13. januar følger de opp med en replikk som avsluttes med nok et spørsmål. Jeg svarer gjerne igjen. Spørsmålet er om ikke hensynet til den frie offentlige meningsutveksling tilsier at adgangen til å sitere bør være lik, uavhengig av om den som siterer er en kommersiell aktør eller ikke? Svaret er “jo, det bør den.” Det skillet jeg trakk i mitt innlegg den 8. vil man se gjelder spørsmålet om vilkår for bruk av arkivmateriale ut over lovmessige sitater. Der kan vilkårene være forskjellige.

Larsen og Nærland uttaler glede over at Mauseth-saken kan bidra til å tydeliggjøre sitatrettens rekkevidde. De oppfatter meg slik at jeg ikke kan være med på det. Men det kan jeg. Og jeg mener sågar at lagmannsrettens dom bidro til en slik positiv tydeliggjøring.

Det jeg imidlertid finner problematisk, er Larsen og Nærlands karakteristikk av NRKs rettslige standpunkt. Naturligvis er NRKs fortolkning ikke en upartisk analyse av sitatrettens grenser. Men den er basert på vår beste juridiske vurdering. Når det gjelder Larsen og Nærlands rettslige vurdering, savner jeg de akademiske resonnementer bak påstandene om NRK som “forkjemper for en mer liberal åndsverklov” og som talsmann for en “vid” tolkning av sitatretten. Ei heller er det umiddelbart lett å se begrunnelsen for at en stadfestelse av lagmannsrettens domsutfall vil “svekke” eneretten. Det var disse spørsmål jeg stilte i mitt svar. Spørsmål som fortsatt står ubesvart.

NRK som monopol er også en karakteristikk. Historisk sett var karakteristikken riktig, men ikke i dag. I mediemarkedet er det nå en rekke aktører som produserer og tilbyr et stadig større utbud av opptak. Nyhetsbyråer, TV 2 og uavhengige frilansjournalister, for bare å nevne noen. Selv om tilbyderne er flere, vil det naturligvis for kjøperne føles slik at enhver aktør som besitter eksklusive opptak, er i en monopollignende situasjon. Slik vil det fortsatt være. Ved de store samfunnshendelser vil det imidlertid være stadig flere aktører og tilbud.

Sist sommer grunnstøtte “Full City” utenfor Langesund. Historien vil sannsynligvis dukke opp i en dokumentarfilm om skipsfart, om miljøskader eller vår kystberedskap. Mener Larsen og Nærland at NRK i så fall skal tilby opptak fra hendelsen til en rimeligere pris enn TV 2?

La det være klart: NRK ønsker å gi eksterne dokumentarfilmskapere og andre adgang til å bruke opptak fra NRKs arkiver. NRK er ikke noe monopol og vi drøfter gjerne spillereglene med markedet forøvrig. Også prissettingen — i den grad konkurranseloven tillater.

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 21. januar 2010.

For NRK er sitatretten allerede entydig: Gjeldende rett er ifølge ham nemlig slik NRK praktiserer regelen i dag. Dette er selvsagt en rimelig posisjon å innta som aktør i en pågående rettssak, men ikke i en upartisk analyse av en juridisk regel som både er uklar, omstridt og med svak rettslig standard i Norge.

Nyhus opplyser om at NRK skiller mellom “eksterne profesjonelle aktører”, som anses som kommersielle, og ikke-kommersielle aktørers gjenbruk. For førstnevnte tar NRK “markedsmessige priser” for lisensiering av klipp. Hva slags marked er dette? NRK opererer ikke i et fritt marked for arkivklipp, men er monopolist. Derfor setter de, som Nyhus skriver, prisene som de vil. Og er det ikke slik, som både TV 2 og våre informanter i dokumentarfilmbransjen har hevdet, at NRK er prisledende på arkivklipp i Norge?

Videre antyder Nyhus at vi argumenterer for å gi dokumentarfilmskapere en utvidet adgang til NRKs arkiver utover sitatretten. Det gjør vi selvsagt ikke. Vårt poeng er at deres adgang bør være i tråd med det Borgarting lagmannsrett framhever som sitatrettens hovedbegrunnelse; hensynet til den frie offentlige meningsutveksling. Dette prinsippet må vel gjelde uavhengig av om aktøren er kommersiell eller ikke?

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 13. januar 2010.

Med utgangspunkt i den verserende rettssaken mellom skuespilleren Gørild Mauseth og NRK, kommenteres sitatretten, NRK og forvaltningen av vårt programarkiv. Innlegget avsluttes med følgende spørsmål “Hva blir neste trekk, NRK?”

Jeg vil besvare spørsmålet med å angi, ikke bare ett, men tre trekk.

• For det første vil vi prosedere vår sak for Høyesterett i mars måned — og ikke for mediene nå i januar. Likevel er det grunn til å kommentere Larsen og Nærlands postulater om sitatretten og NRKs forhold til denne.

I ingressen omtales NRK som “forkjemper for en mer liberal åndsverklov”. En mer liberal lov enn hva? Enn gjeldende rett? Formuleringen følges opp med ytterligere utsagn som bl.a. “Hvis også Høyesterett gir NRK medhold i saken, innebærer det en svekkelse av eneretten É”. En svekkelse i forhold til hva? Og videre; “NRK gjør seg til talsmann for en vid tolkning av sitatretten.” Vid?

Disse utsagnene kan alle gi inntrykk av at NRK både generelt og i den verserende rettssaken kjemper for en endring av rettstilstanden. Det er naturligvis ikke riktig. NRK forholder seg daglig til åndsverklovens regler om sitatrett, og vi mener vår fortolkning og praktisering av sitatretten er i samsvar med gjeldende rett. Dersom lagmannsrettens dom blir stående etter Høyesteretts behandling, er det således ikke som resultat av en mer liberal åndsverklov, en svekkelse av eneretten eller en vid tolkning. Det er kort og godt fordi loven og sitatretten er slik å forstå i norsk rett.

Nærland har for øvrig også selv uttalt at sitatretten åpner for bruk av utdrag i større grad enn det som praktiseres i enkelte produksjonsmiljøer. I bransjebladet Rushprint siteres han slik 23. oktober 2008: “Det har oppstått et misforhold mellom juss og praksis på feltet, og dagens praksis kommer i all hovedsak rettighetshaverne til gode på bekostning av dokumentarfilmskapere, sier Nærland, som legger til at økt kjennskap til Åndsverkloven hadde vært et gode for folk i dokumentarfilmfeltet.”

• Vårt andre trekk er å gjøre mest mulig av NRKs programarkiv tilgjengelig på våre nettsider. I tråd med vårt allmennkringkasteroppdrag og til beste for allmennheten. I disse dager forhandler vi derfor med rettighetshaverne for å kunne tilgjengeliggjøre NRKs radio- og fjernsynsprogrammer fra før 1. januar 1997. En slik samlet klarering vil være basert på avtalelisensbestemmelsen i åndsverkloven ¤ 32, og vil følgelig bare kunne omfatte NRKs egen bruk. Om andre aktører ønsker å bruke materialet, må det klareres særskilt. Vårt tilbud vil imidlertid lette deres tilgang til selv å gjøre seg kjent med store deler av arkivet.
• NRKs tredje trekk er ikke nytt, men innebærer en tydeliggjøring av vår holdning til tredjeparters bruk av vårt arkivmateriale. Tydeliggjøringen gjelder to punkter: Retten til å sitere fra NRKs materiale, og tilgangen til arkivmateriale på annet grunnlag.

Jeg er glad for at man siterer min kollega Jon Wessel-Aas’ uttalelse om at “resten av verden også har sitatrett overfor NRK”. Denne grunnholdning bekreftet jeg selv som vitne overfor lagmannsretten. Det er derfor ikke riktig når man uttaler at “NRKs liberale holdning til sitatrett strekker seg imidlertid ikke like langt når andre ønsker å sitere fra NRK-produsert materiale”, eller at dokumentarfilmskaperes “påberopelse av sitatretten, slik NRK selv har gjort med utdraget fra “Brent av Frost”, blir avvist”. Selvsagt gjelder de samme regler overfor NRKs materiale, som overfor andres åndsverk. NRK har da heller aldri rettslig forfulgt noen part som har sitert fra våre produksjoner.

Larsen og Nærland er særskilt opptatt av dokumentarfilmskaperne. Det er prisverdig. Men det kan synes som om de mener filmskaperne bør ha en utvidet adgang til bruk av NRKs arkiver — en rett ut over det som følger av sitatretten. Det er problematisk.

NRK er åpen for at arkivmaterialet skal kunne tjene som kildegrunnlag og brukes av andre aktører. Slik bruk vil imidlertid kreve særskilt avtale både i forhold til NRK og til eksterne rettighetshavere til programmene. I den utstrekning eksterne produsenter ønsker å bruke utdrag fra NRKs arkivmateriale i ny kommersiell sammenheng, tilbyr NRK dette til markedsmessige priser.

La meg her tilføye at inntektene fra NRKs kommersielle aktiviteter kanaliseres tilbake til ny programskaping — og til eksterne rettighetshavere, som skuespillere, komponister m.fl. For NRKs vedkommende blir de kommersielle inntektene hensyntatt ved fastsettelse av kringkastingsavgiften hvert år. Også på den måte kommer inntektene lisensbetalerne til gode.

Det uttales at kostnader til arkivmateriale oppfattes som urimelig høye av filmskaperne, og prisene på musikkrettigheter angis særskilt. For ordens skyld; rettighetene til musikkbruk fastsettes og avtales med helt andre aktører enn NRK. Men vilkårene for NRKs arkivklipp, fastsetter vi selv. Salg av arkivklipp til eksterne profesjonelle aktører er rettslig å anse som kommersiell aktivitet for NRK. Det følger så vel av statsstøttereglene som av konkurranseretten at NRKs kommersielle tilbud av varer og tjenester ikke skal underby prisene i markedet for øvrig. Lovmessige sitater er derimot vederlagsfrie.

Larsen og Nærland fremhever sitatrettens og ytringsfrihetens betydning. Vi gir vår fulle tilslutning til denne grunnholdningen. Imidlertid kan vi ikke se at holdningen er i strid med vår interesse som arkiv- og opphavsrettighetsinnehaver. Det er et trekk ved NRK vi ikke kjenner oss igjen i.

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 8. januar 2010.

NRK gjør seg i denne saken til en talsmann for en vid tolkning av sitatretten. En videre tolkning av sitatretten innebærer at rettighetshavere, i dette tilfellet Gørild Mauseth, må akseptere at andre medieprodusenter kan låne fra deres åndsverk. Samtidig står NRKs tolkning av sitatretten i skarp kontrast til den tolkningen de legger til grunn for sin egen arkivpolitikk. Til Dagbladet sier NRK-advokat Jon Wessel-Aas at: “Dette er en viktig sak for NRK, og for norske medier generelt. Hele poenget med den frie sitatretten er jo at hva som skal siteres ikke kan bestemmes av rettighetshaverne selv” (Dagbladet, 16.09.2009). NRKs liberale holdning til sitatrett ser imidlertid ikke ut til å strekke seg like langt når andre ønsker å sitere fra NRK-produsert materiale.

NRKs dobbeltrolle

Statskanalen er selv en gigantisk rettighetshaver i norsk målestokk. NRK forvalter Norges største audiovisuelle arkiv — et arkiv som NRK har opparbeidet seg som følge av over 70 års lisensfinansiert kringkastingsmonopol. NRKs arkiv utgjør slik sett en rik og ofte nødvendig kilde for eksempel for dokumentarfilmskapere som på ulike måter ønsker å få frem samfunnskritiske, historiske eller mediekritiske poeng i filmene sine. Å lage en dokumentarfilm om kulturelle eller politiske forhold på 1960-tallet, blir for eksempel svært vanskelig uten tilgang på materiale som lyd- eller bildeklipp som NRK har rettighetene til.

I en studie vi har gjort av norske dokumentarfilmskapere og deres forhold til opphavsrett, kommer det fram mye frustrasjon over NRKs arkivpolitikk. Dels er det komplisert og tidkrevende å finne fram til de riktige klippene, dels oppfattes prisen for arkivmaterialet som urimelig høy — sett i lys både av små budsjetter og av det NRK tilbyr filmskaperne for senderettigheter. Påberopelse av sitatretten blir avvist av NRK. Vederlagsfri gjenbruk, slik NRK med hjemmel i sitatretten selv har gjort med utdraget fra Brent av frost, er uaktuelt. Summen av dette er at uavhengige filmskapere unngår å lage filmer med stoff fra NRK. Det kan være et demokratisk problem.

Et demokratisk problem

Et hovedfunn i vår undersøkelse er at store utgifter til arkivmateriale innebærer en vesentlig begrensning på dokumentarfilmskaperes kreative frihet. I studien kommer det frem at høye priser (særlig på musikkrettigheter) og manglende tillatelse fra rettighetshaver, gjør at filmskaperne ofte må ty til nødløsninger. En annen konsekvens er at filmprosjekt blir skrinlagt. Historier som er potensielt viktige for den norske offentligheten blir aldri fortalt. Det oppstår en type selvsensur i dokumentarfilmbransjen med hensyn til hvilke historier man velger — eller har råd til — å fortelle. Det er et demokratisk problem.

NRKs arkivpolitikk er av stor kulturpolitisk viktighet. I tillegg til bevaring og restaurering, er tilgjengeliggjøring for allmennheten og for ulike typer kreativ gjenbruk sentrale mål. Arkivet er bygget opp av lisenspenger og er slik sett et felles gode som skal forvaltes slik at det tjener offentlighetens interesser. I dette perspektivet bør ikke NRKs arkivpolitikk virke begrensende for dokumentarfilmsjangerens potensial til å fungere som en kritisk stemme i offentligheten. Selv om NRK åpenbart har blitt bedre til å utnytte sitt arkiv i egen programskaping de siste årene, og slik styrker sin rolle som kulturformidler, må det utformes en politikk som sikrer at flere aktører kan utnytte dette viktige kulturhistoriske materialet. Det er ikke i offentlighetens interesse at NRK i prinsippet får monopol på å utnytte eget arkiv.

I en høringsuttalelse til Kultur- og kirkedepartementet retter også TV 2 skarp kritikk mot NRKs arkivpolitikk, hvor de påpeker at NRKs lisensfinansierte arkiver bør anses som “samfunnsmessig felleseie” og forvaltes deretter. Videre påpeker TV 2 at NRKs monopol på dette arkivmaterialet gir NRK uforholdsmessig store konkurransefortrinn.

Den viktige, men uklare sitatretten

I et internasjonalt kulturlandskap hvor stadig større områder blir underlagt opphavsrettslig kontroll og kommersiell utnyttelse, er sitatretten av stor viktighet. I lagmannsrettens dom slås det også fast at “Hovedbegrunnelsen for sitatretten er hensynet til å sikre den alminnelige diskusjonsfrihet, hva enten det dreier seg om politikk, kultur eller andre temaer.” (Lagmannsrettens dom s.8). Samtidig har sitatrettens grenser vært uklart definert og gjenstand for stor usikkerhet. Før NRK vs. Mauseth-saken er det liten norsk rettspraksis på området.

Et av funnene i vår undersøkelse er at dokumentarfilmskapere unnlater å påberope seg sitatretten på grunn av denne usikkerheten. Det er grunn til å tro at usikkerheten som hersker på dette området, er med på å begrense rommet for ytringsfrihet sterkere enn de grensene jussen egentlig setter. I USA, hvor brudd på opphavsretten kan medføre store erstatninger, snakker medieforskere og jurister om en “klareringskultur” preget av frykt for søksmål fra opphavsrettsindustrien. Det er et klima som fremmer selvsensur i filmbransjen, og hemmer kritikk og offentlig debatt. En styrking av sitatretten kan være et virkemiddel til å unngå at opphavsrettens viktige prinsipp om enerett går på bekostning av vårt ideal om ytringsfrihet.

Nettopp derfor er lagmannsrettens dom viktig — den slår tydelig fast at NRKs sitering fra Brent av frost faller inn under sitatretten og innebærer slik sett en viktig avklaring av sitatrettens grenser. I dommen slås det også fast at NRKs rett til å sitere i denne sammenhengen veier tyngre enn Gørild Mauseths rett til kontroll over eget bilde. Dette innebærer en viktig styrking av sitatretten.

Hva nå, NRK?

NRK skal ha honnør for å kjøre en prinsipielt så viktig sak for domstolene. Samtidig vil dommen måtte få konsekvenser for NRKs forvaltning av egne rettigheter. Det er signaler som tyder på at dette er noe man også er seg bevisst innad i NRK. Da advokat Jon Wessel-Aas kommenterte lagmannsrettens dom, uttalte han:

Dette innebærer at resten av verden også har sitatrett i forhold til NRK. For oss er ytrings- og informasjonsfriheten på dette området viktigere enn å beskytte opphavsrettsinteresser.

I kraft av sin egenartede og helt sentrale posisjon i det norske kultur- og medielandskapet, er det grunn til å tro at NRKs holdning til sitatretten vil bli retningsgivende for fremtidig praksis. Hva blir neste trekk, NRK?

Nettsteder som MySpace, YouTube, Google Video med flere har gjort publisering av videomateriale tilgjengelig for enhver med tilgang til internett. Mye av materialet som (re-) publiseres er i sin helhet skapt av andre, for eksempel når noen laster opp de siste episodene av en fjernsynsserie. Dette er imidlertid relativt opplagte lovbrudd, noe denne artikkelen ikke vil diskutere ytterligere. Mitt anliggende er hvordan enkeltpersoner kan publisere eget materiale, enten i form av egenproduserte videoer, kritiske arbeider som inkluderer andres ytringer i form av sitat, samt derivative verk — det vil si nye, unike verk, som i hovedsak er basert på materiale produsert av andre.

Samtidig med at vi som enkeltpersoner får nye publiseringsmuligheter, tar de tradisjonelle medieselskapene, som aviser og kringkastere, i økende grad i bruk lyd og levende bilder som sentrale virkemidler på sine nettsider (f. eks. VGTV som her gjør gjenbruk av et opptak fra Stortinget). Vi ser dermed begynnelsen på en utvikling der de audiovisuelle mediene får en ny betydning i offentligheten. Tidligere var disse mediene forbeholdt aktører med betydelige økonomiske ressurser, noe som lenge medførte at utviklingen av de personlige publiseringsformene på internett i all hovedsak har vært tekstbaserte, supplert med stillbilder. Når de audiovisuelle mediene nå blir tilgjengelige for enhver, endres forutsetningene for hvordan enkeltpersoner gjennom personlig publisering kan ta del i et offentlig ordskifte.

En forutsetning for offentlig diskusjon er først og fremst at deltagerne sikres tilgang til informasjon, men minst like viktig er deltagernes mulighet til å sitere andres ytringer på en enkel måte. I nettbaserte medier betyr dette at det må være enkelt å referere (lenke), samtidig som brukerne kan være sikre på at informasjonen de forholder seg til er tilgjengelig over en viss tid. Alle disse forholdene oppsummerer samtidig de mest sentrale forutsetningene for det vi kan kalle personlig publisering. Ingen av disse forutsetningene er imidlertid gitt, kanskje særlig når det gjelder audiovisuelt innhold: Det er langt fra trivielt å sitere, man kan peke, men sjelden til annet enn begynnelsen av en lyd- eller videofil. Når jeg vil henvise til et utdrag fra en videofil har jeg nettopp behov for å lenke direkte til en spesifikk del av en video- eller lydfil.

Utviklingen går imidlertid i retning av at de fleste problemstillingene lar seg løse rent teknisk. Disse løsningene blir dessuten i økende grad tilgjengelig i form av gratistjenester. Et optimistisk syn på fremtiden innebærer dermed at ytringer og sitatmuligheter knyttet til audiovisuelt innhold vil bli tilgjengelig for “alle”, uten krav til særlig teknisk kompetanse.

I en situasjon der mange av de tekniske hindringene bygges ned, er det grunn til å reflektere over hvorvidt de fleste hindringene som dagens nettpublisister møter er knyttet til juridiske forhold. Problemet er at det skal lite til før ingen lenger er enige om hva som er lovlig. Som bruker og innholdsprodusent er jeg dermed overlatt til meg selv når jeg skal vurdere spørsmål som: “Når kan en kopisperre brytes?”, “Hva er et sitat?”, “Hvordan forholder jeg meg til ulike avtaler?” etc. Problemstillingene er ikke nødvendigvis av ny dato, men på grunn av utviklingen av teknikk og tjenester blir de aktuelle for stadig flere. Som legmann forsøker jeg derfor å nærme meg det som gjerne betegnes som “immaterielle rettigheter”, med utgangspunkt som: forfatter, publisist, lærer, forsker, nettbruker, far, osv. Vi har alle mange forskjellige roller, og vi møter problemstillinger knyttet til opphavsrett i de fleste av dem.

Nettopp fordi vi møter opphavsretten på så mange områder i livet, er det av vesentlig betydning at dette ikke utelukkende blir et spørsmål som involverer byråkrater og jurister. I det følgende vil jeg presentere et utvalg konkrete eksempler eller “case” som kan belyse noen av disse problemstillingene. Jeg kommer ikke fram til mange eksakte svar, men her ser det ut til at jeg er i “godt” selskap: Selv de lærde strides om hva som er tillatt.

Problemene synes å være knyttet til at dagens lovverk dels er forvirrende og for dårlig tilpasset digitale medier, noe som lett tvinger lovlydige mennesker ut i lovens grenseland. Skal man være på den sikre siden, er det tryggeste å la være å gjengi noen form for innhold i en offentlig sammenheng. Det er imidlertid ikke en situasjon vi kan finne oss i, da det effektivt vil forhindre offentlig debatt. I det følgende vil jeg vise noen konkrete eksempler på hvilke problemer jeg har støtt på gjennom ulike former for (re-)publisering av audiovisuelt innhold på internett. Avslutningsvis antyder jeg noen alternative retninger utviklingen kan ta, og hva som kan gjøres for å sikre en mest mulig fri offentlig debatt også i en digital, audiovisuell medieverden.

Gjenbruk av eldre filmmateriale
“Bergensfilmen, 1942” — på Google Video.

Etter at jeg la den såkalte “Bergensfilmen” fra 1942 ut på Google Video, gjorde en kollega meg oppmerksom på at den også er tilgjengelig gjennom en tjeneste kalt Filmarkivet.no. Her kan man se den samme videoen, men mot betaling. Min kollega stilte spørsmål ved om jeg ikke dermed hadde lagt ut filmen i strid med rettighetshavernes opphavsrett. Jeg mente at dette ikke var tilfelle, men henvendte meg for sikkerhets skyld til Filmarkivet.no per epost. Etter en tid fikk jeg svar fra Norsk filminstitutt, der jeg ble fortalt at jeg ikke kan publisere noe av dette materialet fordi Norsk Film har overdratt rettighetene til Filminstituttet. Jeg ble bedt om å fjerne videoen øyeblikkelig.

Problemstillingen er imidlertid ofte mer kompleks, og det er slett ikke sikkert at de opplysningene man får fra “rettighetshaverne” faktisk er korrekte. I åndsverkloven § 45 står det om “lydopptak og film”:

“Vernet etter denne bestemmelse varer i 50 år etter utløpet av det år innspillingen fant sted. Dersom opptaket i løpet av dette tidsrom offentliggjøres varer vernet i 50 år etter utløpet av det år opptaket første gang ble offentliggjort.”

Slik jeg forstår dette, utløp det økonomiske vernet av Bergensfilmen i 1992, da denne filmen “falt i det fri”. Det vil altså si at ingen lenger kan påberope seg noen økonomiske rettigheter knyttet til denne filmen. [Dette er ikke riktig, noe Olav Torvund påpeker i sine kommentarer til min artikkel. Det er produsentens (i dette tilfellet Norsk Films) rettigheter som opphører etter 50 år, mens opphavsmennenes økonomiske rettigheter er uendret inntil 70 år etter deres dødsår.] Jeg spurte derfor Norsk filminstitutt med henvisning til §45, men fikk ikke noe svar.

Bakteppet er dette: Norsk filminstitutt, NRK og Nasjonalbiblioteket er institusjoner som sitter på store mengder gammelt audiovisuelt materiale. Gjenbruk av dette har stort potensial, ikke minst i undervisningssammenheng. Bare i Nasjonalbibliotekets arkiver finnes det 55.000 ruller dokumentar- og spillefilm fra ca. 1905 til ca. 1952.

Det aller meste av dette er falt i det fri, det digitaliseres sakte men sikkert, men det er slett ikke sikkert publisister får tilgang til dette. I frustrasjon over manglende tilgang til norsk, historisk filmmateriale etablerte jeg mitt eget filmarkiv hvor jeg presenterer filmer som har falt i det fri. Eksempler: The Mark of Zorro fra 1920. Aladdin and the Wonderful Lamp fra 1934.

Kanskje er det nettopp gjenbruken man er redd for? Videoen nedenfor kombinerer et klipp av Kong Haakon idet han ankommer Norge for første gang. Dette opptaket var selvsagt opprinnelig uten lyd, men jeg fant et lydklipp av kongens tale og remikset det hele. Resultatet er dermed ikke historisk korrekt, men likefullt et uttrykk som tilfører noe til de opprinnelige medieelementene.

Kong Haakon kommer til Norge, min lille “remiks” :)

Egenprodusert materiale, men knyttet til andre verk
Perpetual Tropical Sunshine.

Neste case er knyttet til et videoopptak jeg gjorde i Stavanger under Article 06, biennalen for “elektronisk og ustabil kunst”. Jeg er faktisk ikke helt sikker på at jeg kan legge ut dette, jeg må i alle fall forholde meg til åndsverkloven § 23.

Dette er beslektet med neste problemstilling: sitatretten, som defineres i åndsverkloven § 22:

“Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.”

Jeg ser fra tid til annen ting på fjernsyn som jeg har lyst til å blogge om, og som jeg dermed er interessert i å kunne sitere fra. Et eksempel er et innslag på NRKs Kulturnytt om bloggere i Irak. Her ble jeg til slutt nødt til å benytte en screen-recorder — et program som oppfører seg som en skjerm og dermed gjør det mulig å lagre bilde og lyd som avspilles på datamaskinen, selv om den som har gjort materialet tilgjengelig ikke har lagt til rette for lagring — for å få tak i de drøyt tretti sekundene jeg ville sitere fra NRKs nett-TV. Dette kunne jeg trolig gjort på en enklere måte dersom jeg hadde hatt en harddisk-opptaker gående mens sendingen gikk på fjernsynet.

Utdrag fra NRK Kulturnytt 26.10.06

Det tekniske er imidlertid underordnet, det som interesserer meg er hvordan og i hvilken grad jeg kan sitere fra dette materialet. Når jeg henvender meg til NRK med spørsmål om dette er en grei form for sitat, henviser NRK til sine generelle retningslinjer om opphavsrett:

“.…. kan derfor ikke kopieres, reproduseres, republiseres, lastes ned eller på noen annen måte gjengis eller overføres, uten etter skriftlig forhåndsgodkjenning fra NRK.”

Ytterligere spørsmål om hvordan dette forholder seg til min rett til å sitere, henvises til “juridisk avdeling”. Til slutt ender jeg opp med en hyggelig samtale med en av NRKs juridiske rådgivere, som langt på vei forteller meg hva jeg allerede har skjønt: Det lar seg ikke gjøre å si noe generelt om hvor grensene for et sitat skal trekkes, dette må avgjøres i hvert enkelt tilfelle — hvilket i praksis overlater vurderingen til den enkelte publisist, eller til vedkommendes juridiske rådgiver (for de som kan holde seg med en slik en).

Dette betyr at jeg ofte er i tvil om jeg bryter loven eller ikke. Som legmann har jeg laget min egen tommelfingerregel: Om “sitatet” ikke “tømmer” originalen kan det regnes som et sitat, men dette er svært langt fra en juridisk betenkning med allmenn relevans.

Remiksing
Denne filmen er i utgangspunktet et opptak fra 1919. Det viser svensken Viking Cronholm, mannen som introduserte jiu jitsu i Sverige. Han viser noen finter som jeg syntes så ut som en slags dans, noe man burde kunne legge musikk til.

Denne filmen kan jeg uten problemer publisere på Google Video, men om jeg re-publiserer den i en weblogg med reklame blir saken fort en annen. Grunnen er at jeg har benyttet We Be Gettin Busy laget av Hidden Fortress, en remiks av en Beastie Boys-låt som for en tid tilbake ble utgitt med en Creative Commons-lisens. Creative Commons er i utgangspunktet et amerikansk initiativ som gir opphavsmenn en enkel måte å avtalefeste en annen form for gjenbruk enn det som er hjemlet i lovverket. Det arbeides med en norsk versjon av disse lisensene. Lisensen som følger den nevnte musikken er knyttet til ikke-kommersiell bruk. Det betyr at om jeg for eksempel benytter Revver.com (som knytter reklame til videoklippene) bryter jeg CC-lisensen for musikken.

Andre som remikser får bråk, men de kan også bli tilgitt, selv de som legger seg ut med de virkelig store gutta.

Denne historien begynner i 1968 med at The Beatles gir ut “The White Album”. 35 år senere gir den amerikanske rap-artisten Jay‑Z ut en plate som han kaller “The Black Album”. DJ Danger Mouse tar utfordringen og lager “The Grey Album”, en komplett plate i form av en remiks av Beatles og Jay‑Z.

EMI og Sony som sitter på rettighetene til “The White Album” truet med rettssak, men dette vakte stor oppstandelse (for å si det forsiktig), og 24. februar 2004 ble “Grey Tuesday” arrangert. Rundt 170 nettsteder gjorde albumet nedlastbart, noe som førte til over 100.000 nedlastinger i løpet av ett døgn (albumet kan fremdeles lastes ned via BitTorrent).

“The Grey Album” er et åpenbart brudd på opphavsretten, men på grunn av albumets popularitet og utsiktene til dårlig PR i form av en rettssak, valgte de som kontrollerte de økonomiske rettighetene å avstå fra videre juridiske skritt.

Machinima
Mitt siste eksempel er hentet fra dataspillenes verden. Dataspill har i snart ti år hatt en større økonomisk betydning enn filmindustrien, og spill får økende betydning kulturelt.

Spill kan brukes til mye, blant annet “machine animation” eller “machinima”. I dette tilfellet har filmskaperen benyttet spillet Half-Life 2 for å lage bildene og remikset dette med “So Cold” av bandet Breaking Benjamin.

Machinima er kanskje “fair use” i USA, men i Europa har vi ikke en tilsvarende bestemmelse. I Norge er dette et åpenbart brudd på de rettighetene som åndsverkloven gir spillskaperen og tilvirkeren av musikken.

Hvor går vi?
Min påstand er at distribusjon og tilgjengeliggjøring som legger til rette for gjenbruk i seg selv bidrar til å gjøre innholdet mer interessant. Kopierbarhet er en egenskap som øker produktets verdi for både bruker og samfunn. Dette gjelder skriftlige kilder — noe som gjør ensidig papirpublisering til et problem — og audiovisuelle medier. Kan noe refereres til og siteres på en enkel måte, øker informasjonens omløpshastighet og dens nedslagsfelt.

Det meste som finnes av re-publisert audiovisuelt materiale på nettet er imidlertid ikke i form av sitater. Utdragene settes sjelden inn i en ny, kritisk sammenheng. Dermed foregår en massiv fragmentering av “offentligheten”: På YouTube ser en gjennomsnittsbruker 30 minutter video hver dag, men hver video sees ikke lenger enn i to minutter i gjennomsnitt.

Apples reklamefilm fra 2001, laget i forbindelse med lanseringen av CD-brennere som standard i iMac, tar det brukerne gjerne ønsker seg på kornet. Når det er sagt, Apple er blant de desiderte verstingene når det gjelder proprietære løsninger og bruk av digitale mekanismer for å hindre fri bruk. Her er det med andre ord en viss avstand mellom liv og lære, noe Apple alltid har vært mestere i å håndtere.

Åndsverkloven står i veien for gjenbruk
Det er god grunn til å hevde at den nåværende vernetiden er meningsløs med mindre man ser det som en samfunnsoppgave å verne økonomiske interesser inn i, bokstavelig talt, det hinsidige. Trolig ville så godt som alle åndsverk blitt laget selv om vernetiden ikke var lenger enn 20 år — nå er den hele opphavsmannens levetid, pluss ytterligere 70 år. Det er imidlertid vesentlig å huske at vernetiden har blitt økt en rekke ganger. Kanskje kan man håpe på en fremtid med en langt kortere vernetid. Dette kommer imidlertid ikke av seg selv, men fordrer langsiktig arbeid og alliansebygging.

I tillegg har åndsverkloven blitt såpass komplisert at den blir svært vanskelig å forholde seg til i møtet med en digital mediehverdag. De ganske obskure formuleringene knyttet til hvorvidt man kan bryte en teknisk beskyttelsesmekanisme er i så måte det siste skuddet på stammen.

“Rettighetslobbyen” gjør oss alle til forbrytere
Som nevnt skal det lite til før ingen lenger er enige om hva som er lovlig. Som brukere og innholdsprodusenter med behov for å gjenbruke andres innhold er vi dermed overlatt til oss selv. På motsatt side står en merkelig allianse av storkapital og rettighetshavere.

Håpet er at når flere brukere selv blir aktive produsenter, vil flere få øynene opp for hvor tullete denne delen av åndsverkloven faktisk er. Enhver som har forsøkt å forklare rimeligheten i loven til en noenlunde opplyst tenåring, vil trolig vite hva jeg snakker om. “Skaden” som oppstår ved ukommersiell kopiering er nemlig svært vanskelig å forklare, både fordi det økonomiske tapet som rettighetshaverne noen ganger påberoper seg er vanskelig å verifisere, samt at samfunnsbyggende institusjoner, som for eksempel bibliotekene, også påfører rettighetshaverne denne typen “skade”. Espen Andersen har på en utmerket måte forklart hvorfor kartet ikke stemmer med terrenget (pdf-dokument) i forhold til musikkbransjen.

Å spå om fremtiden er såpass vanskelig at jeg overlater til leseren å velge kombinasjoner mellom to ulike scenarier:

Gratis-scenariet
Det som taler for dette scenariet, er det faktum at svært få aktører har lyktes med å overføre en tradisjonell forretningsmodell til internett. De aller fleste forsøk på abonnementstjenester eller direkte betaling har ikke vært levedyktige. I årene som kommer er spenningen knyttet til om film- og fjernsynsbransjen vil lykkes bedre enn musikkbransjen og nettavisene. Fremveksten av tjenester som YouTube med flere kan imidlertid tyde på at dette kan komme til å bli en tøff oppgave. Gratis tilgang, finansiert gjennom ulike former for reklame, sponsing og produktplassering, ser så langt ut til å være mest vellykket på nett.

For kommersielt orientert innhold vil de ulike formene for reklamefinansiering videreføres, men innenfor rammene av gratis-scenariet vil faglige og kunstneriske verk i hovedsak bli finansiert gjennom direkte produksjonstøtte. Her vil det trolig være en fordeling mellom statlige virkemidler og sponsorstøtte. Innen fjernsynsdokumentar-sjangeren ser en allerede en ganske utstrakt bruk av sponsing, og det kan allerede være grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt retningslinjene gitt i tekstreklame-plakaten faktisk blir overholdt.

Innen gratis-scenariet vil distribusjon i hovedsak bli ivaretatt av brukerne, enten i form av fildelingstjenester, eller ulike former for re-publisering — ulike former for det en kan kalle hyperdistribusjon. Premissene for denne distribusjonsformen beskriver Mark Pesce på en utførlig måte, interessant nok med utgangspunkt i fjernsynsserien “Battlestar Galactica” som for tiden sendes på NRK2. Hyperdistribusjon forutsetter at den praksis som har vært rådende på internett, det vil si nettnøytralitet, videreføres. At dette langt ifra er noen selvfølge ble tydelig demonstrert gjennom NextGenTels forsøk på å begrense trafikk fra NRK.

De eksisterende innholdsleverandørene kan møte hyperdistribusjon på to måter: De kan legge om forretningsmodellen i tråd med de premissene som gratis tilgang setter, det vil blant annet bety at en legger til rette for utstrakt gjenbruk samtidig som man implementerer systemer som lenker tilbake til den som i utgangspunktet publiserte video- /lyd-filen (“back-linking”) . Alternativet er å kjempe imot og gå for et fremtidig distribusjonssystem basert på stykkbetaling.

Betalings-scenariet
Betalings-scenariet er den motsatte ytterlighet hvor all informasjon er gitt en pris og distribuert via systemer som gjør mikrobetaling (pdf-dokument) mulig. Et fungerende system for DRM (Digital Rights Management) en absolutt forutsetning for dette scenariet. Brukerne vil få svært begrensete muligheter til å distribuere informasjon, og uansett vil dette begrenses ettersom gjenbruk bare vil være mulig dersom man betaler.

I forhold til sitatretten vil betalings-scenariet være svært problematisk og en åpenbar trussel mot et offentlig ordskifte.

Det er mange forhold som taler for at betalings-scenariet ikke vil la seg gjennomføre. Samtidig er det ingen tvil om at det legges ned enorme ressurser for å komme fram til tekniske løsninger, kombinert med lovverk og lisensregimer, som kan gjøre dette scenariet mulig. Det finnes de som er svært pessimistiske med hensyn til konsekvensene av alle de ulike løsningene som tilsynelatende kommer i det godes tjeneste: John Walkers “The Digital Imprimatur” er med dette anbefalt.

Forsøk på å samle noen tråder
I Norge er NRK en fullstendig dominerende aktør på det audiovisuelle området. Gitt institusjonens finansieringsform kunne en se for seg en fremtidig strategi knyttet til et utvidet forståelse av “public service” eller allmennkringkasting, der store deler av produksjonen ble gjort gjenbrukbart for brukerne (se også Vox Publicas intervju med Graham Murdock om allmennkringkastingens fremtid).

De begrensninger som åndsverkloven setter trenger ikke være av avgjørende betydning all den stund avtaleretten kan benyttes til å sikre allmennheten muligheter til gjenbruk. Dette ville etter min mening bety en styrking av det nåværende lisensregimets legitimitet med gyldighet i en digital fremtid. BBC, som i mange sammenhenger er et forbilde for NRK, har kommet med en rekke prinsipielt viktige tiltak på dette området. For flere år siden annonserte BBC at de ville åpne arkivene. Samtidig vurderte man mulighetene for å overlate distribusjonen til brukerne gjennom peer-2-peer fildeling. Et konkret resultat ble prøveprosjektet Creative Archive, der materiale fra BBC blir gjort tilgjengelig for nedlasting og gjenbruk (riktignok begrenset til innbyggere i Storbritannia) under slagordet “Rip it. Mix it. Share it.” BBC vurderer nå om dette skal bli en permanent ordning.

BBC kan neppe sies å ha lyktes fullt ut med sin åpne strategi, men det viktigste er trolig at man tenker konkret omkring hvordan problemene skal løses og bidrar til å sette i gang en offentlig debatt om økonomiske rettigheter og gjenbruk. Om disse spørsmålene kommer opp i Norge vil debatten trolig bli lang og vond, men ikke desto mindre nødvendig. Å ta vare på norsk språk og kultur fordrer trolig en langt mer proaktiv strategi knyttet til gjenbruk enn det dagens ideer om fremtidens distribusjonsmodeller legger opp til, eksemplifisert ved NTV-Pluss, som skal pushe “fremtidens” digital-TV i det norske bakkenettet. De henter tilsynelatende mer inspirasjon fra mobilbransjen, en verden hvor begreper som nettnøytralitet og public service er fremmedord.

Medieutviklingen er for øyeblikket paradoksal: Mens brukerne trekkes mot flommen av gratis tilgjengelig innhold, og samtidig demonstrerer hvordan effektiv distribusjon fungerer i praksis, synes hele den etablerte innholdsindustrien å jobbe mot effektive betalingssystemer. Disse to utviklingslinjene kan foreløpig synes vanskelig å forene. I mellomtiden må alle de som ønsker å komme med ytringer knyttet til publisert innhold være forberedt på å snuble i lovverket fra tid til annen. De får trøste seg med at de forhåpentligvis bidrar positivt til medie- og samfunnsutviklingen:

Uten kopiering, ingen sitering. Uten sitering, ingen samfunnsdebatt!

Les også:

• Folk og røvere på det digitale markedet — Olav Torvund svarer Hoem.
• Vil slippe folket løs på de levende bildene — intervju med Hoem.