Et Google-søk er en viktig port til kunnskap for de fleste av oss. Algoritmene Google bruker for å rangere søkeresultatene tar i dag ikke spesielt hensyn til etterretteligheten i opplysningene et nettsted videreformidler. I stedet er det en sides popularitet som fremheves. Faktorer som hvor mange andre nettsteder som lenker til en side avgjør hvor høyt siden rangeres.

Det er altså ingenting i veien for at et nettsted fylt med påstander om klimaforskning som 97 prosent av verdens klimaforskere avviser, kan rangeres høyest av Google. Eller en sladderside, for den del.

Global oppvarming er… Googles egne forslag til fullføring av søket.

Googles egne forskere arbeider nå med en videreutvikling av algoritmene som kan innebære en radikal forandring av denne situasjonen. Ved å vurdere også hvor pålitelig en nettside er, åpnes det for å prioritere opp etterrettelige, men lite populære sider som med dagens metode kommer langt ned på resultatlisten, og tilsvarende jekke ned sider som vårt tenkte klimafornekter-eksempel.

Dette er ennå bare et forskningsprosjekt, og Google sier de ikke har konkrete planer om å implementere metoden. En (meget teknisk) forskningsartikkel (pdf) som nylig ble publisert har likevel fått en hel del oppmerksomhet. Klimafornektere og -“skeptikere” var raskt ute med å advare mot konsekvensene. “Jeg er svært bekymret for dette… En betydelig andel av den daglige trafikken til mitt nettsted kommer fra Google,” sier Anthony Watts til FoxNews. Han driver nettstedet Watts Up With That.

En slik metode er ikke uproblematisk. Er det Googles oppgave å gå så dypt inn i politisk brennbare spørsmål? Hvor går grensen mellom ubestridte fakta og opplysninger som det er helt legitimt å bestride? Google vil utvilsomt vade rett inn i den opphetede diskusjonen om en “liberal” slagside i amerikanske medier og universitetsmiljøer.

Google-forskerne bruker interessant nok eksemplet med Barack Obamas fødested gjennomgående i sin artikkel. Å så tvil om hvor presidenten ble født, er en favorittsyssel for de mest rabiate Obama-motstanderne. Men hva med spørsmål som de påståtte sammenhengene mellom vaksinering og autisme, eller nettopp menneskeskapt global oppvarming? Som kommentatoren Chris Mooney i Washington Post påpeker: Hvis Google virkelig går i den retning forskerne deres foreslår, vil protestene bli mer og mer høylytte. Likevel bør dette prøves, mener Mooney:

The late Sen. Daniel Patrick Moynihan famously observed that “Everyone is entitled to his own opinions, but not to his own facts.” The problem in the U.S. over the past decade in particular, however, is that everyone does seem to have his own facts — at least around certain politicized topics. But if anyone can bring us back to a shared reality, well, it’s Google.

Da dommen falt ble det spådd en bølge av forespørsler, og det ser ut til å ha slått til. Ifølge Google hadde man den 9. desember 2014 mottatt 182 000 forespørsler om å slette søkeresultater som omfattet mer enn 652 000 pekere. Av disse ble 41 prosent etterfulgt av Google, mens 59 prosent ble avvist. I Norge er de tilsvarende tallene 1946 forespørsler og 8436 pekere, samt 39 prosent etterfulgt og 61 prosent avvist.

Fra starten av er EU-dommen blitt kritisert for å være vag og overlate for mye ansvar til de i all hovedsak amerikanske aktørene som leverer søketjenester i Europa. Istedenfor at motstykkene til vårt Datatilsyn i hvert enkelt EU-land tok ansvar, har Google måttet utviklet sine egne rutiner for å behandle slettingsforespørsler. En relativt stor andel av forespørslene blir videresendt til et juridisk spesialteam, fordi det er vanskelig å avgjøre om de fyller dommens krav.

Ifølge tidsskriftet PC World er uklarhet i dommen også årsaken til at Google frem til nå har valgt å varsle mange eiere av nettsteder som rammes av en slettingsforespørsel, uten å si hvor forespørselen kom fra. Dette har i enkelte tilfelle skapt spekulasjoner om hvem som kan stå bak, og om utgangspunktet for forespørselen var hovedteksten på nettstedet eller et innlegg i et kommentarfelt, for eksempel.

Men dette fremstår mest som innkjøringsproblemer. For tross uklarhet og kontroverser stiller EUs ulike IT-myndigheter seg helt og fullt bak dommen, og arbeider fortløpende for at den skal kunne praktiseres mer effektivt. Ikke nok med det: det legges nå opp til en kraftig utvidelse av virkeområdet for “retten til å bli glemt”.

Veien videre

Google er blitt kritisert for at lenker som er blitt slettet på de 32 lokale EU-domenene fremdeles er tilgjengelig på google.com. Googles svar er at kun et mindretall (rundt 5 prosent) bruker google.com istedenfor lokale varianter som google.no, og at en utvidelse til .com vil ramme millioner av brukere i land hvor domstolene aldri ville kreve slikt innhold fjernet.

Dette argumentet har ikke overbevist EUs personvernmyndigheter, hvis “Article 29 Working Party” nylig utarbeidet nye og mer presise retningslinjer til leverandørene. Konsekvensen av et av disse punktene (spesifikt nummer 7) blir at Google med flere ikke bare må slette pekere på lokale domener, men også på (det oftest USA-baserte) .com-domenet.

Om tiltaket gjennomføres i sin mest radikale form, innebærer det at EU-domstolen kan påvirke hva amerikanere leser på nettet. Forfatter og nettaktivist Cory Doctorow mener konsekvensene potensielt er enda mer dramatiske:

But EU data protection regulators say that because Europeans can simply load the US version of Google and see the censored results that Google has not done enough. It’s conceivable that they could demand that Google block “forgotten” results from searches originating on a European IP address, but that would also be trivial to circumvent. Ultimately, the only way to accomplish the European goal is to block the results worldwide. This would be a policy disaster.

Doctorow er på ingen måte alene: New York Times skrev på lederplass at dommen “kan undergrave pressefriheten og ytringsfriheten”, mens Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales mener det dreier seg om regelrett meningssensur i global målestokk.

Foto:Sebastien Wiertz cb

Tasten alle leter etter.

Den store forskjellen på europeisk og amerikansk ytringskultur kom smertelig klart til uttrykk i Washington Posts dekning av den europeiske pianisten Dejan Lazic, som for noen måneder siden ba avisen fjerne en ufordelaktig anmeldelse av en konsert fordi Google-søk på ham ga et feilaktig inntrykk av hans kompetanse:

Never mind that such an attitude torpedoes the very foundation of arts criticism, a pursuit that even Lazic says makes us “better off as a society.” Never mind that it essentially invalidates the primary function of journalism, which is to sift through competing, individual storylines for the one that most closely mirrors a collective reality. Or that it undermines the greatest power of the Web, as a record and a clearinghouse for our vast intellectual output.

Til EUs forsvar kan det sies at om kampen for personvernet skal ha noen mening i vår tid, så må den nødvendigvis føres på en global arena. En nærliggende sammenligning er kampen mot ulovlig fildeling på nettet, som lenge har vært verdensomspennende, som har resultert i at Google årlig fjerner millioner av pekere til lovstridig innhold og som nylig førte til at det notoriske fildelingsnettstedet The Pirate Bay ble stengt.

Innskjerpingen av retningslinjene må også ses i lys av arbeidet som nå pågår i EU med å modernisere unionens personvernlovgivning. Det arbeides nå med et forslag til ny personvernforordning og et nytt direktiv om “beskyttelse av personopplysninger med hensyn på forebygging, avsløring, undersøkelser eller rettsforfølgning av overtredelser.” Selv om arbeidet med disse sakene begynte lenge før Snowden-affæren, ble den en kraftfull påminnelse om at personvern, som friheten, er en rettighet som må gjenvinnes gang på gang.

Amerikanske myndigheter har på sin side forholdt seg avventende, som rimelig kan være med tanke på at landets lover fremdeles gir e‑tjenester fri adgang til å krenke personvernet til ikke-amerikanere. I sitt arbeid med en ny digital personvernlov har dessuten Obama-administrasjonen gått langt i retning av å styrke brukernes rettigheter overfor datalagrerne, og lovfeste en rett til å slette eller endre uriktige data.

En “rett til å bli glemt” får man ikke i USA så lenge grunnlovens første tillegg (“Congress shall make no law […] abridging the freedom of speech, or of the press”) står ved lag, men en viss bevegelse i samme retning som EU er altså tenkelig på sikt.

Den norske tausheten

På mange måter har den norske debatten om “retten til å bli glemt” fulgt et velkjent mønster fra den generelle personverndebatten. Man får en viss økning i aktiviteten når enkelthendelser setter spørsmålet på dagsordenen (som Snowden-avsløringene i 2013), og deretter dør den ganske raskt hen.

I Aftenposten finner vi for eksempel rundt dusinet saker om “retten til å bli glemt” i ukene etter at dommen falt, siden er det bare publisert én artikkel (i oktober, da slettestatistikk for Norge ble kjent). Dette overrasker ikke undertegnede. Som mangeårig personverndebattant og forfatter av en nylig utgitt bok om overvåkningssamfunnet var jeg forberedt på – og har denne høsten til fulle fått bekreftet – at slike spørsmål oppfattes som usexy i norsk offentlighet.

Til en viss grad kan dette forklares med at konsekvensene av “retten til å bli glemt” så langt er neglisjerbare. 270 000 slettede pekere i Europa i løpet av noen måneder kan høres mye ut, men satt opp mot de mer enn 30 billioner pekerne Google indekserer til enhver tid virker tallet totalt insignifikant. De slettede pekerne utgjør faktisk bare i underkant av én milliontedels prosent av Google-totalen.

Argumentet om at den vilkårlige slettingen av søkeresultater langsomt vil påføre oss et slags kollektivt hukommelsestap, kan imøtegås med at det kun er pekerne i Google og andre søkemotorer som slettes, ikke innholdet i seg selv. Takket være nettets desentraliserte, pekerbaserte struktur vil det alltid finnes andre måter å finne samme informasjon på, og nettbrukere er kjent for å være kreative når de støter på hindre av ulike slag.

Om de praktiske konsekvensene så langt er minimale, er det likevel prinsipielle sider ved EU-dommen som fortjener bredere debatt. Ta spørsmålet om kontroll med ytringers synlighet, for eksempel. Vil vi virkelig ha det slik at det er amerikanske selskaper som tar den endelige beslutningen, og ikke lokale organer underlagt demokratisk kontroll?

Og hvis EU får gjennomslag for at dommen også gjelder amerikanere, skaper ikke det da farlige presedenser? Hva skjer hvis myndighetene i India, Kina eller Russland, som vil rammes av EU-dommen via sine lokale Google-varianter, innfører lover basert på samme prinsipp? Ville vi være villige til å godta kinesiske standarder for hva som fortjener å glemmes på nettet?

Apropos kinesiske standarder: Minstekravet for sletting er altså ikke at informasjonen er usann, har en injurierende form eller er hetspreget, men kun at søkeren opplever den som irrelevant eller utdatert. Ifølge Google er mange slettingsvedtak ene og alene basert på informasjon som søkeren legger inn i et webskjema. Dette følger forsåvidt av EUs retningslinjer, som stipulerer at den som publiserer informasjonen ikke skal informeres når en peker kreves fjernet, og at vedkommende heller ikke har noen mulighet til å anke vedtaket.

At andre enn søkeren kan ha et annet syn på saken, at publisisten f.eks. kan være en avis av nasjonal betydning og at det ligger i journalistikkens oppdrag å veie individets behov for privatliv opp mot samfunnets behov for informasjon, viser EU liten forståelse for. Det er, som Halvard Haukeland Fredriksen nøkternt konstaterer i sin gjennomgang av dommen, “ikke journalistisk unntak for søkemotorer”.

Britisk presses dekning av EU virker ofte jingoistisk og hysterisk, men i dette tilfellet har euroskepsisen i det minste ført til at journalister spør hva dommen og oppfølgingen av den kan bety for pressefriheten på sikt. Noe tilsvarende har vi ikke sett i Norge. Ingen av våre ledende kommentatorer har grepet tak i saken, og det har ikke vært debatter av betydning i massemediene.

Meg vites har norske medier heller ikke kopiert den britiske praksisen med å si fra om de får vite at pekere blir slettet. Kan hende skyldes det at det ikke finnes pekere til norske medier blant de mer enn tusen som så langt er slettet av Google, men en avklaring av det prinsipielle ståstedet i slike saker hadde vært verdifullt for leserne.

Uansett hva man ellers måtte mene om “retten til å bli glemt”, har vårens EU-dom fungert som en prøve på hvordan vi som samfunn håndterer en potensiell trussel mot det frie og åpne nettet, og i forlengelsen av det ytrings- og pressefriheten. Det er vanskelig å fri seg fra intrykket av at resultatet – som så mange ganger tidligere på dette feltet – er “ikke bestått”.

Google selv har nøyd seg med å betegne dommen som overraskende og skuffende, men særlig amerikanske kommentatorer har fordømt den som et sjokkerende angrep på friheten til å bli informert — informasjonsfriheten — og dermed på selve ideen om et fritt Internett. De fleste reaksjonene fra europeiske kommentatorer er mer nyanserte. Det er ingen tvil om at dommen legger klare føringer i retning av styrket personvern, men den etterlater samtidig en rekke ubesvarte spørsmål som gjør at det er for tidlig å si noe sikkert om hvilke praktiske følger den vil få.

Slette “irrelevante” søkeresultater

Meget kort fortalt har EU-domstolen avgjort at personverndirektivet (direktiv 95/46/EF) som utgangspunkt og hovedregel gir enkeltpersoner rett til å kreve at søkemotorselskaper som Google sletter søkeresultater som er «inadequate», «irrelevant», «no longer relevant» eller «excessive» (avsnitt 94 i dommen).

Ifølge EU-domstolen må nemlig bestemmelsene i EUs Charter om grunnleggende rettigheter som gjelder respekt for privatlivet (artikkel 7) og vern av personopplysninger (artikkel 8) i prinsippet gå foran offentlighetens interesse i å finne slike opplysninger ved søk på den aktuelle personens navn (avsnitt 97 i dommen).

Unntak fra dette utgangspunktet krever særlige grunner («particular reasons»), noe som først og fremst vil være aktuelt for offentlige personer. Selv her krever imidlertid EU-domstolen at det foreligger en tungtveiende offentlig interesse («[a] preponderant interest of the general public») for at informasjonsfriheten skal gå foran personvernet.

Personverndirektivet er innlemmet i EØS-avtalen og det er liten grunn til å tolke det på noen annen måte i EØS-rettslig sammenheng. Om spørsmålet skulle bli reist for EFTA-domstolen, vil den temmelig sikkert legge EU-domstolens syn til grunn. Dommen må derfor kunne påberopes også av norske borgere som ønsker å bli glemt av Google eller andre søkemotorselskaper.

Google mot Mario Costeja González

I den konkrete saken mellom Google og Mario Costeja González slo EU-domstolen fast at Google må sørge for at søk på González’ navn ikke lenger viser til en 16 år gammel notis i en katalansk avis som opplyser om tvangsauksjon av boligen hans for å dekke gjeld til sosialtjenesten. Den endelige avveiningen ble riktignok som vanlig overlatt til de nasjonale domstolene, men EU-domstolen karakteriserte de aktuelle opplysningene som følsomme for González’ privatliv, viste til tidsforløpet på 16 år og la til at det ikke synes å foreligge tungtveiende offentlig interesse av opplysningene.

På veien frem til denne konklusjonen besvarte EU-domstolen flere meget viktige spørsmål knyttet til rekkevidden av EUs personvernlovgivning.

1. Google behandler personopplysninger

For det første slår dommen fast at søkemotorer som Google driver en aktivitet som er omfattet av personverndirektivet. Det bærende synspunkt er at når søkemotorer systematisk og kontinuerlig gjennomgår all informasjon som publiseres på Internett for å gjøre den søkbar, er dette behandling av personopplysninger.

En rett til å bli glemt? Googles eget forslag til søkeord.

Domstolen lot seg ikke overbevise av Googles argument om at søkemotorer faller utenfor direktivet fordi de ikke skiller mellom personopplysninger og annen informasjon. Ifølge EU-domstolen er det tilstrekkelig at personopplysninger inngår i den informasjonen som behandles. At opplysningene allerede er blitt offentliggjort på Internett av andre og ikke på noe vis endres av Google, hindrer ikke at Google «behandler» opplysningene i direktivets forstand.

2. Google er “registeransvarlig”

For det annet slår dommen fast at et selskap som driver en søkemotor, er å anse som «registeransvarlig» i henhold til personverndirektivet. Google argumenterte forgjeves med at selskapet ikke er registeransvarlig fordi det verken har kjennskap til eller kontroll med informasjonens innhold. En av EU-domstolens medlemmer, generaladvokaten som i juni 2013 kom med sitt forslag til hvordan saken burde løses, sa seg langt på vei enig med Google på dette punkt.

EU-domstolens dommere la imidlertid større vekt på formåls- og konsekvensbetraktninger: Det er viktig at søkemotorselskaper som Google omfattes av direktivet fordi deres virksomhet kan gripe inn i personvernet på et særlig omfattende vis. Google gjør personopplysninger tilgjengelige for enhver internettbruker, herunder internettbrukere som ellers ikke ville funnet frem til den nettside hvor opplysningene er offentliggjort. På sett og vis er jo dette hele poenget med Google. EU-domstolens resonnement er ganske enkelt at det nettopp av denne grunn er viktig at søkemotorselskaper anerkjennes som ansvarssubjekt under direktivet.

3. Gjelder ikke-europeiske selskaper

For det tredje slår dommen fast at personverndirektivet gjelder for ikke-europeiske søkemotorselskaper dersom de har en filial eller et datterselskap i et EU-land som markedsfører og selger reklameplass (slik som Google Spain i den konkrete saken). Google innvendte at selskapets europeiske datterselskaper ikke behandler noen personopplysninger ettersom de ikke har noe som helst med Googles søkemotor å gjøre – Google Search drives av morselskapet Google Inc., som er hjemmehørende i California, USA. EU-domstolen viste imidlertid til at Google Spains salg av reklameplass er uløselig forbundet med driften av søkemotoren og at hensynet til effektiv beskyttelse av borgernes grunnleggende rettigheter tilsier at personverndirektivet må komme til anvendelse også på behandling av personopplysninger som skjer i regi av Google Search.

Dette standpunktet er viktig ikke bare i et personvernperspektiv, men også for den europeiske internettindustriens mulighet til å konkurrere med aktører fra andre verdensdeler. En rettstilstand hvor for eksempel amerikanske selskaper kunne unnslippe EUs personvernlovgivning gjennom å legge all behandling av EU-borgeres personopplysninger til datterselskaper utenfor EU, ville være ødeleggende for europeiske selskapers forsøk på å ta opp konkurransen. EU-domstolens enkle resonnement er at dersom man tjener penger i EU, så kommer EUs personvernlovgivning til anvendelse.

Med dette har domstolen i realiteten foregrepet – og dermed samtidig forhåndsgodkjent – Kommisjonens forslag om at EUs nye personvernforordning skal gjelde også for ikke-europeiske selskaper så lenge disse tilbyr varer eller tjenester i EU. Rettspolitisk er standpunktet velkomment, men det må være lov å karakterisere EU-domstolens tolkning av det territorielle anvendelsesområdet for dagens personverndirektiv som temmelig frisk.

4. Du kan kreve at Google sletter

For det fjerde slår dommen fast at enkeltpersoner kan fremsette et krav om sletting direkte overfor søkemotorselskapene. Google hevdet forgjeves at krav om sletting alltid må rettes mot den som har publisert de aktuelle opplysningene på Internett. EU-domstolen fremhevet imidlertid søkemotorselskapenes selvstendige ansvar for de personopplysninger som de behandler. Også på dette punkt i dommen fremheves søkemotorenes helt sentrale rolle i samfunnet: Søkemotorenes systematisering av personopplysninger som er lagt ut på nettet representerer et mer alvorlig inngrep i personvernet enn den opprinnelige publiseringen av enkeltopplysninger nettopp fordi et googlesøk gjør det mulig å sette sammen en detaljert profil av en person og fordi internettets tilgjengelighet gir informasjonen et allestedsnærværende preg.

Også her legger EU-domstolen avgjørende vekt på formåls- og konsekvensbetraktninger: Når det er resultatlisten etter et googlesøk som er det største problemet for borgere som ønsker å verne om sitt privatliv, er det kort og godt mest effektivt at krav om sletting kan fremmes direkte overfor søkemotorselskapet.

5. Ikke journalistisk unntak for søkemotorer

For det femte innebærer søkemotorselskapenes selvstendige ansvar for de personopplysninger som de behandler at treff kan kreves slettet selv om informasjonen på den aktuelle nettsiden er lovlig publisert. Dette er en meget viktig avklaring, både praktisk og prinsipielt.

Den konkrete tvisten mellom Google og Mario Costeja González er illustrerende. González krevde opprinnelig at også den katalanske avisen som hadde publisert notisen om tvangssalget av boligen hans, skulle fjerne informasjonen fra nettet. Dette kravet ble imidlertid avvist av det spanske datatilsynet, som viste til at personverndirektivet gjør unntak for offentliggjøring av personopplysninger som skjer i journalistisk øyemed. Ifølge EU-domstolen kan ikke søkemotorselskaper som Google påberope seg dette unntaket. Også i tilfeller hvor dette unntaket ikke er aktuelt, kan det tenkes at Google må slette treff selv om det ikke er grunnlag for noe krav om sletting mot den som har publisert de aktuelle opplysningene på Internett. Både hensynet til ytringsfriheten og den omstendighet at offentliggjøring av personopplysninger på en nettside med en begrenset leserkrets representerer et mindre inngrep i privatlivets fred, kan føre til at Google må forholde seg til strengere rettslige krav enn dem som har publisert de aktuelle opplysningene på nettet.

Dommerne mot røkla

Først etter å ha ryddet av veien alle disse underproblemstillingene kunne EU-domstolen gi seg i kast med spørsmålet om personverndirektivet gir borgerne rett til å kreve slettet henvisninger til personopplysninger som i og for seg er riktige, men som vedkommende ønsker at skal «bli glemt». På dette punkt stod Mario Costeja González nokså alene – ikke bare Google, men også EU-kommisjonen og de fleste av de EU-statene som involverte seg i saken mente at direktivet ikke gir opphav til en slik «rett til å bli glemt».

EU-domstolens generaladvokat var av samme oppfatning og uttalte at man i motsatt fall ville «ofre» ytrings- og informasjonsfriheten på personvernets alter. Han advarte også mot en mellomløsning hvor søkemotorselskapene må avveie hensynet til personvernet og hensynet til ytrings- og informasjonsfriheten, fordi dette etter hans oppfatning ville innebære en form for privat sensur av (lovlig) offentliggjort informasjon og dessuten kunne utsette søkemotorselskapene for et uhåndterlig antall krav om sletting. Generaladvokaten påpekte også faren for at søkemotorselskapene ville kunne reagere med nærmest automatisk aksept av alle krav om sletting, noe som potensielt vil få store konsekvenser for informasjonsfriheten.

Enigheten mellom Google, EU-kommisjonen og generaladvokaten er utvilsomt mye av årsaken til at EU-domstolens avvikende standpunkt kom som en betydelig overraskelse. I all enkelhet viser dommen at EU-domstolen legger større vekt på personvernet og mindre vekt på informasjonsfriheten enn forventet. Det er meget interessant hvordan generaladvokatens mange henvisninger til ytringsfriheten forbigås i stillhet. Den nært beslektede informasjonsfriheten nevnes riktignok flere steder, men den klassifiseres ikke som en grunnleggende rettighet av samme rang som personvernet. Tvert imot gjør EU-domstolen det temmelig klart at personvernet som utgangspunkt og hovedregel må gå foran offentlighetens interesse i å finne personopplysninger gjennom googlesøk – som alt nevnt må det foreligge særlige grunner for at informasjonsfriheten skal gå foran personvernet.

Med dette ikke bare foregriper EU-domstolen forslaget om å innføre en rett til å bli glemt som en del av at EUs nye personvernforordning – ved å slå fast at denne retten kan anføres også overfor søkemotorselskaper som Google, går domstolen enda lenger enn EU-kommisjonens forslag.

Uklare praktiske konsekvenser

Når det likevel er vanskelig å si noe sikkert om hvilke praktiske konsekvenser dommen vil få, skyldes det dels at den etterlater flere ubesvarte spørsmål og dels at det gjenstår å se hvordan Google og andre søkemotorselskaper vil innrette seg for å etterleve dommen.

For å ta det siste først: Google har på meget kort tid etablert en midlertidig løsning hvor personer som mener å ha krav på å bli glemt av søkemotoren kan henvende seg til selskapet. Ifølge selskapet mottok man mer enn 12.000 slike krav allerede første dag. Det gjenstår imidlertid å se hvordan Google vil håndtere kravene. EU-domstolen legger opp til at selskapet skal foreta en konkret vurdering av hver enkelt sak, men dette vil være svært ressurskrevende. Det vil dessuten være belastende for Google å bli eksponert som en slags semioffisiell sensurmyndighet. Det er nok derfor ikke utenkelig at generaladvokaten får rett i at selskapet velger å akseptere nær sagt alle krav om sletting. Som et privat selskap har jo ikke Google noen rettslig forpliktelse til å begrense inngrepet i informasjonsfriheten til det strengt nødvendige. Av kommersielle årsaker vil det imidlertid være problematisk for Google dersom andre søkemotorer – som trolig vil få inn langt færre krav om sletting – tar kostnadene med grundigere vurderinger og derfor ender opp med færre «hull» i resultatlistene. Det er derfor forståelig at Google har varslet at man vil tenke nøye gjennom hvordan man skal etterleve EU-domstolens føringer.

Sletting kun av personens navn

I vurderingen av dommens potensielle følger for informasjonsfriheten er det imidlertid viktig å være oppmerksom på at retten til å bli glemt av søkemotorene bare gjelder for søk på en persons navn. Flere av de mest kritiske kommentatorene synes å ha oversett dette vesentlige poenget. Selv om søk på Mario Costeja González’ navn ikke lenger vil vise til avisnotisen om tvangssalget av boligen hans, så vil notisen fortsatt dukke opp om man søker etter tvangsauksjoner i Katalonia e.l.

Blant de nye spørsmål som dommen gir opphav til, er det kanskje særlig unntaket for offentlige personer som må utdypes gjennom fremtidige rettsavgjørelser: Når foreligger det «[a] preponderant interest of the general public» som tilsier at informasjonsfriheten må gå foran personvernet? Og hva om Google for enkelhets skyld sletter mer enn påkrevd? Skal medier som på dette vis blir «sensurert» av Google kunne påklage dette? Hvis ja, hvordan og til hvem?

Dommere setter grenser for politikk

Listen over ubesvarte spørsmål kunne imidlertid enkelt vært gjort lengre. Saken er ganske enkelt at det nesten 20 år gamle personverndirektivet ikke er tilpasset søkemotorenes virksomhet. Forslaget til en ny personvernforordning vil i noen grad avhjelpe dette, men etter dommen fra EU-domstolen bør EUs lovgivende organer klargjøre hvilke følger ulike bestemmelser i den nye forordningen vil få for søkemotorselskapene.

EU-lovgivers muligheter for å skreddersy nye personvernregler for søkemotorselskaper er imidlertid nå begrenset av EU-domstolens syn på avveiningen mellom personvernet og informasjonsfriheten. Domstolens tolkning av artikkel 7 og 8 i EUs Charter om grunnleggende rettigheter etablerer en rettslig ramme som bare kan mykes opp gjennom endring av selve EU-traktaten, noe som er temmelig upraktisk. Dommen er av denne grunn et meget klart uttrykk for rettsliggjøring av det som i realiteten er vanskelige politiske avveininger: I EU er det til syvende og sist opp til juristene i EU-domstolen, ikke politikerne i EUs lovgivende organer, å avveie personvernet mot informasjonsfriheten.

Kronglete og lite prinsipielt

Uavhengig av hva man måtte mene om den avveiningen som EU-domstolen kom frem til, så er det problematisk at dommen ikke akkurat er lettlest. Domsgrunnene er kronglete, tekniske og postulerende snarere enn åpent drøftende. Generaladvokatens innvendinger forbigås i stillhet og det gis ikke egentlig noen prinsipiell begrunnelse for den avveiningen av personvernet mot informasjonsfriheten som deretter legges til grunn for tolkningen av de ulike bestemmelsene i personverndirektivet. Relevant rettspraksis fra Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg omtales ikke med ett eneste ord. Og forbudet mot offentlige dissenser leder til at man ikke får vite om det var intern uenighet i dommerkollegiet.

Kontrasten er stor til de åpne og prinsipielt anlagte votaene man kunne forventet fra for eksempel U.S. Supreme Court i en tilsvarende sak. Amerikanske kommentatorer har nok fått med seg at man i Europa avveier personvernet og informasjonsfriheten på en annen måte enn i USA, men det er svært tvilsomt om EU-domstolens begrunnelse er egnet til å overbevise noen på den andre siden av Atlanterhavet.

Hva så med Norge? Som alt nevnt er personverndirektivet innlemmet i EØS-avtalen. I praksis vil derfor EU-domstolens avveining av personvernet mot informasjonsfriheten være styrende også for Norge. Hva norske jurister og politikere måtte mene om spørsmålet er derfor sørgelig uinteressant – her som ellers er vi i realiteten henvist til å ta utviklingen i EU til etterretning.

Denne analysen handler om måter journalister forstår seg selv på som journalister, og den er dermed hermeneutisk. Alle profesjoner har en viss selvforståelse som styrer forholdet til andre profesjoner, for eksempel oppfatningen av hvor autonome de er når det gjelder privilegier og ekspertise. Blant de mange tolkningsrammene som er virksomme i utøvelsen av det daglige virket, skal jeg altså fokusere på den som gjelder ny teknologi.

Teknologier er ikke nøytrale

Teknologisk determinisme er en måte å forstå samfunnsutviklingen på som forutsetter at sosial og kulturell endring kommer som et resultat av en stadig mer avansert teknologisk utvikling. Det ligger under at teknologiene forårsaker endringer på grunn av den effektiviseringen som er innebygd i dem. Raymond Williams (1974) har kritisert denne posisjonen for å undervurdere sosiale behov i samfunnet, og overse at i flere historiske tilfeller, for eksempel ved innføringen av radio, var sosiale behov som nyheter, hjemmehygge og nasjonsbygging de reelle endringsagentene.

En deterministisk forståelsesramme er aktiv i de fleste norske redaksjonsmiljøer, om ikke alle. I en nyhetsredaksjon er det mange rutiner og regler som styrer handlinger og talemåter, og blant disse befinner den teknologiske determinismen seg. Journalistenes arbeid dreier seg om rask informasjonsbehandling, om å sjekke kildene, spisse temaet og skrive saken på en interessevekkende måte. Kilder må oppsøkes enten personlig, per brev, telefon og e‑post eller ved hjelp av søkemotorer og websider på nettet. Redaksjonen må være i takt med hendelsenes gang, og helst være først ute med nyheten. Disse kravene medfører en forventning om effektivitet og raskt arbeid, og derfor har deterministiske tankemønstre gode vekstvilkår.

Henrik Ørnebring (2010:58) framhever at journalister har et yrke der det har skjedd store omveltninger de siste årene:

When journalists are required to learn digital production techniques in order to create content for different media platforms, that represents tangible changes in their working lives, changes that are readily perceived as being ‘caused’ by technology.

Dette er en halv-bevisst tenkemåte som det er lett å falle inn i. Problemet er at teknologi blir tenkt på som noe atskilt fra profesjonsverdiene, og det mener jeg er feil. Det ville nemlig være en stor misforståelse å forutsette at teknologier er nøytrale.

Teknologier har perseptuelle og materielle begrensninger som menneskene nødvendigvis må leve med, og når en ny teknologi blir tatt i bruk oppstår det nye muligheter for handling og kommunikasjon. Vi påvirker alle denne utviklingen gjennom de praksisene vi adopterer og praktiserer i dagliglivet, i det minste påvirker vi vårt eget liv. Vi har alle derfor også et personlig ansvar for teknologiforholdene i samfunnet, og dette blir fordunklet i en deterministisk teknologiforståelse. Leo Marx (1994:35) innser at denne unndragelsen er en tiltrekkende forståelsesramme: “Who among us would deny that it is easy to be drawn into technology-driven explanations of cultural and historical processes?”.

Redaksjonenes bruk av søkemotorer

La meg nå gå inn i vårt empiriske materiale. Nasjonale medier er tungt representert i vår undersøkelse. De urbane journalistikkmiljøene er spesielt interessante fordi de er mer gjennomsyret av digitale teknologier enn lokalavisene og de regionale radiostasjonene. Å følge med på utviklingen er viktig for medier som NRK, TV 2, Aftenposten, Bergens Tidende og P4, og de investerer stadig i nytt utstyr og oppgraderinger. Både for redaksjon og journalister ligger det stor prestisje i å være godt utrustet, og det er viktig å kunne kjempe nyhetskrigen og seerkampen med de nyeste og beste journalistiske verktøy.

Journalister kommer fra alle lag av folket, og vårt utvalg avspeiler dette. Gjennomsnittsalderen på våre informanter var 35 år, den eldste var 54 år og den yngste 22 år. 87 prosent av informantene har høyskole- eller universitetsutdannelse, og 81 prosent av dem er heltidsansatt i bedriften de jobber i. I gjennomsnitt hadde de jobbet 5,5 år i en redaksjon. Vi snakket med allroundjournalister, og journalister som driver med nyheter, kultur, økonomi, sport, medier og kjendiseri, forbrukerstoff og lokalstoff.

Vi spurte ”Hvilke søkemotorer bruker du i ditt daglige arbeid?”, og 100 prosent svarte Google. 72 prosent brukte også Sesam, og 69 prosent Kvasir. Selv om vi bare intervjuet 32 mennesker tror vi dette funnet er representativt for journaliststanden i Norge. Hvorfor er journalistene så avhengige av akkurat Google? Trond (28) i Os- og Fusaposten sier: “Det har bare blitt en vane, altså. Verken mer eller mindre.” Google er så utbredt at det norske språk for lengst har fått et nytt ord i vokabularet; å google noe.

Vi kartla hvor hyppig søkemotorer ble brukt gjennom arbeidsdagen. To tredjedeler bruker søkemotorer flere ganger i timen, og 97 prosent bruker dem daglig (se figur). Søkemotorer er mer integrerte i redaksjonsarbeidet enn både telefoni, e‑post og ansikt-til-ansikt samtale. Denne store utbredelsen kan tolkes som et uttrykk for at hele bransjen ser på søkemotorer som uovertrufne verktøyer for journalistikk, og at det derfor er et akseptabelt offer at andre verktøy blir brukt mindre enn før.

Tore (31) i BT.no sier: “Google blir brukt på samme måte som du bruker en kalkulator. Du skal bare ha et svar.” Tanken om at søkemotorer er et verktøy for effektivisering av tradisjonelle arbeidsoperasjoner gjelder både i små lokalaviser og store nasjonale fjernsynsstasjoner, og blant saktearbeidende kulturjournalister og rasktarbeidende nettjournalister. For alle gjelder det at søkemotorer er et nyttig hjelpemiddel for den som behersker det, og til liten hjelp for den som ikke gjør det.

Disse erfaringene blant våre informanter støtter opp under påstanden om at journalistikken er preget av en underliggende teknologisk determinisme. Alt tyder på at man raskt venner seg til nye teknologier, og at de dermed raskt blir nøytralisert. Etter ganske kort tid føles det ikke lenger som en genuint ny eller annerledes praksis enn den tidligere. Siden du gjør det hele tiden blir det vanskelig å opprettholde tanken om at dette er noe spesielt eller nytt. Men nøytraliseringen skjer naturligvis bare mentalt, for den perseptuelle og materielle endringen er permanent og blir ikke nøytralisert i det hele tatt. Nettopp fordi teknologier er så viktige blir de ikke reflektert over, og har blitt kroppsliggjort ifølge Maurice Merleau-Ponty, og internalisert ifølge Berger og Luckmann.

Positive oppfatninger: effektiviserer, forbedrer

La oss nå ta en nærmere kikk på våre informanters påstander om endring, som dukket opp overalt i våre intervjuer. Vi definerer dette som en påstand som enten eksplisitt eller implisitt formulerer en endring fra før til nå eller fra nå til et framtidig tidspunkt. Vi kategoriserte en rekke slike påstander, og presenterer en smaksprøve her.

Søketeknologiene har medført at kildetilfanget er større enn før. Harry (54) i Gudbrandsdølen Dagningen sier: “Tidligere var det jo ikke mulig å hente ut tilsvarende informasjon om lovverk og saksbehandling i kommunen som vi gjør nå. Du kunne jo gjøre det hvis du holdt på en uke. Men nå kan du få veldig god oversikt over veldig mange saker.”

“Nyhetssakene er mer korrekte enn før”, sier Laura (54) i Eidsvoll Ullensaker Blad. Laila (31) i Dn.no bekrefter dette. “Bare å finne faktaopplysninger om en person kunne ta en dag, men nå tar det et kvarter. Det har utrolig mye å si for sikkerheten av det man skriver. Jeg er mye sikrere på at det jeg skriver er riktig.” Guri (32) i Bergensavisen sier: “Det blir lettere å verifisere at noe stemmer, og det blir vanskeligere å slippe unna med noe slett eller halvveis arbeid når det er så enkelt å finne ut om ting stemmer.”

Søketeknologier har gjort produksjonen av artikler raskere og enklere enn før. Jens (52) i NRK Fjernsyn sier: “Umiddelbart får vi svar på selv de mest kompliserte spørsmål. Så det går ikke an å få overvurdert betydningen av Internett som kunnskapsbank.”

Når det gjelder samfunnsoppdraget, er det flere som mener at søkemotorene har skapt en utjevning av kunnskap i redaksjonene, slik at små aktører styrkes. Vidar (25) i TV 2 Nyhetskanalen sier at “der de tunge mediemaskinene med mest penger tidligere hadde klare fortrinn, så har de skrumpet inn på grunn av teknologien”. Både Terje (38) i Dag og Tid og Kari (40) i Klassekampen framhever dette. Kari sier: “Vi har hatt begrensede midler til å abonnere på andre papiraviser og tidsskrifter, og vi har et veldig lite bibliotek. Vi har dessuten ikke mulighet til å reise mye. Sånn sett har nettet åpnet tilgangen på informasjon veldig.”

Negative oppfatninger: forflater, passiviserer

Dette var positive oppfatninger av forholdet til teknologi, der teknologiens iboende egenskaper medfører effektivisering og forbedring av ulike slag. Her kommer noen eksempler på negative oppfatninger av de samme teknologiforholdene.

Klipp- og limjournalistikken blir oppfattet som det største enkeltstående problemet. Laila (31) i DN.no sier at “det er mye mer cut and paste og kopiering nå. La oss si at du kommer litt skjevt ut med en opplysning, den er ikke nødvendigvis feil, men den er ikke riktig heller. Hvis denne opplysningen kommer i en bakgrunnsartikkel i Aftenposten, så kan du være sikker på at den dukker opp i hundre små meldinger i andre medier. Og den vil dukke opp igjen hvis det blir en stor sak om temaet et år etterpå.”

Knut (34) i BA sier at det er negativt at “det alltid er om å gjøre å være raskest ute med fellesstoffet, for eksempel i tilknytning til en pressekonferanse eller en ulykke”. Dette har påvirket journalistikken generelt, mener Harry (54) i Gudbrandsdølen Dagningen. “Det å være raskt ute går ofte på bekostning av kvaliteten. Det blir mye selvfølgeligheter som surrer rundt, og jeg tror at journalistikken generelt har blitt mer overfladisk.”

Ulrikke (28) i Propaganda framhever også overfladiskheten som et problem. “Det blir mye mer bruk av den samme kilden, for søkemotorer gjør oss late. Det er lettvint å ta det første du finner ut.” “Du har ikke deadline, du har startline”, sier Lars (31) i VG Multimedia. “Du publiserer artikkelen din som en kort sak, og så bygger du hele tiden ut. Det å få ut en sak ganske kjapt er så viktig at det kan gå på bekostning av kvaliteten.”

Et ytterst troverdig problem er at journalistene blir sittende veldig mye inne på kontoret, og har lite direkte kontakt med kildene. Fred (33) i Bergens Tidende har nådd et metningspunkt for tidsbruk ved datamaskinen. “Særlig mye mer tid bør kanskje ikke journaliststanden tilbringe ved datamaskinen, men så er det nesten ikke mulig heller.” I noen redaksjoner har utviklingen i retning av stillesittende computerarbeid nådd maksimal utbredelse.

Alle eksemplene jeg har gått gjennom er preget av den samme tolkningsrammen: journalistikken som sådan er autonom, mens teknologien kommer og påvirker den fra utsiden, på gode og dårlige måter samtidig. Dette er et ytterst dominerende rammeverk, og det kan være vanskelig å se alternativer uten å gå til radikale teorier som Bruno Latours symmetriske aktør/nettverk-teori.

Determinisme — en dårlig teori om virkeligheten

Journalistene tenker at teknologien fungerer på en forhåndsbestemt måte, med kraftfulle konsekvenser og liten mulighet for påvirkning fra deres egen side. Men samtidig har journalistene en svært robust forståelse av sin egen profesjon, — av samfunnsoppdrag og vaktbikkje og dagsorden. Profesjonen er liksom akkurat like autonom som teknologien, og journalistenes kritiske research er derfor per definisjon upåvirket av søketeknologiene. Alle teknologier vil kun være verktøy til å utføre kildearbeidet godt eller dårlig, og æren eller skammen ligger hos journalisten som alltid før.

Vårt materiale gir grunn til å hevde at teknologisk determinisme fungerer som en optimistisk holdning for en yrkesgruppe som lever i omskiftelige og vanskelige tider. Denne pragmatiske, no-nonsense-tilnærmingen til teknologi er en fleksibel forståelsesramme når stadig nye teknologier blir introdusert i hverdagen. Enten det gjelder Twitter og Facebook eller iPhone og iPad, så overlever profesjonen gjennom å tenke at den gjør det den alltid har gjort. Hvis en teknologi fungerer bra vil den bli oppfattet som positiv, og hvis den fungerer dårlig vil den bli oppfattet som negativ. I alle tilfelle er det teknologien som forklarer endringene.

Slik blir teknologisk determinisme en velfungerende overlevelsesstrategi, selv om den fortsatt er en dårlig teori om virkeligheten.

Referanser

Smith, M., Marx, L. (red.) (1994): Does Technology Drive History? The Dilemma of Technological Determinism. Cambridge, Mass.: MIT Press.

Williams, R. (1974): Television. Technology and Cultural Form. London: Fontana/Collins.

Örnebring, H. (2010): “Technology and journalism-as-labour: Historical perspectives”, Journalism Vol 11 (1) 57–74, 2010.

Om artikkelen

Dette er en forkortet versjon av en artikkel med samme navn i Johann Roppen og Sigurd Allern (red): Journalistikkens samfunnsoppdrag. IJ-forlaget 2010.

Vi greide (selvsagt) ikke å gi et endelig svar på dette spørsmålet. En viktig begrensning er at vi bare intervjuet 32 journalister, et utvalg som verken er representativt eller stort nok til å kunne generalisere til tilstanden blant norske journalister generelt. Det hefter også usikkerhet ved at vi bare har informantenes egne ord for hvilken rolle søkemotorene spiller i arbeidet deres. Likevel kastet undersøkelsen interessant lys over spørsmålet om rollen til søkemotorer i norske journalisters arbeid.

Tanken om at det skjer en googlisering av journalistikken har vært nevnt av mange journalistikkforskere de siste årene, og uttrykker åpenbart en frykt for at Google og andre søkemotorer skal undergrave journalistikken. Wyss og Keel (2007) nevner tre typer slike bekymringer:

1) at Google skal fungere som en ny type portvokter, fordi søkemotorene er med å bestemme hvilke informasjoner, kilder og aktører som blir brukt i oppslagene
2) at Google gjennom de søkeresultatene som rangeres høyest er med å velge ut hva som skal være på medienes agenda
3) at bruk av søkemotorer fortrenger andre måter å undersøke på.

Det som kan gi næring til en slik bekymring er at søkemotorene er selektive i hva de presenterer som de beste treffene, rangering og utvalget av treffene er ikke gjennomsiktig for brukeren, søkemotorene dekker bare en del av informasjonen som finnes på internett, og de er ikke immune mot manipulering.

Men skjer det en googlisering i den forstand at søkemotorene blir nye portvoktere, setter agendaen og fortrenger andre former for undersøkelser? Det er gjort en del undersøkelser av bruken av søkemotorer blant journalister, blant annet av Wyss og Keel selv, som viser at journalister bruker søkemotorer i svært stor grad i arbeidet sitt. Men at journaliser bruker søkemotorer i stor grad er ikke det samme som å vise at de har negativ innflytelse på integriteten til det journalistiske arbeidet. (Det hevder heller ikke Wyss og Keel.) Problemet er at det er relativt lett å kartlegge omfanget av bruk, men vanskelig å finne ut hvilke konsekvenser bruken har på journalistikken.

I vår egen undersøkelse forsøkte vi imidlertid gjennom intervjuer å få journalistene til å si litt mer om hvilke roller søkemotorer spiller i arbeidet deres og hvordan de vurderer søkemotorer som informasjonskilde. Intervjuformen gjør det mulig å la informantene selv komme til orde i større grad med egne beskrivelser og eksempler.

Bruker journalistene Google?

Ja. I likhet med det undersøkelser i andre land finner, bruker journalistene vi undersøkte søkemotorer i svært stor grad i arbeidet sitt, og Google er den desidert mest populære. I forkant av intervjuene ba vi journalistene fylle ut et spørreskjema om deres bruk av ulike informasjonstjenester. Et av spørsmålene var: ”Hvor ofte bruker du søkemotorer i ditt arbeid som journalist?”

Vi ser at 23 av de 32 informantene våre svarer at de bruker søkemotorer flere ganger i timen eller ”hele tiden”. Det er viktig å huske at disse tallene ikke kan generaliseres, men sammen med det vi vet fra internasjonale undersøkelser gir det en sterk indikasjon om at også norske journalister bruker søkemotorer i svært stor grad. Og de bruker Google:

Men det er samtidig viktig å legge merke til at de i tillegg bruker en lang rekke andre informasjonstjenester i stor grad, både A‑tekst, nettaviser, offentlige nettsider og spesialiserte informasjonstjenester på nettet. Sammensetningen av disse andre informasjonstypene varierer med type medium journalistene jobber i og med hvilke stoffområder de fokuserer på.

Hva bruker de søkemotorene til?

Vi spurte informantene våre om ”hva bruker du søkemotorer til i ditt journalistiske arbeid?” og ga dem 8 alternativer. Her var det selvsagt mulig å krysse av for mer enn ett alternativ:

• Finne grunnleggende informasjon til en artikkel: 30 (93,8 %)
• Finne spesifikke tall eller bakgrunnsforhold til et gitt tema: 27 (84,4 %)
• Finne tilleggskilder for å verifisere informasjon: 26 (81,3 %)
• Gjøre sammenligninger med andre mediers dekning av et tema: 23 (71,9 %)
• Finne flere perspektiver og oppfatninger om et tema: 20 (62,5 %)
• Finne ideer til en artikkel: 19 (59,4 %)
• Finne bilder eller illustrasjonsmateriale til artikkelen min: 13 (40,6 %)
• Finne reaksjoner på artikkelen min: 6 (18,8 %)

Vi ser at nesten alle bruker søkemotorer til å finne grunnleggende informasjon om en sak, finne bakgrunnsfakta, og tilleggsinformasjon. Det er interessant at så mange som 19 stykker sier at de bruker søkemotorer til å finne ideer til en artikkel. I intervjuene er imidlertid mange av våre informanter opptatt av at de ikke søker rundt på måfå, men er målrettede i sin søking. Dette er ikke nødvendigvis en motsetning: man kan godt være utkikk etter nye ideer samtidig som man har en formening om hva man er på jakt etter. Bare en av informantene sier i intervjuet at når han er tom for ideer kan han finne på å søke på et tilfeldig ord bare for å se hva som kommer opp. Flere av de andre informantene er imidlertid nøye med å understreke at de aldri søker eller surfer rundt helt målløst for å få ideer til en sak. De legger vekt på at de har ideen først, og så begynner de å søke.

Vi brukte i intervjuene et skille mellom søking som oppslag (”look-up”) og søking som utforskning (”discovery”). Det første er søking etter en bestemt informasjon, hvor man gjerne vet når man har funnet det man leter etter. Søking etter et telefonnummer til en man skal snakke med, er et typisk eksempel. Søking som utforskning er mer åpen leting etter mer informasjon om en sak eller et tema. Alle informantene forklarte at de gjorde begge typer søk, og mange sa at søk som utforskning var mer aktuelt i de tidlige fasene av prosessen med å utvikle en sak, mens oppslag dominerer i de senere fasene.

Men ikke alle søk faller naturlig i denne dikotomien mellom oppslag og utforskning. Det gjelder for eksempel søk etter hvilke artikler som allerede er skrevet om en sak, som er et hyppig forekommende søk blant våre informanter. Det var interessant forskjellige holdninger til utfallet av slike søk, som typisk foregår i A‑tekst. Noen mente at et tema var ”brukt opp” hvis det var skrevet om tidligere, mens andre tok de tidligere artiklene som utgangspunkt for sin egen artikkel. Intervjuene gir ikke grunnlag for å gi noen god forklaring på denne forskjellen, men en mulig spekulasjon er at den er knyttet til stoffområder og medietype.

Et mønster i vårt materiale er at søkemotorer spiller en beskjeden rolle i lokalmediene i forhold til medier med bredere nedslagsfelt. I lokalavisene er personlig kontakt den helt dominerende formen for tilgang til kilden. Men samtidig er det lett å tenke seg grunner til at det må være slik: journalistene har mye mer detaljert domenekunnskap (kunnskap om saksfeltet) enn den som finnes på nettet, og hun må grave dypt i detaljene for å komme opp med noe som er nytt i forhold til det lesernes hennes allerede vet. En av informantene våre, som er journalist i en lokalavis, ga eksempler på at det VG hadde skrevet om bygda, selv om det ikke var feil, ikke kunne refereres i lokalavisen fordi det var for omtrentlig.

Men det er flere eksempler i vårt materiale på at også journalister i nasjonale organer ikke bruker søkemotorer i særlig grad. For eksempel henter TV 2 Nyhetskanalen så å si alt stoffet sitt direkte fra egne arkiver, og nesten ingen ting fra nettet. Noen svært spesialiserte journalister i de nasjonale mediene brukte bare sitt eget, personlige kontaktnett, mens andre forholdt seg mye mer til spesialiserte informasjonskilder (om film eller sport, for eksempel), enn generelle søkemotorer. Men i vårt (begrensede) materiale er disse unntak blant journalistene i nasjonale medier.

Hvor viktig er søkemotorene i journalistenes arbeid?

For å komme litt nærmere et svar på hvilken rolle søkemotorene spiller i journalistikken, spurte vi våre informanter om de hadde eksempler på at søk etter informasjon om en sak hadde endret deres syn på saken radikalt: d.v.s. gjort at den hadde vokst i betydning eller vist seg å ikke være en sak. Her svarte flertallet at de hadde opplevd at informasjon de hadde søkt seg frem til på nettet hadde påvirket vurderingen av saken på avgjørende måter.

Et av eksemplene ble gitt av en næringslivsjournalist, som hadde fulgt Statoils oppkjøp av et selskap som driver med oljesand i Canada. Den journalisten vi intervjuet var godt inne i alle sider ved oljevirksomheten i Norskehavet, men ble først gjennom søk på nettet oppmerksom på de miljømessig problematiske sidene ved oljesandutvinningen. Dette førte til en rekke artikler om oppkjøpet, som først bare var tiltenkt en liten notis. I intervjuene våre fremkom det også flere eksempler på at det man først trodde var en sak, gjennom bruk av søkemotorer viste seg ikke å være det.

På spørsmål om hvilken betydning søkemotorer hadde hatt for arbeidssituasjonen, svarte de fleste av de vi intervjuet at det ga muligheter til å sjekke fakta og dobbeltsjekke opplysninger på en måte som ikke var mulig tidligere. Mange av informantene sa at de ikke kunne skjønne hvordan de klarte seg før internett og søkemotorer ble tilgjengelige.

Hvordan påvirker søkemotorene journalistikken?

Vi spurte journalistene hvordan de selv vurderte at søkemotorene hadde påvirket journalistikken. Når de skulle svare på dette spørsmålet fant informantene det vanskelig å skille mellom betydningen av søkemotorene og av internett mer generelt. De fleste pekte på hvordan informasjonsflyten hadde økt, at tilgangen til kilder var mye lettere, og at kvalitetssikring av kildene var blitt mye bedre.

Det var interessant forskjellige vurderinger av søketeknologienes betydning for mangfoldet i mediene. Noen mente at de bidrar til redusert mangfold, fordi ”alle finner det samme”. Mens andre mente at mangfoldet ble større, fordi det blir lettere å se hva andre skriver, og dermed kan man unngå å skrive om det samme.

Et interessant spørsmål er om søkemotorene er med på å senke standardene for research i journalistikken, spesielt i nettjournalistikken. Wyss og Keel spør om det er fare for at søkemotorene kan fungere som en slags trojansk hest i forhold til journalistikken. Tanken er at det økte kravet om oppdatering og publisering som ligger over nettavisene fører til at man må velge de informasjonskanalene som er lettest tilgjengelige. Da blir søkemotorene lette å ty til som en minimumsløsning. Faren er at minimumsløsningen etablerer seg som akseptabel normalstandard for kildearbeid.

Vi spurte våre informanter om hvordan de så på søkemotorenes rolle i lys av oppdateringspresset i nettmediene. Mange av informantene mente at tidspresset gjorde at de i enkelte tilfeller var nødt til å bruke det de finner gjennom søkemotorene uten å ha tid til å dobbeltsjekke mot andre kilder.

På spørsmålet om de mente undersøkelsesarbeidet noen ganger ble mer overfladisk, svarte mange – også nettjournalister — positivt, og pekte på at tiden av og til ikke tillot skikkelig sjekking av opplysningene som ble brukt. Men samtidig understreket de som var enig i dette at det ikke var søkemotorene som var årsak til problemet, men tidspresset i nettmediene. Enkelte understreket i tillegg at i de tilfellene der de måtte basere seg på bare en eller noen få nettkilder, brukte de nettsteder som hadde vist seg å være pålitelige tidligere, og at de ikke ville bruke en kilde de ikke visste noe om.

Selv om det var enighet om at det i enkelte tilfeller kunne gå litt fort i svingene, var det delte meninger om journalistikken i nettmediene generelt var blitt mer overfladisk. Noen mente at journalistikken i nettavisene er gjennomgående undersøkende og kritisk, og at ny teknologi bidrar til å gjøre journalistikken bedre gjennom mer effektiv tilgang til flere kilder. Imidlertid mente flere av informantene at journalistikken i nettavisene var i forfall, og enkelte sa at den var degenerert til en klipp og lim-aktivtet som baserte seg på å stjele stoff laget av andre.

I vårt materiale hadde journalister i nettavisene et gjennomgående positivt syn på kvaliteten av nettjournalistikken, mens det negative synet på nettavisene typisk ble fremført av journalister i papiraviser.

Skjer det en googlisering av journalistikken?

Som vi så ovenfor bruker de aller fleste av våre informanter søkemotorer flere ganger i timen. Når vi spurte dem om de stoler på at Google gir de mest relevante treffene først, fikk vi interessant forskjellige svar. En god del svarte at de ikke stoler på Google, fordi de ikke vet om trefflisten er manipulert. De sa at de derfor sjekker lengre bakover i trefflisten for å se hva som er relevant. Noen sa at de også prøver samme søket i andre søkemotorer. En sa at han ikke stoler på at de første treffene er mest relevante, fordi ”Google kan ikke vite hva jeg er ute etter”. Men noen av informantene svarte også at de første treffene var de mest relevante, hvis relevans forstås som de kildene som er mest lenket av andre nettkilder, som er et sentralt element i Googles rangering. En svarte at ”Google er som en kalkulator”.

Svarene viste stor forskjell i kunnskap om hvordan søkemotorer fungerer. Men forskjeller i vurdering av Googles pålitelighet reflekteres altså ikke i forskjeller i bruk: alle bruker Google som en integrert del av sitt arbeid. Alle informantene våre skiller med andre ord klart mellom vurderingen av troverdigheten til Google, og vurderingen av troverdighetene til de kildene de finner gjennom Google.

Hva kan vår undersøkelse si om spørsmålet om googlisering av journalistikken i Norge? Vi kan oppsummere ved å skille mellom ulike tolkninger av begrepet om googlisering:
1) Bruker journalister Google (og andre søkemotorer) i stadig større grad?
2) Blir journalister mer avhengig av Google for å finne opplysninger – ideer, bakgrunn, fakta?
3) Øker Google omfanget av sjekking av opplysninger?
4) Spiller rangeringen i Google en rolle for vurdering av sakenes journalistisk relevans?

På de to første spørsmålene indikerer vår undersøkelse, sammenholdt med undersøkelser i andre land (blant annet Machill og Beiler, 2009), et positivt svar på begge de første spørsmålene. Våre informanter svarer stort sett ”ja” på spørsmål 3, og mener at søketeknologien sammen med internett har ført til en bedre journalistikk, selv om teknologien i noen tilfeller brukes som erstatning for ordentlig arbeid med kildene. Samtidig svarer våre informanter et klart ”nei” på spørsmål 4: rangeringen i seg selv påvirker ikke deres journalistiske vurdering av informasjonens relevans for saken.

Tolkningen av svarene på det siste spørsmålet er vanskelig. Det viser i alle fall at journalistene er oppmerksomme på problemet, og at teknologien reiser utfordringer for normene om god journalistikk på nye måter. Vi må gå ut fra at informantene er ærlige når de svarer at rangeringen i Google ikke spiller noen rolle for vurderingen av kildenes relevans. Samtidig er det klart at Google gjør en filtrering av informasjonen. Det er vanskelig å tro at dette ikke har noen effekt på hvilken informasjon som blir funnet og brukt, hvis det er slik at søkemotorene brukes kontinuerlig i arbeidet.

Hva kan bidra til å motvirke tendenser til googlisering?

Dan Russell, som er leder for den avdelingen i Google som tester grensesnitt, pekte i en forelesning for en tid tilbake på fem typer kompetanse som er nødvendig for å bli en god søker:

1) Kunnskap om søkeprogrammet: hvordan avgrense søk, utnytte funksjonene i søkegrensesnittet, og dessuten skjønne de grunnleggende prinsippene for hvordan treffene rangeres (f.eks. vite om PageRank i Google).
2) Ha en god informasjonsmodell: finne søkeord som er treffsikre i forhold til det man er ute etter
3) Søkestrategier: vite hvordan man må endre søket på basis av det treffet man får, for å innsnevre og korrigere, og vite når man skal slutte å søke på nettet, og gå til andre informasjonskilder
4) Domenekunnskap: kjennskap til det feltet man skal finne informasjon om, og vite hvor godt domenet er tilgjengelig for søk.
5) Vurdering av resultatet: evne til å bedømme kvalitet og relevans av informasjonen.

Mange av våre informanter viste dårlige kunnskaper om hvordan søkeprogrammene fungerer og innrømmet at de ikke var spesielt gode til å utnytte mulighetene som programmene byr på til å gjøre mer raffinerte søk. Og de som kunne minst var samtidig de som var mest kritiske til søketeknologien. Dette er uheldig, fordi en kunnskapsløs kritikk står i veien både for en full utnyttelse av teknologiens muligheter og for en forståelse av dens reelle begrensinger. Og omvendt vil bedre søkekompetanse blant journalister gi mindre fare for googlisering.

Kilder:
Vinzenz Wyss und Guido Keel. ”Google as Trojanisches Pferd? Konsequenzen der Internet-Recherche von Journalisten für die journalistische Qualität.“ I: Der Macht der Suchmaschinen. Marcel Machill og Markus Beiler (Hrsg.). Herbert von Harlem Verlag. 2007.

Marcel Machill and Markus Beiler. “The importance of internet for journalistic research.” Journalism Studies. 2008. 1–26.