Vox Publica har diskutert disse spørsmålene med Anine Kierulf, fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), en markant stemme i den norske ytringsfrihetsdebatten.

De aller fleste ytringer er lovlige i Norge. En ytring som oppleves som sårende eller krenkende trenger ikke være en hatefull ytring som rammes av straffeloven. Men ytringsfriheten er ikke absolutt, og paragraf 185 i straffeloven skal beskytte bestemte minoritetsgrupper mot diskriminerende ytringer.

Det har vært en sterk økning i anmeldelser etter paragraf 185 de siste årene. Det finnes ikke en samlet oversikt over hvor mange som er anmeldt eller dømt for hatefulle ytringer i Norge, men tall fra Oslo politidistrikt kan gi en pekepinn. I 2014 var det 15 anmeldelser etter paragraf 185, i 2017 var det 71 anmeldelser.

Hvor går grensen?

Så hva skiller en skarp meningsytring fra en straffbar hatefull ytring? Anine Kierulf forklarer det slik:

– Da må en ta utgangspunkt i lovteksten, der det står at «med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring». Men lovteksten hjelper deg bare et stykke på vei, for den gjelder ikke for alle. Bakgrunnen for paragraf 185 i straffeloven var nemlig å verne utsatte minoriteter mot spredning av hets mot dem. Og det er bare de som faller inn under disse gruppene – og som trues eller forhånes, som det heter i lovteksten – som skal vernes.

– Det betyr altså at det i lovens forstand er misvisende å snakke om hatefulle ytringer hvis ytringen ikke er rettet mot en utsatt minoritet. Hva hvis ytringen er rettet mot alle kvinner, for eksempel, eller alle trøndere?

– Ytringer mot disse kan også være hatefulle, og forhåne gruppen som sådan. Men fordi kvinner ikke er blant minoritetene i paragraf 185, vernes de ikke av denne bestemmelsen. Dersom ytringene er formet som trusler, privatlivs- eller ærekrenkelser eller sjikane, kan de rammes av bestemmelsene som verner mot dette.

Hva er intensjonen?

Det er også et annet men her: Det er visse typer hets som rammes av paragraf 185.

– En må over en viss terskel for at utsagn skal være straffbare. For eksempel hvis en dehumaniserer en gruppe, og for eksempel sier at «buddhister er en kreftsvulst på samfunnets kropp».

Det er også utsagn som kan være egnet til å fremme hat overfor en gruppe, men som ikke er straffbare.

– For eksempel kan en si at innvandrere fra et bestemt land er overrepresentert på kriminalstatistikken. Det rammer en hel gruppe, men er også et reelt faktum og ikke noe jeg sa med intensjon om å spre hat. Denne type saklige faktaopplysninger rammes ikke av bestemmelsen, sier Kierulf.

Men, legger hun til – dette viser hvor vanskelig det kan være å avgjøre hva som faller innenfor og utenfor.

– For hvordan tolker man ytringer, og hvordan sier man noe? Sier man det med humor, for eksempel? Eller sier man det for å forklare noe annet?

– Hvis jeg sier «pinsevenner er kakerlakker som må utryddes» er ikke det straffbart når jeg bruker det som et eksempel i en privat samtale med deg for å tydeliggjøre hva som kan falle innenfor bestemmelsen. Mine ytringer er ikke ment for offentligheten, og ikke for å hetse en bestemt gruppe, men for å forklare deg hvordan en lovparagraf skal forstås. Hadde jeg sagt dette offentlig, ville det vært straffbart. Konteksten er viktig for vår forståelse av meningsinnhold – og avgjørende for de rettslige vurderingene også, sier Kierulf.

Mange vegrer seg mot å delta

Det finnes ikke offisiell, sammenlignbar statistikk på hvor mange som er dømt for hatefulle ytringer i Norge. Politidirektoratet har det ikke, og praksisen for registrering er ulik fra politidistrikt til politidistrikt.

– Denne mangelen på oversikt og statistikk er noe som er blitt kritisert av oss i Nasjonal institusjon for menneskerettigheter og av ulike FN-organ, sier Kierulf.

I 2015 lanserte regjeringen en politisk erklæring mot hatefulle ytringer. Utgangspunktet var en bekymring for omfanget, og målet med erklæringen var å forplikte til en innsats mot hatefulle ytringer.

Undersøkelser av nordmenns mediebruk viser at sosiale medier er blitt en viktig kanal for nyhetsformidling. Men mange vegrer seg for å delta i debatt, spesielt på sosiale medier (se rapporten Mediebruk og offentlig tilknytning, 2017).

Følelsesladet og usaklig debatt og en aggressiv tone blir fremhevet som viktige grunner til dette.

Nesten en av tre som utsettes for hatefulle ytringer i sosiale medier sier de vil bli mer forsiktige med å dele meningene sine. Det var et av funnene i den første norske undersøkelsen om hatefulle ytringer fra i fjor.

Å bli utsatt for hatefulle ytringer fikk størst konsekvenser for kvinner og personer med innvandrerbakgrunn. 1,6 prosent av majoritetsbefolkningen svarer her ja på spørsmålet om de har opplevd hatefulle ytringer i sosiale medier rettet mot de grunnlagene som er vernet i straffelovens paragraf 185. 7 prosent av personer med innvandrerbakgrunn forteller om slike hatefulle ytringer.

Trenger trening i saklig uenighet

En ytring som oppleves som sårende eller krenkende trenger ikke være en hatefull ytring. Det er viktig hvordan vi snakker til andre, men det er også viktig hvordan vi som mottakere reagerer på utsagn, mener Anine Kierulf.

– Det å bli krenket eller ikke er også i noen grad et valg man har eller noe man kan trene seg på. Jeg tror det kan ha stor betydning hva vi trenes opp til å forholde oss til av ulike ytringer. At man trener opp den oppvoksende generasjon i saklig uenighet snarere enn i å lete i seg selv etter følelsen av krenkelse.

– Selv om det er fint at man tar hensyn til hverandre, har jeg stor tro på opptrening i å forstå at andres ytringer er andres ansvar og at min reaksjon er mitt ansvar. Hvis alle prøver å uttrykke seg så saklig som man kan, og tolke hverandre i beste mening, er en langt på vei. Men når det er sagt: reell hets skal en ikke tåle, sier Anine Kierulf.

Barn og ungdommer forteller at hets florerer på sosiale medier. Kierulf mener at mange ikke får nødvendig opplæring i ytringsfrihet.

– Det kan være vanskelig å forstå paragrafer i loven hvis en ikke vet begrunnelsene for dem. Ytringsfrihet og personvern er grunnleggende rettigheter av gode grunner. Ytringsfriheten for at vi skal kunne danne oss selv som selvstendige individer, og fordi samfunnet blir bedre av at ulike meninger brytes mot hverandre. Personvernet fordi man trenger en «indre frisone» der man kan bedrive den samme egendannelsen. Men hvis samfunnet har best av at flest mulig meninger brytes, må flest mulig stemmer orke å delta i offentligheten. Hvis du hetser og hater så mye at grupper forsvinner, går det ikke bare ut over dem. Det går også ut over deg. Jeg savner en større grad av refleksjon rundt disse spørsmålene, og det er påtrengende i skolen, den største læringsarenaen vår, sier Kierulf.

– Det er viktig å verne elever i en sårbar situasjon. Samtidig er dette en generasjon som er veldig opptatt av krenkelser, vi er et samfunn som er opptatt av det – det er greit, men det er ikke alltid greit å rettsliggjøre slike tendenser.

– Fokus på offer har noen nedsider

Forholdet mellom ytringsfrihet og vern mot mobbing i skolen er blitt aktualisert gjennom den såkalte Malkenes-saken. Lærer Simon Malkenes pekte på det han mente var negative følger av inntaksordningen i den videregående skolen i Oslo ved å bruke eksempler fra sin skolehverdag. Elevene mente de ble identifisert og uthengt av Malkenes, og det ble vurdert personalsak mot ham. Nylig fikk Malkenes Fritt Ords Honnørpris for å ha satt søkelys på manglende ytringskultur i Oslo-skolen.

Kierulf peker på utfordringen med å ivareta elevers psykososiale miljø og verne dem mot mobbing, samtidig som ytringsfriheten ivaretas. Hun mener utredningen «Å høre til» (NOU 2015:2) fra det såkalte Djupedal-utvalget er et skritt i feil retning. Her kommer utvalget med sine forslag til virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø.

– Det er en NOU på 450 sider og en proposisjon på nesten 100 sider. Ytringsfrihet er ikke nevnt eller problematisert én eneste gang. Det er problematisk. Å ta vare på folk som føler seg mobbet, er viktig. Men dette fokuset på offerdefinisjon har noen nedsider også. Mobbing er her definert som en opplevelse av å være mobbet: Hvis du opplever deg mobbet, er du mobbet. Det er viktig – for da må skolen ta vare på deg. Men betyr det nødvendigvis at den som sa noe du følte deg krenket av, da er en mobber? Jeg kan jo bli kjempekrenket av at du lærer meg om hvor fæle kattedyr kan være mot hunder i dag, når katten min ble drept av en hund i går. Eller om Darwin, når min religiøse familie anser apeforklaringen som en hån mot Guds skaperverk.

– Det kan lett bli absurditeter av dette. Det blir vanskelig for lærerne å manøvrere i et landskap av krenkelsesfokus, i alle fall uten god forståelse for avveininger mellom personvern og ytringsfrihet, sier Anine Kierulf.

Mange, deriblant PST, Oslo politidistrikt, som har opprettet en egen hatkrimgruppe, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og flere grupper i sivilsamfunnet hadde etterlyst en sterkere satsing mot hatefulle ytringer fra myndighetene, og endelig fikk de det.

Erklæringen demonstrerer imidlertid hvilke fallgruver myndighetene kan snuble ned i når de skal engasjere seg i arbeidet for et godt debattklima.

Foto: Monica Strømdahl/BLD cbd

Statsminister Erna Solberg og statsråd Solveig Horne presenterer erklæring mot hatefulle ytringer 26. november 2015.

I erklæringen står det at man skal «bekjempe hatefulle ytringer og intoleranse», man skiller mellom lovlige og ulovlige hatefulle ytringer, og da statsminister Erna Solberg og statsråd Solveig Horne lanserte erklæringen, sa Solberg at «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende [skal] beskyttes».

– Man har ingen rett til ikke å bli krenket eller såret, sier Anine Kierulf, forsker ved Senter for menneskerettigheter på Universitetet i Oslo, til Vox Publica.

– Ordbruken i erklæringen og lanseringen er uheldig. Den viser kanskje hvor dårlig utviklet ryggmargsrefleks vi har når det kommer til å beskytte ytringsfriheten, sier Kierulf.

Hvordan havnet regjeringen i dette uføret?

Ytringers negative konsekvenser

I Norge har det over flere år blitt stadig mer oppmerksomhet rundt hatefulle ytringer. Det skyldes flere omstendigheter: Norge har fått en høyere andel innvandrere, og med fremveksten av internett har en lang rekke digitale ytringskanaler supplert den norske offentligheten.

Hatefulle ytringer handler ikke bare om ytringer om hudfarge, etnisitet eller religion, men også om kjønn, seksualitet og funksjonsevne. Likevel er det spesielt de første som er havnet i brennpunktet.

Årsaken er at nyere forskning har vist ytringenes negative effekter, slik LDO viser til i rapporten Hatytringer og hatkriminalitet. Ytringer som på nedvurderende vis kritiserer folk med utgangspunkt i gruppetilhørighet, har mange skadevirkninger. Blant annet utfordrer de demokratiet fordi de sprer stigmatisering og fordommer og ekskluderer folk fra å delta i demokratiet.

Forbudt siden 1970

I Norge løste vi i utgangspunktet utfordringen ved å forby hatefulle ytringer i straffelovens §135a i 1970. Forbudet kom som en del av en internasjonal utvikling koordinert gjennom FN, og bestemmelsen har i hovedsak vært uendret frem til vår tid.

Reidun Kjelling Nybø i Redaktørforeningen: Vil ikke skrive under på regjeringens erklæring mot hatefulle ytringer. (Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix).

I den nye straffelovens §185 står det blant annet at den som setter frem en «diskriminerende eller hatefull ytring», kan straffes med bot eller fengsel i inntil tre år. Lovverket ligner på bestemmelser i Danmark og Sverige, og alle europeiske land har regler mot hatefulle ytringer.

§185 har naturligvis ikke løst problemet, og loven har vært praktisert strengt. Siden 1977 var det, ifølge rapporten fra LDO, om lag ti saker i Høyesterett som handlet om saker dømt etter den gamle straffelovens §135a.

Det er vanskelig å få en full oversikt, men etter at den nye loven ble implementert 1. oktober i fjor, har det i hvert fall vært én dom. Den kom i november 2015 i Oslo tingrett, gjaldt ytringer på en blogg, og er et eksempel på utviklingen: I tiden fremover vil vi se et økende antall dommer mot digitale ytringer.

Høyere terskel i Norge

Det er også grunn til å tro at det har vært en høyere terskel for å bli dømt etter forbudet mot hatytringer i Norge enn i andre land.

Et eksempel er en fersk dom i Danmark. Mens den norske dommen fra november 2015 blant annet rammet en ytring om at jødene er skadedyr og parasitter som importerer afrikanere som ledd i en rasekrig mot de hvite, skrev den dømte mannen i Danmark følgende på Facebook:

«Ideologien Islam er fuldt ud lige så afskyvækkende, modbydelig, undertrykkende og menneskefjendsk som Nazismen. Den massive indvandring af Islamister her til Danmark, er det mest ødelæggende, det danske samfund har været udsat for i nyere historisk tid.»

– Den danske ytringen ville nok ikke blitt dømt etter §185 i Norge, sier Anine Kierulf.

Kierulf påpeker at den danske ytringen isolert sett nesten rammes av den norske §185, som definerer «diskriminerende og hatefulle ytringer» som det «å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen» på grunn av blant annet religion.

– Imidlertid er den danske ytringen en politisk meningsytring som handler om den islamske ideologiens innflytelse over mennesker. I Norge har ikke slike ytringer blitt dømt fordi man har avveid §185 i straffeloven mot Grunnlovens §100 om ytringsfrihet, sier Kierulf.

Ingen enhetlig europeisk praksis

Et annet eksempel er dommene mot komikeren Dieudonné M’bala M’bala i Frankrike. Han har flere ganger blitt dømt for fornærmelser mot jøder, og i 2015 avviste Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) en sak fra Dieudonné og slo fast at ytringene hans ikke var omfattet av ytringsfriheten.

– EMD er ingen garantist for ytringsfriheten når det kommer til ytringer om rase og etnisitet. Det skyldes at den europeiske rettspraksisen rundt ytringsfrihet er utviklet med bakgrunn i erfaringene fra andre verdenskrig, forklarer Kierulf.

– EMD ønsker at landene selv skal ha stor skjønnsmargin til å regulere slike ytringer, og i Frankrike har man flere saker mot ytringer som retter seg mot jøder. I Norge ville det være vanskeligere enn i Frankrike å dømme tilsvarende ytringer mot jøder, sier Kierulf.

Definisjoner av hatefull

At det skal såpass mye til for å bli dømt for hatefulle ytringer i Norge, fører til at en lang rekke ytringer som mange opplever som diskriminerende, hånende og egnet til å fremme ringeakt, ikke blir dømt. I et stadig mer multikulturelt samfunn oppleves dette særlig problematisk.

Det pågår en rekke harde debatter i offentligheten. Fiendtlige og stigmatiserende karakteristikker hagler frem og tilbake. Mange mener at ytringene sementerer og radikaliserer frontene, og flere skygger unna offentligheten fordi de ikke orker mer.

Spesielt ille er det at unge jenter med innvandrerbakgrunn ikke orker å heve stemmene sine fordi de føler at de drukner i dritt. Kvinner som Amal Aden, Mina Adampour og Bushra Ishaq har fortalt om dette presset. Andre, som Hadia Tajik, som var Norges første muslimske statsråd, har vært nødt til å lære seg å leve med hets.

Erna Solberg har vært opptatt av dette problemet. I 2011 uttalte hun at: «Måten ekstreme, antiislamske grupper omtaler muslimer på i dag, ligner måten ekstreme antisemittiske grupper omtalte jøder i tiårene som førte opp til andre verdenskrig». I senere tid har Solberg visstnok hatt flere personlige møter med jenter som er blitt truet etter at de har deltatt i offentlige debatter.

Den nevnte rapporten til LDO kritiserer situasjonen. Ombudet foreslår en ny definisjon av hatytringer som er videre enn lovens definisjon, og som gir rom for å snakke om lovlige hatytringer:

«Hatytringer er nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn, som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og alder.»

LDOs definisjon koker ned til at negative ytringer mot personers eller gruppers faktiske eller tillagte egenskaper, ikke meninger, er hatytringer.

De fleste slike ytringer vil ikke bli dømt etter §185 fordi de ifølge rettspraksisen har vern etter §100 i Grunnloven, men de har likevel mange negative konsekvenser.

Regjeringens erklæring mot hatytringer synes å være utviklet på bakgrunn av arbeidet til LDO.

Innskrenker ytringsrommet

Medie-Norge var raskt ute med kritikk av regjeringens erklæring. Reidun Kjelling Nybø, konstituert generalsekretær i Norsk Redaktørforening, takket nei til å signere og skrev i januar en kronikk i Aftenposten hvor hun begrunnet avslaget.

– Hvis vi skal bekjempe alle ytringer som oppleves krenkende og sårende, blir det ikke noe ytringsrom igjen, sier Kjelling Nybø til Vox Publica. Hun får støtte fra flere.

– Jeg er redd for en innskrenkning av ytringsrommet. Hvem skal bestemme hva som er en hatytring?, sier Erik Tornes, debattredaktør i Aftenposten, til Vox Publica.

Debattredaktør Erik Tornes i Aftenposten: Hvem skal bestemme hva som er en hatytring?

Tornes skrev heller ikke under på erklæringen, og han mener at det er problematisk at regjeringen definerer «hatefulle ytringer» videre enn hva loven gjør.

Begrepstrøbbel

Skal man ta LDOs egen definisjon på alvor, er alle ytringene som de kaller hatefulle, egnet til å diskriminere, håne eller fremme ringeakt, som er de ordene som står i §185 og som skal avgrense hatefulle ytringer. Både regjeringens og LDOs ønske blir derfor uklart: Mener man egentlig at domstolene burde håndhevet §185 strengere?

– Håndhevingen av §185 er komplisert. Vi ønsker ikke å endre straffeloven, men er opptatt av andre virkemidler, svarer seniorrådgiver Ronald Craig i LDO.

– Vi i LDO er opptatt av skadevirkningene av hatefulle ytringer og hvordan det kan forebygges, uavhengig av om de omfattes av loven eller ikke, sier Craig.

Vox Publicas intervjuer og analyse peker mot en klar konklusjon: Regjeringen har rotet seg opp i begrepstrøbbel. «Hatefulle ytringer», «krenkelser», «sårede følelser» og «intoleranse» settes sammen med en svakt begrunnet grenseoppgang mellom hva som bør være lovlig og ulovlig.

– Enten er en ytring hatefull og kan straffes, eller så er den uspiselig av en annen grunn. Regjeringen burde i stedet ha sagt at det er et reelt problem at folk plager hverandre med ord, sier Kierulf.

For å unngå uklarheten, kunne regjeringen med fordel ha brukt andre begreper til å beskrive det som både er fælt og lovlig. Mobbekampanjer er gode eksempler: Ingen snakker om mobbing som «hatefulle» eller «ærekrenkende» ytringer.

Utdefinere debattanter

Den uklare begrepsbruken kan ha flere negative konsekvenser. Blant annet kan det bli lettere å utdefinere deltakere i offentligheten ved å kalle det de sier for «hat».

Et ferskt eksempel er oppropet fra en rekke profilerte samfunnsdebattanter på Journalisten.no. Folk som Mina Adampour, Mohamed Abdi, Thomas Hylland Eriksen, Usman Rana og Yousef Assidiq krever en skjerpelse av begrepsbruken i avisene. De mener at debattanter som driver med hat eller fiendtlighet mot islam, ikke bør kalles for «islamkritikere». Et av de eksemplene de trekker frem, er Hege Storhaug og hennes uttalelser i Aftenposten 22. februar. Underskriverne mener at Storhaug driver med «hat/fiendtlighet», ikke kritikk.

Journalisten intervjuet flere medieledere, og de avviste i hovedsak kritikken. Nyhetsredaktør Håkon Borud i Aftenposten svarte at «selv om Storhaug er svært kritisk, har ikke vi grunnlag for å si at hun hater muslimer». Kjelling Nybø er fornøyd med hvordan avisfolket svarte.

– Etter mitt syn bør begrepet «kritikk» brukes veldig vidt. Når man tar i bruk ordet «hat», går man langt i sin karakteristikk av ytreren, sier hun til Vox Publica.

Hege Storhaug svarte på kritikken i en podkast i regi av Aftenposten og Bergens Tidende. Å bli kalt hater eller fiende av islam var «under beltestedet», sa hun, og begrunnet det blant annet med at hun «har muslimer helt inn i nærmeste krets inn i mitt private liv». Det er ikke religionen islam, men «den totalitære ideologien», som er problemet, understreket hun.

Statssekretær Kai-Morten Terning, Frp: Følg god folkeskikk. (Foto: Moment Studio).

Underskriverne ville nok uansett ha brukt ordet hat, men når regjeringen også bruker ordet om lovlige ytringer, oppstår det fort et helt misforstått spørsmål: Skal avisene godta hat, når loven ikke gjør det? Bør Storhaugs ytringer i det hele tatt være lovlige?

Prinsippene om ytringsfriheten

Med uklar begrepsbruk risikerer regjeringen også å svekke det prinsipielle forsvaret for ytringsfriheten. I boken Ytringsfrihet (Civita, 2012) skrev Siv Jensen artikkelen «Med rett til å krenke». Den gangen mente hun at samfunnet måtte tåle ytringer som oppleves krenkende, ytringer som helt sikkert faller innenfor LDOs definisjon av hatytringer.

Tre år senere forsvarer Erna Solberg «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende». Har de borgerlige partiene oppgitt å forsvare ytringsfriheten prinsipielt?

– Vi vil ikke innskrenke ytringsfriheten. Men vi må kunne si fra om at vi ikke ønsker mobbing og trakassering i offentligheten. Man bør følge god folkeskikk, sier Kai-Morten Terning, statssekretær for Frp i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet, til Vox Publica.

– Ønsker regjeringen et samfunn uten ytringer som oppleves som krenkende eller sårende?

– Hvis andre debattanter sier fra om at de opplever ytringer som krenkende eller sårende, kan avsenderen godt tenke seg om og formulere seg annerledes i neste omgang, sier Terning. Han forsvarer at regjeringen snakker om lovlige hatefulle ytringer, men poengterer at regjeringen vil lytte til kritikerne i arbeidet med den kommende strategien.

Utgangspunkt for fengslingsbegjæringen er straffelovens §140, som anviser straff blant annet for den som “offentlig opfordrer eller tilskynder til Iværksettelsen af en strafbar Handling eller forherliger en saadan”. Spørsmålet i denne saken er hva som er “offentlig”. Om dette sier nemlig straffelovens §7:

En Handling ansees forøvet offentlig, naar den er forøvet ved Udgivelse af trykt Skrift eller i Overvær af et større Antal Personer eller under saadanne Omstændigheder, at den let kunde iagttages fra et offentligt Sted og er iagttaget af nogen der eller i Nærheden værende.

Den gjeldende straffeloven er fra 1902. Lovgiverne fra den gang får være unnskyldt for at de ikke tenkte på internett og blogging som formidlingsformer. “Trykt skrift” var i praksis det eneste kjente massemedium. Og hva er så “trykt skrift”? Jo, ifølge lovens §10: “Under trykt Skrift henregnes Skrift, Afbildning eller lignende, der mangfoldiggjøres ved Trykken eller paa anden kemisk eller mekanisk Maade. Under Udgivelse forstaaes ogsaa Opslag, Udlæggelse og lignende paa offentligt Sted.”

Men hvordan skal vi forholde oss til dette i dag? Det er faktisk vedtatt en ny straffelov. Bestemmelsene om hva som er “offentlig” eller ikke hører hjemme i det som gjerne kalles straffelovens alminnelige del, det vil si de generelle bestemmelsene om vilkårene for straff, ulike typer av straff, medvirkning osv. Vilkårene for tilregnelighet hører i parentes bemerket hjemme her. Dette i motsetning til straffelovens spesielle del, som omhandler de ulike typer lovbrudd. Straffelovens §140 om trusler hører altså hjemme i den spesielle delen, mens definisjonen av hva som regnes som “offentlig” hører hjemme i den alminnelige del av straffeloven.

Den nye straffeloven er vedtatt i to omganger: Den alminnelige del ble vedtatt i 2005, den spesielle delen i 2010. I den nye lovens alminnelige del er “offentlig” (naturlig nok) definert noe annerledes enn i den gjeldende. I §2–2, annet ledd heter det:

En handling er offentlig når den er foretatt i nærvær av et større antall personer, eller når den lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted. Består handlingen i framsettelse av et budskap, er den også offentlig når budskapet er framsatt på en måte som gjør det egnet til å nå et større antall personer.

Her er det altså ingen avgrensninger eller henvisninger til “trykt skrift”. Så, hva er problemet? Jo, problemet er at den nye loven ikke er trådt i kraft. Over tre år etter at de siste vedtak ble gjort, og syv år etter at lovens alminnelige del ble vedtatt. Hvorfor? Fordi Politiets ikt-system ikke er i stand til å håndtere overgangen og den nye loven. Et malapropos til den siste tidens diskusjon om politiets mangelfulle ikt-systemer.

Det er fortsatt uklart når loven kan implementeres. Så hva gjør domstolene i mellomtiden? Jo, de dømmer etter den gjeldende loven – fra 1902. Og siden det er svake tradisjoner for utvidende tolkning av straffeloven – hvilket det er gode grunner til – så blir det naturlig nok en krevende øvelse å skulle legge forklaringen på hva som er “offentlig” sett med 1902-øyne inn i en digital virkelighet 110 år senere. Gulating lagmannsrett mente at en blogg ikke er “en slik mangfoldiggjøring som loven forutsetter”. Flertallet i Høyesteretts ankeutvalg (utvalget delte seg 2–1) følger denne linjen (last ned hele teksten i kjennelsen, pdf). Selv om både flertallet og mindretallet mener de aktuelle formuleringene på Berges blogg er “klart straffverdige”, har altså flertallet valgt en mer restriktiv holdning til hva som kan tolkes inn i den gjeldende straffelovens bestemmelse. “Straffbarheten må […] følge av loven” skriver flertallet, og konkluderer med at “klarhetskravet” i Grunnlovens §96 ikke er oppfylt. Grunnlovens §96 slår fast at ingen kan straffes uten lov og dom. Ankeutvalgets mindretall viser på sin side til at definisjonen på hva som er “trykt skrift” er så vid at den også må sies å kunne omfatte elektronisk publisering, selv om ikke lovgiverne hadde kunnskap om en slik fremtidig publiseringsmåte da loven ble vedtatt i 1902.

Så der står saken. Er det en viktig ytringsfrihetssak? Kanskje, men trolig ikke på det grunnlaget domstolene nå har behandlet den. Alle synes å være enige om at det er en tilnærmet skandale at implementeringen av den nye straffeloven ikke lar seg gjennomføre på grunn av tekniske begrensninger på politiets hånd. Samtidig inneholder jo sakens kjerne elementer som det kanskje vil være en viss uenighet om. Hvor langt skal man kunne gå i å forherlige eller indirekte og kanskje direkte oppfordre til ulovlige handlinger? For min egen del – selv om jeg kan betraktes som ytringsfrihetsfanatiker – er jeg ikke i tvil om at det går en grense ved det som er direkte og konkrete oppfordringer til ulovlige handlinger, slik straffeloven foreskriver. Kanskje er det ikke så farlig dersom de handlinger det oppfordres til ikke medfører vold og skadeverk, men for eksempel gjelder skattesnyteri, smugling eller sniking på bussen. Men når det kommer til grove integritetskrenkelser vil nok selv de mest liberale mene at samfunnet må kunne reagere.

For øvrig: Avgrensningen til “trykt skrift” gjelder ikke i andre sammenhenger i straffeloven, selv om den er fra 1902. Det betyr at for eksempel ærekrenkelser, krenkelse av privatlivet og rasisme er like straffbart på nett som i andre medier.