av den tidligere så effektive kommentaren:

Reagan:

Vet du, jeg hadde bestemt jeg overhodet ikke skulle si dette, men jeg kan ikke la være: ”There you go, again”.

Alle ler, selv Mondale, og Reagan fortsetter:

Reagan:

Jeg har ikke planer om å skatte, eller å heve skatter. Men jeg kan forstå at du har det, hr. Mondale, for som senator stemte du 16 ganger for å heve skattene

Reagan fortsetter et lengere resonnement etter dette. Men da det endelig er Mondales tur, blir det åpenbart for alle at han er i god debattform og kan sin debatt-historie:

Mondale:

Hr. President. Du sa “There you go, again”. Ikke sant?

Reagan:

Ja

Mondale:

Kan du huske siste gang du gjorde det?

Reagan:

Mm-hmm

Mondale:

Du sa det, da president Carter sa at du ville kutte i Medicare. Og så sa du. “Å nei da. There you go, again, hr. president”. Og hva gjorde du så rett etter valget? Du gikk rett ut og skar 20 millioner dollars ut av Medicare. Så når du sier “There you go, again”, så husker folk det [latter og applaus]. Og folk husker at du underskrev den største skatteøkning i Californias historie og den største skatteøkning i USAs historie; så hva har du tenkt deg å gjøre? Du har et underskudd på 260 milliarder. Du kan ikke drømme det vekk, og du vil ikke minske forsvarsutgiftene. Det nekter du.

Reagan hadde ikke noe bra svar på dette, og han kom ikke alene dårlig fra denne utvekslingen, men meget dårlig fra hele den første debatten – som Obama i år. Det var bred enighet om at Mondale gjorde det best. I meningsmålingene gikk han frem, og sponsorer strømmet til med penger til kampanjen – som Romney i år. Dagen etter sa Reagan til nyhetsbyrået Reuters: “Jeg tror at en sittende president … automatisk vil bli stemplet som en som ikke har gjort det bra, fordi han ikke tilintetgjorde noen”. Som Obama erfarte, må presidenten være ovenpå og offensiv, hvis han skal bli vurdert som vinner. Det var presis det Obama ikke var.

Etter debatten i 1984 begynte folk å fundere over om Reagan ikke lengre maktet de kvikke replikkskiftene i en presidentdebatt og om han var blitt for gammel til å være president. Reagan, som nå var 73, svarte friskt at han når som helst kunne møte Mondale til å bryte håndbak.

Men Reagans rådgivere var med god grunn urolige for at Reagans høye alder ville blive et problematisk emne å forsvare i den neste debatten.

Kort før debatten tok medierådgiveren Roger Ailes problemet opp med presidenten. Reagan nevnte en kort replikk som han tidligere hadde brukt med hell. Ailes instruerte presidenten om at hvis spørsmålet om alder ble brakt på banen skulle han si sin replikk og ikke et ord mer om saken.

Som de fleste av presidentdebattene gjennom tidene var det ikke snakk om debatt slik vi kjenner det her hjemme. Det er meget begrenset interaksjon mellom kandidatene. I stedet stiller noen få utvalgte journalister spørsmål til en kandidat som får cirka et par minutter til å svare, hvoretter motstanderen (noen ganger) får omtrent et minutt til å respondere.

De intense verbale utvekslinger direkte mellom politikerne som vi har i Norge, er helt fraværende i amerikanske presidentdebatter. Som ventet kom en av journalistene med spørsmålet om presidenten ikke var for gammel til 4 nye år i Det hvite hus. Reagan smilte og gav sin forberedte humoristiske replikk:

Jeg må si til dere, at jeg ikke vil gjøre alder til et emne i denne kampanje. Jeg har ingen intensjoner om å skåre politiske poeng ved å utnytte min motstanders ungdommelighet og mangel på erfaring.

Reagan smilte, journalisten som spurte lo, og Walter Mondale lo. Etter dette ble det ikke sakt et ord om Reagans alder. Ifølge Roger Ailes vant Reagan president-valget med denne replikken.

Anekdoten støtter forestillingen om at politikk er ikke lengre politikk, men er blitt til underholdning – showbizz. Valgkonventene er forestillinger, valgdebattene er som quizshows, valgkampene er iscenesatte dramaer. Vinneren er den som best mestrer den velformulerte, humoristiske bemerkningen. Men er det virkelig slik at en morsom bemerkning i en fjernsynsdebatt er nok til at avgjøre valgkampanjer? Kunne Gro Harlem Brundtland eller Thorbjørn Jagland ha fått nordmenn til å stemme ja til EU med et par morsomme bemerkninger?

Jeg tror det ikke. Jeg tror at mediestrategen Roger Ailes overvurderte sin egen betydning i presidentvalget. Det er så mange forskjellig faktorer og hendelser som påvirker en valgkamp, at slike enkelthendelser neppe får så avgjørende betydning. Men det er naturligvis en bedre historie at en humoristisk bemerkning avgjorde et valg. Og det er derfor den blir fortalt.

I mediene iscenesettes valg og valgkamp som et drama – i behandlingen av valgkamp skaper mediene fortellinger med skurker, ofre og helte. Det er ingen tvil om at mediene og deres fortolkninger av enhver hendelse har en kolossal innflytelse på utfallet av en valgkamp – hva enten den er amerikansk eller norsk. I neste blogginnlegg skal jeg gi et eksempel på dette – og så får vi se hvordan det går med visepresidentkandidatene Joseph Biden (D) og Paul Ryan ®, når de møtes til debatt.