Hvordan reagere stilt overfor styrken i slike angrep? Og særlig, hvordan straffe de personene som er ansvarlige for å ha brakt vold og død til hjertet av fedrelandet sitt, hvordan straffe franskmenn som dreper andre franske borgere? I talen han holdt for parlamentsmedlemmer samlet i Versailles 16. november ga president Francois Hollande sitt svar: Muligheten til å frata binasjonale (personer med to statsborgerskap) som blir kjent skyldige i terrorisme deres franske nasjonalitet (statsborgerskap). Og det selv om de er født franske.

Den franske nasjonalforsamlingen — Assemblée Nationale — lyst opp i trikolorens farger. (Foto: assemblee-nationale.fr)

10. februar 2016, etter noen modifikasjoner av presidentens tekst, vedtok nasjonalforsamlingen muligheten til å ta statsborgerskapet fra personer som blir kjent skyldige i “forbrytelse eller forseelse som representerer et alvorlig angrep på nasjonens liv”. Referansen til de binasjonale var fjernet for å ikke provosere venstresiden mens “forseelse”, svakere enn “forbrytelse”, var lagt til for å overbevise høyresiden. Men før den kan skrives inn i grunnloven, må denne formuleringen bli vedtatt igjen av Senatet og bekreftes ved en folkeavstemning eller av et tre femtedels flertall av nasjonalforsamlingsmedlemmer og senatorer samlet i en kongress – en prosedyre som minst vil ta noen måneder.

Den lange historien om inndragning av statsborgerskap

Selv om det nå gjorde en dramatisk entré i fransk politisk debatt, har spørsmålet om inndragning av statsborgerskap en lang historie. Den første franske konstitusjonen, den fra 1791, forutså faktisk muligheten for at borgerne kunne miste “la qualité de Francais”, sin franskhet. I 1804 ble det i Napoleon Bonapartes sivilrettslige lovverk, Code Civil, nevnt tilfeller der en fransk person kunne miste sin nasjonalitet: “naturalisering foretatt i et fremmed land”, “bosetting foretatt i et fremmed land uten tanke på retur”, eller militærtjeneste utført i en fremmed hær “uten autorisasjon fra regjeringen”.

Mer enn førti år seinere la erklæringen om opphevelse av slaveriet 27. april 1848 til en moralsk dimensjon ved tapet av statsborgerskap ved å presisere at det er forbudt for alle franske å delta i slavehandel. Brudd på dette forbudet, medførte som konsekvens “tapet av status som fransk borger”.

Med den første verdenskrigen kom det en mistenksomhet overfor franske binasjonale som hadde beholdt sitt statsborgerskap i et fiendtlig land, i første rekke Tyskland. To midlertidige lover, en i 1915 og en i 1917, sa at i tilfelle krig mellom Frankrike og “en makt en naturalisert utlending kommer fra, så kan denne utlendingen fratas sin franske naturalisering hvis han har bevart statsborgerskap i sitt opprinnelsesland eller landet der han tidligere var naturalisert”. Målet var å forhindre alle typer forræderi. Denne dimensjonen ble presisert og gjort permanent i nasjonalitetsloven av 1927, som sa at en utlending som var naturalisert fransk, kunne få sitt statsborgerskap inndratt i en periode på ti år etter sin naturalisering, hvis vedkommende hadde “utført handlinger i strid med den indre og ytre sikkerheten” til republikken. Men denne regelen var først og fremst avskrekkende, bare 16 tilfeller av inndragning av statsborgerskap ble foretatt mellom 1927 og 1940.

Med inngangen i krigen mot Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia, ble statsborgerskapsregimet hardere: Et dekret av 9. september 1939 ble i praksis utvidet til å gjelde alle franske som oppførte seg som om de kom fra en fremmed makt. Men denne bestemmelsen hindret ikke sammenbruddet i 1940 og etableringen av Vichy-regimet under ledelse av marskalk Pétain. Antisemitt og pro-tysk som han var, gjennomgikk han alle naturaliseringer som var innvilget siden 1927 og erklærte inndragning av 15000 statsborgerskap mellom 1940 og 1944, derav statsborgerskapet til 7000 jøder med utenlandsk opprinnelse. For første gang ble altså inndragning av statsborgerskap massivt brukt for å tjene logikken i en rasistisk politikk.

Mellom unyttighet og symboltiltak

I dag er inndragning av statsborgerskap hjemlet i artiklene 23–7, 23–8 og 25 i den franske Code Civil. Det kan anvendes på naturaliserte franske borgere som har utført “en forbrytelse eller en forseelse som utgjør et angrep på nasjonens fundamentale interesser”, deriblant forbrytelser eller forseelser knyttet til terrorisme, og binasjonale franske som “i praksis” oppfører seg som borgere av et annet land, samt alle franske borgere som “arbeider i en fremmed hær eller offentlig tjeneste” trass i regjeringens forbud.

I et intervju i avisen Le Figaro, mente Charles Prats, dommer og medlem av Det øverste rådet for utdanning og forskning, at fransk rett allerede tillater “tilbaketrekning av fransk statsborgerskap for alle individer som på den ene eller den andre måten yter støtte til Daesh (arabisk akronym for IS), enten de er binasjonale eller bare franske”. Skal en tro arbeidene til forsker på offentlig rett ved Universitetet i Lille, Jules Lepoutre, ble det foretatt 523 tilbaketrekninger av statsborgerskap mellom 1949 og 1969, og blant disse var “mange franske ved fødsel”, bekreftet han på nettstedet Slate. Siden 1970-årene er et tjuetalls statsborgerskap inndratt, i all hovedsak på grunn av terrorisme.

Representantene samlet til møte i den franske nasjonalforsamlingen — Assemblée Nationale (foto: assemblee-nationale.fr).

Hvorfor så innskrive tilbaketrekning av statsborgerskap i grunnloven i navnet til kampen mot terrorisme? “Det er et symbolsk tiltak”, bekrefter statsminister Manuel Valls. Men dette symbolet knuste i småbiter “den hellige alliansen” som var etablert i etterkant av angrepene i november. Alle politiske partier er delt i dette spørsmålet. På høyresiden støtter den tidligere presidenten Nicolas Sarkozy denne reformen ettersom han ser innskrivningen som en ideologisk seier for partiet hans, samtidig som hans gamle statsminister Francois Fillon mener at en slik endring av grunnloven verken er nødvendig eller hensiktsmessig.

Venstresiden, sett for seg, er ikke mer samlet: Christiane Taubira, Hollandes justisminister siden 2012, gikk ut av regjeringen 27. januar 2016 for å protestere mot inndragningen av statsborgerskap. I et essay publisert etter avgangen, “Hvisking til ungdommen”, nøler ikke den tidligere “Vokteren av Seglene” med å hevde at “et land bør være i stand til å ordne opp med sine borgere”.

En fare for demokratiet og republikkens enhet?

Konflikten har flyttet seg fra det politiske til det intellektuelle feltet. Inndragningen av statsborgerskap for franske borgere som ikke har bare én nasjonalitet, kan gjerne framstå som i motstrid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs konvensjon om statsløshet fra 1961. Regjeringen har følgelig hevdet at konstitusjonaliseringen av stasborgerskapsinndragning ikke kan skape statsløse. Men i så fall er det bare franske borgere med dobbelt statsborgerskap som blir berørt av reformens virkninger.

I et kommuniké av 23. desember 2015, hevdet menneskerettsforkjemperen Jacques Toubon at denne forskjellen i behandling, ved at den skaper “en fundamental deling av franske borgere i to kategorier”, vil være i strid med republikkens enhet. I en felles artikkel publisert i avisen Le Monde, hevdet for sin del Pierre Rosanvallon, professor i statsvitenskap ved Collège de France, Pierre Mazeaud, tidligere president i Konstitusjonsrådet og Jacques Attali, i sin tid rådgiver for den sosialistiske presidenten Francois Mitterrand, at å trekke tilbake statsborgerskap for forseelser innebar å “åpne døren for at en fransk borger en dag kan bli fratatt sitt statsborgerskap på grunn av offentlige ytringer, fagforeningsaktivitet eller uenighet om politiske ideer med en autoritær makt”.

De aller fleste vestlige demokratier har, i ulik grad, en proseydre for å inndra statsborgerskap. To unntak må likevel understrekes. I første rekke gjelder dette USA, der det ifølge en dom i Høyesterett i 1967 er umulig for statsmakten å frata noen amerikansk statsborgerskap uten å krenke borgerens suverenitet. Dernest Sverige, der Riksdagen 10. februar forkastet en endring tilsvarende den det samme dag ble votert over i Frankrike – men der, i det skandinaviske kongedømmet, foreslått av representanter for ytre høyre.

Guantanamo, determinisme og krigen mot terrorisme

I bunn og grunn, uansett spørsmålet om tilbaketrekning av statsborgerskap, kan det fundamentale spørsmålet sammenfattes slik: Hvor langt kan demokratiene gå i navnet av kampen mot terrorismen? Sikkerheten, opphøyet til den fremste av rettigheter, bør den gå foran borgernes frihet og rettigheter, med risiko for å ende i et autoritært samfunn?

Siden angrepene 11. september 2001 har USA og de europeiske landene hengitt seg til en krigs- og sikkerhetsmessig overaktivitet. I kjølvannet til “krigen mot terrorisme” som den amerikanske presidenten George W. Bush erklærte, har “preventive” og “straffende” invasjoner blitt gjennomført i Afghanistan og Irak. Et nettverk av hemmelige fengsler, som Guantanamo er inkarnasjonen av, er blitt opprettet av CIA under medvirkning av allierte land – i første rekke europeiske stater – for å innesperre og torturere personer “mistenkt” for terrorisme.

På et dypere plan er våre straffesystemer blitt endret på omfattende vis. Mens de tidligere handlet om å straffe et begått lovbrudd, med støtte i opplysningsfilosofenes ide om at ethvert menneske er fritt til å begå eller ikke begå et lovbrudd, forsøker de i dag å forhindre forbrytelser. De mange sikkerhetslovene som er vedtatt i Europa har lagt vekt på etterretning, profilering av “terroristtyper”, eksponensiell økning av databaser av alle slag om borgere og overvåkning av “risikobefolkninger” for å kunne forutse lovbrudd de mistenkes for å begå. Determinismen har vunnet over friheten. “Garantien i uskyldspresumpsjonen [at enhver er uskyldig til det motsatte er bevist] er svekket og erstattet av tiltak med sikkerhet som mål”, beklager John Vervaele, professor i europeisk strafferett ved det juridiske fakultetet ved Universitetet i Utrecht, i den generelle rapporten fra Den internasjonale organisasjonen for strafferett i 2009. Vi beseirer kanskje terrorismen, men vi risikerer å tape vår sjel.

Fra ville drømmer til opplysning

Krigen mot terrorismen er en krig uten ende, en evig krig. Dette kommer av selve naturen til terrorist-“fienden”. Vedkommende er over alt, ugripbar, usynlig og kan slå til hvert øyeblikk. Våre moderne samfunn synes på sin side å ha som utopi en verden uten usikkerhet, uten forbrytelser og uten døde. I denne optikken er den eneste måten å beskytte seg på det å etablere så effektive overvåkingsmetoder som mulig, om aldri så inngripende.

Det ser følgelig ut til at våre demokratier bare har én måte å bekjempe den terroristiske voldens eksistens på når en erkjenner dens vesen: Gjøre slutt på de ville drømmene om et samfunn uten vold, forbli trofaste mot prinsippet om individets frihet, som er en arv fra det 18. århundre, og betydelig øke statens ressurser for å bedrive en kvalitativt god justis på området og et effektivt system for å tilbakeføre forbrytere.

Å inndra statsborgerskapet for personer som dømmes som ansvarlige for terrorhandlinger vil ikke bringe de parisiske ofrene den 13. november tilbake til livet. Heller ikke ofrene for andre angrep, andre steder.

***

Oppdatering: Grunnlovsendringer trukket tilbake

(Artikkelen ble oppdatert 19. april 2016 på grunn av avgjørende ny utvikling i saken. Red.anm.).

Frankrikes president François Hollande vil likevel ikke gjøre grunnlovsendringer om unntakstilstand og tap av statsborgerskap.

Den 30. mars 2016 ga Hollande opp forsøkene på å endre den franske grunnloven. Etter terrorangrepene i november planla han å innføre unntakstilstandens rettsordning i grunnloven og gjøre det mulig å frata borgere med dobbelt statsborgerskap det franske statsborgerskapet dersom de dømmes for terrorhandlinger. En rekke representanter fra venstresiden motsatte seg forslaget fordi de mente det ville gi grunnlag for brudd på likhetsprinsippet mellom franske borgere. Den 10. februar 2016 sluttet nasjonalforsamlingen (underhuset i parlamentet) seg til en modifisert versjon av presidentens tekst der referansen til dobbelt statsborgerskap var fjernet. Senatet (overhuset i parlamentet), som er dominert av høyresiden, endret 22. mars likevel forslaget på nytt slik at muligheten for å bli fratatt statsborgerskapet kun skulle gjelde for personer med dobbelt statsborgerskap.

Enighet mellom de to forsamlingene er et absolutt kriterium for å kunne endre grunnloven, og da enighet ikke var mulig, ga François Hollande opp hele revisjonsprosjektet, og kom samtidig med påstander om «partisanlignende fronter».

Etter nesten fire måneders flammende politikk debatt i Frankrike, blir verken unntakstilstanden eller tap av statsborgerskap skrevet inn i den franske grunnloven fra 1958.

Da det første store slaget sto her i Stortinget i juni 1890, var stridens kjerne spørsmålet om kvinneligheten, forstått som moderlighet, var forenlig med offentlighet, og kanskje nyttig og berikende til og med – eller om den hørte til i hjemmet, og bare der. I Dagbladets dekning av debatten ble den konservative biskop Heuchs standpunkt framstilt som «en dyb Fornærmelse» mot kvinnene. «Ti han gik ud fra», skrev avisen, «at saa svag var deres Kvindelighed, at den ved Berørelsen med det offentlige Liv vilde gaa tabt og Kvinderne blive til ‘vandkabte Misfostre’, til intetkjønnede Væsener. Kvindesagens Talsmænd mener derimod, at saa stærk er Kvideligheden, at den først vil sætte Blomst, naar den faar alle Livets Veje aabnet for sig.»²

Slik sto saken. Hver gang en kvinne tok ordet offentlig, ble dette spørsmålet aktualisert. Det må ha vært en formidabel oppgave å møte denne fornærmelsen, og avkrefte fordommen om å være et slikt svakt og vanskapt misfoster, – og så bevise, stadig på ny, i ord og personlig fremtreden, sin kvinnelighets styrke.

Vedtaket i 1913 var en milepæl på veien mot inkludering av kvinnene i det politiske fellesskap. Men statsborgerskapet gir ikke fullverdig deltakelse uten at også det retoriske medborgerskap er utviklet. Formelle rettigheter er ikke nok; i tillegg trengs noen kommunikative ferdigheter bygd på selvtillit og anerkjennelse. Å heve sin stemme i en større forsamling, og utbre seg i det vide og brede, helst med styrke og bestemthet, for å øve innflytelse, dét krevde øvelse i praktisk talekunst, og dessuten en personlig tyngde og trygghet som i det store og hele var forbeholdt mannlige autoritetspersoner. I likestillingskampen var dette skanser som måtte erobres. At noen modige pionérer hadde insistert på å tale høyt og med egen stemme, var selvfølgelig en forutsetning for at stemmeretten endelig skulle bli allmenngjort. Men dermed var ikke kvinnene i mål som fullverdige medlemmer av det politiske fellesskap. At man hadde besluttet å begynne å telle deres stemmer, betyr ikke at man var innstilt på å lytte til deres synspunkter. Fram til siste krig var det i alt seks kvinner på Stortinget, ingen i regjeringen. I offentlig ordskifte ble eventuelle kvinnelige deltakere lenge nøytralisert på en selvfølgelig måte og helt rutinemessig. Man overså dem, eller smilte overbærende. På en eller annen måte fikk de merke det alle sammen, om de prøvde å gjøre seg gjeldende, at ordene deres hadde ikke samme saklige tyngde og politiske gjennomslag som andres. Mange tok det vel også til seg, som bekreftelse på eget mindreverd; mange var tilfreds med å gå til hånde, som ansvarlig for kaffekokingen og sekretærfunksjonene. Langt inn i siste etterkrigstid gjaldt det, som Collett sa, at noen måtte brodere fanen – uten å mene noe særlig om hva som sto på den. Først nå, hundre år etter det avgjørende vedtaket, kan vi begynne å diskutere om det er i ferd med å bli realisert, omsider, som et tiltak med sikte på full og reell politisk likestilling.

Ifølge Grunnloven av 1814 var det bare en liten del av befolkningen som kunne ha stemmerett. Ansvar for å gjøre fornuftige og selvstendige valg kunne bare betros de helt ut myndige. Det måtte være opplyste mennesker, med både utdannelse og allmenn dannelse. Dessuten måtte de ha et trygt og selvstendig økonomisk livsgrunnlag. Uten dét ville de ikke kunne tenke fritt og gjøre seg opp en egen mening. De avhengige – husmenn, arbeidere, lærere, tjenestefolk, og kvinner – kunne ikke forventes å mene noe annet enn sine foresatte. I alle fall kunne man ikke regne med at de ville risikere noe ved å si imot og stå på sitt. De var umyndige, likesom mindreårige. Derfor kunne de ikke ha stemmerett. Derfor kunne man heller ikke ta dem alvorlig når de sa noe. Om de skulle finne på å hevde et synspunkt for egen regning, var det en oppsetsighet som måtte forekomme både latterlig og frekk.

De som sto utenfor det politiske liv, hadde mer til felles enn økonomisk avhengighet. Det jevne folket – altså Allmuen, som det het en gang, eller Massen, for å bruke et mer moderne uttrykk – ble nesten bestandig karakterisert som passiv, emosjonell, uvitende, uselvstendig – altså umoden, irrasjonell, omtrent som Kvinnen. Fornuft og offentlig stemme tilhørte voksne menn med eiendom eller høyere embetsstilling. Alle andre hadde noe visst kvinnelig ved seg, som måtte holdes utenfor og læres lydighet og respektfull taushet.

Bøndene var i en mellomstilling. De hadde eiendom, men ikke dannelse. De kunne stemme ved valg, men helst ikke tale med egen stemme. Lovgiverne gikk ut fra at de hadde så mye respekt for den gamle øvrighet at de ikke ville finne på å velge noe flertall av sine egne. Da det likevel skjedde, med «bondestortinget» i 1833, ble det stor forskrekkelse. I den ministerielle presse ble det skreket opp om et «Pøbelstorthing», «en Invasion af Barbarer», en «Uvidenhedens Triumf», et katastrofalt nederlag for alt som het «Intelligents og Dannelse.»³

Den slags forakt kunne bøndene bare møte med taushet. På Stortinget hadde embetsmennene tilnærmet monopol på å føre ordet. For dem var det i beste fall noe komisk ved slik tale i en bondemanns munn. Det følte bøndene også, de fleste hadde vett til å tie. De kunne samordne seg gjennom samtale på hybelen, men de tok ikke gjerne ordet i salen. Det var politisk begavede menn som møtte mer eller mindre fast på tinget gjennom flere tiår, uten noen gang å bryte denne barrieren. Når de universitetsutdannede embetsmenn kunne dominere det politiske livet så suverent som de gjorde, var det blant annet på grunn av dette kulturelle overtaket. Deres språkform var den eneste som kunne tas alvorlig, de retoriske ferdighetene som de var fortrolig med, var de eneste som gjaldt. Overfor denne eliten måtte alle andre føle seg ubehjelpelige og små.

Først mot slutten av århundret kom det menn fra bygdene som hadde det levende ordet i sin makt. Venstrebevegelsen hadde skapt en ny politisk kultur. Et rikt foreningsliv, med samtalelag og skytterlag og folkehøyskoler og frilynte ungdomslag, hadde gitt innsikt i debattkultur og taleteknikk for store nye grupper. For vanlige mennesker var deltakelse i det nye organisasjonssamfunnet nettopp oppdragelse til bruk av ordet i offentlig sammenheng. Her fikk de se og høre, her fant de forbilder, her fikk de prøve seg. Gjennombruddet for det moderne massedemokratiet er ikke tenkelig uten denne folkelige mobiliseringen og denne utbyggingen av sivilsamfunnet: Det var her de umyndige satte seg i stand til å opptre med myndighet etter hvert som de slapp til i formelle politiske organer.

Den politiske talens historie i Norge er blant annet en historie om hvordan befolkningslag som en gang var utdefinert og umyndiggjort – bønder, arbeidere, kvinner, etniske minoriterer – har kjempet seg til en plass i det politiske fellesskap ved å sette seg i stand til å tale med egen stemme. Sist gjaldt det samene, nå gjelder det nye store innvandrergrupper. Hver gang har det vært nødvendig å reise en front og avskjerme et eget rom – for å kreve sin rett, selvfølgelig, men like mye for å bygge selvtillit og finne bekreftelse på sitt eget verd. Disse bølgene av opposisjonell mobilisering har vært selve mekanismen for demokratisk inkludering – venstrebevegelsen, arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, den samiske bevegelsen: Hver av dem har vært et krav om anerkjennelse, hver av dem har vært en politisk skole.

De som gikk foran, måtte kunne mønstre et moralsk mot og en retorisk klokskap av uvanlig format. Hvordan kan den umyndige gi seg til å tale med myndighet – og bli hørt som noe mer enn bare frekk? Hvordan er det mulig å tale med styrke som representant for det svake kjønn – uten å bli redusert til et ukvinnelig misfoster? Hvordan møte fornærmelsen, hvordan avkrefte fordommen?

Vi har hørt noen eksempler på hvordan det gikk an å ordlegge seg. Men jeg ser for meg en skikkelse. Historikeren Wilhelm Keilhau har gitt en liten beskrivelse av Gina Krog, som altså reiste stemmeretts-kravet i første omgang. Det var en «statelig dame», skriver han, «med rolige trekk og selvbevisst optreden; der var en viss fornem fjernhet i hennes vesen, noe kjølig avmålt, noe i høi grad offisielt. Stod hun på talerstolen, var hennes foredrag nøkternt og saklig, uten forsøk på å overvelde eller glimre; men der var myndighet i hennes ord, og derfor gjorde hun virkning.»⁴

Nettopp en slik skikkelse er det som kan stå imot hånlatter, nesten helt alene. Dét er en god begynnelse.

Fotnoter

1. Camilla Collett: Mod Strømmen, Anden Række, i: Skrifter, bd. 10. Kristiania 1899, s. 9. (Se også fulltekstversjon av talen i Virksomme ord-databasen).
2. Dagbladet, 07.06 1890. Jf Brita Ytre-Arne: «’Vi er altsaa dog allerede midt ude i det offentlige Liv’. Medieomtale av kvinnestemmerett, 1890–1913», i: Tidsskrift for kjønnsforskning, 2013 (under utgivelse).
3. Ernst Sars: Norges politiske Historie 1815–1885. Kristiania 1904, s. 210.
4. Wilhelm Keilhau: Det norske folks liv og historie gjennem tidene. Oslo 1935, s. 24.

***

Camilla Collett: Hvad rager det os?, 1877

(les hele talen).
Der [er] intet Tema af de for mig mere uvante, der vil falde mig vanskeligere at tale om end 17de Mai. Det er ikke ganske alene af den Grund, som ligger saa nær, at det er en politisk Merkedag. Jeg skal heller ikke gaa den Anskuelse, der modsætter sig en saa usedvanlig Optræden, i mindste Maade for nær. Nei, kjære Venner, frygter ikke. Disse nogle Betragtninger, som jeg finder det nødvendigt at forudskikke, har netop til Hensigt at berolige. De skal ikke være nogen Protest mod en Anskuelse, som er bleven til et Nationaldogme, der, som en hellig, uryggelig Arv, er gaaet fra Slegt til Slegt, den nemlig: “at det er upassende for et Fruentimmer at blande sig i og have nogen Mening om Politik og slige Sager”. […]

Laila Goody som Camilla Collett ved markeringen i Stortinget 11. juni 2013 (foto: Stortinget, CC: by-nd)

Hvad rager det os, Landets Døtre, om Landet er frit eller ikke? Om vi tør i Ro glæde os over denne Frihed, eller om Russerne finder det nødvendigt for den europæiske Ligevegts Skyld at okkupere hele Halvøen […]? Hvad rager det os, om Ufreden kom indenfra, om Kampen staar, Borger mod Borger, Sønner mod Fædre, Brødre mod Brødre, hvad gjør det i Grunden os, om vore kjære Naboer og Forbundsfæller mod Øst, i det Hurlumhei, der da vilde opstaa, greb Anledningen til at blive os kvit med det samme, hvad angaar det os? Det angaar jo kun vore Sønner, vore Egtemænd, vore Brødre, vore Kjærester! Er det disse og alene disse, der sætter sit Liv i Vove for Fædrelandet, saa har de ogsaa kjøbt Retten til uindskrænket at raade i alt, hvad der angaar dets indre Anliggender. En viss excentrisk Forfatterinde — jeg skylder straks at oplyse, at hun ikke er norsk — kom imidlertid til den dristige Slutning, at et Lands Kvinder, ikke mindre end dets Mænd, satte Livet ind for dette sit Land, og det i ligesaa farlige Kampagner, naar de føder alle disse Helte til Verden, at naar Manden i sit drabelige Krigsmod maaske kan opnaa at bringe ni Individer ud af Verden, kan hun, naar hun er heldig, sætte ti Stykker ind i den, følgelig har hun ogsaa kjøbt sig Ret til at ha en Stemme i Fædrelandets Anliggender. Det er, som sagt en Fremmed, der ræsonnerer saa. Ingen norsk Dame, havde hun endogsaa skjænket Landet elleve Stykker, vilde faldt paa det.

Det samme kan visselig siges om alle andre Samfundsanliggender. Egteskab, Formuer og Lønningsspørgsmaal, offentlige Anerkjendelser etc., er Sager, der vistnok paa en Maade angaar os, men skulde vi ikke være taknemmelige for, at vi unddrages den Uleilighed at grunde over sligt! … ikke heller overlade det til ham, vor naturlige Verge og Beskytter, ikke med Glæde overlade dette til hans Retsind, hans Upartiskhed, som vi nu, gjennem saa mange Træk har lært at kjende! […]

Man kunde indvende, at vi norske Damer dog ogsaa har været med, naar det gjaldt større offentlige Øiemed. Vi har broderet Faner, organiseret Basarer […] Men jeg kan, særlig hvad Fanedeltagelsen anbelanger, paa mine Landsmandinders Vegne forsikre om vor fuldkomne Uskyldighed; forsikre, at der aldrig forudsættes nogen Mening dermed, uden at de skal syes. Lad os sætte den Mulighed, at det faldt et uroligt Hoved i denne baldyrende Kreds ind at ville have nogen Formening om en saadan Fanes Betydning, og jeg gad se den Mine, de egentlige Korporationsmedlemmer vilde sætte op, en Mine, der ikke vilde være vanskelig at omsætte i Ord: “Hvad Fanden rager det dem, mine ærede Damer, hvad Fanen betyder? Skyd I blot sammen og sy den, I, mere forlanger vi ikke […]

Jeg tror nu, ærede Tilhørere, at jeg, Sandheden tro, har forsvaret mit Kjøn mod enhver Beskyldning for Deltagelse i noget, der ligger udenfor Grænserne af vor “sande Bestemmelse”. Jeg har med flere Træk søgt at paavise det fuldkomne kvindelige Standpunkt, vi indtager i vor elskede Nation. Derfor overflødigt mere at berøre, hvad Betydning en Dag som den syttende Mai kan have for os.