Selv om det teknisk sett dreide seg om et forbud mot strandantrekk som er ute av takt med allmenn moral og sekularitet (laïcité), eller til hinder for sikkerhet og hygiene, har det i praksis kun blitt håndhevet mot kvinner i såkalt islamsk klesdrakt, som for eksempel hijab, og har dermed gitt ny giv til debatten om muslimers stilling i det franske samfunnet.

Foto: Francois Schwarz cbn

Den berømte strandpromenaden i Nice: I år åsted for både dødelig terrorangrep og burkinidebatt.

Burkiniforbudet inngår imidlertid i en lengre strid, eller forhandling, om hvordan islam skal praktiseres i Frankrike, og om muligheten for å forene ulike identiteter, som muslim og borger av den franske republikken. Samtidig sier den oss noe om den politiske og intellektuelle situasjonen i landet. For det første kan debatten sies å gjenspeile en splittelse mellom liberale, kosmopolitiske intellektuelle i Paris på den ene siden, og konservative krefter i sør og nord på den andre; den viser også hvordan idéer som tidligere var forbeholdt den ytre høyresiden i økende grad sirkulerer i den offentlige debatten.

I denne teksten skal jeg derfor ta for meg den konkrete bakgrunnen for forbudet, og se på hvordan det forholder seg til presidentvalget i 2017 og debattklimaet i Frankrike.

Laïcité og feminisme

Argumentasjonen som lå til grunn for forbudet var todelt. For det første var den basert på den franske sekularismen, laïcite, dvs. de sekulære prinsippene som har ligget til grunn for den franske republikken siden 1905, med et strengt skille mellom religion og offentlige institusjoner. Det har vært argumentert for at det å bære religiøse symboler i det offentlige rom er en markering som på sikt vil kunne true Frankrikes sekularitet. Imidlertid omfatter laïcité primært staten og dens representanter, mens det selvsagt er full religionsfrihet, og enhver borger er fri til å gi uttrykk for sin religion i det offentlige rom, så lenge det ikke truer allmenn orden. Bruken av religiøse symboler er likevel til en viss grad regulert, selv om det i hovedsak er islamske symboler og bekledning som har vært gjenstand for forbud.

I 2004 ble det innført et forbud mot bruk av tydelig religiøse symboler som hijab, kipa, og store kors i den offentlige skolen, med begrunnelse i at det dreier seg om mindreårige, og i prinsippet om at skolen er et sekulært rom. Heldekkende slør (burka/nikab) ble i 2010 forbudt å bære i det offentlige rom i Frankrike, for eksempel på gaten eller kollektivtransport, og knyttes til et generelt forbud mot maskering i det offentlige rom.

Bilde fra reportasje i France24 om burkinidebatten. (skjermbilde: france24.com)

Lovene ble innført på bakgrunn av en mangeårig debatt om tildekking, men debatten er langt fra avsluttet. Statsminister Manuel Valls (Parti socialiste) er blant dem som ønsker et forbud mot hijab også på universitetsnivå. Denne tolkningen av laïcité kritiseres imidlertid av andre på venstresiden. Edwy Plenel, tidligere sjefredaktør i Le Monde og grunnlegger av det venstreorienterte nyhetsnettstedet Mediapart, påpeker for eksempel hvordan burkiniforbudet inngår i en tradisjon av retthaversk og overdreven sekularisme, og økende muslimhets.

For det andre ansees burkini av mange som et kvinneundertrykkende klesplagg, og som spydspiss for en reaksjonær og farlig versjon av islam. Denne argumentasjonen er utbredt blant mange feminister, uten at de nødvendigvis ønsker noe lovforbud. Denne debatten gjenspeiler også en dyp og økende splittelse i den franske kvinnebevegelsen, mellom på den ene siden en klassisk fransk feminisme, som er opptatt av sekulære verdier, og sterkt kritisk til blant annet hijab og andre former for tildekking; og på den andre siden en nyere, feministisk bevegelse, som er inspirert av post-kolonial teori. Denne siste gruppen påpeker at muslimske kvinner ofte opplever en to- og tredobbel undertrykkelse; i kraft av sitt kjønn, men også knyttet til religiøs/etnisk tilhørighet og sosioøkonomisk status. I den første leiren finner vi blant annet journalisten og forfatteren Caroline Fourest, som er kjent, og til dels omstridt, på grunn av sine bøker om religiøs fundamentalisme, enten det gjelder katolikker eller muslimer. De siste årene har hun imidlertid fokusert spesielt på islam. Selv om hun er mot et forbud, mener hun det er viktig å ta tydelig avstand:

Enhver som er en smule feministisk, eller bare bekymret over radikaliseringen, vil føle ubehag ved å bade ved siden av kvinner i burkini. Å gå med den fundamentalistiske badedrakten på stranden er det samme som å si til andre at de er uanstendige, eller at du er besatt av deres halvnakenhet. Slitsomt. Når man går på stranden er det for å slappe av, ikke for å få andres psykologiske problemer eller ideologiske overbevisning rett i fleisen. Hvis noen er så lite komfortabel med egen kropp, og vil være anstendig, kan man bare la være å bade offentlig, og heller finne et mer anstendig sted… som et privat basseng, eller sitt eget badekar (Fourest, 2016).

Erfaringene til dem det faktisk gjelder, nemlig de tildekkede kvinnene, har dessverre i liten grad kommet frem i offentligheten, men blant dem som generelt er skeptiske til tildekkingsforbud finner vi for eksempel aktivisten Zhor Firar, fra nettstedet Contre-attaque(s). Hun påpeker at kampen om tildekking har en lang historie i fransk offentlighet, ikke bare til debattene om hijab og nikab på 2000-tallet, men helt tilbake til kolonitiden. Da inngikk kampen om slør og tildekking av kvinnekroppen i en ideologisk kamp mellom kolonimakten og de koloniserte, noe som blant annet ga seg uttrykk i postkort med erotiske fremstillinger av algeriske kvinner på begynnelsen av 1900-tallet, og offentlige seremonier på slutten av kolonistyret hvor algeriske kvinner kastet sløret, ledsaget av franske militære og andre dignitærer.

Propagandaplakat mot tildekking av kvinner brukt av den franske hæren i Algerie på slutten av 1950-tallet. Tekst på plakaten: “Er De ikke vakker? Kast sløret!” (kilde: Slate.fr).

Terrorfrykt og høyredreining på Rivieraen

Forbudet må selvsagt også sees i lys av den spente stemningen på Côte d’Azur etter attentatet i Nice 14. juli, og den politiske konteksten lokalt og nasjonalt. I motsetning til det mer kosmopolitiske og liberale Paris, er den franske Rivieraen et konservativt område, hvor høyresiden står sterkt. Sør-Frankrike, og spesielt regionen Provence-Alpes-Côte d’Azur (PACA) er et område hvor Front National (FN) historisk har gjort det bra, helt siden 80-tallet. Ved regionalvalget i fjor var Marion Maréchal Le Pen, Jean-Marie Le Pens barnebarn, FNs førstekandidat, og selv om hun ikke vant, er det likevel en viktig og sterk region for FN.

Også høyresiden i partiet Les Républicains (LR, tidligere UMP) gjør det godt i dette området, og når det nå nærmer seg primærvalg i høyrepartiet, og presidentvalg i 2017, kan det være et gunstig tidspunkt å profilere seg på islamkritikk. Således legger også tidligere president Nicolas Sarkozy seg på en hard linje, etter nylig å ha lansert sitt kandidatur til LRs primærvalg. Han tar til orde for et utvidet forbud mot synlige religiøse symboler, om nødvendig gjennom grunnlovsendring eller folkeavstemming. Høyresiden i Les Républicains legger seg dermed på en retorikk og politisk tematikk som tradisjonelt var forbeholdt Front National, og det kan dermed være grunn til å bekymre seg for at fremmedfiendtlige ytringer vil kunne få mer rom i fransk offentlighet.

Selv om venstresiden i hovedsak er kritisk til burkiniforbudet, har spesielt statsminister Valls lagt seg på en offensiv linje, hvor han støtter de lokale myndighetene, men tar avstand fra nasjonal lovgivning på feltet. Han er også generelt for en mer restriktiv linje overfor tildekking. Det finnes imidlertid en splittelse i regjeringen på dette saksområdet, da utdanningsministeren Najat Vallaud-Belkacem (Parti socialiste) har vært tydelig på at myndige personer selv må kunne bestemme påkledning innenfor lovens grenser, og i tillegg har påpekt at burkinidebatten står i fare for å alminneliggjøre rasistiske ytringer.

Debatten som aldri vil dø

Noe av det mest slående med burkinidebatten, både i Frankrike og i Norge, er i hvilken grad tilsynelatende marginale fenomener som burkinien kan komme til å påvirke den offentlige debatten fremover. Omfanget av burkinibrukere er antakelig helt marginalt, men griper inn i en større debatt om hvordan vi skal leve sammen. I en situasjon med unntakstilstand i Frankrike, og et stadig mer polarisert debattklima etter attentatene, er det imidlertid bekymringsfullt om partiene legger seg på en enda mer innvandringskritisk retorikk, og dersom forestillingen om at muslimsk og fransk identiteter ikke er forenlige, får fotfeste.

Referanser

Firar, Zhor (16.03.2016). “Le «dévoilement» des femmes, une longue histoire française”. Contre-attaque(s). Pour en finir avec l’islamophobie.

Fourest, Caroline (16.08.2016). À propos du burkini et du grotesque. Huffington Post France.

Gombin, Joël (2012). Le Front national en Provence-Alpes-Côte d’Azur. In. Delwit, Pascal (red.). Le Front national. Mutations de l’extrême droite française. Brüssel: Editions de l’Université de Bruxelles, pp.191- 209.

Plenel, Edwy (14.08.2016). «Un vêtement comme les autres»…

Samlet ga dette utvilsomt tyrkere grunn til å frykte et tilbakeslag mot fagorganisering, kvinners rettigheter og ytringsfrihet. I dette korte essayet vil jeg fokusere mest på én del av dette, endringene i kvinners stilling i Tyrkia.

(You can also download an English version of this article).

Politikk i Tyrkia: Islam og demokrati

“Kvinnens kropp: Hennes beslutning, ikke bry deg” — fra nettkampanje mot abortforbud i Tyrkia (foto: benimkararim.org)

En analyse av de aktuelle politiske debattene i Tyrkia må begynne med en kikk på partiet som har styrt landet siden 2003, Rettferdighets- og utviklingspartiet (forkortet AKP på tyrkisk). Partiet beskrives som regel som “pragmatisk konservativt og islam-sensitivt” (Cizre 2008). Siden det kom til makten har det inntatt en posisjon midt mellom sine østlige og vestlige naboer. Diplomatisk sett har Erdogans parti posisjonert seg på aksen Tyrkia-Iran-USA, som journalisten Stephen Kinzer i en bok har kalt “det 21. århundrets pirrende makt-trekant”. Tyrkia prøver å holde seg inne med begge parter i det sterkt polariserte forholdet mellom øst og vest.

AKP har også foreslått reformer knyttet til Tyrkias søknad om medlemskap i EU. Partiet har videre startet en debatt om islam og demokrati, og har tatt følsomme spørsmål opp til debatt, som bruk av slør av kvinner ansatt i offentlig sektor. Slik har partiet utfordret den moderne tyrkiske republikkens sterke sekulære fundament som ble lagt av grunnleggeren Mustafa Kemal Atatürk.

AKP har forsøkt å fjerne forbudet mot slør (hijab) i offentlig sektor. Hvert forslag om dette har møtt massiv motstand i parlamentet. Regjeringspartiet har ikke lyktes med å få vekk forbudet, men har likevel uformelt tillatt bruk av slør ved enkelte mottakelser i parlamentet.

Ny grunnlov: Demokratiserende eller anti-sekulær?

En sentral del av AKPs politiske dagsorden er å utforme Tyrkias første fullstendig sivile grunnlov. Etter at partiet vant en folkeavstemning om konstitusjonelle endringer i fjor, arbeider nå en komite i parlamentet med et utkast til grunnlov som ventes å være ferdig før årsskiftet. Mange er spent på om Tyrkia gjennomgår en demokratiseringsprosess eller om landet er på vei mot et mer polarisert samfunn. Enkelte aktører, inkludert EU, applauderer forberedelsen av den nye grunnloven. Disse legger vekt på at landet nå får en stor mulighet til å sikre minoriteters rettigheter.

Men det finnes også andre, mer mistenksomme stemmer som hevder at AKP vil bruke sitt flertall i parlamentet til å godkjenne en ny grunnlov som svekker de sekulære bestemmelsene i den gamle grunnloven. Særlig det Republikanske folkepartiet, som ble etablert av Atatürk, har stått hardt på kravet om å beholde de første paragrafene i den nåværende grunnloven, som definerer Tyrkia som en sekulær republikk.

Tilbakeslag for kvinners rettigheter?

I dag brukes ofte betegnelsen “tilbakeslag” om situasjonen for kvinners rettigheter i Tyrkia. Det er antakelig fordi landet har sterke tradisjoner — kvinner ble gitt fulle borgerrettigheter tidligere enn i mange europeiske land. Det sveitsiske privatrettslige system ble basis for tyrkisk lovgivning in 1926. Dette garanterte likhet for loven for alle borgere i Tyrkia, uansett språk, religion, etnisk bakgrunn og kjønn. Menn og kvinner har vært likestilt i spørsmål om skilsmissse, giftermål, arv og vitneførsel i rettssaker.

Den sveitsiske lovkodeksen garanterte også at borgerlig vigsel (i statlig regi) er den eneste offisielle inngåelse av ekteskap. Stemmerett for kvinner ble innført i 1934. De fleste tyrkiske kjønnsforskere mener likevel at ingen av disse reformene førte til at tradisjonelle normer og verdier om kjønn og seksualitet ble utfordret.

Provoserende om abort

I en tale til AKPs kvinnegruppe 26. mai sammenlignet statsminister Erdogan abort med Uludere-hendelsen, et angrep fra det tyrkiske luftvåpenet 28. desember 2011 som resulterte i at 34 sivile ble drept. Erdogans absurde sammenligning mellom abort og et militært angrep som drepte sivile sjokkerte mange. Statsministeren fortsatte talen med å signalisere at partiet hans arbeider på et utkast til en lov som vil begrense retten til abort.

“Ikke rør kroppen min” — fra nettkampanje mot abortforbud i Tyrkia (foto: benimkararim.org)

Statistikk fra 2008 viser at 10 prosent av alle svangerskap i Tyrkia avbrytes ved abort, en lavere rate enn i de fleste europeiske land hvor abortandelen er rundt 30 prosent.

Erdogans forslag om å stramme inn på retten til abort i Tyrkia er enormt populært blant hans partimedlemmer. Borgermesteren i Ankara støttet statsministeren og sa at en kvinne som vurderer abort burde “ta livet av seg selv istedenfor og ikke la barnet ta støyten for sine feilgrep.” Lederen for direktoratet for religiøse spørsmål har også tatt ordet i abortdebatten: “En mor har ikke eiendomsrett til barnet, hun kan ikke forlate eller drepe barnet av vilkårlige grunner”, sa han.

Protestaksjoner er blitt organisert over hele landet, særlig i storbyene Istanbul, Ankara og Izmir. Forskere, intellektuelle, studenter og leger har framhevet to poenger i debatten. For det første pekes det på økonomisk sårbare grupper som ikke ville ha råd til å reise utenlands for å ta abort og derfor ville være henvist til å avbryte svangerskapet på ulovlig og helsefarlig vis. For det andre vises det til de ideologiske sidene ved regjeringens syn på kvinners rettigheter. Her er kritikerne opptatt av å forsvare kvinners råderett over egen kropp.

Den 3. juni tok tusener til gatene i Istanbul i protest mot regjeringens abortplan. Blant slagordene: “Bare kom igjen. Kom med staten, far, politiet, politikølla. Vi gjør opprør, vi gjør opprør for vår frigjøring”.

En nettkampanje med slagordet “Benim Kararim” (“min beslutning) er også lansert (bildene i artikkelen er hentet fra dette nettstedet). Dette er en blogg hvor folk legger ut bilder hvor de har malt eller tegnet på seg selv, med tekst som “min kropp, min beslutning” eller “min venninnes, min søsters kropp, hennes beslutning, ikke din sak”.

Ifølge en meningsmåling publisert 11. juni er 55,5 prosent av tyrkere mot å forby abort, mens 44,5 prosent støtter et forbud.

Kjernen: Sekularisme mot religion

Den tyrkiske forståelsen av sekularisme og religion som gjensidig utelukkende begreper (dikotomi) er en av hovedårsakene til spenningene som utgjør kjernen av landets sosiokulturelle og politiske endringer. Uten tvil har kvinner en sentral og sensitiv posisjon i de aktuelle debattene. En analyse av kvinners endrede stilling i Tyrkia burde overskride denne dikotomien mellom sekularisme og religion, men også ta landets reguleringsmekanismer i betraktning (se Parla 2001). “Reguleringsmekanismer” viser til den objektiverende, individualiserte formen for makt som brukes til å overvåke innbyggerne. Gjennom lovgivning reguleres kroppen slik at den passer i et mønster og tjener et bestemt politisk formål.

“Min kjærestes kropp, hennes beslutning” — fra nettkampanje mot abortforbud i Tyrkia (foto: benimkararim.org)

Reguleringen av kvinnekroppen er altså hva det egentlig dreier seg om her. Når vi klarer å fri oss fra motsetningen sekularisme/religion, ser vi at kvinnekroppen er instrumentet som både de liberale og de konservative bruker til å forme sin dagsorden med. Fløyen som har presset fram forbud mot slør på universitetene bruker like mye tvang som den som vil begrense retten til abort. Den ene ser trolig på kvinnekroppen som selve representasjonen av modernisering, mens den andre ser kvinnekroppen som en maskin som produserer ressursene en voksende økonomi med en ung befolkning trenger: framtidige arbeidere og soldater.

En sann kvinnefrigjøring må søkes bortenfor alle betydningene som tilskrives den kvinnelige kroppen, og burde oppmuntres av deltakelse fra en samlet, men likevel mangfoldig kvinnebevegelse. En slik forståelse ville frigjøre kvinner som autonome individer fra alle de religiøse, nasjonalistiske og sekularistiske mønstrene. Dette er imidlertid ingen enkel sak i en tid hvor kvinnebevegelsen i Tyrkia allerede er fragmentert. Framtidige reguleringer som et forbud mot abort vil skape mer distanse mellom forskjellige grupper av kvinner og gjøre solidaritet mellom alle kvinner enda vanskeligere.

Litteratur:

Cizre, U. (2008). Secular and Islamic Politics in Turkey: The making of the Justice and Development Party: Routledge.

Göle, N. (1997). Secularism and Islamism in Turkey: The Making of Elites and Counter-Elites. Middle East Journal 51(1), 46–58

Parla, A. (2001). The ‘Honor’ of the State: Virginity Examinations in Turkey. Feminist Studies 27(1), 65–89.

Saktanber, A. (2002). Living Islam: Women, Religion and the Politicization of Culture in Turkey. London: I.B.Tauris.