Ungarerne er alltid stolte når de blir omtalt internasjonalt, uansett hvordan de blir fremstilt. Som markedsføringsobjekt lever de i skyggen av de store, og de mener visst at dårlig omtale er bedre enn ingen omtale – så lave forventninger har de til hva folk rundt om i verden vet eller ønsker å vite om landet deres.

Oppfattes som en «illiberal stat»

Ungarn ble en del av det demokratiske Vesten i 1989, året da Berlin-muren falt. For en del mennesker er det ingen ny tanke at Ungarn er på vei til å bli en «illiberal stat». Det er heller ikke nytt at landets statsminister Viktor Orban fremholder mer og mindre autoritære stater som forbilder. Men med mindre du er en engasjert aktivist som kjemper for grunnleggende menneskerettigheter i land der friheten er truet, vet du kanskje ikke at dette unge demokratiets fall begynte en god stund før de siste par ukene.

Da den sittende regjeringen tok over i 2010, var noe av det første den satte på dagsordenen å endre grunnloven og vedta en ny medielov. I Ungarn er det slik at hvis et parti får to tredjedels flertall ved valg, behøver det ikke fri til opposisjonen for å få sine forslag igjennom i nasjonalforsamlingen. Det kan bare vedta de lovendringene det ønsker.

Foto:Marietta Lecb

Demonstrasjon i Budapest i oktober 2014.

Velgerne ga regjeringen mandat til å endre lovene – det hevder i hvert fall medlemmer av regjeringspartiet Fidesz. Og sant nok hevet ikke folk et øyenbryn da det ble snakk om en ny grunnlov, en ny medielov og overføring av penger fra private pensjonskasser til statlige. De lot seg ikke engang uroe av at flere titusen mennesker demonstrerte og felte bitre tårer over «demokratiets grav» under parolen «Én million for pressefrihet i Ungarn».

I 2010 eller 2012 var det ingen som ante at regjeringen ville endre valgloven for å gjøre det enklere å vinne to tredjedels flertall i 2014. Ingen visste at myndighetene ville slå til mot frivillige organisasjoner med prosjekter finansiert av blant annet norske EØS-midler, EØS-landenes bistandsprogram for EU-land i Sentral- og Sørøst-Europa.

Lever du i et land der aktivister blir livredde når de ser en politibil utenfor kontorene sine? Det gjør ungarerne.

Så snart Fidesz hadde vunnet valget og tatt fatt på sin andre periode, innledet det statlige kontrollkontoret (en revisjonsinstans) etterforskning av pengebruken til organisasjoner som har mottatt EØS-midler. Politiet foretok en razzia på kontorene til Ökotars, en organisasjon som fordeler midlene, på jakt etter bevis for påståtte underslag og uoffisiell tildeling av lån til frivillige organisasjoner. Det ble laget lister over problematiske organisasjoner. 13 organisasjoner, som hovedsakelig arbeider for demokrati og mot korrupsjon, ble underlagt en særlig gransking på grunn av sin virksomhet.

Razziaen mot Ökotars fant sted en mandag morgen. Noen dager senere besøkte EU-kommisjonens daværende president José Manuel Barroso Ungarn for å la seg utnevne til æresdoktor ved Corvinius-universitetet. Kontorene til en av de «indekserte» organisasjonene, som holdt til like bak universitetet, ble omringet av politifolk som skulle passe på æresgjesten. Det begynte å sirkulere meldinger på internett om en ny aksjon, nå mot en organisasjon som hadde mottatt økonomisk støtte. Et par timer senere fikk vi en epost fra en skremt aktivist. Hun gråt da hun kom hjem etter å ha ventet i flere timer på at politiet skulle gjennomsøke kontoret hennes. Datteren hennes tegnet et hjerte til henne og skrev «Lykken forsvinner aldri» inni hjertet.

Ikke bare aktivister

Som medarbeider i en frivillig organisasjon er jeg ofte bekymret for at folk skal bli lei av oss når vi hele tiden slår alarm om det ungarske demokratiets død. Men internettskatten, «netado» på ungarsk, har endret folks syn på det myndighetene har drevet på med i årevis. For første gang var det ikke bare ytterliggående aktivister som protesterte. Unge og gamle demonstrerte i Budapest med hjemmelagde plakater. Folk ropte slagord om internett, Twitter og Facebook. De gikk med Guy Fawkes-maske enda det er forbudt ved lov. Endelig så det ut til at en ny generasjon forsto at de må slå ring om sine rettigheter. Det lød ikke lenger som et spørsmål – folk innså nå at alle myndighetenes tiltak hadde ett eneste mål: sentralisering av makten gjennom manipulering og korrupsjon.

Likevel er det mange som tror at forslaget om internettskatt bare var falsk informasjon som ble satt ut for å avlede oppmerksomheten fra viktigere ting. Dette er noe vi husker fra tiden før 1989. Det er nifst å tenke på at Berlin-muren falt for bare 25 år siden. Vi befinner oss i en tid da de styrende ønsker å begrense folks rettigheter i like stor grad som den gang, og nå nesten utelukkende til sin egen fordel.

Fritt land, fritt internett

Statsministeren bestemte seg for å legge forslaget om internettskatt på is da flere titusener samlet seg i gatene i Budapest og ropte «Fritt land, fritt internett». De krevde at han måtte gå av og sa at de ikke ville betale skatt til korrupte skatteinnkrevere. Statsministeren svarte at internettskatten ikke er noe nytt, bare en utvidelse av den allerede eksisterende særskatten for IT-industrien. Det har vært mindre oppmerksomhet omkring internettskatten den siste tiden, men vi forventer at det vil komme en «nasjonal rådslagning» om den i januar.

Folk blir kanskje slitne av å leve i et dårlig styrt ungt demokrati, men de vil ikke la seg lure i lengden. Mitt håp er at ungarerne innerst inne har skjønt hva som foregår, men at de har vært for opptatt med sitt og å få endene til å møtes. Kanskje blir internettskatten katalysatoren som konverterer folks generelle misnøye til handling og gjør at de endelig reiser seg mot korrupsjonen.

I begynnelsen av november fant det sted en demonstrasjon der folk krevde at skattedirektøren må gå av. Blant talerne var Andras Horvath, den «ungarske Snowden», som for et år siden lekket dokumenter som viste at myndighetene stadig ser gjennom fingrene med selskaper som driver med skatteunndragelser, og at korrupsjon er en integrert del av systemet. Lekkasjene førte bare til mindre protester der bare noen hundre mennesker deltok.

Men nå som amerikanske myndigheter nekter enkelte ungarske embetsmenn innreise til USA, har vi fått vite at også amerikanerne har kjent til at det foregikk korrupsjon på høyt nivå i Ungarn. Zsolt Varady, som startet Ungarns første sosiale medium, som en gang var større enn Facebook, sa at han ville starte et nytt nettverk for folk som ønsker å arbeide aktivt for forandring. Han sa at ungarerne må begynne å tenke nytt for å få den politiske eliten på bedre tanker.

Og det er ikke bare korrupsjon på høyt nivå som står på agendaen. Talere under demonstrasjonen snakket om behovet for grunnleggende endringer i det ungarske skattesystemet. Det å snyte på skatten har vært omtalt som en «folkesport», men nå begynner også folk flest å kreve en kursendring. Talerne oppfordret demonstrantene til å begynne å snakke med naboen om problemer med korrupsjon i det små. De ba dem gå til de lokale skattekontorene og spørre de ansatte der om de vet om skattedirektøren har trukket seg ennå.

Avslutningsvis kan jeg bare gjenta ordene til Zoltan Bekesi, en ungarsk kunstner og gründer: I 25 år har vi lekt demokrati. Det er på tide at vi tar det alvorlig.

Opprøret etter presidentvalget i 2009 ble fulgt av undertrykkelse av det sivile samfunn i Iran. Dette gir et nytt perspektiv på hjelpearbeidet for de jordskjelvrammede. Blodgivning og andre måter å bidra på har vært det viktigste diskusjonstemaet i sosiale medier siden 11. august. Diskusjonene om mobilisering av frivillig innsats har gitt nytt liv til det iranske sivilsamfunnet og skapt en optimistisk atmosfære i sosiale medier.

Målet med denne artikkelen er ikke å ta opp alle aspekter ved de iranske diskusjonene om jordskjelvet, men å vise at den frivillige innsatsen betyr en gjenfødelse av sivilsamfunnet etter undertrykkelseskampanjen som fulgte valgprotestene. Jeg vil også drøfte hvordan frivillig innsats blir sett som en form for motstandsarbeid og som noe som kan forene landet. Artikkelen er ikke et resultat av akademisk forskning, men er basert på mine observasjoner av iranske Facebook-sider de tre første dagene etter jordskjelvet.

Sivilsamfunnet og manglende tillit til myndighetene

Bare få timer etter jordskjelvet dominerte kritikk av myndighetene på mange Facebook-sider og enkelte andre nettsamfunn som balatarin.com. President Mahmoud Ahmadinejad var ofte i sentrum for kritikken; han ble særlig kritisert for å ha prioritert internasjonale initiativer foran egne borgeres behov. En av sakene som ble trukket fram var Ahmadinejads økonomiske bistand til etterisolering av boliger i Venezuela — mens hus i Iran ikke har fått tilsvarende behandling.

Bare på Facebook-siden “Parazit” ble dette bildet delt mer enn 1000 ganger. På den første linjen står det: “Iran bygger solide boliger etter internasjonal standard i Venezuela”. På den andre linjen: “Iranere — som hvis de hadde hatt solide boliger…”

Bildet over har sirkulert på iranske Facebook-sider (som Parazit) og på populære nettsamfunn som balatarin.com siden 11. august. Slike bilder og meldinger som er blitt delt av Facebook-brukere og ‑sider sår tvil om myndighetenes vilje til å hjelpe dem som ble rammet av jordskjelvene.

En annen type kritikk som også er blitt delt og diskutert mye tar for seg nyhetsdekningen av jordskjelvet i tv og aviser. Iransk tv er er under direkte kontroll av Irans politiske og åndelige leder Ali Khamenei. Kritikken av nyhetsdekningen er dermed ikke rettet mot private tv-kanaler og deres eiere, men mot politikerne.

Avsenderne av bildene nedenfor peker på at religiøse seremonier, nyheter fra Syria og internasjonale spørsmål har vært viktigere for myndighetene enn Irans egne innbyggere. I innlegg som har sirkulert på Facebook har myndighetsorganer blitt anklaget for å ha gitt opp søkingen etter overlevende i ruinene for tidlig. Søkelyset er også blitt satt på mulig korrupsjon i det offentlige — som her betyr at frivillige bidrag til hjelpearbeidet kan ha blitt stjålet.

Bildet viser seks nasjonale tv-kanaler som på samme tidspunkt viser religiøse seremonier og taler. Bildet ble delt på Facebook 11. august 2012 med tittelen: “Iransk tv i dag, etter det forferdelige jordskjelvet i Aserbajdsjan”.

Alt i alt peker disse meldingene — som har sirkulert vidt, ikke bare i avgrensede grupper — mot mangel på tillit til myndighetene og offentlige organisasjoner. I lignende situasjoner tidligere har man kunnet se frivillig innsats og donasjoner som en rent humanitær innsats uten politiske undertoner, men nå er engasjementet direkte rettet mot det man oppfatter som myndighetenes uvilje.

Andre typer meldinger som har sirkulert har konsentrert seg om frivillige organisasjoner, lister over veldedige bidrag, diskusjoner om å opprette frivillige grupper og deling av erfaringer med blodgivning. Som et resultat av manglende tillit til myndighetenes organisasjoner ble noen Facebook-sider opprettet for å diskutere og koordinere donasjoner.

Bildet viser forsidene til de to avisene Keyhan og Resalat, som begge ses på som støttespillere for myndighetene, dagen etter jordskjelvet. Overskriftene handler om nyheter fra Syria, Tyrkia og OL i London. Dette bildet sammen med et bilde av jordskjelvofre sirkulerte på iranske Facebook-sider.

Flere spørsmål har blitt tatt opp i disse meldingene og samtalene, som hvorvidt Røde Halvmåne kontrolleres av Irans revolusjonsgarde. Det ble anbefalt å danne grupper sammen med naboer. Det betyr at Facebook er blitt brukt til å mobilisere borgere til frivillig arbeid, som kan ha blitt sett som sivil motstand, en aktivitet i strid med myndighetenes vilje og praksis.

Siden nasjonalt tv og aviser ble kritisert for sin passive holdning til jordskjelvet, ble Facebook og andre nettsamfunn som balatarin.com brukt av iranere til å samle informasjon om jordskjelvet fra ulike sider og profiler, og dele den med andre.

Kampanje for blodgivning på Facebook-siden “female=male”

Blodgivningskampanjen var et grasrotinitiativ delt på Facebook-profiler og ulike typer sider som underholdnings- og sportsrelaterte sider. Facebook-siden “female=male” (“kvinne=mann”) var en av dem som konsentrerte seg særlig om å dele informasjon om blodgivning. Siden har over 33000 deltakere (antall som har trykket på “Liker”-knappen), og ifølge sidens egen statistikk er de fleste deltakerne bosatt i Iran.

Denne Facebook-siden er en av de mest populære iranske sidene som engasjerer seg mot kvinnediskriminering. Siden beskriver sine mål som “å kreve like rettigheter for mennesker uten hensyn til kjønn og å protestere mot lover som diskriminerer kvinner på grunn av kjønn”.

De siste månedene har siden arbeidet med kampanjen “Nei til påbudt slør” (na be hejab‑e ejbari). Her har kvinner skrevet om sine erfaringer med påbudet om å bære slør i Iran. Kampanjen ble avbrutt av en ny, der sidens deltakere ble bedt om å sende inn sine historier etter at de hadde gitt blod. Kampanjen pågikk i fire dager.

Forsidebildet på Facebook-siden “female = male”. Dette bildet ble brukt i blodgiverkampanjen. Til høyre er skrevet: “Fra Irans fire hjørner, blod til Aserbajdsjan” (regionen som ble rammet i det nordvestlige Iran kalles Øst-Aserbajdsjan).

Sidens administrator, som interessant nok er en ung iransk mann bosatt i Tyskland, sa til Voice of Americas persiske tv-kanal at han fire timer etter starten på kampanjen allerede hadde mottatt 400 meldinger fra Iran (Rooye Khat, 2012). I intervjuet anslo han at han i perioder hadde mottatt 10–12 historier/meldinger per minutt i løpet av disse timene. Ikke bare gjorde denne siden det mulig for Facebook-brukere å få informasjon om hvordan kampanjen utviklet seg i ulike deler av Iran, men selve prosessen ble også dokumentert.

Mange av sidens deltakere som forsøkte å gi blod i de første timene etter jordskjelvet rapporterte om at blodbankene var stengt på grunn av ramadan, eller at de som var åpne ikke hadde fått beskjed om å sende blod til de jordskjelvrammede områdene. Folk ble fortalt at blodet de ga ikke ville bli sendt dit, siden det ikke var noe behov for blod der. Rapportene var preget av avsky mot myndighetene. “Det var i realiteten folket selv som bestemte at dette var en nødsituasjon”, sa en ansatt ved en blodbank i Teheran til en av deltakerne på Facebook-siden.

Kølapp fra blodbank, med tekst: “Den sentrale blodbanken i Teheran-provinsen. Giver: 1807”.

Likevel, de som stilte opp fortalte om stor deltakelse i kampanjen. Noen tok bilder av blodbanker og kølapper. Nummeret på kølappen viste hvor mange som hadde kommet til senteret før — med andre ord, dette viste hvor vellykket kampanjen var.

Nytt håp om samlet Iran

“Vi ble ydmyket, men som i dagene etter valget fant vi også denne gang spontant veien til hverandre og beviste at vi fortsatt er et fellesskap” (Facebook-siden “female=male”, 2012).

Folks omtaler av blodgivning på Facebook-siden viser et ønske og håp om samling og fellesskap. To aspekter ved dette kan drøftes. Ett jeg vil ta opp her gjelder enhet mellom etniske grupper. Jordskjelvet skjedde i Irans provins Øst-Aserbajdsjan, hvor de fleste innbyggerne er etniske aserbajdsjanere. Dette er den største etniske gruppen etter perserne i Iran, og en av mange etnisiteter. Aserbajdsjanere ses likevel som en minoritet, og deres og andre gruppers krav om minoritetsrettigheter som undervisning på morsmålet har tiltatt i de senere årene. Vektleggingen av “Irans fire hjørner” og “Aserbajdsjan” snarere enn navn på landsbyer eller byer viser at kampanjen ønsker å framstille initiativet som bygd på samarbeid og enhet på tvers av etnisitet.

Ønsket om å bli oppfattet som et fellesskap kan også forstås i lys av erfaringene fra opptøyene etter valget i 2009. Sommeren 2009 mobiliserte ulike sosiale bevegelser som student- og kvinnebevegelsen sammen med reformorienterte politikere sine tilhengere for å få dem til delta i presidentvalget. Samarbeidet fortsatte under opprøret etter valget, den såkalte grønne bevegelsen. Under de første dagene av opptøyene ble mange aktivister arrestert og andre sendt i eksil. Dette førte blant annet til at sivilsamfunnets evne til å mobilisere tilhengere bak politiske krav ble svekket. I tillegg til myndighetenes undertrykkelse ledet politisk uenighet, som kom til syne i den grønne bevegelsen, til at mange mistet motivasjonen til å delta i politisk arbeid. Mens gatedemonstrasjoner og boikottaksjoner avtok i styrke, økte kritikken mot bevegelsens ledere Mir Hossein Mousavi og Mehdi Karoubi (Elson et al 2012).

Allerede i februar 2010 var opprøret over, og en atmosfære av pessimisme og politisk fragmentering preget det iranske sivilsamfunnet såvel som sosiale medier, blogger og nettsamfunn. Setninger som “Vi er samlet” (ma ba ham hastim), “Vi kan beskytte hverandre” og “Jeg er stolt av mine landsmenn/-kvinner” er noen av mange lignende formuleringer blodgivere brukte på nettsiden. Dette viser en ny optimistisk stemning i iranske sosiale medier etter to år med interne stridigheter mellom ulike politiske og sosiale grupper.

Nytt liv for sivilsamfunnet

Etter to år med undertrykkelse av sosial og politisk aktivisme i Iran, og av sivilsamfunnet generelt, framviser det iranske sivile samfunnet ny aktivitet og mobiliseringsevne. Blodgivning og frivillig innsats som beskrevet her kan ha blitt sett som sivil motstand mot myndighetenes politikk. Verken frivillig innsats som blodgivning eller sivil motstand er nye erfaringer for iranske borgere. Imidlertid har sosiale medier her blitt brukt i tillegg for å diskutere og organisere disse aktivitetene og til å dokumentere erfaringer som det tidligere var vanskelig å synliggjøre i samfunnet.

Kilder

Elson, S.B. et al. (2012). Using Social Media to Gauge Iranian Public Opinion and Mood After the 2009 Election. RAND Corporation: Santa Monica.
Facebook page “female=male”. (2012). https://www.facebook.com/page.barabari
Facebook page “parazit”. (2012). https://www.facebook.com/paraazit
Rooye Khat. (2012). http://ir.voanews.com/media/video/1485569.html