Vox Publica møtte Wikforss til intervju i Bergen denne uken, der hun holdt foredrag om temaet på et møte i Forum for vitenskap og demokrati.

Filosofi og fakta

Den første gangen begrepet “alternative fakta” dukket opp var i kjølvannet av president Trump og hans daværende pressetalsmann Sean Spicers uttalelser om størrelsen på publikum under innsettelsen av presidenten. De hevdet at en innsettelse aldri tidligere hadde vært bevitnet av flere. Trumps seniorrådgiver, Kellyanne Conway, forklarte i et intervju med NBC at det Trump og Spicer gjorde, ikke var å tale usant, men å presentere “alternative fakta”. Det provoserte Åsa Wikforss.

– Det finnes jo ikke alternative fakta. Jeg kjenner fortsatt på at det er helt absurd, hvor mange merkelige filosofiske påstander som dukker opp, hvilke merkelige filosofiske teser man legger fram, for å forsvare presidentens løgner og falske påstander. Da blir jeg sint, og jeg kjenner at sånn kan vi ikke ha det.

Som filosof er Wikforss blant annet opptatt av epistemologi, eller kunnskapsteori. Hun mener at filosofien kan hjelpe oss å belyse problemstillinger som har med spredning av falske nyheter å gjøre.

– Filosofien tror jeg kan gjøre to ting. Den kan fortelle om hva kunnskap er og hvordan kunnskap fungerer, om evidens og sammenheng. Men filosofien er jo også et redskap for å tenke klart. Den kan hjelpe deg å gjennomskue dårlig argumentasjon.

Relativismen påvirker folk flest

For Wikforss er det viktig å opplyse om at ideen om at kunnskap er noe som avhenger av perspektiver, slik begrepet “alternative fakta” antyder, i stedet for noe objektivt som finnes utenfor mennesket, aldri har vært sentral i filosofien. Hun påpeker i sin bok at en liten minoritet av filosofer riktignok har studert postmodernistiske tenkere som kan sies å ha et perspektivsyn på kunnskap, men at den store majoriteten av filosofer har beskjeftiget seg med andre tema. Hun skriver at postmodernismen heller har fått stor innvirkning på andre fagområder. Hennes bekymring er at plassen den har fått, kan ha påvirket den offentlige diskursen.

Hør opptak fra Wikforss’ presentasjon på debattmøtet i Bergen i denne podkasten:

– Jeg tror jo ikke at for eksempel Trump er postmodernist, han vet jo ingenting om det. Men jeg vet at høyreekstreme bloggere som Mike Cernovich har utnyttet postmodernistiske måter å prate på for å drive fram sin høyrepopulistiske agenda, ved å påpeke at det finnes ulike perspektiv, og her er et annet perspektiv. Jeg vet også at i USA utnytter kristne fundamentalister den måten å snakke på for å drive fram sin ide om at man skal undervise om både Darwin og skapelsesberetningen, fordi det er bare ulike perspektiv, og det finnes ingen perspektiv som er bedre enn andre. Man kan altså utnytte den postmoderne diskursen for farlige standpunkt.

– Og så finnes det ytterligere et problem, som er hvor mye av det som har sildret ut til allmennheten. Da tror jeg, i hvert fall i Sverige, at det finnes en slags relativisme som har blitt tatt opp blant folk i allmennheten. Det er et problem. Da har man ikke beskyttelse mot sånne som Trump, demagoger som lyver og desinformerer.

Skolen kan forsterke kunnskapsrelativisme

Hun mener at spesielt skolen kan være med på å forsterke en offentlig kunnskapsrelativisme. Både i den norske og den svenske skolen er den konstruktivistiske pedagogikken godt innarbeidet. Den innebærer et syn på kunnskap som noe som konstrueres i mennesket, i motsetning til noe objektivt som finnes utenfor mennesket og som mennesket kan ta til seg.

– Det er et problem når en disiplin, som for eksempel den pedagogiske forskningen, helt og holdent svelger en veldig radikal filosofisk teori, som de fleste filosofer ikke anser som sann. Det er helt ukritisk og det er ikke et vitenskapelig perspektiv. Et problem er jo at det har gått så mye ideologi i det. Det er så merkelig, fordi spørsmålet om hvordan man best lærer bort og hvordan innlæring fungerer er empiriske spørsmål. Men det har blitt så ideologisk ladet at om man sier at tavleundervisning fungerer veldig bra, så blir folk opprørt fordi de tror at man har sagt noe veldig konservativt og høyrevridd og autoritært.

Faktisk.no kan virke mot sin hensikt

Wikforss ønsker med sin bok og sine foredrag også å gi praktiske råd om hva slags verktøy som er effektive i kampen mot “alternative fakta”. Hun peker på at visse deler av vår psykologi og det hun kaller “kognitive skjevheter” får konsekvenser for hvordan vi tar imot informasjon og desinformasjon. Våre kognitive begrensninger trenger derfor å bli imøtegått, blant annet fordi vi tar til oss informasjon som bekrefter våre overbevisninger, og overser informasjon som motsier dem.

Noen av våre største mediehus forsøker å bøte på dette og har gått sammen om å lage tjenesten faktisk.no, med et ønske om å bidra til “et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt”. De trekker fram påstander som har vært ytret i offentligheten, og forklarer hvorfor de stemmer eller ikke stemmer. Etter å ha sett forsiden til faktisk.no reagerer Wikforss.

– Det blir jo helt feil. De skriver desinformasjonen i overskriften. Man vet fra forskning at om man skal inn og faktasjekke og korrigere så er det ekstremt viktig at man ikke løfter fram den falske påstanden. Om man sier at en viss påstand er falsk, så husker folk selve påstanden. Sånn er vi bare. Man vet da at om man skal faktasjekke, skal man ikke løfte fram det falske, men man skal først forklare hva som er riktig. Og så skal man lenger nede fortelle hva folk har forsøkt å hevde om saken, så man får riktig balanse på det. Der gjorde media i USA feil under valget. Da Trump kom med falske påstander, la man de falske påstandene i overskriften, og det var ikke så smart.

Plattform for kontroversielle påstander?

Et etter hvert omdiskutert spørsmål er hvorvidt man skal vie plass i mediene til stemmer som ikke forholder seg til etablert kunnskap. Noen mener at man skal la være å gi kontroversielle personer en plattform å spre meningene sine på, mens andre mener dette fungerer mot sin hensikt. For Wikforss er begge viktige poenger.

– Det kommer an på emnet. Det finnes visse saker hvor man ikke trenger debatt. Man skal for eksempel ikke ta en debatt med holocaust-fornektere. Visse ting vet vi, og om man overhodet sier “la oss diskutere dette”, da er ikke det bare å gi en plattform, men man gir også inntrykk av at det finnes to sider, og det finnes argumenter for og imot, og vi kan diskutere oss fram. Det er ingen diskusjon, det er det man kaller en falsk balanse. En diskusjon forutsetter at man aksepterer visse grunnleggende regler for en debatt, for eksempel at man bryr seg om evidens og motargument.

– Samtidig finnes det jo risiko ved å si at man ikke skal diskutere saker. Risikoen er jo nettopp det at man sper på populistiske konspirasjonsteorier, om eliten som forsøker å legge lokk på og dempe sannheten. Så jeg tror man kan gi plattform med fornuft. Gjør man det, så må man sørge for at det blir en god debatt, at det ikke blir en polarisert og unyansert skrikekamp, men at man virkelig trekker fram hvilke problem som finnes ved disse posisjonene og nyanserer tydelig. Men man skal være litt forsiktig, det tror jeg.

Journalistikken må være motvekt mot sosiale medier

Det kan virke håpløst for journalistene og mediehusene å skulle takle problemstillingen på en måte som ivaretar søken etter sannhet og et viktig opplysningsansvar, samtidig som en står overfor helt nye økonomiske utfordringer. Til journalistene har Wikforss følgende oppfordring:

– Journalister må jo forholde seg til at visse saker deles veldig mye, og at man da får større spredning og flere annonsører. Det gjør at man ofte fristes til å publisere klikkagn og sensasjonelle greier. Det er en fristelse jeg kan forstå, men som naturligvis er problematisk. For det er viktig at journalistikken nettopp ikke er som sosiale medier, men at den er en motvekt, og at den er nyansert og komplisert og korrekt. Når man ser til for eksempel USA, så kan man se at The New York Times aldri har hatt så mange abonnenter. Seriøs journalistikk er ettertraktet. Folk vil ha det, nettopp fordi det finnes så mye desinformasjon. Og jeg tror at på sett og vis så kommer seriøs, etablert journalistikk til å bli viktigere enn den noensinne har vært, fordi det er den eneste måten man kan forholde seg til at hele verden roper.

Vox Publica har diskutert disse spørsmålene med Anine Kierulf, fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), en markant stemme i den norske ytringsfrihetsdebatten.

De aller fleste ytringer er lovlige i Norge. En ytring som oppleves som sårende eller krenkende trenger ikke være en hatefull ytring som rammes av straffeloven. Men ytringsfriheten er ikke absolutt, og paragraf 185 i straffeloven skal beskytte bestemte minoritetsgrupper mot diskriminerende ytringer.

Det har vært en sterk økning i anmeldelser etter paragraf 185 de siste årene. Det finnes ikke en samlet oversikt over hvor mange som er anmeldt eller dømt for hatefulle ytringer i Norge, men tall fra Oslo politidistrikt kan gi en pekepinn. I 2014 var det 15 anmeldelser etter paragraf 185, i 2017 var det 71 anmeldelser.

Hvor går grensen?

Så hva skiller en skarp meningsytring fra en straffbar hatefull ytring? Anine Kierulf forklarer det slik:

– Da må en ta utgangspunkt i lovteksten, der det står at «med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring». Men lovteksten hjelper deg bare et stykke på vei, for den gjelder ikke for alle. Bakgrunnen for paragraf 185 i straffeloven var nemlig å verne utsatte minoriteter mot spredning av hets mot dem. Og det er bare de som faller inn under disse gruppene – og som trues eller forhånes, som det heter i lovteksten – som skal vernes.

– Det betyr altså at det i lovens forstand er misvisende å snakke om hatefulle ytringer hvis ytringen ikke er rettet mot en utsatt minoritet. Hva hvis ytringen er rettet mot alle kvinner, for eksempel, eller alle trøndere?

– Ytringer mot disse kan også være hatefulle, og forhåne gruppen som sådan. Men fordi kvinner ikke er blant minoritetene i paragraf 185, vernes de ikke av denne bestemmelsen. Dersom ytringene er formet som trusler, privatlivs- eller ærekrenkelser eller sjikane, kan de rammes av bestemmelsene som verner mot dette.

Hva er intensjonen?

Det er også et annet men her: Det er visse typer hets som rammes av paragraf 185.

– En må over en viss terskel for at utsagn skal være straffbare. For eksempel hvis en dehumaniserer en gruppe, og for eksempel sier at «buddhister er en kreftsvulst på samfunnets kropp».

Det er også utsagn som kan være egnet til å fremme hat overfor en gruppe, men som ikke er straffbare.

– For eksempel kan en si at innvandrere fra et bestemt land er overrepresentert på kriminalstatistikken. Det rammer en hel gruppe, men er også et reelt faktum og ikke noe jeg sa med intensjon om å spre hat. Denne type saklige faktaopplysninger rammes ikke av bestemmelsen, sier Kierulf.

Men, legger hun til – dette viser hvor vanskelig det kan være å avgjøre hva som faller innenfor og utenfor.

– For hvordan tolker man ytringer, og hvordan sier man noe? Sier man det med humor, for eksempel? Eller sier man det for å forklare noe annet?

– Hvis jeg sier «pinsevenner er kakerlakker som må utryddes» er ikke det straffbart når jeg bruker det som et eksempel i en privat samtale med deg for å tydeliggjøre hva som kan falle innenfor bestemmelsen. Mine ytringer er ikke ment for offentligheten, og ikke for å hetse en bestemt gruppe, men for å forklare deg hvordan en lovparagraf skal forstås. Hadde jeg sagt dette offentlig, ville det vært straffbart. Konteksten er viktig for vår forståelse av meningsinnhold – og avgjørende for de rettslige vurderingene også, sier Kierulf.

Mange vegrer seg mot å delta

Det finnes ikke offisiell, sammenlignbar statistikk på hvor mange som er dømt for hatefulle ytringer i Norge. Politidirektoratet har det ikke, og praksisen for registrering er ulik fra politidistrikt til politidistrikt.

– Denne mangelen på oversikt og statistikk er noe som er blitt kritisert av oss i Nasjonal institusjon for menneskerettigheter og av ulike FN-organ, sier Kierulf.

I 2015 lanserte regjeringen en politisk erklæring mot hatefulle ytringer. Utgangspunktet var en bekymring for omfanget, og målet med erklæringen var å forplikte til en innsats mot hatefulle ytringer.

Undersøkelser av nordmenns mediebruk viser at sosiale medier er blitt en viktig kanal for nyhetsformidling. Men mange vegrer seg for å delta i debatt, spesielt på sosiale medier (se rapporten Mediebruk og offentlig tilknytning, 2017).

Følelsesladet og usaklig debatt og en aggressiv tone blir fremhevet som viktige grunner til dette.

Nesten en av tre som utsettes for hatefulle ytringer i sosiale medier sier de vil bli mer forsiktige med å dele meningene sine. Det var et av funnene i den første norske undersøkelsen om hatefulle ytringer fra i fjor.

Å bli utsatt for hatefulle ytringer fikk størst konsekvenser for kvinner og personer med innvandrerbakgrunn. 1,6 prosent av majoritetsbefolkningen svarer her ja på spørsmålet om de har opplevd hatefulle ytringer i sosiale medier rettet mot de grunnlagene som er vernet i straffelovens paragraf 185. 7 prosent av personer med innvandrerbakgrunn forteller om slike hatefulle ytringer.

Trenger trening i saklig uenighet

En ytring som oppleves som sårende eller krenkende trenger ikke være en hatefull ytring. Det er viktig hvordan vi snakker til andre, men det er også viktig hvordan vi som mottakere reagerer på utsagn, mener Anine Kierulf.

– Det å bli krenket eller ikke er også i noen grad et valg man har eller noe man kan trene seg på. Jeg tror det kan ha stor betydning hva vi trenes opp til å forholde oss til av ulike ytringer. At man trener opp den oppvoksende generasjon i saklig uenighet snarere enn i å lete i seg selv etter følelsen av krenkelse.

– Selv om det er fint at man tar hensyn til hverandre, har jeg stor tro på opptrening i å forstå at andres ytringer er andres ansvar og at min reaksjon er mitt ansvar. Hvis alle prøver å uttrykke seg så saklig som man kan, og tolke hverandre i beste mening, er en langt på vei. Men når det er sagt: reell hets skal en ikke tåle, sier Anine Kierulf.

Barn og ungdommer forteller at hets florerer på sosiale medier. Kierulf mener at mange ikke får nødvendig opplæring i ytringsfrihet.

– Det kan være vanskelig å forstå paragrafer i loven hvis en ikke vet begrunnelsene for dem. Ytringsfrihet og personvern er grunnleggende rettigheter av gode grunner. Ytringsfriheten for at vi skal kunne danne oss selv som selvstendige individer, og fordi samfunnet blir bedre av at ulike meninger brytes mot hverandre. Personvernet fordi man trenger en «indre frisone» der man kan bedrive den samme egendannelsen. Men hvis samfunnet har best av at flest mulig meninger brytes, må flest mulig stemmer orke å delta i offentligheten. Hvis du hetser og hater så mye at grupper forsvinner, går det ikke bare ut over dem. Det går også ut over deg. Jeg savner en større grad av refleksjon rundt disse spørsmålene, og det er påtrengende i skolen, den største læringsarenaen vår, sier Kierulf.

– Det er viktig å verne elever i en sårbar situasjon. Samtidig er dette en generasjon som er veldig opptatt av krenkelser, vi er et samfunn som er opptatt av det – det er greit, men det er ikke alltid greit å rettsliggjøre slike tendenser.

– Fokus på offer har noen nedsider

Forholdet mellom ytringsfrihet og vern mot mobbing i skolen er blitt aktualisert gjennom den såkalte Malkenes-saken. Lærer Simon Malkenes pekte på det han mente var negative følger av inntaksordningen i den videregående skolen i Oslo ved å bruke eksempler fra sin skolehverdag. Elevene mente de ble identifisert og uthengt av Malkenes, og det ble vurdert personalsak mot ham. Nylig fikk Malkenes Fritt Ords Honnørpris for å ha satt søkelys på manglende ytringskultur i Oslo-skolen.

Kierulf peker på utfordringen med å ivareta elevers psykososiale miljø og verne dem mot mobbing, samtidig som ytringsfriheten ivaretas. Hun mener utredningen «Å høre til» (NOU 2015:2) fra det såkalte Djupedal-utvalget er et skritt i feil retning. Her kommer utvalget med sine forslag til virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø.

– Det er en NOU på 450 sider og en proposisjon på nesten 100 sider. Ytringsfrihet er ikke nevnt eller problematisert én eneste gang. Det er problematisk. Å ta vare på folk som føler seg mobbet, er viktig. Men dette fokuset på offerdefinisjon har noen nedsider også. Mobbing er her definert som en opplevelse av å være mobbet: Hvis du opplever deg mobbet, er du mobbet. Det er viktig – for da må skolen ta vare på deg. Men betyr det nødvendigvis at den som sa noe du følte deg krenket av, da er en mobber? Jeg kan jo bli kjempekrenket av at du lærer meg om hvor fæle kattedyr kan være mot hunder i dag, når katten min ble drept av en hund i går. Eller om Darwin, når min religiøse familie anser apeforklaringen som en hån mot Guds skaperverk.

– Det kan lett bli absurditeter av dette. Det blir vanskelig for lærerne å manøvrere i et landskap av krenkelsesfokus, i alle fall uten god forståelse for avveininger mellom personvern og ytringsfrihet, sier Anine Kierulf.

I sin doktoravhandling fra 2012 gjør Arthur D. Santana en undersøkelse av sammenhengen mellom anonymitet og «civility» i nettdebatter om innvandring i et utvalg amerikanske aviser. Santana trekker et tilfeldig utvalg av 900 kommentarer fra disse avisene og koder dem for «uncivility». Han finner en klar sammenheng: i anonyme innlegg er graden av «uncivility» klart høyere:

Among the sample of 900 comments, anonymous commenters were significantly more likely to register their opinion with an uncivil comment than non-anonymous commenters (…). Of the 369 uncivil comments between both groups on the topic of immigration, anonymous commenters wrote 65% of the uncivil comments while non-civil commenters did so in 35% of the comments. (side 72)

Begrepet om «uncivility» overlapper med, men er ikke helt identisk med Næss sitt begrep om saklighet, som vi har diskutert i tidligere innlegg. Likevel peker resultatet i samme retning som det som er vår arbeidshypotese, nemlig at anonymitet gir mer usaklighet. For å prøve denne hypotesen i norsk sammenheng, og dermed skjønne bedre hvilken rolle anonymitet spiller for sakligheten i nettdebattene, forsøkte vi å måle usaklighetsnivået i tre aviser med ulike regler for identifisering. Perioden vi undersøkte var høsten 2011. VG (vg.no) krever innlogging med Facebook-profilen for å kommentere på artikler i nettutgaven, og identifisering med navn på innlegget. Dette var kombinert med moderering av debattene i etterkant (post-moderering). Bergens Tidende (bt.no) tillot på den tiden anonyme innlegg, men gjorde post-moderering av debattene ved hjelp av firmaet «Interaktiv Säkerhet». Dagbladet (dagbladet.no) tillot også anonyme innlegg, og post-modererte debattene selv. I en periode etter 22. juli gjennomførte noen av avisene i tillegg forhåndsmoderering av debatter om en del sensitive tema, blant annet om innvandring og saker om 22. juli. Alle avisene har og hadde tydelige regler for atferd som forventes av deltakerne i debatter under artiklene.

Materialet vårt er en samling av nettutgavene av de tre avisene, lastet ned klokken 12 hver dag i hele perioden (høsten 2011). Det første vi gjorde var å finne frem til de sakene som var åpnet for debatt, blant de 10 øverste sakene på forsidene i avisene. VG.no åpnet flest saker for debatt i perioden. Bildet så slik ut:

Figur 1. Antall saker åpnet for debatt i august-desember 2011. Utvalg: Ti øverste saker på for­si­den kl. 12 hver dag.

Det neste skrittet var å klassifisere sakene som var åpnet for debatt. Her brukte vi et skjema for klassifisering som er mer eller mindre standard i norsk medieforskning:

1. Økonomi, 2. Krim, 3. Sosiale spørsmål, forbruker, 4. Politikk, 5. Ulykker, 6. Kultur og underholdning, 7. Sport, 8. Vær, 9. Teknologi og vitenskap. I tillegg laget vi en gruppe for saker om 22. juli.

Denne klassifiseringen ga en slik fordeling av sakstyper som var åpnet for debatt, i prosent:

Figur 2. Saker åpnet for debatt august-desember 2011. Fordeling på stofftyper.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

Saklighetsnivået i saker om politikk er spesielt viktig for klimaet i det offentlige ordskiftet, så i den videre analysen fokuserte vi på debattene om politiske saker – i tillegg til debattene om sakene om 22. juli.

Slik var fordelingen av saker om politikk som var åpnet for debatt, i de tre avisene høsten 2011:

Figur 3. Saker om politikk åpnet for debatt august-desember 2011.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

Vi ser at Dagbladet åpner vesentlig færre saker for debatt om politikk enn i august 2011, enn det VG gjør. Det samme mønsteret er enda tydeligere for saker om 22. juli, hvor Dagbladet er veldig forsiktig med å åpne saker om 22. juli for debatt:

Figur 4. Saker om 22. juli åpnet for debatt august-desember 2011.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

I intervju med medieforskerne Karoline Ihlebæk, Anders Sundnes Løvlie og Henry Mainsah (Norsk Medietidsskrift, no. 3, 2013) forklarer representanter for Dagbladet at de var bekymret for hva som ville skje dersom de åpnet 22. juli-saker for debatt, fordi de var usikre på hvordan debattantene til sakene deres ville oppføre seg. Den samme usikkerheten har åpenbart ikke gjort seg gjeldende i VG og bt. Grafen viser også at i desember var det ingen saker om 22. juli som var åpnet for debatt, hverken i Dagbladet eller bt.

Neste skritt i analysen var å kode debattene om politikk i de tre avisene, med utgangspunkt i Næss sin karakterisering av usaklighet. Vi kodet de inntil 50 første innlegg i alle debattene i november 2011, pluss de 10 mest kommenterte sakene i oktober, november og desember. Vi var to kodere, som til dels kodet overlappende for å sikre konsistens i kodingen. Vi la vekt på en strikt bruk av kriteriene til Næss, og vi tok høyde for at tonen i nettdebatten ofte er uformell, og der litt røffe formuleringer er en del av sjangeren. Vi krevde derfor ikke en utviklet argumentasjon eller endog hele setninger. I praksis klassifiserte vi som usaklige hovedsakelig klare tilfeller av personangrep, innlegg som var helt irrelevante for artikkelens tema, eller avsporet debatten. Det er åpenbart et problem å operasjonalisere kriteriene til Næss, men siden vårt mål er å sammenlikne usaklighetsnivåer, er strikt og konsistent anvendelse av kriteriene det avgjørende.

For sammenlikningen brukte vi en enkel score for usaklighet, som er forholdet mellom antallet usaklige artikler delt på det totale antallet kodete artikler (det vil si inntil 50). Resultatet av denne analysen er representert i figuren nedenfor, hvor vi ser at Dagbladet har dobbelt så høyt usaklighetsnivå som VG:

Figur 5. Andel usaklige (rød søyle) og saklige innlegg i debatter i de tre avisene.
Utvalg: Debatter under forsidesaker om politikk og 22. juli i november 2011, og de 10 mest kommenterte sakene i oktober, november og desember. 50 første kommentarer i hver debatt.

Resultatet er i tråd med hypotesen om at anonymitet gir mer usaklighet, slik vi så Santanas undersøkelse også tyder på. Men betyr dette at vi definitivt kan trekke den slutningen at debattene i Dagbladet har større innslag av usaklighet fordi debattantene får lov å være anonyme? Nei, det er ikke mulig å konkludere så klart om dette. Det som taler mot en slik konklusjon er at vi bare har data fra en kort periode, og at det kan være andre forhold som spiller inn. I en kommentar til undersøkelsen pekte kulturredaktør Geir Ramnefjell på at Dagbladet i den perioden vi har undersøkt, tok avisens journalister selv hånd om modereringen, og at Dagbladet derfor ikke hadde kapasitet til å følge opp debattene så tett som de burde. (Nå bruker også Dagbladet firmaet Interaktiv Säkerhet). En grunn til å tro at dette ikke er hele forklaringen, er at våre stikkprøver tydet på at innlegg som står som fjernet av moderator var minst like høyt i Dagbladet som i VG. Det kan tyde på at det må ha vært fler problematiske innlegg i Dagbladet, selv om vi ikke vet hva som er fjernet. Det er også slik at vi har kodet for usaklighet, som omfatter mer enn det som ville bli klassifisert som upassende av moderatorene.

Vi ser imidlertid også at bt har samme lave usaklighetsnivå som VG, selv om de tillater anonyme innlegg. Det kan være en grunn til å tenke at anonymitet ikke er så viktig for usaklighet likevel. Men det kan også bety at det er andre forhold enn anonymitet som reduserer usaklighet. Blant annet er det slik at sakene som åpnes for debatt er lite kontroversielle, og debattene har ofte veldig få bidrag. Det er sannsynlig at lengre debatter gir relativt fler usaklige innlegg, men vår score tar ikke hensyn til det. Vi ser også at en god del debattanter i bt opptrer med fullt navn, selv om avisen tillater anonymitet. Det lave nivået på usaklighet kan også være en tilfeldighet i et lite utvalg.

På den andre siden er det andre forhold som taler for at forklaringen på forskjellen i usaklighetsnivå mellom VG og Dagbladet skyldes forskjellene i regler for anonyme innlegg. Det viste seg blant annet at det var en del innlegg om økonomi i VG som hadde mye høyere usaklighetsscore enn de fleste andre VG-debatter. Men da vi undersøkte disse sakene nærmere, viste det seg at de kom fra E24, som VG henter en del av sitt økonomistoff fra. Og E24 tillater anonyme innlegg.

En viktig, generell grunn til å tro at identifisering gir mindre usaklighet, og at anonymitet gir mer, er at debatter som krever identifisering har lavere deltakelse. Det gjennomsnittlige antall innlegg i debatter i Dagbladet er vesentlig større enn i VG, selv om trafikken på VG.no er mye større. Det samme viste seg i nettutgaven av Aftenposten, da de gikk over til å kreve identifisering av debattanter av sine artikler. Den viktigste grunnen til dette må være den sosiale belastningen det er å stå offentlig frem med fullt navn. I debatten som fulgte artikkelen der debattredaktøren annonserte at det ikke lenger ville være mulig å debattere anonymt i Aftenposten, som hadde over 3000 innlegg, var argumentet til flertallet av bidragsyterne at de ikke lenger ville delta i debatter i Aftenposten av frykt for de sosiale konsekvensene. De er med andre ord bekymret for hvordan andre skal reagere på det de sier, og at de ønsker å få debattere uten å behøve å ta hensyn til andres perspektiv på det de sier. Men hvis vi ser på Næss sine kriterier for usaklighet, så er det nettopp regler som skal stimulere debattantene til å ta hensyn til perspektivet til motparten og tilhørerne i debatten. Det er derfor ikke overraskende at en debattform som tillater folk å debattere uten å ta hensyn til den andres perspektiv, også blir mer usaklige i Næss sin forstand.

Debattkvaliteten viktigst

Hvis det er riktig, slik mye tyder på, at krav om identifisering øker saklighetsnivået, er det et sterkt argument for å innføre det i nettavisene. Saklighet innebærer å ta på alvor de andres ståsted, og er en forutsetning for at kommentarene skal være av interesse for andre enn den enkelte debattant. Avisenes ansvar for å legge til rette for en opplyst samfunnsdebatt med bred deltakelse veier tyngre enn den abstrakte “rett” til anonymitet. Når det i enkelte tilfeller er behov for anonymitet, når folk med viktige historier er spesielt sårbare, kan det ivaretas gjennom avtaler med avisenes debattredaksjoner i det konkrete tilfelle.

Det er derfor bra at fler og fler aviser dropper muligheten for anonyme kommentarer. Sist ute var Schibsted-avisene Bergens Tidende og Aftenposten. I den nevnte artikkelen der Aftenpostens debattredaktør begrunner innstrammingen bringer han en ny type argument på banen. Han henviser til forskning som indikerer at argumenter som fremsettes anonymt har mindre påvirkning på tilhørerne enn argumenter fra folk som viser hvem de er. Argumentet synes å være at kravet om identifisering nok tar bort den friheten som måtte ligge i anonymiteten, men samtidig gir det større mulighet til å få gehør hos de som leser kommentarene. Denne måten å se det på er en dreining bort fra å se dette som et spørsmål om den enkeltes rettigheter, og over mot å spørre hva som gir den beste debatten sett med lesernes øyne.

Dagbladet er den eneste av de store nettavisene som ennå tillater anonyme innlegg. Men også der er man opptatt av å heve debattkvaliteten. En gruppe erfarne journalister skal bruke tid som aktive debattledere på nettet, og man tror det skal heve kvaliteten på debatten i kommentarfeltene. Dette er et tiltak i samme ånd som kravet om identifisering, fordi det essensielt er en måte å få debattantene til å ta mer hensyn til hvordan argumentene oppfattes av lesere og mot-debattanter, og dermed øke kvaliteten på meningsutvekslingene.

Debatten knytter seg til et innlegg i Aftenposten 11. januar i år, av Arild Pedersen, som er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. I innlegget ”En saklig nettdebatt” gir han en forkortet variant av Næss sine regler. Både Pedersens presentasjon av reglene og debatten som følger, bidrar til å klargjøre relevansen av reglene for nettdebatter.

Passer reglene til å evaluere nettdebatt?

Pedersen starter med å peke på at en forutsetning for at reglene overhodet skal være relevante for å vurdere en debatt, er at poenget med debatten – dens funksjon — er å avklare hva som er riktig og galt, eller sant og usant i et spørsmål. Reglene er ikke relevante for å vurdere alle slags sjangre for å påvirke andre, for eksempel forkynning, reklame eller propagandering. «Men de fleste (nett)debatter har som funksjon å avklare hva som er rett og galt, eller sant og usant, og da bruker fornuftige mennesker argumenter», fremhever Pedersen. I forhold til debatter i nettavisene er det viktig å presisere at det ikke er bare er snakk om hva som er riktig og galt i det som står i den artikkelen som starter debatten. Antakelsen er at formålet er å få belyst hva som er riktig og galt i selve saken, og gjerne andre sider av saken enn de avisene nevner. Denne antakelsen er en viktig forutsetning for at det gir mening å bruke reglene for saklighet som normer for god nettdebatt.

Man kan være fristet å si at dette er en urealistisk antakelse, når man ser hvordan nettdebattene i praksis ofte utspiller seg. En av deltakerne i debatten under Pedersens innlegg bestrider at nettdebattene har som funksjon å belyse hva som er riktig og galt om et saksforhold, fordi det ikke er det som er intensjonen til flertallet av debattdeltakerne:

Det er dessverre ikke slik. Nettdebattene er en form for posering, hvor man flasher et verdistandpunkt. De færreste leser andres innlegg. Resultatet blir derfor det motsatte av Næss’ utmerkede idealer.

Dette er en interessant innvending, men det at mange ikke lever opp til idealene betyr jo ikke nødvendigvis at idealene er feil. Vi må skille mellom debattforumets intenderte funksjon – dets formål — og hvordan debatten fungerer i praksis. Spørsmålet er om formålet med avisenes nettdebatter er å belyse hva som er riktig og galt i de sakene avisen skriver om. Det er ikke alltid så lett å vite hva avisene vil med nettdebattene de legger til rette for, men det å få belyst sakene de skriver om må i alle fall være en viktig del av hensikten. Og vi tenker ikke da bare på å få kommentarer på det som står i artikkelen, men å få ulike og alternative perspektiver på saken fra leserne. Da er også reglene til Næss, som dreier seg om normer for bruk av argumenter til å belyse saksforhold, relevante for å vurdere dem.

En konsekvens av dette er at det ikke er opp til den enkelte deltaker i en debatt å bestemme hva saklighetsnormene for debatten er. Her er noen av deltakerne i debatten under Pedersens artikkel uenige. De mener at alle slike regler er skadelige for ytringsfriheten, og at det er opp til den enkelte å vurdere hvilke argumenter som er saklige. I et innlegg uttrykkes det slik: «Det verste jeg vet er når noen legger ut om ‘saklig debatt’. Akkurat som ‘saklig’ er noe universelt og fratatt den enkelte.» Men det er akkurat det det er, vil Næss hevde. Og standpunktet om at det er opp til den enkelte å bestemme hva som er saklig, blir kritisert av flere av de andre deltakerne i debatten. De argumenterer med at en meningsfull debatt forutsetter at det er en felles oppfatning av hva som er tilbørlige måter å argumentere på. Her er de inne på noe som er sentralt ved Næss sine regler, nemlig at de dreier seg om normer for samarbeid for å belyse sakene så godt som mulig. Det er ikke regler for å avgjøre hvor riktige argumentene er.

Hva er usaklighet?

Det store flertallet av deltakerne i debatten står frem som Næssianere. Noen mener det er nærmest trivielt at reglene er riktige og relevante, mens andre mener de er riktige, men litt for krevende i forhold til den vanlige nettdebattant («1. utkast-generasjonen», som en formulerer det). En stor gruppe av innleggene diskuterer om det er mer enn det reglene til Næss omfatter, som bør kalles usaklig. Noen mener det er usaklig å argumentere ut fra «politisk korrekte» standpunkt, og det utvikler seg en lang meningsutveksling om det er usaklig å bruke vikarierende argumenter.

Flere innlegg i denne siste sekvensen av meningsutveksling er klart usaklige hvis vi legger Næss sine regler til grunn. Problemet er at de bruker spørsmålet om saklighet, som er det debatten handler om, som et utgangspunkt for å kritisere en bestemt person sine bidrag i abortdebatten, som de mener er et tilfelle av vikarierende argumentasjon. Mange av innleggene i denne debatten har vi klassifisert som usaklige etter regel A hos Næss («Mot tendensiøst utenomsnakk»).

Et argument er utenomsnakk, sier Næss, når det er så lite holdbart eller lite relevant at det ikke bidrar til «å støtte eller svekke noe direkte standpunkt til det diskusjonen gjelder». Og innlegget er tendensiøst når det – selv om det er irrelevant — «er egnet til å påvirke tilhørerne i retning av å godta det standpunkt som den ene part i diskusjonen inntar.» (ELE, 110). Personangrep er et sentralt eksempel. Et argument er usaklig når det har begge disse egenskapene. Det er altså ikke nok at et innlegg er irrelevant for at det skal være usaklig. Et innlegg helt på siden av diskusjonen, men som ikke er tendensiøst, er ikke klart usaklig i teorien til Næss. Dette reiser et problem med klassifiseringen, blant annet av den meningsutvekslingen om saklighet og vikarierende dokumenter i abortdebatten som er nevnt over. De innleggene som blander sammen de to diskusjonene bryter ganske klart med regelen om usaklighet. Men hva med de som følger opp med kommentarer til de usaklige innleggene? De kommentarene som bare bruker abortdiskusjonen som eksempel, og sånn sett holder seg til saken, mener vi ikke er usaklige. Mens de kommentarene som går over til å diskutere abortsaken derimot, fungerer avsporende og er klassifisert som usaklige.

Det er en god tone i debatten, med lite hets og skittkasting, og ingen harde personangrep på meddebattanter. Likevel er det altså en god del innlegg som slår ut på usaklighetsradaren. Debatten etter Pedersens innlegg har i alt 91 kommentarer skrevet av 41 ulike navn. Og hele 38 av innleggene klassifiserte vi som usaklige. Vi fant flest brudd på regel A («Mot tendensiøst utenomsnakk»). Men også andre former for usaklighet forekommer. Noen av innleggene gjengir andres synspunkter på tendensiøse måter (brudd på regel B), andre er tendensiøst flertydige (regel C), og det er tilfeller av kritikk av stråmenn (regel D). Noen innlegg bryter med flere regler samtidig.

Idealer og realiteter

Denne debatten har mange saklige innlegg og holdes stort sett i en tone av respekt og interesse for saken. Likevel er over en tredjedel av innleggene i større eller mindre grad usaklige, hvis vi legger reglene til Næss til grunn. Er det et problem for denne debatten? Ja, fordi de som er interessert i det saken handler om, får mindre grunn til å engasjere seg i den jo mer andelen usaklige innlegg øker. Er det et problem for vårt prosjekt om å bruke reglene til å vurdere kvalitet på nettdebatter at reglene er så strenge? Nei, mener vi, men det forutsetter at den viktigste – men ikke nødvendigvis den eneste — funksjonen til debattene i nettavisene er å avklare hva som er riktig og galt i et spørsmål, med utgangspunkt i det avisen skriver om dem.

Næss’ 6 regler for saklig meningsutveksling:

A. Mot tendensiøst utenomsnakk

B. Mot tendensiøse gjengivelser

C. Mot tendensiøs flertydighet

D. Mot tendensiøs bruk av stråmenn

E. Mot tendensiøse originalfremstillinger

F. Mot tendensiøs tilberedelse av innlegg

Det er to formuleringer av normer for god debatt vi vil vurdere. Den ene tilnærmingen er inspirert av Jürgen Habermas, og artikulerer idealer for diskusjon mellom mennesker som er interessert i å basere sine oppfatninger på best mulig grunnlag. Dette er normer som er positive i den forstand at de sier hvilke egenskaper en god diskusjon bør ha. Den andre tilnærmingen er fra saklighetslæren til Arne Næss. Disse normene er negative i den forstand at de sier hva slags argumenter som er usaklige og derfor bør unngås. Næss er opptatt av at usaklighet skader kommunikasjon og reduserer muligheten for å lære noe av diskusjonen. 

Formålet med debatt i nettavisenes kommentarfelt er å få leserne til å belyse saken avisen skriver om, fra sine perspektiver. De to teoriene om normer for debatt kan sees som forslag til svar på spørsmålet: hva kjennetegner en debatt hvor dette formålet realiseres?  Skillet mellom å overtale og å overbevise er grunnleggende for både Næss og Habermas: det er snakk om normer for rasjonell meningsutveksling og ikke strategier for «å vinne» diskusjoner. Men antakelsen er ikke at målet med diskusjonen nødvendigvis er å bli enige. Folk kan gjerne være rykende uenige, men likevel saklige.

Idealer for deliberasjon

Det er gjort en rekke forsøk på å gi mer operasjonelle versjoner av Habermas abstrakte formuleringer. Hvor godt disse forsøkene ivaretar de filosofiske intensjonene til Habermas, spiller en underordnet rolle her. I boka Promises and Limits of Web-deliberation foreslår Raphäel Kies noen formuleringer av Habermas-inspirerte normer for debatt, som han mener kan brukes i evaluering også av nettdebatter. Kies formulerer 9 idealer som debatter og deltakerne i denne bør oppfylle:

1. Inklusjon, det vil si at alle som er interessert i saken kan bidra med sitt syn, maktforhold i og rundt debattantene ekskluderer ikke noen fra å delta
2. Diskursiv likhet: alle kan introdusere et tema og kommentere på andres innlegg.
3. Begrunnelse: argumenter må støttes av begrunnelser som de andre deltakerne i debatten kan forholde seg til
4. Gjensidighet: debattantene må forholde seg til det andre sier
5. Refleksivitet: deltakerne må være villige til å vurdere sine egne antakelser, holdninger og verdier
6. Empati: deltakerne må være sensitive overfor andres syn og oppfatninger
7. Oppriktighet: deltakerne i debatten må gjøre ærlige forsøk på å få frem all relevant informasjon, og vise sine sanne intensjoner
8. Mangfold: debatten må gi rom for hele bredden av syn, også slike som er kontroversielle og kritiske
9. Ekstern innvirkning: en vellykket debatt har også innvirkning utover selve debattforumet

Habermas-inspirerte kriterier gir best mening i vurdering av politisk debatt. Et eksempel på dette er masteroppgaven til Thomas Vie Nordeide, som vurderer den avsluttende partilederdebatten på fjernsyn i 2009 i lys av kriterier tilsvarende punktene 3–5 på listen over. Refleksivitet (punkt 5), som Nordeide kaller kommunikativ handling, har å gjøre med i hvilken grad debattantene står fast ved sine standpunkter uansett hva som kommer frem i debatten, eller om man er villig til å skifte syn om et bedre argument legges på bordet. Krav om begrunnelse av standpunkter og gyldighetskrav (punkt 3) er et viktig mål på debattkvalitet, fordi det er gjennom å forsøke å gi begrunnelser at nye fasetter av sakskomplekset kommer frem.

I hvilken grad motargumenter tas til følge eller ignoreres (punkt 4), er vesentlig i forhold til en vurdering av nettdebatters kvalitet. Det er i alle fall fire måter å håndtere motargumenter på. De kan bli (i) ignorert; (ii) inkludert i eget innlegg, men avvist; (iii) inkludert i innlegget, men omtales på en nøytral måte; (iv) og motargumenter blir inkludert og verdsatt. Den avsluttende partilederdebatten i 2009 var kjennetegnet av at motargumenter stort sett ble ignorert eller avvist uten at man gikk inn på substansen i argumentene.

Her er et eksempel fra et ordskifte mellom Jens Stoltenberg og Siv Jensen. Først kritiserer Stoltenberg FrP for å prioritere reduksjon av skatter og avgifter, noe i følge ham, ville ha medført finansieringsproblemer av eldrebølgen.  Deretter argumenterer han for et forslag til sykehjemsforlik, knyttet til en forskrift om rettigheter til sykehjemsplass. Så svarer Siv Jensen på dette. I sitt motargument ignorerer hun det første argumentet og avfeier forslaget om sykehjemsgaranti:

SJ: Den forskriften som du skryter av, den ler jo eldreorganisasjonene av, de sier at det ikke er noen forskjell på den og de manglende rettighetene de har i dag. Det er     bare  en  måte å  gjøre dette på, Jens Stoltenberg. Det er å gi landets eldre mennesker den samme lovfestede retten som dine barn har til skoleplass. Så det er ingen som stiller spørsmål når seksåringer møter opp på skolen og sier at beklager, her er det fullt, du får komme igjen til neste år. Det er fordi de har en lovfestet rett. Den samme lovfestede retten må nå landets eldre få […]

Som tilhørere til debatten får vi ikke vite noe om hvordan FrP svarer på kritikken om finansiering, og heller ikke noe om hva som er problemet med den forskriften Stoltenberg nevner. Den avsluttende partilederdebatten er full av eksempler på at politikerne – og definitivt ikke bare representanter for FrP – debatterer på en måte som ikke gir tilhørerne bedre grunnlag for selv å ta stilling til de spørsmålene det snakkes om. Poenget i vår sammenheng er at problemet bunner i at deltakerne i debatten bryter med normer for debatt av den typen som artikuleres i punktene 3–5.

Punktene 1–9 er krevende idealer, men Kies viser at de kan brukes til å vurdere kvalitet på nettdebatt i praksis. Og Ingvild Berg bruker i sin masteroppgave kriteriene på interessante måter til å vurdere norske nettdebatter våren 2011. Styrken som fremheves ved nettdebatter er særlig 1, 2 og 8. Det svakeste punktet er 9, og ofte scorer debattene lavt på 3–6.

Disse kriteriene fokuserer på om debattantene viser respekt for hverandre, men sier lite direkte om innholdet i debatten. De sier for eksempel ikke noe om kvaliteten på kommentarene, eller hvor gode begrunnelsene er. Ta to av de hyppigst diskuterte problemene med kvalitet i nettdebatter, nemlig personangrep og at folk ikke holder seg til saken. Kriteriene for kvalitet må artikulere disse på en tydelig måte. Kriteriene til Kies/Habermas berører disse, på den måten at personangrep er i strid med punkt 6 om empati, og punkt 4 impliserer et krav om å holde seg til saken. Men disse normene, som bunner i krav om gjensidige respekten mellom deltakerne, får ikke frem hele kjernen i problemene. Problemet med personangrep er delvis at det er respektløst, men mest at det ikke er noe argument som er relevant for å ta stilling til saken. Det samme gjelder innlegg på siden av debattens tema, som først og fremst er et problem fordi det ikke tilfører debatten momenter som er relevante for å vurdere alternative standpunkt.

Saklighetslæren til Arne Næss

Normene for saklighet som Arne Næss i sin tid foreslo, er et alternativt perspektiv på debattkvalitet. Det er ingen motsetning mellom kriteriene vi har sett på ovenfor og Næss sine normer, men de siste fokuserer mer på selve debatten enn forholdet mellom debattantene. Arild Pedersen har diskutert saklighet i nettdebatt i lys av normene til Næss (Aftenposten, 7/2–2012). Saklighetslæren til Næss er formulert som 6 normer mot usaklighet:

1. Mot tendensiøst utenomsnakk
2. Mot tendensiøse gjengivelser
3. Mot tendensiøs flertydighet
4. Mot tendensiøs bruk av stråmenn
5. Mot tendensiøse originalfremstillinger
6. Mot tendensiøs tilberedelse av innlegg

Et annet ord for tendensiøs er ensidig, det vil si innlegg som forsøker å påvirke stillingstagen ved å sette saken i et skjevt lys. Næss mener det er brudd på den første normen dersom et argument a) ikke er relevant for saken, b) ikke kommer med et argument som er egnet til å støtte eller svekke noe standpunkt i debatten c) ikke er en presisering eller oppklaring av en misforståelse., eller d) påvirker tilhørerne til å godta en av posisjonene i debatten. Personangrep er et eksempel på tendensiøst utenomsnakk. Hvis man ikke holder seg til saken er det også en form for tendensiøst utenomsnakk, men kan også involvere brudd på andre normer, blant annet bruk av stråmenn.

Fordelen med Næss sine regler som utgangspunkt for å lage en kvalitetsindeks er at de gir relativt klare kriterier for når et debattinnlegg er usaklig. Da er det mulig å vurdere den enkelte kommentaren lokalt for seg, noe som er enklere i praksis enn å skulle gjøre en helhetlig vurdering av debatten under ett. Det er også lettere å vurdere om et innlegg er usaklig, enn om – eller i hvilken grad — de tilfredsstiller idealer for en god debatt.

Forslag til kvalitetsindeks

Vi vil forsøke å ta normene til Næss som utgangspunkt for en usaklighetsindeks, hvor vi starter med å telle antall kommentarer som kriteriene klassifiserer som usaklige. Antall usaklige innlegg (U) delt på det totale antall kommentarer (K) gir et mål (U/K) på hvor usaklig debatten er. Dette er et tall mellom 0 og 1 (som ganget med 100 gir prosenten).

Men som et mål på kvalitet er dette for begrenset. Det tar ikke hensyn til om det er få eller mange med i debatten, eller hvor mange innlegg det er, noe som også er relevante dimensjoner av debattkvalitet. Vi kan ta høyde for dette ved å bringe inn antall innlegg og antall debattdeltakere i formelen:

Kvalitetsnivå = (K + D) *  (1 — U/K)

K er altså totalt antall innlegg, U er antall usaklige innlegg og D er antall deltakere i debatten. Uttrykket på høyre side er et tall mellom 0 og 1 som angir andelen saklige innlegg i debatten. Ganges dette med summen av alle innlegg og deltakere, vil vi få et tall som både reflekterer saklighetsnivået og debattens omfang. Dette er ikke et perfekt mål på kvalitet, men vi tror det er godt nok til å gi et grunnlag for å sammenlikne debatter for å se hvilken innvirkning krav om anonymitet og andre former for regulering har.

Dette vil i teorien gi en indeks for noe vi kunne kalle debattkvalitet. Men det neste spørsmålet er om kriteriene for usaklighet kan brukes på en enkel og ukontroversiell måte i praksis. Det vil være tema for neste bloggpost om «Ytring på nett».