Diskusjonen om polarisering har ofte vært knyttet til amerikansk politikk, og Sunsteins bøker om polarisering er preget av at de er skrevet i en amerikansk kontekst. Men det er liten tvil om at problematikken med skarpere fronter i det politiske ordskiftet har blitt stadig mer aktuell også i Norge. En indikasjon på dette er at i år 2000 var ordet «polarisering» nevnt 55 ganger i norske medier, mens det i 2017 var det nevnt 1745 ganger. Nettets rolle i polariseringen er viet mye oppmerksomhet også i den norske debatten.

Jeg skal snart komme tilbake til hva Sunstein mener er drivkreftene bak polariseringen, men for å forstå Sunsteins tilnærming er det nødvendig å først se på hva han mener er problemet med polarisering. Selv om han i stor grad trekker på empirisk forskning, særlig eksperimentell psykologi, er Sunsteins anliggende normativt: han vil advare mot og forsøksvis identifisere tiltak som kan bidra til å dempe polariseringen. Sunstein er særlig bekymret for konsekvenser av mulighetene nettet gir for å filtrere ut informasjonen man ikke vil bli eksponert for. Sunstein peker i sin siste bok, #Republic: Divided democracy in the age of social media, på to idealer som han mener en demokratisk offentlighet bør strebe etter å oppfylle:

«First, people should be exposed to materials that they would not have chosen in advance. Unplanned, unanticipated encounters often involve topics and points of view that people have not sought out and perhaps find quite irritating – but that might change their lives in fundamental ways.”

“Second, many or most citizens should have a wide range of common experiences. Without shared experiences, a heterogeneous society will have a much more difficult time addressing social problems. People may even find it hard to understand each other. Common experiences, emphatically including the common experiences made possible by social media, provide a form of social glue.” (s. 6)

Det er disse betingelser for et velfungerende demokrati Sunstein er opptatt av. Han er bekymret for at disse idealene blir undergravet dersom folk i stadig større grad benytter seg av mulighetene som nettet og de sosiale mediene gir, til å filtrere ut informasjonen de ikke liker, slik at de bare møter informasjon som bekrefter de meningene de allerede har. Sunstein ser økt polarisering og fragmentering som et resultat av slik filtrering. Det er her Sunstein trekker inn resultater fra sosialpsykologi til å forklare polariseringen vi kan observere i tilknytning til sosiale medier.

Mekanismene bak polarisering i sosiale medier

Vi kan skille mellom polarisering som prosess og som resultat. I alminnelig språkbruk kan vi snakke om polarisering som en tilstand kjennetegnet av stor avstand mellom standpunkter, typisk kjennetegnet av fravær av dialog, negativ karakterisering av motparten, og av at partene avskriver hverandres synspunkter uten å gå inn i den andres argumenter. Men i den psykologiske litteraturen, som Sunstein trekker veksler på, er polarisering definert som en prosess hvor partene i en gruppediskusjon drives mot et mer ekstremt standpunkt som følge av diskusjonen:

«The term ‘group polarization’ refers to something simple: after deliberation, people are likely to move to a more extreme point in the direction to which the group’s members were originally inclined” (s. 68).

Denne effekten er veldig godt dokumentert gjennom en lang rekke eksperimenter gjort på alle mulige grupper, fra dommere til abortmotstandere. Sunstein har gitt et stort og verdifullt bidrag ved at han i en rekke bøker har oppsummert og vist relevansen resultatene fra denne forskningstradisjonen har, også for andre fag enn psykologi. Hans poeng er at denne forskningen kan hjelpe oss å forklare og forstå utfordringen med polariseringen vi ser i sosiale medier: folk som stort sett diskuterer på nettet med folk som de er nokså enig med i utgangspunktet vil ende opp med å mene det samme som før, bare i mer ekstrem form.

Sunstein har særlig fremhevet tre forslag til mekanismer som den sosialpsykologiske forskningen har foreslått som forklaringer på polarisering.

Den første forklaringen er knyttet til at en person som diskuterer et tema i en gruppe, gjerne vil fremme de argumentene han eller hun mener er mest overbevisende. Men hvis diskusjonen foregår i en gruppe der folk i utgangspunktet tenderer til å være enige, så vil det komme opp mest argumenter som går i retning av den posisjonen de allerede deler. Dette vil kunne styrke folk i deres oppfatning og drive gruppen i retning av en mer ekstrem variant av den posisjonen de delte i utgangspunktet.

Den andre forklaringen tar utgangspunkt i at folk er opptatt av ryktet sitt i en gruppe. Ofte har noen medlemmer av en gruppe mer status enn andre, og deres mening får derfor større vekt. En effekt vil ofte kunne være at medlemmer av gruppen som ikke deler deres syn lar være å fremme dette, fordi de ikke ønsker å bli oppfattet negativt av de med høyere prestisje. Dersom den dominerende stemmen i gruppen representerer et mer ekstremt standpunkt, vil resten av gruppen kunne følge etter. Dette har vært brukt til å forklare den såkalte «spiral of silence», det vil si at folk i en minoritetsposisjon ofte holder tilbake sitt syn.

En tredje viktig mekanisme er knyttet til gruppetilhørighet. Dersom man tilhører en gruppe med et synspunkt som er en viktig del av gruppens felles identitet, så vil den identitetsfølelsen styrkes gjennom å dyrke motsetningen til meningsmotstandere og dermed bidra til polarisering.

Sunstein presenterer et stort og variert sett av eksempler på likesinnede grupper som diskuterer på sosiale medier, som han bruker til plausibelt å argumentere for at det er gode grunner til å tro at mekanismer av den typen som sosialpsykologene har identifisert, også er i virksomhet på nettet.

Et av mange eksempler er blogging om klimaspørsmål, som er ekstremt polarisert. Dette er en del av nettdebatten jeg selv har studert¹. Vi vet at klimafornekterne lenker nesten utelukkende til hverandre og til kilder som støtter deres syn, det er noen kilder som er enormt dominerende i deres diskurs, og de har sin gruppeidentitet knyttet til avvisningen av enigheten om menneskeskapt global oppvarming. Polariseringen er i dette tilfellet asymmetrisk, siden de som deler konsensusen om menneskeskapt global oppvarming, ikke har avvisning av klimafornekterne som del av sin identitet som gruppe, selv om de avviser standpunktet.

Polarisering i skyttergraven

I forklaringen av polarisering er Sunstein mest opptatt av at folk som er enige med hverandre blir mer ekstreme gjennom å diskutere med hverandre. Derfor er også forslagene hans til tiltak for å motvirke polarisering, knyttet til å utvikle og promotere bruk av plattformer der folk kan møte ulike synspunkter. Men jeg mener han litt for ensidig fokuserer på utviklingen av ekkokammer som årsak til polarisering. For det første er det eksperimentell forskning som viser at folk kan bli mer polarisert også gjennom diskusjon med folk med et annet syn enn dem selv². Når deltakerne i slike eksperimenter blir konfrontert med synspunkt som er i konflikt med det de selv mener, så bruker de lenger tid til å tenke seg om enn hvis de møter synspunkter de deler. Men de bruker ikke den tiden til å reflektere over holdbarheten i argumentene til motparten, men til å mobilisere motargumenter. I eksperimenter utvikler deltakerne en mer ekstrem posisjon enn de ga uttrykk for ved starten av eksperimentet, og den sannsynlige mekanismen er at de gjennom aktiveringen av motargumenter blir mer fastlåst i sin egen posisjon. Hvis dette er riktig, er det en grunn til å tro at det ikke bare er fraværet av alternative synspunkter som driver polariseringen også på sosiale medier.

Det er også en god del forskning om bruk av medier på nettet som viser at selv om folk til en viss grad oppsøker kilder basert på ideologiske preferanser, så velger de ikke nødvendigvis aktivt bort alle kilder som presenterer alternative synspunkter. De fleste mediebrukere blir antakelig eksponert for en god del informasjon som utfordrer deres eget syn på politiske spørsmål.

Ingen bestrider at det politiske landskapet er mer polarisert enn tidligere, hvis vi tenker på polarisering som en beskrivelse av en situasjon der det er fastlåste posisjoner som ikke tar hverandres argumenter alvorlig. Spørsmålet er hvilke prosesser som ligger til grunn for en slik situasjon. Ekkokamre, som Sunstein fokuserer på, er sannsynligvis ikke den eneste forklaringen.

I Norge har forskere ved Institutt for samfunnsforskning vist at vår hjemlige nettdebatt har mer karakter av skyttergravskrig mellom folk med sterkt ulike syn, enn av debatter i ekkokamre³. ISF-forskerne finner at diskusjon både med meningsfeller og meningsmotstandere driver polarisering. Argumentet er ikke at ekkokamre ikke kan drive polarisering, men at polarisering også kan styrkes gjennom konfrontasjon med andre synspunkter. Og betydningen av gruppeidentitet, som Sunstein peker på som forsterker av polarisering, kan være med å styrke polariseringen også i skyttergravs-diskusjon mellom folk som er sterkt uenige.

Utvalgt litteratur

Bøker av Cass Sunstein om relaterte tema:

#Republic: Divided democracy in the age of social media. 2017. Princeton University Press.

Infotopia. How many minds produce knowledge. 2006. Oxford University Press.

Republic.com 2.0. 2007. Princeton Univeristy Press.

On Rumors: How falsehoods spread, why we believe them, what can be done. 2009. Princeton University Press.

Med jevne mellomrom bryter eksperter meninger med hverandre i mediene og har vidt ulike oppfatninger om et tema. Et glanseksempel er kostholdsjournalistikken. Alt fra professorer, leger og ernæringsfysiologer til kokker og personlige trenere opptrer i rollen som ekspert, med svært ulike oppfatninger av hva som er sunt for oss å spise.

Hva gjør slike debatter og uenigheter mellom eksperter med oss som mediepublikum? Eksperter regnes i utgangspunktet som særlig troverdige kilder. Hvordan forholder vi oss til dem når de kommer med motstridende informasjon? Klarer vi “vanlige mennesker” å avgjøre hvem vi skal stole på?

Studie: Avisleseres vurdering av eksperters troverdighet

Slike spørsmål ble grunnlaget for å gjøre en kvalitativ resepsjonsstudie i forbindelse med masteroppgaven min. Denne artikkelen omhandler ett av forskningsspørsmålene: I hvilken grad informantene er i stand til å ta stilling til ekspertenes troverdighet når de uttaler seg motstridende.

Ti informanter deltok i studien, og ble bedt om å lese et utvalg artikler om kosthold fra norske nettaviser. I artiklene uttalte flere eksperter seg motstridende om hva man bør spise. Ekspertene var blant annet leger, matforskere, ernæringsfysiologer og professorer.

Som en del av studien ble informantene bedt om å fortelle hva de tenkte mens de leste, en metode kalt tenke-høyt-analyse eller protokollanalyse, som åpner for å studere endringer i leseres oppfatning av en sak gjennom selve leseprosessen.

Fra aktiv vurdering til frustrasjon og forvirring

Tidlig i leseprosessen greide de fleste informantene å gjøre vurderinger av ekspertenes troverdighet. De vurderte troverdigheten ut fra eksperttitlene, om de kjente til eksperten fra før, hvilken avis eksperten uttalte seg i, om ekspertenes råd stemte med det de selv mente, eller om ekspertenes uttalelser virket fornuftige og godt dokumentert.

Andre aspekter som ble vektlagt var om ekspertene solgte noe, eller hadde personlig motiverte intensjoner som lå til grunn for rådene de kom med. Ved å vektlegge aspekter som dette, kunne informantene vurdere ekspertenes troverdighet fortløpende mens de leste, både individuelt og satt opp mot hverandre.

Denne metoden for å vurdere ekspertene og innholdet så ut til å fungere relativt godt for mange av informantene et godt stykke ut i lesningen, og enkelte klarte å vurdere ekspertene på denne måten gjennom hele leseprosessen. For flertallet oppsto likevel problemer utover i lesningen etter hvert som flere eksperter kom til.

Det ble tydelig at flere informanter ble usikre, frustrerte eller forvirret som følge av at ekspertene ikke var enige med hverandre og sa vidt ulike ting. I stedet for å gjøre vurderinger av ekspertene og rådene basert på slike aspekter som nevnt over, begynte informantene å argumenterte for hvorfor de ikke kunne eller ikke orket å forholde seg til ekspertene. De fordypet seg ikke lenger i ekspertene og teksten slik de hadde gjort i begynnelsen.

Dette viste seg for eksempel ved at de uttrykte misnøye med at ekspertene uttalte seg motstridende i stedet for å komme med klare og entydige råd. Flere argumenterte for at det var umulig å forholde seg til ekspertene og rådene, siden de selv ikke var i posisjon til å kunne avgjøre hvem som har rett, på grunn av egen manglende kunnskap om kosthold og mat.

Et annet argument var at ingen av ekspertene presenterte nok dokumentasjon, og at det derfor var like greit ikke å lytte til noen av dem, men heller fortsette som man alltid har gjort. Noen argumenterte også for at så lenge ekspertene ikke var enige, var det ingen grunn til å lytte til dem. De måtte bli enige med hverandre først, før det var noen vits i eventuelt å endre vaner som følge av ekspertenes råd. Enn så lenge kom de ikke til å lytte til noen av ekspertene, men fortsette som før.

Slik unngikk informantene å forholde seg til ekspertene og rådene deres når det ble for komplekst. I stedet for å vurdere ekspertenes troverdighet og kvaliteten av deres råd, unngikk etter hvert et flertall av informantene på denne måten hele situasjonen så godt de kunne. Flere sa også at de helst ikke ønsket å lese videre, og ikke ville lest videre til vanlig.

Uoverensstemmelse gir ubehag

Funn som dette er interessante. Det viser at diskusjoner mellom eksperter som presenteres i mediene kan gjøre at leserne kommer til et punkt hvor de i stedet for å tenke kritisk, unngår både ekspertene, rådene og situasjonen. Et flertall av informantene kom til et punkt i lesningen hvor de reagerte slik.

Reaksjonen kan forklares. Leon Festingers teori om kognitiv dissonans handler om at vi mennesker ikke ønsker å forholde oss til motstridende informasjon, eller informasjon som strider mot det vi tror og mener fra før. Uoverensstemmelse eller dissonans i kunnskapen vi sitter på er nemlig ubehagelig.

Et slikt ubehag kan også tenkes å oppstå når man leser artikler hvor ekspertene kommer med motstridende råd og informasjon. Ifølge Festinger vil vi helst unngå slike situasjoner, og når vi først havner i en situasjon der det er uoverensstemmelse mellom våre såkalte kognisjoner, vil vi søke oss ut av den ubehagelige situasjonen så godt vi kan. I tillegg vil vi søke oss unna lignende situasjoner i framtiden for å unngå denne typen ubehag.

På mange måter er det nettopp dette informantene gjør. I stedet for å ta stilling til ekspertene og rådene, argumenterer de for ulike årsaker til at de ikke kan gjøre dette. På denne måten redder de seg ut av en ubehagelig situasjon. Flere fortalte også at de ikke likte å lese slike artikler til vanlig fordi ekspertene aldri blir enige om noe. De hadde altså hatt negative opplevelser med lignende tekster tidligere, som de nå helst unngikk.

I studien oppfordres informantene til å lese utvalgte tekster og fortelle hva de tenker. Dette kan gjøre at de fordyper seg mer i innholdet enn de ellers ville gjort. Til vanlig er det derfor ikke sikkert at de ville tenkt like dypt over hva de leste, og dermed ville de kanskje i enda større grad ha unngått å forholde seg til uenige eksperter og motstridende ekspertråd.

Et kritisk tenkende publikum?

Det finnes lite forskning som undersøker hvordan publikum forholder seg til eksperter som kommer med motstridende råd, og det trengs mer forskning på feltet før man kan trekke klare slutninger, både om hvordan publikum forholder seg til ekspertene og de eventuelle konsekvensene.

Likevel er det verdt å kort trekke inn noen tanker om mulige konsekvenser for idealet om et aktivt deltakende og kritisk tenkende publikum. I en medieverden hvor bruken av eksperter øker og terskelen for å bli kalt ekspert samtidig senkes, er det viktig med et kritisk tenkende publikum som ikke nødvendigvis tar alle ekspertråd for god fisk.

Man kan argumentere for at mediene kan fremme god og objektiv journalistikk og kritisk tenkning hos publikum ved å la flere eksperter komme til orde. Noen informanter var også i stand til å gjøre mer eller mindre gjennomtenkte vurderinger gjennom hele leseprosessen.

Likevel er det problematisk om flertallet etter hvert ikke orker å engasjere seg i eller lese slike saker, fordi det er kognitivt ubehagelig. I stedet får man da et lite aktivt tenkende publikum som først og fremst lukker både øyne og ører og gjør som de alltid har gjort. Som en informant sa: “Det blir überforvirrende fordi at du sitter igjen med en følelse av at han sier én ting, han sier én ting, hun sier én ting, han sier én ting. Også er det da… også.. ja, men da kjører jeg bare på slik som jeg har gjort til nå”.