Brennans bok er hipt og morsomt skrevet. Men tankemessig er den ikke så langt unna hva stortingsrepresentanter de første tiårene etter 1814 tenkte og sa. De betraktet seg nettopp som “landets beste menn” – at damer kunne delta var hinsides fantasien deres. De var gjerne rystet over mangelen på både kunnskap og stil hos bøndene som hadde sluppet inn på Tinget. Tredje kapittel i ALLMENNINGEN. Historien om norsk offentlighet beskriver og analyserer denne elitismen, som smykket seg med ord som “fornuft” og “opplyst allmennvilje” selv om den kanskje mest representerte forsvar for embetsmannselitens egne sosiale interesser.

Å kjenne offentlighetens historie er altså å kunne gjenkjenne tema i offentlig debatt på tvers av et varierende antall år, tiår eller hundreår. Men at Brennans bok minner om norsk embetsmannselitisme, betyr ikke at den ikke tar for seg en gyldig problematikk, en som har vært diskutert i flerfoldige omganger i mange land helt fram til i dag.

Foto: Einar Sakariassen/Oslo Museumcba

Offentligheten er for alle. Barn på et daghjem i Oslo lytter på radio. Bildet er tatt ca. 1950.

Den sto for eksempel sentralt da Stortinget diskuterte om kvinner skulle kunne stemme. Diskusjonen skildres i Allmenningen. Kvinnene ble av mange framstilt ikke bare som uvitende, men også som irrasjonelle, følelsesstyrte. Lignende bekymringer gjaldt selvfølgelig også de eiendomsløse mennene med lave inntekter som fikk allmenn stemmerett 15 år før alle kvinner fikk det.

Argumentene var knyttet til internasjonalt utbredte forestillinger om kvinner og arbeidere – som for øvrig også kom til uttrykk i bekymringer over filmmediet og kinoenes effekter på akkurat disse umodne publikumsgruppene. Allmenningen skildrer både denne motstanden og, på den andre siden, den store gleden kinopublikummet hentet fra det tidlig amerikansk-dominerte repertoaret. At gleden var utbredt i alskens sosiale grupper og lag, kom også fram da Mary Pickford og mannen hennes, Douglas Fairbanks, besøkte Oslo i juni 1924 – og ble hyllet i alle aviser, fra høyre til venstre. De var de første kjendiser en var på fornavn med.

Amerikaneren Walter Lippmann argumenterte på 1920-tallet i tråd med Brennan for at samfunnet var blitt så komplisert at bare eksperter burde bestemme, på sine respektive områder. Ingen vanlige mennesker hadde forutsetninger for å ha begrunnede meninger om alt. Filosofen og psykologen John Dewey var ikke uenig i det siste, men mente at vanlige mennesker, når de skjønte at politiske spørsmål berørte noe viktig for dem, gjerne gikk sammen om å skaffe seg relevant kunnskap og utvikle fornuftige idéer og forslag verdt å drøfte. Mediesosiologen Michael Schudson publiserte for ca. 15 år siden lignende tanker.

Drar noen kjensel på disse posisjonene i dagens diskusjoner, er det ikke veldig overraskende. De fleste ser verdien av å luke vekk de falske nyhetene og sikre en rimelig sannhetsgehalt i resten. Slagsmålet om Statistisk sentralbyrå nylig viser fremst hvor avgjørende viktig leveransene av et troverdig kunnskapsgrunnlag for politiske diskusjoner og beslutninger er. Svært mye samfunnsvitenskapelig forskning har siden 1950-tallet levd av å dekke et stort behov for kunnskaper, i regjeringsapparatet, i Stortinget, i sivilsamfunnet og blant vanlige borgere. Alt dette kan gjerne ses som uttrykk for at vi ønsker en grad av epistokrati.

Det finnes altså slike felles tema i alle vestlige lands diskusjoner om demokratiet og dets vilkår. Og det finnes internasjonale offentligheter av ulike slag, som på kunstens område eller i ulike akademiske disipliner. EU har lenge ønsket seg og støttet forskning om en fungerende europeisk offentlighet. Det fins også ansatser til en global offentlighet, som blir synlig ved for eksempel naturkatastrofer, olympiske leker og enkelte krigshandlinger – samt i sosiale mediers evne til internasjonale gjennombrudd: #metoo. Likevel er de nasjonale offentlighetene klart de viktigste for folk flest det meste av året. Det er ikke minst de politiske og kulturelle erfaringene i de nasjonale offentlighetene som gjør oss forskjellige fra folk i andre land. Vi kan vitse om Brå som brakk staven, om Jens Pikenes og Mette-Marit med andre norske, ikke med svensker, dansker, italienere, japanere eller senegalesere.

Offentligheten har i digitale tider en etter hvert uoverskuelig mengde under- og særoffentligheter av mange slag. Men disse avgrensede offentlige rommene har for det første porøse vegger, som offentlighetens fremste teoretiker, Jürgen Habermas, har sagt det. Skjer det samleier til skogenes beste på scenen under en rockefestival, blir det fort kjent både vidt og bredt gjennom en rekke medier. Nattlige virtuelle samtaler mellom menn på Facebook kan bli gjort til gjenstand for behandling på kronikkplass i landsdekkende aviser. For det andre er svært mange av de små offentlighetene på ulike måter knyttet opp mot de sentrale scenene i det enorme sirkuset en kan forestille seg dagens offentlighet ligner.

Sammenkoblingen i en sentral, felles arena er avgjørende ikke bare for dannelsen av en nasjonal kulturell identitet. Det er også grunnlaget for at det Grunnlovens paragraf 100 kaller “en åpen og opplyst offentlig samtale”, skal kunne foregå og i prinsippet bidra til styring av landet. I digitale tider, med fare for filterbobler og ekkokamre, har forskere vist at disse truslene ennå ikke er realisert i Norge. Den som kjenner offentlighetens historie, vil i tillegg vite at bevisste forsøk på balkanisering av offentligheten i såkalte “leiroffentligheter” i mellomkrigstida, slo feil. Det gir jo en viss fortrøstning når en prøver å se framover.

Forskere slo fast i siste Maktutredning at “folkestyret forvitrer”, ikke minst fordi tradisjonelle kanaler for politisk makt, som de politiske partiene og folkebevegelsene, har mistet noe av sin betydning. Kanskje offentlighetens betydning har økt tilsvarende?

Desto viktigere er det at staten lever opp til “infrastrukturansvaret” den pålegges av Grunnlovens §100 og gjør sitt for at offentligheten holder ordentlig kvalitet og diversitet.

En sentral tanke var at kvinner måtte bli representert av andre kvinner, ikke av menn, fordi kvinner hadde større omsorgsevne, empati og forståelse for sosiale og humanitære spørsmål enn menn. Kvinner fikk ord på seg for å ha en nødvendig moralsk dømmekraft, og som vi skal se i denne artikkelen kan det dermed hevdes at kvinnene rykket fram i offentligheten i forlengelsen av sin husmorrolle.

Var kvinner skikket til å stemme? Stemmerettsdebatten i korte trekk

Perioden mellom 1870 og 1913 var preget av debatten om kvinner skulle få full deltakelse i offentligheten gjennom stemmerett. Summen av innholdet i stortingsdebattene etter 1890 gav god argumentasjon for at kvinner burde ha stemmerett ut fra særartsargumentasjonen. Vi finner ikke et syn som avgjørende omdefinerte kvinnerollen, som husmora i hjemmet. Brit C. Stuksrud viser i sin doktoravhandling hvor effektive og kraftfulle de lokale byforeningene ble i Vestfold i årene mellom 1895 og 1901 gjennom medlemsmasse, nettverk, møter, avisinnlegg, petisjoner og valgsamarbeid. Hun argumenterer for at stemmerettskampen også ble vunnet nedenfra-og-opp. Men for å legitimere bevegelsen var det viktig å gi det en «husmoderlig» tilnærming. Stemmerettskvinnene var først og fremst husmødre, voktere av familien og hjemmet.[1]

Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum cba

Kvinnelige arbeidere i spisesalen på Christiania Seildugsfabrik i Oslo, 1906.

Når kvinnene i 1894 fikk lov til å stemme ved folkeavstemninger om alkoholsalg i byene, var det ut fra at fyll og alkoholisme blant mennene berørte eller rammet kvinnene og deres barn og hjem. Kvinners engasjement og deltakelse i Totalavholdsforeningen og i en rekke humanitære foreninger demonstrerte at kvinnene hadde stor moralsk dømmekraft og sosial ansvarsfølelse. Men mest dreide det seg om at dette spørsmålet fikk store konsekvenser for den feminine sfære, hjemmene, der kvinnene hadde ansvaret.[2]

Forestillingen om at kvinner hadde mindre intelligens og var mindre evnerike enn menn, var ofte en hovedinnvending i avisspaltene mot at kvinner skulle ha stemmerett, ha utdannelse, være næringsdrivende eller opptre i offentligheter. Dette fikk næring av nyvinningene fra naturvitenskapen. Et leserinnlegg fra 1878, trolig fra en kvinne som talte varmt for opprettelsen av leseforening for kvinner i Bergen, oppsummerte debatten om kvinners og menns intelligens. Her lå argumentasjonen som hadde betydning for om kvinner burde spille aktive roller i offentligheter og politikk eller ikke. Innsenderen avviste den utbredte oppfatningen at:

«… mænderne skulde være født med større forstand, kvinderne med større livlighed, kvinderne have større medfødt kombinationsevne, mænderne skarpere tænkekraft.»

For innsenderen var det «opdragelsessystemer» som skapte forskjellene, for jentene og guttene som løp i gata var i utgangspunktet «ens». Veien til likestilling lå i at kvinner fikk samme tilgang til opplysning og dannelse.[3]

Innsenderen Erik Bøgh argumenterte to år senere sterkt mot kvinnesaken i den kvinnelige leseforeningen i Bergen, og hevdet at hjemmet var «kvindens virkekreds» og at kvinner og menn hadde ulike evner. Og Noras svik mot mann og familie i Ibsens Dukkehjem skyldtes manglende åndelige utvikling.[4]

For Det medisinske fakultet i Kristiania i 1882 ble hovedbegrunnelsen for å avvise at kvinner skulle kunne utdanne seg som leger, at de ikke hadde nervesystem og helbredelse til omfattende studier og åndsarbeid. De manglet ro og likevekt i tanken, og likeså fasthet i karakter og vilje. Kvinner var fra naturen av ikke skikket til å være leger.[5]

Gro Hagemann hevder at moderniseringen av det norske samfunnet på 1800-tallet var kjønnsspesifikk. Det var i første omgang menn som ble moderne, mens kvinnene i stor grad ble igjen i familien og husholdet, som gifte husmødre, hjemmeværende døtre eller som tjenestepiker. Hagemann gjør imidlertid et unntak for yrkeskvinnene i industri og moderne tjenesteyting som hadde fått større handlingsrom og frihet. Noen fikk også høyere sosial status. For kvinner fra borgerskapet og embetsstanden kunne et liv som yrkesaktiv bety statusfall, men for mange gav yrkeslivet ny selvbevissthet og nye fellesskap.[6] I 1875 var en tredjedel av kvinnene i yrkeslivet, og denne andelen holdt seg ut 1800-tallet, før den utover på 1900-tallet begynte å gå sakte tilbake.[7]

Eirinn Larsen har dokumentert at antall gifte kvinnelige entreprenører økte sterkt i årene mellom 1870 og 1900. De etablerte seg med matforretninger, frisørsalonger, klesbutikker, kafeer, vertshus og hoteller. På slutten av 1800-tallet var det næringslivet som gav de beste mulighetene for både ugifte og gifte kvinner som søkte egen inntekt, økt fortjeneste og et bedre liv for seg selv og sine. Larsen får fram at kvinnelige entreprenører både utnyttet og overskred de etablerte forestillingene om det å være kvinne. En viktig forutsetning for kvinners inntreden var liberaliseringen av handel og håndverk som hadde foregått på 1800-tallet. De selvrealiserte yrkeskvinnene i hovedstaden rundt 1900 utgjorde imidlertid aldri en enhetlig gruppe kvinner, verken sosialt eller aldersmessig. Noen var enslige og ugifte, andre gifte eller enker. Kvinnene som slo seg opp som selvstendige næringsdrivende, kom til å utfordre det borgerlige husmoridealet, og mange av de mannlige grossistene reagerte negativt på sine kvinnelige konkurrenter.[8]

I 1883 skrev Bodø bys formannskap at

«kvinner i arbeide havde en sterkere selvbevidsthed end de der vier sig helt og holdent til hjemmet og familien».[9]

Pikeskolen i 1870-årene og middelskolen i 1880-årene bidro til økt utdanningsnivå for borgerskapets kvinner i Bodø, og med større kunnskap og kompetanse som kunne omsettes som ansatte eller eiere i bedrifter.[10]

Det store prinsipielle spørsmålet i Misvær samtaleforening utenfor Bodø vinteren 1885–1886 gjaldt «kvindesagen». Særlig på ett møte gikk diskusjonen høylytt. I denne bygda hadde både liberale og konservative menn gått sammen om å danne en diskusjonsforening. I 1882 hadde kvinnene fått adgang til å ta examen artium og kort tid også rett til å studere ved Universitetet i Kristiania, og dette tok forsamlingen stilling til. Én taler tok til orde for at kvinner burde være likestilt med mannen i «mange henseende». Han fikk tilslutning fra en annen taler, som hevdet at kvinnen var blitt forurettet i mange tilfeller. Han syntes det var synd at enker med gårdsbruk «ikke fikk være og ordne kommune- og skolesager».

En tredje taler sluttet seg også til dette og viste til den gamle og urettferdige arveloven som hadde gitt kvinnen halv arverett i forhold til mannen. Han mente det også var urettferdig at kvinner skulle ha lavere lønn enn menn. Ett innlegg skilte seg skarpt ut fra det liberale flertallet som talte om likestilling. Debattanten la vekt på Guds egne ord til den første kvinne i Mosebok 3, og han konkluderte: «Kvindens plads er i hjemmet.» Kvinnene burde riktignok ikke være uten opplysning, men han ville fraråde enhver fra de mandige kvinner, «som i den nyere tid saa kjækt og frækt har fremtraadt for offentligheden.»[11]

Her møter vi spenningen mellom to ulike forståelser av kvinnerollen, den som de liberale og den som de konservative målbar. Men det fantes ingen kvinnesaksforening i Salten, og kvinnene var nokså fraværende i både foreningsliv og i det politiske liv. Vi finner i 1880- og 1890-årene ingen avisinnlegg fra kvinner. Men de ytret seg likevel, og såpass høyt at det nådde både embetsmenn og politisk ledelse. Flere mer eller mindre anonyme brev har havnet i de offentlige arkivene.

Kvinnene kom til å tilkjennegi sine kritiske synsmåter. Et brev fra 1879 fra en anonym kvinne, som havnet hos fogden, forteller sitt. Brevet var nok ment for en god venninne i Bodø landsogn. Kvinnen hadde skrevet under med navnet Mari, og hun skrev til Karen:

«Tenk om vi havde veret mænd. Tænk hvad vi to kunne ha udrettet. Det er ikke vore evner det står på, men de mange stengsler vi møder. Tenk om nogle flere av disse hadde veret revet vækk.»[12]

En bykvinne i Bodø skriver noe lignende i 1885. Brevet hun skrev, var trolig ment som et rundskriv, og lensmann og fogd fikk til slutt fatt i det:

«Om jeg havde veret mand, vilde flere ha lyttet til mig, set mig og taget mig på en alvorlig maade. Og mange dører vil ha opnet sig for mig. At vere kvinde er megen arbeide og slid, og lidet af ære og berømmelse.»[13]

Kvinnenes ord nådde også mennene. I 1875 konkluderte Bodø bys formannskap med at en også måtte høre hva kvinnene mente om ulike saker som angikk byen. Det fantes mange kloke husmødre i byen, het det. En hadde merket seg klager fra flere kvinner om at kvinner ble neglisjert, og møtt påstanden om at kvinner var like kloke og fornuftige som menn.[14] I 1876 hadde en kvinne fra Skjerstad skrevet:

«Nu maa snart kvinnene faa mer at sige. Det er vi som ved hvad huset og husholdningen trænger. Manden ville ikke have magtet at leve uden os særlig lenge. Men vi leve stadig vækk uden en mand, og det med stort hell.»[15]

Kvinneforeningenes kvinneroller

Det må være riktig å si at kvinneforeningene på slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet, og da særlig sanitetsforeningene, ytet samfunnsnyttig arbeid som framsto som en forlengelse av kvinners omsorgsfunksjoner i hjemmene. Ut i det offentlige liv tok de med seg oppgaver fra hjemmet som var knyttet til morsrollen og husmorrollen. Misjonsforeningene sendte penger til misjonen i inn- og utland, etter å ha solgt klær og husflid som kvinnene hadde tilvirket selv. Arbeidet som ble mest lagt merke til, utførte sanitetsforeningene. La oss se på sanitetsforeningen i Ås i Follo som ble stiftet i 1913.[16]

Kvinnenes Sanitetsforening. Bildet er tatt 30. september 1905 (foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum)

Sanitetskvinnene begynte tidlig å dele ut mat og klær til fattige, både voksne og barn, og særlig var hjelpen rettet inn mot fattige tuberkuløse. De ansatte en sykepleierske på egen regning. Sykepleiersken til sanitetsforeningen gikk ikke bare på sykebesøk, hun gav også gode råd og informerte unge kvinner og husmødre. I den forbindelse ble det opprettet en hjelpestasjon hvor det ble delt ut mat og klær til vanskeligstilte og hvor folk kunne klage sin nød. Etter hvert skaffet sanitetsforeningene i Follo seg en sykebil på deling. Videre fikk sanitetskvinnene bedret helsetilbudet for barn i skolen med utdeling av tannbørster og innføring av gratis legeundersøkelser. Det ble også diskutert om sanitetsforeningene skulle ta over ansvaret for tannpleien for barna. Det sa sanitetskvinnene nei til, fordi oppgaven ble for stor. Innføringen av spedbarnskontrollen like før utbruddet av den annen verdenskrig ble oppfattet som en stor bragd og et stort løft for sanitetskvinnene. Dette betydde mye for mange mødre. Ved å satse på tradisjonelle kvinneoppgaver og å opptre i kjente kvinneroller vant kvinnene innpass i offentligheten, og kanskje like mye halvoffentligheter der den private sfæren var vanskelig å skjelne fra den rent offentlige. Dette gav deres virksomhet stor legitimitet i bygdesamfunnet.

Kari Melby har tegnet opp tre ulike strategier som kvinneforeningene fulgte i første del av 1900-tallet, eksemplifisert i Norges Husmorforbund 1915–1940 og Norges Lærerinneforbund 1912–1940.[17] Den ene strategien eksponerte kjønnsforskjellene. Den andre la kjønnsforskjellene til grunn mentalt, men brukte den ikke strategisk. Den tredje strategien kom isteden til å aksentuere kjønnsnøytralitet. Lærerinneforbundet ble stilt overfor dilemmaer og kom i spennet mellom to ulike kvinnepolitiske linjer. Hovedtyngden av lærerinnene gjorde kvinners forskjellighet til sitt viktigste våpen. Kvinner skulle ha likestilte posisjoner fordi de representerte en annen type arbeidskraft og andre kvaliteter enn menn. Ikke minst hadde kvinnelige lærere større omsorgsevne som «samfunnsmor». Det utløste krav om at kvinne skulle ha undervisningsmonopol på lavere trinn, og vinne innpass på høyere klassetrinn og ikke minst i lederposisjoner. Lærerinnene kom også til å kreve lik lønn, lik pensjonsalder og lik rett til ved inntak til høyere skoler og ved ansettelse. Husmorforbundet valgte systematisk å argumentere for å heve status og rettighetene til husmødrene gjennom å hevde kvinnenes komplementære rolle innenfor en tradisjonell kjønnsorden. Husmoren ble regnet som den kvinnelige normalpersonen.

Og for forbundet dreide seg først og fremst å få politikk og samfunn til å verdsette husmødrene høyere enn det som hadde vært tilfellet. Kvinneforeningene måtte virke innenfor snevre rammer for hva en kvinne kunne forventes å være.

Hva var vunnet?

Kvinner fikk begrenset stemmerett i 1901 og 1907 ut fra egen inntekt og felles formue med mann, og allmenn stemmerett i 1913. Mye av begrunnelsen lå i hva selvgjorte kvinner hadde prestert og lykkes med. Kvinnelig entreprenørskap fra 1870-årene og utover markerte til en viss grad en ny kvinnerolle. Det var kvinner som var økonomisk uavhengige, men deres forretningsvirksomhet var i mange tilfeller en forlengelse av husmorens plikter. De selvhjulpne kvinnene lagde mat, stelte, ryddet, satte opp blomster, klippet hår, sydde og la opp klær og viste omsorg for gjester. Kvinneforeningene besto av hjelpsomme husmødre, som overførte sine funksjoner fra hjem til en offentlighet, eller halvoffentligheter, på fattigbesøk eller på helsestasjonen. Med stemmerettskampen og fullstendig stemmerett for kvinner i 1913 ble likhetsprinsippene kronet med seier. Og kvinnene var ikke lenger fra naturens side politisk uskikket.

Imidlertid betydde heller ikke denne framrykkingen noen avgjørende endring av kvinnerollen. Stemmerettskvinnene markerte ofte at deres ståsted og deres framtid var som husmødre, men det rådde misnøye om at man hadde tatt for få skritt. I 1903 skriver en kvinne i Råde i Østfold. «Vi kvinder vinder stadig frem i loven med rettigheder, men i det virkelige liv er alt ved det samme gamle.»[18] En annen kvinne fra samme bygd skrev i 1919: «Vi faar stemme, men ikke bestemme.»[19] I 1920 skriver en kvinne i Ås at

«stemmeretten har gitt kvinder en stemme, men ikke en ny samfundsrolle. Vi skal fremdeles tjene mand og børn.»[20]

I 1920 sto husmorrollen sterkere enn noen gang i Norge, og bygdekvinnens tradisjonelle all-kompetanse var i ferd med å bli mer innskrenket. Var lite vunnet?

Svaret er både ja og nei. Ja, for dem som ønsket at kvinner fikk en helt ny, definert samfunnsrolle, som også ville endre forventningene til mannens oppgaver og kompetanse. Nei, for mange andre. For flertallet av kvinneaktivistene i foreninger, litteraturen og avisspaltene var nemlig ikke målet å omdefinere helt kvinnens samfunnsrolle. Hjem og familie skulle fremdeles være en viktig arena for kvinner. Men kvinners innsats burde verdsettes mer, og kvinners særart løftes fram som et samfunnsgode. De burde også få lov til å bestemme mer over seg selv, og få større samfunnsinnflytelse. For mange hadde nettopp kvinner med sine særskilte egenskaper, som høy moral, store omsorgsevner og andre psykososiale kvaliteter, gode forutsetninger for å fylle roller i politikk og offentlighet. Erfaringen som husmor gjorde kvinner egnet som bedriftseiere, foreningsmedlemmer og kommunepolitikere, var konsekvensen av den kvinnelige særartsargumentasjonen.

«At være husmoder, er den beste samfunnspligt og det største samfundsansvar, og kvinnen den beste statsmand,»

skrev en fattig kvinne som søkte om pengeunderstøttelse i Ås i 1878. Hun var indignert om hvor lite «politisk evne og samfundsforståelse» som bygdas «herrestyre» viste, etter at hun og andre kvinner hadde fått avslag på fattigstøtte som enker.[21]

Litteratur

Berget, Bjørg Ida 2011: «Det første skridt paa offentlighedens bane». Innføring av alminnelig stemmerett i brennevinsloven av 1894. Masteroppgave i historie. Universitetet i Oslo.

Dørum, Knut 2007: Bondestyre, kamp og forsoning. Ås 1850–1940. Ås bygdebokverk, bd. 1. Elverum.

Dørum, Knut 2013: Byen blir sentrum. Bodøs historie 1816–1890, bd. 2. Trondheim.

Gahre, Stine 2012: Allmenn stemmerett for kvinner i lys av stortingsdebattene fra 1890 til 1913. Rettshistoriske studier nr. 24. Institutt for offentlig retts skriftsserie, nr. 1/2013. Oslo: Universitetet i Oslo.

Hagemann, Gro 2005: «De stummes leir?» 1800–1900, i I. Blom og S. Sogner (red.), Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet, Oslo, s.157–253.

Larsen, Eirinn 2012: «Selvgjorte kvinner. Kjønn, entreprenørskap og næringsliv rundt 1900», Heimen 2012/2, s. 127?144.

Larsen, Eirinn 2014: «Forretningskvinnene inntar næringslivet (1870–1900)», i Dørum, Knut (red.) Politikk, profesjon og vekkelse. Kvinner i Norge på 1800- og 1900-tallet. Oslo, s.139–161.

Melby, Kari 1995: Kvinnelighetens strategier. Norges husmorforbund 1915–1940 og Norges Lærerinneforbund 1912–1940, Dr.philos-avhandling i historie. Senter for kvinneforskning, NTNU. Trondheim.

Moksnes, Aslaug 1984: Likestilling eller særstilling. Norsk Kvinnesaksforening 1884–1913. Oslo.

Stuksrud, Brit Connie 2009: Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldsbyene. Mediedekning og organisasjonsarbeid. Avhandling for graden dr.philos. Universitetet i Bergen.

Fotnoter

[1] Stuksrud 2009.

[2] Gahre 2012, Berget 2011.

[3] Bergens Tidende, 8. nov. 1878. «En kvindelig læseforening i Bergen».

[4] Bergens Adressecontoirs Efterretninger, 19. nov. 1880. «For eller imod kvindesagen».

[5] Bergens Tidende, 27. nov. 1882.

[6] Hagemann 2005: 251.

[7] SSB, Historisk statistikk 1994, Arbeidskraft tabell 9.4.

[8] Larsen 2012 og 2014.

[9] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1883. Brev fra Bodø bys formannskap, 2. aug. 1883.

[10] Dørum 2013: 384.

[11] Arkiv i Nordland, Misvær samtaleforening, møteprotokoll 1885–1887.

[12] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1879. Brev fra kvinne, som kaller seg «Mari», til en annen, som hun kaller «Karen», datert august 1879.

[13] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1885. Anonymt brev fra «en bykvinde» til «en anden bykvinde», 4. des. 1885.

[14] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1875. Brev fra Bodø bys formannskap. 12. juli 1875.

[15] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1876. Brev fra «en kvinde i Skjerstad», 1. mai 1875.

[16] Dørum 2007, s. 433–458.

[17] Melby 1995.

[18] Råde kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfattet av en kvinne fra mars 1903.

[19] Råde kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfattet av en kvinne fra april 1919.

[20] Ås kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfatter av en kvinne fra 1. april 1920.

[21] Ås kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Brev fra Olga Andersen Nordby, 12. okt. 1878.

Slik var det også på Eidsvoll i 1814. Det ble store diskusjoner om hvordan stemmeretten skulle avgrenses.

En særegen grunnlov

Det første grunnlovsforslaget Konstitusjonskomiteen på Eidsvoll la fram for Riksforsamlingen beskrev en langt bredere stemmerett en den som senere ble vedtatt. I det første forslaget ble bare gruppene som var unntatt stemmeretten listet opp. Det gjaldt stort sett personer som ikke hadde eiendom, men Riksforsamlingen mente imidlertid at dette gikk for vidt. Det ble hevdet at forslaget ville gi alt for mange stemmeberettigede, blant annet ville kårmenn og voksne bondesønner få stemmerett.

Etter diskusjon ble forslaget sendt tilbake, og det nye forslaget som kom neste dag listet ikke lenger opp unntakene, men de positive vilkårene for å oppnå stemmerett. Kravene var at en måtte ha eller ha hatt et embete, rå over et gardsbruk, ha eiendom i byen, eller formelt brev på å kunne drive borgerlig næring. Det viktigste stemmerettskriteriet ble med dette kravet om eiendom, som ellers var vanlig i samtidens konstitusjoner. Men Riksforsamlingens første kriterium var å være eller å ha vært embetsmann, som derimot ikke var et vanlig krav i tiden.

Sorenskriver Christian Magnus Falsen (1782–1830) utarbeidet sammen med Johan Adler utkastet til Grunnloven som ble vedtatt 1814. Ettertiden har gitt han hedersnavnet Grunnlovens Far.

Det er videre et særpreg for den norske grunnloven at alle gårdbrukere fikk stemmerett. Slik sett fikk de norske stemmerettsreglene en bredde som få andre. Det er likevel innsnevrende for bøndenes stemmerett når bare den regjerende husbonden fikk rett til å stemme, men ingen andre på gårdsbruket, heller ikke den tidligere bonden som hadde tatt kår. Dette står i en motsetning til regelen om at tidligere embetsmenn beholdt stemmeretten også etter at de var sluttet i embetet.

Riksforsamlingen drøftet ikke eksplisitt spørsmål om stemmerett til embetsmenn i forbindelse med stemmerettsparagrafen, men spørsmålet hadde vært reist tidligere. I det mest brukte av de innsendte grunnlovsforslagene, det adler-falsenske forslaget, var det foreslått at embetsmenn i kjøpstedene bare skulle ha stemmerett dersom de tjente over en bestemt sum. Det vil si at det ble satt et sensuskrav om en viss inntekt. Fra bønder i Gudbrandsdalen ble det foreslått at embetsmannen måtte ha jordegods av en viss størrelse om han skulle få stemmerett, altså et eiendomskrav. Andre igjen hevdet at ingen embetsmann kunne ha stemmerett fordi han sto i statens tjeneste og dermed var bundet. Altså et uavhengighetskrav.

Skulle embetsmenn være valgbare?

Flere tok for seg spørsmål om valgbarhet. Dette ble også på noen måter diskutert i Riksforsamlingen. På ett punkt gjorde Riksforsamlingen avgrensing i embetsmennenes valgbarhet. Embetsmenn som var medlem av Statsrådet eller ansatt ved Statsrådets kontorer eller ved hoffet, skulle ikke kunne velges til Stortinget.

Begrunnelsen for dette var at disse embetsmennene var del av den utøvende makten og i følge maktfordelingsprinsippet ikke samtidig kunne være del av den lovgivende makten. Men der gikk også grensen for å sette sperrer for embetsmennenes valgbarhet. Riksforsamlingen stemte ned et videre forslag om at ingen embetsmann som kongen kunne avsette uten dom kunne være valgbar til Stortinget. Argumentet fra forsamlingen var behovet for kunnskap: Embetsmennene ble holdt for å være nødvendige som representanter i kraft av sitt intellekt. På denne måten kom den norske grunnloven til å gå en annen vei enn flere andre konstitusjoner i samtiden, der personsammenblanding mellom utøvende og lovgivende makt ikke var tillatt.

Konstitusjonskomiteen hadde på sin side ikke eksplisitt tatt stilling til spørsmål om embetsmennenes valgbarhet. Men komiteen foreslo at det skulle legges begrensninger på antallet embetsmenn som kunne velges, slik at bare halvdelen av representantene fra et valgdistrikt kunne være embetsmenn. Dette ble imidlertid avvist av Riksforsamlingen, der det ble hevdet at Stortinget i sin virksomhet ville ha behov for embetsmennenes kunnskaper, og dessuten at en slik avgrensing ville gi bøndene for stor makt. Her ser vi igjen kunnskapskriteriet i bruk, samtidig som det argumenteres langs en annen linje: behovet for å sette bremser for bøndene.

Bondefrykten

Anders Eriksson Lysgaard 1756–1827), bonde og lensmann, giftet seg til storgården Svennes i Biri og ble en av de rikeste i bygda, bl.a. gjennom tømmerhandel. På Eidsvoll talte han for stemmerett for kårfolk og for å begrense byenes makt og innflytelse, bl.a. ved at det til Stortinget skulle velges to representanter fra bygdene for hver byrepresentant (den såkalte bondeparagrafen).

Noe kan altså tyde på at den begrensede avgrensingen av embetsmennenes valgbarhet ikke bare skjedde for å sikre dyktige personer til Stortinget, men også hadde bakgrunn i frykt for en sterk representasjon av uskolerte bønder. Slik bondefrykt kunne være understøttet av konkrete tildragelser, som da bøndene på Sør-Vestlandet hadde vist evne til strategisk handling ved valgene til Riksforsamlingen, og sendt nesten bare bønder til Eidsvoll. I dette lyset kan vi også se den såkalte bondeparagrafen, regelen om at to tredjedeler av representantene skulle komme fra landdistriktene. Rett nok skulle paragrafen hindre at bøndene ble for sterkt underrepresentert på Stortinget, men den ville samtidig medføre at bøndene aldri kunne komme i flertall. Men som kjent tok bøndene grep noen år etter og brukte sin innsikt og sitt organisasjonstalent til å feie inn på Stortinget fra 1833. Det året ble det for første gang valgt flere bønder enn embetsmenn til Stortinget. Det ble hetende Bondestortinget.

Embetsmennenes politiske rettigheter i Grunnloven ble altså rausere definert enn bøndenes rettigheter. Denne rausheten blir enda mer påfallende om vi ser den opp mot en annen gruppe som fikk langt sterkere avgrensinger i de politiske rettighetene enn både embetsmenn og bønder, nemlig kvinner. Den viktigste bakgrunnen for dette ligger i kravet om uavhengighet. Begrepet uavhengige velgere er en gjenganger i historisk og juridisk litteratur om stemmerettsreglene. Bare de som ble regnet som uavhengige skulle kunne få stemmerett. Men begrepet kan etter mitt syn fungere mer tåkeleggende enn opplysende. Dette kan eksempelvis underbygges ved å sette de to gruppene opp mot hverandre: embetsmenn og kvinner.Det er gjerne pekt på at når folkerike grupper satt utenfor stemmeretten i 1814, var det fordi de ikke hadde eiendom, og var i andres brød. Dermed ble de holdt for ikke å være selvstendige nok. Det var frykten for at herrens synspunkt ville utøve utålelig påvirkning på tjeneren. Hvordan stemmer dette overfor kvinner? Og hva med embetsmenn?

Kvinnen og uavhengighetskriteriet

Kvinner var vel avhengige – eller? Nå henger uavhengighet tett sammen med personlig myndighet. Du må være myndig for å kunne få stemme. Og kvinner ble vel ikke formelt myndige før i andre del av 1800-tallet, og i praksis mye seinere for de fleste?

Anna Vogt Krefting (1683–1766), datter av en kjøpmann, sagbrukseier og reder i Christiania, giftet seg til Bærum jernverk. Etter at mannen døde i 1712, drev hun verket, en av landets største arbeidsplasser, i 54 år. Fra 1719 hadde hun også privilegium på Dikemark jernverk, som datteren overtok og drev alene fram til 1778. Verken Anna Krefting eller datteren ville ha fått stemmerett om de hadde levd til 1814.

Dette stemmer ikke helt. Det har vært en bølgebevegelse i utviklingen av kvinners myndighet gjennom tidene. I mellomalderen hadde norske kvinner langt på vei blitt regnet som myndige, og de sto sterkere enn i mange andre land. Men fra Kristian 4.s tid, i 1604, ble norske kvinner satt på linje med danske, blant annet slik at de ble satt under vergemål og ikke lenger fikk rå over egen arv. Under eneveldet fra 1660 falt også det tidligere kravet om kvinnens samtykke vekk ved salg av jord hun hadde tatt med inn i boet. Men enkene sto likevel fremdeles friere. De overtok så godt som hele råderetten etter ektemannen. I praksis viste det seg at mange andre kvinner også stod friere. Det fins en rekke eksempler på at rettsapparatet godtok at kvinner inngikk kontrakter og var økonomisk aktive på mange områder, enten de var enker eller ikke. Det er også vist at kvinner kunne være aktive i domstolene. De kunne reise sak og føre saka selv, de kunne fylle ulike roller som tiltalt og dømt, men også som vitne og som fullmektig for andre – til og med for menn.

Innen familien var likevel kvinnen normalt underordnet mannen. Kjernefamilien av to økonomisk selvstendige og likestilte individer hørte en fjern framtid til. Individ-tenkningen var på frammarsj, men likevel bare i sin vorden. Det var husholdet, verken kjernefamilien eller enkeltindividet, som var den grunnleggende enheten i datidens samfunn, og i offentlig sammenheng var husholdet ansvarlig for å svare skatt, holde den utskrevne soldaten og møte på tinget for å høre kunngjøringer og delta i domstolsvirksomheten der. Det var husholdsoverhodetsom formelt hadde makten i husholdet og var ansvarlig for at de offentlige pliktene ble oppfylt. Husholdsoverhodet var normalt en mann. Men dersom mannen falt fra, rykket kona opp. Hun var nr. 2 i husholdshierarkiet. I hvilken grad kunne det da skje at kona ble formelt husholdsoverhode?

Etter folketellinga fra 1801 var det 12 573 kvinnelige husholdsoverhoder i Norge. Om vi regner de kvinnene som sikrest oppfylte stemmerettskvalifikasjonene slik grunnlova skulle sette dem, får vi minst 5 000 personer. Tallet er større enn innbyggertallet i Kristiansand (4 848), den sjette største byen i landet på denne tiden. De var etter tidens mål ikkeavhengige, de var ikke ansatt og/eller tjente sitt brød hos andre, men skulle selv sørge for offentlige plikter og hevde retter som ansvarlige ledere av husholdet. Likevel skulle de ikke få stemmerett i 1814.

Hva så med embetsmenn? De var ansatt, tjente sitt brød hos andre, og hadde en stilling der de kunne påvirkes av en herre. Etter slike mål var de dermed avhengige. Var det like selvsagt at avhengige embetsmenn skulle få stemmerett som at uavhengige kvinner ikke skulle få det, etter tankegangen da Grunnlova ble til? Noe tyder på at det ikke var like selvsagt, i alle fall ikke for alle.

I ett av grunnlovsforslagene fra våren 1814 er nettopp kvinner og embetsmenn kommentert spesielt. Den danske greven Frederik Adolph Holstein-Holsteinborg tok i sitt forslag utgangspunkt i at «den Ret til at vælge, være forenet med den helligste og tydeligste af alle Menneskerettigheder: Ejendomsretten». Bare når en har fast eiendom kan stemmegivningen være fri for tvang og sikret mot angrep og tvist. Han setter ingen krav til størrelsen på eiendommen: «Lad Eiendommen være stor eller liden, ligemeget, det knytter hvers Interesse til Statens Velferd». Så spør han retorisk: «Men Fruentimmer?», og gir sjøl svaret: «Betroer Staten dem en urørlig Eiendom – hvorfor skulde de da mindre være interesserede for Statens gode Forvaltning?». Holstein-Holsteinborg vraker med andre ord kjønn som stemmerettskriterium. Han setter fast eiendom — uavhengig av kjønn — som det fremste kriteriet for å kunne ha syn for statens beste og dermed for å kunne få stemmerett. Motsatt skulle da eiendomsløse ikke være stemmerettskvalifiserte. Heller ikke om de var embetsmenn.

Men var embetsmennene uavhengige?

Holstein-Holsteinborg er uttrykkelig når det gjelder krav til den som skulle velges: «Kunde Taknemmelighed opveie imod Følelsen for Borgerpligten, saa burde overalt ingen Embedsmand Vælges, som har et Embede af Regentens Gunst». Embetsmannen er i tjeneste hos andre og dermed avhengig.

Enda klarere om embetsmannens avhengighet er grunnlovsforslaget til kjøpmann Wincents Sebbelow:

«Ingen skal have stemme paa Riksdagen eller i nogen Sag, som vedkommer hele Staten uden de Borgere og Undersaattere, som ere over 25 Aar, og som have faste Eiendomme, hvoraf svares aarlige Skatter og Afgifter; men aldeles ikke de som staae i Statens Sold, thi de ere ikke uafhængige og frie».

Her hjelper det ikke om embetsmannen har eiendom. Er de i statens brød, er de avhengige og ufrie.

Tanker om at kvinner kunne være uavhengige og burde ha stemmerett om de hadde fast eiendom, og at embetsmenn var avhengige og ikke burde ha stemme i det hele tatt, var med andre ord framsatt i dokumenter som ble lagt fram for Riksforsamlinga. Argumentene var kjent. Rent logisk kunne da tolkningen av avhengighetskravet ha ført til at ingen embetsmann fikk stemmerett, mens mange kvinner fikk det. Men politikk er ikke alltid bare logisk.

Når det kan slås fast at embetsmenn utgjorde den rausest definerte stemmerettsgruppa i 1814 og at dette skjedde trass i Riksforsamlingens kjennskap til argumenter om avhengighet og ufrie tjenere for staten, er grunnen selvsagt at prinsipper ofte må vike for makten. Embetsmennene var sterkt overrepresenterte i viktige organer våren 1814. De var i flertall på stormannsmøtet på Eidsvoll den 16. februar, og i Riksforsamlinga hadde de absolutt flertall med 57 av 112 representanter. I konstitusjonskomitéen var tretten av de femten medlemmene embetsmenn. Etter mitt syn var det da embetsmennene som sørget både for egne politiske rettigheter, for at bøndenes retter ble avgrenset og for at kvinner ikke fikk noen politiske rettigheter i det hele tatt.

Digital utgave av den originale 17. mai-grunnloven fra 1814. Klikk på bildet for å se hele dokumentet i PDF-versjon.

De to geistlige var radikalt uenige seg i mellom, ikke bare alminnelig uenige. Og Malm, som tar rollen som folkefienden Dr. Stockmann er radikalt uenig i det som var blitt den nye norske doxa, altså holdningen som det helt overveiende flertall av menn og kvinner stod sammen om i 1907, to år etter at kvinnene for alvor hadde vist at de kunne, i den store underskriftsaksjonen for unionsoppløsning i 1905.

Uenigheten går til rota, til radis, eller skal vi si til de to røttene. Kvinner og menn har like store oppgaver å utføre både i det offentlige og i det private, hevder Wexelsen, og åpner til og med for kvinnelige prester i Den norske kirke, 71 år før Ingrid Bjerkås skulle bli ordinert. Kvinner bør holde seg unna det offentlige liv, hevder Heuch, og minner om hva en offentlig kvinne var for noe på denne tida, det var en kvinne uten ærbarhet. 17 år seinere er Malm enig med Heuch, i alle fall i konklusjonen, men mens Wexelsen bygde på liberal teologi og venstretenkning og Heuch på ortodoks bibeltro, hjemlet Malm sine argumenter i biologi og statsvitenskap. Statsvitenskap fordi han insisterte på at stemmerett ikke er et rettferdighetsspørsmål, men et spørsmål om hvilket system for representativitet som er hensiktsmessig for staten. Å slippe kvinnene inn i statsstyret vil være å ødelegge hjemmene, og det er ikke hensiktsmessig for staten. Dermed har vi allerede logos noenlunde på plass, hva saken gjaldt. Da er det vel bare å sette i gang en retorisk argumentasjonsanalyse? Nei, disse innleggene lar seg ikke forstå som kjølig avveiende argumentasjon, såkalt deliberasjon, en diskusjon hvor det med Habermas’ ord er kraften i de bedre argumenter som gjelder. Talerne forhandler ikke med motparten, de kjemper.

Logos er, som noen av dere vil vite, et av retorikkens tre klassiske bevismidler, eller overbevisningsmidler. Det andre er etos, selve grunnlaget for talerens troverdighet og for publikums tillit. Det hjelper ikke med en god sak hvis man ikke fester tillit til taleren. Hvordan kan de tre talernes etos ha vært, før og etter at de hadde holdt sine innlegg?

Skuespillerne Anders Rummelhoff, Kai Remlov og Bernhard Arnø levendegjør de historiske talene i Stortinget, 11. juni 2013 (foto: Stortinget. CC:by-nd).

Biskop Heuch var utvilsomt reaksjonær, politisk og teologisk, men han var respektert blant mange da han besteg talerstolen, og rent historisk gikk det faktisk ikke så verst med hans etos etterpå heller. I de stortingsinnleggene vi har lagt under lupen starter han med å erklære at han egentlig ikke ville ta ordet, han lar oss ane at han synes hele kvinnestemmerettsspørsmålet er uverdig. En ganske arrogant måte å markere sin etos på. Men så fortsetter han på kjærlig vis med å lovprise kvinnen, han viser henne ikke bare respekt, men dyp beundring. Sånn i alminnelighet, altså. Men Gud har talt gjennom Bibelen og gitt klar beskjed i det spørsmålet som diskuteres. Heuch gjør seg altså til talerør for den allmektige Gud, og det er jo ikke noen dårlig måte å bygge egen etos på. Men er han sikker på seier, med Gud på sin side? Slett ikke. Mot slutten av siste innlegg erklærer han, som vi har hørt, temmelig spakt og resignert om kvinnestemmeretten at syndfloden nok vil komme, men han håper at den ikke vil komme i “vor”, altså hans tid. Da har han også rukket å fnyse ved tanken på at hans gamle mor med sin fistelstemme skulle kunne ytre seg i politikken, og han advarer mot kvinnelige intetkjønn eller neutra. Ikke nødvendigvis tillitbyggende manøvrer overfor dem som måtte være i tvil om saken.

Patos, det tredje retoriske bevismidlet, finnes i større og mindre porsjoner i enhver ytring, selvsagt i veldig små porsjoner i riktig tørr tale. Hos Heuch finnes patos i rikt monn, særlig realisert gjennom trusselretorikk av beste aristoteliske merke. Han truer med at motstanderne handler i strid med Guds lære, han vil skape frykt for at man får Fruentimmer istedenfor kvinner. Han truer med både familiens og statens oppløsning, og her bruker han en skremmende, medisinsk analogi om innvollsmark, trikiner som spiser opp statens kropp. Endelig truer han med selve syndfloden.

Venstremannen Wexelsen er høyremannen Heuchs teologiske og politiske motpol, og hans standing eller hva vi kaller innledende etos var neppe mye å skryte av i Heuchs miljø, men desto større på den motsatte siden. Han skulle bli Venstres kirkeminister allerede året etter, og var altså ingen outsider. Hans innlegg gir inntrykk av selvsikkerhet uten arroganse, og han framstår som en lun og ganske romslig humorist når han beroliger Heuch med at han nok fortsatt vil møte helt kvinnelige kvinner hvis han skulle redde seg i land under den syndfloden som ga kvinnene stemme- og valgrett. Men Wexelsen har også en sterk overbevisning som han framfører med stor patos: Kvinderne tier ikke længere i forsamlingen, de gjør det ikke!

Men Wexelsen virker mindre bastant og malmfull i sin tale enn Heuch, han truer ikke, og hans patos preges av mild ironi, som vi nettopp har sett i ertingen med syndfloden. Han appellerer til liberalt innstilte menns beste følelser når han oppfordrer dem til å stå sammen med kvinnene både hjemme og i “det store fælles Hjem, Samfundet”. Og han oppfordrer publikum, nesten litt oppgitt, til å bli ferdige med bokstavtro kristendom. Vi må slutte, også her i landet, med å mene at alt Paulus eller Peter skrev er “evig og gyldig Sandhed”. I Norge hadde man nettopp lagt bak seg et tiår med ganske heftig kristendomsdebatt, som nettopp Heuch hadde stimulert kraftig til, og blant mange må Wexelsens mildt irettesettende patos på dette punkt ha virket krenkende.

Hva så med Malms etos? Han var ganske fersk i politikken og skulle ikke bli der lenge, men hans ry som naturviter og embetsmann var det visst ingen ting i veien med. I det nevnte statsvitenskapelige resonnementet stiller han seg på skuldrene til atskillig internasjonal ekspertise. Han fører også en del store diktere og tenkere som sine vitner, også dette selvsagt for å styrke sin egen etos. Men så kommer han på faglig hjemmebane og framfører en biologisk begrunnelse som på samme tid er så avvikende og så selvsikker – at hans etos trolig svekkes:

Med hensyn til kvindens hjerne og mandens hjerne er de absolut forskjællige […], hvilket bevises deraf, at aldrig nogensinde hidtil er der født nogen kvinde […] som har vist mandlige anlæg eller mandlige egenskaber, der kommer op mot mandens. Det er en naturlov, som enhver, som forstaar at iagttage naturen, maa erkjende, og hvis ikke, bør han lære det.

Og vi har nettopp hørt hans rapport fra fremragende fransk forskning om kvinnens talestrøm.

Innlegget druknet i latter, hevdet motstanderen Castberg, og man kan trygt slå fast at Malms etos ikke gikk styrket ut av debatten.

I pakt med sitt navn er også han malmfull, men med en variert bruk av patos. Han erter Castberg og beklager samtidig at motstanderen er så gudsjammerlig kjedelig å høre på. Han svinger svøpen over kvinneunderskriftskampanjen i 1905 og mot de underskriftslistene som er sendt inn til Stortinget i 1907: Kampanjene er temmelig mislykte, hevder han, med atskillig dokumentasjon som støtte. På en måte som er forbausende lik Heuch avslutter han imidlertid resignert. Men han er noe mer tvetydig enn teologen. Han viser til den gamle romer Marcus Porcius Cato som sterkt motsatte seg et kvinnevennlig politisk forslag.

Han tabte naturligvis, reiste sin vei og erobrede halve Spanien. Jeg antager, at noget lignende vil ske her i dag. Det vil ikke afholde mig fra at fremholde for herrerne, at hvis De idag giver kvinderne statsborgerlig stemmeret, da gaar De over Rubicon — ikke for at vinde, men for at tabe et rige!

Så kan vi i 2013 slå fast at den gode sak, Wexelsens, har seiret og at Heuch og Malm ligger knust på historiens skraphaug. Da gjør vi det litt for enkelt for oss selv. Tenk dere en Abdullah Wexelsen i en ortodoks muslimsk menighet av i dag, nå må vi slutte å være så bokstavtro, dere, og slippe kvinnene til som imamer! Og debatten rundt en mye omtalt norsk TV-serie for etpar år siden viste at interessen for naturbestemte kjønnsforskjeller ikke er helt gått av moten, kanskje er den inne i en renessanse. Og fellestrekkene mellom dagens nye antifeminisme og særlig Malms synspunkter er mange.

***

Tre mannsstemmer: Utdrag fra taler av Heuch, Wexelsen og Malm

Johan Christian Heuch, 1890 (les hele talen)
Forslag til Stemmerettens Udvidelse, der tidligere er blevne behandlede, har fundet i denne Session, er der vel ingen Mand her i Salen, som for Alvor tænker, at iaar Forslaget om Stemmerettens Udvidelse til Kvinder skulde have nogensomhelst Udsigt til at opnaa den grundlovmæssige Majoritet. Det er jo nemlig noget, vi dog alle maatte kunne være enige om, at dette Forslag til Stemmerettens Udvidelse gaar langt videre og har ganske anderledes indgribende Følger for hele vort Folks politiske, sociale og religiøse Liv end noget af de andre Stemmeretsforslag, som allerede er blevne forkastede. Under disse Omstændigheder havde jeg tænkt mig, at de Herrer, som har bragt dette Forslag ind, vilde have nøiet sig med uden Debat at lade det gaa til Votering for at konstatere, hvor mange der her i Salen var, som vilde følge dem. Jeg havde tænkt, at man af Hensyn til Storthingets kostbare Tid skulde have været befriet fra en — jeg kunde være fristet til at kalde den akademisk — Debat, i den Forstand nemlig, at den ingen anden Betydning har end netop den at udrede de forskjellige Meninger ligeoverfor hinanden, medens man alligevel ved, hvad Voteringens Udfald vil blive. Dette er imidlertid ikke skeet.

Storthinget har fundet for godt at anvende en Dags Tid til et Vidnemøde i Kvindesagen, og naar saa er skeet, da maa ogsaa jeg bede om Lov til at faa udtale den Anskuelse, som en Mand nærer, der konsekvent nægter den saakaldte Kvindeemancipations Berettigelse helt igjennem.

Min dybeste Grund til at stemme mod dette Forslag og alle dermed ligeartede er en religiøs, den Grund nemlig, at jeg er overbevist om, at den hellige Skrift, som for mig staar som den ufeilbare Regel og Rettesnor for den enkeltes som for Samfundets Liv, i sin Lære om Kvindens Forhold til Manden fra sit første Blad til det sidste slaar dette fast, at Kvinden skal være undtagen fra Offentligheden og Livet i den.

Det er ikke i det Offentlige, at Menneskelivet ret faar udfolde sig efter sit indre Værd og Betydning; det intense, inderlige, personlige Liv føres indenfor Hjemmet. Saa længe Hjemmene er gode, saa længe Livet der flyder sundt, rent og friskt, saa længe kan der være meget daarligt baade i Stat og Kirke, — der er Haab for det Folk. Men lad Livet i Hjemmene være fordærvet, lad Familien være opløst, saa vil snart den Stat gaa til Grunde, om den end var saa mægtig som den romerske Keiserstat, som netop giver Exempel paa en saadan Kolos, som er indvortes raadden, fordi der ikke er Hjem længer.

Kvinden er de tusind Hjems Velsignelse; den, som tager hende bort fra Hjemmene, berøver de tusind Hjem deres Velsignelse, og dette at være det, det er hendes eget Livs Velsignelse.

Selve Sproget oprører sig mod Kvindeemancipationens Tanke. Hr. Ullmann talte flere Gange igaar om Kjøbmand Wilhelmine Hansen, Manden Wilhelmine Hansen! Må jeg, Hr. Præsident, faa Lov til at præsentere Dem Manden Wilhelmine Hansen? Er det ikke et Monstrum? Og dog læser vi allerede hver eneste Dag om Wilhelmine Hansen, Formand, og idag fordrer man af os, at vi skal frembringe Wilhelmine Hansen som Storthingsmand.

Men selve Ordet “offentlig” — ja hvor fint og ironisk Sproget ofte er — der er ikke noget iveien for, at vi kan sige om alle os, at vi er offentlige Mænd; men vi ved jo, at vilde vi bringe Ordet offentlig i Forbindelse med en Kvindes Navn, vilde det være den største Beskjæmmelse. Drager man Kvinden ind i Offentligheden, drager man hende ikke blot bort fra hjemmet, som man undergraver, men man drager hende bort fra sig selv, man hindrer hende fra at komme til sig selv.

Jeg vil til det yderste modsætte mig ethvert Forslag om Kvindernes Stemmeret, fordi jeg vil gjøre mit for, at Kvinden ikke skal forvandles til en Ting, for at vi ikke istedetfor Kvinder skal faa Fruentimmer. Mod dette Maal har vi forlængst efter min Mening begyndt at vandre.
For mig er dette en saa stor Sag, for mig strider dette, at lade Kvinden deltage i det offentlige Liv, saaledes mod Guds Skaberanordning, at intetsomhelst Bihensyn, intetsomhelst Nyttehensyn vil kunne gjøre, at jeg vil gaa med paa det.

Jeg tror ikke, at man, efterat saa mange Dæmninger er borttagne og saa mange Indrømmelser er gjort, i Længden vil kunne hindre Floden. Men om jeg end mener, Syndfloden vil komme, kan dog dette ikke hindre mig fra at ønske, at den ialfald ikke kommer i vore Dage.

***

Vilhelm Andreas Wexelsen, 1890: (les hele talen)
Hr. Heuch gik ikke nærmere ind paa, hvad det var i den hellige Skrifts Lære, som slog fast, at Kvinderne maa ikke virke i Offentligheden, men at de skal være i Stilhed. Men forsaavidt som han sigter til de tidt anførte og ofte fremdragne Udtalelser fra de første kristne Tiders Mænd, som vi har skriftlige Efterladenskaber fra, saa vil jeg sige, at vi engang maa begynde ogsaa her i Landet at hævde, at ikke alt, som Paulus eller Petrus eller nogen anden af de hellige Skribenter har skrevet ud af sin Følelse, sin Overbevisning, sin Tids Opfatning, er evig og gyldig Sandhed. Det er det ikke. Ikke alene vilde man, dersom man vilde slaa fast alle Punkter f. Ex. i Paulus’s Ethik eller i alle Henseender holde sig til Paulus’s Samfundsopfatning, støde paa uoverkommelige Vanskeligheder baade med Hensyn til Hovedbedækning og ikke Hovedbedækning, Offerkjød og ikke Offerkjød og mange saadanne Ting, som ikke længere har nogensomhelst Betydning.

Like så lite som det går an i våre dager, hva det jo er forsøkt på fra theologisk Side, å forsvare Slaveriet, fordi det var Slaver på Paulus’s Tid, og fordi han mente, at en Trell ikke burde bryte Forholdet, men reise hjem til sin Husbond, således går det heller ikke an f. Ex. Å ta det Ord om, at Kvinder skal tie i Forsamlingen, og gjøre det gjeldende på den Måte, at de ikke skal ha Lov til å være utenfor de Rom, hvor der virkes i Stillhet. Man kan lenge nok si, at dette er en religiøs Sannhet, «her ligger min religiøse Overbevisning» ? Livet bryr sig ikke det mindste om det, Kvinderne tier ikke lenger i Forsamlingen, de gjør det ikke!

Dernest forekommer det meg, at han skildret så sterkt disse Egenskaper hos Kvindene, at det sannelig nesten ikke ble Rom for Mannen; det skal dog to til for å danne et Hjem. Jeg tenker, at det lite nytter å disputere om hvem som kan uttale seg smukkest om Hjemmene; vi får vel si, at liksom både Mannens og Kvinnens Bestrebelser, når de får Adgang til det, bør gå ud på sammen å bygge det lille Hjem og sammen å utvikle de eiendommelige Egenskaper, de har, til det felles beste, således står bade Mand og Kvinde like overfor det store felles Hjem, Samfundet. ?

Jeg tenker, at hvis Hr. Biskop Heuch får overleve Syndfloden, hvis det blir en Topp, hvorpå han kan berge sig, så vil han se, at de Kvinder, som har fått Stemmeret, vil nok vedbli å være Kvinner på alle de områder og i alle de Retninger, hvor Kvinden har sin særlige Opgave. Jeg skal ikke gå videre inn på dette. Jeg vil bare slutte med å si, at jeg har så meget tilovers for Hr. Heuch, at jeg ikke ville ønske ham en så sørgelig Utgang, som han spådde seg selv og dem, som delte Livssyn med ham. Skulle jeg ønske ham noe, som det kanske er litt ondskapsfullt i, så ville jeg ønske, at han måtte opleve den Dag, da han dro avsted med «Morgenbladet»s Stemmeseddel og hans Datter med «Dagbladet»s.

Det, som Hr. Heuch og også Hr. Hertzberg legger slik Vekt på, er, at det eiendommelige hos Kvindene, deres særegne Evner og Gaver skal være det normerende, det bestemmende; deri er jeg enig; men ikke i, at en diktatorisk Grense skal trekkes opp av oss; iallefall vil jeg ikke være med på å trekke den Grensen, Hr. Hertzberg trakk opp. Når han f. Ex. lot til å vente et sterkt Bifall til Uttalelsen om, at man ikke kunde tænke sig en Kvinde på Prekestolen, så vil jeg si, at jeg meget godt kan tenke mig det, og at jeg ønsker, at de må få Adgang til den; jeg tror, at om det kom kristne Kvinner på Prekestolen, ville de passe den meget bedre enn mange av oss Mænd.

***

Ole Olsen Malm, 1907: (les hele talen)
Når staten i sitt krav til velgerne har funnet å burde bygge en begrensning på kjønnet, så skjer dette dels av hensyn til, at det kvinnelige kjønns vesen og anlegg ikke egner seg for utførelse av statsmessige oppgaver, dels av hensyn til det for statens beståen uunnværlige organ som benevnes familie.

En grunnlovsbestemmelse om valgrett for kvinner er en underminering av familiens grunnvold, et inngrep i mannens rett til å kreve, at hans hustru skal leve i og for hjemmet og en voldshandling mot børnene, hvem familien i første linje skal tjene og støtte.

Kvinnespørsmålets sosiale løsning ligger ikke i stemmeretten, ikke i samme lønn for kvinnen som for mannen, ikke i å skaffe henne adgang til poster og embeder, men det ligger i å skaffe de flest mulige kvinner adgang til et i hygienisk og økonomisk henseende sorgfrit ekteskab ? med andre ord i å forbedre livsvilkårene for mannen. Men den moderne kulturstat synes tvertimot å motarbeide denne løsning. Og i denne henseende virker det ikke lite avskrekkende for den unge mann, at så mange moderne kvinner taler så ofte og så høyt om sine rettigheter, men så sjelden om sine plikter. Men for kvinnen avhenger hennes livslykke ikke av, at hun er fri, men av at hun er bundet til mannen. Hennes avhengighet er en naturlov, en trang for henne selv og en betingelse for hennes velvære. Naturen og staten krever av kvinnen moderkjærlighet, modertroskap og moderoffervillighe i alle denne oppgavens forskjellige utstrålinger.

Og hva ville vi ikke begå for en urett mot kvinnen selv, om vi tvang henne til å styrte seg inn i det offentlige livs malstrøm? Det kreves for deltagelse i det offentlige liv så meget tidsspilde, så megen anstrengelse for å sette seg inn i spørsmålene og å treffe sitt valg, så meget arbeide og så megen fysisk kraft, at ingen kvinde i lengden tilfredsstillende kan ivareta dette arbeide. Sterkt hjernearbeid forårsager hos kvinnen ikke alene ildebefindende, men gjør henne direkte syk. Den moderne kvinne setter folkets sunnhet i fare.

Hvad vil vi ikke kunne vente os af talestrøm her i Stortinget, hvis kvinnerne kommer med? Tungen er som bekjendt kvinnens sverd, og det koster henne langt mindre møie å tale enn mendene. I denne henseende må jeg få lov til å oplyse, hvad der nylig er fremlagt i en videnskabelig undersøgelse i det franske «Académie des sciences». Der har en forsker givet sig til å undersøge, hvilken, kraftanvendelse der skal til for en voksen mand for å tale i en større forsamling i en time. Jeg maa henlede opmerksomheden paa, at en almindelig voksen mands dagsverk regnes til 200 000 kilogrammeter, hvilket vil sige, at han skal løfte et kilogram en meter høit 200 000 gange. Det er det, man kalder for en voksen mands dagsverk. Denne videnskabsmand undersøgte nu altsaa, hvilken anstrengelse det koster å tale en time i en offentlig forsamling. Der medgik for en mand hertil 200 kilogrammeter. Men en kvinde brugte paa grund af sine taleorganers bygning ikke mere end 50 kilogrammeter. Altsaa ? med den samme anstrengelse kunde hun tale i 4 timer, som en mand kunde tale i 1 time. Nu ? denne undersøgelse er i høi grad interessant, fordi den viser, hvilken ringe værdi der er i dette timelange snak, naar det ikke er støttet af aandelig tyngde. Jeg bare henleder opmerksomheden paa dette forhold.

Et kvindesagsfolk vil uvegerlig synke i folketall, tape i nasjonal kraft og miste sin anseelse blandt nasjonene. Å gi kvinnene stemmerett og valgbarhet og gjennemføre dette system i praksis efter dets konsekvenser vil simpelthen være å begaa nationalt selvmord. (Lav latter. Noen gjentar lavt “nationalt selvmord”.)

Så hvordan dekket norske medier en så viktig begivenhet som innføringen av stemmerett for kvinner? Hvis man leste avisen for å følge med i samfunnet, hvilket bilde av kvinnestemmerett fikk man da servert? Jeg har gjennomført et forskningsprosjekt der jeg har studert hvordan utvalgte aviser og tidsskrift dekket kvinnestemmerett i perioden 1890 til 1913. Jeg har tatt utgangspunkt i Stortingets behandling av saken, og sett på dekningen av noen av de viktige avstemningene og debattene om kvinnestemmerett.

Referatjournalistikkens tidsalder

1890 var et viktig årstall i stemmerettskampen. For første gang avholdt Stortinget en bredt anlagt debatt om kvinnestemmerett. Flere forslag om kvinnestemmerett i ulik form var framlagt. Det konkrete resultatet var nedslående for kvinnesakens forkjempere – forslagene ble nedstemt. Likevel var debatten svært viktig fordi den bidro til å sette saken på dagsorden. Ett uttrykk for det er at Nylænde, Norsk kvinnesaksforenings eget blad, brukte store mengder spalteplass på å gjengi alt som ble sagt i Stortinget om kvinnestemmerett.

Også i avisene var dekningen preget av referatjournalistikk. Referat fra foreninger, møter og altså fra Stortinget var en viktig sjanger på denne tiden. Når tidsskrift og aviser refererte fra debatten ble den politiske diskusjonen i Stortinget formidlet til medienes publikum. Ofte var denne direkte gjengivelsen den eneste informasjonen publikum fikk fra mediene – journalistiske fortolkninger var gjerne fraværende.

Et vesentlig unntak fra dette var Dagbladet, en avis som markerte seg ved å ta et sterkt og tydelig standpunkt for kvinnestemmerett. Dagbladet ga plass til meningsstoff i tillegg til referat. Før debattens begynnelse publiserte avisen et debattinlegg signert “Flere Kvinder”, og der ble konstitusjonskomiteens innstilling kritisert for å mangle kontakt med virkeligheten. De anonyme kvinnene tok tak i en formulering i innstillingen om «hvorvidt det principielt kan ansees for riktig overhovedet at drage Kvinderne ind i det offentlige Liv». Innsenderne mente at de kvinnene som søkte stemmerett allerede var der:

Vi er altsaa dog allerede midt ude i det offentlige Liv, ingen lun Arne skjærmer os – uden den vi selv skaber – , vi maa sørge for os selv, selv være vort Værn, selv handle under fuldt Ansvar ligeoverfor Offentligheden. Mon der ikke havde været heldig, mine Herrer, om et saadant lidet Stykke Virkelighed var kommet ind i Deres Premisser (Dagbladet 3.6.1890).

Dagbladet fulgte debatten dag for dag, og til slutt ble det hele oppsummert i en lang lederartikkel med tittel “Den første gang”. Dagbladet protesterte for eksempel mot et av de viktigste argumentene i debatten, nemlig at deltagelse i politikken ville skade kvinneligheten:

Kvindesagens Talsmænd mener derimod, at saa sterk er Kvindeligheden, at den først vil sætte Blomst, naar den faar alle Livets Veje aabnet for sig (Dagbladet 7.6.1890).

Dette vakre sitatet betegner en vesentlig dimensjon ved stemmerettsdebatten – diskusjonen om kvinnelighetens skjebne i møte med politikken. Men det betegner også det synet på stemmerett som framheves under jubileet nå i 2013: Stemmerett åpner nye veier i livet og gir flere mulighet til å blomstre.

En politisk nyhetsjournalistikk vokser fram

I 1907 behandlet Stortinget igjen forslag om å gi kvinner stemmerett ved stortingsvalg. Denne gangen ble begrenset kvinnestemmerett innført. Saken var kontroversiell, og mer radikale forslag om alminnelig kvinnestemmerett ble nedstemt.

Siden 1890 hadde det skjedd mye med journalistikken. Dekningen var mer omfattende, og flere sjangere ble tatt i bruk. Den samlede effekten var at journalistiske vurderinger i større grad kom til syne.

Referatjournalistikken hadde fått en annen form. I stedet for å referere hele debatter valgte avisene ut noen få innlegg, og begrunnet overfor leserne hvorfor nettopp disse var utvalgt. Aftenposten valgte å gjengi et innlegg fra kvinnesaksmotstanderen Ole Malm, som i Stortinget omtalte kvinnestemmerett som «en voldshandling mot børnene» og en vei til “nasjonalt selvmord”. Aftenposten roste «Argumentationens Vægt og Foredragets værdifule Tankeinhold» (Aftenposten Aften 14.6.1907). Social-Demokraten prioriterte derimot et motinnlegg mot Malm, fordi dette «dannet en værdig og alvorlig modsætning til den foregaaende talers bindegale flaaserier» (Social-Demokraten 14.6.1907).

Det var også mer meningsstoff, og Aftenposten erklærte nå sin motstand mot kvinnestemmerett. Dagbladet og Social-Demokratens lederartikler fokuserte på konfliktlinjer i stemmerettsaken. Analyser av det politiske spillet var i mye større grad kommet inn i avisspaltene.

Aftenposten 12. juni 1913: Kvinnestemmerett kun notisstoff.

Den korte nyhetsreportasjen framsto som en viktig sjanger. Avisens utsendte reporter serverte stemningsrapporter med noen kjappe politiske analyser på kjøpet. Aftenposten sendte en kvinnelig og en mannlig medarbeider for å beskrive stemningen i og utenfor Stortinget, mens Social-Demokraten serverte malende skildringer av synet av kvinner i hvitt sommertøy på Stortingets galleri.

Sist men ikke minst tok Aftenposten i bruk et formidlingsgrep som er vanlig i dagens aviser, men som var sjeldent den gang: en illustrasjon. Avisen publiserte et bilde av kvinnelige representanter i Finlands lovgivende forsamling, med undertittel “Hvad også vi kan vente os”. Avisen konstaterte at bildet av «det smukke Kjøns Representanter i Finland, har da ogsaa netop hos os Aktualitetens Interesse» (Aftenposten Aften 15.6.1907). Man kan lure på om bildet var ment som en advarsel, som en kuriositet eller som folkeopplysning om hva framtiden vil bringe. Det viser i hvert fall at synet av kvinner i politikken hadde nyhetsverdi.

Stillhet og seier

I 1907 var det altså bred dekning av innføringen av begrenset stemmerett for kvinner. Bare noen få år senere, i 1913, hadde dette forandret seg fullstendig. Den 11. juni 1913 ble alminnelig stemmerett for kvinner innvilget. Vedtaket var enstemmig og ble fattet uten debatt. Alle de politiske partiene hadde tidligere programfestet alminnelig kvinnestemmerett, og det var liten tvil om seier.

For avisene var dette en sak med liten nyhetsverdi. Avisene nøyde seg med å publisere korte notiser som slo fast at kvinner hadde fått stemmerett. Noen fant også plass til spredte gratulasjonstelegram fra internasjonale kvinnesakskvinner, og korte rapporter fra kvinnesaksorganisasjonenes seiersfester.

Forskjellene mellom mediedekningen i 1907 og 1913 illustrerer betydningen av konflikt som nyhetskriterium. Kvinnestemmeretten oppfylte ikke lenger dette kravet. Men selv om vedtaket ikke var kontroversielt kunne man tenke seg at avisene ville dekke det som et historisk punktum i stemmerettskampen, eller i lys av at Norge var en pioner på verdensbasis. Heller ikke dette ble synliggjort i avisene.

Kvinnesakstidsskriftet Nylænde markerer stemmerettsseieren i juli 1913.

Den endelige seieren i en lang kamp ble derimot behørig markert i en annen type medier – kvinnetidsskriftene. På denne tiden fantes det et variert utvalg blader og tidsskrifter for kvinner, og i flere av disse var stemmeretten en helt sentral sak. Nylænde, bladet til Norsk kvinnesaksforening, ble redigert av stemmerettspioneren Gina Krog. Bladet formidlet Krogs opplevelse av seieren, og forsiden var prydet av et bilde av Stortinget. Dette var ifølge Gina Krog «efter gammel avtale. Den plassen skulde forbeholdes til den store begivenhet, da de mange aars kamp og arbeide for stemmeret for kvinder endte med fuldkommen seir» (Nylænde 13: 235). Seieren ble også markert i Urd, som var en annen type kvinneblad med mye kulturstoff og praktiske råd om hus og hjem. Mellom dette mer tradisjonelle kvinnebladstoffet hadde Urd fulgt den norske og internasjonale stemmerettskampen tett gjennom flere år. Da vedtaket endelig kom skyndte Urd seg å få nyheten ut til leserne, på en måte som var mer humørfylt enn avisenes notiser. En anonym skribent, kanskje redaktør Anna Bøe, skrev at en medarbeider kom stormende inn på kontoret like før bladet skulle i trykken. Vedkommende annonserte at alminnelig stemmerett var i ferd med å bli vedtatt på Stortinget, og at det var like sikkert som at jorden står. Urd skrev da: «Og saa har vi blot at tilføie, at vi haaber baade at jorden staar og at vi kvinder har almindelig stemmeret naar dette nr. av vaart blad er i vaares læseres hænder» (Urd 24: 281).

Om forskningsprosjektet

Forskningsarbeidet artikkelen bygger på presenteres nærmere i en artikkel som vil bli utgitt senere i år:
Brita Ytre-Arne: “’Vi er altsaa dog allerede midt ude i det offentlige Liv.’ Medieomtale av kvinnestemmerett, 1890–1913”, Tidsskrift for kjønnsforskning.

Tønnesson belyste mannlige politikeres synspunkter på kvinnestemmerett for hundre år siden. Skuespillerne Anders Rommelhoff, Bernhard Arnø og Kai Remlow sørget for at både tilhengere (Wexelsen) og motstandere (Heuch, Malm) fikk komme til orde.

Anders Johan­sen, fra Virk­somme ord-prosjektet ved Info­me­dia, talte om poli­tiske ret­tig­he­ter og reto­risk medborgerskap. Han tok utgangs­punkt i Camilla Col­letts tale til den norske kunst­ner­kret­sen i München, 17. mai 1877, “Hvad rager det os?”, som for anled­nin­gen ble levende­gjort av Laila Goody.

Skuespillerne Laila Goody, Cecilie Lundsholt, Petronella Barker og Elisabet Topp i lagtingssalen under arrangementet om stemmerettsjubileet 11. juni 2013 (foto: Stortinget. CC:by-nd)

(Innlegget ble oppdatert 8. juli 2013).

Da det første store slaget sto her i Stortinget i juni 1890, var stridens kjerne spørsmålet om kvinneligheten, forstått som moderlighet, var forenlig med offentlighet, og kanskje nyttig og berikende til og med – eller om den hørte til i hjemmet, og bare der. I Dagbladets dekning av debatten ble den konservative biskop Heuchs standpunkt framstilt som «en dyb Fornærmelse» mot kvinnene. «Ti han gik ud fra», skrev avisen, «at saa svag var deres Kvindelighed, at den ved Berørelsen med det offentlige Liv vilde gaa tabt og Kvinderne blive til ‘vandkabte Misfostre’, til intetkjønnede Væsener. Kvindesagens Talsmænd mener derimod, at saa stærk er Kvideligheden, at den først vil sætte Blomst, naar den faar alle Livets Veje aabnet for sig.»²

Slik sto saken. Hver gang en kvinne tok ordet offentlig, ble dette spørsmålet aktualisert. Det må ha vært en formidabel oppgave å møte denne fornærmelsen, og avkrefte fordommen om å være et slikt svakt og vanskapt misfoster, – og så bevise, stadig på ny, i ord og personlig fremtreden, sin kvinnelighets styrke.

Vedtaket i 1913 var en milepæl på veien mot inkludering av kvinnene i det politiske fellesskap. Men statsborgerskapet gir ikke fullverdig deltakelse uten at også det retoriske medborgerskap er utviklet. Formelle rettigheter er ikke nok; i tillegg trengs noen kommunikative ferdigheter bygd på selvtillit og anerkjennelse. Å heve sin stemme i en større forsamling, og utbre seg i det vide og brede, helst med styrke og bestemthet, for å øve innflytelse, dét krevde øvelse i praktisk talekunst, og dessuten en personlig tyngde og trygghet som i det store og hele var forbeholdt mannlige autoritetspersoner. I likestillingskampen var dette skanser som måtte erobres. At noen modige pionérer hadde insistert på å tale høyt og med egen stemme, var selvfølgelig en forutsetning for at stemmeretten endelig skulle bli allmenngjort. Men dermed var ikke kvinnene i mål som fullverdige medlemmer av det politiske fellesskap. At man hadde besluttet å begynne å telle deres stemmer, betyr ikke at man var innstilt på å lytte til deres synspunkter. Fram til siste krig var det i alt seks kvinner på Stortinget, ingen i regjeringen. I offentlig ordskifte ble eventuelle kvinnelige deltakere lenge nøytralisert på en selvfølgelig måte og helt rutinemessig. Man overså dem, eller smilte overbærende. På en eller annen måte fikk de merke det alle sammen, om de prøvde å gjøre seg gjeldende, at ordene deres hadde ikke samme saklige tyngde og politiske gjennomslag som andres. Mange tok det vel også til seg, som bekreftelse på eget mindreverd; mange var tilfreds med å gå til hånde, som ansvarlig for kaffekokingen og sekretærfunksjonene. Langt inn i siste etterkrigstid gjaldt det, som Collett sa, at noen måtte brodere fanen – uten å mene noe særlig om hva som sto på den. Først nå, hundre år etter det avgjørende vedtaket, kan vi begynne å diskutere om det er i ferd med å bli realisert, omsider, som et tiltak med sikte på full og reell politisk likestilling.

Ifølge Grunnloven av 1814 var det bare en liten del av befolkningen som kunne ha stemmerett. Ansvar for å gjøre fornuftige og selvstendige valg kunne bare betros de helt ut myndige. Det måtte være opplyste mennesker, med både utdannelse og allmenn dannelse. Dessuten måtte de ha et trygt og selvstendig økonomisk livsgrunnlag. Uten dét ville de ikke kunne tenke fritt og gjøre seg opp en egen mening. De avhengige – husmenn, arbeidere, lærere, tjenestefolk, og kvinner – kunne ikke forventes å mene noe annet enn sine foresatte. I alle fall kunne man ikke regne med at de ville risikere noe ved å si imot og stå på sitt. De var umyndige, likesom mindreårige. Derfor kunne de ikke ha stemmerett. Derfor kunne man heller ikke ta dem alvorlig når de sa noe. Om de skulle finne på å hevde et synspunkt for egen regning, var det en oppsetsighet som måtte forekomme både latterlig og frekk.

De som sto utenfor det politiske liv, hadde mer til felles enn økonomisk avhengighet. Det jevne folket – altså Allmuen, som det het en gang, eller Massen, for å bruke et mer moderne uttrykk – ble nesten bestandig karakterisert som passiv, emosjonell, uvitende, uselvstendig – altså umoden, irrasjonell, omtrent som Kvinnen. Fornuft og offentlig stemme tilhørte voksne menn med eiendom eller høyere embetsstilling. Alle andre hadde noe visst kvinnelig ved seg, som måtte holdes utenfor og læres lydighet og respektfull taushet.

Bøndene var i en mellomstilling. De hadde eiendom, men ikke dannelse. De kunne stemme ved valg, men helst ikke tale med egen stemme. Lovgiverne gikk ut fra at de hadde så mye respekt for den gamle øvrighet at de ikke ville finne på å velge noe flertall av sine egne. Da det likevel skjedde, med «bondestortinget» i 1833, ble det stor forskrekkelse. I den ministerielle presse ble det skreket opp om et «Pøbelstorthing», «en Invasion af Barbarer», en «Uvidenhedens Triumf», et katastrofalt nederlag for alt som het «Intelligents og Dannelse.»³

Den slags forakt kunne bøndene bare møte med taushet. På Stortinget hadde embetsmennene tilnærmet monopol på å føre ordet. For dem var det i beste fall noe komisk ved slik tale i en bondemanns munn. Det følte bøndene også, de fleste hadde vett til å tie. De kunne samordne seg gjennom samtale på hybelen, men de tok ikke gjerne ordet i salen. Det var politisk begavede menn som møtte mer eller mindre fast på tinget gjennom flere tiår, uten noen gang å bryte denne barrieren. Når de universitetsutdannede embetsmenn kunne dominere det politiske livet så suverent som de gjorde, var det blant annet på grunn av dette kulturelle overtaket. Deres språkform var den eneste som kunne tas alvorlig, de retoriske ferdighetene som de var fortrolig med, var de eneste som gjaldt. Overfor denne eliten måtte alle andre føle seg ubehjelpelige og små.

Først mot slutten av århundret kom det menn fra bygdene som hadde det levende ordet i sin makt. Venstrebevegelsen hadde skapt en ny politisk kultur. Et rikt foreningsliv, med samtalelag og skytterlag og folkehøyskoler og frilynte ungdomslag, hadde gitt innsikt i debattkultur og taleteknikk for store nye grupper. For vanlige mennesker var deltakelse i det nye organisasjonssamfunnet nettopp oppdragelse til bruk av ordet i offentlig sammenheng. Her fikk de se og høre, her fant de forbilder, her fikk de prøve seg. Gjennombruddet for det moderne massedemokratiet er ikke tenkelig uten denne folkelige mobiliseringen og denne utbyggingen av sivilsamfunnet: Det var her de umyndige satte seg i stand til å opptre med myndighet etter hvert som de slapp til i formelle politiske organer.

Den politiske talens historie i Norge er blant annet en historie om hvordan befolkningslag som en gang var utdefinert og umyndiggjort – bønder, arbeidere, kvinner, etniske minoriterer – har kjempet seg til en plass i det politiske fellesskap ved å sette seg i stand til å tale med egen stemme. Sist gjaldt det samene, nå gjelder det nye store innvandrergrupper. Hver gang har det vært nødvendig å reise en front og avskjerme et eget rom – for å kreve sin rett, selvfølgelig, men like mye for å bygge selvtillit og finne bekreftelse på sitt eget verd. Disse bølgene av opposisjonell mobilisering har vært selve mekanismen for demokratisk inkludering – venstrebevegelsen, arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, den samiske bevegelsen: Hver av dem har vært et krav om anerkjennelse, hver av dem har vært en politisk skole.

De som gikk foran, måtte kunne mønstre et moralsk mot og en retorisk klokskap av uvanlig format. Hvordan kan den umyndige gi seg til å tale med myndighet – og bli hørt som noe mer enn bare frekk? Hvordan er det mulig å tale med styrke som representant for det svake kjønn – uten å bli redusert til et ukvinnelig misfoster? Hvordan møte fornærmelsen, hvordan avkrefte fordommen?

Vi har hørt noen eksempler på hvordan det gikk an å ordlegge seg. Men jeg ser for meg en skikkelse. Historikeren Wilhelm Keilhau har gitt en liten beskrivelse av Gina Krog, som altså reiste stemmeretts-kravet i første omgang. Det var en «statelig dame», skriver han, «med rolige trekk og selvbevisst optreden; der var en viss fornem fjernhet i hennes vesen, noe kjølig avmålt, noe i høi grad offisielt. Stod hun på talerstolen, var hennes foredrag nøkternt og saklig, uten forsøk på å overvelde eller glimre; men der var myndighet i hennes ord, og derfor gjorde hun virkning.»⁴

Nettopp en slik skikkelse er det som kan stå imot hånlatter, nesten helt alene. Dét er en god begynnelse.

Fotnoter

1. Camilla Collett: Mod Strømmen, Anden Række, i: Skrifter, bd. 10. Kristiania 1899, s. 9. (Se også fulltekstversjon av talen i Virksomme ord-databasen).
2. Dagbladet, 07.06 1890. Jf Brita Ytre-Arne: «’Vi er altsaa dog allerede midt ude i det offentlige Liv’. Medieomtale av kvinnestemmerett, 1890–1913», i: Tidsskrift for kjønnsforskning, 2013 (under utgivelse).
3. Ernst Sars: Norges politiske Historie 1815–1885. Kristiania 1904, s. 210.
4. Wilhelm Keilhau: Det norske folks liv og historie gjennem tidene. Oslo 1935, s. 24.

***

Camilla Collett: Hvad rager det os?, 1877

(les hele talen).
Der [er] intet Tema af de for mig mere uvante, der vil falde mig vanskeligere at tale om end 17de Mai. Det er ikke ganske alene af den Grund, som ligger saa nær, at det er en politisk Merkedag. Jeg skal heller ikke gaa den Anskuelse, der modsætter sig en saa usedvanlig Optræden, i mindste Maade for nær. Nei, kjære Venner, frygter ikke. Disse nogle Betragtninger, som jeg finder det nødvendigt at forudskikke, har netop til Hensigt at berolige. De skal ikke være nogen Protest mod en Anskuelse, som er bleven til et Nationaldogme, der, som en hellig, uryggelig Arv, er gaaet fra Slegt til Slegt, den nemlig: “at det er upassende for et Fruentimmer at blande sig i og have nogen Mening om Politik og slige Sager”. […]

Laila Goody som Camilla Collett ved markeringen i Stortinget 11. juni 2013 (foto: Stortinget, CC: by-nd)

Hvad rager det os, Landets Døtre, om Landet er frit eller ikke? Om vi tør i Ro glæde os over denne Frihed, eller om Russerne finder det nødvendigt for den europæiske Ligevegts Skyld at okkupere hele Halvøen […]? Hvad rager det os, om Ufreden kom indenfra, om Kampen staar, Borger mod Borger, Sønner mod Fædre, Brødre mod Brødre, hvad gjør det i Grunden os, om vore kjære Naboer og Forbundsfæller mod Øst, i det Hurlumhei, der da vilde opstaa, greb Anledningen til at blive os kvit med det samme, hvad angaar det os? Det angaar jo kun vore Sønner, vore Egtemænd, vore Brødre, vore Kjærester! Er det disse og alene disse, der sætter sit Liv i Vove for Fædrelandet, saa har de ogsaa kjøbt Retten til uindskrænket at raade i alt, hvad der angaar dets indre Anliggender. En viss excentrisk Forfatterinde — jeg skylder straks at oplyse, at hun ikke er norsk — kom imidlertid til den dristige Slutning, at et Lands Kvinder, ikke mindre end dets Mænd, satte Livet ind for dette sit Land, og det i ligesaa farlige Kampagner, naar de føder alle disse Helte til Verden, at naar Manden i sit drabelige Krigsmod maaske kan opnaa at bringe ni Individer ud af Verden, kan hun, naar hun er heldig, sætte ti Stykker ind i den, følgelig har hun ogsaa kjøbt sig Ret til at ha en Stemme i Fædrelandets Anliggender. Det er, som sagt en Fremmed, der ræsonnerer saa. Ingen norsk Dame, havde hun endogsaa skjænket Landet elleve Stykker, vilde faldt paa det.

Det samme kan visselig siges om alle andre Samfundsanliggender. Egteskab, Formuer og Lønningsspørgsmaal, offentlige Anerkjendelser etc., er Sager, der vistnok paa en Maade angaar os, men skulde vi ikke være taknemmelige for, at vi unddrages den Uleilighed at grunde over sligt! … ikke heller overlade det til ham, vor naturlige Verge og Beskytter, ikke med Glæde overlade dette til hans Retsind, hans Upartiskhed, som vi nu, gjennem saa mange Træk har lært at kjende! […]

Man kunde indvende, at vi norske Damer dog ogsaa har været med, naar det gjaldt større offentlige Øiemed. Vi har broderet Faner, organiseret Basarer […] Men jeg kan, særlig hvad Fanedeltagelsen anbelanger, paa mine Landsmandinders Vegne forsikre om vor fuldkomne Uskyldighed; forsikre, at der aldrig forudsættes nogen Mening dermed, uden at de skal syes. Lad os sætte den Mulighed, at det faldt et uroligt Hoved i denne baldyrende Kreds ind at ville have nogen Formening om en saadan Fanes Betydning, og jeg gad se den Mine, de egentlige Korporationsmedlemmer vilde sætte op, en Mine, der ikke vilde være vanskelig at omsætte i Ord: “Hvad Fanden rager det dem, mine ærede Damer, hvad Fanen betyder? Skyd I blot sammen og sy den, I, mere forlanger vi ikke […]

Jeg tror nu, ærede Tilhørere, at jeg, Sandheden tro, har forsvaret mit Kjøn mod enhver Beskyldning for Deltagelse i noget, der ligger udenfor Grænserne af vor “sande Bestemmelse”. Jeg har med flere Træk søgt at paavise det fuldkomne kvindelige Standpunkt, vi indtager i vor elskede Nation. Derfor overflødigt mere at berøre, hvad Betydning en Dag som den syttende Mai kan have for os.

I talen går hun blant annet gjennom ulike lover som ble innført og som forbedret kvinnens stilling, og hun nevner kvinnenes talende inntog:

I november 1884 blev det holdt et stort offentlig møte i Studentersamfundet, hvor formannen, cand. jur. Francis Hagerup, senere statsminister, talte varmt for kvinnesaken. Som ivrige motstandere optrådte to professorer, Lochmann og Monrad. Deres uttalelser var så oprørende og krenkende mot kvinnene at Gina Krog og den unge student Laura Rømcke fra Drammen, senere fru advokat Annæus Schjødt, måtte ta til gjenmæle. Og så hendte det forferdelige at «Kvinnen talte i forsamlingen». Hun skulde jo tie i forsamlinger. Det var første gang og senere har vi nok måttet tale både tidlig og sent, for å kreve vår rett.

Betzy Kjelsberg (1866–1950)

Hun snakker også om kamper som fortsatt står igjen, og viktigheten av at kvinnen er sin egen stilling bevisst:

Hvad der nu trenges er fortsatt oplysning rundt i landet om de rettigheter kvinnene har fått og hvad der ennu står igjen før likhetskravet er gjennemført.

Deler av de ulike stortingsdebattene omkring stemmerett for kvinner kan man også finne i databasen. Der er mange gullkorn, for eksempel spår Ole Olsen Malm i 1909 det nasjonale selvmord ved en innføring av politisk stemmerett for kvinner:

Hvor skadelig en lov om kvindernes overflytning fra hjemmet til det offentlige liv vilde være — og stemmeret og valgbarhed med ombudspligt for kvinder er jo i virkeligheden intet andet — trænger ingen nærmere paavisning. Hvorledes man end anskuer kvindens stilling og rettigheder, saa kan det dog ikke negtes, at en adgang og forpligtelse for hende til at deltage i det offentlige liv maa være en sprængkile i familietræet. En grundlovsbestemmelse om valgret for kvinder er en underminering af familiens grundvold, et indgreb i mandens ret til at kræve, at hans hustru skal leve i og for hjemmet og en voldshandling mod børnene, hvem familien i første linje skal tjene og støtte. Og det er en underlig skjæbnens ironi, at den efter opfyldelse af sin modertrang higende kvinde ved deltagelse i kvindesagsbevægelsen retter sin skarpeste brod mod barnet, ligeoverfor hvem jo familiens trivsel og bestaaen har sin hovedopgave.

Men det var ikke bare motstanderne som serverte gullkorn, vi finner snerten og god argumentasjon hos forkjemperne, som i Ole Beyer Høstmarks innlegg fra 1911:

Hr. Hagerup Bull talte om politisk indsigt. Det gaar ikke an, mente han, at gi politisk stemmeret til alle disse, som ikke har politisk indsigt, før de har vundet den indsigt. Ræsonnementet synes mig litt underlig. Det minder mig virkelig om gutten, som sa, han ikke vilde bade, før han hadde lært at svømme. Netop ved at faa stemmeret og utøve stemmeret er det vel, de skal vinde politisk indsigt.

Mer om stemmerettsjubileet og arrangementer finnes på jubileets nettsider.

Ragna Nielsen (foto: Digitalt Museum, CC: by-sa)

Stemmerettssaken var likevel en vanskelig sak; Nielsen skiftet mening fra å kjempe for allmenn stemmerett for kvinner, til en mer begrenset kvinnelig stemmerett, fordi hun mente kvinnene (særlig arbeiderkvinnene) ennå manglet den nødvendige modenheten for stemmerett på samme betingelser som menn. Stemmerett kunne ikke sees på som en menneskerett, men en borgerrettighet som uengasjerte kvinner ikke fortjente. I 1898 ble hun referert i kvinnesakstidsskriftet Nylænde: “Hvis alle kvinder naaede stemmeret om to hundrede aar, var det saa fort, som de kune vente det; hun ønskede ikke, de maatte faa det før.” En allmenn stemmerett for kvinner ved stortingsvalg lå ifølge Nielsen altså langt frem i tid!

Ragna Nielsen var en stor taler, kanskje i enda større grad enn for eksempel Gina Krogh — men navnet er ikke like kjent i dag. Vi skulle gjerne hatt flere taler av henne representert i Virksomme ord-databasen, enn så lenge kan man finne seks av hennes taler.

Der er saa mange kvinder, som tror, at de enten staar som modstandere eller ialfald neutrale ligeoverfor kvindesagen. Og dog er der ikke en eneste kvinde, som ikke bevidst eller ubevidst hindrer eller fremmer arbeidet for kvindernes sag. Enhver kvinde, der ved sit væsen og hele sit liv vinder respekt for sig selv, hun fremmer sagen. Og saadanne unge piger, paa hvem man ser, at det, de tænker paa og er opfyldt af, det er, hvorledes de tar sig ud, især hvorledes de tar sig ud ligeoverfor mænd, som tror, det er yndigt at ha et jaalet væsen, koketterer med at drive paa sport f. eks. og hviner, hver gang de fal­der af skiene, især hvis der er mænd i nærheden — den slags unge piger, de gjør hvad de kan for at hindre vor sags fremgang. Og saa er der igjen dem, som tror, at det er kvindesag, at kvinder lægger an paa at være saa utækkelige som muligt og efterabe mændene — men det skal de kvinder vide, at det er ikke ved saadanne ting, at kvindesagen fremmes, som at kvinder f. eks. lærer sig til at drikke drammer og røge tobak. (Fra Nielsens innledningsforedrag ved møtet i Norsk Kvindesagsforening i 1891)

(Mye av informasjonen her er hentet fra Mari Jonassens bok: “Livet er et pust. Ragna Nielsen — en biografi”)

Valgforskere, de unge selv og befolkningen for øvrig har en mening om hva de synes om å gi stemmerett til 16-åringer, og særlig valgdeltagelsesnivået engasjerer.

Valgdeltagelse blant 16- og 17-åringer

Valgforskere hadde i forkant av kommunevalget med bakgrunn av erfaringer fra Østerrike der stemmeretten er 16 år ved alle valg, og Tyskland som har innført stemmerett for 16-åringer ved lokalvalg i syv delstater, forventet lavere valgdeltagelse blant 16- og 17-åringene i forhold til hele velgergruppen, men at de skulle bruke stemmeretten i betydelig større grad enn 18- 24 åringer.

Med et snitt på 57,3 prosent stemte nærmere 5500 16- og 17 åringer ved høstens kommunevalg. På nrk.no 14. september ble en fornøyd kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete (Sp) intervjuet om de yngstes valgdeltakelse. – Sett i forhold til de tre foregående valgene der førstegangsvelgerne har hatt en gjennomsnittlig valgdeltakelse på 33 prosent, så synes jeg dette er veldig bra, sa hun.

Tallene for valgdeltagelsen blant årets 18–21 åringer er ikke klare ennå, og først da er det mulig å si noe om nivået blant de unge er en trend, eller kun gjelder ungdommene som er med i forsøksprosjektet.

LNU var også begeistret for oppslutningen. Generalsekretær Martin Østerdal mener at neste skritt må være å innføre stemmerett for alle 16-og 17-åringer. — Dette viser at utvidelsen av demokratiet har vært en suksess, sier han.

Barneombudet omtaler også forsøket som en valgsuksess. — Det er ingen tvil om at ungdommene har grepet sjansen til å delta, sier barneombud Reidar Hjermann i intervju på ombudets nettside.

Facebook har vært en aktiv arena for informasjon om prosjektet, og nettsiden stem1209 har offentliggjort resultater fra enkeltkommunene samt historier om ungdommer som har jobbet som demokratiagenter for å få de unge til å stemme. I tre kommuner valgte så mye som over 80 prosent (Luster) og 70 prosent (Marker og Vågå) å bruke stemmeretten sin, noe som var over oppslutningen for øvrig i alle de tre kommunene. Den samlede valgdeltagelsen ved kommunevalget i Norge var 64,4 prosent.

Kilde: KRD

(Du kan se og laste ned alle data fra regjeringen.no.)

Det er imidlertid store variasjoner fra kommune til kommune. For eksempel brukte under 50 prosent stemmeretten sin i Ålesund, Hammerfest og Re. Dette støtter opp under viktigheten av å se nærmere på skolens valgforberedelser og samarbeid med lokale organisasjoner i de enkelte kommunene. I rapporten “Ungdom, valgdeltagelse og stemmerett” utarbeidet av Guro Ødegård og Jacob Aars i 2011 blir det blant annet vist til tyske Göttingen, der det ble gjennomført et samarbeid med skolen for å informere om valget. Det ble ikke gitt informasjon om valgalternativene, men om det å stemme i praksis. I denne byen brukte ungdommene stemmeretten sin i nesten like stor grad som velgerbefolkningen generelt (1 prosent forskjell). I de andre byene var valgdeltagelsen lavere enn for hele velgergruppen.

Hva mener de unge selv om å senke stemmeretten til 16 år?

I intervjuet Vox Publica gjorde med fire 18 år gamle førstegangsvelgere rett før høstens valg, sa samtlige klart og tydelig nei til stemmerett for 16-åringer. I tilknytning til skolevalgene hvert valgår blir det gjennomført valgundersøkelser på skolene. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste administrerer dette arbeidet, og gjennom undersøkelsene er det mulig å studere elevers oppfatninger om politikk ved svar på 52 spørsmål. Nærmere 300 videregående skoler deltar i undersøkelsen som er frivillig og favner om alle tre klassetrinnene. Et av spørsmålene som er stilt ved årets valg er om elevene synes det bør være stemmerett for 16-åringer. Diagrammet under tyder på at det blant tredjeklassingene er en større andel elever som er negativ til stemmerett for 16- og 17-åringer enn blant elever som er i sitt første år på videregående.

Spørsmål: Synes du stemmerettsalderen bør senkes til 16 år? Kilde: NSDs valgundersøkelse blant elever i forbindelse med skolevalgene 2011.

I nasjonale meningsmålinger der det samme spørsmålet er stilt, kommer det frem at 21 prosent av de spurte er enig i at stemmerettsalderen bør senkes til 16 år, mot 69 prosent som er uenig. Her er det også variasjon etter alder. Nærmere 35 prosent av de spurte i aldersgruppen 18–29 er enig i at stemmeretten bør senkes til 16 år, mot 11 prosent i gruppen over 45 år.

Prosentandeler som er enige i at stemmerettsalderen i Norge bør senkes til 16 år, etter alder

Kilde: Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste sin nasjonale meningsmåling i forbindelse med skolevalgene 2011

Evaluering underveis

Forsøket blir evaluert av Uni Rokkansenteret i samarbeid med Institutt for samfunnsforskning, og først etter at dette arbeidet er ferdig blir det tatt stilling til om stemmerettsalderen skal senkes til 16 år i hele Norge ved alle kommunevalg.

Det har vært argumentert for at 18-åringer møter sitt første valg på det verst tenkelige tidspunkt. De har gjerne nettopp flyttet hjemmefra til en ny by og nytt miljø, der det kan være mindre lagt til rette for å utvikle en vane om å gå og stemme — sammenliknet med en som skal stemme for første gang i en alder av 20 eller 25 år. Å bli fratatt en rettighet er imidlertid ikke populært, og det vil nok bli mange ungdomsprotester blant kommende 16- og 17-åringer om forsøksprosjektet ikke skulle føre til senket stemmerettsalder ved lokalvalg i Norge. Som SV-politiker Audun Lysbakken sa til nrk.no 14. september: – Jeg synes det vi allerede har sett av 16- og 17-åringenes engasjement i denne valgkampen er et bevis på at demokratiet tjener på at yngre folk får være med og at vi ikke har noe å tape på det.

Det kan tyde på at 16- og 17-åringer som velgergruppe er kommet for å bli.