Sosiale medier er kanskje det mest tilgjengelige og brukte middelet for direkte kontakt mellom politiker og velger. Men hva skjer egentlig inne på Facebook og Twitter? Kristina Nilsen, analysesjef i Retriever, løfter frem sosiale medier som den nye valgstanden. Beate Nossum i First House hyller Twitter som valgkampens vaktbikkje. Vox Publica har tatt en prat med to forskere med sosiale medier som spesialfelt.

Flytter ikke stemmer

Eirik Vatnøy, stipendiat i retorikk og medievitenskap ved Universitetet i Bergen, forsker på Facebook og Twitter (og er ansvarlig for Valgbloggen på Vox Publica). Han har gjort intervjuer med brukere av disse tjenestene, og undersøker hva som skjer mellom velger og politiker på sosiale medier. Han fremhever at Facebook er et medium for mobilisering, ikke overbevisning eller overtalelse:

– Først og fremst når man ut til sine egne. På Facebook finner man ikke mye retorikk som flytter stemmer fra ett parti til et annet. Hvis man sammenligner med for eksempel fjernsynsdebatter som inneholder veldig mye informasjon og lange argumentasjonsrekker, så er det veldig lite tekst på Facebook. Det blir ofte et bilde og tre linjer tekst. Dette flytter sjelden stemmer. Man får kommunisert direkte, men man får ikke sagt så veldig mye — det blir en annerledes form for kommunikasjon.

En annen grunn til at Facebook ikke egner seg for å flytte stemmer, er ifølge Vatnøy at for mye politisk innhold kan føre til at folk mister interessen, eller ikke deler budskapene:

– Man mister de store massene, det blir ikke interessant. Derfor er det neppe et forum for lange utgreiinger som kan flytte stemmer.

Deling skaper synlighet

Bente Kalsnes, stipendiat i medievitenskap ved Universitetet i Oslo, forsker først og fremst på politiske partiers bruk av internett, sosiale medier inkludert. Hun løfter deling frem som en viktig faktor:

– Deling skaper større synlighet. Det  gjør at partiene kan nå forbi sine egne sympatisører, eller fans. Man kan nå vennene til partiets venner.

Hun har nylig lagt ut en oversikt over partienes mest delte innlegg på Facebook fra 9. august til 4. september. Her troner Jens Stoltenbergs taxi-video øverst, etterfulgt av forskjellige lenker, statusoppdateringer og bilder med tilhørende kommentarer partiene og partilederne har delt med sine følgere.

Denne entusiastiske visualiseringen av et mulig valgresultat fra MDG er på femteplass på topp-10-listen (Skjermdump fra Facebook).

Kalsnes fremhever at den vanligste måten å kommunisere med sine venner eller følgere på, er å dele et bilde med kort tekst, eller korte tekstoppdateringer. Fremskrittspartiet derimot, skiller seg noe ut her:

– Fremskrittspartiet deler veldig mange lenker til nyhetsartikler, og bruker mer tekst enn de andre partiene, som bruker flere bilder. Siv Jensen skriver rett og slett lengre.

Stort antall visninger

Kalsnes påpeker at mesteparten av innholdet i topp-10-listen, kanskje med unntak av Taxi Stoltenberg, er politisk, ikke personlig:

– Personlige bilder blir ikke mest delt — det er tradisjonelt politisk innhold som blir spredt mest.

I tillegg løfter hun fram at enkelte av de mest delte innleggene på Facebook faktisk kan konkurrere med tradisjonelle medier når det kommer til antall mennesker som får sett budskapene:

– Enkelte av innleggene vi har undersøkt får flere visninger til sammen enn artikler på Aftenposten og VG. Noen er nesten oppe i én million visninger.

Trend: Samspill mellom tradisjonelle og nye medier

Kalsnes mener samspillet mellom tradisjonelle og nye medier er den tydeligste trenden i 2013. De tradisjonelle mediene promoterer sine saker på sosiale medier. Partiene bruker sosiale medier for å få oppmerksomhet, slik at de kan komme til orde der, og deretter vil politikerne reklamere for sin egen opptreden i tradisjonelle medier via sosiale medier i etterkant. Aviser som Aftenposten har egne spalter på nett som viser artikler som er mest delt. Dette er også med på å synliggjøre den sosiale dynamikken rundt journalistikken, hevder Kalsnes.

I tillegg peker Kalsnes på at Twitter og Facebook brukes svært ulikt:

– Partiene er veldig oppmerksomme på at man ikke når folk flest på Twitter. Der er det mest journalister, kommunikasjonsfolk, politiske aktører, organisasjoner og akademikere.

Twitter er med andre ord befolket av en rekke meningsbærere som også er nyttige for partiene dersom de vil komme til orde i tradisjonelle medier. Kalsnes fremhever at kun 21 prosent av befolkningen har sin egen Twitter-profil. Vil politikerne i kontakt med folket, må de benytte seg av Facebook:

Facebook er folkets nett-tjeneste. Undersøkelse gjennomført uke 15–16 2013 (kilde: Ipsos MMI)

– 75 prosent av befolkningen har en Facebook-profil. Det er her man kan nå de store mengdene.

Tett knyttet til identitet

Eirik Vatnøy nevner identitet som et nøkkelord for hva som kjennetegner folks bruk av sosiale medier:

– Facebook knytter retorikk og politikk opp mot identitet. Som menneske identifiserer man seg med noen, og det man velger å dele og det man liker på sosiale medier signaliserer noe ut mot verden — det er identitetsskapende.

Sentralt for dette er poenget om at brukerne på Facebook selv er avsendere, sier Vatnøy. Dermed kan en stille seg spørsmålet om hvem man ønsker å være, og hvordan man ønsker å fremstå i sosiale medier. Det har konsekvenser for hva en velger å like, og hva en velger å spre videre:

– Noen vil gjerne vise hvor de ligger i landskapet politisk, andre vil slett ikke vise hvor de ligger.

Aktivisme i endring

Vatnøy trekker frem et illustrerende eksempel på dette fra egen forskning. Førstegangsvelgere knytter seg ofte til og markerer seg i forbindelse med politiske saker i sosiale medier, men er mer nølende når det kommer til partipolitikk:

– Førstegangsvelgere kan signalisere at de liker miljøkamp, men er mer nølende partipolitisk. Det sier noe om deres forhold til både politiske saker og partipolitikk. En kan si at politisk aktivitet og bevissthet er høyere enn man tror blant ungdom, bare ikke nødvendigvis partipolitisk.

Disse strømningene blant unge kan delvis forklares gjennom endringer i hvordan man signaliserer politisk aktivisme, hevder Vatnøy:

– For to generasjoner siden hadde folk ropert og plakat, for en generasjon siden gikk man rundt med buttons, og de som vokser opp nå bruker “likes” for å markere seg.

– Gutteaktig Jens, avslappet Jensen

Vatnøy trekker også frem at sosiale medier er en god mulighet for politikere til å vise en litt annen side enn den man vanligvis ser i offentligheten:

– Stoltenberg var jo før kjent som en syklende, fjellgående friskus. Men i løpet av denne valgkampen har vi fått se en litt annen side av ham via sosiale medier. En litt mer nerdete og gutteaktig Stoltenberg, som spiller dataspill på Statsministerens kontor, for eksempel.

Han hevder at det å vise slike nye sider kan være med på å appellere litt til andre typer velgere:

– Siv Jensen viser på Facebook ofte en mykere side enn den hun har i offentligheten. For eksempel kan vi få se henne på hytta i Oslofjorden.

En mykere side? (Skjermdump fra Facebook)

Å vise slike sider kan også muligens være med på å endre noen oppfatninger om politikerne:

– Dette er nok veldig positivt for politikerne. Jeg er mer usikker på hvor gunstig det er for velgerne.

Kvikk, humørfylt og engasjert, uten å henfalle til suretakter. Svært tydelig om Frps vinnersaker og forslag til løsninger. I storform.

Dagbladet mente statsminister Jens Stoltenberg vant. Han fikk terningkast 5, men selv om Siv Jensen bare fikk fire (som SV-lederen Audun Lysbakken og Høyre-lederen Erna Solberg) mente avisen likevel at hun var overbevisende:

Hovedbudskap: Både Høyre og venstresida holder fast på et system som ikke er riktig. Vi vil endre systemet og er det eneste partiet som vil det. Frp tenker nytt Vår vurdering: Angriper Erna for manglende satsing på sykehjem da Høyre satt i regjering sist. Tydelig i form og innhold. Engasjert, men med humor Sitatet: Jeg vil gjerne samarbeide med deg, men dere har ikke mye å skryte av (til Erna).

I VG fikk både Jens Stoltenberg, Erna Solberg og Siv Jensen terningkast fem. Begrunnelsen for Jensens gode karakter:

Eldreomsorg er Frps hjemmebane. Gikk rett i strupen på statsministeren, og var offensiv og konkret. Angrep dristig nok både de rødgrønne og Høyre. Mindre frempå i skoledebatten. Ikke så sinna denne gangen, men tydelig likevel.

Kanskje det mest interessante med kommentarene er avisenes konsekvente omtale av at Jensen ikke var sutrete eller sur: “uten å henfalle til suretakter”, “med humor”, “ikke så sinna”. Å sutre, okke og klage gjør seg ikke særlig bra på fjernsynsskjermen – særlig ikke hvis man er kvinne. Mens menn som gjør slikt oftere blir betraktet som saklig kritiserende og med velbegrunnet bekymring, risikerer kvinner å fremstå som en irriterende kone som hakker på mannen sin. Det er det ikke mange som finner tiltrekkende – ikke engang andre kvinner.

Derfor er det er en vanskelig balanse for en kvinnelig partileder som sitter i opposisjon på samme tid å angripe og kritisere den sittende regjeringen (for det er opposisjonens oppgave) og samtidig unngå å fremstå som en trettekjær Xantippe.

Men i de seneste debattene ser det ut til at Siv Jensen har funnet en enestående balanse mellom fremdeles å kritisere det meste og samtidig fremstå positiv og fremadrettet. Hun virker imponerende ovenpå, energisk og engasjert: Alvorlig og kritisk, men også smilende og positiv, rolig og selvsikker. Når du som taler og debattant har denne følelsen, vil det uunngåelig påvirke din fremtreden og argumentasjon: Talen blir mer flytende, argumentasjonen mer sammenhengende; du blir bedre til å holde ordet og det faller deg naturlig å flette inn morsomheter, stikk til motstanderen og korte sidekommentarer, uten at du fjerner deg fra hovedargumentet ditt.

Siv Jensen under Arendalsuka, august 2013 (foto: Frp, CC: by-nc-nd)

Dette viste Siv Jensen allerede ved sitt første innlegg i TV2s partilederdebatt. Fra hennes første ord forstod man at hun følte seg vel og var godt forberedt. Programleder Oddvar Stenstrøm gir først ordet til statsminister Jens Stoltenberg som avviser at det står dårlig til i eldre- og helseomsorgen. Så vender Stenstrøm seg mot FrP-lederen: «Er du enig Siv Jensen i at dette hodebildet er bra?». Uten nølen og omsvøp svarer hun “Nei”, men så legger hun umiddelbart til at “noe er veldig bra i mange kommuner, for all del”. På få sekunder har hun vist seg som klar og prinsippfast, men også nyansert og forstående. Hun fortsetter:

Men det vi ser er et bilde som tegnes av ansatte, av pårørende, som ikke er bra og jeg synes at vi må være ærlig å innrømme at man har ikke kommet langt nok. Jeg synes det er litt feigt, når regjeringens svar på dette er en endeløs rekke med bortforklaringer, og ikke minst at man ikke tar det ansvaret man har, men skyver det på kommunene. For det er det de gjør. Sannheten er den at i 2005, før stortingsvalget, så satt Jens Stoltenberg og lovet at det skulle skinne av eldreomsorgen. I 2009 så lovet han 12.000 nye sykehjemsplasser. Han har klart å bygge 2000. Og når han blir konfrontert med den brutale virkeligheten, sier han «Nei, nei, nei, det er ikke vårt ansvar; det er kommunenes», og det er derfor at vi i så mange år, fra Fremskrittspartiets side har sagt at vi må flytte ansvaret ett sted. For når du har ulike forhold i ulike kommuner, så får ikke eldre mennesker den samme verdige pleien, som de burde få, uavhengig av hvilken kommune de bor i.

Innlegget har mange av de retoriske elementene som er typisk for Jensen og Fremskrittspartiet – og flere av dem kjennetegner overbevisende kommunikasjon: Jensen går direkte til konkrete menneskers opplevelser av situasjonen og følger opp med å gjengi det som mange antagelig fornemmer, nemlig at statsministeren og regjeringen gir bortforklaringer. Hun bruker tall som det er vanskelig å avvise (lovde 12.000, bygget 2.000), og gjør presentasjonen levende ved å innta rollen som statsministeren: “nei, nei, nei, det er ikke vårt ansvar”. Og så benytter hun de to typer retorikk som er mest karakteristisk for Fremskrittspartiet: For det første gir hun moralske vurderinger: regjeringen er feig, Stoltenberg tar ikke ansvar, eldre mennesker skal ha verdig pleie. For det andre gir hun konkrete, enkle løsninger: Vi flytter ansvaret, det løser problemet!

Og hvem er ikke interessert i å løse problemene?

Den rolige, selvsikre fremtreden med det retoriske overblikk var også tydelig i Jensens tredje innlegg. Umiddelbart innen hadde Jens Stoltenberg opponert mot synspunktet om at alt går så dårlig i Norge: “Jeg er litt opptatt av”, sa han, “at vi skal gi litt anerkjennelse og takk til de hundretusen av mennesker som jobber i pleie- og omsorg hver dag, og da må vi ikke beskrive det som elendighet”.

Som seer inviteres man til å tenke: ja, det er riktig, det er jo mange mennesker som jobber hardt på våre eldrehjem og sykehus, og det blir jo litt mye klaging og sutring i verdens beste land: det er så dårlig, og dette er enda verre, og dette er det verste. Men Siv Jensen er åpenbart forberedt på dette. Men et fast blikk på statsministeren og en forargelse som forekommer mer berettiget enn påtatt, sier hun: “Det er ingen her som ikke gir anerkjennelse til de ansatte”. Det som før virket som en fornuftig innvending fra statsministeren mot sutrekulturen, får nå mer kulør av at være et (uredelig) forsøk på å gå etter kvinnen, fremfor å gå etter ballen. Siv Jensen fortsetter med å ta arbeidstakerens perspektiv:

Det vi snarere tvert imot ønsker. Det er å gi dem bedre arbeidsforhold, så de slipper å gå hjem fra jobben hver dag med en klump i magen, fordi de føler at de ikke har det bra

“En klump i magen”; det er nesten så man føler det selv. Straks etter denne emosjonelle uroen er skapt (et problem er lokalisert), går Jensen videre i oppstemt, løsningsorientert ånd. SVs Audun Lysbakken forsøker å avbryte, men Jensen holder fast på ordet ved å løfte hånden og heve stemmen:

Nå har hele denne debatten så langt snakket om hvem som har gjort hva og hvem som burde ha gjort hva. Jeg er litt opptatt av hva skal vi nå gjøre. Så vi slippe å diskutere dette i valg etter valg, etter valg, med bortforklaringer og ping-pong spill. Da er vi nødt til å se: Har den politikken som har vært ført virket? Nei. Da må vi ta i bruk nye virkemidler.

De andre snakker, Fremskrittspartiet handler. Dette er klassisk FrP. Taleren lokaliserer et problem de fleste av oss kan gjenkjenne, og gir en konkret og enkel løsning. Så står de andre partiene på ryggen av hverandre og forteller (ikke sjeldent noe innviklet) hvorfor denne løsningen slettes ikke er mulig – og virker sært kontrære og bakstreverske, for hvorfor kan vi ikke bare løse problemene? Siv Jensen har allerede forutsett dette og fortsetter med å tilbakevise de innvendinger hun vet vil komme:

Så sier de at vi kan ikke gjøre det – å la staten få ansvaret.

Med et annet typisk FrP-argument, sammenlikningen, avviser Siv Jensen denne innvendingen:

Vel, barna våre har altså lovfestet rett til skole. Det er ikke en eneste seksåring som møter opp på skole på mandag med beskjed om at det var fullt: kom tilbake neste år. Det er fordi de har en lovfestet rett og fordi det går automatikk i det. Sånne regler har vi på mange områder, og i tillegg er det sånn …

Med dette har hun ikke bare gitt et forslag og avvist motargumentene, hun har også flyttet bevisbyrden. Nå må de andre argumentere imot FrP-løsningen, før de kan bruke tid på argumentasjon for sine egne løsninger. Igjen forsøker Lysbakken å avbryte, men Jensen gir seg ikke. Hun nagler ham med blikket, hever stemmer, gjentar setningen sin mens hun beveger hånden rytmisk og insisterende: «I‑tillegg- er-det-sånn». Men Lysbakken gir seg fremdeles ikke, og nærmer seg grensen til å være uhøflig. Hun henvender seg direkte til ham og stopper ham med en oppfordring om mer tålmodig debattkultur: «ett øyeblikk!», sier hun, og fortsetter sitt resonnement:

[i tillegg er det sånn] at hvis man ikke får det man har krav på, så får det noen konsekvenser. Man kan få erstatning, man kan klage et sted. Det er litt av problemet i dag, at de eldre blir kasteballer uten at de blir tatt hånd om. Vi vil ha slutt med det.

Løsningsorientert, fremadrettet og positiv. Slikt er det vanskelig å argumentere imot og imøtegå. Så ovenpå var Siv Jensen at hun ikke holdt seg tilbake for også å angripe – høflig og smilende – vennene på borgerlig side: Det Høyre og sentrumspartiene gjorde i regjering var ikke mye å skryte av; Erna er en hyggelig dame men hun kommer aldri til å føre Fremskrittspartiets samferdselspolitikk. Jensen fikk til og med siste ordet i debatten, etter å ha stjålet ordet fra Erna Solberg. Du må være kort, sa programlederen, og Siv Jensen svarte: “Ja, jeg skal prøve å være kort, men det er ikke så lett når Erna snakker på inn- og utpust.” Av en eller annen grunn virket det ikke uhøflig, bare som vennlig erting. De fleste smilte av det. Erna smilte også – kanskje litt anstrengt. Få dager senere angav meningsmålingene “Jevn strøm av  Høyre-velgere til FrP”.

Denne gangen ser vi på partiene på venstresiden. Vi slår sammen alle stemmene til partiene på venstresiden som på ett eller annet tidspunkt har hatt én eller flere representanter på Stortinget. Det betyr at vi ser på de samlede stemmene til Norges kommunistiske parti, Rødt (inkl. RV), Sosialistisk Venstreparti (inkl SF), Arbeiderpartiet, og ja, Senterpartiet siden 2005.

Ta en titt på grafen under, som viser den samlede oppslutningen om disse partiene i stortingsvalgene fra 1945–2009, sammenlignet med kommunevalgene to år før. (Valgresultatene er hentet fra Bernt Aardal´s hjemmeside, og grafen er laget av meg.)

Likheten er slående. Vi ser at oppslutningen er noe lavere ved lokalvalgene og at denne situasjonen er rimelig stabil. Trenden for venstresiden er nedadgående, men den strategiske alliansen med Senterpartiet sikret nok stemmer til å kapre flertallet av stortingsmandatene i 2005. Begge tidsseriene er autokorrelerte, det vil si at veldig mye av oppslutningen for blokken ved et valg henger sammen med oppslutningen ved valget fire år tidligere. Dette er ikke uvanlig for tidsserier, og hvis man tenker etter er det heller ikke så rart at det er slik. Men om man tar med lokalvalgene i beregningen, så gjør de faktisk det forrige stortingsvalget irrelevant når man skal forutsi oppslutningen om det neste valget.

Her er den magiske formelen:

Oppslutning om venstresiden stortingsvalget 2013 = 5,42 + 0,93*venstresidens oppslutning i kommunevalget 2011.

Du trenger med andre ord bare å finne den samlede oppslutningen om partiene på venstresiden, gange det tallet med 0,93 og så legge til 5,42. Men om du stikker hodet fram og gir ditt stalltips til venner og familie, så gjør du det på eget ansvar!

For den spesielt interesserte: t‑verdien til den uavhengige variabelen er 8,34, N = 16 etter justeringer, justert R2 = 0,82, Standardfeilen til regresjonen 1,7, Durbin-Watson = 1,92.

Selv når testene ved første øyekast tas seriøst som journalistiske produkter, som når ABCNyheter gjør en test av de ulike valgtestene, er det i bunn og grunn for “moro skyld”. For de som tester valgtestene, lurer ikke på hva de skal stemme. De tester om valgtesten klarer å “avsløre” hvilket parti de selv vil stemme på.

Å stille spørsmålet: «Hvilket parti mener du selv du ligger nærmest?» før testen i det hele tatt starter kan vel mildt sagt karakteriseres som valgtestfusk. Heldigvis er et av alternativene: «Usikker». Et alternativ som burde skifte navn til «Hadde jeg visst det hadde jeg ikke brukt tid på denne X&¤§#%& testen».

Hva er vitsen med å ta en valgtest hvis man ikke vet hva man skal stemme, er plutselig påstanden her? Helt motsatt fra overskriftene som går igjen overalt: “Usikker på hva du skal stemme?”

Men valgulatorene har et enormt potensial som journalistisk produkt og folkeopplysning.

PFU tar ikke valgtestene seriøst

PFU-sekretariatet konkluderte denne uka med at det ikke var noe brudd på god presseskikk at valgtestene kun inkluderte de partiene som var representert på Stortinget:

Slik sekretariatet ser det, kan det ikke være noen presseetisk forpliktelse for mediene til å inkludere samtlige partier som stiller liste til stortingsvalget i den uhøytidlige nettbaserte valgtesten. Verken trykt presse, nettmedier eller etermedier kan gi alle lister eller partier som stiller til valg, den dekning de selv ønsker seg

Er du nettavisredaktør og veldig fornøyd med denne avgjørelsen? Synes du er godt å få støtte i at dette er sutring fra småpartiene? Da får du lese igjennom en gang til. Man skal ikke ta for lett på at Pressens Faglige Utvalg omtaler valgtestene som “uhøytidelige” og poengterer at de er “nettbaserte”. Se for eksempel videoen som introduserer Aftenpostens valgtest.

Kan du med hånden på hjertet si at det er noe som helst ved den testen som slår deg som uhøytidelig?

Men hvordan kan noen forvente at noe “nettbasert” skal tas seriøst? Den nettbaserte, og ikke minst den programmeringsbaserte journalistikken, sliter med å bli anerkjent som seriøs journalistikk. (Dette har dels programmerer og dels journalist Adrian Holovaty forklart godt både i intervju med Vox Publica og i foredrag på Nordiske Mediedager.)

Hva gjør en valgomat mer uhøytidelig enn annen journalistisk dekning av stortingsvalget?

Det fleste sakene som publiseres i nettavisene i forbindelse med stortingsvalget, har blitt laget i løpet av en dag. Gjerne noen timer. Det ligger utallige timer med utvelgelse av problemstillinger, formulering av spørsmål, vekting av spørsmål og testing av valgtestene. (Så hva slags tester finnes da som ikke er uhøytidelige? Blodprøvene du får hos legen?)

Hva som er gode journalistiske produkter kan selvsagt ikke måles i timetall. Det egentlige problemet her er den sirkulære argumentasjonen til PFU. De Grønne klaget inn valgtestene til PFU fordi de mener at de ikke gir et godt nok bilde av hva den enkelte velger faktisk burde stemme.

Det er greit at valgtesten ikke gir et riktig svar, sier PFU, fordi den er uhøytidelig. At den er uhøytidelig har åpenbart ikke noe med formen og språkbruken å gjøre (den er nøktern), heller ikke arbeidsinnsatsen (flerfoldige timer) eller det journalistiske arbeidet som også ligger bak (det er aktuelle politiske spørsmål som er formulert og valgt ut). Jeg sitter ikke igjen med annen forklaring enn at valgtestene er “uhøytidelige” fordi de ikke gir riktige nok svar.

Svaret fra PFU kan parafraseres til at “det er greit at valgtesten ikke gir et godt nok svar, siden den ikke gir et godt nok svar”.

Det er ikke for dyrt å gi småpartiene det de vil ha

Argumentene mot er ofte at det vil være for dyrt (les: fullstendig gjennomførbart, men tar for mye tid i forhold til nettavisenes budsjetter og prioriteringer). Men De Grønnes minstekrav til valgtestene er ikke akkurat store sakene: (min utheving)

— Vi mener at man misleder velgerne når man sier at dette er en test man kan ta for å finne hvilket parti som er nærmest deg, men ikke sier at ikke alle partiene er inkludert i testene. Vi tenker at alle landsdekkende partier burde vært inkludert i testene, men et minstekrav må være at man opplyser om at de finnes

Det siste kravet koster ikke akkurat store summene. Men neste stortingsvalg er om fire år. Om fire år er det også billigere og lettere å lage ting. I diskusjonen om valgtestene bør man derfor legge bort argumenter om økonomi og gjennomførbarhet. Det er, utrolig nok, verdt å minne om hvor utrolig fort utviklingen går.

Hva kjennetegner en god valgtest?

I stedet bør man diskutere hvordan en ideell valgtest er. Hva skal man synes om at også LO har en valgtest? Bør det være et journalistisk produkt? Eller er det en interesseorganisasjon som bør ta det på seg? Bør det være mer åpent? Kanskje man kan gjøre utviklingen mer wiki-basert? Hva skjer hvis partiene selv får komme med sine synspunkter om hvilke saker som bør med?

Eller burde akademia involveres? Det gjøres så mye forskning på velgervandring og avgjørelsene om å stemme. Kunne ikke denne forskningen i større grad informert valgtestene?

Men viktigst av alt, en god valgtest lærer også brukeren noe. Jeg har en kamerat som ikke visste hva han skulle stemme, så jeg foreslo at han skulle ta en valgtest. Det tredje spørsmålet handlet om kontantstøtte, og kameraten stopper opp.

— Hva er det?

— Jeg vet ikke hva jeg skal svare.

— Tja, hva synes du om kontantstøtten da?

— Jeg vet ikke hva det er.

— Hva?

— Nei. Ikke hørt om det en gang.

Her ligger partitestenes virkelige potensial, tror jeg. Hva om partitesten på et sted hadde hatt en tekst som forklarte hva kontantstøtten var, som jeg kunne få frem hvis jeg lurte? Journalistisk utformet, og ikke politisk farget? Kanskje som dette, delvis sakset fra Wikipedia:

Kontantstøtte er en kontantytelse som gis til foreldre til barn mellom ett år og tre år som ikke eller bare delvis benytter barnehage med statlig driftstilskudd. Kontantstøtten ble innført 1. august 1998. Full støtte er per 2007 kr 3303 pr mnd. Støtten graderes ned dersom barnet er delvis i barnehage med statlig driftstilskudd. For å få støtte må man søke til NAV-kontoret. I 2004 ble det utbetalt kontantstøtte for gjennomsnittlig 75 000 barn pr mnd.

Egentlig burde den vært enda kortere. Aftenpostens valgtest har lange utredninger om hvert av spørsmålene i testen (en knapp jeg forøvrig ikke oppdaget før tredje gjennomgang), men de som orker å lese de redegjørelsene er vel uansett rimelig oppdatert når det gjelder politiske og samfunnsmessige forhold.

Utfordringen tror jeg er disse som er som min kamerat: oppegående, men ikke så oppdatert.

Noen innfall jeg fikk til hva en partitest i 2013 kunne gjort:

• At alle partier som stiller liste i alle fylker er inkludert
• At jeg kan se hvorfor jeg fikk et parti — hvilke områder var jeg enig i, hvilke var jeg uenig i?
• At jeg kan se hvordan mitt svar på et spørsmål påvirker hvilket parti jeg burde stemme (mer dynamisk)
• At jeg kan lære mer om et spørsmål. Lenking til siste saker skrevet om problemstillingen, og en kort beskrivelse av de faktiske forhold (om jeg ønsket det).

Hva synes du?

Jeg svarer i kommentarfeltet, men enda raskere om du følger meg på Twitter! Her: @idaAa

Vanligvis er det slik at salgstall kommer med en måneds etterslep. Man vet derfor ikke hvor mye man har solgt av en vare i august før det nærmer seg oktober. Hal Varian – økonomiprofessor ved Berkeley-universitetet og samtidig sjefsøkonom i Google – viser i samarbeid med sin Google-kollega Hyunyoung Choi at søk på nøkkelord kan gi økonomene en pekepinn på salgstallene allerede i samme måned.

De viser at ved å inkludere en nettelling av ordet ”Ford” vil man kunne beregne salgstallene bedre enn ved å kun se på tidligere salgstall. Deres analyser (pdf-dokument) viser en positiv sammenheng mellom antall søk på Ford og dette bilmerkets salgstall. Det betyr grovt sett at salgstallene går opp når ordtellingen går opp, og ned når ordtellingen går ned.

En tellemaskin som denne virker spennende også for en statsviter. Det er mulig å ikke bare telle google-søk, men også nyhetsomtaler . Man kan stille seg mange hypoteser som man kanskje kan komme nærmere å finne svar på. For eksempel: finnes det en sammenheng mellom et partis oppslutning og omtale av partiet på nettet? Eller kanskje av partilederen? Eventuelt, er det en sammenheng mellom omtale av valgkampsaker og oppslutning av partier? I årets stortingsvalgkamp kan man tenke seg å se på ordsøk som for eksempel ”finanskrise” eller ”hijab”, og koble disse til partimålinger. Her er det nye spennende stoff for valgforskere.

Det finnes imidlertid en del spørsmål en må stille seg før en setter i gang med en slik analyse. For det første, hva er det som blir registrert i Google sin søkemotor? Hvordan er utvalget av nettsider, er det et utvalg som representerer virkeligheten? En annen artikkel i Vox Publica  av Dag Elgesem og Lars Nyre har sett med kritisk lys på Googles dominerende rolle som søkemotor, og lister opp potensielle negative konsekvenser av dette. Blant annet nevner de frykten for at Google skal fungere som en slags portvokter som filtrerer hvilken informasjon vi som brukere arbeider med. Kanskje bør man supplere med andre informasjonskilder enn Google. I alle fall bør man vite hva søketreffet inneholder.

For det andre, så vidt jeg kunne registrere var det ikke mulig å dele opp søketreffene i positive og negative kategorier. I politikken er dette avgjørende. Det trengs ikke et skarpt politisk hode for å forestille seg at både en skandale og en gladsak slår ulikt ut på et partis oppslutning, selv om begge genererer nettomtale.

Like fullt, dette temaet er etter min mening noe man bør arbeide videre med.

Takk til Ole Jakob Bergfjord som tipset om artikkelen i The Economist.