Lakmustesten er hva regjeringen og dens apparat gjør når de loggfører dokumenter i kontroversielle saker og hvordan de møter innsynskrav og intervjuforespørsler fra journalister på sporet av saker som kan medføre kritikk mot den samme regjeringen.

Nærmere 40 av 63 innsendte rapporter til årets SKUP-konferanse, arrangert av Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse, beskriver til dels betydelige problemer med tilgang til offentlige dokumenter og til kilder på departements- og regjeringsnivå.

I sak etter sak kunne gravejournalistene på årets SKUP-konferanse fortelle om offentlige myndigheters systematiske trenering av innsynsbegjæringer og klager. I noen saker har en vesentlig del av dokumentene aldri har funnet veien til postjournalene, eller dokumenter er journalført lenge etter at de er sendt.

Dette er en kjent metode for å unndra seg en opplyst debatt eller debatt i det hele tatt.

SKUP-vinner i innsynskrig

Dagbladet-journalist Kristoffer Egeberg vant en meget velfortjent SKUP-pris. Både Egebergs sak og en rekke andre graveprosjekter som ble premiert og hyllet på årets SKUP-konferanse, viser at den undersøkende journalistikken står sterkt i Norge.

Egeberg har avslørt norske myndigheters salg av tidligere marinefartøyer til beryktede krigsherrer og paramilitære selskaper i Vest-Afrika. Både Egeberg og den påfølgende granskning dokumenterer at Forsvarets logistikkorganisasjon må ha visst hva de gjorde, og at betydelig informasjon om transaksjonene har gått helt til topps i Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet.

Dagbladets første nettsak om Nigeria-båtene fra juni 2014.

Kristoffer Egebergs avsløringer har avstedkommet granskninger, en lovendring og en kommende stortingshøring. Tre personer er siktet for korrupsjon i en pågående norsk-britisk politietterforskning. Salget av fartøyene er en sjokkerende og samfunnsmessig viktig historie. Men viktig er også denne passusen i Egebergs metoderapport:

Det har vært krevende å erfare det jeg opplever som offentlige myndigheters systematiske trenering, motarbeiding og hemmelighold i saken. En kan sette spørsmålstegn ved om hæren av informasjonsrådgivere som i dag danner forsvarsverket mellom media og de ulike departementene jobber for åpenhet og tjener det norske demokratiet, eller først og fremst er satt der til å beskytte eget byråkrati og egen ledelse.

Svarer bare på e‑post

Han opplever at alle spørsmål kreves sendt på e‑post. Det gis ingen frie intervjuer.

I åtte måneder forsøker han å få et intervju direkte med forsvarsministeren – ikke sitater sendt på e‑post via en informasjonsrådgiver. Det er blitt nektet.

Forsvarsministeren skrev derimot et leserinnlegg i Dagbladet om at saken var tabloidisert og at Egeberg hadde drukket for mye tran.

Egeberg fikk tips om at mystiske gjester på Haakonsvern kunne være representanter for paramilitære i Vest-Afrika. Han ville ha innsyn i besøksloggen. Da skjer dette: Muntlig får han opplyst at det er kjapt å gjøre slike søk i loggen. Han ber om innsyn og får avslag av hensyn til rikets sikkerhet. Han viser til at Forsvaret sier det er et sivilt salg. Da får han i prinsippet medhold, men blir nektet innsyn fordi det er for arbeidskrevende. Så avgrenser han søket, men får nytt avslag. Denne gang begrunnet i forholdet til fremmede makter.

Først når han publiserer i Dagbladet at «fremmede makter» har vært på Håkonsvern i sakens anledning, får han – etter fem måneder – innsyn. Forsvarsministeren får nemlig trøbbel med å forsvare besøket av fremmede makter, ettersom hun har skrevet til Stortinget at det dreier seg om et sivilt salg og et sivilt besøk.

Ventet med svaret

Bergens Tidende fikk SKUP-diplom for sin avsløring av at politiet jobbet etter en instruks om å prioritere retur av lengeværende asylbarn uten lovlig opphold som var i strid med hva justisministeren og statsministeren hadde sagt i Stortinget.

22. desember 2014 søkte BT innsyn i dokumentene Justisdepartementet noen dager før hadde oversendt Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. BT fikk ikke formelt svar på innsynskravet, til tross for gjentatte purringer skriftlig og muntlig. Høringen finner sted 6. januar 2015. Den 27. januar får BT formelt svar om at det jobbes med saken, og først 26. februar får de dokumentene.

Etter offentlighetsloven skal dokumenter utleveres uten ugrunnet opphold, vanligvis innen tre arbeidsdager.

Det voksende informasjonskorpset spinner i krokene og organiserer forfordeling av informasjon. Fiskeribladet Fiskaren spurte nylig om å få være med fiskeriministeren på et møte, og fikk beskjed om at pressen ikke kunne være med. Hvorpå statsråden tok med seg Dagens Næringsliv.

Hvisker på bakrommet

Både Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Justisdepartementets ledelse er etter hvert blitt avvisende til å snakke åpent om Aftenpostens mobilovervåkningssak, som også ble premiert med SKUP-diplom.

Samtidig har apparatet rundt regjeringen diskutert saken flittig med andre medier enn Aftenposten, på bakgrunnsnivå.

SKUP-juryleder Bernt Olufsen bekrefter at flere journalister fra andre medier enn Aftenposten i forkant av konferansen kontaktet jurymedlemmer med spørsmål om Aftenpostens sak i et hele tatt holdt vann. Olufsen sier det er svært uvanlig at en jury blir kontaktet på den måten.

– Det er forstemmende å lese i metoderapportene om alle forsøkene på å tilsløre norsk virkelighet. I nesten 40 av de 63 rapportene fortelles det om myndigheters innbitte motstand mot at viktige nyheter skal komme til folkets kunnskap, sa Olufsen i sin tale under prisutdelingen.

En velopplagt Erna Solberg innledet SKUP med et fleipete tale der hun harselerte med at det viktigste hun hadde lært som statsminister var å ikke svare på spørsmål. SKUP-konferansen ble avsluttet med en bitter bismak av akkurat det utsagnet.

Spøk til side. Faktasjekk er en journalistisk oppgave verdt navnet. Faktasjekk er en aktverdig del av journalistikkens samfunnsoppdrag. Faktasjekk bør bedrives hele året, og er en så selvsagt del av journalistikken at det nesten er litt rart å løfte det frem under egen vignett. Faktasjekk får åpenbart politikere til å skjerpe sitt presisjonsnivå. Prosjektet har noe å si oss — ikke bare om politikken, men også om journalistikken.

Desto sterkere press journalistikken utsettes for, desto mer skjerpes begrunnelseskravene. Spørsmålet her blir da: Hvordan møtes begrunnelseskravene i en valgkampsetting? Hvordan forholder journalister og redaktører seg — ideologisk og praktisk — til krav om å legitimere sin profesjonelle virksomhet? Hvordan selges journalistikk som maktkritikk? Faktasjekk kan være ett eksempel.

Det var i valgkampen 2009 at Bergens Tidende lanserte faktasjekk.no, delvis etter amerikansk mønster og inspirert av Dagbladets “faktasjekk” fra valget i 2005. To journalister ble satt på oppgaven med å ettergå faktapåstander fra politikere. De gjorde det så godt at de fikk diplom for innsatsen av Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP).

BT markedsførte sin faktasjekk med spørsmål som disse: Kan du stole på politikerne? Har politikerne sine ord i behold? Eller fører de deg bak lyset? Og faktasjekkerne vil ha deg med på laget. “Hjelp oss med å gå politikernes påstander etter i sømmene”.

“Faktasjekken berører kjernen i den politiske journalistikken,” skrev BTs sjefredaktør. Tiltaket er lett å selge som helt nødvendig maktkritikk. Begrunnelser handler gjerne om behovet for å måle opp avstanden mellom politikeres liv og lære. Den journalistiske egenprofilering er et selvsagt biprodukt.

Fenomenet faktasjekk er interessant. Det peker ut over seg selv og kan ses i følgende lys: Moderne journalistikk utgjør et særegent kunnskapsproduserende system. Hva preger dette ekspertsystemets begrep om politikk? Hvilken tilgang gir det til en kritisk forståelse av politikk? Hvordan kan tiltaket “faktasjekk” forstås i spenningsfeltet mellom journalistisk profesjonalisering og profilering — mellom en genuin journalistisk motivasjon og medienes egne profileringsbehov? Hvordan virker det sammen med andre trekk ved rådende politisk journalistikk? Og hvordan forholder det seg til den nyvunne interessen for publikums- og brukermedvirkning i journalistikken?

“Faktafokuseringa ser ut til å ha virka oppdragande. Lesarane har i større grad etterspurt kjelder for påstandar,” konkluderte BTs samfunnsredaktør i 2009. Hun viste også til et eksempel på kritikk av en faktafiksering. En KrF-politiker hadde hevdet at ett av fem barn vokser opp i utrygge hjem. BT sporet tallet tilbake til Røde Kors, som ikke kunne redegjøre for kilden. Karakteren “På tynn is” ble følgelig tatt i bruk. En leser reagerte: “Var det gøy å leke detektiv? Var det givende å rive ned et meget viktig fokusområde for to organisasjoner (en politisk og en frivillig) som faktisk prøver å gjøre en forskjell?”

Fakta er hellig. Det er en journalistisk trossetning. Men en petimeter-dyrking av fakta kan også resultere i en vel revisoraktig tilnærming til politikk. Vil vi ha politikere som har sitt på det tørre, men som ikke makter å tenne en gnist? Vil vi ha politikere som aldri tar for hardt i, fordi de er livredde for å bli tatt i faktafeil? Bør vi ikke være på vakt mot nøyaktighet på villspor?

BT åpnet i lokalvalgkampen 2011 faktasjekkingsballet med oppslaget “Feil, Erna”. Bakgrunnen var en påstand om at 70–80 liv kunne vært reddet med midtdelere og flerfeltsveier. Faktasjekkernes arbeid ga følgende resultat: “Den nærmere gjennomgangen viser at Høyres forslag kan redde anslagsvis 28 liv og gi 65 færre hardt skadde. Påstanden er feil.”

I lanseringen av faktasjekk.no ved inngangen til fjorårets valgkamp hadde BT intervjuet en politiker, en redaktør og en forsker. Alle syntes tiltaket var en fin ting, redaktøren sågar at det var en glimrende journalistisk idé. “Lovpriser faktasjekk,” var tittelen. Tok BT for hardt i? Eller blir dommen “delvis sant”?

En tidligere versjon av artikkelen ble publisert i Bergens Tidende, 11. september 2011.