Artikkelen er basert på forfatterens doktoravhandling: Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook discussion (2020). Avhandlingen er en del av forskningsprosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet er ledet fra Universitet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.

Aggressive debattkulturer

Kommentarfeltene beskrives ofte som særlig aggressive debattkulturer, hvor personangrep, hets og hat florerer. Av den grunn opplever mange en uvilje mot, og et ubehag ved, å delta i offentlig debatt online.

Særlig er innvandring et betent tema som mange vegrer seg for å diskutere offentlig. Innvandringskritikere vegrer seg for å uttrykke sin mening offentlig i frykt for å bli stigmatisert og ekskludert (se f.eks. Thorbjørnsrud, 2017). Minoriteter vegrer seg for å delta i debatten i frykt for å bli utsatt for trakassering og hatefulle ytringer (se f.eks. Fladmoe & Nadim, 2017).

Kommentarfeltsdebattene om den syriske flyktningkrisen inneholder en rekke fiendtlige innlegg: Personangrepene og fornærmelsene florerer. Slike aggressive og fiendtlige former for retorikk er et problem for demokratiet og menneskers mulighet til å ytre seg fritt. Et ugjestmildt debattklima kan bidra til at mange avstår fra å ta del i ordskiftet. Dermed kan viktige stemmer og perspektiver utebli. Fordi ytringer ikke bare er ord, men handlinger med konsekvenser i verden, kan hatefulle ytringer også ha fatale konsekvenser: De kan fungere som oppfordring til, og legitimering av, fysisk vold.

I min studie av slike kommentarer, ikke blott som isolerte ytringer, men som retoriske trekk i debatten, blir det imidlertid tydelig at majoriteten av disse fiendtlige innleggene må forstås nettopp som «bare ord», uten reelle konsekvenser utenfor kommentarfeltene. For å forstå dette vil jeg begynne med å forklare hva jeg mener med begrepet «uttrykksprinsippet», for deretter å forklare hvordan en stor del av de fiendtlige innleggene i debatten kan sees som strategier i en «uttrykkskonkurranse».

Uttrykksprinsippet

Uttrykksprinsippet er det motsatte av deliberasjonsprinsippet: Deliberasjonsprinsippet innebærer at man tilnærmer seg hverandre gjennom argumentasjon; uttrykksprinsippet innebærer at argumentasjon er illegitimt.

Som et kommunikasjonsideal må uttrykksprinsippet forstås på følgende måte: Ytringen min er et uttrykk for hvem jeg er. Du kan være ulik meg, men du kan ikke kritisere meg, fordi enhver er berettiget til å ha og uttrykke sine personlige meninger og sannheter. Det jeg virkelig tror på, føler og mener, er uttrykk for mitt autentiske selv, derfor behøver jeg ikke argumentere for påstandene mine eller kunne forsvare dem mot kritikk og motargumenter. Hvis du kritiserer ytringen min, hindrer du meg i å være og uttrykke meg autentisk – du angriper meg som person.

Som et kommunikasjonsideal innebærer et uttrykksprinsipp slik at enhver er berettiget til å uttrykke sine ektefølte meninger, og at argumentasjon og kritikk er illegitimt fordi dette er å hindre andre i å uttrykke seg autentisk.

I debattene jeg har studert manifesterer dette kommunikasjonsidealet seg i en rekke kommentarer som ikke kan regnes som reelle innlegg i en debatt, hvor motstridende synspunkter brynes mot hverandre. Snarere må en overveiende andel av ytringene i debattene sees på som uttrykk for deltakernes egne følelser og engasjementet, subjektive evalueringer og høyst personlige sannheter. Få av innleggene inviterer til debatt, faktisk avskjærer mange potensielle motargumenter gjennom å understreke at det som ytres er «bare min mening».

Særlig tydelig er denne uttrykkslogikken når slike uttrykk besvares med kritikk og motargumentasjon. Da oppstår situasjoner hvor deltakerne eksplisitt frasier seg forpliktelser til argumentasjon og fraber seg andres synspunkter. To kommentarer, begge skrevet som svar på motargumentasjon og kritikk, kan tjene som eksempler:

I følge en uttrykkslogikk er altså argumentasjon ikke bare unødvendig, det er også illegitimt fordi det hindrer individet å uttrykke sitt «sanne» jeg. I debattene jeg har undersøkt, gir dette seg utslag i en rekke sanksjoner av det som i følge et deliberasjonsprinsipp måtte anses for å være legitim kritikk og motargumentasjon for å være personangrep. Et eksempel er den følgende utvekslingen:

I denne utvekslingen blir den ene deltakeren møtt med kritikk og motargumentasjon. Denne er fremført på saklig vis: Kritikken retter seg mot påstandene fremført av motparten, ikke hans eller hennes person. Deltakeren som utsettes for kritikk opplever og sanksjonerer imidlertid dette som et personangrep. Han eller hun formulerer også det som er det sentrale prinsippet i en uttrykkslogikk, nemlig at alle har “sin egen” mening, og følgelig bør ingen kritisere det andre sier.

Debatten forstås dermed som det motsatte av det vi vanligvis forstår som debatt, nemlig at motstridende synspunkter brynes mot hverandre gjennom argumentasjon og motargumentasjon. I en slik logikk får også ytringsfrihet en annen betydning enn retten til å ytre seg: Ytringsfrihet blir forstått som retten til å ytre seg uten å bli motsagt. Kritikk og motargumentasjon oppfattes dermed både som en krenkelse av individets rett til å uttrykke sitt autentiske selv og som en krenkelse av ytringsfriheten.

På bakgrunn av dette vil jeg hevde at, til tross for at mange oppgir at de opplever sosiale medier som spesielt ugjestmilde debattarenaer og unngår politisk debatt i disse mediene fordi de frykter hat, hets og trakassering (se f.eks. Moe et al., 2019), er det ikke nødvendigvis slik at debatten i sosiale medier er spesielt ille. Snarere enn å være en debatt som karakteriseres av fiendtlighet, kan det være at den oppleves slik, fordi debattsjangeren bryter med forventninger til å kunne uttrykke seg uten å bli motsagt.

Tomme angrep og uttrykkskonkurranser

Det ville imidlertid være uriktig å hevde at disse kommentarfeltene er uten fiendtlighet og aggressivitet. Tvert imot er dette et karakteriserende trekk ved debattene. Aggressiviteten gjør seg særlig gjeldende i det jeg i avhandlingen har kalt «uttrykkskonkurranser», hvor målet er å få det siste ordet¹.

Uttrykkene i denne konkurransen kan beskrives som «tomme» angrep på motparten. At angrepene er «tomme» skal her forstås som at de ikke retter seg mot noe spesifikt – verken ved den som angripes som person eller ved innholdet i hans eller hennes ytring. Snarere er disse angrepene generiske uttrykk for negativitet myntet på å få motparten til å tie. Dette inkluderer utskjellende ord som «idiot» og «fjols», samt fornærmelser som tilsynelatende kunne vært brukt til å forulempe enhver.

I kommentarfeltene bidrar slike tomme angrep enten til å kortslutte interaksjonen eller til å akselerere fiendtligheten. Det siste av de to utfallene skaper «uttrykkskonkurranser», der intensiteten i uttrykket øker på begge sider, samtidig som angrepene får stadig mindre innhold.

Vanligvis utvikler disse uttrykkskonkurransene seg over lange interaksjoner med flere ti-talls kommentarer, og ofte svært harde angrep, noen ganger også trusler. Av plasshensyn inkluderer jeg her et kortere eksempel, der angrepene er relativt milde, men som likevel kan illustrere mekanismene i spill i denne interaksjonsformen:

Som eksempelet over illustrerer, øker angrepet i intensitet: Det går fra «ingen bryr seg om hva du mener» til «ingen bryr seg om deg». Til tross for at de to deltakerne i interaksjonen begge signaliserer at de ikke er interessert i å lytte til og interagere med motparten, er det nettopp det de gjør. Det gjør de ved eksplisitt å uttrykke sin ignoranse overfor den andre. Når ingen av partene bryr seg om hva den andre har å si er det imidlertid ingen grunn til å bli ved å interagere, og som en konsekvens opphører interaksjonen raskt.

I andre, og lengre, debattsekvenser i kommentarfeltene fortsetter interaksjonen lenge etter begge parter har gjort det klart at de ikke er interessert å høre hva den andre har å si. Med formuleringer som «jeg gidder ikke bry meg med deg lengre, farvel!», signaliserer deltakerne i debatten at diskusjonen er over. Likevel fortsetter de å fremføre angrep på motparten, påstå at den andre har gitt opp og benekte at en selv har gitt opp. Jo lenger interaksjonen pågår, jo mer blottet blir den for innhold.

Personfeidene som utspiller seg i form av uttrykkskonkurranser karakteriseres av at det er uklart hva stridens kjerne er – hvis det eksisterer en uenighet i det hele tatt. Striden handler ikke om hvem som har rett eller feil, eller hvem som er «god» eller «ond». I stedet konkurrerer deltakerne om hvem som er i stand til å fremføre det mest sviende angrep, bringe den andre til taushet, og slik sikre seg det siste ordet.

Dette, mener jeg, må sees i sammenheng med en uttrykkslogikk, hvor målet er å uttrykke sitt autentiske selv. Dersom det å bli motsagt hindrer en i å uttrykke seg autentisk, og dersom det eksisterer et sterk ønske om å gjøre dette, så vil en måte å verne om sitt eget uttrykk være å sikre det siste ordet for seg selv. Dette innebærer at angrepene ikke kan forstås som handlingsorienterte – som angrep med faktiske konsekvenser i verden. Snarere fungerer uttrykkene som en strategi for å sikre seg det siste ordet og derigjennom verne sitt uttrykk mot andres innblanding.

Dette betyr imidlertid ikke at jeg vil bagatellisere hatefulle ytringer og trusler. Ved kun å studere ytringene, kan jeg ikke si noe sikkert om hvordan disse oppleves av den som utsettes for disse angrepene, hva intensjonen til avsender er, eller om andre som leser kommentaren kan tolke den som en oppfordring til å handle.

Responsene slike fiendtlige innlegg får i kommentarfeltene vitner imidlertid om at dette ikke oppleves som reelle trusler og hatytringer fra den som utsettes for det. Angrepenes innhold fremstår også svært tilfeldig – de retter seg ikke mot noe bestemt ved personen som angripes, ei heller ved det han eller hun sier.

Jeg vil derfor argumentere for at kampen i disse interaksjonene ikke står om hvem som har «rett» og «galt» eller hvem som er «god» og «ond», men er en strategi for å verne om sitt uttrykk. Fordi motstanderen ikke står i veien for det samfunnet man ønsker seg, men i veien for ens mulighet til å ytre seg uimotsagt, behøver denne heller ikke utslettes i det virkelige liv. Det rekker å nedkjempe motparten innenfor kommentarfeltdebattene.

Debatten på sosiale medier – er den så ille?

Jeg startet artikkelen med å stille spørsmålet: Hvor ille er egentlig innvandringsdebatten i sosiale medier? Vel, det kommer an på øyet som ser. Det mest interessante ved disse debattene er imidlertid ikke hvor «ille» de er, men at en overveiende del av ytringene og interaksjonene karakteriseres av uttrykk, snarere enn argumentasjon.

Debattene er riktignok ikke fri for argumentasjon eller forventninger til sjangeren som en politisk debatt. Men debattene karakteriseres i svært liten grad av argumentasjon orientert mot fremtidig politisk handling og forsøk på å tilnærme seg hverandre gjennom argumentasjon. Snarere bærer de retoriske praksisene i debattene vitne om en aversjon for å lytte til og besvare andres argumenter, samt et ubehag ved å bli motsagt.

Gitt at politisk debatt vanligvis forstås som argumentasjon om fremtidig handling, og at deltakelse i en debatt innebærer at man begrunner sine påstander, lytter til og besvarer andres argumenter, har dette konsekvenser for hvordan og hvorvidt vi kan forstå kommentarfeltsdebattene som politiske debatter: En debatt der enhver insisterer på sin rett til å ha og uttrykke sin subjektive mening, uten å måtte forholde seg til andres synspunkter og argumenter, kan knapt kalles en debatt.

Selv om mange opplever sosiale medier som særlig fiendtlige debattkulturer, er det ikke nødvendigvis sant at de er det. Snarere kan det ha seg slik at det som oppleves som angrep på ens person, er legitim kritikk og motargumentasjon. Det kan likevel oppleves som angrep fordi debattsjangeren bryter med forventninger om å kunne uttrykke seg uten å bli motsagt.

Heller enn å se med bekymring på aggressiviteten som karakteriserer mange av debattene i sosiale medier – kanskje særlig debattene om innvandring – mener jeg at det er grunn til å uroe seg for uttrykksprinsippets gjennomslagskraft. Uten å ha studert dette utenfor de nyhets-genererte sosiale medier-debattene om flyktningkrisen, mener jeg å kunne se tilløp til at denne uttrykkslogikken brer om seg også andre steder i offentligheten.

Det er ikke uvanlig at kritikk besvares med beskyldninger om “krenkelse” og påkallelser av ytringsfriheten. Dette tyder på at ytringsfrihet, for mange, innebærer en rett til å ytre seg uten å bli motsagt. Det er slik ikke utenkelig at dette i økende grad kan komme til å prege den offentlige debatten fremover, med den konsekvens at vi får mindre reell debatt og flere ubegrunnede påstander som «bare er min mening», og som dermed verken kan motsies eller diskuteres.

Les også:
Den demokratiske hijaben?
Vår vesle store minoritet
Flyktningstraum og godheitstyranni
Et spørsmål om verdier

Litteratur:

Brox, O. (1991). “Jeg er ikke rasist, men …” Hvordan får vi våre meninger om innvandrere og innvandring? Oslo: Gyldendal.

Fladmoe, A., & Nadim, M. (2017). Silenced by hate? Hate speech as a social boundary to free speech. In A. H. Midtbøen, K. Steen-Johnsen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Boundary Struggles: Contestations of Free Spech in the Norwegian Public Sphere (pp. 45–75): Cappelen Damm Akademisk.

Moe, H., Hovden, J. F., Ytre-Arne, B., Figenschou, T., Nærland, T. U., Sakariassen, H., & Thorbjørnsrud, K. (2019). Sosiale medier. In H. Moe, J. F. Hovden, B. Ytre-Arne, T. Figenschou, T. U. Nærland, H. Sakariassen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Informerte borgere? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati (pp. 72–91). Oslo: Universitetsforlaget.

Thorbjørnsrud, K. (2017). Immigration critique. Moral boundaries, silence and polarization In A. H. Midtbøen, K. Steen-Johnsen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Boundary Struggles : Contestations of Free Speech in the Norwegian Public Sphere (pp. 257–290): Cappelen Damm  Akademisk.

² Jeg bruker begrepet «uttrykkskonkurranse» noe ulikt Ottar Brox’ opprinnelige begrep, først beskrevet i «Jeg er ikke rasist, men…» (1991). For en diskusjon av begrepet, se kapittel 7 og 8 i doktoravhandlingen min «Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook-discussion» (2020).

Gjennom det siste tiåret har man sett en rekke kontroverser og bekymringer knyttet til såkalte ”innvandringskritiske alternative medier” i den skandinaviske offentligheten.

Slike nettmedier kjennetegnes av at de har som hovedmotivasjon å informere offentligheten om utfordringer knyttet til innvandring – særlig fra muslimske land – som de opplever at de tradisjonelle nyhetsmediene holder unna dagsorden. Videre er de svært kritiske til det de anser som en uansvarlig, liberal innvandringspolitikk, og kritiserer jevnlig den politiske eliten for å svikte på dette saksfeltet. Man kan si at disse aktørene er populistiske i den forstand at de påtar seg å opplyse folket om den ”egentlige sannheten” om innvandringens konsekvenser.

De som stiller seg kritiske til fremveksten av alternative medier, fremhever ofte lav journalistisk kvalitet og at et ensidig negativt fokus på innvandring kan bidra til fremmedhat og polarisering av den offentlige samtalen. Andre derimot, jubler for at stemmer og perspektiver som sjelden passerer de tradisjonelle nyhetsmedienes portvoktere får slippe til på alternative plattformer.

En serie av kontroverser

I Norge har de største kontroversene de siste årene dreid seg om presseetikk. De to etablerte alternative aktørene, Document og Resett, ønsker begge å bli regnet som redaksjonelle nyhetsmedier. Etter at Documents redaktør ble godtatt som medlem av Norsk Redaktørforening (NR) i juni 2018, oppsto det en debatt om hvilke journalistiske aktører som kan anses som legitime og ikke, samt hva det betyr for tilliten til tradisjonelle nyhetsmedier at alternative aktører innlemmes i det presseetiske systemet. I nyere tid har redaktøren i Resett, Helge Lurås, søkt om medlemskap i NR flere ganger, men søknaden har blitt avslått på bakgrunn av gjentatte brudd på Vær varsom-plakaten, blant annet tilbud om en stor pengesum til et ønsket intervjuobjekt, samt oppfordring til boikott av tradisjonelle nyhetsmedier.

Også i Danmark har mange av kontroversene handlet om det kritikere hevder er et lemfeldig forhold til presseetikk. Nestleder i Dansk Journalistforbund, Lars Werge, fikk mye oppmerksomhet etter at han skrev et innlegg i Politiken hvor han tok til ordet for at ”Den Korte Avis er ingen avis, fordi den ikke bedriver journalistik”. I tillegg oppsto det en stor kontrovers etter at en aktivist tok til orde for annonseboikott av den Korte Avis via Twitter i 2016 på grunn av dets ideologiske ståsted. Dette førte til at over 30 selskaper sørget for at deres annonser ikke skulle vises hos Den Korte Avis. Selv omtalte redaksjonen annonseboikotten som et ”uhørt angreb på ytringsfriheden”.

I Sverige, derimot, har kontroversene i all hovedsak dreid seg om de alternative medienes ideologiske ståsted, og deres mange koblinger til Sverigedemokraterna. Svenske tradisjonelle nyhetsmedier har i flere omganger gransket de alternative mediene, og avslørt at personer med verv i Sverigedemokraterna har skrevet rasistiske kommentarer i kommentarfeltene deres, og at et daværende, høytstående medlem av partiet sto bak opprettelsen av domenene til flere av de største alternative aktørene. Men den desidert mest betente svenske kontroversen knytter seg likevel til det Dagens Nyheter i etterkant har omtalt som ”den aller mest hatske kulturdebatten i svensk offentlighet”. Den oppsto etter at et Nya Tider, en alternativ aktør med høyreekstreme røtter, i 2016 fikk innvilget sin søknad om en stand på en av kultursveriges viktigste arenaer; den årlige ”bokmessän” i Göteborg. Dette førte til flere måneder med debatt om hvorvidt andre aktører burde boikotte messen, om ytringsfrihet og om fascistiske ytringer.

Bruk av og tillit til alternative medier

Det er altså tydelig at disse kontroversielle aktørene har klart å fange offentlighetens søkelys, og fått en viss dekning i tradisjonelle nyhetsmedier. Men inntil nylig har vi hatt lite kunnskap om omfang og utbredelse av innvandringskritiske alternative nettmedier i de skandinaviske landene. De siste årene har imidlertid Reuters Institute Digital News Report – verdens største undersøkelse for mediebruk – undersøkt bruk av og tillit til alternative medier.

Den norske delrapporten for 2019 viser at bruken er lav, kun 4–7 prosent oppgir ukentlig bruk av de alternative mediene Human Rights Service (HRS), Document og Resett.

I Danmark finnes det kun én etablert aktør – Den Korte Avis som har holdt det gående siden 2012 — som er drevet av ekteparet Ralf Pittelkow og Karen Jespersen. Kun 4 % av danskene oppga ukentlig bruk av Den Korte Avis i 2019.

Sverige skiller seg ut både med hensyn til at det finnes flere etablerte, alternative aktører og ved at disse har en høyere bruk: 6–11 prosent oppgir ukentlig bruk av aktører som Nya Tider, Samtiden, Ledarsidorna, Samhällsnytt, Fria Tider og Nyheter Idag. Likevel er bruken beskjeden i alle land, når man sammenligner med bruk av tradisjonelle nyhetsmedier. Videre viser rapporten at skandinaver har vesentlig høyere tillit til tradisjonelle nyhetsmedier enn til alternative medier.

Det har blitt hevdet at ”sjelden har så mange snakket så mye om noe som leses så lite”. Ingen grunn til bekymring, med andre ord. Eller?

I løpet av 2019 har imidlertid flere studier vist at både norske og svenske innvandringskritiske alternative medier er svært gode til å skape brukerengasjement rundt sakene de publiserer på Facebook. Faktisk så er Facebook-brukerne til de alternative mediene mer aktive enn Facebook-brukerne til de tradisjonelle nyhetsmediene. Dette betyr at saker fra alternative medier blir mye likt, kommentert og delt, noe som igjen innebærer at disse får stor rekkevidde i sosiale medier. Forskeren bak studiene, Anders Olaf Larsson (2019: 14), konkluderer med at ”etablerte aktører ser ut til å miste fotfeste på en av de viktigste plattformene for nyhetsbruk og politisk kommunikasjon”.

De alternative mediene utfordrer altså tradisjonelle nyhetsmedier på en rekke områder, og det er særlig to forhold som har blitt trukket frem i den offentlige debatten: 1) De utfordrer vår forståelse av hva journalistikk er, og hvilke aktører som skal kunne anses som legitime journalistiske aktører,  2) videre representerer de kontroversielle ideologiske synspunkter, og mens enkelte mener at det er viktig at de tradisjonelle nyhetsmediene løfter disse synspunktene frem slik at de kan få motstand, mener andre at de potensielt kan føre til fremmedfrykt og rasisme, og derfor bør ties i hjel.

Klarer alternative medier å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier?

Men hvordan reagerer de tradisjonelle nyhetsmediene på disse utfordringene? Som vi har sett er innvandringskritiske alternative medier gode til å setta agenda og skape brukerengasjement rundt sakene de publiserer i sosiale medier. Men klarer de å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier? Og møter synspunktene deres i tilfelle motstand?

Inntil nylig har vi manglet systematisk kunnskap om disse forholdene, men en fersk studie av undertegnede – Boundary work: Intermedia agenda-setting between right-wing alternative media and professional journalism – undersøker nettopp disse forholdene.

Studien tar utgangspunkt i et ”intermedia agenda-setting”-perspektiv og spør om innvandringskritiske alternative medier klarer å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier?

Mens tradisjonell ”agenda-setting”-forskning har vært opptatt av i hvilken grad medienes agenda påvirker publikums agenda, er forskning på intermedia agenda-setting opptatt av i hvilken grad medier påvirker hverandres agenda. Man har med andre ord undersøkt hvilke nyhetsmedier som kan sies å være opinionsledere. Historisk har man sett at de store, nasjonale avishusene har hatt en tendens til å påvirke agendaen til nyhetsprogrammer på tv og radio, samt mindre, lokale aviser.

Det studien undersøker mer konkret, er som følger: For eksempel, er det slik at Aftenposten plukker opp en sak fra Document, og publiserer en nyhetsartikkel om samme saksforhold på egne plattformer med henvisning til at saken oppsto hos Document?

Innenfor faglitteraturen har en slik praksis blitt ansett som en validering av at den konkrete saken er viktig og riktig å publisere – altså at man har med vesentlige nyheter å gjøre. Men i og med at de alternative mediene er såpass kontroversielle, er studien bygget på en antakelse om at dette kanskje ikke er tilfellet når det gjelder de alternative mediene, og den tar derfor høyde for hvorvidt dekningen er negativ, positiv, balansert eller nøytral når det gjelder de alternative medienes ideologiske ståsted og journalistiske produkt og virke.

Studien tar for seg perioden 2012–2017, og inkluderer dekningen av de norske alternative mediene Document og Human Rights Service i Dagbladet og Aftenposten, dekningen av de svenske alternative mediene Avpixlat og Fria Tider i Expressen og Dagens Nyheter, og dekningen av den danske alternative aktøren Den Korte Avis i Jyllands-Posten og Politiken.

Resultatene viser at det er stor forskjell på omfanget av mediedekning de alternative mediene får i de skandinaviske landene. De svenske og danske avisene fremstår som to motpoler, med henholdsvis 493 og 122 artikler totalt. De norske avisene inntar en mellomposisjon, med 263 artikler.

Ikke overraskende evner de alternative mediene i liten grad å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier. Men også på dette området er det betydelige forskjeller mellom landene. Mens de norske og danske alternative mediene klarer å sette agenda i henholdsvis 12 og 9 prosent av dekningen, skjer dette i kun én prosent av den svenske dekningen: I praksis betyr dette at det så å si aldri skjer.

Videre ser man at dekningen generelt – både de sakene hvor de alternative mediene kan sies å  sette agenda, men også den resterende dekningen – kjennetegnes av en ensidig negativ dekning i de svenske avisene. Hele 76 prosent av sakene kan karakteriseres som utelukkende negative, mens ingen kan karakteriseres som utelukkende positive. Videre er det få balanserte og nøytrale saker sammenlignet med den danske og norske dekningen.

De norske og danske avisene tegner et noe mindre negativt bilde av de alternative mediene, med henholdsvis 50 og 41 prosent utelukkende negative saker. Man finner også noe udelt positiv dekning i disse landene (6 og 9 prosent), samt langt flere nøytrale saker sammenlignet med de svenske avisene. Dette forteller oss at de svenske tradisjonelle nyhetsmediene skiller seg ut ved å fremstå som langt mer kritiske til innvandringskritiske alternative medier enn sine norske og danske kolleger.

Ideologiske og journalistiske avvikere

Dersom vi ser på hva som kritiseres i mediedekningen, stikker Sverige seg også ut som et annerledesland: Mens de svenske avisene i all hovedsak tilbyr kritiske perspektiver på de alternative medienes ideologiske ståsted, står kritiske perspektiver på de alternative medienes journalistiske produkt og virke i forsetet hos de danske avisene.

Dette betyr at mens de svenske journalistene virker å være mest opptatt av å vokte grensene for akseptabel offentlig debatt mot det de anser som ideologiske avvikere, er de danske journalistene mest opptatt av å verne den journalistiske profesjonens tillit og rykte mot aktører som de anser som journalistiske avvikere. Igjen finner man de norske avisene i en mellomposisjon, men de lener i dette tilfellet mest mot de svenske avisene.

Oppsummert kan man si at selv om de norske og danske alternative mediene til en viss grad evner å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier, så er det definitivt ikke ”tradisjonell intermedia agenda-setting” forstått i faglitteraturen som en validering av at den konkrete saken var viktig og riktig å publisere. Tvert imot ser man at de tradisjonelle nyhetsmediene løfter frem de alternative mediene som eksempler på avvikere  — ved at en journalist eller en kilde kritiserer den journalistiske praksisen eller det ideologiske ståstedet de representerer. Denne tendensen gjelder også den øvrige mediedekningen.

Dette innebærer at de alternative medienes fremvekst og virke definitivt anses å ha stor nyhetsverdi blant skandinaviske tradisjonelle nyhetsmedier. Dette betyr at de får en bredere plattform hvor deres motiver og synspunkter spres til et større publikum utover de som nås via deres egne nettsider og sosiale medier-kontoer. Likevel viser denne studien at den omfattende mediedekningen definitivt ikke representerer en ukritisk plattform for de alternative mediene.

Dette representerer likevel et dilemma som tradisjonelle nyhetsmedier ofte står overfor i møte med populistiske aktører: Ofte er det slik at ”all publisitet er god publisitet” (Mudde 2007). På den andre siden kan en overdreven negativ dekning nøre opp under slike aktørers stadige påstander om at mediene er ute etter dem, og slik sett gi dem sympati.

I lys av at de tradisjonelle nyhetsmediene i de skandinaviske landene tilsynelatende har valgt svært ulike tilnærminger for hvordan de håndterer utfordringen fra alternative medier, er det likevel verdt å merke seg at den svenske alternative sfæren er den desidert største, med flere etablerte aktører og et høyere antall lesere enn hva man finner i Norge og Danmark. Det er dermed verdt å spørre om den svenske tilnærmingen egentlig er en farbar vei.

Kilder

Larsson, Anders O. 2019. Right-wingers on the rise online: Insights from the 2018 Swedish elections. New Media &  Society. Epub ahead of print. DOI: 10.1177/1461444819887700

Mudde, Cas. 2007. Populist radical right parties in Europe. New York: Cambridge University Press.

Med god assistanse både frå NRK og kollegaar ved forskingsprosjektet SCANPUB (The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2016), leverte eg i juni masteroppgåva «Portraying a Major Minority in Televised Public Service Broadcasting: Portrayal of Polish Immigrants in the Norwegian Broadcasting Corporation», der eg har undersøkt korleis dekninga av polakkar i NRK sitt TV-tilbod har utvikla seg frå 1970 til 2008. Nokre hovudpunkt:

• Dekninga av polakkar har jamt over vore låg samanlikna med andre vestlege nasjonalitetar, men har auka drastisk etter at Polen vart del av EU/EØS sin frie arbeidsmarknad i 2004.
• 74 prosent av det analyserte materialet er i hovudsak sympatisk i si framstilling av polakkar.
• Framstillinga av polske innvandrarar i NRK har endra seg mykje dei siste 50 åra, frå tilnærma utelukka sympatisk på 70-talet opp mot 45 prosent usympatisk kring tusenårsskiftet, før det gjekk tilbake til 82 prosent sympatiske framstillingar i fireårsperioden etter 2004.
• Det kan sjå ut til å vere ein samanheng mellom polakkane sin utvandringsgrunn og tematikkane og framstillingane i NRK si dekning.

Stor gruppe, låg dekning

Figuren under viser fordelinga mellom nemninga av ulike nasjonalitetar i NRK sin interne programdatabase SIFT. SIFT er i stor grad komplett fram til og med 2009, og 2008 er difor sluttåret for undesøkinga. Masseinnvandringa frå Polen starta ikkje før EU-ekspansjonen i 2004. Desse tala bør òg sjåast i samanheng med innbyggjartalet av dei ulike gruppene i Noreg.

Frå denne figuren kan ein gjere ei rekke observasjonar. Til trass for at programdatabasen ikkje dekker alle program og innslag, kan ein anta at nivåa, relativt sett grunna dei høga tala, i stor grad stemmer. Dette fungerer godt som eit førsteinntrykk og som indikator for kvifor dette fenomenet er verd å undersøke. Til trass for sin relativt geografiske nærleik er talet for Polen lågt samanlikna med andre vestlege land slik som Sverige, Danmark, Tyskland og Frankrike. Ein kan lese ei stor auke i dekninga av Tyskland tilknytt Berlinmurens fall. Ein kan i tillegg til dette sjå ein generell auke i antal innslag, som nok kan grunngjevast med aukinga i programtilbod, opprettinga av fleire TV-kanalar og betra interne rutinar for arkivering.

NRK sitt arkiv – ei rikhaldig kjelde for statistisk analyse

Materialet (331 interne programskildringar som oppfyller spesifikke kriterium) er gjennomgått med fokus på den overhengande tematikken i skildringa, samt framstillinga av polakken i skildringa i relasjon til tematikken. Sistnemnde kan delast inn i 3 hovudgrupper: helt, trussel og offer – kategoriar som i stor grad blir nytta i internasjonal forsking på vinkling av sosiale grupper i media. I tillegg til denne gjennomgangen, er eitt tidsriktig program per tiår gått etter i saumane i eit forsøk på å belyse funna.

Framstillinga kan henge saman med polakkane sin grunn til utvandring

I ein forskingsartikkel frå 2014 presenterer Jonas Horgen Friberg og Anne Golden den moderne historia om polsk innvandring til Noreg som oppdelt i tre distinkte fasar, bestemt etter utvandringsgrunn. Første fase var flukt grunna sivil uro i Polen (1980–1989), andre fase, utvandring grunna sesongarbeid i Europa (1989–2003) og tredje fase, styrt av arbeidsinnvandring (2004–d.d.). Desse fell omtrentleg saman med tiåra i mi undersøking, og det er difor hensiktsmessig å sjå funna i lys av desse.

Dei fire høgast representerte kategoriane er «arbeid», «kriminalitet», «ankomst og retur av lovlege innvandrarar» samt «kultur, kunst og underhaldning». Det første tiåret, 1970-talet, var før Friberg og Golden byrjar å beskrive sine innvandringsfasar. I denne perioden var det sentralt med dekninga av polske kunstnarar og kulturskikkelsar i Noreg. Flukt frå Polen var sentralt på 1980-talet, i Friberg og Golden sin første fase. På 1990-talet, i Friberg og Golden sin andre fase, var kriminalitet det høgast representerte temaet. I det siste tiåret, 2000-talet, har saker tilknytt arbeid utgjort hovudmengda.

Den totale framstillinga av polakkar har historisk ei overvekt av sympatiske framstillingar, altså helt og offer-framstillingar. 74 prosent av innslaga er i hovudsak sympatiske, dei resterande 26 prosent er trussel-framstillingar. Fordelinga har variert over tid, frå tilnærma ikkje-eksisterande trussel- og offer-framstillingar på 70-talet, så aukande usympatiske framstillingar på 90-talet og byrjinga av 2000-talet. I siste halvdel av 2000-talet beveger fordelinga seg i etterkant av EU-utvidinga i 2004 tilbake mot nivåa på 80-talet.

Polakken som: Kunstnar, flyktning, trussel, arbeidar

Analysane av materialet visar at framstillinga og fokuset i innslag om polakkar i stor grad har endra seg over tid.

1970-åra var i stor grad prega av framstillingar av polakkar som kulturelle vidunderbarn, kunstnarar og eventyrlystne. Polakkane vart framstilt som eksotiske, nesten på grensa til det sublime. Dette er særs tydeleg i eit av dei første lengre intervjua med ein polsk innvandrar i norsk TV, nemleg på Lørdagskveld med Erik Bye i desember 1973. Det er kunststudenten Andrzej Dziubek, seinare kjend som multikunstnar og vokalist i rockebandet De Press, Andrej Nebb.

Nasjonal uro og opprør i Polen mot slutten av 1970-talet kulminerte i kunngjøringa av nasjonal unntakstilstand i desember 1981. Dette markerte byrjinga på eit tiår sterkt prega av offer-framstillingar med fokus på dei tyngre tidene, flyktningane og vonde forteljingar frå Polen. Dette bidrog til å gjere framstillinga av polakkar meir «jordnær». Eit døme på ei slik framstilling kan ein sjå i Lørdagsredaksjonen 12. desember 1981, ein dag før erklæringa av militær unntakstilstand som følgje av fagforeininga Solidaritet sin motstand mot kommunistregimet.

Der tiåret før fokuserte på den vanskelege situasjonen i Polen, ser ein på 1990-talet ei dreiing i fokus mot vanskelege situasjonar blant polakkar og i møte med lokalsamfunn i Noreg, spegla i aukinga av trusselframstillingar. Sakane om polakkar handlar om polakkane som trussel mot offentleg orden, men samstundes òg som kulturelt inspirerande og gode arbeidarar. Dette kan til dømes sjåast i dokumentaren Dette er vårt Mallorca frå 1991.

2000-talet liknar mykje på 1990-talet fram til 2004. 2004 markerer eit skilje, der dei påfølgjande fire åra har ei enorm merksemd om sosial dumping og vanskelege kår, mens ein er mindre oppteken av trusselframstillingar. Ein kan òg sjå ein generell auke i framstillinga av polakkar som gode arbeidarar. Åra etter 2004 er prega av at rettane til polakkar i Noreg må forsvarast, og at utanlandsk arbeidskraft er naudsynt grunna gode økonomiske tider i Noreg. Ei tidstypisk framstilling finn ein i Brennpunkt-dokumentaren Stolt, polsk og fattig.

Den mest sentrale trusselframstillinga er polakkar som trussel mot offentleg orden. Dette er typisk saker som dreier seg om smugling og anna kriminalitet. Det er hensiktsmessig å sjå dette i samanheng med EU-utvidinga og Friberg og Golden sin tredje fase, ein fase prega av arbeid som hovudårsak til innvandring.

Tema: Forskar på skandinavisk innvandringsdebatt

Artikkelen er basert på forfattarens masteroppgåve «Portraying a Major Minority in Televised Public Service Broadcasting: Portrayal of Polish Immigrants in the Norwegian Broadcasting Corporation» (2018).

Oppgåva er del av forskingsprosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet vert leia frå Universitetet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.

Fleire artiklar frå SCANPUB:

• Den demokratiske hijaben?
• Flyktningstraum og godhetstyranni

I andre halvdel av 2015 var nyheitsbiletet prega av flyktningsituasjonen i Midtausten og Europa. Ein kunne lese om menneske som flykta frå heimlanda sine til Europa og om korleis dei blei mottekne i ulike land. Flyktningsituasjonen sette òg fart på innvandringsdebatten i Noreg, og fleire meir eller mindre kjente personar ytra seg i ulike medium om korleis situasjonen burde handterast.

Denne offentlege debatten var utgangspunktet for analysematerialet i masteroppgåva mi i nordisk språkvitskap. Eg valde ut ti forskjellige tekstar skrivne av ti politiske aktørar i Noreg. Tekstane var debattinnlegg og kronikkar og i dei blei det argumentert for anten ein restriktiv eller ein meir liberal innvandringspolitikk i Noreg. Eg ønskte å finne ut kva for ei rolle ulike metaforiske uttrykk spelte i denne argumentasjonen, meir spesifikt korleis metaforar blei brukt til å skape legitimitet for restriktiv eller liberal innvandringspolitikk.

Kognitiv metaforteori

Vi bruker ofte termen metafor for å forklare at eit ord eller uttrykk blir brukt i overført tyding. Innanfor den kognitive metaforteorien meiner ein at dette skiftet frå bokstaveleg til overført tyding skjer på det kognitive nivået – ein bruker metaforar når ein snakkar fordi ein bruker metaforar når ein tenker (Kövecses, 2010, s. 4). Metaforane er verktøy ein tar i bruk for å forstå abstrakte omgrep, og språkbruken vår er full av metaforar.

I metaforen har ein to ulike omgrepsdomene, som kan forklarast som kognitive “lager” av kunnskap om eit omgrep, og ein bruker det eine, kjeldedomenet, for å forstå det andre, måldomenet. Om eg seier at eg “ser poenget ditt” eller at det “demrar for meg” bruker eg kunnskap eg har om synssansen for å uttrykke at eg forstår deg. Dei to metaforiske uttrykka kan dermed sjåast som språklege realiseringar av omgrepsmetaforen å forstå som å sjå (ein bruker kapitel – store bokstavar, men med høgd som små – for å vise at ein refererer til kognitive storleikar og spesifikke språklege ord).

Sidan utgivinga av Metaphors We Live By (Lakoff og Johnson, 1980), som kan reknast som startskotet for den kognitive metaforteorien, har fleire forskarar hatt ei meir kritisk tilnærming til metaforar. Mange anerkjenner at metaforar er både eit kognitivt og eit språkleg fenomen, men hevdar òg at metaforane kan ha fleire funksjonar enn berre å skape forståing av ulike måldomene. Til dømes kan metaforar vere eit viktig verktøy om ein ønsker å overtyde nokon, dei kan framstille ulike fenomen på bestemte måtar, og særleg sentralt for meg: Dei kan vere med i arbeidet med å skape legitimitet for ei bestemt politisk line, eller eventuelt bidra til å skade legitimiteten til ei anna politisk line (Charteris-Black, 2005, s. 17).

Kva rolle speler metaforane i debatten?

Eit av dei viktigaste funna i oppgåva mi var at majoriteten av metaforane som handlar om innvandring eller innvandrarar, er med på å framstille desse storleikane på ein negativ måte (Bredahl, 2018, s. 104). Det fanst éin omgrepsmetafor som stod i kontrast til denne forståinga (innvandrarar som naboar), men i all hovudsak blei innvandring oppfatta som noko skremmande og truande ein må kontrollere for å hindre øydeleggande scenario i framtida. I tillegg blei innvandrarar ofte oppfatta som ulike “ting” eller substansar i staden for menneske, og i den grad dei blei oppfatta som menneske, blei dei ofte forstått som ei homogen gruppe i staden for unike individ.

Den mest dominerande omgrepsmetaforen som handla om innvandring var innvandring som vatn i rørsle, der innvandring som fenomen eller ei stor gruppe innvandrarar blei oppfatta som vatn i staden for menneske. Uttrykk som tilstrømming, flyktningbølge, strømmen fra Afrika og strømmen av asylanter er døme på metaforiske uttrykk innanfor denne omgrepsmetaforen. I metaforen blir kunnskap vi har om vatn i rørsle projisert over på innvandring, noko som kan påverke forståinga vår av innvandring til Noreg og Europa. Forståinga ein sit igjen med, kan fort bli uheldig – vi har til dømes erfaringar med at vatn i rørsle, som bølgjer eller flaumar, kan vere vanskeleg å kontrollere og kan føre til materielle øydeleggingar, og i verste fall menneskelege tap. Når denne kunnskapen om kjeldedomenet blir projisert over på måldomenet innvandring, kan det bidra til ei forståing av innvandring som noko skremmande som kan føre til øydeleggingar i det norske samfunnet.

I materialet var det ofte abstrakte storleikar, forstått som meir konkrete objekt, som kunne bli utsett for øydeleggingar, som i denne setninga: “Uten adekvat innsats fra regjeringen risikerer vi at de økte ankomstene vil slå som en voldsom bølge gjennom asylsystemet i lang tid framover.” (Steen, 2015, s. 41). Eg vil hevde denne metaforen i større grad kan bidra til å skape legitimitet for ein restriktiv enn ein liberal innvandringspolitikk, for i den grad ein kan kontrollere innvandringa for å forsøke å hindre ulike øydeleggingar, bør ein gjere det.

Eit anna interessant funn gjeld metaforane om innvandringspolitikk. Det fanst nokre få døme på at dei politiske aktørane brukte metaforar for å forsøke å skape legitimitet for den innvandringspolitikken dei sjølv var tilhengarar av. Likevel blei dei metaforiske uttrykka om innvandringspolitikk i all hovudsak brukt til å forsøke å skade legitimiteten til innvandringspolitikk som aktørane ikkje var einige i. Eit døme på dette er omgrepsmetaforen politikk som konkurranse, der innvandringspolitikk er forstått som ulike konkurransar, og politikarar som deltakarar i konkurransane. Deltakinga tar tid og merksemd vekk frå å føre ein god innvandringspolitikk og blir derfor oppfatta negativt av dei ulike forfattarane. Vi kan sjå to ulike døme:

Uten å ofre de langsiktige konsekvensene en tanke, kappes politikere om å vise sine blødende hjerter og moralske fortreffelighet som i praksis betyr åpne grenser (Amundsen, 2015, s. 6).

Den viktigste årsaken er nok snarere at det er politikerne selv som har redusert norsk asyldebatt til å være en strenghetskonkurranse (Valen, 2015, s. 46).

I desse setningane kan vi sjå to språklege realiseringar av politikk som konkurranse, og det er høvesvis ein liberal og ein restriktiv innvandringspolitikk som blir utsett for kritikk ved hjelp av dei metaforiske uttrykka: Dei liberale politikarane kappast om å vere godast, medan dei restriktive konkurrerer om å vere strengast.

Avsluttande tankar

Her har eg berre vist to omgrepsmetaforar frå materialet, men dei to heng tett saman med resten av funna i oppgåva. Ein stor del av omgrepsmetaforane er med på å forme eit negativt bilete av innvandring og innvandrarar. Sidan eg arbeidde med eit relativt lite materiale i oppgåva mi, er det vanskeleg for meg å seie noko om kor konvensjonelle og utbreidde dei metaforiske uttrykka er i språket. Men det kan sjåast som uheldig om ulike negative forståingar av innvandring og innvandrarar får stor plass i politisk diskurs om innvandring eller i språket generelt. Samstundes er det mogleg at nokon av metaforane, til dømes språklege realiseringar av innvandring som vatn i rørsle, er i så gjennomgripande bruk i språket at det er vanskeleg å utfordre dei.

I tillegg er metaforane viktige i arbeidet med å skade legitimiteten til innvandringspolitikk den aktuelle politiske aktøren ikkje er tilhengar av. Dei politiske aktørane bruker mykje plass på å kritisere innvandringspolitikk, og metaforane er eit viktig verktøy i dette arbeidet. I framtida vil det vere interessant å ta utgangspunkt i andre politiske saker og sjå om ein kan finne liknande tendensar der, eller om innvandringssaka skil seg ut på dette området.

Det ville òg vore av stor interesse, ikkje berre for språkvitskapen, å undersøke eit større tekstmateriale og omfanget av ulike omgrepsmetaforar, særleg dei som er med på å forme negative bilete av ulike storleikar innanfor innvandringsdomenet. Kor konvensjonelle er eigentleg desse metaforane i norsk språk og tanke i dag?

Litteratur

• Amundsen, P‑W. (2015, 11. september). Hodeløs innvandringsnaivitet. Nordlys, s. 6, del 2.
• Bredahl, A. (2018). “Den endeløse strømmen”. Ein kritisk analyse av metaforar i ein politisk diskurs om innvandring (Masteroppgåve). Universitetet i Bergen, Bergen.
• Charteris-Black, J. (2005). Politicians and Rhetoric. The Persuasive Power of Metaphor. New York: Palgrave Macmillan.
• Kövecses, Z. (2010). Metaphor. A Practical Introduction. New York: Oxford University Press.
• Lakoff, G. og Johnson, M. (2003 [1980]). Metaphors We Live By. 2. Utg. Chicago/London: The University of Chicago Press.
• Steen, R. B. (2015, 16. september). Regjeringens ansvar. Dagbladet, s. 41, del 1.
• Valen, S. (2015, 5. september). Hvilken side står du på? Klassekampen, s. 46–47, del 1.

At slike representasjoner og forestillinger blir utfordret, er ikke nytt i norsk offentlighet. At det fremdeles er arbeid som gjenstår, kommer imidlertid til uttrykk blant annet ved “de skamløse jentene” sin tilstedeværelse og oppmerksomhet i offentligheten de siste par årene. Som Sumaya Jirde Ali belyste i NRKs “Torp” den 28. februar, er det særlig for henne – en minoritetskvinne med hijab – slik at hun blir redusert til “den innvandreren”. Senere har Ali også beskrevet hvordan både minoritetssamfunn og majoritetssamfunn ønsker å plassere henne i en “firkantet boks av forventninger”.

Det kan se ut til at det for det norske samfunnets del særlig er muslimske kvinner med hijab som opplever å bli brukt som representanter. Og det fra vidt ulike hold. For minoriteten kan de representere et moralsk riktig levesett, og “lydighet og dydighet”, som beskrevet av Ali i det nevnte intervjuet med journalist Ole Torp. For majoriteten kan hijabbrukere representere en undertrykkende og mannsdominert kultur.

Slike tilsynelatende uforenlige og totalt motstridende syn på hijab kan imidlertid se ut til å være i endring. Forestillinger om hijabbrukeren som representant for den ene eller andre sosiale virkeligheten, kan også se ut til å oppløses.

Sumaya Jirde Ali beskriver forventningsmønstrene rundt minoritetskvinner med hijab (skjermdump).

Undertrykkende forestillinger i endring?

I min studie av hijabdebatter i meningsstoffet til norske aviser i 2017, “Hijaben og “oss””, kom det frem at debattene i stor grad dreier seg om hvorvidt hijabbrukere faktisk er ofre eller ikke i dag. Det viser seg at enkelte deltakere i debatten opprettholder en klassisk orientalistisk og eurosentrisk linje, mens andre kjemper imot slike forestillinger. Av enkelte blir altså hijabbrukere fremdeles fremstilt som ofre, uopplyste og passive, mens andre debattanter yter betydelig motstand mot en slik fremstilling.

De sistnevnte vektlegger blant annet også hvordan nettopp slike forestillinger om en undertrykket hijabbruker i seg selv er det som kan føre til en mulig faktisk offerposisjon. Antakelsen om at minoritetskvinner med hijab er ofre, fører nemlig ifølge slike stemmer til at man ikke blir snakket til, kun om. Man forklarer altså hvordan hijabbrukere ikke blir snakket til på like premisser som andre, eller blir antatt å være selvbestemmende aktive aktører på lik linje med andre i samfunnet. Noen debattdeltakere mener at både minoritetens og majoritetens forventninger til minoritetskvinner med hijab legger grunnlaget for hvorfor man både blir oppfattet som, og faktisk opplever å være, et offer.

Slik blir altså ikke bare hijabens rolle i det norske samfunnet diskutert. Også selve debattens betydning, og fremstillingen av hijabbrukere, blir snakket om. En (re)forhandling kan altså se ut til å finne sted. Forståelser av “den muslimske hijabbæreren” som stakkarslig, undertrykket og kontrollert kan slik få konkurranse fra alternative perspektiver.

Nærmere et “oss” på tvers av ulikheter

Samtidig var de som tok til orde for slike perspektiver i hijabdebattene, oftest minoritetskvinner selv. Muslimske kvinner var altså de som oftest diskuterte sin egen offerrolle og posisjon i offentligheten – en diskusjon som spredte seg fra argumenter både for og imot minoritetsmiljøers undertrykkelse eller majoritetsmiljøers diskriminering, til kritikk av fordommer og forventninger fra begge leirer.

En slik deltakelse og tilstedeværelse fra minoritetens side i debatten om seg selv kan virke opplysende for majoriteten, men også føre til en følelse av aksept og deltakelse for minoriteten. I tillegg kan bruken av særlig den muslimske kvinnen som representant for minoritetskulturer i Norge bli utfordret.

Om man ser minoritetskvinner med hijab som ulike mennesker med like sammensatte identiteter som andre, og får representert slike forskjeller fra minoritetskvinner selv, kan vi bevege oss nærmere et samfunn fritt for stereotypier og skepsis til hverandre. Det kan problematisere vår forståelse av minoriteten som en fast størrelse, et enhetlig “dem”, og noe som står i kontrast til hva et “vi” er.

Samtidig viste studien tendenser til at “minoritetsmannen” var en marginal stemme i hijabdebattene sammenlignet med “majoriteten” og “minoritetskvinnen”. Om dette er en generell tendens i norske debatter om hijab, og i et større perspektiv – i den norske offentlige samtalen generelt – er noe mitt masterprosjekt ikke kunne gi svar på.

Deltakelse og representasjon er grunnleggende for at man skal kunne opprettholde et “vi” – et nasjonalt fellesskap på tvers av ulikheter – som legitimerer demokratiets virke og idealer. Denne følelsen må altså være til stede både for minoritet og majoritet. Gjennom at minoriteten deltar og representeres i demokratiet, kan ikke bare minoriteten kjenne aksept for at de er en del av fellesskapet, men majoriteten altså få bedre kjennskap til hvordan et “de” egentlig har mye til felles med et “jeg” eller et “vi”. Slik kan man bevege seg nærmere et “oss”, fra begge sider.

For den norske velferdsstatens legitimitet er dette også nyttig, da en fellesskapsfølelse kan gjøre det lettere å godta å måtte arbeide for at mennesker man aldri har møtt eller kommer til å møte skal kunne ha et sikkerhetsnett å falle i ved behov. Slik kan studiens funn av at minoritetsmannen har en betydelig mindre deltakelse enn de tre andre gruppene (minoritetskvinner, majoritetskvinner og majoritetsmenn), virke urovekkende, og være vel verdt å studere videre. Minoritetskvinnens posisjon er likevel oppløftende, da det tross alt er henne hijaben og debatten om den berører direkte.

«Som ung muslim i Norge er du både i en drakamp og i en spagat mellom to verdener,» skriver Ali i Aftenposten (skjermdump).

“En saklig islamkritikk”

Faktiske undertrykkende strukturer innad i visse minoritetsmiljøer kan også bli diskutert på en mer reflektert og nyansert måte når de som er berørt har den mest aktive rollen i debattene. Slik kan man muligens bevege seg nærmere løsninger også på dette feltet.

Disse tendensene i våre nylige hijabdebatter kan altså bøte på det Nancy Herz beskriver som destruktive tendenser i norske debatter om islam og muslimer i Norge:

“Ved å tillegge oss meninger vi ikke har og bruke oss i sine agendaer, gjør de det vanskelig for oss som ikke hater islam og muslimer å kritisere sider ved islam. I stedet må vi bruke mye tid og krefter på å si helt grunnleggende ting, som at vi forsvarer religionsfrihet og retten til å leve et fritt liv, tro på det man vil og kle seg som man vil. De gjør det vanskelig for dem som er muslimer å rette blikket inn i sitt eget miljø, når de hele tiden må forklare og forsvare seg […] Den saklige islamkritikken er viktig. Men den konstante demoniseringen av muslimer i Norge i dag, særlig den mest synlige gruppen – muslimske jenter med hodeplagg – er ødeleggende både for samfunnsdebatten og for de individene det angår. Dette fører for eksempel til at de saklige og livsviktige debattene rundt hijabtvang, tvangsekteskap og ukultur overdøves av at unge muslimer må forsvare seg og sin tro” (Aftenposten 29. mars 2017).

Om det er slik at minoritetskvinner i større og større grad selv er ledende i debattene om islam og muslimsk kultur i Norge, kan vi altså vente oss en mer opplyst diskusjon om nettopp disse spørsmålene. Ved at hijabbrukere selv legger grunnlaget for hijabdebatter, og blir lyttet til fremfor snakket om, kan de også selv skjenne, kritisere og rette blikket innad, uten å frykte konsekvensene av å bli feiltolket inn i allerede etablerte forestillinger som måtte finnes hos majoriteten. Slik høynes ikke bare debattenes kvalitet siden det er de med mest innsikt i spørsmålene som ytrer seg. Vi unngår også en umuliggjøring av “selvransakelse” rundt de mer problematiske sidene man kan finne i enkelte muslimske miljøer i Norge i dag.

Begreper som “selvransakelse” i slik sammenheng kan også forvitre mer og mer, da man blir observant på hvordan en kultur eller æreskultur ikke kan anses som en uatskillelig del av minoritetskvinnens selv. Man kan oppdage at hijabbrukere også er individer med sammensatte personligheter og vekselvirkende tilknytninger til flere miljøer på en og samme tid. Slik kan de bli debattanter fremfor representanter.

Debattinnlegg av Fatema Al-Musawi i Aftenposten 25. april 2017 (skjermdump).

Man kunne altså tolke det dithen at likestillings-Norge er i ferd med å bevege seg enda et skritt i riktig retning – om det er slik at Kvinnens stilling som representant for ulike samfunn gradvis forsvinner. Slik behøver ikke en kvinne uten hijab, men med høye hæler og leppe-injeksjoner, å representere de vestlige fortapte, kapitalistiske mannsdominerte samfunn der kvinnen skal kikkes på, fremfor snakkes med. Og slik kan en kvinne med hijab bare være en borger, en advokat, en hundeoppdretter eller en vektløfter.

Min studie er ikke omfattende nok til å kunne konkludere så bastant, til tross for at det utvilsomt kan se ut til å være positive utsikter for minoritetskvinnens posisjon i norsk offentlighet fremover. I tillegg fremstår den tilsynelatende solfylte himmelen man kan tegne opp av slike resultater plutselig ikke så udiskutabelt lovende og uproblematisk likevel, minoritetsmannens beskjedne tilstedeværelse i debatten tatt i betraktning.