Assanges rettshøring på pause til mai

Julian Assange utleveringssak er satt på pause, og den fulle høringen vil gjenopptas i mai. Advokatene til australieneren argumenterer nå for at anklagene er politiske, for da vil en eventuell utlevering til USA være et brudd på en rekke internasjonale lover og traktater. Assange, som sitter bak glass på tiltalebenken, har under flere rettsmøter uttalt at han ikke kan høre hva advokatene hans sier, ei heller ha fortrolige samtaler med dem. Dommeren vil derimot ikke la ham sitte ved siden av forsvarerne.

LES MER HOS JOURNALISTEN (02/03/2020)

Skroter mediestøtten

Regjeringens forslag om å opprette et eget mediestøtteråd med ansvar for støtteordningene på mediefeltet, har møtt mye motstand. Nå varsler kulturminister Abid Raja at forslaget ikke ikke blir noe av. Årsaken er negative tilbakemeldinger fra både mediebransje, forskere og Medietilsynet. De andre forslagene om endringer i mediestøtten blir opprettholdt.

LES MER HOS KAMPANJE (02/03/2020)

Norske medier lurt av russiske trollkontoer

Ifølge undersøkelser gjort av NRKbeta har store norske mediehus som Aftenposten, NRK og VG vist til Twitter-innhold fra den russiske trollfabrikken Internet Research Agency i artikler, uten å vite at innholdet var falsk. Dette gjelder i saker som blant annet omhandler amerikansk og fransk politikk, og en del kjendisstoff. I et av tilfellene hos Dagbladet var det desken, og ikke journalisten, som la til Twitter-meldingen som i etterkant viste seg å være fra trollfabrikken. Ifølge Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund viser dette at mediene må være enda mer kildekritiske enn tidligere.

LES MER HOS NRKBETA (03/03/2020)

Er New York Times en trussel mot andre mediehus?

Er New York Times blitt så store at det ikke er plass til andre større mediehus? Det spørsmålet stiller tidligere leder for BuzzFeed News, Ben Smith, som har fått sin egen mediespalte i nettopp New York Times. Han viser til at avisa nå har flere digitale abonnenter enn Wall Street Journal, Washington Post og USAs største aviskjede Gannett har til sammen. I likhet med Facebook og Google vokser New York Times stadig, samtidig som mange andre mediehus har store problemer, og faren er at de eneste som overlever utenom er nisjemedier.

LES MER HOS JOURNALISTEN (03/03/2020)

Fire millioner kroner til medieforskning

Medietilsynet deler årlig ut rundt fire millioner kroner til prosjekter innen medieforskning. I år ble summen fordelt på 12 forskningsprosjekter og seks masteroppgaver. Blant årets forskningstema finner vi dataspill og maskulinitet, personaliserte nyheter og sårbare bilder på sosiale medier. Det er rådet for anvendt medieforskning (RAM) som vurderer søknadene. Medietilsynet mottok totalt 42 søknader.

LES MER HOS MEDIETILSYNET (06/03/2020)

Assange dømt til fengsel

WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange er dømt til 50 ukers fengsel for brudd på kausjonsvilkårene. I forrige måned ble han hentet ut av den ecuadorianske ambassaden i London av britisk politi. Senere ble det bekreftet at han er siktet i USA og at amerikanske myndigheter vil ha ham utlevert. Wikileaks-redaktør Kristinn Hrafnsson er svært opprørt over dommen og har mistet tiltro til det engelske rettssystemet. Ifølge Hrafnsson begynner kampen mot utlevering av Assange til USA nå.

LES MER HOS NRK
LES MER HOS THE GUARDIAN (02/05/2019)

Flere føler seg forfulgt og overvåket av nettannonser

Over halvparten av nordmenn mener de blir forfulgt eller overvåket av reklame på nett. Det viser en undersøkelse fra YouGov på oppdrag fra Annonsørforeningen (Anfo) og IT-selskapet Kobler. Seks av ti synes nettreklame er plagsomt, og rundt halvparten tror ikke personvernet ivaretas av annonsørene. Ifølge fagdirektør i Anfo, Håvard Bakken, er tilliten til nettannonser tynnslitt.

LES MER HOS KAMPANJE (02/05/2019)

NRK vil plassere distriktssendingene i beste sendetid

NRK planlegger å legge distriktssendingene rett etter Dagsrevyen. Ifølge distriktsdirektør Marius Lillelien er innhold fra distriktene attraktivt for NRK1-seerne, og ved å plassere distriktssendingene i beste sendetid vil NRK nå langt flere seere. Det foreslås også å utvide sendingene fra ti til femten minutter.

LES MER HOS NRK (02/05/2019)

Facebook lanserer store endringer

Med slagordet «Fremtiden er privat» la Facebook-sjef Mark Zuckerberg nylig frem kommende endringer under Facebooks årlige utviklingskonferanse. Blant annet skal meldinger i Messenger automatisk krypteres, Facebook-logoen skal endres og blåfargen forsvinner, det blir mulig å legge ut tekstmeldinger på Instagram, og Instagram får en funksjon som skal skjule antall likes. Fra å ha fungert som et slags bytorg ønsker Facebook nå å være et oppholdsrom for brukerne, der man kan kommunisere privat.

LES MER HOS NRK (02/05/2019)

Mindre tillit til mediene

En undersøkelse fra Respons Analyse viser at kun 13 prosent av nordmenn hadde stor tiltro til mediene i april. To måneder tidligere var tilsvarende tall 26 prosent. Undersøkelsen er tilknyttet konferansen Nordiske mediedager. Tallet fra april er det laveste siden undersøkelsen startet i 2005. Ifølge fagansvarlig for undersøkelsen, Erik Knudsen ved Universitetet i Bergen, er det grunn til å tro at VGs omstridte Giske-sak har hatt innvirkning på tilliten.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (02/05/2019)

Russland kan sperre Internett ute

Det russiske parlamentet har godkjent et lovforslag som åpner for at Russland kan isolere den russiske delen av Internett fra resten av verden. Med loven i hånd kan russiske myndigheter stoppe trafikk til utenlandske servere ut fra «sikkerhetshensyn». Samtidig økes overvåkingen på Internett. Bakgrunnen skal blant annet være at amerikanske myndigheter greide å sperre Internett-tilgangen for russiske trollfabrikker i forbindelse med mellomvalget i USA. Det er forventet at Putin godkjenner lovforslaget om ikke lenge, slik at loven trer i kraft.

LES MER HOS GUARDIAN
LES MER HOS TIME (30/04/2019)

Spotify med 100 millioner betalende brukere

Antall betalende brukere på Spotify har i første kvartal 2019 økt med 32 prosent, sammenlignet med samme kvartal i 2018. Dermed har musikkstrømmetjenesten nå 100 millioner betalende brukere – skyhøyt over konkurrentene. I februar ble Spotify lansert i India, som er et gigantisk marked. Samtidig har selskapet kjøpt opp tre podkast-selskaper. Men Spotify går igjen med underskudd, etter å ha vist til overskudd for første gang i fjerde kvartal 2018.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV
LES MER HOS GUARDIAN (30/04/2019)

Dagsavisene er taperne

Stig Finslo i Amedia mener dagsavisene er de store taperne i mediemeldingen. De får ingen nye støtteordninger og rammes hardt av reduserte postdager. Finslo viser til at ledende dagsaviser – som omfatter de fleste lokale dagsavisene – har mistet en langt større andel av annonseinntektene enn fådagersavisene, og nå i tillegg risikerer å miste abonnenter og inntekter på grunn av dårligere distribusjon. I Mediemangfoldsutvalgets utredning ble det foreslått flere støtteordninger som omfattet alle aviser.

LES MER HOS JOURNALISTEN (26/04/2019)

Facebook, Snapchat og Twitter øker inntektene

Både Facebook, Snapchat og Twitter kan vise til stor vekst i omsetningen i første kvartal 2019. Facebooks inntekter økte med 26 prosent, mens Snapchat gjør et byks med 39 prosent vekst. Også Twitter gjør det bedre, og viser til en vekst på 18 prosent. Facebook fikk også et solid overskudd, men har måttet sette av tre milliarder dollar til utgifter i forbindelse med pågående etterforskning av selskapet i USA. Snapchat går fortsatt med tap, selv om underskuddet minker, mens Twitter har gått med overskudd siden fjerde kvartal 2017.

LES MER OM FACEBOOK HER
LES MER OM SNAPCHAT HER
LES MER OM TWITTER HER (25/04/2019)

Spotify klager Apple inn til EU

Strømmetjenesten Spotify har klaget Apple inn til Europakommisjonen for det de mener er brudd på konkurransereglene. Spotify mener Apple favoriserer sin egen tjeneste i App Store, og reagerer på at tjenester må betale 30 prosent i avgift til Apple på alle kjøp via butikken. Ifølge Spotify-grunnlegger Daniel Ek fører avgiften til at Spotify tvinges til å ha høyere pris enn Apple for sitt premiumabonnement.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (13/03/2019)

Amedia med økte annonseinntekter i 2018

Amedias 2018-resultat er klart, og aviskonsernet fikk et overskudd før skatt på 396 millioner. De digitale annonseinntektene økte med hele 40 prosent, og mer enn dekket inn nedgangen i papirannonser. Nettavisen er en viktig faktor her, siden 2018 er det første året hvor 100 % av avisens inntekter regnes med hos Amedia. Konsernet hadde også en økning på 30 % i antallet heldigitale abonnenter.

LES MER HOS KAMPANJE
LES MER HOS MEDIER24 (12/03/2019)

Murdoch vil ha Google delt opp

Murdoch-familiens australske medieselskap, News Corp, ber det australske konkurransetilsynet om å pålegge Google å dele opp selskapet, slik at søkemotor og annonseplattform blir to adskilte virksomheter. Begrunnelsen er Googles store dominans i annonsemarkedet. Murdoch er kjent for å ha stor politisk innflytelse både i Australia, Storbritannia og USA.

LES MER HOS GUARDIAN (12/03/2019)

Nord universitet dropper omdiskutert mastergrad

Arbeidet med å få på plass en mastergrad i journalistikk og kommunikasjon ved Nord universitet er lagt på is. Journalist Anki Gerhardsen er blant dem som har uttalt seg kritisk mot å blande journalistikk og kommunikasjon i samme mastergrad. Flere har vært bekymret for at skillet mellom journalistikk og reklame ville viskes ut.

LES MER HOS JOURNALISTEN (12/03/2019)

Viaplay med 1,3 millioner abonnenter

MTGs nye søsterselskap, Nordic Entertainment Group (Nent), har publisert tall for Viaplay som viser at strømmetjenesten er oppe i 1 258 000 nordiske abonnenter. Til sammenligning gikk TV 2 nylig ut med at Sumo har 400 000 abonnenter. Nent Group består av Modern Times Groups virksomheter innen film, TV og radio, og skal på børs som eget selskap 28. mars. 

LES MER HOS KAMPANJE
SE NENTS EGEN PRESENTASJON HER (11/03/2019)

VGs strategi rundt ungdomsappen Peil

Etter synkende lesertall blant unge, prøver VG å nå yngre brukergrupper med nyhetsappen Peil. Her kan du lese om hvordan den nye appen ble planlagt, og hvilke forberedelser som ble gjort for å nå riktig aldersgruppe. 

LES MER HOS DIGIDAY (11/03/2019)

2200 mediejobber allerede kuttet i USA i 2019

Ifølge Business Insider er mer enn to tusen mediejobber i USA fjernet så langt i 2019. Kuttene foregår både i tradisjonelle medier og i digitale satsinger. Avisutgiverne McClatchy Company og Gannett skal fjerne henholdsvis 450 og 400 stillinger. Telekomselskapet Verizon kutter 800 stillinger i datterselskapene Huffington Post, Yahoo og AOL, og skal i tillegg kvitte seg med 10 400 ansatte i løpet av 2019. Vice Media fjerner 250 stillinger, mens BuzzFeed kutter 200.

SE OVERSIKTEN I BUSINESS INSIDER (11/03/2019)

Tyske journalister kastet ut av Tyrkia

Tre tyske journalister har fått avslag på søknaden om fornyelse av sine tyrkiske pressekort, og har derfor måtte forlate Tyrkia ufrivillig. Journalistene har ikke fått begrunnelse for avslaget. Tyrkiske myndighetene har lenge fått kritikk for behandlingen av både tyrkiske journalister og medier.

LES MER HOS NRK (11/03/2019)

Russisk politi får avgjøre hva som er falske nyheter

En ny lov lar russisk politi bestemme hva som kan kalles falske nyheter, og gir Medietilsynet makt til å bøtelegge medier dersom de ikke fjerner innhold politiet mener er falske nyheter. Loven skal gjennom en tredje og siste behandling denne uken. Reporters Without Borders sier loven fører til økt sensur.

LES MER HOS HEGNAR (08/03/2019)

Aviser åpner for debatt i lukkede Facebook-grupper

Dagens Næringsliv har startet debattgruppe for kvinner på Facebook. Årsaken er at mange kvinner har opplevd sjikane og hets når de har kommentert i avisens eget kommentarfelt. Flere mediehus i andre land har gjort lignende grep, deriblant den danske finansavisen Børsen. Ola Stenberg, digitalredaktør i VG, ber norske medier tenke seg om før de overlater kontrollen til Facebook. 

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (08/03/2019)

Medietilsynet ønsker tall fra DAB-kanalene

I forbindelse med vurderingen av hvorvidt lokalradioenes FM-konsesjoner skal forlenges etter 2021, ønsker Medietilsynet at også DAB-kanalene melder inn sine tall. Regnskapsopplysninger fra lokalradioer på DAB-nettet vil gi mer kunnskap om bransjen og gi tilsynet bedre grunnlag for sine vurderinger. Fristen for lokalradioenes rapportering av fjorårets resultater er 1. april. 

LES MER HOS MEDIER24 (08/03/2019)

Mark Zuckerberg presenterer Facebook-endringer

I et forsøk på å bøte på de gjentatte personvernskandalene, fokuserer Zuckerberg på kryptert kommunikasjon og personvern når han denne uken presenterte sin nye visjon for selskapet. Toppsjefen planlegger blant annet å slå sammen Messenger, WhatsApp og Instagram, slik at brukerne kan kommunisere med hverandre på tvers av plattformene. WhatsApp er kryptert fra før av.

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS NY TIMES (07/03/2019)

Lovdata vant saken mot Rettspraksis.no

Lovdata gikk til sak mot nettstedet Rettspraksis.no fordi det publiserte høyesterettsdommer som Lovdata mente var ulovlig hentet fra deres nettsider. Rettspraksis.no er opprettet av journalister som mener domsavsigelser er offentlig informasjon som skal være fritt tilgjengelig for alle, og har fått støtte fra Norsk Journalistlag og Redaktørforeningen. Lovdata er på sin side opprettet for å samle inn og tilby slik informasjon, men mot betaling. Ankedommen i Lovdatas favør betyr at Rettspraksis.no må slette fem år med rettsavgjørelser. 

LES MER HOS MEDIER24
LES MER HOS RETT24 (18/12/2018)

Russlands innblanding i presidentvalget større enn antatt

Ifølge to nye rapporter kommer det frem at russerne påvirket valget i USA i 2016 gjennom enda flere medier enn man så langt har visst om. At Facebook og Twitter ble benyttet til å påvirke velgerne er kjent; men også Instagram, Youtube, Paypal, Google+, Pinterest og en rekke dataspill – inkludert Pokemon Go – ble brukt til å hjelpe Donald Trump. I mobilspillet Pokemon Go ble spillerne forsøkt overtalt til å bruke splittende brukernavn. Det er analysebyrået New Knowledge og forskere ved universitetet i Oxford som står bak rapportene.

LES MER HOS NRK (18/12/2018)

Stadig flere nordmenn har minst tre strømmeabonnement

Nordmenn er i verdenstoppen når det kommer til bruk av strømmetjenester, og norske husholdninger har i snitt 1,6 abonnement. Det viser nye tall fra Mediavision. Gruppen som er i størst vekst er de som har minst tre abonnement. I Norden abonnerer 48 prosent av husholdningene – 5,3 millioner husholdninger – på minst én strømmetjeneste. Det er opp 850 000 fra i fjor. 

LES MER HOS KAMPANJE (17/12/2018)

Nordmenn kjøper bøker i bokhandelen

Nordmenn kjøper heller bøker i bokhandelen enn på nett, viser en rapport som Rambøll har utarbeidet for Kulturrådet. Dette står i klar motsetning til i Sverige, hvor halvparten av de trykte bøkene handles på nett. Mye av årsaken kan ligge i den norske avtalen om fastpris på bøker. Svenskene la bort fastprisen på 1970-tallet, noe som førte til at mange fysiske bokhandler forsvant, og at nettbokhandler kan tilby billige bøker på nett. 

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (17/12/2018)

Disney har kjøpt aksjer i norske Kahoot

Disney har kommet inn på eiersiden av det norske quizspillet Kahoot. Underholdningskonsernet eier nå fire prosent av aksjene. Microsoft og flere norske investorer er blant de andre eierne. Kahoot er verdsatt til over 2,5 milliarder kroner. 

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (17/12/2018)

Telenor stenger 3G-nettet

Telenor starter stengingen av 3G-nettet i januar 2019. Kapasiteten som frigis skal brukes til 4G og 5G. 3G blir først skrudd av i distriktene, slik at de folkerikeste områdene mister signalene sist. 96 prosent av mobildata hos Telenor går i dag over 4G-nettet.

LES MER HOS JOURNALISTEN (14/12/2018)

Slutt for journalistutdanningen i Bodø

Nord universitetet i Bodø har bestemt at bachelorutdanningen i journalistikk legges ned. Utdanningen har eksistert i vel 30 år, men de siste årene har søkertallene vært dalende. Journalistikkstudiet har vært viktig for rekrutteringen til nordnorske aviser. 

LES MER HOS JOURNALISTEN (14/12/2018)

VG tatt opp i internasjonalt grave­nettverk

Norges største nettavis VG er nå medlem av journalistnettverket European Investigative Collaboration (EIC). VGs journalistikk i forbindelse med den såkalte «Football Leaks» fungerte som en slags svenneprøve. Det har vært et mål for VG å bli tatt opp i det eksklusive nettverket, og ifølge sjefredaktør Gard Steiro vil medlemskapet løfte journalistikken og kompetansen i mediehuset. Tyske Der Spiegel og danske Politiken er blant medlemmene. 

LES MER HOS MEDIER24 (14/12/2018)

Byavisa Sandefjord legges ned

Sviktende annonsesalg og dårlige resultater de siste årene fører til at Byavisa Sandefjord legges ned. Gratisavisen har de siste årene vært utgitt annenhver uke. Eierselskapet Byavisene Vestfold har gått i minus hvert år siden 2012. Byavisene Vestfold eies av Content Media, som også driver byavisene i Drammen og Moss. I fjor ble også Byavisa i Sarpsborg og Fredrikstad nedlagt.

LES MER HOS MEDIER24 (13/12/2018)

Flere tilfeller av grove trusler og sjikane hos NRK og TV 2

Siden 2016 har ansatte i NRK og TV 2 vært utsatt for til sammen 19 tilfeller av grove trusler og sjikane fra publikum. Samtlige er anmeldt. Truslene skjer via telefon, meldinger og sosiale medier, men det har også hendt at personer har rettet grove trusler mot NRK-ansatte til ansatte i andre mediehus, som dermed har måttet ringe og varsle rikskringkasteren. 

LES MER HOS DAGBLADET (13/12/2018)

Etter 18 måneder med feltarbeid i Ukraina leverte Hansen nylig sin masteroppgave i Russlandstudier ved UiT Norges arktiske universitet.

Den ukrainske revolusjonen vinteren 2013–14 varte i tre måneder, tok med seg nesten hundre menneskeliv, og var på mange måter starten på de turbulente tidene Ukraina befinner seg i nå. Hendelsene på Majdan, Uavhengighetsplassen i Kiev, skapte stor debatt i verdenspressen. Hvordan skulle den ukrainske virkeligheten forstås og fortolkes? Et av de store spørsmålene var i hvilken grad høyreekstreme elementer var til stede og preget opprøret.

Det er et spørsmål som har vært debattert mye også i tiden etter revolusjonen. Russiske medier beskriver rutinemessig revolusjonen som et fascistisk kupp, ikke som en revolusjon utført av vanlige ukrainere.

Nå har Arve Hansen levert et forskningsbasert bidrag til nettopp denne debatten.

Den unge appellen

Masteroppgaven “Majdan 2013–2014: Plassen, protestene, drivkreftene” fikk svært god mottakelse da UiT publiserte den i mai (se tekstboks).

– Oppgaven utfordrer den vanlige fremstillingen av protestene på Majdanplassen som et ukrainsk valg mellom EU og Russland. Oppgaven er skrevet tett på handlingene i tid og rom av en forfatter som snakker både russisk og ukrainsk. Den gir viktig og troverdig informasjon, sier Siri Lill Mannes, tidligere utenrikskorrespondent i TV 2.

– Min oppgave var ikke å kaste stein eller beskytte politiet, sier Arve Hansen om sin tid med feltarbeid under den ukrainske revolusjonen. Her i Grusjevskygaten i Kiev i juli 2015, en gate som i 2014 var et av åstedene for slag mellom politi og demonstranter (foto: Håkon Benjaminsen).

Etter halvannet år med feltdagbok, intervjuer og samtaler har Hansen trukket sine konklusjoner. Han mener revolusjonen kom fra grasroten, var vanskelig å kontrollere for politikere, og at den ikke var drevet av de mørkebrune holdningene mange fryktet i Vest-Europa og Russland.

– Jeg mener at de høyreradikale tilbød en organisert radikalisme som mange hadde behov for. Det var svært mye vold mot protestantene, og det var mange som ønsket å bruke vold mot myndighetene. Volden og den radikale symbolikken appellerte til ungdom. Men å kalle revolusjonen ultranasjonalistisk av den grunn, blir en forenkling, sier Hansen.

Brune argumenter

Ifølge Hansen verserer det flere tilsynelatende gode argumenter for at høyreekstremismen ledet an i fjorårets revolusjon. Han trekker frem tre hovedargumenter.

Det første bygger på at det høyreekstreme partiet Svoboda var et av de fremtredende opposisjonspartiene fra det ukrainske parlamentet som prøvde å kontrollere revolusjonens krefter. Men Hansen peker på at selv om partiet tok mye plass under revolusjonsdagene, har resultatene i tiden etter vist at partiet hadde ingen eller liten reell oppslutning og kontroll under revolusjonen.

Det andre argumentet er at det ble brukt mye symbolikk som minnet om høyreekstremisme. Det siste argumentet er at det var flere aktive grupper med klare høyreekstreme trekk som vokste seg svært populære på revolusjonsplassen.

– Problemet med disse argumentene er at disse gruppene ikke var de eneste som var der. Andre grupper var også villige til å bruke vold, men de gjorde seg mye dårligere på TV og fikk mindre medieoppmerksomhet, sier Hansen.

Eksperter over natta

Mediesirkuset rundt revolusjonen strakte seg fra Uavhengighetsplassen i Kiev og ut til alle verdenshjørner. Oppmerksomheten var stor, noe av mediedekningen var god, men Hansen så mange mangler og sier han savnet nyanser.

– For meg var det veldig vanskelig når det ble skrevet mye om Majdan-revolusjonen i media hjemme. Det ble rapportert om grupper som jeg ikke så mye til og politikere som jeg heller ikke følte at hadde stor innflytelse på det som skjedde.

– Problemet er at det var mange eksperter på Russland som over natta ble eksperter på Ukraina, siden folk regner med at det er omtrent det samme landet.

Hansen mener det likevel er forståelig at det kan bli kluss, siden Ukraina var en viktig del av Sovjetunionen og mange snakker russisk i landet. Han mener folk fort glemmer hvordan Ukraina har mye felles historie med andre naboland også, som Polen, Litauen og Østerrike. Ukraina er også et land med mange religioner, språk og etnisiteter.

– En feil mange gjør i media, er å forenkle Ukraina til et land delt i to. Dette er ikke et land i kamp mellom et russisk øst og et ukrainsk vest. Ukraina er mer allsidig enn det, sier Hansen.

Høyreekstreme på lang liste med problemer

Anton Shekhovtsov er verdensledende ekspert på temaet høyreekstremisme i Ukraina, og han stiller seg bak Hansen.

17. januar 2014: En gruppe tilhengere av en av Ukrainas høyreorienterte grupper fotografert rett utenfor barrikadene på Majdanplassen. (foto: Harald Hoff)

– Nei, revolusjonen var ikke høyreekstrem. Den var heller en revolusjon sammensatt av politiske krefter kritiske til Viktor Janukovitsjs korrupte og kriminelle regime, enten de var høyreekstreme, konservative, nøytrale, sentrumsorienterte eller venstreorienterte. Jeg vil estimere at de høyreekstreme utgjorde omtrent 10 prosent av de revolusjonære, sier Shekhovtsov.

Nå, mens krigshandlingene mellom ukrainske styrker og russiskstøttede opprørere fortsetter i Øst-Ukraina, har mange høyreekstreme elementer nådd overflaten. På den ukrainske siden av krigen finner en flere frivillige bataljoner hvor mange av soldatene følger en høyreekstrem ideologi. Shekhovtsov er klar på at det vil bli problemer med høyreekstreme i tiden etter krigen også, og at soldatene på fronten ikke er et unntak.

– Ukraina har heller ikke kapasitet til å reintegrere soldater til et fredelig samfunn, sier han.

Men han mener også at freden ligger for langt unna til at en kan spekulere for mye i hva en kan vente i tiden etter krigen. Han presiserer at på dette tidspunktet er de høyreekstreme bare ett moment i Ukrainas lange rekke med problemer.

Symbolet Majdan

Arve Hansen mener også at det er problematisk med de høyreekstremes stilling i Ukraina i dag.

I juli 2015 demonstrerte medlemmer av gruppen Høyre Sektor utenfor presidentadministrasjonen (foto: Håkon Benjaminsen).

– Det er fortsatt viktig å kritisere de ytterliggående høyregruppene som kan bli farlige nå som de er aktive i en krig og har våpen. Men revolusjonen jeg forsket på vil jeg si ikke kom fra disse menneskene. Det var en revolusjon drevet frem av 30 år med økonomisk misnøye og 22 år med politisk frustrasjon. Et sinne som igjen manet frem ønsket om å kvitte seg med det dysfunksjonelle og korrupte systemet.

– Jeg vet ikke om ukrainerne føler de har oppnådd det de ønsker ennå. Men jeg vil si at de ekstreme hendelsene vi har sett etter revolusjonen forsterket Majdans symbolske verdi, sier Hansen.

***

Merknad fra redaksjonen

Artikkelforfatteren, frilansjournalist Harald Hoff, har de siste årene vært på flere reportasjeturer til Ukraina, og var også til stede mens revolusjonen pågikk i Kiev. Under disse reportasjeturene har Arve Hansen, som er intervjuet i denne artikkelen, vært Hoffs tolk og medhjelper.

På vegne av redaktørene i avisen Pskovskaja Gubernija og med velvillig tillatelse fra våre kolleger vil jeg takke Fritt Ord og Zeit-Stiftung for æren vi er vist gjennom tildelingen av Fri Presse-prisen.

Deres anerkjennelse av arbeidet som utføres av russiske journalister, er viktig både for oss og våre lesere – flere millioner russere for hvem frihet er det mest verdifulle her i livet.

Så sent som ved slutten av det 20. århundret ventet vi ikke at frihetens mulighet eller umulighet skulle bli det viktigste diskusjonstemaet i Russland i begynnelsen av det 21. århundret. Vi følte vi hadde overvunnet truslene mot friheten. De politiske og økonomiske krisene så ut til å være en del av den politiske og økonomiske kampen. Alle deltagerne i denne striden kunne benytte seg av friheten, fremfor alt ytringsfriheten. Det lot til at ytringsfriheten var en nødvendighet for alle, og at ingen ville gå inn for å utrydde den.

Likevel er det i dag, i år 15 i det nye århundret, mindre ytringsfrihet og frihet som sådan i Russland enn i de siste 25 årene.

De første skrittene på veien mot frihet i et ufritt land ble tatt for 30 år siden, i særdeleshet ved hjelp av ytringsfriheten.

I begynnelsen var ordet, ytringen.

Og det kunne ikke være noen annen begynnelse.

Ytringsfriheten er den første og viktigste betingelsen for frihet.

Det er umulig å utslette friheten uten å utslette ytringsfriheten.

Oppgaven til frie massemedier overalt og til alle tider er å la ytringsfriheten komme hele samfunnet til gode.

Russlands politiske system i det 21. århundret beveger seg fra frihet til ufrihet.

Ytringsfriheten er blitt det første offeret på denne veien.

Redaksjonsmøte i ukeavisen Pskovskaja Gubernija (foto: Fritt Ord)

Det er ingen frie, riksdekkende medier av politisk betydning i vårt land i dag. Dette er forutsetningen for avviklingen av hele nasjonens frihet, en forutsetning for å etablere en tilstand av ufrihet.

Landet har beveget seg dit på bare litt over ti år, og denne utviklingen er høyst beklagelig ennå ikke stanset.

Frihetens verdier, inkludert ytringsfriheten, kan ikke innføres utenfra, de må være hardt tilkjempet, forstått og akseptert av både den enkelte og kollektivet.

Tid er ikke den eneste forutsetningen for at så skal skje. Politisk vilje er også nødvendig. Folkets frihet må fostres, og det trengs tålmodighet når folket skal utdannes.

Reformene i Sovjetunionen på 1980-tallet og de påfølgende reformene i 1990-tallets Russland ga ikke landet frihet. De lyktes ikke fordi makthaverne ofret menneskets frihet og ikke betraktet den som det aller mest verdifulle, hver gang de tok viktige beslutninger. De aksepterte ikke folkemeningen som et uttrykk for frihet. Hverken et land eller en stat kan bygges uten at dette er forstått.

Frihetens verdier ble ikke en nødvendighet for flertallet av befolkningen. I den kollektive bevisstheten ble de ingen forutsetning for å oppnå personlige mål og fremgang for landet. De tilførte ikke samfunnet en forståelse av det faktum at frihet, inkludert ytringsfrihet, er som luften mennesket puster i.

Behovet for frihet, og for ytringsfrihet og sannhet, er blant menneskets opprinnelige, naturlige behov.

Men disse behovene kommer særlig til uttrykk i frihetens betingelser.

I en tilstand av ufrihet blir disse behovene undertrykt og til og med fordreid.

Autoritære, totalitære og diktatoriske systemer tar frihetens plass. Ytringsfrihet og sannhet fortrenges av løgn.

Alle ufrie politiske regimer bygger på løgn og vold. Løgn og vold er uløselig forbundet med hverandre, de er hverandres forutsetning.

Ytringsfrihet utgjør hovedtrusselen mot et politisk regime som er basert på løgn og vold.

Et slikt regime er blitt realiteten i Russland i dag.

Vladimir Putin innledet sitt virke som Russlands president med en konsekvent kamp mot ytringsfriheten, mot alle den politiske frihetenes institutter.

Han oppnådde mye på denne veien og forvandlet Russland til et ufritt land.

Men han greide ikke å nøytralisere den delen av befolkningen for hvem frihet, inkludert ytringsfrihet, er en naturlig livsbetingelse.

Denne delen av dagens russiske samfunn fortsetter å lete etter, snakke om og bekjentgjøre sannheten.

Denne delen av dagens russiske samfunn er representert ved noen få massemedieinstitusjoner, de som forstår, husker og ivaretar sitt oppdrag, å fremme ytringsfriheten.

Frihet er den viktigste verdien i livet for dem som arbeider i disse medieinstitusjonene. De har et publikum i Russland også, de som har behov for den frie tale, for sannheten.

Frihetsverdiene forener millioner av mennesker i Russland og flere titalls uavhengige medier som har tatt vare på ytringsfrihetens idealer og prinsipper og deres ukrenkelighet og integritet.

Gjeninnføringen av frihet for millioner av mennesker avhenger av om journalistene i de frie mediene i Russland vil makte å stå imot og være tro mot oppdraget sitt.

For noen tusen som for noen titalls år siden: I begynnelsen var ordet, og vil fortsatt være det.

Ytringsfriheten kan gi samfunnet den tapte friheten tilbake, for før eller senere vil borgerne få høre det frie ord og forstå og erkjenne dets betydning.

Basert på dagens situasjon har ytringsfriheten en lang vei å gå i Russland. I det minste er våre 40 år ennå ikke forbi.

På denne veien må de russerne som sverger til ytringsfriheten, bevare roen og være tillitsfulle og tålmodige.

Ytringsfriheten er og blir frihetens første og viktigste forutsetning.

Takk til alle som snakker om, streber etter og støtter den frie tale.

Det sier Valentyna Samar (50), ukrainsk journalist og menneskerettighetsforkjemper, til Vox Publica. I mars mottok hun en av stiftelsen Fritt Ord og ZEIT-Stiftungs pressepriser til Russland og Øst-Europa for sitt arbeid som uavhengig og kritisk journalist i Ukraina og på Krim-halvøya.

I prisbegrunnelsen står det at Samar ble nominert til presseprisen «fordi hun ikke nøler med å publisere kritiske artikler om politiske temaer eller undersøkelser om korrupsjon begått av statlige myndigheter i Ukraina. Hun har publisert en rekke tankevekkende artikler om den ukrainsk-russiske krigen».

– Det var helt uventet for meg å motta prisen. Selvsagt betyr det mye, men jeg tror ikke jeg skjønte hvor mye før kolleger rundt om i verden begynte å sende meg gratulasjoner, forteller Samar.

– De banket opp journalistene våre

Prisbeløpet på 10000 euro tror hun vil komme godt med.

Valentyna Samar, prisbelønt ukrainsk journalist (foto: Fritt Ord)

– Denne prisen vil ikke bare hjelpe meg, men også kollegene mine som fortsatt befinner seg på Krim. De trenger hjelp. Vi trenger å få tilbake lokalene og utstyret vårt som ble beslaglagt av russiske styrker. I tillegg vil det være med på å støtte arbeidet mitt med undersøkende journalistikk, som for tiden dreier seg om et medieprosjekt om Krim.

Samar jobbet som journalist for tv-stasjonen Chornomorska på Krim i flere år. Men i fjor på denne tiden så hun seg nødt til å flykte fra hjemstedet sitt. 1. mars 2014 ble redaksjonslokalene beslaglagt av dem hun kaller «de små grønne mennene». Dette var godt organiserte væpnede styrker uten kjennetegn på uniformene. Senere har det vist seg at det var en del av den russiske strategien for “hybrid krigføring” å skape uklarhet rundt disse styrkenes status mens de tok kontrollen over Krim. De “små grønne mennene” var regulære russiske soldater.

– De tok utstyret vårt, de banket opp journalistene våre, og i løpet av august var det ingenting igjen verken av lokalene eller utstyret. Da ble jeg også tatt inn til etterforskningslokalene deres og utspurt om det de kalte ekstremisme i artiklene mine.

Men det var ikke før i september at Samar så seg helt nødt til å forlate Krim-halvøya.

– De okkuperte skolene. Den ukrainske skolen sønnen min gikk på ble russisk, og jeg kunne ikke se for meg hvordan min egen sønn skulle gå på en russisk skole. Jeg forstod at arbeidet mitt i verste fall kunne gjøre at jeg havnet i fengsel, og jeg tvang meg selv til å forstå at jeg ikke lenger kunne jobbe der. Jeg skjønte at jeg kunne gjøre mer for hjemstedet mitt fra Kiev, så jeg dro.

­Godtar kun «kjekke Putin»

Nå jobber Samar for det ukentlige nyhetsmagasinet Mirror Weekly, i tillegg til å være direktør for den frivillige organisasjonen Information Press Center som er et uavhengig pressesenter for ukrainske journalister.

Flere uavhengige journalister i landet har den siste tiden stått overfor alvorlige anklager fra russiske myndigheter på Krim. Redaktør Natalya Kokorina ble 13. mars løslatt etter å ha blitt avhørt i seks timer av det russiske sikkerhetspolitiet FSB. I den forbindelse uttalte advokaten hennes at journalister som driver med undersøkende, kritisk og uavhengig journalistikk sannsynligvis vil risikere både ransaking og avhør i tiden fremover.

De “små grønne menn”. Russiske soldater uten kjennetegn tar kontrollen over Simferopol flyplass på Krim-halvøya 28. februar 2014 (foto: VOA/Wikimedia Commons)

– De som ble på Krim lider. De jobber under ekstremt vanskelige forhold, og kan ikke bruke sitt eget navn eller vise frem sitt eget arbeid. Hvis de skriver om kjekke Putin og hans fantastiske politikk, kan de jobbe fritt, men det nekter de selvsagt, forteller Samar.

– Hva vil det si å være en uavhengig journalist på Krim?
– Det vil si å ikke være på Krim. For er du på Krim, kan du i sjelen din være et fritt og uavhengig menneske, men så lenge fraværet av menneskerettigheter dominerer slik det gjør nå, er den eneste måten å være uavhengig journalist på, å jobbe fra Ukraina. Jeg kunne ikke bli på Krim fordi det ville vært det samme som å gi fra meg friheten min.

– Et lovløst Krim

Russland har formelt annektert Krim og gjort området til en del av den russiske føderasjonen, men anneksjonen anerkjennes ikke av det internasjonale samfunnet.

Situasjonen for befolkningen på Krim-halvøya er vanskelig, skriver Amanda Paul fra tankesmien European Policy Centre i en rapport. Økonomien er sterkt svekket, og det er mange rapporter om krenkelse av minoriteters menneskerettigheter.

– Det finnes ingen lov på Krim lenger. Det finnes ingen menneskerettigheter. Menneskerettighetssituasjonen på Krim er verre enn menneskerettighetssituasjonen i Russland. Til og med russiske menneskerettighetsforkjempere har fortalt meg at mye av det som foregår på Krim nå aldri ville skjedd i Russland, sier Samar.

– På hvilken måte er situasjonen verre enn i Russland?

– Det handler om antall straffesaker som aldri blir etterforsket. Det finnes ingen lov eller rettssystem. Du har ingen rettigheter eller rett på dine egne eiendeler. Krim er i ferd med å bli en eneste stor militærbase, og på en militærbase finnes ingen ytringsfrihet.

Samar har flere kolleger som fortsatt jobber på Krim, men det vil hun ikke snakke om fordi hun frykter for livet deres. Flesteparten lever med skjult identitet.

Knebling av pressefrihet

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har flere ganger uttalt seg om situasjonen for pressefrihet på Krim. Blant annet har alle ukrainske tv-kanaler blitt byttet ut med russiske kanaler, og journalister fra minst 13 uavhengige medier, frilansjournalister og bloggere er blitt truet, overfalt, nektet adgang, forhørt og kidnappet. Utstyret deres er enten blitt konfiskert eller ødelagt.

– Den kontinuerlige ødeleggelsen av frie medier på Krim og kneblingen av uavhengige og kritiske røster er dypt urovekkende. Jeg oppfordrer de ansvarlige til å stoppe mediesensur og sørge for journalistenes sikkerhet, sa OSSEs representant for mediefrihet Dunja Mijatovic da hun besøkte Krim i begynnelsen av mars.

– Gjør bare jobben min

– Situasjonen på Krim føltes fullstendig håpløs da jeg var der selv. Annekteringen er ikke bare en trussel mot Ukraina, men mot hele verden. At invasjonen aksepteres her, betyr at den kan aksepteres hvor som helst, og det er farlig. Vi er kommet til et punkt der det ikke lenger bare handler om ytringsfrihet og rettigheter, men om menneskeliv.

– Hvordan klarer man å fortsette å være profesjonell i en slik presset situasjon?

– Du er den første til å spørre meg det spørsmålet. Jeg gjør bare jobben min, og jeg prøver å lære andre å gjøre det samme. Hovedessensen er at ukrainske journalister trenger å være frie, og de som en gang har følt seg frie i jobben sin vil aldri jobbe under press. Derfor jobber vi for at det skal være normen, ikke bare på Krim, men i hele Ukraina.

Det er ikke overraskende at fornavnet til den 50 år gamle journalisten betyr «modig». Samar jobber iherdig for å avsløre korrupsjon og maktmisbruk i et splittet Ukraina som bærer preg av svært lite pressefrihet.

– Sensuren kommer ikke fra myndighetene selv, men fra forretningsmenn og store, mektige selskaper som eier mediene. De store tv-kanalene ble monopolisert under president Viktor Janukovitsj og fordelt mellom mektige oligarker. Vi ser ingen forandring i dag når det kommer til balansert journalistikk.

Sier mer, men gjør mindre

Samar forteller at situasjonen når det gjelder maktmisbruk og korrupsjon i Ukraina i dag er stabil, og med det mener hun at lite har skjedd de siste årene. Hun ser en gammel tradisjon for at det er viktigere å være lojal mot statsministeren og presidenten enn å være profesjonell politiker.

– Myndighetene snakker mer om å bekjempe korrupsjon enn tidligere, men gjør mindre. Men det ukrainske sivilsamfunnet vokser, og det gjør at de ikke kommer til å kunne fortsette på samme måte. Med et voksende sivilsamfunn og internasjonalt press på ukrainske myndigheter, tror jeg at vi vil kunne se en forandring.

– Hva kan vi i resten av verden gjøre?

– Støtt de internasjonale og ukrainske organisasjonene som jobber for å forbedre situasjonen. Og følg all politikk som går på å begrense Russlands makt over oss. For meg personlig er det viktig at folk viser solidaritet med Krim. Hvis Krim ikke kommer tilbake til Ukraina, vil hele menneskeheten ta et steg tilbake.

Første helgen i november er denne byen Russlands kultursentrum. Hundrevis av tilreisende forleggere, redaktører, journalister, forfattere og kunstnere fra Moskva, St. Petersburg og andre russiske og europeiske byer har kommet til Krasnojarsk for å delta på den årlige bokmessen, KRJaKK. Fra Norge deltar Thor Heyerdahl-biograf Ragnar Kvam og illustratør og billedbokskaper Åshild Kanstad Johnsen.

Messen foregår i et enormt konferansesenter. Flere haller er fylt med forlagsstands, utstillinger, kafeer. Seminarprogrammet løper parallelt på fire forskjellige scener. Her debatteres den kontroversielle barnelitteraturen, her holdes kurs for medieentreprenører, her møtes bibliotekarer fra hele landet for å diskutere digitalisering, her kåres Sibirs beste videopoesi-installasjoner, kunngjøres shortlisten til NOS – en viktig samtidslitteraturpris, her presenteres bøker og her diskuterer historikere og forfattere det russiske historiesynet. Publikum har kommet tilreisende fra store deler av Sibir. Krasnojarsk er administrasjonssentrum for et område tre ganger så stort som Frankrike og strekker seg fra Nordishavet til grensen av Mongolia.

Vertskapet

Og hvem betaler så gildet? Jo, en oligark. Mikhail Prokhorov er ifølge magasinet Forbes god for rundt 10 milliarder dollar og rangert som nummer 124 av verdens rikeste. Formuen skaffet han seg på 90-tallet, og hoveddelen stammer fra den skandaløse privatiseringen av statlig industri. Gjennom et investorselskap kjøpte Prokhorov opp det gigantiske gruve- og metallindustrikonsernet Norilsk-Nikel som blant annet eier nikkelverket i Nikel rett over grensen for Kirkenes.

Foto:Strelka Institutecb

Irina Prokhorova, direktør for Prokhorov-fondet.

Om det er store forurensningsproblemer i Nikel ved norskegrensen, er det mange ganger verre i Norilsk. Områdene rundt nikkel- og palladiumverket i Norilsk er av verdens mest forurensede. Det var i Norilsk at Prokhorovs veldedighetsfond, organisert som en stiftelse, startet opp sin virksomhet for ti år siden, forteller fondets direktør Irina Prokhorova. Forløperen for bokmessen var samtidskunstfestivalen “Tajmyr-kaktusen” som gikk av stabelen i Norilsk fra 2005. Da Mikhail Prokhorov røk uklar med sin makker og måtte selge seg ut av Norilsk-Nikel, ble festivalen flyttet 2000 km rett sør til Krasnojarsk og omdøpt til KRJaKK.

Søskenparet Irina og Mikhail Prokhorov har opparbeidet seg betydelig innflytelse i russisk kulturliv gjennom sin stiftelse. Mens det er lillebror Mikhail som tjener pengene, er det storesøster Irina som er hjernen bak stiftelsens strategi og prosjekter.

Stiftelsen opplyser at den i 2013 brukte i overkant av 320 millioner rubler eller rundt 60 millioner kroner på sine aktiviteter (omregnet etter rubel-kursen ved utgangen av 2013), noe som tilsvarer nesten en halv prosent av det russiske kulturministeriets budsjett. Siden dette er frie midler som ikke er bundet opp i drift av de store, tunge kulturinstitusjonene som biblioteker eller museum, så kan man med disse midlene øve en betydelig innflytelse.

Baktanken

For de ønsker å påvirke. Prokhorov-fondet har et langt mer ambisiøst mål enn egenprofilering. De private stiftelsene og fondene i russisk kulturliv har sin egen kulturpolitiske agenda. Også Prokhorova har et langsiktig mål om å bygge et sterkere sivilsamfunn. Det er ikke tilfeldig at vi befinner oss i Krasnojarsk. Stiftelsen har hva man i Norge ville kalt en distriktspolitisk profil.

– Russland er svært sentralisert. Penger, ressurser, mennesker – alt trekkes mot hovedstaden. For et enormt land som Russland er dette katastrofalt. Regionene tappes konstant for kreative krefter, sier Prokhorova når jeg møter henne til intervju under bokmessen.

Siden brorparten av Prokhorovs investeringer befinner seg i Sibir og Krasnojarsk-området, vil det være essensielt å utvikle nettopp denne regionen.

For å holde på velutdannet arbeidskraft, er det viktig med et godt kulturtilbud. Distribusjon av bøker er en enorm utfordring i Russland. 80 prosent av alle bøker som selges i Russland, selges i St. Petersburg og Moskva. Her ute i regionene er tilgang på bøker et stort problem. Til bokmessen kommer folk med store ryggsekker og bunkrer fagbøker og skjønnlitteratur for et års forbruk – til neste bokmesse. Bøkene som er i salg her er ikke å få tak i til vanlig.

Antimilitaristisk defilering – en performance av kunstneren Dmitrij Tvetkov (foto: Åshild Kanstad Johnsen).

Irina Prokhorova lister opp alle enkeltprogrammene stiftelsen har for å bygge opp en kulturell infrastruktur i regionene, og Sibir er området hvor de satser tyngst. Rundt denne bokmessen finnes en rekke andre programmer som skal støtte opp under KRJaKK. Det finnes programmer for utvikling av informasjonsteknologi i skole og på biblioteker. Stiftelsen driver sågar en egen støtteordning for oversettelse av russisk litteratur til andre språk. Årlig støttes mer enn 100 utgivelser. Det satses på mobilitet og gis reisestipend til bibliotekarer, kulturarbeidere og journalister. Fondet har også opprettet en egen utdanning for kulturjournalister og kritikere.

– Lokalpressens kulturjournalister er som regel allroundere som skriver om alle kunstformer. Ofte mangler de grunnleggende kunnskaper om moderne kulturuttrykk. Slik prøver vi å legge grunnen for et bedre kunstfagligmiljø som også gjør det lettere for publikum å forstå og ta imot kulturprosjektene vi støtter.

For nettopp oppdragelse av publikum er et av stiftelsens hovedanliggender. Gjennom kunst og kultur vil Irina Prokhorova gjøre folk mottakelige for nye tanker og nye ideer til hvordan man kan løse samfunnsproblemer. Kunnskap om kunst utvider horisonten og gjør samfunnet mer fleksibelt. Og kulturtiltak kan gi arbeidsplasser og nytt liv til byer i økonomisk nedgang.

Byutvikling

Mange byer i Sibir sliter med økonomisk nedgang. Viktigste næringsgrunnlag i Krasnojarsk er aluminiumsproduksjon, men industribyen bærer ennå preg av det økonomiske kollapsen som oppsto etter Sovjetunionens sammenbrudd for mer enn 20 år siden. Det står nedlagte fabrikker og utbrente bygninger overalt. Det som er nybygget er i stor grad planløse gigantiske drive inn-hangarer.

Krasnojarsk – millionby i Sibir (foto: Åshild Kanstad Johnsen).

Det er et skrikende behov for en bevisst byplanlegging. Derfor er også urbanisme tema for årets messe. Hvordan formes et samfunn? Og hvem skal byen være til for? Skal det være en by for makthaverne eller en by for innbyggerne?

– I våre byer dreier alle oppslag og skilt seg om forbud. Ikke røyk her, adgang forbudt, osv. Det er en totalitær arv. Staten privatiserer det offentlige rommet, selv om det ikke er dens. Derfor har vi invitert unge urbanister hit for å fortelle om hvordan andre byer er i endring. Vi henter erfaringer fra andre byer hit. Vi diskuterer litteratur om byer og byutvikling. Dette nye, demokratiske konseptet er veldig viktig for samfunnet vårt. En ny forståelse av mennesket i byen kan bidra til å stå å motvirke de totalitære tendensene som nå vekkes til live i samfunnet, sier Prokhorova.

Politiske ambisjoner

Det finnes mange slike private stiftelser og fond som finansierer kulturtiltak i Russland. Mange viser til George Soros og hans bidrag til å bygge sivilsamfunnet i Øst-Europa som et forbilde. De fleste russiske fondene er opprettet av rike oligarker som Vladimir Potanin, Dmitrij Zimin, og altså Prokhorov. Også Mikhail Khodorkovskij har gjenopptatt sine veldedige prosjekter gjennom Open Russia etter at han slapp ut fra fengsel i fjor, men med sin klart regimekritiske profil stiller han i en særklasse.

Og hvilken rolle spiller disse fondene i et Russland der det statlige ideologiske grepet om kulturpolitikken strammes til? Representerer en aktør som Prokhorov-fondet noe annet enn den statlige politikken?

– Statlige kulturprosjekter må jobbe tettere opp mot statlige prioriteringer i kulturpolitikken. Mange av disse prioriteringene er uinteressante for folk. Derfor gjør vi en slik bokmesse bedre enn staten. Vi trekker flere folk. Vi er ikke bundet av de samme begrensningene som statlige ansatte er. Vi kan eksperimentere, og vi kan hente inn kontroversielle bidrag. Det er klart vi har større muligheter, sier Prokhorova.

Private aktører som Prokhorov-fondet holder takhøyden for kulturlivet i Russland oppe. Ikke gjennom å være eksplisitt politiske, men ved å satse på samtidskultur og europeiske impulser, to områder som begge er under hardt press i den offisielle kulturpolitikken i dag.

Krasnojarsk på gateplan (foto: Åshild Kanstad Johnsen)

Det finnes som kjent ikke noe slikt som en “gratis lunsj”, og heller ikke Prokhorov inviterer uten baktanker. Mikhail Prokhorov har politiske ambisjoner og stilte som presidentkandidat til valget i 2012. Med nesten 8 prosent av stemmene kom han på tredjeplass, etter Vladimir Putin og kommunistpartiets kandidat Gennadij Zjuganov. Men dette gjør ham ikke kontroversiell for dagens regime, flere har til og med sett hans politiske virksomhet som skinn-opposisjon. Prokhorov-fondet har ikke profilert seg på å ta avstand fra Putins regime, men Irina Prokhorova har likevel vært en tydelig og fornuftig stemme i det offentlige ordskiftet.

Men søskenparet Prokhorov ser nok ikke konfrontasjon med de sentrale myndighetene som en hensiktsmessig metode for å nå sine mål. Fondet har dessuten lagt vekt på samarbeid med lokale myndigheter, og mener at de på den måten får størst gjennomslag. Kanskje er nettopp denne balansegangen beste strategi for å få utrettet noe og faktisk få bidratt til å bygge opp det sivile samfunn de snakker så varmt om. Og det er viktigere og vanskeligere enn noen gang.

– Det er klart at situasjonen er i ferd med å bli vanskeligere nå. Det er ubehagelige ting som skjer politisk sett. Vi ser nå revansjistiske, autoritære tendenser. Men jeg håper at det såkalte “grasrotdemokratiet” som vi forsøker å vekke, kan demme opp for de totalitære kreftene, sier Irina Prokhorova.

Den russiske føderasjon er på ingen måte ny i dette gamet, og nasjonens historiske arv har sett sterke røter som strekk seg langt inn i dagens moderne russiske samfunn. Landet er kjend for si historiske tradisjon med både streng sensur og kontroll over alle instansar i samfunnet, også opinionen. Her har landets massemedium spela ei sentral og avgjerande rolle for å halde massane passive og oppdaterte på styresmaktenes linjer. Berre unntaksvis har media ført ei alternativ linje til den regjerande eliten.

Sjølv den dag i dag gjer stadig meir komplekse og skjulte formar for kontroll og sensur av informasjonsstraumen seg gjeldande. Trass eit relativt liberalt medielovverk som skal sikre ytrings- og mediefridomen i landet, ytterlegare forsterka ved eit nedfelt forbod mot sensur, er det lite som tilseier at ytringsfridomen i Russland får like stort spelerom i kvardagen som det lovverket tilseier.

Mot ei ytterlegare innskrenking av ytringsfridomen?

President Vladimir Putin la lite skjul på sitt endelege mål om å opparbeide seg ei god kontroll over opinionen ved å leggje landets største TV-kanalar under statleg kontroll, då han inntok presidentembetet for fyrste gong ved tusenårsskiftet. I tida etter dette har stadig større delar av det russiske medielandskapet også vorte del av gruppa med statlege styrte massemedia. Dette anten gjennom direkte statleg eigarskap, eller indirekte via statleg eigde medieselskap eller mektige eigarar lojale til styresmaktene.

Styresmaktenes og maktelitens syn på medias rolle og funksjon i det russiske samfunn bærer i stor grad preg av grunnleggjande haldningar som har sett djupe røter i samfunnet frå dei fyrste avisene vart introduserte i landet i det 18. århundre. Tradisjonen tru har media i stor grad vorte nytta som munnstykke for den regjerande eliten sidan dette.

Ei slik organisering av media byr på store konsekvensar for det generelle medieinnhaldet. Førekomsten av såkalla “gule nyhende” som i stor grad dreiar seg kring enkel underhaldning, skandalejournalistikk og eit einsidig og standardisert nyhendebilete, dominerer i det russiske medielandskapet. Den kritiske vinklinga og jakta på sanninga tru mot meir vestlege ideal for journalistikk og medieverksemd er ei klår mangelvare. Likevel verkar den generelle russiske samfunnsborgaren nøgd. Ein teori er at på mottakarsida har denne standardiseringa og fordumminga av medieinnhaldet ført til eit meir passivt mediepublikum som ikkje ser nokon grunn til å protestere når dei kan velje og vrake i underhaldning og skandalenyhende.

Represalier og sjølvsensur

Også frykta for represalier står svært sentralt i utforminga av det russiske mediebiletet. Dette fenomenet er såpass avgjerande og har så stor makt over den enkelte journalist og redaktør at dei vel å sensurere seg sjølve i frykt for å få trakke mektige aktørar eller myndigheitene unødig på tærne. I dei fleste tilfella vel den gjennomsnittlege journalist å unngå dei meir kontroversielle sakene. I eit intervju med meg formulerer den uavhengige journalisten Mia seg slik:

Du som journalist veit kva område som vert rekna som forbode. Du veit kva eigarar og styresmakter forventar av deg, utan at dei nødvendigvis dikterer deg direkte i kvardagen.

Presset om å følgje meir eller mindre uoffisielle retningslinjer for russisk journalistikk fører til ei sensurering av innhald for å unngå risikoen for mellom anna nedrykk i stilling eller lønn, å miste jobben eller akkrediteringa si, å oppleve trugslar eller vald, eller som i dei meir ekstreme tilfella, verta sende i eksil eller drepne grunna deira arbeid. Anna Politkovskaja er det mest kjende ekstreme døme. Her utelukkar ein på ingen måte at også journalistar med ei sterk lojalitet til styresmaktene vel å sensurere seg også utan å verta direkte motiverte av frykt.

Vage lover

Dei siste åra har det også vorte introdusert ulike lover som er med på å opne opp for at styresmaktene kan stramme til jerngrepet om landets media og om ytringsfridomen. Ved hjelp av ei svært vag formulering av sentrale omgrep og faktorar resulterer desse lovene i ei ytterlegare innskrenking av ytringsfridomen i landet. Medieinnhald, på TV så vel som på papir og radio, samt enkeltpersonars ytringar på nett i form av bloggar eller brukarkontoar på sosiale medium, har enda opp som målskive.

22. juli 2014 signerte president Putin ei ny lov som krev at informasjon kring ytringar og brukarinformasjon på sosiale nettverk skal lagrast på serverar lokalt i Russland. På denne måten vil Kreml kunne vere i stand til å stengje ute heile sosiale medium som spreier informasjon i det russiske samfunn som strir med styresmaktenes linjer. Dette vil kunne vere ein realitet i landet fyrst i 2016.

Tidlegare introduserte Putin ei anti-terrorlov og lov om ekstremisme kor kontrollorganet Roskomnadzor overvaker både russiske medium på nett og papir så vel som den generelle internettbruken i landet. Kontrollorganet har mellom anna makta til å stengje nettstader som spreier innhald vurdert som ekstremistisk eller skadeleg, utan at lova utdjupar sjølve definisjonen av kva dei vurderer som ekstremistiske ytringar eller skadeleg innhald.

Roskomnadzor er også ansvarleg for å fjerne brukarkontoar på sosiale nettverk som spreier skadeleg innhald. Her er det allereie gjort fleire forsøk på å setje i stand avtalar med mellom anna Facebook og Twitter om å gje russiske styresmakter full kontroll over russiske brukarkontoar. Foreløpig er det heller liten velvilje å sjå frå både Facebook og Twitter. Slike introduksjonar og handteringar av lovverk, samt ei ignorering og utnytting av andre lover, er ikkje direkte nytt verken i Russland eller for russiske styresmakter. Likevel vert det ei stor utfordring for dei få kritiske instansane i samfunnet å arbeide rundt og unngå desse lovene for å kunne formidle alternative perspektiv til samfunnet.

Ei kritisk røyst i uavhengige medium

Det er lett å forstå korleis både Freedom House og Reporters Without Borders vurderer tilstanden til russiske medium som svært alvorleg og meir eller mindre ufrie. Likevel er det sentralt å påpeike at ein også finn kritikk av regimet, også blant media lojale til styresmaktene.

Den største instansen som tilbyr alternative og svært kritiske vurderingar av sentrale prosessar og fenomen i det russiske samfunn, er den uavhengige mediesektoren. I denne sentrale, men svært avgrensa gruppa finn ein media som er fri frå politisk og økonomisk påverknad frå både styresmakter og eigarar. Vestlege journalistiske ideal står svært sterkt i den gjennomsnittlege uavhengige journalists daglege verksemd, og desse massemedia og deira tilhøyrande journalistar er nokre av svært få instansar i landet som kan tilby eit mangfaldig og kritisk medieinnhald til samfunnet.

Eg ser i dag ein ny generasjon av journalistar som brenn for dei ideal og verdiar som er del av deira profesjonelle liv i russiske media. Dei søkjer sanninga og slike journalistar spelar ei nøkkelrolle for å fremje ønske om endring i samfunnet. (Nadezhda Azhgikhina i den Russiske Journalistunion).

Trass i ei relativt liten rekkevidde samanlikna med meir populære nasjonale massemedia, har den uavhengige mediesektoren vorte lagt merke til både i sitt heimland og på internasjonalt plan. Høgt prisa for sine kritiske og analytiske saker og vinklingar kring tema rekna som tabu i det russiske samfunn, er slike medium og journalistar eit klårt lyspunkt i ei elles så undertrykt og einsformig medierøynd. Utfordringane står dagleg på dørstokken med søksmål, trugslar, overfall og kva verre er for desse journalistane. Likevel overdøyver samfunnsansvaret frykta for represalier og motiverer dei til å halde fram med si verksemd.

Den generelle journalistikken i Russland er i dag heller basert på PR og profitt enn å bekymre seg med å fylle journalistiske ideal. Difor er vår jobb vorten enno viktigare for å kunne tilby samfunnet alternative vinklingar og kritiske saker sjølv om det kan innebære ein viss risiko. (Yuri, uavhengig journalist).

Også den spente situasjonen i Ukraina har ført med seg eit større press på russiske massemedium til å følgje styresmaktenes linjer når det kjem til deira dekking av urolegheitane i nabolandet. Dette er styresmaktenes forsøk på å innhente ein viss kontroll over kva bilete av Ukraina og den pågåande krisa som vert presentert for det russiske folket.

Om krisa i Ukraina og den tilsynelatande veksande kløfta mellom Russland og Vesten held fram med å eskalera, samstundes som styresmaktene står fritt til å halde fram slik dei gjer i dag, lover det ikkje godt for ytringsfridomens allereie så desperate posisjon i landet.
Den generelle journalistikken i Russland er i dag heller basert på PR og profitt enn å bekymre seg med å fylle journalistiske ideal. Difor er vår jobb vorten enno viktigare for å kunne tilby samfunnet alternative vinklingar og kritiske saker sjølv om det kan innebære ein viss risiko. (Yuri, uavhengig journalist).

Den russiske menneskerettsorganisasjonen Agora, bestående av 35 jurister, lar seg ikke stoppe tross vanskelige kår, og har derfor blitt tildelt årets Raftopris. “Tildelingen er en anerkjennelse av deres utrettelige og profesjonelle arbeid for å forsvare rettssikkerhet og andre menneskerettigheter i dagens Russland,” skriver Raftostiftelsen i sin begrunnelse (pdf). Raftoprisen tildeles freds- og menneskerettighetsforkjempere, og priskomiteen ønsker å sette søkelys på glemte konflikter som trenger verdens oppmerksomhet.

– Organisasjoner som jobber med menneskerettigheter i Russland har aldri vært så viktige som nå. Til tross for at Russland har skrevet under på Den europeiske menneskerettskonvensjonen fra 1950, bryter de menneskerettighetene gang på gang, sier Brynjulf Risnes, advokat og ekspert på Russlands rettssystem.

Angrep på opposisjonelle

Putins fødselsdag 7. oktober ble markert av Amnesty International med en verdensomspennende protestaksjon mot begrensninger på ytringsfriheten i Russland. Også Amnesty Vest var med på dette, og holdt en demonstrasjon på Torgallmenningen i Bergen.

– Det ville ikke ha vært mulig i dagens Russland. I dag er det beintøft å drive aktivisme i landet, og mobiliseringen av sivilsamfunnet er kraftig svekket etter at det ble ulovlig å demonstrere uten godkjennelse fra staten. Uten denne godkjennelsen er det kun lov å demonstrere alene, sier Tanja Clifford, leder i Amnesty Vest.

Den siste tiden har presset mot sivilsamfunnets organisasjoner blitt demonstrert på nytt ved to anledninger: Det russiske justisdepartementet ønsker å oppløse den kjente menneskerettsorganisajonen Memorial, og har brakt en sak om dette inn for høyesterett. Og avisen Novaja Gazeta har mottatt en advarsel om at den kan bli ansett som “ekstrem”. Det kan føre til at avisens nettsted blir stengt.

Mangetydige lover

Særlig fire lover som er innført de siste årene skaper vanskeligheter for opposisjonen.

Loven om høyforræderi gjør det straffbart å informere om sensitive forhold i Russland til internasjonale organisasjoner dersom disse oppfattes å representere en fare for landet. Til Ny Tid uttalte lederen for Agora Pavel Tsjikov i 2013 at termen er svært omtrentlig, og derfor kan en overføring av data i forbindelse med en klage på valgfusk til FN tolkes som forræderi av Russlands sikkerhetspoliti FSB.

En annen lov har fått navnet Dima Yakovlev-loven, og er rettet mot USA spesielt. Loven forbyr politiske ikke-kommersielle organisasjoner i Russland å ta imot penger fra amerikanske statsborgere eller organisasjoner.

I tillegg har en forsamlingslov trådt i kraft som gjør det vanskeligere å få godkjenning til å gjennomføre demonstrasjoner.

Også loven om utenlandske agenter, som trådte i kraft i november 2012, har økt presset på menneskerettighetsorganisasjoner. Loven innebærer i korte trekk at organisasjoner som engasjerer seg i politisk virksomhet og får økonomisk støtte fra en aktør i et vestlig land, må rapportere dette nøye til staten, og opplyse til enhver tid om at de er “utenlandske agenter”. Ved mangel på rapportering risikerer de å bli tvangsoppløst eller å måtte betale en bot på 300.000 rubler (ca 50.000 norske kroner). Den vage betegnelsen “politisk virksomhet” kan bety så mangt, og legger tydelige begrensninger på organisasjonsarbeid.

– De mangetydige lovene anser jeg som en taktikk fra myndighetenes side, slik at organisasjoner holder seg på god avstand fra den imaginære grensen. Dette gjør at sivilsamfunnet opererer mye mer forsiktig enn de ville ha gjort hvis formuleringen hadde vært mer eksplisitt, sier Martin Paulsen, leder i Raftopris-komiteen.

Med loven i hånd

De siste to årene har konsekvensene av de nye lovene blitt synlige. Nesten tusen organisasjoner har blitt gjenstand for inspeksjoner som skulle avdekke “ekstremisme” eller om de burde ha vært registrert som “utenlandske agenter”, og flere titalls organisasjoner har fått opprettet saker mot seg i forvaltnings- og rettssystemet, skriver Raftostiftelsen.

Agoras leder Pavel Tsjikov (foto: Den norske Helsingforskomite)

Agora har siden 2005 jobbet for å sikre retten til rettferdig rettergang for borgerne, noe de har krav på i henhold til Den europeiske menneskerettskonvensjon. Organisasjonen har blant annet hjulpet Pussy Riot-medlem Jekaterina Samutsevitsj til å få omgjort sin toårige fengselsstraff til betinget dom. Flere triumfer kan skrives på listen, og Agora tilbyr gratis rettshjelp til alle som utsettes for maktovergrep fra myndighetenes side. Juristene får betalt i form av donasjoner, men etter endret regelverk må de si nei til utenlandsk økonomisk støtte.

– I 2014 fikk Agora merkelappen “utenlandsk agent”, og i frykt for ytterligere stigmatisering ser de seg nødt til å avstå fra å ta imot prisbeløpet som følger med Raftoprisen, sier Paulsen.

– Stemplet er uheldig og vekker negative konnotasjoner. For mange russere er en utenlandsk agent det samme som en spion eller forræder som ønsker å fremme vestlige interesser på bekostning av russiske. Det har altså blitt satt et likhetstegn mellom menneskerettighetsorganisasjoner med internasjonal støtte og det å fremme vestlige interesser, legger han til.

Et graffitistunt som ble gjort på bygningen som huser tre prominente frivillige organisasjoner i Moskva noen få dager før loven trådte i kraft, illustrerer dette: Veggen ble tagget med utsagnet “Foreign agent!  USA”.

– Menneskerettighetsarbeid har ikke vært spesielt populært i Russland, verken blant folk flest eller myndighetene. Mange ser på menneskerettigheter som et fremmedelement, og myndighetene spiller i stor grad på denne skepsisen, sier Risnes.

Kan det tenkes at tildelingen av Raftoprisen til Agora kan føre til en bekreftelse på stemplet “utenlandsk agent”?

– Absolutt, men samtidig blir Agora mer kjent, noe som er en fordel. Det har vist seg at det er vanskelig å ramme de kjente, i og med at man da får verdenssamfunnets øyne rettet mot seg. Man setter ikke Pussy Riot i fengsel en gang til, for å si det slik. Dersom Agora får en styrket posisjon, kan det gi dem en viss beskyttelse, sier Risnes.

Raftoprisen deles ut til Agora ved Pavel Tsjikov ved en seremoni i Den Nationale Scene i Bergen 2. november.

Anklager om “ekstremisme”

Frem til 2012 fungerte internettet i Russland blant annet som plattform for kritiske tanker, mobilisering av grasroten og et sted der ytringsfriheten kunne bli praktisert, men også her strammes det inn.

– I Russland er det en bekymringsverdig utvikling når det gjelder ytringsfrihet på nettet. Nettsider blir stengt strategisk på viktige tidspunkt. Et eksempel er at den mest opposisjonelle avisen ble stengt ved valget på grunn av frykt for demonstrasjoner. I tillegg blir regimekritiske bloggere trakassert og hengt ut i offentligheten, slik at mange ser seg nødt til å forlate landet, sier Paulsen.

Regjeringen har også innført et strengere lovverk når det gjelder internettfrihet, og slår hardt ned på såkalte ekstreme ytringer.

– Hva som oppfattes som ekstremt, er noe regjeringen selv definerer, sier Paulsen.

Sensur av nettet har også konsekvenser for Agora, som rapporterer om menneskerettighetsbrudd rundt omkring i landet.

– De er i konstant fare for å bli rammet av det nye regelverket. Regimekritisk informasjon kan betegnes som injurier eller ekstremt, og risikoen for at nettsiden blir stengt er enorm. Dette gjør arbeidet veldig mye vanskeligere. Lovene er tydelig et forsøk fra myndighetenes side på å strupe deres aktivitet, sier Risnes.

Rettsstaten og Russland

– Det er ikke slik at Agora setter seg totalt imot myndighetene, men forsøker å påvirke der det er mulig for å skape en rettferdig rettergang, sier Paulsen.

Risnes skriver i en artikkel kalt “Russisk rulett”, publisert i Samtiden nr. 2, 2013, at rettsstatsideen ble ansett som borgerlig og dermed en motsetning til klassekonseptet i Sovjetunionen. Frem til Gorbatsjovs reformer på 1980-tallet var den dominerende innstillingen at retten skulle tjene statens – og “fellesskapets” – interesser. Etter Putins gjeninnsettelse er denne forestillingen igjen fremherskende.

– Russland er et gjennomkorrupt land, hvor domstolen er uavhengig så lenge det ikke er viktig for myndighetene hva utfallet av saken blir. Det er helt utenkelig at domstolen går imot myndighetene, sier Risnes.

(Red.anm.: Artikkelen er oppdatert 17. oktober med en rettelse: Agora fikk stemplet “utenlandsk agent” i 2014, ikke 2012 som vi først skrev.)