- Josh. Foto: Regine Olsen-Hansen

To aper som angriper en gorilla viser publikum hvor like vi er våre slektninger i dyreriket. De to apene står over gorillaen på samme måte som to mennesker ville stått over et offer, klare til angrep. Gorillaen ligger hjelpeløs på gulvet mellom dem med panikk i øynene. Gorillaen og apene er dekket av hår på ryggen.

På denne måten bringer Matelli frem likheten mellom oss på en bisarr måte. Skulpturene er så detaljrike at jeg blir redd for at de hvert sekund skal snu hodene sine mot meg og bestemme seg for å forlate sitt bytte til fordel for meg. Jeg vet det er absurd. Men det er denne realismen samtidskunstneren spiller på.

Matelli snur virkeligheten på hodet. Bokstavelig talt. En vase med liljer står balansert opp ned på et bord. Ikke bare snur han verden på hodet, men han gjør det på en dramatisk måte som forsterker opplevelsen av verkene.

Når en går rundt på Stenersen og beskuer Matellis skulpturer får en raskt et inntrykk av at kunstneren frastøter det enorme presset på økonomisk suksess i dagens samfunn. Dette fremheves med hans verk av en brennende hundredollarseddel. Det er en evig flamme som aldri klarer å sluke hele seddelen. Er det slik han ser verden? Et samfunn som prøver å løsrive seg fra det økonomiske presset uten helt å klare å komme seg fri, på samme måte som flammen aldri klarer å sluke hele seddelen?

Det er de små detaljene som henger verkene til Matelli sammen i en rød tråd. I naborommet, blant malerier og konstruksjoner av andre internasjonale og nasjonale kunstnere, er Matelli også tilstedeværende. En løvetann har slått hull i gulvet og springer opp langs en vegg som et tegn på vår. Lenger inne i lokalet har et annet ugress klart å presse seg gjennom Stenersens harde gulv.

- Fuck it, free yourself. Foto: Regine Olsen-Hansen

Etter å ha gått gjennom Matelli sin samling av skulpturer på Stenersen tar jeg turen innom Lysverket. I tredje etasje, blant svære klassiske malerier, finner jeg en halvnaken ung kvinne som går i søvne. Det mørke krøllete håret hennes er bustete, og to tatoveringer skjuler seg på hennes nakne kropp. Hadde jeg ikke vært klar over Matellis utstilling på Stenersen ville jeg blitt svært forskrekket over å finne en sovende lettkledd kvinne daffe rundt på Lysverket.

Utstillingen til Matelli gir oss også innsyn i hvordan han er som person. Han lar publikum komme tett innpå seg. Det er nesten som om han befinner seg i rommet med oss. På veggen henger det brev skrevet av Matelli til forskjellige mennesker. Noen ord og setninger er sensurert. På denne måten mystifiserer han seg selv som kunstner. Her lar han oss lese om hans egen nød. Et liv preget av økonomisk ustødighet og sulten det resulterer i. En annen skulptur viser hvordan han ser seg selv, bokstavelig talt.

Noen fluer vandrer over det makabre verket. Jeg begynner å lure om han ikke bare har problemer med samfunnet han eksisterer innenfor, men også med seg selv.

Matelli har klart å konstruere en utstilling sammensatt av forskjellige realistiske og absurde verker som gjenspeiler de mer problematiske sidene ved dagens samfunn og de vonde sidene ved den menneskelige natur. Det er en utstilling som spiller på realismen i urealismen og urealismen i realismen. Skulpturene nærmest tvinger publikum til å tenke over hvilket samfunn de lever i. Samtidig bringer de små detaljene frem det vakre i dagens absurde virkelighet.

Real Life Stories — utstillingsplakat.

Feng Boyi hadde kontakt med Ai Weiwei og de ni andre kunstnerne ble valgt ut i fellesskap.

— Etter at Boyi hadde vært på besøk i Bergen for å se utstillingsrommene og kjenne på stemningen, dro vi ned til Kina og valgte ut kunstnere i forhold til temaet vi ville utstillingen skulle ha og de rommene som skulle brukes. Vi ønsket å finne etablerte kunstnere som forholder seg bevisst til kinesisk samfunn og kultur, og ikke den glinsende, markedsorienterte kunsten man ellers ser mye av i Kina.

Kunst og politikk

Det politiske fokuset er en fellesnevner for de ti kunstnerne. Utstillingen skal gjennom kunsten belyse ulike temaer innenfor det kinesiske samfunnet, både i dagens samfunn og i et historisk perspektiv. Sosial samhørighet, individets rolle og forholdene rundt opposisjonelle ytringer er temaer som bringes på bane. Likevel ønsker ikke Høyersten at man kun skal se på kunsten i en politisk kontekst.

— Vi ønsker først og fremst å vise frem god kunst. Alle verkene er systemkritiske, men man mister mye dersom man kun ser på verkene som politiske ytringer. Det vi håper på er å gi folk en dypere forståelse av hvordan det kan være å leve i det kinesiske samfunnet.

Utstillingen blir også verdenspremiere for Ai Weiweis siste installasjon og består av tre avdelinger. På Stenersen vil de ulike kunstnerne ha hvert sitt rom til disposisjon, og i tillegg til Ai Weiweis installasjon i Lysverket vil det på galleri 3,14 være en egen gruppeutstilling med fire av de ti kunstnerne.

Se video fra Kunstmuseene i Bergen med presentasjon av Ai Weiweis installasjon og arbeidet bak:

Kropp, individualisme og samfunn

Utstillingen på galleri 3,14 er kalt Skin, Flesh and Bone og her bruker kunstnerne kroppen som metafor på ulike aspekter ved det kinesiske samfunnet. Også denne er kuratert av Feng Boyi.

Feng Feng: Golden Age. Gullbelagt hodeskalle. Fra utstillingen på galleri 3,14.

— Verkene handler mye om kunstnernes egne opplevelser, og ved å bruke kroppen som metafor speiler de på ulike måter hvordan det er å vokse opp og leve i det kinesiske samfunnet. Kina er et land i enorm utvikling hvor fokuset holder på å skifte fra den kollektive bevisstheten landet tradisjonelt har hatt, til et samfunn hvor individet har en større plass. Temaer som oppdragelse, omsorg og egenverd blir sentrale.

Barth tror nordmenn vil kunne kjenne seg igjen i tematikken, selv om Kina er et ganske annerledes samfunn.

— Vi ønsker å presentere kunst som har en aktualitet i det landet den er skapt i, men som også kan åpne for en dialog om vårt eget samfunn og hvordan vi lever.

Omfattende program

Foruten de tre utstillingene vil det bli holdt debatter, omvisninger, foredrag og filmvisninger i dagene fremover og utover høsten. 7. oktober vil man få muligheten til å møte syv av de ti kunstnerne som har bidratt til utstillingen, samt kurator Feng Boyi. Høyersten er spent på publikumsoppmøtet.

— Disse kunstnerne har skapt lange køer ellers i Europa. Vi venter egentlig stor interesse, men det er alltid vanskelig å si.

Den store stjernen, Ai Weiwei, er nektet utreise fra Kina grunnet beskyldninger om skatteunndragelse og får dermed ikke vært med på verdenspremieren på sitt nye verk.

Artikkelen ble først publisert i nettmagasinet Vinkel.

Humoren er av det mørke slaget: De 81 dagene han tilbrakte på ukjent sted fra april til juni var en kraftig advarsel fra myndighetene.

“Showet” Kinas mest kjente kunstner sikter til er en utstilling av fotografier han tok under sitt opphold i New York på 1980- og 90-tallet. Bildene henger i Martin-Gropius-Bau i Berlin fram til 18. mars 2012. Ai Weiwei har selv bestemt konseptet for utstillingen — 220 bilder hengt opp tett ved siden av hverandre i like store, kvadratiske rammer.

Outside Tompkins Square Park. 1986. Copyright Ai Weiwei; Courtesy of Three Shadows Photography Art Centre

Husarresten innebærer at han ikke skal snakke med utenlandske medier, men Ai Weiwei har den siste uken igjen testet grensene. I flere intervjuer har han kritisert skattesaken myndighetene har anlagt mot ham, og nok en gang skaper han overskrifter verden over. En spontan, nett-organisert innsamlingsaksjon blant sympatisører har på kort tid innbrakt store beløp. Folk har vist både mot og humor; enkelte brettet sedler som papirfly og sendte dem over muren rundt Ais eiendom. En ny kontrovers fulgte umiddelbart: Kan kunstneren straffes for ulovlig pengeinnsamling?

Brysomt multitalent

I oktober kåret tidsskriftet Art Review Ai Weiwei til kunstverdenens mektigste person. “Jeg føler meg ikke mektig i det hele tatt”, kommenterte han, men posisjonen som en internasjonal kunststjerne er ubestridelig. Pågripelsen av Ai da han bordet et fly til Hong Kong i april ble møtt med en proteststorm fra en samlet kunstverden. Men Ai Weiwei er ikke bare Vestens favoritt.

– Noe av Kinas problem i denne sammenhengen er at han både offisielt og blant store grupper i befolkningen har en høy status som en slags avantgardekunstner. Han laget blant annet Fugleredet, som var det sentrale stedet for OL i 2008. Han har slik sett vært trukket langt inn av myndighetene også som en sentral kunstner. Myndighetene hadde kanskje håpet å styrke sitt “avantgardistiske” renomme mer enn å skulle trekke fram ham og hans uttalelser, men det har altså blitt annerledes, sier professor Halvor Eifring ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo.

Ai Weiwei har bidratt til å bygge opp sitt kinesiske og internasjonale ry gjennom svært aktiv publiseringsvirksomhet på nettet. I 2006-09 skrev han en blogg på kinesisk (som også er utgitt på engelsk i bokform), og han er en ivrig bruker av sosiale medier. I august begynte han igjen å oppdatere sin Twitter-profil.

Ai Weiwei ønsker selv ikke å bli omtalt som dissident, men det er ingen tvil om at han er en politisk kunstner.

– Han er en multikunstner og et multitalent. Verkene hans griper inn i det politiske rom. Det er også en viktig grunn til at han er nr. 1 på Art Reviews liste, sa Gereon Sievernich, direktør ved Martin-Gropius-Bau, under åpningen av utstillingen i oktober.

Provokatør med røtter

Politisk — og ofte provoserende, som Halvor Eifring bemerker. Etter jordskjelvet i Sichuan-provinsen i 2008 støttet Ai Weiwei et dokumentasjonsprosjekt og publiserte navn på omkomne studenter på bloggen sin og på en vegg i studioet i Beijing. Slik beveger han seg over mot det rent politiske feltet og tiltrekker seg mer oppmerksomhet fra myndighetene, påpeker Eifring. Det har også vært andre typer prosjekter.

– En av de provoserende, vulgærkunst-aktige tingene er der hvor han hopper i været naken, sier Eifring.

Bildet får sin politiske sprengkraft av tittelen, et ordspill med kinesiske tegn, forklarer Eifring. Lest helt korrekt er innholdet ufarlig, lest raskt og med en liten vri på uttalen blir det til “Knull mora di, Kommunistpartiets sentralkomite” (på bildet dekkes kunstnerens lem av en tøydukke, som er den uskyldige betydningen).

New York-fotografiene er en av flere Ai Weiwei-utstillinger som vises rundt om i verden nå. Blant prosjektene som har gjort ham internasjonalt kjent de siste årene er “Sunflower seeds” på Tate Modern i London, der 100 millioner “frø” håndlaget og ‑malt i porselen ble helt utover museets gulv. Til produksjonen av verket engasjerte Ai over 1000 arbeidere som behersker den urgamle kinesiske oppfinnelsen porselensproduksjon. Frøene ser identiske ut, men hvert enkelt er unikt. Slik griper Ai Weiwei stadig tilbake til kinesiske tradisjoner og symbolikk — han er kanskje den mest kinesiske blant de av landets kunstnere som er kjent i utlandet, mener Gereon Sievernich.

Myndighetene vil signalisere styrke

I fjor høst hilste Ai Weiwei tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo velkommen, og sa: “Dette er et øyeblikk alle kinesere burde være stolte av.” Liu og Charta 08 er den røde streken kinesere ikke skal krysse, bemerker Sievernich.

Arrestasjonen av Ai Weiwei er et klart signal fra kinesiske myndigheter, sier Halvor Eifring. De taper anseelse internasjonalt, men forteller med behandlingen av kunstneren at de mener de har råd til dette prestisjetapet.

– Det er et signal du kan se på flere måter. Det ene er at selv ham, som vi i myndighetene har tatt under våre vinger en periode, selv ham kan vi ta. Ikke tro at du er “beyond our law”. Det er et sterkt signal til andre som måtte tenke på lignende ting i Kina. Så har det vært sagt at dette viser hvor engstelige myndighetene er for at de skal miste taket. Det er sikkert en side av saken, men en annen side er at de føler seg sterke nok nå internasjonalt til i hvert fall i perioder å kunne gi blaffen i hva internasjonale medier måtte mene, sier han.

Møte med friheten

Gereon Sievernich ser New York-bildene som en utstilling om frihet. Kontrasten kunne ikke vært større for unge Ai, som ankom til kapitalismens høyborg i 1981 fra Beijing.

Lower East Side Restaurant. 1988. Copyright Ai Weiwei; Courtesy of Three Shadows Photography Art Centre

Ai vokste opp i provinsen Xinjiang, dit familien var blitt tvangssendt av kommunistpartiet da Ai var ett år i 1958. Under Kulturrevolusjonen måtte han se på at faren, en kjent poet, ble tvunget til å brenne bøkene sine for at rødegardistene ikke skulle ta livet av ham.

– Ai Weiwei vet hva ydmykelse er, og derfor protesterer han nå mot det, sier Sievernich.

New York-bildene er plukket ut av Ai selv fra en samling på over 10.000 negativer. I et intervju om utstillingen betoner han det tilfeldige ved fotograferingen — “kanskje det var en ide bak, men det husker jeg ikke lenger”. Mange av bildene viser den unge kunstneren selv og vennene hans i hverdag og fest. Multitalentet skinner gjennom i blinkskudd en dyktig reportasjefotograf verdig, for eksempel et av Bill Clinton under valgkampen i 1992. Sievernich ser spirer av Ais senere konseptkunst i fotosamlingen.

En plikt å protestere

Ai Weiweis situasjon er usikker. Straffeskatten er på 15 millioner yuan (over 13 mill. kroner). Selv om han skulle klare å betale den, mener Ai at han ikke har gjort noe galt, og å betale beløpet ville være å innrømme skyld. Det er liten tvil om at skattesaken er et påskudd, mener Eifring.

– Kina er et land hvor nesten alle kan tas for et eller annet, enten økonomisk eller på annet vis. Dels fordi at lovene er uklare, dels fordi at det er slik at “alle gjør det”. Det er mer et spørsmål om hvem man velger å ta, så det var vel ikke tilfeldig at det var ham man valgte å ta denne gangen, sier Eifring.

Ai selv skal ha vært overrasket over at han slapp ut av varetekt i juni.

– Det kan være at man så seg tjent med å la det gå så langt og ikke lenger. Det er vurderinger som helt sikkert gjøres høyt oppe i systemet, sier Eifring.

Fire av Ai Weiweis medarbeidere ble arrestert samtidig med ham og senere frigitt. De ble behandlet enda dårligere enn ham, ifølge Ai Weiwei selv, som har gått offentlig ut med kritikk av myndighetene. Ai har også etter løslatelsen kritisert arrestasjonen av andre opposisjonelle.

Internasjonalt press kan ha spilt en rolle for frigivelsen av Ai Weiwei. Protestene, særlig fra kunstmiljøene, var mange og høylytte. Kunstnere avlyste utstillinger i Kina.

– Det som skjedde med Ai Weiwei skjer også med mange andre som er mindre kjente. Protestene bidro til at Ai Weiwei ble satt fri. Det er vår plikt å følge bedre med og blande oss inn i det som skjer i Kina, sier Gereon Sievernich.

Videohilsen fra Ai Weiwei

Ai Weiwei med katt. Produsert til åpningen av utstillingen i Berlin.

Mer om Ai Weiwei

• Uautorisert oversettelse til engelsk av Ai Weiweis tweets
• Ft.com om fredsprisen til Liu Xiaobo med sitat fra Ai Weiwei (krever registrering).
• FT.com spiser lunsj med Ai Weiwei.
• Paul Manfredi: Ai Weiwei — den nakne sannhet
• In and out of jail, Economist
• Temaside om Ai Weiwei, The Guardian