Forslag om momsfritak slaktet

Medienes bransjeorganisasjoner slakter forslaget til momsfritak for elektroniske tidsskrifter. I forslaget har Skattedirektoratet tatt utgangspunkt i at fritaket skal ligge tettest mulig på det som gjelder for trykte tidsskrifter. Det stilles krav om at det må finnes en papirutgave, at tidsskrifter på nett må være nummererte, ha faste utgivelser osv. Forslaget er dermed fullstendig i strid med regjeringens mediepolitikk som oppmuntrer til digitalisering av mediene.

LES MER HOS JOURNALISTEN (20/02/2019) 

Oppfordrer til varsling hos teknologiselskapene

Varslere har hatt stor betydning for avsløringene som har kommet om Facebook og Googles etiske overtramp og brudd på personvern. Nå har bevegelsen Fight for the Future laget en egen løsning som varslere i slike selskaper kan bruke for å si fra om forhold som ikke tåler dagens lys. SecureDrop skal gjøre det trygt å sende varsler til medier eller andre organisasjoner, og det er også lansert en kampanje for å få flere ansatte til å si fra. 

LES MER HOS GUARDIAN (20/02/2019)

The Barents Observer blokkert i Russland

Russland har blokkert tilgangen til avisen The Barents Observer som følge av at avisen ikke vil fjerne et portrettintervju med en homofil samisk mann. Det russiske medietilsynet påstår det er omtale av selvmord i intervjuet som står bak kravet om sletting. The Barents Observer publiseres på engelsk, russisk og nå også på kinesisk.

LES MER HOS JOURNALISTEN (20/02/2019)

Schibsted og Viafree med samarbeid om videoannonser

Schibsted og Nent (MTG) skal samabeide om digitale videoannonser. Konkret går samarbeidet ut på at Schibsteds VGTV slår sammen en stor del av det digitale videovarelageret med gratistjenesten Viafree. De to mediehusene skal teste annonsesamarbeidet under våren, og det er særlig i tilknytning TV 3‑programmet Paradise Hotel. I dagens digitale videomarked er Youtube den store vinneren i Norge.

LES MER HOS KAMPANJE (19/02/2019)

Vice legger ned Oslo-kontoret – nedbemanner globalt

Tre år etter at det internasjonale mediekonsernet Vice åpnet innholdsbyrået Virtue i Oslo, legges norgeskontoret ned. Konsernet skal kutte ti prosent av staben globalt, som innebærer 250 ansatte. Vice skal bestå i København, som blir det eneste kontoret i Norden. Disney investerte 400 millioner dollar i Vice i 2015, men skrev i november ned sin investering i 157 millioner dollar. 

LES MER HOS KAMPANJE (19/02/2019)

Kontakt mellom Trump-rådgiver Roger Stone og WikiLeaks

Spesialetterforsker Robert Mueller, som etterforsker russisk innblanding i presidentvalget i 2016, kan bekrefte kontakt mellom Trump-rådgiver og mangeårig venn Roger Stone, WikiLeaks og Guccifer 2.0 – et nettalias brukt av den russiske militære etterretningen GRU. Det melder CNN. Stone er tiltalt blant annet for å ha løyet til Kongressen og motarbeidet rettsvesenet i forbindelse med tilknytningen til WikiLeaks. Stone har nektet for å ha vært i kontakt med WikiLeaks angående lekkasjen av Hillary Clintons e‑poster. 

LES MER HOS JOURNALISTEN (18/02/2019)

WikiLeaks i tvilsomt lys

Etterforskningen av Trump i forbindelse med anklager om samarbeid med Russland i valgkampen, har avslørt kontakt mellom en av Trumps nære rådgivere og WikiLeaks. WikiLeaks spilte en viktig rolle i det amerikanske valget da organisasjonen lekket en stor mengde av Hillary Clintons e‑poster. Underveis har det vært stilt spørsmål om lekkasjen kunne koples til Trumps valgkamp eller Russland forsøk på å påvirke valget. Etterforskningen skal også ha avslørt kontakt mellom rådgiveren og russisk etteretning.

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS REUTERS (18/02/2019)

SV foreslår ny pressestøtte

SV vil foreslå en ny pressestøtteordning som bedre skal tilpasses digitale medier. Partiet vil ha en ordning som baserer seg seg antall redaksjonelle stillinger, i stedet for antall abonnenter eller opplag. Det innebærer at også gratisaviser kan få støtte. Den nye ordningen foreslås som et tillegg til dagens produksjonstilskudd, og skal ikke stille like strenge krav til det redaksjonelle innholdet.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (18/02/2019)

Barnebøker topperutlånslistene

90 av de 100 mest utlånte bøkene i norske biblioteker det siste halve året er barnebøker. Ifølge leder for Norsk bibliotekforening, Mariann Schjeide, må lesekampanjen Sommerles få mye av æren. Det er en landsomfattende lesekampanje for barn, startet av Vestfoldbibliotekene i 2012, som gir poeng og premier. Statistikken omfatter utlån hos Bibliofil-biblio­tekene i Norge, som dekker 60 prosent av befolkningen.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (18/02/2019)

Robotjournalistikk ga MittMedia abonnementsvekst

Det svenske lokalaviskonsernet MittMedia har hatt stor suksess med sine robotjournalister. Med fokus på boligsalg, har robotjournalistikken sanket inn 1000 nye digitale abonnenter. Robotene spesialiserer seg på persontilpasset boligstoff fra nærområdet. Konserne produserer ukentlig rundt 480 slike saker. 

LES MER HOS DIGIDAY (15/02/2019)

Dårlige tider i NHST

Driftsregnskapet til NHST, som eier Dagens Næringsliv og Morgenbladet, endte med underskudd i 2018. Omsetningen falt, og det er annonseinntektene som svikter. Abonnementsinntektene økte med syv prosent. For Dagens Næringsliv og Morgenbladet kompenserer ikke økte brukerinntekter for fallet i annonseinntektene. 

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (15/02/2019)

Bedre resultat i Bonnier

Bonnier økte driftsresultatet med nesten 200 millioner i 2018, men den delen av selskapet som tjener mest penger er på vei til å selges. TV4 fikk et driftsresultat på 1,4 milliarder, men ble i 2018 avtalt solgt til Telia. Salget er under behandling hos svenske konkurransemyndigheter. Magasin- og ukebladdelen av Bonnier gjør det langt dårligere, og bokhandelkjeden Adlibris går med underskudd. Bonniers aviser har økt omsetningen, men kjøpet av lokalavisene i konkurstruede MittMedia i 2019 vil neppe gi pluss i regnskapet med det første. Bonniers sluttresultat i 2018 endte i minus.

LES MER HOS KAMPANJE
LES MER OM TV4 (15/02/2019)

Stor vekst i digitale brukerinntekter i Polaris

I siste kvartal av 2018 økte inntektene fra digitale abonnement hos Polaris økte med 44 prosent – til over 64 millioner kroner. Driftsinntektene endte på 405 millioner kroner. Totalt økte abonnementsinntektene med seks prosent, og de digitale abonnementsinntektene kompenserte for nedgangen i papirinntektene. I løpet av året fikk aviskonsernet mer enn 6000 nye abonnenter. 

LES MER HOS JOURNALISTEN (15/02/2019)

Bloggnettverket United Influencers doblet resultatet

Den norske delen av markedsføringsbyrået og bloggnettverket United Influencers økte i fjor omsetningen, og endte med en nær dobling av resultatet – fra 1,2 millioner kroner i 2017 til 2,2 millioner i fjor. United Influencers har rundt 30 ansatte fordelt på kontorer i Oslo, Stockholm og Gøteborg. Selskapet representerer blant annet Sophie Elise.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (15/02/2019)

New York Times tar pause fra Snapchat

Storavisen New York Times har ikke publisert innhold på sin Snapchat Discover-plattform siden desember 2018. Avisen skal tilsynelatende ikke slutte å bruke Snapchat, men holder på å utvikle nye ideer for hvordan de best kan nå unge lesere med innholdet sitt på det sosiale mediet. CNN forlot Discover i 2017, men vendte tilbake til Snapchat med lanseringen av Curated Our Stories – et verktøy som lar mediehusene lage innhold basert på Snapchat-brukeres innlegg. Snapchat opplever ikke lenger brukervekst, men omsetningen går oppover. 

LES MER HOS DIGIDAY (15/02/2019)

Britisk utredning vil ha statsstøtte til lokale nyhetsmedier

En uavhengig utredning i Storbritannia anbefaler offentlig støtte for å redde nyhetsdekningen lokalt. Dame Frances Cairncross ble i fjor utnevnt av regjeringen til å utrede kvalitetsjournalistikkens framtid. I den ferske rapporten beskrives den elendige forfatningen britiske lokalaviser er i, og hvor viktig lokal nyhetsdekning er for demokratiet. I tillegg til subsidier og momsfritak anbefaler rapporten en gransking og regulering av Google og Facebooks dominerende posisjon i annonsemarkedet.

LES MER HOS GUARDIAN (14/02/2019)

Schibsteds digitale abonnementsinntekter tredoblet

Schibsted-avisenes inntekter fra digitale abonnement er tredoblet i løpet av fire år, melder konsernet. Samtidig viser kvartalsrapporten for 2018 at VG for første gang har passert en milliard i digital årsomsetning. Dermed er inntektene fra nett større enn fra papir. Også abonnementsavisene har økt de digitale inntektene sine. 

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV
LES KVARTALSRAPPORTEN HER (14/02/2019)

EU enige om regler for opphavrett

EUs mye omtalte direktiv for opphavsrett på nettet blir nå trolig en realitet etter at EU-kommisjonen, EU-parlamentet og EUs medlemsland kom til enighet denne uken. Målet har vært å sikre at opphavsrettshavere får betalt når fotografier, videoer, musikk osv. deles på nettet. Flere har hevdet at de nye reglene innebærer en form for sensur på nettet, da de i teorien kan fremtvinge teknologi som gjenkjenner innhold som er beskyttet av opphavsrett på sider som Youtube og Facebook – som dermed blir automatisk filtret vekk slik at videoplattformene slipper å betale. Det er særlig artikkel 13 som har skap debatt. Les mer om den her. 

LES MER HOS JOURNALISTEN (14/02/2019)

Monster produserer ny norsk serie for Netflix

Netflix helfinansierer sin andre norskspråklige serie, Blodtur, og det er Monster som skal stå for produksjonen. Serien er i sjangeren horror, og skal bestå av seks ulike fortellinger. Manusforfatter bak norske Maniac, Kjetil Indregard, har utviklet serien sammen med regissører Atle Knudsen og Geir Henning Hopland samt det kreative teamet i Monster Scripted.

LES MER HOS KAMPANJE (14/02/2019)

Solhjell har vært statsråd i to perioder, satt på Stortinget fra 2009 til i år og var mangeårig nestleder i SV. Nylig var han på reise i USA, og i etterkant har han fortalt om opplevelsen av økt polarisering.

«Det skumlaste eg tek med meg etter ei veke i USA», er at: «Landet er blitt så polarisert at dei politiske fløyane knapt snakkar saman. Dei har ulike verdiar, ser på ulike TV-kanalar, har vanskeleg for å bli samd i Kongressen og går altså på ulike konferansar», skriver han i én Facebook-post.

«Ei veke i USA gjorde dette innlegget av Alex Iversen ekstra relevant», skriver han i en annen post, der han lenker til Iversens oppgjør med identitetspolitikken i en kronikk i VG.

– Du skriver at «dei kloke og liberale – som eg ser opp til og er inspirert av – knapt syns det er verdt å snakke med republikanere og andre dei mislikar»?

– Polarisering er en toveis prosess. Vi har sett hvordan kristne evangelister, Tea Party og Trump polariserer USA, men nå polariserer også venstresiden.

Foto: Morten Brakestad/Stortinget cbd

I ytterste konsekvens blir identitetspolitikken slik at hver gruppe mener at akkurat det de står for, ideologisk og verdimessig, må gjelde for resten av samfunnet. Det er farlig, sier Bård Vegar Solhjell.

Solhjell var på en konferanse i regi av New York Review of Books, hvor nobelprisvinnerne Paul Krugman og Angus Deaton, navn som Frances Fitzgerald, Ian Buruma, Bill Bradley og Richard Sennett, og blant andre Grete Brochmann og Hadia Tajik, deltok.

Konferansen bekreftet inntrykket av polarisering:

– Alle hadde kloke bidrag, men også en enorm avstand til det republikanske og høyreorienterte USA. De opplever det ikke som meningsfullt å diskutere med eller lage kompromisser og felles løsninger med motparten. I stedet snakker man som om man ikke er i samme båt eller bor i samme verden.

Polariseringen preger hele USA, mener Solhjell. Han nevner både hvor vanskelig det har blitt å finne politiske løsninger i Kongressen, og statistikk som viser at det er ytterfløyene som skriver mest om politikk på Twitter, noe som bidrar til å polarisere debatten.

Utviklingen kan være farlig, advarer Solhjell.

– USA har sterke gruppeidentiteter og lite fellesskap: Landet er preget av enorme geografiske avstander, store klasseforskjeller, og veldig ulike kulturelle og religiøse identiteter. Likevel har demokratiet fungert godt, og man har bygget en nasjonal identitet over gruppene. Men hvis den felles identiteten slutter å fungere, er det veldig dramatisk for nasjonen.

Et liberalt univers

Alex Iversen beskriver fenomenet slik i VG-kronikken:

«I identitetspolitikkens verden, som tidsånden nå løfter fram med full tyngde, avgjøres din verdi ikke lenger av hvordan du er som menneske, men etter hvor du plasser deg i et til enhver tid gjeldende offerhierarki, forankret i biologiske, og derfor uforanderlige, kriterier: kjønn, hudfarge, legning, alder.»

– Iversen gir en treffende beskrivelse av det jeg opplevde i USA. Vi er veldig langt unna det i Norge, men det er vanlig at det som skjer i USA og i andre land, kommer til Norge. På konferansen til New York Review of Books var det et liberalt univers, et sterkt fellesskap som opplevde seg enormt langt unna det som skjer på «den andre siden» i USA.

Det var «eit relativt homogent publikum, politisk og kulturelt» der, de fleste «delte nok mitt politiske utsyn», og Solhjell fikk inntrykk av at «kulturell identitet ikkje berre er religion for kvite evangelister, men også liberale universitetsstudenter»», skrev han på Facebook.

– At venstresiden dyrker gruppeidentiteter, det er fremmed for meg, sier han.

Utviklingen i retning av sterkere gruppeidentiteter, som henger sammen med det man kaller identitetspolitikk, bryter klart med ideologien Solhjell står for.

– Venstresidens politiske prosjekt er at alle skal ha lik verdi og like rettigheter og muligheter på tvers av klasser og bakgrunn. Nå har jeg inntrykk av at betydningen av gruppeidentitet vokser på bekostning av felles identitet, både i USA og i mange land i Europa. Mitt politiske mål er å styrke fellesskapet på bekostning av gruppeidentiteter.

Demokrati av gruppeidentiteter

Den uheldige utviklingen har to hovedforklaringer, mener Solhjell.

– Det første er at den er en reaksjon mot en markant høyredreining på høyresiden i USA, og det kan jeg til en viss grad forstå: Hvis høyresiden i Norge var som den amerikanske, tror jeg mange ville opplevd det som vanskelig å ha et fellesskap og meningsfulle debatter med dem.

– For det andre: Selv om USA har politiske mekanismer som skal sikre at mindretallene har innflytelse, og et partisystem som i statsvitenskapelig teori skal trekke mot midten, så er det noe med måten man finansierer partier og kandidater på, som bidrar til polarisering. Det har, sammen med økende forskjeller blant folk, dratt de politiske fløyene fra hverandre.

Iversen skriver i kronikken at den norske offentligheten «inntas nå av det samme identitetspolitiske prosjektet som har skapt så mye konflikt og polarisering i USA».

Norge er et helt annet sted enn USA, mener Solhjell.

– Men hvis vi ser til Nederland, kan vi se noe lignende. Man har partier for dyrerettigheter og miljø, og flere partier som representerer ulike gruppers interesser. Samtidig er mye i samfunnet, som skoler og kirkesamfunn, bygget over ulike religioner. Da får man et demokrati som består av mange partier og polariserte gruppeidentiteter.

Når gruppeidentiteten dominerer politikken, får man identitetspolitikk, slik Solhjell forstår begrepet.

– Identitetspolitikk betyr at man vektlegger sin kulturelle identitet og gruppetilhørighet i politikken. Konsekvensen er at det blitt vanskeligere å forstå andre, og at man dyrker forskjellene når man utformer politikk, i stedet for å vektlegge rettigheter og utfordringer man har felles.

Å ta avstand fra identitetspolitikken betyr ikke at man slutter å være opptatt av rettigheter.

– Man kan stadig være like opptatt av kvinners og homofiles rettigheter, og av at kristne og kirken skal ha en plass i samfunnet. Men man trenger ikke å dyrke gruppenes indre fellesskap og autonomi. I ytterste konsekvens blir identitetspolitikken slik at hver gruppe mener at akkurat det de står for, ideologisk og verdimessig, må gjelde for resten av samfunnet. Det er farlig.

Land som Nederland og Storbritannia har det til felles med USA, forklarer Solhjell, at de har færre felles institusjoner enn vi har i Norge.

– De har ganske ulike skoler, ulike universiteter, man bor i ulike bydeler, og det varierer fra gruppe til gruppe hvilke idretter og aktiviteter man driver med. Slike samfunnstrekk er skadelige: Det er ekstremt viktig med sterke felles institusjoner der man møter folk som er annerledes.

Samme på høyresiden

Iversen nevner flere eksempler i sin kronikk, blant annet debatten i etterkant av Siv Jensens indianerkostyme. Solhjell er enig i at kritikken mot Jensen var overdrevet.

– Jeg har ikke fulgt den debatten så nøye, men har selv vanskelig for å bli provosert av Jensens indianerkostyme. Jeg skjønner at Iversen bruker det som eksempel, sier Solhjell.

Det Solhjell mener er spesielt interessant i Iversens kronikk, er at Iversen påpeker hvilken temperatur slike identitetsdebatter får.

– Det synes som om temperaturen i debatter som har med identitet og tilhørighet, og med måten vi omtaler grupper på å gjøre, kan bli veldig sterk. De som tilhører en gruppe, oppfatter noen ganger symbolene rundt seg som hellige. Det minner meg om måten troende kan snakke på.

Temperaturen gjelder imidlertid ikke bare venstresiden.

– Når det kommer til debatten om muslimske religiøse symboler, ser vi hard språkbruk og et intenst og hatefullt engasjement. Det var det samme engasjementet debatten om Jensens kostyme skapte.

– Er de ulike debattene utslag av den samme gruppetenkningen?

– Ja, når det kommer til tradisjoner, identitet og kultur, som har med forskjeller mellom grupper å gjøre, blir debatten veldig intens, i stedet for at man roer ned og vektlegger det som binder oss sammen på tvers av identiteter.

Dynamikken strider mot det moderne norske prosjektet, mener Solhjell.

– Det norske målet er å bygge ned sånne forskjeller, å la likhetene mellom mennesker tre fram, og la folk leve ved siden av hverandre i avslappede fellesskap.

En kamp for større likhet

Samtidig som vi i Norge har sterke tradisjoner for fellesskap, har vi også hatt betydelige strømninger som vektlegger ulikheter: Det kan være motkulturer som avholdskulturen eller kristenkulturen, eller det kan være arbeiderbevegelsen.

Det medgir også Solhjell.

– Ja, vi må ikke gi inntrykk av at vi har en slags «naturlig likhet» i Norge. Alle framskrittene, som arbeidernes rettigheter, likestilling og funksjonshemmedes og homofiles rettigheter, har kommet gjennom kamp, og i kampen oppstår det en del gruppeidentiteter.

– Hvordan skiller det seg fra det som skjer nå?

– Min opplevelse er at for eksempel arbeiderbevegelsens mål har vært å skape like rettigheter og like muligheter innenfor en felles ramme i Norge. Bevegelsene har lagt sterk vekt på å skape felles institusjoner, lovverk og regelverk.

– Arbeiderbevegelsen laget et parti, egne idrettsorganisasjoner, fagorganisasjoner med mer?

– Det er riktig, men etter hvert som de sosiale og økonomiske forskjellene ble mindre, ble de institusjonene bygget ned. Tendensen til at man ville ha egen avis og egne idrettslag, ble gradvis endret til at man søkte en felles identitet i Norge.

Solhjell advarer igjen mot utviklingen.

– Hvis vi nå erstatter søkenen etter en felles identitet med veldig sterke kulturelle identiteter, så tror jeg ikke det er noe framskritt, akkurat.

En skummel tendens

Iversen skriver at «en bevegelse av illiberale konformister» er så forvirret at de «klamrer de seg til klisjeer» som «giftig maskulinitet», «internalisert homofobi» og «hvite privilegier».

– Finnes det virkelig ikke «hvite privilegier» eller noen «giftig maskulinitet»?

– Jeg bruker ikke slike begreper selv, men det gjør det sikkert, svarer Solhjell.

Han understreker at det finnes kamper det er viktig å ta mot forskjeller og diskriminering.

– Jeg observerer bare en tendens i andre land til at de gruppene man tilhører, tar større plass, og at gruppeidentiteten og ‑symbolene inntar en hellig karakter. Det er en skummel tendens.

Det får ikkje Jonas Gahr Støre til å gå i seg sjølv. Tvert om analyserer han saka som at proteststemmer har kome til Noreg, ei analyse han kroner ved å seie: “Dette er situasjonen fem dager før valget, men jeg tror mange på vei inn i valglokalet tenker litt mer på helheten”.

Me treng hjelp av tekst og kontekst for å tolke bilete. Her kjenner vi umiddelbart igjen dei tre toppkandidatane (i alle fall Moxnes), og raudfargen har sin klare og kjente symbolikk. Samstundes er det noko forstyrrande i måten denne gjengen blir avbilda på, i kontrast til måten dei blir omtalt i artikkelen. Her handlar det mest om kor dårleg det ser ut for Arbeiderpartiet — og Gahr Støre gjev desse partia skulda. Dei er ein raud fare. Men dei tre topp-kandidatane ser ikkje akkurat ut som rovdyr. Dei smiler, til trass for regnet, og verker som om dei er venner og vel forlikte, klare for både ein øl og for konstruktivt samarbeid etter valet. Slik me vil at ein politiker skal vere.

Om me les bildeteksten, finn me dessutan ut dei blei fotografert på eit fagforenings-arrangement. Arbeiderpartiets heimearena. Val av foto for denne saka fortel ei anna historie enn det AP prøver å gjere i sitt tilsvar, nemleg at desse småpartia ikkje er proteststemmer, men den nye venstresida. Og å gje tilsvar til eit fotografi er mykje vanskelegare.

Ifølge SV-ledelsen var hensikten med kampanjen å invitere til en debatt om hva fremtidens norske verdier skal være – en debatt de var lei av at Fremskrittspartiet hadde monopol på. Flere av kampanjens bilder var direkte rettet til FrP. Et av disse var et bilde av SV-medlem Gulai Katal som står med åpne armer sammen med teksten «Per Sandberg kom og få en innvandrerklem».

Bunad og kebab. (foto: SV)

Kampanjen fikk hard medfart på Twitter og ble kritisert av både journalister og folk i kommunikasjonsbransjen for manglende originalitet. I bildene blir bunaden brukt som metafor for de norske tradisjonene, mens kebaben representerer det multikulturelle samfunnet. Ved å sette disse sammen, argumenterer kampanjen for at begge disse to utgjør «det norske». Når dette ble dårlig mottatt, skyldes det sannsynligvis metaforenes overtydelighet. Kampanjens hensikt var å sette alvorlige verdispørsmål på dagsorden, og å gjøre dette «med et glimt i øyet», men bruken av forslitte metaforer bidro til å avspore debatten.

Klem og kebab. (foto: Helge Mikalsen, VG)

Mange kalte kampanjen en gavepakke til Fremskrittspartiet. Ikke uventet kom svaret fra FrP noen dager senere. Det kom i form av et bilde av Sandberg som blir klemt av fire innvandrere, mens han holder en kebab. Grunnet kampanjens overtydelighet kunne Fremskrittspartiet velge kun å forholde seg til de åpenbare elementene i SVs kritikk, og slik sette en effektiv stopper for debatten de ble invitert til.

Direktør Solberg

Erna Solberg i Dagsnytt atten, dagen etter at Noreg har fått ny regjeringsplattform:

Vi er selvfølgelig opptatt av at vi skal levere, vi er opptatt av at vi skal vise resultater, at vår politikk skal gi bedre resultater. Alt dreier seg ikke bare om hvor mye penger man bevilger, det dreier seg også om at man har ideer og løsninger som gjør at du kan sørge for at du kan få gode resultater for de pengene. Veldig mye dreier seg også om lederskap, det å ha stor gjennomføringskraft. Det er viktig å løfte gjennomføringskraften, være opptatt av resultatoppnåelse, mer enn aktiviteten som drives. For det kan godt tenkes at det vi hadde tenkt faktisk ikke gir det resultatet det var ment å gi. Da er vi villige til å forandre politikk, for man skal ikke være forelsket i virkemidlene, man skal være opptatt av å nå målene. (mi utheving)

Det er som eit oppsummerande ekko av Høgre sin valkampretorikk: Høgre sitt valprogram (pdf) har tittelen «Nye ideer og løsninger». Høgre vil «investere i framtida» og kvart kapittel inneheld ei smørbrødliste med «Høyres løsninger». Gode løysingar skal syte for at skattebetalarane sine pengar ikkje blir sløst vekk av byråkrati, men blir nytta til å levere gode resultat. Politikk skal ein drive kostnadseffektivt – nett som eit føretak.

Erna Solberg taler etter valgseieren (Foto: Skjermdump fra Høyres Facebook-konto / CF-Wesenberg).

Kamerat Audun

Audun Lysbakken, kvelden der SV gjer sitt nest dårlegaste val i historia. Han lovar kompromisslaus motstand mot ei ny regjering: “Vi skal gå i spissen for motstanden mot høyrekreftene og vi skal gjøre det med den stoltheten som kommer av at vi har forandret Norge og gjort det rødere og grønnere mens vi har vært i regjering».

Han snakka vidare om alle kampane SV hadde vunne i regjering. SV sitt valprogram heiter «Stort nok til å drømme om, konkret nok til å tro på”. Dei vil “skape et rettferdig og miljøvennlig samfunn” og smørbrødlistene er innleia med “SV jobber for”.I valkampinnspurten snakka SV om å mobilisere alle medlem, støttespelarar og potensielle veljarar. Politikk er ein kamp for forandring – nett som ein revolusjon.

Det er ikkje tilfeldig korleis dei ulike partia føretrekk å presentere sin eigen politikk, tvert om speglar det korleis dei forstår kva politikk er, kva ein stat er. Og dersom partiet si forståing høver bra med korleis media og veljarar tenkjer, ja, då får partiet lettare setje dagsorden i valkampen – noko som kanskje er med på å avgjere valresultatet. Oppfattar ikkje Høgre politikk som føretaksleiing, som administrasjon, medan SV ser på politikk som samfunnsomvelting – som revolusjon?

Audun Lysbakken portrettert i SV si eige valkampavis “Del Godene” (Foto: Skjermdump fra delgodene.no / Johanna Siring).

Å tenkje i metaforar

Båe partileiarane framstillar politikken sin på eit metaforisk sett. Det er viktig å ikkje tenkje på metafor i tradisjonell forstand, slike me gjerne forbind med dikt og poetisk språkbruk. I motsetnad til Stoltenberg, som kalla Mongstad-prosjektet «vår månelanding» eller Jagland som kalla regjeringa sitt prosjekt «Det Norske Hus», har ikkje Lysbakken (versjon 2013) sagt at SV ser på politikken sin som revolusjonær. Det same gjeld for Solberg – ho har aldri eksplisitt samanlikna Noreg og eit føretak.

Poenget er at SV snakkar om politikk som ein snakkar om revolusjon – ei omgripande omvelting ein må kjempe fram, medan Høgre snakkar om politikk som ein snakkar om føretaksleiing – implementering av nye løysingar og tydleg leiarskap. Å forstå eit omgrep – eller eit felt (engelsk: domain) – med ord ein vanlegvis nyttar til å snakke om eit anna felt blir kalla kognitiv metafor. Vitskapsfolk frå feltet kognitiv lingvistikk hevdar at måten me tenkjer på i all hovudsak er metaforisk – me forstend verda gjennom grunnleggjande metaforar. Nokon av desse metaforane er universelle, til dømes TID ER ROM (me seier at tida går og at me har lagt fortida bak oss), medan andre er spesifikke for ein viss kultur, til dømes er den klassiske oppfatninga av politikk i USA basert på metaforen AMERICA IS A FAMILY (tenk berre på «The founding fathers»).

Eit sentralt teoretisk poeng er at me ikkje kan leggje desse metaforane vekk – det er rett og slett umogleg for oss å tenkje og resonnere om tid på ein måte som er uavhengig av korleis me tenkjer og resonnerer om rom. Det tyder ikkje at metaforane er statiske: Metaforen TID ER ROM er samansett av eit tilnærma uendeleg sett med koplingar (mappings), moglege korrespondansar mellom kjeldefeltet (source domain) ROM og målfeltet (target domain) TID. I dagleg språkbruk kan me aktivere nokre koplingar og slå av andre, kreativ språkbruk kan starte koplingar som aldri har vore i bruk før, og på denne måten kan ein til og med byggje ut nye metaforar, til dømes KJÆRLEIK ER EI REISE.

Politiske frames

Kva har alt dette med politisk presentasjon å gjere? Det meste. Dersom me forstend politikk på eit metaforisk sett, må politikarane klare å bruke desse metaforane til sin fordel. Retorisk dyktige politikarar kan kommunisere slik at deira framstilling av røyndommen og av eigen politikk klinger godt med ein viss kognitiv metafor, men også slik at motstandarane får problem med å fremje sin politikk på ein fordelaktig måte. Ein har aktivert koplingar som er meir tenlege for ein sjølv enn for motstandaren, ein har klart å setje dagsorden ikkje berre for kva politikk media skal skrive om, men om korleis ein skal forstå politikken. Dei har gjort ei god framing.

Her lukkas Høgre i valkampen, medan SV snubla lengje før målstreken. Erna Solberg frama politikken til Høgre på ei måte som lét dei setje dagsorden, medan Lysbakken kommuniserte på ein måte som korkje gjeng godt saman med mediebiletet eller med det SV har oppnådd i regjering.

Noreg er eit føretak

Lat oss gjere eit tankeeksperiment: I Noreg tek den dominerande forståinga av politikk den metaforiske forma NOREG ER EIT FØRETAK. Reinspikka kognitive lingvistikarar gjennomførar eksperiment, både i form av spørjeskjema sendt til store grupper og i form av datamaskinmodellar, når dei skal finne ut om ein kognitiv metafor eksisterer og kva slag koplingar som er aktive, men sidan eg ikkje er eit rikt amerikansk universitet, held eg meg på fyrste nivå av forskinga – analyse av den lingvistiske overflata, av korleis me nyttar språk og bilete i politisk kommunikasjon.

Erna Solberg snakker forretninger (Foto: Kilian Munch / Norsk olje og gass. CC: by sa‑2.0)

Det finst ein god del data som støtter hypotesa om at NOREG ER EIT FØRETAK er ein aktiv metafor. New Public Management-ideologien er kan hende det mest openberre hintet (eit viktig poeng i kognitiv lingvistikk er sjølvsagt at metaforane ikkje berre påverkar korleis me kommuniserer, men rett og slett korleis me handlar og lev – altså ikkje berre korleis me forstår politikken, men også korleis me formar den). Måten andre parti enn Høgre og SV kommuniserer er eit anna teikn – Arbeidarpartiet har presentert skrytediagram på Facebook om sine politiske resultat, nett som ein føretaksleiar gjer for aksjonærane. FrP vil ha ein enklare kvardag for folk flest – dei vil levere betre tenester, betre vegar og eldreomsorg, for færre pengar – nettopp som eit godt føretak. Ikkje minst kan reduksjonen av valkampen til eit val mellom to statsministerkandidatar bli lese som eit symptom: Valet står mellom to styreleiarar, Jens eller Erna. Veljarane er generalforsamlinga, regjeringa er føretaksstyret.

God framing frå Høgre

Høgre sine valkampstrategar har klart å dra nytte av denne metaforen. For det fyrste har dei vore heldige – partileiaren deira er ein av to statsministerkandidatar. For det andre har dei klart å snakke om Høgre-politikk som om dei snakka om føretaksleiing, samstundes som denne måten å snakke på synte fram alt det dei raudgrøne ikkje har fått til. Skattelette er klassisk Høgre-politikk, når dei snakkar om gode løysingar som skal gje oss meir for pengane snakkar dei til veljarane som aksjonærar – me skal få mest mogleg att for investeringane me gjer. Skattelette er slett ikkje venstresida sin politikk – så å forstå veljarar som aksjonærar er ikkje fordelaktig for dei raudgrøne.

Høgre er også oppteken av at løysingane skal gje gode resultat – dei skal oppnå mål, levere oss auka tryggleik, gode vegar, rask behandling når me er sjuke. Då vert veljarane brått kundar som skal bli so nøgde som mogleg. Høgre sin fordel her er den massive medieomtala av korleis byråkratiet har feila under dei raudgrøne – handlingslamminga 22. juli, kaoset på Ahus, utgreiing på utgreiing om utbygging av jernbanenettet. Grafane til Ap som skal syne kor såre vel alt er blir då ikkje så effektive – media har jo fortalt oss at det slett ikkje gjeng så bra, og Høgre si kopling klikkar rett inn i den forteljinga. Viktigast er kanskje kor gjennomført Høgre snakkar om politikk på denne måten – det gjer bodskapen deira tydlege og styrkar framinga dei er ute etter.

SV i utakt med folket

SV snakka om noko heilt anna. For dei er politikk store samfunnsendringar, ein revolusjon. Det er absolutt mogleg at ulike kognitive metaforar kan eksistere parallelt på dette nivået, både i same kultur og i same hjerne (medan på meir basale nivå, som TID ER ROM, vil det ikkje vere rom for slik drastisk skilnad), men ein av metaforane vil vere den dominerande.

Heikki Holmås og andre frå SV i demonstrasjon. (Foto: Tore Netland/SV)

POLITIKK ER REVOLUSJON ligg nok støtt i hjartet til det sosialistiske protestpartiet SV, men eg trur det er trygt å seie at dei berømte folk flest ikkje forstend politikk som ein revolusjon. Eit viktig poeng i teorien om kognitiv metafor er at kjeldefeltet bør vere noko me kjenner betre til enn målfeltet, og få av oss har opplevd slike veldige omveltingar som revolusjonar. Derimot møter me alle føretak og liknande einingar i dagleglivet. I tillegg, som allereie nemnt, medverkar mediebiletet og NPM-ideologien til å aktivere forståinga av politikk som administrasjon og føretaksleiing. SV klarar ikkje å møte veljarar flest eller massemedia.

Dårleg kommunikasjon frå SV

Samstundes har ikkje SV greidd å frame politikken dei har gjennomført i regjering som store, strukturelle endringar. Partiet har vore tydleg på at dei har oppnådd full barnehagedekning og mellombels stoppa oljeboring i Lofoten, men kvifor er dette radikalt, korleis er det revolusjonært? SV har oppnådd resultat, men dei klarar ikkje å ta i bruk metaforen dei forstend politikk gjennom når dei skal kommunisere resultata sine. Dei har ikkje klart å sende revolusjonen på TV.

Partiet klarar heller ikkje å forklare kvifor ein bør forstå politikk som ein revolusjon. Noreg går jo som kjent nokså bra, folk flest har det godt, kvifor skal me mobilisere, kvifor skal me kjempe, vil me eigentleg ha noko så valdsamt som ein revolusjon? Kanskje tidsanden er mot dei, for er det ikkje betre og tryggare med litt betre løysingar, nokre nye idear, tydlegare leiing som kan gje oss meir utbytte for skattpengane og levere betre tenester?