At norsk innvandringsdebatt handler om verdier, moral og identitet er ikke noe nytt. Slik har det vært helt siden 1987, da innvandring for første gang ble et tema i NRKs tv-sendte valgdebatter. I stedet for å svare på spørsmålet «Hva skal vi gjøre med ’dette’», taler politikerne i stor grad om hvem «vi» er og hva «saken» dreier seg om.

11. september er det igjen tid for å bestemme hvem som skal styre Norge. På 30 år har nye konstellasjoner dannet seg, innvandringspolitikken har gjennomgått store endringer og NRKs valgdebatter har skiftet format. I min nylig avleverte masteroppgave undersøker jeg hvordan innvandringsdebattens retorikk har endret seg – fra flyktning- og asylpolitikk for første gang ble diskutert i NRKs partilederdebatt i 1987 – til 2015 hvor flyktningkrisen tok regi over kommunevalgkampen.

Politikernes retorikk er en sentral del av hvordan makthavere fremstiller norsk asyl- og flyktningpolitikk. Like interessant som politikernes standpunkter er hvordan disse begrunnes og forsvares, og fjernsynet er fortsatt et viktig bindeledd mellom velgere og politikere foran valg. Gjennom en retorisk analyse av debattene om innvandring i NRKs partilederdebatt i 1987, folkemøte i Oslo i 1999 og partilederdebatt i Fredrikstad i 2015, undersøker jeg hvilke argumenter og poenger som oppstår, forsvinner og vedvarer fra debatt til debatt. Deler debattene noen likhetstrekk til tross for utviklingen?

I studien forstås innvandringsdebatten i fjernsynsvalgkampen som deliberativ og epideiktisk retorikk. Deliberativ retorikk assosieres med politiske forslag lagt til fremtiden og forsøker å svare på spørsmålet «Hva skal vi gjøre med ’dette’?». Epideiktisk retorikk fokuserer på definisjoner av hvem «vi» er og hva «saken» dreier seg om. Slike ytringer skiller seg ut fra vanlig argumentasjon. De uttrykker den nåværende tilstanden i samfunnet og dets verdier.

Det hele startet i 1987

Kun fire dager før NRKs partilederdebatt i 1987, leste Fremskrittspartiets partileder Carl I. Hagen opp et brev signert av innvandreren Muhammed Mustafa. Der sto det blant annet at det vantro korset i det norske flagget skulle fjernes og at Norge en dag ville være muslimsk. Dette året opplevde Norge en sterk vekst i antall asylsøkere, noe som førte til praktiske problemer og misnøye blant asylsøkerne og deler av befolkningen. Brevet viste seg å være et falsum, og mediene omtalte saken som en politisk skandale. Likevel fikk ikke «Mustafa-brevet» negative konsekvenser for Fremskrittspartiet, tvert imot tredoblet partiet sin velgeroppslutning fra Stortingsvalget to år tidligere.

Ved å gjøre innvandringsrestriksjon til en viktig valgkampsak, politiserte Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet innvandringsspørsmålet. Tidligere var politikerne enige om at innvandring ikke skulle diskuteres som et politisk stridsspørsmål. De fryktet at et fokus på innvandringsrestriksjon ville føre til økt fermmedfrykt blant befolkningen (Bjørklund, 1999:140). Ved å sette innvandring på dagsorden i valgkampen, gjorde Fremskrittspartiet seg til talerør for misnøyen i befolkningen.

Carl I. Hagen omtaler økt innvandring som naivt og sløsing av penger. Skjermdump fra NRKs partilederdebatt i 1987.

NRKs partilederdebatt i 1987 er delt opp i fire temaer. Sendingen ledes av programlederne Ole Kristen Harborg og Tom Berntzen. I tillegg deltar lederne for de åtte største partiene, bortsett fra Arbeiderpartiet i regjering som stiller med to representanter. Programlederne er hovedsakelig ordstyrere som i liten grad blander seg inn i debatten, mens hver politiker har en samlet taletid på ti minutter. Bolken «andre politiske spørsmål» innledes med flyktning- og asylpolitikken. Ole Kristen Harborg forteller innledningsvis at valgkampemnet har vært vanskelig og uttrykker at det virker som debatten har visse rasistiske trekk. Videre spør han Carl I. Hagen om Fremskrittspartiet har vunnet på at innvandring har blitt et valgkampemne. Hagen forklarer at han ikke har holdt et eneste innlegg om dette og at han kun svarer på spørsmål fra salen. Deretter svarer han følgende:

Carl I. Hagen (Frp): «Vi skal ta imot flyktninger i et antall på 1000–1200 fra FNs Høykommissærs leirer, men at asylsøkere som kommer fra tredje land, altså ikke første land som programlederen innledet med, men fra tredje land hvor vi ikke har noen forpliktelser – de kan vi ikke ta imot fordi omkostningene ved dette har blitt alt, alt for store for det norske samfunn.»

Partilederen beskriver økt innvandring som naivt og sløsing av penger. Dette fører blant annet til press på boligmarkedet og går utover «våre egne». Derfor mener Carl I. Hagen at pengene bør disponeres annerledes.

I 1987-debatten er Carl I. Hagen den eneste politikeren som svarer på spørsmålet «hva skal vi gjøre med ’dette’». Han forklarer at Norge kun kan ta imot 1000–1200 flyktninger fra FNs Høykommissariat og begrunner sitt standpunkt ved hjelp av økonomisk argumentasjon. Dette synspunktet deles ikke av de andre partiene. Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener Norge, som en rik nasjon med humanitære tradisjoner, må hjelpe folk i nød. Høyres partileder Rolf Presthus henviser for eksempel til Fridtjof Nansen, som i 1922 ble tildelt Nobels fredspris for sin store internasjonale innsats for flyktningene:

Rolf Presthus (H) fremstiller Norge som et humanitær nasjon ved å henvise til Fridtjof Nansen. Skjermdump fra NRKs partilederdebatt i 1987 .

Rolf Presthus (H): «Vi er tross alt da et land med Nansens tradisjoner, og når folk da blir skutt ved grensene og lider verre skjebner, så må vi gjøre det som er mulig vi også for å hjelpe til. At de da kan få en annen tilværelse når å bli sendt hjem er den rene død, eller tortur eller, eller lignende ting.»

Disse politikerne skaper en felles norsk identitet ved å henvise til verdier som medmenneskelighet, nestekjærlighet og anstendighet. Hos dem er den gode moral både nøkkelen til fellesskapet og løsningen på problemet. De kritiserer Carl I. Hagens holdninger til innvandring og fremstiller ham som uanstendig. «Jeg tror nok at noe av motstanden mot innvandring i Norge skyldes uheldige, dels grumsete holdninger som vi som tror på menneskeverd og nestekjærlighet må bekjempe,» forklarer for eksempel Kjell Magne Bondevik (KrF). Både Hanna Kvanmo (SV) og Aksel Nærstad (RV) kritiserer regjeringens innvandringspolitikk som de mener er for streng og har signalisert uvilje. Likevel er det Carl I. Hagens tvilsomme moral som får skylden for at uanstendige holdninger spres ut til det norske folk:

Aksel Nærstad (RV): «Jeg ønsker å se datteren min i øynene når hun blir stor, og hun skal kunne vite at faren hennes, han sloss mot den statlige rasismen og mot de virkelige ille utslagene som Carl I. Hagen kan høste og som han sår ut til folket».

Partiene, bortsett fra Fremskrittspartiet, forteller om hva det vil si å være norsk og signaliserer viktigheten av å innta en anstendig holdning i innvandringsspørsmålet. Til gjengjeld fremmer de heller ingen pragmatiske løsninger på problemet. Dynamikken illustrerer at partiene for og mot innvandring i 1987 betrakter saken på to ulike måter. Dette fører til forskjellige definisjoner og løsninger på problemet.

1999: Norge er et flerkulturelt samfunn

Hele NRKs Folkemøte i Oslo i 1999 er viet til norsk innvandrings- og integreringspolitikk. I motsetning til partilederdebatten i 1987, hvor aktørene diskuterer norsk flyktning- og asylpolitikk, er det hovedsakelig arbeidsinnvandring som er tema på dette folkemøtet. Programleder Terje Svabø kan stille spørsmål underveis i hele sendingen og politikerne må ikke lenger forholde seg til en bestemt taletid.

I likhet med debatten i 1987 består folkemøtet av to konstellasjoner: Fremskrittspartiet mot de andre. Samtlige aktører er enige i at innvandringsdebatten er blitt bedre. Carl I. Hagen mener dette er fordi de andre partiene nå tør å peke på utfordringene og problemene som innvandring medfører. Venstre, Høyre, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti mener debatten har blitt bedre fordi Norge nå er et flerkulturelt samfunn hvor alle viser hverandre respekt og toleranse uavhengig av kultur, bakgrunn og hudfarge. Carl I. Hagen avviser denne påstanden. Han mener Norge ikke er flerkulturelt ennå og fremstiller innvandring som et økonomisk problem for Norge. I tillegg forklarer han at noen innvandrere ønsker å integreres i det norske samfunn, mens andre grupper ikke gjør det:

Carl I. Hagen (Frp): «Så det jeg sier, det er mange innvandrere som vil integreres, som er ivrige på å lære seg norsk, oppføre seg ordentlig, skaffe seg arbeid og leve av egen inntekt, og så er det enkelte andre innvandrere som driver med kriminalitet og som ikke ønsker integrering, som ønsker å bevare skikkene fra sitt tidligere land, bevare sin religion og omgangsform.»

Carl I. Hagen understreker viktigheten av å behandle innvandrere som selvstendige individer fremfor en helhetlig gruppe. Som eneste parti tar Fremskrittspartiet innvandrerne på alvor ved å stille krav til dem, hevder han. På denne måten fremstår partilederen som nyansert. På den annen side fremstiller han også noen innvandringsgrupper som en kulturell trussel for Norge ved å vektlegge kulturelle forskjeller mellom «oss» nordmenn og «dem», innvandrerne.

I 1999 ble et helt folkemøte viet norsk innvandrings- og integreringspolitikk. Skjermdump fra NRKs folkemøte i Oslo.

De øvrige partiene karakteriserer Hagens påstander som fordummende og feilaktige og mener Fremskrittsparti-lederen knytter innvandrere opp mot problemer i samfunnet som egentlig ikke skyldes innvandring, slik som presset på boligmarkedet. De mener innvandrerne er en ressurs og en nødvendig arbeidskraft i det flerkulturelle Norge:

Odd Einar Dørum (V): «Det er riktig som Solheim sier at hvis du hadde fjernet alle i Oslo, så hadde vi ikke hatt noen boligproblemer i det hele tatt. Og jeg tror vi må si det så enkelt etter den ideologiske innledningen vi hadde, at når vi har boligproblem for noen i Oslo, spesielt ungdom, så er det et problem for oss alle. Det rammer alle, og det rammer ungdom uansett hudfarge. (…) Solheim har helt rett, og det må vi ikke glemme i åpningen av dette programmet. Fjern folk fra Oslo Sporveier, fjern fra Oslo Taxi, fjern dem fra hotellnæringen, fjern dem fra Ullevål Sykehus, og vent og se på resultatet.»

Hva skjer når politikerne kritiserer motstanderne på denne måten? I de tv-sendte valgdebattene har politikerne som oppgave å henvende seg til hele befolkningen. I 1987- og 1999-debatten er det motsatte ofte tilfellet. Politikerne har ofte forskjellige forestillinger om hva det vil si å være norsk, og de kan ha ulike holdninger til innvandring. Når politikerne kritiserer hverandres holdninger, skaper dette skiller i befolkningen fremfor å forene nasjonen. Når Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen fremstilles som uanstendige mennesker og innehavere av «grumsete holdninger» i 1987, rammer dette også deler av befolkningen. I forsøket på å avskrive Hagen fra debatten avfeies lignende syn på innvandring.

2015: Norge er et raust land

Over 31 000 asylsøkere kom til Norge i 2015. Skejrmdump fra NRKs avsluttende partilederdebatt i 2015.

I NRKs partilederdebatt i Fredrikstad i 2015 har situasjonen forandret seg. I motsetning til NRKs valgdebatter i 1987 og 1999, hvor partiene utgjør to konstellasjoner der graden av anstendighet og holdninger til innvandring fører til ulike definisjoner og løsninger på problemet, er samtlige politikere enige i 2015 om at Norge er et raust land som skal hjelpe flyktningene fra Syria og andre konfliktområder. Det norske folk fremstilles som et engasjert, solidarisk og initiativrikt fellesskap som deltar i en nasjonal dugnad.

Samtidig skaper forestillingen to ulike grunnlag for videre argumenter og løsninger på utfordringen. De store partiene – Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet – mener Norge hovedsakelig må bidra i Syria og nærområdene. Som et rikt og ressurssterkt land har Norge mulighet til å hjelpe til i form av pengedonasjoner. De beskriver å reforhandle «Syria-avtalen» som en kortsiktig løsning. Avtalen gikk ut på at Norge skulle ta imot 8000 syriske kvoteflyktninger i løpet av de tre neste årene og ble signert av partiene på Stortinget, med unntak av Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, i juni samme år. Ettersom situasjonen er så uklar påstår de store partiene at det viktigste er å gå til kjernen av utfordringen, nemlig Syria og nabolandene:

Siv Jensen (Frp): «Nettopp fordi vi må sette dette i perspektiv, så handler det jo om å få stabilisert regionen. Det er altså millioner av mennesker som har problemer i denne regionen. De mangler mat, de mangler vann, de mangler de mest elementære ting. Og FN sier at de mangler 40 milliarder kroner. Derfor er det jo giverlandinitiativet regjeringen har tatt mye viktigere, for hvis vi ikke får den situasjonen under kontroll, så blir jo det vi nå ser i Europa for en sval bris å regne, så vi kan jo ikke bare diskutere dette kortsiktige bildet, vi må faktisk også tenke litt mer langsiktig. Derfor må vi stabilisere regionen, og derfor må vi hjelpe mer der.»

De små partiene – Venstre, Miljøpartiet De Grønne, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti – mener Norge må delta i en europeisk dugnad som en følge av at situasjonen har blitt verre. Derfor bør «Syria-avtalen» reforhand  les. Som medlem av Schengen og som et rikt og ressurssterkt land er Norge moralsk pliktige til å bidra. De mener regjeringen ikke bidrar nok:

Audun Lysbakken (SV): «Jeg mener dette er en tid for lederskap. Ikke for å avvente hva de som nå tar ledelsen gjør. Når regjeringen skal delta på disse møtene, så snakker de ikke bare på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet, de snakker på vegne av hele det norske folk, og det er et folk som ønsker å vise solidaritet. Og jeg ønsker meg politikere nå som viser den samme dugnadsånden som de barna som samler inn leker til flyktningene.»

Audun Lysbakken (SV) mener regjeringen ikke bidrar nok i den europeiske dugnaden. Skejrmdump fra NRKs avsluttende partilederdebatt i 2015.

I 2015 kritiserer politikerne hverandres løsninger på problemet, ikke motstandernes holdninger til innvandring som i tilfellet med debatten i 1987 og i 1999. En av grunnene til dette kan være fordi aktørene nå definerer saken likt, inkludert Fremskrittspartiet. Saken defineres som «flyktningkrisen», og Norge fremstilles som et raust land. Aktørene har inntatt samme holdning i innvandringsspørsmålet. Selv om premisset benyttes på to forskjellige måter, er alle enige i at Norge skal hjelpe flyktninger i nød. Siden politikerne kritiserer hverandres løsninger på problemet og ikke holdninger til innvandring, går heller ikke kritikken utover det rause fellesskapet som beskrives.

En ny retorikk?

Kort oppsummert har jeg funnet ut at de tre debattene deler mange likhetstrekk til tross for ulike situasjoner, innvandringspolitiske bestemmelser og programformat. Særlig bruken av epideiktisk retorikk, hvor politikerne snakker om hvem «vi» er og hva «saken» dreier seg om heller enn å fremme argumenter tilknyttet fremtidige avgjørelser, dominerer ordskiftet. Politikerne viser til norske verdier for å begrunne hvorfor Norge skal ta imot flyktninger og asylsøkere. I 1987- og i 1999-debatten er det hovedsakelig partiene som er for en mer liberal innvandringspolitikk som benytter seg av denne typen retorikk. Carl I. Hagen avviser de andre partienes fremstilling av en felles norsk identitet og ønsker en mer restriktiv og kontrollert innvandringspolitikk. Han begrunner sine standpunkter hovedsakelig ved hjelp av økonomisk argumentasjon hvor økt innvandring går utover «våre egne». I 2015-debatten, derimot, er situasjonen annerledes. Alle deler den samme problemforståelsen og benytter seg av epideiktisk retorikk, inkludert Siv Jensen.

Det kan være flere grunner til at Fremskrittspartiets retorikk har endret seg i 2015-debatten. For det første har Fremskrittspartiet gått fra å være et opposisjonsparti til å sitte i regjering. De med regjeringsmakt kan tenkes å ha en annen tilgang til debatten enn partier i opposisjon. Siv Jensen står for eksempel ikke like fritt til å komme med andre budskap enn resten av regjeringen. Videre var flyktningkrisen en spesiell situasjon som krevde en annen retorikk. Der retorikken i flyktning- og asylspørsmålet var åpen og sjenerøs i fjernsynsvalgkampen, endret den seg i kjølvannet av kommune- og fylkestingsvalget, også blant andre partier og deler av befolkningen. Dette betyr ikke nødvendigvis at partiets retorikk i innvandringsspørsmålet har forandret seg på permanent basis. En annen forklaring kan være at Høyre og Fremskrittspartiet i 2015-debatten har endret sakens premiss til å gjelde Norges bidrag i Syria og nabolandene. De argumenterer for at Norge hjelper til bedre der enn ved å ta imot flyktninger og asylsøkere. Det er blant annet fordi situasjonen er uklar.

Helt siden innvandring ble et tema i de tv-sendte valgdebattene, har det blitt behandlet som et spørsmål om verdier, moral og identitet. Som velgere får vi innblikk i hvor partiene befinner seg på den partipolitiske aksen og politikernes holdninger til innvandring. Dette kan være vel og bra, men får vi innblikk den faktiske innvandringspolitikken?

Referanser:

Andersen, Ø. (2007) I retorikkens hage. Oslo: Universitetsforlaget.

Bjørklund, T. (1999) Et lokalvalg i perspektiv. Valget i 1999 i lys av sosiale og politiske endringer, ISF-rapport 99:002. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Charland, M. (1987) «Constitutive Rhetoric: The Case of the Peuple Québécois», Quarterly Journal of Speech, 73(2), Mai, s. 133–150.

Gabrielsen, J. (2008) Topik – ekskursioner i den retoriske toposlære. København: Retorikkforlaget.

Kjeldsen, J. E. (2006) Retorikk i Vår Tid: En Innføring i Moderne Retorisk Teori. Oslo: Scandinavian Academic Press.

Det får ikkje Jonas Gahr Støre til å gå i seg sjølv. Tvert om analyserer han saka som at proteststemmer har kome til Noreg, ei analyse han kroner ved å seie: “Dette er situasjonen fem dager før valget, men jeg tror mange på vei inn i valglokalet tenker litt mer på helheten”.

Me treng hjelp av tekst og kontekst for å tolke bilete. Her kjenner vi umiddelbart igjen dei tre toppkandidatane (i alle fall Moxnes), og raudfargen har sin klare og kjente symbolikk. Samstundes er det noko forstyrrande i måten denne gjengen blir avbilda på, i kontrast til måten dei blir omtalt i artikkelen. Her handlar det mest om kor dårleg det ser ut for Arbeiderpartiet — og Gahr Støre gjev desse partia skulda. Dei er ein raud fare. Men dei tre topp-kandidatane ser ikkje akkurat ut som rovdyr. Dei smiler, til trass for regnet, og verker som om dei er venner og vel forlikte, klare for både ein øl og for konstruktivt samarbeid etter valet. Slik me vil at ein politiker skal vere.

Om me les bildeteksten, finn me dessutan ut dei blei fotografert på eit fagforenings-arrangement. Arbeiderpartiets heimearena. Val av foto for denne saka fortel ei anna historie enn det AP prøver å gjere i sitt tilsvar, nemleg at desse småpartia ikkje er proteststemmer, men den nye venstresida. Og å gje tilsvar til eit fotografi er mykje vanskelegare.

Et bilde som viser en tildekket kvinne, partiets logo og slagord, og teksten: «Stem FrP», er en av annonsene som er blitt kjørt på nett.

Den politiske reklamen har som formål å argumentere overfor velgeren for å stemme på Fremskrittspartiet. Argumentene må vi imidlertid bidra med selv.

Reklamen benytter seg nemlig av et visuelt enthymem hvor premisset for påstanden er utelatt. Annonsen inviterer slik til selv-overbevisning; mottakeren aktiveres til selv å skape argumentene. Men står vi virkelig fritt til å velge hvordan det utelatte skal fylles inn?

For å forstå reklamen har man bruk for kunnskap både om avsenderen og dens intensjoner, og om konteksten ytringen opptrer i.

Argumentet for å stemme Fremskrittspartiet finner vi i den tildekkede kvinnen, som stirrer ut på oss. En som ikke kjenner Fremskrittspartiet, vil kunne komme til å anta at kvinnen er en av partiets representanter. I en slik lesning ville argumentet være: «Du bør stemme på Frp, fordi vi har den beste representanten».

Har man kunnskap om partiet fra før — og har fulgt med i valgkampen — vil man lese reklamen annerledes. Fremskrittspartiet har gått til valg på å innføre et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg i det offentlige rom, på å stille strengere krav til at innvandrerne må tilpasse seg vårt samfunn, og på å føre en streng asyl- og innvandringspolitikk.

Vet man dette, vil man ikke forstå den tildekkede kvinnen som en representant for partiet, men som et symbol på muslimske innvandrere. Basert på kunnskapen vi har om partiets standpunkter til innvandring, vil vi formulere argumentet slik avsenderen har lagt opp til: «Du bør stemme Frp, fordi vi vil kreve at innvandrere fra andre kulturer tilpasser seg vårt samfunn».

Det høres tilforlatelig ut å kunne outsource valgets kvaler til en automat. Dataen holder orden på dine holdninger og partienes programmer, og summerer til slutt opp det riktige svaret, ikke sant? Så enkelt er det ikke. Når de som lager valgomaten velger ut enkelte holdningsspørsmål, velger de samtidig bort flesteparten. Første filtrering av virkeligheten handler altså om hvilke saker som blir valgt ut, og hvilke som ikke blir det. Og når det foregår en siling, bør man alltid stille seg spørsmålet: Hvilken slagside har denne utsilingsprosessen? Hvor representativ er utvelgelsen av valgomatspørsmål for alle relevante politiske spørsmål i Norge?

Majoriteten av holdningsspørsmål er ikke inkludert i den automatiserte rådgivningstjenesten. Hva som oppfattes som viktige politiske saker varierer etter hvilken velger man spør, men de fleste velgerne vil ikke få dekket alle de sakene de bryr seg om i en valgomat. Mange valgomater spør hvor viktig velgeren synes sakene som er tatt med er, men de får ikke spurt hvor viktige sakene som ikke er tatt med i beregningen er for velgeren.

Antakeligvis velges spørsmål som evner å skille mellom partiene. En valgomat skal tross alt gi et tydelig råd. Slagsiden – eller biaset – er da i så fall at spørsmålene fort overdriver forskjellen mellom partiene. Valgomaten vil altså gi et mer bastant råd enn det er grunnlag for i den virkelige verdenen.

Det finnes en rekke andre mulige årsaker til at valget av valgomat-spørsmål har bias. For eksempel kan kommersielle interesser hos de som er vert for valgomaten spille inn, og politiske preferanser hos de personene som bestemmer spørsmålene kan spille inn. Man kan aldri helt fri seg fra dette problemet. Det som er viktig er derfor at beslutningsprosessen – måten man gikk fram for å velge ut spørsmål – er begrunnet og åpent tilgjengelig for velgerne. Hvilke personer var med å bestemme? Hadde de politiske partiene medbestemmelse? Ble noen partier utelatt? Hva var beslutningstakernes kriterier for å velge spørsmål?

Likeså må måten svarene behandles på være åpent tilgjengelig. Hvilken metode benyttes for å regne ut rådet? Er det en enkel summering av score, eller mer sofistikerte prediksjonsmodeller?

Et annet poeng: En valgomat tar ikke hensyn til et partis gjennomføringsevne av den politikken de står for. Én ting er å matche en velgers politiske holdninger med et parti, en annen ting er om dette partiet er det rette for velgerens ultimate mål. Det enkle, men ofte underkommuniserte argumentet i Orit Kedars glimrende bok “Voting for policy, not parties” er at velgerne stemmer for å bevege politikken i retning av deres egne preferanser. Partivalg er et middel på vei mot målet, og ikke et endelig mål i seg selv. Det er ikke alltid gitt at man skal stemme på det partiet som ligger nærmest ens egne preferanser hvis endemålet er politisk endring. Enkelte partier kan ha utfordringer knyttet til å få gjennomført politikken sin, kanskje fordi de har svake ledere, eller fordi de har lav sannsynlighet for å komme i regjering. Velgere som skal maksimere nytten av sin stemme behøver å ta slike hensyn,  men valgomater evner ikke å fange opp slike relevante betraktninger.

Nøkkelordene for valgomater for å oppnå legitimitet som politiske rådgivere er transparens, etterrettelighet, og bevissthet omkring deres bias. For at velgerne skal kunne ta valgomater på alvor, må de kunne få vite hvordan de kommer fram til sine svar. I motsetning til innbyggerne i Little Britain som aldri helt forstod hvorfor reisebyråets datamaskin avviste deres ferieønsker: https://www.youtube.com/watch?v=0n_Ty_72Qds

Ikke alle så bildet slik. Hans Rustad fra document.no, for eksempel, ble opprørt over bildet. Han mener at VG med bildet latterliggjør og mobber statsministeren:
«Ha! Ha!» kunne vært teksten. – Se hvordan hun ser ut! VG har tatt et bilde i dress for besøk på oljeplattform. VG vet selvsagt at Erna har et omfangsrikt korpus, hun har selv spøkt med det i Stortinget.»

VG tråkker på Erna Solbergs følelse av å være kvinne, hevder Rustad. Men hva er det Rustad ser i bildet? Ikke det samme som de som ser en stabil kaptein. Rustad ser en måte en kvinne ikke bør fremstilles. Men hvordan bør en kvinne fremstilles? Det vet vi alle, for det ser vi hver dag. Reklamen, sportsidene, bildene på sosiale medier, fjernsynets programmer og programledere lærer oss uten stopp hvordan kvinner bør se ut: De må være slanke, veltrente og sensuelle; de må ha høye kinnben, små neser og fyldige lepper.

Vi kan ikke av-se alle de slanke, veltrente kvinner vi allerede har sett. Vi kan ikke fjerne dem for vårt indre blikk, og vi kan ikke unngå å se gjennom dem. Når Rustad, og vi andre, ser Erna Solberg i VG, så kan vi ikke unngå å se henne gjennom alle de kvinnebilder vi tidligere har sett. Selv om vi vil ønske vi kunne.

Men Erna Solberg er ikke kroppsangst. Hun skjuler seg ikke — hun er ikke flau. Det er forbilledlig. Kanskje flere bilder av statsministeren vår kan hjelpe oss med å få nye kvinnebilder å se med.

Lære!

At designet i år er meir tidsriktig og tilpassa mobiltelefon enn desktop, er avgjerande for å nå ut. Men ei grunnleggande endring er det ikkje, det er berre ein konsekvens av den tekniske utviklinga. Det som derimot var eit meir grunnleggande val, handla om konsekvensen av å legge meir vekt på læring.

Vi spurte oss sjølve: Skal ein valgomat vere eit orakel som spyr ut eit partisvar til slutt etter at du har fylt ut ei sjølvmelding med standpunkt? Eller skal du kunne forstå litt om norsk politikk undervegs?

Rett på sak i NRKs valgomat: Holdning til skatter og avgifter skiller mellom partiene.

Det er argument for begge delar. Ein kan tenke slik vi har gjort før; at det er ein verdi i at du ikkje skal vere påverka av at du ser din politiske skår og profil når du svarar. Då vil kanskje skåren din vere eit “ekte” resultat som følgjer av dine ubesudla standpunkt. Det andre alternativet var at du ser korleis partia ligg an i kampen om din stemme i eit slags hesteveddeløp undervegs. Eg var sjølv skeptisk, men snudde og vart sikrare jo meir vi jobba med dette. For no har vi laga eit produkt der brukarane får veldig godt innblikk i kva partia meiner undervegs. Partigrafane sprett opp og ned alt etter kva du svarar. Vi ser på brukardata at folk prøvar seg med ulike svar-profilar, går fram og tilbake i spørsmåla, vel litt ulike haldningar til dei politiske påstandane. Og kvifor ikkje eigentleg? Viss ein gjer det på den måten, så brukar ein jo valgomaten til å orientere seg om partia sine politiske standpunkt. Altså gir det potensielt sett meir læring.

Når vi ser at politisk engasjerte deler NRKs valgomat i Facebook med teksten “Jeg ble 100% …”, så mistenker vi nok at dei har prøvd nokre gongar. Og det er berre fint. Då har dei sikkert lært sitt eige partiprogram betre ved hjelp av oss.

Kva måler eigentleg valgomaten?

NRKs valgomat måler eigentleg politisk avstand mellom deg og dei politiske partia. Du markerer dine synspunkt på ei rekke påstandar.

I vår modell gjer vi om dette til tal. Er du “heilt einig” i ein påstand er talverdien din på dette spørsmålet +2. Dersom til dømes SV er “heilt ueinig” i påstanden har dei verdien ‑2 og avstanden mellom deg og SV er 4 poeng på dette spørsmålet. Dersom Høgre var markert med same ståstad som deg, så er avstanden mellom deg og Høgre 0 på det spørsmålet. Når du har svart på alle påstandar summerer vi avstanden din til alle parti. Så gjer vi om avstandsmålet til ein einigheitsprosent. Går du gjennom heile valgomaten med ein avstand til eit parti på 0 (som nokon altså har bevist i sosiale media at dei har klart), vil du vere 100 prosent einig med dette partiet. Å bli 0 prosent einig med eit parti er derimot umogleg.

Korleis har vi valgt ut påstandar?

Vi la ulike kriterium til grunn for utvalet av påstandar.

Det skal vere aktuelle politiske spørsmål som er oppe i debatten i 2017, og som vi hadde grunn til å tru kunne prege valkampen. Vi såg helst at det var politiske tema som var behandla på partia sine landsmøte, slik at partia sine standpunkt er å finne i partiprogramma for 2017–2021. Med andre ord: Valgomaten burde ta for seg politiske spørsmål der partia faktisk går til valg på eit dokumenterbart standpunkt. I dei tilfella der det ikkje var programfesta standpunkt å finne, gjekk vi til andre kjelder, det kunne vere prinsipprogram, stemmegjeving i Stortinget, forslag frå regjeringa, kronikkar, synspunkt som var fremja i samfunnsdebatten eller liknande.

Så må det jo helst vere vesentleg det vi spør om. Men kva som er eit vesentleg politisk spørsmål kan det vere mange svar på. Vi har nok i stor grad tenkt etter det journalistiske vesentleg-kriteriet: Noko som er viktig for mange.

Tematisk variasjon er eit openbert krav til ein valgomat som skal treffe breitt. Ein valgomat må ha noko om skule, noko om helse, noko om samferdsle, miljø og så vidare.

Vi var også opptekne av at valgomaten skal spegle landet.

Dei norske konfliktaksane

Men aller viktigast for utvalet av spørsmål, er kriteriet om at spørsmåla skal vise fram politiske skiljeliner. Eit politisk spørsmål kan vere så aktuelt, vesentleg og variert det berre vil. Dersom ikkje partia har ulike standpunkt til det politiske spørsmålet blir det meiningslaust å ta det med.

Då går vi til statsvitskapen. Dei veletablerte teoriane om skiljelinene i norsk politikk, som stammar frå Stein Rokkan, er med inn i NRKs valgomat. Den økonomiske høgre-venstre-aksen er den skiljelina som dominerer valgomaten. Vi ser på dette valet som eit styringsval. Det er to framtredande statsministerkandidatar, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Og sjølv om vi kan diskutere samarbeidskonstellasjonar i timesvis, så er kampa om regjeringsmakta grunnleggande sett ein kamp mellom to blokker. Difor er det riktig å spørre veljaren spørsmål langs den økonomiske aksen – der partia mellom anna skil seg i synet på bruken av offentlege og private løysingar. På desse spørsmåla – til dømes skattespørsmåla – grupperer partia i den borgarlege blokka seg stort sett på den eine sida av 0 og dei andre på den andre sida.

Sentrum-periferi-aksen har alltid vore sentral i norsk politikk. Då vi laga valgomaten i vår kjendest den meir relevant enn nokon gong. Senterpartiet var i meiningsmålings-rus, og det var teikn til distriktsopprør mange stader. Difor måtte mange spørsmål ta opp i seg denne aksen. Spørsmål om ulv, politireform og landbruk illustrerer dette. Her grupperer partia seg annleis enn på dei økonomiske spørsmåla.

Miljø – eller det som har blitt kalla vekst-vern-aksen – har nok styrka seg som ein politisk akse, og må med. Spør du MdG, er jo ikkje skiljet lengre mellom raudt og blått, men mellom grønt og grått. Om ein ikkje kjøper heile den analysen, så er det uansett riktig å spegle aksen med fleire spørsmål, og her grupperer partia seg annleis enn dei gjer på økonomi-spørsmåla og distriktsaksen.

Skilja langs den religiøs-sekulære dimensjonen er også sentral i analysen av det politiske Norge. Den lever i beste velgåande, og er med i valgomaten. Ikkje med mange spørsmål riktignok, men den er med. Den hjelper først og fremst til å skilje ut KrF som har sitt eksistensgrunnlag på grunn av denne politiske konfliktlinja, men den skil også andre parti frå kvarandre. Spørsmål om KRLE er det “reinaste” spørsmålet langs denne aksen, men skiljelina kjem også indirekte til uttrykk i spørsmål om kontantstøtte og surrogati til dømes.

Synet på innvandring blir analysert som ein eigen politisk konfliktakse. Vi har dette med i to spørsmål i valgomaten. Spørsmåla sorterer grovt sagt dei innvandringsliberale partia frå dei restriktive, mens FrP skiljer seg tydelegast ut i sum.

Ein global-nasjonal akse er også ein del av norsk politisk debatt. Den kan kome til uttrykk i synet på EU til dømes. Når vi spør om haldning til EØS og til dels når vi spør om Natos toprosentmål, så speglar vi dette.

I sum vil partia gruppere og plassere seg ulikt når vi spør spørsmål som speglar ulike aksar. At dei ulike konfliktaksane er representerte i valgomaten er dermed langt viktigare for fordelinga av parti enn at ulike politiske tema er dekt.

Gir valgomaten eit riktig råd?

Det er ei rekke dilemma med ein valgomat.

Ei avgrensing er sjølvsagt det valgomaten IKKJE måler. Val av politisk parti handlar om langt meir enn partipolitiske saks-standpunkt. Det dreier seg om tillit og identitet. Valgomaten kan ikkje måle kva for ein politikar du har tiltru til, kven du trur vil prioritere dei rette sakene i forhandlingar, kven du trur er flinkast til å styre. Den vil heller ikkje i særleg stor grad fange opp det som har å gjere med identitet. Kva du stemmer handlar jo også om kven du vil vere, korleis du ser på deg sjølv, og det kan henge saman med din familiebakgrunn eller kulturelle miljø.

Har vi spurt deg om det du er oppteken av? Nei, det er jo slett ikkje sikkert. Dersom di altoverskuggande kampsak er ei lokaliseringssak eller eit kulturpolitisk spørsmål vi ikkje har noko om, så gir jo ikkje valgomaten mykje meining. Men vi går ut frå at dei fleste gjer eit partival basert på forskjellige saker. For å gje brukaren litt meir av makta, har vi valt at du kan markere kva for nokre spørsmål som er viktigast for deg. Desse spørsmåla blir så tillagt meir vekt i utrekninga av resultatet.

Sidan valgomaten eigentleg summerer avstand, vil parti med mange ekstreme standpunkt (heilt einig eller ueinig) sannsynligvis vere dei som i snitt får størst avstand til gjennomsnittsbrukaren. Det vil gjere at til dømes SV, R og FrP får stor avstand til enkelte brukarar. Men det viser seg å ikkje vere noko stort problem, det kan nemlig vere heilt riktig at fløypartia har stor avstand til ein gjennomsnittsveljar. Avstands-summeringa gir også ein annan effekt. Ein del sentrumsparti vil – fordi dei har moderate standpunkt i mange saker, til dømes på venstre/høgre-aksen – i sum ikkje ha så stor avstand til gjennomsnittsbrukaren. Det gjer at ein typisk brukar som ikkje svarar veldig ekstremt, kan få høgare skår på nokre av sentrumspartia enn vedkomande hadde sett for seg.

Men på den andre sida: Akkurat det seier jo også noko riktig om norsk politikk. Og det ser også ut til at dei som høyrer heime hos dei store partia eller i sentrum i mindre grad markerer for dei ekstreme standpunkta. Når partia let sine eigne folk prøve ut valgomaten før lansering, traff dei sitt eige parti med overtydande stor presisjon.

Våren 2017 ble tilgangen til Wikipedia stengt i Tyrkia. Det er den fremdeles. Wikimedia Sverige ble i juli 2017 idømt en høy bot fordi de hadde lastet opp bilder av offentlig kunst til nettsiden offentligkonst.se. Vi opplever også at det er en kamp om fakta i samfunnet.

Dette viser at presset mot Wikipedia og de andre wiki-prosjektene øker. Opphavsretten i Norge er ikke blant de strengeste, men er heller ikke like fri som f.eks. Storbritannia, Tyskland, Canada og Australia, se denne artikkelen om panoramafrihet. Det er derfor interessant hva norske politikere tenker rundt kunnskapsformidling og ‑deling på Wikipedia og bruken av åpne lisenser.

Stortingsvalget nærmer seg, og vi har derfor stilt de norske politiske partiene tre spørsmål:

1. Hvor fornøyd er dere med artiklene om deres parti og politikere på norsk Wikipedia?
2. Hvor viktig eller uviktig mener deres parti det er at kunnskap er tilgjengelig på de norske språk?
3. Er partiet enig eller uenig i at alle statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser skal legges ut under fri lisens dersom det er mulig?

Vi sendte spørsmålene til  Arbeiderpartiet (A), Fremskrittspartiet (Frp), Høyre (H), Kristelig Folkeparti (KrF), Miljøpartiet De Grønne (MDG), Rødt ®, Senterpartiet (Sp), Sosialistisk Venstreparti (SV), Venstre (V).

Alle partiene som ble spurt har sendt inn svar og under kan du lese hva de svarte.

Hvor fornøyd er partiene med artiklene om deres parti og politikere på norsk Wikipedia?

Ett av partiene, SV, er veldig fornøyd, seks av partiene er ganske fornøyd, mens Senterpartiet og FrP er lite fornøyde med artiklene om eget parti og egne politikere. Ingen av partiene skriver at de ikke er fornøyde.

FrP skriver at «Wikipedia lar udokumenterte påstander fra politiske motstandere ligge i artikkelen om FrP, samt stort fokus på negative episoder som er av mindre i den store sammenheng». MDG mener at «Partisiden bærer nok litt preg av å være skrevet av sympatisører, og har litt lite ny informasjon. Nyere politikere er generelt dårligere dekket». Rødt skriver at «Vi opplever at det tidvis er litt strenge kriterier for politikerbiografier, og at terskelen for å slette er litt vel lav». KrF skriver at «Sidene til partiet KrF og til de mest sentrale politikerne våre er ganske OK. Samtidig er det mange av KrFs øvrige politikere og listetopper som burde hatt sider eller mer utfyllende informasjon. Så med andre ord, de som har egne sider har stort sett relativt greie sider, men det er fortsatt for få av politikerne våre som har egne Wikipedia-sider».

Har dere selv bidratt med egne bilder eller tekst på artiklene om deres parti og politikere på norsk Wikipedia?

Seks av partiene har bidratt på egne sider, enten med tekst eller bilder. Fem partier har bidratt med egne bilder, mens to er usikre. Fem av partiene har bidratt med tekst, mens Arbeiderpartiet oppgir at «Direkte faktafeil av typen fødselsår, har vært rettet».

N = Nei,
V = Vet ikke.
(1) «Men bare i begrenset grad. Vi har en del bilder tilgjengelig under en kompatibel Creative Commons-lisens på Flickr som det bare er å forsyne seg av»
(2) Bare faktafeil rettet

Venstre skriver at «Wikipedia er en viktig kilde til informasjon, og et sted hvor mange velgere søker for å lære om partiene. Det er derfor viktig at man finner oppdatert informasjon der, samt en hel del om partiets politikk og historie».

MDG skriver at «Vi er varsomme med å aktivt redigere artikler om oss selv, men partisiden vår har flere bidragsytere som er partimedlemmer og har vært en del av ledelsen i partiet».

Senterpartiet skriver at «Vi ønsker å ta tak i vår egen Wikipedia-side og vil fortløpende vurdere hvordan vi best gjør det i løpet av sommeren».

KrF skriver at «KrF har i de siste årene bidratt litt med å oppdatere sidene om våre politikere og finne referanser for informasjonen der, men dette er noe vi kunne jobbe enda mer med i årene fremover».

Hvor viktig eller uviktig mener deres parti det er at kunnskap er tilgjengelig på de norske språk?

I Norge er Wikipedia det desidert mest leste leksikonet, men engelsk Wikipedia er like mye lest som Wikipedia på norske språk, i motsetning til i land som Sverige og Tyskland, hvor den nasjonale Wikipedia er mest populær. Partiene ble spurt om språkene og målformene bokmål, nynorsk og nordsamisk, som samsvarer med Wikipedia-variantene Wikimedia Norge arbeider for å støtte opp i sin strategi.

3 = Veldig viktig
2 = Ganske viktig
1 = Litt Viktig
0 = ikke viktig

Venstre skriver at «De to språkene og to målformene er en viktig del av norsk kultur. Nordsamisk er det mest brukte samiske språket, og som ett av Norges to offisielle språk må det en forsterket innsats til for å ivareta og styrke samisk språk og kultur. Wikipedia er et viktig oppslagsverk for kunnskap og historie, og må derfor være tilgjengelig på begge språk og målformer».

Senterpartiet skriver at de «… mener at alle skal ha informasjon tilgjengelig på sin målform, og at vi i Norge spesielt må være flinkere til å ivareta nynorsk».

SV siterer fra sitt arbeidsprogram at SV vil «Sikre de offisielle minoritetsspråkene samisk, kvensk og tegnspråk. Støtten til produksjon og oversettelse av litteratur på samiske språk og kvensk skal økes».

Rødt skriver at «En av Wikipedias store styrker er at prosjektet er tilrettelagt for at alle kan få tilgang på informasjon på sitt eget språk. Dette er et viktig demokratisk prinsipp vi støtter fullt ut».

Foto: Stortinget cbnd

Hva mener de politiske partiene om åpne lisenser for statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser? Her fra spørretime i Stortinget 31. mai 2017.

Høyre skriver at «Vi er nå i ferd med å oppdatere informasjonen vår på nynorsk. Høyres sametingsprogram blir oversatt til nordsamisk».

Arbeiderpartiet skriver at de vil «føre en aktiv språkpolitikk som gjør at norsk eller samisk forblir det foretrukne språket i alle deler av norsk samfunnsliv. Nynorsken skal sikres gode utviklingsmuligheter».

MDG skriver at «Det språklige mangfoldet i Norge er en viktig kulturell verdi og ressurs som må ivaretas og dyrkes. De Grønne vil la språkmangfoldet synes og høres i hverdagen og utnytte mulighetene det gir, det betyr også at vi må sørge for at kunnskap er tilgjengelig på de språkene vi har».

KrF skriver at «Det er naturligvis viktig at kunnskap og informasjon er tilgjengelige på de norske språkene. Det er viktig både i forbindelse med opplæring, undervisning, den generelle allmenndannelsen og for den offentlige debatten. Så er det samtidig naturlig at land med til dels betraktelig flere innbyggere enn Norge har flere artikler på sitt eget språk enn det som finnes på norsk. Det er også nyttig å kunne ta til seg informasjon som finnes i engelskspråklige artikler, og derfor er god engelskundervisning i skolen viktig. Men at så mye informasjon som mulig også er tilgjengelig på norsk er naturligvis et gode.»

FrP skriver at «Samer forstår norsk og kan tilegne seg kunnskap på norsk, men med informasjon på samisk så vil det bli lettere for samene å ivareta sitt samiske språk».

Skal statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser legges ut under fri lisens?

Er partiet enig eller uenig i at alle statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser skal legges ut under fri lisens dersom det er mulig? Seks av partiene er helt enig i utsagnet mens FrP er ganske enige. Senterpartiet og KrF har ingen politikk på dette området.

3 = Helt enig
2 = Ganske enig
1 = Litt enig
0 = Ikke enig
? = Partiet har ingen politikk om dette

Venstre skriver at «Digitaliseringen gir nye muligheter for strukturering og deling av omfattende mengder informasjon. Venstre mener at det offentlige har et særlig ansvar for å legge til rette for både tilrettelegging og deling av denne informasjonen. Kunnskap er makt, og digitaliseringen gjør at mer kunnskap kan spres til fler. All offentlig informasjon og egnede data som er produsert av offentlige institusjoner bør derfor gjøres tilgjengelige under fribrukslisens. Det samme gjelder f.eks. forskningsresultater som er finansiert med offentlige midler.»

MDG skriver at «Kunnskap og kultur finansiert av skattebetalerne bør som utgangspunkt også være tilgjengelige for skattebetalerne til fri bruk. Fri tilgang på kunnskap og data kan bidra til å holde politikere ansvarlige og gir grobunn for å utvikle nye tjenester og ny kunnskap raskere. Det kan bidra til å skape nye arbeidsplasser og viktig kunnskap for å skape et bedre samfunn. Arbeiderpartiet skriver det slik: «Kunnskap finansiert av fellesskapet bør være tilgjengelig til bruk for fellesskapet».

Høyre skriver at «Vi er enige, men Høyre mener også at folk skal kunne leve av det de skaper og at det derfor er viktig å ivareta opphavsrett- og eiendomsretten til digitalt skapt kunst og kultur».

FrP skriver at «Vårt utgangspunkt er at åndsverk finansiert av det offentlige, bør være underlagt fri lisens. Dette er likevel noe vi mener best løses gjennom avtale mellom partene, snarere enn gjennom preseptorisk lovgivning.»

KrF skriver at «Dette har vi ikke diskutert grundig nok i partiet til å svare på per nå. Men det er en interessant debatt, og vi vil gjerne lytte til gode argumenter fra relevante aktører i dette».

Hvilke områder mener deres parti er egnet for å dele informasjon og arkivmateriale under en fri lisens?

Arbeiderpartiet: «Allmennyttig materiale som bidrar til økt kunnskap og innsikt i samfunnsutvikling, forskning og politiske beslutninger.»

Høyre: «Vi anbefaler åpne standardlisenser for så mange bruksområder som mulig.»

Fremskrittspartiet: «Arkivene til NRK.»

Venstre: «Forskningsdata og forskningsresultater er blant de tydeligste kandidatene, og slik informasjon bør gjøres fritt tilgjengelig umiddelbart etter publisering. Arbeidet med å digitalisere materiale i offentlige og private arkiver må også intensiveres. Øvrige data fra både statlige og kommunale offentlige myndigheter vil også kunne danne grunnlag for nye tjenester, og hvilke data som er mest egnet vil gjerne vise seg etter at de er frigitt.»

Sosialistisk Venstreparti: «Bilder og fotografi, musikk og annet som frivillig deles under frie lisenser av opphavsmann, Nasjonalbiblioteket og andre bibliotektjenester, offentlige dokumenter, statistikk og forskning.»

Miljøpartiet De Grønne: «Vi vil dele all offentlig informasjon så fritt som mulig. Det finnes stadig flere områder hvor frie lisenser er en god løsning for informasjonsdeling, men i programmet har vi spesielt lagt vekt på programvare, digitale museumssamlinger, forskning og skolebøker. Vi har programfestet at vi vil få utviklet et system for årlig registrering og publisering av verk som faller i det fri når vernetiden går ut, og at NRKs arkiv skal være tilgjengelig for alle. Vi vil også redusere lengden på vernetiden.»

Rødt: «Rødt er tilhengere av at mest mulig informasjon og arkivmateriale er offentlig tilgjengelig. Vi mener for eksempel at offentlig finansiert forskning bør være tilgjengelig for alle, og ikke være avhengig abonnementer på tidsskrifter eller kjøp av artikler. Også offentlig finansiert kultur bør mangfoldiggjøres på en måte som ivaretar opphavspersonenes rettigheter. Vi mener videre at historiske arkiver i størst mulig grad blir tilgjengelig for allmennheten, også utenfor akademia.»

Senterpartiet og Kristelig Folkeparti oppgir at de ikke har vedtatt noen politikk på området.

Konklusjon

De fleste partiene er fornøyd med artiklene om eget parti og politikere i Wikipedia. Flere angir at de mener artiklene er viktige og at de ønsker at artiklene skal få bedre kvalitet og at flere politikere bør få egne artikler. De fleste partiene har angitt at de selv har bidratt på egne artikler, men samtidig angir flere at de er varsomme med å aktivt redigere egne artikler, eller at de kun retter opp faktafeil.  Flere partier utgir egne bilder f.eks. på Flickr med frie lisenser og oppfordrer Wikipedia til å benytte disse. Rødt klager over at deres politikere blir slettet fra Wikipedia, mens FrP klager over at artikkelen om dem har stort fokus på mindre viktige negative hendelser.

Alle partiene mener at det er viktig å tilby kunnskap på begge norske målfører. De fleste er også enige i at nordsamisk er viktig. Venstre skriver at Wikipedia er et viktig oppslagsverk som må være tilgjengelig på alle språk og målformer.

Seks av partiene er helt enige i at statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser skal legges ut under en fri lisens der det er mulig. Arbeiderpartiet skriver at kunnskap finansiert av fellesskapet bør være tilgjengelig for fellesskapet. Samtidig bemerker flere parti at opphavsrett- og eiendomsrett til digital skapt kunst og kultur, må ivaretas.

Flere partier nevner at data og resultat fra offentlig finansiert forskning bør legges under en fri lisens og at NRKs arkiv skal frigis.

Miljøpartiet De Grønne ønsker å redusere lengen på vernetid. Opphavsretten i dag varer i opphavsmannens levetid og 70 år etter utløpet av vedkommendes dødsår.

Taushetsbelagt informasjon, personsensitive saker og områder som berører rikets sikkerhet er de fleste partiene enige om at ikke er egnet for å deles. Ellers nevnes selvfinansierende og opphavsrettslig materiale som problematiske.

Wikimedia Norge er svært fornøyd med at alle partiene svarte på våre spørsmål. Vi registrerer også at flere partier mener at Wikipedia er et viktig oppslagsverk for kunnskap og historie og at en av Wikipedias store styrker er at alle kan få tilgang til kunnskap på sitt eget språk. Wikimedia Norge er også svært fornøyd med at flere parti ønsker å frigi offentlig finansierte arkiv og kunnskapsdatabaser. Vi ønsker også å framheve de parti som ønsker å gjøre noen lettelser i opphavsretten, f.eks. å redusere vernetiden. Likevel viser undersøkelsen at det er behov for å informere politikerne om behovet for fri kunnskap, hvilke fordeler fri kunnskap har, og hvordan lovgivningen kan tilpasses fri kunnskap.

Bildet er tatt 25. juni, som del av et pressestunt under Ekstremsportveko på Voss, men brukes først to måneder senere.

Metaforen er påfallende. Arbeiderpartiet, og Støre, er i fritt fall på meningsmålingene. I bildeteksten forklares nedturen med at partilederen har for stor avstand til folket. Mangler han bakkekontakt?

Meningen med stuntet var nok å fremstå som sporty og handlekraftig. Men når avisen bruker bildet på denne måten, gir det en annen effekt. Støre blir som en tegneseriefigur.

Dette forsterkes av ingressen: «Jonas Gahr Støre må nedkjempe mange fiender på vei til regjeringsmakt. Den største er ham selv».

Reportasjen følger en klassisk oppbygging. Den åpner med fremgang for den usannsynlige helten, som med sin overklassebakgrunn skal bli arbeiderbevegelsens redning.

Statsministertittelen er så godt som hans, men så blir det turbulent. Arbeiderpartiet daler på meningsmålingene.

Bildet fanger noe av spenningen og nervøsiteten som nok finnes både hos partiapparat og leder før valget.

Nå er Støre avhengig av oppdrift for å lande seieren.

Mange av våre konkurrenter har tradisjonelt hatt svært omfattende valgomater med mange spørsmål/påstander, vekting og så videre – så i år lå det i kortene at vi måtte prøve å lage noe kort og fyndig.

Den største utfordringen med å ha veldig mange påstander man skal si seg enig eller uenig i, er at leserens forventning om et presist resultat stiger i takt med antall påstander – uten at mengden nødvendigvis gjør resultatet noe riktigere.

En annen utfordring med mange påstander er at det blir vanskelig for utvikleren å ha oversikt over alle mulige utfall. Vi fniste for eksempel litt av en tidligere valgomat som anbefalte Venstre hvis man svarte «vet ikke» til samtlige påstander – vi tror det var utilsiktet.

I den andre enden av skalaen er det ingen grunn til å legge skjul på at vi var fascinert av Bergens Tidendes hurtig-valgomat fra forrige valg. Den fremstår som en spøk, men er samtidig – i teorien – 100 prosent treffsikker. Problemet er selvfølgelig at velgeren kan være uenig med sitt favorittparti i akkurat de problemstillingene utvikleren har valgt ut.

Vi endte opp med en mellomting. Dette valget står mellom to politiske blokker og to statsministerkandidater, så vi spanderer fire påstander for å plassere brukeren i riktig blokk. Hvis det står 2–2 etter de fire påstandene, spør vi brukeren rett ut om hun foretrekker Jonas eller Erna som statsminister. Vi vurderte lenge om også dette spørsmålet burde vært en politisk påstand, men vi valgte som vi gjorde fordi statsministerkandidaten for mange kan være vel så viktig som ideologi.

Deretter bruker vi fra én til fire påstander på å finne riktig parti innenfor sosialistisk- eller borgerlig-blokken. Disse påstandene vil variere etter hva brukeren har svart tidligere. (Hvis du allerede har uttrykt skepsis til statlig styring og økte skatter, er det liten vits i å spørre om du synes det er en god idé å gjennomføre en revolusjon for at staten skal overta produksjonsmidlene.) Miljøpartiet De Grønne er en slags joker som tviholder på sin blokkuavhengighet, og derfor kan velgere på begge sider få dem som resultat.

Målet var at valgomaten skulle være så treffsikker som mulig, selv om vi har færre spørsmål enn vanlig, skriver artikkelforfatterne.

Vi har lagt mye arbeid i å finne temaer som er viktige for hvert parti og deres velgere. Målet var at valgomaten skulle være så treffsikker som mulig, selv om vi har færre spørsmål enn vanlig. Hvis noen tror det er mindre jobb å lage en valgomat med få spørsmål enn en med mange, kan vi herved avkrefte det.

Målet er at alle skal finne valgomaten vår interessant, uansett hvilke kunnskaper de har på forhånd. Denne utfordringen har vi forsøkt å løse ved å gjøre selve påstanden så enkel som mulig, uten kompliserte ord, og at det heller følger en utdypende tekst til hver påstand.

Den grafiske utformingen av valgomaten er nokså enkel. Det skyldes at de fleste leserne våre leser oss på mobilskjermen.

Siden valgomaten handler om å finne en «match», har vi latt oss inspirere av sjekke-apper som Tinder. Det kulminerer med at et knippe røde hjerter farer over skjermen når man har funnet en «match». Først da hjertene kom på plass, følte vi at valgomaten begynte å finne formen. Vi er ikke noen fasit for hva folk bør stemme, og prøver heller ikke å fremstå som det.

Besøkstallene for valgomaten er gode, som forventet. Men vi har latt oss overraske over at Snapchat-versjonen av valgomaten alene er besøkt omtrent 100 000 ganger, med en snittlesetid på halvannet minutt. Halvparten av Snapchat-brukerne er under 18 år, og de bruker lengre tid enn gjennomsnittsleseren! Det er langt over hva vi forventet, og det kan tyde på at vi har lyktes i noe av det vi forsøkte.

Når valgomaten er fullført, ledes leseren videre til «Kampen om regjeringsmakten». Her mener vi selv at vi er forbilledlig pedagogiske i å fremstille en kompleks sak enkelt. En svakhet ved tradisjonelle valgomater er at graden av enighet med partiprogrammet ikke alltid avgjør hva folk stemmer; det kan være vel så avgjørende hvem partiet vil samarbeide med etter valget.

Når vi snakker om stortingsvalg-leketøy, vil vi også trekke frem «Slik kunne Stortinget blitt» – en valgordning-kalkulator der leseren kan se hvordan valgresultatet kunne blitt hvis valgordningen hadde vært litt annerledes. Her kan leseren nerde seg ganske langt ned i materien. Denne kalkulatoren har vi også brukt som verktøy for å lage egen journalistikk, for eksempel da Fremskrittspartiet foreslo høyere sperregrense (neimen, skulle du ha sett: Fremskrittspartiet ville faktisk tjene på høyere sperregrense!).

Allianse-oversikten og valgordning-kalkulatoren er ikke valgomater i klassisk forstand, men de er en del av VGs tilbud av interaktivt valgstoff, og må sees i sammenheng. Noen vil nok hevde at vår valgomat er i knappeste laget. Da kan vi kontre med at konkurrentenes valgomater i liten grad gir leseren informasjon om hvilke regjeringskonstellasjoner som egentlig er aktuelle for partiet de ender opp med. Og at konkurrentenes dekning av hvordan stortingsvalget i 1949 ville ha gått hvis D’Hondts mandatfordelingsmetode hadde blitt byttet ut med Sainte-Laguës modifiserte metode det året i stedet for fire år senere, også fremstår i overkant minimalistisk.

Meningen er å knytte Høyre og KrFs kurs sammen mot valget foran mediene. Det er nesten flere kameraer og mikrofoner enn lapper og jordbær.

Like før ankomst la Solberg ut et skjermbilde av en SMS-utveksling med Hareide på sin Facebook-profil:

Skjermdump fra Erna Solbergs Facebook-side.

Noe senere i valgkampen, da det ble klart at KrF ikke ønsket å drive valgkamp med de tre andre partiene på borgerlig side, fikk offentligheten se en annen SMS-seanse.

Overgangen fra lappe-glede til brannslukking er skarp.

Der den første utvekslingen fremstår som trivelig og impulsiv, bærer den andre en velkjent eim av planlagt spontanitet. Hareide har til og med byttet målform.

Foto: Skjermdump fra Erna Solbergs Facebook-side.

SMS-skjermbilder er en ny sjanger i norsk politisk kommunikasjon.

Bildene gir følelsen av å lese over skulderen til politikeren selv. Et direkte innblikk i topp-politikernes private kommunikasjonsform mellom hverandre. Skjermbildene kommer med egne, visuelle påstander om ekthet.

Meldingene mellom to mennesker må da være en sannere representasjon enn medienes fremstilling av hva partilederne tenker og gjør?

Første gang fungerer det. Andre gang kommer det personlige preget på kant med politikernes strategiske ønske om å dempe mediestøy.

Eksempelet Hareide og Solberg viser at grepet egner seg bedre til kosebeskjeder enn politisk brannslukking. Brukes det til sistnevnte, klarer ikke SMS-ens formspråk å dekke over en velkjent sjanger: pressemeldingen.