Mette Andersson er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Hun har nylig utgitt boka Kampen om vitenskapeligheten. Forskningskommunikasjon i et politisk betent felt.

Andersson innledet på debattmøte i Forum for vitenskap og demokrati i Bergen 20. oktober 2018. Møteleder: Anders Johansen

Podkasten er produsert av Ingjald Pilskog, postdoktor ved Norce Klima.

Les også: Intervju med Mette Andersson i Vox Publica.

Andersson har intervjuet 31 migrasjonsforskere om hvilke vurderinger de gjør når de går ut i offentligheten for å formidle sine resultater, og hvilke opplevelser de sitter igjen med. Det har blitt til boka Kampen om vitenskapeligheten – Forskningskommunikasjon i et politisk betent felt, som kom ut i høst. I dette intervjuet forteller hun om sine funn.

Formidlingens pris

I Kampen om vitenskapeligheten skriver Mette Andersson at et gjennomgangstema for boka er hva det bør koste å drive med forskningsformidling. Å være forsker på betente temaer som ofte vies mye plass i mediene, kan bringe med seg utfordringer som andre forskere aldri trenger bekymre seg for. Det kan stilles spørsmål ved din forskningsmessige integritet, om du er i lommen på stat eller politikere, men også det som verre er. Flere av migrasjonsforskerne som Andersson intervjuer forteller at de har opplevd å bli plassert på “landssvikerlister” på nettet, og at de har fått trusler etter medieopptredener. Andersson forteller at det fører til at forskere tilpasser seg mediehverdagen de kommer ut i idet de formidler.

– Hvis du er erfaren i dette feltet, tenker du gjennom hvordan det du sier kan bli plassert og koblet til ulike politiske ståsteder. Du kan ikke nødvendigvis unngå det. Du forsøker å formidle så nyansert som mulig det som er dine funn, men du skal ut i en offentlighet og en medielogikk som ikke nødvendigvis preges av akkurat det samme fokuset på nyanse som forskning gjør. Fordi det skal være klarere blir det omformet, og derfor lettere å koble til eksplisitte politiske standpunkter på migrasjonsfeltet, sier Andersson til Vox Publica.

Et begrenset ytringsrom

Nøytralitet er sentralt for mange av forskerne Andersson intervjuer. En ønsker gjerne å komme anklager om politisk tilhørighet og lignende i forkjøpet, og derfor å framtre så verdinøytralt som mulig. En kan spørre seg hvilke konsekvenser det får for formidlingen, og om det begrenser forskernes ytringsrom.

– Jeg tror nok at det har vært en tendens de siste årene til at man verken tør det eller ønsker å være normativ. Forskerne orker ikke å stå i den debatten, hvor de får så mye pes. Noe som jeg tenker på et vis er synd, men det er også viktig at forskere skiller mellom når de uttaler seg bare på basis av en ren beskrivelse av resultater fra sitt forrige prosjekt og et mer overordnet perspektiv, for eksempel på migrasjon og Norge som flerkulturelt samfunn, som de har opparbeidet seg over flere år.

I boka påpeker Andersson at det i praksis er umulig helt og holdent å unngå et normativt element, fordi det å forske samfunnsvitenskapelig innebærer å ta normative beslutninger. Forskningsfokus, teoretiske perspektiver og hvilke definisjoner man benytter seg av er alle normative vurderinger.

– Jeg kommenterer at samfunnsforskning i stor grad handler om prosesser som er normativt fundert i samfunnet. Det er en amerikansk sosiolog, Andrew Abbott, som er opptatt av dette med hva som er det empiriske og hva som er det normative. Han bruker et eksempel om at vi ser på en gutt som står og tegner på en vegg i en bygate. Det er et empirisk faktum at denne gutten tegner på en vegg. Men hva det innebærer som et samfunnsmessig fenomen, er det litt mer strid om. Er det han gjør en tegning? Er det kunst? Er det uttrykk for motstand? Er det graffiti, og er i så fall graffiti noe positivt eller negativt? Det er et hav av ulike tolkninger som åpner seg med en gang du snakker om samfunnsvitenskap. Men det at vi har det er ikke noe som ikke forplikter oss til å gjøre så redelig og god metodisk og gjennomsiktig forskning som mulig. Det er helt sentralt for at forskningen skal få legitimitet.

Nye forskere – nye utfordringer

Andersson gjør i boka et poeng ut av å intervjue ulike generasjoner migrasjonsforskere, for å utforske om det finnes forskjeller i hvilke opplevelser de ferskere forskerne har av å formidle til offentligheten i forhold til dem som har holdt på en stund. Av de yngre forskerne fantes det mange som i utgangspunktet var positive til mediene og deres henvendelser, men det fantes også opplevelser som gikk igjen og som ble opplevd som mindre givende.

– Jeg bruker noen eksempler på et par opplevelser fra noen yngre stipendiater, som i første møte med mediene er veldig positive, fordi de vet at når de er i stillinger på universitetet, så skal de formidle. Da har de tatt seg bryet og brukt lang tid på å svare på journalisters spørsmål og gi masse bakgrunnsmateriale eller bli intervjuet, og blitt lovet at deres perspektiv skal komme fram. Så har de opplevd at det ikke skjer, for da skal mediene ha en vinkling hvor vanlige folk skal komme fram. Og det at de ikke krediterer forskerne i det hele tatt, for å ha gitt et bakgrunnsperspektiv og bakgrunnsinformasjon, det opplever de som ganske ille og at det er misbruk av tid og ekspertise.

At det å ikke bli kreditert kan oppleves som sårt, er noe Andersson mener journalistene kan ta hensyn til når de henvender seg til forskerne.

– Journalister kan prøve å finne ut om det er en ny og ung forsker når de tar kontakt, og ta hensyn til de unge. De som er erfarne, de er vant til å bli brukt som kilde for bakgrunnsinformasjon og synes det er helt greit. De har ikke så stort behov for å bli kreditert selv, fordi at de kanskje tenker at de har vært nok i media. Når en forsker for første gang blir kontaktet og legger inn masse innsats og er positiv overfor mediene, så er det greit av mediene å behandle den forskeren på en god måte tilbake, og ta alvorlig å kreditere forskeren for informasjonen de får.

Medienes ansvar

Redaksjonelt sett råder hun også mediene til å tenke over hvordan de kan tilrettelegge for å beskytte forskere som tar for seg betente temaer fra ubehagelige opplevelser i etterkant. Hun forteller at det er spesielt viktig å reflektere rundt bruk av kommentarfelt.

– Det er kanskje greit at ikke alt kommer i nettavisen, kanskje noe bare skal komme i trykte medier. Og så er det jo selvfølgelig moderering av debattfelt. Må det være debattfelt på alle artikler? Mange forskere orker ikke se på debattfeltet, de orker ikke følge med for de blir helt satt ut av det de leser. Jeg tenker særlig på forskere som jobber med kontroversielle temaer, ikke nødvendigvis bare de yngre.

Hør podkast fra debattmøte om temaet med Mette Andersson som innleder:

Når det gjelder neste generasjons forskere er Andersson bekymret for at debattklimaet kan føre til at forskere i mindre grad orker å stå i stormen det noen ganger kan være å uttale seg offentlig og formidle til allmennheten.

– Jeg ser jo at det er mange, mange flinke folk som bidrar til mediene. Jeg ser at det er folk som har iver og engasjement. Men jeg er også redd for at mange av de flinkeste og mest engasjerte kan trekke seg tilbake fordi det oppleves som ubehagelig. En ting er å få faglig kritikk, som vi forskere lever med hele tida. Men å få kritikk om at du er en dårlig forsker som ikke har peiling på hva du snakker om, eller at du er bare en sånn venstreradikal marxist, den typen kritikk gjør noe. Forskere er jo vanlige mennesker og de blir redde, de blir lei seg, de blir bekymret for barna sine. Det koster en del å stå i det.

Med god assistanse både frå NRK og kollegaar ved forskingsprosjektet SCANPUB (The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2016), leverte eg i juni masteroppgåva «Portraying a Major Minority in Televised Public Service Broadcasting: Portrayal of Polish Immigrants in the Norwegian Broadcasting Corporation», der eg har undersøkt korleis dekninga av polakkar i NRK sitt TV-tilbod har utvikla seg frå 1970 til 2008. Nokre hovudpunkt:

• Dekninga av polakkar har jamt over vore låg samanlikna med andre vestlege nasjonalitetar, men har auka drastisk etter at Polen vart del av EU/EØS sin frie arbeidsmarknad i 2004.
• 74 prosent av det analyserte materialet er i hovudsak sympatisk i si framstilling av polakkar.
• Framstillinga av polske innvandrarar i NRK har endra seg mykje dei siste 50 åra, frå tilnærma utelukka sympatisk på 70-talet opp mot 45 prosent usympatisk kring tusenårsskiftet, før det gjekk tilbake til 82 prosent sympatiske framstillingar i fireårsperioden etter 2004.
• Det kan sjå ut til å vere ein samanheng mellom polakkane sin utvandringsgrunn og tematikkane og framstillingane i NRK si dekning.

Stor gruppe, låg dekning

Figuren under viser fordelinga mellom nemninga av ulike nasjonalitetar i NRK sin interne programdatabase SIFT. SIFT er i stor grad komplett fram til og med 2009, og 2008 er difor sluttåret for undesøkinga. Masseinnvandringa frå Polen starta ikkje før EU-ekspansjonen i 2004. Desse tala bør òg sjåast i samanheng med innbyggjartalet av dei ulike gruppene i Noreg.

Frå denne figuren kan ein gjere ei rekke observasjonar. Til trass for at programdatabasen ikkje dekker alle program og innslag, kan ein anta at nivåa, relativt sett grunna dei høga tala, i stor grad stemmer. Dette fungerer godt som eit førsteinntrykk og som indikator for kvifor dette fenomenet er verd å undersøke. Til trass for sin relativt geografiske nærleik er talet for Polen lågt samanlikna med andre vestlege land slik som Sverige, Danmark, Tyskland og Frankrike. Ein kan lese ei stor auke i dekninga av Tyskland tilknytt Berlinmurens fall. Ein kan i tillegg til dette sjå ein generell auke i antal innslag, som nok kan grunngjevast med aukinga i programtilbod, opprettinga av fleire TV-kanalar og betra interne rutinar for arkivering.

NRK sitt arkiv – ei rikhaldig kjelde for statistisk analyse

Materialet (331 interne programskildringar som oppfyller spesifikke kriterium) er gjennomgått med fokus på den overhengande tematikken i skildringa, samt framstillinga av polakken i skildringa i relasjon til tematikken. Sistnemnde kan delast inn i 3 hovudgrupper: helt, trussel og offer – kategoriar som i stor grad blir nytta i internasjonal forsking på vinkling av sosiale grupper i media. I tillegg til denne gjennomgangen, er eitt tidsriktig program per tiår gått etter i saumane i eit forsøk på å belyse funna.

Framstillinga kan henge saman med polakkane sin grunn til utvandring

I ein forskingsartikkel frå 2014 presenterer Jonas Horgen Friberg og Anne Golden den moderne historia om polsk innvandring til Noreg som oppdelt i tre distinkte fasar, bestemt etter utvandringsgrunn. Første fase var flukt grunna sivil uro i Polen (1980–1989), andre fase, utvandring grunna sesongarbeid i Europa (1989–2003) og tredje fase, styrt av arbeidsinnvandring (2004–d.d.). Desse fell omtrentleg saman med tiåra i mi undersøking, og det er difor hensiktsmessig å sjå funna i lys av desse.

Dei fire høgast representerte kategoriane er «arbeid», «kriminalitet», «ankomst og retur av lovlege innvandrarar» samt «kultur, kunst og underhaldning». Det første tiåret, 1970-talet, var før Friberg og Golden byrjar å beskrive sine innvandringsfasar. I denne perioden var det sentralt med dekninga av polske kunstnarar og kulturskikkelsar i Noreg. Flukt frå Polen var sentralt på 1980-talet, i Friberg og Golden sin første fase. På 1990-talet, i Friberg og Golden sin andre fase, var kriminalitet det høgast representerte temaet. I det siste tiåret, 2000-talet, har saker tilknytt arbeid utgjort hovudmengda.

Den totale framstillinga av polakkar har historisk ei overvekt av sympatiske framstillingar, altså helt og offer-framstillingar. 74 prosent av innslaga er i hovudsak sympatiske, dei resterande 26 prosent er trussel-framstillingar. Fordelinga har variert over tid, frå tilnærma ikkje-eksisterande trussel- og offer-framstillingar på 70-talet, så aukande usympatiske framstillingar på 90-talet og byrjinga av 2000-talet. I siste halvdel av 2000-talet beveger fordelinga seg i etterkant av EU-utvidinga i 2004 tilbake mot nivåa på 80-talet.

Polakken som: Kunstnar, flyktning, trussel, arbeidar

Analysane av materialet visar at framstillinga og fokuset i innslag om polakkar i stor grad har endra seg over tid.

1970-åra var i stor grad prega av framstillingar av polakkar som kulturelle vidunderbarn, kunstnarar og eventyrlystne. Polakkane vart framstilt som eksotiske, nesten på grensa til det sublime. Dette er særs tydeleg i eit av dei første lengre intervjua med ein polsk innvandrar i norsk TV, nemleg på Lørdagskveld med Erik Bye i desember 1973. Det er kunststudenten Andrzej Dziubek, seinare kjend som multikunstnar og vokalist i rockebandet De Press, Andrej Nebb.

Nasjonal uro og opprør i Polen mot slutten av 1970-talet kulminerte i kunngjøringa av nasjonal unntakstilstand i desember 1981. Dette markerte byrjinga på eit tiår sterkt prega av offer-framstillingar med fokus på dei tyngre tidene, flyktningane og vonde forteljingar frå Polen. Dette bidrog til å gjere framstillinga av polakkar meir «jordnær». Eit døme på ei slik framstilling kan ein sjå i Lørdagsredaksjonen 12. desember 1981, ein dag før erklæringa av militær unntakstilstand som følgje av fagforeininga Solidaritet sin motstand mot kommunistregimet.

Der tiåret før fokuserte på den vanskelege situasjonen i Polen, ser ein på 1990-talet ei dreiing i fokus mot vanskelege situasjonar blant polakkar og i møte med lokalsamfunn i Noreg, spegla i aukinga av trusselframstillingar. Sakane om polakkar handlar om polakkane som trussel mot offentleg orden, men samstundes òg som kulturelt inspirerande og gode arbeidarar. Dette kan til dømes sjåast i dokumentaren Dette er vårt Mallorca frå 1991.

2000-talet liknar mykje på 1990-talet fram til 2004. 2004 markerer eit skilje, der dei påfølgjande fire åra har ei enorm merksemd om sosial dumping og vanskelege kår, mens ein er mindre oppteken av trusselframstillingar. Ein kan òg sjå ein generell auke i framstillinga av polakkar som gode arbeidarar. Åra etter 2004 er prega av at rettane til polakkar i Noreg må forsvarast, og at utanlandsk arbeidskraft er naudsynt grunna gode økonomiske tider i Noreg. Ei tidstypisk framstilling finn ein i Brennpunkt-dokumentaren Stolt, polsk og fattig.

Den mest sentrale trusselframstillinga er polakkar som trussel mot offentleg orden. Dette er typisk saker som dreier seg om smugling og anna kriminalitet. Det er hensiktsmessig å sjå dette i samanheng med EU-utvidinga og Friberg og Golden sin tredje fase, ein fase prega av arbeid som hovudårsak til innvandring.

Tema: Forskar på skandinavisk innvandringsdebatt

Artikkelen er basert på forfattarens masteroppgåve «Portraying a Major Minority in Televised Public Service Broadcasting: Portrayal of Polish Immigrants in the Norwegian Broadcasting Corporation» (2018).

Oppgåva er del av forskingsprosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet vert leia frå Universitetet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.

Fleire artiklar frå SCANPUB:

• Den demokratiske hijaben?
• Flyktningstraum og godhetstyranni

Polariseringsdebatten i USA

USA er et delt og politisk polarisert land, sies det. Forskere strides riktignok om hvorvidt amerikanske velgere er mer delt i deres politiske meninger nå enn før, men de enes om at såkalt affektiv polarisering øker: Flere og flere amerikanere misliker velgere som stemmer på det andre partiet.

Politisk polarisering er ikke et entydig begrep i forskningslitteraturen. Det kan blant annet bety avstand mellom folks standpunkter, at man avskriver hverandres synspunkter uten å ta den andre sidens argumenter på alvor eller at folk gir negative karakteriseringer av, og misliker, velgere som mener noe annet enn dem selv. Det er særlig den siste forståelsen av begrepet man enes om i USA.

Amerikanske studier har blant annet vist at fiendtlige innstillinger mellom velgere fører til at amerikanere diskriminerer mer på bakgrunn av parti enn rase og religion. De stoler mindre på politiske meningsmotstandere og forskjellsbehandler den andre siden i ikke-politiske beslutninger.

Inngrupper og utgrupper

Et klassisk mål på utviklingen av affektiv polarisering over tid er avstanden mellom såkalte inngrupper og utgrupper. Mennesker føler ofte tilhørighet til ulike grupper som for eksempel en religion eller som tilhengere av en sportsklubb, og deler gjerne verden i “oss” og “dem”. Vi er som regel selv medlem av inngruppen, og føler ofte forakt for, eller konkurrerer med, utgruppen. Ifølge dette perspektivet anser man velgere som stemmer på samme parti som en inngruppe, og velgere man er politisk uenig med som utgrupper.

Et mye brukt eksempel på slik sosial avstand mellom velgere viser at stadig flere amerikanere blir misfornøyd dersom barnet deres gifter seg med en person som stemmer noe annet enn dem selv. Folks partipreferanse knyttes med andre ord til deres identitet og blir viktig for beslutninger som i liten grad har med politikk å gjøre.

Målinger av affektiv polarisering utenfor USA

I amerikanske studier undersøker man den affektive polariseringen mellom de som stemmer på det Republikanske partiet og det Demokratiske partiet. Forskere har også gjort undersøkelser av affektiv polarisering i andre land, og resultatene tyder på at dette er mest utbredt i USA.

Studier av affektiv polarisering i flerpartisystemer som tar hensyn til at slike systemer har flere enn to partier, glimrer imidlertid med sitt fravær.

Den største utfordringen med å gjennomføre slike studier i land som Norge, sammenlignet USA, er nemlig at USA er et topartisystem og Norge er et flerpartisystem. Det betyr at man må måle folks affektive polarisering til ni, fremfor to, partier.

Jeg gjennomførte nylig en studie av affektiv polarisering som tok for seg alle de ni partiene på Stortinget. Jeg utviklet et design hvor man, gjennom et spørreundersøkelseseksperiment, kan undersøke effekten av å like/mislike et norsk politisk stortingsparti.

Er situasjonen egentlig så annerledes i Norge?

Norge er et konsensuspreget land med liten grad av polarisering, sies det. Riktignok spekulerer flere i at debattklimaet er blitt mer tilspisset og polarisert, men velgere og politiske partier er ikke nødvendigvis mer delt og fastlåst i sine meninger nå enn før.

I motsetning til USA som har et topartisystem som forsterker polarisering blant politikere, har Norge et flerpartisystem med tradisjoner for parlamentarisk samarbeid og brede politiske forlik.

Gjelder det samme for affektiv polarisering? Vel, tall fra Norsk medborgerpanel har vist at norske velgere både liker og misliker andre norske partier. I vinter svarte for eksempel rundt 75 prosent av Fremskrittspartiets velgere at de misliker Arbeiderpartiet, og nesten 90 prosent av Arbeiderpartiets velgere misliker Fremskrittspartiet (du kan selv utforske hva ulike velgere syns om de ni stortingspartiene).

Mye tyder altså på at norske velgere er i stand til å mislike andre partier og sortere dem etter inn- og utgrupper. Det betyr imidlertid ikke det samme som at folk misliker velgerne til de ulike partiene.

Affektiv polarisering i Norge

Får folks holdninger til partiene betydning for ikke-politiske beslutninger? Hvor fornøyd ville for eksempel du som leser dette vært dersom du hadde en datter eller sønn som giftet seg med en som stemmer et parti du misliker sterkt?

Jeg gjennomførte nylig en studie i Norsk medborgerpanel som tyder på at også vi nordmenn diskriminerer på grunn av partipreferanser. Nordmenn er i gjennomsnitt mer misfornøyd dersom de misliker svigerbarnets partipreferanse, og vice versa dersom de liker partiet.

Denne affektive polariseringen gjelder både velgere på venstre- og høyresiden og blant de som er interessert og uinteressert i politikk. Det spiller liten rolle om svigerbarnet snakker mye eller lite politikk. Altså er det trolig ikke politisk uenighet rundt middagsbordet man er bekymret for. Vi ønsker rett og slett ikke et svigerbarn som støtter et parti vi misliker. Vi er affektivt polarisert i Norge også.

Figuren viser effekter av å mislike/like partiet som nevnes i spørsmålsformuleringen, og viser at jo mer man liker partiet, desto mer tilbøyelig er man til å være fornøyd med svigerbarnet. Dersom for eksempel partiet som vises er Arbeiderpartiet, og respondenten liker Arbeiderpartiet svært mye, øker sjansen for at personen er fornøyd med svigerbarnet. Den svarte linjen viser marginale effekter og det grå feltet rundt indikerer 95 % konfidensintervall.

Den affektive polariseringens konsekvenser

Situasjonen i Norge er trolig altså ikke så ulik den amerikanske. Resultatene fra studien tyder på at Norge er, affektivt sett, et delt og politisk polarisert land. Et økende antall studier på dette området tyder på at negative holdninger til «den andre siden» byr på store utfordringer for demokratiet. Affektiv polarisering kan bære bud om manglende saklighet i debatter og negative karakteristikker av hverandre. Dette åpner ikke for økt forståelse og mindre konflikt. Tvert imot.

Politisk uenighet er ofte sunt for et demokrati. Fiendtlige innstillinger til hverandre er som regel usunt. I Norge lever vi side om side med folk fra hele det politiske spekteret. Hvis vi skal kunne fortsette med det, bør vi være tolerante mot de vi er politisk uenig med. Jo mer vi forskjellsbehandler folk basert på partipolitisk enighet og uenighet, desto mindre vil vi trolig være villig til å forstå den andre sidens argumenter, ei heller ta dem seriøst.

Funnet om affektiv polarisering i Norge legger imidlertid først og fremst til rette for en ny forskningsagenda: Nå vet vi at affektiv polarisering forekommer i Norge. Nå gjenstår det å finne ut hvorfor det forekommer, samt studere utviklingen over tid for å si noe om dette er en utvikling som er økende, står stille, eller er på vei ned.

Diskusjonen om polarisering har ofte vært knyttet til amerikansk politikk, og Sunsteins bøker om polarisering er preget av at de er skrevet i en amerikansk kontekst. Men det er liten tvil om at problematikken med skarpere fronter i det politiske ordskiftet har blitt stadig mer aktuell også i Norge. En indikasjon på dette er at i år 2000 var ordet «polarisering» nevnt 55 ganger i norske medier, mens det i 2017 var det nevnt 1745 ganger. Nettets rolle i polariseringen er viet mye oppmerksomhet også i den norske debatten.

Jeg skal snart komme tilbake til hva Sunstein mener er drivkreftene bak polariseringen, men for å forstå Sunsteins tilnærming er det nødvendig å først se på hva han mener er problemet med polarisering. Selv om han i stor grad trekker på empirisk forskning, særlig eksperimentell psykologi, er Sunsteins anliggende normativt: han vil advare mot og forsøksvis identifisere tiltak som kan bidra til å dempe polariseringen. Sunstein er særlig bekymret for konsekvenser av mulighetene nettet gir for å filtrere ut informasjonen man ikke vil bli eksponert for. Sunstein peker i sin siste bok, #Republic: Divided democracy in the age of social media, på to idealer som han mener en demokratisk offentlighet bør strebe etter å oppfylle:

«First, people should be exposed to materials that they would not have chosen in advance. Unplanned, unanticipated encounters often involve topics and points of view that people have not sought out and perhaps find quite irritating – but that might change their lives in fundamental ways.”

“Second, many or most citizens should have a wide range of common experiences. Without shared experiences, a heterogeneous society will have a much more difficult time addressing social problems. People may even find it hard to understand each other. Common experiences, emphatically including the common experiences made possible by social media, provide a form of social glue.” (s. 6)

Det er disse betingelser for et velfungerende demokrati Sunstein er opptatt av. Han er bekymret for at disse idealene blir undergravet dersom folk i stadig større grad benytter seg av mulighetene som nettet og de sosiale mediene gir, til å filtrere ut informasjonen de ikke liker, slik at de bare møter informasjon som bekrefter de meningene de allerede har. Sunstein ser økt polarisering og fragmentering som et resultat av slik filtrering. Det er her Sunstein trekker inn resultater fra sosialpsykologi til å forklare polariseringen vi kan observere i tilknytning til sosiale medier.

Mekanismene bak polarisering i sosiale medier

Vi kan skille mellom polarisering som prosess og som resultat. I alminnelig språkbruk kan vi snakke om polarisering som en tilstand kjennetegnet av stor avstand mellom standpunkter, typisk kjennetegnet av fravær av dialog, negativ karakterisering av motparten, og av at partene avskriver hverandres synspunkter uten å gå inn i den andres argumenter. Men i den psykologiske litteraturen, som Sunstein trekker veksler på, er polarisering definert som en prosess hvor partene i en gruppediskusjon drives mot et mer ekstremt standpunkt som følge av diskusjonen:

«The term ‘group polarization’ refers to something simple: after deliberation, people are likely to move to a more extreme point in the direction to which the group’s members were originally inclined” (s. 68).

Denne effekten er veldig godt dokumentert gjennom en lang rekke eksperimenter gjort på alle mulige grupper, fra dommere til abortmotstandere. Sunstein har gitt et stort og verdifullt bidrag ved at han i en rekke bøker har oppsummert og vist relevansen resultatene fra denne forskningstradisjonen har, også for andre fag enn psykologi. Hans poeng er at denne forskningen kan hjelpe oss å forklare og forstå utfordringen med polariseringen vi ser i sosiale medier: folk som stort sett diskuterer på nettet med folk som de er nokså enig med i utgangspunktet vil ende opp med å mene det samme som før, bare i mer ekstrem form.

Sunstein har særlig fremhevet tre forslag til mekanismer som den sosialpsykologiske forskningen har foreslått som forklaringer på polarisering.

Den første forklaringen er knyttet til at en person som diskuterer et tema i en gruppe, gjerne vil fremme de argumentene han eller hun mener er mest overbevisende. Men hvis diskusjonen foregår i en gruppe der folk i utgangspunktet tenderer til å være enige, så vil det komme opp mest argumenter som går i retning av den posisjonen de allerede deler. Dette vil kunne styrke folk i deres oppfatning og drive gruppen i retning av en mer ekstrem variant av den posisjonen de delte i utgangspunktet.

Den andre forklaringen tar utgangspunkt i at folk er opptatt av ryktet sitt i en gruppe. Ofte har noen medlemmer av en gruppe mer status enn andre, og deres mening får derfor større vekt. En effekt vil ofte kunne være at medlemmer av gruppen som ikke deler deres syn lar være å fremme dette, fordi de ikke ønsker å bli oppfattet negativt av de med høyere prestisje. Dersom den dominerende stemmen i gruppen representerer et mer ekstremt standpunkt, vil resten av gruppen kunne følge etter. Dette har vært brukt til å forklare den såkalte «spiral of silence», det vil si at folk i en minoritetsposisjon ofte holder tilbake sitt syn.

En tredje viktig mekanisme er knyttet til gruppetilhørighet. Dersom man tilhører en gruppe med et synspunkt som er en viktig del av gruppens felles identitet, så vil den identitetsfølelsen styrkes gjennom å dyrke motsetningen til meningsmotstandere og dermed bidra til polarisering.

Sunstein presenterer et stort og variert sett av eksempler på likesinnede grupper som diskuterer på sosiale medier, som han bruker til plausibelt å argumentere for at det er gode grunner til å tro at mekanismer av den typen som sosialpsykologene har identifisert, også er i virksomhet på nettet.

Et av mange eksempler er blogging om klimaspørsmål, som er ekstremt polarisert. Dette er en del av nettdebatten jeg selv har studert¹. Vi vet at klimafornekterne lenker nesten utelukkende til hverandre og til kilder som støtter deres syn, det er noen kilder som er enormt dominerende i deres diskurs, og de har sin gruppeidentitet knyttet til avvisningen av enigheten om menneskeskapt global oppvarming. Polariseringen er i dette tilfellet asymmetrisk, siden de som deler konsensusen om menneskeskapt global oppvarming, ikke har avvisning av klimafornekterne som del av sin identitet som gruppe, selv om de avviser standpunktet.

Polarisering i skyttergraven

I forklaringen av polarisering er Sunstein mest opptatt av at folk som er enige med hverandre blir mer ekstreme gjennom å diskutere med hverandre. Derfor er også forslagene hans til tiltak for å motvirke polarisering, knyttet til å utvikle og promotere bruk av plattformer der folk kan møte ulike synspunkter. Men jeg mener han litt for ensidig fokuserer på utviklingen av ekkokammer som årsak til polarisering. For det første er det eksperimentell forskning som viser at folk kan bli mer polarisert også gjennom diskusjon med folk med et annet syn enn dem selv². Når deltakerne i slike eksperimenter blir konfrontert med synspunkt som er i konflikt med det de selv mener, så bruker de lenger tid til å tenke seg om enn hvis de møter synspunkter de deler. Men de bruker ikke den tiden til å reflektere over holdbarheten i argumentene til motparten, men til å mobilisere motargumenter. I eksperimenter utvikler deltakerne en mer ekstrem posisjon enn de ga uttrykk for ved starten av eksperimentet, og den sannsynlige mekanismen er at de gjennom aktiveringen av motargumenter blir mer fastlåst i sin egen posisjon. Hvis dette er riktig, er det en grunn til å tro at det ikke bare er fraværet av alternative synspunkter som driver polariseringen også på sosiale medier.

Det er også en god del forskning om bruk av medier på nettet som viser at selv om folk til en viss grad oppsøker kilder basert på ideologiske preferanser, så velger de ikke nødvendigvis aktivt bort alle kilder som presenterer alternative synspunkter. De fleste mediebrukere blir antakelig eksponert for en god del informasjon som utfordrer deres eget syn på politiske spørsmål.

Ingen bestrider at det politiske landskapet er mer polarisert enn tidligere, hvis vi tenker på polarisering som en beskrivelse av en situasjon der det er fastlåste posisjoner som ikke tar hverandres argumenter alvorlig. Spørsmålet er hvilke prosesser som ligger til grunn for en slik situasjon. Ekkokamre, som Sunstein fokuserer på, er sannsynligvis ikke den eneste forklaringen.

I Norge har forskere ved Institutt for samfunnsforskning vist at vår hjemlige nettdebatt har mer karakter av skyttergravskrig mellom folk med sterkt ulike syn, enn av debatter i ekkokamre³. ISF-forskerne finner at diskusjon både med meningsfeller og meningsmotstandere driver polarisering. Argumentet er ikke at ekkokamre ikke kan drive polarisering, men at polarisering også kan styrkes gjennom konfrontasjon med andre synspunkter. Og betydningen av gruppeidentitet, som Sunstein peker på som forsterker av polarisering, kan være med å styrke polariseringen også i skyttergravs-diskusjon mellom folk som er sterkt uenige.

Utvalgt litteratur

Bøker av Cass Sunstein om relaterte tema:

#Republic: Divided democracy in the age of social media. 2017. Princeton University Press.

Infotopia. How many minds produce knowledge. 2006. Oxford University Press.

Republic.com 2.0. 2007. Princeton Univeristy Press.

On Rumors: How falsehoods spread, why we believe them, what can be done. 2009. Princeton University Press.

I våre dager har vi svært effektive og trygge vaksiner mot en rekke smittsomme sykdommer. Likevel, gjør vaksineskepsis eller, noen ganger bare mangel på forståelse for viktigheten av å vaksinere seg, at vi mister flokkimmuniteten mot potensielt dødelige sykdommer, som for eksempel meslinger.

Vi er en forskergruppe tilknyttet Universitetet i Bergen og Uni Research Rokkansenteret, som lurte på hvorfor helsemyndighetene i Norge og andre vestlige land i så liten grad informerer om flokkimmunitet i vaksinekampanjer. Kunne det være at det virker mot sin hensikt å spille på den enkeltes kollektive ansvar i forbindelse med epidemier?

Foto: Teigens Fotoatelier cb

Gutter og menn i kø for å få vaksine. Informasjon om flokkimmunitet kan øke sjansen for at folk lar seg vaksinere.

For å utforske dette, gjorde vi et spørreundersøkelse-eksperiment i Medborgerpanelet, som ga oss et representativt utvalg av befolkningen. Vi delte utvalget i tre tilfeldige grupper som alle ble forelagt et scenario der en epidemi var på vei til Norge og så skulle de svare på om de ville la seg vaksinere mot sykdommen. Den første gruppen var kontrollgruppe og fikk bare historien om epidemien og at det fantes en vaksine mot den; den andre gruppen fikk i tillegg opplysninger om hvordan vaksinen ville beskytte dem mot sykdommen og den tredje gruppen fikk tilleggsopplysninger om flokkimmunitet.

Analysene viste at tilleggsopplysninger om individuelle fordeler med vaksinering gjorde at en del flere mente de ville tatt vaksinen, men overraskende nok, fant vi at opplysninger om flokkimmunitet virket mye sterkere på folks planer om å ta vaksinen. Konklusjonen på studien må derfor bli at vi oppfordrer folkehelsemyndighetene til oftere å opplyse om flokkimmunitet og dermed spille på folks kollektive ansvarsfølelse i vaksinekampanjer.

Lenke til artikkelen:
Could information about herd immunity help us achieve herd immunity? Evidence from a population representative survey experiment, Scandinavian Journal of Public Health, mai 2018.

Det eksperimentelle designet er nyvinnende: Vi spurte først tre ulike, mindre grupper respondenter om deres holdninger henholdsvis til å ta i mot syriske flyktninger, til obligatorisk meslingvaksine for barn, og til akademisk boikott av Israel. Deres svar ble lagret og gjengitt til en ny gruppe respondenter i medborgerpanelet. Samtidig som de nye respondentene så et kakediagram med oversikt over hvor mange av de tidligere respondentene som var enig eller uenig, fikk de de samme spørsmålene selv. Når denne gruppen hadde gitt sine svar, fikk nok en ny gruppe respondenter se deres svar igjen, samtidig som de skulle svare på de samme spørsmålene selv. Slik fortsatte stadig nye grupper å få oppdatert informasjon om den forrige gruppen. For hver gruppe som så en meningsmåling var det en kontrollgruppe som bare fikk spørsmålene, uten å se hva andre før dem hadde svart.

Foto: Mikael P. Johannessoncb

Illustrasjon av den eksperimentelle prosedyren “Dynamic Response Feedback” og implementeringen i eksperimentet om syriske flyktninger og obligatorisk meslingvaksinering av barn.

Figur 1 viser det eksperimentelle designet gjennomført på spørsmålet om syriske flyktninger (a), og obligatorisk meslingvaksine (b). De første respondentene så en meningsmåling som viste at 40 prosent var enig i at Norge skulle ta i mot flere syriske flyktninger. Blant de som så denne fordelingen, var det 52 prosent som var enig i denne påstanden. Tilsvarende for kontrollgruppen som ikke så en måling var 59 prosent. I den neste gruppen – som så en meningsmåling som viste av 52 prosent var enig – var det 61 prosent som var enig i påstanden (mot 66 prosent i kontrollgruppen). Deretter var det liten bevegelse i fordelingene. For vaksinespørsmålet var hele ni av ti respondenter enig i at staten bør innføre obligatorisk vaksinering, og denne fordelingen var stabil over tid.

Resultatene fra eksperimentene viser enkelte tegn til en såkalt medvindseffekt (bandwagon effect) om meslingvaksine. Det var et sterkt flertall for obligatorisk barnevaksinering mot meslinger, og mye sterkere enn hva de fleste respondentene trodde. Enkelte av de som endret oppfatning om hvor sterkt flertallet var ble også selv sterkere tilhengere av en slik vaksine. Denne medvindseffekten var imidlertid svak, og kun påviselig for dette ene spørsmålet. Det generelle funnet fra studien er at meningsmålinger ikke er i stand til å påvirke opinionen i seg selv. Forskjellene i svarene mellom de som så en meningsmåling og de som ikke så en slik måling var ubetydelige.

Resultatene viser at opinionen er robust og ikke så lett lar seg påvirke som en kanskje skulle frykte. Resultatene er til en viss grad også relevante for politiske valgkamper: De antyder at når partier går oppover eller nedover på meningsmålingene, så er det av substansielle grunner, og ikke fordi velgerne ønsker å være på vinnerlaget. Enkelte velgere stemmer taktisk, og er villige til å «låne bort» sin stemme til et parti som vaker rundt sperregrensen. Men dette er en annen type påvirkning, hvor velgernes grunnleggende preferanser står fast, og måten de lar den komme til uttrykk påvirkes av den taktiske situasjonen i øyeblikket. Det er generelt liten grunn til å frykte at meningsmålinger påvirker folks politiske holdninger.

Artikkelen som presenterer eksperimentene blir publisert i Social Science Computer Review, fritt og gratis tilgjengelig for alle. Forfatterne er Sveinung Arnesen, Mikael Poul Johannesson, Jonas Linde og Stefan Dahlberg, alle fra Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen. En tidligere versjon av dette blogginnlegget har vært på trykk som kronikk i Bergens Tidende, og postet på den norske statstviterbloggen Saktuelt

Folks samarbeidsvilje i anonyme enkeltsituasjoner står i motsetning til en del teorier i økonomi og andre fagfelt om at mennesker er rene egoister. Derfor har forskere innen feltet atferdsøkonomi utviklet teorier om «sosiale preferanser» som prøver å ta innover seg at mennesker bryr seg om andre enn seg selv. Disse teoriene prøver å fange opp hvordan ting som normer, skyld og aversjon mot ulikhet påvirker handlingene våre.

Hvor stabil er folks vilje til å samarbeide med fremmede mennesker? Det kan godt tenkes at noen vil samarbeide i ett eksperiment, men oppføre seg helt annerledes i et annet. Noen kan også være villige til å samarbeide én dag, men opptre egoistisk på et annet tidspunkt. For å kunne bruke eksperimenter til å lære om menneskelig motivasjon, er spørsmålet om stabilitet sentralt – hvis samarbeid i én situasjon ikke er generaliserbar, er det vanskelig å trekke generelle slutninger fra eksperimenter.

I en nylig publisert artikkel undersøker jeg sammen med Amanda Reigstad ved Universitetet i Bergen og Gustav Tinghög ved Universitetet i Linköping om nordmenns samarbeidsvilje er stabil i ulike situasjoner og over tid. Vi tar i bruk data fra Norsk Medborgerpanel, hvor et representativt utvalg av den norske befolkningen har deltatt i ulike «økonomiske spill» som måler folks villighet til å dele penger med fremmede i ulike situasjoner. I alle disse situasjonene ville en egoist valgt å beholde alle pengene selv.

Vi finner at nordmenn som samarbeider i én type situasjon har stor sannsynlighet for å samarbeide i en annen situasjon, og større sannsynlighet for å stole på fremmede. Vi finner også at samarbeidsatferd er stabil over en periode på omtrent et halvt år. Med andre ord kan samarbeidsatferd i én situasjon predikere hvordan en person vil oppføre seg i en annen situasjon.

Et annet viktig spørsmål er om samarbeidsatferd er like stabil i ulike land. For å undersøke dette, sammenligner vi nordmenn med data fra andre land – Sverige, Østerrike og USA. Vi finner de samme mønstrene på tvers av ulike land. Ekstra slående er det at samarbeidsatferden ser ut til å være omtrent like stabil over tid i Norge og USA.

Funnene våre er godt nytt for samfunnsforskere som ønsker å trekke generelle konklusjoner om motivasjon basert på eksperimenter. Det ser ut til at de samme menneskene samarbeider i ulike situasjoner og over tid, og i tillegg ser disse funnene ut til å være sammenlignbare mellom land. Vi kan med andre ord bruke en persons samarbeidsatferd på ett tidspunkt til å spå hvordan han vil oppføre seg i andre lignende situasjoner i fremtiden.

Reigstad, A. G., Strømland, E. A., & Tinghög, G. (2017). Extending the Cooperative Phenotype: Assessing the Stability of Cooperation across Countries. Frontiers in psychology, 8, 1990.

Vi har undersøkt folks holdninger til telefonavlytting, og spørsmålet vi reiste er om innbyggerne tar stilling til forslag om telefonavlytting ut fra allmenne, prinsipielle standpunkter, eller om holdningene deres er påvirket av hvilke grupper avlyttingen er rettet mot. Dersom holdningene er avhengige av målgruppe, er det slik at innbyggerne skjærer alle over én kam (for eksempel alle muslimer), eller er holdningene basert på vurderinger av hvilke grupper som oppfattes å være reelle trusler, for eksempel ved at de eksplisitt har fremmet trusler?

Vi har gjennomført et spørreskjemaeksperiment som viser at innbyggernes støtte til antiterrortiltak, som telefonavlytting, i stor grad er avhengig av hvilke grupper PST ønsker å avlytte. Resultatene tyder derimot ikke på at terrorfrykt er forbundet med lavere toleranse overfor muslimer som gruppe i Norge.

I spørsmål om personvern og rettssikkerhet, knytter befolkningen prinsipper og rettigheter til spesifikke undergrupper. Denne gruppedifferensieringen opptrer i to varianter. Den første fokuserer på egenskaper ved gruppene selv. Villigheten til å begrense ytringsfriheten kan være høyere overfor grupper som tydelig har proklamert eller demonstrert at de er villige til å bruke vold som politisk kampmiddel. Her baserer innbyggerne sine holdninger på informasjon om konkrete grupper som kan representere trusler mot innbyggernes sikkerhet. Antiterrortiltak fokuserer nettopp på slike “utgrupper”. PST peker i sine risikoanalyser på radikale muslimske miljøer og ekstreme høyreorienterte miljøer som de viktigste risikogruppene.

Foto: Lars Kjølhede Christensen cbnd

Hva slags antiterrortiltak godtar befolkningen, og rettet mot hvilke grupper?
Her fra markering mot terrorisme i København 16. februar 2015. To mennesker ble drept i terrorangrepene i byen 14.–15. februar.

Den andre varianten av gruppedifferensiering tar utgangspunkt i innbyggernes psykologiske reaksjoner på terrorhendelser. Forskningen som understøtter dette synet viser at terrorfrykt styrker tilhørigheten til grupper som er lik en selv, mens befolkningen blir mer fiendtlig innstilt overfor grupper de oppfatter som annerledes. Med andre ord: gruppetenkningen forsterkes i fryktpregede situasjoner. En miks av terrorhendelser og innvandring kan oppleves som en trussel mot sikkerheten i samfunn preget av økende etnisk mangfold. Det er interessant om nordmenn trekker et tydelig skille mellom ekstrem islam og muslimer generelt. Negative oppfatninger av muslimer er utbredt i Europa, og spørsmålet er om antimuslimske holdninger øker villigheten til å akseptere inngrep overfor norske muslimer generelt.

For å undersøke dette spørsmålet, utformet vi et spørreskjemaeksperiment. Det er to grunner til at et slikt direkte spørsmål kunne vært problematisk. For det første kan det tenkes at et direkte spørsmål om telefonavlytting av konkrete sosiale grupper er såpass sensitivt at respondentene ikke ville ha avdekket sine faktiske holdninger. I så fall ville et direkte spørsmål underrapportere befolkningens villighet til å gi politiet større handlingsrom overfor visse sosiale grupper. Det kan for eksempel tenkes at vi ikke ville vært i stand til å avdekke befolkningens toleranse overfor muslimer generelt. Et annet problem i tradisjonelle surveyundersøkelser er spørsmålet om kausalitet. Kan korrelasjonen mellom hvilken sosial gruppe som identifiseres og holdningen til telefonavlytting være påvirket av en tredje faktor, for eksempel befolkningens tillit til andre mennesker?

Surveyeksperimentet håndterer slike metodiske utfordringer, og er således velegnet både til å avdekke “skjulte preferanser” og ikke minst kausale sammenhenger. 1500 tilfeldig utvalgte personer fikk spørsmål om hvor villige de var til å gi PST rett til telefonavlytting. Vi stilte følgende spørsmål, som henviste direkte til etterforskningen av en terrorsak med den hensikt å gjør eksperimentet så realistisk som mulig:

Se for deg at Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) har bedt om lov til å avlytte telefonene til medlemmer eller sympatisører av [Gruppe X] fordi de tror det kan hjelpe dem i etterforskingen av en terrorsak. Noen mener PST bør få lov fordi det kan avverge terrorplott tidlig, andre mener PST ikke bør få lov fordi dette vil være et for stort inngrep i privatlivet til gruppen. Hvor enig eller uenig er du i at Politiets Sikkerhetstjeneste skal få rett til slik telefonavlytting?»

Spørsmålet hadde syv svarkategorier, der ytterpunktene var svært enig (1) og svært uenig (7). For å få tydelig frem betydningen av den sosiale gruppen anmodningen gjaldt, eksponerte vi respondentene (igjen tilfeldig) for ulike grupper i spørsmålsformuleringen. I alt delte vi utvalget opp i fire eksperimentgrupper og én kontrollgruppe: “En muslimsk fundamentalist-gruppe” versus “En muslimsk menighet”, og “En høyre-ekstrem gruppe” versus “Fremskrittspartiet”. I utgangspunktet hadde vi ingen grunn til å tro at befolkningen ville støtte telefonavlytting av Fremskrittspartiets medlemmer og sympatisører, men partiet ble valgt som kontrast til ekstreme høyreorienterte grupperinger. Disse fire gruppene utgjør eksperimentgruppene, mens respondenter eksponert for «En samfunnsgruppe» er kontrollgruppen. Kategorien «En samfunnsgruppe» er nøytral både politisk, religiøst og etnisk. Vi antar at respondenter eksponert for denne gruppen assosierer dette med hvilken som helst gruppering i samfunnet. Den eneste forskjellen mellom de fem gruppene av respondenter er at de ble eksponert for ulike sosiale grupper i spørsmålsformuleringen. Eksperimentet er derfor egnet til å kaste lys over hvilke sosiale grupper respondentene mener PST bør gis anledning til å bruke skjulte politimetoder overfor.

Resultatet av eksperimentet er vist i Figur 1, der det fremgår at befolkningen i høy grad er villig til å gi PST rett til telefonavlytting for å avverge terrorangrep.

Foto: Dag Arne Christensencb

Figur 1. Telefonavlytting: Resultater av gruppekategoriseringseksperimentet. (Gjennomsnitt med tilhørende 95 % konfidensintervaller – N=1,399)

Samtidig var det svært virkningsfullt å eksponere respondentene for ulike grupper. Det betyr at befolkningens holdninger til anmodningen om telefonavlytting fra PST er betinget av hvem metoden skal benyttes overfor. Minst villig var befolkningen til å la PST ta i bruk telefonavlytting for å overvåke medlemmer av FrP. Resultatet for FrP kan tyde på at overvåking av politiske partier oppfattes som sensitivt. Innbyggerne var mest tilbøyelige til å støtte anmodningen fra PST hvis den gjelder en av de to ekstremistgruppene – en høyreekstrem gruppe eller en muslimsk fundamentalistgruppe. Det er små forskjeller mellom de to gruppene, noe som tyder på at nordmenn oppfatter dem som likeverdige trusler. Dette tror vi kan ses i lys av terrorangrepet 22. juli 2011. Høyreekstrem terror har ikke bare vært en trussel i Norge, men noe landet smertelig har erfart.

Vår undersøkelse avdekker også et annet helt sentralt funn: Befolkningen trekker et tydelig skille mellom muslimske fundamentalister og muslimer generelt (“en muslimsk menighet”). Det innebærer at terrorfrykt ikke går ut over muslimer som gruppe. Våre resultater kan forstås i lys av responsen på terroren 22. juli. Politikere reagerte med å oppfordre befolkningen til solidaritet og fellesskap. Hva politikerne sier og gjør som respons på terrorhendelser, kan ha betydning for innbyggernes holdninger.

Om undersøkelsen

Undersøkelsen er basert på data fra Norsk medborgerpanel ved Universitetet i Bergen. Blogginnlegget tar utgangspunkt i en artikkel publisert og fritt tilgjengelig i Tidsskrift for samfunnsforskning.

Christensen, D. A., & Aars, J. (2017). Nordmenns holdninger til telefonavlytting: Resultater fra et surveyeksperiment. Tidsskrift for samfunnsforskning, 58(02), 191–209.

Å bruke ekskludering som et disiplineringsverktøy kan spores tilbake til det athenske demokratiet. Enhver borger som hadde rett til å stemme i forsamlingen kunne skrive ned navnet til en annen borger de mente utgjorde en fare for staten. Når en person fikk et tilstrekkelig antall stemmer, måtte personen forlate staten innen ti dager og holde seg borte opp til ti år.

Heldigvis ekskluderes ikke deltakere i eksperimentelle studier i ti år, men lenge nok til at det er mulig å undersøke hvordan adferd påvirkers av å havne utenfor noe alle andre er innenfor. Flere studier viser at ekskludering øker menneskers vilje til å samarbeide. Likevel er det tvetydig om det er den sosiale eller økonomiske kostnaden ved ekskludering som fører til at mennesker endrer adferd. Eller er det kanskje begge?

For å undersøke effekten ekskludering har på menneskers samarbeidsvilje deltok 1190 av Medborgerpanelets deltakere i et eksperiment høsten 2015. Situasjonen de ble stilt ovenfor kan på flere måter sammenlignes med kollektivet over: personen som bidrar minst, ekskluderes. For å skille mellom den sosiale og økonomiske kostnaden knyttet til ekskludering, deles deltakerne i eksperimentet opp i fire grupper. I den ene gruppen ekskluderes personen som bidrar minst til kollektivet. Dette er den sosiale kostanden. I den andre gruppen taper personen som ekskluderes i tillegg et depositum på 1000 kroner. Dette karakteriserer den økonomiske kostnaden.

Graden av samarbeidsvilje sammenlignes deretter med to andre grupper hvor det er en tilfeldig person som ekskluderes, og ikke den som bidrar minst. Alt annet holdes likt. Dette gjøres for å undersøke om ekskludering av personen som bidrar minst har en reell effekt på samarbeidsviljen når kostnaden knyttet til ekskludering varierer.

Ifølge standard økonomisk teori vil en deltaker i Medborgerpanelet antas å være rasjonell og ikke oppleve trusselen om ekskludering som reell. Personen er tross alt anonym, sitter i sitt eget hjem og kjenner ikke de andre personene som også deltar i eksperimentet. Det er heller ingenting som tilsier at interaksjonen mellom personene i det fiktive kollektivet er repetert. I dette tilfellet forventes det at den økonomiske kostnaden vektlegges høyere. Man taper tross alt 1000 kroner ved å bli ekskludert.

Likevel viser resultatene fra eksperimentet at samarbeidsviljen øker med 21 prosent, og at det er den sosiale kostnaden som driver resultatet. Trusselen om å bli ekskludert fordi en bidrar minst til kollektivet endrer adferd betraktelig. Den økonomiske kostnaden har ingen effekt på samarbeidsviljen.

Hvorfor vektlegges den sosiale kostnaden høyere enn den økonomiske? Å signalisere hvem vi er og hvilke verdier vi har, er en stor del av daglig interaksjon mellom mennesker. Da vi var små fikk vi stadig høre at det lønner seg å være god, fordi gode mennesker ofte gjør det bra i livet. Viktigheten av sosial aksept er dermed en innarbeidet norm de fleste kan forholde seg til. Ekskludering sender et signal til andre at en har handlet i strid med det som er sosialt akseptabelt.

Ifølge økonomen Adam Smith kan viktigheten av sosial aksept knyttes til forståelsen av sympati. For å kunne vite hva andre føler om oss, må vi først tenke hva vi selv hadde følt om dem i samme situasjon. Sympati kan tolkes som en form for moralsk godkjennelse. Å unnlate å bidra i en situasjon hvor alle andre bidrar er en stigmatisert handling som en selv har negative holdninger til. Det er dermed forventet at også andre har det.

For å muliggjøre nye relasjoner er man ofte mer samarbeidsvillig enn når forhold allerede er etablerte. Hvis deltakerne i eksperimentet forventer at de skal omgås med personene i den fiktive kollektivet i fremtiden også, motiverer den sosiale kostnaden til å øke samarbeidsviljen. Det er én ting å unnlate å rydde leiligheten hvis man bor alene, men den sosiale kostnaden vektlegges ofte betraktelig høyere hvis man er den eneste stygge andungen blant flere leietakere.

Hvordan den sosiale dimensjonen påvirkes av ulike mekanismer som har som mål å promotere samarbeid, faller ofte utenfor rammen i standard økonomiske modeller. Ettersom de fleste mennesker opplever en eller annen form for ekskludering i dagliglivet, er det nettopp derfor viktig å kaste mer lys på rollen den sosiale og økonomiske kostnaden spiller for hvordan en tenker og handler i slike situasjoner.