I juni var det 37 år siden jeg fikk diplom på at jeg hadde høyere embetseksamen, med historie hovedfag, fra Nygårdshøyden – eller Leninhøyden, som det het da vi* to var 30 kilo lettere og mindre grå i håret (*henvendt til konst. universitetsdirektør Kjell Bernstrøm, som introduserte Steinfeld, red.anm.).

I dag kom jeg tilbake etter 37 år for å fortelle dere hvor viktig Universitetet i Bergen var for mitt liv – 19 av dem tilbrakte jeg i Moskva. Refleksjonen min har jeg kalt «Universitet mot uniform». Det er nok en litt populistisk overskrift, med tanke på de tider vi lever i. Men vårt bysbarn – rett nok født i Kristiansund – Arnulf Øverland, hadde jo dette å si om uniformen: Det er idiotens mulighet til å bli gud. Jeg drev det, i likhet med Hitler, bare til korporal i Garden, bare for å ha nevnt det.

Hva ga mitt alma mater, Universitetet i Bergen, meg? Jeg ville aldri klart de utfordringene, analytisk, som jeg stod overfor på østfronten uten den bagasjen jeg fikk med meg fra Universitetet i Bergen. Jeg skal bare nevne ett veldig kort eksempel. Jeg var 30 år da russerne ruste sine panservogner i polakkenes bakgård i 1981, måneden var desember, og jeg var i hvert fall den eneste i norsk presse som hadde bagasje nok til å si: Sovjetunionen kommer ikke til å invadere Polen. Uten den historiske kunnskap som mine lærere ved Historisk institutt ved Universitetet i Bergen hadde utstyrt meg med, hadde jeg aldri turt å ta et slikt analytisk svalestup.

Jeg har én gang tidligere fått den æren å åpne studieåret her ved Universitetet i Bergen, og det var i 2000. Da stod vi midt i en krise om Kosovo; en veritabel menneskelig og humanitær krise midt i vårt eget kontinent. Fokus i dag er russisk tyranni mot ukrainske drømmer om et demokrati.

Det liberale universitetet vil alltid stenges av diktatur. Også norske universiteter levde med denne tunge skjebnen. Bolverket for den frie tanke var noe av det tyske okkupanter, mest grundig, forseglet under fem tunge år. Vi så det igjen i Paris i 1968. Igjen var det studentene som hadde den fribårne kraft å si det som H.C. Andersen skrev i et eventyr som ville fått Nobelprisen i litteratur, dersom den prisen hadde eksistert den gangen, nemlig eventyret om keiserens nye klær. Det er alltid studentene som sier at keiseren er naken, når alle andre holder kjeft om det! Dette så vi også under tumultene i USA, og vi så det på – for meg en uforglemmelig stund – Den himmelske freds plass i Peking i 1989. Igjen, i Midtens rike, var det studentene, for første gang i tusen års historie, som reiste hodet mot tyranniet.

Dagens krise mellom Russland og Ukraina er bare én av mange internasjonalt, men den angår oss mer fordi den er så nær. I hovedregelen er dette en deprimerende øvelse, fordi 24 år etter at den totalitære supermakt, Sovjetunionen, ble nedlagt og sendt til historiens søppeldynge, er det igjen maktutøvelse basert på hevede bajonetter, av menn med epåletter, som står som garantist for tyranni midt i Europa. Vi opplever i dag i dette dramaet i Sentral-Europa den siste dekolonialisering i Europa. For 50–55 år siden opplevde vi det samme i Nord-Afrika. Da var det Frankrike som var kjeltringen, nå er det så helt åpenbart Russland. Dét det dreier seg om, er grunnleggende at russerne ønsker å holde en nasjon – på Frankrikes størrelse og folketall – i sin interessesfære, mot normale menneskers vilje i Ukraina.

Det er mange ting å si om det som skjer i Ukraina nå, men de fleste vil nok i hvert fall huske et halvår tilbake, med en invasjon i nattens mulm og mørke, og en anneksjon av halvøyen Krim. Dette er den nye kalde krigen. Og på hvilken måte? Jo, det var motivet, mer enn målet, som var drivkraften i den russiske atferd – som er det alvorligste vi har sett i Europa siden den sovjetiske invasjonen av Ungarn i 1956, og den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968. Da Majdan-regimet tok over Kiev etter blodbadet med 70 drepte – 50 foran mitt TV-kamera – torsdag den 20. februar 2014, fikk panikken klangbunn i Kreml. Kreml var redd for at ukrainerne skulle melde seg inn i NATO. I NATO er det en praksis om ikke å ta inn stater som har territorielle stridigheter og utestående regninger med andre land. Derfor var invasjonen og anneksjonen som metode det viktigste i Putins tankegang, for derigjennom skapte han en territoriell konflikt som ville forhindre Ukraina å gå inn i NATO. Nøyaktig på samme måte gjorde Adolf Hitler det høsten 1938. Han brukte den tyske minoritet i Sudet-området i Tsjekkoslovakia som en femtekolonne før han demonterte staten. Det er harde ord – det er ikke et menneske i Kiev som tviler på at de er sanne.

Det vi også ser i dag er en farlig nasjonalisme i Russland. Det er et speilbilde av et raseri blant russere over at de ikke lengre er et herrefolk i en supermakt som het Sovjetunionen, og som hadde 300 millioner innbyggere. Ukrainas kamp er en logisk fortsettelse av Berlinmurens fall i 1989, og av Sovjetunionens oppløsning i 1991. Vi ser et opprør i sørøst-Ukraina – hvor sågar et passasjerfly fra Malaysia ble skutt ned – og det kan være en god leksjon for naiv norsk diskusjon, for vi nordmenn skal alltid helst holde med opprørerne. Separatisme betyr alltid borgerkrig, historisk hensettes det ikke til diskusjon. Det gjelder Nord-Irland, det gjelder Spania, det gjaldt Nord-Afrika og det gjelder så definitivt Ukraina.

Snart et kvart århundre etter den kalde krigens slutt, oppstår det nå en ny kald krig. Jeg nevnte Ungarn ’56, jeg nevnte Tsjekkoslovakia 1968. Den gangen var det et diktatur i Kreml. Et kommunistisk diktatur og tyranni. I dag er situasjonen mørkere. For Putin har med seg russerne. Han har klart å mobilisere en ny nasjonalisme ved å gi russerne noen å hate – og det er deres største slaviske brødre, ukrainerne, som ble tildelt den rollen. Derfor aktualiserte Arnulf Øverlands dikt mot diktaturet den tittelen jeg startet med:

Du skal ikke gå til ditt kjøpmannskap,
og se hva det bringer av vinning og tap.
Du må ikke tåle så inderlig vel,
den urett som ikke rammer deg selv.

Et annet bysbarn i Bergen, Nordahl Grieg, laget sitt dikt «Til ungdommen»: Ungdom, gå inn i din tid. Jeg er en gammel mann – jeg er 63 år – og er rolig i sjelen. I forlengelsen av rektors ord om at utdannelsen er sjelen mellom to generasjonsskifter: Vi trenger dere, som surstoff. Lykke til på Nygårdshøyden, på Leninhøyden, i auditoriene, og glem aldri den kritiske tanke!

Lykke til!

Sammen med sosiologen Jan Fredrik Hovden gjorde jeg høsten 1998 en undersøkelse av studentene ved alle offentlige institusjoner for høyere utdanning i Bergen. Et 15-siders spørreskjema ble sendt et tilfeldig utvalg og vi fikk tilbake to tredjedeler av dem, 1113 stykker — en veldig god svarprosent. I tillegg gjorde vi 22 dybdeintervjuer og en fotograf dokumenterte studentenes arbeid og fritid.

Klassebakgrunn og kulturelle preferanser

Undersøkelsen viste at klassebakgrunn i høy grad avgjør valg av studier. Høgskolens studenter kom hovedsakelig fra hjem med relativt lav inntekt og “kulturell kapital” (utdanning og andre kulturressurser), mens studentene ved elitestudiene medisin, NHH og jus gjennomgående hadde foreldre med rikelig av både økonomisk og kulturell kapital. Særlig gjaldt dette jentene, blant guttene var det noen grensebrytere nedenfra. Universitetsstudenter fra arbeiderhjem kom fra uvanlige slike: De hadde oftest en far eller mor som hadde utdanning, var aktiv i fagbevegelsen eller opptatt av klassisk musikk og litteratur. Vi fant altså at fordelingen av kulturell kapital i Norge ikke fulgte øvrige ressurser så nøye som den ifølge Pierre Bourdieu gjør i Frankrike: Felles offentlig skole, folkebevegelser og allmennkringkasting har hatt reell fordelingseffekt.

Bare en mikroskopisk elite dro med ryggsekk til Asia. Bare svært få og ressurssterke dro på interrail eller andre alternativer til sydenreiser. Studenter flest handlet aldri i innvandrerbutikker og foretrakk norsk mat. De kulturelle preferansene fordelte seg i tråd med sosial bakgrunn og valgte studier: DDE sto sterkest blant høgskolestudenter, klassisk musikk hadde mange tilhengere blant medisinere og HF-studenter — hvor mange også hevdet å like rap, jazz og seriøs samtidsmusikk. Jus- og NHH-studentene plasserte seg nærmere den kulturelle hovedstrømmen.

2008: Færre kan fremmedspråk, svekket kulturell kompetanse

I fjor høst gjorde vi denne undersøkelsen igjen. Oppdaterte spørreskjemaer fikk en ny del om bruken av digitale medier. Svarprosenten var god. Nye studenter er intervjuet og fotografen har vært ute og tatt bilder.

Hovedmønstrene i sammenhengene mellom sosial bakgrunn, studievalg og kulturelle preferanser er stabile. Høyere utdanning bidrar lite til sosial mobilitet. Stabilitet preger også distribusjonen av kulturell smak og kulturelle kunnskaper mellom de ulike studentkategoriene. Og selv om nå mange flere har smakt indisk og japansk mat, og noen flere har vært utvekslingsstudenter, er alle indikasjoner på kosmopolitisme omtrent som i 1998.

Eller dårligere: Den beskjedne andelen studenter som i 1998 mente å kunne lese fransk eller tysk er for eksempel omtrent halvert. De mest slående forandringene ligger i forlengelsen av denne sterkt reduserte fremmedspråkskompetansen: Radikal innsnevring av kulturell smak og drastisk reduksjon av kulturell kunnskap — når alle ses under ett. Vi finner svært tydelige fall i oppslutning og kunnskap om alt som kan kalles “høy” eller krevende kultur, men også om en rekke andre uttrykksformer som ligger utenfor populærkulturens hovedstrøm.

Tydeligst er utviklingen for musikkens del. 2008-studentene sier de liker klart færre genre enn 1998-studentene. Barokk er ned fra 53 til 31 prosent, wienerklassisk fra 46 til 29, opera fra 23 til 11, tradjazz er ned fra 32 til 26, moderne jazz fra 23 til 18, tradisjonell blues fra 28 til 19, seriøs samtidsmusikk ned fra 13 til 11 prosent. Det er kraftig nedgang i besøk ved klassiske konserter. Men det samme gjelder også besøk ved museer, teaterforestillinger, filmklubbvisninger og vanlig kino.

Interessen for og lesning av litteratur er gått ned, kunnskapen om den også. Tre fjerdedeler av respondentene visste ikke at det var Franz Kafka som skrev Prosessen. Svært få kan i det hele identifisere forfatterne til mer enn en eller to i en rekke kjente boktitler eller mer enn én av regissørene av en rekke kjente filmer. Bildekunsten er ukjent land for klart flere enn i ’98. Toppscorer Odd Nerdrum var ukjent for 5 prosent i ’98, for 14 prosent i ’08, andelen som ikke kjenner til Christian Krohg har gått fra 21 til 34 prosent. Gustav Vigeland var ukjent for 18 prosent i ’98, i ’08 sa 31 prosent at han var ukjent. I ’98 var det en fjerdedel av studentene som ikke visste hvem Salvador Dali var, i fjor var det en tredjedel. Bergen er full av Bård Breiviks arbeider. Han var ukjent for 76 prosent i ’98, for 84 prosent i ’08. Bjarne Melgaard og Anne Katrine Dolven, som vi spurte om bare i 2008, er det bare 9 prosent som har hørt om.

Nettet ingen motvekt

Det digitale feltet gir ingen motvekt til dette triste bildet. De minst ressurssterke bruker både internett og sms i liten utstrekning. De mest ressurssterke er svært aktive på nettet. Men skillet mellom jus- og økonomiutdanninger på den ene siden og medisin og psykologi samt HF- og SV-fag på den andre er tydelig. De førstnevnte utmerker seg med mye personlig bloggaktivitet og stor interesse for kjendiser, gambling og aksjehandel. De sistnevnte bruker mye web-tv, webradio, nettaviser, kunstnettsteder samt ordbøker og leksika på nettet.

Og nå vil FrP regjere. Godt valg!