De to geistlige var radikalt uenige seg i mellom, ikke bare alminnelig uenige. Og Malm, som tar rollen som folkefienden Dr. Stockmann er radikalt uenig i det som var blitt den nye norske doxa, altså holdningen som det helt overveiende flertall av menn og kvinner stod sammen om i 1907, to år etter at kvinnene for alvor hadde vist at de kunne, i den store underskriftsaksjonen for unionsoppløsning i 1905.

Uenigheten går til rota, til radis, eller skal vi si til de to røttene. Kvinner og menn har like store oppgaver å utføre både i det offentlige og i det private, hevder Wexelsen, og åpner til og med for kvinnelige prester i Den norske kirke, 71 år før Ingrid Bjerkås skulle bli ordinert. Kvinner bør holde seg unna det offentlige liv, hevder Heuch, og minner om hva en offentlig kvinne var for noe på denne tida, det var en kvinne uten ærbarhet. 17 år seinere er Malm enig med Heuch, i alle fall i konklusjonen, men mens Wexelsen bygde på liberal teologi og venstretenkning og Heuch på ortodoks bibeltro, hjemlet Malm sine argumenter i biologi og statsvitenskap. Statsvitenskap fordi han insisterte på at stemmerett ikke er et rettferdighetsspørsmål, men et spørsmål om hvilket system for representativitet som er hensiktsmessig for staten. Å slippe kvinnene inn i statsstyret vil være å ødelegge hjemmene, og det er ikke hensiktsmessig for staten. Dermed har vi allerede logos noenlunde på plass, hva saken gjaldt. Da er det vel bare å sette i gang en retorisk argumentasjonsanalyse? Nei, disse innleggene lar seg ikke forstå som kjølig avveiende argumentasjon, såkalt deliberasjon, en diskusjon hvor det med Habermas’ ord er kraften i de bedre argumenter som gjelder. Talerne forhandler ikke med motparten, de kjemper.

Logos er, som noen av dere vil vite, et av retorikkens tre klassiske bevismidler, eller overbevisningsmidler. Det andre er etos, selve grunnlaget for talerens troverdighet og for publikums tillit. Det hjelper ikke med en god sak hvis man ikke fester tillit til taleren. Hvordan kan de tre talernes etos ha vært, før og etter at de hadde holdt sine innlegg?

Skuespillerne Anders Rummelhoff, Kai Remlov og Bernhard Arnø levendegjør de historiske talene i Stortinget, 11. juni 2013 (foto: Stortinget. CC:by-nd).

Biskop Heuch var utvilsomt reaksjonær, politisk og teologisk, men han var respektert blant mange da han besteg talerstolen, og rent historisk gikk det faktisk ikke så verst med hans etos etterpå heller. I de stortingsinnleggene vi har lagt under lupen starter han med å erklære at han egentlig ikke ville ta ordet, han lar oss ane at han synes hele kvinnestemmerettsspørsmålet er uverdig. En ganske arrogant måte å markere sin etos på. Men så fortsetter han på kjærlig vis med å lovprise kvinnen, han viser henne ikke bare respekt, men dyp beundring. Sånn i alminnelighet, altså. Men Gud har talt gjennom Bibelen og gitt klar beskjed i det spørsmålet som diskuteres. Heuch gjør seg altså til talerør for den allmektige Gud, og det er jo ikke noen dårlig måte å bygge egen etos på. Men er han sikker på seier, med Gud på sin side? Slett ikke. Mot slutten av siste innlegg erklærer han, som vi har hørt, temmelig spakt og resignert om kvinnestemmeretten at syndfloden nok vil komme, men han håper at den ikke vil komme i “vor”, altså hans tid. Da har han også rukket å fnyse ved tanken på at hans gamle mor med sin fistelstemme skulle kunne ytre seg i politikken, og han advarer mot kvinnelige intetkjønn eller neutra. Ikke nødvendigvis tillitbyggende manøvrer overfor dem som måtte være i tvil om saken.

Patos, det tredje retoriske bevismidlet, finnes i større og mindre porsjoner i enhver ytring, selvsagt i veldig små porsjoner i riktig tørr tale. Hos Heuch finnes patos i rikt monn, særlig realisert gjennom trusselretorikk av beste aristoteliske merke. Han truer med at motstanderne handler i strid med Guds lære, han vil skape frykt for at man får Fruentimmer istedenfor kvinner. Han truer med både familiens og statens oppløsning, og her bruker han en skremmende, medisinsk analogi om innvollsmark, trikiner som spiser opp statens kropp. Endelig truer han med selve syndfloden.

Venstremannen Wexelsen er høyremannen Heuchs teologiske og politiske motpol, og hans standing eller hva vi kaller innledende etos var neppe mye å skryte av i Heuchs miljø, men desto større på den motsatte siden. Han skulle bli Venstres kirkeminister allerede året etter, og var altså ingen outsider. Hans innlegg gir inntrykk av selvsikkerhet uten arroganse, og han framstår som en lun og ganske romslig humorist når han beroliger Heuch med at han nok fortsatt vil møte helt kvinnelige kvinner hvis han skulle redde seg i land under den syndfloden som ga kvinnene stemme- og valgrett. Men Wexelsen har også en sterk overbevisning som han framfører med stor patos: Kvinderne tier ikke længere i forsamlingen, de gjør det ikke!

Men Wexelsen virker mindre bastant og malmfull i sin tale enn Heuch, han truer ikke, og hans patos preges av mild ironi, som vi nettopp har sett i ertingen med syndfloden. Han appellerer til liberalt innstilte menns beste følelser når han oppfordrer dem til å stå sammen med kvinnene både hjemme og i “det store fælles Hjem, Samfundet”. Og han oppfordrer publikum, nesten litt oppgitt, til å bli ferdige med bokstavtro kristendom. Vi må slutte, også her i landet, med å mene at alt Paulus eller Peter skrev er “evig og gyldig Sandhed”. I Norge hadde man nettopp lagt bak seg et tiår med ganske heftig kristendomsdebatt, som nettopp Heuch hadde stimulert kraftig til, og blant mange må Wexelsens mildt irettesettende patos på dette punkt ha virket krenkende.

Hva så med Malms etos? Han var ganske fersk i politikken og skulle ikke bli der lenge, men hans ry som naturviter og embetsmann var det visst ingen ting i veien med. I det nevnte statsvitenskapelige resonnementet stiller han seg på skuldrene til atskillig internasjonal ekspertise. Han fører også en del store diktere og tenkere som sine vitner, også dette selvsagt for å styrke sin egen etos. Men så kommer han på faglig hjemmebane og framfører en biologisk begrunnelse som på samme tid er så avvikende og så selvsikker – at hans etos trolig svekkes:

Med hensyn til kvindens hjerne og mandens hjerne er de absolut forskjællige […], hvilket bevises deraf, at aldrig nogensinde hidtil er der født nogen kvinde […] som har vist mandlige anlæg eller mandlige egenskaber, der kommer op mot mandens. Det er en naturlov, som enhver, som forstaar at iagttage naturen, maa erkjende, og hvis ikke, bør han lære det.

Og vi har nettopp hørt hans rapport fra fremragende fransk forskning om kvinnens talestrøm.

Innlegget druknet i latter, hevdet motstanderen Castberg, og man kan trygt slå fast at Malms etos ikke gikk styrket ut av debatten.

I pakt med sitt navn er også han malmfull, men med en variert bruk av patos. Han erter Castberg og beklager samtidig at motstanderen er så gudsjammerlig kjedelig å høre på. Han svinger svøpen over kvinneunderskriftskampanjen i 1905 og mot de underskriftslistene som er sendt inn til Stortinget i 1907: Kampanjene er temmelig mislykte, hevder han, med atskillig dokumentasjon som støtte. På en måte som er forbausende lik Heuch avslutter han imidlertid resignert. Men han er noe mer tvetydig enn teologen. Han viser til den gamle romer Marcus Porcius Cato som sterkt motsatte seg et kvinnevennlig politisk forslag.

Han tabte naturligvis, reiste sin vei og erobrede halve Spanien. Jeg antager, at noget lignende vil ske her i dag. Det vil ikke afholde mig fra at fremholde for herrerne, at hvis De idag giver kvinderne statsborgerlig stemmeret, da gaar De over Rubicon — ikke for at vinde, men for at tabe et rige!

Så kan vi i 2013 slå fast at den gode sak, Wexelsens, har seiret og at Heuch og Malm ligger knust på historiens skraphaug. Da gjør vi det litt for enkelt for oss selv. Tenk dere en Abdullah Wexelsen i en ortodoks muslimsk menighet av i dag, nå må vi slutte å være så bokstavtro, dere, og slippe kvinnene til som imamer! Og debatten rundt en mye omtalt norsk TV-serie for etpar år siden viste at interessen for naturbestemte kjønnsforskjeller ikke er helt gått av moten, kanskje er den inne i en renessanse. Og fellestrekkene mellom dagens nye antifeminisme og særlig Malms synspunkter er mange.

***

Tre mannsstemmer: Utdrag fra taler av Heuch, Wexelsen og Malm

Johan Christian Heuch, 1890 (les hele talen)
Forslag til Stemmerettens Udvidelse, der tidligere er blevne behandlede, har fundet i denne Session, er der vel ingen Mand her i Salen, som for Alvor tænker, at iaar Forslaget om Stemmerettens Udvidelse til Kvinder skulde have nogensomhelst Udsigt til at opnaa den grundlovmæssige Majoritet. Det er jo nemlig noget, vi dog alle maatte kunne være enige om, at dette Forslag til Stemmerettens Udvidelse gaar langt videre og har ganske anderledes indgribende Følger for hele vort Folks politiske, sociale og religiøse Liv end noget af de andre Stemmeretsforslag, som allerede er blevne forkastede. Under disse Omstændigheder havde jeg tænkt mig, at de Herrer, som har bragt dette Forslag ind, vilde have nøiet sig med uden Debat at lade det gaa til Votering for at konstatere, hvor mange der her i Salen var, som vilde følge dem. Jeg havde tænkt, at man af Hensyn til Storthingets kostbare Tid skulde have været befriet fra en — jeg kunde være fristet til at kalde den akademisk — Debat, i den Forstand nemlig, at den ingen anden Betydning har end netop den at udrede de forskjellige Meninger ligeoverfor hinanden, medens man alligevel ved, hvad Voteringens Udfald vil blive. Dette er imidlertid ikke skeet.

Storthinget har fundet for godt at anvende en Dags Tid til et Vidnemøde i Kvindesagen, og naar saa er skeet, da maa ogsaa jeg bede om Lov til at faa udtale den Anskuelse, som en Mand nærer, der konsekvent nægter den saakaldte Kvindeemancipations Berettigelse helt igjennem.

Min dybeste Grund til at stemme mod dette Forslag og alle dermed ligeartede er en religiøs, den Grund nemlig, at jeg er overbevist om, at den hellige Skrift, som for mig staar som den ufeilbare Regel og Rettesnor for den enkeltes som for Samfundets Liv, i sin Lære om Kvindens Forhold til Manden fra sit første Blad til det sidste slaar dette fast, at Kvinden skal være undtagen fra Offentligheden og Livet i den.

Det er ikke i det Offentlige, at Menneskelivet ret faar udfolde sig efter sit indre Værd og Betydning; det intense, inderlige, personlige Liv føres indenfor Hjemmet. Saa længe Hjemmene er gode, saa længe Livet der flyder sundt, rent og friskt, saa længe kan der være meget daarligt baade i Stat og Kirke, — der er Haab for det Folk. Men lad Livet i Hjemmene være fordærvet, lad Familien være opløst, saa vil snart den Stat gaa til Grunde, om den end var saa mægtig som den romerske Keiserstat, som netop giver Exempel paa en saadan Kolos, som er indvortes raadden, fordi der ikke er Hjem længer.

Kvinden er de tusind Hjems Velsignelse; den, som tager hende bort fra Hjemmene, berøver de tusind Hjem deres Velsignelse, og dette at være det, det er hendes eget Livs Velsignelse.

Selve Sproget oprører sig mod Kvindeemancipationens Tanke. Hr. Ullmann talte flere Gange igaar om Kjøbmand Wilhelmine Hansen, Manden Wilhelmine Hansen! Må jeg, Hr. Præsident, faa Lov til at præsentere Dem Manden Wilhelmine Hansen? Er det ikke et Monstrum? Og dog læser vi allerede hver eneste Dag om Wilhelmine Hansen, Formand, og idag fordrer man af os, at vi skal frembringe Wilhelmine Hansen som Storthingsmand.

Men selve Ordet “offentlig” — ja hvor fint og ironisk Sproget ofte er — der er ikke noget iveien for, at vi kan sige om alle os, at vi er offentlige Mænd; men vi ved jo, at vilde vi bringe Ordet offentlig i Forbindelse med en Kvindes Navn, vilde det være den største Beskjæmmelse. Drager man Kvinden ind i Offentligheden, drager man hende ikke blot bort fra hjemmet, som man undergraver, men man drager hende bort fra sig selv, man hindrer hende fra at komme til sig selv.

Jeg vil til det yderste modsætte mig ethvert Forslag om Kvindernes Stemmeret, fordi jeg vil gjøre mit for, at Kvinden ikke skal forvandles til en Ting, for at vi ikke istedetfor Kvinder skal faa Fruentimmer. Mod dette Maal har vi forlængst efter min Mening begyndt at vandre.
For mig er dette en saa stor Sag, for mig strider dette, at lade Kvinden deltage i det offentlige Liv, saaledes mod Guds Skaberanordning, at intetsomhelst Bihensyn, intetsomhelst Nyttehensyn vil kunne gjøre, at jeg vil gaa med paa det.

Jeg tror ikke, at man, efterat saa mange Dæmninger er borttagne og saa mange Indrømmelser er gjort, i Længden vil kunne hindre Floden. Men om jeg end mener, Syndfloden vil komme, kan dog dette ikke hindre mig fra at ønske, at den ialfald ikke kommer i vore Dage.

***

Vilhelm Andreas Wexelsen, 1890: (les hele talen)
Hr. Heuch gik ikke nærmere ind paa, hvad det var i den hellige Skrifts Lære, som slog fast, at Kvinderne maa ikke virke i Offentligheden, men at de skal være i Stilhed. Men forsaavidt som han sigter til de tidt anførte og ofte fremdragne Udtalelser fra de første kristne Tiders Mænd, som vi har skriftlige Efterladenskaber fra, saa vil jeg sige, at vi engang maa begynde ogsaa her i Landet at hævde, at ikke alt, som Paulus eller Petrus eller nogen anden af de hellige Skribenter har skrevet ud af sin Følelse, sin Overbevisning, sin Tids Opfatning, er evig og gyldig Sandhed. Det er det ikke. Ikke alene vilde man, dersom man vilde slaa fast alle Punkter f. Ex. i Paulus’s Ethik eller i alle Henseender holde sig til Paulus’s Samfundsopfatning, støde paa uoverkommelige Vanskeligheder baade med Hensyn til Hovedbedækning og ikke Hovedbedækning, Offerkjød og ikke Offerkjød og mange saadanne Ting, som ikke længere har nogensomhelst Betydning.

Like så lite som det går an i våre dager, hva det jo er forsøkt på fra theologisk Side, å forsvare Slaveriet, fordi det var Slaver på Paulus’s Tid, og fordi han mente, at en Trell ikke burde bryte Forholdet, men reise hjem til sin Husbond, således går det heller ikke an f. Ex. Å ta det Ord om, at Kvinder skal tie i Forsamlingen, og gjøre det gjeldende på den Måte, at de ikke skal ha Lov til å være utenfor de Rom, hvor der virkes i Stillhet. Man kan lenge nok si, at dette er en religiøs Sannhet, «her ligger min religiøse Overbevisning» ? Livet bryr sig ikke det mindste om det, Kvinderne tier ikke lenger i Forsamlingen, de gjør det ikke!

Dernest forekommer det meg, at han skildret så sterkt disse Egenskaper hos Kvindene, at det sannelig nesten ikke ble Rom for Mannen; det skal dog to til for å danne et Hjem. Jeg tenker, at det lite nytter å disputere om hvem som kan uttale seg smukkest om Hjemmene; vi får vel si, at liksom både Mannens og Kvinnens Bestrebelser, når de får Adgang til det, bør gå ud på sammen å bygge det lille Hjem og sammen å utvikle de eiendommelige Egenskaper, de har, til det felles beste, således står bade Mand og Kvinde like overfor det store felles Hjem, Samfundet. ?

Jeg tenker, at hvis Hr. Biskop Heuch får overleve Syndfloden, hvis det blir en Topp, hvorpå han kan berge sig, så vil han se, at de Kvinder, som har fått Stemmeret, vil nok vedbli å være Kvinner på alle de områder og i alle de Retninger, hvor Kvinden har sin særlige Opgave. Jeg skal ikke gå videre inn på dette. Jeg vil bare slutte med å si, at jeg har så meget tilovers for Hr. Heuch, at jeg ikke ville ønske ham en så sørgelig Utgang, som han spådde seg selv og dem, som delte Livssyn med ham. Skulle jeg ønske ham noe, som det kanske er litt ondskapsfullt i, så ville jeg ønske, at han måtte opleve den Dag, da han dro avsted med «Morgenbladet»s Stemmeseddel og hans Datter med «Dagbladet»s.

Det, som Hr. Heuch og også Hr. Hertzberg legger slik Vekt på, er, at det eiendommelige hos Kvindene, deres særegne Evner og Gaver skal være det normerende, det bestemmende; deri er jeg enig; men ikke i, at en diktatorisk Grense skal trekkes opp av oss; iallefall vil jeg ikke være med på å trekke den Grensen, Hr. Hertzberg trakk opp. Når han f. Ex. lot til å vente et sterkt Bifall til Uttalelsen om, at man ikke kunde tænke sig en Kvinde på Prekestolen, så vil jeg si, at jeg meget godt kan tenke mig det, og at jeg ønsker, at de må få Adgang til den; jeg tror, at om det kom kristne Kvinner på Prekestolen, ville de passe den meget bedre enn mange av oss Mænd.

***

Ole Olsen Malm, 1907: (les hele talen)
Når staten i sitt krav til velgerne har funnet å burde bygge en begrensning på kjønnet, så skjer dette dels av hensyn til, at det kvinnelige kjønns vesen og anlegg ikke egner seg for utførelse av statsmessige oppgaver, dels av hensyn til det for statens beståen uunnværlige organ som benevnes familie.

En grunnlovsbestemmelse om valgrett for kvinner er en underminering av familiens grunnvold, et inngrep i mannens rett til å kreve, at hans hustru skal leve i og for hjemmet og en voldshandling mot børnene, hvem familien i første linje skal tjene og støtte.

Kvinnespørsmålets sosiale løsning ligger ikke i stemmeretten, ikke i samme lønn for kvinnen som for mannen, ikke i å skaffe henne adgang til poster og embeder, men det ligger i å skaffe de flest mulige kvinner adgang til et i hygienisk og økonomisk henseende sorgfrit ekteskab ? med andre ord i å forbedre livsvilkårene for mannen. Men den moderne kulturstat synes tvertimot å motarbeide denne løsning. Og i denne henseende virker det ikke lite avskrekkende for den unge mann, at så mange moderne kvinner taler så ofte og så høyt om sine rettigheter, men så sjelden om sine plikter. Men for kvinnen avhenger hennes livslykke ikke av, at hun er fri, men av at hun er bundet til mannen. Hennes avhengighet er en naturlov, en trang for henne selv og en betingelse for hennes velvære. Naturen og staten krever av kvinnen moderkjærlighet, modertroskap og moderoffervillighe i alle denne oppgavens forskjellige utstrålinger.

Og hva ville vi ikke begå for en urett mot kvinnen selv, om vi tvang henne til å styrte seg inn i det offentlige livs malstrøm? Det kreves for deltagelse i det offentlige liv så meget tidsspilde, så megen anstrengelse for å sette seg inn i spørsmålene og å treffe sitt valg, så meget arbeide og så megen fysisk kraft, at ingen kvinde i lengden tilfredsstillende kan ivareta dette arbeide. Sterkt hjernearbeid forårsager hos kvinnen ikke alene ildebefindende, men gjør henne direkte syk. Den moderne kvinne setter folkets sunnhet i fare.

Hvad vil vi ikke kunne vente os af talestrøm her i Stortinget, hvis kvinnerne kommer med? Tungen er som bekjendt kvinnens sverd, og det koster henne langt mindre møie å tale enn mendene. I denne henseende må jeg få lov til å oplyse, hvad der nylig er fremlagt i en videnskabelig undersøgelse i det franske «Académie des sciences». Der har en forsker givet sig til å undersøge, hvilken, kraftanvendelse der skal til for en voksen mand for å tale i en større forsamling i en time. Jeg maa henlede opmerksomheden paa, at en almindelig voksen mands dagsverk regnes til 200 000 kilogrammeter, hvilket vil sige, at han skal løfte et kilogram en meter høit 200 000 gange. Det er det, man kalder for en voksen mands dagsverk. Denne videnskabsmand undersøgte nu altsaa, hvilken anstrengelse det koster å tale en time i en offentlig forsamling. Der medgik for en mand hertil 200 kilogrammeter. Men en kvinde brugte paa grund af sine taleorganers bygning ikke mere end 50 kilogrammeter. Altsaa ? med den samme anstrengelse kunde hun tale i 4 timer, som en mand kunde tale i 1 time. Nu ? denne undersøgelse er i høi grad interessant, fordi den viser, hvilken ringe værdi der er i dette timelange snak, naar det ikke er støttet af aandelig tyngde. Jeg bare henleder opmerksomheden paa dette forhold.

Et kvindesagsfolk vil uvegerlig synke i folketall, tape i nasjonal kraft og miste sin anseelse blandt nasjonene. Å gi kvinnene stemmerett og valgbarhet og gjennemføre dette system i praksis efter dets konsekvenser vil simpelthen være å begaa nationalt selvmord. (Lav latter. Noen gjentar lavt “nationalt selvmord”.)

Så hvordan dekket norske medier en så viktig begivenhet som innføringen av stemmerett for kvinner? Hvis man leste avisen for å følge med i samfunnet, hvilket bilde av kvinnestemmerett fikk man da servert? Jeg har gjennomført et forskningsprosjekt der jeg har studert hvordan utvalgte aviser og tidsskrift dekket kvinnestemmerett i perioden 1890 til 1913. Jeg har tatt utgangspunkt i Stortingets behandling av saken, og sett på dekningen av noen av de viktige avstemningene og debattene om kvinnestemmerett.

Referatjournalistikkens tidsalder

1890 var et viktig årstall i stemmerettskampen. For første gang avholdt Stortinget en bredt anlagt debatt om kvinnestemmerett. Flere forslag om kvinnestemmerett i ulik form var framlagt. Det konkrete resultatet var nedslående for kvinnesakens forkjempere – forslagene ble nedstemt. Likevel var debatten svært viktig fordi den bidro til å sette saken på dagsorden. Ett uttrykk for det er at Nylænde, Norsk kvinnesaksforenings eget blad, brukte store mengder spalteplass på å gjengi alt som ble sagt i Stortinget om kvinnestemmerett.

Også i avisene var dekningen preget av referatjournalistikk. Referat fra foreninger, møter og altså fra Stortinget var en viktig sjanger på denne tiden. Når tidsskrift og aviser refererte fra debatten ble den politiske diskusjonen i Stortinget formidlet til medienes publikum. Ofte var denne direkte gjengivelsen den eneste informasjonen publikum fikk fra mediene – journalistiske fortolkninger var gjerne fraværende.

Et vesentlig unntak fra dette var Dagbladet, en avis som markerte seg ved å ta et sterkt og tydelig standpunkt for kvinnestemmerett. Dagbladet ga plass til meningsstoff i tillegg til referat. Før debattens begynnelse publiserte avisen et debattinlegg signert “Flere Kvinder”, og der ble konstitusjonskomiteens innstilling kritisert for å mangle kontakt med virkeligheten. De anonyme kvinnene tok tak i en formulering i innstillingen om «hvorvidt det principielt kan ansees for riktig overhovedet at drage Kvinderne ind i det offentlige Liv». Innsenderne mente at de kvinnene som søkte stemmerett allerede var der:

Vi er altsaa dog allerede midt ude i det offentlige Liv, ingen lun Arne skjærmer os – uden den vi selv skaber – , vi maa sørge for os selv, selv være vort Værn, selv handle under fuldt Ansvar ligeoverfor Offentligheden. Mon der ikke havde været heldig, mine Herrer, om et saadant lidet Stykke Virkelighed var kommet ind i Deres Premisser (Dagbladet 3.6.1890).

Dagbladet fulgte debatten dag for dag, og til slutt ble det hele oppsummert i en lang lederartikkel med tittel “Den første gang”. Dagbladet protesterte for eksempel mot et av de viktigste argumentene i debatten, nemlig at deltagelse i politikken ville skade kvinneligheten:

Kvindesagens Talsmænd mener derimod, at saa sterk er Kvindeligheden, at den først vil sætte Blomst, naar den faar alle Livets Veje aabnet for sig (Dagbladet 7.6.1890).

Dette vakre sitatet betegner en vesentlig dimensjon ved stemmerettsdebatten – diskusjonen om kvinnelighetens skjebne i møte med politikken. Men det betegner også det synet på stemmerett som framheves under jubileet nå i 2013: Stemmerett åpner nye veier i livet og gir flere mulighet til å blomstre.

En politisk nyhetsjournalistikk vokser fram

I 1907 behandlet Stortinget igjen forslag om å gi kvinner stemmerett ved stortingsvalg. Denne gangen ble begrenset kvinnestemmerett innført. Saken var kontroversiell, og mer radikale forslag om alminnelig kvinnestemmerett ble nedstemt.

Siden 1890 hadde det skjedd mye med journalistikken. Dekningen var mer omfattende, og flere sjangere ble tatt i bruk. Den samlede effekten var at journalistiske vurderinger i større grad kom til syne.

Referatjournalistikken hadde fått en annen form. I stedet for å referere hele debatter valgte avisene ut noen få innlegg, og begrunnet overfor leserne hvorfor nettopp disse var utvalgt. Aftenposten valgte å gjengi et innlegg fra kvinnesaksmotstanderen Ole Malm, som i Stortinget omtalte kvinnestemmerett som «en voldshandling mot børnene» og en vei til “nasjonalt selvmord”. Aftenposten roste «Argumentationens Vægt og Foredragets værdifule Tankeinhold» (Aftenposten Aften 14.6.1907). Social-Demokraten prioriterte derimot et motinnlegg mot Malm, fordi dette «dannet en værdig og alvorlig modsætning til den foregaaende talers bindegale flaaserier» (Social-Demokraten 14.6.1907).

Det var også mer meningsstoff, og Aftenposten erklærte nå sin motstand mot kvinnestemmerett. Dagbladet og Social-Demokratens lederartikler fokuserte på konfliktlinjer i stemmerettsaken. Analyser av det politiske spillet var i mye større grad kommet inn i avisspaltene.

Aftenposten 12. juni 1913: Kvinnestemmerett kun notisstoff.

Den korte nyhetsreportasjen framsto som en viktig sjanger. Avisens utsendte reporter serverte stemningsrapporter med noen kjappe politiske analyser på kjøpet. Aftenposten sendte en kvinnelig og en mannlig medarbeider for å beskrive stemningen i og utenfor Stortinget, mens Social-Demokraten serverte malende skildringer av synet av kvinner i hvitt sommertøy på Stortingets galleri.

Sist men ikke minst tok Aftenposten i bruk et formidlingsgrep som er vanlig i dagens aviser, men som var sjeldent den gang: en illustrasjon. Avisen publiserte et bilde av kvinnelige representanter i Finlands lovgivende forsamling, med undertittel “Hvad også vi kan vente os”. Avisen konstaterte at bildet av «det smukke Kjøns Representanter i Finland, har da ogsaa netop hos os Aktualitetens Interesse» (Aftenposten Aften 15.6.1907). Man kan lure på om bildet var ment som en advarsel, som en kuriositet eller som folkeopplysning om hva framtiden vil bringe. Det viser i hvert fall at synet av kvinner i politikken hadde nyhetsverdi.

Stillhet og seier

I 1907 var det altså bred dekning av innføringen av begrenset stemmerett for kvinner. Bare noen få år senere, i 1913, hadde dette forandret seg fullstendig. Den 11. juni 1913 ble alminnelig stemmerett for kvinner innvilget. Vedtaket var enstemmig og ble fattet uten debatt. Alle de politiske partiene hadde tidligere programfestet alminnelig kvinnestemmerett, og det var liten tvil om seier.

For avisene var dette en sak med liten nyhetsverdi. Avisene nøyde seg med å publisere korte notiser som slo fast at kvinner hadde fått stemmerett. Noen fant også plass til spredte gratulasjonstelegram fra internasjonale kvinnesakskvinner, og korte rapporter fra kvinnesaksorganisasjonenes seiersfester.

Forskjellene mellom mediedekningen i 1907 og 1913 illustrerer betydningen av konflikt som nyhetskriterium. Kvinnestemmeretten oppfylte ikke lenger dette kravet. Men selv om vedtaket ikke var kontroversielt kunne man tenke seg at avisene ville dekke det som et historisk punktum i stemmerettskampen, eller i lys av at Norge var en pioner på verdensbasis. Heller ikke dette ble synliggjort i avisene.

Kvinnesakstidsskriftet Nylænde markerer stemmerettsseieren i juli 1913.

Den endelige seieren i en lang kamp ble derimot behørig markert i en annen type medier – kvinnetidsskriftene. På denne tiden fantes det et variert utvalg blader og tidsskrifter for kvinner, og i flere av disse var stemmeretten en helt sentral sak. Nylænde, bladet til Norsk kvinnesaksforening, ble redigert av stemmerettspioneren Gina Krog. Bladet formidlet Krogs opplevelse av seieren, og forsiden var prydet av et bilde av Stortinget. Dette var ifølge Gina Krog «efter gammel avtale. Den plassen skulde forbeholdes til den store begivenhet, da de mange aars kamp og arbeide for stemmeret for kvinder endte med fuldkommen seir» (Nylænde 13: 235). Seieren ble også markert i Urd, som var en annen type kvinneblad med mye kulturstoff og praktiske råd om hus og hjem. Mellom dette mer tradisjonelle kvinnebladstoffet hadde Urd fulgt den norske og internasjonale stemmerettskampen tett gjennom flere år. Da vedtaket endelig kom skyndte Urd seg å få nyheten ut til leserne, på en måte som var mer humørfylt enn avisenes notiser. En anonym skribent, kanskje redaktør Anna Bøe, skrev at en medarbeider kom stormende inn på kontoret like før bladet skulle i trykken. Vedkommende annonserte at alminnelig stemmerett var i ferd med å bli vedtatt på Stortinget, og at det var like sikkert som at jorden står. Urd skrev da: «Og saa har vi blot at tilføie, at vi haaber baade at jorden staar og at vi kvinder har almindelig stemmeret naar dette nr. av vaart blad er i vaares læseres hænder» (Urd 24: 281).

Om forskningsprosjektet

Forskningsarbeidet artikkelen bygger på presenteres nærmere i en artikkel som vil bli utgitt senere i år:
Brita Ytre-Arne: “’Vi er altsaa dog allerede midt ude i det offentlige Liv.’ Medieomtale av kvinnestemmerett, 1890–1913”, Tidsskrift for kjønnsforskning.

Tønnesson belyste mannlige politikeres synspunkter på kvinnestemmerett for hundre år siden. Skuespillerne Anders Rommelhoff, Bernhard Arnø og Kai Remlow sørget for at både tilhengere (Wexelsen) og motstandere (Heuch, Malm) fikk komme til orde.

Anders Johan­sen, fra Virk­somme ord-prosjektet ved Info­me­dia, talte om poli­tiske ret­tig­he­ter og reto­risk medborgerskap. Han tok utgangs­punkt i Camilla Col­letts tale til den norske kunst­ner­kret­sen i München, 17. mai 1877, “Hvad rager det os?”, som for anled­nin­gen ble levende­gjort av Laila Goody.

Skuespillerne Laila Goody, Cecilie Lundsholt, Petronella Barker og Elisabet Topp i lagtingssalen under arrangementet om stemmerettsjubileet 11. juni 2013 (foto: Stortinget. CC:by-nd)

(Innlegget ble oppdatert 8. juli 2013).

Da det første store slaget sto her i Stortinget i juni 1890, var stridens kjerne spørsmålet om kvinneligheten, forstått som moderlighet, var forenlig med offentlighet, og kanskje nyttig og berikende til og med – eller om den hørte til i hjemmet, og bare der. I Dagbladets dekning av debatten ble den konservative biskop Heuchs standpunkt framstilt som «en dyb Fornærmelse» mot kvinnene. «Ti han gik ud fra», skrev avisen, «at saa svag var deres Kvindelighed, at den ved Berørelsen med det offentlige Liv vilde gaa tabt og Kvinderne blive til ‘vandkabte Misfostre’, til intetkjønnede Væsener. Kvindesagens Talsmænd mener derimod, at saa stærk er Kvideligheden, at den først vil sætte Blomst, naar den faar alle Livets Veje aabnet for sig.»²

Slik sto saken. Hver gang en kvinne tok ordet offentlig, ble dette spørsmålet aktualisert. Det må ha vært en formidabel oppgave å møte denne fornærmelsen, og avkrefte fordommen om å være et slikt svakt og vanskapt misfoster, – og så bevise, stadig på ny, i ord og personlig fremtreden, sin kvinnelighets styrke.

Vedtaket i 1913 var en milepæl på veien mot inkludering av kvinnene i det politiske fellesskap. Men statsborgerskapet gir ikke fullverdig deltakelse uten at også det retoriske medborgerskap er utviklet. Formelle rettigheter er ikke nok; i tillegg trengs noen kommunikative ferdigheter bygd på selvtillit og anerkjennelse. Å heve sin stemme i en større forsamling, og utbre seg i det vide og brede, helst med styrke og bestemthet, for å øve innflytelse, dét krevde øvelse i praktisk talekunst, og dessuten en personlig tyngde og trygghet som i det store og hele var forbeholdt mannlige autoritetspersoner. I likestillingskampen var dette skanser som måtte erobres. At noen modige pionérer hadde insistert på å tale høyt og med egen stemme, var selvfølgelig en forutsetning for at stemmeretten endelig skulle bli allmenngjort. Men dermed var ikke kvinnene i mål som fullverdige medlemmer av det politiske fellesskap. At man hadde besluttet å begynne å telle deres stemmer, betyr ikke at man var innstilt på å lytte til deres synspunkter. Fram til siste krig var det i alt seks kvinner på Stortinget, ingen i regjeringen. I offentlig ordskifte ble eventuelle kvinnelige deltakere lenge nøytralisert på en selvfølgelig måte og helt rutinemessig. Man overså dem, eller smilte overbærende. På en eller annen måte fikk de merke det alle sammen, om de prøvde å gjøre seg gjeldende, at ordene deres hadde ikke samme saklige tyngde og politiske gjennomslag som andres. Mange tok det vel også til seg, som bekreftelse på eget mindreverd; mange var tilfreds med å gå til hånde, som ansvarlig for kaffekokingen og sekretærfunksjonene. Langt inn i siste etterkrigstid gjaldt det, som Collett sa, at noen måtte brodere fanen – uten å mene noe særlig om hva som sto på den. Først nå, hundre år etter det avgjørende vedtaket, kan vi begynne å diskutere om det er i ferd med å bli realisert, omsider, som et tiltak med sikte på full og reell politisk likestilling.

Ifølge Grunnloven av 1814 var det bare en liten del av befolkningen som kunne ha stemmerett. Ansvar for å gjøre fornuftige og selvstendige valg kunne bare betros de helt ut myndige. Det måtte være opplyste mennesker, med både utdannelse og allmenn dannelse. Dessuten måtte de ha et trygt og selvstendig økonomisk livsgrunnlag. Uten dét ville de ikke kunne tenke fritt og gjøre seg opp en egen mening. De avhengige – husmenn, arbeidere, lærere, tjenestefolk, og kvinner – kunne ikke forventes å mene noe annet enn sine foresatte. I alle fall kunne man ikke regne med at de ville risikere noe ved å si imot og stå på sitt. De var umyndige, likesom mindreårige. Derfor kunne de ikke ha stemmerett. Derfor kunne man heller ikke ta dem alvorlig når de sa noe. Om de skulle finne på å hevde et synspunkt for egen regning, var det en oppsetsighet som måtte forekomme både latterlig og frekk.

De som sto utenfor det politiske liv, hadde mer til felles enn økonomisk avhengighet. Det jevne folket – altså Allmuen, som det het en gang, eller Massen, for å bruke et mer moderne uttrykk – ble nesten bestandig karakterisert som passiv, emosjonell, uvitende, uselvstendig – altså umoden, irrasjonell, omtrent som Kvinnen. Fornuft og offentlig stemme tilhørte voksne menn med eiendom eller høyere embetsstilling. Alle andre hadde noe visst kvinnelig ved seg, som måtte holdes utenfor og læres lydighet og respektfull taushet.

Bøndene var i en mellomstilling. De hadde eiendom, men ikke dannelse. De kunne stemme ved valg, men helst ikke tale med egen stemme. Lovgiverne gikk ut fra at de hadde så mye respekt for den gamle øvrighet at de ikke ville finne på å velge noe flertall av sine egne. Da det likevel skjedde, med «bondestortinget» i 1833, ble det stor forskrekkelse. I den ministerielle presse ble det skreket opp om et «Pøbelstorthing», «en Invasion af Barbarer», en «Uvidenhedens Triumf», et katastrofalt nederlag for alt som het «Intelligents og Dannelse.»³

Den slags forakt kunne bøndene bare møte med taushet. På Stortinget hadde embetsmennene tilnærmet monopol på å føre ordet. For dem var det i beste fall noe komisk ved slik tale i en bondemanns munn. Det følte bøndene også, de fleste hadde vett til å tie. De kunne samordne seg gjennom samtale på hybelen, men de tok ikke gjerne ordet i salen. Det var politisk begavede menn som møtte mer eller mindre fast på tinget gjennom flere tiår, uten noen gang å bryte denne barrieren. Når de universitetsutdannede embetsmenn kunne dominere det politiske livet så suverent som de gjorde, var det blant annet på grunn av dette kulturelle overtaket. Deres språkform var den eneste som kunne tas alvorlig, de retoriske ferdighetene som de var fortrolig med, var de eneste som gjaldt. Overfor denne eliten måtte alle andre føle seg ubehjelpelige og små.

Først mot slutten av århundret kom det menn fra bygdene som hadde det levende ordet i sin makt. Venstrebevegelsen hadde skapt en ny politisk kultur. Et rikt foreningsliv, med samtalelag og skytterlag og folkehøyskoler og frilynte ungdomslag, hadde gitt innsikt i debattkultur og taleteknikk for store nye grupper. For vanlige mennesker var deltakelse i det nye organisasjonssamfunnet nettopp oppdragelse til bruk av ordet i offentlig sammenheng. Her fikk de se og høre, her fant de forbilder, her fikk de prøve seg. Gjennombruddet for det moderne massedemokratiet er ikke tenkelig uten denne folkelige mobiliseringen og denne utbyggingen av sivilsamfunnet: Det var her de umyndige satte seg i stand til å opptre med myndighet etter hvert som de slapp til i formelle politiske organer.

Den politiske talens historie i Norge er blant annet en historie om hvordan befolkningslag som en gang var utdefinert og umyndiggjort – bønder, arbeidere, kvinner, etniske minoriterer – har kjempet seg til en plass i det politiske fellesskap ved å sette seg i stand til å tale med egen stemme. Sist gjaldt det samene, nå gjelder det nye store innvandrergrupper. Hver gang har det vært nødvendig å reise en front og avskjerme et eget rom – for å kreve sin rett, selvfølgelig, men like mye for å bygge selvtillit og finne bekreftelse på sitt eget verd. Disse bølgene av opposisjonell mobilisering har vært selve mekanismen for demokratisk inkludering – venstrebevegelsen, arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, den samiske bevegelsen: Hver av dem har vært et krav om anerkjennelse, hver av dem har vært en politisk skole.

De som gikk foran, måtte kunne mønstre et moralsk mot og en retorisk klokskap av uvanlig format. Hvordan kan den umyndige gi seg til å tale med myndighet – og bli hørt som noe mer enn bare frekk? Hvordan er det mulig å tale med styrke som representant for det svake kjønn – uten å bli redusert til et ukvinnelig misfoster? Hvordan møte fornærmelsen, hvordan avkrefte fordommen?

Vi har hørt noen eksempler på hvordan det gikk an å ordlegge seg. Men jeg ser for meg en skikkelse. Historikeren Wilhelm Keilhau har gitt en liten beskrivelse av Gina Krog, som altså reiste stemmeretts-kravet i første omgang. Det var en «statelig dame», skriver han, «med rolige trekk og selvbevisst optreden; der var en viss fornem fjernhet i hennes vesen, noe kjølig avmålt, noe i høi grad offisielt. Stod hun på talerstolen, var hennes foredrag nøkternt og saklig, uten forsøk på å overvelde eller glimre; men der var myndighet i hennes ord, og derfor gjorde hun virkning.»⁴

Nettopp en slik skikkelse er det som kan stå imot hånlatter, nesten helt alene. Dét er en god begynnelse.

Fotnoter

1. Camilla Collett: Mod Strømmen, Anden Række, i: Skrifter, bd. 10. Kristiania 1899, s. 9. (Se også fulltekstversjon av talen i Virksomme ord-databasen).
2. Dagbladet, 07.06 1890. Jf Brita Ytre-Arne: «’Vi er altsaa dog allerede midt ude i det offentlige Liv’. Medieomtale av kvinnestemmerett, 1890–1913», i: Tidsskrift for kjønnsforskning, 2013 (under utgivelse).
3. Ernst Sars: Norges politiske Historie 1815–1885. Kristiania 1904, s. 210.
4. Wilhelm Keilhau: Det norske folks liv og historie gjennem tidene. Oslo 1935, s. 24.

***

Camilla Collett: Hvad rager det os?, 1877

(les hele talen).
Der [er] intet Tema af de for mig mere uvante, der vil falde mig vanskeligere at tale om end 17de Mai. Det er ikke ganske alene af den Grund, som ligger saa nær, at det er en politisk Merkedag. Jeg skal heller ikke gaa den Anskuelse, der modsætter sig en saa usedvanlig Optræden, i mindste Maade for nær. Nei, kjære Venner, frygter ikke. Disse nogle Betragtninger, som jeg finder det nødvendigt at forudskikke, har netop til Hensigt at berolige. De skal ikke være nogen Protest mod en Anskuelse, som er bleven til et Nationaldogme, der, som en hellig, uryggelig Arv, er gaaet fra Slegt til Slegt, den nemlig: “at det er upassende for et Fruentimmer at blande sig i og have nogen Mening om Politik og slige Sager”. […]

Laila Goody som Camilla Collett ved markeringen i Stortinget 11. juni 2013 (foto: Stortinget, CC: by-nd)

Hvad rager det os, Landets Døtre, om Landet er frit eller ikke? Om vi tør i Ro glæde os over denne Frihed, eller om Russerne finder det nødvendigt for den europæiske Ligevegts Skyld at okkupere hele Halvøen […]? Hvad rager det os, om Ufreden kom indenfra, om Kampen staar, Borger mod Borger, Sønner mod Fædre, Brødre mod Brødre, hvad gjør det i Grunden os, om vore kjære Naboer og Forbundsfæller mod Øst, i det Hurlumhei, der da vilde opstaa, greb Anledningen til at blive os kvit med det samme, hvad angaar det os? Det angaar jo kun vore Sønner, vore Egtemænd, vore Brødre, vore Kjærester! Er det disse og alene disse, der sætter sit Liv i Vove for Fædrelandet, saa har de ogsaa kjøbt Retten til uindskrænket at raade i alt, hvad der angaar dets indre Anliggender. En viss excentrisk Forfatterinde — jeg skylder straks at oplyse, at hun ikke er norsk — kom imidlertid til den dristige Slutning, at et Lands Kvinder, ikke mindre end dets Mænd, satte Livet ind for dette sit Land, og det i ligesaa farlige Kampagner, naar de føder alle disse Helte til Verden, at naar Manden i sit drabelige Krigsmod maaske kan opnaa at bringe ni Individer ud af Verden, kan hun, naar hun er heldig, sætte ti Stykker ind i den, følgelig har hun ogsaa kjøbt sig Ret til at ha en Stemme i Fædrelandets Anliggender. Det er, som sagt en Fremmed, der ræsonnerer saa. Ingen norsk Dame, havde hun endogsaa skjænket Landet elleve Stykker, vilde faldt paa det.

Det samme kan visselig siges om alle andre Samfundsanliggender. Egteskab, Formuer og Lønningsspørgsmaal, offentlige Anerkjendelser etc., er Sager, der vistnok paa en Maade angaar os, men skulde vi ikke være taknemmelige for, at vi unddrages den Uleilighed at grunde over sligt! … ikke heller overlade det til ham, vor naturlige Verge og Beskytter, ikke med Glæde overlade dette til hans Retsind, hans Upartiskhed, som vi nu, gjennem saa mange Træk har lært at kjende! […]

Man kunde indvende, at vi norske Damer dog ogsaa har været med, naar det gjaldt større offentlige Øiemed. Vi har broderet Faner, organiseret Basarer […] Men jeg kan, særlig hvad Fanedeltagelsen anbelanger, paa mine Landsmandinders Vegne forsikre om vor fuldkomne Uskyldighed; forsikre, at der aldrig forudsættes nogen Mening dermed, uden at de skal syes. Lad os sætte den Mulighed, at det faldt et uroligt Hoved i denne baldyrende Kreds ind at ville have nogen Formening om en saadan Fanes Betydning, og jeg gad se den Mine, de egentlige Korporationsmedlemmer vilde sætte op, en Mine, der ikke vilde være vanskelig at omsætte i Ord: “Hvad Fanden rager det dem, mine ærede Damer, hvad Fanen betyder? Skyd I blot sammen og sy den, I, mere forlanger vi ikke […]

Jeg tror nu, ærede Tilhørere, at jeg, Sandheden tro, har forsvaret mit Kjøn mod enhver Beskyldning for Deltagelse i noget, der ligger udenfor Grænserne af vor “sande Bestemmelse”. Jeg har med flere Træk søgt at paavise det fuldkomne kvindelige Standpunkt, vi indtager i vor elskede Nation. Derfor overflødigt mere at berøre, hvad Betydning en Dag som den syttende Mai kan have for os.

I talen går hun blant annet gjennom ulike lover som ble innført og som forbedret kvinnens stilling, og hun nevner kvinnenes talende inntog:

I november 1884 blev det holdt et stort offentlig møte i Studentersamfundet, hvor formannen, cand. jur. Francis Hagerup, senere statsminister, talte varmt for kvinnesaken. Som ivrige motstandere optrådte to professorer, Lochmann og Monrad. Deres uttalelser var så oprørende og krenkende mot kvinnene at Gina Krog og den unge student Laura Rømcke fra Drammen, senere fru advokat Annæus Schjødt, måtte ta til gjenmæle. Og så hendte det forferdelige at «Kvinnen talte i forsamlingen». Hun skulde jo tie i forsamlinger. Det var første gang og senere har vi nok måttet tale både tidlig og sent, for å kreve vår rett.

Betzy Kjelsberg (1866–1950)

Hun snakker også om kamper som fortsatt står igjen, og viktigheten av at kvinnen er sin egen stilling bevisst:

Hvad der nu trenges er fortsatt oplysning rundt i landet om de rettigheter kvinnene har fått og hvad der ennu står igjen før likhetskravet er gjennemført.

Deler av de ulike stortingsdebattene omkring stemmerett for kvinner kan man også finne i databasen. Der er mange gullkorn, for eksempel spår Ole Olsen Malm i 1909 det nasjonale selvmord ved en innføring av politisk stemmerett for kvinner:

Hvor skadelig en lov om kvindernes overflytning fra hjemmet til det offentlige liv vilde være — og stemmeret og valgbarhed med ombudspligt for kvinder er jo i virkeligheden intet andet — trænger ingen nærmere paavisning. Hvorledes man end anskuer kvindens stilling og rettigheder, saa kan det dog ikke negtes, at en adgang og forpligtelse for hende til at deltage i det offentlige liv maa være en sprængkile i familietræet. En grundlovsbestemmelse om valgret for kvinder er en underminering af familiens grundvold, et indgreb i mandens ret til at kræve, at hans hustru skal leve i og for hjemmet og en voldshandling mod børnene, hvem familien i første linje skal tjene og støtte. Og det er en underlig skjæbnens ironi, at den efter opfyldelse af sin modertrang higende kvinde ved deltagelse i kvindesagsbevægelsen retter sin skarpeste brod mod barnet, ligeoverfor hvem jo familiens trivsel og bestaaen har sin hovedopgave.

Men det var ikke bare motstanderne som serverte gullkorn, vi finner snerten og god argumentasjon hos forkjemperne, som i Ole Beyer Høstmarks innlegg fra 1911:

Hr. Hagerup Bull talte om politisk indsigt. Det gaar ikke an, mente han, at gi politisk stemmeret til alle disse, som ikke har politisk indsigt, før de har vundet den indsigt. Ræsonnementet synes mig litt underlig. Det minder mig virkelig om gutten, som sa, han ikke vilde bade, før han hadde lært at svømme. Netop ved at faa stemmeret og utøve stemmeret er det vel, de skal vinde politisk indsigt.

Mer om stemmerettsjubileet og arrangementer finnes på jubileets nettsider.

Ragna Nielsen (foto: Digitalt Museum, CC: by-sa)

Stemmerettssaken var likevel en vanskelig sak; Nielsen skiftet mening fra å kjempe for allmenn stemmerett for kvinner, til en mer begrenset kvinnelig stemmerett, fordi hun mente kvinnene (særlig arbeiderkvinnene) ennå manglet den nødvendige modenheten for stemmerett på samme betingelser som menn. Stemmerett kunne ikke sees på som en menneskerett, men en borgerrettighet som uengasjerte kvinner ikke fortjente. I 1898 ble hun referert i kvinnesakstidsskriftet Nylænde: “Hvis alle kvinder naaede stemmeret om to hundrede aar, var det saa fort, som de kune vente det; hun ønskede ikke, de maatte faa det før.” En allmenn stemmerett for kvinner ved stortingsvalg lå ifølge Nielsen altså langt frem i tid!

Ragna Nielsen var en stor taler, kanskje i enda større grad enn for eksempel Gina Krogh — men navnet er ikke like kjent i dag. Vi skulle gjerne hatt flere taler av henne representert i Virksomme ord-databasen, enn så lenge kan man finne seks av hennes taler.

Der er saa mange kvinder, som tror, at de enten staar som modstandere eller ialfald neutrale ligeoverfor kvindesagen. Og dog er der ikke en eneste kvinde, som ikke bevidst eller ubevidst hindrer eller fremmer arbeidet for kvindernes sag. Enhver kvinde, der ved sit væsen og hele sit liv vinder respekt for sig selv, hun fremmer sagen. Og saadanne unge piger, paa hvem man ser, at det, de tænker paa og er opfyldt af, det er, hvorledes de tar sig ud, især hvorledes de tar sig ud ligeoverfor mænd, som tror, det er yndigt at ha et jaalet væsen, koketterer med at drive paa sport f. eks. og hviner, hver gang de fal­der af skiene, især hvis der er mænd i nærheden — den slags unge piger, de gjør hvad de kan for at hindre vor sags fremgang. Og saa er der igjen dem, som tror, at det er kvindesag, at kvinder lægger an paa at være saa utækkelige som muligt og efterabe mændene — men det skal de kvinder vide, at det er ikke ved saadanne ting, at kvindesagen fremmes, som at kvinder f. eks. lærer sig til at drikke drammer og røge tobak. (Fra Nielsens innledningsforedrag ved møtet i Norsk Kvindesagsforening i 1891)

(Mye av informasjonen her er hentet fra Mari Jonassens bok: “Livet er et pust. Ragna Nielsen — en biografi”)