Jeg har hatt to overordnede mål for avhandlingen: For det første har jeg forsøkt å bidra til eksisterende litteratur om skandinavisk diskurs om Islam, ved å sammenligne norsk, svensk og dansk innhold på Facebook, en viktig arena for nyheter så vel som offentlig debatt. For det andre har jeg tatt sikte på å bidra til eksisterende litteratur om motoffentligheter (counterpublics), ved å analysere i hvilken grad motoffentlighets-diskurser (Toepfl & Piwoni, 2015, s. 471) opptrer i sentrale nyhetsmediers kommentarfelt. 

Kort forklart er motoffentlighets-diskurser språk som utfordrer (det som oppleves som) en dominant/ekskluderende offentlighet og dens (oppfattede) konsensus. Dette er noe vi for eksempel kjenner godt fra anti-islamske alternative medier. Disse framstiller seg som korrektiver til en sensurerende offentlighet, som de anklager for å ekskludere eller marginalisere islam- og innvandrings-kritiske aktører og meninger. Tidligere forskning på motoffentligheter i onlinesfæren har i stor grad fokusert på (progressive og venstre-orienterte) grupper i blogger, diskusjonsfora, alternative nyhetsmedier og andre arenaer mer eller mindre avsondret fra mektige offentligheter. Denne avhandlingen, derimot, analyserer (både islamfiendtlige og islamsympatiske) motoffentlighets-diskurser i kommentarfeltene til sentrale nyhetsmedier, som i stor grad bidrar til å forme den offentlige debatten. 

Dataene i avhandlingen er fra 2018 og består av Facebook-poster (og artiklene disse lenker til) publisert av 15 sentrale nyhetsmedier i Norge, Sverige og Danmark (N=602) og kommentarer vanlige borgere har til disse postene (N=6820). Jeg har gjennomført en kvantitativ innholdsanalyse for å undersøke (1) holdningene postene og kommentarene uttrykker overfor islam (2) omfanget kommentarer som uttrykker motoffentlighetsdiskurser, det vil si, de som utfordrer grensene for den offentlige debatten rundt islam og (3) hvilke poster og kommentarer som deles og «likes».

Islamvennlige nyhetsmedier, islamfiendtlige kommentarfelt

Når det gjelder holdningene i Facebook-postene- og kommentarene, finner jeg at i alle de tre landene er folks kommentarer betydelig mer negative til islam, islamsk praksis og muslimer enn det nyhetsmedienes egne oppslag er. I kommentarfeltene var det 1.7 negative kommentarer om islam, islamsk praksis og muslimer per positive kommentar, mens tilsvarende tall for nyhetsmedienes egne poster var 0.6. I den studerte perioden publiserte altså de 15 nyhetsmediene nesten dobbelt så mange positive som negative Facebook-poster om islam. Det var spesielt de norske og svenske mediene som dekket islam positivt, men også de danske mediene (med tabloidene B.T. og Ekstra Bladet som klare unntak) hadde flere positive enn negative poster. Det er dog verdt å merke seg at oppslagene ofte fokuserte på negativt ladede temaer: Hver femte post hadde jihadisme, islamisme eller krig som hovedtema.

Et betydelig mer negativt syn på islam, islamsk praksis og muslimer kom likevel til uttrykk i nyhetsmedienes kommentarfelt. Denne observasjonen er i tråd med tidligere forskning på sosial medie-diskurs om islam og muslimer, og er kanskje ikke spesielt overraskende. Mer interessant er det at det var de danske kommentarene som i minst grad uttrykte seg negativt til islam. For hver positive danske kommentar om islam, var det 1,5 negative danske kommentarer. Tilsvarende tall i Sverige og Norge var henholdsvis 1,9 og 2,5. Dette er til tross for at de danske medienes egne nyhetsposter var de som var minst positive til islam, og at Danmark generelt er det skandinaviske landet som i klart størst grad har vært preget av negative holdninger og meningsutvekslinger om islam og muslimer. Studien indikerer altså at forskjeller mellom landenes debatter om islam følger et annet mønster i kommentarfeltene enn i den generelle offentligheten.

Den nasjonale debatten i Sverige blir utfordret

Basert på den teoretiske litteraturen om motoffentligheter (Asen, 2000; Dahlberg, 2011; Downey & Fenton, 2003; Fraser, 1990; Warner, 2002) definerer Toepfl og Piwoni (2015, s. 471) motoffentlighets-diskurser som språk som:

1. dekonstruerer den offentlighet som oppleves som mainstream og dominant, for eksempel det politiske etablissementet eller «mainstream media» (dekonstruering av maktrelasjoner); eller
2. fremsetter argumenter som utfordrer (den oppfattede) konsensusen i den overordnede offentligheten (motargumentasjon); eller
3. forsøker å styrke en form for kollektiv identitet blant støttespillerene av den (oppfattede) underordnede offentligheten (styrking av identitet).

Med disse kriteriene som grunnlag, fant jeg at 31% av de svenske, 22% av de norske og 14% av de danske kommentarene inneholdt minst en form for motoffentlighetsdiskurs. Det er altså de svenske kommentarfeltene som i størst grad preges av at folk utfordrer grensene for den nasjonale debatten rundt islam, mens dette i minst grad er tilfellet i Danmark, med Norge i en mellomposisjon. Med andre ord er det kommentarfeltene i den skandinaviske offentligheten som har hatt mildest debatt om islam og muslimer (Sverige) som i størst grad preges av mot-stemmer, mens dette i minst grad er tilfellet i offentligheten preget av de hardeste ordskiftene og de mest negative synspunktene om islam og muslimer (Danmark).

Når det gjelder hvilken politisk «side» disse kommentarene kommer fra, er det i tilfellene Norge og Sverige nesten utelukkende fra folk som er (svært) skeptiske til islam, islamsk praksis og/eller muslimer. I tillegg til å dekonstruere maktrelasjoner gjennom kritikk av medier, politikere og politisk korrekthet, argumenter slike mot-kommentarer for eksempel at islam og/eller muslimer er iboende intolerante, bakvendte og kvinnefiendtlige og at diverse aspekter ved islam, spesielt heldekkende plagg, bør forbys. De mest ekstreme kommentarene ønsker å forby hele islam og/eller at muslimer skal fengsles/deporteres, men slike kommentarer er marginale (ca. 1% av alle kommentarene). 

De danske mot-kommentarene preges også først og fremst av anti-islamsk/anti-muslimsk innhold, men man finner – til forskjell fra Norge og Sverige – også islam-/muslimvennlige kommentarer som utfordrer grensene for den nasjonale debatten. I kontrast til anti-islamske mot-kommentarer, uttrykker disse islam/muslimvennlige mot-kommentarene blant annet at danske medier og det politiske etablissementet fortrenger positive syn på islam og at politikerne og mediene er med på å demonisere den muslimske minoriteten i landet. 

Delinger og likes

Disse forskjellene kommer også til uttrykk når det gjelder hvilke Facebook-poster som frembringer delinger og likes. Mens de norske og svenske medienes negative poster om islam typisk får mange flere delinger og likes enn deres positive poster (2,5–5 ganger så mange), er antall delinger og likes i den danske casen jevnt fordelt mellom negative og positive poster. Det er likevel nesten ingen forskjell i antall likes som gis til positive og negative kommentarer; i alle tre landene får positive og negative kommentarer omtrent samme antall likes. 

Det er dog verdt å merke seg at kommentarene med radikalt innhold (de som er registrert som mot-kommentarer) får typisk ca. dobbelt så mange likes som kommentarer som har et mainstream innhold. Grunnen er trolig at de som har behov for å protestere mot mainstream diskurs har større insentiv for å støtte innhold på Facebook enn de som opplever at deres synspunkter allerede gjenspeiles i den offentlige debatten. 

Korrigerende handling

Mens den danske offentligheten i skandinavisk sammenheng er den som i størst grad har vært preget av negativ diskurs om islam og muslimer, indikerer funnene i avhandlingen min at norske og svenske Facebook-brukere bruker plattformen betydelig oftere enn de danske til å uttrykke negative synspunkter på islam og muslimer. Dette kommer til syne i forskjeller i antall negative versus positive kommentarer, i andelen mot-kommentarer og hvilke poster som mottar mange delinger og likes. 

Teorien om korrigerende handling (corrective action) (Rojas, 2010) kan være nyttig for å forstå noen av disse funnene. Ifølge denne teorien, som kan sees på som en motpol til taushetsspiralen (spiral of silence) (Noelle-Neumann, 1974), vil folk bli motivert til å agere hvis de opplever at offentligheten behandler et tema feilaktig. Dette kan skje både offline og online: ved å sende brev til stortingsrepresentanter, delta i demonstrasjoner, skrive innlegg på sosiale medier, like en FB-post osv. Hvis man knytter denne teorien til skandinavisk debatt om islam, vil islamkritiske personer ha relativt liten motivasjon til å foreta korrigerende handling i den danske konteksten, med tanke på hvordan den generelle offentligheten allerede i høy grad er preget av islamkritiske holdninger. Islamkritiske personer vil ha større insentiv til å agere i den norske, og, spesielt, den svenske offentligheten, som i betydelig mindre grad enn den danske har vært preget av negative holdninger til islam og muslimer. Vice versa vil man kunne anta at de som er vennlig innstilte til islam/og eller muslimer vil være svært motiverte til å korrigere for fiendebildene av islam som tegnes i den danske debatten, mens de vil ha relativ lite å korrigere for i den norske og, spesielt, den svenske debatten.

            Men det går faktisk an å tenkje positivt for medievitarar også. Det går an å formulere optimistiske visjonar knytt til teknologiutviklinga innan medier og kommunikasjon. I dette innlegget vil eg supplere pessimisten Hans Jonas med optimisten John Dewey, og vise korleis vi kan bruke hans måte å tenkje på for å fikse den norske offentlegheita anno 2020.

Skift retning på ytringsenergien

Folk flest har mykje på hjartet, og ytrar seg villig vekk i sosiale medium. All den energien som går med til å skrive og fotografere på Facebook, Twitter, Instagram og Snapchat kunne i prinsippet brukast annleis. Kva om borgarane kunne overtydast til å gjere ein friviljug innsats for å lage sakleg, relevant og samfunnskritisk journalistikk som mediene til og med fekk gratis? 

            No har det rabla for Lars Nyre, vil ein kunne meine. Det er urealistisk å tru at medievitarar kan bidra til ei slik endring! Eg vil no likevel argumentere for denne posisjonen. Det er eit visst grunnlag for optimisme fordi fleire studentprosjekt dei siste åra har vist kor lett det er for unge folk å foreslå slik konstruktiv endring.

            Våren 2019 laga studentar ved UiB prototypen Ekko; ein app som gjer ditt nyheitstips til ein artikkel i lokalavisa med minimal innsats. Våren 2020 laga studentar ved Universitetet i Stavanger fem prototypar for redaksjonell nyvinning. Desse utviklingsprosjekta gjev eit hint om kva som kunne lagast viss verkeleg tunge ressursar vart sett inn. 

Offentlegheita har eit problem

Gode gamle Jürgen Habermas seier at offentlegheita er eit varslingssystem for problem som må behandlast av det politiske systemet fordi dei ikkje kan løysast andre stader (Between Facts and Norms 1996: 359–60). Offentlegheita kan best skildrast som eit kommunikasjonsnettverk der politisk informasjon vert formidla ved at borgarane fungerer som sensorar som fangar opp viktige forhold og melder frå gjennom t.d. sosiale medium, lokale medium, debattarrangement og liknande. 

            Men sosiale medium er er eit dårleg varslingssystem! Teknologipessimisten Hans Jonas ville sagt at dei er uttrykk for eit utstoppeleg teknologisk framskritt som ikkje tek omsyn til andre verdiar enn endå meir framskritt. Sosiale medium er laga for at vi skal trykke på knappane og skape aktivitet for dei globale medieaktørane, ikkje for at vi skal kommunisere fornuftig i offentlegheita.

Rett nok har vanlege menneske gode vilkår for å ytre seg i sosiale medium, men debatten er lite sakleg og lite prega av tillit. Dei unge ser underholdningsvideoar på TikTok og YouTube i staden for å engasjere seg politisk. Dei gamle kranglar seg i hel på Facebook. Hatprat i filterbobler har for lengst spreidd seg ut av små fora, og bidreg til å svekke den offentlege samtalen. Det er dessutan eit overdrive personfokus i sosiale medium. 

            I ei fersk doktoravhandling hevdar Ida Andersen at sosiale medium er ikkje er laga for å stimulere til offentleg debatt, men til å vise fram påstandar og skape reaksjon. “Debatter på Facebook er dominert av selvhevdelse og moralsk posisjonering framfor konstruktiv argumentasjon”, seier ho i eit intervju i Klassekampen 27. august 2020. Vi er generelt blitt dårlegare til å argumentere for standpunkta våre, og dårlegare til å skifte frå “eg meiner” til “vi meiner” fordi dette så sjeldan vert forventa av oss i sosiale medium, seier Andersen. Ho underbygger tanken om at det trengst ein dugnad for skape høgare kompetanse i å drive konstruktiv diskusjon i den norske offentlegheita.

Problemet kan løysast

Problemet kan løysast dersom medievitskapen, informasjonsvitskapen og journalistikken inntek ei positiv sosialkonstruktivistisk haldning og samarbeider på tvers. Denne haldinga føreset at menneska kan bygge teknologiar utifrå våre behov og interesser, og såleis forme samfunnet til det betre for flest mogeleg ved hjelp av gjennomtenkte prosjekt.

            John Dewey var ein sosialkonstruktivist før omgrepet var oppfunne, og han føreset at samfunnsvitarar kan byggje teknologar slik at dei konstruerer gode konsekvensar for menneska som tek dei i bruk: “Technologies should be “subject to constant and well-equipped observation of the consequences they entail when acted upon, and subject to ready and flexible revision in light of observed consequences” (The Moral Writings of John Dewey 1994: 203). 

            Løysinga på det dårlege debattklimaet har allereie blitt antyda. Lat oss prøve å flytte den folkelege ytringsenergien som fløymer gjennom sosiale medium over til lokale medium. Ja, til lokalavisene i norske byar, bygder, fjordar og fjelldalar. 

            Borgaren er jo allereie teknisk kompetent til å bidra med velskrivne nyheiter. Vi har alle saman publisert bilete på Instagram og Facebook, laga og redigert videoar, og formulert oss spissfindig med skrivne ord. Det bør gå an å flytte desse ferdigheitene over til lokale medium, og bruke dei til å utgjere det varslingssystemet Habermas definerer offentlegheita som.

            Borgaren må vel kunne stimulerast til å vere eit varslingssystem for kvaliteten på sine eigne livsvilkår også i lokale medier, og ikkje berre på internasjonalt eigde, globalt orienterte sosiale medium?

Flytt energien frå sosiale til lokale medium

Dersom ein vil forbetre den norske offentlegheita er det viktig å byrje i små, lokale samanhengar, for der er det lettare å konstruere ein styrka posisjon for borgarane, og lettare for borgaren å føle seg som ein bidragsytar. Det er lettare å sørge for transparent informasjonsutveksling viss teknologileverandøren er tettare på og viss du kan oppsøke redaktøren og klage på innretninga. Dei globale sosiale media som Facebook og Twitter er jo nesten fullstendig utilgjengelege for innspel frå norsk kultur.

  Hvis ein vil prøve å bygge eit varslingssystem for borgarane på 2020-talet er det ganske naturleg å ta i bruk big data, mobiltelefon og kunstig intelligens. Slik teknologi er svært kraftfull, og vil kunne få fart på overgangen frå sosiale til lokale medium. Med dei rette verkemidla kan slik teknologi understøtte lokale grasrotinitiativ så vel som globale sosiale medium.   

            Kunstig intelligens vert allereie brukt til å lage automatiserte nyheiter. Algoritmar lagar informative nyheitsaker utifrå strukturert informasjon om fotballresultat, kjøp og sal av eigedom, valresultat og andre forhold som er enkle å kvantifisere. NTB legg ut tusenvis av nyheiter som er skrivne på denne måten, og utviklinga mot meir avansert automatisering går for fullt. 

            Studentprosjektet Ekko som eg nemnte ovanfor har vorte vidareutvikla til mobilappen Tipps. Dette er eit regionalt utviklingsprosjekt for lokalaviser der lesaren/borgaren skal kunne sende inn nyheitstips til lokalavisa. Kort fortalt skal brukaren kunne ta eit bilete av ei hending, skrive faktaopplysningar inn i appen, og få autogenerert ein nyheitssak som dei også kan sjå over før dei sender den inn til lokalavisa.

            Denne appen viser at det er potensial for å understøtte og delvis automatisere ein viktig del av borgarens rolle, nemleg det å kunne ytre seg raskt og effektivt i lokale medium på omlag same vilkår som opinionsleiarar og etablerte intervjuobjekt.

Tenk positivt!

Det scenarioet eg skildrar framstår truleg som ganske hårete, men det er mogeleg å satsa i denne retningane. Tenk positivt! Av og til må ein tenkje at “det finst ikkje problem, berre utfordringar”.

            Borgaren kan lære å ytre seg på ein måte som er meir relevant og konstruktiv, og som stimulerer til samarbeid og gjensidig tillit. Slike haldningar kan stimulerast ved hjelp av kunstig intelligens bygd inn i Tipps-appen og lokalavisa i framtida. Med dei rette forteljartekniske rammene og gode interaksjonsmuligheiter kan borgarane verte posisjonert som aktive bidragsytarar. 

            Borgarane kan få ei sterkare kjensle av å eksistere samtidig med andre i den same situasjonen, der me deler konsekvensane av alle val, og sjølve må vere med å ta val. Borgarane kan oppleve at dei er komplekse menneske med sterke relasjonar til andre menneske, geografiske stader, og viktige endringsprosessar på desse stadene. Alt dette kan understøttast med den same teknologien som Facebook brukar til å engasjere folk i politisk debatt, dele morosame kattevideoar og selje reklame.

            Avanserte teknologiske verktøy treng ikkje vere kapitalistiske, med mål om maksimal vekst og global marknadsrekkevidde. Denne teknologiutviklinga kan i prinsippet vere non-profit, dugnadsbasert, og offentleg subsidiert.       

            Avanserte teknologiar for offentleg dialog kan vere godt forankra i norske, regionale og lokale omgjevnader, og vere basert på norsk kultur og språk. Dei kan lagast for å prioritere kvalitetar som er positive for norsk offentlegheit og debatt, slik som det å unngå for sterke filterbobler og ekkokammer, og dei kan vere utan sporing og manipulering av brukaren.

            Frå eit sosialkonstruktivistisk perspektiv handlar det berre om menneskas vilje til faktisk å lage teknologiar som er gode for oss, og oppføre oss på dei måtane som er gode for fellesskapet. Vanskelegare er det ikkje! 

Konkurransetilsynet får kritikk for feil fokus i bokbransjen

Forskere mener Konkurransetilsynet jakter på bokbransjen av ideologiske grunner, for å få opphevet Bokavtalen om fastpris på bøker, og hevder tilsynets siste bøter viser at det har misforstått hvordan informasjon om nye titler og priser i Bokbasen fungerer. Forlagssjef i et av de små forlagene, Jan Mesicek, mener tilsynet går løs på en ordning som sikrer fri tilgang til markedet for alle. Han mener Konkurransetilsynet i stedet bør se på hvordan noen få store forlag har makt over alle ledd i bokbransjen, og kontrollerer både bokhandelkjeder, distributører, bokklubber og Bokbasen, noe som gjør det svært vanskelig for små forlag å konkurrere. Mesicek oppfordrer kulturministeren til å se på disse forholdene, og be Konkurransetilsynet bruke ressursene bedre (29.09.2020).

Les mer hos Bok365.

TV og sosiale medier er barn og unges viktigste nyhetskilder

Medietilsynet har kommet med en ny delrapport fra undersøkelsen «Barn og medier» — denne gangen om nyhetsvaner hos barn og unge. Undersøkelsen viser blant annet at 88 prosent av 9–12-åringene ser på NRKs Supernytt ofte eller av og til. I aldersgruppen 9–18 år er sosiale medier den vanligste nyhetskilden (87 %), blant de som bruker sosiale medier. For andre mediekanaler ligger andelene lavere, men siden det ikke er like mange som er spurt om de ulike nyhetskildene, er det vanskelig å sammenligne tallene. Mens rapporten oppgir at 2741 har fått spørsmål om sosiale medier, har mer enn 3000 svart på spørsmålet om nyheter på TV, som får en andel på 83 %. Reelt sett betyr det at flere barn og unge bruker TV som nyhetskilde enn sosiale medier (30.09.2020).

Les mer hos Medietilsynet.

Oppsiktsvekkende vitnemål i Assanges rettssak

I rettssaken om Assanges utlevering til USA, dukker oppsiktsvekkende vitnemål opp. Ansatte i et privat sikkerhetsfirma som ble hyret inn av amerikanske myndigheter, kan fortelle både om omfattende avlytting og overvåking av Assange mens han befant seg i Equadors ambassade — inkludert møter Assange hadde med sine egne advokater. Overvåkingen skal også ha blitt strømmet direkte. I tillegg skal det ha blitt diskutert om man skulle la døren inn til ambassaden stå åpen, slik at noen kunne forgifte eller kidnappe Assange. Tidligere har Assanges advokater hevdet at representanter for Trump skal ha tilbudt Assange benådning hvis han benektet at Russland sto bak lekkingen av Hilary Clintons e‑poster til WikiLeaks. E‑postene ansees å ha påvirket presidentvalget i 2016 til Trumps fordel. Assange er anklaget for spionasje i USA, etter å ha avslørt NSAs overvåking av vanlige borgere (01.10.2020).

Les mer hos The Guardian.

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter.

Aftenposten og ICIJ i nytt graveprosjekt

Det internasjonale journalistnettverket ICIJ har fått tilgang til en rekke lekkede dokumenter om storbanker, som bl. a. avslører over to billioner mistenkelige transaksjoner i årene 1999 til 2017. Aftenposten har som eneste norske avis fått tilgang til dokumentene. Journalistnettverket har som mål å få journalister fra ulike land til å samarbeide, ofte om grenseoverskridende prosjekter, og sto blant annet bak prosjektet Panama Papers i 2016 (21.09.2020).

Les mer hos Journalisten.

Den digitale valgkampen forsterker splittelsen i USA

Nyhetsbildet på sosiale medier, og spesifikt Facebook, ser helt annerledes ut avhengig om du støtter Trump eller Biden, på grunn av algoritmene. NRK-journalist Heidi Taksdal Skjeseth har intervjuet to damer fra hver sin fløy som begge er aktive på Faceook. Manerene er annerledes på Facebook enn i videochatten med journalisten. På Facebook latterliggjør de meningsmotstandere sine og kommer ellers med skarpe kommentarer. 43 prosent av amerikanere bruker Facebook som nyhetskilde, og den politiske reklamen er med på å splitte USA i to. Ifølge Gunn Enli ved UiO fører negative politiske reklamer til at man får en forenklet og forvridd framstilling av motstanderen (21.09.2020).

Les mer hos NRK.

Facebooks ytringsfrihetspanel klar for start

Facebooks ytringsfrihetspanel, som får i oppgave å bestemme hva slags innhold som kan publiseres på det sosiale mediet, starter arbeidet sitt neste måned. Gruppen holder nå på å teste tekniske systemer, slik at de kan komme i gang før presidentvalget i USA. Ekspertgruppen omtales som Facebooks «høyesterett», og får myndighet til å overstyre avgjørelser tatt av Facebooks ledelse. Den tidligere statsministeren i Danmark, Helle Thorning-Schmidt, er blant medlemmene (25.09.2020).

Les mer hos Kampanje.

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter.

NRK Nyheter når stadig flere på Snapchat

NRK Nyheters Snapchat-utgave har for første gang nådd 100 000 abonnenter. Ingunn Andersen, prosjektleder for ung-satsingen i NRK Nyheter, forteller at redaksjonen har jobbet med å nå yngre nyhetslesere i snart tre år. Det er fremdeles VG som er soleklart størst blant nyhetsmediene på Snapchat. Avisen kunne i november i fjor feire 500 000 følgere (08.09.2020).

Les mer hos Medier24.

Høyre vil fjerne støtten til riksdekkende aviser

I forslaget til Høyres nye partiprogram går partiet inn for å fjerne pressestøtten til riksdekkende aviser, og heller gi midlene til lokalaviser og til innovasjon. En slik endring i pressestøtten ville ha store konsekvenser for aviser som Klassekampen, Dagsavisen og Nationen, men også lokalaviser som Bergensavisen ville miste støtten, siden den defineres som riksdekkende i forskriften som regulerer pressestøtten. Avisene som ville bli rammet tar en stor andel av støttepotten, men er samtidig aviser som spiller en viktig rolle i den politiske debatten på nasjonalt nivå (10.09.2020).

Les mer hos Klassekampen.

Avisenes korona-stoff utgjør en tredjedel av leste artikler

Annonsørselskapet Kobler har tall som viser at nettavisenes nyhetsartikler om korona-viruset er blitt lest en milliard ganger siden viruset brøt ut. Kobler plasserer annonser i nettaviser ut fra tema og stikkord, og har verktøy som registrerer visninger av ulike typer artikler. Ifølge selskapet utgjør korona-stoffet en tredjedel av alle leste artikler hos medier selskapet har plassert annonser hos (10.09.2020).

Les mer hos Kampanje.

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter.

Artikkelen er basert på forfatterens doktoravhandling: Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook discussion (2020). Avhandlingen er en del av forskningsprosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet er ledet fra Universitet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.

Aggressive debattkulturer

Kommentarfeltene beskrives ofte som særlig aggressive debattkulturer, hvor personangrep, hets og hat florerer. Av den grunn opplever mange en uvilje mot, og et ubehag ved, å delta i offentlig debatt online.

Særlig er innvandring et betent tema som mange vegrer seg for å diskutere offentlig. Innvandringskritikere vegrer seg for å uttrykke sin mening offentlig i frykt for å bli stigmatisert og ekskludert (se f.eks. Thorbjørnsrud, 2017). Minoriteter vegrer seg for å delta i debatten i frykt for å bli utsatt for trakassering og hatefulle ytringer (se f.eks. Fladmoe & Nadim, 2017).

Kommentarfeltsdebattene om den syriske flyktningkrisen inneholder en rekke fiendtlige innlegg: Personangrepene og fornærmelsene florerer. Slike aggressive og fiendtlige former for retorikk er et problem for demokratiet og menneskers mulighet til å ytre seg fritt. Et ugjestmildt debattklima kan bidra til at mange avstår fra å ta del i ordskiftet. Dermed kan viktige stemmer og perspektiver utebli. Fordi ytringer ikke bare er ord, men handlinger med konsekvenser i verden, kan hatefulle ytringer også ha fatale konsekvenser: De kan fungere som oppfordring til, og legitimering av, fysisk vold.

I min studie av slike kommentarer, ikke blott som isolerte ytringer, men som retoriske trekk i debatten, blir det imidlertid tydelig at majoriteten av disse fiendtlige innleggene må forstås nettopp som «bare ord», uten reelle konsekvenser utenfor kommentarfeltene. For å forstå dette vil jeg begynne med å forklare hva jeg mener med begrepet «uttrykksprinsippet», for deretter å forklare hvordan en stor del av de fiendtlige innleggene i debatten kan sees som strategier i en «uttrykkskonkurranse».

Uttrykksprinsippet

Uttrykksprinsippet er det motsatte av deliberasjonsprinsippet: Deliberasjonsprinsippet innebærer at man tilnærmer seg hverandre gjennom argumentasjon; uttrykksprinsippet innebærer at argumentasjon er illegitimt.

Som et kommunikasjonsideal må uttrykksprinsippet forstås på følgende måte: Ytringen min er et uttrykk for hvem jeg er. Du kan være ulik meg, men du kan ikke kritisere meg, fordi enhver er berettiget til å ha og uttrykke sine personlige meninger og sannheter. Det jeg virkelig tror på, føler og mener, er uttrykk for mitt autentiske selv, derfor behøver jeg ikke argumentere for påstandene mine eller kunne forsvare dem mot kritikk og motargumenter. Hvis du kritiserer ytringen min, hindrer du meg i å være og uttrykke meg autentisk – du angriper meg som person.

Som et kommunikasjonsideal innebærer et uttrykksprinsipp slik at enhver er berettiget til å uttrykke sine ektefølte meninger, og at argumentasjon og kritikk er illegitimt fordi dette er å hindre andre i å uttrykke seg autentisk.

I debattene jeg har studert manifesterer dette kommunikasjonsidealet seg i en rekke kommentarer som ikke kan regnes som reelle innlegg i en debatt, hvor motstridende synspunkter brynes mot hverandre. Snarere må en overveiende andel av ytringene i debattene sees på som uttrykk for deltakernes egne følelser og engasjementet, subjektive evalueringer og høyst personlige sannheter. Få av innleggene inviterer til debatt, faktisk avskjærer mange potensielle motargumenter gjennom å understreke at det som ytres er «bare min mening».

Særlig tydelig er denne uttrykkslogikken når slike uttrykk besvares med kritikk og motargumentasjon. Da oppstår situasjoner hvor deltakerne eksplisitt frasier seg forpliktelser til argumentasjon og fraber seg andres synspunkter. To kommentarer, begge skrevet som svar på motargumentasjon og kritikk, kan tjene som eksempler:

I følge en uttrykkslogikk er altså argumentasjon ikke bare unødvendig, det er også illegitimt fordi det hindrer individet å uttrykke sitt «sanne» jeg. I debattene jeg har undersøkt, gir dette seg utslag i en rekke sanksjoner av det som i følge et deliberasjonsprinsipp måtte anses for å være legitim kritikk og motargumentasjon for å være personangrep. Et eksempel er den følgende utvekslingen:

I denne utvekslingen blir den ene deltakeren møtt med kritikk og motargumentasjon. Denne er fremført på saklig vis: Kritikken retter seg mot påstandene fremført av motparten, ikke hans eller hennes person. Deltakeren som utsettes for kritikk opplever og sanksjonerer imidlertid dette som et personangrep. Han eller hun formulerer også det som er det sentrale prinsippet i en uttrykkslogikk, nemlig at alle har “sin egen” mening, og følgelig bør ingen kritisere det andre sier.

Debatten forstås dermed som det motsatte av det vi vanligvis forstår som debatt, nemlig at motstridende synspunkter brynes mot hverandre gjennom argumentasjon og motargumentasjon. I en slik logikk får også ytringsfrihet en annen betydning enn retten til å ytre seg: Ytringsfrihet blir forstått som retten til å ytre seg uten å bli motsagt. Kritikk og motargumentasjon oppfattes dermed både som en krenkelse av individets rett til å uttrykke sitt autentiske selv og som en krenkelse av ytringsfriheten.

På bakgrunn av dette vil jeg hevde at, til tross for at mange oppgir at de opplever sosiale medier som spesielt ugjestmilde debattarenaer og unngår politisk debatt i disse mediene fordi de frykter hat, hets og trakassering (se f.eks. Moe et al., 2019), er det ikke nødvendigvis slik at debatten i sosiale medier er spesielt ille. Snarere enn å være en debatt som karakteriseres av fiendtlighet, kan det være at den oppleves slik, fordi debattsjangeren bryter med forventninger til å kunne uttrykke seg uten å bli motsagt.

Tomme angrep og uttrykkskonkurranser

Det ville imidlertid være uriktig å hevde at disse kommentarfeltene er uten fiendtlighet og aggressivitet. Tvert imot er dette et karakteriserende trekk ved debattene. Aggressiviteten gjør seg særlig gjeldende i det jeg i avhandlingen har kalt «uttrykkskonkurranser», hvor målet er å få det siste ordet¹.

Uttrykkene i denne konkurransen kan beskrives som «tomme» angrep på motparten. At angrepene er «tomme» skal her forstås som at de ikke retter seg mot noe spesifikt – verken ved den som angripes som person eller ved innholdet i hans eller hennes ytring. Snarere er disse angrepene generiske uttrykk for negativitet myntet på å få motparten til å tie. Dette inkluderer utskjellende ord som «idiot» og «fjols», samt fornærmelser som tilsynelatende kunne vært brukt til å forulempe enhver.

I kommentarfeltene bidrar slike tomme angrep enten til å kortslutte interaksjonen eller til å akselerere fiendtligheten. Det siste av de to utfallene skaper «uttrykkskonkurranser», der intensiteten i uttrykket øker på begge sider, samtidig som angrepene får stadig mindre innhold.

Vanligvis utvikler disse uttrykkskonkurransene seg over lange interaksjoner med flere ti-talls kommentarer, og ofte svært harde angrep, noen ganger også trusler. Av plasshensyn inkluderer jeg her et kortere eksempel, der angrepene er relativt milde, men som likevel kan illustrere mekanismene i spill i denne interaksjonsformen:

Som eksempelet over illustrerer, øker angrepet i intensitet: Det går fra «ingen bryr seg om hva du mener» til «ingen bryr seg om deg». Til tross for at de to deltakerne i interaksjonen begge signaliserer at de ikke er interessert i å lytte til og interagere med motparten, er det nettopp det de gjør. Det gjør de ved eksplisitt å uttrykke sin ignoranse overfor den andre. Når ingen av partene bryr seg om hva den andre har å si er det imidlertid ingen grunn til å bli ved å interagere, og som en konsekvens opphører interaksjonen raskt.

I andre, og lengre, debattsekvenser i kommentarfeltene fortsetter interaksjonen lenge etter begge parter har gjort det klart at de ikke er interessert å høre hva den andre har å si. Med formuleringer som «jeg gidder ikke bry meg med deg lengre, farvel!», signaliserer deltakerne i debatten at diskusjonen er over. Likevel fortsetter de å fremføre angrep på motparten, påstå at den andre har gitt opp og benekte at en selv har gitt opp. Jo lenger interaksjonen pågår, jo mer blottet blir den for innhold.

Personfeidene som utspiller seg i form av uttrykkskonkurranser karakteriseres av at det er uklart hva stridens kjerne er – hvis det eksisterer en uenighet i det hele tatt. Striden handler ikke om hvem som har rett eller feil, eller hvem som er «god» eller «ond». I stedet konkurrerer deltakerne om hvem som er i stand til å fremføre det mest sviende angrep, bringe den andre til taushet, og slik sikre seg det siste ordet.

Dette, mener jeg, må sees i sammenheng med en uttrykkslogikk, hvor målet er å uttrykke sitt autentiske selv. Dersom det å bli motsagt hindrer en i å uttrykke seg autentisk, og dersom det eksisterer et sterk ønske om å gjøre dette, så vil en måte å verne om sitt eget uttrykk være å sikre det siste ordet for seg selv. Dette innebærer at angrepene ikke kan forstås som handlingsorienterte – som angrep med faktiske konsekvenser i verden. Snarere fungerer uttrykkene som en strategi for å sikre seg det siste ordet og derigjennom verne sitt uttrykk mot andres innblanding.

Dette betyr imidlertid ikke at jeg vil bagatellisere hatefulle ytringer og trusler. Ved kun å studere ytringene, kan jeg ikke si noe sikkert om hvordan disse oppleves av den som utsettes for disse angrepene, hva intensjonen til avsender er, eller om andre som leser kommentaren kan tolke den som en oppfordring til å handle.

Responsene slike fiendtlige innlegg får i kommentarfeltene vitner imidlertid om at dette ikke oppleves som reelle trusler og hatytringer fra den som utsettes for det. Angrepenes innhold fremstår også svært tilfeldig – de retter seg ikke mot noe bestemt ved personen som angripes, ei heller ved det han eller hun sier.

Jeg vil derfor argumentere for at kampen i disse interaksjonene ikke står om hvem som har «rett» og «galt» eller hvem som er «god» og «ond», men er en strategi for å verne om sitt uttrykk. Fordi motstanderen ikke står i veien for det samfunnet man ønsker seg, men i veien for ens mulighet til å ytre seg uimotsagt, behøver denne heller ikke utslettes i det virkelige liv. Det rekker å nedkjempe motparten innenfor kommentarfeltdebattene.

Debatten på sosiale medier – er den så ille?

Jeg startet artikkelen med å stille spørsmålet: Hvor ille er egentlig innvandringsdebatten i sosiale medier? Vel, det kommer an på øyet som ser. Det mest interessante ved disse debattene er imidlertid ikke hvor «ille» de er, men at en overveiende del av ytringene og interaksjonene karakteriseres av uttrykk, snarere enn argumentasjon.

Debattene er riktignok ikke fri for argumentasjon eller forventninger til sjangeren som en politisk debatt. Men debattene karakteriseres i svært liten grad av argumentasjon orientert mot fremtidig politisk handling og forsøk på å tilnærme seg hverandre gjennom argumentasjon. Snarere bærer de retoriske praksisene i debattene vitne om en aversjon for å lytte til og besvare andres argumenter, samt et ubehag ved å bli motsagt.

Gitt at politisk debatt vanligvis forstås som argumentasjon om fremtidig handling, og at deltakelse i en debatt innebærer at man begrunner sine påstander, lytter til og besvarer andres argumenter, har dette konsekvenser for hvordan og hvorvidt vi kan forstå kommentarfeltsdebattene som politiske debatter: En debatt der enhver insisterer på sin rett til å ha og uttrykke sin subjektive mening, uten å måtte forholde seg til andres synspunkter og argumenter, kan knapt kalles en debatt.

Selv om mange opplever sosiale medier som særlig fiendtlige debattkulturer, er det ikke nødvendigvis sant at de er det. Snarere kan det ha seg slik at det som oppleves som angrep på ens person, er legitim kritikk og motargumentasjon. Det kan likevel oppleves som angrep fordi debattsjangeren bryter med forventninger om å kunne uttrykke seg uten å bli motsagt.

Heller enn å se med bekymring på aggressiviteten som karakteriserer mange av debattene i sosiale medier – kanskje særlig debattene om innvandring – mener jeg at det er grunn til å uroe seg for uttrykksprinsippets gjennomslagskraft. Uten å ha studert dette utenfor de nyhets-genererte sosiale medier-debattene om flyktningkrisen, mener jeg å kunne se tilløp til at denne uttrykkslogikken brer om seg også andre steder i offentligheten.

Det er ikke uvanlig at kritikk besvares med beskyldninger om “krenkelse” og påkallelser av ytringsfriheten. Dette tyder på at ytringsfrihet, for mange, innebærer en rett til å ytre seg uten å bli motsagt. Det er slik ikke utenkelig at dette i økende grad kan komme til å prege den offentlige debatten fremover, med den konsekvens at vi får mindre reell debatt og flere ubegrunnede påstander som «bare er min mening», og som dermed verken kan motsies eller diskuteres.

Les også:
Den demokratiske hijaben?
Vår vesle store minoritet
Flyktningstraum og godheitstyranni
Et spørsmål om verdier

Litteratur:

Brox, O. (1991). “Jeg er ikke rasist, men …” Hvordan får vi våre meninger om innvandrere og innvandring? Oslo: Gyldendal.

Fladmoe, A., & Nadim, M. (2017). Silenced by hate? Hate speech as a social boundary to free speech. In A. H. Midtbøen, K. Steen-Johnsen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Boundary Struggles: Contestations of Free Spech in the Norwegian Public Sphere (pp. 45–75): Cappelen Damm Akademisk.

Moe, H., Hovden, J. F., Ytre-Arne, B., Figenschou, T., Nærland, T. U., Sakariassen, H., & Thorbjørnsrud, K. (2019). Sosiale medier. In H. Moe, J. F. Hovden, B. Ytre-Arne, T. Figenschou, T. U. Nærland, H. Sakariassen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Informerte borgere? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati (pp. 72–91). Oslo: Universitetsforlaget.

Thorbjørnsrud, K. (2017). Immigration critique. Moral boundaries, silence and polarization In A. H. Midtbøen, K. Steen-Johnsen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Boundary Struggles : Contestations of Free Speech in the Norwegian Public Sphere (pp. 257–290): Cappelen Damm  Akademisk.

² Jeg bruker begrepet «uttrykkskonkurranse» noe ulikt Ottar Brox’ opprinnelige begrep, først beskrevet i «Jeg er ikke rasist, men…» (1991). For en diskusjon av begrepet, se kapittel 7 og 8 i doktoravhandlingen min «Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook-discussion» (2020).

Metoo-dekning er vanskelig balansegang

Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg har tatt et kraftig oppgjør med journalistikken rundt #metoo i Sverige. Hun slakter både egen og andres dekning og etikk, men sier samtidig at norske medier håndterte sakene bedre. Journalisten har intervjuet norske journalister om hvordan de mener dekningen i Norge fungerte. Pressens håndtering av #metoo har fått ny aktualitet i forbindelse med dramatikken rundt Trond Giske og vervet som leder for Trøndelag Arbeiderparti (31.08.2020).

Les mer hos Journalisten.

Journalister fratas akkrediteringen i Hviterussland

Hviterussland er preget av demonstrasjoner og politisk uro etter at den autoritære lederen Aleksandr Lukasjenko vant presidentvalget denne måneden. I et forsøk på å minimere pressedekningen av protestene, har en rekke journalister som jobber for utenlandske medier mistet akkrediteringen sin. Dermed får de ikke jobbe lovlig i Hviterussland. Fire russiske journalister har blant annet fått fem års innreiseforbud (31.08.2020).

Les mer hos Journalisten.

Facebook begrenser politisk reklame før valget

Facebook vil ikke slippe til nye, politiske annonser den siste uken før presidentvalget i USA. Men reklame med feilaktige påstander vil fortsatt bli publisert, så lenge den er lagt ut mer enn uke før. Facebook vil likevel fjerne annonser som feilinformerer om valget eller om korona. Beslutningen blir kritisert av Trumps valgkampanje (04.09.2020).

Les mer hos Journalisten.

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter.

Flere leser nyheter på NRK.no

At mediebransjen er kritisk til NRKs nyhetssatsing på nett, er ikke en nyhet. Schibsted-sjefen omtalte nylig NRKs «nettavis» som en klar konkurrent for norske aviser, og angrepene fra en presset avisbransje har kommet jevnlig de siste årene. Nå har kritikken fått ny luft i seilene, fordi den siste utgaven av Norsk mediebarometer viser at NRK.no har hatt en leservekst på 22 prosent i løpet av fem år. Samtidig har NRK halvert antall saker på nettsidene de to siste årene, og offentlige utredninger konkluderer med at NRK ikke er en trussel mot mediemangfoldet. 

LES MER HOS KAMPANJE (20/05/2020)

Fire av ti norske ungdommer utsettes for digital blotting

42 prosent av norske tenåringer har mottatt nakenbilder på nett, og 40 prosent av disse har fått tilsendt bilder fra fremmede. Det viser den siste delrapporten i serien Barn og medier fra Medietilsynet. Kun fem prosent av foreldrene sier barna deres har mottatt nakenbilder, noe som viser at flesteparten av barna ikke forteller om dette til sine foresatte. Aldersgrensen på sending av nakenbilder er 16 år, og det er ikke lov å sende uten samtykke.

LES MER HOS NRK (19/05/2020)

Korona kan føre til varige endringer for sosiale medier

Koronakrisen vil trolig føre til at sosiale medier som Facebook og Youtube må ta større kontroll over innholdet på plattformene sine, og dermed kan de ende opp med å måtte ta redaktøransvar for alltid, skriver Dagens Næringslivs Ingeborg Volan (betalt sak). Konspirasjonsteorier og falske nyheter har tatt av under koronaepidemien, og helsepersonell ber nå de sosiale mediene ta kontroll over strømmen av desinformasjon. Det er ikke første gangen ulike grupper har krevd at de sosiale mediene tar mer ansvar for innholdet sitt, men falsk informasjon i dette tilfellet kan i verste fall føre til dødsfall. De sosiale mediene har allerede begynt å ta grep, og fjerner bl. a. skadelige råd.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV + (18/05/2020)

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter.

Frankrike innfører lov mot hatefulle ytringer på nett

Den franske nasjonalforsamlingen har vedtatt en lov som forbyr hatefulle ytringer på sosiale medier og i søkemotorer. Rasistiske ytringer, voldsoppfordringer eller religiøst krenkende utsagn må fjernes innen 24 timer for å unngå bøter. Ikke alle er fornøyd med den nye loven. Kritikerne understreker at ytringsfriheten kan begrenses, da de sosiale mediene trolig vil være kjapt ute med å slette og/eller sensurere kontroversielt innhold i frykt for bøter.

LES MER HOS JOURNALISTEN (14/05/2020)

NRK avslører detaljert sporing av nordmenns bevegelser

NRK avslørte før helgen at det foregår omfattende sporing av oss som databrukere via ulike apper. En rekke apper kartlegger posisjonen vi er i til enhver tid, og vil på denne måten kunne vise hvor vi vanligvis beveger oss — eller avvik fra vanlige oppholdssteder. Tilsynelatende uskyldige gratisapper ber om tilgang til posisjonen din, og tjener penger på å selge opplysningene de samler inn. Fra et engelsk firma fikk NRK kjøpt detaljerte posisjonsdata som blant annet viste nordmenns opphold på sykehus og krisesentre. Datatilsynet skal nå granske selskapet.

LES MER HOS NRK (11/05/2020)

EU med oppdaterte retningslinjer for bruk av cookies

Innføringen av GDPR i 2018 førte til en rekke endringer i måten nettsteder lagrer informasjon og sporer brukerne sine på. Nå har EU oppdatert reglene for nettsiders bruk av cookies, skriver Helt Digital. Dersom brukeren sier nei til bruk av cookies får det ikke ha negative konsekvenser, og nettsiden kan heller ikke nekte brukeren tilgang til innhold. Scrolling eller bruk av nettsider regnes ikke som et gyldig samtykke for bruk av informasjonskapsler. De oppdaterte retningslinjene kan få konsekvenser for blant andre mediehusenes nettsider, med mindre de endrer på dagens praksis.

LES RETNINGSLINJENE HER.

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter.

Mediene får krisepakke på 300 millioner

I går var krisepakken til mediene klar, og ble presentert av kulturministeren under åpningen av Nordiske Mediedager. Rammen for pakken er på 300 millioner, mens Medietilsynet har beregnet inntektstapet for mediene i mars-mai til 930 millioner. Støtten er forbeholdt redaksjonelle medier. Riksdekkende medier som har mistet minst 20 prosent av inntektene, og lokale eller regionale medier med 15 prosent fall i inntektene, kvalifiserer til støtte. Støttebeløpet er begrenset oppover til 15 millioner.

LES MER HOS JOURNALISTEN (07/05/20)

Facebook oppretter stjernespekket ytringsfrihetpanel

I forbindelse med en gjennomgang og oppdatering av retningslinjene knyttet til ytringsfrihet, har Facebook opprettet et uavhengig panel som i praksis skal bestemme hva slags innhold som kan publiseres på det sosiale mediet. Panelet, som hittil består av 20 personer, får muligheten til å overstyre Mark Zuckerbergs avgjørelser når det gjelder moderering av innhold på plattformen. Blant medlemmene er Danmarks tidligere statsminister Helle Thorning-Schmidt, The Guardians tidligere sjefredaktør Alan Rusbridger og Nobels fredspris-vinner Tawakkol Karman. På sikt vil panelet bestå av 40 personer.

LES MER HOS THE GUARDIAN (07/05/20)

23 land har veldig dårlig pressefrihet

Søndag 3. mai markerte dagen for pressefrihetens dag. I hele 23 land er pressefriheten klassifisert som veldig dårlig. Det har den siste tiden vært en del oppmerksomhet knyttet til Egypt da Amnesty i en ny rapport hevder at landets president i praksis har gjort journalistikk kriminelt. Under koronatiden har den egyptiske regjeringen styrket grepet om informasjonsflyten, og en rekke journalister er fengslet for å ha spredd falske nyheter eller misbrukt sosiale medier. Også i en rekke land i Europa, Afrika og Latin-Amerika er tilstandene mindre optimale. Ifølge de nordiske journalistlagene rapporteres det om journalister som får bøter eller kastes i fengsel på grunn av koronadekningen sin. I Europa er det særlig i Polen og Ungarn det står verst til. 

LES MER HOS KAMPANJE (04/05/20)

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter.