Holmøyvik peker på at Høyesterett i dommen la stor vekt på usikkerhet knyttet til finansiering av velferdsordninger i fremtiden. Førstevoterende dommer uttrykker det blant annet slik:

«For meg veier de samfunnsmessige hensynene bak endringene tungt i helhetsvurderingen. Jeg har redegjort for den generelle pensjonsreformen og begrunnelsen for den. Sentrale stikkord er et bærekraftig pensjonssystem, likebehandling og en rettferdig fordeling mellom generasjonene.»

Det problematiske med denne type vurderinger er at de er i sin essens politiske. Dette er de samme argumenter som Stortingets flertall benyttet da lovendringen ble vedtatt. Det er liten grunn til å konkludere med at Stortingets posisjon som organ styrkes. Stortingsflertallet har riktignok vunnet «et slag» i den forstand at loven er opprettholdt, men prisen er at Grunnlovens enkle og forståelige bestemmelse er blitt erstattet av en «gummistrikk» med ulne og tåkete formuleringer der Høyesterett i fremtiden vil ha siste ord.

Makten (suvereniteten dersom man spissformulerer) blir derved flyttet fra den folkevalgte forsamling Stortinget til en ikke-valgt forsamling, Høyesterett.

Dersom Høyesterett i stedet hadde anvendt Grunnlovens enkle bestemmelse etter sin ordlyd, ville stortingsflertallet «tapt» det umiddelbare «slaget». Men dersom endringen virkelig er så viktig som Høyesterett (og stortingsflertallet) pretenderer, ville det vært mulig å legge frem endringsforslag til Grunnloven.

Initiativet til endring og det endelige vedtaket ville derved, slik Grunnloven foreskriver, sprunget ut av et folkevalgt mandat i Stortinget selv i motsetning til å være overlatt til et ikke-folkevalgt organ som Høyesterett.

Etter denne forfatters mening ville det klart beste vært at grunnlovsforslag ble vedtatt eller forkastet direkte av folket, men den indirekte mulighet til folkelig påvirkning og debatt gjennom mellomliggende valg til Stortinget er likevel å foretrekke fremfor å overlate grunnlovsendringer til en liten, i praksis selv-supplerende gruppe, ikke-valgte dommere.

Så kva har Hagen og Høgsterett med vår økonomiske framtid å gjere?

Historia er denne: Då Hagen avslutta si lange karriere som stortingsrepresentant i 2009, fekk han innvilga pensjon etter Stortingets pensjonsordning. Året etter endra Stortinget lova om stortingspensjon i samband med ei brei omlegging av pensjonssystemet etter pensjonsforliket i 2005. For Hagen vart det nye pensjonsgrunnlaget dårlegare enn det han fyrst vart innvilga.

Foto: Studentersamfunnet Bergen cbd

Carl I. Hagen under eit debattmøte i Bergen i 2012.

Hagen gikk difor til sak med påstand om at den etterfølgjande lovendringa var grunnlovsstridig.

Spørsmålet er klassisk: Er Grunnlovas forbod mot tilbakeverkande lover til hinder for at Stortinget endrar ein lovbestemt økonomisk rett til skade for innehavarane av retten?

Dommen fall 19. februar, og Hagen tapte så det suste. Resultatet var ikkje overraskande for dei som kjenner jussen på dette feltet. Dommen er likevel viktig ut over Hagens sak.

Få reglar i norsk rett har vore så politisk og juridisk omstridde som Grunnlova paragraf 97 og dei enkle orda: «Inga lov må gjevast tilbakeverkande kraft.» Berre dei siste åra har Høgsterett avsagt fleire plenumsdommar på dette området, alle under skarp dissens.

På pensjonsområdet har det derimot vore tilsynelatande fred og harmoni, sidan Høgsterett i to dommar i 1996 godtok at Stortinget reduserte ektefelletillegg for alderspensjon og tilleggspensjon til uførepensjonistar med verknad for løpande pensjonar.

Samstundes har det heile tida vore litt usikkert kva 1996-dommane ville bety for framtidige og breiare endringar i pensjons- og trygdesystemet. Med Hagens pensjonsdom er denne tvilen vesentleg mindre og til Stortingets fordel.

For det fyrste kan dommen lesast som ei viss svekking av den tradisjonelle særstillinga statspensjonane har hatt i pensjonssystemet. Pensjonsordningane til offentleg tilsette er rekna for særrettar knytt til arbeidsavtalen, og har større vern mot etterfølgjande lovregulering. Høgsterett er likevel klår på at også statspensjonar kan måtte tole justering, ikkje minst lovbestemte statlege pensjonsrettar, slik som Hagens stortingspensjon.

For det andre legg Høgsterett stor vekt på at Stortingets justeringar i pensjons- og trygdesystemet er nødvendige for at velferdsordningane våre skal kunne finansierast også i framtida. Høgsterett peikar pila rett framover mot framtidas økonomiske utfordringar: «Sentrale stikkord er et bærekraftig pensjonssystem, likebehandling og en rettferdig fordeling mellom generasjonene.»

Adressa for denne meldinga er ikkje saksøkar Hagen, men dei 169 tillitsvalde på Løvebakken.

Høgsteretts forhold til Stortinget har hamna i medias søkelys den siste tida i samband med utnemninga av ny høgsterettsjustitiarius. Media har boltra seg i karikerte omtaler av søkarane langs ein akse mellom domstolsaktivisme og stortingslojalitet. Midt i alt ståket avseier altså Høgsterett ein dom, som direkte trekk opp ei viktig grense mellom domstolsmakt og lovgivarmakt.

Pensjons- og trygderettar utgjer ein vesentleg del av statsbudsjettet. Stortingets handlingsrom overfor desse rettane er difor viktig for statsøkonomien. Det er dette Hagens pensjonsdom handlar om. Dommen styrkar Stortinget.

Pensjonistar og trygdemottakarar er på ingen måte rettslause på den vegen Høgsterett har staka ut. Grunnlova vernar framleis mot klårt urimelege eller urettferdige inngrep i pensjonane våre. Dette kan vere der ei lovendring slår svært dårleg ut for ei mindre eller spesielt sårbar gruppe pensjonistar. Ut over dette set Høgsterett samfunnet føre individet.

Retten og domstolane er oljen i statsmaskineriet vi ikkje ser og fyrst merkar om dei blir borte. Hagens pensjonsdom får ikkje verknad for andre enn Hagen med det fyrste. Om fem, ti eller tjue år derimot, når mishøvet mellom pensjonistar og skattebetalarar blir slik at pensjonssystemet må justerast for å vere berekraftig, vil Hagens pensjonsdom på nytt vakne til liv, og gi vide rammer for Stortingets reguleringsmakt.

Det ligg ein deilig ironi i tanken om at den kontroversielle Frp-kjempens standhaftige kamp mot systemet har styrka Stortingets makt til å regulere pensjonane våre.

«Storthinget holdes for aabne Døre, og dets Forhandlinger kundgjøres ved Trykken, undtagen i de Tilfælde, hvor det modsatte besluttes ved Stemmefleerhed.» Slik heter det i Grunnlovens § 84, en av få formuleringer som har stått uforandret fra 1814 til i dag. Stortinget er forpliktet til et offentlighets- eller publisitetsprinsipp. Dette betyr at forsamlingen ikke skal være en lukket klubb som kan trekke seg tilbake og føre samtaler i fortrolighet, men et åpent forum der folkets representanter med folket som tilhørere drøfter saker av allmenn interesse. For at trykkefrihetsbestemmelsene i § 100 skal gi fullgod mening, må borgerne sikres innsyn både i saksforberedende dokumenter og i argumentasjonen som føres i salen: Hvis den diskuterende allmennhet ikke er godt orientert, vil pressedebatten være av liten verdi med tanke på dannelse av en opplyst folkemening. Trykkefrihet impliserer informasjonsrett – det er dette som ligger i bestemmelsen om de «aabne Døre»: Opinionsdannere må få slippe til som publikum.

«Offentlighed er Aanden af vor Constitution», sa den liberale opposisjonspolitikeren Ludvig Mariboe i Stortinget, straks etter at det var åpnet i februar 1830. Når han fant grunn til å insistere på dette prinsippet, var det fordi møtene rutinemessig – ikke etter særskilt beslutning, slik Grunnloven krevde – ble holdt bak lukkede dører like fra Stortinget kom sammen til det var formelt konstituert og høytidelig åpnet. Viktige saker ble unntatt offentlighet på denne måten, blant annet fullmaktskomiteens arbeid med å kontrollere at valgene hadde gått riktig for seg og at alle representanter hadde rett til å møte i Tinget. Flertallet hadde ved flere anledninger utnyttet situasjonen til stille og rolig å kvitte seg med brysomme opposisjonelle – men offisielt ble ønsket om diskresjon i slike spørsmål begrunnet med personvernhensyn.

Mariboe protesterte: Når det gjelder å klarere at valgmenn og representanter oppfyller lovens krav, for eksempel at de er ustraffet, da er det, «forsaavidt de ere offentlige Personer», nettopp «for Offentlighedens Domstol at dette Forhold skal bedømmes.» Stortinget er den kontrollerende makt, men noen må kontrollere kontrollørene. Hovedsaken er at folket ved selvsyn kan forsikre seg om at det ikke foregår maktmisbruk. «Derfor ønsker jeg, at Storthings-Galleriet aabnes», slik at alle og enhver «maa være Vidne til, at vi … handle fuldkommen grundlovsmæssig», og derfor «ønsker jeg ogsaa for min Deel især … at være controlleret i dette som i alle øvrige Tilfælde.»

Mariboes motstandere kunne påpeke at alt som skjedde på Stortinget, også i lukkede komitémøter, var fritt tilgjengelig i offentlige trykksaker. Storthings Forhandlinger hadde, helt siden 1814, gjengitt både proposisjoner, innstillinger, kortfattede uttalelser fra representantene (vota) og informasjon om avstemninger og saksutfall. Riktig nok var ikke publikasjonen tilgjengelig før lenge etter at sesjonen var avsluttet, men Stortinget hadde, for at publikum skulle kunne holdes orientert underveis, også fått utgitt hefter med løpende Storthings Efterretninger. Her kunne enhver interessert finne utdrag («Extracter») av saksdokumentene og resultatet av voteringene, og i seinere tid (etter 1824) også forkortede referater av debattene – mens forhandlingene ennå pågikk. Men dette er ikke nok, hevdet Mariboe. Trykte utdrag og referater kan ikke gi et fullstendig inntrykk av debattene, og derfor heller ingen fullgod forståelse. Faktisk leder de som oftest til å fremvirke en ensidig bedømmelse og en vrang forestilling, «saavel af Pluralitetens som Minoritetens Synsmaade». Ingen ting kan kompensere for retten til å møte opp på galleriet og selv danne seg et inntrykk og en mening.

Adgangsbilletter til galleriet

At Stortinget avvek fra offentlighetsprinsippet mens det konstituerte seg, var kanskje ikke spesielt alvorlig i seg selv, men ethvert slikt avvik er en invitasjon til videre utglidning. De som sitter med makten, vil alltid mislike at man ser dem i kortene. Mange vikarierende argumenter – hensynet til statens sikkerhet eller effektivitet i saksbehandlingen – blir brukt til å begrense innsynsretten. Hver for seg er ikke disse begrensningene bestandig alvorlige, men til sammen kan de bli det. Stortinget hadde nylig (1828) vedtatt hemmelige forhandlinger ved de høyeste domstolene; nå var det i ferd med å foreta et nytt lite skritt. «Exemplet vil drage flere efter», advarte representant Jonas Anton Hielm, «og Publiciteten saaledes gradviis synke i Hemmelighedens Grav, hvorfra Despotismens Morgenrøde udgaaer.»

Hva galt kan skje bak lukkede dører? Må ikke folket ha tillit til at representantene kjenner sin plikt og gjør sitt beste? Selve lukningen av dørene medfører en svekkelse av den alminnelige tillit, påpekte Hielm – og dét er noe av det verste som kan skje. Kanskje er det ikke slik, som man gjerne vil ha det til, at ledende menn må vite at de har folkets øyne på seg for ikke å misbruke sin stilling – men «Mistanke om, at det er annerledes, er dog Hemmelighedens naturlige Følgesvend. «Man troer at finde Brøde – siger en berømt Skribent – hvor Hemmeligheden findes; thi hvorfor skjule sig, naar man ikke er bange for Lyset?»

Den liberale opposisjonen vant ikke fram. Flertallet holdt fast på at galleriet normalt skulle være åpent, for pressefolk og andre interesserte, men først etter at kongen, i og med trontalen, hadde foretatt den høytidelige åpning av Stortinget. For så vidt var alt som før. Men Justisdepartementet bestemte samme år (1830) at ingen måtte slippe inn på galleriet uten særskilt tillatelse. Adgangsbilletter, stemplet av politiet, ble utstedt til navngitte personer eller autoriteter, som så eventuelt kunne låne dem ut eller overlate dem til andre. Hver stortingsmann, statsråd og høyesterettsdommer fikk én billett, stattholderskapet fikk fire, universitetet ti. Tre aviser fikk én hver; en rekke offentlige institusjoner i hovedstaden fikk fra én til tre. Dessuten fikk borgerskapet i byen 28, til fordeling etter borgermesterens skjønn, og den militære ledelse 20, til fordeling ved generaladjutanten for arméen. Til sammen ble det utstedt 255 billetter, så godt som utelukkende til det øverste sjikt i næringsliv og embetsverk. Jo, visst fantes det et meningsberettiget publikum med krav på innsyn i de politiske prosessene, men dette publikum var ikke stort, og det besto ikke av hvem som helst.

Hvorfor åpenhet?

Betydningen av publisitet var klassisk begrunnet i Jeremy Benthams Essay on Political Tactics, som representant Peder Flor, på initiativ fra Jonas Anton Hielm, hadde oversatt til norsk. Bentham var opptatt av hvordan rådslagningen i en folkevalgt forsamling best kunne organiseres. Om dette skrev han til den franske stenderforsamling i 1789, som råd og vink på bakgrunn av de engelske erfaringer. Flors utgave, vedlagt et omfattende forslag til reglement for det norske storting, ble lansert samtidig med åpningen av stortingssamlingen i 1821. Under et av de første møtene ble det fremmet forslag om at staten skulle bekoste et eksemplar til hver av representantene. Forslaget falt, det fikk holde med ett eksemplar til stortingsbiblioteket, men boken må ha nådd sin sentrale målgruppe likevel. I tidens politiske liv er det mange spor etter lesning av denne boken. Den «berømte Skribent» som Hielm noen år seinere siterte i debatten om adgang til galleriet, var nettopp Bentham.

Hvorfor åpenhet, spurte Bentham, er det ikke mer effektivt om en kompetent ledelse får arbeide uforstyrret?

For det første: Åpenhet i folkeforsamlingens arbeid betyr at representantene hele tiden vet at de er under publikums overoppsikt. Av frykt for publikums dom avholder de seg fra å misbruke sin stilling. «Almeenheden danner en Ret, der er mere værd, end alle Tribunaler sammenlagte.» Riktig nok er forsamlingen selv et slags «indvortes Publicum», men dette vil aldri helt kunne erstatte det store «udvortes» som inspektør og dommer. I politisk sammenheng er det egentlig bare folket som er skikket til å dømme og straffe.

For det andre, og det var dette Hielm refererte til: Den som skjuler noe, blir mistenkt for å ha noe å skjule – og som regel med rette. På kort sikt kan man sikkert spare seg for ubehageligheter på denne måten, men i lengden skaffer man seg flere. Mest alvorlig er virkningen på den politiske mentalitet i det store og hele. Hos et folk som lenge har levd med åpne forsamlinger, finner man en mer utviklet «Almeenaand» enn andre steder, og færre skadelige fordommer, og større evne til å gjennomskue politiske forførere. Når folk får anledning til å følge med, virker det skolerende og oppdragende; hva de lærer, er tillit til gode institusjoner og skepsis til folk som vil misbruke dem. «Fornuft og Undersøgelsesaand bliver almindelig i alle Selskabets Klasser. Lidenskaber, vante til en offentlig Kamp, lære gjensidig Skaansel, og hiin sygelige Ømfindtlighed, som gjør et Folk, uden Frihed og Erfaring, til en Bold for enhver Frygt og enhver Mistanke, tabes.»

For det tredje: Hvis ikke velgerne vet hva de stemmer på, er det meningsløst å avholde valg. Uten åpenhet i den politiske prosess er de nødt til å velge blant kandidater som de ikke er i stand til å bedømme. At folket oppfordres til å bestemme seg uten å vite hvorfor, betyr at vilkårlighet er blitt det overordnede politiske prinsipp. Dermed er folkerepresentasjonen blitt en vits.

For det fjerde: Når folkeforsamlingen inngår i en større debattsammenheng, blir representantene satt i stand til å dra fordel av publikums innsikter. Alle til sammen vet mer enn noen få utvalgte, om de aldri så mye har velgernes tillit. Er det mulig, spurte Bentham, at disse få «concentrere den hele Nations Viisdom i sig?» Kan det tenkes at de «i enhver Henseende ere de meest oplyste, viseste og dueligste», og at «de allene besidde alle de almindelige og locale Kundskaber, der udfordres for at regjere?» Nei, selvfølgelig ikke: «Et saadant vidunderligt Valg er et Hjernespind.» Valgte forsamlingers intellektuelle kapasitet beror på tilgangen til større ressurser; slik tilgang sikres med en innsynsrett som utfordrer til debatt i pressen.

Av disse og lignende grunner bør folkeforsamlingen fremme offentlighet med alle tjenlige midler. Alt som skjer i forsamlingen (forslagene, forarbeidene, stemmegivningen) bør bekjentgjøres. I viktige saker bør det innkalles hurtigskrivere for å sikre nøyaktig og fullstendig referat av alle taler. For at det skal bli mulig å følge med i forhandlingene underveis, bør den uavhengige dagspresse ønskes velkommen. Forsamlingslokalet bør åpnes for fremmede, slik at enhver på egen hånd kan forsikre seg om at de offisielle rapporter er til å stole på. Slike ordninger gir bedre samfunnsmoral og større politisk forståelse både hos representanter og velgere. «Uden Publicitet er intet varigt Held; under dens Auspicier intet varigt Onde».

Hele folket på galleriet

På Stortinget i 1836 var det på ny debatt om verdien av publisitet rundt forsamlingens arbeid. Ole Gabriel Ueland, bøndenes fører, fortalte at han lenge hadde vært bekymret over mangelen på politisk bevissthet blant vanlige mennesker. De fleste hadde så lite forståelse for den nye statsskikk og tilhørende politisk kultur, at når omveltningen i 1814 hadde gått for seg uten alvorlige rystelser, var det takket være «Nationens politiske Uskyld» og dens «ubegrændsede Tiltro» til de øvrighetspersoner som den gang hadde stilt seg i ledelsen.

«Den gamle Storthingssal. Det forsamlede femtende ordentlige Storthing 1857.» Illustrasjon fra En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene av Yngvar Nielsen.

Men hvem kunne være sikker på at denne sindighet ville vare ved? En politisk orden er ikke solid og trygg før folket har lært den å kjenne og aktivt slutter opp om den, hevdet Ueland. På skolen kan man vel lære om Grunnloven og dens prinsipper, men slik kunnskap blir ikke levende uten innsikt i og befatning med selve de løpende politiske begivenheter. Først når nysgjerrigheten får næring, «vil Lysten til at kjende Grundlaget for Storthingets Virksomhed spores.»

Ueland, som tydeligvis hadde lest Benthams Tactik, fremmet på denne bakgrunn forslag om at Stortingets arbeid skulle bekjentgjøres i et eget blad, kalt Storthings-Tidende. Her burde man, foruten forhandlingene, også kunne finne «en fuldstændig Extract af Debatterne». Hvis dette blad nå kunne bli delt ut gratis til alle som hadde vært valgmenn rundt om i landet, med påbud om at de måtte låne det ut til enhver som kunne være interessert, og hvis skolekommisjonene lokalt kunne påta seg oppgaven med å ta vare på gamle eksemplarer, ja da ville folkestyret ha gjort et stort skritt framover, for slik ville folket ute på bygdene kunne følge med i det politiske liv, og med tiden bli mer interessert og bedre orientert; etter hvert som de skjønte mer av de nye politiske forhold, ville de også bli mer pålitelige som borgere.

I komiteen som fikk forslaget til behandling satt mange av de mest profilerte av de liberale embetsstandsrepresentantene. Her ble forslaget avvist i skarpe ordelag. Folkeopplysning er vel og bra, het det i flertallets innstilling – men den slags får skolen ta seg av: «Det er fra ovenaf at Lyset udbreder sine Straaler». Offentlighet er et viktig prinsipp – men det angår jo ikke hvem som helst! Ideen om at allmuen så å si kan opplyse seg selv, om den bare får anledning til å følge med i sakene, er aldeles forfeilet. Den alminnelige mann hadde ingen forutsetninger for å følge med i Stortingets forhandlinger – og ville ikke ha noe som helst utbytte av å bli interessert i politikk – og burde ikke oppfordres til å legge seg opp i ting han ikke hadde greie på. «Den, der endnu er saa langt tilbage, at han kun har faa og dunkle Begreber om Forfatning, Regjering, Storthing m.v., vil det være til liden eller ingen Nytte at paatvinge en saadan Lecture; thi den vilde ikke kunne forstaaes af ham, og følgelig heller ikke vække nogen Interesse.» Vanlige mennesker hadde jo heller ikke råd til å betale hva det kostet, men siden de derfor også hadde respekt for penger, ville gratis utdeling av en slik publikasjon bare virke til å «forringe dens Anseelse i Mængdens Øine», slik at interessen kom til å dale enda mer. Komiteen anså det høyst sannsynlig at et slikt opplysningstiltak «vilde virke tvert imod sin Hensigt, og vanskeliggjøre, istedetfor at lette Adgangen til almindelig Kundskab om og Indsigt i vort offentlige Liv.»

Stenografiske referat gjennom 150 år

Ueland fulgte opp ved flere seinere anledninger. I 1845 lanserte han også et forslag om stenografisk dokumentasjon av stortingsdebattene. Avisene, med Morgenbladet i spissen, kunne allerede tilby referater – mer og mindre fullstendige og nøyaktige – basert på notater fra galleriet. Ueland hadde lenge ergret seg over at slikt kunne være temmelig tendensiøst. Som en fremmed fugl i hovedstaden kjente han seg spesielt utsatt: En lett fordreining, en liten utelatelse, kunne få det vektigste innlegg til å virke latterlig. Mer enn én gang var han kommet i offentlig disputt om hva han egentlig hadde sagt. Nå gikk han inn for bevilgning av «Stipendier for Personer, som ønske at erholde Undervisning i Hurtigskriverkunsten». Et slikt tiltak ville sikre pålitelig informasjon til publikum, og trygghet for representantene om upartisk behandling. Dessuten ville det få talerne til øve strengere selvdisiplin. De ville bli forsiktigere med å breie seg, gjenta seg og ta ordet i utrengsmål; trolig ville de også vite å passe seg mer for kjekling og upassende personlige bemerkninger. Forsamlingen lot seg overbevise: Én person fikk stipend til å reise utenlands for å gå i lære, mot løfte å lære opp andre etter hjemkomsten, «samt at fungere som Referent ved førstkommende Storthing af dets Debatter».

Flere var skeptiske, enkelte fryktet konsekvensene. Representanten Bergh uttalte at «Thingets Medlemmer kunde ikke sætte synderlig Priis paa at faa sine Taler saa fuldstendig gjengivne, især da det nok kunde træffe, at det som havde været behageligt for Øret, ikke vilde være lige behageligt for Øiet.» Til dette svarte Ueland at nettopp hensynet til slike innlegg som ikke tok seg like godt ut på trykk, var en viktig grunn til å ønske stenografisk referat. Sansen for demokratisk offentlighet gikk sammen med mistro mot imponerende talekunst. Heldigvis er det i salen menn hvis ytringer kan tåle å leses, sa Ueland, «og om en og Anden, som har det ordnede Foredrag mindre i sin Magt, skulde undsee sig for at tale vidt og bredt, vilde man nok alligevel komme frem med, hvad der i Sandhed tjener til en Sags Oplysning.»

Siden 1857 har alt som er blitt sagt på Stortingets talerstol vært tilgjengelig for enhver og for all ettertid. Til å begynne med var det bare i spesielt viktige saker det ble ført stenografisk referat, og selv i slike saker var det de første årene helst tale om en blanding av forenklet og fullstendig gjengivelse, slik at direkte tale («Jeg foreslår at …») vekslet med indirekte («Taleren foreslo at …»). Strengt tatt er det først fra 1875 at ordene er blitt tatt vare på – med direkte, fullstendig referat, i førsteperson form – slik de falt, helt nøyaktig, hvert eneste ett. Med dette forbehold kan vi notere oss kontinuerlig stenografisk referat (bare avbrutt av fem år med tyske okkupasjon), gjennom mer enn 150 år, fra 1857 til i dag.

En betinget suksess

For så vidt er det klart at Ueland fikk det som han ville. Allikevel ble ikke forhåpningene innfridd. Debattinnleggene ble ikke kortere med dette. Enkelte har ment å kunne påvise en viss disiplinerende effekt – «Thingmænnene visste fra nu av, at de talte for mer enn bare en forsamling av kjenninger», påpekte Halvdan Koht, «og ialfal de yngre av dem maatte komme til aa arbeide ut talene sine bedre» – men om dette bidro til å høyne kvaliteten på de retoriske prestasjonene, er tvilsomt eller i alle fall diskutabelt. Mest nedslående var det likevel at Storthings-Tidende aldri ble folkelesning. I første omgang tegnet det seg om lag 1000 private abonnenter, men allerede til neste storting var tallet sunket til 350. Publikasjonen har i alle år vært til uvurderlig nytte for historikere og politiske kommentatorer, og dermed et viktig ledd i noen av de mange kommunikasjonsstrømmene som til sammen så å si løfter fram Stortingets virksomhet som offentlig anliggende. Men den duger ikke som lesestoff. Tusen sider med for det meste grå tale om grå saker er i overkant, selv for den mest interesserte. Folket setter seg ikke på stortingsgalleriet, selv om det tilbys fjernsynsoverføring. Stortingstidende gir mening som kildesamling, den hører til i dypet av magasinene til de store bibliotekene. Selv om den nå også er tilgjengelig på nett, er den fremdeles for svær og kjedelig til at det går an å lese den for å holde seg orientert.

Den avgjørende vending i retning offentlighet rundt Stortingets arbeid kom ikke med Storthings Tidende eller lignende publikasjoner, men med framveksten av organisasjonssamfunnet og de folkelige bevegelsene, med deres massemønstringer og aviser i masseopplag, mange år seinere. Hva Ueland kjempet for, var i realiteten innsynsrett innenfor en liten, isolert offentlighet rundt noen av de sentrale maktorganene. En gang i framtid skulle det bli mulig å føre debatt i åpenhet slik at folk ikke bare kunne lese om den etterpå, men virkelig overvære den mens den utspilte seg (på folkemøtene, i avisspaltene); da ville det endelig gi mening å invitere «det hele Folk paa Galleriet», som Ueland sa det – men dette forutsatte en utvikling av samfunnsliv og kommunikasjonsforhold som Ueland selv (og Flor og Hielm og Mariboe) ikke kunne ane noen ting om.

Litteratur:

Storthings Forhandlinger i Aaret 1830, bd. 1. Christiania 1831.

Harald Krohn: «Referatet av Stortingets forhandlinger før og efter 1857», i: Det Norske Storting gjennom 150 år, bd. 4. Oslo 1964, s. 289 ff.

Storthings Forhandlinger i Aaret 1830, bd. 1.

Yngvar Nielsen: Norges Historie efter 1814, bd. 1. Kristiania 1882.

Jeremias Bentham: Tactik eller Theorie for raadslaaende Folkeforsamlingers Forretninger. Christiania 1821.

Morgenbladet, 4. februar 1836.

Arne Bergsgård: Ole Gabriel Ueland og bondepolitikken, bd. 1. Oslo 1932.

Storthings Forhandlinger i Aaret 1836.

Krohn: «Referat av Stortingets forhandlinger …».

Bergsgård: Ole Gabriel Ueland, bd. 2. Oslo 1932.

Halvdan Koht: Johan Sverdrup, bd. 1. Kristiania 1918.

Hvordan kunne han fornærme motstandere på denne måten, hvordan kunne han tillate seg slike grovheter? Hva var det som sto på spill?

Vi må gå noen år tilbake i tid.

Bondestortinget og «uvitenhetens triumf»

Stortingsvalget høsten 1832 var et politisk jordskjelv. Mange steder var bøndene gått lei av å bli representert av den gamle øvrighet; for første gang hadde de prøvd å samordne seg for få inn flere av sine egne. Nå rykket de mannsterkt fram. Av 95 stortingsmenn var 45 bønder, 33 embedsmenn og 17 andre (kjøpmenn, håndverksmestere). Tidligere hadde embedsmennene alltid vært sterkere enn bøndene; på de to foregående tingsamlinger var de mer enn dobbelt så mange. Men denne gang var alt snudd på hodet. I konservative kretser ble det skreket opp om et «Pøbelstorthing», «en Invasion af Barbarer», en «Uvidenhedens Triumph». Skriket fra motsatt kant kunne være like overspent. «Enevældets Gjengangere, Norges Arestokrater!», tordnet det i opposisjonspressen: «Eders Haan have vi hørt – den er afmægtig; men skjælver, hvis I trodse den Magt, som erklærer sig imod Eder, den offentlige Stemme!»

Kampretorikk av dette slaget var ikke egnet til å dempe engstelsen blant regimets menn. Men for dem var ikke den nye opposisjonen egentlig en utfordring fra en annen politikk – den var et illevarslende forfall i selve den politiske prosess. Det nye flertallet «har været Gjenstand for Samtale i enhver Cirkel og for Bekymring hos Landets bedste Mænd», het det, forholdsvis behersket, i Morgenbladet: Det var grunn til å frykte at all denne udugelighet ville «prostituere Nationen» og sette en skammelig «Plet paa vor Grundlov».

Om bøndene hadde kunnet innse det selv, og holdt seg beskjedent i bakgrunnen, ville det kanskje vært til å leve med. Men bondeflokken hadde ambisjoner. Den var ikke lenger tilfreds med å gruppere seg bak sine formyndere, men prøvde selv å innta en ledende rolle. Det var grunn til å frykte det verste. Av mangel på dannelse var bonden bare i stand til å fatte det som var grovt og lavt – den materielle fordel, den umiddelbare egeninteresse; når det gjaldt høyere og edlere og mer helhetlige hensyn, strakk ikke forstanden hans til. At han kunne være taktisk utspekulert – som enhver hestehandler ful og slu – gjorde ikke saken bedre.

Bondeopposisjonen på tingsamlingene i 1833 og 1836 blir gjerne tilkjent æren for å ha videreutviklet folkestyret med reformer av typen formannskapslovene. Men hvem var folket? Hvordan var det mulig at menn som før hadde stått overfor hverandre som øvrighet og allmue, nå kunne møtes på like fot, som statsborgere alle sammen?

Statsborgeren

Tiden fram mot valgene i 1832 hadde vært preget av en uhørt agitasjon. Organisert valgkamp var det ikke tale om, i alle fall ikke åpenlyst; flere initiativer bar likevel bud om en ny slags målrettet innsats med sikte på å mobilisere velgere og samordne stemmegivningen. At bøndene, for å sikre sine interesser, burde stemme fram sine egne, var ingen ny innsikt – men nå ble den kjørt fram på bredere front og med ny styrke.

Forholdene lå vel til rette for krav om radikal forandring. Kornprisene steg, fattigfolk sultet. Sinnet rettet seg ofte mot embetsmennene, som sto for den rettslige inndriving av lånene, for utpantinger og tvangsauksjoner: Disse, som selv visste å berike seg med fete sportler (gebyrer), var harde og hjerteløse mot vanlige, hederlige mennesker som uforskyldt var kommet i knipe. På den andre siden var det ikke så vanskelig å få øye på en utvei. Julirevolusjonen i Frankrike (1830) og frihetsbevegelsen som fulgte over det meste av Europa, var et inspirerende eksempel på at vanlige mennesker kunne ta saken i egen hånd og drive igjennom forandring som monnet.

Peder Soelvold var en drivende kraft i agitasjonen foran valget i 1832. Som redaktør av Statsborgeren hadde han siden sommeren før drevet en utrettelig kampanje for å avsløre embetsmisbruk og svekke den alminnelige tillit til embetsstanden som øvrighet. Avisens formål var, som det het i første nummer, «at gavne Fædrelandet ved uafladeligt at efterspore grundlovsstridige og egenmægtige Foretagender, samt Alt hvad der kan have skadelig Indflydelse», og «med Sanhedens og Frimodighedens djærve Sprog, samt med Hensyn til Grundlovens § 100, give saadant Publicitet, og saaledes benytte Trykkefriheden i dens mest udstrakte Betydning». Soelvold holdt hva han lovte. Gjennom en lang rekke skandaløse og mer eller mindre veldokumenterte beskyldninger gikk han løs på overtramp og direkte ulovlig virksomhet blant samfunnets mektige – og dét i en tone som var så aggressiv at det var nødvendig å henvise til den nye trykkefrihet «i dens mest omfattende betydning» og tøye den til det aller ytterste.

I navnet Statsborgeren lå det et helt politisk program. I dét var Grunnlovens likhet markert, hinsides det gamle skille mellom øvrighet og undersåtter. Å kalle seg statsborger var å påberope seg en myndighet som tilkom alle og enhver; det var å utgi seg for å representere selve det suverene folk. For Soelvold innebar det en forpliktelse til å slå ned på alle som mente at de var bedre enn andre og derfor trodde at de kunne tillate seg mer. Avisen henvendte seg til alle som hadde lidd urett, og oppfordret dem til å si fra. Leserne svarte med en slik strøm av klager at redaktøren aldri var i beit for en sjokkerende avsløring eller i det minste et rykte. I sine første 30 numre påtalte avisen 13 tilfeller av misbruk av embetsmyndighet og 15 tilfeller av underslag eller annen uorden med statens penger. Det dreide seg om stort og smått, likt og ulikt, løst og fast. Kaptein Bentzen holder tilbake soldatenes lønn! Apoteket i Stavanger mangler provisor! Har universitetslektorene Motzfeldt og Stang virkelig lov til å gi privattimer? På Lindesnes fyr (som natten til tredje september var mørklagt i to timer) bruker man en skredder til fyrvokter! Kaptein Møller bruker artillerihester til å kjøre ut gjødsel på sine egne jorder! Sorenskriveren på Nordmøre tar ulovlige avgifter! Er det manko i kassen hos rådmannen i Christianssand? Driver prokurator Präem ulovlig brennevinshandel? Kaptein W. har slått en soldat helseløs!

Katekisme og ulovlig misjonering

Inspirasjonen til Soelvolds virke var John Neergaard, den første egentlige politiske agitator her i landet. På det første bondestortinget var Neergaard den klart førende, og om noen skulle kunne kalles opphavsmann til bondepolitikken, måtte det være ham. Neergaard møtte på Stortinget første gang i 1827, og brukte de siste månedene av sesjonen til å få utgitt en politisk brosjyre – den såkalte Ola-boka – som skulle få avgjørende betydning for de følgende stortingsvalg. Det meste av opplaget, nesten 600 eksemplarer, tok han med seg på en reise som nå i løpet av to år skulle føre ham gjennom mesteparten av det sørlige Norge.

Ola-boka begynte som en klage over at bønder og andre næringsdrivende var rammet av pengemangel, synkende priser, stigende skatter, mens embetsmennene på hvert eneste storting hadde klart å sikre seg bedre økonomiske betingelser. Til tross for alt dette hadde bøndene hittil, «af blind Tillid», bestandig sørget for å velge inn et flertall av embetsmenn. Men nå var det slutt!

Bondepolitiker John Neergaard. Verdens Gang, 19. mai 1883.

Etter en kort innledning i allmenne vendinger gikk Neergaard over til å arrangere sitt stoff som en samtale, som gjorde det mulig å praktisere en enkel og levende muntlighet med preg av dagligtale og dialekt. Poengene ble presentert på en måte som alle kunne kjenne igjen, ikke bare fra hverdagens utvekslinger, men også fra katekismen, den mest utbredte av alle tekster, som ingen hadde kunnet unngå under forberedelsen til konfirmasjon. Neergaard oppdaget (som blant andre Thrane etter ham) hva den kunne utrette med agitatorisk sikte. I det hele var dialogformen anvendelig for enhver som henvendte seg til et bredt folkelig publikum. Standpunktene ble personifisert – og argumentasjonen utviklet, vanlige motforestillinger avvist – gjennom instruktiv veksling av spørsmål og oppklarende svar; det var ikke bare pedagogisk, men også underholdende, med rike muligheter for satire.

Fire figurer fikk representere ulike oppfatninger av samme sak. Selbubonden Ola hadde ikke mye greie på politikk, men han var kvikk og lærevillig, og fikk mye ut av å forhøre seg med Bymannen og Bergverksbetjenten, som begge visste å hevde de næringsdrivendes interesser – og med Klokkeren, som utfylte bildet med et nærmest komisk forsvar for embetsstanden. I Neergaards regi var det Klokkeren som fikk oppgaven med å påstå at kunnskapen må styre, at trange kår skyldes dovenskap osv., og det var Bymannen som fikk opplyse Ole om hvordan den slags var å forstå:

Byemanden: Hør Ole! Du maa undskylde Klokkeren, om han hælder noget til de saakaldte Stores Side, da han staaer i den Stilling, at han maa bukke paa sig, om han kun troer at see et Stykke af en Embedsmand.

Det sentrale poenget i dette skriftet er det imidlertid Bergverksbetjenten som presenterer: På Stortinget kan ikke bøndene stole på andre enn seg selv. Ola får komme med innvendinger – som så gir anledning til nærmere forklaringer:

Ola: Mee ha naa hat Bønder der au; ee saa int de vart naa likare heil.

Bergverksbetjenten: Ja det kommer deraf, min kjære Ole! At Bønderne have været alt for faa. Der maa endelig være Fleertallet af Bønder og Borgere i Storthinget, hvis det skulde kunne virke til Skatternes Nedsættelse. Jeg skal forsøge at gjøre Dig dette begribeligt: Embedsmændene staae jo i et Forhold til Staten, omtrent som Tjener til Husbond, og at vælge flere Embedsmænd til Storthinget end Bønder og Borgere, er  paa en Maade det samme, som at lade Fleertallet af Tjenestekarle i et Sogn træde sammen og ved Stemmefleerhed afgjøre, hvor stor Løn deres Husbonder skal betale dem.

Ola: Naa begynne ee aa forstaa de.

Neergaard gjorde aldri bruk av åpne møter med taler og store tilhørerskarer; for det meste nøyde han seg med husbesøk og fortrolige samtaler på tomannshånd eller i mindre grupper. Én grunn var klart nok at han drev med noe som brøt med rådende politisk moral, kanskje også med loven. Han fryktet den nye valgloven, som satte forbud mot å øve innflytelse på stemmegivningen. Som omreisende agitator hadde han også grunn til å frykte for at myndighetene skulle bruke løsgjengerloven mot ham. Derfor kamuflerte han sin politiske virksomhet med kjøp og salg; som handelsmann kunne han vise til at han var ute i lovlig ærend. Da han oppholdt seg på Toten, var det ifølge hans egne opptegnelser «med det officielle Ærinde at sælge en Slump Sild, som blev transporteret fra Veblungsnæs».

Slik gikk det som regel godt – men ikke alltid. Under sitt besøk i Førde kom han «i Knibe», da han ble gjenkjent av en øvrighetsperson. Om hva han hadde i Førde å gjøre, opplyste han «at hans Ærinde var som Surendaling at kjøbe mindst et Par vakre Heste, helst blaa eller ogsaa sortbrune». Til dette svarte den mistenksomme øvrighetsperson «at slige Heste helst fandtes i Opstryn i Nordfjord» – og «dermed maatte han begive sig tilbage». Beholdningen av agitasjonsskrifter, som øvrigheten hadde fått tak i et eksemplar av, stemte ikke godt med Neergaards forklaring.

Neergaard var en effektiv agitator. I hans egen valgkrets Surnadal stemte i 1832 minst 80 prosent av de stemmeberettigede, det var aldeles uhørt på denne tiden. Selv ble han valgmann med nesten alle stemmene i ryggen. Romsdals amt sendte bare bønder til Stortinget denne gangen. Det samme gjorde tre andre amt; de fleste av de øvrige valgte i alle fall ikke mer enn én embetsmann. Med ett var styrkeforholdet mellom samfunnsklassene forrykket. Flere forhold bidrar til å forklare valgskredet denne høsten. I den grad valgagitasjonen virket inn, var det Ola-boka som – sammen med Statsborgeren – gjorde utslaget.

Konge og Storting

Bondeopposisjonen måtte tåle beskyldninger om uvitenhet, sneversyn og råskap, men den var altså ikke tannløs. Den sto for en politikk som i mangt var tuftet på egne klasseinteresser. Ofte opptrådte den samlet, da fikk den fram reformer som tok sikte på å styrke det lokale selvstyre og svekke byråkratiet og sentralmakten. Under stortingssamlingen i 1833 ble lov om lokalt selvstyre («formannskapsloven»), og en rekke lignende lovforslag, kjørt fram som tiltak i denne retning. Alle ble vedtatt på tinget, men ingen ble satt ut i livet: Kongen brukte nemlig sin rett til å nekte sanksjon. Grunnlovens § 79 var en konservativ garanti mot overilte beslutninger; den tillot at Kongen avviste Stortingets lovvedtak både en og to – men ikke flere – ganger. Hvis loven med uforandret ordlyd ble vedtatt også på en tredje stortingssamling, etter at folket i mellomtiden hadde hatt anledning til å markere sin holdning gjennom to valg, var den å regne som gyldig lov, uansett hva kongen måtte mene.

Den gamle stortingssal. Avisutklipp, tresnitt i Skilling-Magasin 1838.

Da Stortinget møttes i 1836, med omtrent samme styrkeforhold mellom bønder og embedsmenn som tre år tidligere, tok opposisjonen sikte på å bruke denne paragrafen til å drive igjennom de omstridte reformene. Det så ut til at den politiske motsetning kunne utvikle seg til en styrkeprøve mellom statsmaktene. Neste gang ville Kongen måtte gi seg. Men verken formannskapsloven eller noen av de andre demokratiske framstøtene kom til avstemning dette året. Mens sakene ennå var til behandling i komiteene, ble Stortinget plutselig oppløst og sendt hjem av en mektig irritert Carl Johan. Hva han oppfattet som misbruk av § 79 ville på sikt kunne undergrave hans maktstilling. Ved å oppløse Stortinget og avbryte dets arbeid, ville han sette en støkk i de uansvarlige.

I første omgang lyktes det glimrende: Virkningen var dramatisk, nesten som et statskupp. Men Stortinget samlet seg snart. Oppløsningen var et angrep på forsamlingen som helhet, ja på institusjonen som sådan. Embetsmennene overtok ledelsen (ingen bønder tok del i ordskiftet disse dagene, ingen fikk plass i komiteene som ble opprettet) – og slo tilbake: Statsminister Løvenskiold, som hadde støttet Kongens aksjon, ble trukket for riksrett. Folkemakten viste handlekraft. «Aldrig have vi levet saa herligt som i hine uforglemmelige Dage», sa Henrik Wergeland.

Under riksretten mot Løvenskiold var det Petersens taktikk å utnytte motsetningene mellom embetsmenn og bønder for å søke tilslutning fra disse første i felles forakt for de siste. Utskjellingen av «den store Hob» var et forsøk på å omdefinere konflikten til en stands- eller klassekonflikt og dermed splitte den norske motstandsfront.

Frekkhetens tykke dunster

Det var som forsvarer i saken mot Løvenskiold at høyesterettsadvokat Petersen hadde satt inn støtet mot «den store Hob». Sak og person gikk aldeles i ett for ham; en forhatt politikk ble bekjempet med grovt diskriminerende tale. Våre dagers rasister kunne ikke funnet mer nedsettende ord å stemple eksotiske fremmedfolk med: At bondepolitikken i Norge var uansvarlig, skyldtes ene og alene at norske bønder var mindreverdige mennesker.

Før pleide man å velge de beste, sa Petersen, nå for tiden velges visst bare den som alltid er enig med de fleste. «Det er desværre gaaet ud af Brug at undersøge en Mands Characteer og hele Færd, hans Fortrin og Dygtighed», den eneste prøvesten er nå «hvilken politisk Troe» han bekjenner seg til. Det hjelper ikke å ha levd et uklanderlig liv, hvis man kan beskyldes for å være konservativ. «Han, derimod, hvis Liv og Levnet ingen lyse Sider opviser, hvis Tænkemaade Ingen stoler paa, hvis Grundsætninger forandre sig efter Omstændighederne, han er Folkets Mand, og en fast Støtte for Friheden.» Om han er aldri så falsk og feig, vil ikke den enfoldige allmuen avvise ham, for den er ikke i stand til å gjennomskue de forførende ord. Slik er det altså i det frie Norge, tordnet Petersen, slik opptrer de som bestandig roper så høyt om frihet – «medens deres Hjerter ere indtørrede af Egoismens qvalme Røg og deres Aand omtaaget af Indbildskhedens, Uvidenhedens og Frækhedens tykke Dunster.»

Er ikke dette en ulykkelig situasjon, spurte Petersen, at man blir tatt for å være en mistenkelig person, «en Smigrer for Magthaverne», bare fordi man ikke kan få seg til «at blande sig mellem den skrigende Mængde»? Hvordan skal det gå med styre og stell når «Raaheden» trenger seg fram over alt? «Kan da Nationens bedre Deel, de, der forene sand Oplysning og Dannelse med rene Sæder og ædel Tænkemaade, tause see paa denne voxende Elendighed»?

Tålmodigheten er strukket for langt! Man må forundre seg over «at Intelligentsen hidtil har misforstaaet sit høie Kald, og tvivlet om sine egne Kræfter».  Nasjonens «oplyste Mænd have altfor ængsteligen lyttet til en saakaldet Opinion» som ikke kan gjøre rede for seg med et eneste fornuftig resonnement. Det er på tide å slå tilbake! De gode krefter må «blotte Usselheden i hele sin Nøgenhed», og «vise Umodenheden tilbage til den Sphære, hvori den alene kan taales», de må klart si fra at de ikke lenger vil finne seg i på bli dominert av «raae og uædle Lidenskaber»!

Den verbale volds nødvendighet

Petersens innlegg i riksretten var en bemerkelsesverdig tale på flere måter. Som moderne leser skvetter man litt av disse personangrepene: den massive utskjellingen, klassehatet helt oppe i dagen. Var det en glipp, slo det tilbake på taleren selv, ble han tatt i skole av sine egne? På ingen måte – og dette er det egentlig bemerkelsesverdige: Petersen var ikke en løs kanon, men en talsmann for regjeringens offisielle syn. Statsminister Løvenskiold hadde skrevet et første utkast til denne talen; den endelige versjon ble gjennomlest og godkjent av ham personlig.

Overfor riksrettens flertall av jurister var utfallet mot uvitenheten tenkt som den mest overbevisende begrunnelse for aksjonen mot Stortinget. Petersen kjente sitt publikum: Beskyldningene hans var et oppkok av innlegg som det gikk tretten av på dusinet i den ministerielle presse. I de kretser var det mange som syntes at dette var ord i rette tid. I riksretten hevdet amtmann Weidemann at Petersen burde tiltales for injurier mot det norske folk og mot Stortinget, men han fikk ingen med seg på det. Stortingspresident Sørenssen, som var aktor i saken, sa ved flere anledninger faktisk klart og tydelig at det var mye rett i forsvarets kritikk. Og bøndene dukket seg. Det politiske klima ble ikke ytterligere forpestet av Petersens utblåsning; snarere var det som et friskt uvær hadde renset luften. Når statsmaktene hadde fått markert seg overfor hverandre, var begge innstilt på å komme tilbake til fredelige forhold. Løvenskiold ble dømt, men på mildeste måte, nemlig til bot – og ble sittende. Regjeringen innkalte til ekstraordinært storting året etter og fikk formannskapsloven vedtatt, riktignok i utvannet form. Krisen gled over. Bøndene fikk det som de ville i spørsmålet om lokaldemokratiet. Men de hadde funnet seg i å bli æreskjelt, og de hadde tygget i seg skammen. Mangelen på selvtillit hadde satt dem helt ut av spill. Innerst inne må de ha følt at Petersen hadde rett: De var ikke gode nok.

Det offentlige ordskifte var, i 1830-årene, langt mer brutalt enn det er i dag. I Norsk mediehistorie heter det at debatten i de ledende aviser var «preget av direkte ondsinnede personangrep, bevisst fornærmende grovheter, rykter, sladder og baktalelser.» Ettertiden har «rett og slett latt seg forskrekke av den aggresjonen og det voldsomme hatet som preget det offentlige ordskiftet i 1830-årene.» Men hvorfor var det slik? Mediehistorikerne har vist til at «normene for offentlig ytring» under den nye og uvante trykkefrihetens betingelser fremdeles var «uavklarte». Min forståelse er en annen: Den verbale vold var et nødvendig innslag i en politisk kultur som allerede var godt etablert. Den var ikke et uttrykk for normløshet, men en omkostning ved normen om fornuftig meningsbrytning mellom myndige individer. Ifølge tidens ideal burde saklig debatt føre til enighet om det allmenne vel ved at den mest forstandige fikk rett. Når debatten i stedet avdekket uforsonlig uenighet (og det gjorde den jo ofte), måtte det være (enkelte av) deltakerne det var noe galt med. De manglet moralske forutsetninger for fri, uavhengig bruk av fornuftens gave. De var feige og griske, og sannsynligvis kjøpt og betalt.

Så hadde man det gående.

Referanser:

Bastiansen, Henrik og Hans Fredrik Dahl: Norsk mediehistorie. Oslo 2003

Brovold, Ivar: Forhenværende Lensmand og Storhingsmand John Neergaards Liv og Virken. Kristiansund 1877

Den Constitutionelle, nr. 214–217, 1836.

Neergaard, John Gundersen: En Odelsmands Tanker … Christiania 1830

Statsborgeren, nr. 1–2, 1831.

Steen, Sverre: Det frie Norge, bd. 5. Oslo 2002

Støren Munthe, Wilhelm: «Statsborgeren» og Peder Soelvold. Kristiania 1907.

Daniel Rees er daglig leder og styreleder i Holder de ord.

Hvilket parti er Norges mest troverdige?

– Det finnes nok ikke noe helt klart svar på det. Holder de ord gir ikke et komplett bilde, men viser noen trender basert på stemmegivning i hittil cirka hundre forskjellige politiske saker. Det vi ser, er at det er forskjell på posisjon og opposisjon, og forskjeller i hvordan partiene jobber etter partiprogrammene.  Senterpartiet bryter flest løfter av regjeringspartiene, men har samtidig også holdt omtrent like mange løfter som Arbeiderpartiet. Blant opposisjonspartiene er det Venstre som stemmer mest i tråd med sitt program, mens FrP ikke har brutt noen løfter i de sakene vi har sett på så langt. Både Venstre og FrP er veldig aktive til å komme med egne forslag på Stortinget.

Det er kanskje naturlig at de små regjeringspartiene kommer dårligst ut på deres sider? 

– Ja, på grunn av størrelsesforholdet i regjeringen. Men det er også interessant at forskjellene ikke er større og at de holder så mange løfter som de gjør.

Deres slagord er ”Politikerne jobber for deg, ikke omvendt”. Reklamene er vinklet slik at man sitter igjen med et inntrykk av at politikerne ikke leverer. Er det deres generelle inntrykk?

– Nei, det er ikke det. Men mange har nok dette inntrykket. Realiteten er at partiene hovedsakelig stemmer i tråd med sine programmer. Målet med kampanjen er å fokusere på at det er velgerne som er sjefen, og at de bør engasjere seg og følge opp sine politikere. I reklamene kaller vi det en ”medarbeidersamtale”, og en god medarbeidersamtale skal jo ikke bare fokusere på det negative.

Norge omtales ofte som et konsensusdemokrati, med mange koalisjonsregjeringer og grundig komitéarbeid på Stortinget, noe som legger opp til mange politiske kompromisser. Mener dere at Holder de ord gir et realistisk bilde av hva det vil si å jobbe for et politisk program innenfor dette systemet?

– Målet vårt er å vise hvordan politikerne faktisk stemmer på Stortinget. Politikk er selvsagt mer enn avstemninger, men vi mener det er en interessant og viktig innfallsvinkel til hva som skjer på Stortinget. På våre sider er det også mulig for velgerne å stille spørsmål, og politikerne kan legge inn kommentarer om sine stemmer. På den måten håper vi siden kan bli en møteplass for politikere og velgere.

Et parti kan stemme mot en sak de er for, eller motsatt, på grunn av forslagets utforming, for eksempel at det ikke går langt nok. I deres modell kommer dette ut som løftebrudd. Skaper ikke dette et veldig svart, hvitt syn på politisk arbeid?

– Nei, vår fremstilling tar høyde for at man kan stemme mot et forslag, fordi man samtidig stemmer for et forslag man mener er bedre. Vi skiller mellom to typer saker: Posisjonssaker, som man er for eller mot, og valenssaker, hvor man er enige om et mål, men uenige om hvordan man kommer dit. Et eksempel på valenssak er spørsmålet om å investere mer i jernbane, hvor alle partier er enige om målet, men uenige om bevilgninger, fremdrift og organisering.

Betrakter dere alle punktene i programmene som politiske løfter?

– Det må være noe som er målbart. Ikke generelle visjoner. Norske partiprogrammer er preget av både svada og tomme ord, og konkrete punkter. Både enkeltsaker og helheten er viktig, og helheten er større enn summen av enkeltsaker. Det er de konkrete sakene vi presenterer.

Eksempelvis har SVs bistandspolitikk fått stryk som løftebrudd fordi de ikke har klart å trappe summen opp videre fra en prosent av BNP, som det står i programmet at de vil jobbe for. De har stemt for økninger og antagelig jobbet for mer. Er det ikke da underlig å fremstille det som løftebrudd?

– Det er et interessant spørsmål. I det tilfellet har SV ikke fått gjennomslag for sitt løfte, men vi er opptatt av at vår fremstilling skal vise hva de faktisk har gjort. Så kan velgerne gjøre opp sin egen mening om partiets innsats.

Andre sentrale saker der partiene fremstilles som at de ikke har holdt ord: Senterpartiets rovdyrpolitikk, KrFs bistandspolitikk, SVs pelsdyrspolitikk, Høyre og TV-lisensen. Dette er vel områder der partiene fortsatt har troverdighet blant velgerne, selv om det i en slik modell kan fremstå som løftebrudd? 

– Igjen, vi presenterer hva de stemmer. I mange tilfeller har partiene kompromisset, og vi tror velgerne har forståelse for det. Har man ambisiøse løfter, er det naturlig at man ikke får alt igjennom. Det er et dilemma om partiene unngår konkrete løfter. Det gjør det vanskeligere for velgerne å forholde seg til dem. Det å holde løfter er heller ikke alltid en dyd. Velgerne har respekt for at partier endrer standpunkter.

Noen vil sikkert kritisere dere for å bidra til en økende politikerforakt, ved å fremstille politisk arbeid som et spørsmål om å holde ord eller ikke holde ord. Ser dere denne problemstillingen?

– Vårt arbeid er heller en kur mot politikerforakt. Forventningene i enkeltsaker er ganske lave. Å publisere hva partiene jobber for og hvordan de stemmer, vil vise at politikerne stort sett jobber hardt for, og stemmer i tråd med, sitt partiprogram. Det er dette som er totalbildet.

Hvilken rolle håper dere å spille i valgkampen?

– Vi vil bringe politikere og velgere tettere sammen. Vi håper at når velgerne ser på debattene på TV, så går de til oss for å se hva som faktisk har skjedd. Valgkampen handler om fremtiden, men også om å evaluere de forrige fire årene.

Intervjuet er også publisert på Minervanett.no. 

Skal du ha noe gjort så må du gjøre det selv, heter det. Som sagt, så gjort — koden som jeg delte i fjor (som kun henter data) ble videreutviklet og automatisert. Mitt mål er å finne ut hvordan et dashbord for journalister bygget på denne typen data bør se ut. Å forske på denne måten heter design science – iterativ design som forskningsmetode – som er vanlig i informasjonsvitenskap, og er en morsom måte å jobbe på. For å få dialogen i gang med stortingsreportere laget jeg noen eksempler på ting vi kan gjøre. Vi kan finne “outliers”, som de som stiller flest eller færrest spørsmål, eller bruker det mest avanserte språket i spørsmålene sine. Vi kan lage nettverk av spørsmål, eller hvor likt representantene stemmer. Ved bruk av kvantitative metoder fra statsvitenskapen kan vi også regne ut hvem som er “lengst til høyre i høyre” eller “venstre i venstre” og visualisere resultatet. Blant annet. Samstemmer.net har mer.

Samstemmer.net er basert på data fra Stor­tin­gets data­tje­neste, som var et hyg­ge­lig bekjent­skap å gjøre i utvik­lings­fa­sen. Å få denne mel­din­gen fra twit­ter var gøy!

Enkelte av tingene jeg gjør er direkte urimelig, som å rangere Stortinget etter lesbarhet (med LIX) og å peke ut representantene som “aldri” dukker opp for å votere. Dette er gjort for å vise fram data fra APIet og å sette i gang diskusjonen med ekspertene — stortingsreporterne. Det er deres kunnskap og erfaring jeg ønsker å forstå for å finne ut hvordan et informasjonssystem som dette bør se ut og oppføre seg for å støttes deres rolle. Men hva er viktig? Hva er nyttig?

Veien videre nå er å analysere intervjuene med norske stortingsreportere og samle kunnskapen derfra. Dette vil bli delt sammen med koden på Github Den som ønsker å hjelpe meg å videreutvikle Samstemmer er hjertelig velkommen. Koden er skrevet i python med hjelp av django, og bruker d3js til de fleste grafer og visualiseringer.

Prototyper på informasjonssystemer laget av studenter pleier normalt ikke å få oppmerksomhet. Det er klassen og sensor, stort sett, som får sett og prøvd dem. I Apps4Norge-konkurransen var det flere skoleoppgaver som deltok, og vi får håpe det blir flere slike nasjonale konkurranser og sørge for at studentmiljøene får dette med seg – det er veldig hyggelig at flere får innsyn i hva vi driver med i universitetsmiljøet.

Vinneren av kategorien apper laget av lag heter Geokultur. Bak den står Tedd Hansen, Ingrid Elisabeth Moen, Erik Chrisander Gustavsen og Oddbjørn Undseth Bakke. Denne appen bruker Norvegiana til å hjelpe brukeren å finne fram til kulturarv i Norge via data fra arkiver, museer m.m. I kategorien Ideer vant Henrik Skogmo med “Snittet”. Her er formålet å hjelpe elever på videregående skole med det vanskelige valget av høyere utdanning.

Et krav til deltakerne var at datasett fra offentlig sektor skulle inngå i appen eller ideen. Blant bidragene finnes bl.a. trafikkdata, værdata, helsedata. Jeg har umiddelbart sans for vinneren av andrepremien for enkeltpersoner, som har det strålende navnet “Ætteforsker”. Martin Havnøy har her klekket ut en mobilapp (for Iphone) som bruker data fra folketellingen i 1910, stedsnavndata, Open Street Map og Digitalt Museum. Målet er å hjelpe deg til å drive detektivarbeid i egen (eller andres?) slekt, godt forklart i følgende video:

Det skal bli spennende å se hvilke av prosjektene som blir videreutviklet, og om noen av dem blir en slager enten for avgrensede eller bredere grupper av brukere.

Åpenhet og gjennomsiktighet

Et gjennomsiktig offentlig byråkrati er til å stole på, og kan rettes opp der det kan bli bedre. Dette er vel hovedtanken bak hele bevegelsen om åpne offentlige data, og dermed også tanken bak data.stortinget.no. For at data skal kunne bidra til gjennomsiktighet må noen tolke, sette inn i kontekst, utfordre, kritisere og ikke minst bruke dataene til noe. Lage visualiseringer, alternative innsynsløsninger, kontrollere for feil eller misforståelser. Skrive nyhetsartikler, forskningsrapporter og bloggposter.

Kanskje kan enkelte metoder automatiseres slik at vi får dashbord med data om samfunnets tilstand slik en finansanalytiker eller flygeleder (formodentlig) sitter i “kontroll-tårn” og tar pulsen på markedet/luftfarten.

For at enhver borger skal kunne få noe nytte av dette aleine har data.stortinget.no “databyggere”, wizards (data-assistent, assistent-meny) som hjelper deg med å ta ut helt enkel statistikk fra systemet. Med denne kan vi enkelt se at stortingsrepresentanter er gjennomsnittlig ca 50 år:

…og at kjønnsfordelingen har utviklet seg mot et stadig mer likestilt samfunn.

Det skjedde noe spennende mens Borten og Bratteli var statsministere i overgangen mellom 1960- og 70-tallet, kvinneandelen begynte å øke mer enn før.

Også gangen i enkeltsaker kan sees på de vanlige nettsidene til Stortinget (se eksempel.)

Dette er gøy for oss vanlige borgere, for skoleelever og for pressen. Databyggeren gir oss helt enkel informasjon (tolket data) om utvikling og om enkeltsaker. Hva du kan gjøre med databyggeren er nødvendigvis noe begrenset – det er urimelig å forvente at Stortinget er selvkritisk på våre vegne.

Journalister og borgerjournalister

Norsk presse har allerede gjort en del av tingene som er rimelig å gjøre med denne typen data. Allerede lenge før data-APIet var klart hadde Edda Media laget buskerudbenken.dt.no for Drammens Tidende. Seinere kom tilsvarende prosjekter for andre regioner i Norge. Det er ikke urimelig at noen tar opp dette igjen, enten som publikumsløsninger (a la Buskerudbenken) eller mer interne systemer for å snappe opp temaer og saker som tas opp på Tinget. I dataene kan saker spores (via saksordfører) til folkevalgte, som igjen har et fylke som skal representeres. Hva den enkelte representant stemmer i voteringer er også med i dataene, slik at det er mulig å følge de ulike fylkenes aktivitet.

Det er også mulig å finne hvem som stemmer mot sitt eget parti (altså hvor partipisken ikke strekker til), dette er jo alltid gøy uansett om du anser slikt som usolidarisk vandalisme eller tegn på ryggrad hos den enkelte representant. En nyhetssak er det nok ofte, dette er ikke bare politisk uenighet, men intern uenighet. En god indikasjon på en spennende sak. Kanskje.

Mye, om ikke det meste, av stoffet som eksponeres i APIet dekkes allerede tett av norsk presse. Det er likevel interessante ting å snoke i her, se for eksempel på denne (som dog ble dekket) der i alle fall min oppfatning av forslagsteksten gjør at voteringsresultatet kommer overraskende:

“Stortinget ber regjeringen fremme en sak om endring av utlendingslovgivningen slik at barns rettigheter i utvisningssaker blir ivaretatt i tråd med vedtak i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.”

Resultat: Mot
(For: 25 Mot: 79)

Jeg synes det er overraskende at det er så stor enighet om å ikke rette norske lover etter Den europeiske menneskerettsdomstolen. Andre er kanskje ikke overrasket, men å legge opp et system der forslagstekster settes opp mot voteringsresultat kan virke som en morsom idé. Er det noen partier som er konsekvent imot enkelte målestokker (menneskerettigheter, arbeidstakerorganisasjoner, EU, miljøvern-krav, etc)? Er det noen som er for EU den ene dagen og imot den neste?

Det er også elementer i dette APIet som kan fungere journalistisk med ganske lite arbeid. For eksempel er spørsmål (skriftlige, interpellasjoner og spørretimespørsmål) ofte ganske gøy lesing. De er ofte kritiske, lette å relatere til områdene der representantene er valgt inn fra og de er sikkert vanskelige å svare på. De er potensielt gode steder å starte en debatt (på en kafé eller i en avis). Noen eksempler:

“Når vil miljøvernministeren fatte vedtak i saken om IKEA Larvik slik at lokalsamfunnet og lokal- og regionalpolitikere får vite om det lokale demokratiet virker og har tillit, og IKEA får avklaring på om deres miljøvennlige investering kan gjennomføres?”

“Tidligere riksvei 862, nå fylkesvei 862 mellom Tromsø og Finnsnes, har fergeforbindelse mellom Brensholmen og Botnhamn på Senja. Denne fergeforbindelsen er ikke helårig, dvs. fergen går ikke om vinteren. Dagens drift av fergeforbindelsen er i hovedsak selvfinansierende og fylkesvei 862 er også en viktig nasjonal turistvei, men har også meget stor betydning for næringslivet og de fastboende i fylket. Vil statsråden bidra til at fergeforbindelsen på nasjonal turistvei, fylkesvei 862, blir helårig?”

“Aftenposten melder i dag at Norge har mottatt en sondering mht å arrangere neste NATO-toppmøte. Selv sier utenriksministeren at han oppfatter henvendelsen som en sondering. Statsministeren, utenriksministeren og forsvarsministeren har alle uttalt bekymring for budsjettkutt i medlemslandene. Sånn sett vil det være naturlig at Norge, pga sin sterke økonomiske posisjon, sier ja til å forestå et NATO toppmøte. Er utenriksministeren enig i dette og at det vil være positivt for oss?”

“Hva vil statsråden gjøre for å bidra til en varig løsning for ivaretakelsen av Gjøa?”

Alle disse spørsmålene har en avsender og en mottager, og lokale saker vil sannsynligvis enkelt kunne spores tilbake til de områdene de omhandler. Som Risør-gutt sjekket jeg selvsagt raskt, og kan konstatere at ‘Risør’ kun er nevnt 3 ganger i spørsmål på Tinget, og 0 ganger i sakers tittel, siden 1986. En lokaljournalist kunne lett følge opp med nabokommuner og fylke for å finne ut om sørlandsperlene (eller hvilket som helst sted du bryr deg om) i det hele tatt nevnes, og hva som tas opp om dette. Jeg tror det er ting her vi ikke leser i avisen, som det både kan være gøy og viktig å følge med på.

Det er mer som kan gjøres journalistisk på denne materialet. Slik jeg ser det handler det først og fremst om de gode ideene.
— Hva kan vi gjøre med dette som utnytter materialet best for journalister?

Borgerjournalistikk

Det er ingen grunn til at journalistene skal ha dette for seg selv, og at interesseorganisasjoner kommer til å ta tak i dataene føler jeg meg ganske sikker på. En organisasjon – holderdeord.no – har allerede begynt. Deres prosjekt er å “faktasjekke”/(kontrollere for) partienes løfter. Holderdeord.no tar en spesiell rolle som “kontrollør”, og kvalitative vurderinger må nok gjøres for sakene. Dette kan selvsagt føre til konflikt og uenighet, men heller at noen gjør det, enn ingen? At prosjektet også deler sin kode med oss, gjør at den som vil kan etterprøve påstandene selv – noe som er forbilledlig. Holderdeord.no er et spennende prosjekt som vi kommer tilbake til i Vox Publica senere.

At miljøvernere, idretten, kollektiv-brukerne og fiskeforeninger kan overvåke, bygge på og bruke data fra Stortinget i sitt arbeid, tror jeg betyr at dette vil skje. Bloggere, twitterbrukere, facebookere og andre borgerjournalistikk-liknende aktører har også en rolle her. Det er et potensial for en gjennomsiktighet som virkelig kan bli bra, og holde våre folkevalgte på tå hev, særlig når også de smalere interessentene lett kan se hvem de må sende en mail eller ringe til når ting ikke er som de skal (etter synsvinkel).

Angående faktasjekking anbefaler jeg også Martin Eides “Fakta og makta” som ble publisert både i BT og her på Vox Publica.

Teknisk

Dette avsnittet er kanskje mest relevant for deg som har tenkt å bruke denne datakilden, og jeg blir ikke fornærmet om enkelte hopper videre til neste avsnitt.

Hvis du har tenkt å gjøre noe teknisk med Stortingets data finner du stort sett det du trenger på data.stortinget.no/om-tjenesten og data.stortinget.no/eksport med dokumentasjon og (fri) lisens.

Det er også noen eksempelprosjekter i java og .net C# å laste ned, om du er gira på det (jeg gjorde ikke det, da verken java eller C# er noe jeg bruker ofte nok, så jeg kan ikke uttale meg om disse).

Helt enkelt består eksport-biten av data.stortinget.no i en liste med URIer som spytter ut XML. Noen URIer tar input (en sesjon eller saksnummer), andre ingenting. XMLen som sendes tilbake er lett å jobbe med (ingen store overraskelser) og virker fornuftig strukturert. Attributt-navnene gir hint om hva som kan inneholde flere ting (en sak kan ha flere emner), ved navn valg som “emne_liste” som listes ut også i tilfeller der de ikke brukes.

Kode i python for import i mySQL
For å få et overblikk skreiv jeg noen enkle importscript i python for å få dette over i mySQL. Koden for det finner du på github, du kan bruke den som du vil. Med dette finner du også et førsteutkast til databasestruktur som er basert på å ha primær- og kombinasjonsnøkler slik at ‘INSERT IGNORE’ statements kan brukes til datafangst. Jeg har ikke gjort noen “ekte” prosjekter på dette, så det er ikke utenkelig at strukturen bør endres litt eller tilpasses noe til andre formål. Hvis du finner noen direkte feil du mener jeg burde vite om, ta gjerne kontakt.

Min korte erfaring med dette er at det virker robust og fint. Det er mer data i APIet enn hva det er lett å holde styr på via nettsidene til Stortinget og rådataene gir muligheter til å gjøre ting vi ennå ikke har kommet på at vi burde.

Omfang

Noen raske tall. APIet inneholder så langt ca 13.300 saker og 22.400 spørsmål (begge siden 1986), stortingsperiodene går tilbake til 1945, mens sesjoner (fra sommer til sommer) kun tilbake til 1986. Jeg har ikke sjekket om det finnes data om saker/spørsmål fra før ’86, da APIet selv ikke lister ut disse sesjonene. Videre er det metadata på fylker, partier (18 stk siden 1945), emner (172 stk), representanter (1072 stk), voteringer (siden 2011) og relasjoner mellom disse.

Kritikk?

Selv om ting virker bra, kan det alltids bli bedre. Det er også ting vi kan diskutere her.

Det er noen feil her og der. For eksempel finnes det ingen data her: http://data.stortinget.no/eksport/skriftligesporsmal?sesjonid=2007–2008 Betyr det at ingen stilte spørsmål i 2007–2008? Garantert ikke. Det er også mangler, for eksempel har ikke skriftlige spørsmål emner – mens de andre typene spørsmål har.

Noen typer data går tilbake til 1945 (representanter), andre typer (saker) tilbake til 1986, og andre igjen (voteringer) finnes kun fra 2011. Det er litt hull her og der (en del saker har ikke noen “behandlet i sesjon” selv om de er gamle), gode nøkler mot saksdokumenter finner jeg ikke (gjør du?) og vedtakstekster er lagret som HTML (som gjør det unødvendig vanskelig å finne gode delimiters/“mellomroms-tegn” for eksport fra mySQL til f.eks. .csv eller .xls).

Dokumentasjonen, en .pdf (hvorfor .pdf, folkens?), lukter tidvis auto-generering og blir intetsigende. Se på denne:

“vedtaknummer
Element som definerer nummer for voteringsvedtaket”

Er det unikt? Er det påkrevd? Kan et vedtak ha flere nummer? Kan flere vedtak ha samme nummer? Slikt besvares ikke, og mange av elementene i XMLen har slike beskrivelser, som like godt kunne ha vært sløyfet. Ok, nå vet vi at det skal være et vedtaksnummer ved et vedtak, men ikke stort mer.

Konklusjonen på dette er at det trengs mer inngående kunnskap om Stortingets prosesser enn det som kan leses ut av dokumentasjonen for å bruke dette riktig. I gjennomsiktighetens navn kunne dette ha vært fokusert mer på, det er ikke urimelig at ulike interesseorganisasjoner med varierende kunnskap skal benytte denne datakilden. Dette kan bli bedre, både med tanke på dokumentasjon, hull i dataene, og mer historisk data. Å legge inn en form for tilstandsrapport på dataene slik at nye data kan hentes ut uten å spørre etter hele sesjoner kan kanskje være en idé. Jeg har ikke bygget min kode med tanke på periodisk uthenting, men for interesseorganisasjoner, pressen, osv vil nok det være et tema.

Forskning

Kan denne datakilden brukes til forskning? Jeg har spurt både kollegaer her på huset og utenfor hva vil kan besvare med denne typen data. Så langt har jeg ingen prosjekter i boks, men jeg tror dette er data som kan brukes til å besvare flere interessante spørsmål:

• Hvor viktig er pressen for Stortinget?
• Ligger Stortinget foran eller bak pressens dagsorden?
• Hvor sterk er partipisken i de ulike partiene?
• Har vi reelt sett mange ulike partier å velge mellom, eller to (eller tre) blokker?
• Hvor godt representerer de ulike fylkesbenkene sine fylker?
• Hvem er Tingets mest effektive politikere (og hva gjør de for å få det til)?
• Finnes det “kjøp og salg” av saker/stemmer på Tinget (a la “kampfiksing” i idretten)?

Her handler det bare om å finne riktig spørsmål. Om du mener å ha noen tanker om dette, ta gjerne kontakt. Jeg (som driver med datastøttet journalistikk) ser for meg at metoder og spørsmål fra forskningsdisiplinene i noen tilfeller kan automatiseres og omsettes til innsynsløsninger/overvåkningstjenester osv. Her må forskningen gå foran og vise vei.

At data nå kommer i form av at API gjør det mye lettere å besvare spørsmål, dette har jo blitt lagret før også, men da måtte en forsker innhente disse dataene selv fra hvor-nå-enn de ble lagret (Nasjonalbiblioteket?).

Veien videre for data.stortinget.no og åpne offentlige data

Det er slett ikke gitt at folk kommer til å hive seg over dette. Det er helt realistisk at kun et knippe mennesker i dette landet kommer til å bry seg med stortingsdata. Det betyr ikke at lite bruk betyr at prosjektet er unødvendig eller misbruk av ressurser. Hvem som tar dette i bruk, og hva som kommer ut av det, er mye viktigere. Dette er opp til oss alle. Potensialet er der. At det er vilje til å rette feil, fylle på med data (utvide med mer?) og holde systemet oppe — er det jeg ønsker å se. Og en takk skal noen ha, det er godt at dette blir gjort.

Rent teknisk er dette også bra. Nå som data.stortinget.no er på beina synes jeg det er rimelig å fortsette trenden med andre typer data som kan informere borgere til å ta gode valg. Hvem skal jeg stemme på? Hvor bør jeg bosette meg? Hva bruker staten skattepengene til? Hvilken skole i nærheten er best? Hvor forurenset er det der jeg bor? Hvilke veier er mest trafikkert og ulykkesutsatt?

Med tilgang til mer data vil flere slike spørsmål kunne besvares basert på data. Skoler rangeres i dag etter nasjonale prøver, som gir foreldre en idé (dog en litt rar idé, normalfordelingskurven er ingen god måte å rangere prestasjoner på, vi vil aldri oppnå at alle er “gode nok” på den skalaen) om skolenes evne til å utdanne.

Data fra politi og brannvesen vil kunne gi indikasjoner på hvor det er tryggest å bo og ferdes, data om dokumentavgifter som betales kan gi indikasjoner på reelt prisnivå der du vil flytte. Dette er viktig informasjon som bør være tilgjengelig for en boligkjøper (og ‑selger) som går via en megler med egne insentiver. Alle disse tre må gjerne få APIer slik Stortinget har.

Statsregnskapet (som også deles som .pdf – gjør de det for å være onde med overlegg?) er et kronisk oversett dokument som fortjener mer innsyn. Å legge dette om til et API og gi oss flere detaljer ville være veldig bra for alle. Det vil kunne brukes til for eksempel å se etter som bevilgninger og løfter brukes og holdes. Om det faktisk bygges jernbane, barnehager og studentboliger.

Domstolene utmerker seg også som gode datakilder i gjennomsiktighetens navn. Her er det mye som kan gjøres. Hva slags kriminalitet straffes i Norge? Hvor mange tas der jeg bor? Brukes de nye lovene som Stortinget innfører? Leder de til mindre kriminalitet (koblet mot politidata)? Er det noen som gjentatte ganger straffeforfølges av myndighetene, men som frikjennes gang på gang? Det er mye viktig og spennende som kan komme ut hvis også rettsvesenet blir mer gjennomsiktig. Igjen handler det først og fremst om å finne de gode ideene, de gode spørsmålene.

Og postjournaler. Postjournaler finnes i dag i et utall ulike formater og løsninger (.pdf-er i html, kranglete .aspx-systemer, rentekst og markup av alle slag). Et ensartet system for postjournaler ville spare mange for mye tid.

Å se på data.stortinget.no som et første skritt i en kjedereaksjon av åpninger av slike APIer — og virkelig åpne opp der det lar seg gjøre — vil kunne utgjøre en stor forskjell i hvordan vi forvalter makt og bidra til et samfunn som i større grad tar sine beslutninger basert på data. Hans Rosling snakker om et “faktabasert verdensbilde”, med åpne data og gode APIer i Norge kan vi få et “faktabasert Norges-bilde” — og det synes jeg at vi fortjener.

Spørsmål:

Jeg har gjentatte ganger stilt spørsmål i denne posten. Spørsmål som kan skrives om til disse:

• Hva kan dette brukes til?
• Hva burde vi bruke dette til?

Hvis du har tanker om dette, legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet.

• Videreutvikle script som konverterer rådata fra stortingets voteringssystem til XML koblet mot unik ID på hver stortingsrepresentat og saks-ID hos Stortinget.
• Lage script som genererer RSS-kilde med daglige endringer fra Stortingets nye datatjeneste.
• Lage/forbedre/tilpasse websystem for publisering av stemmedata.
• Forsøke å sette opp norsk utgave av http://www.nosdeputes.fr eller http://sejmometr.pl/, gjerne med inspirasjon fra http://www.publicwhip.org.uk/ og http://www.theyworkforyou.com/

Jeg håper også medier og journalister biter seg merke i dette initiativet — og bidrar til det. Datajournalister bør gå på dugnaden, men like viktig: Redaksjoner må begynne å tenke på hvordan de selv kan bruke dataene til å styrke den politiske journalistikken.

Også i lokaldemokratiet har publisering og intelligent presentasjon av voteringsdata stort potensial, men i mange kommuner finnes rett og slett ikke dataene. Smart bruk av dataene fra Stortinget kan i neste runde forhåpentlig føre til at også kommunene og lokalmediene innser betydningen.