I den nye boken vår, Institutionalisation (and De-Institutionalisation) of Right-Wing Protest Parties – The Progress Parties in Denmark and Norway, tar Robert Harmel (Texas A&M University), Lars Svåsand (UiB) og jeg for oss to slike partier som trosset spådommene og ble institusjonaliserte: de to fremskrittspartiene i Danmark og Norge. De brøt umiddelbart gjennom tidlig på 1970-tallet som protestpartier på høyresiden, grunnlagt av hver sin politiske entreprenør: Mogens Glistrup og Anders Lange. Det var særlig skatter og avgifter de var imot.

Men midt på 1990-tallet tok de to partiene ulike veier. Mens Fremskrittspartiet i Norge vokste og opererte stadig mer som et «normalt» parti, imploderte det danske og forsvant ved årtusenskiftet. Begge disse utviklingsprosessene – institusjonalisering (begge) og de-institusjonalisering (Fremskridtspartiet) –  forklarer vi.

Den vanskelige partiinstitusjonaliseringen

Først av alt – hva mener vi med institusjonalisering? I vår bruk dreier det seg om tre prosesser et parti må gjennom for å bli levedyktig som en organisasjon. For det første må det utvikle faste rutiner som det opererer etter, og medlemmenes lojalitet må være til partiet i seg selv heller enn dets grunnlegger(e) (intern institusjonalisering). For det andre må de andre partiene i politikken ta partiet på alvor som en aktør å regne med fremover, og som de må forholde seg til (ekstern institusjonalisering). For det tredje må partiet vise det vi på god norsk-engelsk kaller «stayer-evne» – at det faktisk holder seg gående med en viss velgerstøtte over flere valg, og tåler en trøkk på veien.

Og dette er altså bøyger som både politiske kommentatorer og akademikere har ment at er ekstra vanskelig å runde for partier som de norske og danske fremskrittspartiene. Hvorfor? Jo, det oppstår typisk opprivende konflikter mellom de partimedlemmene som vil at partiet skal være mer som en (protest)bevegelse og de som ønsker å drive det som et vanlig parti. Dessuten er det klart hva protestpartier er imot, men ofte uklart hva de er for – om i det hele tatt noe! Med andre ord mangler de typisk en helhetlig politisk pakke å tilby velgerne. Og, til slutt, slike partier blir dominert av entreprenørene som grunnla dem, og disse lederne er ikke nødvendigvis i stand til å håndtere alle de forskjellige lederskapsutfordringene de møter.

Partiene trenger ledere som mestrer spesifikke roller til ulike tider: 1) partiskaper og evangelist ved oppstarten; 2) deretter partibygger/organisator; 3) og fra der av en stabilisator.

To unntak: de norske og danske fremskrittspartiene

Til tross for disse (antatte) hindrene, var det på begynnelsen av 1990-tallet klart at både Fremskridtspartiet og Fremskrittspartiet var blitt institusjonaliserte partier. Begge hadde klart seg gjennom flere valg med tidvis høy velgeroppslutning, samt flere små og store kriser og utfordringer: navneskifte (fra Anders Langes Parti til Frp); offentlig splittelse og utbrytere (begge); ledere som ble borte (Glistrup satt i fengsel fra 1983–1985 for skatteunndragelse; Lange døde i 1974); fremstøt mot deres velgere fra andre partier (begge); og dramatiske valgnederlag (Fremskridtspartiet 1984; Fremskrittspartiet 1977). Begge opererte etter ordinære organisatoriske prosedyrer.

I det danske partiet ble den ukonvensjonelle Glistrup i 1991 nektet gjenvalg og formelt ekskludert fra partiet han startet. I tillegg ble 1976-vedtaket som gjorde ham til sentralstyremedlem på livstid annullert under den nye lederen, Pia Kjærsgaard. I Norge startet Carl I. Hagen målrettet organisasjonsbygging da han overtok partiledelsen i 1978. Og på 1980-tallet inngikk begge partiene i seriøse politiske forhandlinger med andre partier i henholdsvis Folketinget og Stortinget.

Det avgjørende partilederskapet

Spørsmålet som melder seg er naturligvis hvordan de to partiene klarte å gjøre spådommer til skamme og bli permanente tilskudd til sine lands partifauna. Vår klare konklusjon er: godt lederskap!

Lederskap er avgjørende for at et parti skal mestre alle de nevnte utfordringene partier som de to fremskrittspartiene stod overfor. Og som nevnt ovenfor tar dette lederskap ulik form til ulike tider. Anders Lange var partiskaperen og evangelisten som begeistret tilhørerne på oppstartsmøtet på Saga kino i Oslo i 1973 og deretter velgerne i den grad at partiet samme år fikk 5 prosent av stemmene og fire representanter på Stortinget. De andre to oppgavene var han mindre egnet for – han var prinsipielt imot partiorganisasjon!

Men Lange døde som kjent i 1974, og Carl I. Hagen, derimot, viste seg å mestre alle tre. Karismatiske Hagen hadde lag med velgerne, evnet å bygge ut og standardisere partiorganisasjonen (inkludert å utvikle partiprogrammet), og ble gradvis tatt på alvor av de andre partiene. Men han hadde en stri tørn internt til tider. Et av de mer lystige eksemplene på dette finner vi i et innlegg han skrev om god organisasjonskultur for partiavisen Fremskritt i 1991. Her forklarer Hagen partimedlemmene at når man er uenig med en partifelle, så kaller man ikke vedkommende en idiot; man skal i stedet si at man ser annerledes på saken.

Foto: FrpMedia/Wikimedia Commonscb

Carl I. Hagen mestret alle de tre hovedoppgavene for en partileder – evangelist, organisator og stabilisator, skriver artikkelforfatteren.

Glistrup var også riktig mann for sitt parti i oppstarten. Hans budskap traff en nerve i folket, og partiet fikk sensasjonelle 15,9 prosent og 28 folketingsmandater i sitt første valg i 1973. Men også han var imot partiorganisasjon – fordi han ikke orket å styre med det. Under hans famøse fengselsopphold på 1980-tallet steg imidlertid Helge Dohrmann (som døde i 1989) og Pia Kjærsgaard frem som dyktigere erstattere. Fremskridtspartiet begynte gradvis å fungere som en noenlunde vanlig partiorganisasjon og utviklet samarbeidsrelasjoner til andre partier i Folketinget.

I begge partiene ser vi altså at partiinstitusjonaliseringen kunne skje fordi riktige ledere (Hagen, Kjærsgaard) tok styringen etter at grunnleggerne forsvant ut – men i Glistrups tilfelle kun midlertidig. Og det skulle bli partiets bane.

Fremskridtspartiet: fra institusjonalisering til de-institusjonalisering

Med de-institusjonalisering mener vi en delvis eller full reversering på indikatorene for institusjonalisering. Det kan dreie seg om at partiet slutter å følge formaliserte organisatoriske rutiner eller opptrer på en slik måte at andre politiske aktører begynner å tvile på partiets evne til å overleve eller innfri løfter. Det kan inntreffe både under institusjonaliseringen og etter at den er fullført. Dyktige ledere kan imidlertid få skuten på rett kjøl igjen. Det har som kjent gått hardt for seg i det norske Fremskrittspartiet til tider. Men Hagen fikk partiet gjennom begge de to interne storkonfliktene i 1994 og 2000. I 2006 tok Siv Jensen over et parti som året før gjorde sitt beste valgresultat med 22,1 prosent og 38 seter på ‘Tinget og nå er i regjering.

Hvis tegn til de-institusjonalisering derimot ikke håndteres, kan de utløse en full og fatal de-institusjonalisering. Og det var dette som skjedde i Danmark! Glistrup var ute – men ikke borte. Han hadde flere støttespillere i partiet i sentrale posisjoner. Interne stridigheter om strategi og organisasjon vedvarte og tilspisset seg etter det skuffende 1994-valget. På «Landsmøtet fra Helvete» i 1995 mobiliserte både «pianistene» og Glistrup-sympatisørene. Det endte med at Kjærsgaard og tre folketingsmedlemmer brøt ut av partiet og startet Dansk Folkeparti samme år.

Konflikten utløste en full de-institusjonaliseringsprosess. I 1998-valget fikk Dansk Folkeparti 7,4 prosent av stemmene, Fremskridtspartiet 2,4 prosent (ned fra 6,4 prosent). Da Mogens Glistrup i 1999 passende nok ble invitert inn igjen i Fremskridtspartiet, brøt de gjenværende folketingsrepresentantene ut. I 2001 var partiet ute av dansk politikk.

Å være mottakelig for lederskap

Vi konkluderer dermed i boken vår med at godt lederskap er avgjørende viktig for institusjonaliseringen av protestpartier på høyresiden startet av entreprenører. Men det er selvsagt ikke det eneste som betyr noe – blant annet forutsettes det at en stor nok gruppe velgere er åpen for budskapet disse partiene byr på. «Flaks» i form av at de to entreprenørene forsvant ut spilte også en rolle!

En viktig forskjell på det to casene er at det spake norske partiet i 1978 var langt mer mottakelig for Hagens lederskap enn det danske var for Kjærsgaards. Hennes beslutning om å forlate partiet ser vi ikke som en svakhet, men som en rasjonell beslutning av en leder som innså at partiet lot seg ikke fullt ut lede så lenge Glistrup figurerte i kulissene. Lignende partier lever farlig om de ikke tar til seg disse lærdommene.

I dette bildet fra 10. mars 2017 viser Siv frem en fristende matrett hun snart skal konsumere — og spør samtidig om underholdningstips. Filmtips — slik kan en topp-politiker og finansminister også bruke Facebooks muligheter for kontakt med folket.

Eller vil hun egentlig bare demonstrere at hun er akkurat som alle oss andre — som koser oss med mat og film til helga? Den veldig profesjonelle og regisserte bruken av sosiale medier kan fort fremstå som uekte og striglet — eller i beste fall kjedelig. Sånn sett er det på sin plass med noen tilfeldige matbilder.

I kommentarfeltet får Siv litt av hvert. Noen kommer med forslag til filmer Siv bør se — eller ihvertfall IKKE se. Andre ivrer til for å fortelle hvordan litt olivenolje vil øke smaksopplevelsen på matretten. En god del benytter anledningen til å markere sine politiske likes og dislikes — Siv bør se «Arbeiderpartiets løgner minutt for minutt» eller «Snylterne» med Stoltenberg, Jagland og Brundtland. Det kan ikke bare være kos.

Når statsministeren gjør noe, er sannsynligheten stor for at mediene skriver om det. Når statsministeren filmer finansministeren i utradisjonell bekledning, øker sannsynligheten ytterligere. Siv Jensen i ishockeyutstyr? Ja, nå begynner det nesten å bli dumt å ikke dekke saken.

Sosiale medier kan, hvis de brukes på riktig måte, være en veldig effektiv måte å få en sak på, og et budskap ut i redaksjonelle medier:

«Regjeringen har nå budsjettkonferanse, og som dere ser har jeg nå ikledd meg litt verneutstyr. Det handler om at kampen nå er i gang om hva vi skal satse på i budsjettet for 2017. Da kommer alle til å ha mange sterke synspunkter. Da er det viktig for finansministeren å beskytte seg»

Slik kan en ultrakort videosnutt raskt nå frem til partiets støttespillere, som kanskje bekymrer seg litt for at Jensens tidligere sterke stemme forsvinner litt i mylderet av ansvar, Finansdepartement og forhandlinger.

Partiet hennes er i mindretallsregjering og er omkranset av støttepartier som står i kø for å avlyse politikken deres. Både nyhetssaken og ishockeykostymet som rekvisitt kommuniserer en enkel og grei beskjed: Siv Jensen er tøff, kampklar, og kjemper for sitt.

I moderne politikk er gode bilder en avgjørende del av den politiske retorikken. Som i USA har “Photo opportunities” blitt et middel for partier og politikere til å konstruere et ønsket image. Men på tross av forhandlinger og samarbeid mellom politiske rådgivere og journalister blir resultatet ofte ikke helt som politikerne hadde ønsket.

Det er noe nesten kunstig, noe svakt urovekkende over fotografiet. Sentralt i bildet løfter statsrådene kakefatene. De rammes inn av en høykontrast, skapt av de blå, skinnende og glossy ballongene på siden og den blå duken på kakebordet. Bak dem står den mørke himmelen, den grå betongen og murblokker ut som en kontrast til den blå gleden, som virkelighet står mot fantasi. I forgrunnen er det fest, i bakgrunnen ser det ut som gravemaskinen slett ikke bygger, men derimot river ned.

VGs artikkel: “Siv tar kaka på blåblå 1‑årsdag”

Det avsluttende Yeeaah-skriket forekom så voldsomt og umotivert for seeren på TV og Youtube at det ble kjent som «The Dean Scream» ((les mer om Dean og amerikansk valgkamp).

Valgkvelden 2013 gav Norge «The Siv Scream». Til høy musikk og enda høyere stemning går Siv Jensen på scenen til Fremskrittspartiets valgvake. Trampeklapp og jubelrop runger ut i salen, mens Jensen går frem og tilbake på scenen i amerikansk valgkampstil. Hun vinker til sine støtter, hilser med utstrakt arm og utpeker kjente ansikter i forsamlingen med vink, smil og nikken med hodet.

Foto: NRK

Det er en iscenesettelse av lederen vi kjenner fra amerikanske konventer (landsmøter) hvor politikeren beveger seg frem og tilbake over de enorme scener for å tydeliggjøre og fremvise hyllesten til lederen. Bildene av tilhørerne som en enhet i taktfast applaus viser fellesskapets enighet og tilslutning, og er samtidig en påstand om lederens kvaliteter og partiets suksess. Lederens gjenkjennelse, utpeking og anerkjennelse av enkeltpersoner i gruppen viser at hun ikke bare har gruppen i sin makt, men også kjenner til individene som utgjør gruppen.

Etter noen turer fra side til side på scenen hvor hun tar inn over seg jubelen, stopper Siv Jensen midt på scenen og ser ut mot tilhørerne. Hun bøyer knærne litt, lener seg fremover, sprer armene energisk ut til hver side, som om hun løfter hele salen opp, mens hun roper ut i salen:

“Er det bra”?
«Jaaa»!, svarer tilhørerne
«Er dere glad»?
«Jaaa»!
«Er det fest»?
«Jaaa»!
«Blir det regjeringsskifte»?
«Jaaa»

Da hun går til venstre og lener seg mot bordet som står på scenen, får man en fornemmelse av at den energiske, emosjonelle delen av talen vil gå over i en mer nøktern redegjørelse for veien videre. Men det er her vi får «The Siv Scream». Hun sier:

«Dette har jeg ventet leeeenge på å si. Og jeg har gledet meg leeeenge til å si det jeg skal si nå».

Så tar hun et dypt innpust og skriker ut i rommet:

«Mornaaa, Jeeeens»!, hvoretter hun smiler til de jublende tilhørere.

I sin tale på Høyres valgvake sa Erna Solberg:

«Det å styre et land er krevende. Det å ha ansvar i mange år er krevende, og alle de som tar på seg den type oppgaver fortjener respekt. Selv om vi er politisk uenig om retningen, så fortjener de respekt for den jobben de har gjort. Og de trenger vår takknemlighet for at de faktisk har tatt på seg denne typen folkevalgte verv».

Tilhørerne på Høyres valgvake svarte med applaus.

Siv Jensen sa: «Mornaaa, Jeeeens». Og tilhørerne på Fremskrittspartiets valgvake svarte med euforisk begeistring.

Slik var det ikke alle som svarte. Nettavisen forteller at folk på Facebook «raser mot Siv» og karakteriserer utbruddet som «Respektløs tale», «smakløs og vulgær», «barnslig» og «usmakelig».

Disse karakteristikker kommer ikke bare fordi Siv Jensen sa det hun sa, men også, kanskje især, fordi hun sa det på den måten hun sa det.

Ja, hele fremføringen i denne første del av talen fremstod overdreven voldsom. Det minnet om gammeldags, tradisjonell talekunst foran store mengder, hvor stemmen er høylytt og voldsom, kroppsspråket er energisk og fylt av bevegelse. Slikt ser vi ikke så ofte mer – slett ikke på TV. Med god grunn.

Fjernsynsskjermen og dataskjermene vi ser disse talene på i dag, rammer inn slike bevegelser og forsterker dem. Det som gir en elektrisk stemning i salen og river tilhørerne med seg, fremstår underlig overspent for oss som sitter hjemme i stuene og drikker kaffe og spiser kake.

Avstanden til skjermen er kort og kameraet plasserer oss tettere på taleren enn de fleste av dem som er til stede i salen. Hvis en politiker skriker slik på fjernsynet, føles det som om hun skriker oss rett i ansiktet. Det er ikke særlig behagelig. Det virker som om taleren er så grepet av sine egne følelser at hun ikke lenger har kontroll. Hun er i følelsenes makt. Det er inntrykket fjernsynsbilder gir av slike talere, som før i tiden kunne ha fått folkemengden med seg på store plasser.

Morna-skriket, “The Siv Scream”, var bare en del av en tale som var mer bemerkelsesverdig for måten den ble fremført, enn for det som ble sagt. Bedre enn ord til å skape forståelse for effekten av voldsom, utadvendt emosjonell fremføring på fjernsynet er å se det selv. Hvordan synes du for eksempel at Siv Jensen fremstår i bildene nettavisene publiserte dagen etter?

Foto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix.

Foto: Paul Weawer (Mediehuset Nettavisen)

Foto: Helge Rønning Birkelund, ANB

Foto: NRK

Kvikk, humørfylt og engasjert, uten å henfalle til suretakter. Svært tydelig om Frps vinnersaker og forslag til løsninger. I storform.

Dagbladet mente statsminister Jens Stoltenberg vant. Han fikk terningkast 5, men selv om Siv Jensen bare fikk fire (som SV-lederen Audun Lysbakken og Høyre-lederen Erna Solberg) mente avisen likevel at hun var overbevisende:

Hovedbudskap: Både Høyre og venstresida holder fast på et system som ikke er riktig. Vi vil endre systemet og er det eneste partiet som vil det. Frp tenker nytt Vår vurdering: Angriper Erna for manglende satsing på sykehjem da Høyre satt i regjering sist. Tydelig i form og innhold. Engasjert, men med humor Sitatet: Jeg vil gjerne samarbeide med deg, men dere har ikke mye å skryte av (til Erna).

I VG fikk både Jens Stoltenberg, Erna Solberg og Siv Jensen terningkast fem. Begrunnelsen for Jensens gode karakter:

Eldreomsorg er Frps hjemmebane. Gikk rett i strupen på statsministeren, og var offensiv og konkret. Angrep dristig nok både de rødgrønne og Høyre. Mindre frempå i skoledebatten. Ikke så sinna denne gangen, men tydelig likevel.

Kanskje det mest interessante med kommentarene er avisenes konsekvente omtale av at Jensen ikke var sutrete eller sur: “uten å henfalle til suretakter”, “med humor”, “ikke så sinna”. Å sutre, okke og klage gjør seg ikke særlig bra på fjernsynsskjermen – særlig ikke hvis man er kvinne. Mens menn som gjør slikt oftere blir betraktet som saklig kritiserende og med velbegrunnet bekymring, risikerer kvinner å fremstå som en irriterende kone som hakker på mannen sin. Det er det ikke mange som finner tiltrekkende – ikke engang andre kvinner.

Derfor er det er en vanskelig balanse for en kvinnelig partileder som sitter i opposisjon på samme tid å angripe og kritisere den sittende regjeringen (for det er opposisjonens oppgave) og samtidig unngå å fremstå som en trettekjær Xantippe.

Men i de seneste debattene ser det ut til at Siv Jensen har funnet en enestående balanse mellom fremdeles å kritisere det meste og samtidig fremstå positiv og fremadrettet. Hun virker imponerende ovenpå, energisk og engasjert: Alvorlig og kritisk, men også smilende og positiv, rolig og selvsikker. Når du som taler og debattant har denne følelsen, vil det uunngåelig påvirke din fremtreden og argumentasjon: Talen blir mer flytende, argumentasjonen mer sammenhengende; du blir bedre til å holde ordet og det faller deg naturlig å flette inn morsomheter, stikk til motstanderen og korte sidekommentarer, uten at du fjerner deg fra hovedargumentet ditt.

Siv Jensen under Arendalsuka, august 2013 (foto: Frp, CC: by-nc-nd)

Dette viste Siv Jensen allerede ved sitt første innlegg i TV2s partilederdebatt. Fra hennes første ord forstod man at hun følte seg vel og var godt forberedt. Programleder Oddvar Stenstrøm gir først ordet til statsminister Jens Stoltenberg som avviser at det står dårlig til i eldre- og helseomsorgen. Så vender Stenstrøm seg mot FrP-lederen: «Er du enig Siv Jensen i at dette hodebildet er bra?». Uten nølen og omsvøp svarer hun “Nei”, men så legger hun umiddelbart til at “noe er veldig bra i mange kommuner, for all del”. På få sekunder har hun vist seg som klar og prinsippfast, men også nyansert og forstående. Hun fortsetter:

Men det vi ser er et bilde som tegnes av ansatte, av pårørende, som ikke er bra og jeg synes at vi må være ærlig å innrømme at man har ikke kommet langt nok. Jeg synes det er litt feigt, når regjeringens svar på dette er en endeløs rekke med bortforklaringer, og ikke minst at man ikke tar det ansvaret man har, men skyver det på kommunene. For det er det de gjør. Sannheten er den at i 2005, før stortingsvalget, så satt Jens Stoltenberg og lovet at det skulle skinne av eldreomsorgen. I 2009 så lovet han 12.000 nye sykehjemsplasser. Han har klart å bygge 2000. Og når han blir konfrontert med den brutale virkeligheten, sier han «Nei, nei, nei, det er ikke vårt ansvar; det er kommunenes», og det er derfor at vi i så mange år, fra Fremskrittspartiets side har sagt at vi må flytte ansvaret ett sted. For når du har ulike forhold i ulike kommuner, så får ikke eldre mennesker den samme verdige pleien, som de burde få, uavhengig av hvilken kommune de bor i.

Innlegget har mange av de retoriske elementene som er typisk for Jensen og Fremskrittspartiet – og flere av dem kjennetegner overbevisende kommunikasjon: Jensen går direkte til konkrete menneskers opplevelser av situasjonen og følger opp med å gjengi det som mange antagelig fornemmer, nemlig at statsministeren og regjeringen gir bortforklaringer. Hun bruker tall som det er vanskelig å avvise (lovde 12.000, bygget 2.000), og gjør presentasjonen levende ved å innta rollen som statsministeren: “nei, nei, nei, det er ikke vårt ansvar”. Og så benytter hun de to typer retorikk som er mest karakteristisk for Fremskrittspartiet: For det første gir hun moralske vurderinger: regjeringen er feig, Stoltenberg tar ikke ansvar, eldre mennesker skal ha verdig pleie. For det andre gir hun konkrete, enkle løsninger: Vi flytter ansvaret, det løser problemet!

Og hvem er ikke interessert i å løse problemene?

Den rolige, selvsikre fremtreden med det retoriske overblikk var også tydelig i Jensens tredje innlegg. Umiddelbart innen hadde Jens Stoltenberg opponert mot synspunktet om at alt går så dårlig i Norge: “Jeg er litt opptatt av”, sa han, “at vi skal gi litt anerkjennelse og takk til de hundretusen av mennesker som jobber i pleie- og omsorg hver dag, og da må vi ikke beskrive det som elendighet”.

Som seer inviteres man til å tenke: ja, det er riktig, det er jo mange mennesker som jobber hardt på våre eldrehjem og sykehus, og det blir jo litt mye klaging og sutring i verdens beste land: det er så dårlig, og dette er enda verre, og dette er det verste. Men Siv Jensen er åpenbart forberedt på dette. Men et fast blikk på statsministeren og en forargelse som forekommer mer berettiget enn påtatt, sier hun: “Det er ingen her som ikke gir anerkjennelse til de ansatte”. Det som før virket som en fornuftig innvending fra statsministeren mot sutrekulturen, får nå mer kulør av at være et (uredelig) forsøk på å gå etter kvinnen, fremfor å gå etter ballen. Siv Jensen fortsetter med å ta arbeidstakerens perspektiv:

Det vi snarere tvert imot ønsker. Det er å gi dem bedre arbeidsforhold, så de slipper å gå hjem fra jobben hver dag med en klump i magen, fordi de føler at de ikke har det bra

“En klump i magen”; det er nesten så man føler det selv. Straks etter denne emosjonelle uroen er skapt (et problem er lokalisert), går Jensen videre i oppstemt, løsningsorientert ånd. SVs Audun Lysbakken forsøker å avbryte, men Jensen holder fast på ordet ved å løfte hånden og heve stemmen:

Nå har hele denne debatten så langt snakket om hvem som har gjort hva og hvem som burde ha gjort hva. Jeg er litt opptatt av hva skal vi nå gjøre. Så vi slippe å diskutere dette i valg etter valg, etter valg, med bortforklaringer og ping-pong spill. Da er vi nødt til å se: Har den politikken som har vært ført virket? Nei. Da må vi ta i bruk nye virkemidler.

De andre snakker, Fremskrittspartiet handler. Dette er klassisk FrP. Taleren lokaliserer et problem de fleste av oss kan gjenkjenne, og gir en konkret og enkel løsning. Så står de andre partiene på ryggen av hverandre og forteller (ikke sjeldent noe innviklet) hvorfor denne løsningen slettes ikke er mulig – og virker sært kontrære og bakstreverske, for hvorfor kan vi ikke bare løse problemene? Siv Jensen har allerede forutsett dette og fortsetter med å tilbakevise de innvendinger hun vet vil komme:

Så sier de at vi kan ikke gjøre det – å la staten få ansvaret.

Med et annet typisk FrP-argument, sammenlikningen, avviser Siv Jensen denne innvendingen:

Vel, barna våre har altså lovfestet rett til skole. Det er ikke en eneste seksåring som møter opp på skole på mandag med beskjed om at det var fullt: kom tilbake neste år. Det er fordi de har en lovfestet rett og fordi det går automatikk i det. Sånne regler har vi på mange områder, og i tillegg er det sånn …

Med dette har hun ikke bare gitt et forslag og avvist motargumentene, hun har også flyttet bevisbyrden. Nå må de andre argumentere imot FrP-løsningen, før de kan bruke tid på argumentasjon for sine egne løsninger. Igjen forsøker Lysbakken å avbryte, men Jensen gir seg ikke. Hun nagler ham med blikket, hever stemmer, gjentar setningen sin mens hun beveger hånden rytmisk og insisterende: «I‑tillegg- er-det-sånn». Men Lysbakken gir seg fremdeles ikke, og nærmer seg grensen til å være uhøflig. Hun henvender seg direkte til ham og stopper ham med en oppfordring om mer tålmodig debattkultur: «ett øyeblikk!», sier hun, og fortsetter sitt resonnement:

[i tillegg er det sånn] at hvis man ikke får det man har krav på, så får det noen konsekvenser. Man kan få erstatning, man kan klage et sted. Det er litt av problemet i dag, at de eldre blir kasteballer uten at de blir tatt hånd om. Vi vil ha slutt med det.

Løsningsorientert, fremadrettet og positiv. Slikt er det vanskelig å argumentere imot og imøtegå. Så ovenpå var Siv Jensen at hun ikke holdt seg tilbake for også å angripe – høflig og smilende – vennene på borgerlig side: Det Høyre og sentrumspartiene gjorde i regjering var ikke mye å skryte av; Erna er en hyggelig dame men hun kommer aldri til å føre Fremskrittspartiets samferdselspolitikk. Jensen fikk til og med siste ordet i debatten, etter å ha stjålet ordet fra Erna Solberg. Du må være kort, sa programlederen, og Siv Jensen svarte: “Ja, jeg skal prøve å være kort, men det er ikke så lett når Erna snakker på inn- og utpust.” Av en eller annen grunn virket det ikke uhøflig, bare som vennlig erting. De fleste smilte av det. Erna smilte også – kanskje litt anstrengt. Få dager senere angav meningsmålingene “Jevn strøm av  Høyre-velgere til FrP”.

Fremskrittspartiets valgvideo er et godt eksempel i så måte. Det er ingen ord i videoen, for som vi alle vet er det bare løgnaktige politikere som bruker slike. Lydsporet bæres av en velkomponert, iørefallende sang fremført av populære og folkekjære artister: Liv Marit Wedvik, Stephen Ackles, Trine Rein, Tore Halvorsen og William Kristoffersen. Sangen er komponert av Christian Ingebrigtsen, som også sang den til stor suksess på Fremskrittspartiets landsmøte.

Mens melodien og sangen holder den emosjonelle oppmerksomheten, viser bildene partileder Siv Jensen slik som partiet helst vil at vi skal se henne. Hun er tøff forstår vi. Hun som kjører motorsykkel, som ligger i overlevelsesdrakt i det kalde vannet, og som flyger helikopter og blir firet ned — på faretruende vis — av luftforsvaret på en båt i åpen sjø.

Vi ser også mange bilder hvor Siv Jensen snakker for folk flest. Vi kan godt nok ikke høre hva hun sier, men det gjør ingenting, for vi lytter til FrP-sangen:

Jeg er som folk flest
Jeg vil være fri
Til å velge selv
Å få leve i fred
Jeg tror at vi skal få
Slik som vi gir
Og at hver og en
Er sin egen lykkes smed

Og mens vi nynner med på sangen og klaverakkorder som klinger så behagelig, fortsetter bildene av Siv som snakker. Men hun snakker ikke bare — slik som politikere jo ellers gjør. Hun lytter også. Andre står på talerstolen og Siv lytter. De sitter til møte og snakker — og Siv lytter. Vanlige arbeidstakere viser henne rundt på virksomheter i Norge, på fabrikker, foran luftambulansefly, i lageravdelinger, mens de forklarer om hverdagen — og Siv lytter. Hun hilser med utstrakt hånd på vanligfolk i Norge og hører hva de sier.

Vi får også nærbilder av en flott, solbrun Siv Jensen. Helt tett på. Hun ser ettertenksom ut — vi kan se at hun i tankene er opptatt av noe viktig. Men så plutselig, løfter hun blikket, som om hun merker vi betrakter henne, og hun ser oss rett inn i øynene. En kort øyenkontakt, før hun brer ut et hjertelig smil. Hun må virkelig være glad for å se oss.

Det interessante med retorikk er ikke bare hva som sies og vises, men også det som ikke sies eller vises. Bortsett fra et enkelt kort glimt, er det for eksempel ingen bilder av partilederen med andre politikere. Det er bilder fra politiske debatter, men reelt sett ikke et eneste som viser Siv i diskusjon med sine motstandere. Her er det Siv, Siv, Siv — og Siv og folket.

Eller rettere sagt: det er mer enn Siv og folket. Det ser vi i videoens slutt. Siv Jensen vises i halvnær på Karl Johan. Hun smiler til oss, vender seg om, går ned gaten og forsvinner i mengden av vanlige folk — folk som oss selv. Fusjonen er total. Siv Jensen er folk flest.

Syng med her:

For det vi høster nå
Plantet vi i går
Med frihet har vi ansvar for å så
De valgene vi tar
På leting etter svar
Bygger lag for lag
Fremtiden idag