Frankrike trapper opp skattekrigen mot IT-gigantene

Den franske regjeringen intensiverer skattekrigen mot Facebook og Google, og legger i dag frem et forslag om en særfransk digitalskatt for parlamentet. Dersom forslaget får flertall må selskaper som tilbyr målrettet nettreklame betale tre prosent av omsetningen sin til den franske stat. Regjeringen anslår at rundt 30 selskaper blir omfattet av digitalskatten, som får tilbakevirkende kraft fra 1. januar i år. Også Storbritannia, Italia, Østerrike, New Zealand og India forbereder egne digitalskatter for teknologiselskapene. 

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (06/03/2019)

Facebook misbruker telefonnumre

For å forhindre usikre innlogginger, har Facebook siden 2011 tilbudt et totrinns sikkerhetssystem som krever brukernes telefonnummer. Nå viser det seg at Facebook har brukt telefonnumrene til andre ting enn trygge innlogginger; blant annet til målrettet reklame. Brukerne har heller ikke mulighet til å skjule telefonnummeret sitt for sine Facebook-venner. 

LES MER HOS THE GUARDIAN (05/03/2019)

Facebooks lobbymetoder avslørt

Rettsaken som det lille appselskapet Six4Three har anlagt mot Facebook har resultert i en rekke avsløringer av Facebooks heller lyssky metoder og adferd. Siste nytt er dokumenter som viser hvordan Facebook har hatt en global operasjon for å stanse strengere personvernlover og gi selskapet fordeler i ulike land. Blant avsløringene er informasjon om hvordan Irlands tidligere statsminister nærmest har opptrådt som lobbyist for Facebook, etter at selskapet la sitt europeiske hovedkontor til Irland.

LES MER HOS GUARDIAN (04/03/2019)

Mediemeldingen legges fram i mars

Regjeringens etterlengtede mediemelding skal legges fram i mars. Meldingen skal spesielt ta for seg støtteordningene på medieområdet, slik som pressestøtten og NRK-lisensen. Det er varslet at regjeringen ønsker å samle all støtte i én pott, noe mediebransjen ikke er udelt begeistret for. 

LES MER HOS JOURNALISTEN (04/03/2019)

TV 2 i krangler med distributørene

Stemningen mellom TV 2 og TV-distributørene er sjelden helt god. Nå krangles det rundt den nye sportskanalen TV 2 Sport 1, som TV 2 ønsker å få inn i distributørenes grunnpakker. Verken Telenor eller Altibox har sagt ja til dette. TV 2 har også en konflikt med Get rundt sportskanalen og betaling for Champions League-kamper. I tillegg mener TV 2 at Get har ventet for lenge med å endre plasseringen av TV 2s kanaler på fjernkontrollen, et spørsmål som faktisk er svært viktig for TV-kanalene. TV 2 har nå gått til sak mot Get. 

LES MER HOS KAMPANJE
LES MER HOS DAGENS NÆRINGLIV (04/03/2019)

Nå skal radioreklamen bruke persondata

Facebook og Googles innsamling av persondata har ført til at reklamebransjen har gjennomgått store endringer de siste årene, og nå er det radioreklamens tur til å moderniseres. I løpet av 2019 skal P4 begynne å selge reklame basert på innsamlede data fra lyttere på nett. P4 vet blant annet hvilke sanger som får den enkelte lytter til å skifte kanal, når han/hun skrur opp lyden, og når radioreklamen slås av. Denne informasjonen skal brukes til å personrette reklamen på nettradio og i podkast.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (DN+) (04/03/2019)

HBO-sjef sier opp

I 2018 kjøpte telekomselskapet AT&T medieselskapet Time Warner, som igjen eier TV-selskapet og strømmetjenesten HBO. Bare dager etter at kjøpet ble godkjent av amerikanske konkurransemyndigheter, trekker sjefen for HBO seg. Richard Plepler har ledet HBO siden 2013, og har vært ansatt i Time Warner i 27 år. Det ryktes at årsaken er omorganiseringer i selskapet etter salget til AT&T.

LES MER HOS THE VERGE
LES MER HOS VARIETY (01/03/2019)

YouTube stenger kommentarfelt under barnevideoer

YouTube skal stenge ned kommentarfeltene under videoer med mindre barn. Bakgrunnen er avsløringer av at pedofile nettverk har brukt YouTube til å utveksle informasjon og lenker til barnepornografi. Det var ikke YouTube selv som oppdaget misbruket. Store annonsører har truet med å trekke seg på grunn av avsløringen.

LES MER HOS GUARDIAN (01/03/2019)

NRK Super opplever stort engasjement på TikTok

TikTok er en app spesiallaget for korte videoer med fengende musikk, og er verdens mest nedlastede app. NRK Super er blant aktørene som er til stede på appen, med sendinger fra Supernytt. NRKs profil har i underkant av 60 000 følgere, og kringkasteren opplever stort engasjement. Ifølge Frank Sivertsen i NRK er TikTok en arena med en hyggelig tone i kommentarfeltet, i motsetning til Instagram som kan være røffere.

LES MER HOS NRKBETA
LES MER HOS MEDIER24+ (01/03/2019)

Institutt for Journalistikk flytter til Pressens Hus

En rekke bransjeorganisasjoner og fagforeninger på mediefeltet har etter mye debatt bestemt seg for å gå sammen om å etablere et Pressens Hus i Oslo. Nå er det vedtatt at også Institutt for Journalistikk skal flytte inn. Instituttet er et kompetansesenter for journalistikk som ble stiftet av Mediebedriftenes Landsforening, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening i 1975, og som nå holder til i Fredrikstad. 

LES MER HOS MEDIER24
LES MER OM PRESSENS HUS (01/03/2019)

Nordic Screens lanserer ny familiekanal

Mediehuset og youtubenettverket Nordic Screens er aktuelle med en ny TV-kanal for barn og familier, Nordic Family. Kanalen skal sendes hos RiksTV, på strømmetjenesten Strim og ha egen kanal på Youtube. Det er de tidligere NRK Super-profilene Silje Sirnes Winje og Stian Barsnes-Simonsen som skal lede den nye kanalen.

LES MER HOS MEDIER24 (01/03/2019)

Schibsted-avisene satser på netthandel

Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende har alle sin egen nettbutikk hvor abonnentene kan kjøpe ulike produkter. BT tilbyr fotografier tatt av avisens fotografer, mens både Aftenposten og Aftenbladet tilbyr produkter som vinglass, termoser mm. Ifølge direktør for brukerbetaling i Schibsted, Tor Jacobsen, er aviskonsernet inspirert av blant andre New York Times, som har opplevd vekst i sin nettbutikk.

LES MER HOS KAMPANJE (01/03/2019)

Facebook prøver å ta en bit av TV-reklamen

Facebook prøver nå å komme seg inn i markedet for TV-reklame. Annonsørene har egne budsjetter for kjøp av TV-reklame, og disse vil Facebook gjerne ha en bit av. I motsetning til vanlige annonsekjøp i sosiale medier, avtales kjøp av reklameplass i TV-kanalene i god tid på forhånd. Facebook gjør nå framstøt for å komme seg inn i forhandlingene mellom annonsører og TV-selskap, for å selge inn reklame både på Facebook Watch og i andre typer videoinnhold. 

LES MER HOS DIGIDAY (28/02/2019)

Kraftige reaksjoner på Bannon-invitasjon

Mediekonferansen Nordiske Mediedager får hard kritikk for å ha invitert Steve Bannon, Donalds Trumps eks-rådgiver og tidligere Breitbart-redaktør, til Bergen i mai. Det er Aftenpostens USA-korrespondent, Christina Pletten, som skal intervjue Bannon på scenen. Blant de som reagerer kraftig er blant andre MDG-politiker Eivind Trædal og samfunnsdebattant og skribent Sumaya Jirde Ali. Festivalsjef Guri Heftye var forberedt på reaksjoner, og understreker at det er konferansens ­oppgave å forholde seg til virkeligheten slik den er, ikke slik man skulle ønske at den var. 

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV
LES MER HOS KLASSEKAMPEN (28/02/2019)

Mellom 24. og 27. september skulle foreninga The Berkeley Patriot ha arrangert ei såkalla Free Speech Week (FSW) på byens universitet, eit særs kontroversielt initiativ i etterdønningane av Charlottesville og det valdelege samanstøytet mellom Trump-tilhengjarar og Antifa i Berkeley i slutten av august. Den siste månaden har universitetsmiljøet førebudd seg på alt det denne veka ville innebere: avlyst undervisning, publisering av ei lang liste med gjenstander som ville vore forbudt å ta med på campus, og ein overhengande fare for utøving av vald.

Det er nærliggjande å sjå dette arrangementet som eit reint pr-framstøyt frå den profilerte alt-høgre-provokatøren Milo Yiannopoulos – ein av dei inviterte talerane – noko ein kommentar i avisa San Francisco Chronicle og har gjort (Yiannopoulos vart opphaveleg invitert i februar men føredraget vart då avlyst). Saman med han skulle og Donald Trump sin tidlegare rådgjevar Steve Bannon vore, samt kommentatoren Ann Coulter. Veka var delt inn i tematiske bolkar som “Feminism Awareness Day,” “Islamic Peace and Tolerance Day,” og “Mario Savio is Dead.”

Mindre enn eit døgn før det heile skulle føregå vart arrangementet avlyst. Hovudpersonen Yiannopoulos dukka rett nok opp på campus søndag 24. september og snakka foran rundt 50 tilhøyrarar, noko som må kunne seiast å vere noko av eit antiklimaks. Det høyrer med til historia at The Berkeley Patriot har klaga universitetet inn til justisdepartementet for brudd på ytringsfridomen.

Den symbolske effekten av at ytre høgre isceneset ei ytringsfridomsveke akkurat ved Berkeley-universitetet er vidare åpenbar nok. Det var her, som første stad i USA, at studentane vinteren 1964–65 tilkjempa seg retten til å drive politisk kommunikasjon og aktivisme på campus. Sjølv om studentrørsla den gongen sloss for ein generell politisk ytringsfridom, var ho og tydeleg situert på venstresida, med røter i borgarrettigheitsrørsla.

Det har vorte sagt og skrive mykje om det alternative høgre den siste tida, om mainstreaming av synspunkt som for kort tid sidan vart rekna som ytterleggåande, om Breitbart News, white supremacy, anti-feminisme, rasemessig profilering og så vidare. Men kvar kjem eigentleg alt dette frå? Kva er dei ideologiske røtene til alt-right-rørsla?

Foto: Karla Cote cbd

Det radikale høgre mobiliserar: Her eit fakkeltog i Charlottesville 11. august 2017.

Motsett av det ein skulle tru, så var ikkje valet av Trump til president på nokon måte den galvaniserande hendinga for det alternative høgre i USA. Snarare var dette eit forstyrrande element i ein langsiktig og diskré plan for å setje attende det amerikanske demokratiet. Dette skriv Nancy MacLean, historieprofessor ved Duke University, i det som må vere ei av årets mest sentrale men og polariserande akademiske publikasjonar, den allereie sterkt omdiskuterte Democracy in Chains: the Deep History of the Radical Right’s Stealth Plan for America (Penguin, 2017). Boka er ført i pennen av ein spesialist på sosiale rørsler i USA men er kanskje mest ei idéhistorisk framstilling av det libertarianistiske tankegodset slik det vert definert av økonomiprofessoren og nobelprisvinnaren (frå 1986) James McGill Buchanan (1919–2013).

Nancy MacLean sin bok har skapt ny debatt om alt-right-rørsla.

James Buchanan: Ideologen

Soga om Buchanan tar til midt på 1950-talet, då han fekk støtte av rektor Colgate Whitehead Darden Jr. til å etablere eit nytt forskingssenter for politisk økonomi og sosialfilosofi ved University of Virginia, eit senter som i tillegg fungerte som ein tenketank for libertarianismen. MacLean argumenterer godt for at det går ei direkte ideologisk line frå Buchanan til vår tids alternative høgre.

Den historiske konteksten for Buchanan sin visjon var Brown v. Board of Education, høgsterettsavgjerda som i 1954 gjorde slutt på segregering i den offentlege skulen. Denne skapte så mykje harme mellom konservative politikarar i Virginia at dei rett og slett truga med å stenge skular som innretta seg. For konservative intellektuelle som Buchanan, som kom frå Tennessee, handla ikkje striden om den gjennomgripande rasismen bak segregeringa som kulturell praksis men derimot om det dei oppfatta som ei uakseptabel svekking av delstatens rettigheiter. At liberale frå nordstatane skulle diktere politikken i Virginia og andre sørstatar var noko Buchanan tok personleg.

I tillegg var han provosert over dei auka statlege omkostningane som desegregerte skular ville innebere; slik han såg det, måtte dei velståande i sør, i form av stigande skattar, betale rekninga for ei politisk endring dei var imot i utgangspunktet. Forskingssenteret til Buchanan hadde som ambisjon å utvinne idéar og teori som kunne slå kraftfullt tilbake mot ein stadig meir undertrykkjande liberalisme.

Buchanan sitt senter oppnådde ikkje så mykje i det korte løp. Dei neste åra av amerikansk historie styrka motkreftene seg betrakteleg, i form av mellom anna den stadig meir vitale borgarrettigheitsrørsla, Barry Goldwater sitt solide valnederlag i 1964, generasjonskampen på 1960-talet, studentopprøret, feministrørsla, mobiliseringa mot Vietnamkrigen, og miljøvernrørsla.

Ikkje nok med det, heller ikkje republikansk politikk var i nærleiken av å imøtekomme Buchanan sine ideal. Under Nixon este statsapparatet ut og the Environmental Protection Agency vart etablert. I Reagan sin regjeringsperiode vaks statsunderskotet. Og sjølv den omstridde pro-segregeringsguvernøren George Wallace støtta offentleg pengebruk så lenge den kom dei kvite til gode.

Foto: Atlas Network Officialcba

James M. Buchanan, økonom og ideolog for det radikale høgre.

Men, og dette er ein av MacLean sine hovudhypotesar, i eit lengre perspektiv framstår Buchanan som den kanskje mest sentrale idelogiske kjelda til forsøket frå det radikale høgre på å undergrave det amerikanske demokratiet. The Center for the Study of Public Choice, som vart grunnlagt i 1956, vart etterkvart ein leverandør av idéar og arbeidskraft til ulike institusjonar finansiert av den innflytelsesrike finansmannen og milliardæren Charles Koch (som også, kom det fram av konfidensielle brev frå slutten av 1990-talet, sprøyta inn midlar i Buchanan sitt senter): the Cato Institute, the Heritage Foundation, Americans for Prosperity, the State Policy Network, the Tax Foundation, the Competitive Enterprise Institute, og fleire andre. Dette er organisasjonar som arbeider med å påverke juridiske oppfatningar og praksis i alt frå helsepolitikk til våpenkontroll (noverande visepresident Mike Pence har fartstid i fleire av desse).

Framveksten av det radikale høgre

I løpet av dei siste 6–7 åra har “fruktene” av denne langvarige og stille mobiliseringa tatt til å manifestere seg på fleire vis.

Eit av dei første teikna var det som skjedde i Wisconsin og i New Jersey i 2011. I Wisconsin lukkast guvernør Scott Walker med å stramme inn forhandlingsrettar for offentleg tilsette, og i New Jersey gjekk guvernør Chris Christie til åtak på lærerane. I statar som Iowa, North Carolina, Louisiana og Mississippi forsøkte GOP-politikarar (republikanerar) å kontrollere universiteta (mellom anna ynska ein enkelte stader å fjerne tenure-ordninga), og rektorar som nekta å samarbeide vart fjerna. Kutta i offentleg utdanning vart meir aggressive enn før, samstundes som ein pressa gjennom skattefritak for privatskular.

Lovforslag med det føremålet å gjere det vanskelegare å stemme vart hyppige (til dømes gjennom å redusere antalet lokaler for førehandsstemming i demokratiske bydeler og strøk med sterk afro-amerikansk og/eller latino-dominans), og i perioden 2011–2012 vart over 180 lover retta inn mot låglønte og minoritetar introduserte. Seinare kom kampanjen mot Obama sin Affordable Care Act.

Ein del av denne aktiviteten spring ut av arbeidet til ei tankesmie med band til Koch. The American Legislative Exchange Council produserer kvart år hundrevis av lovutkast for republikanerane, med eit gjennomslag på 20 prosent. Det handlar mellom anna om ting som avskaffing av klimatiltak, privatisering av offentlege institusjonar, endring av skattereglar, nedkjemping av fagforeningar, og utvida fullmakter for politiet mot ulovlege immigrantar. I boka si spekulerer MacLean faktisk på om dette representerer ein koordinert kampanje med det medvitne formål å øydeleggje USA sine politiske institusjonar.

Eit viktig poeng for MacLean er at dei som no har tatt styringa over GOP ikkje berre er alminnelege neoliberale marknadskapitalistar, og at dei filosofiske leiestjernene ikkje er “the usual suspects” som Ayn Rand, Milton Friedman, Adam Smith eller Friedrich A. Hayek. Det nye amerikanske radikale høgre vil truleg attende til oligarkiet, til styreformene i statar som Virginia før 1954.

Ideologen til dette prosjektet, forutan Buchanan sjølv, er John C. Calhoun frå South Carolina (på hans tid den rikaste staten i landet), mannen Richard Hofstadter ein gong kalla “the Marx of the master class¹.” Calhoun, som var vise-president både under John Quincy Adams og Andrew Jackson og seinare senator, var ein Yale-utdanna, monoman og svært mislikt strateg som spesialiserte seg på skatteopprør. Til liks med Buchanan var han opptatt av å ivareta den økonomiske minoriteten sine rettar, og som Buchanan meinte han at demokratiet som styreform var ueigna til å forsvare fridom i ein snever finansiell forstand. I Calhoun sin reduksjonistiske filosofi står klassekonflikten mellom skatteprodusentar og skattekonsumentar sentralt.

Over eit hundreår seinare overtar og vidareutviklar Buchanan desse perspektiva, både i si akademiske og aktivistiske verksemd. Særleg opptatt var han av den uinnskrenka makta den føderale regjeringa har til å få dei velståande til å betale for tenester dei sjølve er imot, som til dømes betre skular, nyare lærebøker, og fleire emne for afro-amerikanske elevar.

Foto: Michael Vadon cb

Steve Bannon, Trumps tidlegare sjef- og valkampstrateg, er ein av leiarskikkelsane i alt-right-rørsla.

Slik Buchanan, og Calhoun før han, forstod det, handla kampen for eit fritt samfunn om fridomen til å kunne bli rik utan offentleg innblanding. Skattelegging av dei rike er feil fordi det er umoralsk å stjele fruktene frå andre sitt arbeide. Å verne om rikdom var difor, slik Buchanan såg det, å verne om individet. Men eit interessant trekk ved dette idéuniverset er at fienden som vert utpeika ikkje er politikarar eller advokatar men kollektivet; det vil seie sjølve førestillinga om at politiske mål berre kan oppnås om fleire borgarar går saman og organiserer seg. Ikkje overraskande var såleis arbeiderrørsla og borgarrettigheitsrørsla mellom hovudmotstandarane for Buchanan.

I den typen diskré aktivisme som Buchanan representerer er det ikkje lenger viktig kven som lagar spelereglane. Poenget er at reglane kan endrast, og målet er å etablere juridiske bindingar av permanent art for statsapparatet.

Tidleg på 1970-talet fanga Buchanan sitt arbeide interessa til før nemnde Koch, som ba om hjelp til sitt Cato Institute og til planen om å redde kapitalismen frå det grådige demokratiet. Koch finansierte også The Libertarian Party, som gjekk til val mot Reagan i 1980 med broren David som kandidat. MacLean legg vekt på at hemmeleghald må ha vore eit modus operandi for folk som Buchanan og Koch, fordi dei var innforstått med at dei støtta interessene til eit lite mindretal av befolkinga – den såkalla eine prosenten – og såleis ikkje kunne vinne gjennom argumenter åleine.

Det sentrale, skjulte trekket Koch sitt lag føretok var å ta over det republikanske partiet, ein prosess som skaut fart frå slutten av 1990-talet og framover. Dei politiske idéane til dette laget er radikale snarare enn konservative. Fordi libertarianerane var såpass få, trengte dei ein base av konservative som kunne rekrutterast gjennom felles saker; mellom anna forsøkte ein å dra med det religiøse segmentet, trass i at Buchanan som mange libertarianerar var ateist. Lojaliteten til dette nye høgre går ikkje til GOP, og fleire tradisjonelle republikanerar har mista setet sitt grunna ulydighet mot det nye regimet.

Det kan godt vere, skriv MacLean, at ein er så vant til å betrakte det amerikanske politiske landskapet langs demokrat-republikanar-aksa at det har gjort oss blinde for det som eigentleg er på ferde. Det gamle republikanske partiet er historie, og det nye alternative høgre er atskilleg råare på alle punkter.

Ei anti-demokratisk rørsle

For MacLean representerer denne overtakinga av GOP ikkje noko mindre enn eit femtekolonneåtak på det amerikanske demokratiet. Trekka er fleire: mangelen på transparens, strategien som går ut på å gjere det normale politiske systemet dysfunksjonelt, og vissheita om at sakene aldri vil vinne støtte hjå majoriteten. Ei slik rørsle liknar ikkje på ei klassisk sosial rørsle men representerer noko illevarslande og usunt.

Men nett då denne rørsla hadde som mest momentum skjedde det noko Koch og hans allierte ikkje hadde rekna med – Trump vart USA sin 45. president. Ikkje berre er han ingen libertarianer, men hans økonomiske visjon står langt unna det ein kan kalle Buchanan-skulen. Trump vil verne den nasjonale industrien, han er imot kutt i social security, han vil bygge ut vegnettet og attpåtil lage ein enorm mur. Som republikansk president hamnar Trump mellom to fundamentalt ulike tilnærmingar til økonomisk politikk, John Maynard Keynes sin utjamningsmodell og Calhoun/Buchanan sin ekstreme libertarianisme.

Calhoun og Buchanan tar i og for seg ikkje feil når dei påstår at det finst ein konflikt mellom visjonen om økonomisk fridom og demokratiet. Majoritetar vil nødvendigvis bruke den politiske prosessen til å betre sine vilkår. Mange framsteg opp gjennom historia har krevd skattelegging: offentleg utdanning; bygging av vegar, bruer og tunellar; utvikling av industri; forebygging av fattigdom; og diverse miljøtiltak, for å nemne noko. Problemet er at Buchanan sitt syn er grunnleggjande antidemokratisk og at det er i ferd med å sementere seg hjå det alternative høgre i USA. Ironisk nok vert populistiske kjernefenomen som xenofobi, anti-feminisme og kunnskapsforakt nytta som innmat i denne antidemokratiske pølsa.

Når folk som Yiannopoulos og Ann Coulter vitjar ein allereie uroleg campus som Berkeley, fungerer dei ikkje berre som ein katalysator for potensielt valdelege konfrontasjonar, men og som nyttige idiotar for eit demokratifiendtleg program dei neppe anar konsekvensane av.

Foto: Wikimedia Commonscb

Mario Savio under en demonstrasjon for ytringsfrihet utenfor Sproul Hall, Berkeley i 1966.

Berkeley og ytringsfridomsrørsla

Under dei første store demonstrasjonane ved Sproul Hall på Berkeley-universitetet i desember 1964 vart nesten 800 av dei 4000 deltakande studentane arrestert, inkludert Mario Savio, leiaren for Free Speech-rørsla. Det var hans forsøk på å støtte Student Nonviolent Coordinating Committee (SNCC), ein av nøkkelorganisasjonane til borgarrettigheitsrørsla, på campus som på sett og vis representerte starten på ytringsfridomsrørsla. Massearrestasjonane avfødte endå større demonstrasjonar, noko som på nyåret 1965 førte til at fleire av studentane sine krav vart innfridde. Universitetskansler Edward Strong trakk seg i mars same år som følgje av all uroa.

Når dagens kansler Carol Christ nyleg oppmoda universitetssamfunnet om å akseptere dei inviterte provokatørene, handlar det mellom anna om å respektere arven frå Savio si tid. Men den gong var spørsmålet om ytringsfridom uløyseleg knytta til borgarrettigheitsrørsla og arbeidet for større diversitet i eit då mykje meir homogent universitetsmiljø. Verdiane til Yiannopoulos og sentrale aktører innan det alternative høgre er eit trugsmål mot det mangfaldet som eit sunt demokrati må bestå av og som gir meining til sjølve omgrepet ytringsfridom.

***

MacLean, alt-right og kritikken: Debatten om boka

Boka til MacLean har i løpet av sommaren generert ein større diskusjon i aviser og sosiale medier i USA, og forfattaren har kanskje ikkje uventa blitt sterkt kritisert av høgresida. I ein artikkel for The Chronicle of Higher Education imøtegår ho ein del av kritikken.

Slik eg oppfattar denne kritikken, går innvendingane særleg på to ting: at MacLean overdriv rolla til Buchanan som sjefsideolog for den moderne libertarianismen i USA, og at åtaket på det politiske systemet ikkje er det ho kallar ein “stealth plan” men noko som pågår meir openlyst. Ein treng ikkje vere del av det alternative høgre for å sjå, dersom ein les boka, at MacLean flørtar med konspirasjonsteoriar. Men det er samstundes tydeleg nok at denne tendensen er eit utslag av det litterære grepet forfattaren nyttar i framstillinga, som på svært vellukka vis gir eit i utgangspunktet tørt idéhistorisk stoff ein sterk narrativ puls. Om ho strekk tolkinga av Buchanan vél langt, så er boka også basert på eit svært grundig og omfattande arkivarbeide som gir belegg (om ikkje fasit) for lesinga av Buchanan.

Mi eiga vurdering er at forfattaren i alle fall ikkje er heilt på jordet når det gjeld påstanden om libertarianismen har hatt ein “stealth plan.” Dei mange eufemismane Buchanan nytta ved forskingssenteret sitt peikar til dømes i den retning, og det same gjer reaksjonane til ein del av dei konservative republikanerane som dei siste åra har blitt skyve ut. Argumentet til MacLean harmonerer og med den nokså vanlege oppfatninga, kanskje særleg frå europeisk side, at så mange amerikanske veljarar stemmer imot sine eige interesser. Til slutt, sjølv om MacLean kan ha bomma på enkelte punkter, så endrar ikkje det på det overordna perspektivet i boka.