Flere får nyheter fra sosiale medier enn fra papiravisen i USA

En av fem amerikanere sier at de ofte leser nyheter via sosiale medier, mens 16 prosent svarer de ofte leser nyheter i papiravisen. Det er første gang sosiale medier går forbi papiravisen. Det viser en undersøkelse gjennomført av Pew Research Center. TV er fremdeles den mest populære plattformen for nyheter i USA. Halvparten av befolkningen sier de ofte ser nyheter på TV. I Norge er avisene – nett og papir – den klart viktigste nyhetskilden. 

LES MER HOS PEW RESEARCH CENTER (12/12/2018)

Verizon går motsatt vei av AT&T

Mens AT&T kjøper Time Warner og Telia kjøper TV-kanaler, ser det ut til at telekomselskapet Verizon går motsatt vei. Verizon kjøpte AOL i 2015 og Yahoo i 2016, og skulle skape en konkurrent til Google og Facebook innen annonsering på nett. Nå er verdien på selskapene nedskrevet med 50 prosent, og Verizon skal igjen konsentrere seg om telekomvirksomheten. AT&T og Verizon er USAs to største selskaper innen telekom, med felles opprinnelse i Bell Telephone Company. 

LES MER HOS KAMPANJE (12/12/2018)

Google-sjef grillet i Kongressen

Google-sjef Sundar Pichai måtte i tre timer tirsdag svare på kritiske spørsmål fra amerikanske kongressmedlemmer. Hovedfokuset lå på Googles behandling av persondata, og bekymringer for hvordan Google beskytter og lagrer alt de vet om oss. I tillegg stilte republikanske representanter spørsmål om aktiviteter hos Google som de mener er venstrevridde – blant annet tiltak for å øke stemmeandelen i den latinamerikanske befolkningen.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV
LES ENDA MER HOS NEW YORK TIMES (12/12/2018)

Brukte millionbeløp på Facebook-reklame for Brexit

Den siste uken har den britiske regjeringen brukt rundt 100 000 pund – godt over én million kroner – på Facebook-reklamer som støtter opp om Brexit-avtalen. Annonsene bruker emneknaggen #BackTheBrexitDeal og lenker til en offisiell regjeringsside med informasjon om avtalen. Dette skjer samtidig som en spesialkomité i det britiske parlamentet har beslaglagt dokumentasjon av Facebooks interne kommunikasjon rundt behandling av persondata.

LES MER HOS THE GUARDIAN (12/12/2018)

Bonniers ansatte fikk gjennomslag for sluttpakke

Etter flere uker med harde forhandlinger ble det klart at Bonniers ansatte i Norge får både økonomisk kompensasjon og karriereveiledning når selskapet snart avvikles. Ifølge Bodil Gilje i Bonnier Medias redaksjonsklubb har uvissheten de siste ukene vært en tøff påkjenning for de ansatte. Tilbudet om sluttpakker kom i siste sekund, og Gilje er kritisk til måten selskapets avvikling har vært gjennomført på. De som blir med videre skal i tiden fremover jobbe tett med Bonnier i Danmark.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (12/12/2018)

Ny kuttrunde for NRK

Høy prisvekst for sportsrettigheter og annet videoinnhold, kombinert med mindre økning i lisensavgiften enn NRK ba om, fører til at rikskringkasteren må gjennom en ny kuttrunde. For å oppnå budsjettbalanse må NRK spare inntil 130 millioner kroner neste år. Det tilsvarer mellom 50 og 70 årsverk. Årlig slutter mellom 150 og 200 personer i NRK, og del av løsningen blir å redusere inntaket av nye ansatte. 

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (11/12/2018)

Kinas reise mot global dominans i mediemarkedet

The Guardian har publisert en omfattende artikkel som tar for seg Kinas reise mot global dominans i mediemarkedet. I Beijing gjøres det en rekke oppkjøp av mediehus, og utenlandske journalister får høre at de skal «fortelle Kinas historie riktig» – alt som en del av en global, enormt ambisiøs propagandakampanje med stor spennvidde. Mens vestlige journalister må hanskes med budsjettkutt og nedskjæringer på hjemmebane, kan China Global Television Network friste med konkurransedyktige lønninger og splitter nye kontorer. Kina tilbyr også internasjonale journalister reiser og akademisk grad i kommunikasjon – helt kostnadsfritt. 

LES MER HOS THE GUARDIAN (07/12/2018)

Hvorfor nyheter tilpasset unge ikke er en suksess

Digiday ser på forretningsmodellen for nettsteder med nyheter tilpasset årtusengenerasjonen – med BuzzFeed, Mic (nettopp nedlagt) og Mashable som kjente merkenavn. Denne typen nyhetstjenester på nett, med mye bruk av video, er basert på mest mulig «buzz» i sosiale medier, men har problemer med å overleve økonomisk. Til tross for til tider prisbelønnet journalistikk, sliter nyhetstjenestene med å beholde brukerne sine. Også i Norge ble det opprettet flere nettsteder av samme typen, hvor deling i sosiale medier skulle skaffe annonse- og sponsorinntekter, men de er stort sett borte alle sammen. 

LES MER HOS DIGIDAY (07/12/2018)

Skremmende avsløringer om Facebook

En spesialkomité i det britisk parlamentet beslagla nylig dokumentasjon av Facebooks interne kommunikasjon rundt behandling av persondata. Og det er skremmende lesning. E‑poster viser både at Facebook vurderte å selge folks persondata til høystbydende, at selskapet har lastet opp telefon- og meldingslogger fra Android-telefoner og har overvåket nettrafikk på iphoner og brukt informasjonen til å stanse konkurranse fra andre selskaper. Facebook har også gitt utvidet tilgang til venners persondata – etter at de erklærte sikkerhetshullet fikset – til store selskaper.

LES MER HOS GUARDIAN
LES MER HOS DIGI.NO (07/12/2018)

Negativ medieutvikling i Ungarn

I Ungarn er hundrevis av regjeringsvennlige medier blitt samlet i én stiftelse, som nå skal unntas fra Ungarns konkurranselover. En rekke selskaper, med eiere som er lojale mot statsminister Orban, har donert sine medier til stiftelsen – blant annet omfatter dette alle de regionale avisene. Ungarn har tidligere fått kritikk fra EU for manglende mediemangfold og ytringsfrihet, på grunn av medielover som gir myndighetene stor kontroll.

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS NEW YORK TIMES (06/12/2018)

EU dobler budsjettet i kampen mot falske nyheter

Ifølge EU-kommisjonen skal EU bruke 5 millioner euro – ca 48 millioner kroner – til å bekjempe desinformasjon og falske nyheter i 2019. Dagens budsjett er på 1,9 millioner euro. Det utvikles også en såkalt hurtigalarm som i sanntid skal varsle om desinformasjonskampanjer. Bakgrunnen for støtteøkningen er blant annet bekymringer for russisk innblanding, særlig i forbindelse med valget av nytt EU-parlament til våren. EU har også startet et samarbeid med Facebook, Google, Youtube og Twitter, som månedlig skal sende EU-kommisjonen rapporter om hva de gjør.

LES MER HOS MEDIER24 (06/12/2018)

Hvem skal få delta i den offentlige debatten?

Klassekampen har fått kritikk for å slippe til Resett i en debatt om «motstrømsmedier» under Arendalsuka. Kritikken går på at avisa slik legitimerer nettsteder som fremmer hat og trusler mot andre deltakere i debatten, og dermed bidrar til å innskrenke ytringsfriheten. På den andre siden står de som mener at man må unngå å tie ihjel synspunkter man ikke liker, og at det er viktig å få «luftet ut» ekstreme synspunkter.

LES OM SAKEN I KLASSEKAMPEN (06/09/2018)

7 av 10 amerikanere mener sosiale medier sensurerer

En undersøkelse foretatt av Pew Research Center fra juni 2018 viser at så mange som 7 av 10 amerikanere mener sosiale medier sensurerer politiske synspunkter. Blant republikanerne mener 8 av 10 dette. Et flertall av republikanerne mener også at de store teknologiselskapene favoriserer liberale synspunkter framfor konservative, noe også president Trump har klaget over. Undersøkelsen viser også at omtrent halvparten av de spurte mener at selskaper som Facebook og Google bør reguleres strengere.

LES MER HOS WIRED
SE DATA OG RAPPORT HOS PEW (06/09/2018)

Nytt samarbeid skal styrke unges kritiske medieforståelse

I samarbeid med Faktisk.no lanserer Medietilsynet og Utdanningsdirektoratet et nytt læringsopplegg om kritisk medieforståelse for ungdomsskoleelever. Læringsopplegget har fått tittelen «Falske nyheter – kritisk medieforståelse», og består av undervisningsmateriell og veilederguide for lærerne. Målet er blant annet at elevene skal kunne skille mellom falske nyheter og informasjon og kilder man kan stole på.

LES MER HOS JOURNALISTEN (06/09/2018)

50 filmarbeidere i streik

Norsk filmforbund har tatt ut 38 nye medlemmer i streik etter bruddet med arbeidsgiverorganisasjonen Virke. Ifølge forbundsleder Sverre Pedersen i NFF handler hovedkravet om å få plass på et minstelønnssystem. Det er dialog mellom partene. Streiken får konsekvenser for produksjonen av flere TV-serier — blant annet andre sesong av NRKs serie «Heimebane».

LES MER HOS KAMPANJE (06/09/2018)

Stanghelle kritiserer Schibsted

Harald Stanghelle går av som redaktør i Aftenposten, og begrunner avgangen delvis med Schibsteds rammevilkår for avisen. Han mener ord og handling ikke stemmer overens i måten aviskonsernet opptrer på, og at økonomi går foran journalistikk. Stanghelle har vært i Aftenposten siden 1991, med et avbrekk på fem år som redaktør i Dagbladet.

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS KAMPANJE (05/09/2018)

Internasjonale nyhetsbyråer sammen mot Facebook og Google

En rekke internasjonale nyhetsbyråer, inkludert norske NTB, hevder at Google og Facebooks såkalte plyndring av nyheter og reklameinntekter utgjør en trussel mot demokratiet. Byråene har gått sammen om en felles uttalelse, som en del av lobbyinnsatsen før EU-parlamentet tar for seg forslaget om endring av opphavsrettsreglene. Dersom forslaget blir vedtatt skal aviser og nyhetsbyråer få betalt når IT-gigantene lenker til artiklene deres.

LES MER HOS JOURNALISTEN (05/09/2018)

Discovery setter ut promoproduksjon – ansatte må gå

Store deler av promovirksomheten til Discovery Networks Norway skal overlates til et nordisk produksjonsselskap, og 13 ansatte vil kunne bli berørt. Kuttrunden blir den fjerde siden 2016, og til sammen har over 60 personer måttet gå i Discovery i løpet av de siste to årene. Ifølge sjef Tine Austvoll Jensen er målet videre å styrke seg på norsk innholdsproduksjon og videreutvikling av konsernets digitale produkter.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (04/09/2018)

NRK kutter stillinger i Dokumentar- og samfunnsavdelingen

NRK skal kutte 11 stillinger i Dokumentar- og samfunnsavdelingen. Årsaken skal være budsjettoverskridelser i avdelingen. Samtidig skal det lyses ut 10 nye stillinger i sportsavdelingen. Dette begrunnes med at avdelingen har økt aktivitet og har hatt stor bruk av midlertidig ansatte.

LES MER HOS MEDIER24
LES MER HOS JOURNALISTEN (04/09/2018)

Bonnier legger om virksomheten

Etter salget av hele TV-biten (TV4 med mer), som utgjorde en tredjedel av konsernet, omorganiserer nå Bonnier virksomheten. De gjenværende forretningsområdene, som bl.a. omfatter aviser, forlag, ukepresse og film, skal drives som selvstendige selskap. Noen av dem skal også være til salgs. Konsernledelsen skal krympes, og omdannes til et ordinært eierselskap. Samtidig går konsernsjef Franzén av ved årsskiftet.

LES MER HOS KAMPANJE
LES JAN SCHERMANS KOMMENTAR I RESUMÉ (04/09/2018)

Netflix og Amazon tar britisk TV til nye høyder

Netflix og Amazon brukte i fjor rundt 150 millioner pund på britiske TV-produksjoner. Det har ført til rekordinntekt på hele 2,7 milliarder pund for TV-sektoren i Storbritannia. Salg av pogrammer som Victoria, Sherlock og Midsomer Murders til utenlandske strømmetjenester har bidratt stort. Netflix- og Amazon-produksjoner står nå for nesten en tredjedel av inntektene fra utenlandske kringkastere.

LES MER HOS THE GUARDIAN (04/09/2018)

Ebok.no og Cappelen Damm i strid om strømming

Den Vigmostad & Bjørke-eide strømmetjenesten Ebok.no får ikke tilgang til de samme lydbøkene som Cappelen Damms Storytel uten å måtte betale millionsummer, og vurderer nå å klage Cappelen Damm inn for Konkurransetilsynet. Ifølge administrerende direktør i Ebok.no, Lene Røren, krever Cappelen Damm en garantert minstebetaling på mange millioner kroner i året for levering av lydbøker. Vanlig praksis er, ifølge Røren, å betale for hver enkelt bok som blir lyttet til, med en månedlig avregning.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (04/09/2018)

Mann dømt for trusler mot NRK-korrespondent

En mann i 60-årene er dømt til fengselsstraff for å ha truet tidligere NRK-korrespondent Tove Bjørgaas på Facebook. Mannen skal også ha truet en rekke andre personer gjennom en årrekke. Ifølge Dagens Næringsliv (DN+) har sosiale medier bidratt til en økende mengde trusler og sjikanering mot NRK-journalister. I en undersøkelse fra 2014 oppgir 44 prosent av alle journalister at de har opplevd sjikane og hets, mens én av fire er blitt truet.

LES MER HOS JOURNALISTEN (03/09/2018)

Bare én igjen i Avisenes Nyhetsbyrå

Avisens Nyhetsbyrå nedbemanner fra fire til én ansatt. Årsaken er at aviskonsernet Amedia har sagt opp avtalen med nyhetsbyrået fra nyttår. For ti år siden hadde byrået rundt 40 ansatte (Medier24+).

LES MER HOS JOURNALISTEN (03/09/2018)

Blogger fikk bot for brudd på markedsføringsloven

Anna Rasmussen, best kjent under bloggnavnet Mamma til Michelle, har som første blogger i Norge fått bot av Forbrukertilsynet for brudd på markedsføringsloven. Boten på 100 000 kroner kom som følge av at Rasmussen har gjennomført konkurranser på Facebook uten å trekke vinnere. Det er et brudd på lovens paragraf 6 om urimelig handelspraksis.

LES MER HOS VG (31/08/2018)

Introduction: New demands on universities

The United Kingdom has in recent years imposed a series of new demands on universities under the ‘accountability’ heading, and this lecture examines the character of these demands and warns of some of the damaging or counter-productive effects which can be produced when such measures take a misconceived managerialist form.

Stefan Collini is Professor Emeritus of Intellectual History and English Literature at Cambridge University. His recent books include Absent Minds: Intellectuals in Britain (2006); Common Reading: Critics, Historians, Publics (2008); and Common Writing: Essays on Literary Culture and Public Debate (2016).

Professor Stefan Collini. (Photo: University of Cambridge)

In recent years he has also been an influential voice in debates over the character of higher education, notably with What Are Universities For? (2012) and Speaking of Universities (2017).

He is a Fellow of the British Academy and of the Royal Historical Society, and a frequent contributor to The London Review of Books, The Times Literary Supplement, The Guardian, The Nation, and other periodicals.

Dette er podkastversjonen av et foredrag i Forum for vitenskap og demokrati ved Universitetet i Bergen. Foredraget ble holdt av Stefan Collini 6. april 2017 i Egget, Studentsenteret i Bergen. Foredraget og introduksjonen er på engelsk.

Podcasten er produsert av Ingjald Pilskog, postdoktor ved Uni Research Klima. Ansvarlig for forelesningen er Anders Johansen ved Institutt for informasjons- og medievitenskap.

Når han får fri fra dommerne og mediene, som lurer på om han har gitt kona Pénélope en fiktiv stilling som parlamentarisk assistent, snakker den 63 år gamle konservative politikeren om programmet sitt. Et økonomisk program som har fått kraftig motbør fra venstresiden: de mener nemlig det er neoliberalt.

Er François Fillon Frankrikes Margaret Thatcher? For å finne ut av det, har Vox Publica snakket med Jean-Louis Thiériot, som er historiker, advokat og ordfører i Beauvoir. Han sitter som fylkesrådgiver for Les Républicains i Seine et Marne (Paris region) og er vararepresentant til nasjonalforsamlingen.

Foto: Mutualité Française cbn

François Fillon, høyresidens presidentkandidat, går til valg på et Thatcher-inspirert økonomisk reformprogram.

Thiériots biografi om Thatcher, Margaret Thatcher, fra kolonialhandel til Overhuset, ble tildelt den store prisen for politisk biografi og Joseph du Teil-prisen fra det franske akademiet for samfunnsvitenskapene.

“Fellestrekk mellom dagens Frankrike og 70-tallets Storbritannia”

Vox Publica: François Fillon har ved flere anledninger sagt at han er direkte inspirert av Margaret Thatcher. Hun var statsminister i Storbritannia fra 1979 til 1990. Hvordan kan man forklare at hun fortsetter å inspirere politikere i dag?

Thiériot: Det er fordi hun overtok makten i et land som var Europas syke barn, og som reiste seg på spektakulært vis. I 1975 måtte Storbritannia be Det Internasjonale pengefondet om hjelp for å dekke sitt budsjettunderskudd. Se hvor landet står i dag. Ni av ti briter har nytt godt økonomisk av thatcherismen. For de 10 prosent fattigste, stemmer det imidlertid at det ble en katastrofe. Det er snakk om langtidsarbeidsledige, dårlig integrerte utlendinger.

Margaret Thatcher er en person som skaper splid. Den britiske opinionen ser i henne en av landets store statsministre, på lik linje med Winston Churchill. Allikevel er hun hatet i de tidligere gruveområdene. Der sang man «The witch is dead!» da hun døde 8. april 2013. En foreleser ved et fransk universitet sa til og med, da han hørte nyheten om Thatchers død: «Champagne! Hun er død!».

VP: Fillons økonomiske program er tydelig høyreorientert. Det ser vi i hans forslag om å kutte i statens utgifter med 110 milliarder euro, eller om å fjerne formuesskatten til fordel for de rike … Er det overdrevent å sammenligne François Fillon og Margaret Thatcher?

Thiériot: Det vi vet med sikkerhet, er at det finnes mange fellestrekk mellom dagens Frankrike og 70-årenes Storbritannia: et stort budsjettunderskudd, store offentlige utgifter og strukturelle hindre i arbeidsretten og på arbeidsmarkedet. Dette er jo hemskoer for den franske økonomien.

Sammenligner vi Frankrike med andre store land i EU, er situasjonen vår åpenbart mye alvorligere, og dette gjelder like mye sysselsetting og utenrikshandel som økonomisk vekst. Det finnes selvsagt forskjeller mellom Frankrike og Thatchers Storbritannia. Se på den pengepolitiske situasjonen: i 1979 opplevde Storbritannia en alvorlig inflasjon på 16–18 prosent. Med euroen slipper vi jo denne problemstillingen (Den europeiske sentralbankens oppdrag er å bekjempe inflasjon, red.anm).

For å komme tilbake til François Fillon, ser man hos ham en utpreget reformvilje. Slik sett kan hans prosjekt være beslektet med Thatchers. Det han foreslår er imidlertid langt fra like brutalt som det Thatcher gjennomførte. Fillons forslag om å fjerne 500 000 offentlige stillinger er blitt mye omtalt. Det dreier seg allikevel ikke om noe annet enn å komme tilbake til 2002-nivået.

Når det gjelder statens utgifter, planlegger ikke Fillon å gjøre noe med underskuddet i begynnelsen av sitt mandat. Slik vil han kunne gjennomføre sine strukturelle reformer, og begrense underskuddet til 3 prosent av bruttonasjonalproduktet i løpet av fem år, slik de europeiske traktatene anbefaler. Margaret Thatcher hadde jo gått inn for et kutt på nesten 15 prosent i statsutgiftene i løpet av sitt første halvår som statsminister. Derfor mener jeg at man ikke kan snakke om rendyrket thatcherisme når det gjelder François Fillon.

VP: Uten at dette skal være «rendyrket thatcherisme», ser man allikevel mange felles trekk mellom Fillons program og Thatchers politikk …

Thiériot: La oss si at Fillons program bygger tydelig på fri konkurranse. Å fjerne formuesskatten er for eksempel inspirert av skatt på kapitalinntekter innført av Thatcher, og dette ble senere innført i de aller fleste europeiske land. Man kan jo si at Thatcher var den første som innførte den typen reform i den europeiske økonomien, som hadde vært preget av den keynesianske modellen siden 1945. Fillons program er også tydelig inspirert av Agenda 2010, innført i 2003 av forbundskansler Gerhard Schröder (Schröder var forbundskansler i Tyskland fra 1998 til 2005. Han innførte en rekke liberale tiltak for å rette opp Tysklands økonomiske situasjon. Disse tiltakene utgjør «Agenda 2010». Red.anm.).

Vil franskmenn godta økt ulikhet?

VP:Thatchers økonomiske politikk er minst 30 år gammel, og var inspirert av Chicago-skolen og Milton Friedman. Er dette fortsatt aktuelt i 2017?

Thiériot: Det kommer an på hva men legger i begrepet «thatcherisme». Mener man med dette Chicago-skolens harde kjerne, er dette utdatert, fordi det dreide seg i hovedsak om å kontrollere pengemengden i en verden preget av sterk inflasjon. Med euroen har vi i dag en annerledes situasjon, der kontrollen over pengemengden er ganske streng.

Når dette først er sagt, kan man fortsatt velge mellom en tilbudsbasert økonomi og en økonomi basert på etterspørsel. Det første er ikke utdatert. Den virkelige forskjellen mellom i går og i dag, er at Margaret Thatcher var en frihandelsideolog. Hun var overbevist om at frihandel kunne føre til økonomisk vekst. Nå har vi 30 års erfaring bak oss, og jeg tror at selv de liberale i dag forsvarer en frihandel som er sine begrensninger bevisst. Frihandel kan nemlig føre til krig mellom statene som slåss om markedene. Ja til en fornuftig form for handel, godt støttet av geopolitiske strategier, regulert av statene eller statsforbund som EU.

VP: Denne økonomiske politikken ligner veldig, i sine store linjer, på den strenge politikken som føres i Europas sørligste land. Allikevel ser man i dag at denne politikken har skadelige effekter, for eksempel på økonomisk vekst. Befolkningen forkaster den. Har Fillon rett i at Frankrike trenger en slik streng økonomisk politikk?

Frankrike trenger Fillons reformer, mener hans partifelle og Thatcher-biograf Jean-Louis Thiériot.

Thiériot: Fillons forslag har overhodet ingenting felles med hestekuren Hellas ble tvunget til. Skattesystemet i Hellas er uoversiktlig. 25 prosent av landets økonomi står stille fordi noen få sitter på ekstremt store verdier. Det gjør for eksempel Den ortodokse kirken, som ikke skatter av verdiene sine …

Så rent konkret, hva betyr det at Fillons politikk er streng? Det betyr at vi går tilbake til antallet offentlig ansatte vi hadde i 2002. Frankrikes offentlige administrasjon var jo ikke underbemannet i 2002. Det betyr at folk blir bedt om å jobbe litt lenger så de får full pensjon. Det er ikke så mye å be om når den gjennomsnittlige levealderen øker.

Når det gjelder arbeidsledighetstrygd, foreslår Fillon at den begrenses til 75 prosent av inntekten, samt at ytelsene avtar fortere. Det siste førte til at arbeidsledige kom seg fortere i jobb i alle landene hvor det ble innført. Etter min mening er ikke Fillon ultraliberal, han er snarere en god forvalter.

VP: Han er kanskje det, men under Margaret Thatchers tid som statsminister økte ulikhetene betraktelig. Mener du at franskmenn, som er lidenskapelig opptatt av likhet, vil godta det?

Thiériot: Jeg velger å svare med en halvveis spøk. I Storbritannia og Tyskland finnes det ulikheter, men ingen arbeidsledighet. I Frankrike har vi arbeidsledighet i tillegg til fattigdom, og ulikheter som øker. Den største ulikheten er at ikke alle får de samme mulighetene på arbeidsmarkedet. Det store problemet i Frankrike, er skillet mellom de som er i arbeid, og de som står utenfor, altså forskjellen på dem man på økonomisk språk kaller for insiders og outsiders. Når du først har et ben innenfor systemet, preges det franske systemet av større likeverd. Problemet er at når du ikke er innenfor så kommer du ikke inn heller. Dette ser man tydelig i arbeidsledigheten blant ungdom. Den lå på 24 prosent i 2016, og er mye lavere i England. Slik sett kan åpning av arbeidsmarkedet fjerne en del hindre.

Jeg foretrekker flere ulikheter med flere folk i jobb, fremfor færre ulikheter med færre folk i jobb. Under sin siste tale i Underhuset sa Margaret Thatcher noe jeg liker veldig godt: «Jeg ønsker ikke å bli dømt på om de rike er blitt rikere, men om de fattige er blitt mindre fattige». I tillegg skal det mye til før Frankrike når ulikhetsnivåer som vi ser i Storbritannia eller Tyskland.

Må raskt i gang med reformer

VP: Så hva sier du, bør François Fillon gi Frankrike en kur à la Thatcher?

Thiériot: Ja, delvis, sett i sammenheng med det jeg har sagt. Så kommer spørsmålet: Vil Fillon makte å gjennomføre programmet sitt i Frankrike? Jeg mener nok at han vil få det til, men det forutsetter at han holder ut og gjør noe Thatcher hadde forstått, nemlig å vinne en symbolsk seier for å bevise at Frankrike er reformerbart. For Margaret Thatcher kom denne seieren med den 18 måneder lange gruvearbeiderstreiken i 1984–85.

Foto: Rob Bogaerts / Anefo — Nationaal Archiefcba

Marilyns munn og Caligulas blikk? Margaret Thatcher i 1983.

Fillons seier kunne være om arbeidsloven eller pensjonsreformen. Men da må han handle raskt, i det første halvåret etter valget mens han fortsatt nyter folkets gunst. Thatcher lanserte sine store reformer etter hvert valg. I sin første periode som statsminister iverksatte hun omfattende kutt i statsutgiftene. I sin andre periode tok hun tak i arbeidslovens reform. I den tredje perioden ventet hun i to år før hun igangsatte reformen om lokalskatten. Hun trodde jo at hun var uangripelig, og det var det som felte henne.

Så spørsmålet er: hva kommer Fillon til å gjøre? Franske politikere pleier å være ganske store i kjeften før et valg, for så å rygge når det røyner på. Man kan jo få panikk av mindre enn Pénélope-saken … (se tekstboks, red.anm.).

VP: Ser vi bort fra denne saken, vil han makte dette i et land som Frankrike som er kjent for sine omfattende streiker?

Thiériot: La oss ikke glemme at streik var også en del av britisk politisk kultur i 1970- og 80-årene. Husk «misnøyens vinter» i 1978–1979. Streikevaktene stilte seg foran kraftverkene, noe som førte til strømbrudd i London. Så alvorlig var det blitt! Fillon vil jo trenge like mye is i magen som Thatcher da hun, like før den mye omtalte gruvearbeiderstreiken, sa til regjeringen sin: «De kommer til å hate dere. Er dere ikke innstilt på at barna deres blir plaget på skolen, er det på tide å si opp …».

Tradisjon for sterk statlig styring

VP: Staten har vært tydelig styrende i fransk økonomi siden Ludvig XIV og hans finansminister Colbert. Staten griper inn, igangsetter og fordeler. I 1960-årene definerte president de Gaulle produksjonsmål i sin økonomiske plan (Planen). I dag er landbruksprodukter og fly det Frankrike eksporterer mest. Staten har en styrende rolle i de to sektorene. Er ikke thatcherisme milevis fra den franske colbertisme?

Thiériot: Vi er jo enige i at Frankrikes økonomi preges av tydelig colbertisme. Frankrike er så fjernt fra den britiske eller tyske gründerkulturen, at Fillons reformer oppfattes som ultraliberale. Dette har vært et kjennetegn i Frankrike siden 1945, da Det nasjonale motstandsråd grunnla det franske trygdesystemet og nasjonaliserte mange bedrifter, bankene for eksempel …

Det du sier her må nok nyanseres. Se på de Gaulles bestemmelser fra 1959. De favner veldig bredt, åpner for konkurranse og sikret dermed den franske økonomiens inntog i moderniteten. Frankrike skrev under på Roma-traktaten i 1957, allikevel hadde franske myndigheter tenkt å ta i bruk alle beskyttelsesklausulene så fransk økonomi slapp å konkurrere med resten av Europa. Under de Gaulle fantes jo Planen. Allikevel glemmer man for ofte at de Gaulle, da han kom til makten, mente at fransk økonomi måtte konkurrere med resten av Europa om den skulle moderniseres.

Her ligger etter min mening den virkelige forskjellen mellom britisk kapitalisme og de Gaulles visjon: økonomi og rikdom er ikke mål i seg selv, de skal tjene Frankrikes storhet og herredømme. Økonomien tjener politikken. Så nå spør jeg deg: hvor i Fillons program står det at staten skal styre økonomien i mindre grad enn før? Det finnes jo ingen privatisering i hans program. Staten styrer fortsatt veldig mye, og dette er også en forskjell mellom Fillon og Thatcher.

VP: Apropos, mener du at privatisering av offentlige institusjoner slik Thatcher gjorde, kan bidra til å blåse liv i fransk økonomi?

Thiériot: Nei. Å privatisere institusjoner hvor staten er aksjonær ville vært rent ideologisk, det ville ikke føre til noe. Men om staten får mulighet til betydelig merverdi som kan brukes i langsiktige investeringer, eller i en ny stor nasjonal eller internasjonal industrigruppe, hvorfor ikke? Det er jo opplest og vedtatt at staten ikke er en god aksjonær … Jeg vil til og med gå enda lenger, men her snakker vi ikke om Fillons program, det er Jean-Louis Thiériot som snakker. Hva med å starte et stort fransk investeringsfond? Staten kunne selge aksjene sine der den ikke eier mye, og finansiere fondet med salgsgevinsten. Hvorfor ikke? De nordiske landene har jo opprettet investeringsfond som skal brukes til det grønne skiftet.

“Ballene mine på et fat”

VP: Verken François Mitterrand (sosialistpresident fra 1981 til 1995) eller Jacques Chirac (høyrepresident fra 1995 til 2007) likte Margaret Thatcher noe særlig. Kan man si at Fillon svikter en viss fransk tradisjon ved å vise sympati for Thatcher?

Thiériot: Det stemmer nok når det gjelder Chirac, men mye mindre når det gjelder Mitterrand. Jacques Chirac var mer sentrumsorientert, og han hadde jo ikke tenkt å «rive ned hele huset», slik Fillon sier. Thatcher tvang Storbritannia gjennom brutale reformer, og dette ville Chirac helt opplagt aldri gjort. Alle husker Chiracs utbrudd om Thatcher i 1988 da han var statsminister. Det var i Brussel under et EU-toppmøte. Etter en heftig diskusjon mellom Chirac og Thatcher om Storbritannias bidrag til EU-budsjettet, slenger Chirac fra seg: «Hva mer vil denne merra meg? Ballene mine på et fat?». Han trodde at mikrofonen hans var slått av …

Når det gjelder Mitterrand og Thatcher, er det riktigere å snakke om et hat- og kjærlighetsforhold. Mitterrand pleide å si om Thatcher: «Hun har Marilyns munn og Caligulas blikk». Til å starte med mislikte de hverandre sterkt. Det ble betydelig bedre etter hvert. Den 20. november 1990 ble det holdt toppmøte om sikkerhet og europeisk samarbeid i Paris. Thatchers posisjon som leder av det konservative partiet var betydelig svekket. Hun deltok selvsagt, og på kvelden var statsoverhoder og regjeringssjefer invitert av Francois Mitterrand til operaen i Versailles. Mitterrand insisterte på å ankomme Opéra Royal sammen med Margaret Thatcher. En stor brite og en stor franskmann: Det var en slags gjensidig respekt mellom disse to politiske rovdyrene.

I dag er det folkeavstemming om Storbritannia skal forlate EU eller bli værende, og også denne gangen viser målingene dødt løp. Samtidig viser tippeselskapet Betfairs odds i skrivende stund 77 prosents sannsynlighet for at britene blir værende i EU. Kan vi stole på meningsmålingene denne gangen?

Det kanskje mest slående med de unøyaktige målingene i parlamentsvalget i fjor var at de alle var omtrent like unøyaktige: De målte det konservative partiet om lag seks prosentpoeng lavere enn det de faktisk fikk på valgdagen. Presisjonen på unøyaktighetene var høy, med andre ord. De publiserte målingene lå alle ganske nært hverandre, men ingen lå nært valgresultatet. Hvordan kunne det ha seg?

En mulig forklaring er at velgerne har ombestemt seg fra den ene dagen til den andre. Slikt kan skje, selv om det er uvanlig med store skifter på så korte tidsrom. Rapporten vurderer et slikt scenario, men finner ikke holdepunkter for at det er det som har hendt i dette tilfellet. En av bidragsyterne til rapporten var lederen for surveyavdelingen i Google UK, Mario Callegaro. Da han presenterte rapporten på Stanford University i slutten av januar pekte han i stedet på det som på engelsk kalles herding: For å unngå å publisere målinger som avviker veldig fra andre målinger, justeres målingene etter hva de andre målingene viser. Og hvis man justerer mot en måling som er feil, vil den nye målingen også være feil. Slik kan målefeil reprodusere seg selv og leve videre i nye målinger.

Foto: Portal gda cbna

Should I stay or should i go?

Det er ikke uvanlig å etterbehandle rådataene man samler inn i en meningsmåling. Alle som driver i den bransjen vet at det er svært vanskelig å få svar fra et utvalg respondenter som reflekterer velgermassen perfekt. Unge menn og eldre kvinner er gjennomgående underrepresentert, og generelt er de som svarer i slike undersøkelser mer interessert i politikk enn den jevne borger. En annen problemstilling er at det er forskjell på hva man sier man skal gjøre og hva man faktisk gjør. Det er lett å si at man skal bruke stemmeretten sin, og det er lett å si at denne gangen bytter man parti, men det er noe annet om man faktisk gjør det når det kommer til stykket. For å kompensere for denne typen skeivheter justeres svarene i undersøkelsen, slik at respondentene i størst mulig grad likner på den velgermassen de representerer. Det er ikke noe nytt at man vekter undersøkelsen etter befolkningssammensetningen og etter tidligere valgresultater, og selv om det er et nødvendig onde å etterbehandle undersøkelsene på denne måten har bransjen levd greit med disse utfordringene og levert pålitelige målinger. Rapporten hevder imidlertid at dagens undersøkelser er mindre representative enn de historisk har vært, og at det derfor knyttes større usikkerhet til rådataene nå enn det gjorde før. Det som også er nytt er tegn på at målingene i tillegg skuler til andre byråers publiserte målinger, kanskje i mangel på tillit til egne resultater.

Meningsmålingene i det britiske parlamentsvalget var på sett og vis offer for allmenningens tragedie: Hvert enkelt meningsmålingsbyrå la seg opptil de andre målingene for å unngå å bomme mer enn de andre, noe som i sin tur gjorde at meningsmålingene samlet sett bommet mer.

I seg selv er partimålinger ikke noen lukrativ virksomhet, men meningsmålingsbyråene bruker dem som et utstillingsvindu til potensielle kommersielle kunder i andre sektorer. Det er viktig å ikke stikke seg ut i en negativ retning, da det kan påvirke deres renomme. Det kan derfor være rasjonelt for hvert enkelt meningsmålingsbyrå å legge seg opptil det de andre målingene viser. Samtidig har en slik praksis uønskede konsekvenser for bransjen som helhet, ved at ingen våger å publisere avvikende målinger som kanskje egentlig har fanget opp et stemningsskifte blant velgerne.

Den ideelle løsningen slik jeg ser det er åpenhet omkring dataene og vektingsprosedyrene: Legg ut råmaterialet offentlig, slik at alle med interesse for det har anledning å gjøre sine egne beregninger, og eventuelt etterprøve resultater. I det lange løp tror jeg det vil tjene meningsmåling som metode og bransjen som benytter seg av metoden. Her i Norge gjør gjengen bak Poll of Polls et viktig stykke arbeid med å dokumentere og analysere norske partimålinger, og deres (frivillige) arbeid er med å styrke fokuset på kvalitet i meningsmålingene. De har imidlertid ikke tilgang til bakgrunnstallene som byråene samler inn på vegne av sine oppdragsgivere. Det er ingen holdepunkter for at norske byråer driver med herding, men som de selv skriver ville tilgang til dette materialet ha kunnet bidra til en kunnskapsbasert debatt om velgeres vandringer.

Nå er det ikke slik at herding er hele forklaringen. Når alt kommer til alt blir man i en slik rapport nødt til å gjøre kvalifiserte gjetninger basert på den informasjonen man har. Et par andre kjente statsvitere som ikke er del av den offisielle havarikommisjonen antyder i dette blogginnlegget at hovedproblemet med målingene i 2015 er at folk lyger og sier at de skal stemme, mens de så likevel unnlater å gjøre det. For dem handler det først og fremst om at man må kjenne respondentene sine godt nok, slik at man kan justere rådataene bedre og gjøre respondentene mer representative. I denne sammenhengen er det verdt å nevne at Norsk medborgerpanel (som jeg selv er tilknyttet) i forrige uke opprettet en doktorgradsstilling som skal fokusere på representativitet, utvelgelse av respondenter, vekting, og hvilke incitamenter som fungerer for å få folk til å ønske å svare på samfunnsvitenskapelige undersøkelser. Medborgerpanelet er et samfunnsvitenskapelig satsingsområde ved Universitetet i Bergen som nylig fikk en stor tildeling fra Bergen forskningsstiftelse. Stipendiatstillingen er et ledd i denne satsingen, og vi ser fram til arbeidet som skal gjøres i Norge og i samarbeid med internasjonale surveymiljøer på dette feltet.

“Havarikommisjonens” rapport finnes her.

En tidligere versjon av denne posten er publisert på Bergens Tidendes innsiktsblogg.

Som svært ung, tidligere mods-tilhenger og nå en slags hippie, begynte han å frekventere det “alternative” kunstsenteret Arts Lab, etablert i 1967 på Drury Lane, der det var kino, teater, rom for utstillinger m.m. Stedets betydning i de drøye to årene det eksisterte antydes av at det var her kunstskolestudenten John Lennon og Yoko Ono første gang stilte ut sammen. Her øvde Bowie seg som skuespiller og drev med mime. Arts Lab’en på Drury Lane ble utgangspunkt for en hel Arts Lab-bevegelse, med avleggere over hele Storbritannia og i utlandet. Bowie tok selv initiativet til å opprette et sånt kunstsenter i Beckenham, der han bodde fra 1969.

Et lite utvalg av David Bowies mange ansikter (utsnitt fra det offisielle nettstedet davidbowie.com.)

Jeg aner ikke hvorfor han aldri gikk på kunstskole, et college of art. Det er nesten litt underlig, for det var det forbløffende mange britiske pop/rock-musikere på 60-tallet som gjorde (se nedenfor). Disse kunstskolene var, som rocksosiolog og nå musikkvitenskapsprofessor ved University of Edinburgh, Simon Frith, sa da jeg intervjuet ham for tv-serien “Kulturell uorden”, møtesteder for arbeiderklasseungdom som ville opp og ut og middelklasseungdom som ikke riktig visste hvor de ville. Det var ingen skolepenger og temmelig generøse stipend- og låneordninger. Studentene der lyttet på afroamerikansk blues og soul og gikk på forelesninger om kubisme og dadaisme innimellom musikkøving og platespilling. Lærerne var ikke spesielt snille og medfølende, de provoserte gjerne studentene til å tenke sjæl:

The art schools from my time specialised in old-school teaching methods of brutalising your students with some wild thinking that was off the map,” remembers Pete Townshend, whose lecturers at Ealing College of Art included Gustav Metzger — his concept of auto-destructive art inspired Townshend to smash up his guitar — and Roy Ascott, whose theories on cybernetics predicted the internet. “I remember Roy looking at me in a lecture and saying: ‘It’s a pity that the only person in this room who has the slightest inkling of what I’m talking about is such an idiot.’ Fucking genius, Roy Ascott.

Musikere og band med kunstskolebakgrunn satte agendaen og tonen i den nye britiske populærmusikken, en agenda og tone som passet en kunstinteressert og ambisiøs arbeiderklassegutt som David Bowie perfekt. Han samarbeidet nært og ble påvirket av flere med kunstskolebakgrunn, ikke minst eks-Roxy Music-medlemmet Brian Eno, som inspirert av bl.a. avantgardekomponistene John Cage og Karlheinz Stockhausen og etter hvert også bildekunstneren Joseph Beuys var en som opererte i skjæringsfeltet mellom pop og kunst i alle fall fra tidlig på 70-tallet.

Se på listen nedenfor fra The Guardian over noen av musikerne som har bakgrunn fra britiske kunstskoler – den burde være ganske overbevisende om skolenes rolle i den populærmusikkens utvikling som kunstform David Bowie representerer, selv om han aldri selv var student ved en slik institusjon. Og NB: Ikke alle kunstskolestudenter ble musikere! En av dem var den nylig avdøde, eminente skuespilleren Alan Rickman, en annen er den flere tiår yngre, uttrykkssterke bildekunstneren Tracy Emin, begge med arbeiderklassebakgrunn — for bare å nevne to.

Nå er den britiske utdanningspolitikken gjennom mange år, og særlig under Cameron-regjeringen, i ferd med å ødelegge denne ekstremt kreative møteplassen i det sterkt klassedelte britiske samfunnet med budsjettnedskjæringer, stadig høyere skolepenger og stadig dårligere studielån. The Guardian har i flere artikler de siste årene fortalt mer konkret om denne triste utviklingen:

• British art schools: Class dismissed
• Our art schools have become finishing schools for a wealthy few

En kulturpolitikk som fremmer reell uttrykksfrihet, kreativitet og kvalitetsutvikling er tett knyttet til en tilsvarende utdanningspolitikk. Det gjelder ikke bare i Storbritannia.

Noen britiske musikere med kunstskolebakgrunn

John Mayall: Regional College of Art (Manchester), 1955–1959
Charlie Watts: Harrow Art School, 1956–1960
John Lennon: Liverpool College of Art, 1957–1960
Keith Richards: Sidcup Art School, 1959–1962
Jimmy Page: Sutton Art College, 1960–1964
John Cale: Goldsmiths, 1960–1963
Viv Stanshall: Central St Martins, 1961–1962
Ronnie Wood: Ealing Art College, 1961–1964
Eric Clapton: Kingston Art College, 1961–1962
Pete Townshend: Ealing Art College, 1961–1964
Ray Davies: Hornsey College of Art, 1962–1963
Syd Barrett: Camberwell College of Art, 1964–1966
Bryan Ferry: Newcastle College of Art, 1964–1968
Brian Eno: Ipswich Art School; Winchester College of Art, 1964–1966; 1966–1969
Malcolm McLaren: St Martin’s; Chiswick Polytechnic; Croydon College of Art; Harrow Art College; Goldsmiths College, 1963–1971
Ian Dury: Royal College of Art, 1964–1967
Freddie Mercury: Ealing College of Art, 1966–1969
Joe Strummer: Central St Martins, 1970–1971
Adam Ant: Hornsey College of Art, 1972–1975
Jerry Dammers: Lanchester Polytechnic, Coventry, 1972–1975
Mick Jones: Hammersmith School of Art, 1973–1974
Paul Simonon: Byam Shaw (London), 1975–1976
Marc Almond: Leeds Polytechnic, 1976–1979
Sade: Central St Martins, 1977–1980
Billy Childish: Central St Martins, 1979–1982
Jarvis Cocker: Central St Martins, 1988–1991
Graham Coxon: Goldsmiths, 1988–1989
PJ Harvey: Yeovil Art College, 1990–1991
Bob Hardy (Franz Ferdinand): Glasgow School of Art, 1999–2002
M.I.A.: Central St Martins, 1996–1999
Simon Taylor-Davis (Klaxons): Nottingham Trent University, 2001–2004
Faris Badwan (the Horrors): Central St Martins, fra 2006
Florence and the Machine: Camberwell, 2006–2007

Mot slutten av valgkampen rådet det krisestemning ikke bare i Skottland, men i hele Storbritannia og i den britiske medieverdenen. Den internasjonale dekningen av folkeavstemningen avspeilet en utbredt oppfatning blant britene om at en av verdens stormakter sto foran store strukturelle og politiske forandringer.

Sunday Times 14. september 2014: Meningsmålingen som pekte mot mulig ja-seier.

Nå viste det seg at bekymringene var overdrevne. Da stemmene var talt opp, hadde 55,3 prosent stemt nei til uavhengighet og 44,7 prosent ja. Det skilte drøyt 10 prosentpoeng, mye mer enn meningsmålingene hadde tydet på. For eksempel hadde Sunday Times helgen før folkeavstemningen spådd en liten overvekt for ja-siden. Men unionsforkjemperne hadde ledet på meningsmålingene helt siden folkeavstemningen ble utlyst i 2011. Slik sett var resultatet ingen overraskelse, selv om marginen var det.

Spådde ja-seier

Mange ble likevel overrasket. Blant dem som hadde spådd et mye jevnere resultat, noen til og med ja-seier, var flere av de største mediene: BBC, Sunday Times og skotske Herald. Disse og flere skotske medier var blant de fremste til å rapportere, analysere og kommentere debatten. Det er jo ikke uvanlig når det gjelder valg i Vest-Europa, men i dette tilfellet spilte digitale medier for første gang en viktig rolle ved siden av de tradisjonelle mediene, og det i en unik situasjon der det sto om å oppløse en 300 år gammel flernasjonal stat.

Den skotske folkeavstemningen kan betraktes som banebrytende i og med den rollen sosiale medier spilte, særlig Twitter. Dette essayet tar for seg noen trekk ved denne utviklingen og på hvilken måte den påvirket utfallet. Var det uventede nei-resultatet på noen måte relatert til det faktum at sosiale medier var sterkt polarisert og at ja-siden var spesielt aktive på digitale kanaler? Førte Facebooks og Twitters fremtredende rolle i valgkampen til et misvisende inntrykk av ja-sidens popularitet?

Unik skotsk offentlighet

Skottlands særpreg og nasjonale identitet innen det flernasjonale Storbritannia er basert på utpreget skotske institusjoner som den skotske kirken, rettsvesenet, utdanningssystemet og mediene (McNair 2008). Flere av verdens eldste aviser ble grunnlagt i Skottland og har bidratt til det som allment oppfattes som en unik skotsk offentlighet, forbundet med, men adskilt fra den britiske. Selvstyreavtalen av 1998 etter at Labour kom til makten året før, ga konstitusjonelt uttrykk for en veletablert politisk realitet (selv om nasjonalistene i SNP ikke fikk innfridd kravet om løsrivelse).

I tillegg til de britiske riksmediene som også er tilgjengelige nord for grensen, hadde Skottland pr. 2014 ti aviser med nasjonal distribusjon, dvs. over hele Skottland, som Daily Record og Sunday Mail, Scotsman og Scotland On Sunday, Herald og Sunday Herald, West Highland Free Press og Aberdeen Press & Journal. De seks førstnevnte var de med størst opplag og lesertall, og derigjennom også størst innflytelse. Skotske utgaver av London-baserte aviser som The Sun og Daily Mail var også godt representert. Murdoch-eide The Sun overtok den skotske storselgeren Record i 2006 (McNair 2008), noe som den gang ble omtalt som et viktig vendepunkt i den skotske medieverden.

Unionsvennlig konsensus

Alle disse avisene ble startet og utviklet seg innen rammen av realunionen av 1707. Før oppblomstringen av skotsk nasjonalisme i valgsammenheng etter etableringen av det skotske parlamentet var alle avisene unionsvennlige og skrev om politiske og andre spørsmål ut fra premisset om at Storbritannia var en gitt realitet, ikke en omstridt union. Så mens Skottland har hatt en mangfoldig avisflora helt siden den skotske opplysningstiden, har de toneangivende mediene aldri vært nasjonalistiske.

Denne unionsvennlige konsensusen avspeilet holdningen blant skottene, hvor det gjennom tre århundrer aldri hadde vært noe flertallskrav om selvstendighet. Gjennom hele 1900-tallet lå andelen skotter som ønsket full løsrivelse fra Storbritannia, på rundt 25 prosent. Først etter 2007 begynte tallet å stige, etter mange observatørers mening som en reaksjon på britiske Labours lave popularitet etter at Labour fikk skylden for britenes aktive deltagelse i Irak-krigen og for finanskrisen i 2008.

Liten støtte til nasjonalistene

Det skotske nasjonalistpartiet SNP fikk stor oppslutning for første gang i 2007, da partiet så vidt fikk nok stemmer til å danne regjering. Fra 2007 til 2011 var SNP i mindretallsregjering sammen med De grønne. SNP fikk rent flertall i parlamentsvalget i 2011, og partiets leder Alex Salmond kunne utlyse folkeavstemning. Først nå begynte støtten til kravet om uavhengighet å bli betydelig større enn tidligere.

På denne bakgrunn var en unionsvennlig konsensus i skotske medier før folkeavstemningsdebatten ikke primært et utslag av en ideologisk tendens, men heller et presist uttrykk for folkemeningen slik den hadde kommet til uttrykk ved valg gjennom en årrekke. SNP mente noe annet, og i 2005 ble ukeavisen Scottish Standard startet med det formål å rette opp skjevheten foran valget det året. Scottish Standard hadde som plattform å støtte nasjonalistene og SNP, men avisen nådde aldri høyere enn 12000 i opplag, og ble nedlagt etter bare syv utgaver. I det påfølgende valget fikk SNP beskjedne 17,7 prosent av stemmene, mot 78 prosent for unionistpartiene til sammen. Den folkelige støtten til nasjonalismen på det tidspunktet var ikke nok til å holde liv i en avis.

Som nevnt begynte oppslutningen om SNP å stige ikke lenge etter dette valget, og partiet kunne danne mindretallsregjering etter valget i 2007, og fikk rent flertall fire år senere. Men da folkeavstemningen ble utlyst, var det ennå ingen skotsk avis som åpent støttet SNP på lederplass, og heller ikke målet om selvstendighet. Men nå fikk påstander om skjev mediedekning for fortsatt union økt tilslutning i befolkningen.

Anklaget for skjevhet

Den første avisen til å bryte ut fra unionistleiren og støtte ja-siden foran folkeavstemningen var den Glasgow-baserte, amerikansk-eide Sunday Herald som erklærte sitt standpunkt i en lederartikkel 4. mai 2014, nesten fem måneder før folkeavstemningen. Avisens søsterutgave, dagsavisen Herald, ble værende på unionistsiden, men understreket at dens dekning hadde vært og fortsatt ville være «like hard og upartisk» overfor begge sider. De øvrige skotske riksavisene som sa fra hvor de sto, som Sunday Post og Scotland on Sunday, sa alle at de støttet nei-siden. Slik sett var det en klar overvekt blant mediene for å bli værende i Storbritannia, men de fikk likevel 45 prosent av velgerne mot seg på valgdagen.

Sunday Heralds forside 4. mai 2014. Avisen var den første i Skottland til å støtte uavhengighet.

Etermediene forholdt seg upartiske i dekningen av valgkampen, slik de er forpliktet til etter loven. Men som i mange politiske spørsmål tidligere ble BBC anklaget for skjevhet i sin dekning. SNP og mange på ja-siden beskyldte flere ganger BBC for å helle til nei-siden og ga som eksempel en inkvisitorisk holdning under journalistene Andrew Marr og Nick Robertsons utspørring av Alex Salmond. BBC ble anklaget for å favorisere nei-siden på ulike måter, blant annet gjennom lekkasjer av sensitive opplysninger til nei-kampanjen. I juni 2014 demonstrerte ja-siden utenfor BBC Scotlands kontorer i Glasgow, og Alex Salmond selv anklaget BBC for skjev dekning bare dager før avstemningen.

Man kan med en viss rett hevde at BBCs vanskeligheter med å opprettholde sitt image som upartisk skyldes debattens karakter, der den ene siden på vegne av et lite mindretall av den britiske befolkningen ønsket en oppløsning av Storbritannia. Siden BBC jo er Storbritannias statskringkasting og folkeavstemningen var et spørsmål om Storbritannias fortsatte eksistens, var spørsmålet om hvordan valgkampen burde ha vært dekket, mer brennbart enn vanlig, og det kunne neppe ha vært annerledes.

Var BBC nøytral?

BBC betjener hele Storbritannia, der flertallet utvilsomt var mot skotsk selvstendighet. Sett i den sammenheng, ville en absolutt likevekt vært nødvendig for BBCs foreskrevne upartiskhet? Av samme grunn som BBC ikke er nøytral mellom moderat og ekstrem islam, eller med hensyn til nasjonalistbevegelser som English Defence League, kan det med rimelighet hevdes at de 44,7 prosent av skottene som stemte ja 18. september – 1618000 personer, 2,5 prosent av Storbritannias befolkning – ikke kunne forventet at BBC skulle oppføre seg på noen annen måte. Dekningen av ja-sidens synspunkter var omfattende, respektfull og i hovedsak ukontroversiell. Men selve Storbritannias eksistens var naturligvis et faktum, og kampanjen for uavhengighet et angrep på den britiske staten. Var det rimelig å forvente at BBC skulle innta en nøytral holdning i en debatt som ville ha betydd slutten for den i sin nåværende form dersom ja-siden hadde vunnet?

Vi avventer en detaljert innholdsanalyse av dekningen, men ja-sidens påstander om partiskhet er i seg selv ikke troverdig bevis for at BBC ikke opptrådte upartisk. Tvert imot har ulike interessegrupper i mange år klaget på skjev dekning fra BBC, grupper som mener at deres sak ikke er blitt fremstilt på en god og fyllestgjørende måte, og det er en av grunnene til at andre har unnlatt å støtte dem. Kritikk av BBC fra SNP og dets tilhengere under valgkampen ble av mange ansett som et forsøk på å påvirke dekningen, og flere kommentatorer uttrykte bekymring for at et selvstendig, SNP-styrt Skottland ville prøve å presse mediene til nasjonalistvennlig ensretting. Krav fra SNP og deres tilhengere om at BBC-journalister måtte få sparken fordi de ble oppfattet å være mot selvstendighet, ble for mange et ubehagelig forvarsel om hvordan det kunne bli å leve i en SNP-styrt stat.

Sosiale medier til nye høyder

Mens de tradisjonelle mediene fortsatt er hovednyhetskilden for folk flest i Skottland, gjør fremveksten av internett og nettbaserte digitale medier at de gamle medienes dominans gradvis svekkes. Lesere og lyttere flytter over til nettet, blant annet til sosiale medier som Facebook og Twitter der nyhetsinnhold kan deles og brukerne kan bidra i den politiske debatten med tweets på 140 tegn eller med kommentarer på Facebook-sider.

Historiens første flyplass-vindpølse i det skotske flaggets farger. Bilde lagt ut på Yes Scotlands Facebook-side 15. september 2014.

Disse plattformene er blitt debattarenaer for venner og kolleger (som på Facebook) og mellom meningsmotstandere (Twitter), hvor sistnevnte særlig er blitt et sted for uhemmet, aggressiv og ofte krenkende og grov språkbruk. Uttrykk som «shil» (sta, ensporet), «flaming» (hetsing) og «trolling» er blitt en del av dagligtalen mens sosiale medier ikke bare brukes til å dele innhold og diskutere, men til å drive virtuell krigføring mot dem man oppfatter som politiske motstandere og fiender.

I valgkampen foran den skotske folkeavstemningen nådde bruken av sosiale medier nye høyder når det gjaldt synlighet og innflytelse i britisk politisk sammenheng, og påvirket formen og tonen i de tradisjonelle medienes dekning. Valgkamptaktikken antok nye og uvante former. For eksempel ble det sendt 2,6 millioner tweets om folkeavstemningen i de 24 timene fra syv om morgenen 18. september (valgdagen) til samme tidspunkt den 19. Forskere ved University of Strathclyde registrerte ti millioner Facebook-oppdateringer de fem ukene før avstemningen. Folk deltok i debatten i et omfang man sjelden har sett i britisk politikk, og brukte sosiale medier til å gi uttrykk for sitt syn, dele artikler de var enig eller uenig i og kommunisere med andre.

Viktig debattarena

Mens de tradisjonelle skotske mediene i hovedsak var for fortsatt union eller «upartiske» (siden upartiskheten er blitt et stridsspørsmål), ga sosiale medier rom for subjektivitet, meninger og klare ideologiske standpunkter. I denne valgkampen fremsto sosiale medier ikke bare som et kommunikasjonsverktøy, men som våpen i en politisk strid av stor konstitusjonell betydning, i en grad man aldri før hadde sett. Dessuten betydde sosiale mediers globale rekkevidde at folk som undertegnede, som ikke var skotsk innbygger og derfor ikke hadde stemmerett, kunne delta i debatten med en umiddelbarhet og effekt som ikke ville ha vært mulig i tiden før internett.

J.K. Rowling engasjerte seg for nei-siden, her fra nei-kampanjens Facebook-side. “Piss off, Ur English”, er meldingen fra en av kommentatorene.

Sosiale mediers subjektivitet gjorde dem også til en arena for intens debatt, som til tider utartet til den typen utskjelling som ofte har ledsaget fremveksten av nasjonalisme i Europa. J.K. Rowling ble kalt «bitch» av en nettside etter å ha gitt penger til nei-kampanjen. Mange kjendiser, blant dem David Bowie, som ga uttrykk for solidaritet og sympati med skottene og støtte til Storbritannia, ble angrepet med varierende grad av giftighet. Skotter som undertegnede som tok standpunkt for nei-siden i blogginnlegg og tweets, ble sablet ned og kalt forrædere som ikke fortjente å komme til orde. Omvendt ble tilhengere av selvstendighet i noen av de mer aggressive innleggene stemplet som nazister. De som kritiserte BBC for påstått skjevhet i dekningen, ble sammenlignet med Vladimir Putin og de russiske nasjonalistenes forsøk på å kvele all opposisjon. For ekstremister på begge sider var sosiale medier en plattform for en utpreget usivilisert dialog.

Når det er sagt, ble forkjemperne for løsrivelse av de fleste regnet som mer aktive og bedre organisert på nettet. Det bidro til en politisk atmosfære der selvstendighet ble ansett som et sannsynlig utfall da den store dagen nærmet seg. De høyrøstede såkalte «cybernats» (nettnasjonalister) overdøvet den tause majoritet av nei-velgere, som først ga seg til kjenne på valgdagen.

Konklusjon

Den skotske uavhengighetsavstemningen kan betraktes som en milepæl i de sosiale medienes fremmarsj i samfunnsdebatten. Mens de tradisjonelle mediene stort sett fulgte spillereglene fra den analoge tidsalder og for allmennkringkasternes del prøvde å holde seg nøytrale, og for noen avisers vedkommende tok standpunkt for eller imot selvstendighet på lederplass, ble nettmedier og sosiale medier en plattform og arena for mer partisk og polarisert debatt.

Ja-velger tvitrer selfie på valgdagen. (faksimile: Kirstin Innes/Twitter).

Men uavhengighetsforkjempernes dominans på nettet ble ikke omsatt i et flertall ja-stemmer på valgdagen, noe som tyder på at Twitter og Facebook ennå ikke er (og kanskje aldri vil bli) kulturkrefter som er sterke nok til å bevege opinionen. De er nyttige verktøy for engasjerte aktivister og meningssterke stemmer av alle avskygninger, men bør ikke betraktes som indikatorer for standpunkter og valgpreferanser hos det store flertall. Det faktiske samspillet mellom internett og politisk adferd vil fortsatt være et viktig problem for kommunikasjonsforskere, og det er god grunn til å anta at materialet fra den skotske uavhengighetsdebatten vil by på betydningsfulle nye funn og konklusjoner.

Kilder:

McNair, B.: “News from a small country: the media in Scotland”, i Franklin, B. (red.), Local Journalism and Local Media, London, Routledge, 2006, s. 37–48.

McNair, B. “The Scottish media and politics”, i Blain, N., Hutchison, D. (red.), The Media In Scotland, Edinburgh, Edinburgh University Press, 2008, s. 227–242.

McNair, B.: “The Media and Parliament”, i Jeffery, C., Mitchell, J. (red.), The Scottish Parliament 1999–2009: the First Decade, Edinburgh, Luath Press Ltd, 2009, s. 119–124.

Labours (Arbeiderpartiet) ide gjennom 1990-tallet, fremmet mest iherdig av Dewar og tidligere utenriksminister Robin Cook, var at å gi mer politisk makt til Edinburgh ville sette en stopper for kravene om et uavhengig Skottland som hadde vokst stødig helt siden en mislykket folkeavstemning om devolusjon (begrenset selvstyre) i 1979. Den skotske Labour-politikeren George Robertson hevdet til og med at “Devolusjon vil drepe nasjonalismen for godt”. Så feil kan man ta.

Foto:Kyoshi Masamune cbn

Skottenes valg — 18. september.

At folkeavstemningen i det hele tatt finner sted 18. september, og at de som sier Ja til uavhengighet har en god sjanse til å vinne, skyldes en unik kombinasjon av omstendigheter.

Undervurderte nasjonalister

Den første faktoren er den bemerkelsesverdige oppturen til det skotske nasjonalistpartiet (SNP). Partiet slet tungt på slutten av 90-tallet og inn på 2000-tallet. Labour sto sterkt i Skottland, og det begrensede selvstyret var populært i begynnelsen, noe som svekket velgerappellen. Men Alex Salmonds gjeninntreden som partileder i 2004, og hans driftige nestleder Nicola Sturgeon, løftet SNP til nye høyder. Salmonds taktiske teft og lederevner har konsekvent blitt undervurdert av både medier og politikere i London. Salmond og Sturgeon har klart å forene den ofte konservative og distriktsbaserte, tradisjonelle støtten til skotsk nasjonalisme med progressive, moderne sosialdemokratiske velgere som har kommet fram til at uavhengighet for Skottland er den beste veien til sosial rettferdighet.

Den politiske kalkylen bak selvstyre-ordningen fra 1999 var basert på en antakelse om at Labour ville beholde sin politiske styrke i Skottland. Og for å være på den sikre siden, ble en proporsjonal valgordning brukt i Skottland fra begynnelsen av. Tanken var å forhindre at ett parti kunne danne regjering alene. Nedgangen for Labour i Skottland er slik den andre faktoren som har brakt Skottland til randen av uavhengighet. Labour har i motsetning til SNP aldri tatt det skotske parlamentet alvorlig. Mens Labours tradisjonelle støtte blant industriarbeidere har svunnet hen, har SNP funnet nye tilhengere blant venstreorienterte velgere.

Et svakere Labour gjorde det mulig for SNP å bli største parti, og Alex Salmond ble førsteminister i 2007. Suksessen ble gjentatt i 2011, og da fikk SNP til og med rent flertall — noe som var ment å være umulig i det skotske parlamentet.

Margaret Thatcher og det konservative partiet gis fortsatt skylden for Skottlands industrielle nedgang. David Camerons post-thatcheristiske regjering i London har fått gammelt nag blant Skottlands tidligere arbeiderklasse til å blusse opp igjen. Dette er den tredje viktige faktoren. Samtidig har svak økonomisk vekst det siste tiåret, koblet med velferdskutt pålagt av Westminster, ført yngre generasjoner inn i uavhengighetsbevegelsen.

Det politiske miljøet i London har ikke prøvd å sette rettslige hindre i veien for mulig uavhengighet for Skottland. London har isteden valgt å ignorere skottene, en holdning som har grenset til forakt. SNP og Salmond har blitt undervurdert.

Foto:Scottish Government cbn

Alex Salmond (t.v) og David Cameron signerer avtalen om folkeavstemningen i oktober 2012.

Spørsmålsformuleringen i folkeavstemningen — et enkelt Ja eller Nei til uavhengighet — var et direkte resultat av dette. David Cameron valgte det taktiske alternativet i en situasjon der meningsmålingene pekte mot nei til uavhengighet: Han tilbød Salmond folkeavstemningen SNP hadde lovet i sitt valgprogram, men insisterte på at det såkalte “DevoMax”-alternativet (et maksimalt selvstyre for Skottland innenfor unionen) ikke skulle stå på stemmeseddelen. Nå som avstanden mellom Ja og Nei har skrumpet inn — og noen målinger til og med viser flertall for Ja — har Storbritannias politiske ledere i all hast tilbudt mer selvstyre for skottene likevel, selv om forhåndsstemmingen allerede er i gang.

Positiv ja-side mot “Prosjekt frykt”

Alle disse faktorene utgjør konteksten, men de dekker ikke sakene som dominerer valgkampen om uavhengighet. Hvorfor vurderer skottene faktisk å bryte med en union som har vart siden 1707?

Medvind for Ja-kampanjen (foto: Jon Worth)

En rekke politiske og økonomiske argumenter har blitt brukt av paraplyorganisasjonene på begge sider. Yes Scotland, med Alex Salmond i spissen, har hovedsakelig fokusert på den politiske begrunnelsen for uavhengighet: At skottene fortjener å bli styrt på en bedre måte, og at de har blitt plaget med konservative regjeringer i Westminster selv om et flertall i Skottland aldri har stemt konservativt. Salmond ønsker mer politisk styring for å gjøre et uavhengig Skottland til et mer rettferdig land enn det er i dag. I valget får 16- og 17-åringer stemme, og EU-borgere bosatt i Skottland har også stemmerett. Grupper som “Polske skotter for Ja” og det skotske grønne partiet er blitt inkludert i Ja-kampanjen. Dette har gitt den et positivt, moderne, lettere venstreorientert image. Ja-siden har så definitivt frigjort seg fra smale definisjoner av nasjonalisme eller separatisme.

Frontfiguren for Better Together — Nei-kampanjens offisielle navn — er Alistair Darling, finansminister i Gordon Browns Labour-regjering under finanskrisen. Argumentene brukt av Better Together har vært mer økonomisk orientert og mer negative enn Ja-sidens, noe som har fått Ja til å kalle Better Together for “Prosjekt frykt”. Darling har utrettelig presset Salmond på SNPs planer om at et uavhengig Skottland skal fortsette å bruke det britiske pundet (Darling hevder London kan nekte Skottland å gjøre dette, noe Salmond tilbakeviser).

Budskapet er at et uavhengig Skottland vil bli fattigere enn hvis det blir værende i unionen. Better Together har ofte sett ut som en ukomfortabel allianse mellom de tre partiene i Westminster, med Labour og Camerons konservative i front og Nick Cleggs liberaldemokrater litt skamfulle på slep. At anti-EU-partiet UK Independence Party (UKIP) er på Nei-siden, er noe SNP har visst å bruke til sin fordel.

Interessant nok har ikke Storbritannias oljereserver i Nordsjøen vært sentrale i valgkampen på noen av sidene. Noen av oljefeltene ville tilhøre resten av Storbritannia og noen ville tilfalle Skottland, og uansett er produksjonen på disse feltene på vei ned.

Skottlands internasjonale rolle har vært et stridstema, men ingen av sidene har vunnet debatten klart. Salmond ønsker å fjerne atomvåpnene på marinebasen HMNB Clyde vest for Glasgow, men ingen løsning på flytting av basen er blitt funnet. Dette kan sette SNPs plan om å bli Nato-medlem på spill.

Skottlands medlemskap i EU har også blitt heftig debattert. Nei-kampanjen og noen politikere i Brussel har hevdet at Skottland ville måtte søke om medlemskap som ethvert annet søkerland. SNP viser til at skottene allerede er EU-borgere og at dette ikke kan tas fra dem, og at Skottland derfor ville forbli en del av EU. EU er viktig for Ja-kampanjen, fordi EU-medlemskapet gjør skotsk uavhengighet mindre skremmende. Resultatet 18. september vil ha stor betydning for uavhengighetsbevegelsen i Katalonia, og kanskje også for Belgia og minoritetsbefolkninger i de baltiske statene og Romania. Til nå er det imidlertid bare skottene som har klart å få igjennom en lovlig folkeavstemning.

En helt spesiell politisk begivenhet

Uansett resultat har valgkampen om uavhengighet endret skotsk politikk på varig vis. Folkeavstemningen har fått rekordmange velgere til å registrere seg, og deltakelsen er ventet å bli over 80 prosent — 15 prosentpoeng høyere enn ved noe valg i Storbritannia siden 1997.

Denne folkeavstemningen, og debatten den har satt i gang, har vært en helt spesiell politisk begivenhet. Igjen er det politisk engasjement på de britiske øyer, men hvor samlet vil øyene være etter 18. september?

Conclusion

The conclusion is that although there are some significant differences, The Daily Mail and The Daily Telegraph deal with the issue global climate change rather similarly, and that both are rather sceptical.

The Telegraph’s coverage seems more sceptical towards the existence of climate change than the Mail’s, although it is the case for both that the proportion of sceptical articles is larger than the proportion of scientists that are so. This must be seen in connection both with target group and political allegiance. The Telegraph has an enquiring approach, supposedly because that is the way it wishes to sell itself. The Mail’s tendency to exaggerate may also partly be explained with the newspaper’s general journalism.

Both newspapers take the individual British citizen’s point of view in matters like tax increases, because this is coherent with the reader’s opinions and interests. However, this is to a greater extent the case in the Mail than in the Telegraph, possibly due to different target groups and newspaper categories. Another significant observation is that especially the Mail focuses largely on celebrities, presumably due to news values, the newspaper category and, to a certain extent, cultural aspects.

These findings have been shown likely to be the result of conscious journalism and intentional editorial decisions. Since the essay only considers two newspapers over a limited time-period, generalizing the findings to apply to all conservative broadsheet and tabloid newspapers is inappropriate. Nevertheless, the investigation serves as an indicator of British newspapers’ coverage of climate change.

Fondet tilbyr finansiering og ekspertise og sikrer dermed at nyskapende medieprosjekter kan bli realisert og forbedret. 4iP henvender seg til nyskaping innen medievirksomhet i vid forstand. Nytenkning rundt bruk av digitale medier som også deler kringkastingsinstitusjonens verdigrunnlag er en fellesnevner for prosjektene.

Ideer der utvikling av websider, spill eller mobilteknologi står i sentrum, har fått støtte. Ett eksempel er AudioBoo, en plattform for å lagre, skape og dele lyd på nett. Et annet er Help Me Investigate, en nett-tjeneste som hjelper folk til å samarbeide om å undersøke et tema.

Mediebildet i det 21. århundre

Den teknologiske utviklingen går raskt i retning av et digitalt mediebilde. Etablerte medieinstitusjoner må være endringsvillige og ta utfordringene. TV-kanalen Channel 4 har gjennomført en grundig evaluering av sin virksomhet i møte med en digital tidsalder. Prosjektet ”Next on 4” ble startet i 2007, og 4iP sprang ut av dette arbeidet.

Tom Loosemore fikk lederjobben, og ved tiltredelsen skrev han ambisiøst om 4iP på sin personlige blogg: ”The point of 4iP? To reinvent Public Service Media for the 21st Century.”

Samarbeid om undersøkelser på helpmeinvestigate.com.

Fondet tar sikte på å bygge opp og støtte digitale prosjekter som kan levere etterspurt innhold og tjenester med betydelig nytteverdi for folk flest. Loosemore mener fondet representerer et av de største og mest spennende initiativene for utvikling av nye digitale mediebedrifter i England. The Guardian har omtalt det som en livline for digital nyskaping og “i beste fall et mirakel”.

Nye ideer med stort spenn

4iP har støttet flere tiltak med stor spennvidde, fra lydspor til papiraviser. Blant disse er AudioBoo, Help Me Investigate og Newspaper Club.

AudioBoo
AudioBoo ble lansert i 2009. Hensikten er å utvikle en digital plattform for å lagre, skape og dele lyd på nett. Teamet bak AudioBoo har store ambisjoner; målet er å bli den ledende tjenesten når det gjelder å lytte, ta opp eller dele lydspor. Konseptet skal gi store muligheter for opptak av musikk eller små reportasjer. I tillegg kan bilder bli knyttet til lydsporet og illustrere innholdet. AudioBoo fungerer for øyeblikket via Web, iPhone og via operatørsystemet Androids verktøy. Ifølge Guardian har 4iP gått inn med et sted mellom 25.000 og 100.000 pund i prosjektet.

4iP støttet konseptet på grunn av dets åpne plattform som blir en ressurs for både lyttere og ideskapere. 4iP har lagt vekt på innovativ og kreativ bruk av digitale løsninger med stort potensial til å formidle ulikt innhold til et bredt publikum. Tiltaket stimulerer til nytenkning på det digitale plan. Med AudioBoo kan man for eksempel rapportere direkte fra hendelser på stedet med lyd og bilde. Det er imidlertid ingen restriksjoner i forhold til innholdet man kan legge ut. Matoppskrifter, musikk, egne dikt — mulighetene er uendelige.

Help Me Investigate
Help Me Investigate er en plattform og åpen arena der alle som vil kan bidra til å sette dagsorden. Målet er å stimulere til samarbeid om spørsmål som fortjener undersøkelse eller drøfting. Nye ytringsmuligheter og deltakelse i samfunnsdebatten åpner seg for folk flest. Brukere kan ta opp temaer som mediene ikke har gitt oppmerksomhet. Menigmann kan stille spørsmål og etterlyse svar eller bidra med informasjon ved å bli del av et “undersøkelsesteam”.

Prosjektet ble lansert av Paul Bradshaw, professor i journalistikk ved Birmingham City University, og mottok rundt 25.000 pund fra 4iP i støtte. Konseptet likner til en viss grad på amerikanske Spot.Us (se vår tidligere sak om nyskaping i lokaljournalistikk).

Help Me Investigate fokuserer på deltakelse og samarbeid, og dette er i tråd med formålet til 4iP. Prosjektkonseptet gjør det mulig å bygge opp nettverk av mennesker på kort tid. Dermed utnyttes potensialet til hver enkelt deltaker for å belyse et tema. Alle som har informasjon eller spørsmål, blir oppfordret til å samarbeide for å finne svar. Nettsiden forsøker å senke terskelen for at ”mannen i gata” kan delta i samfunnsdebatten og påvirke dagsorden. Nettsider som dette kan bli viktige supplementer til tradisjonelle medier når det gjelder lokalt engasjement og arena for meningsytringer.

Et eksempel på en undersøkelse laget med dette verktøyet tar for seg britiske lokalavisers dekning av virksomheten i kommunestyrer. Sarah Hartley lanserte undersøkelsen på Help Me Investigate og oppmuntret publikum til å bidra. I dag er 40 personer delaktige i undersøkelsen.

Newspaper Club
Newspaper Club tilbyr et verktøy for å lage en papiravis ved å bruke innhold fra internett. Prosjektet tar sikte på å dekke et nisjebehov. Newspaper Club kombinerer tilgangen på informasjon fra internett og bevarer samtidig nostalgien ved avislesning. Teamet vektlegger brukervennlighet slik at det skal være enkelt å produsere avisen. Siktemålet er å nå ut til mennesker som fortsatt ikke har tilgang til internett, i tillegg til at flere heller foretrekker et papirformat fremfor å lese fra skjermen.

4iP har valgt å støtte dette prosjektet fordi informasjon kan nå ut til et bredere publikum og især til eldre lesere.

Finansiering og partnerskap

4iP er organisert i Channel 4 som del av kanalens avdeling for fremtidig medie- og teknologiutvikling. Fondet er et samarbeid mellom Channel 4 og et nettverk av partnere over hele Storbritannia. Både offentlig sektor og privat næringsliv har bidratt. I løpet av pilotperioden på tre år har Channel 4 satt av opptil 20 millioner pund til 4iP. Channel 4 bidrar dessuten med sitt varemerke og sektorekspertise. Eksterne investorer og partnere har skutt inn opptil 30 millioner pund i fondet.

Regionale partnere spiller en viktig rolle. I dag samarbeider blant annet selskaper som Screen West Midlands, Northern Ireland Screen, Scottish Screen, Yorkshire Forward og Screen Yorkshire med fondet.

I tillegg til de regionale partnerne konsentrerer noen bidragsytere seg om spesifikke områder, for eksempel the National Endowment for Science, Technology and the Arts og The Arts Council of England.

Prosjektpartnere utgjør den siste gruppen av bidragsytere til 4iP. De bidrar på ett og ett prosjekt ettersom ideer, konsept og plattformer tar form.

• Se egen sak: Etterlyser støtte til digital medie-nyskaping i Norge