Kjønnsrolleforskning og likestillingspolitikk

Den nye kvinnebevegelsen har røtter i 1950-tallets nye fokus på kjønnsroller og likestilling. Institutt for Samfunnsvitenskap (ISF) ble få år etter etableringen i 1950 et sentrum for forskning på kjønnsroller, og det ledende navnet her var Harriet Holter. Hun markerte seg i norsk offentlighet og bidro til at begrepet “kjønnsrolle” ble introdusert for et skandinavisk publikum (Leira 2002). I artikkelsamlingen Kvinnors liv och arbete, utgitt i 1962, hadde Holter det sentrale teoretiske bidraget, artikkelen “Kjønn og sosial struktur”, der hovedpoenget var å trekke et skille mellom biologisk og sosialt kjønn – en forståelse som var i tråd med Simone de Beauvoirs berømte formulering fra Det annet kjønn (først utgitt på fransk 1949) om at kvinne ikke er noe man er, det er noe man blir.

ISF var fra starten nært knyttet til det politiske feltet, og det er en klar forbindelse mellom kjønnsrolleforskningen og den “feministiske vending” som Arbeiderpartiet foretok på 1960-tallet: Den gamle husmorpolitikken, som fremmet streng arbeidsdeling mellom kjønnene og oppfordret kvinner til å ta vare på hus og hjem, ble nå avløst av en mer arbeidsmarkedsrettet og likestillingsorientert politikk. En sentral rolle i politikkutformingen fikk nettopp forskere som Holter og Åsa Gruda Skard. De to satt i en komité nedsatt av partiet i 1963, som skulle utrede kvinnens stilling i det norske samfunnet. Begge bidro til debattboken Kvinnens plass er – hvor?, som var et programutkast fra komiteen i 1965 (Hagemann 2004). Likestilling mellom kjønnene var rykket inn og opp på agendaen. Noe lignende skjedde også i andre partier – Gro Hagemann har, gjennom en analyse av bokutgivelser i Norge før 1970, vist at likestilling var et høyt prioritert prosjekt blant politikere og samfunnsvitere i Norge fra 1965.

Samtidig kom sterke impulser fra USA. Betty Friedans The Feminine Mystique (1963), som ble en bestselger i en rekke vestlige land, kom i 1967 ut på norsk under tittelen Myten om kvinnen. Friedan angrep forestillingene om at hjemmetilværelsen var i overensstemmelse med en kvinnelig natur og argumenterte for at den tradisjonelle husmorrollen var opphav til at psykiske problemer hadde økt sterkt blant husmødre i USA i løpet av 1950-tallet. En ny internasjonal kvinnebevegelse var i emning, og blant de stadig flere kvinnene med høyere utdanning var dette godt kjent.

En eksistensiell og individorientert feminisme ble imidlertid ikke ganske enkelt importert til Norge fra USA ved inngangen til 1970-tallet. Holter foregrep for eksempel mange av Friedans tanker om hvordan etterkrigstidens kvinner opplevde en rollekonflikt, der de både ble oppdratt som frie individer med rett til å følge egne ønsker om selvrealisering, og møtt med forventninger om å leve opp til husmorsamfunnets krav, som var “å ofre seg” for barn, mann og familie. I 1950-årene hadde bøker og filmkomedier som Støv på hjernen og et ukeblad som Alle kvinners blad – da det mest leste ukebladet i Norge – løftet fram spørsmålet om husmødres misnøye og mangel på selvrealisering, og debatten fant også sted i Dagbladet (Larsen 1999). Pax forlag hadde satt spørsmål om kvinners rett til fri seksualitet på agendaen gjennom hele 1960-tallet og den folkekjære programlederen Rolf Kirkvaag introduserte i 1970 underholdningsprogrammet Kvinner, av, fra, om og til som et program som skulle diskutere “kvinnemyten” (Lindtner 2014).

Pax forlag gav i 1966 ut boken Kvinners seksualitet av legene Phyllis og Eberhard Kronhausen, med forord av Simone de Beauvoir

Ukepressen hadde også fanget opp den nye kvinnefrigjøringsbevegelsen på 1960-tallet. Ukebladet Illustrert gikk på midten av tiåret ganske langt i å signalisere interesse for disse tendensene i tiden. I nr. 28, 1965, forkynte bladet på forsiden at en ny serie startet, med tittelen “Kvinne, hvor går du?”. Forfatterne John Andrew Koht og Ella Griffiths trakk på antropologi og kulturhistorie i artikkelen “Fra gudinne til moderne kvinne”, der de la vekt på etableringen av “patriarkatet”. Redaksjonen introduserte artikkelen slik:

I dette nummeret begynner en ny, stor artikkelserie om den moderne kvinnen og om hennes vansker med å innrette seg i verden av i dag. For det lar seg vel ikke nekte at det byr på problemer! Hvis noen av våre lesere synes at de har fått litt mer orden på begrepene og på problemene etter å ha lest denne artikkelserien, er vår hensikt oppnådd! (Gripsrud 1999:21).

Ny-feminister forén dere!

I 1968 ble lærer og tobarnsmor Elisabeth Almaas (senere Helsing) intervjuet i ukebladet Alle kvinner etter at hun hadde laget en brosjyre om amming for Helsedirektoratet. Anledningen var en bekymring knyttet til at antallet kvinner som ammet var nedadgående, og en antakelse om at både helsevesen og morsmelkprodusenter bidro til dette med villedende reklame for kunstig ernæring. Almaas ønsket å opprette klubber der kvinner kunne hjelpe hverandre i tiden etter fødselen, og ba i intervjuet kvinner som kunne tenke seg å hjelpe sine “medsøstre” med råd og ammehjelp, om å ta kontakt (Alle Kvinners Blad 38/1968: 44–45). Intervjuet resulterte i en flom av post fra unge, fortvilte mødre, og ble oppstarten for organisasjonen Ammehjelpen, som raskt spredte seg fra Almaas’ kjøkken til resten av landet. Organisasjonen regnes som en av de første indikasjonene på at en ny feministisk bevegelse var på trappene i Norge.

Elisabeth Almaas startet i 1968 Ammehjelpen, etter først å ha utarbeidet en brosjyre om amming for Helsedirektoratet.

Almaas ble da også i 1970 en av initiativtakerne til organisasjonen Nyfeministene, som ble etablert i kjølvannet av et møte på Blindern der den amerikanske feministen Jo Freeman hadde snakket til et fullsatt auditorium. Den nylig hjemvendte USA-studenten Siri Nylander Mælands kronikk “Ny-feminister foren dere!”, i Dagbladet 31. januar 1970, var et annet tidlig uttrykk for at kvinneopprøret også hadde nådd Norge. Her angrep Mæland de gamle feministene som hadde kjempet fram stemmerett for kvinner og større grad av juridisk likestilling, og hevdet at det ikke var mulig å oppnå reell likestilling innenfor det nåværende samfunnet. For å oppnå dette måtte både kvinner, menn og barn frigjøres, og kvinnene, som var de mest misfornøyde, måtte føre an i kampen.

Likestillingsfeminismens begrensninger var nærmest et felles utgangspunkt for det brede spekteret av kvinneaksjoner og ‑organisasjoner som nå utviklet seg. Der 1950-tallets liberale kvinnesakskvinner hadde tatt til orde for “frihet”, “likestilling” og “menneskesak”, talte nyfeministene om “kvinnekamp”, “kvinneundertrykking” og “kvinnefrigjøring” (Lindtner 2014). Den eldre Kvinnesaksforeningens prioritering av myndighetskontakt og lobbyarbeid ble sett som mindre viktig. Nyfeministene konsentrerte seg om kvinnekontakt og kvinneorganisering, og de henvendte seg primært til den nye kvinneoffentligheten (Slagstad 2001).

Bevisstgjøring og kvinneorganisering

Kvinneorganisering var det sentrale motivet for en rekke publikasjoner som nå ble etablert. Først ut var bladet Sirene – Tidssignal for kvinner og menn – som kom ut på Cappelen forlag fra 1973. Bladet ville vise frem et sannere bilde av kvinners hverdag enn det man fant i vanlige ukeblader. Bladet knyttet kvinneundertrykkingen til kvinners mulighet for å ta personlige valg og realisere seg selv i et samfunn der “århundrers undertrykkelse” hadde gjort dem ute av stand til å hevde seg (Sirene 2/1973: 2). Målet var bevisstgjøring av kvinner, ikke reformer. Bladet ville vise kvinnene at problemene de trodde de gikk alene med, i realiteten var en del av en maktform som undertrykket dem som gruppe. Liv Ullmann var avbildet på forsiden under overskriften “Den undertrykte Liv Ullmann”, og i bladet fortalte hun at hun lenge hadde hatt problemer med å identifisere seg med den nye kvinnebevegelsen fordi den framsto som militant og skremmende. Men nå hadde hun innsett at mange av hennes problemer var knyttet til at hun var kvinne. Til bladet hevdet hun at:

Det er i grunnen forferdelig at jeg henger hele min verdighet som menneske opp på om en eller annen mann blir tiltrukket av meg eller ikke. Det må være veldig sunt å bli kvitt den belastningen (Ullmann i Sirene 1/1973: 20).

Det feministiske bladet Sirene kom ut i 1973 og hadde opplag på 35 000 på midten av 1970-tallet-

Sirene ble en umiddelbar suksess. I 1974 solgte bladet opp mot 35 000 eksemplarer per nummer, og opplagene var langt høyere enn medlemstallene i kvinneorganisasjonene langt utover 1970-tallet (Lindtner 2014). En gjennomgang av norske dagsaviser i måneden rundt lanseringen viser at bladet ble hyppig omtalt og bejublet fra venstre til høyre. Dagbladet trykket for eksempel et intervju med noen ekspeditører hos Narvesen som jublet over “endelig” å ha “noe annet enn dameromaner” å selge, og den bergenske høyreavisen Morgenavisen ønsket bladets “konkrete” og “ærlige” “form for likestillingsdebatt” velkommen:

Det kvinnene roper på i dag er personlig integritet. Det er i valgkampen fremlagt en plan som går på beskyttelse av enkeltmennesket. Verre er det ikke – at kvinnen også skal ha den frihet som flere menn har i dag enn kvinner (Lindtner 2014:146).

Den nye kvinnebevegelsen fikk mye spalteplass i mediene, og bevegelsen spredte seg med voldsom kraft tidlig på 1970-tallet (Hagemann 2004). Over 7000 kvinner organisert i ulike nye og gamle feministiske kvinneorganisasjoner og kvinnespørsmål stod høyt på den offentlige agendaen. En av de store mobiliseringssakene ved SVs suksessvalg i 1973 var kvinnekampen, og i 1974 valgte partiet Venstre kvinnesakskvinnen Eva Kolstad til partileder – Norges første av det kvinnelige slaget. Selv Høyre fikk sin feministgruppe, med yngre kvinner som gikk inn for likestilling og selvbestemt abort (ibid: 277). Samtidig mobiliserte bevegelsen en rekke nye former for aksjoner og aktiviteter. Den internasjonale kvinnedagen 8. mars fikk ny oppmerksomhet i 1972, og nyfeministene vakte oppmerksomhet da de møtte opp i demonstrasjonstog med parolene “Nei til tvangspuling” og “Vi vil ligge øverst” (ibid).

I flere byer ble det startet kvinnehus, man fikk kvinnemusikk, kvinnefilm og kvinnetater. Samtidig konkurrerte forlagene om å oversette internasjonale feministiske bestselgere, særlig fra USA, men også fra Storbritannia, Frankrike, Sverige og Danmark. Norge fikk også en egen feministisk kvinnelitteratur, med forfattere som Bjørg Vik, Gerd Brantenberg og Tove Nilsen – og med nyutgivelser av blant andre Camilla Collett og Amalie Skram.

Hverdagsaksjon og klassekamp

Hilde Danielsen (2013) har beskrevet hvordan nye problemstillinger og analyser av kvinneundertrykkingen og ‑frigjøringen på kort tid fikk gjennomslag i offentligheten. Nye begreper ble introdusert, så som patriarkat, sexisme, og søsterskap, og nye analyser av hvordan undertrykkingen foregikk og kunne utfordres vant frem.

Sirene og de første nyfeministene presenterte primært en eksistensiell og kulturell frigjøringskamp. Kvinneaktivistene, som var en gruppe nyfeminister, ga i 1973 ut sitt eget manifest, der de oppfordret kvinner til å begynne med å endre sine egne private liv: “Hvis vi ikke kan forandre forholdene i vårt private liv så har vi heller ingen muligheter til å forandre samfunnet”, het det i Kvinneaktivistmanifestet, som tok for seg rom for rom i huset der kjønnsrollene måtte endres: “Menn skal lære å lage mat, vaske opp, tørke gulv og rydde opp etter seg”. “La deg ikke utnytte seksuelt. Du kan og bør si nei når du ikke har lyst, onaner ham heller ikke”. “Bad ikke selv, hvis han ikke vasker badekaret etter seg”. Manifestet forklarte også hvordan kvinner burde aksjonere i møtelokalet, fabrikken og på Stortinget: “Forlang å bli statsminister” (Strand 2017).

Utover 1970-tallet ble deler av bevegelsen orientert mot en mer marxistisk forståelse av kvinnepolitikk. Nye kvinneorganisasjoner og ‑institusjoner som jobbet mer direkte opp mot bedre lovverk og politikk, oppsto. Kvinnefronten, som ble startet i 1972, og samlet kvinner fra den politiske venstresiden, ble det fremste organisatoriske uttrykket for dette. Kvinnebevegelsen ble nå mer splittet, mellom de som mente at hovedoppgaven i kvinnekampen var å frigjøre kvinner fra mannssamfunnets strukturer og symboler, og de som holdt på nødvendigheten av hierarkisk organisering – selv om de fleste aktive feministene hadde en sosialistisk orientering. På 1970-tallet var klasseperspektiver og ulike marxistisk-inspirerte analyser av kvinnekampen tema i mange bokutgivelser, fra både Pax og andre radikale forlag. Nyfeministenes kamp for frihet og personlig autonomi ble i disse årene, av stadig flere, sett på som noe som bare gjaldt privilegerte og intellektuelle kvinner. I lederartikkelen til Pax-tidsskriftet Kontrasts nummer “Kvinner til kamp!” i 1972, het det at:

Studentjenter kan ikke kjempe på vegne av arbeiderkvinner, bare de som selv rammes av undertrykkinga kan bekjempe den (Lindtner 2014:288).

Gjennomslag og splittelse

Ifølge historiker Kim Helsvig kom det radikale forlaget Pax til å spille en viktig rolle som publikasjons- og debattarena for en allianse som nå ble utviklet mellom staten og kvinnebevegelsen. Det statsviteren Helga Hernes kom til å betegne som “statsfeminismen”, var karakterisert av et samspill mellom kvinnemobilisering nedenfra, og politisk integrasjon ovenfra, gjennom partipolitikken og staten (Helsvig 2014:181). Analysen ble utviklet på bakgrunn av de politiske resultatene som kvinnebevegelsen oppnådde i løpet av 1970-tallet, med likestillingsloven og loven om selvbestemt abort, begge i 1978, som betydelige. Unge kvinner og nye organisasjonsformer vakte oppsikt med utradisjonelle aksjoner i offentligheten. Men Hagemann (2004) viser at resultatene også var uttrykk for likestillingspolitikken på 1960-tallet, og hvordan de eldre, etablerte kvinneorganisasjonene hadde et oppsving — i medlemstall så vel som i sympati for feministiske krav som lenge hadde hatt lav oppslutning hos folk.

Endringene for kvinner i idretten sier sitt om utviklingen i løpet av tiåret. Det ble ført en kamp om kvinners rett til deltakelse i organisert idrett gjennom hele etterkrigstiden. Norge var det eneste landet som stemte imot at langrenn for kvinner skulle bli en olympisk gren i 1952. Norges Skiforbund hadde da innført grenen “stillangrenn” for kvinner, der stilen skulle telle like mye som hvor fort man gikk. Et gjennombrudd for kvinnelangrenn som publikumsidrett kom ikke før det norske kvinnelangrennslaget tok sølvmedalje under VM i Oslo i 1966.

Sentralt stod striden for kvinners rett til å delta i Holmenkollstafetten. Der hadde kvinnene i 1965 fått løpe stafett inne på Bislett stadion, mens mannlige løpere slet seg oppover mot Holmenkollen. To år senere ble kvinnestafetten skiftet ut med kvinnelige turnere, som ifølge arrangøren hadde “større underholdningsverdi”. I 1972 stilte så to kvinner – Gerd von der Lippe og Ingrid Ellingsen – opp som deltakere, påmeldt som henholdsvis Øyvind Foss og I. Ellingsen. De løp med slagord mot kvinnediskriminering i idretten på draktene. Dette skapte massiv debatt i avisene, og de to ble innkalt til ledelsen i Norges Idrettsforbund, der de fikk en skrape og dessuten midlertidig startforbud. Først i 1975 fikk kvinner starte som kvinner. I Birkebeinerrennet fikk kvinnene delta fra 1976. Samme år ble kvinnefotball en offisiell gren i Norges Fotballforbund. Da hadde kvinnene lenge hatt egne, uoffisielle serier og norgesmesterskap.¹

Pornokamp og ytringsfrihet

Fokuset på ideologikritikk, bred deltakelse og offentlig debatt forsvant mer og mer i kvinnebevegelsen sent på 1970-tallet. Et viktig unntak var de store aksjonene mot porno og prostitusjon på slutten av 1970-tallet. Avdekkingen av kvinners forhold i privatsfæren som en rekke kvinneaktivister hadde utført, hadde avslørt alvorlige overgrep mot kvinner, som før var lite omtalt. Vold i hjemmet, sexpress på arbeidet, incest og voldtekt var former for seksualisert undertrykkelse som nå ble knyttet til menns dominans og tanken om at samfunnet var et patriarkat. Dette ble bakgrunn for parolen “pornografi er teori, voldtekt er praksis”. I 1977 lagde Nyfeministene en vandreutstilling om pornografi, og medlemmer av Kvinnefronten laget pornobål og stormet pornoforhandlere. Som et resultat av disse aktivitetene tok kvinner fra Senterpartiet initiativ til paraplyorganisasjonen Fellesaksjonen mot pornografi, der både feminister, konservative og kristne kvinneorganisasjoner ble med (Hellesund 2013: 94).

Som en relativt ensom svale i denne debatten forsvarte Sirene den kulturliberale tanken om at det å legge bånd på seksualiteten, handlet om å legge bånd på kvinners (og menns) trang til å realisere seg som hele mennesker. Anti-pornokampanjen så de som en videreføring av den kristne puritanismens undertrykking av seksualiteten og en trussel mot ytringsfriheten. Pornomarkedet var for variert til å innføre et generelt forbud, mente de. I verste fall ville det medføre at Sirene og undergrunnsblader som Supergutt eller Gateavisa ble rammet av det de beskrev som “borgerskapets bluferdighet”. Man måtte heller undersøke pornokulturen, ikke minst pornoens frigjørende potensial. Bladet var opptatt av å skape alternative rom for å diskutere seksualiteten, ettersom det var dette kvinner ville lese om (Lindtner 2014:366). Denne holdningen delte bladet langt på vei med Pax, som i 1980, da pornodebatten var på sitt mest intense, ga ut Den sadiske kvinnen, der den provoserende og kritikerroste forfatteren Angela Carter utfordret feministenes pornomotstand gjennom det Helsvig betegner som en kjettersk nylesning av Marquis de Sades kvinneskikkelser (Helsvig 2014:184). Coveret framstilte en tegning av to nakne kvinner som hadde SM-sex.

Kvinner kan!

Det feministiske myndiggjørings- og selvrealiseringsprosjektet ytret seg altså på flere og ofte motstridende vis i 1970-tallets kvinnebevegelse. Pax hadde flere bestselgersuksesser som kan knyttes til prosjektet, og det samme gjelder helt eller delvis publikasjoner som kom til i Kvinneåret 1975: Kvinnefront, KjerringRåd og Kvinnens Årbok. I 1976 skapte Lesbisk Bevegelse bladet Lavendelekspressen som ble trykt av det lesbiske trykkeriet Sfinxa. Både organisatorisk og ideologisk framsto den nye kvinnebevegelsen imidlertid som mindre samlet mot slutten av tiåret. Mens organisasjonene mistet medlemmer, gikk mange feminister inn i politiske institusjoner og organisasjoner som arbeidet aktivt for lovendringer og reformer. Andre begynte å jobbe mer spesialisert, praktisk og profesjonelt med kvinneundertrykking, for eksempel ved å etablere krisesentre. I 1978 ble Nordens første krisesenter for mishandlede kvinner opprettet i Oslo. Atter andre viet seg til kvinneforskningen, som for alvor ble det Slagstad (2009: 412) kaller en styringsvitenskap i perioden.

En rekke kvinner trakk seg dessuten ut av bevegelsen og fokuserte mer på egne kulturelle, litterære og kunstneriske aktiviteter. Dette henger også sammen med hvordan det mot slutten av 1970-årene vokste fram en ny, positiv holdning til hva kvinner som aktører kan få til i samfunnet – noe som henger sammen med feminismens innlemming i media, kulturoffentlighet og populærkultur. I ukebladet Kvinner og klær ble kvinneidealet knyttet til det å være økonomisk selvstendig, ha “tæl” og være yrkesaktiv, samtidig som de ulike farene med husmorlivet ble tematisert: Å ha for mye tid alene når husstellet var unnagjort kunne føre til ensomhet, kjedsomhet, depresjon og alkoholisme (Måseide 2005). I 1979 samarbeidet en rekke ulike miljøer og organisasjoner tilknyttet kvinnebevegelsen om å lage en Kvinnekulturfestival i Oslo. Festivalen varte i en uke. Overskuddet fra festivalen, 80.000 kroner, gikk til opprettelsen av AKKS – “Aktive kvinners kultursenter” – som nå er en landsomfattende organisasjon som arbeider for kvinners posisjon i musikklivet, særlig den populærmusikalske delen. Utstillingen «Kvinner kan» ble vist i Bergenshallen i 1980 – et tidstypisk slagord som beskrev en ny mentalitet, der kvinneaktivister ble opptatt av å synliggjøre kvinners positive bidrag til samfunnet generelt, men ikke minst gjennom kultur og kunst (Müftüoglu 2013:178).

Ut over 1980-tallet kom flere feminister til å prege media og kulturoffentligheten. Rita Westvik, som på 1970-tallet var sanger og gitarist i den marxist-leninistisk orienterte folkrockgruppa Isenkram, ble redaktør i den feministiske nærradiokanalen RadiOrakel, opprettet i 1982, før hun ble hyret inn i NRK og ble programleder for underholdningsprogrammet Lørdagssirkus i 1984. Den tidligere nyfeministiske legen Åsa Rytter Evensen fikk sin egen sex- og samlivsspalte i damebladet Kvinner og klær, mens flere av redaksjonsmedlemmene i Sirene fikk utfoldet sitt feministiske engasjement i andre deler av media. For eksempel var Astrid Brekken hørbar utover 1980- og 90-tallet i NRK radio, der hun som programleder for den populære programposten Sånn er livet, stod sentralt i etableringen av en ny type personlig og nær reportasjejournalistikk. Sissel Benneche Osvold gav en markant stemme til marginaliserte gjennom spalten Sidesprang i Dagbladet. Også mange kvinnelige forfattere, så som Herbjørg Wassmo, Tove Nilsen og Bjørg Vik, hadde den feministiske kvinneoffentligheten som tumleplass før de fikk sine gjennombrudd i den litterære offentligheten – og løftet frem temaer som tidligere verken hadde vært regnet som litterært interessante eller politisk relevante: Seksuelle overgrep, incest og tradisjoner og strukturer som hemmet kvinners selvrealisering.

Kvinnebevegelsen på 1970-tallet var et bredt politisk og kulturelt prosjekt. Målet var primært å skape nye former for bevissthet knyttet til kvinners sosiale og kulturelle situasjon og rolle i samfunnet. Ved å henvende seg til en bred offentlighet, snarere enn en dresskledd politisk forsamling — om saker som engasjerte kvinner (og menn!) på et personlig, individuelt og eksistensielt plan, og ofte gikk på tvers av partipolitiske og organisatoriske organer — har den ikke bare satt konkrete politiske spor etter seg. Den har også endret hva vi forstår som politisk relevante spørsmål, ytringsformer og ‑arenaer. Den nylige metoo-kampanjen er ikke minst et eksempel på dette.

Foto: duncan c cbn

Gatekunst til støtte for #metoo-kampanjen i London i november 2017.

Litteratur:

Bjørnsen, Bjørn (1966): Abort i Norge, Oslo: Pax forlag AS
Blomquist, Clarence (1966): Fosterliv og fosterdød. Abortens etikk, Oslo: Pax forlag AS
Danielsen, Hilde (2013): Da det personlige ble politisk. De nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet, Scandinavian Academic Press, Oslo
Gripsrud, Jostein (1999): Ukepressens kulturelle og samfunnsmessige betydning: En utredning. Oslo: Forenngen Norsk Ukepresse
Hagemann, Gro (2004): “Norsk nyfeminisme – amerikansk import?” Nytt norsk tidsskrift 21, no. 03–04 (2004)
Hellesund, Tone (2013): “Intimiteter i forandring – om hvordan den nye norske kvinnebevegelsen satte intimitet på dagsordenen”, i Danielsen (red.): Da det personlige ble politisk. Den nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet, Scandinavian Academic Press, Oslo
Helsvig, Kim Gunnar (2014): Pax Forlag 1964–2014. En bedrift Oslo: Pax
Larsen, Leif Ove (1999): Moderniseringsmoro : romantiske komedier i norsk film 1950–1965 : sjangeren, publikum, sosialhistorien. Dr.art. — Rapport. 42. Institutt for medievitenskap.
Leira, Arnlaug (2000): “Kjønn – et sosialt kjennetegn?”, i: Fredrik Engelstad (red.): Kunnskap og refleksjon. 50 års samfunnsforskning. Oslo: Institutt for samfunnsforskning
Lindtner, Synnøve (2014): “Som en frisk vind gjennom stuen” – Kvinnebladet Sirene og det utvidete politikkbegrepet. PhD thesis, University of Bergen
Müftüoglu, Ingrid (2013): Hverdagens politikk i 1970-tallets kvinnebevegelse. PhD thesis, University of Bergen, 2013: 178
Måseide, Ingvild Aursøy (2005): Kvinner og klær – men kva med yrkeslivet? Ei historisk-tematisk gransking av kvinner og yrkesliv i KK, masteroppgave I visuell kommunikasjon, Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU
Slagstad, Rune (2001): De nasjonale strateger. Oslo: Pax forlag AS
Slagstad, Rune (2009): “Styringsvitenskap — ånden som går”, i Nytt norsk tidsskrift 03–04/2009
Strand, Hilde Kristin (2017): “Da kvinnene aksjonerte hjemme”. Intervju med Ingrid Müftüoglu som har skrevet avhandlingen Hverdagens politikk i 1970-tallets kvinnebevegelse i På høyden:. Besøkt 8.1.2017.
Kampdager.no: “Startforbud for kvinner” ; besøkt 20.10.2016

Gjennom en ny og bred feministisk offentlighet prøvde nye og unge feminister å sette ord på noe som var vanskelig å beskrive med etablerte kvinnepolitiske formuleringer eller politiske kategorier. For hvordan skulle man forklare at kvinner, til tross for at de formelt sett var likestilte, også var lønnstapere, dobbeltarbeidende eller måtte gå hjemme straks de fikk barn til tross for årevis på universitetet? Var det resultater av tilfeldigheter, individuelle svakheter, kvinnelige omsorgsgener eller en typisk kvinnelig passivitet – eller noe ganske annet som det ikke fantes ord for?

I fronten for denne nye offentligheten gikk bladet Sirene – Tidssignal for kvinne og menn. Sirene kom ut på Cappelen forlag, og ble drevet av en redaksjon på seks kvinner etter allmøteprinsippet. Bladet ble en umiddelbar suksess. Det første nummeret, som i utgangspunktet var trykket i et opplag på 5000, måtte trykkes opp igjen hele sju ganger. Bladet ble utgitt regulært, med mellom åtte og tolv nummer i året frem til 1983, og opplaget var på 35 000 på sitt høyeste.

Sirenes popularitet må ses på bakgrunn av det gjennomslaget kvinnebevegelsen hadde i det norske samfunnet i 1973. På dette tidspunktet var bevegelsen i ferd med å slå ut i full blomst, med over 7000 organiserte kvinner i ulike nye og gamle feministiske organisasjoner. Samtidig speiler Sirenes store opplag at kvinnebevegelsen var et mye breiere fenomen enn kvinneorganisasjonene. Dette hang sammen med at den tematiserte kvinneundertrykking som noe som foregikk hinsides politikken, i kvinners privatliv og personlige relasjoner. Dessuten postulerte bevegelsen en ide om at politikk var noe som kvinner måtte forholde seg til på en personlig måte. Målet med Sirene var å reaktualisere spørsmålet om hvorfor norske kvinner var undertrykket gjennom å politisere privatiserte problemer og erfaringer. Både tematisk og sjangermessig minnet Sirene om et ukeblad, men i den første lederartikkelen gjorde redaksjonen det til et uttalt mål å tilby kvinner et alternativ til tradisjonelle damebladers påståtte falske fremstilling av kvinner:

… Vi (…) vil lage et blad som angår oss – som handler om vår hverdag og hvordan vi kan forandre den. Vi var lei av å lese i ukebladene at en ny hårfarge, kjole eller oppskrift er svar på våre problemer. (…)

«Er det sant at kvinner er undertrykte?», spurte Bjørg Vik i første nummer av Sirene, i en tekst som langt på vei beskrives som en programtekst. I artikkelen, som i Manifest Tidsskrift nylig ble kåret til en av Norges ti viktigste sakprosatekster, introduserte Vik en rekke nye verktøy som skulle brukes for å problematisere muligheten kvinner hadde til å velge sine liv i Norge i 1973: «Mannssamfunn», «manipulering», «indoktrinering», «rollemønster», «kjønnsdiskriminering» og «kvinneundertrykking». Kvinner var undertrykte, hevdet Vik, men ikke på et formelt nivå:

Har ikke vi oppnådd det mannen ikke har, nemlig å slippe fast arbeid, slippe samfunnsansvar eller påta oss det hvis vi virkelig vil? Står ikke «alle veiene åpne»? Er det ikke for vår skyld at menn sliter seg ihjel?

Derimot var kvinnenes valg styrt av et underliggende mønster som oppdro dem til passivitet og dårlig selvtillit, det var overflaten som narret dem, «en tungtflytende deig av gamle tanker, vaneforestillinger og overleverte holdninger». Heller enn å endre de formelle lovene og reglene i samfunnet, måtte kvinners valg og personlige preferanser gjøres til gjenstand for kritikk og politikk.

Denne nye og personlige holdningen til politikken ble et viktig premiss for fenomenet Sirene, og det er særlig to aspekter som nærmere kan belyse denne mentaliteten.

Mediefeminismen

I en diskusjon mellom fire av kvinnebevegelsens veteraner i Kvinnejournalen i 1983, hevdet filosofen og den tidligere nyfeministen Nina Karin Monsen at det var media – ikke feministene selv – som skapte den nye kvinnebevegelsen i Norge. I kjent polemisk stil trosset Monsen den mer etablerte oppfatningen om at kvinnebevegelsen oppnådde medieoppslutning fordi aktivistene, gjennom sine fargerike aksjoner på grasrotnivå, hadde maktet å fange medias oppmerksomhet.

Selv om bildet nok er mer komplisert enn at kvinnebevegelsen var et produkt av medias makt til å forme sitt virkelighetsbilde, var det også noe riktig i Monsens beskrivelse. Den nye feminismen på 1970-tallet var et uttrykk for hvordan en voksende medieoffentlighet fikk stadig mer betydning for hvor og hvordan politikken skulle foregå. En ny politikkforståelse vektla kommunikasjon og språk fremfor organisering og møtevirksomhet. Samspillet mellom det personlige og det politiske, det individuelle og det allmenne ble også viktigere. En rekke nye medier banet veien for at personlige og private livserfaringer fikk stadig større plass i det offentlige rom, og Sirene gikk i fronten. Bladet ble en arena som synliggjorde det personlige, hverdagslige og intime på nyskapende og overraskende måter.

En bred feministisk tidsskriftflora vokste frem i Norge på 1970-tallet.

En viktig forutsetning for bladet var den nye medieoffentligheten som vokste frem i Norge i høy hastighet på 1960-tallet. Mediebransjen var preget av stor vekst som førte til nyrekrutteringer til flere mediehus. Redaksjonene bestod av relativt unge staber som på flere måter var sympatiske til Det nye venstre og kvinnesaken. Det å skrive om kvinner i media, ble av mange forstått som et uttrykk for den feministiske ideen om å skulle synliggjøre kvinner i samfunn og historie. Det var en måte for å nå ut av «det lukkede rommet».

De seks kvinnene som stod bak Sirene hadde alle bakgrunn fra media og kulturliv. Disse hadde riktignok også deltatt i nyfeministiske bevisstgjøringsgrupper – men samtlige hadde flerfoldig bakgrunn fra media. Flere hadde journalistisk og layoutmessig bakgrunn fra bl.a. Arbeiderbladet, NRK, Dagbladet og Alle kvinners blad. IdaLou Larsen, som ble ansatt som bladets første redaksjonssekretær i 1974, kom fra Pax Forlag som hadde herjet i norsk offentlighet siden 1964. Bjørg Vik var, i tillegg til at hun var journalist, en anerkjent forfatter.

Kvinnebevegelsens forhold til media har blitt beskrevet som dobbelt: Mediene ble kritisert for å være kvinneundertrykkende, og mange feminister mente massemediene hadde uheldig og farlig påvirkningskraft på kvinner. En viktig motivasjon bak prosjekter som Sirene var å motvirke mediemakten, men slik ble mediene også en viktig aksjonsflate for dem.

Bruken av blad som aksjonsflate var knyttet til en stor tro på medienes samlende kraft. I en lederartikkel het det at Sirene skulle samle kvinner som gikk ensomme i sitt opprør – «fra Arendal til Karasjok». Etter lanseringen uttalte Bjørg Vik at Sirene ikke skulle være et menighetsblad for nyfeministene. «Det vi vil er å nå ut til så mange kvinner som mulig». Denne tankegangen handlet ikke bare om å nå ut til en masse, men å kunne skape et deltakende offentlig rom der kvinner kunne møtes for å gjøre sine private problemer og erfaringer allmenne.

Opplysning nedenfra

I likhet med flere av 1970-tallets nye feminister var Sirene langt på vei organisert som en bevisstgjøringsgruppe. Bladet skulle samle kvinner til ren samtale og samle informasjon om kvinneundertrykkingen i sin aktuelle form. Slik skulle Sirene avsløre hvordan kvinnene var ofre for en falsk ideologisk bevissthet, og videre skape nye forestillinger om hva det ville si å være kvinne. En forestilling som kvinner inntil nå hadde fortrengt.

«Vi er klar over at ikke alle kvinner føler seg undertrykt, men vi vet at de er det». Fra Sirenes første utgave i 1973.

Dette opplysningsprosjektet videreførte på mange måter en elitær idé om at folkeviljen konstitueres gjennom opplysning fra en liten politisk elite. Slagordet til bladet de første årene var følgelig: «Vi er klar over at ikke alle kvinner føler seg undertrykt, men vi vet at de er det. Ingen føler seg undertrykket før de har en drøm, en visjon om noe bedre». På en annen side kan det hevdes at Sirene var svært opptatt av åpen dialog og pluralisme. De tok i stor grad til orde for at politiseringen av kvinners liv og erfaringer skulle skje nedenfra, gjennom at kvinner ble oppfordret til selv å delta i bevisstgjøringsprosessen. Fra første stund inviterte Sirene leserne til å delta med sine egne fortellinger om sitt liv og hverdag. Fortellingene ble formulert som spørsmål til en lege, som leserbrev, som dikt eller som noveller. Her hentet bladet inspirasjon ikke minst fra 1960-tallets antiautoritære bevegelser: Folk skulle lære seg å tenke selv.

Den type feminisme som Sirene videreførte er først og fremst knyttet til eksistensialistiske tenkere, så som Simone de Beauvoir. Fra å ha vært et krav om formelle rettigheter, ble politikk med henne formulert som et eksistensielt og moralsk anliggende som enhver må forholde seg til og evaluere seg selv i lys av – gjennom å undersøke hvordan tradisjoner, ideologiske matriser eller økonomiske strukturer hindret dem fra å utvikle autonome personligheter og ta ekte valg.

Den som tydeligst uttrykte en slik eksistensialisme i Sirene var Bjørg Vik. Hos henne var det ikke bare mannssamfunnet som fikk gjennomgå, men også kvinnene som fant seg til rette i det. «Du er en forvridd skyggeplante», proklamerte hun til sine lesere. Selv om husmortilværelsen var undertrykkende, så de undertrykte selv ofte på den som et privilegium fordi de slapp unna både å ta lønnsarbeid og samfunnsansvar. At kvinnene kjente seg så tilfredse handlet imidlertid om at de verken hadde tro på seg selv eller ambisjoner på egne vegne, mente Vik. Feminisme måtte derfor dreie seg om frigjøring fremfor likestilling. Kvinner måtte erkjenne at de var undertrykte. Dette kunne være svært vanskelig, for kvinner flest var ikke i stand til å avsløre at deres tilsynelatende lykke var basert på selvbedrag. For å kunne avsløre bløffen var hver enkelt kvinne avhengig av mange andre kvinner. Sammen skulle de dele erfaringer og utvikle et nytt språk og en ny politikk sammen – og dermed forandre samfunnet nedenfra.

Sirene-prosjektets vekst og fall

Som et opplysningsprosjekt, som skulle løfte frem og avsløre kvinneundertrykkingens mange tilslørte former, fremstår Sirene-feminismen som et svært mangfoldig, fantasifullt, kreativt, åpent og uferdig prosjekt – der det informative, det nyskapende og det utforskende stod i sentrum. Et beskrivende slagord som nyfeministene brukte i denne perioden var «Det finnes ingen fasit for kvinnefrigjøring». Med dette mente de at frigjøring var en uavsluttet prosess, der bevisstgjøring og ny erkjennelse stadig ville endre forutsetningene for politikken.

«Kvinner i puberteten — seksuelt underutviklet eller seksuelt undertrykket?» Sirene-forside, 1975.

Prosjektet står i kontrast til flere av de feministiske prosjektene som vokste frem i Norge utover på 1970-tallet, for eksempel innenfor Kvinnefronten. Mens Sirene-redaksjonen syntes å mene at feminismen aldri kunne ferdig-tenkes – og alltid måtte holdes åpen for kritikk – ble flere i kvinnebevegelsen i disse årene mer og mer opptatt av å fremstå som en enhetlig front. Utover på 1970-tallet utviklet Sirene en svært kritisk røst både mot samfunnets individualisme og mot den nye politiske linjen i kvinnebevegelsen. Bevegelsen ble i disse årene også mer og mer opptatt av politikk i tradisjonell forstand. Politikk ble atter forvist til statlige institusjoner – noe som kan ses i lys av at både abortloven og likestillingsloven ble vedtatt i 1978, og at den såkalte statsfeministiske ide vokste frem utover 1980-tallet. Sirene-prosjektet mistet mer og mer gehør i både kvinnebevegelsen og i samfunnet for øvrig. Fra slutten av 1970-tallet og frem til bladet ble lagt ned i 1983 sank opplagene gradvis. Dette skjedde parallelt med at de fremste kvinneorganisasjonene erklærte offentlig at Sirene ikke tjente kvinners interesser.

Historien om Sirene kan kaste nytt lys over en del av nyere norsk kultur- og offentlighetshistorie som både virker kjent og fremmed. Sirene satte seksualitet og intimitet på den offentlige dagsorden på en grensesprengende måte i 1973. Samtidig kan det hevdes at målet med Sirene ikke bare var å synliggjøre marginaliserte stemmer, eller å bryte intimgrenser, men å belyse hvorvidt, hvordan og hvorfor kvinnene måtte endre seg selv for at et nytt samfunn kunne skaps nedenfra gjennom en bredt anlagt debatt som belyste disse spørsmålene. Med sine mange og tidvis både svært gode og underholdende tekster og illustrasjoner er Sirene et sterkt og fargerikt dokument over mangfoldigheten i den radikale offentligheten og i kvinnebevegelsen før likestillingspolitikken vant gjennom fra midten av 1980-tallet.