Striden om Statistisk sentralbyrå handler ikke først og fremst om Meyer vs. Jensen, men om at Byrået har overlatt viktig statistikkproduksjon til andre aktører eller at denne nå styres av «betalt etterspørsel» og departementenes behov. Dermed svekkes innsatsen for å gjøre allmennheten i stand til å kontrollere maktutøving og markedsaktører. Hvorfor er vi kommet i denne situasjonen? Er det for sent å snu? Er Statistisk sentralbyrå i dag i stand til å forsvare ideen om offisiell statistikk?

Espen Søbye, forfatter, debattant og kritiker, har med noen opphold vært ansatt i Statistisk sentralbyrå siden 1985. Han har gitt ut en rekke arbeider om statistikk, blant annet Tallenes fortellinger (2001) og Folkemengdens bevegelse 1735–2014 (2014). Seinere i år kommer Fakta om olje, som handler om hvordan den kvartalsvise investeringsstatistikken ble til.

Søbye innledet om temaet på et møte arrangert av Forum for vitenskap og demokrati 15. februar 2018 i Bergen. Møteleder: Tor Halvorsen.

Podkasten er produsert av Ingjald Pilskog, postdoktor ved Uni Research Klima.

– Klart lavest valgdeltakelse har unge menn med innvandrerbakgrunn og grunnskole som høyeste utdannelse, forteller Øyvin Kleven, som er statistikkrådgiver ved Statistisk sentralbyrå (SSB).

For eksempel sank valgdeltakelsen for 20–24 år gamle menn fra 73 prosent i 1969 til 59,1 prosent i 2017. Det er et fall på hele 13,9 prosentpoeng.

I en artikkel som SSB nylig publiserte, kommer det også fram at gapet mellom de som har høy og lav utdannelse vokser: Langt flere av de med høy utdannelse, stemmer.

For å forstå hvorfor dette skjer, har vi tatt en prat med Kleven, som jobber med valgstatistikk og velgerundersøkelser i SSB. Han peker først på at samfunnet er bekymret for unge menn på mange måter for tiden.

– Man er også redde for at unge menn faller fra i skolen, eller for at mesteparten av kriminaliteten begås av unge menn. Noen snakker om 2/3‑samfunnet eller 3/4‑samfunnet, sier Kleven.

Foto: Stortinget cbnd

Stortinget på valgnatten 2017. Får vi et permanent skille i valgdeltakelse mellom de med høy og lav utdanning?

Kvinner har nå høyere valgdeltakelse enn menn i alle aldersgrupper opp til 67 år. Det er først for de siste to gruppene, 67–79 år og 80 eller mer, at menn har høyere valgdeltakelse.

– Hva kjønnsforskjellene skyldes, vet vi ikke, sier Kleven. Men han mener vi må løfte blikket.

Den kognitive revolusjonen

Etter krigen var valgdeltakelsen høyere enn i dag, og fra midten av 1960-tallet lå den over 80 prosent. Men da var det knapt noen som hadde mer utdannelse enn barneskole.

– På 1950-tallet var det kun en liten elite som tok gymnas, og enda færre som studerte på universitetet, og da var valgdeltakelsen likevel høyere enn i dag.

Da var også menns valgdeltakelse høyere enn kvinners.

– I en tid da folk ikke hadde annet enn folkeskolen, og mange ikke det engang, var det andre bevegelser som mobiliserte dem: arbeiderbevegelsen, avholdsbevegelsen, lekmannsbevegelsen og bondebevegelsen. Så kom den kognitive revolusjonen.

På 60-tallet begynte utdanningsrevolusjonen.

– Folk tok utdannelse og tenkte mer selv. Da oppstod det etter hvert større forskjeller mellom utdanningsgruppene, og i flere land sank valgdeltakelsen.

Det er et paradoks: Befolkningen ble høyere utdannet, og færre stemte.

– Da valgforskere som Stein Rokkan analyserte dette på 1960-tallet, konkluderte de med at det var liten forskjell mellom folk med høy og lav utdanning. Det har endret seg, men det er først i det siste at vi har begynt å interessere oss for de nye forskjellene.

Ved valget i 2017 stemte 90 prosent av dem med universitet og høgskole, 80 prosent av dem med videregående, og bare 65 prosent av dem med grunnskole som høyeste utdanning.

EU-kampen forvirret velgerne

– Hvorfor synker valgdeltakelsen blant unge menn?

– På 1990-tallet sank valgdeltakelsen i alle aldre, forteller Kleven.

Ved valget i 1993 sank valgdeltakelsen også for de eldre. For eksempel for menn mellom 45–66 år fra 88 til 84 prosent, og for kvinner i samme alder fra 90 til 83 prosent.

– Noe av forklaringen var nok EU-striden.

Forenklet kan man si at: I gamle dager stemte folk i stor grad på det samme partiet. Partisystemet var stabilt, få byttet parti og velgerne hadde stabile oppfatninger.

På begynnelsen av 1990-tallet var Norge preget av den kommende EU-avstemningen. Noen av partiene som gikk inn for medlemskap, som Ap, hadde mange velgere som stemte «nei».

– De som hadde holdt fast på samme parti før, ble mindre partitro, og flere ble hjemmesittere. De opplevde kanskje et krysspress som gjorde at de lot være å stemme ved stortingsvalget. Velgere lar gjerne være å stemme i situasjoner hver de er uenig med eget parti i viktige spørsmål.

Foto: ukjent person/Oslo Museum cba

Godt oppmøte i et valglokale på Lambertseter skole i Oslo, 1957.

På denne måten førte EU-saken til at den klare blokkdannelsen mellom en borgerlig og en sosialistisk blokk ble svekket, noe som ga uklare regjeringsalternativer ved flere av valgene.

– Slike uklarheter gjorde nok at folk ble forvirrede, forklarer Kleven.

Må finne seg selv

– Men hvorfor synker valgdeltakelsen mest for unge menn?

– Valgdeltakelsen er høyest blant dem som bor hos mor og far, og går ned når de flytter ut av hjemmets trygge favn. De utsettes for mange inntrykk, skal finne seg selv og da tar det en stund før en «finner sitt parti».

Man ser den samme kurven for eksempel i Danmark og USA, forteller Kleven.

Det kan videre tenkes at slike «normforvirringer» som EU-striden førte med seg, har større innvirkning på de unge. Før satt far i stua og sa «her i huset stemmer vi Arbeiderpartiet». Nå sier han kanskje «i år vet jeg ikke hva jeg skal stemme».

– Men så, når folk er ferdige med utdannelsen sin, stiger valgdeltakelsen igjen.

Et annet moment er at det å stemme er en «social act». Når folk stemmer, stemmer de ofte sammen, og foreldrene tar med ungdommene sine til stemmelokalene.

At stemming er en sosial handling, kan muligens forklare noe av kjønnsforskjellen, tror Kleven.

– Det kan tenkes at jenter er mer mottakelige for sosial påvirkning. Dessuten er kanskje jenter litt mer pliktoppfyllende enn gutter. Jeg tror at dette, og det at flere gutter faller fra i videregående skole, må ha noe av den samme forklaringen. Men dette er kun spekulasjoner.

Innvandrere trekker ned

Unge gutter deltar altså i stadig mindre grad i demokratiet. Hvor bekymret skal vi være?

– Litt bekymret, svarer Kleven.

Når de unge mennene blir eldre, øker valgdeltakelsen, og i kommunestyrene er det en overrepresentasjon av middelaldrende menn, sier Kleven.

At unge menn stemmer mindre, ser heller ikke ut til å påvirke den generelle valgdeltakelsen, som er stabilt høy i Norge sammenliknet med en del andre europeiske land, men samtidig lavere enn i både Sverige og Danmark.

– Innvandrerne trekker snittet litt ned, for mange av dem kommer ikke fra tilsvarende demokratiske kulturer og må sosialiseres inn i demokratiet.

De som stemmer aller minst, er unge gutter med innvandrerbakgrunn og grunnskole som høyeste utdannelse, men Kleven mener at demokratiet har større problemer enn at unge gutter som sådan har lavere valgdeltakelse.

– Jeg er mer bekymret for at gapet i valgdeltakelse mellom de med lav og høy utdanning vokser.

Noen faller utenfor

– Du er bekymret at demokratiet over tid vil bli for de som har utdannelse?

– Ja.

Samtidig, påpeker han, må vi huske at andelen som bare har grunnskole, synker. Før var det unormalt å ta høyere utdannelse. Snart blir det unormalt å bare ha grunnskoleutdannelse. Andelen blant de unge som bare har grunnskoleutdannelse, vil bli mye mindre.

– Gruppen blir mindre, men den vil ha lav status på enda flere måter?

– Ja. Det blir 2/3- eller 4/5‑samfunnet: Noen faller utenfor.

Kleven er dessuten bekymret for hvem som skal holde det norske demokratiet gående i framtiden. Over tid har nemlig andelen av befolkningen som er medlemmer – aktive eller passive – i politiske partier, sunket kraftig, viser SSB-tall.

– Mange tusen mennesker drar demokratiet rundt, stiller til valg og sitter i komiteer her og komiteer der i kommunestyrer og fylkesting. Det blir gradvis færre å ta av.

– Henger trendene sammen?

– Ja, til en viss grad. Før kom folk inn i politikken gjennom fagforeninger, organisasjoner, kristenliv og foreningsliv, og gjerne bare med barneskole- eller grunnskoleutdanning. I dag er det nok færre «vanlige mennesker» i politikken. I stedet risikerer vi en profesjonalisering av demokratiet. Det kan gi grunn til bekymring, avslutter Kleven.

Les mer om valgdeltakelsestallene: Valgdeltakelsen blant unge menn har falt kraftig de siste tiårene.

I 2009 skreiv vi i voxpublica om ssb.no’s nye websider og tanker om API, det hadde (muligens uoffisielt) kodenavn “nyessbno”. Da tiden endelig kom for et riktig API, kom data.ssb.no som hadde (og fremdeles har) et utvalg av SSBs mest populære tabeller.

Det var helt klart et skritt i riktig retning, men API-et er ganske begrenset, for eksempel for en nysgjerrige gravende journalist er dette smale utvalget formodentlig et rimelig uinteressant sted å grave.

Det som holder på å skje nå er mye viktigere: nå kommer 5000 tabeller (“alle 5000 statistikkbanktabellene”, ifølge invitasjonen til å beta-teste tjenesten). Formodentlig løpende oppdatert ettersom ny data kommer inn. Hvis dette blir praksis gjør SSB det vi håpte de skulle i forrige runde: gjøre seg relevante for digitale hoder som trenger maskinlesbare tall for viderebruk.

Dette betyr et mye bredere tilbud, et mye mer spennende tilbud og forhåpentligvis et tilbud som kan gjøre data fra ssb.no mer brukt i pressen, på kafeer, taxier og rundt middagsbordene.

Dette kan for noen kanskje se ut som en teknisk detalj (nytt API) for statistikk-nerder. Det er helt riktig, og indirekte en total misforståelse. For de som ikke leser tall med glede, leser nemlig bilder like lett som alle andre. Synet vårt er perfeksjonert gjennom evolusjon til å raskt oppfatte farer og goder så vel som trender og endring — perfekt for å tolke datavisualiseringer. Og mer data fra ssb.no i fornuftig dataformat er en servering på sølvfat for den som vil presentere tall i bilder.

Eksempler:

API-et er i beta, og ble åpnet den 22 desember 2015, så det er ikke all verdens av diversitet i eksempler å peke til ennå, men Xavier Badosa (utvikler av JSON-stat.org) har flere eksempler fra første versjon av API-et. Det er f.eks. slike ting vi kan forvente oss å se mer av:

Inflasjonskalkulator

Animert populasjospyramide, “eldrebølgen”.

Koropletkart over Norge farget etter kommunens innbyggertall

Småbarn i Norge over tid

At SSB har data åpner også for sammenlikning med data fra andre land. Her norsk og dansk inflasjon sammenlignet.

Konsumprisindeksen for Norge og Danmark i samme graf.

Da Norge ikke er med i EU og vi stort sett ikke er med i målet for eurostat blir dette ekstra viktig. Her er arbeidsledighetstallene til OECD.

Badosa har flere eksempler på bl.ocks.org — alle på det “gamle” API-et, men det nye ser ut til å følge over samme lest, som virker som en fornuftig modell. API-et er i beta, så det er ikke urimelig å finne ting som ikke virker, er feil, ikke er så stabilt eller oppdatert som et ferdig vil være, men at vi får innblikk i dette mens det fortsatt er under utforming, er en fordel for alle.

Her er APIet

Det er ikke lenket fra ssb.nos vanlige nettsider enda, men her er lenkene til det gamle og det nye (antakelig med midlertidig URL) API-et.

• Det gamle (her under ny URL)
• Console til det nye ‑hvor du kan søke deg fram til riktige tabeller og spørringer
• Navigerbart API
• Brukerveiledning

PS: I min iver og i tumultene av et nytt semester copy/pasta jeg eksempelkode fra pyjstat og konkluderte at jeg måtte sette meg ned med bedre tid, for dette virker ikke. Greia var at det nye API-et forventer POST-kall med parametre fra console’n. Her er python-kode som virker (takk til SSB for raskt svar):

Hvis du kjenner til flere eksempler om hvordan det nye API-et blir brukt, eller har laget noe selv, eller har noen ideer til hvordan dette kan eller bør brukes: legg igjen en kommentar under — vi trenger at disse dataene kommer til syne og til nytte.

Barnehager er en av samfunnssektorene hvor det finnes mye og gode offentlige data tilgjengelig. Kommunene rapporterer inn data til Statistisk sentralbyrå via KOSTRA-systemet. I SSBs statistikkbank kan en sette sammen egne tabeller med mange ulike variabler og eksportere til flere ulike formater for videre bearbeiding.

I barnehagesektoren er det et stort innslag privateide barnehager, noe som gjerne blir gjenstand for politisk konflikt. Vi har sett nærmere på noen av grunnlagsdataene, nemlig utviklingen i antall barn i kommunale og private barnehager. Dette kan være interessant i lys av Aftenpostens artikkel, der det går fram av flere private barnehager kan komme i vanskeligheter som følge av kommunale kutt når finansieringsordningen endres. Hvilke kommuner har størst andel barn i private barnehager, og hvordan har utviklingen i fordeling vært? Vi valgte ut årene 2005–2009, siden dette har vært ekspansjonsperioden i utbygging av barnehageplasser under den rødgrønne regjeringen (tall for 2010 er naturlig nok ikke tilgjengelig ennå).

I SSBs statistikkbank gikk vi til siden for barnehager og valgte ut variablene “antall barn i kommunale barnehager”, “antall barn i private barnehager” og årene 2005–2009. Her er alle dataene i to ulike formater:

• Antall barn i private og kommunale barnehager 2005–2009, alle kommuner — xls-format
• Antall barn i private og kommunale barnehager 2005–2009, alle kommuner — csv-format

Hvordan kan disse dataene visualiseres og/eller settes sammen med andre data? Kommentarfeltet er åpent for tips og forslag.

Et av målene med de nye SSB-nettsidene er nettopp å øke muligheten for gjenbruk og videreformidling av data, forteller leder for prosjektet Nye ssb.no Per Olav Løvbak. SSB satser blant annet på å gjøre figurer og tabeller lettere tilgjengelig for republisering på andre nettsteder, på samme måte som for eksempel YouTube-videoer i dag kan vises i sin helhet på eksterne sider (embedding).

Eksempel på hvordan SSB-figurer lett skal kunne brukes i nettaviser (Ill: Løvbak/SSB)

Prosjektet vil gi SSB helt nye nettsider — ingen liten oppgave. Spesielt interesserte kan nå studere anbudsdokumentene, som inneholder mye informasjon om strategi og ambisjoner. Den nye løsningen skal gjøre det lettere for brukerne å finne tallene de er ute etter, og de interne rutinene for produksjon av statistikk skal bli effektivisert og sikrere, opplyser Løvbak.

SSB ønsker også å se seg som en del av den internasjonale trenden mot frigivelse av mer offentlige data. USA og Storbritannia blir ofte nevnt; Løvbak nevner også Nederland.

— Trenden er helt i tråd med det vi selv ønsker. Det er helt klart målsettingen for oss at statistikken skal gjøres tilgjengelig og så lett anvendbar som mulig, sier han.

Tallmaterialet SSB rår over ser overveldende ut for et utrent øye, men byrået forvalter atskillig mer enn det som er tilgjengelig for folk flest i Statistikkbanken og SSBs ulike publikasjoner (se oversikt). Teoretisk kunne man fått mye mer finkornet inndeling av dataene, noe som ville gitt oppfinnsomme utviklere muligheten til å lage nye tjenester og sammenstillinger med SSB-tallene som basis. Men strenge regler for behandling av personopplysninger forhindrer dette.

— Vi frigir allerede i dag all relevant statistikk på ssb.no, men ønsker å øke tilgjengeligheten ytterligere. Utover dette må vi ta høyde for lovens krav om konfidensialitet, og det gjør at vi ikke kan frigi enkeltopplysninger, sier Løvbak.

Blant annet er man opptatt av faren for at tilsynelatende uskyldige opplysninger i én tabell kan kobles sammen med et annet datasett, og så har man plutselig et omfattende datamateriale om enkeltpersoner ute i offentligheten. Andre årsaker til å være tilbakeholden er at tallene kan være usikre, kanskje resultat av et pilotprosjekt. Det tar tid å bygge opp god statistikk.

— Et eget utvalg tar stilling til om noe er konfidensielt eller ikke. Målet er å frigi mest mulig, og det skal være gode grunner til å holde data tilbake, sier Løvbak.

Unntak gjøres for forskningsprosjekter, der data avidentifiseres og gjøres tilgjengelig for forskere, regulert av kontrakter.

Trenden mot mer åpne data vil trolig også åpne en debatt om SSBs datakilder, muligens med et sterkere press fra aktører både i privat og offentlig sektor om å gjøre mer av dataskattene gjenbrukbare. Det åpner for interessante diskusjoner om hvordan aktørene på alle sider her skal navigere mellom hensynene til personvern, folkeopplysning og verdiskaping. Den rituelle skattelistedebatten kan få selskap.