I figurene representerer søylene meningsmålingene. Hver søyle viser til én eller flere meningsmålinger som er publisert den dagen (dersom det er flere målinger en dag har gjennomsnittet blitt regnet ut). De grønne linjene viser til de daglige prediksjonene fra de gruppene som bestod av aktive partimedlemmer (intern gruppe), mens de røde linjene er prediksjonene til de gruppene som ikke bestod av aktive partimedlemmer.

Det er oppsiktsvekkende at grupper bestående av 15–20 personer klarer å forutsi valgresultatet såpass nøyaktig som de har gjort i stortingsvalget. Vårt forsøk er likevel ikke utypisk, for om vi ser på forsøk i andre land ser vi at prediksjonsmarkeder jevnt over er mer nøyaktig enn meningsmålinger. Det som skiller det norske valget fra for eksempel amerikanske presidentvalg er at det er såpass mange partier som kjemper om velgernes gunst. Man har sett tidligere at prediksjonsmarkeder i slike kontekster gjerne blir mindre treffsikre. I vårt forsøk spilte det ingen rolle, og hovedgrunnen til det tror jeg er måten vi satte markedene opp på. Vi lot nemlig deltakerne konsentrere seg om noen få partier, og opprettet i stedet flere grupper.

De eksterne gruppene var mer aktive enn de interne gruppene, og de var også totalt sett mer treffsikre. Likevel er det verdt å merke seg at den mest nøyaktige gruppen var den interne Ap-gruppen, som hadde som oppgave å forutsi sin egen og regjeringspartienes oppslutning.

Hva er så grunnen til at prediksjonsmarkeder er mer nøyaktig enn meningsmålinger? Vel, i all rettferdighet må det sies at meningsmålinger ikke skal forutsi valgresultatet, men gjengi velgerstemningen der og da. De er rett og slett ikke konstruert for å forutsi valg. Problemet er at mange oppfatter meningsmålinger som om de kan nettopp det. Når prediksjonsmarkeder gjør en bedre jobb i å forutsi resultatet så ligger forklaringen i at de er konstruert for å ta opp i seg informasjon som er relevant for valgresultatet, og se bort fra ”støy” og døgnflue-effekter. En del av informasjonen de gjør seg nytte av er naturligvis meningsmålinger, men deltakerne vet at også andre informasjonskilder og egne vurderinger underveis i valgkampen må tas i betraktning.

Det at den interne Ap-gruppen var så treffsikker mens den interne Venstre-gruppen bommet såpass kraftig er noe overraskende. Dersom det ikke skyldes reine tilfeldigheter kan det kanskje si noe om realitetsoppfatningen i de to partiene i valgkampen, og at Venstre denne gangen ikke helt var i synk med sine potensielle velgere. Deltakerne i dette forsøket var i alle fall overoptimistiske, det kan vi slå fast med sikkerhet.

En lengre artikkel om forsøket blir i skrivende stund vurdert for publisering i et vitenskapelig tidsskrift, og der blir forsøket gjennomgått mer grundig enn det er plass til i Valgbloggen.

Begrepet ”amerikanisering” er i Norge noe negativt ladet. Vi tenker gjerne på utviklingen fra den tid da kinosnopet besto av en Fox og en Nox, eller på en helgedag kunne strekke seg til en pose med Dundersalt, til en samtid hvor jumbomenyene av popcorn og cola som koster mer enn selve kinobilletten har blitt standard hyllevare. Vi tenker på vektøkning, high five og coca cola. Etter at valget viste fortsatt rød-grønn regjering bør vi også tenke på topartisystem, og etter interessen for valgvaken å dømme trenger ikke det nødvendigvis være en negativ utvikling. Det gir i alle fall velgerne klare alternativer å stemme på.

USA er ofte bakeren som må ta straffen for smedens gjerninger, for, som det står i norsk Wikipedia; ” Visse fenomen kalles iblant for amerikanisering selv om det er egentlig snakk om en modernisering og urbanisering som først slo i gjennom i USA.”  Men la oss ikke gjøre det for komplisert for våre små grå. Vi holder fast ved amerikanisering.

Stemningen på Studentsenteret i det opptellingen foregikk var i stor grad preget av spørsmålet kommer vi til å vinne? Med ”vi” menes alle som stemte på Høyre, Frp, KrF, mens ”de” var SV, Ap og Sp. Eller vice versa, naturligvis. Poenget var at det var to klare blokker: Regjeringen mot resten. Resultatet ville vise om landet vårt skulle ende opp med fire nye år eller om Frp skulle få anledning til å kompromisse fram sin 100-dagers plan for Norge. Ved tidligere stortingsvalg har det store spørsmålet vært hvem som finner hverandre på bakrommet etter at velgerne har delt ut kortene på valgdagen. Kjøttvekten blei dratt fram, hestehandel blei gjort og kameler blei dandert, og vips var det rørt i hop en viltgryte av et regjeringsalternativ. Laget med en helt ny og spennende, kraftfull oppskrift – men ennå ikke vannet ut i Stortingssalen.

Denne valgkvelden var det annerledes. Det var som om velgerne faktisk visste hva de hadde å forholde seg til.

Spørsmål: Synes du den sittende regjeringen har gjort en god nok jobb til at de kan fortsette i en periode til?

Svaralternativ:

a)                  Ja
b)                 Nei

I USA har man et topartisystem. Dette betyr at det i praksis er to partier som har reell sjanse til å vinne den politiske makten i landet. I Norge har vi flerpartisystem. Men Stoltenberg bydde opp til en ny dans da han før valget i 2005 forsøkte å danne en flertallskoalisjon, og klarte det. De som blei sittende igjen på Stortinget uten utøvende makt så at her måtte man snakke sammen og stable på beina et reelt flertallsalternativ til neste korsvei. De klarte det ikke. De glemte nemlig å spørre minstemann om hans mening. Men neste gang klarer de det, fordi de må. Og da i en koalisjon av KrF, Høyre og Frp. Selv om vi har flere partier enn i USA vil vi da sitte igjen med to avklarte alternativer før valget, og spenningen ligger ikke i hvordan regjeringen vil bli sammensatt, men hvilken av de to blokkene som stikker av med nok mandater.

Hva så med Venstre? Jo, de kan legge seg ned og dø, eller de kan gjøre som de burde ha gjort i denne valgkampen. Det første alternativet er ikke noe alternativ for noen organisasjon, så la oss heller se på det andre. Sagt med få ord burde Sponheim ha tillatt to blokker i norsk politikk, med Venstre som eneste parti utenfor blokkene. Rettere sagt, mellom blokkene, som et slags grønt, finmasket filter.

Partileder Sponheim la et taktisk løp som egentlig virket veldig riktig for hans parti. Han ville unngå en todeling av norsk politikk, fordi hans parti var i midten og ville ved en todeling føle seg dratt enten for langt til venstre eller for langt til høyre uansett hvilket alternativ som vant fram. Derfor så han seg tjent med en eller annen mindretallsregjering som i mange saker ville måtte gå gjennom sentrum for få flertall. Her ville Venstre kunne øve innflytelse fra sak til sak i Stortinget, eller om de var heldig, sågar få delta i regjering. Men velgerne hadde innstilt seg på topartisystemet. De ville ha fortsatt rød-grønn flertallsregjering, eller de ville ha en flertallsregjering fra høyresiden. Venstre hadde støtt fra seg velgere fra begge leire, fordi de var mot rød-grønt, og etterhvert mot blå-gult. Da potensielle venstrevelgere sto ved stemmeurnene sist mandag valgte de side, dvs. enten Arbeiderpartiet eller Høyre. Hadde Venstre i stedet moderert seg og bare sagt at de ville selge seg svært dyrt for å være med i en flertallsregjering fra høyresiden, så kunne de ha beholdt velgerne som gikk til Høyre. Høyre og ikke minst Frp var så regjeringskåte at Venstre kunne få godt betalt dersom de endte opp som tungen på vektskålen. Og dessuten; deres trussel om å velte en slik regjering var reell, det har vi i det minste fått bekreftet.

I stedet bestemte Venstre seg for å bekjempe utviklingen mot et de facto topartisystem. Begrunnelsen var at partiet er for langt unna både Frp på den ene siden og SV på den andre, og at det av prinsipielle grunner ikke lot seg gjøre å danne regjering med disse. Nobelt. Fatalistisk. Fatalt. Skipper Sponheim gikk ned sammen med skuten med flagget til topps. Velgerne hoppet over bord både på styrbord og babord side og bega seg mot land, som tross alt ikke var lange svømmeturen unna.

Dersom Venstre skal komme tilbake bør de akseptere blokkdannelsen og legge opp sin strategi etter dette spørsmålet:

Spørsmål: Synes du den sittende regjeringen har gjort en god nok jobb til at de kan fortsette i en periode til?

Svaralternativ:

a)      Ja
b)      Nei
c)      Venstre

Det vil alltid finnes tvilere som ikke finner seg til rette i verken den ene eller andre båsen, og for disse finnes Venstre. Men da må det være mer matnyttig å stemme på dem enn å stemme blankt.

For å ikke provosere unødig, la meg avslutningsvis moderere noen av påstandene i denne kommentaren. Det er vanskelig å spå – spesielt om framtiden –, og andre scenarier er også mulig.

• KrF har per i dag valget mellom å slenge seg på høyresidens blokkalternativ eller i likhet med Venstre satse på en uavhengig posisjon i midten. Politisk selvransakelse og strategiske overveielser avgjør utfallet.
• Det norske politiske systemet består av flere partier som har reell mulighet til å komme i regjering, og forblir i teknisk forstand et flerpartisystem i uoverskuelig framtid. Blokkdannelsen vi så starten på i 2005 og videreføringen av i 2009 trenger heller ikke være permanent. Velgerne må ha lyst på det, og det viser valgresultatet at de har hatt. Dette kan endre seg en gang i framtiden, men neste gang må i hvert fall partiene forholde seg til velgernes signaler fra de to foregående valgene.
• Politisk svært betente saker som for eksempel spørsmålet om en EU-søknad vil kunne sprenge blokkene.

Framing — eller innramming — beskriver ords evne til å fremkalle en særlig forståelsesramme som farger og definerer de sakene vi diskuterer. Når eksempelvis republikanerne i USA snakker om ”tax cut” eller ”tax relief”, skaper og understøtter de samtidig en særlig forståelse av skatt (”tax”) som noe skadelig; noe som vi bør kutte ned eller befris fra. Utfordringen for Demokrater som har et annet syn på saken, er at de i deres argumentasjon benytter disse ordene. Selv når de sier at de er imot ”tax cut” eller ”tax relief” blir de så å si innenfor den ramme som fremstiller skatt som noe negativt og skadelig.

Også i den norske valgkampen kjempes om ordenes betydninger. Politikere forsøker å bruke ord og begreper på en måte som fremkaller forståelsesrammer deres motstander ikke kan unnslippe.

Ikke all ordbruken hos norske politikere skaper effektive innramminger helt i Lakoffs forstand. For virkelig å lykkes må man nemlig skape et ord som tilsynelatende er nøytralt, som for eksempel ”skattekutt”, og som motstanderen derfor bruker uten å tenke over at dette ordet faktisk undergraver posisjonen han eller hun taler fra.

Men som i andre innrammingsforsøk prøver norske politikere å gi visse ord og begreper en negativ eller positiv verdi.

Statsminister Jens Stoltenbergs ordbruk kan illustrere dette. Han og Arbeiderpartiet har lenge måttet kjempe mot forståelsen av skatt som noe negativt, som en byrde statsministeren av nærmest personlige grunner pålegger landets hardt arbeidende borgere. Her til lands snakker Erna Solberg for eksempel om ”skattelette”. Og Fremskrittspartiet har forsøkt å gi en beskrivelse av Stoltenberg som grådig. ”Grådighetsfyrsten” har Carl I. Hagen kalt ham, og uttrykk av arten ”Jens er gjerrig”, ”Jens vil heller stikke pengene i sin egen lomme enn å hjelpe de gamle”, er forsøk på å skape en forståelse av Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet som en form for omvendt Robin Hood: en banditt som tar fra vanlige folk og beholder pengene selv. Sådanne beskrivelser er med til å skape en oppfatning av skatt som en urimelig belastning.

Det er selvsagt at skatt er en belastning. Enhver som betaler skatt har vel tenkt at det hadde vært hyggelig å beholde de pengene som blir tatt fra en når man får utbetalt lønn. Legg merke til formuleringen ”blir tatt fra en”. Den er en typisk innramming, fordi den beskriver skatt som noe andre tar fra oss. Men man kunne jo også se på skatt som noe vi velger å gi, fordi det er best for samfunnet — og i siste ende for hver enkelt av oss.

Det er nettopp en slik forståelse, en slik innramming, Jens Stoltenberg prøver å skape. Han snakker ikke om ”innkreving” eller ”betaling” av skatt. Han sier heller ikke at skatten ”rammer” noen; for å ramme er jo en form for angrep. Ord som ”skattesystemet”, er heller ikke gode å bruke for ham, for de antyder en form for byråkratisk, undertrykkende system styrt av teknokrater.

I stedet bruker Stoltenberg som regel ord som er mye mer nære og konkrete og som har positive assosiasjoner. Han sier ikke ”statskassen”, men ”felleskassen”. En felleskasse er det mange av oss som har og kjenner fra våre egne private liv. Det kan være en felleskasse som familien legger penger i, så alle kan komme på en god sommerferie. Det kan være borettslagets kasse som sikrer at huset blir malt eller at alle får kabel-tv. Statsministerens ordbruk forsøker å få oss til å se det positive i det å betale skatt (også her er vi ofre for en innramming, for å ”betale” er en utgift og utgifter ønsker vi vel ikke). Et ord som han ofte bruker er ”spleiselag”. Også dette ordet kjenner vi fra nære og positive opplevelser. Det er et ord som fokuserer på fellesskapet og verdien av at alle gir litt slik at vi sammen kan få mer.

En annen — og kanskje mer sentral — innramming av skattesystemet (åh ja, ”systemet”) er Stoltenbergs omtale av velferdsmodellen (som jo unektelig høres bedre ut enn ”skattesystemet”) som ”den norske modellen”. Norsk er som bekjent godt, ergo må en norsk modell være god — den er noe vi kan være stolte over. Så i stedet for å sutre og klage over at du skal betale skatt, bør du tenke på at: ”Den norske modellen er et enestående spleiselag, hvor felleskassen gjør at vi sammen kan sikre alle god velferd”.

Så er det visst rammet godt og sosialdemokratisk inn.

Kjære velger, mange i denne valgkampen har snakket om hva de er imot. Vi i Høyre har snakket om hva vi er for.

Det har hun rett i. Men det er ikke slik det alltid har vært. I valgkampens helt innledende fase og i mange tidligere valgkamper har både Høyre og Solberg vært temmelig opptatt av å kritisere andre partier og politikere.

Jeg har tidligere kritisert denne form for retorikk hvor politikere bruker flere krefter på å angripe andre enn på å fremme sin egen politikk. Retorisk sett er det da også en dårlig strategi.

For selv om ensporet kritikk- og sutrekommunikasjon gir velgerne en grunn til ikke å stemme på dem blir angrepet, gir det ingen grunn til å stemme på den som angriper. Og det er mange andre partier å stemme på. Selvfølgelig både må og bør politikere kritisere motstanderens politikk, men de må først og fremst fortelle oss hva de selv vil.

I de valgkamper og debatter der Erna Solberg har brukt mest energi på å kritisere motstanderne, har hun og partiet som regel ikke gjort det så bra. Men i denne valgkampen har hun snakket mer om Høyres politikk og mindre om Jens Stoltenberg. Fra et retorisk synspunkt er det en av årsakene til at hun og Høyre gjør det bra.

Høyre-lederen under den siste NRK-debatten (stillbilde fra nett-tv)

Kommentatorer er da også enige om at Solberg har vært overbevisende i fjernsynsdebattene. For eksempel mente de fleste at Erna Solberg vant folkemøtet i Kristiansand (17.08). Men hva var det egentlig hun gjorde? Hva er det som gjør henne overbevisende i år?

Generelt har hun vært mer smilende, rolig og avslappet. Hun er mer tålmodig og venter gjerne lengre på ordet enn hun har gjort i tidligere valgkamper. 2009 har ikke vist den Solberg som både i 2001 og 2005 med spiss og lett anspent stemme hakket på motstandere og avbrøt dem nå de hadde ordet — en irriterende adferd som særlig Jens Stoltenberg ble utsatt for.

I år har hun ventet på ordet — og utnyttet det når hun har fått det. Det har både gitt henne en mer tiltalende og en mer overbevisende fremferd. Og selv om hun ikke har kjempet like mye om ordet, har hun likevel hatt det minst like mye som i tidligere debatter. Kanskje nettopp derfor: Når du utstråler lederskap gjennom ro, vil programlederen som regel være tilbøyelig til å gi deg ordet.

Erna Solberg kritiserer naturligvis fremdeles motstandere og angriper Arbeiderpartiets politikk.  Og det bør hun gjøre — det er hennes retoriske plikt. Men hun er mest orientert mot Høyres politikk og visjoner. Og kroppsspråket viser at hun føler seg mer komfortabel og selvsikker enn tidligere. Hennes blikk er klart og bestemt, men likevel rolig og avslappet. Talen er flytende uten nøling og forsnakkelser, fremført i en hastighet som ligger ganske litt over vanlig tale — til sammen gir det inntrykk av vilje og kompetanse, engasjement og dynamikk.

Solbergs stil i denne valgkamp ses i de første ord hun sa i debatten i Kristiansand. Programlederen utfordret Solberg med vanskelighetene i å få skapt et regjeringsalternativ på borgerlig side etter at Siv Jensen lukket døren for en Høyre/Venstre/KrF-regjering. Høyrelederen svarte uten å nøle:

Jeg regner med at alle politikere, alle som stiller til valg, er mest mulig opptatt av å få gjennomført sitt eget program, sine egne politiske saker. Og jeg mener at på veldig mange områder, så vil de tre tidligere regjeringspartiene ha mye til felles med FrP på noen retninger som er annerledes enn dagens regjering. For eksempel det å gjøre vilkårene bedre for små og store bedrifter. Det å sørge for et skikkelig krafttak for norsk skole, norsk kunnskap og norsk kompetanse. Og ikke minst det å sørge for at vi får et samferdselsløft i årene fremover. Da er det helt naturlig å finne frem til et felles samarbeid mellom disse fire partiene på sånne saker. Og det enkle, synes jeg, det er det budskapet vi har i denne valgkampen: Høyre blokkerer ingen. Vi vil ha en ny regjering. Det er best å stemme på oss. Vi har ikke så mange andre betingelser enn at vi skal sørge for mye Høyre-politikk ut av en sånn regjering.

Det var Høyrelederens første ord i debatten. Hun kom rett på, holdt ordet lenge,  talte klart, tydelig og direkte — og gav en slagferdig, rytmisk og overbevisende slutt på innlegget. Tilhørerne — først og fremst Høyrefolkene naturligvis — belønnet umiddelbart Solberg med mer en 10 sekunders applaus — på tross av at programlederen gjorde hva hun kunne for å få ordet og ta debatten videre. Kanskje var det en applaus formet av like deler begeistring og lettelse: ”Kanskje det likevel går vår vei”.

I løpet av våren har de politiske partiene avholdt sine landsmøter og vedtatt sine programmer. Nå er det opp til velgerne å sette seg inn i disse dokumentene, og avgjøre hvilket som er det mest fornuftige, og stemme deretter.
    Selvfølgelig er det ikke slik det går for seg i praksis. Trolig er det ikke en eneste velger som noen gang har fattet sin beslutning etter å ha lest gjennom alle partiprogrammene og sammenlignet dem med hverandre. Allikevel foregår alt som om dette var vanlig. Programmene er nok plattformer for stortingsgruppens arbeid, men framfor alt er de henvendelser til velgere som ennå ikke har klart å bestemme seg. I ett og alt er de innrettet på å overbevise. Helst tar de fatt med de mest abstrakte honnørord og de enk­leste kjensgjerninger, og påstår at alle konkrete standpunkter følger av dem. En velger som føler trang til å lese noe slikt, er vanskelig å tenke seg, for han må være politisk fullstendig blank, og samtidig glødende interessert i politikk. Man må forestille seg en lesehest som er så tankeløs at selv de mest innlysende påstander forekommer interessante, og dessuten så lite lærenem at interessen holdes ved like gjennom hundre­vis av sider. Denne velgeren, som neppe finnes, er modelleser for partienes valgprogrammer. Det var ham programkomiteen hadde i tankene mens den skrev. Det er ham den forsøker å vinne. Hvordan argumenteres det da?

Vel, hvis du vil vite hvordan det argumenteres — eller rettere ikke argumenteres — i valgprogrammene, så må du kjøpe seneste nummer av Prosa, eller gå til den elektroniske utgaven på tidsskriftets hjemmeside.

I 1966 kom den anerkjente amerikanske samfunnsforskeren Harry Eckstein til Norge. Han beskrev de norske politikernes særlige legitimitet og autoritet — eller kanskje rettere mangel på autoritet: «Det fornemste, selv blant parlamentarikere,» undrer han seg, «er å fremstå som en vanlig kar, praktisk og med folkevett, vel bevandret i glansløse kjensgjerninger, temmelig ufiks, ikke imponert av — ja forlegen over suksess.» Man utviser, skriver han om norske politiske talere, en monoton fremføring og en upyntet stil.

Her til lands liker vi ikke at noen stikker seg ut, er spesielle, eller viser seg frem. Derfor må du ikke virke retorisk velformulert når du holder tale. Det virker nemlig falskt, forberedt og utroverdig. I stedet bør du bruke dagligdagse, vanlige formuleringer. For da vet vi at du er en vanlig person — som oss selv. Talere som bruker bilder, metaforer og store ord og appellerer til visjoner og håp, vekker mistro. Sikker form er tillært, og derfor kunstig og utvendig. Jo flottere du uttrykker deg, desto tommere er det du sier. Eller verre: desto større er risikoen for at du manipulerer oss.

Men hva med Barack Obama? Alle elsker jo Obama — også nordmenn. Og han bruker bilder, metaforer og store ord. Han appellerer til visjoner og håp. Kan norske politikere gjøre det samme? Er ikke hans stil nettopp antitesen til det norske krav om jordnær, naturlig og autentisk retorikk? Vil den ikke virke fremmedartet, falsk og pompøs i munnen på våre politikere?

Så hva skal norske politikere gjøre? Hva er Obamas hemmelighet? Se nærmere i det nye nummer av tidsskriftet Prosa eller les hele artikkelen om Obama på Prosas hjemmeside.

Selv når testene ved første øyekast tas seriøst som journalistiske produkter, som når ABCNyheter gjør en test av de ulike valgtestene, er det i bunn og grunn for “moro skyld”. For de som tester valgtestene, lurer ikke på hva de skal stemme. De tester om valgtesten klarer å “avsløre” hvilket parti de selv vil stemme på.

Å stille spørsmålet: «Hvilket parti mener du selv du ligger nærmest?» før testen i det hele tatt starter kan vel mildt sagt karakteriseres som valgtestfusk. Heldigvis er et av alternativene: «Usikker». Et alternativ som burde skifte navn til «Hadde jeg visst det hadde jeg ikke brukt tid på denne X&¤§#%& testen».

Hva er vitsen med å ta en valgtest hvis man ikke vet hva man skal stemme, er plutselig påstanden her? Helt motsatt fra overskriftene som går igjen overalt: “Usikker på hva du skal stemme?”

Men valgulatorene har et enormt potensial som journalistisk produkt og folkeopplysning.

PFU tar ikke valgtestene seriøst

PFU-sekretariatet konkluderte denne uka med at det ikke var noe brudd på god presseskikk at valgtestene kun inkluderte de partiene som var representert på Stortinget:

Slik sekretariatet ser det, kan det ikke være noen presseetisk forpliktelse for mediene til å inkludere samtlige partier som stiller liste til stortingsvalget i den uhøytidlige nettbaserte valgtesten. Verken trykt presse, nettmedier eller etermedier kan gi alle lister eller partier som stiller til valg, den dekning de selv ønsker seg

Er du nettavisredaktør og veldig fornøyd med denne avgjørelsen? Synes du er godt å få støtte i at dette er sutring fra småpartiene? Da får du lese igjennom en gang til. Man skal ikke ta for lett på at Pressens Faglige Utvalg omtaler valgtestene som “uhøytidelige” og poengterer at de er “nettbaserte”. Se for eksempel videoen som introduserer Aftenpostens valgtest.

Kan du med hånden på hjertet si at det er noe som helst ved den testen som slår deg som uhøytidelig?

Men hvordan kan noen forvente at noe “nettbasert” skal tas seriøst? Den nettbaserte, og ikke minst den programmeringsbaserte journalistikken, sliter med å bli anerkjent som seriøs journalistikk. (Dette har dels programmerer og dels journalist Adrian Holovaty forklart godt både i intervju med Vox Publica og i foredrag på Nordiske Mediedager.)

Hva gjør en valgomat mer uhøytidelig enn annen journalistisk dekning av stortingsvalget?

Det fleste sakene som publiseres i nettavisene i forbindelse med stortingsvalget, har blitt laget i løpet av en dag. Gjerne noen timer. Det ligger utallige timer med utvelgelse av problemstillinger, formulering av spørsmål, vekting av spørsmål og testing av valgtestene. (Så hva slags tester finnes da som ikke er uhøytidelige? Blodprøvene du får hos legen?)

Hva som er gode journalistiske produkter kan selvsagt ikke måles i timetall. Det egentlige problemet her er den sirkulære argumentasjonen til PFU. De Grønne klaget inn valgtestene til PFU fordi de mener at de ikke gir et godt nok bilde av hva den enkelte velger faktisk burde stemme.

Det er greit at valgtesten ikke gir et riktig svar, sier PFU, fordi den er uhøytidelig. At den er uhøytidelig har åpenbart ikke noe med formen og språkbruken å gjøre (den er nøktern), heller ikke arbeidsinnsatsen (flerfoldige timer) eller det journalistiske arbeidet som også ligger bak (det er aktuelle politiske spørsmål som er formulert og valgt ut). Jeg sitter ikke igjen med annen forklaring enn at valgtestene er “uhøytidelige” fordi de ikke gir riktige nok svar.

Svaret fra PFU kan parafraseres til at “det er greit at valgtesten ikke gir et godt nok svar, siden den ikke gir et godt nok svar”.

Det er ikke for dyrt å gi småpartiene det de vil ha

Argumentene mot er ofte at det vil være for dyrt (les: fullstendig gjennomførbart, men tar for mye tid i forhold til nettavisenes budsjetter og prioriteringer). Men De Grønnes minstekrav til valgtestene er ikke akkurat store sakene: (min utheving)

— Vi mener at man misleder velgerne når man sier at dette er en test man kan ta for å finne hvilket parti som er nærmest deg, men ikke sier at ikke alle partiene er inkludert i testene. Vi tenker at alle landsdekkende partier burde vært inkludert i testene, men et minstekrav må være at man opplyser om at de finnes

Det siste kravet koster ikke akkurat store summene. Men neste stortingsvalg er om fire år. Om fire år er det også billigere og lettere å lage ting. I diskusjonen om valgtestene bør man derfor legge bort argumenter om økonomi og gjennomførbarhet. Det er, utrolig nok, verdt å minne om hvor utrolig fort utviklingen går.

Hva kjennetegner en god valgtest?

I stedet bør man diskutere hvordan en ideell valgtest er. Hva skal man synes om at også LO har en valgtest? Bør det være et journalistisk produkt? Eller er det en interesseorganisasjon som bør ta det på seg? Bør det være mer åpent? Kanskje man kan gjøre utviklingen mer wiki-basert? Hva skjer hvis partiene selv får komme med sine synspunkter om hvilke saker som bør med?

Eller burde akademia involveres? Det gjøres så mye forskning på velgervandring og avgjørelsene om å stemme. Kunne ikke denne forskningen i større grad informert valgtestene?

Men viktigst av alt, en god valgtest lærer også brukeren noe. Jeg har en kamerat som ikke visste hva han skulle stemme, så jeg foreslo at han skulle ta en valgtest. Det tredje spørsmålet handlet om kontantstøtte, og kameraten stopper opp.

— Hva er det?

— Jeg vet ikke hva jeg skal svare.

— Tja, hva synes du om kontantstøtten da?

— Jeg vet ikke hva det er.

— Hva?

— Nei. Ikke hørt om det en gang.

Her ligger partitestenes virkelige potensial, tror jeg. Hva om partitesten på et sted hadde hatt en tekst som forklarte hva kontantstøtten var, som jeg kunne få frem hvis jeg lurte? Journalistisk utformet, og ikke politisk farget? Kanskje som dette, delvis sakset fra Wikipedia:

Kontantstøtte er en kontantytelse som gis til foreldre til barn mellom ett år og tre år som ikke eller bare delvis benytter barnehage med statlig driftstilskudd. Kontantstøtten ble innført 1. august 1998. Full støtte er per 2007 kr 3303 pr mnd. Støtten graderes ned dersom barnet er delvis i barnehage med statlig driftstilskudd. For å få støtte må man søke til NAV-kontoret. I 2004 ble det utbetalt kontantstøtte for gjennomsnittlig 75 000 barn pr mnd.

Egentlig burde den vært enda kortere. Aftenpostens valgtest har lange utredninger om hvert av spørsmålene i testen (en knapp jeg forøvrig ikke oppdaget før tredje gjennomgang), men de som orker å lese de redegjørelsene er vel uansett rimelig oppdatert når det gjelder politiske og samfunnsmessige forhold.

Utfordringen tror jeg er disse som er som min kamerat: oppegående, men ikke så oppdatert.

Noen innfall jeg fikk til hva en partitest i 2013 kunne gjort:

• At alle partier som stiller liste i alle fylker er inkludert
• At jeg kan se hvorfor jeg fikk et parti — hvilke områder var jeg enig i, hvilke var jeg uenig i?
• At jeg kan se hvordan mitt svar på et spørsmål påvirker hvilket parti jeg burde stemme (mer dynamisk)
• At jeg kan lære mer om et spørsmål. Lenking til siste saker skrevet om problemstillingen, og en kort beskrivelse av de faktiske forhold (om jeg ønsket det).

Hva synes du?

Jeg svarer i kommentarfeltet, men enda raskere om du følger meg på Twitter! Her: @idaAa

Men det betyr ikke at nordmenn er uten kroppsspråk. Debattdeltakere rister på hodet, smiler avvisende, teller på fingrene, slår poenger fast i luften, holder pekefingeren opp for å be om ordet. Alle disse formene for ikke-verbal kommunikasjon er mer eller mindre bevisste. Men i debattene gir politikere minst like mange ubevisste og ikke-intensjonelle signaler. Slike ikke-intensjonelle kroppslige tegn fremkommer når kroppen lekker følelser som politikeren forsøker å kontrollere, holde tilbake eller skjule.

I den første debatten mellom Jens Stoltenberg og Siv Jensen på TV 2 12. august, gjorde begge politikere en god figur. Partilederne fremstod avslappete og rolige, velforberedte og velformulerte. Men det er nok ingen tvil om at de begge var preget av en viss anspenthet og nervøsitet som de forsøkte å skjule. Det inntrykket ga for eksempel det første bildet av Jens Stoltenberg. Du kan se hele programmet nedenfor, eller på TV 2s sider.

Etter at programleder Trude Teige har presentert debattantene, ser vi en smilende Stoltenberg i et nærbilde. Men han gir ikke det som forskere omtaler som et Duchenne-smil, det vil si et ekte, naturlig smil. Her trekkes munnvikene opp, ofte fremkommer smilehuller, og omkring øynene ses smilerynker. Stoltenbergs innledende smil er derimot stivt som en planke, øynene er upåvirket og uten smilehuller. Det varer bare et par sekunder og vi kan naturligvis ikke med dette konkludere at Stoltenberg var nervøs og anspent. Det er heller ikke noe vi vanligvis er særlig bevisste om. De færreste tenkte ”Oi, se hvor nervøs han er”.

Men det stive smilet er et kort ikke-verbalt signal, som sammen med andre liknende signaler kan gi et samlet inntrykk av taleren — som for eksempel at han er nervøs og anspent. Hvis Stoltenberg faktisk var anspent, ble han fort avslappet igjen. Det var ikke vanskelig å argumentere avslappet og overbevisende etter at Trude Teige innledet med en ønskepasning av et spørsmål: ”Jens Stoltenberg, hva frykter du mest vil skje dersom Siv Jensen blir statsminister?”

Som Stoltenberg, gjorde Siv Jensen en god figur i denne debatten, men også hennes kropp og ordbruk sladrer. Især når vi er presset og derfor mindre bevisste om hvordan vi fremtrer, lekker kroppen sannheter vi helst hadde holdt inne. Det skjer med Siv Jensen cirka et kvarter inne i debatten. Her blir hun utfordret av programleder Trude Teige: ”Hvor stor skattelette blir det med deg som statsminister?”.

Jensen svarer, men gir ikke en sum på skatteletten hun vil gi. Programlederen gjentar utfordringen: ”Spørsmålet var hvor stor skattelette blir det i ditt budsjett”. Men heller ikke denne gang får programlederen det tall hun ønsker. ”Det må vi ta fra år til år, i hvert statsbudsjett”, svarer Siv Jensen, ”Det er helt vanlig. Det gjør også Stoltenberg, når han vurderer å øke skattene”. ”Men spørsmålet var til deg som statsminister”, insisterer programlederen, ”hvor mye skattelette?” Fremdeles får hun ikke det klare svar hun ønsker:

— Har du ikke kalkulert det inn?
— Jo, da.
— Men, hvor mye er det da?

Utvekslingen fortsetter og da programleder spør enda en gang spisser samtalen seg til: ”Jo, men det er fem veker til du har tenkt å ta over. Hva er skatteletten i ditt første budsjett da?”. Siv Jensen gjør det de fleste av oss gjør når vi føler oss presset. Vi angriper den som presser oss:

Men Trude Teige, selv du skjønner nok at vi må ha ordentlige prognoser for å si det. Men det jeg kan love er at vi vil påbegynne arbeidet med å ta bort formuesskatten. Vi vil fjerne arveavgiften. Vi vil redusere inntektsskatten, og vi vil gjøre noe med en del usosiale avgifter.

Setningen innledes med to aggressive retoriske trekk. Først bruken av programlederens navn. For hvorfor sier Siv Jensen navnet når det hadde holdt med ”du”? Hun har jo allerede programlederens fulle oppmerksomhet?

Hva som skjer i hodet på debattdeltakere i slike situasjoner er ikke enkelt å si. Men slik språkbruk anvendes vanligvis når vi irettesetter andre og skaper det man i transaksjonsanalysen kaller en foreldre-barn-relasjon. Det vil i dette tilfellet si en parallell til situasjonen hvor den kritiske, utålmodige forelder bebreider barnet som kommer til kort. Denne fortolkningen styrkes av uttalelsens andre aggressive trekk, nemlig den noe nedlatende bruken av formuleringen ”selv du skjønner nok”. Slike angrep fremkommer typisk fra personer som selv følger seg angrepet.

Siv Jensen fortsetter med argumenter for hvorfor Fremskrittspartiets politikk er fornuftig for Norge og slutter med å slå fast at FrP er ”for skattelette, og jeg er veldig stolt over å være det”. Men Trude Teige nekter å gi seg.

— Og hvor stor skattelette kommer da?
— Det skal du få vite når vi legger frem budsjettet i oktober
— Du vet det ikke ennå?
— På samme måte som Stoltenberg neppe vet det nå.

Men Stoltenberg har ikke i sinne uten videre å gi Siv Jensen dette poenget gratis:

Jeg vet akkurat hva jeg mener, og jeg mener at vi skal videreføre dagens skatte- og avgiftsnivå samlet sett. Innenfor det kan vi kanskje redusere noen og øke andre, så vi får et mer rettferdig skattesystem, som vi for eksempel har gjort med formuesskatten.

Man merker at Stoltenberg her er på hjemmebane og at han fornemmer at Jensen er under press. Ordene flyter raskt og velformulert, uten å nøle eller betenke seg beskriver han sin posisjon. Kroppsspråket er målrettet, kontrollert og energisk. Blikket er rett i øynene på motstanderen:

Men samlet sett skal vi videreføre dagens skattesystem. Det er dere som opererer med titalls milliarder i lavere skatt. Skattepolitisk talsmann sa femti milliarder kroner. Det er i hvert fall titalls milliarder av kroner hvis du skal fjerne formuesskatt, arveavgift og toppskatt og mange andre avgifter dere er for å fjerne og kutte. Da blir det mindre penger til eldreomsorg, mindre penger til skole.

Stoltenberg fortsetter den energiske argumentasjonen. Kameraet er nå på Siv Jensen, som begynner å se litt anstrengt ut. Hun er tydeligvis ikke enig. Med sammenbitte, smale lepper gir hun et bredt, stivt smil. Hun holder øyenkontakten, men blunker — som for å lukke motargumentene ute. Da Stoltenberg taler om at det blir mindre penger til eldreomsorg og skolen, løfter hun hånden og tørker seg med pekefingeren mellom nese og overleppe. Hun lukker øynene, mens hun legger hodet skrått nedover mot høyre. Så reiser hun hodet igjen, lener det svakt bakover og løfter haken litt høyere enn vi vanligvis gjør. Hun trekker pusten dypt inn og øynene blir smale, som når man sikter seg inn mot et bytte. Stoltenberg fortsetter sin argumentasjon:

Og i virkelighetens verden så må dere altså velge. Dere kan ikke både … altså i opposisjon så kan dere si ja-takk-begge-deler.

Stoltenberg angriper Fremskrittspartiets politikk og Siv Jensens kompetanse. Det er aldri hyggelig å bli angrepet. Kroppen reagerer både på fysiske og verbale angrep. Vi har lyst til enten å flykte eller å gå til motangrep. Men i en debatt må du sitte rolig, ta slagene — hvor ubehagelig de enn måtte være — og vente til du selv får lov til å angripe.

Som alle andre ville gjort, reagerer også Siv Jensen fysisk på situasjonen. Hun har mange mindre munnbevegelser: spisser munnen, slikker seg på leppene og smiler igjen — lett overbærende — med munnvikene svakt ned og hodet lett på skrå, mens hun holder øyenkontanten med Stoltenberg, som bare fortsetter:

Men hvis du er statsminister om noen uker, så kommer du til å sitte og skal ha et budsjett igjennom i Stortinget. Og hvis dere bare skal være i nærheten av å gi noen av de skattelettelsene dere lover, så går de pengene på bekostning av noe annet. Du kan ikke dele ut ti, tyve, tretti, milliarder og tro at det er gratis. Da blir det mindre penger til skole, eldreomsorg, og det mener vi er feil.

Her er Stoltenberg bare ferdig med punkt en, og går i gang med argumentasjon for enda et punkt. Mens han gjør det, kremter Siv Jensen to ganger utenfor kamera. Politikerens våpen — stemmen — skal gjøres klar til motangrep. Defensiven skal bli en offensiv.

Alle disse små endringer i ansiktsuttrykk kan virke ubetydelige, for man må se nøye etter for å oppdage dem. Men det betyr ikke at de er likegyldige. Psykologen Paul Ekman — som antagelig er verdens mest anerkjente forsker på kroppsspråk — kaller slike uttrykk for ”microexpressions”. Små modulasjoner i ansiktet, uttrykk som vi ikke bemerker, men likevel merker.

Det er ikke lett å si hva slike uttrykk betyr (var Siv Jensen for eksempel nervøs, sint, eller kanskje hovmodig?). Det er heller ikke lett å si hvilken betydning de får — altså hvordan de tolkes. Vi kan for eksempel verken si med sikkerhet at et uttrykk (et stivt smil, for eksempel) har en særlig betydning eller tolkes på en særlig måte. Men når flere former for mimikk og kroppsuttrykk spiller sammen, får vi både en fornemmelse av om en person makter den konkrete situasjonen, og vi får et generelt inntrykk av personens karakter og troverdighet.

Ulike formål
Hvis vi tar utgangspunkt i forskjellene mellom et prediksjonsmarked (som jeg har skrevet om tidligere) og en bookmaker, så er ikke de veldig store teknisk sett. Begge tilbyr sine deltakere/kunder å tippe på utfallet av en hendelse, som for eksempel et politisk valg. De som deltar satser penger på et utfall, og risikerer egne penger i håp om å kunne vinne mer. En vesensforskjell mellom prediksjonsmarkeder og bookmakere er imidlertid at førstnevnte lar personer tippe på en hendelse for at man skal kunne bruke den informasjonen som produseres til noe nyttig. En bookmaker, derimot, tilbyr odds for å tjene penger på spillernes innsats. Dette gir noen utslag som medfører at det er vanskelig å bruke en bookmakers odds som en reell prediksjon.

Deltakerne i et prediksjonsmarked deltar i et null-sumsspill. Tilbakebetalingsprosenten er 100; det vil si at like mange kroner som settes inn av deltakerne blir betalt ut igjen i premier. Dersom en deltaker mener at den gjeldende prediksjonen bare er noen prosenter feil, vil hun/han like fullt kunne tjene på å korrigere prediksjonen ved å kjøpe evt. selge i markedet. Det finnes ikke noen tredjepart som skal ha en del av kaken, og derfor tjener man penger også på små korrigeringer.

Selve grunnideen til bookmaking er å tjene penger på kundene sine innsatser. Som hovedregel betaler bookmakerne om lag 90 prosent av innsatsen fra kundene sine tilbake i gevinst, og beholder 10 prosent selv. For å klare det må de sette oddsen lavere enn det som er reelt. Et dagsaktuelt eksempel er Nordicbets odds på Venstres oppslutning på landsbasis:

Spill: Hvor mange prosent av stemmene får Venstre ved Stortingsvalget 2009?

Alternativer
under 5,5% — odds: 1.85
over 5,5% — odds: 1.85

Når oddsen er 1,85 betyr det at man får tilbake 185 kroner for hver hundrelapp man satser hvis man tipper korrekt utfall. Man tjener altså 85 kroner netto med en innsats på hundre kroner.

Hvor mye er så tilbakebetalingsprosenten på dette spillet? Sett at vi satser hundre kroner på begge utfallene, altså både at Venstre får over 5,5% og at de får under 5,5%. Det sier seg da selv at vi kommer til å tape på det ene spillet, men vinne på det andre. Vi har med andre ord satset 200 kroner til sammen, og vinner tilbake 185 kroner. De resterende 15 kronene beholder bookmakeren. Nordicbet betaler tilbake 185 av 200 kroner; deres tilbakebetalingsprosent er dermed på 185/200 = 0,925, eller 92,5 prosent.

Siden begge alternativene på Venstres oppslutning er på 1,85, betyr det at bookmakeren mener det er like stor sjanse for at begge utfallene hender. Det burde vel bety at sjansene er 50/50? Nei, sjansene ifølge bookmakeren er 46/46 (!) Selv om man skulle mene at det er litt større sjanse for at Venstre får over 5,5% prosent, så vil man ikke tjene noe på å tippe på det. Ikke før sjansene i virkeligheten er 55–45 vil man tjene penger i det lange løp på å satse penger til 1,85 i odds.

Hva blir konsekvensen av dette? Jo, den blir at folk unnlater å tippe før det skjer store endringer mht Venstres oppslutning. Dermed blir det store feilmarginer på ”prediksjonen”. (På økonomispråket heter det at det ikke er et effisient marked.)

En annen ting er at oddsen kan endres underveis, mens alternativene forblir de samme hele veien. I vårt eksempel med Venstre er det altså oddsen på over/under 5,5% som kan endres — fra for eksempel 1,85 til 2,1 — , mens de to alternativene fortsatt blir værende “over eller under 5,5%”. Hadde man beholdt oddsen likt, og i stedet endret prosentoppslutningen, kunne man til enhver tid ha sett hvor bookmakerne mener det er mest sannsynlig at resultatet ender.

Ikke etterrettelig
Nok et moment som gjør bookmakernes odds mindre egnet til analyser av politiske valgkamper er at bookmakerne generelt er uvillig til å vise endringer i oddsen over tid. Det kan hende at oddssetterne i noen tilfeller har sett at de har bommet på sine estimater, eller at det har skjedd ting under valgkampen som medfører at oddsen har måtte justeres. Slike endringer blir imidlertid ikke allment tilgjengelig, angivelig av forretningsmessige årsaker. De som er interessert i å studere et partis antatte velgeroppslutning under valgkampen – for eksempel for å identifisere hendelser som påvirket resultatet – vil derfor ha store problemer med å skaffe seg det datamaterialet de trenger. I et prediksjonsmarked er slike data som regel alltid tilgjengelig for alle. Det hadde også vært gledelig dersom bookmakerne selv kunne gjøre oddshistorikken underveis i valgkampen tilgjengelig for sine kunder og andre interesserte.

For å oppsummere: ”Gebyret” som bookmakerne trenger for å få inntekter forhindrer oddsen fra å fange opp mindre korrigeringer underveis. Derfor kan man ikke stole på at oddsen gir et fullstendig riktig bilde av hva som kommer til å skje på valgdagen. Å foreta historiske studier av endringer i prediksjonen er dessuten vanskelig ettersom bookmakere ikke har interesse av å dele slik informasjon med andre.

Likevel, de som følger med på oddsen underveis i valgkampen vil kunne tilegne seg en grov oversikt over partiers sjanser på valgdagen. Og dessuten; det er artig.

Ps: Paul Chaffey har også nylig blogget om dette temaet.

Nå har VG sett på talene fra i år. Og denne gang har de også undersøkt hvem som mottar mest applaus. De utroper Erna Solberg til applaus-dronningen. Hun brukte i gjennomsnitt bare 58 ord for hver gang tilhørerne slo hendene sammen i støtte. Til sammenlikning ventet Lars Sponheims tilhørere i gjennomsnitt hele 390 ord før de gav ham applaus. Han snakket i tillegg lengst av alle. I hvert fall i ord. Han brukte 11 413 ord. Til sammenlikning brukte Erna Solberg bare 4951 ord. Men de brukte omtrent like lang tid til å levere dem. Sponheim talte i 65 minutter, Solberg i 60 minutter. En del av forklaringen er talehastighet og pauser, en annen at Høyres landsmøtedelegater klappet mer enn Venstres.

Mest interessant er kanskje ordene som partilederne bruker i deres taler. VG har vært så vennlige å låne meg deres opptellinger og jeg har dessuten laget mine egne. Ordtellinger er selvfølgelig ikke analyser, men de kan hjelpe oss med å se ting vi ellers ikke ville ha oppdaget, og de kan støtte og svekke antagelser og resultater fra mer grundige tekstanalyser.

Blant landsmøtetalene i år var Siv Jensens den mest interessante. Hun gjorde sin tale på en annen måte i år. Den atskilte seg både fra de andre partilederes og hennes egne tidligere taler. Slik variasjon er viktig, for på landsmøtene høres det ofte ut som om partilederen gir samme tale som i fjor.

Men i år tok Siv Jensen utgangspunkt i personlige helter – som alle var kvinner. Gjennom fortellinger om disse enkeltmennesker, om deres utfordringer og bedrifter, deres liv og skjebne, fremmet FrP-lederen de verdier som hun og partiet tror på. Det er et grep som vi især kjenner fra Ronald Reagan, som ofte i sine taler berettet om enkeltpersoner, vanlige mennesker, og lot dem stå frem som forbilder og representasjoner av konservative verdier.

FrP har alltid hatt en løsningsorientert retorikk. Det er ingen tvil om at FrP-medlemmer mer enn noe andre snakker om problemer i det norske samfunnet og angriper alt det de er lei. ”Vi er lei av” var som bekjent partiets første slagord. Men kritikken og bebreidelsene blir som regel fulgt opp med argumentasjon for partiets egne løsninger.

Det støtter ordtellingen av Jensens landsmøtetale. Hun bruker ordet «derfor» 46 ganger. Når folk angriper deg, lærer du deg at du må forsvare, forklare og begrunne. Det gjør Jensen og FrP. De argumenterer med aktiv og fremadrettet språkbruk. For eksempel bruker Siv Jensen ordet «problem» 24 ganger, «derfor» 46 ganger, «gjøre»33 ganger og «gjør» 11 ganger. Disse ord-klyngene viser en form for mental argumentasjons-struktur: Her er et problem. Det må vi gjøre noe med. Derfor skal vi gjøre dette (som Fremskrittspartiet foreslår).

Erna Solberg holdt også en av sine bedre landsmøte-taler i år. Men stilen er en annen enn Siv Jensens. Selv om Solberg bruker mye «jeg», er talen likevel preget av abstrakter. Hun bruker ordene «samfunnet» og «samfunn» 12 og 17 ganger, «regjering» og «regjeringen» 17 og 19 ganger og «rødgrønne» 7 ganger. Mens Siv Jensen snakket mindre om sine politiske motstandere enn noen sinne tidligere, brukte Erna Solberg også i år tid på å snakke om regjeringen og de rød-grønne. Kritikk av motstanderen, fulgt av selvros, er som regel en sikker vei til applaus.

Jens Stoltenberg har tradisjonelt vært en ganske analytisk taler. Det er han fremdeles. Men samtidig viser ordbruken at han har en slags kronologisk fremdrift i sine formuleringer. Han bruker mye «gjør» og «gjort», «løftet» og «lovet». Han sier at «vi lovet noe, og så gjorde vi det». «De andre ga løfter som de ikke holdt». Argumentet er naturligvis at Norge nå er på den riktige stien, og den må vi fortsette å gå på.

Kristin Halvorsen er på flere måter Stoltenbergs retoriske motsetning. Hun er ikke fullt så analytisk og holder seg heller ikke så mye til manus som Stoltenberg. Hennes retoriske kjennetegn er naturlighet. Hun har en personlig, avslappet stil. Ingen river seg så mye løs fra manus som Kristin Halvorsen (med Sponheim som et mulig unntak).

Mens Jens Stoltenberg bygger opp velformulerte setninger, finner du ikke mye av det hos Halvorsen. Hun har en muntlig stil, preget av direkte henvendelser til tilhørene, innskudd og innfall og dagligdagse formuleringer og ord. Som VG skriver brukte hun ordet ”utrolig” 23 ganger. Det ordet hadde hun antakelig ikke skrevet så mange ganger i et manuskript. Men vi har et smalere ordforråd når vi snakker enn når vi skriver. I arbeidet med et manuskript har vi tid til å finne gode synonymer. Når vi taler fritt må vi ta det ordet som først faller oss inn. Det ene er flott og imponerende. Det andre er naturlig og autentisk.