En del av folks hverdag

NRKs arkiv er publikums arkiv, for helt siden starten i 1933 har NRK vært en del av folks hverdag. I flere tiår har NRK dokumentert nyheter, folk, steder og viktige hendelser i lyd og bilder, i hele Norge. Vi sitter på en unik historie.

NRK Arkiv jobber fortløpende med å åpne og dele våre arkiv, og på Sommertoget 2017 fikk vi en ypperlig sjanse til å dele med folket der de er. Vanligvis når vi snakker om “der de er” snakker vi om ulike nye digitale plattformer. Men denne gangen kom vi fysisk hjem til hjemstedet ditt. Med lokalt fokus skulle publikum kjenne at arkivet var “litt sitt”. Både NRK og folket skulle gjenkjenne, delta og dele.

NRK har produsert flere VR-filmer som publikum fikk oppleve på Sommertoget. Foto: Ole Kaland, NRK.

Hvordan da?

Vi var en aktiv del av publikumsopplevelsene på de 40 stasjonene hvor toget stoppet. Sammen med guider og NRK Super delte vi den gule containeren i midten av toget hvor vi arrangerte ulike publikumsaktiviteter for store og små.

FlippKlipp-gutta holder Kahoot i Rognan. Foto: Mari Skarnes

Lokal Kahoot-quiz på din stasjon

Like etter ankomst startet vi med Kahoot. Vi hadde med oss 80 quizer, to for hvert sted. Målet med disse var å skape liv, røre og stolthet på stasjonene. Konkurransene var populære, og vi så at familier og venner samarbeidet om spørsmålene, som var hentet fra gamle og nye TV- og radiosendinger.

Quizen besto av ti spørsmål, hvor tre av disse var lokale, resten var generelt NRK-stoff. Kahootene ble ofte holdt av kjente NRK-profiler og programledere som også deltok på toget, til stor glede for publikum.

Kahoot i Mo i Rana. Foto: Anne Kirsten Bakke, NRK

Arkivvideoer på stasjonene: Vi har vært her før

NRK har vært i nesten hele Norge. Dette ville vi vise publikum med lokale arkivvideoer fra alle stoppesteder, 40 til sammen, på storskjerm. Flere gjenkjente seg selv eller familie, steder og bygninger og hendelser. Det ble ofte latter og diskusjoner rundt visningene, og det var tydelig glede over å få se igjen klippene fra sitt eget hjemsted. Mange tok bilder for å vise dem til familie og venner hjemme.

VR-filmer fra NRK

Tidligere i 2017, i forbindelse med hoppkonkurransen Raw Air, produserte NRK Arkiv VR-filmen “Hopplev360°” med arkivbilder og lyd. Her kan du hoppe på ski i Holmenkollen, med gamle opptak av kollenbrølet og gjenkjennelige kommentatorer. I tillegg ble det produsert en VR-film fra Sommertoget med gutta fra FlippKlipp-studio som også ble presentert for publikum.

På hver stasjon fikk publikum oppleve virtuell virkelighet (VR) gjennom disse NRK-produksjonene. VR-brillene vakte begeistring både hos små barn til voksne, og til og med bestemor ville prøve.

Historiesanking – kan vi skape nye historier?

Vi hadde et ønske om å bruke arkivstoffet vårt aktivt og ville undersøke følgende: Kunne vi bruke publikums reaksjoner på arkivinnhold til å skape nye historier vi ellers ikke ville fått? For å teste dette, laget vi ni historiesankingssider på nrk.no.

Disse ble ikke gjort tilgjengelig på annet vis enn at vi oppfordret lokale ildsjeler til å spre dem i relevante, lokale Facebook-grupper.

Vi fikk napp, og flere gode historier ble skapt. Et eksempel er historien fra Tynset. Arkivet la ut et intervju med fire skoleelever fra 1986, hvor de sa at de skulle flytte fra Tynset når skolen var ferdig. Publikum tipset oss om at alle fire hadde flyttet tilbake, og vi samlet dem på Tynset stasjon hvor de fikk se intervjuet fra 1986. Dette resulterte i radiosak og videoinnslag på Facebook.

Vi opplevde at NRKs arkiv trigger følelser som skapte engasjement. Dette engasjementet skapte nye historier og opplevelser for publikum. Akkurat det vi ønsket.

Sommertoget, første dag før avreise.

Andre godbiter fra NRK-arkivet

Sommertoget 2017 var et stunt vi lærte mye av. I tillegg til slike store prosjekter, jobber vi kontinuerlig med å åpne og dele arkivet på andre måter. Vi har publisert nesten hele TV-arkivet til NRK TV, og utvalgte historiske radioprogrammer.

I 2016 utviklet vi nostalgitrippen «Mimre», hvor du kan skrive inn årstallet du ble født, for å se barne-TV fra din barndomstid. Og mens vi jobbet med Mimre, så vi at tannpuss har spilt en stor rolle i barne-TV. Så vi klippet ut alle sangene om tannpuss og laget en tidslinje hvor du kan se og høre de kjente tannpussesangene.

Vi har også laget noen quizer på nrk.no: «Første gang på TV» og «Husker du disse barne-TV-sangene?» Vi er svært aktive på sosiale medier, Facebook, Instagram og Twitter, hvor vi reaktualiserer arkivstoff. I tillegg har vi vår egen arkivkategori på NRK TV.

Vi samarbeider også med NRK Tegnspråk om å tilgjengeliggjøre arkivøyeblikk med tegnspråktolk. For eksempel klippet hvor daværende NRK-korrespondent Ole Torp redegjør for situasjonen den 11. september 2001.

I fjor arrangerte vi en temakveld med historiske nyttårstaler på NRK2. Da kunne du se ti utvalgte statsministertaler fra hvert tiår fortløpende minutt for minutt.

Vi har også delt Fjernsynsteatret og Filmavisen med Europeana, den felleseuropeiske åpne kunst- og kulturutstillingen på nett.

I år har vi også begynt å leke oss med innhold til smarthøyttalere, fordi vi tror at arkivlyd vil fungere godt på denne nye plattformen. Vi har utviklet en prototype med Ingrid Espelid Hovigs stemme fra Fjernsynskjøkkenet. Her kan du be om en oppskrift på vørterbrød, og få en steg-for-steg-oppskrift mens du baker. Foreløpig er dette kun interne tester og utvikling.

Mulighetene for arkivstoff er mange, og vårt mål er å dele historiene vi sitter på, i mange ulike sammenhenger og på mange ulike måter. Hold utkikk!

Ta en titt på hva vi har laget

• Quiz: Første gang på TV
• Quiz: Husker du disse barne-TV-sangene?
• NRK-arkivet på NRK TV
• Mimre
• Gull for null hull
• VR-filmen Hopplev360°
• Sommertoget – Historiesanking
• Arkivøyeblikk med tegnspråktolk

Siden 2009 har NRK produsert en rekke slike sakte-TV-sendinger. Publikum har fått se alt fra togreiser og båtreiser til laksefiske, vedbrenning, strikking, salmesang og fugleliv. Over 2,9 millioner seere var innom det mest sette av programmene, Hurtigruten minutt for minutt, og flere av de andre produksjonene har også hatt høye seertall.

Spørsmålet mange stiller er: Hvorfor velger publikum å se på sakte-TV? Det er en nokså forutsigbar TV-sjanger med mangel på spenning, manus og høydepunkt. Forskere har analysert noen av programmene og gitt mulige forklaringer på suksessen (Prevett 2015; Puijk 2015), men ingen har intervjuet seerne av programmene, før nå. En nylig levert masteroppgave tar for seg erfaringene og opplevelsene to ulike publikumsgrupper har med sakte-TV på NRK (se faktaboks). Studien består av intervjuer med tolv seere i to ulike aldersgrupper — mellom 18–29 år og 49+.

Foto: Geir Bjerke/NRK cba

Hypnotisk? Utsikten fra Hurtigruten, minutt for minutt. Foto av Geir Bjerke basert på videostrømmen fra NRKs sendinger.

En avslappende motvekt til stress

Funnene fra undersøkelsen viser at sakte-TV har fascinert seerne fordi det er så annerledes enn mange andre programmer vi ser på TV i dag. Flere av informantene uttrykte at de, til å begynne med, opplevde sakte-TV som merkelig, men at det ble mer fascinerende jo lenger de så på det. En av de yngre informantene ga uttrykk for at det kan være såkalt “acquired taste” — noe man misliker til å begynne med, men som man etter hvert begynner å like. Når man kommer seg over “kneiken”, kan det bli interessant. Det skiller seg i hvert fall ut fra det han og flere av de andre informantene pleier å se på til vanlig.

En eldre informant ga tydelig uttrykk for at det er deilig å se på noe som til en forandring ikke går så fryktelig fort. “Det er godt å slappe av med sakte-TV og koble ut alt og alle”, sa en annen eldre informant. En av de yngre påpekte at det alltid er noe som skjer i livene våre, og at det å bare se på noe helt hverdagslig da kan være tilfredsstillende. “Innholdet i sakte-TV presenteres så langsomt at man får mulighet til å koble av og bare tenke på det man ser på skjermen”, forklarte hun.

Enkelte av informantene hevdet til og med at sakte-TV kan være så avslappende at det nærmest fungerer hypnotisk; når man sitter og ser på bølgene eller togskinnene kommer man inn i en rytme der man blir “tatt med inn i bildet”. Flere oppdaget først denne “hypnosen” når de ble avbrutt av noen som snakket til dem eller av en telefon som ringte.

Det som skjer, det skjer nå

En grunn til at publikum ble sittende en stund for å se på sakte-TV, var den direktesendte opplevelsen. Med unntak av et par av sendingene, har sakte-TV-produksjonene vært direktesendte. Dette gir en spesiell opplevelse hvor det som skjer, det skjer nå. Man får ikke bare se et lite utdrag av hendelsen, men får være vitne til den mens den utfolder seg.

Flere av informantene mente at direktefølelsen er en essensiell del av sakte-TV. Det at man for eksempel ser en båtreise direkte kan gi en ekstra spenning til et format som i utgangspunktet har mangel på det. Mest sannsynlig vet man hva som kommer til å skje de neste minuttene, men man vet aldri helt sikkert. Flere av informantene ble derfor sittende lenger enn de egentlig hadde tenkt, i tilfelle det skulle skje noe spennende det neste minuttet. Noen av de eldre informantene sa at de ikke engang hadde tid til å gå på do i frykt for å gå glipp av noe! En yngre informant forklarte at “Rytmen i sakte-TV gjør at selv den minste rykning får det til å bli fyr i spenningskurven”.

På den annen side var det et flertall av seerne som mente at sakte-TV fungerer godt som bakgrunns-TV. Dette kan knyttes til den britiske medieforskeren John Ellis (1982) sitt begrep “glance TV”, som vil si at man kan kaste et blikk bort på fjernsynet innimellom. På grunn av det langsomme formatet og lite nytt innhold, gjør sakte-TV det mulig å gjøre andre ting samtidig som å lage mat, gjøre husarbeid, være på mobilen og lignende. Selv om dette også lar seg gjøre når man ser på andre TV-programmer, er det i langt større grad mulig i sakte-TV, ifølge informantene. Som en av dem forklarte: “Man trenger ikke å få med seg hele programmet for å få med seg innholdet. Du kan på en måte se et glimt og så gjør det ikke noe at man ikke ser resten”.

Tanke- og fantasifremkallende

Det langsomme formatet gjør det også mulig å legge merke til detaljer man gjerne ikke hadde fått med seg ellers. Ingen produsent har klippet vekk de kjedelige partiene, og seerne må selv bestemme hva som er verdt å få med seg, og hva de kan gå glipp av. Dette får frem både tankene og fantasien. Noen opplevde det som såkalt “people watching”, der man for eksempel kan sitte i et kafévindu og studere mennesker som går forbi, og kanskje fantasere om hvordan livene deres er. En av de yngre seerne forklarte det slik: “Du begynner å lage litt historier og tenker hva er det de gjør på og sånn”.

Informantene ga uttrykk for at det er en forskjell mellom sakte-TV og andre TV-programmer, der sakte-TV i langt større grad får frem denne fantasien. I sakte-TV får publikum anledning til å legge merke til detaljer man ellers trolig ville ha gått glipp av dersom man så programmet i et tradisjonelt format.

En av informantene forklarte at man har blitt vant til programmer med rask klipping der man slipper å lage bildene selv. Dessuten har man ikke tid fordi det kommer et nytt bilde før man får tatt det forrige inn over seg. I sakte-TV er dette derimot annerledes. “Når du ser på ting som går sakte, har du mer tid til å stimulere og finne på historier selv”, sa han.

Tar del i reisen

En fjerde opplevelse informantene ga uttrykk for var at sakte-TV ga dem en reiseopplevelse. Flere av programmene har vært båt- og togreiser, som blant annet denne sommerens serie Sommertoget minutt for minutt. Disse TV-programmene viser hele reisen fra A til B og lar seerne få se utsikten underveis. På denne måten blir publikum nærmest gratispassasjerer som får bli med på reisen fra start til slutt, over like lang tid som turen faktisk tar i virkeligheten.

Flere informanter forklarte at det blir en følelse av å reise uten å forlate rommet. Spesielt for dem som kanskje ikke har anledning til å reise selv kan det være fint å se og oppleve nye steder, og bli kjent med landet vi bor i. “De bringer oss til fjord og fjell som vi kanskje ikke har sett”, sa en av informantene. En annen informant var plaget med reisesyke, og var av den grunn ikke så bereist som hun skulle ønske at hun var. Hun forklarte følgende; “Mange er jo veldig bereist i dag, og de forteller hvor flott det er. Men når jeg ser på sakte-TV, så får jeg et lite innblikk i hvor fint det egentlig er, selv om jeg ikke kan komme dit selv”. Andre informanter satt også pris på å se steder de hadde vært tidligere, hvor de kunne kjenne seg igjen.

Programmet trenger nødvendigvis ikke å være en tog- eller båtreise for at seerne skal få en reiseopplevelse, det sentrale er at man får oppleve et miljø man ikke er kjent med fra før. Spesielt i dyreprogrammene kommer man som seer tett på dyrene som beveger seg og lever livene sine. Slik kan man nesten få opplevelsen av å være til stede med fuglene i Fuglefjellet minutt for minutt eller på Finnmarksvidden med reinsdyrene i Reinflytting minutt for minutt, forklarte flere av informantene.

Sterk nasjonalfølelse

Opplevelsen flest av informantene nevnte var den sterke nasjonalfølelsen sakte-TV gir. For det første er det NRK som er avsender, som vår norske allmennkringkaster, og bare det i seg selv skaper en nasjonalfølelse, sa noen av informantene. Dessuten viser programmene det man gjerne ser på som det typisk norske. Informantene nevnte blant annet den vakre naturen med høye fjell og dype fjorder, samt tradisjonsrike aktiviteter som strikking, salmesang og laksefiske, og flere sa at dette vekket patriotiske følelser i dem. Ikke minst er alle flaggene et symbol på det norske. “Det er nesten flere flagg enn på Karl Johan på nasjonaldagen, det er som et langt 17.mai-tog”, sa en av informantene.

Der NRK har minutt-for-minutt-sendinger, dukker det ofte opp folk med norske flagg. Her fra Sommertogets besøk på Reimegrend stasjon i Hordaland 29. juli 2017. (foto: nrk.no)

I tillegg beskrev informanter en annen form for nasjonalfølelse ved en opplevelse av at “hele Norge” så på sendingene. Det kunne i hvert fall virke sånn gjennom poster i sosiale medier og nettartikler, samt diskusjoner i lunsjen, ifølge informantene. Særlig Hurtigruten minutt for minutt føltes som en nasjonal mediebegivenhet som “alle” i Norge fikk med seg. Enten satt de hjemme foran fjernsynsskjermen, eller så stilte de opp langs kysten i ekte dugnadsånd med norske flagg og hjemmesnekrede plakater. En av de eldre informantene ga uttrykk for at det var en nasjonal fellesskapsfølelse. Hun forklarte det slik: “Vi var sammen om et felles prosjekt, og det sterke var at vi var én nasjon. Du følte deg veldig norsk”.

Slår best an hos eldre

Selv om opplevelsene av å se sakte-TV er noenlunde de samme for de yngre og de eldre seerne, virker ikke sjangeren å være like attraktiv for dem begge. Statistikk over seertall viser at sakte-TV slår bedre an hos de eldre, noe også denne undersøkelsen bekrefter.

Selv om det var noe variasjoner innad i aldersgruppene, var hovedtendensen at de eldre hadde sett mest. Den eldre aldersgruppen hadde både sett flest programmer og også sittet lengst og sett på. Der de yngre ofte bare hadde kikket innom sendingene, hadde noen av de eldre sett på i opptil flere timer fordi de ble så oppslukt at de “glemte tid og sted”, som noen av dem sa. Flere yngre fortalte at de nokså fort begynte å kjede seg fordi temaene ikke interesserte dem og fordi programmene ikke underholdt nok. Dessuten sa enkelte yngre at de hadde så mye annet å gjøre på, og at de ikke tok seg tid til å se minutt etter minutt.

Et par av dem nevnte imidlertid at de trolig hadde sett mer på sakte-TV om de hadde vært pensjonister. “Jeg ser for meg at jeg kunne sett på det litt mer om jeg var eldre og hadde mer tid til det”. Så gjenstår det å se om sakte-TV fortsatt eksisterer når den yngre generasjonen har blitt eldre, slik at også de kan ta seg tid til å se minutt for minutt.

Referanser:

Ellis, John (1982) Visible Fictions: Cinema, Television, Video. London, Routledge

Prevett, Tim (19.12.2015) That Damned Cow — Just What is Norwegian Slow TV?, YouTube [27.07.2017]

Puijk, Roel (2015) Slow Television: A Successful Innovation in Public Service Broadcasting, Nordicom [27.07.2017]

Urdal, Elisabeth (01.06.2017) Plutselig skjedde det ingenting — en studie av publikums opplevelse av sakte-TV, UiB [27.07.2017]