«Det var helt klart viktig for meg å vite at det var få stemmer som skilte de to kandidatene, da følte jeg at min stemme virkelig telte». Han tar en stor slurk av kaffen, og fortsetter: «Jeg gidder å stemme fordi jeg synes det er viktig at de jeg tror på får sjansen til å styre. Jeg har mine meninger, og det er min måte å få frem hva jeg mener på».

Ved høstens stortingsvalg stemte 66,5 prosent av førstegangsvelgerne. Dette er en sterk økning i valgdeltagelsen blant de yngste velgerne. Selv om unge velgere også ved dette valget deltok i mindre grad enn eldre, har avstanden mellom generasjonene blitt mindre. Hva kan forklare den økte valgdeltagelsen?

Brudd med langsiktig trend

De siste tiårene har valgdeltagelsen vært lav og synkende blant unge i de fleste vestlige demokratier. I Norge har deltagelsesnivået blant førstegangsvelgere, altså de fra 18–21 år, vært stabilt lavt på rundt 55 prosent siden slutten av 1990-tallet. Dette er ca. 20 prosentpoeng mindre enn resten av befolkningen generelt.

Figurene under (klikk på/berør søylene for å se tallene) viser at unge jevnt over i mindre grad enn eldre bruker stemmeretten, både ved lokalvalg og ved stortingsvalg. Blant førstegangsvelgere var det en nedgang i prosentandelen som stemte ved stortingsvalg fra 72 prosent i 1981 til 57 prosent i 2009.

Ved valget i 2013 endte den generelle deltagelsen på 78 prosent, og i et notat presenterer Johannes Bergh tall som viser at valgdeltagelsen økte først og fremst blant yngre velgere (pdf). Fra 2009 til 2013 økte valgdeltagelsen med 1,9 prosentpoeng blant velgerne samlet (elektoratet), men blant førstegangsvelgere var det en markant økning på 10 prosentpoeng. Økningen var også stor, 7,7 prosentpoeng, blant andregangsvelgerne. Dette er aldersgruppen 22–25, som har hatt mulighet til å stemme ved et tidligere stortingsvalg.

Valgdeltagelsen er lavere for lokalvalg i hele befolkningen, og bare kun 33 prosent av førstegangs stemmeberettigede stemte i 1999 og 2007. Lokalvalget 2011 skilte seg derimot også ut ved at 46 prosent av 18–21 åringene puttet en stemmeseddel i valgurnen.

Med 58 prosent var deltagelsen høy også blant 16- og 17-åringene som var med på forsøksprosjektet med stemmerett i 2011 — høyere enn i samtlige aldersgrupper opp til 30 år. Guro Ødegård og Johannes Bergh skriver i en kronikk i Aftenposten 18. desember 2013 at det er de som var førstegangsvelgere, og de som var 16 og 17 år i 2011, som løftet statistikken ved valget i fjor.

Økt bevissthet om valgkanalen som uttrykksform

Forskning har pekt på at selv om unge de siste tiårene har brukt valgkanalen i mindre grad enn før, betyr ikke dette nødvendigvis at de ikke bryr seg om politikk. Unge finner andre måter å påvirke på, for eksempel demonstrasjoner, aksjoner og andre uttrykksformer.

Det har likevel vært en økt bekymring knyttet til tilbaketrekningen fra formell politikk, de konvensjonelle deltagelsesarenaene valg og partimedlemskap. I det representative demokrati er valg det grunnleggende, og den demokratiske deltagelsen i valg viktig for å legitimere systemet. En høy valgdeltagelse er ofte betegnet som et av kjennetegnene ved et robust demokrati.

Ødegård og Bergh argumenterer: «Ikke siden 1989 har så mange førstegangsvelgere oppsøkt valgurnene som ved årets stortingsvalg. Om oppturen varer, kan frykten for et fremtidig demokratiunderskudd avblåses». Videre skriver de at:

Den demokratiske læringskurven har trolig aldri vært brattere for noen ungdomsgenerasjoner etter krigen. I likhet med amerikanske og spanske unge etter henholdsvis terroren 9/11 (2001) og togbomben i Madrid (2004), er det hos unge vi ser en politisk mobilisering i lys av slike samfunnsgjennomgripende hendelser.

Rapporten «Ett år etter 22.juli» kon­klu­de­rte med at i den grad det finnes en Gene­ra­sjon Utøya, har den gitt utslag i en økt bevisst­gjø­ring om ver­dien av å delta i poli­tiske par­tier og ved valg. I artikkelen «Generasjon Utøya» diskuterer jeg dette nærmere, og argumenterer blant annet for at politikken på flere måter ble mer relevant for de unge ved at flere ungdomspolitikere ble profilert i media og at politikerne i større grad snakket med, ikke bare til de unge. Selv om de unge selv ikke kobler politikk sammen med terrorangrepene, ble politikken og andre ungdommers forhold til politikk mer tydelig.

Medienes rolle under valgkampen 2013

Mye oppmerksomhet har vært knyttet til den felles kampanjen de største mediene i Norge samlet seg om før valget 2013:

MIN STEMME 2013 er en kampanje fra de fleste av de store avisene i Norge. Vi skal stå sammen i forsøket på å lage en kampanje som styrker demokratiet gjennom å skape nye debatter, nye stemmer og nytt klima i dekningen av valget 2013. Vårt mål er å inspirere flere til å bruke stemmeretten.

Til stede på Instagram, Faceboook og med egen nettside hadde kampanjen som mål å få opp deltagelsen blant de unge. Arrangørene kunne feire suksessen når det viste seg at det faktisk hadde vært en formidabel økning i valgdeltagelsen blant de unge.

Ødegård og Bergh konkluderer på sin side at:

Vi kan ikke si hvor stor betydning mediekampanjene hadde, men det er liten tvil om at et samlet mediekorps har stor innflytelse på hva vi skal mene noe om. Da hjelper det også at budskapet treffer en allerede mobilisert målgruppe, mer mottagelig for politikk og demokrati enn tidligere unge velgere.

Det at kampanjen bevisst forsøkte å ta opp ungdomsaktuelle saker og «skrive om politikk på en annen måte – slik at de unge ble interessert», er viktig. Forskning har blant annet pekt på at nettopp å fokusere på aktuelle saker, kanskje spesielt lokale saker, kan hjelpe å gjøre politikk mer relevant for unge (Niemi og Junn 1998).

Delta i valg — men hvorfor?

Hovedutfordringen er å begrunne politisk deltagelse for ungdom på en slik måte at de ser det som meningsfullt, skriver Kjetil Børhaug i boken “Skolen i demokratiet — demokratiet i skolen” (Solhaug og Børhaug 2012). Dette er spørsmålet som må stilles: Hvorfor skal man egentlig ta seg bryet med å delta i valg?

Det er flere måter å grunngi valgdeltagelse som en aktivitet verdt å bruke tid på. I mange land har skolen fått i oppgave å utdanne demokratiske borgere. Men to viktige spørsmål, både hvorfor og hvordan dette skal skje, er i liten grad eksemplifisert i læreplanen. I min forskning på hva elever lærer om å stemme gjennom skolevalget, finner jeg at nettopp denne utfordringen, om hvorfor delta i valg, er vanskelig å svare på.

Funn fra feltarbeidet mitt ved skoler i 2011 og 2013 indikerer at skolevalget, blant annet representert gjennom ungdomspolitikerne i skoledebatten, fokuserer sterkt på det instrumentelle perspektivet. Til det er det knyttet en kostnads-nytte-tenkning. En stemmer for å fremme egne preferanser, og å påvirke resultatet er dermed en viktig motivasjonsfaktor for deltagelsen. Skolen kan slik tilby det Theo Koritzinsky (2006) kaller «demokratiske sandkasser”, der elevene kan lære demokratiske ferdigheter.

Foto:Kommunaldep. cbn

Valgurne brukt ved lokalvalget 2011.

På et overordnet nivå vil begrunnelsen for å stemme være å skape oppslutning om demokratiet, og skolevalget blir en sandkasse der elevene kan prøve ut det å stemme. En av farene med sandkassen er imidlertid at det kan føre til avmakt blant elevene dersom de gis inntrykk av å ha reell beslutningsmyndighet, uten at dette er realiteten. For skolevalget teller jo faktisk ikke.

I tillegg er det verdt å diskutere hvorvidt en stemme egentlig kan påvirke utfallet. Aftenposten skriver 17. desember at «mange følte at deres stemme virkelig kom til å telle». Dette gjenspeiles også i mitt intervju med førstegangsvelgeren over. Det var viktig å vite (eventuelt tro på) at stemmen faktisk kunne påvirke utfallet. Dette omtales som «external political efficacy» på fagspråket, og måles ofte i analyser som «Ved å stemme ved valg kan du virkelig være med å påvirke resultatet».

Skolevalget må derfor enten integreres tett i resten av undervisningen slik at elevene skjønner at stemmene ikke teller, men at de kun skal øve seg på å stemme, å lære i praksis hvordan det gjøres. Eller man må øke fokuset på resultatet av disse valgene i undervisningen. I dag er det lite oppmerksomhet om hva resultatet faktisk blir.

Noen valgforskere, for eksempel Mark N. Franklin (2004), argumenterer for at deltagelse ved et valg øker sannsynligheten for videre deltagelse, og at jo tidligere du deltar, jo mer sannsynlig er det at du vil delta senere. I så tilfelle kan jo dette tyde på at valg vil fortsette å være en relevant deltagelseskanal for dagens generasjon av norske ungdommer fremover. Jeg tror imidlertid at det viktigste for å få både førstegangsvelgere og resten av elektoratet til valgurnen er å tørre å stille spørsmålet: Hvorfor skal vi egentlig ta oss bryet med å delta i valg?

Litteratur

Bergh, Johannes (2013): Valgdeltakelse i ulike aldersgrupper. Historisk utvikling og oppdaterte tall fra stortingsvalget 2013. Notat, Institutt for samfunnsforskning.

Franklin, Mark N. (2004): Voter Turnout and the Dynamics of Electoral Competition in Established Democracies Since 1945. Cambridge: Cambridge University Press.

Koritzinsky, Theo (2006): Samfunnskunnskap- fagdidaktisk innføring, Universitetsforlaget.

Niemi, Richard G., and Jane Junn (1998): Civic Education. What Makes Students Learn. New Haven and London: Yale University Press.

Solhaug, Trond og Børhaug, Kjetil (2012): Skolen i demokratiet — demokratiet i skolen. Universitetsforlaget.

Direktør Solberg

Erna Solberg i Dagsnytt atten, dagen etter at Noreg har fått ny regjeringsplattform:

Vi er selvfølgelig opptatt av at vi skal levere, vi er opptatt av at vi skal vise resultater, at vår politikk skal gi bedre resultater. Alt dreier seg ikke bare om hvor mye penger man bevilger, det dreier seg også om at man har ideer og løsninger som gjør at du kan sørge for at du kan få gode resultater for de pengene. Veldig mye dreier seg også om lederskap, det å ha stor gjennomføringskraft. Det er viktig å løfte gjennomføringskraften, være opptatt av resultatoppnåelse, mer enn aktiviteten som drives. For det kan godt tenkes at det vi hadde tenkt faktisk ikke gir det resultatet det var ment å gi. Da er vi villige til å forandre politikk, for man skal ikke være forelsket i virkemidlene, man skal være opptatt av å nå målene. (mi utheving)

Det er som eit oppsummerande ekko av Høgre sin valkampretorikk: Høgre sitt valprogram (pdf) har tittelen «Nye ideer og løsninger». Høgre vil «investere i framtida» og kvart kapittel inneheld ei smørbrødliste med «Høyres løsninger». Gode løysingar skal syte for at skattebetalarane sine pengar ikkje blir sløst vekk av byråkrati, men blir nytta til å levere gode resultat. Politikk skal ein drive kostnadseffektivt – nett som eit føretak.

Erna Solberg taler etter valgseieren (Foto: Skjermdump fra Høyres Facebook-konto / CF-Wesenberg).

Kamerat Audun

Audun Lysbakken, kvelden der SV gjer sitt nest dårlegaste val i historia. Han lovar kompromisslaus motstand mot ei ny regjering: “Vi skal gå i spissen for motstanden mot høyrekreftene og vi skal gjøre det med den stoltheten som kommer av at vi har forandret Norge og gjort det rødere og grønnere mens vi har vært i regjering».

Han snakka vidare om alle kampane SV hadde vunne i regjering. SV sitt valprogram heiter «Stort nok til å drømme om, konkret nok til å tro på”. Dei vil “skape et rettferdig og miljøvennlig samfunn” og smørbrødlistene er innleia med “SV jobber for”.I valkampinnspurten snakka SV om å mobilisere alle medlem, støttespelarar og potensielle veljarar. Politikk er ein kamp for forandring – nett som ein revolusjon.

Det er ikkje tilfeldig korleis dei ulike partia føretrekk å presentere sin eigen politikk, tvert om speglar det korleis dei forstår kva politikk er, kva ein stat er. Og dersom partiet si forståing høver bra med korleis media og veljarar tenkjer, ja, då får partiet lettare setje dagsorden i valkampen – noko som kanskje er med på å avgjere valresultatet. Oppfattar ikkje Høgre politikk som føretaksleiing, som administrasjon, medan SV ser på politikk som samfunnsomvelting – som revolusjon?

Audun Lysbakken portrettert i SV si eige valkampavis “Del Godene” (Foto: Skjermdump fra delgodene.no / Johanna Siring).

Å tenkje i metaforar

Båe partileiarane framstillar politikken sin på eit metaforisk sett. Det er viktig å ikkje tenkje på metafor i tradisjonell forstand, slike me gjerne forbind med dikt og poetisk språkbruk. I motsetnad til Stoltenberg, som kalla Mongstad-prosjektet «vår månelanding» eller Jagland som kalla regjeringa sitt prosjekt «Det Norske Hus», har ikkje Lysbakken (versjon 2013) sagt at SV ser på politikken sin som revolusjonær. Det same gjeld for Solberg – ho har aldri eksplisitt samanlikna Noreg og eit føretak.

Poenget er at SV snakkar om politikk som ein snakkar om revolusjon – ei omgripande omvelting ein må kjempe fram, medan Høgre snakkar om politikk som ein snakkar om føretaksleiing – implementering av nye løysingar og tydleg leiarskap. Å forstå eit omgrep – eller eit felt (engelsk: domain) – med ord ein vanlegvis nyttar til å snakke om eit anna felt blir kalla kognitiv metafor. Vitskapsfolk frå feltet kognitiv lingvistikk hevdar at måten me tenkjer på i all hovudsak er metaforisk – me forstend verda gjennom grunnleggjande metaforar. Nokon av desse metaforane er universelle, til dømes TID ER ROM (me seier at tida går og at me har lagt fortida bak oss), medan andre er spesifikke for ein viss kultur, til dømes er den klassiske oppfatninga av politikk i USA basert på metaforen AMERICA IS A FAMILY (tenk berre på «The founding fathers»).

Eit sentralt teoretisk poeng er at me ikkje kan leggje desse metaforane vekk – det er rett og slett umogleg for oss å tenkje og resonnere om tid på ein måte som er uavhengig av korleis me tenkjer og resonnerer om rom. Det tyder ikkje at metaforane er statiske: Metaforen TID ER ROM er samansett av eit tilnærma uendeleg sett med koplingar (mappings), moglege korrespondansar mellom kjeldefeltet (source domain) ROM og målfeltet (target domain) TID. I dagleg språkbruk kan me aktivere nokre koplingar og slå av andre, kreativ språkbruk kan starte koplingar som aldri har vore i bruk før, og på denne måten kan ein til og med byggje ut nye metaforar, til dømes KJÆRLEIK ER EI REISE.

Politiske frames

Kva har alt dette med politisk presentasjon å gjere? Det meste. Dersom me forstend politikk på eit metaforisk sett, må politikarane klare å bruke desse metaforane til sin fordel. Retorisk dyktige politikarar kan kommunisere slik at deira framstilling av røyndommen og av eigen politikk klinger godt med ein viss kognitiv metafor, men også slik at motstandarane får problem med å fremje sin politikk på ein fordelaktig måte. Ein har aktivert koplingar som er meir tenlege for ein sjølv enn for motstandaren, ein har klart å setje dagsorden ikkje berre for kva politikk media skal skrive om, men om korleis ein skal forstå politikken. Dei har gjort ei god framing.

Her lukkas Høgre i valkampen, medan SV snubla lengje før målstreken. Erna Solberg frama politikken til Høgre på ei måte som lét dei setje dagsorden, medan Lysbakken kommuniserte på ein måte som korkje gjeng godt saman med mediebiletet eller med det SV har oppnådd i regjering.

Noreg er eit føretak

Lat oss gjere eit tankeeksperiment: I Noreg tek den dominerande forståinga av politikk den metaforiske forma NOREG ER EIT FØRETAK. Reinspikka kognitive lingvistikarar gjennomførar eksperiment, både i form av spørjeskjema sendt til store grupper og i form av datamaskinmodellar, når dei skal finne ut om ein kognitiv metafor eksisterer og kva slag koplingar som er aktive, men sidan eg ikkje er eit rikt amerikansk universitet, held eg meg på fyrste nivå av forskinga – analyse av den lingvistiske overflata, av korleis me nyttar språk og bilete i politisk kommunikasjon.

Erna Solberg snakker forretninger (Foto: Kilian Munch / Norsk olje og gass. CC: by sa‑2.0)

Det finst ein god del data som støtter hypotesa om at NOREG ER EIT FØRETAK er ein aktiv metafor. New Public Management-ideologien er kan hende det mest openberre hintet (eit viktig poeng i kognitiv lingvistikk er sjølvsagt at metaforane ikkje berre påverkar korleis me kommuniserer, men rett og slett korleis me handlar og lev – altså ikkje berre korleis me forstår politikken, men også korleis me formar den). Måten andre parti enn Høgre og SV kommuniserer er eit anna teikn – Arbeidarpartiet har presentert skrytediagram på Facebook om sine politiske resultat, nett som ein føretaksleiar gjer for aksjonærane. FrP vil ha ein enklare kvardag for folk flest – dei vil levere betre tenester, betre vegar og eldreomsorg, for færre pengar – nettopp som eit godt føretak. Ikkje minst kan reduksjonen av valkampen til eit val mellom to statsministerkandidatar bli lese som eit symptom: Valet står mellom to styreleiarar, Jens eller Erna. Veljarane er generalforsamlinga, regjeringa er føretaksstyret.

God framing frå Høgre

Høgre sine valkampstrategar har klart å dra nytte av denne metaforen. For det fyrste har dei vore heldige – partileiaren deira er ein av to statsministerkandidatar. For det andre har dei klart å snakke om Høgre-politikk som om dei snakka om føretaksleiing, samstundes som denne måten å snakke på synte fram alt det dei raudgrøne ikkje har fått til. Skattelette er klassisk Høgre-politikk, når dei snakkar om gode løysingar som skal gje oss meir for pengane snakkar dei til veljarane som aksjonærar – me skal få mest mogleg att for investeringane me gjer. Skattelette er slett ikkje venstresida sin politikk – så å forstå veljarar som aksjonærar er ikkje fordelaktig for dei raudgrøne.

Høgre er også oppteken av at løysingane skal gje gode resultat – dei skal oppnå mål, levere oss auka tryggleik, gode vegar, rask behandling når me er sjuke. Då vert veljarane brått kundar som skal bli so nøgde som mogleg. Høgre sin fordel her er den massive medieomtala av korleis byråkratiet har feila under dei raudgrøne – handlingslamminga 22. juli, kaoset på Ahus, utgreiing på utgreiing om utbygging av jernbanenettet. Grafane til Ap som skal syne kor såre vel alt er blir då ikkje så effektive – media har jo fortalt oss at det slett ikkje gjeng så bra, og Høgre si kopling klikkar rett inn i den forteljinga. Viktigast er kanskje kor gjennomført Høgre snakkar om politikk på denne måten – det gjer bodskapen deira tydlege og styrkar framinga dei er ute etter.

SV i utakt med folket

SV snakka om noko heilt anna. For dei er politikk store samfunnsendringar, ein revolusjon. Det er absolutt mogleg at ulike kognitive metaforar kan eksistere parallelt på dette nivået, både i same kultur og i same hjerne (medan på meir basale nivå, som TID ER ROM, vil det ikkje vere rom for slik drastisk skilnad), men ein av metaforane vil vere den dominerande.

Heikki Holmås og andre frå SV i demonstrasjon. (Foto: Tore Netland/SV)

POLITIKK ER REVOLUSJON ligg nok støtt i hjartet til det sosialistiske protestpartiet SV, men eg trur det er trygt å seie at dei berømte folk flest ikkje forstend politikk som ein revolusjon. Eit viktig poeng i teorien om kognitiv metafor er at kjeldefeltet bør vere noko me kjenner betre til enn målfeltet, og få av oss har opplevd slike veldige omveltingar som revolusjonar. Derimot møter me alle føretak og liknande einingar i dagleglivet. I tillegg, som allereie nemnt, medverkar mediebiletet og NPM-ideologien til å aktivere forståinga av politikk som administrasjon og føretaksleiing. SV klarar ikkje å møte veljarar flest eller massemedia.

Dårleg kommunikasjon frå SV

Samstundes har ikkje SV greidd å frame politikken dei har gjennomført i regjering som store, strukturelle endringar. Partiet har vore tydleg på at dei har oppnådd full barnehagedekning og mellombels stoppa oljeboring i Lofoten, men kvifor er dette radikalt, korleis er det revolusjonært? SV har oppnådd resultat, men dei klarar ikkje å ta i bruk metaforen dei forstend politikk gjennom når dei skal kommunisere resultata sine. Dei har ikkje klart å sende revolusjonen på TV.

Partiet klarar heller ikkje å forklare kvifor ein bør forstå politikk som ein revolusjon. Noreg går jo som kjent nokså bra, folk flest har det godt, kvifor skal me mobilisere, kvifor skal me kjempe, vil me eigentleg ha noko så valdsamt som ein revolusjon? Kanskje tidsanden er mot dei, for er det ikkje betre og tryggare med litt betre løysingar, nokre nye idear, tydlegare leiing som kan gje oss meir utbytte for skattpengane og levere betre tenester?

I arbeidet med denne artikkelen, som handler om politikere og politiske partiers bruk av sosiale medier, tok jeg en prat med stipendiat i retorikk og medievitenskap — Eirik Vatnøy (som også er ansvar­lig for Valg­b­log­gen på Vox Pub­lica). Han mener at det er først og fremst oppildning av sine egne, ikke overtalelse som er blant den viktigste funksjonen av sosiale medier i denne sammenhengen. For å overbevise andre, trenger en ofte god tid, og en hel del argumenter. Det er sjeldent slik det kommuniseres på Facebook, hvor budskapet ofte består av et bilde og litt tekst:

– Man får kom­mu­ni­sert direkte, men man får ikke sagt så vel­dig mye — det blir en anner­le­des form for kommunikasjon. Derfor er det neppe et forum for lange utgrei­in­ger som kan flytte stemmer. Les hele saken her.

Samtidig skal en kanskje ikke undervurdere andre sosiale mekanismer som gjør seg gjeldende på for eksempel Facebook. Det er nok riktig i de fleste tilfeller, at det å se en vellaget reklame med en tilhørende kort tekst ikke vil få en trofast Venstre-velger til å hoppe direkte over til Arbeiderpartiet. Men det er også andre former for kommunikasjon som foregår på Facebook. Eksempelvis diskuteres det hyppig på de forskjelliges vegger, og såkalte opinionsledere finnes også her inne. En opinionsleder er en person som har kunnskap vi stoler på, for eksempel når det kommer til politikk, og vi tillegger ofte deres mening en viss vekt når vi skal ta en beslutning. Vi forhører oss jo ofte med folk som har peiling — enten vi skal kjøpe nytt fjernsyn, eller når vi er usikre på hvilket parti vi skal velge. Det er bare menneskelig.

Bente Kalsnes, sti­pen­diat i medie­vi­ten­skap ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo, som jeg også snakket med for å finne ut mer om hvordan politiske partier bruker sosiale medier, hevder i tillegg at nettverkseffekter kan være med på å flytte stemmer:

– Deling ska­per større syn­lig­het. Det  gjør at par­ti­ene kan nå forbi sine egne sym­pa­ti­sø­rer, eller fans. Man kan nå ven­nene til par­ti­ets venner, sier Kalsnes i denne saken. Videre skriver hun på sin egen blogg at denne nettverkseffekten også har potensiale til å påvirke og flytte velgere.

Hva tror du selv? Forandrer du politiske meninger etter bruk av sosiale medier?

Les hele saken om sosiale medier og politikere her!

Sosiale medier er kanskje det mest tilgjengelige og brukte middelet for direkte kontakt mellom politiker og velger. Men hva skjer egentlig inne på Facebook og Twitter? Kristina Nilsen, analysesjef i Retriever, løfter frem sosiale medier som den nye valgstanden. Beate Nossum i First House hyller Twitter som valgkampens vaktbikkje. Vox Publica har tatt en prat med to forskere med sosiale medier som spesialfelt.

Flytter ikke stemmer

Eirik Vatnøy, stipendiat i retorikk og medievitenskap ved Universitetet i Bergen, forsker på Facebook og Twitter (og er ansvarlig for Valgbloggen på Vox Publica). Han har gjort intervjuer med brukere av disse tjenestene, og undersøker hva som skjer mellom velger og politiker på sosiale medier. Han fremhever at Facebook er et medium for mobilisering, ikke overbevisning eller overtalelse:

– Først og fremst når man ut til sine egne. På Facebook finner man ikke mye retorikk som flytter stemmer fra ett parti til et annet. Hvis man sammenligner med for eksempel fjernsynsdebatter som inneholder veldig mye informasjon og lange argumentasjonsrekker, så er det veldig lite tekst på Facebook. Det blir ofte et bilde og tre linjer tekst. Dette flytter sjelden stemmer. Man får kommunisert direkte, men man får ikke sagt så veldig mye — det blir en annerledes form for kommunikasjon.

En annen grunn til at Facebook ikke egner seg for å flytte stemmer, er ifølge Vatnøy at for mye politisk innhold kan føre til at folk mister interessen, eller ikke deler budskapene:

– Man mister de store massene, det blir ikke interessant. Derfor er det neppe et forum for lange utgreiinger som kan flytte stemmer.

Deling skaper synlighet

Bente Kalsnes, stipendiat i medievitenskap ved Universitetet i Oslo, forsker først og fremst på politiske partiers bruk av internett, sosiale medier inkludert. Hun løfter deling frem som en viktig faktor:

– Deling skaper større synlighet. Det  gjør at partiene kan nå forbi sine egne sympatisører, eller fans. Man kan nå vennene til partiets venner.

Hun har nylig lagt ut en oversikt over partienes mest delte innlegg på Facebook fra 9. august til 4. september. Her troner Jens Stoltenbergs taxi-video øverst, etterfulgt av forskjellige lenker, statusoppdateringer og bilder med tilhørende kommentarer partiene og partilederne har delt med sine følgere.

Denne entusiastiske visualiseringen av et mulig valgresultat fra MDG er på femteplass på topp-10-listen (Skjermdump fra Facebook).

Kalsnes fremhever at den vanligste måten å kommunisere med sine venner eller følgere på, er å dele et bilde med kort tekst, eller korte tekstoppdateringer. Fremskrittspartiet derimot, skiller seg noe ut her:

– Fremskrittspartiet deler veldig mange lenker til nyhetsartikler, og bruker mer tekst enn de andre partiene, som bruker flere bilder. Siv Jensen skriver rett og slett lengre.

Stort antall visninger

Kalsnes påpeker at mesteparten av innholdet i topp-10-listen, kanskje med unntak av Taxi Stoltenberg, er politisk, ikke personlig:

– Personlige bilder blir ikke mest delt — det er tradisjonelt politisk innhold som blir spredt mest.

I tillegg løfter hun fram at enkelte av de mest delte innleggene på Facebook faktisk kan konkurrere med tradisjonelle medier når det kommer til antall mennesker som får sett budskapene:

– Enkelte av innleggene vi har undersøkt får flere visninger til sammen enn artikler på Aftenposten og VG. Noen er nesten oppe i én million visninger.

Trend: Samspill mellom tradisjonelle og nye medier

Kalsnes mener samspillet mellom tradisjonelle og nye medier er den tydeligste trenden i 2013. De tradisjonelle mediene promoterer sine saker på sosiale medier. Partiene bruker sosiale medier for å få oppmerksomhet, slik at de kan komme til orde der, og deretter vil politikerne reklamere for sin egen opptreden i tradisjonelle medier via sosiale medier i etterkant. Aviser som Aftenposten har egne spalter på nett som viser artikler som er mest delt. Dette er også med på å synliggjøre den sosiale dynamikken rundt journalistikken, hevder Kalsnes.

I tillegg peker Kalsnes på at Twitter og Facebook brukes svært ulikt:

– Partiene er veldig oppmerksomme på at man ikke når folk flest på Twitter. Der er det mest journalister, kommunikasjonsfolk, politiske aktører, organisasjoner og akademikere.

Twitter er med andre ord befolket av en rekke meningsbærere som også er nyttige for partiene dersom de vil komme til orde i tradisjonelle medier. Kalsnes fremhever at kun 21 prosent av befolkningen har sin egen Twitter-profil. Vil politikerne i kontakt med folket, må de benytte seg av Facebook:

Facebook er folkets nett-tjeneste. Undersøkelse gjennomført uke 15–16 2013 (kilde: Ipsos MMI)

– 75 prosent av befolkningen har en Facebook-profil. Det er her man kan nå de store mengdene.

Tett knyttet til identitet

Eirik Vatnøy nevner identitet som et nøkkelord for hva som kjennetegner folks bruk av sosiale medier:

– Facebook knytter retorikk og politikk opp mot identitet. Som menneske identifiserer man seg med noen, og det man velger å dele og det man liker på sosiale medier signaliserer noe ut mot verden — det er identitetsskapende.

Sentralt for dette er poenget om at brukerne på Facebook selv er avsendere, sier Vatnøy. Dermed kan en stille seg spørsmålet om hvem man ønsker å være, og hvordan man ønsker å fremstå i sosiale medier. Det har konsekvenser for hva en velger å like, og hva en velger å spre videre:

– Noen vil gjerne vise hvor de ligger i landskapet politisk, andre vil slett ikke vise hvor de ligger.

Aktivisme i endring

Vatnøy trekker frem et illustrerende eksempel på dette fra egen forskning. Førstegangsvelgere knytter seg ofte til og markerer seg i forbindelse med politiske saker i sosiale medier, men er mer nølende når det kommer til partipolitikk:

– Førstegangsvelgere kan signalisere at de liker miljøkamp, men er mer nølende partipolitisk. Det sier noe om deres forhold til både politiske saker og partipolitikk. En kan si at politisk aktivitet og bevissthet er høyere enn man tror blant ungdom, bare ikke nødvendigvis partipolitisk.

Disse strømningene blant unge kan delvis forklares gjennom endringer i hvordan man signaliserer politisk aktivisme, hevder Vatnøy:

– For to generasjoner siden hadde folk ropert og plakat, for en generasjon siden gikk man rundt med buttons, og de som vokser opp nå bruker “likes” for å markere seg.

– Gutteaktig Jens, avslappet Jensen

Vatnøy trekker også frem at sosiale medier er en god mulighet for politikere til å vise en litt annen side enn den man vanligvis ser i offentligheten:

– Stoltenberg var jo før kjent som en syklende, fjellgående friskus. Men i løpet av denne valgkampen har vi fått se en litt annen side av ham via sosiale medier. En litt mer nerdete og gutteaktig Stoltenberg, som spiller dataspill på Statsministerens kontor, for eksempel.

Han hevder at det å vise slike nye sider kan være med på å appellere litt til andre typer velgere:

– Siv Jensen viser på Facebook ofte en mykere side enn den hun har i offentligheten. For eksempel kan vi få se henne på hytta i Oslofjorden.

En mykere side? (Skjermdump fra Facebook)

Å vise slike sider kan også muligens være med på å endre noen oppfatninger om politikerne:

– Dette er nok veldig positivt for politikerne. Jeg er mer usikker på hvor gunstig det er for velgerne.

Det avsluttende Yeeaah-skriket forekom så voldsomt og umotivert for seeren på TV og Youtube at det ble kjent som «The Dean Scream» ((les mer om Dean og amerikansk valgkamp).

Valgkvelden 2013 gav Norge «The Siv Scream». Til høy musikk og enda høyere stemning går Siv Jensen på scenen til Fremskrittspartiets valgvake. Trampeklapp og jubelrop runger ut i salen, mens Jensen går frem og tilbake på scenen i amerikansk valgkampstil. Hun vinker til sine støtter, hilser med utstrakt arm og utpeker kjente ansikter i forsamlingen med vink, smil og nikken med hodet.

Foto: NRK

Det er en iscenesettelse av lederen vi kjenner fra amerikanske konventer (landsmøter) hvor politikeren beveger seg frem og tilbake over de enorme scener for å tydeliggjøre og fremvise hyllesten til lederen. Bildene av tilhørerne som en enhet i taktfast applaus viser fellesskapets enighet og tilslutning, og er samtidig en påstand om lederens kvaliteter og partiets suksess. Lederens gjenkjennelse, utpeking og anerkjennelse av enkeltpersoner i gruppen viser at hun ikke bare har gruppen i sin makt, men også kjenner til individene som utgjør gruppen.

Etter noen turer fra side til side på scenen hvor hun tar inn over seg jubelen, stopper Siv Jensen midt på scenen og ser ut mot tilhørerne. Hun bøyer knærne litt, lener seg fremover, sprer armene energisk ut til hver side, som om hun løfter hele salen opp, mens hun roper ut i salen:

“Er det bra”?
«Jaaa»!, svarer tilhørerne
«Er dere glad»?
«Jaaa»!
«Er det fest»?
«Jaaa»!
«Blir det regjeringsskifte»?
«Jaaa»

Da hun går til venstre og lener seg mot bordet som står på scenen, får man en fornemmelse av at den energiske, emosjonelle delen av talen vil gå over i en mer nøktern redegjørelse for veien videre. Men det er her vi får «The Siv Scream». Hun sier:

«Dette har jeg ventet leeeenge på å si. Og jeg har gledet meg leeeenge til å si det jeg skal si nå».

Så tar hun et dypt innpust og skriker ut i rommet:

«Mornaaa, Jeeeens»!, hvoretter hun smiler til de jublende tilhørere.

I sin tale på Høyres valgvake sa Erna Solberg:

«Det å styre et land er krevende. Det å ha ansvar i mange år er krevende, og alle de som tar på seg den type oppgaver fortjener respekt. Selv om vi er politisk uenig om retningen, så fortjener de respekt for den jobben de har gjort. Og de trenger vår takknemlighet for at de faktisk har tatt på seg denne typen folkevalgte verv».

Tilhørerne på Høyres valgvake svarte med applaus.

Siv Jensen sa: «Mornaaa, Jeeeens». Og tilhørerne på Fremskrittspartiets valgvake svarte med euforisk begeistring.

Slik var det ikke alle som svarte. Nettavisen forteller at folk på Facebook «raser mot Siv» og karakteriserer utbruddet som «Respektløs tale», «smakløs og vulgær», «barnslig» og «usmakelig».

Disse karakteristikker kommer ikke bare fordi Siv Jensen sa det hun sa, men også, kanskje især, fordi hun sa det på den måten hun sa det.

Ja, hele fremføringen i denne første del av talen fremstod overdreven voldsom. Det minnet om gammeldags, tradisjonell talekunst foran store mengder, hvor stemmen er høylytt og voldsom, kroppsspråket er energisk og fylt av bevegelse. Slikt ser vi ikke så ofte mer – slett ikke på TV. Med god grunn.

Fjernsynsskjermen og dataskjermene vi ser disse talene på i dag, rammer inn slike bevegelser og forsterker dem. Det som gir en elektrisk stemning i salen og river tilhørerne med seg, fremstår underlig overspent for oss som sitter hjemme i stuene og drikker kaffe og spiser kake.

Avstanden til skjermen er kort og kameraet plasserer oss tettere på taleren enn de fleste av dem som er til stede i salen. Hvis en politiker skriker slik på fjernsynet, føles det som om hun skriker oss rett i ansiktet. Det er ikke særlig behagelig. Det virker som om taleren er så grepet av sine egne følelser at hun ikke lenger har kontroll. Hun er i følelsenes makt. Det er inntrykket fjernsynsbilder gir av slike talere, som før i tiden kunne ha fått folkemengden med seg på store plasser.

Morna-skriket, “The Siv Scream”, var bare en del av en tale som var mer bemerkelsesverdig for måten den ble fremført, enn for det som ble sagt. Bedre enn ord til å skape forståelse for effekten av voldsom, utadvendt emosjonell fremføring på fjernsynet er å se det selv. Hvordan synes du for eksempel at Siv Jensen fremstår i bildene nettavisene publiserte dagen etter?

Foto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix.

Foto: Paul Weawer (Mediehuset Nettavisen)

Foto: Helge Rønning Birkelund, ANB

Foto: NRK

- Ingen tiltro til de borgerlige

Rune Bugten, organisasjonsrådgiver i LO Ung, forteller at reklamen er en kommentar til de borgerlige partienes politikk og valgkampstrategi:

– Reklameplakaten spiller på de borgerliges noe overlegne tro på at ingenting kan gå galt. Vi har her i Norge bygget opp et samfunn rundt den norske modellen — og det at man kan gjøre små endringer uten at det vil gå utover systemet som helhet, har vi ingen tiltro til.

Hentet fra Facebook. En alternativ versjon som inkluderer avsender er tilgjengelig på LOs nettsider.

Tilsynelatende ikke reklame?

Dersom en først kom over reklamen på Facebook, kan det godt hende at en ikke fikk inntrykk av at dette er en politisk reklame. Facebookversjonen av bildet mangler nemlig avsender. Nevnte versjon har også vært delt mye, og det er verdt å spørre om dette blant annet skyldes at budskapet tilsynelatende ikke virker som et innlegg fra en politisk aktør. Slik som bildet fremstår ovenfor, ligner det kanskje mer på innhold som ofte blir mye delt og spredt på internett — det er morsomt, spiller på populærkultur, og det er godt håndverk i tegningen. At det er en synlig avsender endrer ikke på dette, men det er slett ikke sikkert at folk ville vært like villige til å dele dette videre om de var klar over at de satt med en politisk reklame i fanget.

Det er LO Ung som står bak parodien. Rune Bugten forsikrer at det ikke var LO Ungs intensjon at Facebook-versjonen mangler avsender:

– Grunnen til at det ikke er noen avsender på Facebook-versjonen, er at den har blitt klippet for å passe til et digitalt format.

Han påpeker også at det er mulig å laste ned hele reklamen på LO sine nettsider:

– På den versjonen, og den versjonen som vi skal henge opp ute i gatene, er LO tydelig markert som avsender, sier han.

- Ikke negativ

Reklamen fremstiller ikke de borgerlige i et spesielt heldig lys, og en kan påstå at den er et kraftig angrep. Hovedlinjene kan sies å være en manifestasjon av det borgerlige kaos, og de mulige konsekvensene en høyreregjering kan få for landet, som i dette tilfellet later til å være katastrofale. Rune Bugten mener ikke at reklamen er negativ:

– Dette er bruk av humor. Det er typisk for LO Ungdom, det å bruke humor og å ha det litt artig.

Bugten viser til tidligere kampanjer, som for eksempel en tegning av Carl I. Hagen som cowboy under påskriften “Not Wanted”, i 2005, samt en tidligere kampanje som viste Erna Solberg som frihetsgudinnen i New York, i tillegg til en plakat med Kjell Magne Bondevik som Mikke Mus. Han mener utspillet er innenfor anstendighetens grenser:

– I den intensive delen av en valgkamp må man skjære gjennom og få oppmerksomhet. Man må være original. Politikerne som blir avbildet her er vant til å stå i stormen, og de tar nok dette med et smil.

LO Ung er ikke fremmed for parodier på politikere. Her Carl I. Hagen som western-skurk. (Kilde: LO Ung)

Pengebruk på 2009-nivå

Øivind T. Hansen i LOs informasjons- og rådgivningsavdeling forteller til Vox Publica at han foreløpig ikke kan gi noen konkrete tall på hvor mye penger som brukes på reklamemateriell i årets valgkamp:

– Hvor mye vi bruker blir avklart etter 9. september, men vi bruker omtrent det samme som i 2009.

Pengene blir for det meste brukt på annonser i fagbladene til LO, spredning av foldere med informasjon om hva de ulike politiske partiene mener, og kommersielle tiltak via annonser i VG og Dagbladet, forteller Hansen. I tillegg kommer radioreklamer på P4 og en rekke lokalradiostasjoner:

– Vår jobb er å nå LOs 900 000 medlemmer. Vi skal gi informasjon om hvor partiene står, samt følge opp LO-kongressens vedtak om at vi skal kommunisere at den sittende regjeringen har levert, og fortsatt er det beste alternativet for arbeidstakerne.

Direktekontakt viktigst

Hansen fremhever at det ikke nødvendigvis er tilstedeværelse i sosiale medier som er aller viktigst for LO:

– LO har omfattende arbeidsplassbesøk. Vi skal i tillegg være synlige i media om arbeidslivssaker, samt at vi bruker egne medier i fagbevegelsen. Det er viktigst.

Hansen påpeker også at de bruker begrensede ressurser på kommersielle annonser i større aviser, og løfter frem direkte kommunikasjon til medlemmene som helt sentralt i LOs strategi:

– Det er de tillitsvalgte og målrettet info direkte til medlemmene som er viktigst.

Hansen legger til at det i seg selv ikke er noe oppsiktsvekkende at LO deltar aktivt i valgkampen:

– LO har engasjert seg i valgkamper i 100 år.

Kvikk, humørfylt og engasjert, uten å henfalle til suretakter. Svært tydelig om Frps vinnersaker og forslag til løsninger. I storform.

Dagbladet mente statsminister Jens Stoltenberg vant. Han fikk terningkast 5, men selv om Siv Jensen bare fikk fire (som SV-lederen Audun Lysbakken og Høyre-lederen Erna Solberg) mente avisen likevel at hun var overbevisende:

Hovedbudskap: Både Høyre og venstresida holder fast på et system som ikke er riktig. Vi vil endre systemet og er det eneste partiet som vil det. Frp tenker nytt Vår vurdering: Angriper Erna for manglende satsing på sykehjem da Høyre satt i regjering sist. Tydelig i form og innhold. Engasjert, men med humor Sitatet: Jeg vil gjerne samarbeide med deg, men dere har ikke mye å skryte av (til Erna).

I VG fikk både Jens Stoltenberg, Erna Solberg og Siv Jensen terningkast fem. Begrunnelsen for Jensens gode karakter:

Eldreomsorg er Frps hjemmebane. Gikk rett i strupen på statsministeren, og var offensiv og konkret. Angrep dristig nok både de rødgrønne og Høyre. Mindre frempå i skoledebatten. Ikke så sinna denne gangen, men tydelig likevel.

Kanskje det mest interessante med kommentarene er avisenes konsekvente omtale av at Jensen ikke var sutrete eller sur: “uten å henfalle til suretakter”, “med humor”, “ikke så sinna”. Å sutre, okke og klage gjør seg ikke særlig bra på fjernsynsskjermen – særlig ikke hvis man er kvinne. Mens menn som gjør slikt oftere blir betraktet som saklig kritiserende og med velbegrunnet bekymring, risikerer kvinner å fremstå som en irriterende kone som hakker på mannen sin. Det er det ikke mange som finner tiltrekkende – ikke engang andre kvinner.

Derfor er det er en vanskelig balanse for en kvinnelig partileder som sitter i opposisjon på samme tid å angripe og kritisere den sittende regjeringen (for det er opposisjonens oppgave) og samtidig unngå å fremstå som en trettekjær Xantippe.

Men i de seneste debattene ser det ut til at Siv Jensen har funnet en enestående balanse mellom fremdeles å kritisere det meste og samtidig fremstå positiv og fremadrettet. Hun virker imponerende ovenpå, energisk og engasjert: Alvorlig og kritisk, men også smilende og positiv, rolig og selvsikker. Når du som taler og debattant har denne følelsen, vil det uunngåelig påvirke din fremtreden og argumentasjon: Talen blir mer flytende, argumentasjonen mer sammenhengende; du blir bedre til å holde ordet og det faller deg naturlig å flette inn morsomheter, stikk til motstanderen og korte sidekommentarer, uten at du fjerner deg fra hovedargumentet ditt.

Siv Jensen under Arendalsuka, august 2013 (foto: Frp, CC: by-nc-nd)

Dette viste Siv Jensen allerede ved sitt første innlegg i TV2s partilederdebatt. Fra hennes første ord forstod man at hun følte seg vel og var godt forberedt. Programleder Oddvar Stenstrøm gir først ordet til statsminister Jens Stoltenberg som avviser at det står dårlig til i eldre- og helseomsorgen. Så vender Stenstrøm seg mot FrP-lederen: «Er du enig Siv Jensen i at dette hodebildet er bra?». Uten nølen og omsvøp svarer hun “Nei”, men så legger hun umiddelbart til at “noe er veldig bra i mange kommuner, for all del”. På få sekunder har hun vist seg som klar og prinsippfast, men også nyansert og forstående. Hun fortsetter:

Men det vi ser er et bilde som tegnes av ansatte, av pårørende, som ikke er bra og jeg synes at vi må være ærlig å innrømme at man har ikke kommet langt nok. Jeg synes det er litt feigt, når regjeringens svar på dette er en endeløs rekke med bortforklaringer, og ikke minst at man ikke tar det ansvaret man har, men skyver det på kommunene. For det er det de gjør. Sannheten er den at i 2005, før stortingsvalget, så satt Jens Stoltenberg og lovet at det skulle skinne av eldreomsorgen. I 2009 så lovet han 12.000 nye sykehjemsplasser. Han har klart å bygge 2000. Og når han blir konfrontert med den brutale virkeligheten, sier han «Nei, nei, nei, det er ikke vårt ansvar; det er kommunenes», og det er derfor at vi i så mange år, fra Fremskrittspartiets side har sagt at vi må flytte ansvaret ett sted. For når du har ulike forhold i ulike kommuner, så får ikke eldre mennesker den samme verdige pleien, som de burde få, uavhengig av hvilken kommune de bor i.

Innlegget har mange av de retoriske elementene som er typisk for Jensen og Fremskrittspartiet – og flere av dem kjennetegner overbevisende kommunikasjon: Jensen går direkte til konkrete menneskers opplevelser av situasjonen og følger opp med å gjengi det som mange antagelig fornemmer, nemlig at statsministeren og regjeringen gir bortforklaringer. Hun bruker tall som det er vanskelig å avvise (lovde 12.000, bygget 2.000), og gjør presentasjonen levende ved å innta rollen som statsministeren: “nei, nei, nei, det er ikke vårt ansvar”. Og så benytter hun de to typer retorikk som er mest karakteristisk for Fremskrittspartiet: For det første gir hun moralske vurderinger: regjeringen er feig, Stoltenberg tar ikke ansvar, eldre mennesker skal ha verdig pleie. For det andre gir hun konkrete, enkle løsninger: Vi flytter ansvaret, det løser problemet!

Og hvem er ikke interessert i å løse problemene?

Den rolige, selvsikre fremtreden med det retoriske overblikk var også tydelig i Jensens tredje innlegg. Umiddelbart innen hadde Jens Stoltenberg opponert mot synspunktet om at alt går så dårlig i Norge: “Jeg er litt opptatt av”, sa han, “at vi skal gi litt anerkjennelse og takk til de hundretusen av mennesker som jobber i pleie- og omsorg hver dag, og da må vi ikke beskrive det som elendighet”.

Som seer inviteres man til å tenke: ja, det er riktig, det er jo mange mennesker som jobber hardt på våre eldrehjem og sykehus, og det blir jo litt mye klaging og sutring i verdens beste land: det er så dårlig, og dette er enda verre, og dette er det verste. Men Siv Jensen er åpenbart forberedt på dette. Men et fast blikk på statsministeren og en forargelse som forekommer mer berettiget enn påtatt, sier hun: “Det er ingen her som ikke gir anerkjennelse til de ansatte”. Det som før virket som en fornuftig innvending fra statsministeren mot sutrekulturen, får nå mer kulør av at være et (uredelig) forsøk på å gå etter kvinnen, fremfor å gå etter ballen. Siv Jensen fortsetter med å ta arbeidstakerens perspektiv:

Det vi snarere tvert imot ønsker. Det er å gi dem bedre arbeidsforhold, så de slipper å gå hjem fra jobben hver dag med en klump i magen, fordi de føler at de ikke har det bra

“En klump i magen”; det er nesten så man føler det selv. Straks etter denne emosjonelle uroen er skapt (et problem er lokalisert), går Jensen videre i oppstemt, løsningsorientert ånd. SVs Audun Lysbakken forsøker å avbryte, men Jensen holder fast på ordet ved å løfte hånden og heve stemmen:

Nå har hele denne debatten så langt snakket om hvem som har gjort hva og hvem som burde ha gjort hva. Jeg er litt opptatt av hva skal vi nå gjøre. Så vi slippe å diskutere dette i valg etter valg, etter valg, med bortforklaringer og ping-pong spill. Da er vi nødt til å se: Har den politikken som har vært ført virket? Nei. Da må vi ta i bruk nye virkemidler.

De andre snakker, Fremskrittspartiet handler. Dette er klassisk FrP. Taleren lokaliserer et problem de fleste av oss kan gjenkjenne, og gir en konkret og enkel løsning. Så står de andre partiene på ryggen av hverandre og forteller (ikke sjeldent noe innviklet) hvorfor denne løsningen slettes ikke er mulig – og virker sært kontrære og bakstreverske, for hvorfor kan vi ikke bare løse problemene? Siv Jensen har allerede forutsett dette og fortsetter med å tilbakevise de innvendinger hun vet vil komme:

Så sier de at vi kan ikke gjøre det – å la staten få ansvaret.

Med et annet typisk FrP-argument, sammenlikningen, avviser Siv Jensen denne innvendingen:

Vel, barna våre har altså lovfestet rett til skole. Det er ikke en eneste seksåring som møter opp på skole på mandag med beskjed om at det var fullt: kom tilbake neste år. Det er fordi de har en lovfestet rett og fordi det går automatikk i det. Sånne regler har vi på mange områder, og i tillegg er det sånn …

Med dette har hun ikke bare gitt et forslag og avvist motargumentene, hun har også flyttet bevisbyrden. Nå må de andre argumentere imot FrP-løsningen, før de kan bruke tid på argumentasjon for sine egne løsninger. Igjen forsøker Lysbakken å avbryte, men Jensen gir seg ikke. Hun nagler ham med blikket, hever stemmer, gjentar setningen sin mens hun beveger hånden rytmisk og insisterende: «I‑tillegg- er-det-sånn». Men Lysbakken gir seg fremdeles ikke, og nærmer seg grensen til å være uhøflig. Hun henvender seg direkte til ham og stopper ham med en oppfordring om mer tålmodig debattkultur: «ett øyeblikk!», sier hun, og fortsetter sitt resonnement:

[i tillegg er det sånn] at hvis man ikke får det man har krav på, så får det noen konsekvenser. Man kan få erstatning, man kan klage et sted. Det er litt av problemet i dag, at de eldre blir kasteballer uten at de blir tatt hånd om. Vi vil ha slutt med det.

Løsningsorientert, fremadrettet og positiv. Slikt er det vanskelig å argumentere imot og imøtegå. Så ovenpå var Siv Jensen at hun ikke holdt seg tilbake for også å angripe – høflig og smilende – vennene på borgerlig side: Det Høyre og sentrumspartiene gjorde i regjering var ikke mye å skryte av; Erna er en hyggelig dame men hun kommer aldri til å føre Fremskrittspartiets samferdselspolitikk. Jensen fikk til og med siste ordet i debatten, etter å ha stjålet ordet fra Erna Solberg. Du må være kort, sa programlederen, og Siv Jensen svarte: “Ja, jeg skal prøve å være kort, men det er ikke så lett når Erna snakker på inn- og utpust.” Av en eller annen grunn virket det ikke uhøflig, bare som vennlig erting. De fleste smilte av det. Erna smilte også – kanskje litt anstrengt. Få dager senere angav meningsmålingene “Jevn strøm av  Høyre-velgere til FrP”.

Overskriften lot ikke vente på seg: “Leide inn Obama-utstyr”, kunne man lese i Aftenposten, hvor bruken av utstyret også blir beskrevet som et “knep”.  Teleprompteren er imidlertid ikke et nytt innslag blant norske politikere. Høyres Rolf Presthus benyttet seg av samme typen utstyr i 1987 — til sterke reaksjoner, og beskyldninger om juks, overfladiskhet og amerikanisering av politikken. Dette er bare to eksempler. Tidligere har jeg i denne bloggen omtalt at mange av Arbeiderpartiets Facebook-reklamer kan minne mye om reklamene Obama brukte i sin valgkamp i 2008. Dersom Stoltenberg bruker Obama-teknikker, og har Obama-reklamer — betyr det at norsk politikk er i ferd med å bli amerikanisert? Og hva vil det egentlig si at noe blir amerikanisert?

Venstre: Hentet fra Barack Obamas Facebook-side. Høyre: Hentet fra Arbeiderpartiets Facebook-side. Klikk på bildet for større versjon.

Amerikanisering — et dårlig begrep

Medieforskeren Lars W. Nord, som blant annet har undersøkt hvordan svensk politisk kommunikasjon forandrer seg og blir stadig mer profesjonalisert, er en av dem som mener at man slett ikke bør bruke begrepet amerikanisering. Dette skyldes at begrepet i seg selv later til å antyde en strøm av trender som kun går én vei: Fra USA til resten av verden. Med andre ord beskriver amerikaniseringshypotesen at andre land direkte importerer amerikansk praksis i valgkamp, om dette så gjelder utseende og stil i reklamefilmer, personfokusert politikk, profesjonalisering (bruk av spin-doctors og systematiske spørreundersøkelser blant velgerne), appell til følelser, negativitet eller at en aspirerende statsleder tilbringer mye av sin tid på eldrehjem eller med spedbarn i hende.

Dette er en forførende forklaring. Men det er nok heller slik at impulser hentet fra hele verden (inkludert USA) vil eksistere hånd i hånd med lokale tradisjoner, lover og politisk kultur. Det foregår ingen direkteimport av amerikanske tilstander som vil rettferdiggjøre bruken av ordet “amerikanisering”.

Strømmen går mange veier

I stedet foreslår Nord at man benytter seg av begrepet “hybridisering” — noe som vil tilsi at man har med et blandingsprodukt å gjøre. Helt konkret vil dette si at impulser fra global valgkamp blander seg med lokale tradisjoner, valglover og den lokale kulturen som finnes i landet. Dette er en slags handlevognmodell — hvor en plukker med seg enkelte elementer, og lar andre være. Hvis man er enig i dette, blir det feil å si at Norge er ferd med å bli mer likt USA på grunn av at Arbeiderpartiets valgkampmateriell for stortingsvalget 2013 ligner svært på materiellet Obama benyttet seg av i 2012. Norske politiske partier har nok studert amerikansk valgkamp nøye — og det er vel bare naturlig å la seg inspirere av svært suksessfulle kampanjer. Men det betyr ikke at norsk politisk kommunikasjon blir en kopi av den amerikanske.

Fra Norge til Australia?

Ordet global i definisjonen ovenfor er viktig. Det er nemlig ikke bare Amerika inspirasjonen og trendene kommer fra. Norge lar seg nok påvirke like så mye av land som Sverige, Danmark eller Storbritannia. For øvrig kan det godt hende at ideer fra Norge også plukkes opp i utlandet. Under kan du se to reklamefilmer — den øverste er laget av Arbeiderpartiet i 2012, og den under er laget av det australske arbeiderpartiet i 2013. Hvem har inspirert hvem her? Her kan det virke som om det australske søsterpartiet har latt seg inspirere av det norske. Det lar seg ikke forklare med amerikaniseringshypotesen.

Arbeiderpartiet 2012: “Finanskrisen på 1–2‑3”

Australian Labour Party 2013: “The Federal Budget in 3 minutes”

Only in Norway?

Da jeg undersøkte norske politiske reklamefilmer i min masteroppgave, fant jeg ut at en kan finne enkelte trekk som i noen tilfeller kan minne om amerikanske reklamefilmer. Et eksempel kan være Bergen Høyre, og deres flørt med en svært kjent reklamefilm fra Ronald Reagan:

• Ronald Reagan: Morning again, in America
• Bergen Høyre: Solen skinner igjen, i Bergen.

Men dette var mest som unntak å regne — først og fremst virket det som om de norske reklamene var nettopp dette: norske. Resultater av norsk politisk kultur, retorikk og tradisjon. Dette er tilsynelatende tilfellet når det kommer til Arbeiderpartiets svært populære politiske reklame: Taxi Stoltenberg, vist på partiets nettsider og YouTube. Den internasjonale mottakelsen av filmen er interessant. Selve reklamefilmen og Stoltenberg selv, får ros for å være både morsom og folkelig, men like ofte ser en kommentarer, eksempelvis fra Storbritannia eller Tyskland, om at “dette kunne vår statsleder aldri gjort!”.

Hentet fra Arbeiderpartiets Facebook-side. Klikk på bildet for større versjon.

Hentet fra Barack Obamas Facebook-side. Klikk på bildet for større versjon.

Global overflate — lokalt innhold?

Norske politikere og partier lar seg altså inspirere bredt av en rekke impulser fra hele verden, også fra USA. Men hva med TV 2 sin “Statsministerduell”, som kan minne mye om presidentdebattformatet fra USA? Burde man heller snakke om at fjernsynskanaler tvinger frem en viss politisk kultur fremfor en annen, og at den man minne om USA? Sannsynligvis ikke. Fra statsvitenskapen hører en at europeisk politikk stadig blir mer presidentaktig. Statsministrene i de ulike landene tiltar seg mer makt på bekostning av resten av det politiske systemet. Statsministrenes kontorer styrkes. Her går kanskje Norge litt mot USA — men det gjør også resten av Europa. Dessuten er det også viktig å huske at et debattformat ikke er avgjørende i seg selv. Det er riktig at det er noe unorsk over en “statsministerdebatt” — men innholdet i samtalene mellom Jens og Erna er om noe utpreget norsk — det handler om norsk politikk, norske forhold, og er utført med en ganske typisk norsk retorikk. Dette er muligens noe som går igjen i de eksemplene jeg har sett på ovenfor. Overflaten minner om noe internasjonalt, men innholdet er særpreget lokalt.

Daniel Rees er daglig leder og styreleder i Holder de ord.

Hvilket parti er Norges mest troverdige?

– Det finnes nok ikke noe helt klart svar på det. Holder de ord gir ikke et komplett bilde, men viser noen trender basert på stemmegivning i hittil cirka hundre forskjellige politiske saker. Det vi ser, er at det er forskjell på posisjon og opposisjon, og forskjeller i hvordan partiene jobber etter partiprogrammene.  Senterpartiet bryter flest løfter av regjeringspartiene, men har samtidig også holdt omtrent like mange løfter som Arbeiderpartiet. Blant opposisjonspartiene er det Venstre som stemmer mest i tråd med sitt program, mens FrP ikke har brutt noen løfter i de sakene vi har sett på så langt. Både Venstre og FrP er veldig aktive til å komme med egne forslag på Stortinget.

Det er kanskje naturlig at de små regjeringspartiene kommer dårligst ut på deres sider? 

– Ja, på grunn av størrelsesforholdet i regjeringen. Men det er også interessant at forskjellene ikke er større og at de holder så mange løfter som de gjør.

Deres slagord er ”Politikerne jobber for deg, ikke omvendt”. Reklamene er vinklet slik at man sitter igjen med et inntrykk av at politikerne ikke leverer. Er det deres generelle inntrykk?

– Nei, det er ikke det. Men mange har nok dette inntrykket. Realiteten er at partiene hovedsakelig stemmer i tråd med sine programmer. Målet med kampanjen er å fokusere på at det er velgerne som er sjefen, og at de bør engasjere seg og følge opp sine politikere. I reklamene kaller vi det en ”medarbeidersamtale”, og en god medarbeidersamtale skal jo ikke bare fokusere på det negative.

Norge omtales ofte som et konsensusdemokrati, med mange koalisjonsregjeringer og grundig komitéarbeid på Stortinget, noe som legger opp til mange politiske kompromisser. Mener dere at Holder de ord gir et realistisk bilde av hva det vil si å jobbe for et politisk program innenfor dette systemet?

– Målet vårt er å vise hvordan politikerne faktisk stemmer på Stortinget. Politikk er selvsagt mer enn avstemninger, men vi mener det er en interessant og viktig innfallsvinkel til hva som skjer på Stortinget. På våre sider er det også mulig for velgerne å stille spørsmål, og politikerne kan legge inn kommentarer om sine stemmer. På den måten håper vi siden kan bli en møteplass for politikere og velgere.

Et parti kan stemme mot en sak de er for, eller motsatt, på grunn av forslagets utforming, for eksempel at det ikke går langt nok. I deres modell kommer dette ut som løftebrudd. Skaper ikke dette et veldig svart, hvitt syn på politisk arbeid?

– Nei, vår fremstilling tar høyde for at man kan stemme mot et forslag, fordi man samtidig stemmer for et forslag man mener er bedre. Vi skiller mellom to typer saker: Posisjonssaker, som man er for eller mot, og valenssaker, hvor man er enige om et mål, men uenige om hvordan man kommer dit. Et eksempel på valenssak er spørsmålet om å investere mer i jernbane, hvor alle partier er enige om målet, men uenige om bevilgninger, fremdrift og organisering.

Betrakter dere alle punktene i programmene som politiske løfter?

– Det må være noe som er målbart. Ikke generelle visjoner. Norske partiprogrammer er preget av både svada og tomme ord, og konkrete punkter. Både enkeltsaker og helheten er viktig, og helheten er større enn summen av enkeltsaker. Det er de konkrete sakene vi presenterer.

Eksempelvis har SVs bistandspolitikk fått stryk som løftebrudd fordi de ikke har klart å trappe summen opp videre fra en prosent av BNP, som det står i programmet at de vil jobbe for. De har stemt for økninger og antagelig jobbet for mer. Er det ikke da underlig å fremstille det som løftebrudd?

– Det er et interessant spørsmål. I det tilfellet har SV ikke fått gjennomslag for sitt løfte, men vi er opptatt av at vår fremstilling skal vise hva de faktisk har gjort. Så kan velgerne gjøre opp sin egen mening om partiets innsats.

Andre sentrale saker der partiene fremstilles som at de ikke har holdt ord: Senterpartiets rovdyrpolitikk, KrFs bistandspolitikk, SVs pelsdyrspolitikk, Høyre og TV-lisensen. Dette er vel områder der partiene fortsatt har troverdighet blant velgerne, selv om det i en slik modell kan fremstå som løftebrudd? 

– Igjen, vi presenterer hva de stemmer. I mange tilfeller har partiene kompromisset, og vi tror velgerne har forståelse for det. Har man ambisiøse løfter, er det naturlig at man ikke får alt igjennom. Det er et dilemma om partiene unngår konkrete løfter. Det gjør det vanskeligere for velgerne å forholde seg til dem. Det å holde løfter er heller ikke alltid en dyd. Velgerne har respekt for at partier endrer standpunkter.

Noen vil sikkert kritisere dere for å bidra til en økende politikerforakt, ved å fremstille politisk arbeid som et spørsmål om å holde ord eller ikke holde ord. Ser dere denne problemstillingen?

– Vårt arbeid er heller en kur mot politikerforakt. Forventningene i enkeltsaker er ganske lave. Å publisere hva partiene jobber for og hvordan de stemmer, vil vise at politikerne stort sett jobber hardt for, og stemmer i tråd med, sitt partiprogram. Det er dette som er totalbildet.

Hvilken rolle håper dere å spille i valgkampen?

– Vi vil bringe politikere og velgere tettere sammen. Vi håper at når velgerne ser på debattene på TV, så går de til oss for å se hva som faktisk har skjedd. Valgkampen handler om fremtiden, men også om å evaluere de forrige fire årene.

Intervjuet er også publisert på Minervanett.no. 

Styrte debatten. Er i valgkampform, offensiv, aggressiv, humørfylt. Får opp temperatur i helseduellen med Erna og får inn flere venstrehooker. Får fram forskjellen mellom de rødgrønne og de blå.

VG-kommentator Hanne Skartveit og VGs terningkastpanel mente også at Jens var best, han var den eneste som fikk 5 på terningen. Også Aftenpostens kommentator Thomas Boe Hornburg mente at Stoltenberg vant – og det «med god margin».

Det er sjeldent særlig klart hvilke kriterier vinnere vurderes etter. Som regel virker de usagte normene til å handle om effektivitet. Politikerne får karakter etter hvordan man tror de klarer å overbevise seeren. Vi ser sjeldent at noen vurderes i forhold til redelighet og etikk eller gode politiske løsninger. Det er verd å fundere på når man leser kommentatorenes terningkast og vurderinger; men jeg vil la det ligge her i denne omgangen. I stedet vil jeg se nærmere på hva det kan være i Stoltenbergs retorikk som gjør at de fleste anså ham som vinner. En lengre innlegg mot slutten av debatten illustrerer godt statsministerens styrker som debattant.

Utfordringen for Jens Stoltenberg var at mange i Norge føler at det er på tide å prøve noe nytt etter 8 år med ham som statsminister for en rød-grønn regjering. Det er ikke noen sterk motvilje mot Stoltenberg og regjeringen, men det er heller ikke noen særlig begeistring. Mange synes å føle at de har det greit. De er kanskje ikke imponert av regjeringen, men de har heller ikke riktig noe veldig alvorlig å klage over. De tenker antagelig at det ikke vil være noen særlig forskjell for landet med et regjeringsskifte og at Erna Solberg virker fornuftig og kanskje vil være en god statsminister.

Hvis Stoltenberg ønsker å bevare stemmene på venstresiden og få så mange som mulig til å stemme på Arbeiderpartiet, må han derfor vise frem på hvilke måter han og regjeringen har gjort en god jobb, samtidig med at han viser at det innebærer en risiko å skifte regjering.

Stoltenbergsk humor: “Vi er ikke helt enige om alt, vi hel­ler. Det har jeg prøvd å skjule, men det nyt­ter ikke.” (Ill: nrk.no)

Når man sitter i en båt hvor alt er rolig, har ingen noe imot å skifte plass eller styrmann. Men hvis noen vipper båten litt og viser hvor ustø den ellers stabile farkosten kan bli når folk begynner å flytte seg rundt, vil de usikre i båten oppfordre til at alle blir sittende hvor de allerede er. Stoltenbergs innlegg – som kom bare 5–10 minutter før debatten sluttet – rugget båten slik at mange usikre må ha lagt en hånd på relingen og tenkt det kanskje er best bare å la alle bli sittende. Selv om Stoltenberg i dette innlegget ikke gir noen konkrete beskrivelser av regjeringens resultater eller noen utdypende argumentasjon for at regjeringen bør bli sittende (det gjør han ellers ofte), illustrerer innlegget mange av hans styrker som debattant. Innlegget begynner med at programlederen, Jarle Roheim Håkonsen, sier:

Stoltenberg, dere ligger altså langt, langt bak disse på meningsmålingene, det til tross for at rent objektiv sett så er det ikke 100 prosent klart hva de skal legge frem av regjeringspartier. Betyr ikke det at folk er meget fornøyd med dere (klipp til JS, som undrer seg), med de rødgrønne, selv ikke uten disse avklaringene så klarer dere å overbevise?

Da programlederen spør om ikke dette “betyr at folk er meget fornøyd med dere”, klippes det til et bilde av Stoltenberg som legger hodet på skrå og senker øyenbrynene forundret, mens han nøler forvirret og tydeligvis funderer på om dette er nordkoreansk Dagsrevy hvor journalisten roser den fremragende lederen som har bragt vår stolte land fremgang og rikdom – eller om det er en eller annen form for skjult retorisk bakholdsangrep.

Da det går opp for statsministeren at journalisten bare har snublet inn i en fomlete måte å spørre på, stiller han seg opp i båten og begynner å vippe: “Jeg håper at folk er meget fornøyd med oss”, sier han, og latteren sprer seg idet folk forstår at spørsmålet var underlig, men at statsministeren tok det på en god og humoristisk måte. Så fortsetter han med å slå fast at de rød-grønne har gjort en god jobb:

og i hvert fall er min oppgave å bruke disse ukene til å overbevise dem om at vi skal fortsette, fordi vi har vist i 8 år at vi kan ta vare på landet på en god måte, sammen med alle de fantastiske menneskene i dette landet, og kan gjøre det i fire nye år.

Etter å ha begynt med å slå fast at regjeringen har gjort det bra og vist at han anerkjenner det norske folkets innsats, setter han angrepet inn:

Men jeg er helt enig med alle de som sier at det er jo velgerne som må avgjøre. Problemet er jo bare at hvis de stemmer på et av de fire partiene der, så vet de ikke hvilken regjering de får, så du kan ikke si til velgerne “dere skal bestemme, men det er hemmelig hva som skjer hvis du stemmer på meg” [latter].

Gjennom karikert, simulert tale som om han var en av partilederne på høyre-siden (Erna Solberg, for eksempel) får han på samme tid tydeliggjort utfordringer for disse partiene og appellert gjennom humor slik at angrepet virker mer morsomt enn surt eller hånlig. Så blir han alvorlig igjen og trekker tydelig opp den usikkerheten velgerne står overfor med disse partiene:

For det eneste vi vet det er at Høyre og FrP vil være de to dominerende partier i regjering. Det er i og for seg nyttig; jeg mener det er noe negativt, men det er i hvert fall klart. Men resten vet vi ikke. Vi vet for eksempel ikke om det kommer til å være flere andre partier i regjering og i tilfelle hvilke. Og det er ganske stor forskjell på en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet eller en regjering der også Venstre og Kristelig Folkeparti er med. Det får vi ikke noe svar på. Hvordan kan velgerne da bestemme, når dere ikke kan fortelle dem klart hva som er alternativet på denne siden.

Han fornemmer antagelig nå at han allerede har hatt ordet lenge. Men han er ikke ferdig, og som en av de beste i norsk politikk til å holde ordet i debatter inntil resonnementet er ferdig, holder han fingeren opp i været og angir samtidig med ord at dette var bare første punkt:

Det er det ene. Det andre er at dere har holdt på i 8 år. For 8 år siden sa dere at dere skulle bygge stein for stein et borgerlig alternativ, og nå har dere bygget i 8 år, og det er fortsatt helt uklart. Altså, det er jo et ufattelig mislykket prosjekt når man må bruke så lang tid …

Allerede her begynner applausen, statsministeren har meldt overraskende klart og nådeløst ut om de andres manglende kompetanse: «et ufattelig mislykket prosjekt», og sympatisørene i salen føler seg oppløftet. Stoltenberg fortsetter utsagnet og avslutter det med en klar kontrast:

… på å lage noe som er så uklart.

Så lang tid, på noe så uklart! Mens han gjør ferdig setningen stiger applausen og bruser frem, mens han rider den som en bølge. Produsenten merker utvilsomt dramaet og klipper til et bilde av de ukomfortable og anstrengt smilende ansiktene til Erna Solberg og Siv Jensen. Programleder Ingunn Solheim fornemmer at Stoltenberg har talt lenge, hun forsøker å gi ordet til Høyre-lederen med ordene “Erna Solberg”, men statsministeren holder fast på ordet i tradisjonell Stoltenberg-stil ved insisterende å gjenta begynnelsen av sin setning for å signalere at hans resonnement bare mangler en kort avslutning:

Og da…, og da… sier jeg: det ene er at det er uklart hvem som skal være med i denne regjering, men det er også uklart hva som er de fundamentale rammene. Og det er ikke slik at vi forventer at dere skal være helt enige om alt. Vi er ikke helt enige om alt, vi heller. Det har jeg prøvd å skjule, men det nytter ikke, så det er litt til å leve med.

Avslutningen ble antagelig lengre enn programlederne hadde forventet, og motdebattanter hadde håpet, men med en innskutt selvironisk morsomhet holder han oppmerksomheten og ordet. Latter og applaus sprer seg igjen. Liv Signe Navarsete smiler og klapper Stoltenberg bekreftende på skulderen. Stemningen er tilbake til avslappet, men igjen blir statsministeren alvorlig og setter det siste angrepet inn. Denne gangen blir han mer konkret – og personlig:

Men sånne fundamentale ting som at hvem som skal være med i regjeringen blir avklart, hva som er de økonomiske rammene blir avklart; det synes jeg er en lederoppgave å avklare før et valg. Vi gjorde det: Hvem som skulle delta og rammene for politikken ble avklart. Det tok vi ansvaret for. Det har ikke dere greid og det mener jeg at Erna Solberg er ansvarlig for: At Høyre ikke engang forsøker. De sier bare: Etter valget, etter valget.

Kontrasten er åpenbar: Allerede før valgkampen i 2005 satte Stoltenberg seg ned sammen med partilederne i SV og Sp og ble enig om kjøreregler og politikk for en kommende regjering. Etter det har han som statsminister holdt sammen regjeringen og gjennomført den lovede politikken i 8 år. Slik gjør en god leder. I de samme åtte år har Erna Solberg forsøkt å skape felles fotslag for en borgerlig regjering, men fremdeles er det fullt kaos der, så hvem vil du helst ha som styrmann? Selv om Knut Arild Hareide forsikret om at «det ikke blir ellevilt med Erna», var det likevel det inntrykk debatten etterlot – eller, om ikke ellevilt så i hvert fall usikkert. Siv Jensen holdt seg ikke tilbake for å angripe Høyre, Venstre er bestemt ikke enige i alt hva de andre borgerlige mener, gjorde Trine Skei Grande det klart, og gudene må vite hva KrF egentlig vil med Fremskrittspartiet. Båten vipper.

Vel, dette betyr jo langt fra at Arbeiderpartiet vinner valget og den sittende regjering fortsetter. I noen situasjoner kan god retorikk ikke skaffe det ønskete utfallet. Men statsministerens lange, korte innlegg i Arendal illustrerte tydelig hvorfor han ofte klarer seg så godt i debatter: Han har et energisk og dynamisk kroppsspråk fylt med positiv energi. Hans argumentasjon er presis, påholden og fokusert. Hans timing gjør ham i stand til å si det rette på det rette tidspunktet. Hans språkbruk er variert, velformulert og levende, og få andre evner så elegant og ubemerket som ham å holde på ordet inntil argumentet er ferdig. Han er klar og konfronterende uten å bli for aggressiv. Han kan være alvorlig, men også morsom og selv-ironisk. Dette er typisk Stoltenberg i begynnelsen av en valgkamp, men slikt går opp og ned. Man må være i form på dagen, og statsministeren har til tider virket tom og tam i debatter når valgkampen går mot slutten. Men hvis han klarer å holde fast i sin overbevisende begynnelse – og hvis de borgerlige partier ikke klare å mønstre en mer sammenhengende front — så er det slett ikke gitt at vi må skifte styrmann etter 9. september.