Hør opptak av kvelden på Litteraturhuset under:

I panelet:

• Øyulf Hjertenes, sjefsredaktør i Bergens Tidende.
• Kristian Bjørkelo, stipendiat i medievitenskap ved UiB
• Line Noer Borrevik, journalist, tidligere nestleder i PFU, og skriver masteravhandling om presseetikkens legitimitet
• Victoria Ibabao Edwards, blogger (Mamsi)

Debatten ble ledet av Ida Andersen, stipendiat i medievitenskap ved UiB.

NB: Tine Monsen, første blogger til å forplikte seg til Vær Varsom-plakaten, måtte melde avbud til debattarrangementet.

Rosabloggerne har titusenvis av lesere hver dag, og dominerer de norske blogglistene. Men disse bloggernes synlighet har en pris, og prisen er daglig hets, hat og trusler. I dag har de to mest leste bloggerne, begge unge kvinner, stengt kommentarfeltene i bloggene sine.

Forsiden på Sophie Elise Isachsens blogg (skjermbilde).

Gjennom å ha en attraktiv livsstil gir rosabloggerne sine lesere muligheter til både å drømme seg bort og å etterligne livsstilen via lenker til nettbutikker hvor leserne kan kjøpe produkter. I løpet av få år har disse bloggerne vært med på å forandre lesevanene til unge kvinner – og hvordan produkter markedsføres. I dag er det helt vanlig at store deler av markedsføringsbudsjettet i produktkampanjer går til produktplassering og reklamebannere hos rosabloggerne.

Men mens fasaden har vært rosa og blankpolert, og tilværelsen som rosablogger har framstått som perfekt, har hatet mot dem sydet i kommentarfeltene. Anna Rasmussen, som fram til januar 2016 skrev bloggen «Mamma til Michelle» (tidligere lokalisert på http://mammatilmichelle.blogg.no), valgte tidlig å stenge kommentarfeltene sine. Til TV 2 fortalte hun i fjor om hvorfor:

Jeg er ikke flink til å ta imot kritikk. Jeg stengte kommentarfeltet på bloggen bare noen måneder etter at jeg opprettet den for ca. tre år siden. Men jeg er på Facebook, og har 200.000 følgere på Instagram. Så jeg får høre min del uansett …

Da Rasmussen startet ny blogg under eget navn i januar 2016, valgte hun også å la være å ha åpne kommentarfelt.

En annen av toppbloggerne som har valgt bort åpne kommentarfelt er Sophie Elise Isachsen. Sommeren 2015 stengte hun kommentarfeltene sine fordi hun ikke lenger orket skittkastingen. I blogginnlegget «Det tok meg 4 år og 477749 kommentarer» skriver Sophie Elise:

Jeg har alltid sagt at stygge kommentarer ikke bryr meg, og det var fordi jeg oppriktig trodde det. De stygge kommentarene hadde jo vært en del av min hverdag i fire år, jeg var så vandt til det at jeg kjente ikke til en dag uten å få høre om alt som var feil på meg, både utseendemessig og personlighetsmessig. …

I løpet av vinteren 2015/2016 har Sophie Elise kun latt kommentarfeltene være åpne på utvalgte blogginnlegg.

Fra temperatur til hets

Da xkcd, en tegneserie som blir publisert på Internett, postet «Duty Calls» for noen år siden, var det mange av oss som kjente oss igjen. Det er nemlig nesten ingenting som kan være så irriterende som folk som tar feil på Internett. Og om noen tar feil om en sak vi virkelig brenner for, kan vi legge ned mye tid for å overbevise meningsmotstanderen om at han eller hun er på villspor.

Men det er forskjell på å debattere sak, og å være slem og vemmelig. For noen handler det ikke om at meningsmotstanderen tar feil. De har en så sterk antipati mot noen at de må fortelle dem om det. Hetsen mot rosabloggerne er av typen “hore”, “stygga” og “feita”. Trusler og ønsker om voldtekt hagler. Hatet er kjønnet. Hatet er objektifisert.

Mener du ikke som meg, så skal du voldtas

Jeg mener det er nyttig å se på begrepet e‑galle når jeg skal forsøke å forklare hatet, hetsen og truslene som for eksempel bloggeren Sophie Elise blir utsatt for.

Begrepet kommer fra Emma A. Jane. Hun kaller nemlig fenomenet med kjønnet og seksualisert vemmelighet «e‑bile». «Bile», eller galle på norsk, er en brun, gul eller grønnlig slimete tyktflytende væske som blir produsert i leveren. Det er derfor ikke underlig at vemmelighetene på Internett gir Jane assosiasjoner til denne kroppsvæsken.

Jane definerer e‑galle som “any text or speech act which relies on technology for communication and/or publication, and is perceived by a sender, receiver, or outside observer as involving hostility”. Denne definisjonen er såpass bred at Jane sjøl problematiserer at den kan kategorisere ytringer som ikke er ondsinnet ment som problematiske, men påpeker samtidig at i forskning i akademia blir ofte definisjonene av ondsinnede ytringer så smale at de ikke er funksjonelle for å beskrive hva som skjer på nett.

E‑galle kommer med andre ord i et spekter fra det helt ufarlige til det farlige; den som definerer er mottakeren. Men mye av det som kommer er helt klart over streken. Jane framhever at e‑galle ofte er «strikingly similar in terms of their reliance on profanity, ad hominem invective, and hyperbolic imagery of graphic–often sexualized–violence». Stikkordene er altså at e‑galle baserer seg på bannskap, ad hominem-fornærmelser (ta mannen istedenfor ballen), og overdreven bildeframstilling av vold, da gjerne seksualisert vold.

E‑galle som rammer kvinner handler som regel om hvor dumme de er, og at de er hysteriske og stygge. Dette er personlige fornærmelser, ikke påstander som handler om sak. De personlige fornærmelsene kombineres så med trusler og/eller fantasier om seksualisert vold som korrektiver. Jane påpeker at aggresjonen mot kvinner som oftest blir framsatt som ondsinnet ønsketenkning og ikke direkte trusler. Når denne ondsinnede ønsketenkningen rettes mot kvinner, handler det svært ofte om voldtekt.

Eksempler på ondsinnet ønsketenkning rettet mot rosabloggere finner vi etter at bloggeren Sophie Elise i høst skrev om flyktningkrisen rundt Middelhavet:

Jeg skal besøke mitt lokale mottak, mest sannsynlig når jeg er hjemme i Harstad for å hjelpe til i intregreringsprosessen til flyktninger. Jeg vil gjerne lære bort norske normer og regler til de som kommer, jeg vil lære dem norsk, jeg vil stille som leksehjelp til de unge og jeg vil spørre hvordan de har det. Jeg vil stille opp som eventuell barnevakt og jeg vil leke i snøen. Jeg skal ta med meg leker, masse leker. De trenger noe å gjøre. En gammel playstation, gamle bøker… Hva som helst.

Dette ble av flere oppfattet som så provoserende at hetsen og trusler og ønsker om seksualisert vold haglet mot Sophie Elise. I et innlegg med tittelen «Din horete feige landssviker» gjengir Sophie Elise skjermdumper av noe av e‑gallen hun har blitt offer for etter at hun publiserte innlegget, for sjøl om hun har stengt egne kommentarfelt, finnes det alltids åpne kommentarfelt annetsteds.

I et kommentarfelt på Facebook har en mann skrevet: «Stakkars uvitende menneskekryp du burde bli voldtatt av en muslim og banka vett inni hodet ditt». En annen mann skriver i en kommentar på Facebook «… Kast hun til ulvene, la hun bli gruppe voldtatt og kutt hodet av hun, la oss se hva hun sier da, hun VET tydeligvis ikke hva som skjer i verden eller hvor fort Europa forandrer seg nå… [smilefjes som ler]».

Begge mennene ønsker Sophie Elise voldtatt – fordi hun ikke mener som dem.

Vi må snakke om hva e‑galle er – og hvorfor det er skadelig

Ofrene for e‑galle blir fort sittende i en Catch-22-situasjon. Om de reagerer, får haterne den reaksjonen de er ute etter, men om de ikke reagerer, vil haterne bare fortsette. Men lar offeret være å fortelle om e‑gallen hun blir utsatt for, vil det heller ikke skje noe. Det som er sikkert er at ofrene for e‑galle alene ikke kan sette en stopper for krenkelsene de blir utsatt for.

Jane mener at å true med voldtekt har blitt så normalisert at det har blitt modus operandi for dem som ønsker å kritisere kvinnelige debattanter. Hun hevder også at ikke bare er e‑galle ødeleggende for dem som blir utsatt for det, men at den også har potensial til å volde større skade. Det er fordi e‑galle «has the potential to reduce the inclusivity and civility of both on- and off-line cultures». Slik blir e‑galle et demokratisk problem.

Det er bra at rosabloggerne bryter tausheten. Det er bra at de forteller om hva de blir utsatt for. Anne Birgitta Nilsen beskriver i boka Hatprat (2014) at å ansvarliggjøre, bryte tausheten og fremme kunnskap kan virke forebyggende på hatprat og mobbing. Men hun skriver også at å gå inn i debatt med dem som fremsetter hets og trusler kan være psykisk belastende. Rosabloggerne trenger derfor hjelp fra storsamfunnet. Enkeltindividet kan ikke demme opp for e‑galle alene.

Stengte kommentarfelt er et varsku

Bruken av e‑galle har blitt så utbredt at det har fått følger. Kvinner vegrer seg for å delta i offentligheten, og de kvinnene som deltar vet at konsekvensen er e‑galle.

Av og til begås det klare lovbrudd. Dem kan rettsvesenet reagere mot, men skittstormen på Internett er så sterk at selv ikke om politiet hadde sittet pålogget 24 timer i døgnet, kunne de ha maktet å røkte debatten. Når rosabloggere ser seg nødt til å stenge egne kommentarfelt, kan vi ikke bare trekke på skuldrene, men vi må ta det som et varsku om at vi må ta hets og trusler på alvor. Ofrer vi rosabloggernes trygghet, ofrer vi vår egen.

Litteratur:

Jane, E. A. (2012). ““Your a Ugly, Whorish, Slut”. Understanding E‑bile,” Feminist Media Studies, 14(4), 531–546.
Nilsen, A. B. (2014). Hatprat. Oslo: Cappelen Damm.

I 2013 feirar blogging i Norge ti år, og i den anledning har Kristian A. Bjørkelo forfatta boka «Gi meg en scene» som vart lansert 4. april. Boka fortel om norsk blogghistorie; ti år med traumer, terror og dagens outfit. Då bloggen gjorde sitt inntog skulle alle kunne bli sin eigen redaktør og forfattar. Bloggen skulle revolusjonere ytringsfridommen og lage ein ny arena for den offentlege samtalen. På lanseringsfesten for bloggboka oppsummerte bloggar og psykolog Kristine Tofte det fint: «Folk flest er ikkje kjempesmarte og politiske, så blogging blir jo heller ikkje det».

Ein typisk rosablogg er ifølgje Bjørkelo skriven av ei tenåringsjente som fortel om mote, nistepakka og kvardagsliv. «Hjarte, hjarte, hjarte», skriv rosabloggarane. «Skriv det du kan, og det du kan best er ditt eige liv» er mantraet. Magni O. Fuglerud poengterer i boka at der motebloggaren fokuserer på mote, handlar rosabloggen om bloggaren.

Skjermbilde fra Therese Charlotte Margrethe Nielsens blogg.

Og ein kan le av dei overflatiske innlegga, riste på hovudet til det nesten fell av, i oppgittheit over kor dumt det er. Men vi skal passe oss for å ignorere rosabloggane. For det er så mange som gjer nettopp det motsette, som les og studerer dei «suksessfulle» bloggarane sine innlegg dag og natt. Per 1. september 2012 hadde ein av toppane, tromsøjenta Therese Charlotte Margrethe Nielsen som driv bloggen tcmn.blogg.no, gjennomsnittleg 64522 besøkande kvar dag. Til samanlikning hadde Bergens Tidende i 2011 opplagstal på 79467 (Fuglerud i Bjørkelo 2013).

På rosabloggscena får vi stort sett presentert det same, igjen og igjen. Anten dei et lite og usunt, eller lir av ortoreksi og har eit overdrive fokus på å ete ekstremt sunt; samtlege toppbloggarar er like radmagre. Skrollar vi oss vidare på blogglista får vi ei innføring i korleis silikonimplantata kom på plass, nærbilde av arra i etterkant og seinare hundrevis av bilde av kløft, nye bh-ar, truser og naken hud. Når dei blir konfrontert i media med sine manglande evner som førebilete, er svaret stort sett det same: «Eg kan ikkje leve mitt liv basert på at 14 år gamle jenter les om det. Dei som ikkje toler å sjå på kor naturleg tynn eg er eller kor mykje silikon eg har sprøyta inn må slutte å lese bloggen». Men to psykiske lidingar lev i beste velgåande på bloggar og hos lesarane deira. Sjølvskading og eteforstyrringar. Dei trivst godt i flokk, og eksponering fungerer vedlikehaldande. Det påpeika Kristine Tofte på boklanseringa på Litteraturhuset. Gjennom rosabloggane blir jenter pepra med eit kroppsideal som er langt frå sunt, og eit ekstremt fokus på ytre skjønnheit og perfeksjon. Unge jenter tar nok ikkje rosabloggarane og det dei står for utan ei klype salt, men med dagens eksponering gjennom bloggar i kombinasjon med andre medium kan ein umuleg stå att upåverka.

Bloggarane og ideala dei representerer er eit resultat av kulturen vi lever i. Nettopp difor må vi stoppe opp, sjå oss rundt og stille spørsmål ved om dette er ei ønskjeleg utvikling. Løysinga er høgst uklar, og det gjer debatten desto viktigare. Fokuset på kropp og utsjånad i dagens samfunn og i bloggverda har nådd så ekstreme høgder at vi må ta stilling til spørsmålet: Kvar er vi på veg?

Skjermbilde fra bloggen Sisteplass.

Det nyaste skotet på blogghimmelen, sisteplass.blogg.no, er likevel eit friskt pust. Trass tittelen gjekk Sarah Surland (19) til topps på blogg.no i helga med 110 000 treff lørdag 6. april. Med sine litt mindre glamorøse bilde og skildringar av ein kvardag med både hår under armane og tørre leggar. Unge bloggarar som gjer opprør kan vere den viktige motvekta som viser kor latterleg og lite realistisk det rosa livet faktisk er. Kanskje er det nettopp gjennom desse at tenåringsjentene kan få eit nytt perspektiv. Den rosa revolusjonen er kommen, og fleire stemmer må opp og fram for å tale den imot.